Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:25:26]: Vold mot barn er et av de mest alvorlige samfunnsproblem vi har i dag, og et problem som trenger styrket innsats og samarbeid på tvers av sektorer.

De fleste tilfeller av vold og overgrep mot barn skjer på det stedet og av de menneskene som skal være det tryggeste barnet har, ofte i det skjulte, uten at noen vet noe og kan gjøre noe med det. Disse barna bærer på store hemmeligheter og opplevelser som kan påføre dem store fysiske og psykiske skader som kan vare livet ut.

Vi har som samfunn et ansvar for disse barna, ansvar for å forhindre, avdekke og hjelpe når vi ser at det skjer. Likevel vet vi at dette ikke er noe som får mye oppmerksomhet, eller som skaper de store overskriftene. Vold mot barn er et samfunnsproblem som må løftes på den politiske agendaen, for barnas skyld. Det ønsker vi å bidra med i denne interpellasjonen.

Men vold og overgrep mot barn kan ikke forhindres bare med innsats på én arena. Her trengs det samarbeid og en felles vilje på tvers av sektorer. Derfor er denne interpellasjonen et samarbeid også fra vår side mellom familie-, helse- og justisfraksjonen. Disse tre sektorene er sammen med skole og barnehage avgjørende for at vi får forebygget, avdekket og hjulpet barn som opplever vold og overgrep.

I 2012 ble det gjennomført en voldsmåling, hvor det kom fram at i løpet av den ene uken målingen foregikk, var det over 900 barn som ble utsatt for vold. Jens Grøgaard, tidligere klinikksjef ved barneavdelingen ved Ullevål sykehus, gjorde for noen år tilbake et estimat i samarbeid med Rettsmedisinsk institutt. De anslo at mellom fem og ti barn dør hvert år av påførte skader. I to–fem av tilfellene er skadene påført av omsorgspersoner. Disse tallene sjokkerer oss alle og viser at det er viktig at vi handler raskt for å gjøre noe for disse barna.

De fleste barn går i barnehage eller på skole, noe som gjør disse arenaene til viktige steder for å oppdage barn som er ofre for vold og overgrep. Dessverre ser vi at kun litt over 5 pst. av bekymringsmeldingene til barnevernet kommer fra barnehagene. Jeg tror ikke at dette er fordi det ikke skjer vold mot barn som går i barnehagen, men kanskje fordi vi trenger å utruste barnehagelærere med kunnskap om hva de skal se etter, samtidig som barnehagelærere og lærere i skolen også må ta inn over seg at dette faktisk skjer også i deres barnehage eller skole. Mange har sagt før meg: Du må tro det for å se det. Da trengs det kompetanseøkning i alle ledd. Vi må sikre at barnehageansatte og lærere vet hva de skal se etter, og at det er enkelt for dem å ta kontakt med barnevernet for å diskutere sin bekymring og melde om det trengs. Vi må gjøre alle som jobber med barn, trygge på å gå inn i ubehagelige samtaler med foreldrene når de mistenker noe eller er urolige for barnets situasjon.

Det gjelder også ansatte i helsetjenestene. Det er viktig at leger og sykepleiere kan se forskjellen på hvilke blåmerker som kommer fra det å falle i trappa, og hvilke som kan komme av slag og vold. Når overgrepet er et faktum, er det viktig at vi har legenes spisskompetanse på undersøkelser av barn som er utsatt for overgrep, for å sikre bevis som kan sørge for straff.

Leger som kan utføre slike undersøkelser, er viktig for å hindre at barnet opplever å bli utsatt for et nytt overgrep, fordi helsepersonell ikke er kjent med vanlige ettervirkninger og hva man bør være oppmerksom på etter et overgrep eller vold.

Opprettelsen av barnehusene har vært et viktig steg mot å gi barn rettssikkerhet og tilrettelegge for at en rettsprosess kan gjøres mer på barnas premisser. Barnehusene har høy kompetanse om vold og overgrep mot barn og gjør en viktig jobb i avdekking – og også oppfølging – av barn og familier. Her er det voksne som har kompetanse i å snakke med barn, og som tør å tro det verste, slik at barn opplever at det er greit å dele erfaringer og tanker. Kompetansen som barnehusene har, må deles med andre instanser, og vi må styrke tilbudene, slik at alle barn som utsettes for vold og overgrep – uansett hvor de bor – får støtte i rettsprosessen og en god oppfølging i etterkant, enten gjennom barnehus eller av andre fagfolk med kompetanse om dette.

Det er helt avgjørende at barnevernet har nok ressurser til å ta tak i sakene på et tidlig tidspunkt, slik at vold og overgrep i hjemmet ikke får utvikle seg og pågå over lang tid – slik vi dessverre ser er tilfelle i mange saker. Av sakene som kommer til barnehusene, er syv av ti allerede barnevernssaker. I dag er barnevernet mange steder overarbeidet og har mange saker. Derfor kan resultatet bli at sakene blir liggende for lenge. Barnevernets oppgave er å beskytte barn mot nettopp vold og overgrep. Da må vi som politikere sørge for at de har det de trenger for å gjøre oppgaven, og gi hjelp til alle barn som trenger det. Barnevernet er vårt sikkerhetsnett som skal fange opp de familiene hvor barn ikke har det godt. I de tilfellene vi snakker om i dag, er det spesielt viktig at barnevernet får gjort jobben sin og har ansatte som vet hva de ser etter, og hvordan det skal håndteres. Barnevernsansatte må gis kunnskap og må utrustes for å gå inn i saker hvor man frykter det verste.

For å stoppe vold mot barn må vi løfte sammen og samarbeide, både vi politikere med ulike fagfelt og de som jobber med dette ute i felten. Dette må koordineres slik at oppgaver blir fulgt opp og innsatsen blir målrettet.

Jeg vil derfor spørre statsråden om regjeringen vil lage en handlingsplan – jeg vet det finnes mange handlingsplaner – mot vold og overgrep mot barn. Dette er spørsmålet som stilles og reises i denne interpellasjonen. Jeg ser fram til debatten.

Statsråd Solveig Horne [14:33:14]: Man tror det ikke før man ser det.

Det er uskyldige barn som blir utsatt for vold og overgrep – og til og med drept – av personer som skal gi dem trygghet og beskyttelse. Det er i grunnen uutholdelig å tenke på.

Det mest grunnleggende og aller viktigste for meg som barneminister er å beskytte barn. Barn skal ha gode og trygge liv. De aller fleste i vårt land har det, men både forskning og flere konkrete saker viser at dette ikke er hele bildet.

Jeg har lyst til å takke interpellanten for å løfte dette temaet. Før jeg går videre, har jeg lyst til å komme inn på en del ting.

En ny studie fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS, viser at omfanget av vold i nære relasjoner og voldtekt er stort. Selv om denne undersøkelsen ble gjennomført blant voksne mellom 18 og 75 år, viser den dessverre at alvorlig fysisk vold og grove seksuelle overgrep starter i tidlig barnealder.

Det er viktig å huske at bak alle disse tallene, er det mennesker.

• Så mye som 30,2 pst. svarer at de har blitt utsatt for lugging, klyping, risting eller slag fra foreldre eller foresatte i barndommen.

• 5 pst. har opplevd alvorlig vold. Disse oppgir at de har blitt banket opp, sparket og eller slått med knyttet neve av sine egne foreldre.

• Hver tjuende kvinne og hver hundrede mann oppgir i denne undersøkelsen at de har blitt voldtatt ved bruk av makt eller trusler om skade, før de fylte 18 år.

• Én av ti kvinner og én av tretti menn rapporterte om seksuell kontakt med en minst fem år eldre person før fylte 13 år.

• 4 pst. kvinner og 1,5 pst. menn hadde opplevd seksuell omgang før fylte 13 år. Det kalles seksuell omgang når den seksuelle kontakten innebar forsøkt eller gjennomført inntrengning i skjeden.

• Voldtekt og seksuell kontakt før 13 år ble hovedsakelig begått av personer som barna kjente.

Det disse tallene viser, og som interpellanten påpeker, er at vi har å gjøre med et stort problem. Det er et samfunnsproblem, og det er også et folkehelseproblem. Det er altfor mange barn og ungdom som utsettes for vold og overgrep – barn som får sin barndom ødelagt her og nå, og ikke minst ungdomstid og ofte voksenliv.

Det at så mange opplever vold og overgrep som barn, og ofte fra sine egne omsorgspersoner, kan vi som samfunn ikke tillate. Vi må hjelpe dem som rammes, og vi må forhindre at nye barn rammes. Krenkede barn blir syke voksne.

Derfor vil regjeringen styrke det forebyggende arbeidet. Tidlig innsats og samarbeid på tvers av ulike virksomheter må til. Barn, ungdom og deres foreldre skal møte et tilgjengelig tjenesteapparat Førskolelærere, lærere, helsesøstre, ansatte på familievernkontor, politi, fastleger og barnevernet skal ha tilstrekkelig faglig skjønn til å oppdage og snakke med barn som ikke har det bra, og som bærer på vonde opplevelser. De skal ha mot til å handle. Tjenestene skal aktivt jobbe for å forebygge vold og seksuelle overgrep.

Jeg har lyst til å gi honnør til den forrige regjeringen, som la fram en strategi for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom, Barndommen kommer ikke i reprise. Strategien ble lansert av Stoltenberg II-regjeringen rett før den gikk av. Strategien inneholder 42 tiltak. Regjeringen følger nå opp planen, og arbeider med å videreutvikle dette feltet i løpet av denne stortingsperioden.

Som interpellanten var inne på, er dette et arbeid som foregår i flere departement. Sammen med kunnskapsministeren, justis- og beredskapsministeren og helse- og omsorgsministeren, som alle har et individuelt ansvar, arbeider jeg for å finne den beste og mest effektive måten å følge opp utfordringene og tiltakene som ligger i strategien. Om det vil ta form som en handlingsplan, har vi ennå ikke konkludert med. Men det som er helt sikkert, er at dette viktige arbeidet skal fortsette. Det er viktig at vi følger opp tiltakene på en god nok måte – at det ikke bare blir en handlingsplan fordi det er en handlingsplan.

Det er som sagt en rekke gode tiltak i strategien. Den står støtt på fire ben: Den skal forebygge, avdekke, behandle og utvikle forskning og kompetanse om barn som blir utsatt for vold og overgrep. Barn er mer utsatt enn voksne. De kan krenkes på så mange områder: på nett, i venneflokken, av voksne de stoler på i fritiden, på skolen, av kjærester, av søsken – listen er dessverre lang.

I likhet med interpellanten er jeg utålmodig på dette området. For meg er det de konkrete resultatene som er det viktigste. Derfor har regjeringen innført følgende innsatspunkter for 2014:

• Voksne som er i kontakt med barn i sitt daglige virke, må lære å snakke med barn om vanskelige temaer. Både fagpersoner, barn selv og ulike ideelle organisasjoner har lenge etterlyst at barn må lære om vold og seksuelle overgrep på skolen, og at voksne må kunne møte barn som bærer på en vond hemmelighet. Derfor styrker vi kommuneansattes kompetanse – på tvers av tjenester – i å samtale med barn. Helse- og omsorgsministeren og jeg bevilger til sammen midler på ca. 4,9 mill. kr til denne kompetansehevingen. De regionale sentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging har fått i oppdrag å få på plass et tverrfaglig opplæringsprogram. Når dette er ferdig, er det fylkesmannen som skal administrere opplæring av ulike faggrupper i kommunene.

• Vi har også igangsatt et samarbeidsprosjekt mellom stiftelsen Alternativ til Vold og Bufdir – som er direktoratet – om å styrke kompetansen og øke behandlingskapasiteten for unge voldsutøvere og barn som er utsatt for overgrep i nære relasjoner. Hovedvekten av dette arbeidet vil bli lagt til familieverntjenesten, som er en høykompetent tjeneste med lav terskel.

• I kommuneproposisjonen for 2014 har regjeringen også foreslått å styrke arbeidet med psykisk helse, rus og helsestasjons- og skolehelsetjenesten med 400 mill. kr. I tillegg har Helse- og omsorgsdepartementet lansert nye retningslinjer for svangerskapsomsorgen. Nå vil alle gravide rutinemessig bli spurt om vold og seksuelle overgrep. På den måten vil vi nå en stor gruppe av befolkningen.

• Det siste innsatspunktet jeg vil nevne, er et tilbud til førstegangsfødende i risiko. I USA og i England bruker de et veldig godt dokumentert program som heter Nurse-Family Partnership. Det skal nå utprøves i Norge, og med det programmet vil også unge mødre og fedre som har kommet skjevt ut og sliter med sammensatte problemer, få tilbud om tett, langvarig og kvalifisert oppfølging fra spesialopplærte helsesøstre. Hjelpen vil komme inn så tidlig som mulig i svangerskap og vare i flere år.

I tillegg trenger barn og unge oppdatert kunnskap om seksualitet og kropp, om fysisk og psykisk vold og om seksuelle overgrep. Kun ved å gi barn og unge slik kunnskap kan vi bidra til at de forstår hva som er uakseptabel atferd. De må selv gis mulighet til å sette ord på vanskelige opplevelser for å kunne si fra og få hjelp.

Jeg vil understreke at det er barnevernets ansvar å sørge for at barn og ungdom som lever med vold, får beskyttelse og oppfølging. Derfor er det kommunale barnevernet styrket gjennom flere år, og alvorlige saker skal selvfølgelig politianmeldes og følges opp i rettsapparatet.

Jeg har nevnt flere tiltak som er en oppfølging av den forrige regjeringens arbeid med strategien Barndommen kommer ikke i reprise. Dette blir et viktig arbeid som både justisministeren, helseministeren, kunnskapsministeren og jeg skal jobbe med. Jeg har nå i flere møter møtt både barnesykepleiere, barneleger, førskolelærere og helsesøstre for å snakke med dem og forklare hva det er som er så klart i lovverket, hvilke viktige oppgaver de har med å se de barna, og hvilken plikt de har til å melde fra. Men når vi da melder fra, må vi også sikre at de barna blir sett, at de barna får den hjelpen og den oppfølgingen som de har krav på. Vold og overgrep mot barn er et samfunnsproblem og et folkehelseproblem som vi må ta på største alvor. Det er uskyldige barn som krever at vi voksne setter dette høyt på dagsordenen, tar det på alvor og har gode tiltak som gjør at vi kan hjelpe dem.

Regjeringen vil intensivere arbeidet den forrige regjeringen startet. Målet er å forhindre at barn og unge utsettes for vold, seksuelle overgrep eller andre krenkelser. Barn og ungdom skal oppleve trygghet og omsorg i hjemmet. De skal kunne føle seg vel i sitt nærmiljø, i barnehagen og på skolen. Trygge barn blir også trygge voksne.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:43:41]: Jeg vil takke statsråden for svar. Jeg synes det er veldig godt å høre at regjeringen har planer om å gjøre noe, og at hun også har tatt et initiativ til å jobbe på tvers av departementene. Det tror jeg er en riktig vei å gå.

Jeg er klar over at det allerede finnes planer mot f.eks. vold i nære relasjoner, og den forrige barneministeren tok et veldig viktig initiativ som nå skal tas videre, om jeg forstår statsråden riktig. Dette er likevel et så viktig tema at jeg fortsatt vil si at en handlingsplan er nødvendig. Ja, vi har en handlingsplan mot vold i nære relasjoner, men vold og overgrep mot barn er et område som trenger et eget fokus, som har egne utfordringer, og som krever egne løsninger og tiltak.

I en handlingsplan får vi løftet fram disse tiltakene, fordelt ansvar og forhåpentligvis også tidfestet gjennomføringen. Dette er viktig for å unngå at ansvaret pulveriseres, og at alle tenker at dette ligger på noen andres bord, og ikke på mitt. Så her må alle settes i sving, og da er det tydelig ansvarsfordeling som er viktig.

Bare for å peke på en del ting som jeg synes er viktig å ha med i en slik handlingsplan, hvis det er slik regjeringen kommer til å konkludere: I en handlingsplan bør tiltak som f.eks. kompetanseheving hos helsepersonell, lærere og barnehagelærere ligge, for å oppdage mer. Vi trenger flere leger med kompetanse på å undersøke barn, raskere undersøkelser og avhør – og i dette en styrking av barnehusene – bedre oppfølging av familier i risikogrupper, med opplæring i f.eks. hva som kan skade et barn, og veiledning i hvordan man oppdrar barn, og selvsagt også en styrking av barnevernet med både kompetanse og ressurser.

Igjen: Jeg vil takke statsråden for svaret. Jeg vil likevel våge den påstand at det er en handlingsplan vi burde få på plass, med en egen fokusering på barn, for her kreves det egne løsninger utover det som vi har liggende i dag.

Statsråd Solveig Horne [14:46:42]: Det er mange ting vi kan få gjort her. Det er flere planer. Det er en handlingsplan som justisministeren har det koordinerende ansvaret for, om vold i nære relasjoner, der barneministeren sitter på veldig mye av virkemidlene. Vi har en strategi som den forrige regjeringen la fram, med 42 tiltak som det er veldig viktig at vi får fulgt opp.

Vi hadde altså for en uke siden en samling med alle de departementene som er berørt av dette. Dette er et arbeid vi nå setter i gang – hvordan vi kan klare å konkretisere det viktige arbeidet med å følge opp den strategien. Og til om det vil bli en handlingsplan: Jeg hører at interpellanten er veldig klar på at det er det han ønsker, og det er et signal jeg selvfølgelig skal lytte til og ta med meg videre.

Jeg har også lyst til å si at denne regjeringen tar dette på største alvor, og vi var altså tre statsråder som fikk den rapporten fra NKVTS. Vi var to statsråder som fikk rapporten fra Barneombudet der de har gjort store undersøkelser om mangler for barn og unge innen helsesektoren, og vi er som sagt fire statsråder som tar dette arbeidet på alvor.

Det aller viktigste vi kan gjøre, er å gjøre dem som jobber der ute i kommunene, på helsestasjonene, i barnehagene, på skolene og ikke minst på sykehusene, i stand til å se de barna som trenger hjelp. Og ved at vi dermed gir kompetanse og kunnskap til dem som jobber der, tror jeg også vi vil avdekke mer. For disse barna har vi som voksne en plikt til å hjelpe og å se, og da skal vi gjøre det vi kan for å hjelpe dem når det blir avdekket.

Lene Vågslid (A) [14:48:37]: Eg vil starte med å takke interpellanten for å reise ein viktig interpellasjon, og eg delar mykje av det som interpellanten hadde med i hovudinnlegget sitt. Fleire gode og grundige handlingsplanar med både tiltak og ansvar for oppfylging, slik Bekkevold etterlyser, blei sette i verk av den førre regjeringa. Vald i nære relasjonar var òg veldig høgt prioritert av den førre regjeringa, og eg har store forventningar til den nye regjeringa og statsråd Horne på dette feltet.

I mai 2013 behandla Stortinget den fyrste stortingsmeldinga nokon gong om vald i nære relasjonar, og rett før den raud-grøne regjeringa gjekk av, kom det ein ny handlingsplan mot vald i nære relasjonar, som òg er veldig viktig, og som må fylgjast opp.

Eg er også einig med statsråden i at den barnestrategien som blei lagd fram, var god. Den arbeider me mykje med, òg i samarbeid med regjeringspartia, og det er veldig viktig for oss at han blir fylgd opp. Men for Arbeiderpartiets del kan me godt vere med på ein eigen handlingsplan, men det er òg veldig viktig å fylgje opp det som me allereie har.

Så må me ha eit godt grunnlag å lage tiltak på. Ein er nøydd til å ha eit godt innhald, basert på treffsikre tiltak, slik at me hjelper ungane og brukar pengane på rett plass.

Arbeidarpartiet meiner òg at den planlagde omfangsundersøkinga, som regjeringa kutta midlane til, burde ha vore sett i gong. Me føreslår dette i vårt representantforslag om styrking av barnehusa, som me skal behandle her den 10. juni.

For å kunne setje i verk dei rette og beste tiltaka – både førebyggjande og akutt og behandlande – for barn og unge som er utsette for vald og overgrep, veit me at me treng meir kunnskap. Eg har gjenteke dette fleire gonger i debattar i Stortinget det siste året, og eg meiner dette er sentralt òg for å kunne lage ein god plan, som Bekkevold etterlyser. Dessverre blei desse pengane fjerna av regjeringa og deira samarbeidspartnarar. Gjennom å prioritere ned meir kunnskap på dette området, risikerer me at det blir sett i verk tiltak mot valdsutsette barn som ikkje er treffsikre nok, og når me veit kor viktig det er med betre og breiare forsking på dette området, er det beklageleg at midlane blei kutta. Eg har berre lyst til å minne om i denne debatten i dag, at det var eit samla storting som for eitt år sidan bad om meir kunnskap og betre statistikk for valdsutsette barn, og det var ein samla justiskomité. Eg håpar at me nå som Arbeidarpartiet fremjar dette forslaget på nytt i barnehus-forslaget, kjem til å få støtte for det i Stortinget.

Så er det veldig viktig å nemne barnehusa i debatten, slik både interpellanten og statsråden gjer. Der er det òg no forslag i Stortinget frå Arbeidarpartiet om å gjere bruken av barnehusa obligatorisk for alle barn som er under 18 år, styrkje kapasiteten og ikkje minst greie ut moglegheita for å få fleire legar med sosialpediatrisk kompetanse. Dette veit me er viktig, og dette håpar me òg på å få brei tilslutning til i Stortinget.

Eg skal til Bergen i morgon og besøke barnehuset der. Eg har besøkt fleire barnehus i landet til no. Dei gjer ein utruleg viktig jobb og har ein kompetanse og eit tilbod som alle barn under 18 år i dette landet må få tilgang til.

Til slutt vil eg snakke litt om lokale handlingsplanar. Eg er veldig oppteken av at me får alle kommunar i dette landet til å etablere gode lokale handlingsplanar. Eg trur veldig på at ved å bevisstgjere lokalpolitikarane på det ansvaret som ligg i kommunane, vil me kunne førebyggje mykje betre.

Når det gjeld det som Bekkevold tek opp om den tverrsektorielle innsatsen, så er dette òg kjempeviktig lokalt. Eg har lyst til å vise til Bekkevolds eigen kommune, Skien, som har etablert gode lokale handlingsplanar mot vald i nære relasjonar. Det får sektorane til å samarbeide på tiltakssida. Den evaluerer og gjer opp status for å førebyggje betre for alle ungane i Skien kommune. Og dette veit me er viktig, for eg har møtt nokon ordførarar – eg skal ikkje si kven – som ikkje trur at det er eit stort problem med vald i nære relasjonar i deira kommune. Det er i beste fall kanskje ein litt naiv tilnærming. Eg trur me veit betre i dag, og eg har lyst til å nemne det i debatten i dag, at dette er noko eg håpar at regjeringa vil fortsetje å snakke om. Førre regjering, og nåverande regjering, har utarbeidd veldig gode nasjonale veiledarar for kommunane, som bør brukast. Det er i kommunane folk bur og ungane er, og gjennom samarbeid mellom barnehage, skule, helsevesen, politi osv. kan ein gjere mykje meir på dette området.

Mette Tønder (H) [14:54:00]: Vi diskuterer en mørk side av samfunnet i dag, et tema jeg så gjerne skulle slippe å snakke om, slippe å mene noe om, slippe å vite noe om. Det skjærer i hjertet når jeg åpner en avis og ser en ny sak om et barn som er blitt mishandlet og drept, et barn ingen så, og ingen ante at hadde det grusomt.

En av de verste, men også en av de beste, utstillingene jeg har sett, er «Hvis klær kunne fortelle». En av plakatene viser et bilde av en liten gutt med teksten: Han er god til å skjule følelsene sine, han vet de provoserer. Han er god til å gjøre kroppen slapp, det hjelper når pappa går løs på ham. Han er god til å beskytte hodet når han blir kastet i gulvet. Jeg kunne ha lagt til: Alt dette, alle disse evnene, tar han også med seg ut i verden, hvor andre ser ham – helsesøster, barnehagemedarbeidere, naboer. Men hvem tror det kan være sant? Hvem ser fordi de tror det, og sier ifra, så han kan få hjelp?

I Dagsavisen for noen dager siden kunne vi lese om en tøff dame som jobbet i barnehage, og hun fortalte sin historie. Hun hadde meldt ifra til barnevernet om flere saker og etterlyste at flere måtte gjøre det samme.

Siri Helen Søderberg, tidligere lærer, fortalte om sin «Christoffer-sak» til VG for en tid tilbake: En litt gutt som det heldigvis endte bra for. Grunnen til det? Jo, en ung lærer turte å stille spørsmålet til gutten som alltid sto alene i skolegården, og som fulgte opp når svaret viste seg å være mye verre enn ventet: Hvorfor står du her? Fordi jeg er redd for at pappa skal drepe storebroren min.

Barnehager og skoler er blant de institusjoner som har lovpålagt meldeplikt, men som det sto skrevet i et innlegg: Institusjoner melder ikke. Det er det mennesker som gjør. Altså må vi som medmennesker ta den belastningen det er å si ifra hvis vi er bekymret.

Jeg synes det er svært bra at interpellanten løfter dette vanskelige spørsmålet. Det er viktig at alle krefter jobber sammen for å se, hjelpe og forhindre at barn blir utsatt for vold og overgrep. Derfor er det gledelig at vi i den siste tiden nå har sett partiledere og statsråder løfte dette temaet. Alle partilederne fra samarbeidspartiene hadde et stort møte om vold i nære relasjoner for en tid tilbake. Statsråden har i dag fortalt oss om alt arbeidet som gjøres i regjeringen, og helseministeren og justisministeren har kommentert – og presisert – viktigheten av god bevissikring og raske domstolsavhør av barn.

Dette temaet er noe av det viktigste vi kan jobbe med som politikere. Vi må tørre å se, tørre å tro, og så må vi jobbe sammen for å forhindre at barn må oppleve dette.

Terje Breivik (V) [14:57:08]: Først vil eg takka interpellanten Bekkevold for å løfta eit veldig viktig tema. Eg vil òg gje honnør til ministeren for mykje av det ho har sagt til no, og ikkje minst for måten ho har sagt det på. Ho har utvilsamt eit ekte engasjement.

Det er liten tvil om at det trengst ein særskild innsats for å kjempa mot vald og seksuelle overgrep mot barn. Det har vore utarbeidd fleire handlingsplanar mot vald i nære relasjonar i nyare tid, men i dette arbeidet har det til no vore mest fokus på vaksne, mens barna i regelen har vorte gløymde.

Heldigvis har me vorte flinkare til å sjå barna, og me veit meir i dag om kor stor skade barn tek av å leva med vald og overgrep og den dei er vitne til. Den kunnskapen gjer at me er nøydde til å intensivera satsinga på mange område for å kjempa mot denne alvorlege kriminaliteten.

Dei fleste overgrep og vald mot barn skjer i heimen, av ein som barnet kjenner og har tillit til. Ein kan spørja seg kor barn skal vera trygge, når det ikkje er tilfelle i eigen heim.

Langtidseffektane av å leva i ein slik traumetilstand er dramatisk for det enkelte barn. I tillegg er det òg samfunnsøkonomisk svært kostbart ikkje å kjempa imot vald og overgrep på eit så tidlig stadium som mogelig. Omfanget er stort, truleg mykje større enn det vi klarar å ta inn over oss. Enkeltstudiar antyder at minimum 5 pst. – kanskje så mykje som 10 pst. – av barn er utsette for direkte grov vald og overgrep i familien, og det er mange fleire når du reknar med dei som er vitne til det same. Tala er usikre på grunn av mørketall og manglande openheit, og dei stig kraftig om me òg tek med i statistikken barn og unge som opplever krenkingar av mindre alvorleg karakter.

Me har utvilsamt ein stor jobb å gjera, og dette er ein kamp som me må kjempa på mange felt. Det er ingen «quick fix». Ein god og gjennomarbeidd handlingsplan kan utvilsamt vera eit viktig, sentralt tiltak.

Det er eit stort behov for auka kunnskap om vald og overgrep i fleire sektorar. Det er behov for traumebevisst omsorg for barn på alle nivå – i barnehage, skule, helsestasjonar, barnehus, barnevernstenesta og andre offentlege instansar. Kanskje særleg helsestasjonane er i ei særstilling når det gjeld tidleg førebygging. Med den høge tilliten dei har, og nettopp med lavterskeltilbodet, kan og bør dei gje fleire frivillige tilbod – om familierettleiing, rådgjeving, støttegrupper osv. Dei kan òg visa vidare til andre delar av hjelpeapparatet.

Venstre har lenge meint at det er nødvendig med ein nasjonal opptrappingsplan for helsestasjonane. Me ønskjer òg eit styrkt familievern, for rask hjelp til familiar som slit, er viktig og kan ha god førebyggande effekt.

Barnehagane er òg ein viktig arena for å oppdaga små barn som opplever vald og overgrep.

Når me hjelper dei vaksne, hjelper me ungane. Mange foreldre har problematikk knytt til rus og psykiske lidingar, noko som igjen kan gå ut over ungane. Me treng derfor fleire behandlingsplassar innafor psykisk helsevern og rus. Me treng meir openheit, betre informasjon, fleire kommunepsykologar osv. Lista kan gjerast svært lang.

Det er ikkje tvil om at det trengst ei styrka satsing på kampen mot vald og overgrep mot barn. Ein eigen handlingsplan, som primært rettar seg mot vald og overgrep mot barn og unge, kan vera eit viktig bidrag i det arbeidet som me alle har eit ansvar for å lukkast med.

Karin Andersen (SV) [15:01:30]: Vold mot barn er grov kriminalitet. Det har jeg et behov for å si, fordi det i veldig mange år ikke ble ansett for å være det. Det har liksom vært lov å banke både kjerring og unger. Vi vet også at kvinner utøver vold mot barn.

Vi vet også hvor skadelig vold er. Selvfølgelig skjønner alle at vold mot barn er skadelig, men vi vet også at barn som opplever å være vitne til vold, får stor skade av det – skade som de bærer med seg hele livet. Det var derfor den forrige regjeringen la så stort alvor i dette arbeidet: Vi la fram flere handlingsplaner, vi styrket barnevernet, og vi la også fram strategien Barndommen kommer ikke i reprise, som statsråden viste til, og som jeg er veldig glad for at de sier at de skal følge opp.

Da er det viktig at vi ikke kutter i de tiltakene som skal lære ansatte å se på barn, med de riktige brillene på, forstå hva man ser, orke å ta inn over seg hva man ser og skjønne hva man skal gjøre når man møter barn. Sjøl har jeg jobbet i barnehage uten å ha den kompetansen, så jeg vet litt om hvordan det er å stå som en litt hjelpeløs tilskuer og kanskje heller ikke få hjelp av barnevernet når man ber om det.

Nyere undersøkelser viser hvor stort omfang dette har, og derfor er dette et av de alvorligste samfunnsproblemene vi har i Norge i dag. Vi har faktisk ikke fått bukt med dette.

Vold og overgrep må tales i hjel – ikke ties i hjel. En må bryte skammen, og noen av dem som kan få barn i tale, er helsesøstre. Derfor er jeg glad for at man sier at man vil sikre det framover, for vi la inn 180 mill. kr i våre siste budsjetter, men det som vi så, var at det ikke var så lett å se spor etter disse pengene i kommunene. Derfor må penger øremerkes hvis vi mener at de skal til barna. Det må vi gjøre, for det er kanskje dit en del av disse barna kan gå for å si fra om at de har problemer.

Jeg vil også minne om Vennligst forstyrr!-kampanjen, som Redd Barna har. Den må styrkes og støttes. Den er veldig viktig for det samarbeidet som må være på dette området.

Jeg vil også understreke at meldeplikten står over taushetsplikten. Det må vi alle sammen si. Jeg hørte en statssekretær som klusset med det, i en radiodebatt for ikke lenge siden. Det må ikke forekomme.

Men det må også være sånn at når man anmelder, må politiet ta tak i det. Aftenposten viste i går hvordan politiet i mitt hjemfylke ikke tar tak i saker som gjelder familievoldssaker, som det heter, der barn også er involvert. På tross av at Stortinget enstemmig har sagt at dette skal prioriteres av politiet, skjer det altså ikke, og saker blir liggende i ett og to år. Hva i all verden utsettes disse barna, som enten utsettes for vold, eller som lever i et miljø hvor det er vold, for da? Vi vet at dette skader dem.

Her har også justisministeren et meget stort ansvar for å se hva man skal gjøre når dette faktisk ikke blir prioritert – på tross av enstemmighet om dette i mange år.

Statsråden sier at man må klare å prioritere, og at man skal prioritere dette når man følger opp. Ja, da må man prioritere det livsviktige: vern mot vold og en barndom som kan skade en for hele livet.

Statsråden sier at hun er utålmodig, og så forteller hun at det var fire statsråder samlet da man tok imot en rapport osv. Ja, men jeg regner med at hele regjeringen og alle statsrådene var samlet da de drøftet og la fram f.eks. revidert nasjonalbudsjett. I revidert nasjonalbudsjett finner vi at de hadde mulighet til å spa fram 100 mill. kr til mer taxfree-handel, altså mer billig sprit til folk, og 100 mill. kr til små båtmotorer, sånn at de skal bli billigere. Men hvor de små, redde ungene var, vet jeg ikke.

Det er ved sånne korsveger man prioriterer – ikke når man tar imot en rapport, eller når man holder en pressekonferanse og sier at dette er viktig osv. Det er også viktig, men det er pengene som råder, og her trengs det mer penger. Det er dette området som må prioriteres, for det er livsviktig.

Rigmor Aasrud (A) [15:06:47]: Det er ikke tvil om at det er et viktig tema som debatteres her i dag, og jeg takker interpellanten, Bekkevold, for å ha reist en vanskelig, men viktig problemstilling.

Det er for mange barn som opplever en svært krevende hverdag. Det er det viktig at vi tar på alvor. Å debattere saken i Stortinget betyr kanskje ikke så mye i øyeblikket, men det kan i hvert fall være med på å sette fokus på et viktig tema og gjøre at flere blir oppmerksomme på noe av det vi ser.

Jeg tror en av de viktigste tingene vi har for å kunne lage gode ordninger som motvirker at barn utsettes for vold, er at det er et tilstrekkelig tjenestetilbud ute i kommunesektoren. Gjennom gode helsestasjoner, gode fritidsklubber, miljøarbeidere i skoler og barnehager går det an å se de ungene som har behov for hjelp.

Det er viktig at det er tjenester som barnefamilier bruker, sånn at det er mulig å avdekke vold mot barn. I den forbindelse kunne det være interessant å høre statsråden reflektere litt rundt hvilke arenaer som er de viktige for å kunne avdekke at små unger mishandles. Jeg tror barnehager er svaret.

Det er veldig mange som etterlyser oppfølging av bekymringsmeldingene vi ser. Hva skjer med bekymringsmeldingen når den er sendt inn til noen? Det ble satt i gang et program for å undersøke hvordan man fulgte opp bekymringsmeldingene, og derfor synes jeg det blir veldig feil at midlene til det programmet har blitt redusert betraktelig, for det var et viktig virkemiddel, som kunne bidra til at vi forsikret oss om at de bekymringsmeldingene som kommer inn, faktisk blir tatt på alvor og fulgt opp.

Jeg skulle ønske at vi ikke behøvde å tro når det gjelder omfanget av vold mot barn. Derfor er det viktig at vi får gjennomført den omfangsundersøkelsen, sånn at vi får vite noe mer om hva det dreier seg om, og sånn at det blir lettere å porsjonere ut hjelpetiltakene.

Jeg er glad for at statsråden bekrefter at programmet som handlet om å snakke med barn for å avdekke vold, og som ble satt i gang i forrige periode, videreføres. I denne sammenhengen er det da grunn til å spørre: Når programmet er videreført, men pengestøtten er kuttet – hvilke tiltak innenfor statsrådens portefølje er da fjernet for å få plass til nettopp det?

Vi hadde også en god debatt i forrige sak, som for så vidt berørte det samme temaet. Statsråden hadde en interessant opplisting av hvilke tiltak som nå er satt i gang på barnevernsområdet i løpet av hennes tid i kontorene. Jeg må bare minne statsråden om at hun glemte en ganske viktig sak, som jo dessverre teller den andre veien. Det er kuttet som regjeringen gjorde i tiltak når det gjelder enslige mindreårige asylsøkere; det at kommunene nå får refundert bare 80 pst. og ikke 100 pst. av utgiftene. Det betyr at det blir vanskeligere for det kommunale barnevernet å sette i gang tiltak på andre områder. Det synes vi er sterkt beklagelig.

Morten Stordalen (FrP) [15:10:40]: Jeg vil også takke interpellanten for en viktig debatt om et viktig tema. Når interpellanten viser til voldsmålingen utført i 2012, hvor det framkommer at mer enn 900 barn og unge var utsatt for vold, sier det noe om at omfanget er så stort at vi knapt kan tro det.

Planer kan være vel og bra, men som statsråden også er inne på, er det rett og slett handling og resultater som er det aller viktigste. Jeg sier ikke det at man ikke skal ha noen planer, for planer er bra, men vi må ikke lage så mange planer at vi ikke kan gjennomføre dem. Jeg er glad for at statsråden viser til Stoltenberg-regjeringens Strategi for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom for 2014–2017, som inneholder mye bra som bør følges opp, noe statsråden også understreker i sitt innlegg.

Vold og overgrep mot barn er noe som rører ved følelser i oss alle. Det er viktig at vi holder fokus på å bekjempe det. Vi husker alle Christoffer-saken – i hvert fall jeg – fra min nabokommune. Da hørte og leste man en historie om hvordan det kan gå fordi man ikke samarbeidet tverrsektorielt og ikke varslet. Da vi i forrige periode hadde en utstilling i tunnelen her på huset, tror jeg det gjorde noe med mange av oss. Da fikk man et bilde av hvor alvorlig det er. Da fikk man se små, uskyldige mennesker som kunne vært reddet dersom det hadde vært samarbeidet nok tverrsektorielt, også i kommunene.

Jeg ønsker også å løfte fram at når regjeringen løfter det opp og ønsker å jobbe med dette tverrdepartementalt, sier det noe om at man løfter fokus og ser viktigheten av det. Det er vår oppgave å sørge for at også kommunene har det verktøyet, at også de må jobbe tverrsektorielt. Da representanten fra Arbeiderpartiet sto på talerstolen, refererte hun til sin hjemkommune, Skien i Telemark, hvor man jobber slik, og det gjør man i en rekke kommuner, men man må vise til «best practice». Andre kommuner bør også se og lære at det lønner seg å samarbeide. Det lønner seg å jobbe på tvers til det beste for barn og ungdom. Det gjelder selvfølgelig de sektorer som møter barn og ungdom, for at nettopp de varsler, jobber sammen og ikke har tette skott. For det er ingen tvil om at det i altfor mange år har vært tette skott mellom ulike sektorer. Man har på en måte jobbet med sitt og tenkt at det ikke er ens eget område. Jeg nevner Christoffer-saken nettopp fordi man ikke gjorde det der. Alle visste noe, men ingen sa noe. Det må ikke skje igjen. Det er klart at i sektorer der det er mennesker, kan det gjøres feil. Det skjønner vi alle, men vi må for all del unngå en ny Christoffer-sak.

Igjen takk til interpellanten Bekkevold for å løfte en viktig debatt og et viktig tema. Jeg er helt sikker på at vi kommer til å diskutere dette mer i denne salen framover. Jeg ser fram til å samarbeide, og jeg tror alle partier har en intensjon om å forebygge i størst mulig grad.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:14:17]: Jeg vil også få lov til å takke interpellanten for en veldig viktig interpellasjon og for en viktig og god debatt i Stortinget. Som representant fra justiskomiteen er jeg glad for at denne debatten er så sentral også i familiekomiteen, fordi altfor mange barn opplever dessverre overgrep.

Christoffer-saken er nevnt. Alvdal-saken er en annen. Vi leser i dag en rystende kommentar om en sak i Eidsivating lagmannsrett der to foreldre er tiltalt for så grove overgrep at det gjør vondt. Dessverre finnes det altså mennesker som er i stand til å gjøre så vonde ting mot barn og mot sine egne barn. I denne saken, som står omtalt i dag, klarte verken skole eller barnevern å gripe inn på et tidlig tidspunkt, og det er uholdbart. Det er kjempeviktig at de ansatte har kompetanse for å avdekke slike forhold, og vi må – som det blir sagt – få ut mer kunnskap og mer kompetanse sånn at en kan avdekke sånne tilfeller. Det er bedre å si fra en gang for mye – og det gjelder oss alle – enn en gang for lite.

Derfor er det – som flere her har brukt taletid på – forebygging som er det avgjørende, og det er absolutt mer vi kan gjøre. Vi som sitter i justiskomiteen, ser sakene etter at de har kommet fram og blitt avdekket, og der er det også mer vi kan gjøre. Jeg er glad for de signalene som har kommet fra regjeringa og senest i dag fra justiskomiteen, som andre òg har snakket om, om barnehus og den enorme kompetansen de har, knyttet til hvordan man kan avdekke, hvordan man kan sikre bevis, hvordan man kan få et best mulig avhør for å få domfelt, og det henger jo sammen. For klarer man å få dømt flere for overgrep og vold, er det for det første flere som blir tatt, og i den forstand vil det være skremmende, og man vil også sikre at de ungene kommer ut av familiene.

Andre har vært inne på artikkelen i Aftenposten i dag og for så vidt også artikkelen som sto i går. I går var det en sak om at antallet saker som har ligget lenge, eller lenger enn 12 måneder uten avgjørelse, har økt kraftig. Forklaringene går mye ut på at man har fokusert for mye på beredskap. Jeg skal ikke si at ikke beredskap er viktig, men det må ikke gå på bekostning av de svakeste, nemlig ungene. Som det ble vist til i går, kommer det fram i en rapport etter en inspeksjon i Hedmark, at et politidistrikt per 1. desember i 2013 hadde 449 såkalte ikke påtaleavgjorte saker som var eldre enn 12 måneder. Omkring 50 av sakene knyttet seg til prioriterte saksområder som familievold og sedelighet. Det er altså barna som taper i rettssystemet.

Vi vet at vold i nære relasjoner koster samfunnet 4,5 mrd. kr–6 mrd. kr årlig. Det er tre–fire ganger mer enn styrkinga til samferdsel som kom i tilleggsproposisjonen for inneværende år. Det er enorme summer, og det bør, som flere har vært inne på, prioriteres enda høyere. Jeg er glad for at justiskomiteen i dag enstemmig har signalisert at den ønsker å gjøre det. Signalene fra barne- og likestillingsministeren er også at dette har høy prioritet.

Så til et annet poeng. Høsten 2013 kom det fram at en familievoldssak ble henlagt i sju av ti tilfeller på grunn av bevisets stilling. Det er urovekkende høye tall. Rettssikkerheten til utsatte ofre er lav. Hvert politidistrikt skal i dag ha en familievoldkoordinator, men vi har sett tidligere rapporter – fra 2012 – som viste at de i liten grad brukes fullt ut i det arbeidet. Det viser også at prioriteringen til politidistriktene er helt avgjørende for om man lykkes. Vi kan vedta noe her, men det må følges opp ute. Vi ser også at det fra politidistrikt til politidistrikt er stor variasjon i tallene fra barnehusene. Barnehusene gjør en enormt viktig jobb, men de er avhengig av at sakene kommer fra politiet så raskt som mulig, at ungene kommer inn, at det blir tatt avhør, og at det blir foretatt legeundersøkelser for å avdekke bevis så tidlig som mulig. Da blir det også bedre bevis, som kan sikre flere domfellelser.

Det er mye bra som skjer, men vi er i en veldig krevende situasjon der det fortsatt er mye å ta tak i. Det er fortsatt lenge til dommeravhørene blir tatt innenfor den lovpålagte fristen. Derfor er jeg glad for det fokuset som kommer her fra interpellanten og fra statsråden, og håper at både familiekomiteen og justiskomiteen kan jobbe sammen for bedre rettssikkerhet for barn.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [15:19:33]: Det er så mange barn som går rundt og er redde. De er redde hele tiden. De er redde små barn som frykter det som skulle være den tryggeste arenaen de kunne befinne seg på, nemlig hjemmet og omsorgspersonene der. Det må vi ta på alvor.

Så hører jeg representanten Stordalen si at planer er én ting, men vi vil ha handling. Det er nettopp det som er poenget med en handlingsplan. Derfor står jeg fortsatt fast på at vi bør ha en handlingsplan som fokuserer på barn. Her kreves det egne løsninger, her kreves det egne svar. Det finnes så mange redde barn, og de fortjener at vi gjør alt vi kan gjøre for dem. Barn fortjener det beste de kan få.

Derfor er jeg glad for at så mange deltok i denne debatten – at de fleste var her og uttrykte mye av den samme viljen. Jeg håper som sagt at dette ikke bare blir ord, men at det fører til handling. En handlingsplan står ikke i veien for det, snarere tvert imot. Det er det som er poenget med en handlingsplan.

Jeg vil takke statsråden for de svarene hun har gitt og for det fokuset hun har på dette området. Jeg vet at hun også i forrige periode – da hun satt i familie- og kulturkomiteen – fokuserte på dette, og at hun tar det med seg inn i det arbeidet hun har nå. Jeg er også veldig glad for at man tenker tverrsektorielt, for det må vi gjøre i en sak som dette. Dette handler om helse, justis, familie, skole og barnehage. Derfor må vi ha tiltak som gjør at vi ser på tvers av disse sektorene.

Jeg tror nok at vi vil få flere anledninger til å diskutere dette. Kristelig Folkeparti skal iallfall følge nøye med på hva regjeringen leverer, og vi er svært utålmodige etter å få til noe som gjør at vi kan se alle disse små redde barna.

Statsråd Solveig Horne [15:22:36]: Jeg vil også takke for en god debatt.

Jeg skal oppklare et par ting, for jeg hører at kritikerne er veldig opptatt av at regjeringen kutter i midlene til omfangsundersøkelsen og opplæringen i å snakke med barn.

Vi hadde noen få uker på å sette vårt preg på Stoltenberg II-regjeringens budsjett. Det som var viktig for meg, var å iverksette direkte og konkrete tiltak for det vi allerede har stor kunnskap om.

Det er viktig å få fram her at jeg ikke har glemt at både Fremskrittspartiet og Høyre var veldig klare på at vi ønsket en slik omfangsundersøkelse. Samtidig er det noen etiske dilemmaer. Vi vet at den rapporten vi fikk fra NKTVS i vinter, har gjort undersøkelser om voksne. Den viser det at dette var overgrep som ble gjort da de var små barn.

Samtidig er det noen dilemmaer. Hvis man skal undersøke og snakke med barn i dag, må man ha samtykke fra foresatte. Derfor har jeg bedt direktoratet om å utrede de begrensningene i regelverket som gjelder innhenting av data direkte fra mindreårige. Skal vi få til en slik omfangsundersøkelse for å spørre barna, må vi se på hvordan vi skal få de opplysningene fra barna. Jeg kan forsikre om at dette er et arbeid som skal videreføres.

Vi har vært inne på at man ikke tror det før man ser det. Kanskje er det slik at man ikke tror at noen er overfalt. Det er så viktig at man må tro det før man ser det. Vi har vært inne på om man skal lage handlingsplaner. Det er mange handlingsplaner, det er fine strategier og mange konkrete oppfølgingspunkter som vi er tverrpolitisk enige om at vi er nødt til å utføre.

Jeg har vært både i justiskomiteen og familiekomiteen, og sitter nå med mye av dette ansvaret. Jeg vet hvor skoen trykker. Derfor er det viktig å få oss ut av denne salen til dem som jobber med dette til daglig. Det er helsestasjoner, de som jobber i barnehager og på skolene, barnesykepleiere og barnelegene som møter familiene og kanskje ikke tror det de ser. Derfor er det viktig å gi disse kompetanse, slik at de kan melde fra, for alle har en plikt til å melde fra når de ser barn som blir utsatt for vold og overgrep. Da må vi ha hjelpetiltak som gjør at vi kan hjelpe disse barna. Derfor har vi styrket skolens rolle i det forebyggende arbeidet når det gjelder vold, som kompetansemål for opplæring i grunnskolen og i videregående opplæring. Foreldreveiledningen er en ny tilskuddsordning i kommunene fra 2014. Det er behandling i regi av familievernet, hjelp til barn som er utsatt for vold og unge voldsutøvere. Vi ønsker også å følge opp flere tiltak som Stoltenberg II-regjeringen har lagt opp til i den strategien.

Presidenten: Debatten i sak nr. 5 er avsluttet.