Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [15:02:57]: (komiteens leder og ordfører for saken):

«Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.»

Dette er et ordtak som passer usedvanlig godt i dag, og som viser at politikk er en tålmodighetsøvelse.

Rettighetsfesting av BPA har en veldig lang historie. Likevel velger jeg ikke å fokusere for mye på historikken. De som har vært opptatt av dette, kjenner den godt. For dem som ikke kjenner den så godt, er nok det aller viktigste at det nå endelig kommer på plass.

Loven som skal vedtas i dag, springer ut av et høringsforslag sendt ut av de rød-grønne like før valget, bygget på prinsippet «innenfor dagens ramme». Brukerorganisasjonene hadde mange innspill og krav om endringer og forbedringer som de mente måtte på plass. De samme organisasjonene har vært svært utålmodige etter at den nye regjeringen kom på plass og rettighetsfesting var en del av regjeringsplattformen. Siden både Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre i mange år har ønsket en rettighetsfesting, er det ikke vanskelig å forstå at forventningene var høye. Mange ble da også glade da det viste seg at regjeringen hadde til hensikt å levere lovforslaget før sommeren.

Dette ble også en utfordring for komiteen: organisasjonenes ønske om vedtak før sommeren satt opp mot komiteens behov for nok tid til å behandle lovforslaget på en god måte. Det er derfor viktig for meg å berømme komiteen for stor velvillighet med hensyn til å strekke seg langt for å rekke dette, selv om det betydde sene timer og mye mailutveksling, lesing og skriving – også i helger. Man må nesten være til stede i et komitémøte for å forstå hvor mye arbeid som ligger i merknadene og forslagene i en sak. Vi kan diskutere og spikke på enkeltsetninger og enkeltord – til og med på punktum og komma. Det er viktig at det vi er enige om, kommer tydelig fram, og at det vi skriver, blir oppfattet og forstått slik det var ment.

I denne saken ble det litt hektisk den siste dagen – jeg tror jeg har komiteen med meg når jeg sier at det ble ikke helt perfekt. Vi skulle gjerne hatt litt bedre tid til å skrive oss sammen enkelte steder, istedenfor mange enkeltmerknader som mye sier det samme. Men vi er enige om det viktigste, nemlig at endringer i pasient- og brukerrettighetsloven, herunder rett til brukerstyrt personlig assistanse, vedtas.

I dag skal vi vedta å gi personer med langvarig og stort behov for personlig assistanse rett til BPA, dvs. tjenester som omfatter praktisk bistand og opplæring, støttekontakt samt avlastning for foreldre med hjemmeboende barn under 18 år med nedsatt funksjonsevne.

I dag er det stor enighet om hvilket fantastisk verktøy BPA kan være. Slik har det ikke alltid vært. Enkelte kommuner har vært positive til BPA i mange år, andre igjen vet knapt hva dette innebærer. Mange tusen kan nå, ifølge beregninger, komme inn under denne rettigheten. For kommunene betyr det svært mange søknader, svært mange som skal ha opplæring, og svært mange som skal ansettes. Det er vårt inderlige ønske og håp at dette blir så bra som vi har drømt om.

Så vil jeg kommentere særskilt regelen om beregning av timer til avlastning for hjemmeboende barn under 18 år. I utgangspunktet var avlastning ikke engang tiltenkt i ordningen, men ble lagt inn av Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen. Samtidig er det viktig ikke å undergrave det å bli voksen, og at behovet for bistand skal vurderes ut fra det voksne barnets eget behov. Når timetall skal vurderes i et slikt perspektiv, vil støttekontakt være mer riktig, i tillegg til annen bistand som foreldrene tidligere har utført. 18-årsskillet er ment som en styrket rettighet, ikke en svekket.

Jeg konstaterer at Arbeiderpartiet og SV i sine merknader skriver at de «etterlyser» når en eventuell utvidelse av rettigheten vil komme, og viser til at man lett kan «anta at dette kun er en utsettelse av ubestemte spørsmål på ubestemt tid». Det er mulig at SV og Arbeiderpartiet snakker av egen erfaring.

For Fremskrittspartiet og Høyre er det viktig at vi nå følger nøye med på utviklingen, og at loven og ordningen blir evaluert med tanke på å se på i hvilken utstrekning forslaget imøtekommer brukernes behov. En følgeevaluering vil fange opp eventuelle svakheter eller utilsiktede utslag.

Neste skritt blir å sørge for tydelige retningslinjer, slik at ordningen blir så lik som mulig i kommunene, og slik at ordningen blir slik som vi ønsker den: en ordning der brukeren har rollen som arbeidsleder og påtar seg ansvaret for organisering og innhold ut fra egne behov. Bruker kan innenfor timerammen styre hva assistenten skal gjøre når, og hvor. Arbeidslederrollen skal gi bruker mulighet til å være sjef i eget liv og i egen hverdag.

Gratulerer med dagen!

Tove Karoline Knutsen (A) [15:08:22]: Ordninga med brukerstyrt personlig assistanse – BPA – har som sitt primære mål frihet, sjølstendighet og verdighet for det enkelte menneske. Det er en ordning for dem som har et hjelpebehov, og som i likhet med andre skal ha muligheten til å leve slik de sjøl ønsker. Det er viktig for alle å kunne være sjef i eget liv – som også saksordføreren sa. Å ha et arbeid, kunne ta utdanning, ha en meningsfylt fritid og være aktiv i samfunnet er viktig for å kunne bli nettopp det. En personlig assistent – som brukeren sjøl har ansvar for og styring med – gir mange med nedsatt funksjonsevne mulighet til å leve et aktivt og engasjert liv. Innenfor gitte rammer kan brukeren styre hva assistenten skal gjøre, og til hvilke tider assistansen skal gis. BPA fungerer slik at brukeren sjøl, eventuelt med støtte fra andre, organiserer og leder arbeidet til sine assistenter.

Det er viktig å understreke at kommunene allerede i dag har en tydelig plikt til å ha tilbud om brukerstyrt personlig assistanse. Det vi vedtar i dag, er en individuell rett til BPA for brukere som oppfyller definerte krav. Hvorvidt regjeringa har rammet inne BPA-ordninga på en god nok måte, er det ulike meninger om. Brukerorganisasjonene er måtelig fornøyd.

Arbeiderpartiet mener retten til BPA kan være enda mer offensivt utformet, og vi har et forslag i innstillinga som tar til orde for det.

Det har vært lagt ned et betydelig arbeid de siste årene med å utarbeide en ordning med rettighetsfestet BPA. De rød-grønne partiene intensiverte dette arbeidet etter valget i 2005, og Arbeiderpartiets landsmøte vedtok i 2011 at det skulle etableres en rett til BPA for brukere med et stort hjelpebehov, og at kostnadene skulle utredes og drøftes med KS, brukerorganisasjonene og arbeidstakerorganisasjonene. Dette arbeidet lå til grunn for et forslag om rettighetsfesting lagt fram av Helse- og omsorgsdepartementet våren 2013.

Jeg har notert meg at de to regjeringspartiene i merknadene til denne saka prøver å framstille seg selv som helter, og de rød-grønne partiene nærmest som motstandere av ordninga. For det første er den fortellinga usann, og for det andre er det en usedvanlig lettvint håndtering av en særdeles viktig sak. Jeg legger merke til at saksordføreren demper retorikken litt, men skal vi se på historia og lære av den, kan det være greit med et lite tilbakeblikk.

Jeg vil peke på at alle partier ved høve har erkjent at spørsmålet om rettighetsfesting av BPA reiser mange problemstillinger, både når det gjelder omfang, innretning, avgrensing og kostnader. Det har til tider gitt seg ulike uttrykk. Ved behandling av Meld. St. 40 for 2002–2003, Nedbygging av funksjonshemmende barrierer, var Høyre og Kristelig Folkeparti særdeles skeptiske til rettighetsfesting av BPA og formulerte følgende:

«Komiteen sine medlemer frå Høgre og Kristeleg Folkeparti meiner at å lovfeste retten til BPA reiser både prinsipielle og praktiske problem.»

Her framholder de to partiene at ordninga vil gi store vridningseffekter, og at den bryter med prinsippet om at det er kommunen som skal velge hjelpeform.

I forbindelse med behandlinga av Meld. St. 25 for 2005–2006, Mestring, muligheter og mening, gikk Fremskrittspartiet mot at det skulle være en øvre aldersgrense for ordninga, mens den nåværende borgerlige regjeringa – Fremskrittspartiet inkludert – nå mener at brukere over 67 år ikke skal ha rett til BPA.

Det er med andre ord betimelig å minne om at alle partier, inkludert Arbeiderpartiet, i perioder tidvis har famlet etter å finne riktig innretning på ordninga med BPA. Jeg tenker at vi alle nå bør oppvise en smule ydmykhet, og sørge for at BPA-ordninga blir så god som mulig, til beste for brukerne. Arbeiderpartiet ser også BPA som et ledd i en mye breiere satsing, der vi som samfunn må ha langt sterkere og mer målretta innsats overfor enkeltmennesker og grupper som trenger ekstra støtte og hjelp fra fellesskapet.

Med dette tar jeg opp det forslag som Arbeiderpartiet fremmer aleine og de vi fremmer sammen med SV i innstillinga, og som beskriver konkrete forbedringer i regjeringas forslag til BPA.

Presidenten: Representanten Tove Karoline Knutsen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [15:13:23]: Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har som mål å skape pasientens helsevesen. Vi har en visjon om et samfunn der alle kan delta. Det er denne visjonen som er grunnplanken i regjeringens helse- og velferdspolitikk, og som også gjenspeiler seg i den viktige saken vi nå debatterer.

Brukerstyrt personlig assistent, BPA, er en alternativ måte å organisere tjenester og personlig bistand på for personer med nedsatt funksjonsevne, personer med stort behov for bistand i dagliglivet, både i og utenfor hjemmet. Rettighetsfestingen av BPA skal bidra til å legge til rette for at disse, på lik linje med oss andre i samfunnet, skal kunne nå sine mål.

En bruker av BPA har rollen som arbeidsleder, og påtar seg dermed ansvaret for organiseringen og innhold i tjenesten, ut fra egne behov. Arbeidslederrollen gir med andre ord brukerne nødvendig innflytelse over egen livssituasjon.

For den enkelte bruker vil retten til BPA bety mer forutsigbarhet og et mer aktivt og uavhengig liv, til tross for sin funksjonsnedsettelse. Lovfestingen av BPA er ganske enkelt et «frigjøringsverktøy» som gir funksjonshemmede samme handlingsrom til livsutfoldelse som andre, og lovfestingen kommer – for å si det ganske så forsiktig – langt på overtid.

Allerede i 2004 ba Stortinget regjeringen om å fremme lovforslag om rett til brukerstyrt personlig assistanse. Regjeringen Bondevik II fulgte opp dette i 2005 i statsbudsjettet for 2006, uten at regjeringen Stoltenberg II, de rød-grønne, fulgte dette opp videre.

I etterkant ble det startet en lang kamp for å få på plass en rettighetsfesting av BPA. Denne kampen ble spesielt tatt og støttet av Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti her i Stortinget, men det måtte et regjeringsskifte til for å få på plass dagens lovfesting. Nettopp av den grunn, og fordi det har tatt så lang tid, valgte regjeringen å ta utgangspunkt i modellen som har vært ute på høring. Dette var fordi forslaget skulle ha en mulighet til å bli behandlet av Stortinget før ferien.

Det er derfor bra at det i proposisjonen slås fast at høringsforslaget ikke imøtekommer regjeringens ambisjoner i tilstrekkelig grad, og at regjeringen derfor har valgt å imøtekomme flertallet av høringsinstansene og utvidet rettigheten til også å omfatte støttekontakt og avlastning for foreldre med hjemmeboende barn under 18 år med nedsatt funksjonsevne. Jeg er også glad for at regjeringen senere vil evaluere ordningen og vurdere om rettighetene bør utvides ytterligere.

Høyres og Fremskrittspartiets medlemmer i helse- og omsorgskomiteen mener at dette må ses i sammenheng med den følgeevalueringen som Helse- og omsorgsdepartementet skal sørge for, der det bl.a. skal ses på i hvilken utstrekning forslaget imøtekommer brukernes behov. I den anledning forventer Høyres og Fremskrittspartiets medlemmer i komiteen at brukerorganisasjonene også får spille inn sine syn og perspektiver i forbindelse med evalueringen.

Lovfestingen av BPA blir med andre ord et «frigjøringsverktøy» som gir personer med funksjonshemning samme handlingsrom til livsutfoldelse som det landets øvrige borgere har. Det handler om forutsigbarhet for personer som fra før av har et svært tøft liv på grunn av sin funksjonsnedsettelse. Jeg tør påstå at dette vil bli en vinn-vinn-sak for hele samfunnet.

Olaug V. Bollestad (KrF) [15:17:41]: For mange er dette en stor dag, å få lovfestet rett til BPA for personer som har stort behov for hjelp og assistanse. Jeg er enig med dem som har sagt at her har vi nok famlet mange, men jeg tror likevel det er bra at vi nå samler oss om å få en rettighetsfesting.

Rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse skal bidra til å legge til rette for at personer med nedsatt funksjonsevne og med spesielt store hjelpebehov skal få lov til å nå sine mål i livene sine. Ordningen skal kunne gi mennesker en mer meningsfylt og aktiv hverdag hvor de kan få lov til å delta på lik linje med sånn som du og jeg kan delta. Mennesker med nedsatt funksjonsevne må, i likhet med alle oss andre, kunne få leve et mest mulig uavhengig liv. En brukerstyrt assistent vil hjelpe brukere og pårørende til å få et mest mulig normalt liv, og en brukerstyrt assistent skal kunne gjøre alle de oppgaver brukeren selv ikke er i stand til å gjøre på grunn av sin funksjonshemning.

Det er viktig at ordningen blir evaluert for å kunne justere og for å kunne finne en form som gjør at den kommer brukerne til nytte. Kristelig Folkeparti er også opptatt av å kunne skolere de brukerne som selv skal ansette sine folk, til å bli gode arbeidsgivere og ta godt vare på sine ansatte.

Det er en utfordring for Kristelig Folkeparti at ordningen slutter ved 67 år. Her må vi være villige underveis til å se videre på hvordan dette skal bli på sikt, for folk blir eldre, også de som har en funksjonsutfordring. Behandlingene er bedre, og mange opplever at de faktisk også ønsker å ha et aktivt liv etter at de er 67 år, og vil delta i samfunnet på lik linje med oss andre, som blir mer og mer aktive i en alder av 67 år.

Livskvalitet og mestring må være hensikten med ordningen. Kristelig Folkeparti er derfor glad for at det blir en individuell rettighet, da personer med nedsatt funksjonsevne er like forskjellige som alle oss andre, og trenger å få tilrettelagt tjeneste som gjelder kun for dem. Det tror vi er en viktig del av det å få et verdig liv.

Kjersti Toppe (Sp) [15:20:35]: Senterpartiet ønskjer velkomen denne lovproposisjonen om å rettigheitsfesta tilbodet om brukarstyrt personleg assistanse for brukarar med langvarig og stort behov.

Senterpartiet har programfesta at vi vil rettigheitsfesta tilbodet om brukarstyrt personleg assistanse, og vi meiner det er mykje bra i lovproposisjonen som er lagd fram frå regjeringa etter høyringsrunden.

Senterpartiet har i merknader til saka streka under det særeigne med ordninga, nemleg at arbeidsleiarrolla gir brukaren innflytelse over eigen livssituasjon, slik at brukaren får eit aktivt og mest mogleg uavhengig liv trass i funksjonsnedsetjing. Brukarstyring er altså heilt grunnleggjande i denne måten å organisera tenestene på. Vi tar avstand frå ei utvikling av tenestene der denne brukarstyringa vert uthola, f.eks. ved at det vert oppretta stillingar som BPA-koordinator e.l. Eg meiner derfor at rett til BPA skal ein som regel gi til brukarar som sjølve kan vareta rolla som arbeidsleiar – med unntak av born under 18 år der foreldre eller føresette ønskjer og kan vareta arbeidsleiarrolla.

Senterpartiet er einig i at det må definerast og setjast ei ramme for kven rettane skal gjelda for, og vi er einige i at rettigheitsfesting kjem i tillegg til og ikkje i staden for kommunens plikt til å tilby brukarstyrt personleg assistanse i helse- og omsorgstenesteloven § 3-8. Kommunen skal framleis ha plikt til å vurdera om det er føremålstenleg å tilby BPA, også til brukarar som ikkje oppfyller vilkåra i retten.

Senterpartiet stør at rettigheitsfestinga skal gjelda dei med langvarig og stort behov for tenesta. Vi meiner at denne retten ikkje bør definerast ut frå ei eksakt timegrense fordi det er lite hensiktsmessig for å nå dei personane som har størst behov. Ei timegrense vil òg kunna gi uheldige tilpassingar som vil kunna verta styrande for vurdering av behov. Vi meiner, slik Helsedirektoratet òg har foreslått, at rett til BPA bør baserast på ei individuell vurdering av brukaranes behov og ønske og faglege vurderingar. Senterpartiet legg også vekt på at mange kommunar i høyringsrunden nettopp har lagt vekt på at dei ønskjer rettleiarar framfor eit fastsett timetal.

Vi stør tenestene som omfattast av rettane som er praktisk bistand og opplæring, støttekontakt og avlastning for foreldre med heimebuande born under 18 år med nedsett funksjonsevne. Vi stør òg at rettane i utgangspunktet ikkje skal omfatta tenester som krev meir enn éin tenesteytar til stades, eller natteneste.

Regjeringa har foreslått eit unntak for at brukarar med kontinuerleg behov for nattenester eller fleire tenestytarar til stades vert omfatta av retten. Senterpartiet deler ikkje regjeringas syn på dette, og vi meiner at det ikkje skal vera noko unntak. Behovet for BPA om natta og ved behov for fleire tenesteytarar må i tilfelle vurderast ut frå den kommunale plikta til å tilby tenester der det er føremålstenleg.

Senterpartiet har merka seg at eit stort tal av høyringsinstansane ikkje stør forslaget om å utelukka brukarar over 67 år frå ein rett. Blant anna har Helsedirektoratet uttalt at dei ikkje ser at BPA-ordninga vert dyrare dersom ein person som allereie har BPA, held fram med å ha det også etter nådd aldersgrense. Det vert framheva også at BPA kan føra til at fleire kan bu lenger heime. Vi kjem derfor ikkje til å stø ei øvre absolutt aldersgrense, og meiner at dei personane som oppfylte vilkåra for ein rett til BPA før oppnådd aldersgrense, må ha rett til vidareføring av ordninga om vilkåra elles er til stades.

Senterpartiet er opptatt av at innføring av ein rett ikkje rokkar ved dagens ordning, slik at også dei som fell utanfor rettigheitsomgrepet, skal kunne få BPA dersom kommunane vurderer det som føremålstenleg. Dette må følgjeevalueringa spesielt sjå til og at utviklinga vert følgd nøye.

Kontroll og tilsyn med ordninga er òg viktig for å sikra forsvarlege ordningar både for brukarar og assistentar. Det er viktig med ryddige kontraktsforhold mellom kommunar og eventuelle private leverandørar. Senterpartiet meiner derfor at det må stillast tydelege krav ved at norsk standard ved framskaffing av BPA vert lagd til grunn, og at det vert sett krav til tariffavtalar. Vi kjem med forslag om det. Vi meiner òg at det må setjast klare krav til arbeidsleiaren i forskrift.

Med dette vil eg ta opp Senterpartiets forslag i saka.

Presidenten: Da har representanten Kjersti Toppe tatt opp det forslaget hun refererte til.

Ketil Kjenseth (V) [15:25:30]: Venstre har i mange år gått inn for å rettighetsfeste brukerstyrt, eller også kalt borgerstyrt, personlig assistent. Dette handler om å gi personer med redusert funksjonsevne økt innflytelse og styring med eget liv. Det handler om å sette folk først.

For mange av dem det gjelder, er det stor forskjell på å ta imot et definert tilbud og å kunne organisere selv hvor, når og hvordan en trenger bistand til å utføre nødvendige gjøremål i hverdagen. Dette er derfor en lov som har stor betydning for verdigheten til den enkelte. I tillegg til å ha stor betydning for den enkelte, er også brukerstyrt personlig assistent et eksempel på hvordan vi kan organisere oss bedre til nytte for den enkelte samtidig som en bygger på et fellesskapsideal.

En av aktørene her, Uloba, er organisert som et samvirke, og bidrar på mange måter til innovasjon og utvikling både for den enkelte og ikke minst for det offentlige tjenesteapparatet. Slike innovasjoner har jeg lyst på flere av. Denne ordningen utfordrer oss på mange måter. Vi får en sentrering rundt den enkelte bruker som er helt annerledes enn hva de tradisjonelle systemene våre har vært opptatt av. Mange som utlyser en BPA-stilling, har også fått mange søkere. Dette viser at stillingene kan være attraktive, selvfølgelig avhengig av at det er ryddige arbeidsforhold og at det er en god arbeidsgiver. Vi har også sett svært fruktbare eksempler på hva en arbeidsleder og en assistent sammen både kan skape og gjøre.

Alt i alt er dette en gledens dag. Samtidig er det også en stor utfordring for mange kommuner, som i liten grad har tilbudt denne ordningen og kanskje har hatt litt vanskelig også for å akseptere den. Vi står foran en stor oppgave med å implementere ordningen for stadig flere brukere og i stadig flere kommuner. Litt av den grunn ønsker ikke Venstre å gå altfor langt nå. Ordningen har behov for å befeste seg, og at vi ikke går for raskt fram. Samtidig er vi opptatt av at denne ordningen skal vi erkjenne og bygge ut, men at vi bør bruke litt tid på å utvide ordningen ytterligere.

Audun Lysbakken (SV) [15:28:24]: Det er en tendens til at viktige saker for tiden ender opp i en lang krangel om historieskriving. Jeg vil advare mot det, for da bruker vi opp verdifull tid som vi kan bruke på å diskutere hvor vi skal. Men for ordens skyld vil jeg vise til det innlegget som representanten Tove Karoline Knutsen hadde, som jeg synes på en god måte oppsummerer at det er ikke sånn at høyresiden i norsk politikk har monopol på å ha vært for BPA. Tvert imot har rollene endret seg litt. Ulike partier har vært pådrivere, og det har dessverre gått for sakte under ulike regjeringer. Så må vi klare å samle oss om og sørge for at vi får den viktige rettighetsfestingen på plass nå.

Vi er glad for at vi er der at vi kan fatte noen vedtak knyttet til rettighetsfesting i Stortinget nå, men det er også vesentlige mangler ved det som regjeringen har lagt fram. Vi er også fra SVs side bekymret for når regjeringen kommer til å komme med eventuelle utvidelser av ordningen, og usikre på om det er et løfte vi kan stole på – gitt den store uklarheten i det som nå foreligger.

Brukerstyrt personlig assistent er et frigjøringsprosjekt. Det er et bilde på den typen velferdsstat som vi ønsker oss: en velferdsstat som ikke er ovenfra og ned, men der den enkelte selv har makt over tjenestene og gjennom det makt over egen hverdag. Det er fantastisk hva BPA og pionerene for den ordningen har betydd for utviklingen av frihet for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Uloba og andre som har stått på for å bygge ut dette tilbudet, fortjener fantastisk stor honnør.

Det er noen ting ved det regjeringen har lagt fram, som SV er uenig i, og der vi vil legge fram andre forslag. Det ene er knyttet til aldersbegrensningen på 67 år. Jeg kan ikke se det finnes noen prinsipiell eller praktisk årsak til at grensen skal trekkes der den er trukket i dette tilfellet. Det er grunn til å minne om at det dette handler om, er at en skal kunne ta ut allerede tildelte timer, slik brukeren selv ønsker. Da er det vanskelig å se at det skal være noen avgjørende prinsipiell eller praktisk forskjell på om vedkommende er 65 eller 68 år. Det vi istedenfor bør legge vekt på, er om vedkommende er i stand til å ivareta arbeidsledelse på en god måte, og i så fall bør det ikke være en aldersbegrensning. Derfor foreslår SV å fjerne den.

Jeg vil også vise til en økende uklarhet i en del kommuner knyttet til innhold og prinsipper rundt ordningen, som bekymrer oss. Det er behov for tydeligere nasjonale reguleringer rundt ordningens innhold for å sikre en faktisk rett. Derfor foreslår vi at regjeringen skal komme med en egen forskrift som sikrer nasjonale kvalitetskrav for BPA. Det forslaget fremmes også i dag.

Et tredje punkt, der vi ønsker å gå lenger enn regjeringen, er knyttet til timegrenser. Vi mener at det forslaget som her er lagt fram, innebærer en uheldig begrensning. Det må være sånn at brukerstyrt personlig assistent er tilgjengelig ved stort hjelpebehov også når det ikke krever veldig mange timer. Derfor foreslår vi at retten til BPA skal inntreffe ved ti timer.

Det siste forslaget fra SV er knyttet til en tidsplan for den videre utvidelsen av rettighetene. Vi skulle ønske at vi hadde fått noe mer håndfast fra regjeringen enn det vage løftet om å komme tilbake igjen til saken. Derfor fremmer vi et forslag om at regjeringen skal komme tilbake med en tidsplan for dette til Stortinget – altså ikke de ferdige forslagene, men en tidsplan – i statsbudsjettet til høsten. Det ville være en rimelig måte å signalisere ambisjonsnivå på og hva Stortinget kan forvente seg fra regjeringen i denne utrolig viktige saken framover.

Med det tar jeg opp de forslagene som SV er alene om i innstillingen.

Presidenten: Representanten Audun Lysbakken har tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Bent Høie [15:33:39]: Dette er en merkedag. Jeg er veldig glad for at Stortinget nå endelig har anledning til å lovfeste rett til brukerstyrt personlig assistanse. Jeg vil òg takke komiteen for at den har lagt ned mye arbeid i å klare å ferdigbehandle denne saken før sommeren.

Regjeringen ønsker et samfunn der alle kan delta. De fleste av oss ønsker utdanning og arbeid, og vi har alle forventninger om å leve et selvstendig og aktivt liv. Det gjelder òg for mennesker som har behov for bistand i hverdagen. Regjeringen ønsker at personer med nedsatt funksjonsevne skal ha muligheter til å være sjef i eget liv. Ja, BPA-ordningen bygger mer på borgerrettighetstenkning enn på omsorgstenkning. Rettighetsfestingen av BPA skal nettopp bidra til å gjøre dette mulig.

Jeg vil i dag takke brukerorganisasjonene som har kjempet denne kampen og holdt ut i den lange ventetiden. Jeg vil òg takke den forrige regjeringen som etter svært lang tid, men uansett, sendte et nytt forslag på høring i for.

For vår regjering har det vært viktig å få på plass rettighetsfestingen av brukerstyrt personlig assistanse så raskt som mulig – uten en ny høring. For å få dette til har vi derfor valgt å ta utgangspunkt i den modellen som var på høring i 2013. Men regjeringens ambisjoner er større. Vi har derfor imøtekommet flertallet av høringsinstansene ved å utvide den foreslåtte retten til òg å omfatte støttekontakt og avlastning for foreldre med barn med nedsatt funksjonsevne.

For både yngre og eldre kan støttekontakt være et godt tilbud for å få en aktiv fritid. Helt siden brukerstyrt personlig assistanse ble lovfestet i 2000, har det vært vanlig å inkludere støttekontakt i tilbudet om brukerstyrt personlig assistanse. Det er derfor viktig at òg støttekontakttimene omfattes av rettigheten.

Regjeringen ønsker òg å bedre hverdagen til foreldre med særlig store omsorgsoppgaver for barn med nedsatt funksjonsevne. Mange foreldre og barn som er i den situasjonen, vil kunne få et bedre tilpasset og fleksibelt tjenestetilbud med brukerstyrt personlig assistanse. Da bør vi gi dem muligheten til nettopp å velge det. Brukerstyrt personlig assistanse vil i tillegg kunne bidra til at ungdom blir mer selvstendige – en forberedelse til å mestre livet som voksen. Når barnet fyller 18 år, skal tjenestebehovet fastsettes uavhengig av foreldrenes omsorgsinnsats.

På bakgrunn av den utvidelsen bryter vi det som var mulig å få flertall for i Stortinget i forrige periode, nemlig kravet om at dette skal gjøres innenfor de økonomiske ordningene som kommunene hadde. Jeg håper, regner med og ser òg av innstillingen at Stortinget ikke har noe mot det. Det er nettopp den utvidelsen som gjør at denne ordningen nå kommer til å koste betydelig mer. Den omfatter betydelig flere personer fordi så mange timer når det gjelder både avlastning og støttekontakt, nå regnes inn for å gi rettighet.

Våre anslag over merkostnadene av dette vil bli fulgt opp i de årlige budsjettprosessene. For neste år er kostnadene anslått til 300 mill. kr.

Regjeringen erkjenner at lovforslaget innebærer en viss usikkerhet. Det gjelder særlig i hvilken utstrekning forslaget vil imøtekomme brukernes behov. Det gjelder òg i hvilken utstrekning rettigheten vil påvirke kommunens muligheter til å tilpasse og dimensjonere tjenester på en hensiktsmessig og kostnadseffektiv måte til alle brukergrupper. Helse- og omsorgsdepartementet vil derfor sette av midler til en følgeevaluering av forslaget. Regjeringen vil senere vurdere om rettigheten bør endres eller utvides ytterligere.

Mitt overordnete mål er å skape brukernes og pasientenes helse- og omsorgstjeneste. Rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse er et viktig og konkret tiltak for å nå dette målet. Gjennom rettigheten gis personer med langvarige og store behov for personlig assistanse muligheten til å velge å ta ansvar for å organisere tjenestetilbudet sitt og lære opp assistenten i hvordan tjenestene skal uføres. Rettigheten omfatter òg foreldre som har barn med store behov for bistand, og derfor behov for avlastning og tjenester. Ikke alle kan ha eller ønsker en brukerstyrt personlig assistanse, men de som har slike behov, og som ønsker brukerstyrt personlig assistanse, har nå muligheten til å velge dette.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ruth Mari Grung (A) [15:38:49]: Dette er en gledens dag. Det har også vært veldig gledelig, når vi har hatt møter med brukerorganisasjonene, at det ikke har vært noen utfordring med å rekruttere assistenter.

Men det er et ganske spesielt arbeidsforhold de går inn i med brukere som arbeidsledere. Skal vi få til en god ordning, er vi helt avhengige av at vi får ryddige arbeidsforhold og helst tariffavtaler. For selv om det er mange flotte, store ord rundt dette, er det i det enkelte møte mellom den personen som trenger hjelp, og assistenten at kvaliteten virkelig vil merkes. Så spørsmålet til helseministeren er: Hvordan vil helseministeren sikre ordnede arbeidsforhold?

Statsråd Bent Høie [15:39:30]: Det gis jo bl.a. tilskudd til kommunene for at de skal gi et opplæringstilbud, og det er viktig at kommunene sikrer en god og forsvarlig BPA-ordning – uavhengig av om det er kommunen som yter tjenesten selv, eller inngår avtale med private tjenesteutøvere – og at den enkelte, som blir arbeidsleder og jobber i tjenesten, òg gis muligheten til å oppfylle det ansvaret på en god måte.

Mitt inntrykk er at dette er noe som stort sett fungerer veldig bra. Men som på alle andre områder vil det være enkelttilfeller der det ikke gjør det, men da har vi et ansvar for å rydde opp i det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:40:33]: Vi kommer til å vedta en stor rettighetsreform som er utrolig viktig for mange mennesker og gir en betydelig bedre hverdag. Hvor mye det vil koste, er det vel ingen som vet. Det kommer antakelig til å koste langt mer enn det regjeringa har skissert.

Den enkelte bruker skal være arbeidsleder. Hvem skal så være arbeidsgiver? Det kan enten være brukeren sjøl, det kan være kommunen, det kan være et samvirkeforetak, eller det kan være en kommersiell aktør. Mitt spørsmål går på tariffavtale for dem som har arbeidsgiveransvaret. Vil statsråden gå inn for at det her kreves tariffavtale for dem som er ansatt hos kommersielle aktører, eller ideelle samvirkeaktører, for her står vi overfor et behov for en samfunnskontrakt mellom staten som yter mye penger, og de aktører som her gjør en jobb som innbefatter stor økonomisk aktivitet?

Statsråd Bent Høie [15:41:32]: Det er kommunene som inngår denne typen avtaler, og derfor vil vi følge de samme prinsippene som vi gjør ellers når kommunene enten velger å organisere og tilby tjenesten blant egne ansatte eller kjøpe den av en privat aktør. Da er det kommunen som avgjør den typen spørsmål.

Audun Lysbakken (SV) [15:42:02]: I innstillingen framgår det at regjeringspartiene deler oppfatningen om at personer over 67 år fortsatt – i hvert fall i mange tilfeller – bør kunne få hjelp som organiseres som BPA. Men i regjeringens forslag faller disse utenfor rettighetsbestemmelsen.

Mitt spørsmål til statsråden er ganske enkelt: Hvis Høyre og Fremskrittspartiet mener det ikke finnes noen god prinsipiell eller praktisk begrunnelse for å sette grensen ved 67 år, vil da statsråden vurdere å oppheve den begrensningen?

Statsråd Bent Høie [15:42:46]: For det første er det viktig for meg å understreke at kommunens plikt til å tilby tjenester som brukes til personlig assistanse, vil gjelde fortsatt. Det betyr at det ikke er noe som hindrer at kommunene kan både tilby og videreføre tilbudet om brukerstyrt personlig assistanse selv om brukeren blir 67 år. Skulle vi nå ha foreslått at den aldersgrensen som ble foreslått av den forrige regjeringen og sendt ut på høring, ikke skulle gjelde, er min vurdering at det hadde vært en så omfattende endring at det hadde krevd en ny høring og dermed en ny utsettelse av denne saken. Det er ikke ønskelig. Det er helt åpenbart at da utvider en personkretsen betydelig, samtidig som man også utvider den til å gjelde en større andel av befolkningen som vil ha behov for dette. Det vil også ha store økonomiske konsekvenser for kommunene. Det er et av de spørsmålene som vi må ta stilling til, og som vi skal vurdere underveis med tanke på hvordan dette slår ut for den enkelte. Så er det også viktig å ha med seg at på det tidspunktet opphører Stortingets ordning om tilskudd til særlig ressurskrevende tjenester. Derfor vil det ha ekstra store økonomiske konsekvenser for kommunene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ruth Mari Grung (A) [15:44:09]: Innovasjon i offentlig sektor blir ofte forbundet med nye teknologiske løsninger, mens det er endringer i hvordan vi organiserer tjenestene, som ofte gir de største kvantesprangene. Brukerstyrt personlig assistanse representerer et slikt paradigmeskifte. Her blir det virkelig tatt radikale grep ved at vi snur opp ned på rollene. Nå er det mennesker med hjelpebehov som er den aktive part.

Nesten 3 000 har BPA i dag, og det har høstet mange positive erfaringer. Men denne måten å organisere helse- og omsorgstjenestene på innebærer at det er nytt for den det gjelder, men også for kommunene. Derfor er det utrolig viktig at vi legger til grunn et utviklingsperspektiv når vi skal implementere ordningen videre. Derfor mener Arbeiderpartiet at det er akkurat nå i innfasing av ordningen er viktig at vi sørger for at det er kommunen som har dokumentasjonskravet ved avslag. Det bygger også opp under prinsippet om mennesket og brukeren i sentrum.

Vi legger også til grunn en innsikt i maktforholdet mellom det enkelte individ og det kommunale byråkratiet som vi trodde at en del andre partier også var opptatt av. Vi tror også at det vil skjerpe kommunen i forståelse av ordningen, når de selv må dokumentere de gangene de vil gi avslag.

En annen viktig sak som Arbeiderpartiet også har fremmet, er at det er viktig å opprettholde det politiske trykket for å sikre at ordningen blir utviklet videre. Vi mener at det er svært uheldig at man snevrer inn ordningen ved å ta vekk retten til natt- og punkttjenester. Selv om den er innført i mange kommuner, gir det et dårlig signal at vi verken har tidfestet når vi skal utvide den, eller at den gir muligheten til kommuner å ta fra dem dette. For de menneskene det her er snakk om, har et stort hjelpebehov, og de fleste vil også ha et behov om natten for å ha det selvstendige livet. Vi håper at flere vil støtte de to forslagene fra Arbeiderpartiet.

Bente Stein Mathisen (H) [15:46:35]: Flere har uttrykt at dette er en gledens dag, og det er det. Det er en gledens dag for mange med nedsatt funksjonsevne som er avhengig av assistanse i dagliglivet. Og det er en gledens dag for alle som har stått på i mange år og kjempet for rettighetsfestingen av brukerstyrt personlig assistanse, som vi forkortet kaller BPA.

Stortinget vedtok i 2013 å ratifisere FN-konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen gir funksjonshemmede betydelig støtte i deres kamp for å få oppfylt sine rettigheter, som det å gjøre det mulig for mennesker med nedsatt funksjonsevne å leve et så selvstendig og verdig liv som mulig. Selve konvensjonen inneholder ikke noen nye særskilte rettigheter, men stiller bestemte krav til hvordan medlemslandene på best mulig måte kan legge til rette for at også funksjonshemmede kan nyte godt av de universelle menneskerettighetene som er nedfelt i FNs konvensjoner.

Tilretteleggelsen dreier seg særlig om å innføre lover og regler som hindrer diskriminering, og som gjør det mulig for mennesker med nedsatt funksjonsevne å delta på alle områdene i samfunnslivet, akkurat som vi gjør i Stortinget i dag, når vi vedtar en lovfesting av brukerstyrt personlig assistanse.

Regjeringen ønsker et samfunn med muligheter for alle, der alle kan delta. Brukerstyrt personlig assistanse er et viktig bidrag i målet om et aktivt og mest mulig selvstendig liv for personer med funksjonsnedsettelser. Ordningen innebærer at den som trenger assistanse, styrer og organiserer det som gjelder eget liv. Arbeidslederrollen gir brukeren innflytelse over egen livssituasjon. Innenfor rammen av innvilgede timer og regler som gjelder i arbeidslivet, kan brukeren styre hva assistenten skal gjøre, til hvilke tider, og hvor assistansen skal gis. Det handler om å ha hendene på rattet i eget liv, en opplevelse av frihet, selvstendighet og verdighet som er viktig for oss alle.

En Econ-undersøkelse viser at BPA også er samfunnsøkonomisk lønnsomt, bl.a. ved at brukerstyrt personlig assistanse er det eneste virkemidlet som gir funksjonshemmede med assistansebehov muligheter for yrkesaktivitet og sosial deltakelse. Omtrent en fjerdedel av de intervjuede personene som har BPA, oppgir at de har ordinært arbeid, ca. halvparten jobber 100 pst. To tredjedeler av dem som er i arbeid, mener at uten BPA ville de ikke vært i jobb. Resten mener at de måtte ha gått ned i stillingsstørrelse. Også familiemedlemmer ville vært mindre yrkesaktive eller hatt en lavere stillingsstørrelse om den funksjonshemmede med assistansebehov ikke hadde hatt BPA. I rapporten kommer det fram at BPA fører til at flere funksjonshemmede tar utdanning. Dette fører igjen til økt yrkesaktivitet og ytterligere samfunnsøkonomisk gevinst.

I spørreundersøkelsen kommer det også fram at de med BPA-ordning har mye mindre behov for ulike typer helse- og omsorgstjenester, noe som reduserer kostnadene i de tradisjonelle hjemmetjenestene.

Vedtaket som gjøres i dag, er et viktig prinsippvedtak og en god start for å gi funksjonshemmede med assistansebehov samme handlingsrom til livsutfoldelse som alle oss andre.

Martin Kolberg (A) [15:49:52]: Jeg slutter meg selvsagt til det som er sagt av mange, at dette er et historisk vedtak. Men jeg vil legge til at det er et vedtak som skulle vært gjort for lenge siden, helt uavhengig av regjeringas farge. Jeg vil ikke at denne debatten skal ta slutt før det er sagt at her har vi hatt en helt unødvendig og altfor lang kamp mot byråkratiske formuleringer, byråkratiske motforestillinger og profesjoner – altfor lang, i år etter år. Det er vi som er politikere, som får ta ansvar for at vi ikke har bestemt det som skal bestemmes, før i dag. Det vil jeg ha sagt.

Jeg vil, i likhet med det flere, også statsråden, berømme Uloba og andre, som jeg ser er til stede her, som skal ha all ære for at de har orket å stå på så lenge som de i virkeligheten har gjort. Jeg håper at ikke dette i tilfelle er uttrykk for et litt utrivelig symptom, at vi her snakker om «sterke» svake grupper, som ikke klarer å forfekte sine interesser sterkt nok, og derfor ikke tidsnok blir tatt hensyn til. Jeg mistenker at det er sannheten. Vi har et kollektivt ansvar – det er ikke noe som jeg legger på den nåværende regjering eller noen andre, jeg tar like mye ansvar for det selv. Så er det sagt.

Så er jeg redd for at vi er i ferd med å gjøre en feil. Jeg hører hva statsråden sier – og er glad for det – når det gjelder det å komme tilbake. Jeg stoler på hva Bent Høie sier der. Det er ingen grunn til ikke å stole på Høie når han sier det her – det er overhodet ingen grunn til det. Men jeg tror vi er i ferd med å gjøre en faktisk juridisk feil, og det er å gjøre det som representanten Grung var oppe her og presenterte, nemlig å sette avgrensinger mot punkttjenester, nattjenester og dublering. Det betyr at en rekke av dem som har det i dag, kan miste sin rettighet når de skal fornye sin BPA. Jeg forstår ikke at det ikke blir forstått.

Dette har jeg drevet med i årevis – jeg kan det faktisk. Jeg kan det. Jeg skal si det med rene ord: Den som har behov for å få noen til å hjelpe seg med å gå på toalettet om natta – det er en punkttjeneste om natta – faller utenfor rettigheten. Hva er dette for slags byråkratisk snurrepiperi når man skal vedta en slik historisk reform? Det samme gjelder dublering og nattjenester. Jeg advarer mot det, og jeg mener at det skjemmer det vedtaket som skal gjøres. Derfor anbefaler jeg sterkt at man stemmer for Arbeiderpartiets forslag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:53:13]: Første gang jeg ble kjent med ordninga brukerstyrt personlig assistent var på 1990-tallet. Det var gjennom Leif Sylling i Lier, som har gjort en svær jobb som en av de første her, og som var sentral i etableringa av Uloba, samvirkeforetaket som sto som arbeidsgiver for disse menneskene som var assistenter for brukere med store funksjonsnedsettelser. Det var en viktig jobb som ble startet der. Som flere har vært inne på, har det gått mange år før en har kommet fram til i dag, hvor vi skal gå videre fra en kommunal tilbudsplikt til en rettighet.

Det er en utrolig svær reform som vi nå gjennomfører, kanskje mye større enn det mange er klar over, og også av et økonomisk omfang som er langt større enn mange er klar over. Jeg tror nok kanskje denne reformen er slik at dersom den hadde blitt utgreid i sin økonomiske konsekvens, hadde motforestillingene vært langt større.

Når jeg likevel er klar over den realiteten, og går inn for det, har jeg et veldig våkent øye på å definere ordninga. Jeg tror det blir helt avgjørende for at ordninga skal ha brei politisk oppslutning, og for at den skal fungere etter hensikten, at en er nøye med begrepene. Det første er at det skal være en brukerstyrt personlig assistent. Det er altså brukeren som trenger bistand, som sjøl skal være arbeidsleder. Det må være et grunnleggende prinsipp. Fra Senterpartiets side har vi gjort ett unntak fra det. Det gjelder foreldre til barn under 18 år, som kan være arbeidsledere, for det er rimelig opplagt at for de ungene det er snakk om, vil en slik ordning kvalitetsmessig være langt, langt å foretrekke framfor det som er i dag.

Når vi så er inne på hvor stor og omfattende ordninga skal være, støtter jeg og Senterpartiet det som regjeringa legger til grunn: at en skal definere det til ikke å omfatte tjenester som krever flere enn en tjenesteyter til stede, eller nattjenester. Her må en se at andre offentlige tilbud i mange tilfeller kan være bedre enn brukerstyrt personlig assistent.

Bare helt til slutt: Det er en rekke mennesker som skal arbeide med dette. Det er viktig at de som arbeider som assistenter, har anstendige arbeidsforhold, og siden staten går inn med så mye penger, må også staten være villig til å sikre anstendige arbeidsforhold for dem det gjelder, gjennom bl.a. tariffavtaler.

Martin Kolberg (A) [15:56:30]: Det er et perspektiv i dette som trekkes fram hele tida, og med god grunn: Hva kommer dette til å koste? Stortinget har jo vedtatt, som forutsetning for det vi skal vedta senere her i dag, at det skal være kostnadsnøytralt, som det heter.

Men jeg har oppriktig talt aldri helt forstått logikken i den tenkninga helt ut, på grunn av følgende: Det er ingen her i Stortinget som mener at de overordnede rettighetene i sosiallovgivninga skal svekkes. Hvis du har behov for x antall tjenester, skal det betales, enten det er via hjemmehjelp, institusjonsopphold eller alle andre typer tjenester. Det må jo betales. Men BPA-ordninga kommer jo ikke i tillegg til de tjenestene – den kommer ofte istedenfor. Faren for at dette skal bli så dyrt, utover det som kommuner og fylker i dag betaler, begriper jeg rett og slett ikke. Det er heller ingen som klarer å forklare meg det, til tross for at jeg har vært regjeringa ganske nær. Det er aldri noen i Helsedepartementet eller Finansdepartementet som har klart å forklare meg det. Jeg har selvfølgelig full respekt for at ting koster – vi skal være nøkterne, vi skal være ordentlige, men argumentet om, og faren for, at dette blir så dyrt, forstår jeg oppriktig talt ikke, hvis det er under forutsetning av at vi ikke skal røre rettighetene i overordnet sosiallovgivning.

Jeg skal ikke misbruke det, men jeg ser nå at statsråden nikker forsiktig. Jeg skulle ønske at han kunne gå opp her og si litt om det før vi avslutter, for det er en viktig del av det hele. Jeg tror statsråden og jeg er veldig på bølgelengde når det gjelder forståelsen av hva dette egentlig handler om.

Så skal jeg bare til slutt – jeg skal ikke gjenta meg selv, selvsagt – si noe om det som vi er i ferd med å gjøre. Jeg forstår hva statsråden sier, om at vi skal komme tilbake til ting. Men i første runde – og det kan ta ett år, to år, tre år – vil en rekke mennesker som i dag har BPA, kunne komme i rettighetsproblemer i det øyeblikk de må ha dublering eller nattjenester. Det vedtaket mener jeg Stortinget ikke bør gjøre. Det er feil å gjøre det vedtaket, fordi folk som kan fungere bra på dagen, ha jobb og alt mulig, men trenger hjelp om natta, har plutselig ikke rett til BPA lenger. Det er nok av dem som da vil si at de ikke har den rettigheten lenger, fordi de har krav på nattjeneste.

Jeg gjentar det: Hvor slikt kommer fra i forbindelse med lovbehandling, skulle jeg gjerne visst. Men vi burde ha evnen til å stoppe det.

Statsråd Bent Høie [15:59:46]: Jeg må bare få kommentere innspillene fra representanten Kolberg, som jeg mener representerer god innsikt i denne saken, med hensyn til både historien og utfordringene med å få dette på plass.

Når det gjelder Stortingets vedtak om at ordningen skulle være kostnadsnøytral, som jo var en forutsetning for det arbeidet som ble igangsatt under den forrige regjering, bryter det forslaget som er fremmet i dag, med det prinsippet. Vi har beregnet at utvidelsen når det gjelder spesielt støttekontakt og avlastning, til neste år kommer til å koste kommunene om lag 300 mill. kr ekstra og årene etter betydelig mer enn det. Min tilnærming – og min tilnærming til dette har hele veien vært den samme som Martin Kolbergs – er at jeg ikke har forstått hvordan det kan være mulig, for dette er jo tjenester som den enkelte har rett på, uansett.

Det er to faktorer som jeg forstår er avgjørende i det regnestykket, og det har en nå fått bedre innsikt i. Det ene er selvfølgelig dette med de tilfellene der den enkelte skal ha veldig få timer. Kommunene mener at dette er mer kostnadskrevende hvis det skal organiseres som BPA enn hvis kommunen kan gi et helhetlig tilbud som vil dekke mange små timer – og der kommer nattjenestediskusjonen inn. Det får vi nå noe erfaring med.

Det andre – og det synes jeg egentlig er det mest skremmende – som er kommet fram, er at den største kostnaden i utvidelsen av dette er knyttet til avlastning. Avlastning gis til foreldre som har sterkt funksjonshemmede barn – de som Stortinget alltid har ment bør ha bedre hjelp.

Så kan en spørre: Hvorfor blir det så dyrt? Jo, det er rett og slett fordi kommunen organiserer det tilbudet så dårlig i dag at mange foreldre ikke orker å ta det i bruk. Det at en får mulighet til å organisere det som brukerstyrt personlig assistent, gjør at flere foreldre rett og slett vil orke å ta i bruk avlastning – en avlastning og ikke en belastning, som det av og til blir i dag. Det er hovedårsaken til kostnadsveksten.

Så kunne jeg ha sagt at vel, da burde kommunene tatt den regningen, fordi de i utgangspunktet har den oppgaven fra før av, men da vet vi at da hadde den regningen gått ut over andre viktige kommunale oppgaver. Derfor har vi gått inn for å dekke den over statsbudsjettet.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 15.