Morten Stordalen (FrP) [13:28:06]: Antallet omsorgsovertakelser stiger hvert eneste år. Fra 2008 til 2012 steg antallet årlige omsorgstiltak fra 7 877 til 8 995. Dette er en økning på hele 14 pst. på fem år. For Fremskrittspartiet står det biologiske prinsipp sterkt, og det må legges inn en større innsats på forebyggende arbeid.

Bakgrunnen for interpellasjonen er todelt. For det første er jeg opptatt av at hvert barn får vokse opp i et trygt hjem. Barn er sårbare og har et særlig behov for beskyttelse og omsorg. Dette bør barn ha krav på. Ved å fjerne dagens krav til samtykke fra foreldre for å gi hjelpetiltak, vil barnet fremdeles ha muligheten til å få hjelp fra barnevernet der foreldrene motsetter seg dette.

For det andre er jeg opptatt av familiene. Familier må ikke splittes hvis de med litt hjelp kan lære å ta seg bedre av sine barn.

Jeg vil sikre at vi gjør alt vi kan for å minske behovet for omsorgsovertakelser.

Hjelpetiltak uten samtykke baserer seg på en mindre, men betydningsfull justering av gjeldende rett. Etter dagens lovverk skal barnevernstjenesten sette i verk hjelpetiltak for barnet og familien når barnet – på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner – har særlig behov for det. Hjelpetiltak i hjemmet krever samtykke fra barnets foreldre, mens noen hjelpetiltak utenfor hjemmet er unntatt fra dette kravet.

Omsorgsovertakelse er et tiltak som er unntatt fra kravet til samtykke fra foreldrene. Konsekvensen av dette er at barnevernet kun har ett virkemiddel for å sikre barnets beste der foreldre ikke samarbeider, og det er å flytte barnet. Vi vil gi hjelpetiltak en styrket stilling for å hindre et slikt utfall.

Forslaget innebærer ingen endring i når barnevernet har rett og plikt til å foreta undersøkelser i hjemmet. Videre skal hjelpetiltak fremdeles kun igangsettes når forholdene i hjemmet eller barnets særlige behov tilsier det. Når hjelpetiltak igangsettes, mener jeg det er viktig at det gis tilstrekkelig med tid til å vurdere om tiltaket har en effekt på familien. Tiltakene må ha som mål å ta tak i familienes utfordringer, og også rettes mot foreldrene der foreldrene trenger oppfølging.

Det er svært viktig for Fremskrittspartiet å ivareta familiens rettssikkerhet i møte med barnevernet. Undersøkelser skal, etter dagens lovverk, ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier. Denne bestemmelsen må overholdes, slik at familier ikke over lengre tid overvåkes uten at barnevernet oppdager problemer i hjemmet. Videre bør det lovfestede kravet om en tidsavgrenset tiltaksplan følges, og planen må gjøres tilgjengelig for familien.

Kontakt med barnevernet kan oppleves som en vanskelig påkjenning, som kan avhjelpes noe ved at familien får håndfast informasjon om tiltak og gjennomføringslengde. Den løsningen vi nå presenterer, gir barnet større mulighet for å få hjelpetiltak enn gjeldende lovgivning gir, og Barneombudet har gitt sin tilslutning til det.

Vi vet at med dagens lovverk er det slik at foreldre som takker nei til å ta imot hjelp i hjemmet, ikke alltid gjør det fordi de ikke ønsker å samarbeide; de gjør det fordi de har tro på sin egen kraft og sine egne ressurser til selv å være foreldre, uten at de kjenner konsekvensene av å takke nei. En alvorlig konsekvens av å takke nei kan være at den eneste utveien barnevernet har, er å ta barnet ut av familien. En rekke barnefamilier og foreldre har henvendt seg til meg med nettopp dette som bakteppe. De visste ikke hva det betydde. Barnevernet kan heller ikke med dagens lovverk gå inn i hjemmet uten foreldrenes samtykke for å gi hjelpetiltak. Vi vil lage et nytt trappetrinn som blir en mellomløsning når ikke alt er svart/hvitt. Men barnevernet må samtidig settes i stand til å yte gode tiltak og god hjelp i hjemmet, ved å bli en medspiller. Det må også bli slik at det er større toleranse for å bruke litt lengre tid på å gi hjelpetiltak, forutsatt at en ikke snakker om grov vold eller overgrep, for da skal barnet raskt ut.

Det blir meg fortalt at i dagens system er det ofte slik at man har noen timer med samtaler med foreldrene, så observerer man kanskje en halv dag eller én dag i hjemmet, og innen fire uker er barnet omplassert. Som sagt, forutsatt at vi ikke snakker om grov vold eller overgrep, må barnevernet gis større mulighet til å bruke litt lengre tid på å hjelpe familiene. Vi vet også gjennom en rekke Brennpunkt-dokumentarer det siste halvåret og en rekke henvendelser at dette er et økende problem. Vi vet også at de barna dette gjelder, scorer dårligere når det gjelder både skole og helsetilstand. Barna det handler om, fortjener å få en ekstra sjanse, ved at man, der det er mulig, setter foreldrene i stand til å bli gode omsorgspersoner.

Vil statsråden medvirke til at det allerede nå i 2014 settes i gang et arbeid med en lovendring som gir barnevernet større mulighet til å gi nødvendige hjelpetiltak også uten foreldrenes samtykke – i tråd med regjeringsplattformen?

Statsråd Solveig Horne [13:34:03]: Jeg vil takke interpellanten Stordalen for viktige innspill i en veldig viktig debatt.

Målet med barnevernstjenestens arbeid er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Formålet er å bidra til at barn og unge får trygge og gode oppvekstsvilkår. Hjelpetiltak er viktig i barnevernstjenestens arbeid for å oppnå akkurat disse formålene. Hjelpetiltak skal hjelpe barna i familien og forebygge mer inngripende tiltak. Hjelpetiltak i hjemmet er de klart mest brukte tiltakene i norsk barnevern. Nærmere 80 pst. av hjelpetiltakene ble i løpet av 2012 gjennomført i hjemmet. Dette samsvarer også med barnevernlovens utgangspunkt. For lovens utgangspunkt er at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre, og at hjelp etter barnevernloven primært skal gis i hjemmet.

Hjelpetiltak i hjemmet skal alltid vurderes før mer omfattende tiltak iverksettes. Det er viktig å ha oppmerksomhet på dette nettopp for å kunne forebygge mer alvorlige situasjoner og mer inngripende tiltak, som f.eks. omsorgsovertakelse. Formålet med å sette i verk hjelpetiltak i familien er å bidra til positiv endring hos barnet og i familien. Det er viktig å finne tiltak som styrker familiens ressurser, og da må det iverksettes både tiltak som er rettet mot barnets behov, og tiltak som går ut på å bedre foreldrenes omsorgsevne. Ordlyden i barnevernlovens bestemmelse om hjelpetiltak er endret fra 1. januar i år, slik at formålet om å bidra til positiv endring hos barnet eller familien skal gå klart fram av loven.

Foreldrene er de viktigste personene i barns liv. Jeg er opptatt av at vi må gi foreldre som sliter, den støtten de trenger for å være gode omsorgspersoner for sine barn. Tiltak som styrker samspill og tilknytning mellom barn og foreldre, vet vi kan forebygge omsorgssvikt. Vi vet også at de første leveårene har stor betydning for barns utvikling. Derfor er det viktig å ha særlig oppmerksomhet på de barna som er under seks år.

Hjelpetiltak er som hovedregel frivillige tiltak. Frivillige tiltak må alltid vurderes før tvangstiltak. Det er viktig at det bygges tillit mellom familien og barnevernstjenesten. Norsk barnevernlovgivning og praksis bygger på at hjelp og støtte til barn og unge i utgangspunktet skal baseres på samarbeid og frivillighet. Adgangen til å pålegge hjelpetiltak er dermed snever, men hjelpetiltak kan pålegges av fylkesnemnda i noen tilfeller. I forarbeidene til barnevernloven beskrives viktigheten av at hjelpetiltak skjer i samarbeid med familien. Årsaken til det er at en gjennomføring av hjelpetiltak mot foreldrenes vilje ofte vil være vanskelig. Samarbeid mellom barnevernstjenesten og foreldrene blir ansett som viktig for at hjelpetiltakene skal ha en funksjon. Utstrakt bruk av tvangstiltak vet vi kan utfordre foreldrenes tillit til barnevernet. Utgangspunktet for barnevernets tjeneste er derfor samarbeid om frivillige, egnede og tilpassede hjelpetiltak.

Vi har i den senere tid sett en økning i bruken av akuttvedtak. Jeg mener at verdien av frivillighet ved fastsettelse av hjelpetiltak må veies mot barnets behov for trygge oppvekstsvilkår og rett til hjelp til rett tid. Barnets beste skal alltid være avgjørende ved valg av tiltak etter barnevernloven. I regjeringsplattformen framgår det at regjeringen vil at barnevernet må få større adgang til å gi nødvendige hjelpetiltak, også uten samtykke, der det er nødvendig for å forebygge omsorgsovertakelse. Det aller viktigste er å hjelpe de barna som trenger det.

Vi vet at omsorgsovertakelse er et svært inngripende tiltak. For i større grad å kunne forebygge omsorgsovertakelse kan det være nødvendig at flere hjelpetiltak enn i dag skal kunne pålegges av fylkesnemnda. Dette vil sikre at tilstrekkelige og effektive hjelpetiltak etableres i rett tid, selv om foreldrene motsetter seg det. Slik reglene er i dag, er det få hjelpetiltak som kan gjennomføres ved pålegg. Fylkesnemnda kan om nødvendig pålegge at det skal settes i verk tiltak som opphold i barnehage eller annet egnet dagtilbud for barnet.

Fylkesnemnda kan også pålegge tilsyn. Tilsyn gjennomføres av barnevernstjenesten ved meldte eller uanmeldte tilsyn i hjemmet. Formålet er å kontrollere at barn ikke utsettes for forsømmelser, overgrep eller mishandling. Dersom tilsynet skal kunne pålegges, må vilkårene for omsorgsovertakelse være oppfylt.

Pålegg om hjelpetiltak benyttes svært lite i praksis. I 2012 ble det totalt fattet bare fem vedtak i fylkesnemndene som gjaldt pålegg om hjelpetiltak. I 2013 var det tilsvarende antallet to.

I fjor vår, ved behandlingen av Prop.106 L for 2012–2013, sluttet Stortinget seg til forslaget om å utrede om hjelpetiltak i større grad skal kunne pålegges foreldrene. Bakgrunnen var viktige forslag fra Raundalen-utvalget i NOU 2012: 5, Bedre beskyttelse av barns utvikling. Utvalget foreslo at fylkesnemnda bør kunne pålegge foreldrene flere typer hjelpetiltak for en tidsbegrenset periode. Utvalget foreslo videre å senke dagens beviskrav for å kunne pålegge tilsyn i hjemmet samt å utvide dagens adgang til å pålegge kompenserende tiltak. Utvalget presiserte at pålegg om hjelpetiltak vil være med på å understreke sakens alvor for foreldrene, men òg kan virke motiverende for foreldre med endringspotensial.

Jeg kan allerede nå si at jeg ønsker å utvide dagens adgang til å pålegge hjelpetiltak. Hvordan de endringene skal uformes, må jeg utrede nærmere. Men i den utredningen må viktige hensyn knyttet til barns beste, verdien av frivillighet og utfordringen knyttet til tvang veies opp mot hverandre.

Jeg ønsker òg å utrede om flere kompenserende tiltak, som f.eks. opphold i besøkshjem, avlastningstilbud, fritidsaktiviteter eller bruk av støttekontakt, skal kunne pålegges, der dette anses som nødvendig.

Jeg vil òg vurdere om fylkesnemndene skal kunne gi pålegg om omsorgsendrende tiltak. I dag er det ikke mulig å pålegge slike tiltak. Det er ut ifra tanken om at frivillighet er en forutsetning for at tiltakene skal ha effekt. Det kan hende at manglende kunnskap om tiltakene og frykt for å ta imot hjelp er foreldrenes begrunnelse for å avvise tiltakene. Vilkårene for når slike tiltak bør kunne pålegges vil òg bli vurdert.

I tillegg ønsker jeg å vurdere muligheten for å senke vilkårene for å pålegge tilsyn. I dag kan fylkesnemnda pålegge tilsyn når vilkårene for omsorgsovertakelse er tilstede. Det innebærer at tilsyn først kan pålegges når situasjonen for barnet er særlig alvorlig. Dersom dagens strenge vilkår blir lempet på, vil tilsyn som hjelpetiltak kunne bli mer egnet.

Som svar på interpellantens spørsmål angående lovendring, vil jeg avslutningsvis informere om at arbeidet med å vurdere en lovendring om pålegg av hjelpetiltak allerede er godt i gang.

Morten Stordalen (FrP) [13:42:54]: Jeg vil takke statsråden for hennes positive holdning til denne interpellasjonen. Jeg vet at statsråden er opptatt av barn og barns rettssikkerhet og samtidig av å ivareta foreldrenes rettssikkerhet.

Med dagens system bygger hjelpetiltak i hjemmet på frivillighet. Men så er det ikke noen tvil om at det er en jobb å gjøre med å sende signal til dem som jobber i barnevernet, om at man faktisk må samspille og samhandle bedre. I dag vet vi at en del kvier seg for å ta imot hjelp, for det er for noen ensbetydende med noe skummelt. Barnevernet, som jeg har sagt tidligere, må i større grad ses på som en medspiller og i større grad bli en samhandler og en hjelper. Når vi ser utviklingen innenfor barnevernssaker, er det ved samlivsbrudd barnevernssakene øker mest. På grunn av konflikten mellom foreldrene skulle man tro at det i mange tilfeller burde være mulig å sette seg ned og gå igjennom hva som er greit, og hva som ikke er greit for barnet å høre på, sånn at man – av hensyn til barnet – kan få foreldrene til å snakke bedre sammen, slik at man unngår unødvendige omsorgsovertakelser. Det er det verst tenkelige utfallet, og det er det som ofte skjer i dag fordi man ikke tar imot hjelp. Man nekter, og så blir det en konflikt som ender med en omsorgsovertakelse. Når vi vet konsekvensene av slike omplasseringer, at syv av ti barn scorer dårligere nettopp i skolen og når det gjelder utdannelse og helse, er det lønnsomt for samfunnet å strekke ut en hånd og sette barnevernet i stand til å få det trappetrinnet, som dette ville medføre, som kunne forebygge og forhindre en rekke omsorgsovertakelser. Enhver slik bør vi forhindre. At barnet vokser opp i og sammen med familien, er absolutt det beste.

Så jeg tror på bedre informasjon. Det må komme signal også fra oss om at barnevernet i større grad er en medspiller; det må gjøres mer ufarlig. Men det er en jobb vi må gjøre sammen, alle og enhver.

Statsråd Solveig Horne [13:45:20]: Jeg er helt enig i interpellantens betraktninger nå i dette innlegget. Både som statsråd og etter å ha jobbet som stortingsrepresentant i fire år med dette feltet, vet jeg ikke hvor mange fortvilte foreldre jeg har hatt på telefon – foreldre som føler seg overkjørt av barnevernet. Jeg hadde senest på lørdag en taxisjøfør som begynte å grine i telefonen, for han følte seg helt overkjørt av barnevernet, og det eneste han ønsket var å være en god forelder til sitt barn. Samtidig har jeg òg hatt mange telefoner og besøk av fortvilte barn som sier: Hvorfor kom dere ikke før? Dette viser at dette er sammensatt. Vi kan altså ikke slutte å jobbe for det beste for både familien og spesielt for de barna som trenger at vi som myndigheter er der og sikrer at de får en trygg, god oppvekst.

80 pst. av alle hjelpetiltak foregår i hjemmet. De som jobber både på helsestasjonen, i barnehager og i skolen har altså sin viktigste oppgave i å se om det er familier eller barn som trenger hjelp. Da må vi sikre at vi har et godt apparat ute i kommunene, og det er veldig mange kommuner nå som har satt i gang med egne familiesentre, der de jobber på tvers. Det er Mitt liv-kommuner, det er modellkommuner som virkelig nå jobber på tvers av fagfeltene sine. Jeg tror vi vil se resultater av at vi får komme tidlig inn og hjelpe familiene tidlig. For kanskje er hjelpen den familien trenger, at foreldrene får hjelp til å være foreldre. Hvis vi kan klare å unngå akuttvedtak ved å hjelpe familien, er det ett ord som betyr veldig mye, og det er tillit – tillit mellom dem som jobber i barnevernet, barnevernet og den familien som trenger hjelp. Med en gang det er et tillitsbrudd der, blir det konflikter, og man får ikke hjulpet de barna som trenger hjelp.

Så det kommer til å være en viktig oppgave framover nå, for hva kan vi gjøre for å styrke barnevernet og styrke tilliten mellom familiene og barnevernet?

Jeg er òg opptatt av at vi skal ha rettssikkerhet. Derfor er jeg veldig glad for at vi nå òg har satt i gang en evaluering av fylkesnemndene. Vi skal evaluere sakkyndighetskommisjonen, og det skal innføres egenerklæringer for de sakkyndige. Det er òg med på å skape en tillit ute blant dem som er inne i barnevernet.

Det blir satset mye nå ute i kommunene, men det viktigste vi kan gjøre som politikere og myndigheter er å ha fokus på forebygging og tidlig innstas, styrke helsestasjonene og få kunnskap til dem som skal jobbe med barn, sånn at de ser barna, og at vi hele veien får en tillit der barnevernet kan komme inn og hjelpe familien i hjemmet når det er nødvendig.

Rigmor Aasrud (A) [13:48:30]: Det er et krevende tema interpellanten tar opp i sin interpellasjon. Forslaget vil innebære større bruk av tvang i barnevernet enn i dag. Som interpellanten sier i sin interpellasjon, er omsorgsovertakelse svært inngripende og bør bare brukes som siste utvei. Samtidig møter vi barn som sier at de burde fått et hjelpetiltak tidligere, og spørsmålet er om vi har et system som fanger godt nok opp og gir gode nok tilbud til disse barna.

Det er enkelt å være enig i at en bør sette inn mer hjelp tidligere, men når representanten Stordalen viser til at man i regjeringsplattformen tar til orde for å sette inn hjelpetiltak uten at foreldrene samtykker, og at dette skal føre til at barnet sikres rett til hjelp i hjemmet, reiser det en rekke kompliserte spørsmål. For, som statsråden sa: Tillit er et nøkkelord i barnevernet. Og tvangstiltak kommer ofte i konflikt med det. Hvilke virkemidler skal tas i bruk hvis foreldrene sier nei og låser døra? Og hvordan tenker en seg at en person som kommer inn i et hjem, skal kunne bidra til endring hvis foreldrene ikke vil ha personen der? Hvem skal avgjøre om et tvangstiltak skal settes inn, og hvordan skal man i praksis gå fram? Hva er sanksjonsmulighetene? Og hvordan henger dette sammen med menneskerettigheter og lovverket om privatlivets fred?

Forslaget reiser en rekke prinsipielt vanskelige spørsmålsstillinger, som må utredes grundig. Jeg oppfatter statsrådens innlegg som nettopp et svar på det. Selv om vi også her ser at gjennomgangskraften er større enn gjennomføringskraften, er jeg faktisk glad for at statsråden tar seg tid til en god gjennomgang av disse krevende spørsmålene.

I interpellasjonen sies det at antall omsorgstiltak i barnevernet har økt kraftig det siste tiåret. Spørsmålet er om det er grunnen til det forslaget som her ligger på bordet. Ja, barnevernet har hatt en kraftig og villet økning de siste årene. Fra 2008 har antallet barnevernstiltak økt med 20 pst. 83 pst. av tiltakene er hjelpetiltak, mens bare 17 pst. er omsorgstiltak. Det har skjedd en dreining i tilbudet. Veksten i hjelpetiltakene er på 22 pst., mens omsorgstiltakene bare har økt med 14 pst.

At tidligere barnevernsbarn har dårligere helse, mindre utdanning og lavere lønn enn snittet, er riktig. Men man må ta i betraktning at barn og familier som er brukere av barnevernstjenesten, i utgangspunktet skiller seg fra snittet i den øvrige befolkningen. Ifølge Prop. 106 L fra i fjor er barna i barnevernet kjennetegnet av at de kommer fra hjem der foreldrene har mange belastninger og levekårsutfordringer. Det er psykiske og somatiske sjukdommer, bekymringer, familiekonflikter, inntektsproblematikk, rusproblematikk og arbeidsløshet. Men man kan ikke dermed konkludere med at barnevernsbarnas levekår skyldes at de har vært i barnevernets omsorg. Vi har ikke noe sammenligningsgrunnlag på hvordan det ville gått med disse ungene dersom barnevernet ikke hadde overtatt omsorgen, eller iverksatt andre tiltak. Det vi derimot vet fra andre undersøkelser, er at sosioøkonomiske forhold som utdanningsnivå og inntekt har en tendens til å gå i arv. Vi vet også at dårlig økonomi fører til dårligere helse og lavere levealder enn det gjennomsnittet har.

Barnevernet trenger fortsatt oppmerksomhet og fortsatt satsing. Regjeringen har så langt kun snakket om det. Tiltak som presenteres som satsinger, er finansiert ved omprioriteringer. Vi venter spent på hva som blir regjeringens satsing på området. Forslaget som her omtales, vil kreve mye også på bevilgningssiden.

Mette Tønder (H) [13:53:01]: Først takk til representanten Stordalen for at han tar opp dette viktige spørsmålet, og takk til statsråden som følger opp på en utmerket måte.

Det finnes vanskelige avveininger i spørsmålet som reises. Det å tvinge noen til å ta imot hjelp for å bli bedre omsorgspersoner er ikke uten dilemmaer. Men la oss tenke oss en liten familie – kanskje litt umodne foreldre, tre barn på rappen, noen samlivsutfordringer og en litt beskjeden evne til å sette barn og ikke seg selv først. Det begynner å hagle med bekymringsmeldinger – ikke vold, ikke slag, ikke spark, men sånn murr-i-magen-greier, hvordan en takler barn som er stresset, språkbruk overfor barn, opptreden og litt manglende empati. La oss si at denne lille familien fikk tilbud om hjelp, men sa nei, kanskje fordi barnevernet føltes som noe skummelt, eller at en ikke klarte å se barnas og sitt eget behov i alt annet som foregikk i livet akkurat da – altså en familie litt på randen, men ikke helt der ennå, barn som sårt trenger hjelp, men som ikke får det. Denne familien ville antakeligvis ha sklidd videre. Kanskje kunne det ha gått bra, men sannsynligheten for at barnevernet måtte inn senere, med de omkostningene det ville hatt for barna som måtte vente, er store.

Hva hvis barnevernet kunne ha sagt at vi ser at disse barna trenger hjelp? Vi tror at foreldrene kan bli gode omsorgspersoner, med litt hjelp, og vi vil kreve å få komme inn med hjelpetiltak, fordi barna har rett til å få hjelp av oss når ikke de nærmeste får det til – altså et skifte fra foreldrenes rett til å si nei til barnas rett til å få hjelp. Hvis denne familien fikk hjelp, kanskje noe avløsning, et kurs om hvordan en takler barns løsrivingsfaser, en påminnelse om at i alt familieliv gjelder som hovedregel «barn først, foreldre etterpå», ville kanskje denne historien endt bra. Jeg har sett det fungere, jeg har sett familier snu og komme seg opp av dumpa, og jeg har sett barn få det bedre. Jeg er glad for at statsråden nå skal starte arbeidet med å gi dem som jobber sammen med disse familiene, det nødvendige verktøyet for å sikre barna.

Ib Thomsen (FrP) [13:55:34]: Det er en viktig sak vi debatterer her i dag. Det er en del avveininger, det er en del dilemmaer, men vi må tørre å ta diskusjonen.

Barnevernssaker starter ofte med bekymringsmeldinger. Barnevernssaker starter ofte i skoler, i barnehager, på helsestasjoner og ikke minst via naboer. Når vi vet at disse som jeg nevnte nå, altså statlige institusjoner, kommunale institusjoner og naboer, opplever det som vanskelig å melde saker til barnevernet, da har vi en utfordring. Når vi vet at mange sliter der ute, og alle disse institusjonene sitter og ser på dette og fortsatt føler det vanskelig, er det ikke rart at familier kvier seg for å ta kontakt med barnevernet og kvier seg for å be om hjelp. De kvier seg for å be om den hjelpen de trenger i samarbeid med barnevernet, fordi de er redd for å havne på barnevernets lister, som det sies. Når Barneombudet mener at dette som representanten Stordalen tar opp, er en god, viktig og riktig løsning for mange barn, er det viktig at vi tar med oss dette videre i diskusjonen.

Foreldre og barn skal selvfølgelig være med på å medvirke i egne saker, men de trenger hjelp. Men vi – og da mener jeg kommunene – må også ha muligheten til å hjelpe barna i hjemmet og ikke minst i nærmiljøet, som også er viktig for barn i den vanskelige situasjonen de er i. Det verste man kan gjøre, er å ta barna ut av nærmiljøet sitt og tvangsflytte dem når de er i denne sårbare og vanskelige situasjonen.

Noen barn og familier trenger oppfølging også – kontinuerlig oppfølging, kanskje over lengre tid. Da er hjelpetiltak i hjemmet nødvendige og gode tiltak, slik jeg ser det, og ut fra de signalene man får utenfra. Det å styrke familien, at familien har tro på seg selv: dette kan vi mestre – det er kanskje bare det som skal til. Da må vi bruke all tid og kunnskap vi har, på barnas beste. Omsorgsovertakelse kan være noe av det verste som kan skje for barna og foreldrene. Vi må kunne si til oss selv at vi har prøvd å hjelpe foreldre og barn hjemme, kanskje brukt tiltak som kan være vanskelige, altså gjort avveininger ved dilemma. Dette må vi ta oss tid til å se på. Dette må vi kunne finne løsninger på, og da må vi ta hensyn til barna. Alt for barnas beste.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [13:59:22]: Jeg vil takke interpellanten for å reise en viktig debatt. Jeg er helt enig med dem som mener at her er det mange ting som må veies opp mot hverandre, men jeg håper at vi klarer å finne gode løsninger.

Barns beste skal alltid veie tungt, og barnevernloven er veldig tydelig på at barn har rett til hjelp til rett tid. Det er derfor et interessant forslag som regjeringen har i sin plattform, og som interpellanten tar opp i dag.

Fram til nå har hjelpetiltak med noen unntak vært frivillige og noe foreldrene må samtykke til. I mange tilfeller vet vi at foreldrene sier nei, og at barnevernet sitter mer eller mindre hjelpeløse tilbake, fordi problemene i familien ikke er store nok til at de kan gripe inn. Barnevernet har da ikke noe annet valg enn å vente på en forverring i familien eller håpe at tålmodig arbeid med foreldrene fører til samtykke.

På den andre siden sitter foreldre og familie med rett på beskyttelse mot offentlig inngripen når det ikke er nødvendig. Derfor har vi i dag en barnevernslov som kun tillater tvang som siste utvei etter at hjelpetiltak er forsøkt.

Det bør fortsatt være en høy terskel for å gjøre stor inngripen i familiers liv uten deres samtykke. Vi vet at det beste for barnet er at alle parter samarbeider godt for å finne løsninger. Tvang tilspisser som oftest konflikten og kan gjøre samarbeidet enda vanskeligere. Derfor bør samarbeid og frivillighet fortsatt være viktig i barnevernets arbeid med familier. Dette er også til barns beste.

Statsråden var i sitt innlegg inne på viktigheten av å ha tillit mellom barnevern og hjem og familie, og det er jeg helt enig i. Det er viktig at befolkningen har tillit til barnevernet, tillit til at de tar gode og velbegrunnede avgjørelser.

Derfor har vi også en lov som sier at man skal forsøke hjelpetiltak før man tar i bruk siste utvei, som er omsorgsovertakelse. Dette gir foreldre en sjanse til å forbedre seg, noe mange gjør. Men mange gjør dessverre ikke det, og da er det for mange barn altfor lang tid å vente på at foreldrene skal samarbeide og hjelpetiltak forsøkes. Barnevernet skal handle til barnets beste, og da må vi også legge til rette for at barnevernet kan gripe inn når de ser at dette ikke er til barnets beste og foreldrene ikke viser tegn til å forbedre seg.

Jeg har også lyst til bare å ta med et lite tilleggsmoment. Statsråden var i sitt svar også inne på viktigheten av forebygging, og det er jeg helt enig med statsråden i, men vi må heller ikke glemme ettervernet. Rapporten fra NOVA som interpellanten viser til, kom med dystre tall for barnevernsbarna, og jeg er enig i at tidlig innsats er viktig for å sikre en god utvikling og forhindre at barn følger f.eks. foreldrenes mønster. Samtidig vil jeg trekke fram at i de tilfellene hvor barnevernet har vært inne med tiltak store deler av barnets oppvekst, peker også forskningen på at oppfølging etter fylte 18 år kan være avgjørende. Altså vil en styrking av ettervernet være viktig for å hjelpe ungdommer som har fått en dårlig start på livet, inn i voksenlivet på en god måte. I de tilfellene hvor dette skjer, ser vi at flere tar høyere utdanning, som gir grunnlag for å skape et godt voksenliv. Det er de færreste av oss som er helt klare til å stå på egne ben når vi har fylt 18. Det gjelder selvsagt også for barnevernsbarna. Så inn i denne debatten ønsker jeg også å bringe dette: Ja, vi skal være opptatt av forebygging – det er viktig – men ettervern er også viktig når vi diskuterer en sak som denne.

Jeg vil takke interpellanten for å ha reist en viktig diskusjon. Den skal vi selvsagt fortsette.

Terje Breivik (V) [14:04:43]: Temaet som interpellanten tek opp, er ikkje enkelt, men like fullt veldig viktig. Omsorgsovertaking skal vera siste utveg. Me må ha eit regelverk som gjer det enkelt å arbeida ut frå minste-inngreps-prinsipp, som i praksis betyr at hjelpetiltak bør vera prøvde før omsorgsovertaking der dette vert vurdert som fagleg forsvarleg, som sjølvsagt òg er regelen i dag.

Hovudregelen som me debatterer i dag, barnevernslova § 4–4, er at hjelpetiltak er frivillige og krev samtykke frå foreldra. Følgjene av manglande samtykke kan føra til at det går lang tid før barnet får hjelp, og at omsorgssvikta må verta alvorleg før barnevernstenesta får gjort noko. Det er eit dilemma. Når foreldra nektar å ta imot hjelp, er det òg vanskeleg for barnevernstenesta å koma i posisjon. Ofte er ein heilt avhengig av godt samarbeid med foreldra. Effekten av tiltak for barn mot viljen til foreldra vert derfor mindre.

Etter dagens lovgjeving kan fylkesnemndene påleggja gjennomføring av to typar hjelpetiltak: opphald i barnehage eller anna eigna dagtilbod for barnet og tilsyn i heimen. Har barnet særskilt behov for hjelp, har barnevernet plikt til å tilby hjelpetiltak i heimen. Det er behovet til barnet som er og skal vera avgjerande. Ved at foreldra kan nekta dette vert rettsstillinga til barna svekt.

Dilemmaet botnar i at eit eventuelt pålegg om hjelpetiltak medfører eit unntak frå prinsippet om frivilligheit, som føresegna elles lyder på. Derfor må òg, som ministeren sa, frivilligheit og godt samarbeid med foreldra alltid forsøkjast først, slik lova òg er meint.

Raundalen-utvalet føreslår i NOU 2012: 5, Bedre beskyttelse av barns utvikling, at dette vert utvida til andre hjelpetiltak, og NOU-en har ei rekkje punkt for eit betre barnevern, som må realitetshandsamast og følgjast opp. At fylkesnemndene skal kunna påleggja fleire typar hjelpetiltak, er berre eitt av mange tiltak i utgreiinga.

I regjeringsplattforma til Høgre og Framstegspartiet står det:

«Barnevernet må få større adgang til å gi nødvendige hjelpetiltak, også uten samtykke der det er nødvendig for å forebygge omsorgsovertagelse.»

Det er viktig å klargjera at det ikkje berre er barnevernstenesta som skal ha dette mynde, men at kompetansen skal liggja i fylkesnemndene.

Statistikken er dyster for barn under offentleg omsorg. At det går dårleg for så mange som sju av ti barn ifølgje ein NOVA-rapport, seier noko om at me ikkje når fram med rett hjelp til rett tid for barna. Fleire barn meiner òg at barnevernet burde ha hjelpt dei tidlegare.

Venstre støttar tilrådinga frå Raundalen-utvalet om at fylkesnemndene skal få høve til å påleggja fleire hjelpetiltak, men vil presisera òg frå denne talarstolen at alle utvegar for å etablera samarbeid og frivilligheit rundt hjelpetiltak må vera prøvde. Det er å setja barnet først.

Karin Andersen (SV) [14:08:24]: Jeg møtte en gang noen i barnevernet som sa til meg at det handler om å komme for seint så tidlig som mulig, og det er det vi snakker om. Jeg vil takke interpellanten, og jeg vil også takke statsråden, for at man har tatt opp saken, og fordi det jobbes med dette. Det er utrolig viktig.

Sjøl har jeg besøkt veldig mange barnevern, og det var veldig tydelig at barnevernet måtte styrkes. Det veldig mange i barnevernet sa, var at de ikke hadde tid og ressurser til å hjelpe dem som det ikke var helt kritisk for. Foreldre eller ungdom som sjøl innså at de trengte hjelp, ble ansett for å være i en situasjon der de ikke kunne bli prioritert med de knappe ressursene som var. Det er en av grunnene til at vi, da vi satt i regjering, styrket barnevernet kraftig, med 800–900 stillinger ute, for å kunne ha kapasitet til å ta imot alle og hjelpe alle familiene på en bedre måte.

Men det også veldig mange i barnevernet har fortalt meg, som jeg hører flere her også har hørt, er at de strever med at noen familier der barn absolutt trenger hjelp, sier nei til frivillige hjelpetiltak. Derfor er SV også opptatt av at vi følger opp det som Raundalen-utvalget sa om dette.

Jeg er veldig klar over alle de problemene som følger med dette. Det er veldig mange medrepresentanter som har vært oppe og snakket om det, så det trenger jeg ikke å gjenta. Men det er viktig at det er barnets beste som må være førende for det vi gjør, også når foreldrene ikke innser hva som er barnets beste.

Det betyr at det å ha et barnevern som må styrkes når det gjelder kompetanse, bl.a. det å ha evnen til å snakke med både voksne og barn på en måte som gjør at man ikke føles så truende, og er så truende, er utrolig viktig. Men det at flere barn trenger tiltak uten at det nødvendigvis er så alvorlig at de må flyttes ut av hjemmet, mener jeg også er ganske åpenbart. Og jeg ønsker at de mulighetene skal bli brukt. Det å skaffe de som jobber i barnevernet, og også de som jobber i andre deler av samfunnet, god kunnskap om og innsikt i unger som trenger hjelp, er viktig. For det er slik for veldig mange av oss at vi tror ikke noe på det før vi lærer oss hvordan vi skal se det.

Så jeg er veldig glad for det som blir sagt om at man skal jobbe videre med dette, og at det er ulike måter det kan gjøres på, både med tilsyn og med ulike tiltak. Hvis vi skal få dette til, tror jeg ikke vi kommer unna at regjeringen må øke satsingen på barnevernet generelt, for det å følge opp folk som i utgangspunktet er skeptiske og kanskje også redde for barnevernet, er veldig krevende. Dette kan også være familier som ikke har norsk som morsmål, og som har en annen kulturbakgrunn, der forholdet mellom foreldre og barn er helt annerledes enn det vi aksepterer i Norge. Det tror jeg vi bare må tørre å snakke om, for sånn er det. Og da er det også veldig lett å spre disse skumle fordommene om hva barnevernet egentlig er, at det er noen som bare kommer og tar ungene, og som ikke er der for å hjelpe deg.

Så hvordan går det med barnevernsbarna? Mange av dem har det vanskelig. Og vi vet ikke hva som skyldes den vanskelige barndommen eller at noen av dem ikke har fått god nok hjelp av barnevernet. Det kan skyldes begge deler. Men det er vanskelig å konkludere med at det bare er barnevernet, og det man gjør i barnevernet, som har ansvaret for dette. Så jeg er veldig enig i at vi skal være forsiktige med hvordan vi omtaler dette. Jeg mener også det er åpenbart at de som trenger oppfølging etter at de er 18, må få det, for det er ikke mange som ikke trenger det.

Til slutt: Ja, det er riktig at mange kommer fra vanskeligstilte familier, men det å ha en beskjeden evne til å sette barnet først, er ikke noe som bare finnes hos vanskeligstilte mennesker med dårlig råd. Det finnes i de beste og kanskje også i de såkalte aller beste familier.

Fredric Holen Bjørdal (A) [14:13:45]: Eg takkar interpellanten for å ta opp eit interessant tema. Barnevernet har jo i høgste grad vore på dagsordenen det siste halvåret. Særleg NRK med sine Brennpunkt-dokumentarar har vist barnevernet som ei sterk og maktutøvande myndigheit. Framstillinga i media er kanskje noko unyansert, men slik vil det alltid vere så lenge barnevernet er underlagt streng teieplikt og har profesjonelle og etiske standardar. Det er likevel ikkje tvil om at dette området i forvaltinga har eit forbetringspotensial.

Men det interpellanten i dag inviterer til debatt om, er noko anna enn det vi vanlegvis diskuterer. Ein tek utgangspunkt i at barnevernet slett ikkje har så stor moglegheit til bruk av makt som det kanskje blir framstilt som. Det er rett at barnevernet i særlege tilfelle har anledning til å flytte eit barn ut av familien, men det blir sjeldan fokusert på den makta foreldra har i kraft av at dei kan takke nei til så mange av hjelpetiltaka frå barnevernstenesta – hjelpetiltak som også har som føremål å førebyggje omsorgsovertaking.

Vi er alle einige om nokre grunnleggjande prinsipp når det gjeld tiltaksapparatet i barnevernet, som fleire har vore inne på: At det skal leggjast avgjerande vekt på å finne tiltak som er til det beste for barnet, at det har ein eigenverdi for eit barn å vekse opp hos dei biologiske foreldra sjølv om det er visse manglar ved heimen, og at ein ikkje skal gjere større inngrep enn det som er heilt nødvendig. På den måten respekterer ein også artikkel 8 i menneskerettskonvensjonen om omsynet til privatlivets fred. Dette er ein sentral intensjon i barnevernslova: å beskytte familien mot unødige inngrep. Og det er vel nettopp derfor ein i hjelpetiltaka har lagt så stor vekt på samtykke frå foreldra.

Sjølvsagt handlar det også om sannsynlegheita for å oppnå gode resultat ved å setje inn tiltak. Når foreldra er positivt innstilte til samarbeid med barnevernet, er sannsynet for å lykkast mykje større. Men spørsmålet er – som interpellanten tek opp – om vektlegginga av frivilligheit fører til at ressursane vert brukte på dei som ønskjer hjelp framfor dei som kanskje treng det mest. At foreldra har full rett til å avstå frå hjelpetilbod, gjer realiseringa av lova sin intensjon med hjelpetiltak vanskelegare. Når familien ikkje er innstilt på samarbeid, har barnevernet to valmoglegheiter: Dei kan leggje bort saka, eller dei kan fremje sak om omsorgsovertaking. Det finst ikkje nokon middelveg. Ofte skjer det første fordi spranget å gå til omsorgsovertaking er for stort, særleg viss ein ikkje har prøvd hjelpetiltak først. Då er sjansen for at barn som treng hjelp, ikkje får det, absolutt til stades. Og kva gjer vi med det?

Mitt råd til statsråden er å trekkje pusten og tenkje seg om før ho følgjer det som eg oppfattar som interpellanten sitt ønske om så raskt som råd å føreslå meir tvang i hjelpetiltaka. Det er, som bl.a. representanten Aasrud var inne på, for mange ubesvarte spørsmål her til å ha hastverk. Er det f.eks. rett å utvide barnevernet sine tvangsmoglegheiter og la det gå utover privatlivets fred om det reduserer sjansane for omsorgsovertaking? Er det i det heile mogleg å få gode resultat når familien er negativ til hjelp frå barnevernet, men er pålagd å ta imot?

Eg er usikker, men truleg vil det å kunne påleggje hjelpetiltak styrkje rettsstillinga til barna. Det vil nok ikkje ha same effekt som der foreldra er positivt innstilte, men sannsynlegvis vil det vere betre enn ikkje å gjere noko i det heile. Og pålagde hjelpetiltak er jo eit mildare inngrep enn omsorgsovertaking. Det gjer det lettare å akseptere det, sjølv om det på ingen måte er uproblematisk. Då er spørsmålet om det å utvide barnevernet si myndigheitsutøving er det minste av to vonde, der alternativet kan vise seg å vere endå meir negativt for barnet.

Eg er glad for signala frå statsråden om at dette skal vere gjenstand for grundig vurdering. Dette kompliserte spørsmålet fortener grundig behandling, og det bør trumfe eventuelle behov for å vise handlekraft i ei sak som dette.

Morten Stordalen (FrP) [14:18:10]: Jeg vil takke for en god og konstruktiv debatt. Det reises noen problemstillinger, og det med rette. Men når det på en måte blir bagatellisert av Arbeiderpartiets Rigmor Aasrud og sagt at bare 14 pst. av alle disse tiltakene som settes i gang, er omsorgstiltak, snakker vi altså om et økt antall på 1 100 barn eller 1 100 familier. For Fremskrittspartiet og meg er det ufattelig mange, og det er mulig at man med et slikt forslag, med en tilføyning i loven, kunne forhindret noen av disse.

Det blir også reist spørsmål om hvordan man skal lykkes med å gå inn i et hjem hvor man nekter samtykke, jf. privatlivets fred. Her snakker vi om en gyllen middelvei. Det er jo det som skjer i dag hvis man nekter, bl.a. ubevisst, ved at man ikke vet konsekvensen. Det er ofte det som skjer. Man har denne muligheten, man har trappetrinn og en middelvei, og man har faktisk verktøy i verktøykassa til beste for barnet og til beste for foreldrene. Det er jo det som er intensjonen. Her handler det ikke om at man ønsker å legge til rette for at barnevernet bare skal komme inn.

Og når skal de komme inn? Jo, etter samme vurderinger som i dag: når man har hatt tiltak utenfor hjemmet. Det er ikke slik med dette forslaget at barnevernet bare skal gå inn i et hjem uten videre. Det er etter de samme vurderinger, bl.a. etter bekymringsmeldinger. Det kan da umulig være noe annet.

Jeg tror at det er i alles interesse å få ned antallet mulige, unødvendige omsorgsovertakelser. Det er det beste. Jeg prioriterer barns rett til å kunne vokse opp med sine foreldre og foreldres mulighet til å kunne oppdra sine egne barn og være gode omsorgspersoner. Det må være utgangspunktet for alle.

Så er det ikke noen tvil om at man skal bruke god tid, men man kan vise handlekraft for det. Jeg og Fremskrittspartiet vil ikke sitte stille i båten og se på at dette antallet stiger så enormt, av hensyn til barns rett og mulighet til å være hos sine foreldre og foreldrenes mulighet til å oppdra sine barn.

Jeg vil faktisk gi en liten honnør til SVs Karin Andersen, som sa noe så fint som at barnevernet «skal komme for seint så tidlig som mulig». Det er det det handler om. Det handler ikke om å gi barnevernet større makt for å utøve makt, men om å gi en mulighet, et «trappetrinn», for å gi best mulig hjelp til rett tid.

Statsråd Solveig Horne [14:21:15]: Først vil jeg takke interpellanten for å løfte denne debatten. Det er en debatt som vi i denne sal ikke har hatt så sterk før som i en interpellasjon.

La det være helt klart: Dette er ikke noen enkel sak. Det er mange dilemmaer som vi er nødt til å ha med oss i det videre arbeidet. Samtidig må hovedfokuset her være barns beste og hva vi kan gjøre for å unngå at man får omsorgsovertagelser. Da er det jo å hjelpe den familien som trenger hjelp. Men barnevernet har til enhver tid en plikt til å gripe inn i familiene og hjelpe barna hvis det er fare for omsorgssvikt. Den plikten kommer alltid til å være der, og den skal være der.

Men det ble altså gjort noen endringer i barnevernloven fra 1. januar i år, der man sier at «hjelpetiltak skal ha som formål å bidra til positiv endring hos barnet eller familien». Det er det nye i barnevernloven.

I dag er det sånn at barnevernet ikke har noen muligheter til å pålegge familien hjelpetiltak som kan være endrende. I dag kan de kanskje si at man skal ha tilbud om barnehage eller andre tilbud, men ikke komme med forslag om hjelpetiltak som kan være endrende for både barnet og familien. Det er det vi nå skal utrede. Jeg tror likevel at det aller viktigste her, som jeg sa i et av mine innlegg, er å ha fokus på tillit, det å komme tidlig inn. Jeg ønsker å se på hvilken rolle barnevernet skal ha. Kanskje må vi trekke familievernet mye tettere inn i barnevernssaker, fordi de også kan ha tiltak som kan hjelpe på samspillet i familien. Veldig mange konflikter i familiene har bakgrunn i en samlivskonflikt, og familievernet har mange gode programmer som også er foreldreveiledende for den enkelte familie.

Så er jeg veldig bekymret for den økningen vi har i akuttvedtak. Som jeg har sagt før, trenger vi alle tiltak som kan være med og bidra, for dette har store konsekvenser for familiene og spesielt for barnet. Jeg er veldig glad for at vi nå i revidert også styrker det som gjelder de biologiske foreldrene. Vi vet at kan man klare å ivareta de foreldrene som mister barna sine, er det også bra for barna.

Representanten Aasrud etterlyste handling. Ja, denne regjeringen har altså kommet med friske midler i 2014 – 10 mill. kr til barnevernsbarns skolegang, 10 mill. kr for å få fortgang i tilsynsførerordningen, 6,9 mill. kr nå til oppfølging av biologiske foreldre, 3 mill. kr til å få ned saksbehandlingstiden for fylkesnemndene. I tillegg har vi altså stoppet omstillingen av foreldre-og-barn-sentrene. Så denne regjeringen handler når det gjelder barnevernfeltet.

Presidenten: Dermed er sak nr. 4 ferdigbehandlet.