Rasmus Hansson (MDG) [10:06:06]: FNs klimapanel ga oss tidligere i år beskjed om to ting. Det ene er at det haster mer enn noen gang å få ned klimagassutslippene. Det andre er at oppgavene er større enn noen gang fordi så mange land øker utslippene. Vi har veldig lenge snakket veldig mye og veldig ofte om dette. Mens vi snakker, utvikler det seg foran våre og alle andres øyne et stadig større gap mellom det storting og regjering skaper inntrykk av å gjøre, og det som gjøres.

Forholdet mellom det inntrykket storting og regjering skaper om norsk klimapolitikk, og den klimapolitikken som faktisk føres, er blitt uholdbart. Norge leverer ikke de faktiske utslippskuttene vi må levere for å gi vårt rimelige bidrag til den globale klimajobben, og avstanden mellom det vi sier og gjør, produserer den giften som er aller farligst for det demokratiet vi nå feirer med så stort engasjement i disse dager: politikerforakt.

Samtidig er det nå heldigvis tegn på politisk bevegelse og vilje til ny erkjennelse i Stortinget og i regjeringen. Miljøpartiet De Grønnes hensikt med denne interpellasjonen er å invitere alle til å legge til side standardforsvaret av egen politikk og spørre: Hvilke tiltak kan vi bli enige om nå, som bringer de norske klimatiltakene nærmere det som faktisk trengs?

Men vi er nødt til å ta inn over oss noen fakta. Klimapanelet har altså anbefalt rike land å kutte 40 pst. Vi har vedtatt å kutte 30 pst. Vi har innprentet norske velgere at klimaforliket er ambisiøst og betyr at vi kutter 30 pst. innen 2020 og tar to tredjedeler av utslippskuttene på hjemmebane. Av de velgerne som vet noe som helst om norsk klimapolitikk, vet minst 90 pst. dette – 30 pst. kutt, to tredjedeler på hjemmebane. Men vi som sitter her, vet at dette er grovt uriktig. Klimaforliket innebærer å kutte i norske klimautslipp i Norge med bare 5 pst. innen 2020, sammenlignet med 1990-nivået. Vi vet at sannheten er enda verre. Norske utslipp avtar ikke – de øker. De har økt med 5 pst. siden 1990 og 2 pst. bare de siste år. CO₂-utslippene har økt med 30 pst., men takket være industritiltak som hadde fint lite med norsk klimapolitikk å gjøre, har man kuttet andre typer klimagassutslipp, som kamuflerer den egentlige økningen i utslipp av CO₂.

En svært stor del av det angivelige 30 pst.-kuttet i utslipp av CO₂ skal dessuten tas gjennom kjøp av FN- og EU-kvoter. Alle har vel nå fått med seg at det er en svært tvilsom regneøvelse å ta igjen kjøp av FN-kvoter, altså CDM-kvoter, tilbake til det norske klimaregnskapet som kompensasjon for å la være å kutte utslipp her. Eksperter regner CDM-ordningen som døende. Likevel legges det opp til at store deler av norske framtidige utslippskutt skal tas ved kjøp av CDM-kvoter.

Samtidig skjønner stadig flere at EUs kvotemarked, ETS, ikke fungerer. Overskuddet av kvoter i markedet er enormt. Alle får de kvotene de ønsker. Prisene er lave, og kvotekjøp i ETS fører ikke til teknologiutvikling og ikke til utslippskutt. Denne situasjonen vil etter all sannsynlighet vedvare lenge. Likevel legges det opp til at store deler av såkalte norske utslippskutt skal skje gjennom kjøp av ETS-kvoter. Men storskala kvotekjøp har jo en klimaeffekt i Norge. Den effekten er at kvotekjøp systematisk brukes som begrunnelse for ikke å ta utslippskutt i Norge.

Etterslepet på 8 millioner tonn i klimaforliket, som regjeringen meget fortjenestefullt har fått dokumentert, er nå velkjent. Men i fjor godkjente vi her i Stortinget Kyoto 2-avtalen, og da sa jeg fra denne talerstolen: De representantene og partiene som ikke har tenkt å gjennomføre dette, bør stemme mot Kyoto 2. Alle stemte for. Med Kyoto 2 forpliktet Stortinget seg til at norske utslipp skal være 43 millioner tonn i gjennomsnitt hvert år i perioden fra 2013 til 2020. I dag er tallet som kjent 53 millioner tonn, og det øker. Mellomlegget mellom målet og de faktiske norske utslippene må dekkes inn gjennom tiltak og kvotekjøp. Sannsynligvis må vi kjøpe om lag 56 millioner tonn kvoter i denne perioden. Det er dobbelt så mye som vi kjøpte i Kyoto 1-perioden.

Men storting og regjering er akkurat nå i en fase hvor det signaliseres vilje til å justere politikk. Regjeringen insisterer på å styrke klimaforliket, og det er skapt et bedre grunnlag for debatt gjennom dokumentasjonen av manglende utslippskutt. Det er flertall for å elektrifisere Utsira, og det er egentlig flertall for å trekke oljefondet ut av kullselskaper. Dette, samt nye signaler fra sentrale politikere, peker mot muligheten for en strategisk og prinsipielt betydelig styrking av klimapolitikken. Men den absolutte forutsetningen er at videre klimapolitiske tiltak blir tilstrekkelig ambisiøse til at Norge faktisk i rimelig grad oppfyller sine klimaforpliktelser, og at tiltakene blir så forståelige, konkrete og forpliktende at regjering og stortingsflertall kan bli målt på om vi leverer.

Miljøpartiet De Grønne mener at en slik politikk bør forankres i tre punkter. For det første: tonn. Det som spiller noen rolle for jordas klima, er hvor mange tonn klimagass som slippes ut i atmosfæren. Det viktigste for Norges klimaregnskap er hvor mange tonn vi har tenkt å slippe ut i årene framover. Vi må fortelle hva vi vil gjøre med utslippene på 2,4 millioner tonn fra Mongstad, 1,1 millioner tonn fra Yara Porsgrunn, 1,1 millioner tonn fra Statoil på Melkøya, 0,8 millioner tonn fra Norcem Brevik, 1,2 millioner tonn fra bygg, 10 millioner tonn fra veitrafikken og 14 millioner tonn fra oljeindustrien. Det er dette vi må informere om, forplikte oss til og snakke om. Det er det klimaet skjønner, og det er det folk skjønner.

Punkt to er sektor. Riksrevisjonen skrev i 2010 at det er store svakheter i hvordan de ulike departementene ivaretar sitt sektoransvar. Sektordepartementene har i liten eller ingen grad operasjonalisert klimamålsettingene gjennom arbeidsmål og konkretisering av virkemidler eller gitt styringssignal om klimamål til underliggende etater.

I høst ble lagring av CO₂ på Mongstad – månelandingen – skrinlagt. 1–2 millioner tonn CO₂ som skulle vært fjernet, slippes fortsatt ut i atmosfæren – dobbelt så mye som vi nå fjerner ved elektrifisering av Utsira.

Hvis oljesektoren hadde hatt et forpliktende utslippsmål og en klar, forpliktende kuttplan, måtte sektoren og regjeringen ha svart på hvordan de skulle kutte de 1,2 millioner tonnene som de ikke kuttet på Mongstad. Statsråd Lien måtte svart på dette, eller han måtte spurt f.eks. statsråd Solvik-Olsen om kanskje han kunne ta disse kuttene innen samferdsel isteden. Statsråd Solvik-Olsen ville antakelig svart: Nei, jeg har nok med mine egne kutt, pell deg hjem og kutt selv.

Punkt tre er kontroll. De aller fleste sektorer i det norske samfunn blir kontrollert med tanke på måloppnåelse, og avvik blir grundig påpekt, ikke minst her i Stortinget. Men ingen sektorer i Norge kontrolleres med tanke på, eller må stå politisk til rette for, måloppnåelse innen klimagassutslipp. Hvis statsminister og statsråd rutinemessig hadde måttet gi Stortinget en faglig dokumentasjon på nasjonal og sektorvis utvikling av måloppnåelse for klimagassutslipp, ville vi fått en klimadebatt som handlet om realiteter. Vi ville fått en klimapolitikk som aktivt presset fram konkrete tiltak for å nå mål.

Norge har nå massiv og ubestridelig erfaring for at den måten vi har drevet klimapolitikk på fram til nå, gir veldig dårlige resultater. Det er mer enn åpenbart at mangelen, slik Riksrevisjonen påpeker, er konkrete mål, forpliktelser og planer som kan gjennomføres både sentralt og sektorvis, og som kontrolleres og rapporteres rutinemessig. Denne typen forpliktelser og kontroll er elementær rutine på de fleste andre områder innen stat og næringsliv. Dette kan oppnås på flere måter i klimapolitikken. Hovedpoenget er å ta i bruk velkjente mekanismer for å sikre måloppnåelse.

Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet og, så vidt jeg skjønner, SV og Miljøpartiet De Grønne mener at en klimalov er et hensiktsmessig virkemiddel. En klimalov vil ikke være ett blant mange andre klimatiltak. Den vil være det forpliktende og systematiske rammeverket rundt all klimapolitikk som setter mål, lager en mekanisme for gjennomføring og forplikter dem som har ansvaret for gjennomføringen.

Det må gjerne komme bedre eller andre løsninger, men det må komme noe. Stortinget kan ikke være bekjent av å fortsette den klimapolitikken vi driver nå.

Statsråd Tine Sundtoft [10:15:39]: Jeg vil først takke representanten Hansson for å la meg få mulighet til å utdype regjeringens strategi for å redusere klimagassutslipp.

I år har det kommet flere viktige rapporter som danner et alvorlig bakteppe for klimapolitikken. Vi fikk to delrapporter fra FNs klimapanels femte hovedrapport ved påsketider. De tegner et tydelig bilde av utfordringene. I rapportene står det at vi kan redusere risikoen for farlige klimaendringer, men da trenger vi raske utslippskutt og en helhetlig omstilling av samfunnet. I tillegg må vi tilpasse oss de klimaendringene som allerede er her. Det betyr at alle land må gjøre mer, også Norge. Vi må kutte våre utslipp raskere. Vi må bidra enda mer internasjonalt, og vi må få på plass en ny, forpliktende global avtale.

En annen sentral rapport er den såkalte gap-rapporten fra Miljødirektoratet som kom i mars. Jeg bestilte rapporten for å få en statusoversikt i klimaarbeidet. Den viste at vi må redusere de norske utslippene med 8 millioner tonn fram mot 2020, hvis vi skal nå klimamålet vårt.

Men 2020 er bare en mellomstasjon. Det er betydelige omstillinger som må til. Vi skal bli et lavutslippssamfunn henimot 2050, og på veien må vi kutte utslipp. Vi må faktisk omstille oss uavhengig av klimautfordringen. Det er det to grunner til. For det første vil sysselsettingen innen olje- og gassproduksjon gå ned. De kloke hodene og virksomme hendene vi har i Norge, må få trygge grønne arbeidsplasser. Vi må bruke ressursene våre til en omstilling mot lavutslippssamfunnet. I en framtid med en høyere pris på CO₂ enn i dag vil vinnerne være de som evner å omstille seg.

For det andre opplever verden en betydelig urbanisering. Det skjer også i Norge. Tilflyttingen til byene er så omfattende at vi kan ikke basere oss på en bilbasert vekst. Det ville i så fall bety kø, kork og kaos, luftforurensning og støy – rett og slett lite trivelige byer. Derfor jobber vi for at veksten i persontransporten skal skje med kollektivtransport, gange og sykkel.

Klimautfordringen krever at alle land bidrar. Det mest avgjørende er at vi får på plass en bindende internasjonal avtale.

De siste årene har utslippene gått ned samlet sett i EU og i USA. Samtidig har det vært en rask utslippsvekst i flere framvoksende økonomier, som Kina og India. Så for å sikre en robust, langsiktig og ambisiøs avtale må både dagens og morgendagens store utslippsland ha forpliktelser.

Vi er nå i gang med å utforme vårt bidrag til en ny klimaavtale og klimaforpliktelser etter 2020.

Vi kom ikke akkurat til dekket bord etter forrige regjering når det gjelder nasjonale utslippsreduksjoner og 2020-målet. Regjeringen har sagt at klimaforliket står fast, og det skal forsterkes. Dette innebærer at punktene i forliket følges opp videre, og at punkter i Sundvolden-erklæringen som er relevante for klimapolitikken, selvsagt også gjennomføres. Vi må ta kloke, bærekraftige beslutninger som står seg over tid. Vi skal ikke diktere alt som skal skje, men legge til rette. Omstillingen må skje i alle deler av samfunnet.

Vi har allerede gjennomført en rekke klimatiltak. Vi har sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre styrket Transnova. Vi har levert et svært godt jernbanebudsjett og gitt grønt lys for Follobanen. Vi skal inngå bymiljøavtaler med de største byene og finansiere inntil 50 pst. av store kollektivsatsinger. Vi arbeider nå med en biogasstrategi som skal bidra til økt produksjon og bruk av biogass.

Regjeringen foreslår i revidert nasjonalbudsjett å framskynde utfasing av oljefyr som grunnlast i statlige bygg fra 2018 til 2016. Regjeringen foreslår også i revidert nasjonalbudsjett å øke den årlige avkastningen fra Fondet for klima, fornybar energi og energiomlegging betydelig og foreslår derfor å øke det årlige kapitalinnskudd med 4,25 mrd. kr i 2014, 2015 og 2016. Regjeringen har bevilget 100 mill. kr til et felles europeisk prosjekt for forskning på karbonfangst ved NTNU.

Jeg har tidligere sagt at jeg har en visjon om at vi skal få en fossilfri transportsektor innen 2050. Det mener jeg er fullt mulig. Norge kan vise til fantastiske tall for salg av elbiler og også andre typer biler med lave utslipp, som hybridbiler. Når Norge lykkes bedre med dette enn de fleste andre land, skyldes det at avgiftssystemet premierer biler med lave utslipp og straffer biler med høye utslipp.

Det jobbes aktivt fra mange aktører for å få på plass bussteknologi basert på el og hydrogen. Miljødirektoratet pekte på at busser og lastebiler er velegnet for overgang til biogass, siden man da reduserer både klimagassutslipp og lokal luftforurensning. Østfold fylkeskommune har vært en pioner her og har 100 biogassbusser på veiene i Nedre Glomma.

Vi har flere pågående prosesser:

• Statsministeren og jeg inviterte til regjeringens klimadugnad i mars og fikk mange spennende innspill. Deler av næringslivet ønsker køprising og satsing på f.eks. biogass i tungtransport. De vil ha både pisk og gulrot. Vi skal følge opp dialogen med næringsliv og organisasjoner gjennom etableringen av et klimaråd.

• Vi har også hentet opp konseptet «klimalov» fra skuffen som den forrige regjeringen la den i. Vi har en utredning underveis.

• Jeg har bedt Miljødirektoratet vurdere hvordan ulike tiltak og virkemidler kan bidra til å omstille Norge til å bli et lavutslippssamfunn i 2050.

• Regjeringen legger opp til å oppnevne et utvalg før sommeren som skal fremme forslag om grønne skatteskift.

Det er imidlertid ikke slik at regjeringen skal løse hele klimautfordringen. Det er en dugnad som alle må ta del i.

• Du og jeg som privatpersoner må gjøre noen valg om vår transport, vårt energiforbruk og vårt forbruk.

• Kommunene kan gå foran og velge elbil allerede i dag til sine tjenestebiler. De kan til og med kanskje spare penger på det.

• Fylkene kan stille krav, slik Østfold fylkeskommune gjorde med biogassbussene.

• Næringslivet kan gå foran, slik f.eks. Kiwi gjør når de setter opp 50 hurtigladere, og slik Borregaard har gjort ved å bygge biogassfabrikk.

Jeg tror den bedriften som ikke tar dette på alvor, vil få problemer.

Vår jobb som politikere er å sikre forutsigbare rammebetingelser som legger til rette for omstilling til et lavutslippssamfunn. Det skal ikke nødvendigvis skje ved at vi subsidierer klimavennlige løsninger. Det kan like gjerne skje ved at vi premierer dem som velger klimavennlig, med lave avgifter, og straffer dem som velger høye utslipp, med høyere avgifter. Det er slik f.eks. engangsavgiften for personbiler virker.

2020 er et viktig årstall i klimapolitikken. Men vi må også ta beslutninger i dag som gir utslippskutt på lengre sikt.

Jeg tror representanten Hansson og jeg kan være enige om i hvert fall én ting – kanskje vi kan være enige om flere – at lavutslippssamfunnet vil være et godt samfunn å leve i, med ren luft, lite støy og mindre kø og kaos. Høyutslippssamfunnet er ikke noe alternativ.

Rasmus Hansson (MDG) [10:25:02]: Jeg vil takke statsråden for diverse gode refleksjoner og en lang liste med interessante tiltak.

Kanskje det er en bedre politikk den som nå foreskrives, enn den som den rød-grønne regjeringen førte i åtte år. Jeg håper det. Jeg skal på vegne av Miljøpartiet De Grønne gjøre mitt ytterste for å samarbeide om at den blir det. Men den politikken som statsråden foreskriver, har én ting til felles med den politikken som for øvrig har vært ført fram til nå når det gjelder det norske klimaproblemet: ikke ett tall, ikke ett tonn, ikke én forpliktelse. Den forpliktelsen som vi har vedtatt her i Stortinget, er at fra og med 2013 og til 2020 skal norske klimagassutslipp hvert år være på 43 millioner tonn i gjennomsnitt. De er i år på 53 millioner tonn. Vi ligger allerede 10 millioner tonn bak det skjemaet.

Det spørsmålet som vi igjen må stille oss, er: Hvor mange tonn mener regjeringen – og hvor mange tonn vil regjeringen forplikte seg til – at Norge skal slippe ut i 2015, i 2016 og i 2017? Hvor mye skal vi i 2016 og i 2017 kutte i en veitrafikk som i dag slipper ut 10 millioner tonn? Når skal vi kutte i de fire store punktutslippskildene Mongstad, Snøhvit, Yara og Norcem? Når skal det skje? Når blir vi kvitt disse utslippene? Det er den typen spørsmål norsk klimapolitikk må svare på for at det skal være grunn til å tro at en kommer til å levere når det gjelder de forpliktelsene vi har påtatt oss.

Statsråd Tine Sundtoft [10:27:29]: Jeg er ikke helt enig i alt interpellanten tar opp. Jeg må også rette en faktisk feil. Det ble sagt at økningen i klimagassutslippene var på 2 pst. fra 2012 til 2013. Den var på 0,2 pst. fra 2012 til 2013.

Det rapporteres årlig i statsbudsjettet om utslippsutviklingen. Det å si at det er åpenbart at norsk klimapolitikk er mislykket, er jeg uenig i. Vi leverte i år vår sjette nasjonalrapport til FNs klimakommisjon. Her anslo vi at klimagassutslippene ville vært 17,1–20,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter høyere i 2020 hvis vi ikke hadde hatt den klimapolitikken som vi har hatt de senere årene. I den klimapolitikken som er basert på et bredt forlik i Stortinget, har en valgt å overoppfylle Kyotoprotokollen. En har et ambisiøst mål om 30 pst. kutt innen i 2020 og et mål om karbonnøytralitet.

Vi har også utfordringen med kvotehandelen. Men det å si at den overhodet ikke fungerer, er jeg uenig i. Jeg mener at det er en sannhet med modifikasjoner. Handelen med kvoter fungerer for så vidt slik den skal. Det som er problemet nå, er at det er for mange kvoter tilgjengelig, og at prisen er for lav til at det blir utviklet noe særlig ny teknologi.

Å jobbe med å forbedre kvotehandelssystemene er viktig. Å få en internasjonal pris på karbon som vil sette fart på utviklingen, er viktig. Men vi må samtidig – her er jeg helt enig med representanten Hansson – jobbe konkret i Norge for å redusere våre utslipp. Jeg refererte en del konkrete tiltak som er satt i gang, og som vil redusere utslipp, som satsing på jernbane, flere bevilgninger til sykkelveier, være med og finansiere store kollektivtransportprosjekter i de største byene – vi er i gang med å forhandle bymiljøavtaler – og å øke avkastningen fra Fondet for klima, fornybar energi og energiomlegging betydelig.

Den politikken som vi har hatt, har faktisk hindret opp mot 20 mill. tonn årlige utslipp. Men jeg er enig i at det ikke er godt nok, og derfor må vi gjøre mer. Hva vi konkret kan kutte i 2015, 2016 og 2017, kan jeg ikke gi et eksakt svar på nå, men jeg gir gode eksempler på politikk som vil kutte tonn framover. Målet er 2020, men 2020 er også en mellomstasjon på vei til lavutslippssamfunnet.

Åsmund Grøver Aukrust (A) [10:30:49]: Jeg vil takke Miljøpartiet De Grønne for denne viktige interpellasjonen, som gir oss muligheten til å diskutere veivalg i klimaarbeidet. Jeg vil også benytte anledningen til å takke Miljøpartiet De Grønne for å ha blitt en viktig og ny stemme i norsk klimadebatt, som har vært med å bidra til en forsterket kraft i denne viktige debatten.

Vi lever i en skjebnetid. Tiden begynner å renne ut dersom vi skal nå FNs 2-gradersmål. Vi har ingen tid å miste. Vi har det siste året fått veldig mye mer kunnskap om klimaendringene. FNs klimarapporter viser hvor alvorlig dette er, og i hvilket høyt tempo dette går. Samtidig vet vi også mer om hvordan vi kan løse klimautfordringene. Vi har teknologien tilgjengelig, og vi vet hvilke virkemidler som fungerer best. Det er et paradoks at vi vet mer om både konsekvensene og virkemidlene samtidig som vi er stadig lenger unna å nå målet.

Klimaproblemet er globalt og kan til slutt bare løses globalt ved at alle land tar sine forpliktelser. Men det kan aldri bli en unnskyldning for ikke å handle allerede nå, for klimaendringene er ikke framtiden, det er noe som skjer rundt oss. Vi må handle mens vi forhandler. Det kan ikke være slik at de landene som vil minst, skal bestemme tempoet alle andre land skal gå i. Da må vi f.eks. slutte å ha en debatt om vi skal handle hjemme eller ute, for svaret er så åpenbart: Vi må gjøre begge deler. Vi må gjøre mer av begge deler. For det er ingen motsetning mellom det å satse på regnskog i fattige land og det å elektrifisere vår egen sokkel. Det er ikke det valgene i klimapolitikken handler om.

Jeg er ikke helt enig i premisset til representanten Hansson om at alt i norsk klimapolitikk har vært mislykket. Den rød-grønne regjeringen la fram to klimameldinger, det ble etablert grønne sertifikater og utslippene i Norge gikk ned samtidig som vi gikk i front ute i verden. Men jeg vil på ingen måte slå meg på brystet og si at vi gjorde nok, for klimaendringene er så store og så alvorlige at ingen regjering, ingen partier kan si man har gjort nok. Vi må være utålmodige og ambisiøse for å få til mer.

Mens vi i dag har en regjering som har sagt at klima ikke er en av deres åtte viktigste saker, har Arbeiderpartiet pekt ut dette som sin aller viktigste sak. Det er sant, som vår leder sa etter at han ble innstilt, at klimaet må legge rammene for all norsk politikk.

Vi må være mer ambisiøse med hensyn til hva vi skal få til her hjemme i Norge. Vi spiller en rolle når det gjelder faktiske utslipp. Norge er et lite land, men alle deler av verden kan brytes ned i veldig små enheter. Det er når de små tar ansvar, at det spiller en rolle. Vi har også en rolle internasjonalt ved å være et land som viser at lavutslippssamfunnet er både mulig og lønnsomt. Vi må være et land som driver fram ny teknologi.

Den rød-grønne regjeringen har fått mye harselering for Mongstad-prosjektet og for at vår statsminister den gang, Jens Stoltenberg, kalte det vår tids månelanding. Senest på Høyres landsmøte hørte jeg det var høylytt jubel da Erna Solberg fikk tildelt en astronautlue. Og mye kan sies om Mongstad, men jeg vil mye heller ha en statsminister som tør å være visjonær, som tør å sette ambisiøse mål, enn en som ikke gjør det. Vår nye statsminister har så langt vært veldig lite ambisiøs i klimasaken. Én time etter hennes eget landsmøte gikk hun ut og sa at vedtakene som var gjort, var urealistiske. Det sier litt om ambisjonsnivået når man bare timer etter at vedtaket er gjort, avskriver sine egne løfter.

Vi hørte nå igjen at vi skal forsterke klimaforliket, men så langt har det kommet veldig lite klimainitiativ fra vår nye regjering. Vi venter i spenning – når kommer svarene? Hva er det som skal forsterke klimaforliket? Og vil denne regjeringen også legge fram en klimamelding? Det er ikke bare slik at vi er langt unna å forsterke klimaforliket; vår nye regjering er på ingen måte i rute for å nå dagens klimaforlik.

Miljødirektoratet har sagt at skal vi nå dagens klimaforlik, er vi nødt til å elektrifisere Utsira. Her har vår nye regjering ikke tatt grep. Heldigvis har vi en opposisjon – en klimaopposisjon – på Stortinget som er klar til å ta ansvar når regjeringen ikke gjør det. Så når klimaministeren taper internt mot olje- og energiministeren eller mot finansministeren, som leder et parti som fortsatt ikke tror på klimaendringene, får hun komme til Stortinget og få hjelp av de seks partiene i opposisjon for å få gjennomført en mer ambisiøs klimapolitikk.

Vi har en ny regjering som gikk til valg på løftet om nye ideer og bedre løsninger, og etter et halvt år er det dessverre ikke veldig mye vi har sett til det i klimapolitikken – tvert imot.

Nikolai Astrup (H) [10:36:05]: Det var interessant å høre representanten Grøver Aukrusts innlegg, fordi årsaken til at vi ligger såpass dårlig an med å nå de klimamålene vi i fellesskap har satt oss, er at den rød-grønne regjeringen gjorde for lite da den hadde muligheten. Åtte år med rød-grønn regjering ga oss et dårlig utgangspunkt for å nå målene i 2020. Det betyr at den sittende regjeringen er nødt til å forsterke klimaforliket, slik vi har lovet, for å være i nærheten av å nå de målene vi i fellesskap har satt oss.

Det ble nevnt at den rød-grønne regjeringen la frem to klimameldinger. Det er riktig. Begge ble sterkt kritisert fordi de ikke inneholdt nok tiltak til å være i nærheten av å innfri de målene vi er opptatt av å nå. Derfor måtte regjeringen komme til Stortinget, hvor vi gjennom to klimaforlik bidro til å forsterke klimapolitikken betydelig – men altså ikke nok, fordi vi ikke fikk med oss regjeringen på alt det vi ønsket.

Nå er det heldigvis en ny regjering, med nytt initiativ og nye ideer, som skal bidra til å kutte utslippene hjemme, men også bidra til at Norge skal ta sin del av ansvaret for å redusere utslippene ute. Det er ingen tvil om at vi i Norge, med vår teknologi, vår kompetanse og vår kapital, har en unik mulighet både til å kutte utslipp hjemme gjennom konkrete tiltak og til å gjøre langt mer enn det vårt lands størrelse skulle tilsi, for å kutte utslippene ute – som vi f.eks. gjør gjennom regnskogsatsingen som Høyre foreslo da vi forhandlet om det første klimaforliket i Stortinget.

Det er viktig at vi satser på forskning og utvikling og teknologiutvikling hvis vi skal klare å frikoble økonomisk vekst fra utvikling i klimagassutslippene.

Jeg synes det er underlig når representanten Hansson velger å bagatellisere den enorme innsatsen som er gjort i industrien for å redusere utslipp, med henvisning til at det er andre klimagasser enn CO₂. De klimagassene er like viktige for den globale oppvarmingen som det CO₂ er, om ikke viktigere. Industrien har klart å redusere utslippene med 40 pst. siden 1990, samtidig som den har doblet produksjonen. Det er bra i både et lokalt og et globalt klimaregnskap, og det er nettopp det vi må få til også på andre områder, i andre sektorer.

Vi vet at 80 pst. av klimagassutslippene i verden kommer fra forbrenning av kull, olje og gass. Og akkurat som steinalderen ikke tok slutt av mangel på stein, kommer ikke oljealderen til å ta slutt av mangel på olje, men fordi vi lykkes med å utvikle bedre og billigere alternativer til fossil energi innenfor transportsektoren, i industrien og i kraftsektoren. Vi står nå på terskelen til en ny tid, hvor vi ser at solenergi er konkurransedyktig med gasskraftverk i Texas, skifergassens hjemland. Det er en utvikling som få kunne spådd for bare få år siden, og det er en utvikling som gjør at vi står overfor store endringer i årene som kommer.

Vi ser også i Europa at verdien av tradisjonelle energiselskaper, som RWE, E.ON og Vattenfall, er halvert på bare noen få år, fordi ny fornybar energi har kommet inn på markedet. Skal vi lykkes med å redusere utslippene og realisere lavutslippssamfunnet, må vi sørge for at grønne tanker gir sorte tall. Da begynner en snøball å rulle, som ikke lar seg stoppe.

Jeg er glad for at statsråden er så tydelig på at offentlig sektor kan spille en viktig rolle i å skape et marked for grønne produkter og tjenester, som bidrar både til å redusere utslippene og til å skape nye arbeidsplasser i nye sektorer som vi trenger i lavutslippssamfunnet. Det at offentlig sektor kan legge miljøet til grunn ved alle innkjøp enten det er når de skal bygge et bygg eller de skal kjøpe en tjenestebil eller bestille en buss eller sette en rutebåt på anbud, har enorm betydning. Offentlig sektor har et innkjøpsbudsjett på 400 mrd. kr. Det kan brukes i miljøets tjeneste, og det trenger ikke koste noe heller, tvert om. Hvis man spiller kortene riktig, kan dette gi sorte tall i både kommunekassen og statskassen til slutt.

Så vil jeg også helt til slutt få lov å si at representanten Rasmus Hanssons parti jo har som hovedgrep å redusere utslippene gjennom å redusere folks kjøpekraft, altså at all lønnsvekst skal tas ut i form av økt fritid. Jeg mener at det er en feilslått politikk, og det kommer ikke til å være gjennomførbart i praksis. Da foretrekker jeg at vi faktisk satser på å utvikle ny teknologi som kan bidra til at vi kan opprettholde høy levestandard samtidig som vi reduserer utslippene.

Marit Arnstad (Sp) [10:41:31]: Jeg er enig med interpellanten i at klimautfordringene er vår tids største utfordring. Signalene, bl.a. fra klimapanelets siste rapporter nå i vår, er helt tydelige. Det er nå det også gjelder for Norge og for det internasjonale samfunnet. Skal vi ha mulighet til å redusere temperaturøkninger som følge av klimagassutslipp, må det gjøres betydelige utslippskutt nå. Samtidig synes jeg kanskje det er litt enkelt – og jeg er ikke enig – når representanten sier at norsk klimapolitikk er mislykket. Jeg tror ingen av partiene i denne salen kan si at det er gjort nok – der er jeg helt enig med representanten Grøver Aukrust – men jeg synes at Norge har inntatt en offensiv rolle når det gjelder både spørsmålet om innenlandskutt og i internasjonal sammenheng i klimaspørsmålet. Vi har inngått klare forpliktelser, og selv om vi står overfor store utfordringer, har også utslippene per innbygger gått betydelig ned fra 2005 og fram til i dag.

I klimameldingen og i -forliket ble Klima- og energifondet etablert, det ble enighet om økning i CO₂-avgiften, og det ble enighet om en satsing på kollektivtrafikk, forbud mot bruk av fossil olje til oppvarming og fortsatt avgiftsfordeler for nullutslippsbiler samt forpliktelser til mer midler til forskning.

Jeg må si at jeg synes det er litt overraskende f.eks. at Høyres representant brukte sitt innlegg på å angripe andre så sterkt når det gjelder klimaspørsmålene, fordi Stortinget venter jo fortsatt i spenning på hva som vil være regjeringens veldig offensive klimatiltak. Jeg skal komme litt tilbake til det.

I klimapolitikken legger Senterpartiet vekt på prinsippet om at de rike landene må bære hoveddelen av ansvaret for de klimaendringene som har oppstått, og at klimapolitikken må utformes slik at den også underbygger andre viktige samfunnshensyn.

Jeg har lyst til å si noe om to spesifikke sektorer. I en interpellasjonsdebatt som her, blir det til at vi skal prøve å rekke over alle delene av et stort tema, men jeg har lyst til å si litt mer om to tema. Det ene er en av de viktige utfordringene vi står overfor, og det gjelder å bygge ut og anvende mer fornybar energi i Norge, for det har vi store forutsetninger for. Vi har store muligheter til å kunne bygge ut og anvende mer når det gjelder både vann, vind, sol og bioenergi. Det kan igjen danne grunnlag for reduksjon i bruken av fossile energikilder og bidra til å redusere klimagassutslipp ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt. Men da må det også tilrettelegges for at vi faktisk oppnår den veksten.

Vi ser nå at elsertifikatordningen kan legge grunnlag både for teknologiutvikling og for en stor grad av økt miljøvennlig produksjon. Men både innenfor klimapolitikken generelt og også når det gjelder utbyggingen av fornybar energi, må vi nå legge vekt på handling, å finne løsninger slik at vi faktisk når de vedtatte målene framfor å sette nye mål eller nye frister eller legge nye planer. For å nå klimamålene og for å ta ut potensialet på fornybar energi, er det ikke lenger slik at vi trenger å legge noen flere planer, for vi har etablert et grønt sertifikatmarked.

Den rød-grønne regjeringen ga en rekke konsesjoner, men det er svært mange investorer nå som sitter og skal ta vanskelige beslutninger framover på om de skal satse på utbygging av fornybar energi eller ikke. Den regjeringen som nå sitter, må sørge for å bidra til at de beslutningene faktisk blir tatt. Det er en stor fare for at vi vil se framover at investorer og utbyggere ikke vil tørre å ta de nødvendige investeringene i fornybar energi. Det er et potensial vi må sørge for å ta ut, og der ligger det et stort ansvar for regjeringen framover.

Jeg har også lyst til å nevne skog, fordi aktiv skogskjøtsel med hogst, planting og ungskogpleie også bidrar til en betydelig klimagevinst. Skogen er en viktig del også av løsningen i klimapolitikken. Skogen i Norge tar opp CO₂ tilsvarende halvparten av de norske klimagassutslippene, og aktiv skogpolitikk er en jordnær, konkret og billig måte å bidra til å nå klimamål på. Det bidrar også til sysselsetting og verdiskaping, og vi er nødt til å våge å ha et like langsiktig perspektiv når det gjelder klimapolitikken, som vi også har når det gjelder skogpolitikken og tilplanting av skog.

I denne debatten er det veldig lett at vi bestandig fokuserer på den store utfordringen, og det skal en ha all respekt for. Men jeg synes også at en skal ta med seg de positive skrittene som nå blir tatt på ulike områder. Det finnes mange gode eksempler etter hvert, og det sprer seg. Det er en utvikling jeg tror kommer til å forsterkes i årene framover. For Senterpartiet er det egentlig likegyldig om elbil er et statussymbol eller et forsøk på å unngå bomringen rundt de store byene eller hva det er. Det er veldig bra at vi har sett en så eksplosiv utvikling i bruk av elbiler som det vi har gjort. Det er nettopp den type utvikling som må forsterkes, og også de ringvirkningene vi må se i årene framover på en rekke områder i samfunnet, dersom vi skal ha noen mulighet til å kunne oppfylle målene.

Ola Elvestuen (V) [10:47:11]: Klima er, som mange har sagt, vår generasjons viktigste utfordring. For Venstre har det vært den viktigste saken gjennom mange år. Det var også en viktig årsak til at vi ville ha et nytt flertall, nettopp for å forsterke klimapolitikken, forsterke miljøpolitikken sånn at vi kan nå de målene vi har satt oss. Da må vi jobbe aktivt internasjonalt for å få på plass en global, internasjonal avtale, vi må jobbe videre med satsingen på bevaring av regnskog, kanskje utvide dette, se på mer også på landskap, mangrove, der er det mange muligheter. Vi må satse på forskning, utvikle de nye teknologiene vi trenger, og være en spydspiss og eksempel for andre, enten det er bygging av plusshus, å utvikle nye, grønne skip som går på hydrogen eller på en hybridteknologi, eller å utvikle havvind – det er mange muligheter.

Jeg er helt enig med representanten Rasmus Hansson i at vi må snakke om hvilke tonn vi skal redusere framover av utslipp. Fra Venstres side har vi laget vår egen plan, en klimakur for hvordan vi vil jobbe fram mot 2020 for å redusere de nødvendige 5,8 millioner tonn som vi må ned for å nå klimaforlikets målsetting. Dette er 5,8 millioner tonn som ikke er faglig basert – at dette er det som er det riktige for Norge, dette er det som er nødvendig – men det er dette vi skal gjøre, ganske enkelt fordi Stortinget har bestemt at det er det vi skal gjøre fram mot 2020. Da må det jobbes helt systematisk innenfor alle sektorer. Da må en gå inn i petroleumssektoren og se på å øke CO₂-avgiften. Der er potensialet 550 000 tonn i reduksjoner. En må kreve best tilgjengelig teknologi, og en må gå inn på konkrete vedtak, som å kreve elektrifisering av Utsirahøyden, som også kan hindre en økning på 800 000 tonn. Da må vi gå direkte inn i industrien, da må vi kreve at vi må legge til rette for biokull i ferrolegeringsindustrien, det har et potensial på 400 000 tonn. Vi må ha overgang til mer biobrensel, der er potensialet også 400 000 tonn. Vi kan gå inn på energielektrifisering, der er potensialet 150 000 tonn. Vi kan gå inn på fangst og lagring av enkeltprosjekter. I Norcem i Brevik er det 800 000 tonn reduksjon som er mulig. Dette krever statlig investeringsstøtte, det krever støtte fra Enova, det krever statlige krav om best tilgjengelig teknologi, og det krever en styrking av miljøteknologiordningen.

Innenfor transport må vi fortsette satsingen på kollektivtrafikk, sykkel- og gangveier, og kreve at transportøkningen i de store byene tas på denne måten. Vi må fortsette å utvide satsingen på nullutslippskjøretøy. Målsettingen må i hvert fall være 200 000 nullutslippskjøretøy fram mot 2020. Vi må ta i bruk mye mer biogass og kreve bærekraftskriterier fra avgiftsfritak på gass. Vi må øke innblanding av biodrivstoff og bruke skatter og avgifter aktivt for å få en mer miljøvennlig transportsektor. Dette er i gang, og det må fortsette fram mot 2020.

I byggenæringen må vi ikke bare slå oss til ro med at vi har et vedtak om å få bort oljefyring fra husholdningene innen 2020, vi må også legge til rette for politikken som sørger for dette. Her kan vi få til en reduksjon på 500 000 tonn. Tar du vekk oljefyring også i andre bygg, er det også et potensial på 650 000 tonn. Sånn kan man gå videre innenfor landbruket, og det kreves tiltak innenfor avfallssektoren, materialgjenvinning, og vi må gå inn på de konkrete målsettingene i hver enkelt sektor.

Hvis man ser på hele Venstres klimakur, ser man at vi går konkret inn på hvordan vi kan redusere 8,8 millioner tonn fram mot 2020 – ikke bare ved å påpeke hvor disse utslippene er i dag, men også ved å gå inn på tiltakene som er nødvendig for å redusere de nødvendige 8,8 millioner tonn som er det du må gjøre i forhold til det som er varslet av Miljødirektoratet.

Dette krever mange tøffe beslutninger. Det krever et tydelig lederskap for å nå målsettingen mot 2020. Vi har bare seks år på oss, og det må jobbes i hver eneste del av det offentlige for å få det til. Det må jobbes ved hver eneste budsjettrunde, og hver eneste sak vi har i Stortinget.

Så til slutt: Det er mulig – og det er vanskelig, det er krevende, men resultatet av mange av disse tiltakene gir også fordeler: Det er renere luft, enklere transportsystem og en bedre livsstil.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [10:52:44]: Jeg vil takke Rasmus Hansson for muligheten til å ta denne runden med klimadebatt. Jeg tenkte jeg skulle komme inn på det som bl.a. handler om vårt internasjonale klimaarbeid. Der hadde vi håpet på en egen sak til Stortinget, men i stedet har vi fått det som en del av revidert nasjonalbudsjett. Komiteen ser foreløpig ikke ut til å få dette til behandling, og vi får ikke en egen debatt, så vi får benytte den muligheten som ligger her i dag – hvis ikke komiteen endrer standpunkt og vi får en egen mulighet til det – vi får se.

Til historieskrivingen synes jeg det er viktig å si fra om én ting, og det er at ministeren driver en dobbeltkommunikasjon, som jeg synes det hadde vært greit at hun oppklarer. På den ene siden sier ministeren at vi kom ikke akkurat til dekket bord etter den rød-grønne regjeringen når det gjelder spørsmålet om å nå klimamålene, på den andre siden skryter hun voldsomt av den innsatsen som har vært gjort nettopp gjennom de grepene som ble tatt bl.a. de siste åtte årene for å sørge for at vi ligger 17–21 millioner tonn under det vi ellers ville gjort.

Jeg har hørt klimaministeren skryte av det vi gjorde f.eks. for å endre bilavgiftene, som er det største bidraget til reduksjon i klimautslipp de siste årene. Det er et grep som et av regjeringspartiene var dundrende imot på det tidspunktet vi gjennomførte det.

Så er jeg den første til å si, som representant for venstresidens klimaparti, at det er ingen tvil om at et sterkere engasjement og et sterkere trykk er avgjørende for å løse de gigantiske klimaproblemene vi står overfor. Vi vet at dette er politikk som går rett gjennom den norske politiske debatten, både i spørsmålet om avgiftspolitikk, i spørsmålet om vi skal ha vei eller bane og kollektivløsninger inn til storbyene våre, og i spørsmålet som handler om oljeutvinning i Norge. Derfor vil jeg gjøre følgende:

Jeg vil peke på at internasjonalt trenger vi etter min oppfatning – og her kommer en utfordring til klimaministeren – en avklaring av hvor stor andel av de 750 mrd. tonn med CO₂ som det er plass til i atmosfæren som det er tenkt at Norge skal gjøre krav på. For dette handler om rettferdighet. Det handler om internasjonal solidaritet. Altfor sjelden diskuteres det hvorfor vi ikke kommer fram til en internasjonal klimaavtale. Bakgrunnen for det ligger i bl.a. at viljen fra de rike landene til å ta på seg forpliktelser som man står ved, ikke er stor nok til at utviklingslandene oppfatter det som en rettferdig avtale. Derfor er det nødvendig at Norge klarest mulig, snarest mulig, avklarer hvor stor andel av det klimabudsjettet vi skal gjøre krav på hvis vi skal ta vår rettmessige og rimelige del av den jobben.

Jeg har tre utfordringer til klimaministeren. Det første er en utfordring som vi får mulighet til å stemme over i Stortinget denne våren. Det er bra at vi har en oversikt over hva som må gjøres, som bl.a. ministeren fikk fram gjennom den rapporten hun fikk Miljødirektoratet til å lage. Men det holder ikke hvis vi ikke samtidig staker ut kursen for hvordan vi skal komme i mål. Derfor mener jeg at vi må få et klimabudsjett, nemlig statsbudsjettet, som det viktigste styringsdokumentet vi har, som viser en klar kurs for hvordan vi kommer i mål med de klimaforlikene vi har satt oss, både i 2020, i 2030 og peke vei mot 2050.

Det andre er at vi er nødt for å få en debatt om oljeutvinningen. Hvis utslippene fra oljeutvinningen bare i Norge hadde vært på samme nivå i dag som det det var i 1990, ville vi nesten vært i mål med våre egne klimaforpliktelser sånn som de ligger i klimaforliket. Det er økningen i oljeutvinningen som driver utslippene oppover. Og husk at når vi diskuterer oljeutvinning i Norge, når vi diskuterer klimatiltak og elektrifisering av Utsira, snakker vi ikke om kutt i utslipp i oljesektoren – vi snakker om å hindre økning i oljesektoren. Vi er med andre ord langt fra å ta diskusjonen vi burde tatt, nemlig: Hvordan skal vi få til en reduksjon i oljeutvinningen? Dette for å nå våre egne klimaforpliktelser, men også fordi det er det største klimamessige fotavtrykket vi setter i verden. Jeg minner om at utslippene fra eksportert norsk olje og gass er større enn utslippene fra hele det afrikanske folkets CO₂-utslipp.

Det tredje er en oppfordring til at vi bør ta initiativ internasjonalt for å holde løftene våre om at vi skal få på plass en internasjonal finansiering på 1 mrd. USD fra 2020. Norge bør lede an og vise hvordan vi skal få til den opptrappingen fram mot 2020.

Rasmus Hansson (MDG) [10:58:10]: Jeg vil takke deltakerne i denne debatten for innlegg som i hvert fall viser at det fortsatt er engasjement bak norsk klimapolitikk. Det er lovende, selv om vi heller ikke i denne debatten har kommet veldig nær de mer konkrete forpliktelsene og virkemidlene som vi fra Miljøpartiet De Grønne etterlyser.

Vi må konstatere at statsråden altså har forpliktet seg til å kutte norske klimagassutslipp med 30 pst., og har forpliktet seg til at norske klimagassutslipp hvert år fra og med 2013 til og med 2020 skal være 10 millioner tonn lavere enn de er nå. Og så er hun kjempefornøyd med at norske klimagassutslipp har økt med 5 pst. siden 1990 – at de ikke har økt enda mer! Det er en politisk beslutning å være fornøyd med det, men sett i forhold til den klimaoppgaven Norge har påtatt seg, er det utilstrekkelig.

Jeg har imidlertid tro på at når prestisjen legges til side og hverdagen fylles av praktisk tenkning, beveger vi oss vel i riktig retning, og vi kan kanskje bevege oss mot en politikk som er så forpliktende at vi faktisk kan diskutere resultater på sektorområder her i Stortinget hvert år framover og få reelle kutt.

Vi skal ikke kutte for at det skal gjøre vondt. Vi skal ikke kutte for å ødelegge norsk økonomi. Vi skal kutte fordi vi har en internasjonal forpliktelse, og vi skal kutte for å hindre at det blir enda dyrere, enda vanskeligere og enda verre om en stund, som vi vet at det vil bli.

Det går an å bestemme seg for å stanse veksten i utslippene fra person- og godstrafikken, det går an å fase ut nybilsalg av fossilbiler fort, det går an å stanse utslippene fra de store norske utslippspunktene, det går an å stanse eller begrense åpningen av nye felt i olje- og gassvirksomheten, det går an å elektrifisere flere oljefelt, og det går an å skifte ut all fossil oppvarming i byggsektoren. Dette vil anslagsvis kutte 20–21 millioner tonn. Det vil koste. Det vil kreve politikk. Men det er altså forskjellen mellom å gjøre det vi lover, og ikke å gjøre det vi lover. Det betyr at dette nok ikke blir den siste interpellasjonsdebatten om klima her i Stortinget.

Statsråd Tine Sundtoft [11:01:06]: Jeg synes denne debatten har vært oppløftende. Klimapolitikken er et område hvor mange vil mye. Arbeiderpartiet, som ikke hadde klima som ett av sine fem programområder i stortingsprogrammet, er nå også mer offensive i klimapolitikken.

Vi har de samme målene gjennom klimaforliket. Vi skal gjøre innenlandske utslippsreduksjoner i 2020, og vi skal bli et lavutslippssamfunn i 2050. Det er det ingen uenighet om. Målene skal nås, og skal vi nå de store målene, må vi ha det vi kaller en klimadugnad.

På enkelte områder er det nok slik at vi ser for oss ulike måter å komme fram til målene på. Regjeringen har tro på å bruke markedet i miljøets tjeneste. Vi mener at teknologiutvikling og omstillingsevne vil bidra til det grønne skiftet. Men ingenting er jo bedre enn at det er en konkurranse mellom regjering og opposisjon om å komme med de beste forslagene til nye klimatiltak. Men jeg vil advare mot «quick fix»-løsninger, for det er ingen lett oppgave vi holder på med. En omstilling til et lavutslippssamfunn betyr en omstilling av hele samfunnet. Mens dagens utslipp i Norge er på ca. 10 tonn per innbygger i året, betyr en oppfyllelse av togradersmålet et utslippsnivå på rundt 2 tonn per innbygger. Det er omtrent det samme som en vanlig bil slipper ut i løpet av et år eller en litt lang flytur. Men jeg har tro på at lavutslippssamfunnet vil bli et bedre samfunn med sikrere arbeidsplasser som står seg på høyere karbonpriser, og vi vil få trivelige byer med bedre lokal luftkvalitet – byer hvor også kollektivtransporten fungerer bra. Det er jo nå nødvendig at vi satser på kollektivtransport. Vi ser en ny endring i at unge mennesker ikke lenger tar sertifikatet, så da må de enten gå, sykle eller komme seg fram med kollektivtransporten.

Jeg vil takke representanten Hansson for initiativet til denne debatten. Jeg er sikker på at vi kommer tilbake til flere, for det er behov for at vi sammen nå jobber for å få Norge i retning lavutslippssamfunnet. Jeg er for så vidt også enig i at det å diskutere antall tonn gjør det mer konkret, og det var derfor denne regjeringen tok initiativ til å se hvor langt unna målet vi nå var, for å gjøre diskusjonen noe mer oversiktlig.

Presidenten: Sak nr. 1 er da ferdigbehandlet.