Trine Skei Grande (V) [12:17:18]: I denne salen – i Norges parlament, i Stortinget – har man de siste 200 årene tatt ganske mange modige grep for utdanning. Om noen dager er det 130 år siden Venstre ble stiftet. Da var det å bygge opp en skole og utdanning for alle norske barn en av de viktigste jobbene man startet med. Norge har gått fra å være et enormt fattig land, hvor man ikke hadde helt forståelse for hvorfor alle barn nødvendigvis skulle lære seg å skrive og regne, til å bli den kunnskapsnasjonen vi er i dag. Jeg syns vi av og til skal snu oss, se tilbake og huske at da man først begynte med den felles offentlige grunnskolen, som Venstre var med på å grunnlegge i Norge, var det liten forståelse hos mange voksne for hvorfor barn absolutt skulle lære seg å skrive og regne – de som aldri skulle holde i et ark i løpet av sin yrkeskarriere, og hvis familier ble fattigere fordi barna gikk på skole og ikke kunne jobbe.

Likevel ble det gjort modige valg i denne salen. Likevel valgte man å prioritere kunnskap. Nå snakker vi om at kunnskapen vår er vår viktigste nasjonale formue. Dette er veldig viktige satsingsområder for å bringe land ut av fattigdom. Kunnskap og utdanning er sjølve nøkkelen til en god, fungerende økonomi, til næringsutvikling i de enkelte landene, som gjør at man kan skape velferd for framtida. Kunnskap er kjempeviktig for helsa til hver enkelt.

I fjor feiret vi stemmerettsjubileet. Mange av de kvinnene som kjempet fram kvinnelig stemmerett i Norge, hadde også helsepolitikk og kunnskap om folkehelse som sine viktigste temaer i det politiske engasjementet. Det er viktig for miljø og klima at borgerne har kunnskap om hvilke virkninger naturen har på oss, og hvilke virkninger vi kan ha på naturen. Det er viktig for utviklinga av demokratiet at borgerne har både kunnskap om styresett og mulighet til å påvirke. Det er viktig for likestilling at alle jenter og alle gutter får lik rett til utdanning. Derfor bør utdanning være hjørnesteinen i enhver utviklingspolitikk.

Siden tusenårsskiftet har antallet barn uten skolegang blitt halvert. Det har blitt mer likhet mellom antall jenter og gutter som får utdanning. Men den fine økninga har nå stoppet. Grunnen til at vi har kommet så langt, er at det har vært en målrettet koordinering fra nasjonale myndigheter for å klare å få til dette løftet. Skal vi komme i mål, kreves det at man tør å satse videre. Fremdeles er det 57 millioner barn som ikke går på skole, og mange som får skolegang, får skolegang av dårlig kvalitet. 60 millioner barn dropper ut av skolen før fjerde klasse – det setter begrepet drop-outs i et litt annet perspektiv. 130 millioner barn begynner i fjerde klasse uten å beherske grunnleggende leseferdigheter. Det er det også noen som gjør i norsk skole. Det viktigste for å bekjempe det, er å ha gode lærere i absolutt alle land. Da må man bygge en moderne lærerutdanning, man må utvikle læreplaner, og man må bygge kapasitet innenfor de enkelte utdanningsfeltene. Jeg tror at vi trenger ca. 1,7 millioner flere lærere i verden for å klare å gjøre den store oppgaven vi har foran oss.

Norge har stor troverdighet ved at vi har hatt sterk satsing på barnerettigheter over lang tid. Vi har hatt en gratis og universell offentlig skole helt fra Venstre grunnla den for 130 år siden. Vi har vært pådrivere for barns rettigheter globalt over tiår. Det er faktisk sånn at beskyttelse, omsorg og rett til medbestemmelse er en like viktig del av skolegangen som sjølve det å kunne lese og skrive. I dag ser vi mange steder rundt omkring i verden at fysisk avstraffelse og ydmykelse er en del av skolehverdagen for veldig mange skolebarn. Det går ut over livskvaliteten deres.

Frykt og skam gjør heller ikke at vi får til god læring. Formidling av verdier og menneskesyn som vi må stå opp for, er det viktig å bidra med inn i utdanninga. Unger skal lære å ha respekt for andre i skolen, og da må skolen også respektere dem. Hvordan kan vi forvente at det blir utviklet demokratiske verdier i en skole hvis man alltid blir utsatt for den sterkestes rett? Og hvordan skal vi få til likestilling i verden hvis vi har en skole som behandler jenter og gutter ulikt? Det å myndiggjøre den enkelte borger, også når den borgeren er en liten jente eller en liten gutt, er det beste for å løfte alle.

Alle jenter må få lov til å begynne på skole. Nå har vi hatt en oppvåkning i verdenspolitikken, mye på grunn av det som Malala har gjort, det hun har stått for, og det hun ble utsatt for – skutt av Taliban på vei til skolen. Hun var ikke noe tilfeldig offer. Dessverre er det mange eksempler. Det er farlig å være jente og gå på skole mange steder i verden. Det er krefter som er ute etter å skape frykt hos kvinner, for at de ikke skal tilegne seg kunnskap – av redsel for at kunnskapsrike kvinner skal ta makt i samfunnet.

Regjeringa har sagt at den vil arbeide for jenters rett til utdanning. Mange steder er det da også viktig å satse på kvinnelige lærere – som rollemodeller, men også for sikkerheten til den enkelte elev. Det er altfor mange jenter i skoler rundt omkring i verden som er utsatt for seksuell trakassering og seksuell oppmerksomhet fra mannlige lærere. Jenter er også de mest sårbare i kriser og konflikter. Skoler skal være beskyttelses- og opplevelsesarenaer, særlig for dem som er mest utsatt for trusler, og det er ofte jenter.

Det får andre interessante følger også når jenter får skolegang. Ifølge UNICEF har jenter som har ungdomsskole, opptil seks ganger mindre risiko for å bli barnebrud, enn de som ikke har det. De føder barn senere. Hvert ekstra år på skolen reduserer risikoen for spedbarnsdødelighet med mellom 5 og 10 pst. Et barn som har en lesekyndig mor, har 50 pst. større sjanse til å leve mer enn fem år. I Afrika sør for Sahara kunne 1,8 millioner barns liv vært reddet om bare mødrene hadde fullført ungdomsskolen. Derfor bør norsk bistand prioritere grunnskole framover. Altfor mange land prioriterer å donere til høyere utdanning, og det går på bekostning av barns skolegang. Det er viktig å bygge opp det grunnlaget i et samfunn som er med på å løfte alle, skal man klare å få til utvikling i samfunnet – akkurat som vi valgte å gjøre i Norge for 130 år sida.

Når jeg stiller denne interpellasjonen i dag, er det ikke for å overbevise statsråden – jeg tror egentlig han er overbevist – men jeg etterspør en strategi for lederskap for å nå dette målet. Hvem er det vi skal alliere oss med, og hvilke arenaer skal vi oppsøke for å skape en god arbeidsdeling mellom oss? Og så skaper det to dilemmaer. For det første: Det er ikke nødvendigvis de landene som scorer best på styresett og demokrati, som er de landene som trenger mest hjelp for å få til skolegang. Når vi skal velge ut land å jobbe med, er det ofte de sårbare statene, statene i konflikt – som ikke er de populære mottakerlandene – som er de som faktisk trenger mest hjelp til dette. Den andre utfordringa jeg vil gi statsråden, er at OECD har sagt til oss at vi må ha mer resultatfinansiering i bistanden. Når det gjelder denne gruppa, er det ofte de fattige, de marginaliserte, de med et annet morsmål, de med en funksjonshemming, de med et lavt læringsutbytte som blir prioritert ned, enda det er dem det er viktig å prioritere opp. Hvordan kan vi sikre oss at disse barna ikke skyves ut av skolen av frykt for at de vil bidra til lavere finansiering, hvis målet bare er resultater av skolegangen deres?

For å oppsummere har jeg to hovedspørsmål til statsråden: Hvordan skal vi ta en lederrolle på et så viktig område? Og hvordan skal vi passe på at de målene vi setter oss, ikke kolliderer med de andre målene vi har i bistandspolitikken?

Utenriksminister Børge Brende [12:27:41]: Først vil jeg takke representanten Skei Grande for å ha reist debatt om et så viktig tema i Stortinget. Jeg håper også at Stortinget fremover kan være et sted hvor regjeringen kan komme med saker, og at man i fellesskap kan utforme en offensiv norsk strategi for å kunne påvirke de ambisjonene som man trenger globalt fremover på utdanningsområdet.

Representanten avsluttet med to ganske klare spørsmål. Angående hvordan Norge skal kunne ta et lederskap innen utdanningsområdet, er det korte svaret på det at vi da først må være et foregangsland selv når det gjelder å satse på utdanning og kompetanse. Basert på de erfaringene og det lederskapet tror jeg også vi blir lyttet mer til globalt. Vi har innen helseområdet tatt et sånt globalt lederskap, og Norges stemme blir lyttet til, ikke bare på grunn av at vi tar ordet i internasjonale fora når det gjelder helse, vaksinasjoner o.l., men fordi vi også følger aktivt opp om dette i vår egen utviklingspolitikk.

Det er også helt riktig at det har vært fremgang innen utdanning globalt, selv i noen av verdens fattigste land. På bare ti år er antall barn utenfor skolen halvert i Sør- og Vest-Asia. I Afrika går mer enn 50 millioner flere barn på skolen. Utviklingslandene bruker mer av sine egne budsjetter på utdanning og gjør seg gradvis mer uavhengige av bistand.

Jeg deler også fullt ut Skei Grandes bekymring for om verden oppnår FNs tusenårsmål for utdanning, selv med de positive utviklingstrekkene som jeg henviser til: Med dagens utvikling vil 72 millioner barn være uten skolegang i 2015. Nesten halvparten av disse barna bor i – som representanten Skei Grande også nevnte – land rammet av konflikt eller katastrofer. Jenter er i flertall. Mange tilhører etniske eller religiøse minoriteter eller er flyktninger, og hele 40 pst. har nedsatt funksjonsevne. Derfor må også de tiltakene som vi går for innenfor utdanning, være veldig målrettede.

La meg nevne situasjonen i Syria. For tre år siden var Syria et mellominntektsland. I dag er bruttonasjonalproduktet halvert. Tilgangen til utdanning for barn og unge i Syria er veldig liten og under stort press. Det er selvsagt vanskelig å kunne hjelpe disse barna og ungdommene, men her skal Norge være på plass. Norge kom, relativt sett, med et av de aller største humanitære bidragene til Syria under den store giverlandskonferansen i Kuwait i går. Utdanning og skolegang både for flyktninger og for internt fordrevne skal være et viktig element i det.

Når barn ikke får utdanning, krenkes en viktig menneskerettighet. Men i tillegg er det slik at mange av barna som går på skole, ikke tilegner seg grunnleggende ferdigheter. Slik kan det heller ikke fortsette.

Jeg er enig i det representanten Skei Grande sa i en interpellasjonsdebatt om utdanningsbistand her i salen for et snaut år siden – en satsing på utdanning er også en del av en demokratiseringsprosess. Det var Skei Grande inne på også i dag. Dette er en viktig politisk dimensjon ved vårt arbeid, både innen utdanning og i all annen bistand.

Det trengs et krafttak for utdanning, som også vil gi fremgang mot øvrige utviklingsmål. FN har regnet ut at fattigdomsraten i lavinntektsland ville vært redusert med 12 pst. dersom alle barn hadde kunnet lese. Jeg er enig i at Norge bør kunne aksle en ledertrøye når det kommer til utdanning. Som jeg sa, er det en forutsetning at vi også feier for egen dør og leder an i dette arbeidet.

I rene tall har vi litt å gå på. I 2005 utgjorde utdanningsbistanden 9,2 pst. – nærmere 10 pst. – av bistanden. I 2012 hadde denne andelen sunket til under 6 pst. Dette må vi gjøre noe med. Jeg er glad for at Stortinget startet dette arbeidet i forbindelse med inneværende års statsbudsjett. For 2014 har vi satt av 1,8 mrd. kr til utdanning, mot 1,6 mrd. kr i 2013. Dette er en økning på 15 pst. for inneværende år. Vi vil fortsette å prioritere dette området høyt i de kommende årene, i tråd med regjeringsplattformen og i tråd med den samarbeidserklæring som er inngått mellom Venstre, Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene.

Regjeringen har, som sagt, startet dette viktige arbeidet. Vi vil nå gå konkret til verks for å se på: Hvilke er de beste eksemplene på den type utdanningssatsing globalt? Jeg vil trekke frem noen områder som er ganske åpenbare allerede.

Det gjelder tilgang til utdanning, også for dem som nå står utenfor – de marginaliserte og ekskluderte, barn med funksjonsnedsettelser og de som er rammet av humanitære kriser. Fanger vi opp dem, fanger vi opp alle. Fokus på utdanning er spesielt viktig for barn som er rammet av krig, konflikt eller naturkatastrofer.

Jenters utdanning – det var interpellanten også inne på – er og blir vår mest lønnsomme investering. Den øker jenters og kvinners mulighet til å delta i arbeidslivet og i samfunnsutviklingen. Utdanning gjør også at flere kvinner og barn overlever fødsel, får bedre helse og kan bidra til vekst.

Så må vi passe på at skolegangen bidrar til reell læring. For å oppnå dette må vi øke antallet motiverte og kvalifiserte lærere. 250 millioner barn i verden kan verken lese eller skrive når de begynner i 4. klasse. Det er uakseptabelt.

Samtidig må vi være innovative. Ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi kan bidra til resultater når det gjelder både kvaliteten på og tilgangen til utdanning. Mobiltelefoni og Internett revolusjonerer allerede i dag både næringsliv og privatliv i mange utviklingsland. Med de muligheter man nå har for tilgang til de aller beste undervisningskreftene gjennom digital utdanning, står vi overfor en revolusjon. Her må Norge være nytenkende når det gjelder å sørge for den type tilgang.

Over 70 millioner ungdommer går ikke på skole og trenger utdanningstilbud, fra grunnleggende lese- og skriveopplæring til praktisk arbeidslivstrening, videregående skole og akademisk utdanning. Yrkesopplæring står også sentralt.

Med grunnlag i vår egen bistand skal regjeringen trappe opp sitt internasjonale engasjement for utdanning, slik vi har lovet i regjeringserklæringen. I ettermiddag skal jeg snakke med Gordon Brown, som er generalsekretærens spesialrepresentant for utdanning. Til Gordon Brown har jeg sagt at vi er villig til å støtte både hans og generalsekretærens arbeid, men vi er også villig til å aksle en ledertrøye når det gjelder utdanning fremover.

Vi må sette all energi inn på å komme så langt som mulig mot tusenårsmål 2, om utdanning for alle. Statsministeren er personlig involvert som leder av FNs pådriverpanel for tusenårsmålene. Samtidig skal vi tenke klokt frem mot de nye utviklingsmålene. Her ligger det en veldig viktig oppgave. Under FNs hovedforsamling høsten 2015 skal man vedta de nye utviklingsmålene. Der mener jeg at Norge skal være en aktiv pådriver for at vi skal ha ambisiøse og målbare ambisjoner innenfor utdanningsområdet. FNs høynivåpanel har allerede satt utdanning høyt på prioriteringslisten, men, som sagt, vi må sørge for at utdanning beholder den plassen den fortjener i arbeidet med bærekraftig utvikling.

Vi skal øke vårt engasjement og samarbeid med Det globale partnerskapet for utdanning.

Vi skal også lede an i arbeidet med beskyttelse av utdanning i konfliktområder.

Dersom bistanden skal gi gode resultater, må utviklingslandene fortsette å styrke sine egne utdanningssystemer – skolebygg, læreplaner, lærebøker, metoder og statistikk. Norge skal være en viktig partner i dette arbeidet.

Lise Christoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Trine Skei Grande (V) [12:38:06]: Jeg vil takke utenriksministeren for et gromt svar – jeg tror han har et oppriktig engasjement. Jeg er glad for at budsjettet går i riktig retning.

Jeg hadde også tenkt å følge opp spesielt når det gjaldt Syria. Så jeg er glad for det som utenriksministeren sa om dette også. Sjøl om nøden er forferdelig og forholdene for veldig mange av disse flyktningene er noe som vi alle tenker mye på, tror jeg, er det viktig at vi ikke får tapte generasjoner av barn under sånne konflikter, der vi ser at de får verken skolegang eller vaksiner, noe som gjør at det blir vanskelig for landet å reise seg igjen den dagen det må gjøre det – for den dagen vil komme.

Jeg har lyst til å stresse de to punktene jeg hadde til slutt – som jeg tipper at utenriksministeren ikke hadde forberedt seg på, men som han skal få anledning til å si noe om nå – om de andre målene vi har i bistandspolitikken. De gruppene som virkelig er utenfor når det gjelder utdanning, er fra land som det ikke er lett å støtte på grunn av korrupsjon, dårlig styresett og mange av de andre tingene, som gjør at vi kanskje trekker oss ut og bort.

Spørsmålet mitt – punkt 1 – til utenriksministeren er: Hva skal vi gjøre for å nå de barna som har fått tildelt politiske ledere det ikke er lett å samarbeide med om bistandsprosjekter? Det andre er: Når OECD sier at vi skal ha klare resultatmål, fører det til at en veldig målstyring av bistanden gjør at de ungene som kanskje ikke lærer så lett, eller er marginalisert, som f.eks. funksjonshemmede barn, blir dyttet ut av disse strukturene fordi man ikke kan måle resultatene like effektivt og godt, krone for krone, som man kan for andre barn?

Det er heller ikke alltid så lett å måle utdanningas virkning, sjøl om alle er enige om at den er sterk for et lands utvikling. Så jeg lurer på om statsråden kan si noe om OECD-målene om resultater og når målene kommer i konflikt med andre mål vi har satt oss innenfor bistand.

Utenriksminister Børge Brende [12:40:48]: Jeg vil først bare slå fast at når det gjelder Syria, vil det å nå barn og unge være veldig sentralt fremover. Jeg er enig med representanten, som sier at i den situasjonen som nå har oppstått, som er en av de verste humanitære situasjonene etter andre verdenskrig, kanskje den verste i dette århundret så langt, er barn og unge noen av dem som blir rammet aller hardest. Mange av dem er også veldig traumatisert. Det brukes alle mulige ikke-akseptable teknikker, bl.a. utsulting, at barn ikke får tilgang på skole og utdanning, og dette skaper også enorme psykososiale utfordringer. Hvis man greier å gi et skoletilbud, kanskje bare en time eller to–tre om dagen, kan det være det som bidrar til at disse barna faktisk kan komme ut av den forferdelige prosessen uten å få sår som det ikke er mulig å lege. Derfor legger vi stor vekt på dette med det psykososiale, lek, læring og oppfølging av de barna som nå befinner seg både i flyktningeleirer, utenfor Syria, og der vi har mulighet til å nå frem.

Det er ikke mulig å oppnå de målene som er satt knyttet til utdanning, uten at man også hjelper barn i såkalte sårbare stater og i krigs- og konfliktområder. En viktig årsak til at man ikke når tusenårsmålene fullt ut, er at det er en del områder i verden det er vanskelig å få tilgang til. Jeg mener at det derfor bør være en målrettet innsats også fra Norge innenfor disse områdene der vi faktisk driver ganske mye bistand, ta f.eks. Afghanistan, hvor vi har satt av over 700 mill. kr inneværende år – ta Somalia, hvor Norge også er inne, ta Sør-Sudan, som nå dessverre står overfor borgerkrigslignende tilstander. Også i disse områdene er det avgjørende at man forsøker å skape et tilbud for barna. Det vil være et viktig element i den satsingen som regjeringen legger opp til. Men det er ikke ukomplisert, selvsagt, og det krever flere ressurser.

Tilbake til det representanten tar opp om å måle: I mitt innlegg understreket jeg at i det å nå frem til funksjonshemmede, det å nå frem til barn i krigs- og konfliktområder, har Norge en mulighet til å aksle en ledertrøye. Vi skal iallfall selvsagt sørge for at hvis man gjør det, skal ikke den måten å måle dette på være slik at man ikke skal kunne satse på disse. Da må det være andre målingsparametere for det.

Marit Nybakk (A) [12:44:14]: Jeg vil først gi ros til Trine Skei Grande for å ha tatt opp dette temaet, som er særdeles viktig i et utviklingsperspektiv. Det er også viktig, synes jeg, at regjeringen signaliserer at de vil ta en global lederrolle for å nå målet om utdanning for alle. Det er også en videreføring av tidligere regjeringers arbeid. I Soria Moria II-erklæringen står det f.eks. at den rød-grønne regjeringen vil «lede an i det internasjonale arbeidet for å innfri alle barns rett til utdanning».

I utenrikskomiteens innstilling til St.meld. 13 for 2008–2009 var det et svært bredt flertall som gikk inn for å prioritere utdanning, og at norsk bistand til utdanning bl.a. skulle vektlegge grunnutdanning, prioritere jenter, fokusere på utdanning i sårbare stater – «fragile states», som vi akkurat hørte utenriksministeren understreke – og i krigs- og konfliktområder i større grad kanaliseres gjennom multilaterale kanaler når Norge ikke har særskilt kompetanse, altså FN-systemet. I mars 2012 besluttet regjeringen at Norge skal lede an for å innfri barns rett til utdanning ved å øke tilgangen til grunnutdanning nettopp i konflikt- og katastrofeområder.

Jeg setter veldig stor pris på at utenriksministeren nå vil ta en global, politisk lederrolle på feltet. På verdensbasis går i dag ni av ti barn i barneskole, men hvem er da de siste ti prosentene? De utgjør hele 57 millioner barn, ca. halvparten av dem er barn i krise- og konfliktområder. En tredjedel er barn med nedsatt funksjonsevne, ifølge UNESCO og UNICEF. Det er også en gruppe vi skal tenke på. Jeg vil vise til en interpellasjon som tidligere representant Laila Gustavsen hadde i forrige periode om akkurat det.

Dessuten: 25 pst. av barn som går på skole, forlater skolen før 4. klasse. Det utgjør 34 millioner barn. Dette kan bli mye tall, men det er store og viktige tall. Flertallet av disse er jenter. Her mener jeg vi må ha en helhetlig tilnærming i vår utviklingspolitikk, rett og slett fordi faktorer og forhold utenfor skolen bidrar sterkt til hvorvidt jenter får utdanning. Foreldre tar mange steder jenter ut av skolen for at de skal jobbe hjemme, og vi har sikkert alle sett tv-reportasjer om 11–12 år gamle jenter som bruker dagen til å passe på små søsken, hente ved til matlaging og jobbe i huset. Dette skjer mens mamma er på jobb for å tjene penger. Så har vi – som interpellanten sa – land der det er direkte farlig for jenter å gå på skole. Afghanistan er ett av disse landene.

Det globale fondet for utdanning samarbeider med UNICEF om å bistå lokale myndigheter med å utdanne lærere. Lærere er vesentlig for å sikre kvalitet i utdanningen, og kvinnelige lærere er viktige som forbilder for jentene, også fordi de forstår kjønnssensitive problemstillinger. Blant faktorer i skolehverdagen som fører til at jenter faller ut, er sanitære forhold, mangel på bind og separate toaletter. Derfor utvikles det nå såkalte barnevennlige skoler, der det bl.a. er separate toaletter for jenter og gutter, og det jobbes særskilt med kjønnsproblematikken. Blant annet kan barna ta med seg rent vann hjem, noe som er viktig fordi jentene ofte må hente vann til familien.

Det er ellers et tankekors at det fortsatt er slik at halvparten av de barna som ikke går på skole, lever i Afrika sør for Sahara, og at fattigdom, kjønn og bosted avgjør om barn får utdanning. Det betyr at vi må se på grunnutdanning i et bredere utviklingsperspektiv.

På NHOs årskonferanse fikk vi vite hvor viktig det er at barn får tidlig tilgang på kunnskap. Kampen mot fattigdom, kampen for mødrehelse – alt dette spiller inn når vi skal løfte kunnskapsnivået globalt. Det passer bra at Norge vil ta en lederrolle her. Vi har allerede en lederrolle i helse når det gjelder mødrehelse og kamp mot barnedødelighet. Det henger sammen, og for å understreke det, som interpellanten: Hvert år på skole minsker småbarnsdødeligheten fordi det tar lengre tid før jentene blir gravide.

Sylvi Graham (H) [12:49:43]: Det er, slik jeg oppfatter det, en positiv utålmodighet i det som interpellanten legger for dagen i sin interpellasjon i dag, og jeg deler den.

Dette er en viktig debatt, et viktig fokus, en viktig oppgave – en ledertrøye og en lederrolle som ikke minst vår utenriksminister og statsminister heldigvis står fast på at de vil aksle. Stortinget viser gjennom denne interpellasjonen sitt engasjement og sin støtte, ja utålmodighet i denne saken.

Målet er en verden med muligheter for alle. Å styrke retten til utdanning gir konkrete resultater for hele samfunnet – en verden med muligheter for alle. Utdanning er en nøkkel for å nå andre viktige mål: helse, likestilling, levealder, dessuten menneskerettigheter, demokrati og fattigdomsbekjempelse.

Når unger får utdanning, blir de etter hvert i stand til å bidra til å bygge sine egne lokale kunnskapssamfunn, hvor de kan bidra til å utfordre autoritære styresett, jobbe for menneskerettigheter og demokrati.

Tusenårsmålenes periode løper ut i 2015. Vi har en stor oppgave når vi diskuterer agendaen for det som skal skje etter dette, ikke minst innenfor utdanningsfeltet. Den debatten vil Stortinget gjerne delta i.

Andelen av vår bistand som går til utdanning, falt dessverre under de rød-grønne. Derfor er det nødvendig og gledelig at denne regjeringen setter dette så høyt på dagsordenen. Det var et feilgrep som ble gjort i budsjettet for 2007, da regjeringen Stoltenberg tok utdanning ut av listen over prioriterte områder i utviklingspolitikken, eller som Erik Solheim sa i en interpellasjon i februar 2008:

«Utdanning er ikke utelatt fra Regjeringens utviklingssatsing, men vi har valgt ut noen få områder hvor vi har trappet opp de økonomiske beløpene.»

Med andre ord – ikke utdanning.

Det synes at den nåværende regjeringen har som mål at Norge skal ta internasjonalt lederskap i kampen for å styrke utdanning for alle, f.eks. i styrkingen av midler til UNICEF og til Global Partnership for Education. Denne regjeringen har med dette budsjettforslaget tydelig vist hvilken retning vi heretter vil gå i når det gjelder jenter og utdanning. Vi har økt Norges bidrag til GPE med 20 pst. Det er en tydelig beskjed. Dette var de første skrittene for å følge opp Sundvolden-erklæringen, som sier at regjeringen skal prioritere utdanning og ta en global lederrolle i arbeidet med utdanning for alle, ikke minst for jenter. Det kaller jeg resultatorientering i bistand, og utdanning er, som alle vet, også målbart.

Det er viktig at dette arbeidet følges opp av en helhetlig strategi. Det er også viktig at man har med seg perspektiver på hvilke hindre som gjør at f.eks. jenter ikke fullfører skole – vi har hørt om noen av dem. Det bør også fokuseres på at funksjonshemmede har en likeverdig rett til utdanning.

På verdensbasis er det nå 97 jenter per 100 gutter i grunnskolen. Det betyr at det er ikke langt igjen før den delen av tusenårsmålene er oppnådd, men det er ingen grunn til å ta hvileskjær. Det er faktisk 10 pst. av verdens barn som ikke har et skoletilbud, melder UNICEF. Det er et lite prosenttall kanskje, men det er et høyt, reelt tall.

Det er også grunn til å se dette i sammenheng med konfliktområdene i verden og vår humanitære bistand, for 50 pst. av de barna som ikke går på skole i verden i dag, bor i konfliktområder. Man kan bare undre seg over hva disse ungene skal bli i voksenlivet, som samfunnsborgere i landet sitt, når mange av dem har store deler av sin erfaringsbagasje fylt opp med vold og krigshandlinger og kanskje bare det.

En annen dimensjon, som også ligger Høyres hjerte nær, er kvaliteten i skolen både her hjemme, selvfølgelig, og også i verdensperspektiv. Dessverre er det slik i dag at det er flere barn som går på skole og ikke lærer nok, enn det er barn som ikke går på skole. 250 millioner barn i dag kan verken lese eller skrive når de begynner i fjerde klasse. Det er et overveldende bevis for at jenters utdanning og helse er de viktigste enkeltfaktorer for oppnåelse også av andre utviklingsmål. Det gir positive ringvirkninger og spiraler – jenter med utdanning får barn senere i livet, det bidrar til å dempe befolkningsveksten, og det er også mer sannsynlig at barn av mødre med skolegang får gå på skole.

Jeg er veldig opptatt av at utdanning av jenter er avgjørende for kvinners deltakelse i politikk og samfunnsliv. Kvinner er 50 pst. av verdens befolkning, og mange steder bærer de mer enn den andelen av byrdene i sitt lokalsamfunn.

Som ordfører har jeg i mer enn ti år drevet med barn og unges kommunestyre. Vi ser viktigheten av å trene våre unge i deres demokratiske forståelse og evner. Vi ser muligheten i tidlig læring og praksis i nettopp dette – vi, som i tillegg har alle våre barn godt plassert i en god skole. Hvor mye viktigere er det ikke da at vi tar med oss alle barn inn, tar en lederrolle innenfor utdanning for alle i verden og er pådrivere for den demokratiske opplæringen når barn lærer om sine plikter og muligheter i et demokratisk styresett.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:55:13]: La meg først få lov til å takke interpellanten for å ta opp en sak som vi deler et felles sterkt engasjement for.

Jeg synes det er en symbolsk start på den utviklingspolitiske debatten for 2014, at det nettopp er utdanning i utviklingspolitikken som løftes fram. Jeg tenker det vitner om en ny kurs. Da utenriksministeren hadde sitt innlegg, tenkte jeg tilbake på Hilde Frafjord Johnson, som løftet fram utdanning som jobb nr. én. Jeg følte det var det samme utenriksministeren gjorde i dag, og det er vi utrolig takknemlig for.

Som flere har vært inne på, også utenriksministeren selv, vet vi at utdanning ble strøket fra lista over satsingsområder for den rød-grønne regjeringa. Han nevnte at andelen til utdanning på bistandsbudsjettet sank, og også realverdien i faktiske kroner sank.

Kristelig Folkeparti har de siste årene jobbet med å løfte det opp igjen. I fjor vår la vi fram et representantforslag med ti konkrete forslag, der vi opplevde stor verbal støtte, men der vi ikke opplevde at det er blitt fulgt opp og heller ikke ble stemt for av de rød-grønne. Så jeg vil bare tipse utenriksministeren om at det ligger gode forslag her fra i fjor vår.

De fire partiene som var i mindretall i forrige periode, støttet opp om Kristelig Folkepartis forslag om å øke andelen av bistandsrammen til utdanning. Det skulle være en økt innsats for at flere skulle være sikret skolegang, og det skulle også være økt fokusering på læringsutbytte. Nå har disse fire partiene flertall. Vi har en samarbeidsavtale, vi har en regjeringserklæring som tydelig viser vei, og jeg vil også si at med innlegget fra Arbeiderpartiet i stad og forhåpentligvis også fra andre rød-grønne – vi så signalet i det siste budsjettet de la fram – vil det vise seg at regjeringen og utenriksministeren har bred parlamentarisk støtte i Stortinget for å løfte fram utdanning slik han nå vil.

Jeg vil takke utenriksministeren for det offensive innlegget. En skal vise forståelse for at det vil ta tid å utvikle en sånn strategi som vi i dag diskuterer, men det er i alle fall godt å vite at både utenriksministeren og til og med statsministeren løfter det fram. Jeg vil, på vegne av Kristelig Folkeparti, gi ham full bakking på post 15-mål med å få til ambisiøse og også målbare mål når det gjelder utdanning. Det tror jeg er viktig. Og lykke til med møtet i ettermiddag!

Så tror jeg det er viktig også at vi utfordrer videre de dialogene vi har med de fattigste landene. Det er oppegående ledere i mange land, og det er viktig at de også skjønner og ser behovet for å prioritere utdanning. Det må bare fortsette, for det er i dialog med de fattigste landene en må arbeide.

Skolegang er ikke bare en menneskerettighet, men det er, som flere har vært inne på, nøkkelen til utvikling. Flere snakker om viktigheten av jenters utdannelse, funksjonshemmede løftes inn, og vi også vet at konfliktområder må prioriteres, fordi det er ofte de som taper.

Tusenårsmålene har vært noe av det som har ført til at flere har fått tilgang. Det er mange som har sagt at da kan en senke ambisjonene fordi det er så mange som nå har fått utdanning eller skolegang. Jeg sier klart nei til det. Det er altfor mange, flere har også vist til tallene, som fremdeles ikke får skolegang. Dessuten, og det mener jeg er ekstremt viktig, kan vi ikke bare snakke om kvantitet, men vi må snakke om kvalitet på utdannelsen. Det betyr også at en må ikke bare være opptatt av hvem som skrives inn i skolen, eller for så vidt hvem som klarer å fullføre, men vi må være opptatt av hva det er fullført med og hvilket læringsutbytte de sitter igjen med etter skolegangen. Derfor vil jeg også løfte fram kvalitet på hele løpet. Jeg tror også at høyere utdanning, og kanskje spesielt yrkesutdanning, er en nøkkel. En vet at særlig f.eks. i Afrika sør for Sahara er det et betydelig antall unge menn som er uten arbeid. Det er også en viktig nøkkel: utdanning videre og så arbeidsplasser.

Utenriksministeren løftet fram Syria-spørsmålet, og det er jeg glad for. Han løftet fram Sør-Sudan-spørsmålet, det er jeg også glad for. Sør-Sudan er et godt eksempel på at en har unge ledere som har sin kompetanse fra slagmarka, ikke fra universitetene. Nøkkelen til demokratiprosessene er utdanning, og utdanning vil gi gode resultater.

Heldigvis er det en annen Kristelig Folkeparti-representant som også har tegnet seg på talerlisten, så det kommer flere poenger fra Kristelig Folkeparti – tida går fort.

Men jeg vil bare avslutte med å si at vi er ekstremt fornøyd med forhandlingene og resultatet i budsjettet, med at vi har prioritert 1 pst. For jeg mener at beløpet muliggjør en tyngre satsing for å gjennomføre flere av de ambisiøse målene vi er enige om. Så er det sånn på alle felt i politikken at beløpet faktisk er avgjørende. Vi skal hele tida være opptatt av kvalitet og effekt, men beløpet vil være med på å kunne gjøre det mulig å satse tyngre.

Bård Vegar Solhjell (SV) [13:00:46]: Rett før min eigen skulegang starta, slutta skulegangen til Hector Peterson med eit skarpt skot i Soweto i Sør-Afrika. Bildet av den 13 år gamle Hector med skotskadar – i armane på ein annan skulegut, med systera springande fortvilt ved sidan av – gjekk verda rundt og vart eit første symbol på brutaliteten til apartheidstyret i Sør-Afrika under det såkalla Soweto-opprøret den 16. juni 1976. Det var altså skuleborn sin protest mot at afrikansk – det dei så på som språket til undertrykkarane – skulle brukast som lærespråk på skulen, som var med på å utløyse eit opprør blant barn, m.a. i Soweto. Mange vil vite at det var ein av dei mest brutale arvane som står igjen etter regimet.

Meir enn 10 000 skuleungar gjekk i protest, og eg begynner sånn fordi det er eit eksempel på at i tillegg til dei mange andre goda utdanning har, som representanten Skei Grande på ein svært god måte la fram i sin interpellasjon, som er eit viktig initiativ, er utdanning òg ein fare for styresmakter som ikkje vil at eigen befolkning skal ha kunnskap og innsikt til å kunne reise seg mot dei. Det har ein sett mange eksempel på. Derfor er utdanning svært viktig òg i eit demokratiperspektiv, i tillegg til dei mange andre breie omsyna til utvikling som her er lagde til grunn.

Derfor må eg få begynne med å seie at utdanning var ei av mange hovudsatsingar i den raud-grøne utviklingspolitikken gjennom mange år. Fakta i dag er jo at Noreg er ein av verdas leiande givarar til utdanningsbistand internasjonalt. Vi har ei sterk rolle innanfor det. Så merkar eg meg at det partiet som gjennom lang tid no har vore opptatt av å seie at det ikkje er kor mange kroner vi løyver, men korleis vi brukar dei, som er viktigast, no er veldig opptatt av kor mange kroner vi løyver til akkurat utdanningsbistand dei siste åra. Og faktum der er at nivået låg stabilt på om lag 1,6 mrd. kr – noko opp og ned ulike år gjennom perioden. Men det betyr altså at delen av den totale bistanden sjølvsagt gjekk ned. Det kan ein vere kritisk til. Eg synest då det er riktig at dei kritikarane kanskje òg kunne seie noko om kva for andre av dei massive satsingane dei syntest var feil og som heller burde ha gått til utdanning. Var det helse, var det miljø og energi, eller var det likestilling som burde ha vore prioritert lågare til fordel for utdanning?

Når det gjeld vegen vidare, vil eg no seie at det er brei einighet om dette, som fleire har sagt, og eg er einig i mykje av det både interpellanten og utanriksministeren har sagt. Eg trur eg vil leggje fram fire punkt om korleis vi bør tenke.

Punkt 1: Eg synest utanriksministeren sa det svært godt sjølv, at skal ein vere ein global leiar, må ein begynne å gjere jobben sjølv heime. Eg håpar elles han tar det med seg til klima- og miljøpolitiske diskusjonar i regjeringa. Det same gjeld der, men det gjeld òg innan utdanning. Det betyr at ein kraftig auke i merksemda og pengebruken når det gjeld utdanning, vil vere fornuftig. Den raud-grøne regjeringa la i sitt siste budsjett fram forslag om ein opptrappingsplan på 3 mrd. kr frå det nivået vi har i dag. Det har vi sett ein start på no. Eg håpar den nye regjeringa vil følgje opp det. Det vil vere ein naturleg del av det å vere ein global leiar.

Punkt 2: Eg trur som interpellanten at grunnskule er veldig viktig, men eg vil leggje til ein ting som eg sjølv har erfart i mange land, og det er at yrkesfag er veldig sterkt nedprioritert. Dei finst knapt, men det er akutt behov for dei i fleire land. Elementære yrke som rørleggjar, elektrikar, tømrar, snikkar osb., som byggjer landet reint fysisk, har ein enormt låg kompetanse på. Og det har ofte veldig låg status i elitane i landa. Det kan òg vere ein viktig nisje og del av det.

Punkt 3: Fleire har sagt at kvalitet er viktig. Kvalitet i skulen betyr i stor grad lærarane. Derfor er satsingane, som Education for All m.a. har på lærarar og lærarutdanningar, enormt viktige. Og hugs det: Veldig mange av dei som går på skule, lærer faktisk ikkje noko som gjer at dei bryt dei fattigdomsmønstra som familiar og samfunn er i. Og då har ein fått veldig lite igjen for det.

Til slutt: Det vanskelege diskusjonen er jo om på kor mange område eit land kan vere ein global leiar. Eg vil seie at eg ser fram til at vi i endå større grad enn i dag skal vere ein global leiar innan utdanning, men eg ser ikkje fram til det om ein i mindre grad skal vere ein global leiar innan spørsmål som miljø, klima og energi, som så sårt treng det, eller når det gjeld likestilling og helse, der vi har investert mange år i å vere det.

Mette Tønder (H) [13:06:04]: I den siste tiden har debatten gått rundt likestilling og glasstak her i vår lille, beskyttede verden. Er glasstaket borte, blankpusset eller lever det i beste velgående?

Dette er en viktig debatt, men sett i sammenheng med det betongdekket som ligger over kvinners mulighet til utdanning på verdensbasis, så er debatten som reises av Venstre her i dag, enda viktigere.

Regjeringsplattformen sier at regjeringen skal prioritere jenters rett til utdanning i fattige land og ta en global lederrolle i arbeidet for at alle barn skal få utdanning. Målet er altså en verden med muligheter for alle.

Vi vet at utdanning er veien ut av fattigdom, og det er fortsatt slik at flere jenter enn gutter holdes ute fra skolegangen.

Kvinners verdi er betydelig mindre enn menns verdi i mange land. Det betyr at vi skylder dem hjelp, og vi må hjelpe mer. Vi må fortsette å jobbe for grunnleggende menneskerettigheter, for kvinners rett til utdanning og for kvinners rett til å være likestilte med menn.

For barn som går på skole, jenter som går på skole, er det mindre fare for å bli utnyttet i sexindustrien. De har lettere for å skaffe seg inntekt, og de blir i mindre grad tvangsgiftet og gravide i ung alder.

Vi kan ikke endre alle kulturer i alle land vi samarbeider med, men vi kan gi vårt lille bidrag, sånn at alle barn får et bedre utgangspunkt for sitt eget liv. Derfor bør vi satse mer på utdanning i vår utviklingshjelp.

Over en milliard mennesker lever fortsatt i ekstrem fattigdom, og mer enn 50 millioner barn får ikke utdanning. Erna Solberg leder FNs generalsekretærs pådrivergruppe for tusenårsmålene og har en sentral rolle i kampen for sosial og økonomisk utvikling. Jeg er stolt av vår kvinnelige statsminister, vår mannlige statsråd og en samlet regjering som engasjerer seg for å gjøre verden bedre for barna og de kommende generasjoner.

Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [13:08:31]: Denne debatten gir bod om at utdanning på ny skal få høgare prioritet i norsk utviklingspolitikk. Etter to stortingsperiodar der innsats for skulegang fekk ein stadig mindre del av utviklingsbudsjettet, er det no klart for ei kursendring.

Det er eit viktig signal, og eg takkar utanriksministeren som stadfester at Noreg vil ta ein internasjonal leiarrolle i arbeidet for utdanninga, ikkje minst for jenter i fattige land. Eg vil òg rosa Trine Skei Grande for å ha sett dette på dagsordenen raskt i det nye stortingsåret.

Eg har sjølv arbeidt gjennom mange år i utviklingsland. Der har eg sett kor viktig utdanning er for å få ein betre livssituasjon og eit betre samfunn der alle er like verdifulle. Utdanning er viktig, utdanning er viktig for alle, og utdanning av jenter er dobbelt viktig. Dette er det brei einigheit om i dei norske miljøa som har kompetanse på utvikling.

Tolv norske organisasjonar utgjer det nasjonale nettverket av The Global Campaign for Education. Dei har i eit felles brev gitt innspela sine til ein norsk leiarrolle på dette området, og det er gode innspel. Difor er eg glad for at utanriksministeren i sitt innlegg la vekt på dei tematiske prioriteringane som den globale kampanjen for utdanning løfter fram.

På vegner av Kristeleg Folkeparti vil eg støtta desse fem tematiske prioriteringane som organisasjonane løfter fram: Ja, utdanning er ein grunnleggjande menneskerett. Ja, jenter sin rett til utdanning må prioriterast spesielt. Ja, vi må satsa meir på kvalifiserte lærarar og fleire kvinnelege lærarar for å få til større læringsutbytte for elevane. Ja, til tilgang til skulegang for born må prioriterast i norsk hjelp til område med katastrofar, krig og konflikt. Og ja, vi må gjera langt meir for å styrkja heile utdanningsløpet.

Når vi no skal utvikla eit norsk politisk leiarskap i kampen for utdanning for alle, må vi tenkja strategisk. Vi må vurdera kor norsk innsats kan gi størst effekt i arbeidet for å nå desse måla som er sette opp i det internasjonale arbeidet for utdanning for alle. Ved å satsa sterkt finansielt får vi òg større tyngde i dei internasjonale diskusjonane og større norsk påverknad. Vi må spela på heile spekteret av aktørar i arbeidet for utdanning, både dei multilaterale organisasjonane, våre statlege organ og ressursane i det mangfaldige sivilsamfunnet. Og ikkje minst: Eit norsk leiarskap forpliktar oss til å vera ein aktiv pådrivar for utvida utdanningsmål i dei fornya tusenårsmåla for åra etter 2015.

Ut frå mine erfaringar i utviklingsland vil eg særleg løfta fram kor viktig det er å gi jenter utdanning. Gjennom innsatsen for å nå FN sitt tusenårsmål har òg jenter i høgare grad fått tilgang til skulegang, men mykje står igjen. Utdanning er viktig av fleire grunnar. Det er sjølvsagt viktig at kunnskap gir dei betre grunnlag for å kjenna sine rettar, òg for politisk deltaking, og for å betra kvalifikasjonane for å styrkja kvinnene sin sjanse til faktisk å få lønna arbeid.

Utdanning for jenter vil i mange samfunn vera ein nøkkel til å løfta fram ikkje berre kvinnene, men heile familien, ja, heile landsbyen. Kunnskap gjer at kvinnene kan forbetra ernæringssituasjonen og helsetilstanden i familien. Med kunnskap kan mødrene gi borna sine hjelp til å få utbytte av sin skulegang. Og fleire år i skulen bidreg til å verna unge jenter mot press til tvangsekteskap og altfor tidleg giftarmål – for å nemna nokre av dei positive verknadene.

Difor vil eg og Kristeleg Folkeparti aktivt støtta opp visjonen om ei milliardsatsing for jenter si utdanning i denne stortingsperioden. Det vil visa at vi tar norsk leiarskap på alvor og følgjer opp gode ord i praksis.

Elin Rodum Agdestein (H) [13:13:11]: Jeg vil også takke interpellanten for å reise et viktig spørsmål som jeg mener ikke har hatt tilstrekkelig fokus de siste årene. Utdanningsbistand er et felt som har havnet i skyggen av annen type bistand. Som representanten Graham sa, det er en verden med muligheter for alle dette dreier seg om. Det er et spørsmål som Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har prioritert fra dag én i regjering. En god oppvekst og skolegang gjør mennesker beredt til å bidra i samfunnet, samtidig som det er selve hovedfundamentet for økonomisk utvikling. Å satse på utdanning er derfor den mest lønnsomme investeringen vi som nasjon kan gjøre for å bidra til at land kan komme ut av varig fattigdom.

2015 markerer året da FNs tusenårsmål skal være innfridd. Mål nr. to er at alle barn, både gutter og jenter, skal sikres grunnskoleutdanning innen den tiden. Selv om man er på god vei, trengs det imidlertid et internasjonalt politisk løft om vi skal komme helt i mål, for fortsatt er det mer enn 50 millioner barn som ikke har tilgang på utdanning. Marginaliserte grupper som funksjonshemmede og jenter har ikke like rettigheter i mange land. Kvaliteten på utdannelsen er heller ikke der vi ønsker at den skal være. Naturkatastrofer, krig og konflikt vanskeliggjør målet ytterligere. Skoler kan også være et terrormål.

Syria er et eksempel på et land der barn mister store deler av sin oppvekst på grunn av borgerkrigen som pågår, og der det selv etter at freden kommer, vil ta lang tid å komme tilbake til der en var. Derfor er det svært gledelig at utenriksministeren tok en så aktiv rolle på givermøtet i Kuwait denne uken, der Norge nå er blant de største bidragsyterne til Syria.

Det har vært en tradisjon i norsk bistandspolitikk å satse på utdanning. Utdanning var et hovedområde for Bondevik II-regjeringens utviklingspolitikk. Målet om å doble innsatsen som gikk til utdanning fra 2002 til 2005, ble nådd. Dessverre var ikke utdanning på samme måten en del av bistandssatsingen i den rød-grønne regjeringen. Fra 2005 til 2013 opplevde vi at utdanningsbistanden ble nedprioritert – så å si frosset – på 2005-nivå. Mens andre gode formål ble styrket, gikk altså andelen betydelig ned. Det ønsker Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen med støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti å gjøre noe med og har allerede tatt grep. Vi så det allerede i tilleggsproposisjonen til 2014-budsjettet at utdanning fikk et løft, med støtte til både UNICEF og Global Partnership for Education. Det er en kursendring som vi har ventet på i åtte år.

Jeg vil gi honnør til utenriksministeren som setter utdanning høyest på sin prioriteringsliste i regjeringens utviklingspolitikk. Den globale lederrollen regjeringen legger opp til, er i tråd med FNs mål om utdanning for alle. Å prioritere jenters rett til utdanning i fattige land er i samsvar med regjeringens plattform, nemlig det å fremme demokrati, rettsstat og menneskerettigheter i utviklingspolitikken. Barns, og særlig jenters, utdanning har stor betydning, ikke bare for deres egen situasjon, for kvinners helse, men også for økonomien i de samfunnene de lever i.

Økningen i bistandsbudsjettet for 2014 viser i klartekst regjeringens ambisjoner med utdanning for alle. De er med på å sende positive signaleffekter til andre donorer og til internasjonale organisasjoner som jobber innen bistand og utvikling. Mye handler om beløp, men vel så mye handler det også om en innstilling og et engasjement som kan følge opp de økte bevilgningene. Jeg synes derfor det er veldig betryggende at vi har en statsminister og en utenriksminister som har engasjert seg så mye internasjonalt og løftet Norges utdanningsprofil. Statsminister Solberg har målrettet tatt opp dette med andre regjeringssjefer både bilateralt og gjennom FNs pådrivergruppe for tusenårsmålene, der hun nå er oppnevnt som en av lederne.

Utenriksministerens og statsministerens engasjement på området bidrar på en utmerket måte til å få med andre partnere både her hjemme og internasjonalt. Så er det samtidig viktig at vi som jobber med spørsmålene, følger opp utdanningsspørsmål i vår dialog med kolleger i andre land, og på samme måten kan også embetsverket og våre ambassader i utviklingsland være viktige i dialogen med de landene der de representerer Norge.

Norunn Tveiten Benestad (H) [13:18:15]: De som kan lese, har en hemmelighet. Vennen min kan ikke lese, det er trist, sa en liten gutt som deltok i et av skoleprosjektene til Strømmestiftelsen.

I mange land har barn og unge få muligheter til å lære å lese og skrive og skaffe seg en utdanning. Dårligst stilt er jentene. Uten mulighet for utdanning eller yrkesdeltagelse er det ikke lett å bli sjef i eget liv.

Veien til tidlig ekteskap og tvangsprostitusjon, overgrep, utnytting og varig fattigdom blir kort. I dag vet vi at 74 millioner kvinner mellom 15 år og 24 år er analfabeter, og bare 43 pst. av jentene i ungdomsskolealder er i skole. Vi vet også at når jenter får utdanning, blir de i stand til å bidra til å bygge lokalsamfunnet, de kan bidra til å utfordre autoritære styresett, til å jobbe for menneskerettigheter og demokrati. Vi vet også at når jenter får utdanning, har det stor påvirkning på helsesituasjon og barnedødelighet.

Når vi styrker jenters rett til utdanning, gir det konkrete resultater for hele samfunnet.

Etter at 164 land forpliktet seg til «Education for All»-målene i 2000, har antall barn i skole økt med 47 millioner. Men likevel står 57 millioner uten tilgang til skole.

Vi ser også utfordringer knyttet til å holde barna i skolen. 60 millioner av de barna i verden som får tilgang til skole, faller ut av skolen før de når 4. klasse. Ikke minst ser vi at mange titalls millioner gjennomfører skolegang uten å tilegne seg grunnleggende ferdigheter. Dette viser tydelig behovet for å satse på kvalitet, som flere av representantene nå har diskutert i dag, og sørge for at det finnes nok kompetente lærere. Verdenssamfunnet har en stor utfordring.

I Høyre var det full oppslutning på landsmøtet vårt sist mai om at vi trenger en ny strategi for å møte utfordringene. Vi trenger økte bevilgninger til utdanningsbistand. Det er beklagelig at bistanden til utdanning ikke har vært prioritert av de rød-grønne. I tillegg var det enighet om at Norge må ta lederskap i diskusjonen om hva som skal være agendaen for de nye tusenårsmålene etter 2015. Derfor har det stor betydning at det er nettopp vår statsminister som skal være medleder for generalsekretær Ban Ki-moons pådrivergruppe for tusenårsmålene. Like viktig er de tydelige signalene som utenriksministeren nå gir.

Jeg er godt fornøyd med denne regjeringens vilje til å satse på utdanning som virkemiddel i bistands- og utviklingsarbeidet. Det gjenspeiles i både regjeringsplattformen og budsjettet. Det totale budsjettet for utdanning i 2014 er nå 1,84 mrd. kr. Det er en økning til utdanning på 240 mill. kr, og det viser en vilje til kursomlegging. I 2014 er det for første gang på åtte år en markant økning på dette området, og en klar profil for å styrke jenters rettigheter til utdanning.

Det er på tide å komme videre i dette arbeidet. Den fjorten år gamle jenta Champa Akhter og venninnen hennes Monira Kharim, som begge fullførte utdanningsprosjektet Shonglap i Bangladesh i fjor, sier klart og tydelig:

«Uten Shonglap ville vi ha vært helt fortapt.»

Verdens barn og verdens jenter fortjener bedre.

Til representanten Bård Vegar Solhjell vil jeg si at i dette arbeidet trenger vi både kronene og gode innretninger på prosjektene.

Trine Skei Grande (V) [13:22:39]: Det er et kjent trøndersk slagord som sier at «det e itjnå som kjem tå sæ sjøl» – så heller ikke i denne satsinga. Derfor er jeg veldig glad for at utenriksministeren har vært klar på at skal man ha det målet man har for å styrke utdanning som en del av satsinga innenfor bistand, må man for det første gjøre det som den forrige regjeringa ikke gjorde, nemlig å sette inn utdanning som en del av målsettingene for bistandspolitikken, men man må også ta en lederrolle internasjonalt for å løfte utdanning inn på den internasjonale arenaen, der Norge må ha en ledende rolle.

For vi må lede, skal vi klare å få til en sånn satsing. I jobbinga mi med denne interpellasjonen har jeg hatt mye hjelp av de norske NGO-ene, spesielt Redd Barna, som jeg gjerne vil takke, som jeg tror står klar for å være på lag med utenriksministeren for å komme i mål med en sånn type satsing.

Så har jeg holdt på med politikk såpass lenge at jeg sjelden blir provosert av at folk blir enig med meg. Derfor er jeg kjempeglad for at det har vært så bred enighet i Stortinget i dag, at så mange har valgt å delta, og at så mange sier at dette er en av de viktigste satsingene innen bistandssektoren. Det er kjempebra at vi i Stortinget har så bred enighet om denne satsinga, det er kjempebra at det nå kommer inn på målsettinga, og da kan vi kanskje klare å komme i mål. Så med en NGO-verden som er både kompetent og sulten, og med et samlet storting, bør utenriksministeren klare å komme i mål med å løfte dette.

Jeg vil gjerne takke for en så bred deltakelse i Stortinget i en så viktig debatt.

Hans Andreas Limi hadde her overtatt presidentplassen.

Utenriksminister Børge Brende [13:24:52]: Jeg synes dette har vært en veldig god og oppløftende runde. Jeg synes Stortinget også har slått fast en del viktige prinsipper knyttet til det å satse på utdanning fremover i en utviklingssammenheng, både generelt og spesielt for jenter.

Representanten Skei Grande har tatt et viktig initiativ som jeg setter stor pris på. Representanten slo også helt riktig fast at skal vi satse på utdanning fremover, må det også klargjøres som en av de tematiske satsningene som Norge faktisk prioriterer. Hvis man tar en satsning ut, betyr det at man bruker mindre kraft, både i departementet og i Norad, på dette. Det er jo slik man signaliserer en politisk satsning. Nå tas utdanning inn som et satsningsområde, og Stortinget har allerede bidratt til at i inneværende års statsbudsjett har man økt satsningen med 15 pst. – også når det gjelder ressurser. Men så er det slik at man kan jo ikke stirre seg blind på bare tall – for det er mye som gjelder både innretning og at man bruker disse ressursene på en fornuftig måte.

Jeg tror ikke at det blir noen utvikling uten utdanning. Dette er måten å gi den unge generasjonen en mulighet til å skape seg et liv, inntekt og arbeid. Ikke minst blir dette en mye større utfordring nå fremover på grunn av den globale demografien. I mange utviklingsland er over 50 pst. av befolkningen under 20 år. Globalt er over 50 pst. av befolkningen under 25 år. Med all respekt: Så vidt jeg kan se, er det få representanter for halvparten av den globale befolkningen – rent aldersmessig – her i salen.

Men det er i alle fall en stor ansvarsfølelse i denne salen, vi ønsker at vi skal kunne gi et skikkelig tilbud til dem som vokser opp. Hvis du ikke har mulighet til å få tilgang på utdanning, har du i dagens globaliserte verden en veldig, veldig begrenset fremtid. Så hvis Norge nå, gjennom å satse mer på utdanning i vårt utviklingsbudsjett, også utvikler en del programmer som kan inspirere andre land, og hvis vi kombinerer det med å få ambisiøse tusenårsmål etter 2015 innenfor utdanning, der det er mulig å måle fremgang knyttet til utdanning, og at utviklingslandene selv også tar et ansvar – det har de også gjennom å ha bredere skattegrunnlag, slik at de kan ha mer ressurser til å satse på utdanning – kan vi få til noe her.

Presidenten: Sak nr. 6 er ferdigbehandlet.