Sveinung Stensland (H) [13:42:16]: Risikobildet for norsk legemiddelberedskap er endret. Den dominerende faktor i norsk legemiddelberedskap inntil 1990-tallet var faren for krig eller andre akutte kriser. Forsvarets betydning for sivil og militær legemiddelberedskap i Norge er minimalisert. Endringen i trusselbildet har skjedd samtidig med at legemidler har blitt mer og mer avanserte. Stadig flere nordmenn overlever og lever betinget av jevn og god legebehandling, altså løpende legemiddelforsyning.

Internasjonaliseringen øker innen alle felt, men spesielt innen legemiddelsektoren ser vi dette. Dette gjør at legemiddelberedskapen ikke kan løses nasjonalt, men krever internasjonalt samarbeid. Et lite land på toppen av verden kan fort bli ensomt i en situasjon med manglende forsyninger, hva enn mangelen måtte bestå i. Jeg innser at det norske folk inntil videre ikke vil inn i EU, men vi er fullstendig prisgitt et godt samarbeid med våre europeiske venner for å sikre stabile leveranser av legemidler.

Samtidig har vi et politisk ansvar for at et lite land som Norge, med et enda mindre legemiddelmarked, har en effektiv og målrettet legemiddelforvaltning, spesielt når det kommer til legemiddelberedskap. Den stadig større internasjonale avhengigheten av utenlandske leveringer av legemidler, også når det gjelder vaksiner, aktualiserer større vekt på lokal problemløsning og kortreiste beredskapslegemidler i Norge. I takt med at stadig mer farmasøytisk produksjon flyttes ut av Norge, blir landets kompetanse på området svekket. Vi trenger en kartlegging av hvilken produksjonskompetanse vi faktisk sitter igjen med. Det å sikre norsk produksjonskompetanse er avgjørende. For en generasjon siden var ethvert apotek i stand til og pålagt å kunne produsere enkle legemidler. Nå er det de færreste apoteker som er i stand til å produsere dette. Sykehusapotekene produserer stadig. Denne kompetansen er viktig å ta vare på. Vi har fortsatt en håndfull sterke og dyktige industrielle produksjonsenheter for legemidler igjen, men antallet er synkende.

Legemiddelpolitikk har ikke vært det heteste temaet de siste årene. Ting går stort sett greit, og da får området liten politisk oppmerksomhet. Men vi har altså sett en storstilt utflagging og nedgang i antall industriarbeidsplasser innen farmasien. Dette har heldigvis den nye regjeringen ambisjoner om å gjøre noe med. Det er også varslet en ny legemiddelmelding som gir håp om en ny giv for norsk legemiddelpolitikk.

Legemiddelmangel synes å være et økende problem i Norge så vel som internasjonalt. Det er en økende tendens til både manglende forsyning og avregistreringer av legemidler i Norge. Begge deler skaper problemer for norsk helsepersonell og ikke minst for pasientene våre.

Oslo universitetssykehus har en egen side på sitt intranett som jevnlig oppdateres med aktuelle mangelsituasjoner og alternativ behandling, i den grad det finnes. Ullevål sykehusapotek har en egen farmasøyt med spesielt ansvar for å håndtere dette. Normalsituasjonen er nå at noe mangler. Det har blitt sånn at tross stadig bedre logistikk og rekordmange apotek i Norge mangler flere og flere legemidler i forsyningskjeden. Apotekforeningen har tatt ansvar gjennom sitt selskap, Serviceproduksjon. Det var det som reddet Norge ut av den såkalte morfinkrisen som oppsto i vinter. Det å produsere marginale legemidler er en risikabel forretningsidé, men å sikre denne type virksomhet – små produsenter som kan snu seg raskt rundt om krisen oppstår – er etter mitt syn av nasjonal interesse.

Sykehusene skifter fra årsskiftet legemiddelgrossist. Dette er i seg selv en stor omstilling. I tillegg har regjeringen varslet at kravet om fullsortimentsgrossister faller bort. Når dette kommer på toppen av at avtalen om beredskapslager ved Norsk Medisinaldepot utgår, er det all grunn til å følge med. Omstilling er vel og bra, men innen norsk legemiddelforsyning blir det mye nytt på én gang det neste året.

Som nevnt er vi prisgitt stabile utenlandske legemiddelleveranser. Én ting er produsenter av ferdigprodukter, altså de som lager legemiddelforpakningene som selges til sluttbruker. Der har vi sett en løpende konsolidering siden 1980-tallet, og senest denne uken har to av de store farmasigigantene slått sammen sine porteføljer. Det som er mindre synlig, er endringene i API-markedet, altså de som produserer aktive substanser. For flere og flere substanser er det færre og færre produsenter, noe som kan gi råstoffmangel, og som gir mer sårbarhet også i det globale legemiddelmarkedet.

Norge kan gjøre seg mindre utsatt ved å tilpasse seg situasjonen. I dag er det sånn at det stilles nasjonale krav til merking av pakninger. Vi burde kanskje jobbe for flere internasjonale eller skandinaviske pakninger, selvfølgelig med merking på norsk, men som gir større volum for varene som selges i Norge. Norske artikler er som regel veldig små når det gjelder antall solgte pakninger.

Norsk legemiddelpolitikk har vært preget av lave priser, så lave priser at det er fare for at Norge ikke blir prioritert i en mangelsituasjon. Legemiddelindustrien påstår at parallelleksport av legemidler er et problem for norsk forsyning. Jeg vil påstå at kvoteringen av legemidler til det norske markedet som legemiddelindustrien driver med, er et større problem. Ikke sjelden går grossistene tomme fordi de ikke får nok varer til å dekke innenlandsk behov av produsentene.

Dette er problemstillinger vi må se nærmere på. Ikke minst er det behov for tydeligere linjer og klarere ansvarsforhold når det gjelder norsk legemiddelberedskap. Vi trenger en helsepolitisk koordinering av fremtidig sikker forsyning av legemidler til sykehus og pasienter. Ved legemiddelanbud må hensynet til leveringssikkerhet og beredskap veie tungt. Vi har en sunn konkurranse i det norske legemiddelmarkedet. Det er et politisk ansvar å sørge for at beredskap og leveringssikkerhet ivaretas over tid. Da må vi samle kompetanse og krefter og, som i andre spørsmål om samfunnssikkerhet, ha tydelige ansvarsforhold. Matvaresikkerhet og matproduksjon er et viktig tema under stadig debatt, men vi må ta inn over oss at stadig flere nordmenn i tillegg til mat også er avhengig av en stabil legemiddelforsyning for å overleve. Jeg håper statsråden tar med seg disse tanker og utfordringer i sitt videre arbeid med legemiddelpolitikken.

Statsråd Bent Høie [13:49:23]: Jeg er opptatt av at Norge har en god legemiddelberedskap. Det er veldig viktig at vi har en stabil og sikker legemiddelforsyning som gir befolkningen tilgang til trygge og effektive legemidler i normalsituasjoner. Samtidig må vi ha en beredskap for ulykker, katastrofer og krisetilstander, og en beredskap for tilfeller av langvarig forsyningssvikt for enkeltlegemidler.

Helsedirektoratet oversendte i juli 2012 en rapport med forslag til strategi for nasjonal legemiddelberedskap. Det framgår av rapporten at den daglige legemiddelforsyningen i det store og hele fungerer godt. Samtidig kan vi aldri garantere at det alltid er nok legemidler av alle typer. Det er ulike grunner til at det oppstår legemiddelmangel. De vanligste årsakene er produksjonsproblemer, at legemiddelet blir trukket fra markedet, eller at etterspørselen øker så mye at det ikke kan leveres nok. Legemiddelprodusentene har plikt til å melde alle tilfeller av avbrudd i legemiddelforsyningen til Statens legemiddelverk. De siste tre årene har Statens legemiddelverk registrert henholdsvis 69, 116 og 90 tilfeller av mangelsituasjoner og leveringssvikt. Dette er de høyeste tallene som er registrert siden 2005. Tilfellene skyldes ifølge Legemiddelverket i stor grad forhold utenfor nasjonale myndigheters kontroll. Mangel på legemidler er et økende internasjonalt problem, og andre vestlige land opplever tilsvarende utfordringer. For å møte denne utviklingen på lengre sikt er det viktig med internasjonalt samarbeid. Samtidig må vi etablere systemer og iverksette tiltak nasjonalt for å gjøre oss i stand til å håndtere dette på en god måte.

For å redusere sårbarheten i tilfeller med begrensninger i legemiddelforsyningen er det i dag flere nasjonale beredskapslagre for legemidler. Helsedirektoratet har kjøpt inn og eier lager av jodtabletter til bruk ved eventuelle strålingsulykker og antivirale legemidler ved influensapandemi. Helsedirektoratet forvalter videre et beredskapslager gjennom en avtale med Norsk Medisinaldepot. Lageret omfatter ca. 700 varelinjer som inngår i grossistens varerullering. Dette er legemidler som benyttes både i spesialisthelsetjenesten og i primærhelsetjenesten. I forbindelse med influensapandemien i 2009 ble det også etablert et beredskapslager av antibiotika og andre intensivlegemidler som forvaltes av Sykehusapotekene på vegne av de regionale helseforetakene. Det er også beredskapslager av infusjonsvæsker tilsvarende seks måneders forbruk tilgjengelig i Norge. Dette kan være både ferdige produkter og råstoff som er tilgjengelig til produksjon. I tillegg har de regionale helseforetakene beredskapsplaner med lister over viktige og kritiske legemidler som beredskapssikres på regionalt nivå eller på det enkelte sykehus. Når det gjelder vaksiner, ivaretar Folkehelseinstituttet sitt beredskapsansvar ved å ha et varelager tilsvarende fire eller seks måneders forbruk.

Det er verken praktisk eller økonomisk mulig å ha legemiddellagre i Norge som kan dekke opp for legemiddelmangel i alle tenkelige situasjoner. Dagens beredskapsløsninger bærer preg av å være fragmentert. Det har manglet en overordnet plan for å sikre at sammensetningen av lagrene er basert på gode og oppdaterte, faglige vurderinger som tar hensyn til risiko for forsyningssvikt for de enkelte legemidlene. Helsedirektoratet har derfor gjennomført en analyse for å kartlegge hvilke legemidler det er et særlig behov for å beredskapssikre. Resultatene av denne analysen danner grunnlag for framtidig beredskapssikring av legemidler.

Eksisterende avtale om rullerende beredskapslager mellom Helsedirektoratet og Norsk Medisinaldepot utløper ved utgangen av 2014. For legemidler som benyttes i spesialisthelsetjenesten har direktoratets avtale i praksis vært avhengig av at Norsk Medisinaldepot også har vært grossist for landets sykehusapotek, og dermed stått for forsyningen av legemidler til sykehusene. I lys av at de regionale helseforetakene nå har tildelt kontrakt til Alliance Healthcare Norge AS som grossist for Sykehusapotekene, er en forlengelse av avtalen med Norsk Medisinaldepot i praksis ikke aktuelt. I den nye grossistavtalen med Alliance Healthcare, som trer i kraft 1. januar 2015, inngår en løsning med utvidet sikkerhetslager av et bredt utvalg av kritiske legemidler. Avtalen omfatter også andre tiltak for å sikre forsyningen av disse legemidlene til helseforetakene. Det er videre tatt hensyn til utfordringer med parallelleksport av legemidler fra Norge.

Departementet er i dialog med de regionale helseforetakene for å sikre at det etableres gode løsninger som sikrer legemiddelberedskap også etter at avtalen mellom Helsedirektoratet og Norsk Medisinaldepot utløper. Beredskapssikring av legemidler til sykehusene ligger innenfor ansvarsområdet til de regionale helseforetakene.

Jeg er enig med interpellanten i at nasjonal produksjonskompetanse og produksjonsanlegg for legemidler er en faktor for å redusere vår sårbarhet i tilfeller med redusert forsyning av legemidler. Erfaringene fra i vinter med redusert tilgang på visse morfinpreparater illustrerer dette. Nasjonal produksjon er også viktig med tanke på forskning og utdanning innenfor det farmasøytiske området. I direktoratets rapport fra 2012 pekes det på at det er viktig å ha nasjonal produksjonskapasitet for å ivareta beredskapen, særlig når det gjelder sterile legemidler. Som en oppfølging av rapporten har departementet bedt direktoratet om å vurdere hvilke konkrete tiltak som eventuelt kan gjennomføres, for å sikre nødvendig produksjonskapasitet i Norge.

Det er mange aktører med oppgaver og interesser innenfor legemiddelområdet. På myndighetssiden har Helsedirektoratet, Statens legemiddelverk og Nasjonalt folkehelseinstitutt oppgaver og ansvar for legemiddelberedskapen. I forsyningskjeden er det kommersielle aktører i form av legemiddelprodusenter, grossister og apotek. Endelig skal legemidler forskrives og brukes i helsetjenesten. En sikker og trygg legemiddelforsyning forutsetter et godt samspill og dialog mellom alle disse aktørene. Situasjoner med forsyningssvikt krever ofte at bruk av alternative legemidler må vurderes, og det vil kunne være behov for å legge om prosedyrer og rutiner for å behandle pasientene. Helsetjenesten har etterlyst tidligere varsling og tettere dialog med myndighetsorganer for å kunne håndtere slike saker på en mer effektiv måte. Helsedirektoratet har foreslått at det etableres en legemiddelberedskapskomité for å bidra til økt samarbeid og bedre dialog mellom de ulike aktørene. Direktoratet vil i løpet av kort tid ta initiativ til et oppstartsmøte for et slikt arbeid.

Regjeringen planlegger å legge fram en melding for Stortinget i løpet av våren 2015 hvor hele legemiddelpolitikken skal gjennomgås. I arbeidet med denne meldingen vil jeg vurdere ulike tiltak for å øke beredskapen og leveringssikkerheten på legemiddelområdet.

Sveinung Stensland (H) [13:56:52]: Det er tydelig at legemiddelpolitikk og beredskap er noe som opptar helseministeren. Statsråden skal ha takk for et godt svar.

Statsråden viser i sitt svar til rapporten fra Helsedirektoratet i 2012. Den gir en grundig og god gjennomgang og viser at i det store og hele fungerer forsyningen godt. Men jeg er mest opptatt av når det ikke virker. Det er når det svikter, dette blir interessant. Som statsråden selv peker på: Det skjer stadig oftere. De siste årene har det oppstått stadig flere mangelsituasjoner. Jeg beskrev mange av de forholdene i mitt tidligere innlegg.

Jeg vil anerkjenne den innsatsen som har blitt gjort. Jeg tar ikke opp denne problemstillingen for å påpeke at noen før oss har gjort en dårlig jobb, men det har gjennomgående vært lite politisk oppmerksomhet om feltet. Derfor ønsker jeg å ta opp debatten. Det er jo litt interessant at med en gang det er mangel på morfin – som har slik mystisk klang – blir det en stor mediesak. Men senest denne uken har det vært rapporter om at det mangler produkter mot brystkreft – det blir det ikke så stor schwung over. Samtidig er det slik at det tror jeg ikke Norge klarer å produsere selv heller, men disse situasjonene oppstår hele tiden.

Det som kan være en utfordring, er: Når det blir tomt på verdensmarkedet, hva skjer da? Blir Norge prioritert, eller blir det det ikke? Det er flere eksempler på at Norge ikke blir det. For eksempel gikk verden for noen år siden mer eller mindre tom for et produkt som heter Selo-Zok, fordi amerikanerne begynte å bruke det. De betalte dobbelt så mye som europeerne. Hva skjedde? Jo, markedet i Europa ble tømt for det , fordi betalingsviljen her var dårligere enn i USA. Vi må ikke stille oss slik at vi er spesielt krevende regulatorisk eller spesielt lite betalingsvillige, for det kan gi oss større problemer i mangelsituasjoner.

Når det gjelder dette med legemiddellager, må vi skille mellom beredskapslager i seg selv – som det jo er statens ansvar å sørge for – og det løpende lagerholdet hos de grossistene som driver kommersielt. I dag forsynes det meste «just in time» – lageret er tilpasset den løpende omsetningen. Det er ingen som har interesse av å bygge opp lager – det er risiko for svinn, og i tillegg er det kapitalkostnader ved det. Med de effektive distribusjonskjedene som vi har, både i Europa og i Norge, blir lagrene mindre og mindre.

Jeg støtter tanken om en legemiddelberedskapskomité, men vi kan ikke hvile og vente på hva den komiteen gjør. Her må det hele tiden være politisk oppmerksomhet – for å være sikre på at vi har gode løsninger hvis uheldige situasjoner skulle oppstå.

Statsråd Bent Høie [13:59:56]: Jeg vil takke interpellanten for denne diskusjonen. Det er helt riktig at dette er et tema som ikke har fått veldig mye politisk oppmerksomhet tidligere. Interpellanten kom også med en rekke gode analyser om bakgrunnen for at dette skjer, og det vi ser, er at en veldig vanlig årsak, – som jeg også var inne på i mitt svar – er at det blir stopp i produksjonen internasjonalt. Det skaper da en mangel ikke bare i Norge, men også i andre land. Det skyldes også at vi ser at det skjer en konsolidering internasjonalt av produksjonssteder, sånn at en lager større – selvfølgelig da også mer effektive – produksjonsenheter på ett sted. Men det betyr også at når produksjonen stopper der, så blir det et internasjonalt problem. Derfor var jeg også opptatt av i mitt svar at det er en del av disse utfordringene som Norge nasjonalt ikke vil være i stand til å løse alene, men som vil kreve et internasjonalt samarbeid ikke bare mellom myndigheter, men også med industrien.

Nasjonalt er det viktig at vi sikrer oss når det gjelder beredskapssituasjoner, at vi har muligheter til også å ha nasjonal produksjon i situasjoner med mangel på internasjonale leveranser. Det er en rekke tiltak som er igangsatt, og en rekke tiltak som er planlagt. Det er også viktig at vi diskuterer og jobber med denne problemstillingen fram til vi skal legge fram en egen stortingsmelding til våren om legemiddelpolitikken. Da vil også dette være et tema, så på dette området er det interessant å høre synspunkter, innspill og forslag fra Stortinget til hvilke måter en skal møte disse utfordringene på, sånn at vi også har muligheten til å vurdere de forslagene inn i dette arbeidet.

Audun Otterstad (A) [14:02:20]: Jeg vil starte med å takke interpellanten for en veldig viktig og god interpellasjon. Så vil jeg si at jeg deler bekymringen representanten Stensland uttrykker for at store kommersielle selskap ikke alene skal kunne sikre vår legemiddelberedskap. Når ansvaret flyttes fra direktoratet og over til helseforetakene, er det avgjørende å sikre at foretakene har riktig innkjøpskompetanse, og at de får økonomiske midler til å bygge opp en nødvendig beredskap. Det kreves politiske beslutninger for å sikre alle den friheten det er å få riktig medisin til riktig tid. Det er det en helseministers jobb å sikre.

Men medisiner – kommersielle eller ikke – må også brukes riktig. Undersøkelser gjort av direktoratet i forkant av stortingsmeldingen «God kvalitet – trygge tjenester» viser at det er altfor mange tilfeller av feilmedisinering ute i norske kommuner og på sykehus. Her trengs det kompetanse. Flere må ta helsefaglig utdanning, og flere må få muligheten til å jobbe og utvikle seg i sitt yrke.

Kunnskapen om mennesker man skal hjelpe, og mulige bivirkninger av behandling, skaffer man seg av erfaring. Mennesker reagerer ulikt fordi vi er forskjellige, og vi må tilpasse behandlingen til den enkelte. Da holder det ikke at våre sykepleiere og helsearbeidere kun får 19,3 eller 27,6 pst. stillinger å lære og utvikle seg i. Man blir ikke kjent med de menneskene man skal hjelpe, og man får ikke tilstrekkelig med tid til å utvikle seg og til å bli skikkelig god i sitt yrke.

I tilleggsproposisjonen for 2014 fant Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen plass til såkalte vekstfremmende skattekutt. Jeg håper at man som en følge av stortingsmeldingen om legemidler finner plass til helsefremmende økninger, bl.a. i form av støtte til kompetansesenteret for barn ved Haukeland universitetssjukehus, sånn at man får sikret riktig og god kvalitet på medisin til barn, og at man i neste statsbudsjett finner plass til helsefremmende økninger i form av flere hele stillinger på norske sykehus. Det vil bidra til å sikre tryggheten til den enkelte.

Harald T. Nesvik (FrP) [14:05:18]: Først av alt vil jeg også takke interpellanten for en meget god interpellasjon, og jeg vil takke statsråden for svaret, for det viser at både interpellanten og statsråden på mange måter i hvert fall har den samme virkelighetsoppfatningen av hvilken situasjon vi står i, og ikke minst hva det er vi bør se på i framtiden. Det er helt åpenbart at vi har en del utfordringer. Jeg tror at en av de største utfordringene vi på mange måter har innenfor legemiddelmarkedet i vårt land, er en stadig minkende legemiddelindustri i Norge. Det gjør at vi mister verdifull kompetanse – jeg holdt på å si – hver eneste dag, hver eneste uke nettopp fordi man enten legger ned, blir kjøpt opp, flytter produksjonskapasitet til utlandet, etc., og det gjør at vi blir veldig sårbare. Da må vi ha på plass en strategi for hvordan vi kan få til å møte denne utfordringen i framtiden.

Det er mange områder vi er nødt til å se på, fordi det er totaliteten i det tilbudet vi gir, som vil være utslagsgivende for hvor lukrativt eller interessant det er for disse store, internasjonale konsernene å prioritere Norge og det norske markedet. Innenfor det systemet er det selvfølgelig patenter knyttet til legemidler det er veldig viktig å fokusere på. Det går selvfølgelig på den prisfastsettingspolitikken vi til enhver tid fører, som er svært viktig for hvorvidt Norge er et interessant marked når det begynner å knipe. Det er jo ikke noe problem å framskaffe legemiddel til enhver tid så lenge man har god kapasitet i produksjonsleddet, men det er når det begynner å knipe på det feltet at vi virkelig ser hvilken posisjon det er vi står i. Hvis vi hele tiden driver en politikk som presser priser, hvis vi gjør oss vanskelige i markedet samtidig som vi er en veldig liten del av det internasjonale markedet, blir vi ikke så interessante når det blir mangel på enkelte sorter legemiddel.

Jeg tror kanskje – litt som interpellanten var inne på – vi skal se litt bredere på beredskapspolitikken vår på legemiddelsiden, kanskje nettopp se på en skandinavisk modell. Man var for så vidt inne på det i forbindelse med den svineinfluensadiskusjonen som var. Da diskuterte vi mye også her i salen, nettopp basert på muligheten for et større skandinavisk samarbeid. Jeg tror også vi helt åpenbart er nødt til å ha en gjennomgang av de kontraktene vi har når det gjelder produksjon. Hvor i leddet står vi, hvor står vi i køen når det gjelder å få kjøpe vaksiner? Der inngås det internasjonale avtaler der også Norge har plass i køen, og jeg tror vi hele tiden må ha en gjennomgang av disse tingene for å sikre oss hvor vi står.

Jeg tror nok også at når en del norske familier – jeg holdt på å si – ved neste epidemi eller pandemi begynner å se på datoen på pakningene sine, på når medisinen går ut, vil nok nesten enhver husstand i dette landet oppdage at det man hadde kjøpt inn ved den tamiflusituasjonen som vi hadde, være utgått på dato. Medisiner går ut på dato, så det er viktig at vi også har rede på god lagerstyring og god logistikk, nettopp slik at vi hele tiden har kontroll på situasjonen.

Jeg tror også at legemiddelinnkjøpssamarbeidet som allerede er etablert, fungerer veldig godt. Vi må spille på den kompetansen som denne organisasjonen har. LIS gjør en fantastisk jobb. Det gjør også at vi har en god oversikt over både hva som er behovet, og hvor man får tak i det. Det er veldig viktig at vi opprettholder det, men jeg tror at vi helt åpenbart er nødt til også å se på nettopp rammeverket, regelverket, mulighetene for legemiddelindustrien og andre til å etablere seg i Norge, forske og utvikle. Vi har høy kompetanse i Norge, men vi må sørge for at vi bevarer den kompetansen.

Interpellanten var inne på det historiske. For en del år tilbake kunne nær sagt hvert enkelt apotek produsere nesten hvilket som helst legemiddel, iallfall i den normale dagssituasjon. I dag er vi ikke der, i dag er vi i en helt annen situasjon. Det som også kommer til å skje i framtiden – iallfall sånn jeg ser det og tror – er at når vi da går fram med sånne «designer drugs» ut fra den enkelte persons sykdom, vil vi være enda mer sårbare. Vi vil få en enda større etterspørsel, og produksjonskapasiteten blir desto viktigere. Da er det viktig at vi har en strategi for det.

Jeg gleder meg til å jobbe med den nye legemiddelmeldingen. Det er klart det er et tegn på at man kanskje har vært i denne salen vel lenge når det er den andre eller tredje legemiddelmeldingen man er med på å behandle. Men det er like interessant hver gang.

Kjersti Toppe (Sp) [14:10:44]: Eg vil takka interpellanten for å ha fremma ei viktig sak til debatt.

Eg er litt overraska over kor tydeleg interpellanten er i interpellasjonsteksten, når han slår fast at «norsk legemiddelforsyning er sårbar, selv i en normalsituasjon». Han slår fast at

«Norge har lite lager av viktige legemidler og er prisgitt stabile leveranser fra utenlandske leverandører».

Det er ærleg. Eg legg merke til at i den gjeldande stortingsmeldinga om legemiddelbruk, Rett kurs mot riktigere legemiddelbruk, står det at

«Legemiddelforsyningen fungerer meget godt i Norge, og leveringssvikt er normalt ikke et stort problem».

Vi har den siste tida sett at sjølv i ein normalsituasjon kjem det opplysningar om at vi manglar morfin, og det får stor merksemd, men det var også nyleg manko på kreftmedisin til brystkreftpasientar. Tidvis manglar vi enkelte antibiotika, og det har òg vore mangel på vanleg astmamedisin. Så òg i ein normalsituasjon kan vi gå tomme. Det er viktig at vi har god beredskap. Eg er einig med interpellanten i at staten må sikra det norske folket tilgang til riktige og kritiske legemiddel, slik at nødvendig medisinsk behandling kan oppretthaldast.

Eg synest òg det er interessant at interpellanten tar opp at ein må sikra nasjonal produksjonskompetanse og nasjonale produksjonsanlegg, spesielt for sterile legemiddel.

Eg ser fram til at legemiddelberedskap vert ein sentral del i den legemiddelmeldinga som er varsla. Senterpartiet er veldig opptatt av matvaresikkerheit – dette er tilsvarande: Vi er i ein sårbar situasjon, og vi er avhengige av leveransar frå utanlandske leverandørar. Men no veit eg at representanten Stensland òg er opptatt av matvaresikkerheit. Så beredskap gjeld òg legemiddel. Eg er derfor glad for at han tar opp dette.

Statsråden sa veldig mykje om det som er på gang og som skal gjerast. Eg fekk vel òg med meg at det skulle setjast ned ein beredskapskomité. Men eg ser at i den gjeldande legemiddelmeldinga står det – og her er eit innspel:

«Departementet kan gi forskrift om hvilke varer et apotek alltid skal ha på lager og stille minstekrav til leveringsgrad for legemidler, jf. apotekloven § 5-4 fjerde ledd. Denne hjemmelen ikke er benyttet.»

Dette var i 2005. Eg trur kanskje ikkje han er nytta. Er det ei moglegheit å gjera det innanfor dagens lovverk, er dette eit forslag. Det står vidare at:

«Departementet kan også gi forskrift om at apotek, grossister og tilvirkere av legemidler skal ha plikt til å utarbeide beredskapsplan for virksomheten, eventuelt at virksomhetene skal inngå i beredskapsplanene til kommuner (…)».

Så om dette ikkje er gjort, er det òg ein styringsreiskap ein har frå statens side til å sikra betre beredskap rundt apotek og medisinlevering der ute.

Då har eg ikkje noko meir å føya til, men eg synest dette er ei veldig interessant problemstilling og ser fram til legemiddelmeldinga.

Sveinung Stensland (H) [14:14:53]: Takk for en god debatt. Jeg hadde ikke forventet så mye uenighet om denne saken, og det var det da heller ikke. Men vi er i alle fall enige om at dette er en utfordring som trenger løpende oppmerksomhet.

Representanten Otterstad pekte på risikoen ved å flytte ansvaret for beredskapslagring over fra – jeg regner med at det var det han mente – grossistene til helseforetakene. Det er klart at det er en utfordring, men det er håndterbart hvis en bare kommer i gang. Så vidt jeg vet, er det kommet penger på plass også. De må komme i gang med jobben det er å etablere lagre rundt omkring. Ellers er det interessant at Arbeiderpartiet bruker denne anledningen til å rose oss for vår handlekraft i skattepolitikken.

Nesvik tok opp at vi mister kompetanse hver dag. Det tok jeg opp i mitt innlegg også. Jeg regner da med at han støtter meg i at vi må få en oversikt over den kompetansen vi har i dag. Når det er sagt, må vi ikke glemme Algetas nylige suksess med produktet Xofigo. Preparatet produseres faktisk ikke så langt herfra, på Kjeller, hos IFE, som jeg besøkte rett før påske. De bygger opp og skal ansette mange folk for å betjene et voksende marked innenfor kreft med spredning til skjelettet.

Flere har nevnt produksjon lokalt og apotekenes rolle der. Der må jeg som gammel fagmann si at det er mye rart som er blitt produsert på apotek – jeg har lagd mye rart selv også! Jeg kunne snakket om det i timevis, men de tidene er forbi – det er slutt. Det er over – lab-ene finnes ikke lenger, og det er faktisk bra. Kvaliteten på mye av det som kom ut, holdt ikke tritt med nivået på ferdigproduserte produkter. Men det er en utfordring når det gjelder enkle tilberedninger av en del ting. Og nå med Samhandlingsreformen med sykere og sykere pasienter som skal behandles i lokal helsetjeneste og lokale sykehjem, er det en utfordring. Den må vi også se på. Vi trenger produksjonskompetanse, og det er ikke nok bare å satse på sykehusapotekene.

Toppe virket overrasket fordi jeg er så klar. Det tar jeg som en kompliment. Jeg mener at det jeg beskriver i interpellasjonen, er det som er situasjonen. Vi har en utfordrende situasjon. Vi kan godt støtte oss til at det går stort sett bra, men jeg er opptatt av de gangene det ikke går bra. Nå legger Toppe vekt på den gjeldende legemiddelmeldingen. Men den er faktisk ti år gammel, og det har skjedd litt på ti år. Det må vi ta inn over oss når vi skal lage en ny legemiddelmelding.

Så er jeg enig med Senterpartiet i noe. Én av de tingene er at mat er viktig, og jeg synes også at mat er den beste medisin. Takk for en god debatt.

Statsråd Bent Høie [14:17:59]: Jeg vil takke interpellanten og de andre deltakerne i debatten for en god og viktig diskusjon, som jeg skal ta med meg videre i dette arbeidet.

Det er også noen temaer som ikke har vært så mye oppe nå, men som ofte er framme i denne typen diskusjoner, som jeg også vil komme inn på.

Det har vært bred enighet i Stortinget om å oppheve fullsortimentskravet for legemiddelgrossister. Jeg er trygg på at denne endringen ikke vil redusere forsyningssikkerheten i Norge, men snarere gi rom for alternative distribusjonskanaler som vil gi økt leveringssikkerhet. Legemiddelgrossister vil fremdeles ha leveringsplikt til alle landets apotek for de legemidlene de distribuerer.

Ofte dukker også diskusjonen om parallelleksport opp i denne typen diskusjoner. Jeg mener at det kan bidra til dynamikk og et velfungerende marked. Samtidig må ikke parallelleksporten føre til at grossister i Norge ikke kan ivareta sin lovfestede leveringsplikt.

Legemiddelverket har i samarbeid med Nasjonalt folkehelseinstitutt vurdert om det som fast praksis bør innhentes statistikk på parallelleksport av legemidler fra Norge, men har konkludert med at en slik ordning vil gi betydelige administrative kostnader både for grossistene og for myndighetene samtidig som den har liten merverdi for Legemiddelverkets tilsynsarbeid.

Departementet har også hatt på høring et forslag om endring i legemiddelloven for å innføre forsyningsplikt for legemiddelindustrien for å sikre distribusjon av legemidler. Innspillene i høringsrunden og erfaringene fra andre europeiske land viser at en slik plikt er vanskelig å avgrense, og at det heller ikke gir økt forsyningssikkerhet. Forslaget om lovendring er derfor ikke foreløpig fremmet. Regjeringen vil i arbeidet med ny legemiddelmelding òg vurdere andre tiltak for å styrke forsyningssikkerheten i Norge ytterligere.

Representanten Toppe tok opp plikten til å ha lager på apotek. Det er et spørsmål som nok ikke vil ha stor betydning ved en stor, nasjonal forsyningssvikt.

Når det gjelder det å ha beredskapsplaner, er det òg et generelt krav vi har i helsetjenesten. Det er kanskje viktigere da å sikre seg at de ulike delene av helsetjenesten faktisk følger opp de kravene og har beredskapsplaner på de områdene der de har et beredskapsansvar, og det er ikke minst viktig å se på hvordan vi eventuelt kan styrke det arbeidet videre i forbindelse med legemiddelmeldingen.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 5 er avsluttet.