Karin Andersen (SV) [10:45:08]: I Norge er det noen barn som ikke gleder seg til 18-årsdagen. For dem betyr dagen at de får endelig avslag på søknaden om å få være i Norge, og må ut. Noen av disse barna og ungdommene har vært i Norge og på flukt i mange år. Dette er enslige mindreårige asylsøkere under 18 år som kommer til Norge uten foreldre eller andre med foreldreansvar som kan beskytte dem. Det er ungdom som bærer på traumer fra krigs- og konfliktherjede land, som Afghanistan og Somalia. Når de fyller 18 år, forventer vi at de skal bryte med alt de har hatt her – kanskje den eneste tryggheten de har opplevd i hele sitt liv, helsebehandling, skole – og vende tilbake til den største utrygghet, som de har rømt fra.

En del av disse ungdommene har tilbrakt det meste av livet sitt på flukt utenfor hjemlandet, og mange mangler nettverk og støtte i hjemlandet. Det er nettopp derfor det ikke har vært mulig å finne omsorgspersoner å sende dem hjem til. De må reise til noen av de vanskeligste situasjonene, sikkerhetsmessig og humanitært sett, vi kjenner til, og ta de mest avgjørende valgene i livet sitt på et veldig usikkert grunnlag.

De siste åra har det kommet noen tusen slike til Norge. De fleste av dem har fått opphold, men det er igjen én liten gruppe som ikke får opphold. Da disse sakene ble behandlet i regjeringen, og vedtatt satt i verk i 2009, tok SV dissens i regjeringen på disse og noen andre innstramminger, fordi vi mente det var feil. Forskning og dokumentasjon har nå vist at vi hadde rett.

Begrunnelsen for ordningen var at det kom så mange, og at man skulle sørge for at færre la ut på en farlig flukt – innstrammingene skulle virke på det. Men tallene fra FNs høykommissær for flyktninger viser at antallet som legger ut på flukt, har økt. I 2012 var det 21 300, og det er det høyeste tallet siden man begynte å føre statistikk. Mens flere barn i verden flykter, gikk tallene i Norge ned, så innstrammingen gjør altså ingenting med årsaken til at barna må flykte, den bare sørger for at de ikke får lov til å flykte hit. UDI bekreftet i brev til Justis- og beredskapsdepartementet i 2013 at tiltaket har hatt liten effekt på ankomstene fra Afghanistan, Somalia og Eritrea. Det er disse landene som har flest barn og unge på flukt.

Tallene viser at det var 17 enslige mindreårige asylsøkere som fikk denne begrensete tillatelsen i 2013, og et sted mellom 160 000 og 180 000 totalt sett – jeg har fått litt forskjellige tall fra litt ulike søk. Hva skjer med dem? Noen har reist til hjemlandet, en tredjedel bor i asylmottak, en tredjedel vet vi ikke hvor er hen, flere har forsvunnet, har valgt å gå under jorda, eller er på ny flukt i Europa. Hva som skjer med dem, kan vi jo bare forestille oss, men høykommissæren sier at en enslig mindreårig asylsøker på flukt er i den mest sårbare gruppen, med risiko for psykiske problemer, overgrep, menneskehandel og for å bli tvunget inn i ny kriminalitet.

Bidrar vi til dette? Og er det god politikk? Det skal ikke så stor fantasi til å forestille seg de store menneskelige omkostningene når en skal vente på det en er aller mest redd for. Og ansvarlige myndigheter vet at det blir vanskelig, for i brev til Justis- og beredskapsdepartementet den 28. januar 2013 skriver UDI:

«Det er særlig i saker der søkeren har svært svak tilknytning til hjemlandet og manglende nettverk på hjemstedet, samt at det er en generelt vanskelig humanitær og sikkerhetsmessig situasjon i hjemlandet.»

UDI varsler i brevet at de ønsker en gjennomgang av egen praksis, fordi de mener at konsekvensene av de midlertidige tillatelsene er skadelige.

Hva vil justisministeren gjøre med UDIs anbefalinger? Hvordan ventetida i limbo er, har vi fått sett gjennom dokumentarfilmen til Margreth Olin. Filmen het «De andre». Mange av ungdommene er skadet av det de har opplevd fra før, og vedtaket og den behandlingen de får her, gir dem i tillegg alvorlige psykiske lidelser mens de venter på å bli sendt ut. Flere har hatt langvarige innleggelser på psykiatriske sykehus og forteller om angstlidelser og depresjoner.

Mange tenker på å ta sitt eget liv. Olin forteller at av de 20 ungdommene hun fulgte tett lenge, hadde tre prøvd å ta sitt eget liv, én på 18-årsdagen.

Barnekonvensjonen artikkel 39 sier at alle egnede tiltak skal treffes

«for å fremme fysisk og psykisk rehabilitering og sosial reintegrering av et barn som har vært utsatt for: enhver form for vanskjøtsel, utnytting eller misbruk; tortur eller enhver annen form for grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff; eller væpnede konflikter».

Helsepersonell sier at det er umulig å få til dette med ungdommer med en tidsbegrenset oppholdstillatelse, på grunn av den usikre situasjonen som disse ungdommene befinner seg i. Det er veldig vanskelig å gi ungdommer traumebehandling når de har panikk.

Rettssikkerheten for ungdommene går det an å sette spørsmålstegn ved. Flere av ungdommene sier at de ikke visste hva de var med på under asylintervjuet, eller hvor viktig intervjuet var. Flere har latt være å fortelle om overgrep og hendelser de har vært utsatt for. Det har sammenheng med skam, og det vet vi hvordan fungerer. Det er vanskelig for dem å forstå hvordan vedtaket er, og hvorfor tillatelsen er tidsbegrenset.

Helseopplysninger skal tillegges vekt, men det er ingen systematisk kartlegging som gjør det mulig. Det er ikke noe system som sikrer at helseinformasjon fra mottaksansatte, verger og andre som kjenner ungdommene, blir videreført i asylsaksbehandlingen.

Det har kommet en levekårsundersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning, «Levekår i mottak for enslige mindreårige asylsøkere». Den viser akkurat det samme, nemlig at mange blir fysisk og psykisk syke. Alle de tilfellene som Olin viste i sin film, går igjen i denne undersøkelsen. Noen av ungdommene går på skole, men det ødelegges ofte av søvnløshet og fravær, fordi de vet at de skal reise. Det tar alle krefter. Forskerne sier at ansatte med begrenset barnefaglig og flyktningfaglig kunnskap gir ungdommene dårlige betingelser. Forskerne stiller spørsmålet om det er tilstrekkelig tilrettelagt for prinsippet om barnets beste. Hvordan vil statsråden følge opp disse anbefalingene fra rapporten?

Redd Barnas bok «Mens vi venter» og Redd Barnas «En alvorlig stor melding» viser at barna savner voksenkontakt. Nylig la Norsk organisasjon for asylsøkere fram notatet «Anbefalinger til norske myndigheter Enslige mindreårige asylsøkere». De skriver at ordningen rammer en gruppe barn uforholdsmessig hardt, og anbefaler at den avskaffes. De foreslår en rekke tiltak for å bedre oppfølgingen av barna. Hvordan vil statsråden følge opp de anbefalingene som er gitt, både fra NOAS og fra Redd Barna?

Det er ikke bare NOAS, Redd Barna og SV som ønsker dette. Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, som representerer nesten 650 000 medlemmer, mener dette. Mange andre organisasjoner har gitt støtte til dette. Til og med Fremskrittspartiets nestleder, Per Sandberg, sa under valgkampen i 2013 at Fremskrittspartiet ønsket «å avskaffe ordningen», og at den daværende regjeringen brøt Barnekonvensjonen «hver eneste dag» gjennom å opprettholde den. Fremskrittspartiets Ungdom var raskt ute og støttet dette. Hva mener justisministeren – fra det samme partiet?

Det handler ikke om at alle barn skal få bli i Norge, eller om at vi skal ha fri innvandring. Den debatten kan vi legge til side, for det er ingen som mener det. Det handler om at vi ikke kan ha ordninger som gjør at allerede sårbare barn og ungdommer blir enda sykere. Det handler om at ethvert menneske er et mål i seg sjøl, og at vi ikke kan bruke andre mennesker som brikker eller som et middel for å oppnå andre politiske mål. I denne saken viste det seg at det heller ikke nyttet – man oppnådde ikke de endringene som man påsto at man ville fram til.

Vi har dokumentasjon på at ordningen med midlertidig tillatelse for enslige mindreårige asylsøkere ikke fører til at færre barn legger ut på flukt i verden, og vi har dokumentasjon på at ordningen i seg sjøl skader en sårbar gruppe ungdommer. Vi vet at mange av dem ikke reiser til hjemlandet etterpå, men at de legger ut på en usikker flukt videre i verden, og at det neppe bidrar til noe positivt, verken for dem eller for stedet de kommer til.

Det er en særdeles krevende situasjon å ha midlertidig opphold i Norge. Tidligere traumatiske opplevelser og tanken på en håpløs framtid overgår det meste av det ungdommene tåler. Disse ungdommene har lidd nok. Ordningen med midlertidig tillatelse må avvikles.

Sylvi Graham hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Anders Anundsen [10:55:26]: Enkeltskjebner i asylpolitikken er ofte vonde for dem som ikke har krav på opphold. Det understreker viktigheten av et robust og konsekvent regelverk.

La meg peke på at ordningen med midlertidig tillatelse i påvente av retur for enslige mindreårige asylsøkere – som representanten Karin Andersen har tatt opp i interpellasjonen, og som hun selv pekte på – ble innført av Stoltenberg II-regjeringen i 2009. Formålet var å redusere ankomsten av asylsøkende ungdommer uten beskyttelsesbehov og å beskytte barn mot å bli sendt ut på en farefull reise mot Europa og Norge. Tillatelsen kan – som representanten viser til i sitt innlegg og i interpellasjonen – gis til asylsøkere som er unge, mellom 16 og 18 år, og som ikke har annet grunnlag for opphold i Norge enn mangel på et forsvarlig omsorgstilbud i hjemlandet.

Jeg understreker her at vi snakker om de tilfellene hvor barn ikke oppfyller verken krav om beskyttelse eller krav om oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i Norge. Barn som har behov for og krav på beskyttelse i Norge, får det.

Lovverket åpner i tillegg for at barn kan gis oppholdstillatelse av humanitære årsaker. Det er også en lavere terskel for å gi opphold til barn enn til voksne. Men dersom beskyttelsesbehov eller sterke menneskelige hensyn ikke er til stede, er utgangspunktet, også for dem mellom 16 og 18 år, at asylsøknaden skal avslås. Avslag innebærer plikt til å reise hjem, både for voksne og for mindreårige asylsøkere som oppholder seg i Norge.

En midlertidig tillatelse i påvente av retur gir imidlertid asylsøkende ungdommer mellom 16 og 18 år muligheten til å oppholde seg lovlig i Norge frem til de er myndige – og dermed må forventes å klare seg på egen hånd. Dette innebærer også plikt til å reise tilbake til hjemlandet etter at vedkommende har fylt 18 år.

Svært få av de enslige mindreårige asylsøkerne som kommer til Norge, får en slik tillatelse. Siden ordningen ble innført i 2009 og frem til februar i år, har Utlendingsdirektoratet gitt 168 slike tillatelser. Det er imidlertid grunn til å tro – på tross av påstandene fra representanten Andersen – at det har hatt en betydelig effekt i den innstrammende retningen som regjeringen Stoltenberg II ønsket at det skulle ha, nemlig at det har kommet færre asylsøkere mellom 16 og 18 år til Norge som ikke har krav på opphold.

Det finnes to alternativer dersom man velger å oppheve ordningen. Enten kan man gi ordinær oppholdstillatelse til alle barn som kommer til Norge, uavhengig av om de oppfyller vilkårene for beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag eller ikke. Det er ikke regjeringens politikk og vil skape en rekke store utfordringer, både for barna og for andre. Alternativt kan man gi avslag til de barna som ikke oppfyller vilkårene, men det vil være store utfordringer knyttet til det å tvangsutsende mindreårige som ikke har et forsvarlig omsorgstilbud i hjemlandet.

Det er – for det første – viktig at innholdet i tillatelsen kommuniseres tydelig. Det skal ikke være tvil om hvilke rettigheter og begrensninger den innebærer. For det andre må oppsporingsarbeidet fortsette, også etter at tillatelse er gitt. Dersom man finner barnets foresatte i hjemlandet før barnet er fylt 18 år, er det ingen grunn til at barnet skal vente i Norge frem til 18-årsdagen.

Når det gjelder rapporten representanten viser til, er den levert på bestilling av UDI. En rekke anbefalinger følges opp av UDI gjennom endringer i rutiner og krav til mottaksarbeidet. Dette er pågående prosesser og problemstillinger som er en del av det løpende arbeidet i UDI.

Det fremgår av samarbeidsavtalen mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre at vi vil legge om den norske mottaksstrukturen. I tillegg til å være et botilbud skal asylmottakene bidra til raskere integrering av dem som får oppholdstillatelse, og raskere retur av dem som får avslag på søknad om beskyttelse. Dette er nytt, sammenlignet med hva som tidligere har vært formålet med mottaksopphold. Samarbeidsavtalen legger også opp til at dagens mottaksstruktur for enslige mindreårige asylsøkere beholdes, men for enslige mindreårige som får avslag, eller som etter Dublin-avtalen skal returneres, skal fokusering på rask retur styrkes vesentlig. Det kan også være aktuelt å se på forbedringsmuligheter i oppfølgingen av mottaksstrukturen.

Rapporten som representanten Andersen viser til, inneholder en rekke anbefalinger. Flere av dem har grenseflater mot andre, pågående prosesser og vil bli vurdert der det er relevant. En del av disse får også konsekvenser på andre sektorers ansvarsområder. Der det er tilfellet, er de relevante departementene gjort oppmerksom på anbefalingene i rapporten.

Karin Andersen (SV) [11:00:17]: Jeg må si jeg hadde forventet at statsråden hadde gått nærmere inn på de fakta som er presentert, fordi det må jo få noen konsekvenser for de politiske vurderingene som gjøres i saken.

Først har jeg lyst til å ta tak i et ord som statsråden brukte helt først i innledningen sin, der han sa at vi må ha et robust system. Hva betyr det at vi skal ha et robust system? Betyr det at vi kan ha et system som vi vet i dag er slik at en del av disse ungdommene ikke klarer å få lagt fram saken sin på en skikkelig måte fordi de er redde, fordi de har vært på flukt i mange år, og fordi de kanskje også har blitt fortalt en masse løgner om hvordan de skal oppføre seg når de kommer til et asylintervju? Hvordan kan systemet være robust nok med tanke på rettssikkerhet for disse ungdommene? Hvordan kan dette systemet være robust nok for å følge dem opp på en slik måte at vi ikke påfører dem ytterligere helseskade?

Ingen er uenig i at man skal forsøke å finne barnas foresatte, og at de i størst mulig grad skal kunne forenes med dem. Alle er enige i det, men problemet i disse sakene er jo at man ikke finner dem. Det eneste svaret statsråden nå har, er å si at det skal være akkurat som det er. Så sier statsråden at i den avtalen som nå er gitt, har man laget en ny mottaksstruktur, og at man da skal fokusere på raskere retur. Hva slags konsekvenser har det for de funnene som nå er gjort når det gjelder barns helse, f.eks. at de da ikke får fullført helsebehandling, at de ikke klarer å konsentrere seg og blir syke av nettopp tanken på at de skal reise tilbake til noe de kanskje ikke har vært i kontakt med på mange år, der de ikke kjenner noen? Hvordan har i så fall statsråden tenkt å gjennomføre dette? Har statsråden også gått igjennom hvordan dette håndteres i andre land? Det er jo ikke alle land som har denne ordningen Norge har. En del andre land har ikke de begrensningene når det gjelder enslige mindreårige asylsøkere som Norge har.

Til slutt til dette med at det har hatt en innstrammende effekt. Ja, det har det. Det har hatt en innstrammende effekt kun av hensyn til Norge. Av hensyn til barn som tvinges til å legge ut på flukt i verden, har det hatt en negativ effekt fordi færre av dem kan komme til Norge, så disse effektene er jo kun av hensyn til Norge og ikke av hensyn til asylbarna.

Statsråd Anders Anundsen [11:03:34]: Jeg tror jeg skal begynne med det siste. Jeg vet ikke om representanten glemmer det eller hopper over det, men dette er altså barn som ikke har rett til opphold, som ikke har rett til asyl, som ikke har krav på beskyttelse og heller ikke på opphold på humanitært grunnlag. Jeg tror det er viktig også for tilliten til norsk asylpolitikk at vi i størst mulig grad sikrer at personer – uavhengig av alder – som ikke har krav på beskyttelse, ikke kommer til Norge. Dette har denne ordningen hatt effekt på. Jeg er enig i at det er viktig å ta de helseutfordringene som disse ungdommene opplever i den tiden de likevel befinner seg i Norge, på alvor. Der har vi et samarbeid mellom Justis- og beredskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet, men først og fremst er det viktig å sikre at kommunene er i stand til å yte de tjenestene som de skal overfor denne sårbare gruppen. Der samarbeides det nå på tvers av departementene for å se hvordan vi best kan løse dette i tiden fremover.

Jeg sa ikke at vi skulle ha et robust system. Det bør vi jo også ha, selvfølgelig, men jeg sa at vi bør ha et robust og konsekvent regelverk, fordi det regelverket setter rammen for den asylpolitikken som skal føres i Norge. Jeg er litt overrasket over at representanten skulle ta til orde for et system som ikke er robust og konsekvent. Vi er uenige om hva innholdet i regelverket skal være – det må vi gjerne være – men at regelverket må være robust og konsekvent tror jeg ikke en bør bruke mye tid på å diskutere.

Vi mener også det er viktig med raskere retur etter fylte 18 år, men det forutsetter da – årsaken til at jeg nevnte det i mitt opprinnelige svar, var rett og slett at det er viktig – at en i forkant av retur også forbereder på retur, ikke bare mentalt, men også med tanke på å bidra til kunnskap, muligheten til å ha kontakt, til eventuelle returpersoner i hjemlandet, osv. Poenget med det er å sikre en mer effektiv og god oppfølging av disse mindreårige som ikke har krav på opphold, verken for beskyttelse eller på humanitært grunnlag.

Jeg er litt undrende til om representanten Andersen egentlig mener at det er bra å ha et alternativt system som skulle åpne for at alle barn under 18 år skulle få automatisk opphold i Norge. Det ville jo medføre en enorm dreining og en stor økning av antall mindreårige asylsøkere som ville komme til Norge, og som da ville fått opphold og rett til familiegjenforening uten at de i utgangspunktet har krav på verken beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag. Det tror jeg vil stimulere til at en sender flere barn på den farefulle ferden fra hjemlandet, og det skjønner jeg ikke at representanten Andersen ønsker å stimulere til.

Geir S. Toskedal (KrF) [11:06:54]: Redd Barna reiste rundt for å høre hvordan barn og unge hadde det på asylmottakene, og da traff de på en ungdom som svarte at den veien jeg går på nå, varer bare fram til jeg er 18 år. Etterpå vet jeg ingenting, da har jeg ingen vei.

Vi vet at den rød-grønne regjeringen høsten 2008 innførte en rekke innstrammingstiltak i asylpolitikken, og da bl.a. begrenset opphold for enslige mindreårige søkere over 16 år, noe som gjør at disse barna kun får opphold fram til de blir 18 år, for så å bli kastet ut av landet. Da var det veldig interessant for meg å undersøke hvilket antall det dreier seg om – vi skal jo være et humant land. Jo, i 2011 gjaldt det 35 barn, og i 2012 gjaldt det 17 barn. Jeg trodde at bakgrunnen for dette var et helt annet antall. Det viser seg at de fleste av disse barna kommer til Norge for å få beskyttelse, men har heller fått opptil to år med ventetid i frykt og uvisshet om hva som venter dem den dagen de fyller 18 år.

Begrunnelsen for denne innstrammingen var å få ned antallet barn som kommer til Norge, og senke antallet barn som la ut på flukt fra hjemlandet. Regjeringen ønsket med denne endringen å gi et signal om at det ikke var verdt risikoen å legge ut på flukt. Tallene viser at denne politikken bare delvis har hatt ønsket resultat. Antallet som søker asyl i Norge, har sunket noe, det er rett, men det har hatt liten effekt på barn fra Afghanistan, Somalia og Eritrea, som er de landene med høyest antall ankomster til Norge. Samtidig ser vi også at antallet som legger ut på flukt, og som kommer til Europa, har steget, og det er ingen tegn til at dette vil synke. Behovet for beskyttelse vil altså øke og ikke minke, uavhengig av signaler som Norge sender ut.

Disse barna får livet sitt satt på vent, de får ikke starte på utdannelse og kan ikke planlegge framtiden. Når vi samtidig vet at mange av disse har opplevd traumer i hjemlandet eller på flukten og har behov for trygghet og stabilitet for å bearbeide dette, men i stedet blir påført nye psykiske belastninger med å få begrenset opphold og måtte vente til 18-årsdagen og utsendelse, må vi gjøre noe. I stedet for å gi dem en framtid sender vi dem tilbake til land de kanskje har vært på flukt fra i store deler av livet, helt uten nettverk eller kanskje familie.

Vi i Kristelig Folkeparti mener dette er uakseptabelt, og synes at innvandringshensyn kan ha gått foran hensynet til noen av behovene disse mest sårbare menneskene har i landet vårt. Dette har vi ved flere anledninger tatt opp i Stortinget. Ved behandlingen av stortingsmeldingen «Barn på flukt» i 2012 fremmet vi derfor et forslag om en forskriftsendring som klart slår fast at hensynet til barns beste skal gå foran innvandringsregulerende hensyn. FNs ekspertkomité for barnekonvensjonen har også uttalt og kritisert Norge nettopp for at barnets beste ikke tilstrekkelig har gått foran innvandringsregulerende hensyn. Det gjelder også ved snakk om retur.

Det interessante er at forslaget ble nedstemt av stortingsflertallet og regjeringspartiene, inklusiv SV. Det er derfor godt å se i dag at SV er tilbake på de svakes side ved å løfte fram denne interpellasjonen.

For Kristelig Folkeparti er det viktig å etablere en forutsigbar, rettferdig og human asyl- og innvandringspolitikk. Vi ønsker å bidra til det med dette innlegget.

Trine Skei Grande (V) [11:11:24]: Det fins egentlig to måter, ut fra to perspektiver, å se på politikk: Det ene er å se på virkningene den har for hvert individ, det andre er å se hvilken virkning den har for fellesskapet, for samfunnet som helhet. Av og til har virkningene for individet så negative følger at man må veie det opp mot virkningene den har for kollektivet. Dette mener jeg er et av de områdene. Som liberaler har jeg oftest denne individfokuseringa.

Jeg har reist rundt på mange mottak. Jeg har lyst til å si følgende: Jeg har snakket med mange kvinner som har rømt alene, og som har flyktet fra land til land, som har flyktet i båter, i lastebiler – i alle mulige sammenhenger. Når jeg spør om hvordan en slik flukt er for kvinner, sier de at vi kvinner har bare én ting å tilby når pengene er borte. Det betyr at du møter mange tomme blikk. Folk har blitt utsatt for mange forferdelige overgrep for å vinne den friheten de tror Norge kan tilby.

Barn snakker veldig sjelden om hva de har opplevd. Ut fra min kunnskap om hva mange kvinner har opplevd, tror jeg ikke det barn har opplevd, er noe mindre ille. Spørsmålet er da: Tar vi imot dem på en sånn måte at de kan leve voksne liv, også med det de bærer med seg fra flukten? Er det sånn at vi også gir barn den oppfølging som gjør at de kan forfølge sine drømmer samme hvor de drømmene skal realiseres?

Mange flykter med en stor tro på rettferdighet i Norge. Jeg har snakket med en enslig mindreårig asylsøker – akkurat fra denne gruppen det her er snakk om. Han er fra Afghanistan, og i Afghanistan bodde han alene med pappaen sin – en pappa som jobbet som tolk for Norge. Da pappaen ble skutt av Taliban, hadde han bare én tanke i hodet: Jeg må samle alle papirene som viste at pappa jobbet for Norge, og så må jeg komme meg til Norge. Han hadde ingen annen familie tilbake i Afghanistan.

Det er mange historier bak en flukt, og mange av dem er bygd på troen på at rettferdigheten gjelder i Norge. Mange av dem har ikke informasjon nok før det første asylintervjuet, og mange av dem har en veldig sammensatt fortid bak seg.

Av og til må vi politikere sjekke om politikken virker mot virkeligheten. Venstre var imot da denne ordninga ble innført av den forrige regjeringa. Vi må innrømme at vi kanskje trodde at det var derfor den forrige regjeringa trenerte så aktivt en innføring av klageretten i Barnekonvensjonen som de faktisk gjorde. Jeg mener at nå har vi fått på bordet hva dette fører til i virkeligheten, og det dette fører til i virkeligheten, er at vi gir mange barn en såpass dårlig start at de ikke kommer til å lykkes verken i Norge eller i noe annet land når vi ikke klarer å gi dem bedre oppfølging enn vi gjør.

Vi mener at denne ordninga burde ha vært skrotet. Vi skjønner at det ikke er flertall i Stortinget for å gjøre det. Det «prangende» engasjementet fra massene av politiske partier under Karin Andersens interpellasjon er vel også ganske avslørende. Jeg tror det er viktig at vi politikere tør å sjekke om det vi vedtar her i denne salen, fungerer i virkeligheten.

Til slutt har jeg en utfordring til justisministeren. Jeg spurte den forrige justisministeren i den forrige regjeringa en rekke ganger om hvorvidt man registrerer sjølmordsforsøk og andre psykiske plager ute på mottakene. Da fikk jeg alltid til svar: Nei. Nå har jeg besøkt veldig mange mottak – alle sier de registrerer det. Alle sier de rapporterer det inn til UDI, men UDI vil ikke oppsummere disse kolonnene. Så min utfordring til justisministeren er at han kanskje ber dem om å oppsummere disse kolonnene som asylmottakene sier til meg at de rapporterer om. Vi må kunne snakke sant om det som skjer der ute. Det er ingen grunn til å underslå den informasjonen sjøl om den forrige justisministeren ikke ville snakke sant om de faktiske tallene man hadde på bordet.

Karin Andersen (SV) [11:16:38]: Jeg vil takke mine medrepresentanter fra Kristelig Folkeparti og Venstre for å ha deltatt i debatten. Jeg er helt enig i alt de har sagt. Jeg vil også si at når statsråden er her, er det vel fordi han må, fordi jeg har bedt ham om det. Fremskrittspartiet ellers har ikke tatt ordet, Høyre har ikke tatt ordet og Arbeiderpartiet har ikke tatt ordet. Det sier vel sitt om hvorfor disse sakene står i stå. Det sier også sitt om hvem det er som sier at de innvandringspolitiske hensynene alltid skal telle mest.

Sjøl om vi har ratifisert Barnekonvensjonen og mener at vi oppfyller den, må jeg si jeg er i tvil i disse sakene. Det betyr at når konflikten er der, er det barnets beste som skal gjøres gjeldende. Når vi går igjennom disse rapportene som viser hvordan virkningen av den politikken vi fører i dag, er, er det veldig vanskelig å forstå at det stemmer.

Det handler f.eks. om Utlendingsnemndas behandling av sakene. Barn har ifølge Barnekonvensjonen rett til å bli hørt. Er det da i tråd med konvensjonen at vi ikke hører de enslige mindreårige asylsøkerne i klageomgangen? Jeg hører at noen mener at det er tilstrekkelig at UDI gjør det, men vi vet hvor vanskelig det er for mange av disse ungdommene å fortelle hva de egentlig har opplevd. Oppfyller vi da kravene i Barnekonvensjonen? Vi oppfører oss som om dette skulle vært høyt utdannede akademikere, som er voksne og har levd trygge liv, sånn at de skal kunne håndtere dette robuste systemet vi har.

Er det sånn at vi faktisk registrerer hvem det er som har helseproblemer som kunne gitt grunnlag for opphold på humanitært grunnlag? Nei, jeg er ikke sikker på det. Jeg tviler sterkt på det etter de store og omfattende undersøkelsene som nå er gjort, og også etter de henvendelsene som UDI har gjort til departementet i sakene.

Er vi så sikre på at de vedtakene som fattes, er riktige? En del av de sakene som vi så i filmen «De andre» til Margreth Olin, ble omgjort fordi det kom inn noen andre og så. Det ble offentlig, og man fikk på bordet den reelle situasjonen for disse ungdommene. Er det slik at alle av disse ungdommene har noen som ser dem og som kan hjelpe dem i denne prosessen? Nei, det er ikke det. Det er ikke sånn at enkeltpersoner som Margreth Olin eller NOAS kan følge hver enkelt av dem.

Jeg mener at disse undersøkelsene vi nå har fått, må gjøre at vi må endre politikk på dette området.

Presidenten: Statsråd Anundsen har anledning til et siste innlegg – i denne saken.

Statsråd Anders Anundsen [11:20:04]: Takk for den siste presiseringen – at det var det siste innlegget i denne saken – så jeg kan komme tilbake til Stortinget senere.

Jeg har noen korte kommentarer til representanten Toskedal som nevnte et eksempel med et besøk han hadde hatt, med en som sa at etter at han var 18 år, visste han ingen ting. Det understreker behovet, som jeg var inne på i mitt svarinnlegg, for å informere grundig om hva som faktisk er konsekvensen av at man ikke har krav på asyl – også når man er mindreårig – og at konsekvensen da er at man skal returneres når man er 18 år, slik at man ikke har usikkerhet om det. Vi har åpenbart et forbedringspotensial for å informere disse bedre og bidra til en trygg og forsvarlig retur. Så det synes jeg for så vidt er et godt poeng. Men det er også sånn – til tross for det Toskedal sier om at barn selvfølgelig har behov for trygghet og stabilitet – at skal de få asyl, må de også ha et beskyttelsesbehov. Det er hele poenget med asylinstituttet, og jeg tror det er viktig at vi ikke bidrar til å uthule asylinstituttet på den ene eller den andre måten. Det er ingen tvil om at den innskjerpingen som faktisk skjedde i 2009, har hatt en effekt på antall enslige mindreårige asylsøkere under 18 år som er kommet til Norge, og det var poenget. Derfor er det ikke helt riktig å bruke de tallene som grunnlag for at ordningen ikke virker, for utgangspunktet var at de tallene skulle reduseres, og de har blitt redusert. Så sånn sett kan man si at effekten av endringen er ganske god.

Så har jeg lyst til å si et par ord knyttet til representanten Trine Skei Grandes utfordring når det gjaldt registrering av bl.a. selvmordsforsøk. Det må jeg undersøke nærmere, og jeg skal gå igjennom de spørsmålene representanten har stilt til tidligere statsråd, og se hva slags rapporteringer vi har. Vi er helt enige i at man skal være åpne om politikk og legge frem de fakta man har grunnlag for å legge frem, så det må jeg få lov til å undersøke litt nærmere.

Så er jeg ikke i så stor tvil som representanten Andersen om hvorvidt vi følger opp Barnekonvensjonen. Det mener jeg at vi gjør, og barns beste vil være en vurdering som foretas individuelt under saksbehandlingen. Men jeg har lyst til igjen å understreke at de barna vi her snakker om – de mindreårige vi har snakker om – altså er mindreårige som verken har beskyttelsesbehov eller krav på opphold av humanitære årsaker. Det er ikke en generell holdning til mindreårige barn. Det gjelder kun de barna som allerede har fått avklart at de ikke har beskyttelsesbehov eller krav på opphold på grunn av humanitære forhold.

Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er avsluttet.