Trine Skei Grande (V) [17:28:28]: Dette er en sal som har gjort mange modige vedtak, spesielt når det gjelder det norske språket. Dette er en sal som skal feire 200-årsjubileum for en grunnlov, men som også har vært villig til å komme med djerve tiltak for å sikre norsk språk i de 200 årene vi har hatt en grunnlov og de 100 årene vi har hatt vår sjølstendighet.

Derfor var det litt høytidsstemt da vi den 25. april i 2009 behandla den rød-grønne meldinga om språk. Jeg var sjøl saksordfører, og det var mange store ord som ble uttrykt fra Stortingets talerstol under behandlinga av stortingsmeldinga.

Det var over 100 tiltak man skulle gjennomføre for å styrke norsk språk. Mange av dem var riktig gode. Mange av dem hadde virkelig kunnet løfte norsk språk. Kristelig Folkeparti og Venstre var opptatt av å få til en handlingsplan der man faktisk sa når man skulle gjennomføre alle disse gode tiltakene, men den 25. april 2009 var mest preget av festtaler, lite konkrete vedtak, og det er mange av de over 100 tiltakene som det ikke er blitt noe av. Det var en god melding. Det var en historisk dag, for vi har ikke siden 1970-tallet hatt en så bred gjennomgang om norsk språkpolitikk.

Rundt feiringen av grunnlovsjubileet har vi nå hatt en egen serie om dialektriket Norge, der mange har lært mye om norske dialekter og norsk språk. Det som slår en når man går inn i den problematikken, er jo hvor mye norsk språkpolitikk har betydd for måten vi har utviklet språket vårt på, og for måten vi bruker dialektene våre på. Det at vi ikke har hatt et offisielt korrekt språk, og det at vi her f.eks. bruker våre egne dialekter på Stortingets talerstol, har ført til at dialektene har hatt en helt spesiell posisjon i Norge, sjøl om alle land har mange dialekter som de kan være stolte av.

En annen utfordring er at jeg tror at aldri før i historien har så mange mennesker gått for å lære norsk som akkurat nå. Jeg tror ikke at det rundt omkring på planeten er så mange som har lært seg dette rare, lille språket vårt, som akkurat nå. Samtidig ser vi at veldig mange unger vokser opp med flerspråklighet som en normalitet. Det å kunne mestre ulike språk og norsk språk i den rollen, mener jeg det er viktig å ha en politikk på, som gjør at unger får et normalt forhold til norsk som hovedspråk når man er i Norge, men der vi gjerne er glad for at folk kan andre språk i tillegg, fordi flerspråkligheten kommer til å være viktig for Norge som nasjon.

Et av tiltakene som vi i Venstre var veldig glad for i stortingsmeldinga, var at vi skulle slå sammen lovverkene for språk og få en egen språklov. Det har jeg fortsatt å spørre kulturministeren om omtrent jevnlig fra 2009. Nå spør jeg en ny kulturminister om språklov er noe denne kulturministeren ikke bare vil skrive om i stortingsmeldinga, men faktisk gjennomføre.

Det andre er nynorskens posisjon. Nynorsk og bokmål er de to skriftspråkene som vi bruker her i Norge, og det er gjort veldig mange modige vedtak i denne salen som likestiller dem, og Venstre har oftest vært i kjernen på alle. Det er viktig å utvikle språk, både i den offentlige forvaltning, innenfor næringsliv og arbeidsliv og innenfor utdanning og forskning for å klare å holde det norske språket levende framover. Innenfor utdanning og forskning er det viktig at man også får muligheten til å publisere vitenskapelige artikler og utvikle et vitenskapelig språk innenfor hvert fag for å klare å la norsk henge med i utviklingen.

Det samme gjelder innenfor næringsliv og arbeidsliv. Da vi diskuterte språkmeldinga, var flere av oss for at norske aksjeselskap skulle levere sin årsmelding på norsk, at det var et minimum av krav for å klare å utvikle næringslivsspråket vårt og arbeidslivsspråket vårt.

Vi har hatt et prinsipp i offentlig forvaltning som heter at skriver man et brev på nynorsk, skal man ha svaret på nynorsk, og skriver man et brev på bokmål, skal man ha svaret på bokmål. Dette er en rettighet som regjeringa i sin regjeringserklæring har stilt spørsmål om og vil avvikle. Hvordan ser egentlig statsråden det i forhold til de viktige vedtakene som er gjort nettopp for å likestille språkformene i norsk språk, nettopp for å utvikle nynorsk og bokmål side om side også i offentlig forvaltning? Jeg mener det er viktig at når man stiller et spørsmål på nynorsk innenfor offentlig forvaltning, skal den offentlige forvaltninga også være i stand til å uttrykke seg i den språkformen og ha et vokabular i den språkformen når man skal svare tilbake.

Hvis vi ser på regjeringserklæringa, er det mange tilløp til språkpolitikk, og det er mange fragmenter av en språkpolitikk i regjeringserklæringa. Men litt av det grunnleggende som jeg spør om i dag, er om jeg får statsråden til å sette dette i en sammenheng som er regjeringas språkpolitikk. Det står bl.a. at man skal styrke den nordiske språkpolitikken. Hvilke tiltak vil man gjøre for å styrke det nordiske samarbeidet i forståelsen av språk? Hvilke tiltak er det man skal gjøre for å få fullført det som regjeringa definerer som et mål? Det kreves tilskudd både innenfor kultur, innenfor media og innenfor andre områder for å styrke det nordiske i språkpolitikken.

En annen ting som markerte debatten den 28. april 2009, var at jeg tror det er den eneste debatten vi har hatt som har vært tegnspråktolket, der vi hadde tegnspråktolk oppe på galleriet, sånn at alle døve eller tegnspråkbrukere som var til stede, fikk fulgt debatten på det språket. Det var viktig den dagen, fordi vi bestemte at tegnspråk også skal være et offisielt språk i Norge. Det vedtok vi med brask og bram.

Jeg er kjempeglad for at regjeringa i sin regjeringserklæring har at noen av de faglige miljøene knyttet til skoler på tegnspråk skal gjenopprettes. Jeg forutsetter at utdanningsministeren gjør den jobben, så det skal jeg ikke spørre kulturministeren om. Men tegnspråkets rolle, de tiltakene man må gjøre, og styrkinga av Språkrådet for faktisk å klare å ha en språkpolitisk holdning til tegnspråk og hvordan man utvikler det språket, kommer vi i Venstre til å forfølge og passe på videre. For et språk er ikke bare en måte å kommunisere på, det er identitet, det er kulturbærer, det er historiebærer. Det er derfor de to skriftspråkene i Norge er så viktig, men det er også derfor tegnspråk er så viktig. Tegnspråk er ikke bare en måte å kommunisere på uten å bruke ørene, det er faktisk også en måte å formidle kultur på. Og tegnspråket er en like viktig kulturbærer som nynorsk har vært, og som bokmål er, for oss hørende.

En annen del av dette – i det siste minuttet – er litteratur- og bibliotekpolitikken og mediepolitikken som også er en viktig del av norsk språk. Det at vi har NRK som klarer å formidle nyheter, som klarer å lage dokumentarer, ja, som også klarer å lage i hvert fall litt kule dramaserier på norsk, er viktig. Og det er viktig at vi har NRK som lager gode barneprogram, sånn at også barna kan forholde seg til god kvalitet på sitt morsmål. Men det er også viktig at dialektene høres i NRK, sånn at det ikke bare skal lekes på oslospråk, men at det kan være naturlig for barn å leke på andre språk også.

I litteratur- og bibliotekpolitikken er det viktig å ha innkjøpsordninger, det er viktig å ha en biblioteksatsing som gjør at vi får tilgang på litteratur på vårt eget språk, at vi får muligheten til å få informasjon på vårt eget språk. Vi må huske at bibliotekene virkelig er et av de mest sosialt utjevnende tiltakene vi har. De er virkelig et av de kulturpolitiske grepene som Enger-utvalget sa har sakket akterut under Kulturløftet. De grunnelementene i norsk kulturliv som har blitt svekket, er nettopp bibliotekene, bibliotekene som har vært sjølve kjernen i formidling av norsk litteratur, og som er så viktig i det å gi litteraturtilgang og språktilgang, språkutvikling og muligheter for alle norske borgere. Det er det viktig at en ny kulturminister tar tak i, for det var dét de rød-grønne ikke klarte.

Statsråd Thorhild Widvey [17:38:39]: Takk for den viktige og nyttige påminnelsen denne interpellasjonen representerer – viktig fordi språket utvilsomt er vårt fremste kulturuttrykk og identitetsmerke, og nyttig fordi det er lett å overse språkpolitiske hensyn når vi behandler saker som primært dreier seg om noe annet enn språk.

Slik jeg forstår det, var det nemlig et hovedpoeng i den nevnte meldingen at språkpolitikk må handle om språk og språkbruk innenfor alle samfunnssektorer. Dette utvider perspektivet sammenliknet med tradisjonell språkpolitikk, som i stor grad var en strid om rettskriving og om forholdet mellom målformene. Jeg har i den sammenheng merket meg at meldingen bl.a. satte et definitivt punktum for den gamle samnorskpolitikken.

I et samfunn som stadig mer omfattes av globaliseringens virkninger, må norsk språks samlede rammebetingelser og utviklingsmuligheter være det viktigste språkpolitiske tema. Her er norsk språks stilling i forhold til engelsk det sentrale spørsmålet. Det overordnede målet som Stortinget sluttet seg til i 2009, var å sikre at norsk skal bestå som et fullverdig, samfunnsbærende språk i Norge.

Det forutsetter at man på alle samfunnsområder tar språkpolitiske hensyn i betraktning når man utformer og gjennomfører sektorpolitiske tiltak. I praksis er dette krevende, for alle vil vi naturlig nok ha mesteparten av oppmerksomheten festet på egne kjerneoppgaver.

I dette perspektivet har Språkrådet en viktig rolle å spille. En hovedoppgave for Språkrådet er å analysere språkpolitiske virkninger av tiltak på ulike samfunnsområder, og gjennom det bidra til større språkpolitisk bevissthet. I den sammenhengen har Språkrådet fått utvidet sitt arbeidsfelt, og skal bl.a. ivareta funksjonen som nasjonalt samordningsorgan for utvikling av norsk fagterminologi.

Språkrådet har også fått i oppgave å arbeide med norsk tegnspråk og minoritetsspråk, og er nettopp omorganisert internt. Vår vurdering er at Språkrådet nå trenger arbeidsro slik at dette kan gå seg til. Jeg er imidlertid åpen for at det kan være hensiktsmessig å gjennomføre en evaluering senere i perioden.

Utvidelsen av Språkrådets arbeidsområde er uttrykk for at språkpolitikken nå har et mer helhetlig perspektiv enn tidligere. Språkrådet har imidlertid begrensede virkemidler, og det fins også mange andre viktige språkpolitiske aktører, både organisasjoner og institusjoner. Regjeringen vil bidra til at alle disse får gode arbeidsbetingelser. Dette er viktig for å opprettholde en levende språkpolitisk debatt.

Også andre statsråder enn kulturministeren forvalter saksområder som er viktige bestanddeler i en helhetlig språkpolitikk. Det gjelder selvfølgelig kunnskapsministeren, og også kommunal- og moderniseringsministeren med hans ansvar for samepolitikk og politikken for nasjonale minoriteter. Også i integreringspolitikken er språkspørsmål et viktig tema.

Regjeringen vil legge til grunn det utvidede perspektivet på språkpolitikken jeg har referert til ovenfor. Utover dette vil vi følge de hovedlinjene som ble skissert i språkmeldingen, med det forbehold som ligger i de reservasjoner regjeringspartiene og til dels samarbeidspartiene tok under stortingsbehandlingen. Det ligger også enkelte korreksjoner og signaler i regjeringsplattformen. Jeg vil heller ikke føle meg forpliktet til å ta opp igjen hvert enkelt av de mange tiltakspunktene som den forrige regjeringen har unnlatt å følge opp.

Noe vi ikke har tatt endelig stilling til, er de lovspørsmål som ble drøftet i meldingen. Det gjaldt bl.a. revisjon av lov om målbruk i offentlige tjenester og utarbeidelse av en allmenn språklov med overordnede bestemmelser om både norsk språk og andre språk i Norge, herunder lovforankring av norsk tegnspråk. Jeg har merket meg at en samlet komité i 2009 uttalte at den mente det var behov for en klar lovforankring av språk i Norge, og at den så fram til resultatet av departementets arbeid med en overordnet språklov. Jeg er også kjent med at representanten Skei Grande etterlyste dette arbeidet i et skriftlig spørsmål til forrige kulturminister i oktober i 2012.

Departementet vil nå se på muligheten for å lage en mest mulig helhetlig språklov. I den sammenhengen vil vi også vurdere hvordan vi skal følge opp regjeringsplattformen. I plattformen framgår det at dagens regel om rett til svar i egen målform, skal erstattes av en rett for offentlig ansatte til å bruke sin egen målform. Plattformen understreker samtidig at regjeringen vil støtte opp under begge målformer.

En ny regjering må gå igjennom alle lovspørsmålene på selvstendig grunnlag. Det er foreløpig for tidlig å si hvor lang tid vi vil trenge på en slik gjennomgang, men dette er et arbeid vi vil prioritere. Jeg regner også med at det underveis vil være naturlig å konsultere ikke minst samarbeidspartiene i Stortinget.

Det språkpolitiske hovedmålet, som jeg tror det er bred enighet om, handler om språkets status og bruk på ulike samfunnsområder. Men en helhetlig språkpolitikk må også dreie seg om å dyrke selve språket, å drive språkrøkt, normering og språklig rådgivning, og å dokumentere språket og språkutviklingen.

Her er det mange aktører på ulike plan i samfunnet som har et ansvar og en viktig rolle å spille, men det offentlige må kjenne et særlig ansvar for sin omgang med språket. Offentlig språkbruk må ikke framstå som et skrekkens eksempel, snarere som et eksempel til etterfølgelse. Uklart forvaltningsspråk kan være et velferds- og demokratiproblem. Derfor vil vi fortsette arbeidet for et bedre og mer forståelig offentlig språk.

Skolen er selvsagt aller viktigst, for her skal grunnleggende språkferdigheter innøves og gode språkvaner dannes. Plattformen slår fast at regjeringen vil prioritere elevenes lese- og skriveferdigheter gjennom hele skoleløpet. Den varsler også en gjennomgang av hele norskfaget for å styrke det som språkfag og for å gjøre sidemålsundervisningen mer engasjerende for elevene. Regjeringsplattformen slår også fast at evnen til samfunnsdeltakelse er særlig knyttet til gode norskkunnskaper, og at norskopplæring også er en kulturpolitisk målsetting.

Store deler av kultur- og mediepolitikken har også stor betydning for å styrke norsk språk, både bokmål og nynorsk. Litteratur- og bibliotekpolitikken utgjør et fundament i språkpolitikken.

Innkjøpsordningene under Norsk kulturråd har vært et viktig litteratur- og språkpolitisk virkemiddel. Det er imidlertid viktig at det skjer tilpasninger og justeringer i takt med utviklingen. Jeg er derfor glad for at Kulturrådet har vedtatt at alle litteraturstøtteordningene skal gjennomgås for å innføre endringer før 2015, og at forfattere, oversettere, forlag og bibliotek skal høres i denne prosessen. Jeg forutsetter dessuten at Språkrådet skal høres, slik at vi er sikret at også de rent språkpolitiske sidene av saken blir grundig vurdert.

Som formidlere av språklige og litterære uttrykksformer, er bibliotekene viktige virkemidler i en nasjonal språkpolitikk. Her vil jeg bl.a. vise til at regjeringen i budsjettet for 2014 la inn over 12 mill. kr til en satsing på folkebibliotekene som møteplass og debattarena.

Fortsatt er trolig NRK en av de viktigste språkoppdragerne i landet. Det er derfor gledelig at NRK nylig har omorganisert sitt interne språkarbeid og både ansatt en språksjef og etablert en ordning med språkkontakter. Det vitner om at NRK er seg sitt språkansvar bevisst.

I arbeidet for å forbedre språkbruken og høyne språkbevisstheten er ordbøker og lignende skriftkulturell infrastruktur av stor betydning. Dokumentasjon av den språklige tradisjonen og samtidsspråket i levende bruk har både språkpolitisk og kulturhistorisk verdi. Så langt budsjettrammene tillater det, vil derfor Kulturdepartementet også i årene framover gi finansiell støtte til ordboksarbeid. Ved kommende årsskifte foreligger et komplett ordboksverk i tolv bind, som dokumenterer ordtilfanget i nynorsk skriftspråk og norske dialekter. Vi må forvalte det store arbeidet og de store investeringene som her er gjort, slik at bruksverdien blir optimal.

I årene framover vil vi legge større ressurser i arbeidet med et samlet ordboksverk for majoritetsmålformen. Her har vi et godt grunnlag å bygge videre på ved det arbeidet som er nedlagt gjennom Det Norske Akademis Store Ordbok.

Avslutningsvis vil jeg erklære meg enig med interpellanten i at språkpolitikk er en særdeles viktig del av kulturpolitikken. Men den skiller seg også vesentlig ut ved at den involverer så mange samfunnssektorer og virksomhetsområder.

Kulturdepartementet har et overordnet ansvar for en helhetlig språkpolitikk, og språkpolitiske saker vil komme til behandling i Stortinget i løpet av fireårsperioden. Jeg ser derfor fram til et fruktbart språkpolitisk samarbeid med både samarbeidspartiene spesielt og Stortinget generelt i årene framover.

Trine Skei Grande (V) [17:48:08]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg tror nok at vi kommer til å ha mange språkpolitiske debatter her i Stortinget framover.

Den blå regjeringa har sagt at de har noen slagord knyttet til gjennomføringskraft og nye ideer. Akkurat på dette feltet trenger man ikke så mange nye ideer, men man trenger litt mer gjennomføringskraft. For det var veldig mange gode ideer i den stortingsmeldinga, det var veldig mange bra tiltak, men det er veldig mange av dem som vi aldri har hørt noe om etter at stortingsdebatten var over den dagen.

Så er jeg glad for at statsråden løfter språklov. Det tror jeg har vært en god prosess, sjøl om jeg syns at ideen om at man skal svare i den målformen man vil, er riktig dårlig. Det er en idé som man egentlig ikke trenger å stresse så mye med. Man får heller lete opp noen av de andre ideene og gjennomføre dem.

Så syns jeg det som statsråden tok fram om ordbøkene våre, er viktig. Vi får nå noen verk knyttet til grunnlovsjubileet, men vi vet også at f.eks. Norsk Ordbok ikke er digitalisert fra bokstavene a til h. Det er for dumt. Jeg vet ikke om det er et parlamentarisk uttrykk – jeg beklager det. Men jeg syns at det er veldig lite klokt at vi i dag lager store oppslagsverk som vi ikke digitaliserer og gjør tilgjengelig for folk, der vi har brukt store akademiske ressurser for å få det til.

Jeg syns det er positivt at regjeringa varsler en gjennomgang av norskfaget. Norskfaget har blitt et oppsopfag av alt det som ikke passer andre steder, som gjør at norsklærere i dag er fullstendig overarbeidet innenfor det pensumet de skal gjennom og de læringsmålene de skal få til innenfor norskfaget. Vi hadde trengt en opprensking og å gjøre det til et mer rendyrket språkfag. Det er det norske skoleunger også trenger, for det handler om forståelsen av språk, og at mange av oss trenger litt ekstra hjelp for å klare å takle språkene i norsk skole.

Jeg håper at statsråden bruker de over 100 tiltakene som en idéliste. Sjøl om ikke Venstre og Kristelig Folkeparti fikk gjennomslag for å lage en handlingsplan for gjennomføringa av dem, håper jeg at statsråden i hvert fall lager seg en arbeidsliste over hvilke tiltak som det er viktig å prioritere fort for å løfte norsk språk – ja spesielt i 2014, som er et jubileumsår for den norske identiteten og den norske grunnloven.

Statsråd Thorhild Widvey [17:51:08]: Jeg tror det er veldig viktig at vi har et sterkt fokus på språkpolitikk i tiden som kommer. Det jeg i hvert fall skal love, er at vi fra regjeringen skal ha et høyt fokus på gjennomføringskraften, at vi tar tak i de utfordringene som er der, og at vi er oss dem bevisst når vi leverer saker til Stortinget, da spesielt også med hensyn til denne overordnede språkloven, at man har sett på det, og at det er et enstemmig storting som egentlig ønsker seg dette i årene som kommer. Som jeg sa i mitt innlegg, er det slik at regjeringen har trengt litt mer tid enn de månedene vi nå har vært i arbeid, for å kunne klare å komme tilbake med en tempoplan for når vi forventer å få dette til. Men jeg kan i hvert fall love at vi allerede har satt dette på dagsordenen og er godt i gang i departementet med å sette i gang ulike tiltak for å følge opp en del av de konkrete tiltakene som var foreslått i stortingsmeldingen, og som den forrige regjeringen ikke evnet å gjennomføre.

Jeg merket meg at interpellanten i sitt innlegg også nevnte dette med det nordiske språket. Der kan jeg også nevne at det står i vår regjeringsplattform at vi vil følge opp det nordiske språkarbeidet. I tildelingsbrevet til Språkrådet har vi bedt rådet om å vie særlig oppmerksomhet til det nordiske språksamarbeidet, og vi vil komme til å følge dette grundig i tiden som kommer.

Også når det gjelder norsk tegnspråk, forstår jeg veldig godt at mange er utålmodige etter å få gjennomført en lovforankring. Her mener jeg også at den forrige regjeringen utvilsomt har forsømt seg. Jeg viser også til det som jeg sa om språklovarbeidet i mitt hovedinnlegg, og at den nye regjeringen vil gjennomføre de ulike lovspørsmålene selvsagt på selvstendig grunnlag, men at vi også selvfølgelig lytter til det som Stortinget har sagt i denne sammenheng. I denne gjennomgangen vil også hensynet til norsk tegnspråk være et viktig tema.

Rigmor Aasrud (A) [17:53:41]: Takk til interpellanten for en viktig debatt. Da Stortinget hadde debatt om språkmeldingen i 2009, var det 40 år siden sist. Språkmeldingen ga oss en helhetlig språkpolitikk. Det var nettopp denne overordnede tenkningen som gjorde språkmeldingen til noe nytt og banebrytende, og til et tidsmessig svar på de språkpolitiske utfordringene vi har hatt og har i dag. Det er derfor interessant å høre hva den nye regjeringen har tenkt å gjøre på det språkpolitiske området, og det er også interessant å høre hvordan den har tenkt å følge opp de tiltakene fra språkmeldingen som ennå ikke er gjennomført.

Som de fleste andre nasjonalspråk er også norsk språk i en presset situasjon. Globalisering og internasjonalisering gjør at det i stadig flere sammenhenger er nødvendig å kommunisere på engelsk, og det moderne mediesamfunnet gjør at vi i stadig sterkere grad blir eksponert for engelskspråklige kulturimpulser. Det overordnede målet for språkpolitikken må derfor være å sikre det norske språkets posisjon som et fullverdig samfunnsbærende språk i Norge.

Det overordnede målet for språkpolitikken bygger også på en erkjennelse av at norsk er delt i to skriftspråk. Disse er formelt likestilt, men har erfaringsmessig svært ulike rammevilkår. Den merverdien det representerer for norsk kultur og samfunnsliv å ha begge de to skriftkulturene våre, er langt større enn de praktiske utfordringene det medfører.

Men som statsråden var inne på i sitt innlegg, dreier det norske språket og språkpolitikken i Norge seg også om forståelsen for de skandinaviske språkene. Den nåværende stortingspresidenten har i de siste fire årene vært en ivrig forkjemper for at vi skulle ha en felles nordisk kultur-tv-kanal. Det kunne være interessant å høre hva kulturministeren mener om akkurat det spørsmålet.

En enhetlig språkpolitikk må også ha som mål å verne om og styrke det samiske språk og dermed det språklige grunnlaget for det samiske urfolket i Norge. Videre skal språkpolitikken legge til rette for å verne og fremme språkene til nasjonale minoriteter, og norsk tegnspråk skal ha en høyere offisiell status. Arbeidet med å bygge ut de språklige rettighetene for norske tegnspråkbrukere må fortsette.

Med dette som bakteppe er det interessant å høre hva som er regjeringens språkpolitikk. Det er jo ikke så veldig mye som er tydelig, som vi ser. Men det vi ser, er ikke bra. Budsjettkutt for norsk litteratur og kutt i norsk film er også en del av språkpolitikken. Kulturministeren nevner en satsing på bibliotek, men en glemmer ofte å si at den satsingen ble omdisponert fra andre kulturformål, også fra andre formål innenfor biblioteksektoren.

Så den politikken som nå føres, gjør meg på ingen måte helt beroliget. Jeg er ikke helt sikker på om det vil bidra til å bygge opp om det norske språkets posisjon som et fullverdig, samfunnsbærende språk i framtiden.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [17:57:37]: Språket er vårt aller fremste kulturuttrykk, og det er også et identitetsmerke. Norsk er, som flere har vært inne på, samtidig et lite språk i verden, og det er under press, særlig fra engelsk, men også fra andre språk etter hvert. En del av denne utviklingen er helt naturlig og slik det alltid har vært. Samtidig er det behov for en bevisst språkpolitikk som ivaretar, foredler og røkter norsk språk på best mulig måte. Det er enighet om, som vi har hørt flere si i dag, at det overordnede målet er at norsk skal bestå som «et fullverdig, samfunnsbærende språk i Norge», slik både statsråden og representanten Aasrud uttrykte det. I integreringspolitikken er også språkspørsmål et veldig viktig tema, og gode norskkunnskaper er den aller viktigste faktoren for å lykkes med integreringsarbeidet.

Så har vi hørt at den forrige regjeringen presenterte 100 såkalte prioriterte tiltakspunkt. Vi ser vel nå at en liste med 100 prioriterte tiltak i seg selv kanskje fører til det motsatte, nettopp at mye ikke blir prioritert. Mange av punktene er, som vi har hørt, ikke fulgt opp av den forrige regjeringen overhodet.

Det blir gjerne slik at det blir med de gode intensjonene. Vi ser at til tross for lovens bokstav har man unnlatt å legge frem en melding om målbruk i offentlig tjeneste. Nå er det ikke sikkert at en slik melding hvert fjerde år er det som skal til for at man skal kunne si at man har en aktiv språkpolitikk. Det er foreløpig heller ikke tatt stilling til om en slik melding skal legges frem i denne perioden. Alternativet måtte i så fall være å fjerne det lovfestede kravet. Men nå har den tidligere regjeringen latt være å legge frem en slik melding, og jeg tviler på at det har hatt noe særlig å si fra eller til for hvordan det er med norsk språk anno 2014. Språk og språkutvikling vedtas ikke i lovs form. Vi politikere kan bidra til språkrøkt, vi kan bidra til oppmerksomhet, vi kan bidra til debatt rundt språkpolitiske spørsmål. Like fullt lever språket sitt eget liv. Det er fireogseksti år siden den «nye» tellemåten ble vedtatt – eller sekstifire, som vedtaket egentlig innebar.

Så har vi snakket litt i dag herfra om kravet om svar i samme målform. Jeg tviler på at det blir flere brukere av verken nynorsk eller bokmål ved å opprettholde et krav om at man fra det offentlige skal motta svar på samme målform som man sender en forespørsel. Det er fordyrende, det er forvanskende, istedenfor å være med på å forenkle offentlig sektor. Problemet er neppe om man får svar på den målformen man har skrevet brevet. I mange tilfeller hører vi at problemet er å få svar i det hele tatt innenfor tidsfristene.

Jeg er i alle fall glad for at statsråden nå varsler at man skal gjennomgå språkpolitikken for å vurdere hvordan vi kan følge opp regjeringsplattformens punkter om språk på en best mulig måte. Det er også med ganske forventningsfull glede vi kan se frem til gjennomgangen av hele norskfaget, som flere har vært inne på i dag. Det skal styrkes som språkfag, noe som kanskje er det aller viktigste grepet vi kan gjøre nå i nær fremtid. Det er mulig å gjøre faget mer spennende, det er mulig å gjøre faget mer interessant, og det er på denne måten mulig å øke elevenes glede gjennom å gi dem bedre språkferdigheter og sende dem bedre rustet ut i verden. Skolen er viktigst. Der læres grunnleggende språkferdigheter og gode språkvaner. I stedet for 100 prioriterte tiltak tror jeg mer på å prioritere elevenes lese- og skriveferdigheter gjennom hele skoleløpet.

Språket binder samfunnet vårt sammen. Gode norskkunnskaper er nøkkelen til integrering. Vi må hegne om og utvikle språket vårt. Vi tror på kunnskap og stimulering fremfor meldinger og rapporter, meldinger og rapporter som hittil har vært skrevet på et lite tilgjengelig og byråkratisk språk. Et tiltak som nå er satt i gang, er at myndighetene skal kommunisere med innbyggerne på et enkelt, klart og godt norsk.

Statsråden understreket viktigheten av at språkpolitikk og språkrøkt må gå på tvers av og gjennomsyre alle politikkområder. Det tror jeg er viktig. Det er ikke slik at en språkminister eller et lovvedtak løser utfordringene. Her har vi alle et like stort ansvar.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [18:02:21]: Jeg vil også benytte anledningen til å takke interpellanten for å ha reist en viktig debatt i Stortinget. Debatt om norsk språkpolitikk og hvordan vi best mulig tar vare på det norske språket, er nødvendig, og meldingen som det refereres til, ga jo en ganske god analyse av situasjonen og pekte også på viktige utfordringer.

Selv har jeg lyst til å peke på hvor viktig det er å styrke nynorskens posisjon. Formelt sett er nynorsk og bokmål likestilte målformer, men reelt sett har nynorsk vanskeligere kår. Kristelig Folkeparti mener derfor at det offentlige har et særskilt ansvar for å legge til rette for at nynorsk kan utvikle seg på en god måte. Bruk av nynorsk i offentlig forvaltning representerer en motvekt til den delen av samfunnet der nynorsk har dårligere rammevilkår.

Kristelig Folkeparti mener at vi ikke har råd til å gi slipp på det språklige og kulturelle mangfoldet vi har. Demokrati trenger mekanismer for å verne minoritetsinteresser. Det gjelder ikke minst på områder som har med språklig og kulturelt mangfold å gjøre. Språk og språkutvikling gjelder alle deler av samfunnslivet. Dette handler om demokrati og kunnskap om språkets verdi for kultur og identitet.

Nynorsken har et flertallspress mot seg. Derfor må vi fra statlig hold stimulere og legge til rette for nynorsk. I kampen for nynorsken er det ikke noe som er viktigere enn selverkjennelse og tiltro til vårt eget språklige opphav. Det samme gjelder i kampen for det norske språket i det hele, uavhengig av målformer og talemålsvarianter. Vi trenger å få oppleve nynorsk teater, nynorsk film, litteratur, sang og tale.

Å være stolt av sitt eget, enten det er språket eller kulturen i en videre betydning, er også det beste utgangspunktet for å utvikle toleranse og respekt for andre kulturytringer. Det er noe av det viktigste vi kan bringe videre til kommende generasjoner. Vi må lære dem å være stolt også av nynorsk.

Bokmålsbarn får mye gratis, fordi de møter sitt eget språk overalt. Nynorske barn gjør ikke det. De må få møte sitt eget språk på flere steder enn i skolebøkene. De må få erfare at språket deres kan brukes til alt og overalt.

Barn og unge bruker mye tid på ulike medier, og språkbruken i barne- og ungdomsprogrammer har mye å si for språket barn og ungdom benytter seg av i dagliglivet. Derfor er det viktig at barn møter nynorskspråklige barn i barneprogrammer på fjernsyn og i radio. Allmennkringkasterne har et klart ansvar for å fremme et språklig mangfold også med tanke på barn og unge.

Så var også interpellanten inne på tegnspråk. Det er viktig å sikre døves interesser i samfunnet. Det er viktig at tegnspråk blir anerkjent som fullverdig språk. For mange er det vanskelig å få tilstrekkelig informasjon fra samfunnet rundt seg på en like god måte som alle andre får. Det er viktig med krav til teksting og tegnspråktolking for digitale medier på fjernsynsområdet. Teksting av filmer på kino er også viktig for svært mange mennesker for at de skal kjenne seg inkludert i den kulturelle opplevelsen.

Derfor er det et paradoks at vi egentlig har veldig mange gode norske filmer som går land og strand rundt, men som veldig mange mennesker ikke får gleden av å oppleve fordi de ikke kan høre det som blir sagt, og fordi det ikke blir tekstet. Dette gjelder selvfølgelig også synstolking. Det er store utfordringer knyttet til det, og her trengs det mange gode tiltak.

Ingen ønsker å bli ekskludert. Derfor må vi kjempe for at alle blir inkludert. Det gjelder ikke minst også når det kommer til språkpolitikk.

Sveinung Rotevatn (V) [18:07:19]: For dei som fekk med seg programmet «Jakten på Norge» på NRK på søndag, er det tydeleg at språkdebatten i Noreg har roa seg ned eit par–tre hakk. Det skal vi nok alle vere glade for. Sjølv om eg har eit sterkt engasjement for språkspørsmål generelt og nynorsken spesielt, er eg glad for at eg kan la det engasjementet få utløp i denne sal i staden for gjennom gateslåstkamp med riksmålsmobben. Det er lenge sidan 12 000 riksmålstilhengarar samla seg utanfor Det Norske Teatret i 1913 for å skjelle ut og slåst med landsmålsfolket, som våga å setje opp Jeppe på Bjerget på si eiga målform. Men framleis er nynorsken eit minoritetsspråk som møter til dels sterk motbør frå fleirtalet, kanskje ikkje så mykje gjennom direkte fiendeskap som gjennom den noko sjølvforsterkande dominansen som eit fleirtalsspråk naturleg vil ha i eit lite språksamfunn som det norske.

I Mål og meining vart det slått tydeleg fast at ei sikring av nynorsken sine kår i visse tilfelle krev positiv særbehandling. Dette i tillegg til den viktige og sjølvsagte likebehandlinga som ligg i reglane om målbruk i staten og i sidemålsopplæringa i skulen, er viktige grunnsteinar for at våre to offisielle skriftspråk skal kunne utvikle seg vidare side om side.

I Mål og meining vart det slått tydeleg fast at det

«… for alle offentlege tiltak og all politikkutforming med eit språkleg aspekt skal vurderast eksplisitt korleis dette kan utformast slik at ein også tek omsyn til nynorsk og dei behov som også nynorskbrukarane har.

Prinsippet må forankrast som ein del av ein sektorovergripande språkpolitikk, slik at ikkje vurderinga av nynorskperspektivet blir oversett og utegløymt.»

Eg håpar at kulturministeren har lese den delen av stortingsmeldinga særleg nøye. Aktuelle saker frå den siste tida kan nemleg tyde på at ho kanskje burde lese det ein gong til.

Den siste månaden har det vore ein del diskusjon om eit forslag som potensielt kunne ramme nynorsk skriftproduksjon uforholdsmessig hardt, nemleg dei føreslåtte endringane til omlegging av pressestøtta. Halvparten av dei avisene som ville blitt ramma, er nynorskaviser. Heldigvis har regjeringa gått tilbake på det forslaget, men eg håpar likevel at statsråden har med seg orda frå Mål og meining i det vidare arbeidet m.a. med nye reglar for pressestøtte.

I stortingsmeldinga vi i dag diskuterer, er det mange gode forslag til tiltak for å styrkje nynorsken. Dessverre er det mange av dei som slett ikkje har vorte følgde opp. Nokre av punkta burde framleis stå på arbeidslista til statsråden, bl.a. å profilere nynorsk språk og kultur blant barn og unge, f.eks. innanfor Den kulturelle skulesekken, å intensivere innsatsen for at statsorgan skal møte kravet om minst 25 pst. nynorsk også på statlege heimesider på Internett, og å sikre at alle organ som kjem inn under mållova, held seg med ein språkleg kompetanseplan og medarbeidarar som sikrar fullgod nynorsk kompetanse. Det er tre viktige punkt.

Så til eit punkt frå meldinga som kanskje er litt vanskeleg for statsråden sjølv å følgje opp, men som heller får gå som ein appell til den for anledninga ganske glisne presselosjen, eller kanskje heller til losjen på den andre sida, der det vel også sit representantar med ein viss bakgrunn frå den trykte rikspressa, og det handlar om at ein i større grad skal gje anledning til å nytte nynorsk på redaksjonell plass i riksavisene. Dette er ikkje meint som noko pålegg om ein viss prosentdel, men ganske enkelt som eit fromt ønske om at journalistar som jobbar i riksaviser, skal få skrive på den målforma dei kan best, og som ligg hjartet nærast. Riket vårt består av om lag 13 pst. nynorskbrukarar, men når dei opnar dei største riksavisene, blir dei møtt av 100 pst. bokmål – uvisst av kva årsak.

Det er inga hemmelegheit at regjeringspartia og Venstre har eit noko ulikt syn på kva språkleg fridom og jamstelling skal vere i Noreg i 2014, og synet på nynorsken si stilling i samfunnet er nok framleis noko som skil Venstre og statsråden sitt parti, slik det har skilt oss sidan jamstellingsvedtaket i denne salen i 1885. Heldigvis er det liten tvil om kva veg stortingsfleirtalet vippar, og eg håpar at statsråden i sitt arbeid med å følgje opp Mål og meining vil ha eit særleg auge for kåra til nynorsken. Det er i alles interesse. Og for å understreke det vil eg avslutte med å sitere ein tidlegare Unge Venstre-leiar – det bør ein jo gjere av og til – nemleg Ottar Grepstad:

«Den nynorske skriftkulturen har skapt Noreg og utvida Norge.»

Karin Andersen (SV) [18:12:36]: Først vil jeg takke interpellanten for å ta opp en veldig viktig sak, for språk er også makt. Det har i flere av innleggene vært referert til kampen for at man skal kunne få snakke det språket man har lært som barn, enten det er bokmål eller nynorsk eller en annen dialekt. Det har vært viktig. Kampen for nynorsken pågår jo hele tida og er en viktig del at den identiteten vi har som nasjon. Det har til og med den siste tida vært språkprogrammer på norsk tv, på NRK, der fenomenet knoting – og nå knoter jeg sjøl – har vært en viktig sak, og det viser jo at det også er veldig mye følelser knyttet til språket.

Språk er viktig. Det er også viktig, som flere har vært inne på, at tegnspråk må være jamstilt med andre språk, og at ulike typer tolking for dem som har ulike typer funksjonsnedsettelser, og som har sine egne språk, også blir ivaretatt. Jeg har tillatt meg å henvende meg til presidentskapet for å få skrivetolket de debattene som blir streamet herfra. Det burde de bli, for alle burde ha tilgang til disse debattene ut fra en språklig jamstilling – og selvfølgelig ut fra et demokratisynspunkt – fordi det er viktig.

Flere har vært inne på den grunnleggende språkopplæringen. Jeg har jobbet i barnehage i 17 år. Barn lærer språk fra de er født. De lærer språk lenge før de sjøl begynner å snakke. Det er uhyre viktig at unger er i en barnehage der det er høy kompetanse på språk, og at språket blir et av de viktigste arbeidsredskapene man har også der, men det er fullt mulig å gjøre dette med lek. Da er det utrolig viktig at barn som har et annet morsmål, kommer veldig tidlig i barnehagen. Derfor er det utrolig viktig at vi kan utvikle dette med gratis kjernetid i barnehagen for barn som har et annet morsmål. Og det er ingen konflikt mellom det å lære to språk og å ha ett morsmål, men det kan bli en konflikt hvis vi har en debatt som handler om at det ikke er så viktig at du lærer morsmålet ditt, bare du lærer norsk, for det er uhyre viktig for språkutviklingen at vi lærer morsmålet vårt godt. Derfor må man tolerere at innvandrere lærer barna sine sitt morsmål, men vi må sikre at disse barna kommer i barnehagen tidlig, og at de der møter et kompetent språkmiljø.

Så er jeg også veldig opptatt av at barn bruker media svært mye. Jeg har med stor glede sett at veldig mange barneprogrammer nå faktisk bruker nynorsk som språkform, og jeg har sett på mine egne barnebarn at det gjør at de faktisk skjønner nynorsk helt fra de er bitte små, sjøl om ingen i deres nærmiljø snakker nynorsk. Derfor er det viktig at vi stimulerer til det.

Bibliotekene er uhyre viktig i språkpolitikken. Derfor må de styrkes. Film er utrolig viktig i språkpolitikken. Det vi gjør på disse områdene, virker inn på om vi greier å ta vare på det norske språket, sjøl om det selvfølgelig er under utvikling hele tida. Det at et språk utvikler seg, må vi heller ikke se på som noe ensidig negativt, det er naturlig, men jeg har merket meg – og jeg håper at jeg ikke har sagt det sjøl her nå – at vi stadig snakker om at vi skal ha «fokus på» ting og «i forhold til». Dette er, så vidt jeg kan skjønne, formuleringer som har sneket seg inn i det norske språk fra engelsk, for det er ingen naturlig norsk språkføring. Men vi sier det hele tida. Kanskje vi skulle slutte med det. Kanskje språket blir bedre da.

Til slutt til pressestøtten. Den er uhyre viktig slik at vi greier å ha et mangfold innen språk. Derfor er SV helt imot at vi skal kutte i pressestøtten, både fordi det begrenser meningsmangfoldet, og fordi det vil begrense språkmangfoldet.

Ib Thomsen (FrP) [18:17:57]: Språkpolitikk er en viktig del av kulturpolitikken vår. Det er en viktig del av identiteten vår og skiller seg ut ved at det involverer mange i samfunnet, og mange sektor- og virksomhetsområder.

Stortinget har det overordnede ansvaret for en helhetlig språkpolitikk. Jeg er glad for at statsråden har gitt så klare signaler her i dag, og at det er en så stor enstemmighet om at man ønsker å utvikle og jobbe videre med dette språkpolitiske samarbeidet. Det virker som om det er stor enighet på tvers av partiene på Stortinget.

«De nordiske språkene» er et begrep som noen har brukt. Vi som reiser litt i Skandinavia, og ser at vi faktisk kan snakke sammen på tvers, opplever likevel at mange legger over til engelsk eller prøver å gjøre seg forstått på andre måter. Det synes jeg er beklagelig. Så det at man sier at man ønsker å utvikle det norske språksamarbeidet i Skandinavia og kaller det de nordiske språkene, synes jeg er positivt.

Det som er ekstra gledelig, er at man ser tv-programmer som tar opp dette med dialektene våre. Det er interessant. Jeg vet ikke om det bare er interessant for oss gamlinger, jeg tror at det også kan fenge de unge, når man finner nyanser og nye ord som man synes er interessante og får en annen forståelse.

Det jeg også opplever daglig, er diskusjonen om hvem som snakker sidemål, og da diskuterer vi det med et glimt i øyet. Da påstår nynorsktalerne på Stortinget at det er vi, altså vi som kommer fra Østlandet og Oslo-området – Sør-Norge – som snakker sidemål. Det er en fin diskusjon rundt lunsjbordet i Stortinget, og det er med på å utvikle og bevisstgjøre oss i språkpolitikken.

Jeg ser, som jeg sa innledningsvis, at det er viktig med språk – et godt norsk språk i Norge. Det bygger samfunnet vårt, det bygger identitet, og det er viktig at vi tar vare på det for framtiden. Hvis vi ser tilbake, ser vi også at det har vært en viktig historisk bærebjelke helt fra tidlige tider. Ikke minst når vi nå har et 200-årsjubileum – fra 1814 – ser vi at språket vårt har hatt stor betydning.

Men det er også viktig at vi lar det norske språket utvikle seg – at vi ikke begrenser det på noen måte, men at det får en naturlig utvikling. Språket har utviklet seg. Vi ser tv-programmer, og vi ser gamle debatter her fra Stortinget – da hadde de et helt annet språk. Vi skal ikke så langt tilbake for å se at de talte annerledes i denne sal for ikke mange år siden. Det er tydelig at vi utvikler oss.

Nynorsken ønsker Fremskrittspartiet og den sittende regjering at man skal utvikle, men at det skal være valgfritt sidemål – eller et valgfritt hovedmål – for dem som ønsker det.

Jeg gleder meg og synes det er flott at vi nå kan se på språkpolitikken, ikke med nye øyne, men at man nå får satt det på dagsordenen igjen og drar fram gamle punkter som har vært nedstøvet de siste årene med den tidligere regjeringen – at vi nå kan få diskutert dem og få utviklet språket vårt naturlig, sånn som vi ønsker det.

Trine Skei Grande (V) [18:22:32]: Tusen takk for debatten. Jeg er kjempeglad for at nesten alle partiene deltok. Jeg håper det er et arbeidsuhell at Senterpartiet ikke gjorde det, for jeg syns det er viktig at alle viser engasjement med hensyn til hvordan vi tar vare på det norske språket.

Høyres representant sa at det var enklest og billigst at alle fikk svar på det målet saksbehandleren sjøl bruker. Språkpolitikk handler ikke om det enkleste og billigste. Det enkleste og billigste var nok at vi alle hadde lært oss å skrive engelsk skikkelig tidlig og kunne skrive det skikkelig godt. Så kunne vi ha brukt det som skriftspråk i Norge. Jeg tror det hadde vært enklest og billigst. Vi kunne rekruttert saksbehandlere fra hele planeten nærmest, hvis vi valgte et stort språk som vårt arbeidsspråk.

Alle de store, viktige språkpolitiske vedtakene gjort i denne salen har ikke hatt som mål å være enklest og billigst, men faktisk hvordan man som politikere legger til rette for å ta vare på et språk som norsk. Jeg tror ikke at norsk er truet. Jeg tror norsk har masse muligheter. Det at så mange vil lære norsk, både de som kommer hit til Norge, og også rundt omkring i verden, er et varsko om det.

Vi har mange virkemidler som er viktige. Det er viktig med pressestøtten nettopp for å holde opp de marginaliserte mediene som også kommuniserer på andre språk, men det er også viktig for å få nye språkformer inn på nye plattformer. Det er viktig med en biblioteksatsing på ordentlig, ikke bare i ord. Det er viktig at vi får ordbøkene våre opp å gå, og at de blir digitalisert. Det er viktig at vi får en ny språklov, og at vi har et styrket språkråd som kan være det politiske instrumentet for å utvikle språkpolitikken i Norge, i tillegg til partiene. Og det er viktig at vi tar vare på de marginaliserte språkene som også har rettigheter, som samisk. Da mener jeg alle formene for samisk, for det er ikke sånn at det bare er ett språk – jeg selv kommer fra sørsamisk område og vet hvor krevende det er å ta vare på den sørsamiske delen – men også tegnspråk. Da er språkene viktige for å ta vare på språkene både som språk og også som viktige kulturbærere.

Min utfordring til regjeringa er to punkter. For det første: Ikke vær så fragmentert i språkpolitikken som det kan virke i regjeringserklæringa. Ha mer helhet. Den andre utfordringa er sjølsagt å ta tak i alle de vedtakene som denne salen trykte til sitt hjerte i 2009, men som vi har sett veldig lite av i praktisk politikk.

Statsråd Thorhild Widvey [18:25:43]: Jeg takker alle for en god debatt og takker igjen interpellanten for å ta opp et veldig viktig saksområde. Det er viktig at det er bred enighet om hvor viktig det er å fokusere på språkpolitikken i de kommende årene.

Så noen korte merknader til en del av innspillene som har kommet: For det første deler jeg ikke representanten Rigmor Aasruds bekymring over for lite satsing på bibliotekene. Jeg mener at vi har styrket bibliotekene på nye måter i forhold til det den forrige regjeringen gjorde, og vi vil også fokusere på dem i tiden som kommer.

Når det gjelder aviser og å bruke dem som språkpolitisk virkemiddel, tror jeg det er veldig viktig at vi også understreker at det er helt opp til avisene selv å velge hvilket språk de egentlig ønsker å bruke.

Det var vel representanten Aasrud som også var inne på dette med nordisk tv. Det har blitt vurdert flere ganger, uten at man har lyktes nevneverdig med det. Jeg tror heller at det kanskje er viktigere å jobbe gjennom de eksisterende kringkastingene. Det finnes allerede et godt samarbeid som jeg tror det er mulig å videreutvikle også i tiden som kommer.

Når det gjelder dette med ordbøker – spørsmålet om både forvaltning av språksamlinger og framtidig ordboksarbeid – er dette til utredning i Språkrådet, og vi venter en rapport som skal foreligge rundt 1. mars. Jeg regner med at når den rapporten kommer, vil den selvfølgelig være grunnlag for en grundig debatt og gjennomgang i departementet. Jeg tror også at etter den rapporten vil vi ha en bedre oversikt over sakskomplekset, så vi får vurdere hva det er grunnlag for å gjøre noe med.

Jeg finner kanskje behov for å kommentere om det er behov for særlige tiltak for å støtte opp om nynorsk, som er den minst brukte målformen. Jeg mener at for norsk kultur og samfunnsliv er det er en berikelse at vi har to norske skriftkulturer og to norske skriftspråk i levende bruk. Derfor er det viktig at vi håndterer den situasjonen sånn at hver enkelt av oss opplever det nettopp slik, som en berikelse, og ikke som et irritasjonsmoment eller en trussel. Vi erkjenner at det er behov for særlige tiltak for å styrke den minst brukte målformen, og for at flest mulig nynorskelever skal holde fast ved sitt hovedmål gjennom hele skoleløpet – også når de kommer over i arbeid og yrke. Men vi er også opptatt av at dette i størst mulig grad må skje gjennom stimulerings- og støttetiltak, og i minst mulig grad gjennom tiltak som kan ha preg av tvang.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 11 avsluttet.