Norunn Tveiten Benestad (H) [20:07:55]: (ordfører for saken): Representantforslaget fra Audun Lysbakken og Snorre Serigstad Valen om umerkede graver på Ris kirkegård er en spesiell sak. På Ris kirkegård i Oslo er det en minnelund for anonyme urnegraver etter pasienter ved Gaustad sykehus som ble gravlagt i perioden 1965–1987. Historien bak disse gravene er ikke fullt ut kjent.

Forslagsstillerne foreslår at Stortinget skal be regjeringen om å sikre navnene på de menneskene som ligger gravlagt i disse anonyme urnegravene på Ris kirkegård, samtidig som personvernet ivaretas slik at familiene kan få visshet og verdighet. Forslagsstillerne ønsker også at Stortinget ber regjeringen om å undersøke om det finnes flere lignende graver som på Ris andre steder i landet – for å kunne gi svar til familier som ikke vet hvor deres familiemedlemmer er gravlagt.

Denne saken dreier seg om flere forhold. Den dreier seg om det juridiske knyttet til anonym gravlegging, og om spørsmålet om hvem som er gravlagt her. Den dreier seg om taterfolkets og romanifolkets vanskelige historie her i Norge, og den dreier seg om forhold knyttet til psykiatri og psykiatriske pasienters historie.

Stortinget er vel kjent med det statlig oppnevnte tater-/romaniutvalget som nå er i arbeid under ledelse av Knut Vollebæk. Utvalgets arbeid skal avsluttes innen 30. mai 2015 og munne ut i en NOU. Vi er mange som håper at dette utvalgsarbeidet kan bringe fram ny kunnskap om et vanskelig saksområde.

Som en del av dette arbeidet har historiker og statsstipendiat Per Haave forsket på saken. Han er så langt jeg kjenner den eneste forskeren som har full tilgang til pasientjournalene ved Gaustad sykehus. Ifølge hans forskning er det påvist at kun én av de 55 som er gravlagt anonymt i minnelunden, er av romanifolket.

Haave understreker også at det ikke er noe som tyder på at de gravlagte har blitt utsatt for eksperimentell behandling eller sterilisering. Ifølge Haave er det ikke riktig å betegne dette som en massegrav. Gravene i minnelunden er anonyme graver og bør behandles deretter. Resultatene av Haaves forskning vil bli innlemmet i tater-/romaniutvalgets rapport neste vår.

Når det gjelder det juridiske aspektet ved anonym gravlegging, viser komiteen til statsrådens svarbrev av 1. april 2014. Der påpekes det at anonym gravlegging er en verdig form for gravlegging som anerkjennes og reflekteres i dagens regelverk.

I statsrådens svarbrev vises det til forskrift av 10. januar 1997 nr. 16 til gravferdsloven § 19 annet ledd, der opplysninger om anonyme gravlegginger og personlige forhold er undergitt taushetsplikt.

Komiteen har merket seg at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger kan gjøres kjent for dem det direkte gjelder.

Videre har komiteen også merket seg at statsråden i sitt svarbrev presiserer at dersom det faktisk har skjedd gravlegginger i den anonyme minnelunden i strid med ønsket fra avdødes nærmeste etterlatte, er dette brudd på forutsetningene for anonym gravlegging. I slike tilfeller må etterlatte kunne få opplysninger om den gravlagte fra den lokale gravplassmyndigheten. Dette må vurderes konkret og avgjøres av gravplassmyndigheten lokalt.

Det er en samlet komité som uttrykker forståelse for den uroen etterlatte kan sitte igjen med når de ikke vet hvor deres slektninger er gravlagt. Her må de lokale gravplassmyndighetene legge til rette for at de som mener seg berørt av fellesgraven, kan få svar på om deres familiemedlemmer ligger der, innenfor de rammer taushetsplikten legger. Samtidig legger komiteen til grunn at problemstillingen rundt umerkede graver blir belyst i tater-/romaniutvalgets arbeid og den påfølgende NOU, og at eventuell ny kunnskap om umerkede graver følges opp av regjeringen på en egnet måte.

Det er en samlet komité som står bak innstillingen i denne saken og råder Stortinget til at Dokument 8:34 S for 2013–2014, representantforslag fra stortingsrepresentantene Audun Lysbakken og Snorre Serigstad Valen om umerkede graver, vedlegges protokollen.

Til slutt vil jeg gjerne takke komiteen for et svært godt samarbeid om en vanskelig sak.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [20:12:45]: Eg vil takke saksordføraren for eit veldig godt stykke arbeid i denne saka. Det er ein samla komité som no tilrår innstillinga i denne saka, og det som kanskje er viktig å leggje merke til i ho, er at parallelt med denne behandlinga går det føre seg eit viktig arbeid som leiast av kyrkjeministeren gjennom eit utval – tater/-romaniutvalet – som i første omgang fekk ein tidsfrist, men som no er utvida. Arbeidet er rett og slett meir omfattande, så ein ønskjer å gjere ein djupare og betre jobb. I løpet av behandlinga av denne saka fekk vi også vite at ein gjer konkrete undersøkingar om kva som er tilstanden for desse massegravene, og dette er eit arbeid som vi i komiteen er spesielt interesserte i å ta tak i ved neste korsveg.

Det er viktig å ta eit oppgjer med vår eiga fortid, ikkje berre av omsyn til dei etterlatne, men også til oss sjølve som samfunn, og eg er glad for at ein samla komité er einig i det.

Statsråd Torhild Widvey [20:14:08]: Representantene Audun Lysbakken og Snorre Serigstad Valen tar i et representantforslag opp forslag om å gjøre tilgjengelig navn på de anonymt gravlagte i minnelunden på Ris gravlund i Oslo. I perioden 1965–1987 ble 55 tidligere pasienter ved Gaustad sykehus gravlagt anonymt i minnelunden. Det blir også foreslått en nærmere undersøkelse av om det finnes lignende graver andre steder i landet.

I min vurdering av saken har jeg vist til at gravene er anonyme graver, og at de også bør behandles som dette. Anonym gravlegging er en verdig form for gravlegging som anerkjennes.

Valg av denne gravferdsformen tas av den som sørger for gravferden. Som regel er det etterlatte som står for avgjørelsen. Slik jeg har oppfattet det, var det helsepersonell ved Gaustad sykehus som tok valget om anonym gravlegging. Grunnen til dette kan ha vært at pasientene ikke hadde nære etterlatte som sørget for gravferden, eller at etterlatte ikke ønsket noe eget gravsted.

Historiene bak den enkelte gravlegging kjenner vi ikke fullt ut. Dersom det har skjedd gravlegginger i strid med ønske fra avdødes nærmeste etterlatte, er dette beklagelig. Dette vil i tilfelle være et brudd med forutsetningene for anonym gravlegging. I så fall må etterlatte kunne få opplysninger om den gravlagte fra gravplassmyndigheten. Dette må vurderes konkret og avgjøres av gravplassmyndigheten lokalt.

Når det gjelder problemstillingen rundt umerkede graver andre steder i landet, viser jeg til komitéinnstillingen. Komiteen legger til grunn at dette blir belyst i tater-/romaniutvalgets arbeid og den påfølgende NOU-en til dette utvalget.

Jeg merker meg ellers at det er en enstemmig komitéinnstilling i denne saken. Jeg oppfatter dette slik at komiteen er enig i min vurdering som ble gitt i brev til komiteen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 15.