Marit Nybakk (A) [12:11:27]: (ordfører for saken): Norge har ved viktige korsveier vært en pådriver og aktør når det gjelder ikke-spredning og nedrustning, både globalt, innenfor FN-systemet og internt i NATO-alliansen. Norge var en aktiv part da Ottawa-avtalen om landminer ble gjeldende folkerett i 1999. Og i 2008 ble avtalen om forbud mot klasevåpen signert. Her var norske myndigheter og frivillige organisasjoner både initiativtagere og pådrivere i prosessen.

Når Stortinget i dag samtykker til ratifikasjon av avtalen om våpenhandel av 2. april 2013, den såkalte Arms Trade Treaty, er det enda en viktig milepæl. Det har i mange år vært en økende erkjennelse av at det er behov for en global avtale som regulerer handel med konvensjonelle våpen.

Vi snakker ofte om kjemiske våpen, om biologiske våpen, og kanskje først og fremst om atomvåpen som masseødeleggelsesvåpen. Men de våpnene som årlig dreper tusenvis av mennesker, er håndvåpen – det er konvensjonelle våpen. Bare ta borgerkrigene i Sierra Leone og Liberia eller massakren i Srebrenica som eksempel. Det er konvensjonelle våpen som har ført til blodbad og massedød.

Det dreier seg om konvensjonelle våpen og ammunisjon, særlig håndvåpen og lette våpen. Ulovlig omsetning og slurvete eller ukontrollert salg av slike våpen er en viktig årsak til store menneskelige lidelser over hele kloden, står det i dokumentet fra Utenriksdepartementet til Stortinget.

Arms Trade Treaty er et viktig virkemiddel i arbeidet for en mer ansvarlig handel med våpen og et bidrag i arbeidet for å få redusert ulovlig omsetning av slike våpen. En enstemmig komité understreker at avtalen er en viktig del av grunnlaget for det globale arbeidet med å få redusert væpnet vold og menneskelige lidelser. Avtalens anvendelsesområde omfatter som minimum de syv våpenkategoriene i FNs register over konvensjonelle våpen.

Vedtaket om avtalen i FNs generalforsamling representerte slutten på en lang prosess som formelt sett begynte med resolusjon 64/48 i 2009. Resolusjonen ga mandatet til forhandlinger med sikte på inngåelse av en juridisk bindende avtale om handel med konvensjonelle våpen. De påfølgende årene var det flere forberedende møter i FN før en fireukers FN-konferanse om avtalen 2.–28. juli 2012. Her kom man imidlertid ikke i mål. Men 2. april året etter, etter mange mellomspill, ble avtalen – Arms Trade Treaty – vedtatt.

Norge har under forhandlingene arbeidet for en sterk avtale med humanitær innretning. Og avtalen er en sterk avtale med humanitær innretning – selv om den kunne vært mer omfattende.

Norge argumenterte under forhandlingene for at avtalen burde omfatte alle konvensjonelle våpen og ammunisjon – og deler og komponenter. Resultatet ble altså at avtalens anvendelsesområde som minimum omfatter de syv våpenkategoriene i FNs eget register over konvensjonelle våpen – i tillegg til håndvåpen og lette våpen. Avtalen vil forhåpentligvis bidra til mer samarbeid, åpenhet og ansvarlighet hos partene når det gjelder handel med våpen og andre strategiske og forsvarsrelaterte varer.

Til slutt: Komiteen har merket seg at avtalen ikke medfører lovendringer – dette fordi avtalens bestemmelser om eksportkontroll kan gjennomføres med hjemmel i lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi, m.v. Men Utenriksdepartementet varsler at det vil gå gjennom det samlede regelverket på området for å se på en mulig harmonisering av våpenavtalen og ulike deler av regelverket. Jeg viser her til utenrikskomiteens behandling av den årlige stortingsmeldingen om eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid, som kommer opp i Stortinget senere denne våren. Her understrekes det at norsk eksportkontroll og den praksis vi har på det området, ivaretar avtalens forbuds- og vurderingskriterier som nedfelt i bl.a. artiklene 6 og 7.

Hermed anbefaler jeg den enstemmige innstillingen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.