Sonja Mandt (A) [15:54:29]: Når jeg setter fosterhjem og barnevern på dagsordenen, er det med bakgrunn i de mange henvendelser og den fokusering det har vært på dette viktige temaet. Det er gjort mye bra, og det har vært mye enighet i denne salen om endringene. Likevel må vi innrømme at det er langt igjen til vi har en tjeneste som fungerer godt nok, med god nok kvalitet, nok bemanning og nok fosterhjem.

Vi ønsker at alle barn skal vokse opp i trygge, stabile omgivelser med gode voksenpersoner i livet sitt. Derfor må vi i fellesskap se om vi kan finne bedre løsninger framover.

Først har jeg lyst til å berømme alle de som gjør en innsats for barns beste, som åpner hjemmet sitt og livet sitt for barn som ikke har det bra. Det står det stor respekt av. Derfor er det viktig at de får den oppfølginga og støtta de trenger, og det bør gjelde både fosterforeldre og eventuelle barn som får fostersøsken.

At barnevernet er en medspiller, og at alle er trygge på hverandre, er helt nødvendig for å lykkes. Ofte stemmer ikke kjemien, og nettopp derfor er det viktig med gode rutiner og regler.

Nesten 1 000 nye barn hvert år har behov for fosterhjem. Mange har store hjelpebehov og trenger langsiktig oppfølging. Kompetanse og bemanning er en viktig faktor. Det gjelder både ansatte og de som stiller seg til disposisjon for barn i krise.

Selv med de øremerkede midla i barnevernsløftet, flere ansatte og økt kompetanse i barnevernet er vi ikke i mål. Det må styrkes videre og ikke stoppe opp.

Ventetida for å få et fosterhjem er for lang, og den øker. Det voksende antallet barn som har behov for fosterhjem, bekymrer oss. Det har vært en ønsket vridning fra institusjon til fosterhjem, men det vil også være slik i framtida at noen barn trenger institusjonsplass. Derfor er det viktig med bredde i tilbudet for å dekke de ulike behovene.

Det beste er å vokse opp i et tilnærmet normalt familieliv, for det danner det beste grunnlaget for et stabilt voksenliv, sett i et livsløp fra 0–22 år.

Det vi så i Brennpunkt-programmet om fosterhjem, er dessverre ikke noe enestående tilfelle, og en kan skjønne at rekruttering ikke blir lettere etter et slikt innslag. Det er store variasjoner fra kommune til kommune når det gjelder både kompetanse, antall ansatte og hvordan sakene følges opp. Det er gråsoner mellom stat og kommune, og mellom hva Bufetat skal gjøre, og hva kommunene skal gjøre. Det kan være en utfordring at samme person utreder, saksbehandler og deretter følger opp barnet og familien.

Vi trenger utdannede ansatte som kan jobben sin, og det er viktig å se om utdanninga er tilpasset det som er forventet. Der er også grunn til å se på praksisen med at nyutdannede settes i førstelinjetjenesten, der en kanskje burde hatt de med mest erfaring og god menneskekunnskap.

Det må være tøft for ansatte å møte vanskelige saker gjennom hele arbeidsdagen, og det er viktig at også de får den oppfølginga og den etterutdanninga som de trenger. Dette er ofte folk som brenner for barns beste, men de brenner seg ut fordi de ikke får det til. De har for mange saker. Maksgrensen burde kanskje være rundt tolv, men vi ser at det er langt over det som er realiteten.

For fosterforeldre er hyppige skifter av saksbehandlere et problem når en ønsker å skape et godt samarbeid. Tilbakemeldinger viser at oppfølginga svikter og skaper konflikter. Ville det vært en løsning å ha en som utreder, og en som følger opp?

For å rekruttere og beholde eksisterende fosterfamilier er det viktig at fosterfamiliene er trygge på at de får hjelp når de trenger det, og at de har en medspiller i barnevernet. Det tyder på at behovet for mer støtte og mer veiledning er nødvendig. Hvordan kan vi gjøre det på en bedre måte? Én løsning er kanskje å utvikle og bruke opplæringsprogrammet for fosterforeldre, PRIDE, mer. Evalueringa av PRIDE viser at flertallet av deltakerne ga positive tilbakemeldinger og mente at temaene som ble tatt opp, var nyttige. Det som er nevnt – og som burde endres – er f.eks. det med fosterforeldres rettigheter, og at det burde gis mer realistiske bilder av utfordringer og av systemet. Dette er ting som burde vært inne i dette programmet.

Videreopplæringskursene som tilbys, har fått gode tilbakemeldinger, og kursene bør utvikles mer. Det å gjennomgå et kurs gjør at fosterforeldrene er mer forberedt. Spørsmålet er hvordan en kan få enda flere til å delta, eller om en bør vurdere om i det minste et grunnkurs burde være ob1igatorisk

Mange barn er i beredskapshjem før de kommer i fosterhjem. Det er statens ansvar. Når jeg har fremmet denne saken, hører jeg at kontakten mellom de ulike nivåene kan være vanskelig. All kommunikasjon skal gå gjennom Bufetat, mens viktig informasjon om den tida barnet har vært i beredskapshjemmet, som det er viktig for en saksbehandler å vite om, skal gå gjennom Bufetat. Det er viktig for saksbehandleren å få vite hvordan barna har det i beredskapshjemmet, men det er altså ingen direkte kommunikasjon. Dette kan det være viktig å ta hensyn til når en skal finne fosterhjem. Her bør barns beste vinne – framfor systemet. Her er det store forskjeller fra kommune til kommune når det gjelder hvordan Bufetat forholder seg til dette. Hvordan skal vi klare å få til det? Skal vi ha felles regler som er fornuftige? Kan vi lære av Australia og USA, der en har krav til et tett og forpliktende samarbeid mellom instanser?

Vi må ha et mangfold i tilbudene. Statsråden har selv framhevet SOS-barnebyer, som er én type tilbud. Der er det fosterforeldrene som flytter, og barna som bor igjen, hvis det skjærer seg. Det er gode møteplasser for familietreff i samme område, noe som jeg syntes virket veldig positivt. Det virker som en fin måte å organisere det på, selv om det ikke kan erstatte alle andre fosterfamilier. Opplegget stiller store krav til familier som går inn, de oppgir ofte sitt eget liv. Noen selger egen bolig og blir permanent der, mens andre har bolig i tillegg. Det er i tillegg avlastning – godt avtalt. Men dette er et opplegg som ikke passer for alle. Derfor har jeg lyst til å si at mer mangfold og gode løsninger kan være en vei å gå. SOS-barnebyer virker som ett godt tilbud.

Jeg ser fram til debatten her i dag, og jeg synes vi i fellesskap skal prøve å finne gode løsninger for barn og fosterforeldre. Meninga med interpellasjonen er ikke å si at noen har gjort en bedre jobb enn andre. Her tror jeg vi har et felles ansvar for å finne enda bedre løsninger for ungene som ikke har det bra, for dem som ønsker å bli fosterforeldre, men som ikke tør i dag, og for dem som er fosterforeldre, men som ønsker å avslutte fordi de synes det er for vanskelig.

Jeg håper vi får en god debatt her, og at vi i fellesskap kan finne fram til gode løsninger.

Statsråd Solveig Horne [16:01:56]: Først av alt har jeg lyst til å takke interpellanten for å ta opp et veldig viktig tema. Jeg håper at denne debatten ikke vil dreie seg om hvem som har gjort hva, men at vi sammen kan fokusere på et viktig tema.

Alle barn har behov for omsorg, stabilitet og trygghet. Barnevernet hjelper barn og familier som har behov for støtte. Over 80 pst. av alle barn og familier i barnevernet får hjelp hjemme. I de tilfellene der barnevernet må overta omsorgen for barnet, er det viktig at vi som myndighet skaper en tryggere og mer stabil hverdag for de barna enn det de har hatt før. I dag er det slik at det er fosterhjem som er det mest brukte tilbudet, og i de fleste tilfeller er det også det beste stedet for barn å bo i en kortere eller lengre periode.

I likhet med interpellanten er jeg opptatt av å sikre barn en stabil oppvekst med god og trygg tilknytning til de voksne. Barn under omsorg er særlig sårbare for uforutsette hendelser og beslutninger. Derfor er det så utrolig viktig at vi gjør en grundig kartlegging av barnet, slik at vi finner det beste hjelpetilbudet til det enkelte barn.

Interpellanten spør hvilke tiltak som er de mest presserende å gjøre noe med. Jeg vil trekke fram fire områder som jeg mener er avgjørende for å sikre gode og stabile fosterhjem tilpasset det enkelte barn. For det første handler det om rekruttering, for det andre handler det om en god utredning av barnet før plassering, og for det tredje handler det om god oppfølging og veiledning av fosterforeldrene. Sist, men ikke minst handler det om fosterforeldrenes rammevilkår.

Det er barne-, ungdoms- og familieetaten, Bufetat, som har ansvaret for å rekruttere og formidle fosterhjem. Det er viktig at de rekrutterer forskjellige typer fosterhjem som kan ivareta barn med ulike behov. Fosterhjemmene bør også gjenspeile samfunnets familiestrukturer og kulturelle mangfold. Derfor må Bufetat arbeide målrettet med å rekruttere i miljøer som er underrepresenterte i dag.

Dessverre har ventetiden for å få fosterhjem økt. Det har bl.a. sammenheng med at det er en større andel barn som plasseres i fosterhjem, enn tidligere. Ifølge Bufetat er det behov for ca. 1 000 nye fosterhjem hvert år.

Ved plassering i fosterhjem skal barnevernstjenesten alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem. Generelt sett klarer familieplasserte barn seg bedre enn andre fosterbarn, de har bl.a. færre fysiske og psykiske helseplager. Plasseringene ender også sjeldnere med utilsiktede flyttinger enn andre plasseringer. Disse fosterforeldrene må få samme oppfølging og veiledning som andre fosterhjem, og jeg har i tildelingsbrevet til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Bufdir, for 2014 bedt Bufdir om å utvikle en faglig anbefaling for vurdering av plassering i fosterhjem i barns familie eller nære nettverk.

Mange kommuner bruker familieråd. Familieråd har også vist seg å være godt egnet når et barn skal plasseres utenfor hjemmet. Gjennom familieråd kan familien sammen komme fram til at barnet kan plasseres hos en i familien. Derfor har jeg gitt Bufdir i oppdrag å stimulere til rekruttering av flere fosterhjem i barnets familie og nære nettverk gjennom bruken av familieråd.

Vi vet at det aller viktigste for mange barn er å ha kontakt med søsken. Jeg er derfor glad for at vi nå har presisert i barnevernloven at barnevernstjenesten etter en omsorgsovertakelse skal legge til rette for samvær med søsken. Dessverre hører vi historier om at dette ikke skjer, men det er viktig at det blir tatt hensyn til.

Dersom alle som plasseres i fosterhjem, gjennomgår en grundig utredning før plassering, vil også fosterforeldrene bli bedre i stand til å hjelpe barnet fra starten av. En god utredning vil kunne bidra til å redusere uønskede brudd og flyttinger og gi fosterbarnet en mer stabil og forutsigbar tilværelse. Det er viktig at kommunene prioriterer dette når barnet utredes før plassering.

Noe som også er avgjørende for å lykkes på fosterhjemsområdet, er, som jeg nevnte, god oppfølging og veiledning av fosterforeldrene. De som velger å bli fosterforeldre, påtar seg en svært krevende oppgave på vegne av det offentlige. For å kunne gjøre fosterforeldrene trygge i sin rolle, styrke motivasjonen deres og redusere risikoen for at fosterbarn opplever nye brudd, er det vesentlig at disse fosterforeldrene får en kunnskapsbasert veiledning.

Jeg har i den anledning lyst til å trekke fram en film som er laget av Voksne for barn i samarbeid med Landsforeningen for barnevernsbarn. «Snakk om det», heter filmen. Målet med filmen er å styrke relasjonen mellom fosterbarn og fosterforeldre, og den skal være utgangspunkt for samtale og dialog. Målgruppen er i første rekke fosterbarn, fosterforeldre og fostersøsken.

Nøkkelen for å lykkes med stabile fosterhjem er at fosterforeldrene får rett og god oppfølging. Både det kommunale og det statlige barnevernet har ansvar for opplæring og veiledning av fosterforeldre. Statens ansvar er å veilede om det å være fosterforeldre, men det er kommunen som har ansvaret for å gi veiledning knyttet til det enkelte barn. Jeg har nå bedt Bufetat om å bygge opp et tilbud om kunnskapsbasert gruppeveiledning for alle kommunale fosterhjem. Det starter opp i år. Kommunene med de største behovene skal prioriteres. Tilbudet skal være gratis for kommunene, og det skal også være gratis for fosterforeldrene. Det er satt av 10 mill. kr i budsjettet til det i år. Jeg også bedt direktoratet om å identifisere og videreutvikle metoder som styrker tilknytningen mellom barn og fosterfamilie.

Kartlegging av fosterforeldrenes økonomiske rammevilkår og evaluering av bruken av de statlige fosterhjemmene og de kommunalt forsterkede fosterhjemmene er også viktige tiltak, som er omtalt i Prop. 106 L for 2012–2013. Disse tiltakene er vi godt i gang med, og vi vil ganske snart få en kartlegging av akkurat dette fra Bufdir. Evalueringen av de statlige, de kommunalt forsterkede og de private profesjonelle fosterhjemmene vil være klar ved utgangen av året, sammen med Bufdirs faglige anbefaling om hvordan fosterhjemsområdet bør utvikles videre. Disse utredningene vil også være et vesentlig bidrag i det videre arbeidet med å sikre bedre og likere rammevilkår for alle fosterforeldre og for å vurdere hva slags fosterhjem vi vil ha behov for i framtida.

Representanten Mandt trekker fram SOS-barnebyer i interpellasjonen sin. Undertegnede var på besøk i Norges eneste barneby, som ligger i Bergen. Jeg kan virkelig anbefale representanten å ta seg en tur, for det er et utrolig flott tilbud. Det er også planlagt en SOS-barneby her på Østlandet.

SOS-barneby i Bergen er forsterkede fosterhjem. Her bor barn i vanlige hus – med én eller to fosterforeldre og eventuelle søsken. Flere hus er samlokaliserte, slik at fosterforeldrene til enhver tid har et trygt og godt støtteapparat rundt seg. Og skulle det vise seg at fosterforeldrene og barna ikke «passer sammen», er det fosterforeldrene som flytter ut, ikke barna. Dette er barnas hjem, og det er helt «vanlige hjem».

Vi skal også huske at fire av fem fosterforeldre er fornøyde med den støtten de får, men vi kan ikke være fornøyd med dette resultatet. En fosterfamilie som ikke er fornøyd, er en familie for mye. Mange barnevernstjenester er i dag små og sårbare. Selv om vi i noen år har hatt en øremerket satsing på flere stillinger i barnevernstjenestene, er det fortsatt kommuner med svært få barnevernsansatte. For disse kommunene kan det være krevende å følge opp fosterhjemmene på en god måte. Dersom de i tillegg har andre oppgaver, er det klart en stor utfordring for de kommunene.

Regjeringen har også satt i gang et arbeid med å endre dagens kommunestruktur. Jeg mener at barnevernet er en av de tjenestene som virkelig vil tjene på færre og mer robuste kommuner.

Vi er avhengige av fosterforeldre. Da må vi følge dem opp. Gjør vi ikke det, er det barna som blir taperne. Det har vi ikke råd til. Programmet Brennpunkt viste klart at vi har store utfordringer. Når en fem år gammel jente må flytte opptil fem ganger, har vi ikke lyktes verken med å ivareta det barnet eller med å se på mulighetene for å følge opp fosterforeldrene på en god nok måte.

Representanten spør i sin interpellasjon om hvordan vi skal følge opp Prop. 106 L for 2012–2013, og hun hadde også et par innspill i sitt innlegg. Jeg har lyst til å si at noen kommuner har i dag delt barnevernstjenesten i en utredningsdel og en tiltaksdel. Det er også satt i gang en veiledning for nyansatte/nyutdannede barnevernspedagoger – det er viktig at de får veiledning. Det er også viktig å påse at kommunene har ansvar for å føre kontroll med beredskapshjemmene som de har ansvaret for.

Det som er viktig å få fram her, er at vi alltid skal tenke: Hva er barns beste? Da trenger vi et mangfold, og vi trenger å skape trygge, gode rammevilkår rundt de barna som trenger hjelp.

Sonja Mandt (A) [16:12:30]: Takk til statsråden for et engasjert innlegg. Jeg vet at hun brenner for og er opptatt av barns beste, og jeg vet også at det er stor forskjell mellom kommunene i Norge. Derfor er det vårt ansvar å se om det er ting som vi kan få til å fungere enda bedre.

Noen omsorgsovertakelser kunne også vært helt unngått dersom vi fikk tett oppfølging av familiene. Vi har ikke så veldig stor tradisjon her i Norge for å ha fosterhjem for hele familien – altså at hele familien flytter inn hos en annen familie – men det kunne kanskje vært et tilbud som kunne utvikles. Ofte trenger familien å lære å være en familie, og det er flere måter å løse det på. Det kunne kanskje bidra til at flere unger slapp omsorgsovertakelse, at de kunne bo hjemme dersom familien faktisk fungerte. Vi har ulike typer barne- og familiesentre, og der skjer det mye bra. Mange har gode erfaringer i forhold til forebygging. I Vestfold har vi Vilde, i Horten, der de har et godt omdømme. Målet er å bedre barnas oppvekstvilkår, hjelpe foreldrene til å bli gode omsorgspersoner og – der det ikke er mulig – avklare videre omsorgsbehov for ungene. Sånne tilbud er viktige og absolutt til barns beste.

Som statsråden er inne på, kvier mange aktuelle fosterforeldre seg for å ta imot barn på grunn av ustabile framtidsutsikter og rammevilkår. Hvor lenge skal barnet være, når skal det tilbakeføres hjem igjen, hvor tett skal den biologiske kontakten være, og hvor ofte anker foreldrene i saken, er andre spørsmål som stilles. Bør vi vurdere å sette grenser for hvor mange ganger det skal kunne ankes? Når skal en si stopp? Når skal ungen få ro? En anke er en evig runddans. Vi kan lett forstå at foreldrene har en kamp for å få igjen ungene sine, men vi må også se om omsorgsevnen faktisk er endret. Kanskje det bør vurderes før anke godtas. I Sverige skjer varig plassering raskere, det er færre ankemuligheter, og i USA får en ha kontakt når varig plassering er avklart. Det kan også skape ro for alle. Et annet spørsmål er hva slags rettigheter fosterforeldre skal ha der barn blir tilbakeført, f.eks. når det gjelder samvær.

Utfordringer som statsråden var inne på med kontrakter, økonomiske rammevilkår og inngåelse her, er andre konkrete ting vi må gå inn på. Mangel på sosiale rettigheter som feriepenger og tjenestepensjon kan være et hinder. Kan det ryddes opp, slik at systemene rundt er like, og alle vet hva de går til? Bør vi ha nasjonale standarder på det? Bør en vurdere i krav til fosterhjem at en av foreldrene skal være hjemme det første halve året? Bør en sammenligne fosterhjem og en arbeidsplass, slik at det faktisk er en arbeidsplass ... (Presidenten klubber.)

Presidenten: Tiden er ute.

Statsråd Solveig Horne [16:15:47]: Det aller, aller beste for et barn er å ha trygge, gode rammer og bo hjemme hos sin egen familie. Så vet vi at det er veldig mange familier som sliter, og at de trenger hjelp i hverdagen – de trenger hjelp til å være gode foreldre. Jeg er glad for at veldig mange kommuner som jeg har besøkt, nå har mye større fokus på tverretatlig samarbeid, der både helsestasjoner, skoler, barnehager og barnevern jobber sammen for å ha et styrket tilbud til den enkelte familie. Vi ser også at de kommunene som satser på helsestasjoner, bruker mindre på barnevern.

Så er det slik at 80 pst. av de familiene som er innenfor barnevernet, får hjelp i hjemmet. Det at vi nå setter i gang med å videreutvikle og gi et tilbud til flere på foreldreveiledningskurs, tror jeg også kan være med og styrke det forebyggende arbeidet. Det er lettere av og til å få penger til å reparere, det er ikke så lett å ha fokus på forebygging, men vi må huske på at alt det vi klarer å forebygge, når vi klarer å gi hjelp til den enkelte familie og barnet tidligst mulig, vil vi spare på senere. Så det kommer til å bli et viktig fokus for denne regjeringen å jobbe videre med.

Så var interpellanten inne på Vilde – barne- og familiesentrene. Da har jeg lyst til å minne om at et samlet storting har sett på Prop. 106 L. Vi skal se på en strukturering av barnevernet i dag med at kommunene skal få større oppgaver, direktoratet skal mer bli et fagdirektorat, og Bufetat skal avslutte en del av de ikke-lovpålagte oppgavene. Jeg har vært bekymret for den utviklingen som det har medført for barne- og familiesentrene. Jeg er veldig glad for at jeg for et par uker siden stoppet den utviklingen, slik at vi før vi får dette på plass, også må se hva slags tilbud vi skal ha på det feltet. Det er utrolig viktig for de aller, aller minste som trenger en oppfølging, at vi har barne- og familiesentrene, og jeg er glad for at vi nå har stoppet nedleggingen av dem, slik at det blir et godt tilbud framover også for de familiene som trenger det.

Så har jeg også lyst til å si at det er viktig at vi sikrer barns rettssikkerhet. Det nå å ha satt i gang en evaluering av fylkesnemndene er viktig for å sørge for at rettssikkerheten blir ivaretatt for barna, men også for de foreldrene som mister omsorgen for barna sine. Et felt som har vært lite debattert, er også å gi et godt tilbud til de biologiske foreldrene som mister barna sine. Det at de også får en mye tettere og god oppfølging, tror jeg er viktig, og det er flere instanser som sier at det har vært underprioritert og må løftes opp. Det er veldig mange barn som når de er i fosterhjemmene, er fortvilet og lurer på hvordan det går med mamma og pappa, og det er mange foreldre som trenger større oppfølging når de har mistet barna sine, for det er mange diagnoser her. Det er viktig at en ivaretar dette også på en god måte.

Mette Tønder (H) [16:19:01]: Først takk til interpellanten for å ta opp et viktig tema.

Hvordan skaper vi gode hjem for de aller mest sårbare, de barna som ikke har foreldre de kan lene seg på? Jeg leste en artikkel i bladet Mamma, som hadde overskriften «Å være mamma til låns», og handlet om å åpne hjemmet sitt for barn som trenger en lånefamilie. En av uttalelsene jeg bet meg merke i, var:

«Når du ser plakatene om hvem som kan bli fosterhjem, står det at de trenger helt vanlige familier. Men fra den dagen du får et fosterbarn, er du ikke en vanlig familie lengre.»

De forteller videre om kjærligheten til fosterbarn, sorgen ved å tro at et barn skal bli, men som de ikke får beholde, og gleden ved gi trygghet og en god start til noen som trenger det.

Når vi som myndighet ber om at noen åpner hjemmet sitt, er det altså ingen liten tjeneste vi ber om. Da er det viktig at vi har gode tilbud rundt familien, og at det gjøres en god vurdering av hva barnet trenger, før en velger tilbud.

Vi har i komiteen oppe flere saker rundt dette temaet, og statsråden har sendt oss svarbrev og redegjort for noen av tiltakene som er satt i gang, og hva som er på trappene.

God oppfølging og veiledning av fosterforeldre er avgjørende for å lykkes på fosterhjemsområdet. Derfor er det viktig at Bufetat i årets tildelingsbrev er bedt om å bygge opp tilbud om kunnskapsbasert gruppeveiledning for alle kommunale fosterhjem, med oppstart i 2014. Kommuner med størst behov skal prioriteres. Tilbudet skal være gratis for kommunene og gratis for fosterforeldrene. Det er satt av 10 mill. kr til dette.

I regjeringsplattformen sier vi at vi vil åpne for at flere aktører kan rekruttere fosterforeldre og bidra i støtteapparatet rundt fosterfamiliene. Hva barnet har behov for, er viktigst. Her gjelder det å slippe alle gode krefter til.

Vi vil gjennomgå balansen mellom institusjons- og fosterhjemstilbud og ved behov utrede hvordan fosterhjemsomsorgen kan styrkes. Igjen må barnets beste være ledende.

Vi ønsker å flytte myndighet fra staten til kommunene, slik at de kan styrke sine fagmiljøer. De som er nærmest barnet, trenger større frihet til å skreddersy riktige tiltak for hvert enkelt barn uavhengig av om det leveres av det offentlige, av de ideelle eller av andre private barnevernsaktører.

Vi er utålmodige på vegne av de mest sårbare, på vegne av barna. Jeg er glad for at vi leser den samme utålmodigheten ut av svarene og innleggene vi hører fra statsråden i dag. Vi ser allerede resultatene, og det lover godt for framtiden.

Morten Stordalen (FrP) [16:21:56]: I 2012 var nesten 9 000 barn plassert i omsorgstiltak av barnevernet. Dette var en stigning på 14 pst. siden 2008, som betyr at behovet for fosterhjem og institusjonsplasser også økte i samme periode.

9 000 omsorgsovertakelser er mange, og det viser at vi må fokusere mer på forebyggende arbeid. Jeg mener det er viktig med et sterkt fokus på forebygging for å unngå den belastningen en omsorgsovertakelse er for en familie. Jeg er derfor svært glad for denne regjeringens satsing på tidlig innsats for å hjelpe vanskeligstilte familier og utsatte barn.

Det er likevel ikke alltid forebygging vil hjelpe, og da må vi sette barnets beste i sentrum. Vi må da sørge for trygge oppvekstvilkår for barnet, enten i en fosterfamilie eller i en institusjon, ut fra hva som passer det enkelte barnet best.

De fleste barn plasseres i en fosterfamilie etter omsorgsovertakelse. Disse fosterfamiliene gjør en av samfunnets viktigste oppgaver. De åpner sine egne hjem for barn som har hatt en skjev start i livet. Ved å legge til rette for gode, stabile og trygge fosterhjem kan vi sørge for at disse barna gis en god oppvekst og hindre at barna kommer skjevt ut også senere i livet.

Vi legger til rette for dette ved å sørge for nødvendig veiledning, trygge økonomiske rammevilkår og god oppfølging av hver enkelt fosterfamilie. Her har vi en jobb å gjøre, og jeg er glad for at regjeringen nå tar tak i dette i årets tildelingsbrev til Bufetat, hvor Bufetat er bedt om å bygge opp tilbud om kunnskapsbasert gruppeveiledning for alle kommunale fosterhjem.

Jeg har fått flere tilbakemeldinger på at rammevilkårene for kommunale fosterhjem i stor grad varierer fra kommune til kommune. Denne variasjonen kan gjøre tilværelsen både som fosterbarn og fosterforelder svært uforutsigbar. Jeg er derfor glad for at Bufdir nå skal se på dette.

Særlig viktig for stabilitet i fosterfamilier er de økonomiske rammevilkårene. Det er viktig at fosterbarn har samme mulighet til deltakelse som alle andre barn, og at familier ikke straffes økonomisk ved å ta inn et fosterbarn.

Statsråden har uttalt at Bufdir i nærmeste framtid skal overlevere en kartlegging av fosterforeldrenes økonomiske rammevilkår. Her er det viktig at det fokuseres både på tilsiktede og utilsiktede økonomiske konsekvenser ved det å være fosterfamilie, og at disse vurderes.

Fremskrittspartiet har alltid ment det er viktig for barnet at nærmeste familie først vurderes som fosterhjem. Jeg er derfor glad for at Bufdir i årets tildelingsbrev er bedt om å utvikle hjelpeverktøy for å nå dette målet.

Jeg mener regjeringen allerede har gjort mye positivt på fosterhjemsfeltet. Samtidig gjenstår vanskelige problemstillinger som nå må tas tak i. Mer fokus på fosterhjemsordningen er nødvendig for å sørge for å snu det faktum at fosterbarn kommer dårligere ut på statistikken når det gjelder både utdanning og helse.

Barn som blir flyttet inn i en fosterfamilie, må få komme til et hjem som er forberedt på å ta seg av barnet med dets utfordringer og gi barnet den barndommen og framtiden barn fortjener.

Rigmor Aasrud (A) [16:25:13]: Fosterhjemsordningen er en viktig del av barnevernet, og det er grunn til å berømme alle dem som stiller opp som fosterforeldre, og gjennom det gir barn trygg omsorg. Men jeg registrerer at mange fosterforeldre får den opplevelsen at de ikke får den nødvendige oppfølgingen etter at de har fått ansvar for et fosterbarn. Mange barn som kommer i fosterhjem, har med seg opplevelser som krever bearbeiding og oppfølging, ofte i større grad enn det fosterforeldrene er blitt fortalt på forhånd. Derfor er det helt nødvendig å gi fosterforeldre god faglig oppfølging og kunnskapsbasert veiledning.

Det er en utfordring når stat og kommune har ansvar for forskjellige områder av denne veiledningen. Når det er sånn, blir det særdeles viktig å sørge for systemer som gjør at veiledningen henger sammen.

Det er dessverre sånn at vi på mange områder møter et barnevern som har lite kunnskap, og vi har noen oppslag som jeg tror vi alle sammen gjerne skulle vært foruten. Ett paradoks som jeg synes jeg ser i den sammenheng, er at det ofte – og jeg tror det er en realitet – er i de minste kommunene at kunnskapen er dårligst. Men samtidig ser vi også ganske grelle oppslag i store kommuner, så heller ikke det er en garanti for at vi har et barnevern med nok kunnskap og god nok formidling til dem som trenger veiledning fra etatene.

Da denne salen diskuterte endringer i barnevernet for litt over ett år siden, var det å styrke tilsynet for fosterhjemsbarna en viktig del av debatten, og ordningen med tilsynsfører ble erstattet med et tydelig og profesjonalisert kommunalt tilsynsansvar. Stoltenberg-regjeringen bevilget penger, så dette skulle kunne startes opp fra 15. juli nå i år. Vi tenkte at det ville gi kommunene tid til å etablere et godt system for sånne tilsyn. Men i tilleggsproposisjonen uttrykte statsråden stor utålmodighet etter å få i gang tiltaket, og bevilget derfor 15 mill. kr ekstra, sånn at tiltaket kunne iverksettes allerede fra 1. februar i år. Da noen av oss var usikre på om det var mulig å få etablert en god tilsynsordning på så kort tid, kunne det jo være interessant å høre med statsråden hvilke erfaringer hun har gjort seg med den nye tilsynsordningen. Hva er det som har skjedd? Har man kommet godt i gang i kommunesektoren? Og hva har man sett allerede?

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [16:28:41]: La meg starte med å takke interpellanten for å ha tatt opp en viktig sak.

Kristelig Folkeparti har vært engasjert i å bedre fosterhjemstilbudet lenge og har ved flere anledninger tatt til orde for en handlingsplan for full fosterhjemsdekning og en stabilitetsreform i barnevernet. Barn som må flyttes fra hjemmet sitt, trenger et stabilt og trygt omsorgstilbud, og for de fleste vil fosterhjem være det beste tilbudet. Det er ingen enkel oppgave å finne gode og passende hjem til hvert enkelt barn, men når det offentlige beslutter å ta barnet ut av hjemmet, er det uakseptabelt at vi ikke stiller opp med et fullgodt omsorgstilbud umiddelbart.

Da må vi satse mer på rekruttering. Kristelig Folkeparti er glad for at de ideelle i større grad kan brukes for å rekruttere fosterhjem, og forventer at potensialet som er blant de ideelle, tas helt ut, slik at vi får et mangfold av tilbud og kan gi barn et godt fosterhjem.

Rekrutteringskampanjer er viktig, men jeg tror det er minst like viktig at det å være fosterhjem er en god opplevelse og har et godt rykte. Da må vi sørge for at fosterfamilier opplever seg godt ivaretatt. I vinter har vi sett flere tilfeller, bl.a. i Brennpunkt på NRK, av fosterfamilier som ikke har fått den oppfølgingen de trengte, og der samarbeidet med barnevernet ikke har fungert godt nok. Dette har barnevernstjenesten i flere av sakene sagt seg enig i, og de begrunner det med ressursmangel.

Vi er nødt til å sørge for at barnevernet har de ressursene som trengs for å kunne følge opp fosterforeldrene på en god måte. Slik kan vi legge til rette for at barnet kan bli i familien så lenge som det trengs, og slippe flytting mellom fosterfamilier. Jeg tror vi også vil oppnå at vi får enda flere fosterfamilier.

En god plassering starter med en god utredning, og et viktig tiltak vil være å sikre at barnevernet har gode metoder for å utrede barna og familiene. En undersøkelse fra NOVA i 2013 viser at saksbehandlerne ikke har en enhetlig og systematisk måte å utrede barna på i forbindelse med plasseringen. Dette førte til at fosterforeldrene ikke fikk god nok informasjon, og at plasseringen dermed ble mer utfordrende enn nødvendig.

NOVA tar til orde for et prosjekt med utprøving av ulike metoder for utredning, og dette mener jeg er noe som statsråden bør se nærmere på. Gode utredninger vil gi gode plasseringer og dermed forebygge unødvendige flyttinger og brudd i barnets oppvekst.

Undersøkelser viser at det kreves mer og mer av fosterforeldrene, og at bruken av frikjøp øker. Det er viktig å ta en gjennomgang av fosterforeldrenes rettigheter knyttet til pensjon og trygd. Slik det er i dag, får ikke fosterforeldre som ser at frikjøp er nødvendig, opparbeidet seg pensjonspoeng mens de er hjemme og gjør denne utrolig viktige jobben for samfunnet og ikke minst for barna. Frikjøp av én eller begge fosterforeldrene fører også i de fleste tilfeller til tap av inntekt.

Kravene til fosterforeldre har endret seg, og da tenker jeg at vi også må være villige til å se på om ordningen også trenger forandring – og se på forholdene rundt.

Så er jeg glad for at interpellanten Sonja Mandt også nevnte institusjonen Vilde i min fødeby Horten, som arbeider innenfor foreldre–barn-segmentet, og som gjør en kjempegod jobb. Jeg vil rose statsråden for at hun frøs situasjonen, for det så ut til at en del av de institusjonene som jobber innenfor dette segmentet, ville fått problemer. En av utfordringene knyttet til disse institusjonene og de tiltakene som de jobber med, er at det ikke er en statlig lovpålagt oppgave.

Jeg vil invitere både interpellanten og statsråden til en debatt om dette i en interpellasjon som jeg har meldt inn, og som skal foregå i denne salen 20. mai.

Heidi Greni (Sp) [16:33:39]: Det er nå over ti år siden staten overtok det tidligere fylkeskommunale ansvaret på barnevernsområdet. Vi fikk Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Bufdir, med direkte ansvar overfor Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, og vi fikk Bufetat, som Bufdirs operative organ, organisert i fem regioner, og under der igjen regionale fagteam. Formålet var å styrke barnevernet og få en styrking av økonomien. I dag vet vi at det er mer enn tvilsomt å hevde at alle ambisjonene ble innfridd.

Interpellanten tar opp et viktig tema. Vi har styrket barnevernet gjennom flere ansatte og økt kompetanse de siste årene. Den rød-grønne regjeringens satsing på økt kompetanse i det kommunale barnevernet har gitt økte ressurser og sterkere fagmiljø. Vi har også satset på å styrke fosterhjemstilbudet ut fra ønsket om at flest mulig unger skal få vokse opp i et vanlig hjem. Ambisjonene og intensjonene er gode, men som interpellanten var inne på, sliter mange fosterforeldre fordi de ikke følges opp med veiledningskompetanse og avlastning. Rekruttering av fosterhjem er vanskelig.

Stortinget gjennomførte i 2013 en bred debatt om barnevernet med grunnlag i en proposisjon med meldingsdel fra den rød-grønne regjeringen. Riksrevisjonen har vært sterkt kritisk til overskridelser og manglende kostnadsstyring i Bufetat. Flere partier, spesielt de som nå er i posisjon, var ved behandlingen av Prop. 106 L for 2012–2013 kritiske til om dagens organisasjonsmodell virker etter hensikten. Det kan fort bli et svarteperspill mellom stat og kommune om ansvar og kostnadsfordeling. Selv om kommunene har ansvaret for å vurdere omsorgsoverdragelser og valg av omsorgsnivå, er dette ofte en kilde til konflikt mellom kommunene og Bufetat. For de fleste unger som ikke lenger kan bo hjemme, er fosterhjem å foretrekke, men for unger med store atferdsproblem kan institusjonsplass være faglig riktig, men det er dyrere.

Senterpartiet sier i sitt program at vi ønsker å overføre vesentlige deler av Bufetats oppgaver til kommunesektoren. Vi vil arbeide videre med modeller for dette, men samtidig vil vi advare mot at man som en del av arbeidet med kommunereformen gjør overilte grep der kommunene får ansvar som kan bli for krevende å oppfylle, både for kommuner med 2 000 innbyggere og for kommuner med langt flere enn 20 000 innbyggere. Rekruttering av fosterhjem, veiledning til fosterforeldre og etablering og kvalitetssikring av institusjonsplasser er store oppgaver som krever tung kompetanse og et omfattende faglig apparat. Det er vanskelig å tenke seg at selv store kommuner vil klare dette på egen hånd. Det vil være viktig med godt og utstrakt interkommunalt samarbeid.

Det er behov for en gjennomgang av organiseringen av barnevernet. Dagens statlige ansvar er ingen suksess og har neppe gitt vanskeligstilte unger noen lettere virkelighet enn før omorganiseringen fant sted. Fra Senterpartiets side mener vi det kan være fornuftig å se på om fylkene igjen bør få en rolle i organiseringen av barnevernet, men det vil vi komme tilbake til.

Til slutt et annet forhold. Den rød-grønne regjeringen inngikk en samarbeidsavtale mellom staten og ideell sektor om leveranser av helse- og sosialtjenester. Det ble også etablert egne anbudsrunder for ideelle organisasjoner innen barnevernet. Den nye regjeringen har signalisert at den ikke vil videreføre denne praksisen, og det er et stort tilbakesteg.

Senterpartiet, ved representantene Kjersti Toppe, Liv Signe Navarsete og Marit Arnstad, har levert inn et representantforslag der regjeringen blir bedt om å videreføre samarbeidsavtalen med ideell sektor og også videreføre anbudsrunder for ideelle organisasjoner innen barnevernet.

Ideell sektor har vært med på å løfte nivået innen sosial- og omsorgssektoren i samfunnet vårt. Deres innsats har vært, og er fortsatt, viktig for å sikre et variert tilbud, men også på grunn av den innovasjonen og kompetanseutviklingen de driver. Et særtrekk ved ideell sektor i forhold til kommersielle aktører er at de ideelle gjerne deler erfaringer og ervervet kompetanse med offentlig sektor. De ser på seg selv som en del av en omsorgskjede og spiller gjerne på lag med det offentlige. Denne kompetansen må vi ta vare på, og jeg ser fram til en debatt i Stortinget på grunnlag av representantforslaget fra Toppe, Navarsete og Arnstad.

Iselin Nybø (V) [16:38:43]: Jeg er glad for at representanten Mandt løfter denne saken i dag. Venstre har også nylig fremmet et forslag om en NOU av fosterhjemsomsorgen.

Etter Venstres mening er det nødvendig å se på helheten i fosterhjemsomsorgen. Flere enn åtte av ti plasseringer er i fosterhjem, noe som er en sterk økning. Fosterhjem er det viktigste omsorgstiltaket vi har for unger under omsorg.

Det skjer mye godt arbeid når det gjelder utviklingen av en bedre fosterhjemsomsorg. Det foreligger mange evalueringer og rapporter, og det er flere på gang. De må alle settes inn i en politisk og faglig sammenheng for å kunne videreutvikle en god retning på fosterhjemsarbeidet. For Venstre er det viktig å unngå en lappeteppepolitikk framover. Kunnskapen om fosterhjemsomsorgen må inn i en større sammenheng. Det er behov for å systematisere arbeidet bedre og foreta en skikkelig gjennomgang. Det er nødvendig å frambringe mer kunnskap om hvordan og når fosterhjem skal benyttes, f.eks. hva et fosterhjem skal være sett opp mot bruk av institusjon, både knyttet til utredning og omsorg, og også opp mot alternative omsorgstiltak, som f.eks. SOS-barnebyer. Det er derfor noen grunnleggende forhold som vi mener det er viktig at en i fortsettelsen tar initiativ til å avklare ved hjelp av en tydelig satsing og grundig gjennomgang.

Forskningen som er gjort rundt barn som vokser opp under offentlig omsorg, er dyster lesing. Barna og ungdommene stiller svakere når det gjelder skole, helse, utdanning og arbeid når de kommer over i voksenlivet. De har også oftere psykiske plager. Dette har store menneskelige omkostninger. Det koster også samfunnet store beløp og er med på å opprettholde uhensiktsmessige klasseskiller.

Der fosterhjem er svaret på barns omsorgsbehov, må et sentralt mål være å skape livslange relasjoner for barnet. I dag er det fokus på at alle barn skal vokse opp i fosterhjem, uten at dette nødvendigvis behøver å være faglig begrunnet i barnets behov, men fordi det ligger der som en føring. Det kan hende det er barn som vil ha bedre forutsetninger i en institusjon. En del tilknytningsstudier støtter dette. Utilsiktede brudd fra fosterhjem kan gjøre vondt verre for noen barn. Dette kan noen ganger ha sammenheng med at noen barn eller ungdommer har omsorgs- og utviklingsbehov som kan være vanskelig å dekke innenfor rammen av et såkalt vanlig hjem, selv om disse er forsterket. Kunnskapsbehovet om barns behov og hva som på sikt gir den utviklingsstøtten de trenger, er derfor et viktig grunnlag for videre utvikling av fosterhjemsomsorgen.

En grundig gjennomgang av fosterhjemsomsorgen vil nettopp legge føringer for hva et fosterhjem skal være og samtidig utrede hvilke alternativer til fosterhjem vi må ha som også er viktige omsorgstiltak. Institusjonenes rolle er her viktig. Situasjonen i dag er at dette behandles som et uønsket alternativ, til tross for at utrednings-, behandlings- og omsorgsbehov faglig sett kan dekkes innenfor disse rammene på en god måte.

Fosterhjemsomsorgen har mange huller i dag, og det er fortsatt områder som det ikke er tatt beslutninger om, eller som det er behov for å utrede mer rundt. Det gjelder bl.a. at vi trenger:

• mer kunnskap om hva en utredning av barn før plassering skal inneholde

• samværsordninger, tilbakeføring og adopsjoner

• delvis partsrettigheter til fosterforelde

• barnevernloven som rettighetslov, slik at fosterbarn under 15 år får en bedre rettsbeskyttelse

• nasjonale retningslinjer for ettervern og forutsigbare rammevilkår

• bedre rettssikkerhet med hensyn til flyttinger

• rammer for veiledning og oppfølging av fosterhjem

• bedre rekrutteringsstrategier

• et mer profesjonelt oppfølgingsapparat av fosterhjem

• å forsøke å komme vekk fra den individualiserte omsorgen, hvor samarbeid, oppfølging, hjelp og kontroll ligger til en saksbehandler

Disse punktene er ikke uttømmende, og det er et behov for et krafttak i fosterhjemsomsorgen, i tillegg til det arbeidet som allerede gjøres i dag. Det skal vi i Venstre være med og holde fokus på.

Karin Andersen (SV) [16:43:16]: Jeg vil også takke interpellanten for en veldig viktig interpellasjon. Barnevern er et område som den tidligere regjeringen satset veldig sterkt på, og der vi opplevde veldig bred støtte, fordi alle så at det var behov for et krafttak.

Når barnevernet nå, både i kommunene og det statlige barnevernet, er styrket kraftig de siste årene, ser vi jo også at de oppdager flere barn. Det er litt sånn som det sies, at du tror det ikke før du ser det. Jeg tror bevisstheten i samfunnet øker, kravene til kvalitet på barns barndom øker, og satsingen i barnevernet gjør at man rett og slett trenger bedre barnevern, og man trenger bl.a. flere fosterhjem. Jeg er glad for statsrådens innlegg, som jo følger opp den satsingen som den forrige regjeringen la opp til. Det er veldig bra.

Veldig mange representanter har vært inne på ulike deler av dette som er viktig og riktig, og jeg skal ikke gjenta det. Men det er ett punkt i dette som ikke har vært nevnt hittil, tror jeg, og det er behovet for økt rekruttering av fosterhjem blant minoritetsforeldre. Når vi ser på tallene nå, er omsorgsovertagelse i minoritetsmiljøene økende. Det er klart at det da er et behov for å rekruttere flere gode fosterhjem blant minoritetsforeldre, og det er behov for å utvikle spesifikk kompetanse på å veilede disse familiene.

I forrige uke traff jeg noen av disse foreldrene som hadde opplevd at barna deres hadde blitt omsorgsovertatt. Det er mye misforståelser og fortvilelse som ligger i det, og også et veldig stort behov for et barnevern som har tid og ressurser til også å følge opp familier som ikke helt vet hvordan de skal håndtere sakene.

Sjøl har jeg lang fartstid bak meg i barnehage – helt fra midten på 1970-tallet. Og jeg var ikke barn, jeg var voksen. Det er vel fare for å bli misforstått når jeg sier det jeg sier nå, men vi hadde faktisk et kommunalt tilbud på den tida som jeg så hjalp en del av de familiene som slet. Det var det man på den tida kalte husmorvikar. Det var rett og slett noen som gikk hjem til noen av de familiene som slet, for å vise hvordan man gjør de enkleste ting for å ta vare på barna med mat, klær og slike ting. Det var ikke nødvendigvis foreldre som ikke skjønte hva som var vondt og leit for barna, men de var rett og slett litt hjelpeløse med hensyn til å håndtere samfunnet. Jeg tror veldig mange foreldre trenger mye mer av den veiledningen. Jeg har dessverre også møtt barnevern som sier at de ikke har tid til det, fordi de alvorlige sakene tar all tid. Derfor må vi fortsette å styrke også det kommunale barnevernet, slik at de har tid til dette, men også tid til å følge opp fosterhjemmene, sikre dem, og sørge for at kommunene har egne kompetansemiljøer til å føre tilsyn med fosterhjemmene, slik som det nå er vedtatt – at de to rollene ikke blandes sammen. Det er utrolig viktig. Men det er også utrolig viktig at fosterforeldre har et kompetent barnevern å støtte seg på når de ber om hjelp, for det vil de aller fleste trenge.

I forrige uke besøkte jeg det interkommunale barnevernet i Solør – det er tre kommuner som samarbeider. Jeg er veldig enig med dem som sier at man trenger et kompetent barnevern av en viss størrelse. Det er jeg helt enig i. Men jeg har også lyst til å si at jeg kjenner store kommuner som har dårlig barnevern. Så det er ikke størrelsen det kommer an på, det er at man gjør jobben på en skikkelig måte. Men det dette barnevernet tok opp, og som jeg tror vi må se på sammen – både barne- og likestillingsministeren og kommunalministeren – er hvordan vi finansierer barnevernet framover. De viste tall knyttet til kostnadsnøkkel, faktiske utgifter i barnevernet og de øremerkede tilskuddene, og de tok til orde for en ordning som tilsvarer det vi i dag har på ressurskrevende tjenester, for barnevernet. Fordi det også varierer så veldig mellom kommunene, og fordi det er situasjonsbetinget, kan jo de generelle parametrene for hvordan vi sikrer kommuneøkonomien, at de skal kunne ivareta disse behovene, på ingen måte treffe noen av disse store behovene som kan oppstå, f.eks. ved helt akutte situasjoner.

Jeg tror det er helt nødvendig, for jeg er helt sikker på at kommunene må ha økte ressurser, økte midler til stillinger og økte midler til kompetanseutbygging hvis barnevernet skal bli så godt som alle er enige om at det skal bli.

Jenny Følling (Sp) [16:48:32]: I eit barn sine første leveår skjer det ei avgjerande utvikling som er grunnleggjande for livet seinare. Difor er tidleg innsats i barnevernet så viktig. Dette er det brei einigheit om. Sterke fagmiljø, god samhandling mellom kommunalt og statleg barnevern og ei god arbeidsdeling er avgjerande.

Eg er glad for at interpellanten understreker dette i sin interpellasjon, og eg deler hennar bekymring for om dagens barnevern lever opp til dei ambisjonane som vi politikarar har lagt for tilboda som skal gjevast.

Eg får dessverre sterke signal om at samarbeidsavtaler mellom Bufetat og kommunar, som var inngått for å styrkje samarbeidet, ikkje blir følgde opp av Bufetat. Det blir gjennomført omstillingar. Oppgåver som har blitt løyste tidlegare gjennom det statlege barnevernet, blir velta over på kommunane utan dialog og forvarsel. Grunngjevinga er manglande økonomiske ressursar i Bufetat. Men eg går ut frå at vi er einige om at økonomien i det statlege barnevernet er statens ansvar, og ikkje noko som kan krevjast løyst av kommunane.

Styret i KS Rogaland har nyleg tilrådd kommunane å gå ut og seie opp samarbeidsavtalene. Fleire kan følgje etter, dette er uheldig.

Det er spesielt nedlegginga og omstruktureringa av familie- og barnesentera som har fått begeret til å flyte over for mange i det kommunale barnevernet. I Region vest kan det sjå ut som at to tredjedelar av tilbodet blir borte. Tilboda i Førde og Stavanger blir lagde ned, medan tilbodet i Bergen blir redusert.

Nettopp desse sentera er dei som kan rettleie foreldre om omsorgsevne, eller dei som kan kartleggje korleis omsorga for barn skal vere. Her rammar Bufetat dei svakaste, nemleg aldersgruppa 0–6 år. Då Stortinget behandla endringane i barnevernlova gjennom Prop. 106, blei det gjeve klare føringar for å sikre tilbodet til dei mest utsette familiane med spedbarn og småbarn. Eit forslag om å lovfeste dette tilbodet fekk ikkje fleirtal, men ei understreking av at dette var ei spesialisert oppgåve som ikkje kunne overlatast til kommunane åleine, var det einigheit om. Det er tydeleg at her er det behov for noko klarare: ei lovfesting.

Omstillingane som no blei gjennomførte av Bufetat på regionnivå, kan på ingen måte seiast å etterleve dei vurderingane som Stortinget har gjeve av korleis tilbodet skal gjevast og organiserast. Det ligg òg klare føringar frå noverande regjering om korleis endringar i arbeidsdeling mellom det kommunale og det statlege barnevernet skal skje. Departementet seier i si bestilling gjennom disponeringsbrev for 2014:

«Berørte kommuner skal gis anledning til å uttale seg om planlagte endringer i tilbudet til kommunene, og skal varsles i god tid før endringene trer i kraft. Dette for at kommunene skal erfare størst mulig forutsigbarhet i tilbudet fra statlig barnevern.»

Min reaksjon er først og fremst retta mot at det statlege barnevernet endrar føresetnadene for samarbeidet mellom kommunane og legg ned barne- og familiesentera. Det går ut over forsvarslause barn. Min reaksjon forsterka seg ved at Bufetat ikkje følgjer spelereglane for vurdering av endringar i oppgåvefordelinga. Det er viktig at statsråden tek tak i dette, og eg er glad for at statsråden har stoppa denne prosessen. Det som blir viktig når ein held fram, er at tilboda blir i fylka, og at det får eit lovvern, slik at ein kan ha eit godt barnevern på alle nivå, og at barnevernet ikkje blir svekt gjennom eit svarteperspel.

Sonja Mandt (A) [16:53:42]: Først vil jeg takke for en veldig god debatt med veldig mange innspill og med stort engasjement. Jeg tror det er barns beste vi alle her har fokusert på. Statsråden har fått med seg mange tips og råd som jeg håper hun kan ta med seg i sitt videre arbeid.

Men jeg har noen kommentarer. For det første må det være rom for annerledesheten i et hjem. Det er ikke alle som er A4, derfor må vi også ha regler som fanger opp når det er omsorgssvikt, og når det er annerledeshet.

Jeg synes det er viktig det som statsråden sa, at når fire av fem er fornøyd i fosterhjem, må vi se på hva som egentlig virker, og se om vi kan se beste praksis.

Jeg synes statsråden også hadde et godt innfallspunkt når det gjelder rettssikkerhet for ungene, og at foreldre som fratas unger, faktisk også har behov for oppfølging. De trenger hjelp og støtte, og det er viktig, for det er ikke noe som er verre og vanskeligere enn at egne unger blir tatt fra en. Alle her skjønner at det må være vanskelig. Derfor må vi prøve å gjøre dette best mulig. Noen gjør det frivillig fordi de ser at de ikke kan ivareta ungene sine, mens andre tilfeller er mer dramatiske og skjer med tvang. Derfor er det veldig godt at statsråden følger opp dette arbeidet.

Fosterforeldres rettigheter bør også vurderes med hensyn til dette. Lange forhold kan bety at de har hatt ungene i mange, mange år. Det er viktig at også ungene kan beholde kontakten med fosterfamilien videre.

Som representanten Tønder sier, er det ikke lenger vanlige familieforhold når man får et fosterbarn. Det er veldig ofte unger som har stor ballast med seg. Da må man sette fosterforeldrene i stand til å ta imot dem på en god måte. Det kan være vanskelig, det er krevende, og det kan være ødeleggende for et ellers stabilt familieforhold hvis man ikke får den oppfølgingen, og ikke minst avlastningen, som er nødvendig i mange tilfeller. Fosterforeldrene gjør en kjempeviktig jobb for samfunnet. Da skylder vi dem å gjøre den veien og jobben lettere.

Summert tenker jeg at kunnskap, kvalitet, oppfølging og ettervern samt støtte til fosterforeldrene og gode samarbeidsrutiner må være en sum av den debatten som har vært her i dag. Det er ikke enkelt. Summen av det er ganske mye. Men jeg håper at debatten vi har hatt i dag, kan løfte fosterhjemsdebatten opp, sånn at vi kan se løsninger, og at vi får en bedre fosterhjemsomsorg i framtida.

Statsråd Solveig Horne [16:56:33]: Jeg har også lyst til takke for en god debatt. Det var godt å være tilbake i denne sal og få lov til å diskutere barnevern. Debatten har vist at her er det mange tema vi kan ta tak i, og jeg vet vi skal ha flere debatter senere denne våren.

Interpellanten reiser et veldig viktig spørsmål som gjelder fosterforeldre. Vi trenger fosterforeldre, og vi trenger gode fosterforeldre. For å få dette til må vi også gi dem kurs så de vet hva de går til. Samtidig er det utrolig viktig at de får oppfølging.

Når det er fire av fem som er fornøyd, er allikevel den ene som ikke er førnøyd, én for mye. Da må vi sikre at kommunene setter dette på dagsordenen, at de fokuserer på å gi rett og god oppfølging. De gangene det kommer til konflikt mellom barnevernet og fosterfamiliene, må vi gjøre alt vi kan for å ordne opp i konflikten. Her må alltid barns beste være avgjørende. Når et barn må flytte fra den ene fosterfamilien til den andre, har vi ikke lyktes. Da må vi alle gjøre en jobb.

Det var flere spørsmål som kom opp. Jeg har lyst til å si til representanten Aasrud at denne regjeringen var utålmodig. Vi ønsket å sette i gang med tilsynsførerordningen tidligere. Den har nå kommet i gang fra 1. februar. Kommunene skal rapportere hvordan det fungerer, fra 1. juli. Det er også viktig å si til kommunene at de kan ha samme ordning som i dag. Det er barnevernet som kan utføre dette tilsynet, men kommunen kan velge andre måter å gjøre det på.

Det er også viktig at vi nå får på plass den tillitspersonen som barn i barnevernet skal ha. Det er godt at det kommer, det er ute på høring og kommer nå til sommeren, slik at barna har en tillitsperson som de kan forholde seg til.

Begge representantene fra Senterpartiet var inne på kommunens oppgaver. Veldig mange kommuner er små og har etablert interkommunalt samarbeid. Problemene trenger ikke være om de er små eller store, for vi ser, som flere har vært inne på, at det også er store kommuner som svikter når det gjelder barnevern. Derfor er det viktig at de kommunene som kan gå inn i interkommunalt samarbeid, gjør det. Konflikten mellom det statlige og det kommunale barnevernet har vært der, og den er vi nødt til å se på for å få mye bedre forhold. Det er et samlet storting som har gått inn for at kommunene skal få et større ansvar for barnevern. Da må vi også sikre at kommunene er i stand til å overta den oppgaven.

Jeg har lyst til å gi honnør til Kristelig Folkeparti, for det var kun de som hadde fremmet forslag under behandlingen av proposisjonen i vår om at familie/barn-sentrene skulle være lovpålagt. Jeg tror vi alle nå ser at vi må ha en gjennomgang av dette. Derfor stoppet jeg omstillingen som nå foregår, til vi får rapporten på bordet og ser hvordan vi kan utvikle tilbudet.

Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er avsluttet.