Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Åsmund Aukrust (A) [11:24:09]: (ordfører for saken): Vi behandler i dag et forslag fra Miljøpartiet De Grønne, som har foreslått å bruke 1 pst. av statsbudsjettet til klimatiltak i utlandet, og at det skal hentes direkte ut av pensjonsfondet.

Det er i dag bare Miljøpartiet De Grønne som stiller seg bak dette forslaget, så dette kunne, potensielt sett, blitt en veldig kort debatt. Allikevel ønsker jeg å benytte denne anledningen til å diskutere nettopp klimatiltak i utlandet og hva Norge kan bidra med.

En av de mest meningsløse diskusjonene man har i norsk klimapolitikk, mener jeg er om hvorvidt vi skal handle ute eller hjemme. Det er jo åpenbart hva svaret er: Vi skal gjøre begge deler. Alle vi som mener at vi må gjøre hva vi kan her hjemme for å bli et lavutslippssamfunn, er også for at vi skal gjøre mye ute i verden. Gjennom bidrag ute kan vi redusere klodens klimagassutslipp i langt større grad enn det vi klarer med bare de norske utslippene.

Ved at vi bidrar med vår kapital, kan vi internasjonalt gå fra ord til handling og være med og ta et globalt lederskap i klimakampen. Det gjorde daværende statsminister Jens Stoltenberg da han i 2007 reiste til Bali og hadde med seg 3 mrd. kr til regnskogsatsing, som siden er blitt fulgt opp hvert eneste år. Jeg er glad for at også denne regjeringen følger opp i årets budsjett, og at de ikke prøver seg på en reprise fra i fjor, med store kutt i regnskogsatsingen.

Norge har vært en pådriver for Det grønne klimafondet. Det gir oss et stort ansvar for at dette fondet skal bli en suksess, og for at vi må være et av de landene som følger opp – også med kapital.

Regjeringen bevilger i år 200 mill. kr til FNs grønne fond. Det synes vi i Arbeiderpartiet er bra, men i den store sammenheng er dette for fryktelig små penger å regne, både i – i og for seg – nasjonal sammenheng og, ikke minst, i global sammenheng.

Vi har sett at den nye, sosialdemokratiske regjeringen i Sverige gir mye mer enn hva vi gjør her hjemme, i Norge. I Arbeiderpartiet har vi store forventninger til at det skal bli et betydelig større bidrag fra Norge i neste års statsbudsjett, og at det vil være et av de viktige bidragene vi har fram mot Paris-møtet senere samme år.

Miljøpartiet De Grønne foreslår et prosentmål. I Arbeiderpartiet har vi tatt initiativ til dette på andre områder – på bistandsområdet og på kulturområdet. Der har vi sett at det har vært en stor suksess. I fjor fikk vi til og med Fremskrittspartiet til å stemme for 1 pst. til bistand. Også dagens regjering legger seg på nesten den samme prosenten. Det er fordi det har vært et prosentmål som har ligget til grunn. Det har hvert eneste år sikret økt bidrag til disse to områdene. Den rød-grønne regjeringen hadde et prosentmål i kulturpolitikken. Det har ikke dagens regjering, og vi ser resultatet: Det blir lavere bevilgninger. Derfor sier alle partier – bortsett fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre – at det kan være aktuelt med prosentmål også i klimapolitikken, men dette er noe som må vurderes videre.

Til slutt: Det er forslag om å ta penger direkte fra pensjonsfondet. Det synes vi i Arbeiderpartiet er en dårlig idé. Vi mener at pengene heller bør bevilges over statsbudsjettet på vanlig måte. Det vi derimot synes er en interessant diskusjon, er hvordan pensjonsfondet kan brukes i et klimaperspektiv. Derfor foreslo Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti i forrige sesjon at vi, som et første steg, skulle ta pensjonsfondet ut av kull, den aller mest forurensende formen for energi. Dessverre fikk vi ikke flertall for det i denne sal. I går kom meldingen om at KLP trekker alle sine investeringer ut av kull, etter forslag fra Venstre-ordføreren i Eid. Det synes vi var et strålende vedtak, og jeg håper ordfører Alfred Bjørlo ringer til sine partifeller i Venstre og får dem til å støtte vårt forslag – for når Venstre og Kristelig Folkeparti er klare til å stemme for vårt forslag, ja, da er vi klare for å danne flertall i denne sal.

Nå er det en ekspertgruppe som jobber, vi avventer hva den kommer fram til. Vi ser fram til spennende og interessante diskusjoner om hvordan pensjonsfondet kan brukes i et klimaperspektiv.

Nikolai Astrup (H) [11:28:28]: La meg først få lov til å oppklare en åpenbar misforståelse. Forrige taler sa at forslaget fra Miljøpartiet De Grønne var å bruke 1 pst. av statsbudsjettet, men det er altså 1 pst. av bruttonasjonalinntekten – som er betydelig høyere – som er foreslått.

Norge har teknologi, kompetanse og kapital til å bidra til utslippsreduksjoner og omstilling til lavutslippssamfunn både ute og hjemme. Det gjøres en omfattende innsats på en rekke områder allerede i dag, og denne innsatsen skal fortsette i årene som kommer.

Noe av det viktigste er den internasjonale klima- og skogsatsingen, der regjeringen foreslår å øke innsatsen ytterligere i 2015. Arbeidet med å ivareta regnskogen er kanskje et av de mest effektive klimatiltakene vi kan gjennomføre, samtidig som det betyr svært mye for å bevare det biologiske mangfoldet og urfolkenes interesser.

Norge foreslår også et bidrag på 200 mill. kr til FNs grønne fond i 2015, og vi skal være en aktiv pådriver for at også andre land skal bidra i dette viktige arbeidet fremover.

Regjeringen foreslår også en kraftig satsing på fornybar energi. Statens pensjonsfond utland har fått utvidet mandatet til å investere i fornybar energi fra 30 mrd. kr til 50 mrd. kr. Per i dag er ikke Statens pensjonsfond utland satt opp for å gå inn i unoterte selskaper og enkeltprosjekter innen fornybar energi. Men fondet er, med det utvidede mandatet innen fornybar energi, godt plassert for å investere i noterte selskaper innen fornybar energi verden over. Her vil det trolig komme mange flere muligheter i årene som kommer.

Tidligfaseinvesteringer er imidlertid også viktig for å bidra til mer fornybar energiproduksjon i verden. Til dette er Norfund og SN Power ideelle verktøy. De to selskapene investerer allerede et tosifret antall milliarder i fornybar energi i utviklingsland. I 2015 foreslår regjeringen å styrke Norfunds egenkapital med ytterligere 1,5 mrd. kr. Norfund og SN Power tar betydelig risiko, men har levert god avkastning siden starten. Avkastningen reinvesteres i nye fornybarprosjekter i utviklingsland til kommersielle vilkår.

Green Africa Power er et nytt fond som skal stimulere kommersielle aktører til fornybare investeringer sør for Sahara. Norge vil bidra med 300 mill. kr til dette fondet, som vi anser for å være et veldig positivt initiativ.

Norge bidrar også til klimatiltak i utviklingsland ved kjøp av kvoter gjennom FNs grønne utviklingsmekanisme. Såkalte CDM-kvoter er ikke perfekte, og bunnen har i det siste falt ut av markedet. Imidlertid kan ikke svaret være å kaste vrak på et av de få systemene verden har blitt enig om for å finansiere klimatiltak direkte i utviklingsland. Svaret må være å bidra til å forbedre systemet gjennom å ta det i bruk, slik at vi kan være sikre på at kvotekjøpene har en reell klimaeffekt.

I sum har Norge en rekke initiativ innenfor finansiering av klimatiltak i utviklingsland. Mange av dem vil bidra til at utviklingsland kan delta i det store skiftet fra en økonomi som i første rekke har vært basert på fossile brensler, til en økonomi som er basert på bærekraftige energikilder.

Vi bør være varsomme med hvordan vi forvalter egenkapitalen i Statens pensjonsfond utland. Det er en grunn til at det har skiftet navn fra oljefond til pensjonsfond. Regjeringen har imidlertid vært tydelig på at mer av avkastningen må brukes på formål i dag som bidrar til å sette fart i det grønne skiftet både ute og hjemme.

Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2015 viser at vi er godt i gang med dette arbeidet.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [11:32:16]: Klimaendringene er globale. Derfor trengs det både nasjonal innsats og internasjonalt samarbeid for å stoppe dem.

Jan Egeland sa det så tankevekkende på Zerokonferansen i forrige uke:

«Det store spørsmålet i vår tid handler om at vi er i ferd med å gjøre verden ulevelig i stadig større deler.»

Det rammer hardest de fattigste, som har gjort minst, mens det rammer minst oss som har gjort mest for å skape global oppvarming.

Fremdriften i arbeidet med å få på plass en internasjonal klimaavtale hvor alle land er med, går altfor sakte. Vi trenger ambisiøse ledere som forplikter seg til ambisiøse utslippskutt, og mer penger til finansiering av klimatiltak. Det vil gi sårt trengt tillit til klimaforhandlingene, som må gi oss en global klimaavtale til neste år om vi skal klare å bekjempe de ødeleggende klimaendringene.

Det er ikke tvil om at vi i Norge må gjøre det vi kan for å få fortgang i denne prosessen. Vi bør bl.a. sende sterke signaler om at fornybar energi er en del av klimaløsningen. Norge bør være pådrivere for et sterkt internasjonalt partnerskap for Energy+, et initiativ som finansierer fornybar energi i utviklingsland og samtidig bekjemper fattigdom.

Kristelig Folkeparti har tidligere foreslått å opprette et investeringsfond med formål å investere i bedrifter og prosjekter innenfor energi- og miljøsektoren, med spesiell vekt på nyskapende og miljøvennlig energiteknologi.

Vi ønsker at SPU i større grad investerer i samfunnsansvarlige og bærekraftige virksomheter og i fremtidsrettede sektorer som fornybar energi og annen klima- og miljøvennlig virksomhet. I tillegg bør fondet investere mer i fremvoksende markeder, noe som de siste årene har vist seg å gi langt bedre avkastning enn investeringer i rike land.

Fondet må forvaltes ut fra etiske retningslinjer og med mål om lav risiko og høy avkastning. Målet om høy avkastning må likevel ikke gå på bekostning av menneskerettigheter eller miljø. Det er tvert imot viktig å påse at fondet ikke bidrar til brudd på menneskerettighetene eller store miljøødeleggelser. SPU bør heller ikke foreta investeringer som ikke er forenlige med den globale klimamålsettingen om maksimalt to graders temperaturøkning.

I forslaget foreslås det å innføre en klimaprosent. Det innebærer at Norge skal bruke tilsvarende 1 pst. av Norges samlede nasjonalinntekt, BNI, per år til klimatiltak i utlandet. Det tilsvarer om lag 30 mrd. kr for 2014.

Innenfor andre politikkområder har det vært politisk satte ambisjoner om en prosentsats. Dette gjelder innenfor både kulturpolitikken og utviklingspolitikken. Disse målsettingene har bidratt til store ressurser til disse formålene. Jeg vil derfor ikke utelukke at det kan være aktuelt å ha lignende ambisjoner innenfor andre politiske formål, da også i klimapolitikken.

Marit Arnstad (Sp) [11:36:23]: Sjøl om forslagene i dag bare får stemmene til Miljøpartiet De Grønne, synes jeg nok at den innstillingen vi i dag behandler, innevarsler at det kommer til å være bredere diskusjoner om dette temaet i Stortinget i det året som står foran oss. Det er til dels en samlet komité som gir føringer når det gjelder både økt innsats og en tydelig rolle for Statens pensjonsfond utland i spørsmålet om innsats knyttet til klima og også til å gå ut av områder som er et problem knyttet til klima. Men det er nok mange av oss som avventer både et bredere beslutningsgrunnlag og den utredningen som er i gang når det gjelder Pensjonsfondets rolle innenfor kull og kullinvesteringer.

Det er mange ulike virkemidler en i dag har når det gjelder norsk innsats overfor klimatiltak i utlandet. Til sammen ble det brukt i nærheten av 5 mrd. kr i 2013 til ulike tiltak som handler om klimainnsats i utlandet. Det er et tema som kommer til å bli mer og mer vesentlig, og det kommer også til å bli vesentlig å se de virkemidlene mer i sammenheng enn det vi kanskje har klart tidligere. Bidrag til FNs klimafond er en viktig og nødvendig satsing, og det er, som komiteen uttrykker det, nødvendig at Norge tar en aktiv og ledende posisjon i det arbeidet og også øker bidragene i årene som ligger foran oss.

Det å uttrykke ambisjoner gjennom prosenter har vist seg å være viktig på en del andre områder. Det har bidratt til å løfte både innsats og synlighet på områder som både kultur og bistand, så det er i seg sjøl en tematikk som ikke bør avvises. Men det er klart at det kan være ulike måter å gjøre dette på, akkurat som det også kan være ulike måter å gjøre det på når man snakker om bidrag fra SPU. Miljøpartiet De Grønne har foreslått at man her skal trekke ut penger direkte fra Statens pensjonsfond utland, Arbeiderpartiet sier de er opptatt av at den type satsing bør skje gjennom ordinære budsjettbevilgninger. En kan også tenke seg at den type satsing kan skje ved at en trekker fra brutto SDØE-inntekt, altså før det overføres til Statens pensjonsfond utland, og før det i det hele tatt beregnes en netto SDØE-inntekt. Det er også en mulig måte å se det på.

Jeg tror det er viktig at vi kommer oss videre i vurderingene av hvilken rolle Statens pensjonsfond utland kan og bør spille, også når det gjelder klima, i årene framover. Det er mulig å se fondet som en tydelig rolle i et klimaperspektiv. Forslaget som ble fremmet i fjor når det gjaldt kull og at SPU skal gå ut av kull, er et eksempel på det. Jeg er nok redd for at den vurderingen man nå legger opp til fra Finansdepartementet og regjeringens side, kommer til å bli litt for snever i sin innfallsvinkel, og at vi kan risikere at vi ikke får en bred nok debatt knyttet til det mandatet som den utredningen fikk. Bare å skulle vurdere om det kan framstå som en mer effektiv eierskapsutøvelse, kan bli for snevert. Senterpartiet tror det er nødvendig å vurdere bredere, og vi mener også at en bør vurdere retningslinjer om redusert CO₂-intensitet, hvilket kan bety kull, men det kan også bety at andre deler av fossil produksjon må vurderes i en slik sammenheng.

Jeg tror nok vi kommer oss videre når det gjelder spørsmålene om vurderingene av SPU, og jeg synes at KLPs vedtak tidligere i uka om å trekke seg ut av kull er en oppmuntring fordi den også gjenspeiler debatten her i salen og på Stortinget. Jeg vil egentlig dele det som representanten Aukrust sier om at hilsenen fra Alfred Bjørlo i Eid bør gå videre til hans partifeller fra Venstre her i salen, slik at de ved neste korsveg sørger for at det også kan gjøres mer bestemte vedtak i Stortinget enn det som ble gjort tidligere i år når det gjaldt Statens pensjonsfond utland.

Senterpartiet velger i dagens behandling å avvente den utredningen som nå er varslet, men det er et visst håp som ligger i å kunne konstatere at det faktisk reelt sett er et flertall i salen både for å vurdere prosentsats og for å vurdere å trekke seg ut av kullinvesteringer i SPU.

Ingunn Gjerstad (SV) [11:41:31]: På FNs klimatoppmøte i København i 2009 forplikta rike land seg til å løyva 100 mrd. dollar årleg til klimafinansiering innan 2020. Det var eit sentralt krav frå utviklingslanda i klimaforhandlingane, og det er viktig for tilliten i desse forhandlingane at Noreg og andre rike land følgjer opp løfta sine. Det er dessutan rettferdig. Det er fattige land som har bidrege minst til klimaendringane, men dei opplever konsekvensane hardast.

Fattige land fortener vår støtte til å tilpassa seg klimaendringane, og fattige land fortener vår støtte til å investera i klimateknologi, og kanskje dei kan unngå dei fordyrande omvegane om fossil energi som vi har hatt. Håpet er at fattige land kan hoppa over ein del av desse fossile tilstandane som rike land har gått igjennom. Det er viktig at Noreg tek ein aktiv og leiande posisjon i arbeidet med FNs grøne klimafond.

Eg vil i denne debatten visa til SVs alternative budsjett, der vi føreslår 650 mill. kr i støtte til klimafinansiering. Det gjer vi på toppen av å løyva 1 pst. av BNI til bistand.

Eg vil minna dei andre partia om at støtta til klimafinansiering bør koma på toppen av den ordinære bistanden og ikkje til erstatning for andre viktige utviklingsføremål. Då den raud-grøne regjeringa i si tid vedtok å trappa opp støtta til regnskogsbevaring til 3 mrd. kr, auka ho samtidig delen av BNI til bistand totalt. Eg registrerer at dagens regjering ikkje vel ein sånn strategi. Tvert imot lèt dei vera å løyva éi krone av kvar hundrelapp vi tener, til bistand, og dei føreslår ein altfor beskjeden sum, innanfor den beskjedne bistandsramma, til klimafinansiering.

SV meiner vidare at støtta til klimafinansiering må få ein årleg opptrappingsplan fram mot 2020.

Til slutt vil eg minna om at alle pengane vi løyver som bistand, skal forvaltast skikkeleg. Eg vil minna regjeringa om at dei har eit stort ansvar for å følgja opp forvaltninga av pengar som går til klimafinansiering, og sørgja for gode tiltak mot misleghald, også i dei internasjonale fonda som Noreg løyver pengar til. Det er verken i klimaet eller i dei fattige landa si interesse at vi gløymer nulltoleransen for korrupsjon og misleghald når vi no diskuterer dei store summane som krevst frå verdas rikaste land. Også vi i SV ser fram til fleire debattar om korleis oljefondet vårt, som vi kallar det på folkemunne, kan brukast som eit endå betre verktøy i den store, viktige klimakampen, der Noreg har både finansielle musklar og kompetanse til å ta eit særskilt ansvar i den grøne, gode striden.

Oskar J. Grimstad (FrP) [11:45:03]: Noreg er eit av dei landa som bidreg mest, målt per capita, til klimaarbeidet, og etter no å ha deltatt som observatør av FNs arbeid ein månads tid og sett arbeidet dei gjer innanfor ei rekkje viktige område, kan eg også konkludere med at vi viser godt igjen i statistikkane om økonomiske bidrag, også når det gjeld FNs grøne fond.

Norfund gjer også eit svært viktig arbeid på fornybarsida utanlands og i ei rekkje land – og er eit anna eksempel på Noregs bidrag på dette området.

Noreg har aktivt bidrege med utvikling av det internasjonale arbeidet på klimaområdet, og ambisjonane vidare er slett ikkje reduserte – snarare tvert imot. Difor er det at ein no føreslår ein konkret klimaprosent som eit mål, ei avsporing, etter Framstegspartiet si meining. Politiske ambisjonar gjennom eit prosentmål er ein dårleg idé, då det fokuserer på ressursallokering framfor på det som er viktig: effektiv og god ressursplassering.

Denne regjeringa har vore og vil framleis vere heilt i fremste rekkje globalt når det gjeld ressursbruk målt per capita, men å låse det til ein eksakt prosent av BNI er rett og slett ein dårleg idé.

Til slutt nokre ord knytte til representanten Ingunn Gjerstad sitt innlegg, der ho tar opp problemet med korrupsjon: Vi ser i dag at store midlar går til denne typen arbeid, og då er det svært viktig at dette arbeidet ikkje blir øydelagt av at uærlege sjeler kjem inn og får forsyne seg av ressursane til dette viktige arbeidet. Så det er svært viktig å fokusere på dette også.

Rasmus Hansson (MDG) [11:47:17]: I innstillingen til denne saken uttaler en samlet komité:

«Uten store reduksjoner i klimagassutslippene risikerer man at samfunn og økosystemer over hele verden ødelegges.»

Det er derfor FNs klimafond er opprettet, med Norge som en av pådriverne. Poenget med Klimafondet er altså at rike land skal gi penger til dette fondet, slik at en kan investere i en mer bærekraftig utvikling i fattige land, og slik at vi kanskje kan klare å unngå de skumle effektene av klimaendring som komiteen påpeker.

Klima- og miljøminister Tine Sundtoft påpeker i et brev til energi- og miljøkomiteen 19. mai 2014:

«Det er et stort behov for finansiering til utslippskutt og klimatilpasning i utviklingsland.»

Videre står det at regjeringen mener at «Norge skal spille en pådriverrolle».

Komiteen viser på sin side til at forhandlinger om den internasjonale klimaavtalen går tregt, og at det i stor grad er på grunn av dyp konflikt mellom rike og fattige land, fordi det er misnøye med finansieringsviljen fra rike land. Komiteen understreker også at det er viktig at Norge fortsatt har en aktiv og ledende posisjon i arbeidet med FNs klimafond, osv.

Så har altså regjeringen Solberg bevilget 200 mill. kr til dette veldig viktige fondet, mens det de rike landene ble enige om i København, var et mål på 100 mrd. dollar. 200 mill. kr er mindre enn det.

Nå har USA varslet at de bevilger 3 mrd. dollar, Sverige kommer med 1 mrd. dollar, Frankrike med 1 mrd. dollar, osv. – alle sammen med mer eller betydelig mer enn det Norge gir.

Dette er altså bakgrunnen for at Miljøpartiet De Grønne har foreslått at Norge benytter det eksepsjonelle internasjonale virkemidlet vi har i form av Statens pensjonsfond utland, og tar en bitte liten del av det fondet til å styrke FNs klimafond på en måte som virkelig vil gjøre en forskjell. Kostnaden for SPU vil være ca. to tredjedeler av den kapitalen som tilføres fondet i løpet av ett kvartal. Det vil altså ikke tære på fondet i det hele tatt, og det vil være et meget beskjedent inngrep i vår pensjonskapital.

Kirkens Nødhjelp har for et par måneder siden gjort beregninger av hva Norges egentlige internasjonale klimagjeld er, gitt at vi lever av å selge olje og gass. Summene som den undersøkelsen kommer fram til, er ganske astronomiske. Det er mange hundre milliarder kroner per år på flere områder. En sum på 30 mrd. kr er lite i forhold til den klimagjelden Kirkens Nødhjelp beregner at vi faktisk har.

Likevel har vi i dag fått en del sympatierklæringer, men også unisone oppsummeringer av at oljefondet kan vi foreløpig ikke bruke til å gjøre en virkelig forskjell i internasjonalt klimaarbeid. Det synes jeg er sørgelig, for det er akkurat dette som preger norsk klimapolitikk både ute og hjemme: det at vi ikke er villige til å sette inn virkemidler som vi kan sette inn, og ikke er villige til å sette inn virkemidler som virkelig gjør en stor forskjell. Da gjør jeg selvfølgelig et unntak for én god ting som Norge gjør ute, nemlig skogsatsingen.

Når det gjelder det fondet som vi har vært med på å opprette selv, har vi ikke den ledende rollen som både statsråden og komiteen vil at vi skal ha, og vi bidrar ikke til å bygge opp fondet på noen konstruktiv måte. Sannsynligvis er vi i en situasjon hvor vi forsterker mistanken fra fattige land om at rike land som Norge ikke er villige til å bidra.

Jeg noterer i det minste at det er vilje til å fortsette denne diskusjonen, det er en god ting. Så håper jeg at et flertall i Stortinget ved neste korsvei vil være villig til å bruke de virkemidlene Norge virkelig har, til å gjennomføre den politikken Norge hevder at vi har.

Jeg tar opp forslagene fra Miljøpartiet De Grønne.

Presidenten: Representanten Rasmus Hansson har tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Tine Sundtoft [11:52:39]: Vi er på vei inn i et avgjørende år for internasjonal klimapolitikk. I Paris skal verden om ett år enes om en ambisiøs klimaavtale. Avtalen skal hjelpe oss med å begrense global oppvarming til to grader.

En viktig forutsetning for å lykkes blir å sørge for økt finansiering til klimatiltak i utviklingsland i årene framover. Jeg er glad for at representanten Hansson setter søkelys på dette.

De fattigste landene rammes hardest av klimaendringene. De trenger støtte til å tilpasse seg. Og de trenger støtte til å legge om økonomiene sine, slik at de kan få økonomisk vekst med lave utslipp.

På klimatoppmøtet i København i 2009 lovte rike land 100 mrd. dollar årlig innen 2020 til klimatiltak i fattige land.

Som representanten Hansson er inne på i sitt forslag, blir Det grønne klimafondet en viktig brikke i oppskaleringen mot 100 mrd. dollar.

Norge vil annonsere sitt bidrag på givermøtet i Det grønne klimafondet i Berlin i dag. Dette er midler som kommer på toppen av et allerede høyt nivå. Norge er i verdenstoppen når det gjelder internasjonal klimafinansiering. I år gir vi drøye 5 mrd. kr til utslippsreduserende tiltak og klimatilpasning i utviklingsland.

Den største internasjonale klimasatsingen er regjeringens klima- og skoginitiativ. I budsjettet for 2015 foreslår regjeringen 3 mrd. kr til skogsatsingen. Jeg er svært tilfreds med at en omfattende evaluering viser at initiativet har god framdrift og måloppnåelse. Som dere vet, har regjeringen besluttet å videreføre denne satsingen fram til 2020.

Utvikling av ren energi i utviklingsland er en annen norsk hovedsatsing. I 2014 har Stortinget bevilget nesten 1,3 mrd. kr til slike tiltak.

Klimatilpasning er et viktig område der vi trapper opp vår innsats. I 2013 økte innsatsen rettet mot tilpasning til om lag 600 mill. kr. Men som representanten Hansson påpeker, er finansieringsbehovene enorme. Vi må få til et storstilt grønt skifte i globale investeringer, både offentlige og private.

Jeg vil trekke fram tre nøkkelfaktorer for å få til et slikt skifte.

Det første er at offentlige reguleringer sender et tydelig og langsiktig signal til investorer om at framtiden tilhører aktiviteter med lave CO₂-utslipp. I Sundvolden-erklæringen sa regjeringen at vi skal være en pådriver i arbeidet for å sette en internasjonal pris på karbon. En pris på karbon vil øke klimavennlige investeringer i både rike og fattige land.

Den andre faktoren er smart bruk av offentlige penger, slik at private investeringer vris i klimavennlig retning. Norfund regner med å ha utløst over 43 milliarder private kroner gjennom sine investeringer i ren energi i utviklingsland. Regjeringen øker overføringene til Norfund neste år med 250 mill. kr – til totalt 1 480 mill. kr. Minst halvparten av kapitalpåfyllingen i 2015 vil gå til investeringer i fornybar energi.

Subsidier til fossile brensler er både kostbart og dårlig for klimaet. Likevel er størrelsen på disse subsidiene dessverre mange ganger høyere enn verdens samlede klimafinansiering. Denne brøken må snus.

Sist, men ikke minst, blir utviklingsland og framvoksende økonomier nødt til å ta et stort ansvar selv. De må skape gode vilkår for å tiltrekke seg investeringer, og de må sørge for at økonomisk vekst skjer med så lave utslipp som mulig. De gode nyhetene er at disse grepene i stor grad vil lønne seg uansett, slik New Climate Economy-rapporten nylig har vist. Men rapporten er også tydelig på at støtte fra offentlige kilder må øke. Norge vil gjøre sin del.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.