Martin Kolberg (A) [10:53:16]: (komiteens leder): Etter Grunnloven § 75f tilkommer det Stortinget «å la seg forelegge statsrådets protokoller og alle offentlige innberetninger og papirer;».

Etter Stortingets forretningsorden § 14 nr. 9 skal kontroll- og konstitusjonskomiteen «gjennomgå og gi innstilling til Stortinget om:

a) statsrådets protokoller mv., jf. Grunnloven § 75 bokstav f».

Fredrik Sejersted skriver i sin juridiske avhandling «Kontroll og konstitusjon» at da Stortingets kontrollregime ble etablert i 1814, var kontrollen med statsrådsprotokollene selve hjørnestenen. Ordninga ble inntatt i Grunnloven § 75, etter svensk modell. Under den relativt strenge maktfordelinga var det prinsipielt viktig at Stortinget på denne måten hadde et grunnlovfestet krav på innsyn i det sentrale organ for den utøvende makt. Utover på 1800-tallet spilte protokollkontrollen også en helt reell politisk rolle, både som informasjonstilfang og som utgangspunkt for å ta opp enkeltsaker.

Til langt inn i mellomkrigstida var de årlige innstillingene om statsrådsprotokollene ofte meget omfattende, og debattene ble brukt til oppgjør med regjeringa i en del enkeltsaker. Senere har det gått gradvis nedover. Formelt er ordninga bevart, men i realiteten har denne kontrollen nesten helt utspilt sin rolle. Innstillingene er kortfattede, og det er normalt ingen debatt. Det skyldes nok bl.a. at Stortinget nå kontrollerer regjeringa på andre måter, slik at det ikke lenger er noe behov for de årlige oppgjør som protokolldebattene tidligere var.

Komiteen har ikke noe å bemerke til statsrådets protokoller for annet halvår 2013, verken når det gjelder benådningssaker, embetsutnevnelser eller fastsatte, endrede eller opphevede forskrifter.

Komiteen skriver i innstillinga at den «vil drøfte nærmere hvordan forskriftsgjennomgangen mest hensiktsmessig kan håndteres innenfor tilgjengelig utredningskapasitet og kompetanse».

Også tidligere komiteer har med jevne mellomrom drøftet om det er mulig å få mer nytte av den ordinære protokollkontrollen. Det har vært et ønske om å bruke protokollene som utgangspunkt for den løpende kontroll med regjeringas forskrifter, for å se om de er holdt innenfor rammene av Stortingets fullmakter og forutsetninger. Problemet – og dette er viktig – har vært å få til noe mer enn en rent formell kontroll. I en moderne reguleringsstat er Stortinget avhengig av å kunne delegere lovgivningsmyndighet til forvaltninga, men det er ikke etablert noen prosedyrer for løpende konsultasjon. Stortinget kan imidlertid føre etterfølgende kontroll med regjeringas forskrifter.

Frøiland-utvalget vurderte om det burde innføres mer reelle og systematiske rutiner for den parlamentariske kontrollen med forskrifter, men fremmet ikke konkrete forslag om hvordan forskriftskontrollen burde utføres. Det ble antatt at kontrollkomiteen selv sto nærmest til å vurdere dette.

Derfor er min meddelelse i dag også rettet mot presidentskapet. Utfordringa er at en på et senere tidspunkt skal komme tilbake til dette i det som kalles en «hensiktsmessig form». Det vil være helt nødvendig at vi i Stortinget drøfter vår mulighet til å gjennomføre en riktig og presis forskriftskontroll, slik loven egentlig forutsetter.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:58:07]: Først vil jeg slutte meg til komitélederens innlegg i denne saken. Samtidig vil jeg knytte noen få kommentarer til forskriftsgjennomgangen.

Som vi alle vet, er forskrifter viktig. Det er forskriftene som på en rekke konkrete områder viser lovanvendelsen i praksis. Mitt ansvar gjelder forskrifter under Miljøverndepartementets ansvarsområde, og jeg har noen kommentarer i forbindelse med det.

Mens alle forskrifter fra Miljøverndepartementet i det foreliggende dokument er hjemlet i naturmangfoldloven, er det fire forskrifter som er hjemlet i markaloven § 11. Det er forskriftene om vern av Skjennungsåsen, Godbekken, Hauktjern og Spinneren friluftsområder i Oslo kommune. Jeg vil bare understreke at naturmangfoldloven § 37, om naturreservater, blir vurdert som hjemmelsgrunnlag for vern av områder som på grunn av naturopplevelsesverdier har særskilte kvaliteter, men den har et annet verneformål enn markaloven § 11, nettopp fordi markaloven § 11 ikke skal ivareta faglige, biologiske kvaliteter. Forskriftene til de fire nevnte friluftsområdene er derfor riktig hjemlet i markaloven § 11.

Det er åpnet for at privat eide områder med regional eller nasjonal verneverdi kan vernes gjennom en frivillig verneprosess, etter naturmangfoldloven § 37. Men dette skal skje etter faglige, biologiske kvaliteter, og ikke på grunn av naturopplevelsesverdier. Det er her vi er ved et veldig prinsipielt skille. Markaloven § 11 går altså ikke etter faglige, biologiske kvaliteter, men etter naturopplevelsesverdier av særskilt kvalitet. For å kunne verne etter naturmangfoldloven § 37 er det de faglige, biologiske kvalitetene som må legges til grunn.

Karin Andersen (SV) [11:00:56]: Jeg vil støtte saksordførerens innlegg. Vi har en etter hvert ganske komplisert forvaltning, og forskriftsmangfoldet – eller hva jeg skal kalle det – er utrolig stort, og ulike regjeringer bruker det ulikt. Dagens regjering signaliserer en veldig aktivitet på forskriftssida. Det har de all mulig rett til, men Stortinget og kontroll- og konstitusjonskomiteen er pålagt ansvaret å skulle gå god for at dette er i samsvar med det lovverket vi har, og det Stortinget har vedtatt. Det er en svært, svært omfattende prosess.

Representanten Lundteigen var oppe og redegjorde for ett eksempel der man må veie, se og så finne ut hvilket lovverk det faktisk er hjemlet i, og se på om det skulle vært hjemlet i et annet lovverk, osv. Det er svært komplisert, og jeg tror ikke jeg tar munnen for full ved å si at dette i praksis ikke lar seg gjennomføre med de ressurser vi har til rådighet i dag. Derfor er jeg også veldig glad for at komiteens leder sier at man i egnet form vil komme tilbake med dette til presidentskapet.

Vi er forpliktet til å si at vi har kontrollert alle disse forskriftene, men i praksis – jeg tror jeg skal være så ærlig å si det – er det rett og slett ikke mulig å gjøre. Jeg tror de fleste av oss føler et ganske stort ubehag ved å si at vi har gjort det, når det i praksis faktisk ikke er mulig å gjøre det. Jeg tror vi måtte forlenge sesjonen ganske vesentlig og bemanne sekretariatet opp med ganske mange stillinger hvis vi skulle gå gjennom dette på den måten.

Jeg vil oppfordre presidentskapet til – når det får denne henvendelsen – å ta dette på alvor, og at vi går gjennom det, sånn at Stortinget faktisk er i stand til å kontrollere og ta ansvar for de kontrollene vi gjennomfører, at vi får gjort det på en måte som er i tråd med de forpliktelsene vi måtte bli pålagt til enhver tid, og at vi har de ressursene som skal til for at det blir mulig å gjøre på en ordentlig måte.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.