Karin Andersen (SV) [12:25:16]: Det forferdeligste har hendt. Et barn er død under mystiske omstendigheter. Hvordan reagerer politi og påtalemyndighet i Norge? Er det full alarm? Blir alt gjort for i det minste å få klarlagt hva som har skjedd, og for å få straffet de skyldige? Svaret er dessverre for ofte nei. Derfor må vi til bunns i hvorfor norsk politi har sviktet i konkrete saker når det gjelder etterforskning, påtale og det å dømme voksne for vold mot og drap på barn. På 25-årsdagen for FNs barnekonvensjon må vi stille oss disse spørsmålene.

De to små barna, Christoffer Gjerstad Kihle og Monika Sviglinskaja, som led en brutal og forferdelig død, har vist for all verden at noe må være forferdelig galt når slike saker kan bli henlagt med begrunnelse om at barnet har skadet seg sjøl til døde. Det minste vi kan gjøre for barna som har vært utsatt for slik grusom vold, er å prioritere etterforskning og straffesak mot voldsutøverne. Kun takket være at en bestemor og en mor ikke ga opp, at noen nektet å se vekk og resignere, ble sakene oppklart: én med fellende dom, én med antatt gjerningsmann. Politiets begrunnelser for å legge vekk sakene har opprørt oss alle.

I åtte år gamle Christoffers sak var det i tillegg slik at mange varsellamper blinket på forhånd, og der er det mye vi kan gjøre for å stoppe vold mot barn. Også på det området er det langt igjen – også i politiet – når det gjelder å se, å se etter, for å oppdage, gripe inn og straffeforfølge. Da politiet fikk denne saken, visste de at de foresatte hadde sagt at de fant ham med tørkepapir i nese og svelg. Politiet ble varslet rutinemessig om et mulig selvmord. I denne saken var det en lang forhistorie med skader og alvorlige bekymringer som politiet visste om. Politiet forfulgte flere teorier. Kvalte gutten seg sjøl med papir? Kom de store skadene av sjølskading, eller ble han drept? Til slutt skulle Statsadvokaten vurdere tiltale eller henleggelse. Statsadvokaten visste om de store skadene, men ikke hvordan han fikk dem, eller av hvem. Statsadvokaten ba ikke om ytterligere etterforskning. Han henla saken. Etter ny etterforskningsrunde ønsket Statsadvokaten igjen å henlegge saken. Da grep Riksadvokaten inn og beordret Statsadvokaten til å ta ut tiltale. 24. oktober det året – nesten fire år etter at gutten døde – ble stefaren dømt. Da sa alle at dette aldri måtte skje igjen, at nå hadde man lært.

Så ble drapet på åtte år gamle Monika Sviglinskaja henlagt, og politiets manglende etterforskning og surrealistiske begrunnelse kom for en dag. Også nå var det en mor som ikke ga opp, og noen i politiet som ikke ga seg, som tvang andre til å se det som lå opplagt i dagen, og som i ettertid har vist seg å snu saken fra sjølmord til drap. Det har vært mye offentlig omtale av disse bevisene, om hvorfor saken ble henlagt. Det var interne politietterforskere som ba om å få se på saken på nytt, men som ble bedt om å holde seg unna. Vitner ble ikke avhørt. Politiet ventet i tre måneder før en mystisk oppringning ble undersøkt, lot andre meldinger ligge, og til tross for knust vindu, krydder som lå strødd rundt, en mobiltelefon som var borte, og en hard knute på et belte rundt halsen på åtteåringen, mente politiet at åstedet ikke bar preg av innbrudd. En etterforsker varslet om disse omstendighetene til pårørendes advokat, og etter hvert ble saken gjenopptatt. Nå er en mann tiltalt i saken.

Disse barna har brent seg inn i vår historie som et hjerteskjærende og meningsløst vitnesbyrd om virkeligheten, og det har med all rett bredt seg en fæl følelse av at noe er alvorlig galt når slike saker ikke får topp prioritet i politiet. Er det slik i Norge at barnemishandlingssaker og barnedrap fremdeles er et så mørkt kapittel i vår rettshistorie? Hvor mange saker er dårlig etterforsket og henlagt uten at spørsmålet om skyld eller uskyld er besvart? Hva skjer nå? Er det fremdeles slik at når offeret er et barn, blir saker oftere henlagt, gjerne med mangelfull etterforskning? Vi må ha svar på dette. Er det virkelig slik at påtalemyndigheten fortsatt tror på myten om at foreldre ikke kan gjøre skade på sine barn? Tror påtalemyndigheten og politiet at sjølmord er vanlig blant små barn? Søker de i det hele tatt råd i fagmiljøer som kan noe om dette? For fagmiljøene finnes!

Jeg vet ikke svaret. Det er derfor jeg reiser denne interpellasjonen, ikke for å høre mer om fokus på ditt og fokus på datt og handlingsplaner uten penger og innhold, men for å høre hvordan man kontrollerer at det man bestemmer, skjer, og om hvilke konsekvenser det får for de ansvarlige hvis de ikke gjør som man har bestemt. Dette gjør jeg også fordi vi nå har vært enige om i mange omganger at dette ikke må skje igjen. Så går det galt allikevel.

Jeg vet at hvis dette hadde vært meg, hvis jeg hadde blitt funnet på denne måten, med store skader på hodeskallen og nese og svelg stappet fulle av papir, knuste vinduer og et belte knyttet rundt halsen, så hadde politiet gjort alt for å oppklare den saken. Men når offeret er et lite barn, er jeg ikke like sikker lenger.

Barna er avhengige av at vi voksne ivaretar dem, også i rettsvesenet, og her må det en holdningsendring til i politiet. Den må initieres, frontes og følges opp fra høyeste politiske hold når det ikke hjelper at Riksadvokaten sier sitt. For Riksadvokaten har gjennom rundskriv sagt dette. I 2002 ga han et klart og tydelig signal om at familievoldssaker skulle prioriteres, og for at ingen skulle være i tvil om hva han mente, skrev han at slike saker skulle gis forrang ved politidistriktets saksbehandling dersom det var knapphet på ressurser. Han la også til:

«Sakene skal oppklares så langt råd er, og unødig liggetid skal unngås både hos etterforsker og jurist.»

I februar i fjor skrev Riksadvokaten i sitt prioriteringsrundskriv om saker om alvorlig vold mot små barn, at de er:

«(…) krevende å etterforske og påtaleavgjøre, og må behandles med særlig grundighet. Vi understreker kravet om effektiv og grundig etterforsking. Riksadvokaten minner om at Kripos har opparbeidet bred ekspertise på området, og at det allerede ved de innledende undersøkelser bør vurderes å anmode om bistand derfra.»

Dette kom i februar i fjor, og jeg håper virkelig at dette nå blir satt ut i livet.

Vi vet allerede at mange saker har støvet ned, og at det kan gå mange år fra anmeldelse til rettssak. Hvem har da ansvaret når Riksadvokaten tydeligvis har gjort sin del av jobben? Sørger politimesterne for at Riksadvokatens prioriteringer følges opp, og at familievoldssakene prioriteres? Hva skjer når politimesteren svikter? Lite eller ingenting har det sett ut til. Jeg har sett at noen har fått refs fordi sakene har blitt liggende for lenge, men det stopper der – så vidt jeg vet. Det er til og med sånn at hvis sakene blir liggende for lenge, kan voldsutøver få strafferabatt fordi saken har blitt liggende lenge. Og mens voldsutøveren kan få kortere tid i fengsel når politiet ikke gjør jobben sin, blir de voldsutsatte barna taperne, også i dette leddet.

Barn er avhengige av at voksne ivaretar dem, også i rettsvesenet. Her må det andre reaksjoner til. Hvor avskrekkende virker reaksjonen mot barnemishandlere på samfunnet når etterforskningen først har lav prioritet og fengselsstraffen så settes ned? Noen etterlyser et Barne-Kripos. Det er åpenbart at politiet ikke har god nok kompetanse på familievoldssaker, men jeg er ikke sikker på om et Barne-Kripos er det beste. Riksadvokaten minner oss jo om at Kripos allerede har opparbeidet bred ekspertise på området, og at man allerede ved de innledende undersøkelsene skal bruke dem. Hvorfor blir ikke Kripos brukt?

Barneombud Anne Lindboe sier hun generelt er bekymret for barns rettssikkerhet. Det er SV enig i. Barneombudet sier:

«Det gjøres for dårlig etterforskning når det gjelder vold mot barn.»

Hun sier også at hun ikke tror det er en god løsning med en egen nasjonal enhet for vold mot barn, men at:

«Politiet burde organisere arbeidet på en annen måte enn i dag og ha store, robuste etterforskningsmiljøer. Nå sitter det for mange spredt rundt i små miljøer og etterforsker slike saker. Det er ytterst vanskelig å etterforske vold og overgrep mot barn, og selvfølgelig også drapssaker. Vi trenger store familievoldenheter med tverrfaglig, bred kompetanse og erfarne påtalejurister. Det er ofte stor turnover blant dem (…).»

Det samme påpeker Krisesentersekretariatet. De sier at det er for lav status å jobbe med disse sakene, at mange som jobber med det, søker seg vekk, og at man derfor ikke opparbeider nok kompetanse til å løse de vanskelige sakene.

Vi står foran en politireform, og den må hjelpe oss med å bidra til å få den kompetansen og det trykket på disse sakene som trengs.

Statsråd Anders Anundsen [12:35:37]: La meg først få takke interpellanten for å ta opp en viktig problemstilling med et svært alvorlig bakteppe. Så må jeg også nevne, som interpellanten sikkert er godt kjent med, at jeg som statsråd ikke kan gå inn i eller kommentere enkeltsaker på den måten som deler av denne interpellasjonen legger opp til. Derfor må mitt svar i hovedsak bli generelt.

Jeg kommer nesten rett fra lanseringen av regjeringens nye tiltaksplan mot vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom – En god barndom varer livet ut. Planen ble presentert på en stor konferanse om dette temaet, som fire statsråder har gått sammen om å arrangere.

Vold og overgrep mot barn er noe av den aller verste formen for kriminalitet, og kampen for å sikre at barn skal stå i første rekke for prioriteringer i politiet, hos påtalemyndigheten og i politikken, er avgjørende.

Regjeringen arbeider kontinuerlig med å forbedre innsatsen på dette området, og den nye tiltaksplanen peker på en rekke innsatsområder for arbeidet fremover.

Vold mot barn og vold i familier er et prioritert område i kriminalitetsbekjempelsen. Det er understreket i regjeringens nye målstruktur for justissektoren, hvor alvorlig kriminalitet skal prioriteres, og det er understreket i Riksadvokatens mål- og prioriteringsrundskriv til politiet og statsadvokatene, som interpellanten selv refererte fra. Der fremgår det at saker om slik vold må behandles med særlig grundighet, som interpellanten sa, og at henleggelse først kan skje etter at alle muligheter for årsaks- og ansvarsforhold er prøvd ut.

De prioriterte sakene skal gis forrang ved ressursknapphet. Politimesteren har ansvar for at alle saker i distriktet som faller inn under Riksadvokatens prioriteringer, skal gis den nødvendige forrang.

I forslaget til statsbudsjett foreslår regjeringen å bevilge penger til 50 nye politijuriststillinger som vil bidra til å styrke etterforskningskompetansen også i denne typen saker.

Statsadvokaten har som en av sine oppgaver å utføre fagledelse rettet mot politiet. Det betyr bl.a. å påse at prioriteringene følges opp i politidistriktene, og å sikre at etterforskningen har høy kvalitet. I budsjettforslaget til regjeringen er det også foreslått en styrking av den høyere påtalemyndighet, som skal gi mulighet til økt og bedre fagledelse. Vi foreslår å styrke den høyere påtalemyndighet med 19 årsverk, hvorav 12 av årsverkene er statsadvokatembeter. I tillegg er det lagt inn midler for å sikre statsadvokatene konkurransedyktig lønn, for å skåne oss mot for høy turnover.

I saker om mistenkelige dødsfall som er etterforsket, hvor politiet går inn for henleggelse, er det også besluttet at det videre spørsmålet om henleggelse nå skal avgjøres av statsadvokaten, ikke av politiet, men politiet skal gi en begrunnet tilråding som grunnlag for Statsadvokatens avgjørelse. Dette følger av de nye retningslinjene fra Riksadvokaten til statsadvokatene.

Riksadvokaten har også opprettet en arbeidsgruppe som skal undersøke etterforskningen og den påtalemessige behandlingen av dødsfallet i den konkrete saken interpellanten viser til, fra dødsfallet fant sted og til etterforskningen ble besluttet gjenopptatt.

Undersøkelsen skal gjennomføres snarest mulig, og tidsfristen er satt til senest innen utløpet av januar 2015. Formålet med denne undersøkelsen er å avdekke om det kan trekkes politi- og påtalefaglig læring ut av det arbeidet som er gjort i den nevnte perioden. Gruppen skal i sin rapport til Riksadvokaten gi råd om hvordan eventuelle læringspunkter kan implementeres hos politi- og påtalemyndighet, og slik kunne bidra til god kvalitet i arbeidet fremover.

Så har interpellanten et godt poeng når hun sier at vi kanskje har lært for dårlig tidligere. Også politianalysen viser at en har for dårlige evner i politiet til å lære av egne feil og også lære av dem som gjør det bedre. Dette er et arbeid som Politidirektoratet nå har høyt fokus på, for å sikre at «best practice» blir spredt, samtidig som en skal lære av de manglene som er, og de feilene som er blitt gjort.

Spesialenheten for politisaker har iverksatt en bred etterforskning på grunnlag av anmeldelse mot personer som deltok i den innledende delen av etterforskningen av den konkrete saken. Først når en kjenner utfallet av arbeidsgruppens undersøkelser og spesialenhetens etterforskning, vil det være grunnlag for å trekke konklusjoner om hvordan saken ble behandlet i politiet og av påtalemyndigheten. Jeg vil også understreke at saken fortsatt er under etterforskning.

Helt uavhengig av dette er det besluttet å opprette en egen gruppe ved Kripos som skal ha til oppgave å gjennomgå ikke oppklarte saker, såkalte «cold case»-saker, med sikte på å vurdere ytterligere etterforskingsskritt i gamle saker som er henlagt. Opprettelsen av gruppen henger sammen med et årelangt politisk engasjement, kombinert med at Stortinget nylig fjernet foreldelsesfristen på de mest alvorlige volds- og sedelighetsforbrytelsene. I mange slike saker kan det være avgjørende at man ser på saken med friske øyne og et helt nytt blikk for å komme videre.

En rapport fra Politidirektoratet fra 2013 viser at det er behov for å se på både kapasitet og kvalitet på etterforskningen i politiet og etterforskningsarbeidets generelle vilkår. Rapporten foreslår bl.a. å styrke etterforskningens posisjon i norsk politi.

Denne rapporten følges nå opp i Politidirektoratet, i samarbeid med Riksadvokaten. En rekke tiltak, som dessuten også inngår i politianalysens vurderinger, vil bli iverksatt. Dette omfatter bl.a. harmonisering av politiets behandling av straffesaker, standardisering av verktøy, rutiner og metoder, systematisk erfaringslæring og etablering av mer robuste, solide og spesialiserte fagmiljøer.

Jeg følger opp dette i styringsdialogen med virksomhetene, både gjennom de ordinære styringsdokumentene og i mine møter med virksomhetslederne.

Når det gjelder politiets arbeid med saker om vold i nære relasjoner, inkludert vold mot barn, er innsatsen betydelig intensivert den siste tiden. Det er tatt flere initiativ for å bedre politiets arbeid med slike saker, knyttet både til forebyggende arbeid og til straffesaksbehandlingen.

Saker om vold i nære relasjoner generelt, og vold mot barn spesielt, kan være utfordrende for politiet å etterforske. Ofte blir politirollen satt på prøve i disse sakene. Her betyr holdninger og kompetanse hos den enkelte tjenestemann mye. Kompetanse om og innsikt i problemområdet er av avgjørende betydning.

Derfor jobber vi for å bedre kompetansen til norsk politi om vold i nære relasjoner, inkludert vold og overgrep mot barn. Et viktig tiltak er ordningen med familievoldskoordinatorer i landets politidistrikt. Disse skal koordinere politidistriktets samlede innsats innen familievoldsfeltet. På samme vis er det opprettet koordinatorer for seksuelle overgrep i politidistriktene. I noen distrikter er dette oppgaver som håndteres av samme person.

Flere distrikter har også egne team med en distriktsovergripende funksjon når det gjelder etterforskning av familievold og saker om seksuelle overgrep. Det kan også opprettes egne team i konkrete etterforskningssaker. I de alvorligste sakene kan Kripos yte bistand.

God etterforskning og oppfølging av sakene forutsetter at politiet er faglig oppdatert. Årlige samlinger for familievoldskoordinatorene er ett av tiltakene som bidrar til økt kompetanse og erfaringsdeling. Den nasjonale kompetansedelingsportalen KO:DE er også viktig. I tillegg inngår vold i nære relasjoner som en del av politiets grunnutdanning.

Dommeravhør av barn kan utgjøre en del av etterforskningen som bevis i en straffesak. De fleste avhørene skjer i dag på et barnehus, og alle politidistriktene har kompetanse innen avhør av barn. Det har vært kritikk mot for lang ventetid for barneavhør. Det er en kritikk som regjeringen har tatt på alvor. Det er gjennomført tiltak som har ført til at mens vi før hadde en gjennomsnittlig ventetid på 52 dager, er den nå nede i 45, og før årsskiftet skal den være nede i 40. Det er fortsatt for lang ventetid, men nå viser i hvert fall pilen riktig retning. Dette er resultatet av en ordentlig dugnad gjennom politidistriktenes fokusering på dette, og en skikkelig oppfølging i hele linjen, hvor jeg har samtaler med politidirektøren om dette, og politidirektøren følger det opp med politimestrene i den dialogen de har.

Justis- og beredskapsdepartementet jobber også med en ny lovproposisjon og tilhørende forskrift om ny barneavhørsordning, som kommer neste år. Der blir også spørsmålet om obligatorisk bruk av barnehus berørt, og også spørsmålet om hvem som skal ha ansvar for avhørene.

Vi innfører også risikovurderingsvertøyet SARA i alle landets politidistrikt, som skal bidra til å avdekke risiko for ytterligere partnervold, og til at nødvendige sikkerhetstiltak iverksettes. I tillegg jobbes det nå med et nytt prosjekt, SARA for barn, for å se hvordan en kan utnytte den samme typen verktøy i forbindelse med barn som utsettes for vold.

Jeg nevnte innledningsvis regjeringens nye tiltaksplan mot vold og overgrep mot barn og unge. Her styrker vi innsatsen i alle sektorer, for det er ikke bare det polisiære sporet som er viktig i kampen mot vold og overgrep mot barn. Blant annet iverksettes tiltak for å rydde opp i usikkerheten i hjelpeapparatet når det gjelder opplysningsplikt og taushetsplikt.

For å kunne identifisere flaskehalser vil vi foreta en gjennomgang av saker om vold og seksuelle overgrep mot barn, fra anmeldelse til saken er ferdig behandlet i rettssystemet, for å finne læringspunkter. Det vil bli nedsatt en ekspertgruppe for å se på tilsvarende utvalg av saker.

Tiltakene som nå iverksettes, både i regi av Riksadvokaten og Politidirektoratet, og som selvfølgelig følges opp fra departementets side, vil bidra til at vi styrker oss i alle ledd i politiets og påtalemyndighetens arbeid i saker om vold og overgrep mot barn.

Karin Andersen (SV) [12:45:58]: Jeg takker for svaret, og jeg forstår, på det statsråden sier, at han tar dette på det største alvor. Da handler det om alle de tingene som blir satt i gang nå, og som har vært satt i gang før, men det handler først og fremst om å påse at det man sier og vedtar, blir gjort, og at hvis det ikke blir gjort, må noe skje. Jeg skjønner at statsråden ikke kan gå inn i de enkelte sakene, men jeg savner kanskje at han er litt mer kontant enn han var i sitt innlegg når det gjelder disse sakene, som han ellers er i kriminalpolitikken – for når det skjer noe galt, har statsråden vært ganske klarttalende om at når man gjør fæle ting, som får fæle konsekvenser, må det få en konsekvens for en sjøl også. Jeg savner litt av det i statsrådens innlegg.

Jeg er glad for at han nevner spesielt disse verktøyene, SARA og SARA for barn, men det er også verktøy som man i flere år har sagt skal være implementert, men som ikke blir det. Man må følge opp at de faktisk blir implementert, og at dette blir kompetanse som de ulike polititjenestemenn har, for det er helt nødvendig at de har det. Man må se etter, forstå hva man ser og gripe fatt i det. Så jeg er helt enig med statsråden i det. Det gjelder å komme for seint så tidlig som mulig, men at man klarer å avverge, er sjølsagt det aller beste.

Til dette med politiets organisering framover: Jeg forventer at dette får den prioritet som statsråden nå sier at det skal ha i arbeidet med å organisere politiet på nye måter framover, og jeg vil utfordre statsråden til å si litt om hvordan dette får konsekvenser for den nye politireformen, på en slik måte at vi er sikre på at dette faktisk får prioritet i de enkelte politidistrikt og der politiarbeid utøves.

Jeg er glad for at statsråden understreker meldeplikten, for det er det det er. Det er egentlig en meldeplikt for oss alle. Når vi vet og når vi ser noe som gjelder barn, står meldeplikten over taushetsplikten. Dette kan ikke sies for mange ganger, for det blir brukt som en unnskyldning.

Til slutt: FNs barnekomité sier at når vi har inngått forpliktelser om Barnekonvensjonen, skal man sette av tilstrekkelig med økonomiske ressurser for å iverksette tiltak. Da må barnehusene prioriteres høyere, og da må også konkrete tiltak i handlingsplanen mot vold mot barn følges av penger.

Statsråd Anders Anundsen [12:49:18]: Jeg er i all hovedsak enig i alt det interpellanten nå sa fra talerstolen. Jeg vil si lite grann når det gjelder de konkrete områdene som hun utfordret meg på.

Det ene handler om hva slags oppfølging man skal ha når det gjelder det å si at man satser på noe. Jeg har jevnlig oppdateringsmøter med Riksadvokaten. Påtalemyndigheten er en helt uavhengig etat som har sine egne prioriteringer, men vi har en dialog hvor vi diskuterer den typen ting, uten at det er noen påvirkning noen vei. Påtalemyndigheten, og påtalemyndighetens prioriteringer, er uavhengige.

Jeg har også månedlige oppfølginger med POD når det gjelder etterforskningsbiten i politiet og prioriteringen av denne formen for etterforskning i de ulike politidistriktene. Det er det som har ført til at vi nå f.eks. har sett en riktig utvikling når det gjelder ventetiden for avhør av barn og andre sårbare personer, hvor den nå for en gangs skyld går nedover, og vi skal nærme oss den lovfristen så fort det overhodet lar seg gjøre.

Barnehusene er høyt prioritert allerede. Ressurssituasjonen og antallet barnehus er nå – ifølge den informasjonen jeg har – det som det er behov for. Så må man følge den utviklingen for å se hvordan det eventuelt endrer seg, men det viktigste nå er at vi har et avhørssystem som gjør at man kan bruke barnehusene enda mer effektivt. Der har vi – som jeg nevnte – dette arbeidet med endringer i straffeprosessloven og ny forskrift på trappene.

Representanten Andersen etterlyser klar tale, og jeg kan love at min tale er 100 pst. klar på dette området. Vold og seksuelle overgrep mot barn er noe av den verste kriminaliteten vi har. Det er et samfunnsproblem, også fordi det er et tabubelagt område. Barneombudet sa på den konferansen jeg viste til i sted, at man for ti år siden nesten ikke snakket om vold og seksuelle overgrep mot barn. Det var daværende justisminister Odd Einar Dørum som virkelig satte vold i nære relasjoner på dagsordenen, noe som også senere regjeringer har fulgt opp. Og det er viktig at det er tverrpolitisk styrke bak det engasjementet. Det gjelder både det å gjennomføre konkrete tiltak og også det å våge å snakke om det i det offentlige rom og være tydelige på hva slags forventninger vi har til våre borgere om å gjøre det de kan for å hjelpe mennesker ut av en sånn situasjon. Det handler om å bry seg om – ikke om å bry seg med.

Til slutt pekte representanten Andersen i innlegget sitt på utfordringen med at det er små etterforskningsmiljøer. Vi har 27 politidistrikter, som er svært ulikt utrustet. Det skaper også en stor utfordring etterforskningsmessig – særlig i denne typen saker, hvor man trenger spesialkompetanse. Det er et av hovedformålene med politireformen. I tillegg til at den skal gi et nært politi, er det andre viktige perspektivet at den skal gi en robusthet og en faglighet i etterforskningskompetansen som gjør at man får den spesialkompetansen som er nødvendig for å etterforske grundig og godt seksuelle overgrep og vold mot barn.

Lise Christoffersen (A) [12:52:37]: La meg aller først – som statsråden – få lov til å takke interpellanten for å reise dette særdeles viktige temaet. Vold i nære relasjoner er et tema som har mange synsvinkler, og som kan debatteres med utgangspunkt i veldig mange statsråders ansvarsområder. Når representanten Karin Andersen velger å vinkle dette vonde temaet med utgangspunkt i de aller svakeste, barna, og – i tillegg – i den situasjonen der det aller verste har skjedd, og rette spørsmålet til justisministeren, retter hun også søkelyset mot kompetanse og kapasitet når det gjelder politiets etterforskning.

La meg likevel tillate meg å ta et litt bredere utgangspunkt. I Arbeiderpartiet har vi valgt å sette ned en intern gruppe som jobber med temaet «vold i nære relasjoner». I gruppa har vi representanter fra alle relevante komiteer – justiskomiteen, familie- og kulturkomiteen, kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, arbeids- og sosialkomiteen, kommunal- og forvaltningskomiteen. Tilsvarende kunne egentlig alle statsråder som dekker disse politikkområdene, med fordel ha deltatt i dagens debatt. Når problemet er sammensatt, er det også nødvendig å favne bredt når det gjelder løsninger. Det handler om å forebygge. For å forebygge må vi evne å se. For å evne å se må vi ha kunnskap, rutiner for å håndtere bekymringsmeldinger, ressurser for å gå inn tidlig og å gi akutt beskyttelse til mødre og barn som bryter ut, tilbud om bolig og arbeid, osv. Vi må ha personer som har god kompetanse når det gjelder etterforskning og avhør, og vi må ha et rettsapparat som håndterer sakene forsvarlig.

Nylig arrangerte Arbeiderpartiets arbeidsgruppe mot vold i nære relasjoner et miniseminar her på Stortinget. Barneombudet var en av flere gode innledere. Hun fortalte om Barneombussen, som nylig var på reise i Østfold og arrangerte et møte med skoleelever, sammen med helsesøster. Budskapet var: Vi må snakke med barn om overgrep. Etter samlinga, som var for litt over 70 barn, var det 14 barn som henvendte seg til helsesøster for å fortelle om ting de hadde vært utsatt for. Denne typen samtaler er noe som også politiet burde være med på.

Interpellanten har nevnt noen av sakene som har preget media i det siste, de hendelsene som alle mente ikke skulle skje igjen – ikke etter Christoffer. Jeg tenker nok du skjønner det sjøl, svarte Christoffer alltid når han ble spurt om hvor alle skadene kom fra. Hvorfor ringte ingen varselklokker? Hvorfor tok det så lang tid å stille noen til ansvar?

Det er noen som forsker på dette. De forteller at 50 pst. av alle menn som bruker vold mot partner, også bruker vold mot barna. De sier at barn er til stede ved 80–90 pst. av voldsepisoder mellom foreldre. De sier at det første som må skje når voksne oppsøker hjelpeapparat eller politi og forteller om mishandling i hjemmet, er å finne ut om det er barn med i bildet, og alltid – hvis ja – sørge for at barna blir undersøkt av kvalifisert helsepersonell og får snakke med kvalifisert avhørspersonell.

Hvordan blir man så kvalifisert? Da er vi over på et helt annet område enn det justisministeren egentlig har ansvaret for, da handler det om utdanning – av helsefagarbeidere, barne- og ungdomsarbeidere, barnevernsarbeidere, lærere, barnehagepersonell, sosionomer, men også av politifolk – som også statsråden var inne på. Men de færreste av dem som er aktive i disse yrkesgruppene i dag, har lært noe særlig om vold i nære relasjoner, selv om dette nå er kommet inn i f.eks. grunnutdanninga av politifolk. Jeg spør meg selv: Er det på tide å pålegge utdanningsinstitusjonene våre å legge vold i nære relasjoner inn som en obligatorisk del av relevante utdanninger? Har vi som politikere – i en litt misforstått respekt for utdanningenes integritet – unnlatt å gjøre noe vi burde gjort for lengst? Noen høyskoler, f.eks. i Buskerud og i Vestfold, har tilbud, men ikke obligatoriske. Noen av dem som går der, betaler 30 000 kr av egen lomme, fordi etterutdanning ikke prioriteres av arbeidsgiver. Denne høsten går det få politifolk der.

Helt til slutt et tema som hører under ikke justis-, men beredskapsministeren: Vi har diskutert beredskap mye de siste årene – beredskap mot terror, beredskap mot ras og flom – men når diskuterte vi beredskap mot raserte barneliv? I Drammen Arbeiderparti, som jeg tilhører, vedtok vi forrige uke valgprogrammet for neste kommunestyreperiode. Vi vil ha vold i nære relasjoner som en hovedoppgave for kommunens beredskapsråd. Der sitter representanter for ledelsen i alle relevante etater i både stat, fylke og kommune. Der er hovedoppgaven nettopp å kartlegge omfang, avdekke svakheter, tette huller i samarbeidet, fylle på ved manglende kompetanse, forberede seg på aksjon når uønskede hendelser skjer, og – sist, men ikke minst – forebygge gjennom systematisk og løpende samarbeid. Ideen gis med glede bort til fri benyttelse for flere, forhåpentlig til beste for de voldsutsatte barna.

Anders B. Werp (H) [12:57:57]: La meg også takke interpellanten. Hennes sterke reaksjoner framført på en veldig god måte fra denne talerstolen understreker alvoret i saken. Dette er enkelthendelser som rammer oss alle hardt, selvfølgelig hardest for dem som er nærmest. Men det understreker jo det politiske ansvaret for å gjøre det vi kan for å forhindre at dette gjentar seg og skjer igjen.

Jeg vil også takke statsråden for hans gode svar, som løfter fram store og viktige perspektiver. Vår oppgave i denne debatten og i vårt arbeid framover blir å forene det nærmest personfokuset som interpellanten forståelig nok og på en god måte framfører, med det overordnede politiske ansvaret. Der synes jeg statsråden trakk de trådene sammen på en veldig god måte.

Vi må for det første ha systemer, rutiner, kompetanse og kvalitet for å behandle saken når skaden har skjedd. På mange måter er det utgangspunktet, slik jeg tolker interpellanten. Vi fikk i dag tiltaksplanen med navnet En god barndom varer livet ut. Den inneholder mange gode tiltak også på det feltet. Vi har nå under behandling i justiskomiteen et justisbudsjett for neste år som i stor grad og på en systematisk måte tar tak i det interpellanten peker på. Det er å bygge ut både kapasiteten og kvaliteten i politiets etterforskningsmiljøer og hos påtalemyndigheten. 69 årsverk ligger inne i budsjettet. Det er etterlengtet, det er etterspurt, og det kommer til god nytte ikke minst på dette feltet, det er jeg helt sikker på.

Jeg vil også nevne at det i justisbudsjettet ligger inne et forslag om 350 nye stillinger i politiet. Norge har trolig blant verdens best kvalifiserte og best utdannede politikorps, og det er klart at den kapasiteten og kompetansen er til stor nytte også når det gjelder å avdekke kriminalitet mot barn. Så det er viktig. Det er gledelig at ventetiden for dommeravhør ved barnehusene har gått ned fra 52 til 45 dager under denne regjeringen. Men det er et langt stykke igjen, og det gleder meg at statsråden understreker at det fortsatt skal jobbes med å få den ventetiden ytterligere ned.

Så er det politireformen, hvor alt tyder på at vi får større politidistrikter, og det viktigste resultatet av det er at det blir større fagmiljøer i hvert politidistrikt. Jeg har så stor tillit til politiet, på tross av de nevnte hendelsene, at når de klarer å samle seg, høste erfaringer på en bedre måte under bedre ledelse, har vi gjort et viktig og riktig grep fra dette storting ved å legge til rette for større fagmiljøer.

Jeg vil også peke på den generelle avvergingsplikt som gjelder for oss alle som norske borgere, enten som privatpersoner eller som offentlig ansatte, og som er nedfelt i straffeloven § 139, som går over og utenfor taushetsplikten. Taushetsplikten er nedfelt i en lang rekke lover, med de beste intensjoner, men det er et overordnet hensyn som er nedfelt i avvergingsplikten i straffeloven, som går på at urett skal forhindres. Det må kanskje tydeligere fram for flere. Når det gjelder forebygging, har vi også et stort politisk ansvar for å sørge for at skaden ikke skjer. Den nevnte tiltaksplanen er et godt utgangspunkt for det, og jeg henviser også her til statsbudsjettet for neste år, hvor det ligger 200 mill. kr ekstra til helsestasjoner og skolehelsetjeneste. Det ligger mye forebygging i det. Jeg vil også nevne de 27 mill. kr. ekstra som tilbud til voldsutsatte familier og familievernet. Det er mye viktig forebygging på et tidlig stadium i de budsjettpostene.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [13:03:15]: La meg slutte meg til dem som gir interpellanten honnør for å reise en vanskelig og utfordrende debatt. Hvis dette hadde vært en enkel debatt, hadde vi ikke gjort jobben vår, men at den er så krevende som den er, er i seg selv tydelig på hvor vi ønsker oss. Jeg synes at selv om det er tragisk at vi er nødt til å ha debatten, er det en kvalitet at vi nettopp har den. Hadde vi ignorert den, hadde vi ikke stilt opp og tatt det ansvaret vi faktisk har.

Jeg har tenkt å starte et helt annet sted. Jeg har tenkt å starte med Baneheia-saken. Jeg tipper at de fleste her husker – dessverre, holdt jeg på å si – Baneheia-saken. En av de tingene som var en utfordring der, var bl.a. vurderingen av bevis. Underveis i rettssaken ble det en diskusjon om adgangen til å benytte bevis framskaffet av politiet, der Rettsmedisinsk institutt gikk inn og sa at de mente dette var feil. Det gode i dette var at Riksadvokaten etter hvert gikk inn, skar igjennom og var tydelig på hvem det er som avgjør hvilke bevis som kan brukes – det er domstolen. Det er altså slik at underliggende etater ikke har den rollen, og de skal ikke tilta seg en slik rolle. Hvorfor nevnes så dette? Jo, jeg gjør det nettopp fordi selv de verste og vanskeligste sakene skal bidra til at vi skal bli flinkere framover. Hvis ikke ignorerer vi det vanskeligste av alt, nemlig å ta lærdom når det er på det aller, aller vanskeligste.

Selv om mye av dette sannsynligvis skyldes holdningsmessige utfordringer, vil jeg si at norsk politi gjennomgående er flinke. Allerede den andre sommeren min her på Stortinget hospiterte jeg ved Rettsmedisinsk institutt. Det var en utfordrende opplevelse, men det som imponerte meg, var hvor mange fantastisk flinke folk som var der. Den første sommeren her var jeg hos Kripos – og hadde akkurat den samme erfaringen. Når man får være med på å se igjennom en del av de virkelighetsbildene som viser hva Kripos står i til daglig, og som også andre politifolk står i, tar jeg av meg hatten for dem og gir dem honnør for den jobben de gjør. Det betyr ikke at vi er perfekte, men det betyr at norsk politi gjennomgående gjør en god jobb i forhold til det ansvaret de har. Når de så dessverre av og til ikke er der de skulle ha vært – som interpellanten var inne på og nevnte eksempler på – er i alle fall svaret helt klart at vi må høste erfaringer av det. Vi må være tydelige i bestillerrollen vår som politikere til departementet, som igjen må ta ansvaret nedover igjen. Hvis ikke vi gjør det, er vi indirekte med og straffer dem som har lidd de største tapene, og det mener jeg er umoralsk, det er uetisk, og det svikter politikerrollen. Derfor er dette en god og viktig debatt.

Læring, som statsråden og interpellanten var inne på når det gjelder erfaring, er nøkkelen til å bry seg, nøkkelen til å ta ting videre. Jeg opplever også at justisministeren og regjeringen gjennom handlingsplanen er tydelig på hvor man vil hen. Hadde man ikke brydd seg, kunne man bare sagt at man regner med at politiet håndterer dette, men det gjør man ikke. Flere statsråder går sammen, og regjeringen stiller opp og tar dette videre.

Man er også tydelig på hva man ønsker seg, hva man forventer at dette skal føre til. Jeg er også fornøyd med at man nå har lagt fram forslag til en kvalitetsgruppe som bl.a. statsråden og stortingsrepresentant Ulf Leirstein har vært en pådriver for å få til, for det viser en holdning – det viser den holdningen at vi skal ta lærdom av tidligere feil og svakheter. Det er vår plikt, og det skal vi selvfølgelig fortsette med.

Jeg er veldig glad for at statsråden er så tydelig på sin posisjon i systemet. Det siste jeg ønsker meg, er en statsråd som påtar seg etterforskningsmessig ansvar, eller som påtar seg påtalemessig ansvar, for det er ikke jobben til statsråden. Da har man til de grader brutt noe av det som er overordnet, nemlig å ha egen forståelse av sin egen posisjon i et system. På samme måte som Stortinget ikke sitter i regjering, er det slik at regjeringsmedlemmene ikke driver etterforskning, de har ikke påtaleansvar. Så jeg er veldig fornøyd med at statsråden er så tydelig på disse tingene.

Alt i alt håper jeg selvfølgelig – på samme måte som andre har vært inne på – at vi ikke får flere debatter av denne typen. Jeg tør ikke garantere det, for til syvende og sist er det avhengig av kvaliteten på den enkelte tjenestemann eller -kvinne der ute som sikkert gjør så godt de kan, men i en tøff og hektisk hverdag er det vel slik at selv i dette huset gjør man ting man gjerne skulle sett ugjort. Man benytter formuleringer og uttalelser man skulle sett annerledes etterpå. Det tror jeg dessverre også gjelder for politiet. Den dagen vi har et feilfritt samfunn, er det ikke engang sikkert at vi trenger Stortinget.

Olemic Thommessen hadde her overtatt presidentplassen.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:08:21]: Jeg vil også takke interpellanten for en veldig viktig og god interpellasjon. Jeg synes det er en bra måte å markere 25-årsdagen for FNs barnekonvensjon på.

Interpellanten har tatt utgangspunkt i nok en forferdelig sak, der vi ser at det som ikke skulle skje, skjedde igjen, og nok en gang var det pårørendes iherdige innsats som gjorde at den henlagte saken ble gjenopptatt. Alle er enige om at sånn skal det selvsagt ikke være. Da kommer spørsmålet om politiet har god nok kompetanse, og om de prioriterer saker der det er vold mot barn, høyt nok. Mitt svar er nei! Jeg synes det er trist å si det, men mitt klare svar er at kompetansen ikke er god nok, og at sakene ikke prioriteres høyt nok i dag.

Hvis man ser på hva som prioriteres, ser man f.eks. at etterforskinga tar lang tid. I noen saker tar den ekstremt lang tid. Det er komplekse saker, men man ser at det prioriteres å velge bort ressurser for å få sakene fortere gjennomført. Hvis man ser på lønn, er det klare tilbakemeldinger om at hadde man valgt å prioritere lønn høyere, hadde man kanskje klart – som interpellanten var inne på – å slippe en enorme «turn over», at folk flyttes, enten fordi de skal bruke sin enorme kompetanse på andre felt, eller fordi de synes det er spennende å velge andre felt, eller fordi lønna er høyere. Da kommer vi tilbake til kompetanse, for når gjennomtrekken er så stor, klarer man heller ikke bygge opp de robuste miljøene som trengs.

Vold mot barn er et enormt samfunnsproblem. Hvis man ser på tallene, har det vært en enorm endring. I 2006 ble det anmeldt 81 tilfeller av vold mot barn. I fjor ble det anmeldt 1 791 tilfeller. Det er en dramatisk endring, og selv om det er skummelt å si det, så er det jo til det positive, fordi sakene kommer fram i lyset. Sannsynligvis har mørketallene vært enda større før. Så all ære og «kred» til dem som har vært med på og satt dette i fokus, og som har sørget for at sakene kommer fram i lyset. Det viser det enorme ansvaret og det enorme omfanget saken har. Det viser også at det er helt avgjørende med en bred tilnærming. Som vi har debattert i denne saken, og som interpellanten også var inne på, handler det om noe mer enn bare justispolitikk. Det handler om den gode familiepolitikken, det handler om helse, det handler om skole, det handler om barnehage osv. Det handler om å avdekke ting tidligere og om å forebygge.

Man kunne også ha nevnt den saken som var her i Oslo for ikke lenge siden – saken med tiåringen der ingen så noe, eller det vil kanskje være riktig å si at ingen sa noe, for det kunne nok kanskje ha vært avverget hvis man hadde vært flinkere til å si fra, som også representanten Werp var inne på.

Da handler det om den viktige jobben som skal gjøres før vi kommer til justisfeltet. Det er avgjørende at man lykkes med politireformen, og jeg synes i den forstand også at det vil bety at man må ha større og mer robuste politidistrikt, som har en god nok kompetanse, og som klarer å takle disse sakene godt nok.

Det handler også om prioritet. I dag la regjeringa fram tiltaksplanen. Nå har jeg bare fått skumlest den. Den viser en helhetlig og tverrfaglig tilnærming som er bra. Men jeg skulle kanskje ha sett enda mer fokusering på at vold i nære relasjoner må bli en større del av politiutdanninga. I dag er det bare fire studiepoeng siste året på Politihøgskolen, der en tar for seg møte med ofre for vold i nære relasjoner. Det er kanskje ikke godt nok for å ruste studentene til den viktige oppgaven de får.

Så er det heller ikke signalisert en styrking av statens barnehus. Vi vet jo at det i 2013 ble gjennomført 2 662 dommeravhør. Gjennomsnittlig ventetid i 2013 var 57 dager. Det er altfor lang tid når den lovpålagte fristen på saker som gjelder sedelighet, er 14 dager. Og der kan man også se prioriteringer, for man kan gå fra barnehus til barnehus for å se hvordan politiet har prioritert sakene – det er enorme forskjeller. Så da er jeg glad for det trykket justisministeren, og også flertallet i Stortinget, har lagt på den saken.

Jeg vil også si at når politidirektøren i media for noen uker antydet at fristen bør være 30 dager, er det et farlig signal. Det er et signal om nedprioritering. Hvis et voksent menneske blir rammet, blir personen avhørt så raskt som mulig. Barn bør også bli avhørt så raskt som mulig, og så får man heller eventuelt gjennomføre et nytt avhør dersom det trengs.

Skal vi lykkes med å prioritere dette, skal vi lykkes med kompetansen, må vi alle prioritere det høyere, og da må vi sende andre signaler.

Geir Inge Lien (Sp) [13:13:51]: Eg vil starte med å takke interpellanten for å bringe eit særs viktig tema inn i stortingssalen. Kriminalitet som rammar barn, og som i sin ytste konsekvens tek livet av barn, fortener ein debatt i denne salen. Temaet må ikkje berre kome på dagsordenen kvar gong det er store medieoppslag, det må òg kome på dagsordenen kontinuerleg.

Barn som til dagleg lever under trugsmål om vald eller under redsel for å verte tekne livet av, er i ein umenneskeleg situasjon. Dette handlar om dei mest sårbare av oss alle. Og som alle veit: Vi vert forma av vår eigen barndom.

Mange av oss har lese den gripande boka om Christoffer-saka, skriven av Jon Gangdal. Det er ei forteljing som bør fungere som ei lærebok i korleis ting kan gå aldeles gale både i hjelpeapparat og i politi. Spørsmål ein kan stille seg etter å ha lese ei slik historie, er korleis dette er mogleg, og korleis vi kan sikre oss at dette ikkje skjer igjen.

Kva betyr alle dei sakene vi ikkje får høyre om gjennom søkelyset til media – dei sakene som aldri vert etterforska på grunn av for vasstette skott mellom helsevesen, barnevern og politi?

Eg las ein kronikk skriven av ein person som jobbar som etterforskar av saker med vald mot barn, og eg merka meg den følgjande formuleringa:

«Ved å kvitte oss med naiviteten er vi med på å øke barns trygghet.»

I desse orda ligg det mykje. Vi kan ikkje kompromisse med rettstryggleiken til barna. Det er ikkje utenkjeleg, sjølv om det er totalt framandt for mange av oss, at spedbarn vert utsette for vald, eller at barn vert slått og døyr som følgje av skadane.

Poenget frå politisk hald må vere korleis vi kan betre systema og metodane for å hindre at slike ting skjer igjen. Éin ting er kva styringssignal vi gjev, og kva direktiv Riksadvokaten og politimeistrane gjev for ressurstilgang og prioriteringar, men når det gjeld å avdekkje kriminalitet mot barn, kan det ikkje stå på pengar.

Dei siste åra har det skjedd mykje på etterforskingsområdet av denne typen kriminalitet. Det har vorte etablert barnehus, noko som skal sikre at avhøyra av barn vert gjorde på ein best mogleg måte – dette for å sikre gode bevis tidleg i etterforskinga. I tillegg vert desse avhøyra ofte koordinerte med legeundersøkingar. Dette er eit satsingsområde vi bør byggje vidare på, og ikkje svekkje.

Vi må sørgje for at politiet sikrar bevis tidleg, og at ein i dei tilfella kor ein er det minste i tvil om at eit barn kan vere utsett for kriminalitet, må setje i verk alle tilgjengelege tiltak. I tillegg må vi satse på forsking om temaet for å betre kunnskapsnivået om korleis ein kan avdekkje og førebyggje kriminalitet mot barn.

Sjølvsagt går teknologien framover, og ein kan avdekkje kriminelle handlingar ved hjelp av nye hjelpemiddel. Dette er hjelpemiddel vi skal bruke. I Christoffer-saka viste dette seg å vere avgjerande, idet ei fullstendig åstadsundersøking først vart gjennomført mange timar etter hendinga, og gjerningspersonane aktivt hadde fjerna spor.

Så skal ein vere veldig forsiktig med å gå inn i saker som framleis er under etterforsking. Der får politiet no gjere jobben sin, og så får vi sjå på utfallet når det eventuelt ligg føre ei rettskraftig avgjerd. Men eg er veldig oppteken av at ein skal lære av tidlegare saker – at politietterforskarar og justisfeltet oppnår kompetanseheving av å leie etterforskinga i desse konkrete sakene.

Vi må ta debattane i det offentlege rommet. Vi må våge å snakke om enkeltsaker i historia, slik at dei skjebnane som har vore, ikkje vert gløymde.

Det er viktig for meg frå denne talarstolen å presisere viktigheita av samarbeid mellom barnevernet, helsevesenet, skulehelsetenesta og politiet.

Kirsti Bergstø (SV) [13:19:12]: Det finnes mennesker i vårt samfunn som lever så langt ute på livets skyggeside at de knapt synes, med mindre flomlyset slås på og rettes i deres retning. Mange av dem er unger, mange av dem har søvnløse netter, tapt barndom, tapt skolegang, for siden å bli tapere i arbeidslivet.

Jeg vil takke interpellanten for å rette flomlyset i riktig retning i dag. Men jeg vil også takke regjeringen for å legge fram en tiltaksplan mot vold og seksuelle overgrep mot barn. Der ser vi mange tiltak, en del gjenkjennelige tiltak, som flere av oss har jobbet med før. Men jeg savner én ting, og det jeg savner aller mest, er midler. Jeg savner midler som kan gjøre at gode intensjoner og fine planer faktisk merkes i utsatte barns hverdag. Ingen tror at veier bygges uten penger. Midler trengs også for å bygge barndom.

Vi vet at vold i nære relasjoner er et stort samfunnsproblem. Vi vet at altfor mange, veldig mange flere enn vi tror, rammes av vold, og vi vet at de mest alvorlige samfunnsproblemene også alltid har et barneperspektiv. Vi vet at det kan være like skadelig å være vitne til vold som å oppleve vold selv, at det kan være like skadelig å se mamma bli utsatt for vold som det er faktisk å oppleve slag eller terror på egen kropp. Derfor er jeg glad for at vi fikk lovfestet retten til krisesentre, for at vi i dag har et barneperspektiv på krisesentre, men vi savner fremdeles muligheten til å kunne leve i trygghet når du har kommet ut av det skjulet et krisesenter er, nemlig overgangsboliger for å kunne etablere deg på nytt og leve i trygghet.

Statsråden nevnte familievoldskoordinatorene, som gjør en utrolig viktig innsats og er et uvurderlig bidrag i kampen mot vold mot barn. Jeg har selv gjennom å være leder for barnevernet i min hjemkommune opplevd et godt samarbeid med familievoldskoordinatoren, som ikke kan berømmes nok av noen. Samtidig vet vi at JURK, Juridisk lovgivning for kvinner, har lagt fram en rapport som viser at familievoldskoordinatorene, selv om de er ansatt i 100 pst. stilling, gjerne har flere oppgaver lagt til jobben sin som gjør at de i realiteten ikke jobber fullt med det. Det tenker jeg kan være en utfordring framover. Det handler om at de midlene vi har satt av til oppgavene, må vi også sørge for brukes til oppgavene. Samtidig må vi være trygge på at politiet er der når det trengs. Da trenger vi et nært politi, og vi trenger et tilgjengelig politi. Derfor var det skuffende å se at selv om man valgte å styrke politiet med 350 nye stillinger, kom ingen av dem lengst nord, til Finnmark, og vi har også tillitsvalgte i politiet som tar kontakt og melder bekymring over for store områder å dekke som et resultat av det arbeidet som pågår nå. I hvert fall frykter de det – så får man se hva resultatet blir. Tilgjengelighet med tanke på folketall er en utfordring, men tilgjengelighet med tanke på areal er også en dimensjon når det handler om et trygt og nært politi som kan være der når det gjelder, og aller helst før det er for sent.

Mange har sagt at verken kompetansen eller samarbeidet rundt vold mot barn er bra nok i dag. Det kan vi enes om. Derfor trengs det et økt trykk på den lokale innsatsen også. Jeg savner flere lokale handlingsplaner, ikke for planenes skyld, men for samarbeidets skyld. Flere departementer står bak den tiltaksplanen vi har sett i dag, og som jeg ser fram til å ta et dypere dykk i, men vi trenger fremdeles et økt trykk på den lokale innsatsen gjennom at barnevern, politi, helsestasjon, brukerorganisasjoner og fagforeninger går i lag og ser hvordan vi sammen kan se unger i våre lokalsamfunn, og ha en tydelig strategi og rollefordeling for faktisk å hjelpe dem og belyse livets skyggeside, så alle kan komme ut av den.

Hårek Elvenes (H) [13:24:41]: Først en takk til interpellanten for å ha reist et meget viktig, alvorlig og vanskelig tema.

Før jeg går løs på dagens tema, for å si det sånn, må jeg replisere til foregående taler at når det gjelder de 350 politistillingene som er foreslått i statsbudsjettet, er de ennå ikke ferdig fordelt. Så her er det absolutt håp om at det kan komme nye politistillinger til Finnmark.

De to sakene som ligger til grunn for dagens interpellasjon, har ett fellestrekk: Det var utenforstående, folk utenfor politiet, som gjorde at politiet måtte ta en ny kurs og ta opp igjen sakene. I Christoffer-saken var det en kritisk riksadvokat og en insisterende bistandsadvokat.

Når politiet konkluderer med at barn har tatt sitt eget liv, at selvskading har hatt døden som utgang, er det grunn til å være på vakt – da burde alarmklokkene ringe. Barn tar svært sjelden sitt eget liv, barn har en svært lite utviklet evne til å ta sitt eget liv. Da Christoffer, en gutt på åtte år, ble funnet død med et 17 cm langt kutt i kraniet, viste det seg i ettertid at det ikke var selvskading, men vold påført av andre.

Etterforskning av denne typen saker er vanskelig, det skal vi ha respekt for. Naivitet, godtroenhet og et blikk vendt bort gjør at det er vanskelig både å avdekke dette og etterforske det. Politiets vei inn i disse sakene er ofte gjennom varsling fra barnevernet eller en melding fra et sykehus, der det er en uforklarlig forskjell mellom de skadene barnet er påført, og den forklaringen som de nære pårørende gir som årsak til skaden.

Riksadvokaten har tatt affære i Monika-saken. Etterforskningsarbeidet og påtalearbeidet skal under lupen: Hvor sviktet det? Hvorfor sviktet det? Og hvordan kan man forhindre dette i framtiden? Hvorfor man ikke tok signalene internt i politietaten med tanke på å ta opp saken på nytt, er også et veldig interessant spørsmål.

Som statsråden sa i sitt innlegg, foreslår regjeringen å styrke politiet kraftig: 350 nye politistillinger, 50 nye politijurister og 19 nye stillinger i den høyere påtalemyndighet. Riksadvokaten har uttalt: Dette har vi ventet på i årevis.

Jeg er også fornøyd med og har merket meg med spesiell interesse at statsråden nevnte hvordan etterforskningsmiljøet skal styrkes i politiet: «standardisering av verktøy, rutiner og metoder, systematisk erfaringslæring og etablering av mer robuste, solide og spesialiserte fagmiljøer». For egen del kunne jeg tenkt meg å føye til, minister: «etterutdannelse og sertifisering i faget». Litt av filosofien i norsk politi og etterforskning er at eleven skal lære av sin mester. Ja, en gang var mesteren til stede, men i dag er det så stort gjennomtrekk at det blir litt lite mester og litt mye at eleven lærer av eleven. Det er behov for å styrke etterutdannelsen både på Politihøgskolen og – ikke minst – for politi som er kommet ut i etterforskningsarbeid og trenger faglig påfyll.

Peter Christian Frølich (H) [13:28:45]: Statsrådens innlegg var en god og ryddig redegjørelse. Vi må ha stor respekt for at han ikke kan gå veldig dypt inn i enkeltsaker som er under etterforskning. Vi må også som stortingsrepresentanter være forsiktige. Men vi kan tillate oss noen betraktninger, og særlig føler jeg som representant fra Hordaland fylke at jeg må tillate meg noen betraktninger rundt Monika-saken som har vært i Sund kommune.

Det vi så i den saken, var mildt sagt veldig lite tillitvekkende. Man trenger ikke å ha stor innsikt i verken politiarbeid, i politistrukturer eller i jus for å skjønne at ting trolig kunne og burde vært gjort annerledes. Men oppi all tragedien og i stormen av hendelser, avdekkinger og reaksjoner må vi også huske på at vi har noen sikkerhetsmekanismer som skal virke når alt annet feiler. De sikkerhetsmekanismene har på en måte fungert – dessverre for sent, dessverre for tungvint, aldri optimalt og dessverre kanskje også på grunn av eksterne personer og eksternt press, kanskje på grunn av godt journalistisk arbeid. Men mekanismene var der. Vi har f.eks. en klagemekanisme som etter mye om og men og iherdig innsats har ført til at etterforskningen er gjenopptatt. Spesialenheten er koblet inn, og Riksadvokaten har varslet en ekstern gransking og en grundig gjennomgang av saken for å kunne dra erfaringer fra den etterforskningen som har vært gjort. Dette er rettssikkerhetsmekanismer som vi skal være glad for, som vi skal slå ring om, men som det er vårt ansvar å sørge for at fungerer bedre i framtiden.

Vi har også et finansieringsansvar. For eksempel har den høyere påtalemyndighet i lang tid varslet at de ikke har hatt mulighet til å kunne utføre sin tilsynsfunksjon på en god nok måte. Det rettes forhåpentligvis opp i det statsbudsjettet vi skal vedta i denne sal om ikke så lenge.

Det andre vi må sørge for, er at politiets etterforskningskompetanse i saker som disse økes, og at vi fatter vedtak som gjør at rettferdighet skjer når katastrofen først har inntruffet. Her har statsråden allerede redegjort for veldig mange gode tiltak: en «cold case»-gruppe, en rekke tiltak i politietaten for å løfte kvaliteten på politiets etterforskning, familievoldskoordinatorer i alle politidistrikt, spesialteam for å etterforske familievold og seksuelle overgrep, forbedring av dommeravhør, en restansedugnad i barnehusene, innføring av risikovurderingsverktøyet SARA og ikke minst den nye tiltaksplanen mot vold og overgrep mot barn og unge. Dette er tiltak som forhåpentligvis vil ruste politiet til å håndtere saker hvor den mest nedrige av de nedrigste forbrytelsene er begått, nemlig angrep og vold mot barn.

Karin Andersen (SV) [13:33:01]: Jeg vil takke for debatten. Slike saker er vanskelige, og av og til blir ord både litt flate og dumme. Det sies at en god barndom varer livet ut. Jeg vil heller si at både en god og en vond barndom varer i generasjoner. Men det vi har tatt opp her i dag, er at noen ikke engang får oppleve det.

Det er tydeligvis mye som gjøres, og det er jeg glad for. Men det vil alltid være knapphet på ressurser. Da må det å prioritere bety å prioritere, og ikke at det kommer sist allikevel. Det er en utfordring jeg har til statsråden til slutt her: Det er nettopp internt i politiet at dette faktisk skjer – at man prioriterer det når det gjelder organisering, at man prioriterer det når det gjelder kompetanseheving, at man prioriterer det når det gjelder å følge opp og sjekke ut at dette faktisk skjer.

Å prioritere må også bety at vi setter en merkelapp på pengene. Jeg vet at regjeringen ønsker at man skal bygge ut f.eks. skolehelsetjenesten som et veldig viktig forebyggende tiltak. Jeg er enig i det. Men setter vi ikke merkelapp på pengene, kan det like gjerne bli asfalt. Da er plutselig det lokale selvstyret viktigere enn at disse barna får hjelp der de er. Og da er det ikke prioritering. Da er det: Bruk pengene til hva du vil. Derfor må det settes merkelapp på pengene.

Så sa representanten Lise Christoffersen at vi må være like oppmerksomme på, og kanskje også organisere det sånn, at beredskapsarbeid også handler om dette. Det er barn og også voksne – noen menn også – som lever i terrorveldet hele tida. De vet hvem terroristen er også. Politiet vet ofte også hvem terroristen er. Allikevel hjelper det ikke. Derfor vil jeg også utfordre statsråden på å se hva vi kan gjøre for f.eks. å få brukt omvendt voldsalarm mer. Det er en mekanisme vi har vedtatt, men som nesten ikke blir brukt. Da kan det jo være lovendringer som må til for at den kan bli brukt og beskytte liv og helse hos folk.

Flere har snakket om – f.eks. representanten Ropstad – flere studiepoeng. Flere har snakket om barnehusene. Jeg er veldig enig i at det er alvorlig når noen signaliserer at 30 dagers ventetid er sånn passelig. Nei, det er ikke det – det er ikke passelig, det er altfor lang tid. Vi må ha et mål som sier at dette skal skje med én gang.

Det er flere som også har tatt til orde for at etterutdanning og spesialisering må skje på en annen måte, men det er viktig at det skjer både i polititjenesten og i etterforskningen.

Statsråd Anders Anundsen [13:36:19]: La meg først si litt om omvendt voldsalarm, som interpellanten tok opp til slutt. Vi skal følge opp det og se i hvilken grad dette blir brukt av domstolene. Så langt blir det brukt i relativt få tilfeller, og vi må evaluere dette etter en stund. Men vi må ha erfaringstall for hvordan domstolene har valgt å bruke det virkemiddelet, som kan være et veldig viktig virkemiddel, særlig i den type saker hvor det foreligger dom for vold i nære relasjoner.

Jeg er også enig i at det er viktig at prioritere betyr prioritere. Om øremerking er det rette i alle sammenhenger, er jeg ikke like overbevist om, men vi må i alle fall følge opp ved at når vi sier at dette skal prioriteres i etterforskningen, så betyr det at det skal gå foran. Det står jo også i Riksadvokatens prioriteringsskriv at ved ressursmangel skal disse sakene gå foran. Det er hver eneste politimesters plikt å sørge for at det faktisk følges opp.

Så har jeg lyst til å si at det skjer utrolig mye godt arbeid i politiet. Disse debattene tar jo veldig ofte utgangspunkt i de sakene hvor det har sviktet, hvor det har gått galt, men vi må ikke sitte med det inntrykket at det alltid går galt, for det gjør det ikke. Det gjøres utrolig mye godt arbeid i politiet. Politiet jobber for å implementere lærdom på en bedre måte, og poenget med de tiltakene som er gjennomført så langt, er jo å se på hva som har skjedd i disse konkrete sakene – nettopp for å lære.

Så må jeg si at jeg synes dette har vært en veldig god debatt, også fordi den trekker inn et breddeperspektiv som er helt avgjørende når vi snakker om vold og seksuelle overgrep mot barn. Det er ikke bare en politisak, det er også, som mange av talerne i dag har vært inne på, et spørsmål om helsetjeneste, barnevern, sosial oppfølging og skole, og det er et spørsmål om oss som borgere og det ansvaret vi tar som borgere i et slikt perspektiv.

Så er det berørt at det er stor forskjell mellom politidistriktene og også politidistriktenes mulighet og evne til å prioritere. Det er noe av svaret som skal ligge i politianalysen, som interpellanten også har vært inne på. Det er viktig å få til den kombinasjonen av det nære politiet og det spesialiserte og høykompetente etterforskningspolitiet som vi må ha for denne typen saker. Jeg er overbevist om at vi skal klare å levere på det sammen i denne sal etter at politireformen blir vedtatt.

Så tror jeg vi også skal ta med oss alt det ektefølte engasjementet som innleggene på denne talerstol har vist. Det er nemlig et grunnleggende og avgjørende fundament for at vi skal kunne lykkes. Derfor vil jeg til slutt komme med – ikke en pekefinger, men noe vi skal huske på som ansvarlige politikere: Vi bør i denne typen situasjoner og denne typen saker være forsiktige med å lage et politisk spill av noe vi egentlig alle er enige om skal prioriteres. Da bør vi – posisjon og opposisjon – spille hverandre gode. Det fortjener disse barna.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 6 ferdig.