Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten gjennomføres over én dag med en samlet taletid på 6 timer, eksklusiv replikker og 3-minuttersinnlegg. Taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 115 minutter, Høyre 100 minutter, Fremskrittspartiet 60 minutter, Kristelig Folkeparti 20 minutter, Senterpartiet 20 minutter, Venstre 20 minutter, Sosialistisk Venstreparti 15 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Replikkordskiftet foreslås ordnet slik: Det blir adgang til seks replikker med svar etter innlegg av partigruppenes hovedtalere, parlamentariske ledere, statsministeren og finansministeren og fire replikker med svar etter hver av de øvrige medlemmer av regjeringen samt talere med 10 minutters taletid eller mer – innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:05:11]: (komiteens leder og ordfører for saken): For mange har dette vært en storartet helg, enten man er opptatt av finalen i Farmen, Kongen av sjakk eller salmesang. Jeg skal tilstå at noen av de forberedelsene jeg gjorde til denne debatten, skjedde samtidig som jeg hørte på noen salmer – der er det mye inspirasjon å hente. Jeg postet også noe av dette på Facebook, og da fikk jeg til svar fra en som ikke jeg kjenner, som lurte på om denne sanghelgen var en del av budsjettforliket. Det er det jo ikke, men jeg vil si til NRKs ære og til det frivillige Norges ære at en slik del av et budsjettforlik vil være en pryd uansett.

Etter to og en halv ukes forhandlinger ble regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti enige om statsbudsjettet for 2015. Forliket innebærer et budsjett som gir en styrket sosial profil, og prioriterer viktige tiltak for å ruste Norge for fremtiden, ikke minst innenfor kunnskapssektoren og overfor næringsliv og arbeidsplasser. Vi vedtar også det mest offensive klima- og miljøbudsjettet noensinne. Familiepolitikken er igjen satt på dagsordenen, og det er et budsjett som også tar inn over seg at det er et langstrakt og mangfoldig land vi er i. Forliket er også et sterkt signal om at Norge har et ansvar – og skal ta et ansvar – utenfor landets egne grenser. Frivilligheten løftes ikke bare med prosjektmidler, men også med skattefradrag som gir frivilligheten selv mulighet til å prioritere. Det opprinnelige budsjettets satsing på samferdsel, justis og helse videreføres og styrkes også på flere områder.

Etter min mening representerer forliket en politisk kurs som ligger nærmere både det det politiske flertallet i denne sal og det et flertall i befolkningen ønsker. Slik sett har demokratiet virkelig vært i funksjon etter at budsjettet ble lagt fram 8. oktober. Dette budsjettet har fått brynt seg gjennom tallrike høringer og vurderinger – fra de største landsomfattende organisasjoner til en lang rekke enkeltpersoner. Stortinget har igjen stor betydning for budsjettets utforming.

Jeg vil også takke Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre for mange og lange runder om budsjettet. Noen runder har vært enklere enn andre – det skal sies, men fra Kristelig Folkepartis side er det svært mye å glede seg over når vi går til vedtak senere i dag.

Bakteppet for dette budsjettet er en fortsatt solid norsk økonomi, men like fullt med mer uro enn på en god stund. Fortsatt svak økonomisk vekst i eurosonen, men med mer optimisme i Storbritannia og USA, mens Kina nedjusterer sine prognoser – alt dette gir til sammen et ganske sammensatt bilde.

Oljeprisen har siden sommerens topp falt med over 30 pst., og etter rekordhøye oljerelaterte investeringer i Norge ser vi nå en klar reduksjon, noe som gir ringvirkninger i deler av leverandørindustrien. Ledighetstallene for november viser imidlertid en nedgang fra oktober, og mye tyder på at mange fagpersoner går til andre bransjer som lenge har strevd med å få folk. Slik sett kan en viss nedkjøling i oljesektoren gi rom for en omstilling som uansett vil måtte komme i årene fremover. For eksportnæringen bidrar også en markert svakere krone til en bedret markedssituasjon. Norske varer blir rett og slett billigere i utlandet.

Den uro vi nå ser rundt oljepris og markeder, viser imidlertid at måten som vi innfaser oljepenger i budsjettet på, bidrar til å unngå de store svingninger og er dermed et svært viktig bidrag til å føre en fornuftig budsjettpolitikk. Jeg er også godt fornøyd med at budsjettforliket ikke innebærer økt bruk av oljepenger inn i budsjettet. Det er også et signal som dette litt udefinerte markedet vet å merke seg.

I statsbudsjettet flyttes det på rundt 13 mrd. kr når man inkluderer alt av endringer og omprioriteringer. Når man vet hvor mye som er bundet i et budsjett, betyr det faktisk at det har skjedd mange endringer, både store og små. Så er det også en sannhet i at for dem det faktisk gjelder, er enhver endring stor selv om summen i seg selv kan synes liten.

Hva skal vi leve av etter oljen? Det har vært et ofte stilt spørsmål. Det vi vet, er at de fleste jobber som ligger 20–30 år fram i tid, ikke er skapt ennå, men at grunnlaget legges nå. Derfor er alle fire partiene enige om en omfattende satsing på kunnskapssektoren. Statsbudsjettet ga et godt utgangspunkt, der etterutdanning, høyere utdanning og forskning ble løftet. Dette er ytterligere understreket gjennom forliket. I Kristelig Folkeparti er vi også meget godt tilfreds med et gjennomslag for å øke lærertettheten i begynnelsen av skoleløpet. Slik kan vi gi en bedre tilpasset undervisning for alle barn, lettere følge opp de elever som særlig trenger det, redusere behovet for spesialundervisning senere og forebygge frafall i videregående skole. Når det gjelder det siste, er også den enigheten vi har om et betydelig løft i lærlingtilskuddet, et svar som mange har ventet på når det gjelder den mest effektive medisinen mot frafall i videregående skole.

I sum er dette en betydelig satsing som de fire partiene legger opp til. Resultatene kommer ikke i morgen, men de vil komme. Fra Kristelig Folkepartis side er jeg også glad for at folkehøgskolene, studieavgift for utenlandske studenter, borteboerstipendet og kapitaltilskudd til friskoler er områder vi nå har funnet felles enighet om.

Et solid næringsliv sikrer arbeidsplasser og verdiskaping. Regjeringens forslag om lettelser i formuesskatten er naturlig nok begrunnet i ikke å skattlegge norske eiere mer enn utenlandske – en straffeskatt på norsk eierskap som mange mener bør unngås. Dette er vi langt på vei enig i, men man må se på denne typen lettelser og tåle at disse blir vurdert opp mot budsjettets helhet og også mot mulige endringer i selskapsskatten som forventes å komme. Derfor har vi i Kristelig Folkeparti hatt en noe annen innfallsvinkel til disse spørsmålene enn regjeringen har hatt. Nå er vi blitt enige om en viss reduksjon, samtidig som skatt på eiendom utover primærboligen justeres, og vi har også blitt enige om å vurdere en innretning på formuesskatten som skiller mellom arbeidende kapital – enten det er driftsbygninger, maskiner eller traktorer – og det som faktisk tas ut på private hender. Så venter vi i spenning på Scheel-utvalget i morgen. Første lekkasje er jo allerede kommet, men jeg gjentar her og nå Kristelig Folkepartis ønske om og invitasjon til et bredt politisk forlik når vi etter hvert får Scheel-utvalgets rapport på vårt bord.

I samarbeidsavtalen har de fire partiene blitt enige om en familiepolitikk som skal sikre fleksibilitet og valgfrihet. Dette følger vi opp i fellesskap. Kontantstøtten ble økt for ettåringer i årets budsjett og videreføres for 2015. Antallet barnehageplasser kan økes for neste år og gi et mer fleksibelt opptak. Jeg er glad for at mange kommuner allerede har varslet om at så vil skje. De som har lavest inntekt, vil få prisreduksjon, uavhengig av hvilken kommune de bor i, og svært mange fire- og femåringer i lavinntektsfamilier vil få gratis kjernetid.

Den sosiale profilen i budsjettet er også styrket. Barnetillegget for uføre beholdes som en behovsprøvd ytelse med et tak som settes høyt. Jeg mener dette vil sikre barnetillegget på sikt, samtidig som det gir legitimitet til en trygdeytelse. Det er også viktig. Engangsstøtten ved fødsel får et reelt løft, og familievernet gis et solid løft i dette forliket. Skatteklasse 2 beholdes. Jeg oppfatter det slik at den satsingen vi har vært enige om, sier mye om familiepolitikken og om de fire partienes felles ståsted når det gjelder familiens betydning for barns oppvekst og dannelse. Dessverre er det midlertid sånn at mange barn går for lut og kaldt vann. Derfor satses det også på barnevern og sentre som tar imot barn og foreldre i krise.

Klimaforliket skal forsterkes. Det er det løftet de fire partiene har gitt i samarbeidsavtalen. Dette budsjettforliket leverer. Jernbanen får ytterligere penger til drift og vedlikehold, belønningsordningen for kollektivtransport likeså, og nye byer kan nå inkluderes. En markant satsing på gang- og sykkelveier, en skogpakke som har høstet bred anerkjennelse, utvidelse av Enovas rammer for enøktiltak i hjemmet og mer penger til energifondet, en sterk satsing på biodrivstoff og avgiftslettelser for hybridbiler er en forsmak på det som skal bli gjort i revidert budsjett.

Internasjonalt legges det inn 200 mill. kr til FNs grønne klimafond. Dessuten, vel så viktig: De fire partiene er enige om at miljømandatet i oljefondet skal kunne utvides og også åpne for unoterte investeringer i fornybar energi.

At vi har en forpliktelse i den verden vi er en del av – ikke minst et land som vårt, som er så rikt – er det bred enighet om. Gjennom forliket er standarden om 1 pst. av bruttonasjonalinntekt til utviklingshjelp sikret, og det har nå bred politisk oppslutning.

De fire partiene er også enige om økt satsing på utdanning og helse i utviklingspolitikken. En konsentrasjon om antall land for stat-til-stat-samarbeid er noe vi er enig i, men vi får også en egen sak om dette fremlagt for Stortinget. Det vi allerede er enige om, og som jeg mener er viktig, er at denne konsentrasjonen ikke skal gjelde humanitær bistand eller frivillige organisasjoners arbeid.

Som vi alle vet, er det nå flere alvorlige humanitære kriser i såkalt kategori 3 enn på svært lang tid. Dette gir enorme utfordringer for nabolandene, FN og andre internasjonale organisasjoner som ellers bidrar. Norge bør selvsagt også bidra, og forliket innebærer at vi neste år øker antallet kvoteflyktninger. De enorme lidelsene vi ser i andre deler av verden, er for oss nesten umulig å fatte. Men det gir i hvert fall grunn til å si at vår hjemlige debatt om plastposer, som det nå brukes atskillige spaltemeter på, får en litt annen dimensjon.

Avslutningsvis vil jeg takke våre samarbeidspartier, men jeg vil også takke opposisjonspartiene, utover den konstruktive opposisjonen, for et godt samarbeid i komiteen og for utvist velvilje. Det er frister som er blitt strukket, men jeg vil allikevel si at man må kunne si at når en mindretallsregjering legger fram et budsjett og man får enighet etter to og en halv uke, er ikke veldig dramatisk. Jeg tror også man må huske på at etter åtte år med flertallsstyre er man kanskje ikke vant til at det jobbes med budsjettet på en litt annen måte enn før.

Takk til alle partier. Takk til vårt eget sekretariat og til departementet som i fellesskap har fått tall, poster og kapitler på plass. Jeg vil også takke presidenten selv for godt samarbeid for å få dette til på en så god måte som mulig for Stortinget.

Med det tar jeg opp Kristelig Folkepartis forslag til alternativt budsjett, og ikke minst vil jeg anbefale den tilleggsinnstillingen som flertallet står bak.

Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Tore Hagebakken (A) [10:20:01]: Kristelig Folkeparti har måttet føre beinharde maratonforhandlinger for at tidenes blåeste budsjettforslag skulle bli mindre usosialt, og de to partiene har fått på plass flere forbedringer som samsvarer godt med politikk Arbeiderpartiet står for, og som vi har inne i vårt alternative budsjett. Men hovedgrepene i budsjettet ligger fast, sa Høyres parlamentariske leder, Trond Helleland, klart og tydelig da budsjettforliket ble presentert.

Det største enkeltgrepet er kutt i formuesskatten til landets rikeste. Det var og er fortsatt den største enkeltsatsingen i budsjettet. Er representanten Syversen enig med Helleland i at de blå-blå hovedgrepene fortsatt ligger fast?

Over hele Norge forbereder kommunene seg nå på store kutt i tjenestetilbudet i skole, i omsorg og i mye annet som betyr mye for mange. Ville det ikke vært bedre å bruke det økonomiske handlingsrommet som vi nå har, slik Arbeiderpartiet gjør, på velferdstjenester, framfor å kaste milliarder etter landets mest velstående? Hvorfor ønsket Kristelig Folkeparti å støtte opp om og ta ansvar for en politikk som går i så feil retning?

Hans Olav Syversen (KrF) [10:21:15]: For å ta formuesskatten: Tore Hagebakken vet vel like godt som meg at mange langt inn i både hans eget parti og i fagbevegelsen peker på at det er betydelige utfordringer med formuesskatten. Hvis representanten Hagebakken er i tvil: Det er ingen som har noe behov for å kaste penger etter noen. Det vi i tilfelle er enige om, er å sørge for at vi skal bevare norsk næringsliv og norske arbeidsplasser. Jeg håper det fortsatt er et mål også for Arbeiderpartiet.

Med hensyn til hva Høyres parlamentariske leder sier om sitt eget budsjett, og hvordan forliket bør forstås, tror jeg han egentlig ville ha sagt akkurat det Arbeiderpartiets parlamentariske leder ville sagt hvis det hadde vært en motsatt situasjon. Det er vel sånn politikken er på dette huset at vi gjerne fremhever det vi selv ønsker. Jeg har i dette innlegget, uten å angripe noen partier, vist at Kristelig Folkeparti har fått et solid gjennomslag for våre prioritereringer.

Tore Hagebakken (A) [10:22:19]: Jeg får ikke helt svar på om Syversen mener at hovedgrepene fra den blå-blå regjeringa fortsatt ligger fast, så han må gjerne gjenta det.

Men så tilbake til kommuneøkonomien. I Stavanger har Kristelig Folkeparti varaordføreren og Høyre ordføreren. Der foreslo rådmannen så dramatiske kutt i skole og sykehjem at flertallet heller gikk for å øke eiendomsskatten med 90 mill. kr. Det satt langt inne. Skattesvikten rammer nå store og små kommuner. Det dreier seg om snart 3 mrd. kr.

Vil Kristelig Folkeparti være med og presse regjeringa fram mot nysalderinga, den siste saken vi har i Stortinget før jul, slik at vi kan klare å redde mange kommunale, viktige velferdstilbud for store og små her i landet?

Hans Olav Syversen (KrF) [10:23:06]: Det jeg oppfatter står igjen etter dette budsjettet, er at veldig mye av det de fire partiene har vært enige om i samarbeidsavtalen, prioriteres. Det tror jeg alle fire partiene er svært fornøyd med, inkludert Høyres parlamentariske leder, som jeg skjønner Hagebakken har en særlig forkjærlighet for.

Når det gjelder Kommunenes Sentralforbund, som vel taler på vegne av de kommunene som Hagebakken snakker om, er jo budsjettet, og forliket ikke minst, blitt svært godt mottatt i KS og i mange av kommunene – så godt at jeg husker godt at representanten Hagebakken var sur i høringen fordi KS ikke var surere enn det de var når det gjaldt budsjett og innvirkning.

Solveig Sundbø Abrahamsen (H) [10:24:15]: Høgre har i alle år prioritert skule og utdanning som ei av våre viktigaste saker – det er fordi me meiner at ein god skule er heilt sentralt for å gje barn og unge moglegheiter resten av livet, og at utdanning bidreg til å utjamne sosiale forskjellar. Det er dagens barn som er problemløysarar, innovatørar og entreprenørar i framtida.

Forsking har vist at det ikkje er lærartettleiken, men kvaliteten på læraren i klasserommet som er den viktigaste faktoren for gode resultat.

I budsjettforliket fekk Kristeleg Folkeparti gjennomslag for auka lærartettleik på fyrste og andre trinnet, noko som vil føre med seg mellom 1 200 og 1 500 fleire årsverk. Korleis meiner Kristeleg Folkeparti at auka lærartettleik vil auke kvaliteten på undervisninga og gje betre resultat? Og korleis ser Kristeleg Folkeparti på rekrutteringa til læraryrket?

Hans Olav Syversen (KrF) [10:25:08]: For å ta det siste først: Vi har jo en særlig utfordring med at det er altfor mange lærere som ikke er i skolen, men som er i andre yrker, bl.a. fordi de mener at de ikke får gitt tilstrekkelig tid til de elevene de skulle ønske de kunne bruke tid på. Det er ett viktig grep med det forslaget vi har. Så har vi forskning av ulik karakter.

Men la oss ta et eksempel fra virkeligheten, som det så fint heter. Dovre kommune har gjort noe av det vi foreslår og har fått gjennomslag for, sammen med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, nemlig satt inn flere lærere i småskolen. Det har gitt som resultat en bedre tilpasset undervisning for alle elever, og det har også minsket behovet for spesialundervisning senere. Det er for meg så gode resultater at det er vel verdt å følge opp også på nasjonalt plan.

Gjermund Hagesæter (FrP) [10:26:24]: Eg vil først takke representanten Syversen for eit godt innlegg. Eg vil også takke for gode og konstruktive forhandlingar, som førte fram til det forliket om budsjett som vi skal behandle her i dag.

Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet er to ulike parti, vi er sjølvsagt ikkje einige om alt, men vi er borgarlege parti, og vi har veldig mange felles verdiar. Vi er einige om at budsjettet vi skal vedta her, er eit veldig godt budsjett, som løyser viktige utfordringar i dag, og som rustar Noreg for framtida.

Eg har lyst til å spørje representanten Syversen om på kva område representanten synest det har vore lettast å bli einig med Framstegspartiet. Kvar har det vore enklast, og kvar vi har flest feller verdiar?

Hans Olav Syversen (KrF) [10:27:26]: Det er sjelden jeg blir satt på en så alvorlig prøve (munterhet i salen).

La meg – mens jeg tenker – få bekrefte at Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet er to ulike partier, som representanten Hagesæter sa, men jeg vil si at vi absolutt har funnet fram til god enighet på mange felt. Uten å røpe for mye fra de konstruktive forhandlingene som representanten Hagesæter viste til, oppfattet jeg f.eks. at det ikke var særlig vanskelig å få Fremskrittspartiet med på skolesatsingen vi nå står felles om. Jeg mener for så vidt også at når det gjelder mange av de endringene vi gjør på den sosiale profilen, virker det i hvert fall ikke som det sitter altfor langt inne hos representanten Hagesæter.

Kjersti Toppe (Sp) [10:28:31]: Kristeleg Folkeparti har påverka budsjettet på fleire område, men ikkje når det gjeld dei store reformene, der ligg regjeringa si linje fast. Eit eksempel er fritt behandlingsval, eit forslag som vart slakta i høyringsrunden, som er den største kommersialiseringa av offentleg helsevesen i nyare tid, der private tilbydarar i praksis får fri etableringsrett og kan driva pasientbehandling betalt av staten i konkurranse med offentlege sjukehus.

Eg vil spørja representanten Syversen om korleis det er å flytta pengar, men la politikken gå, og sikra regjeringa sine stemmer for fritt behandlingsval, eit forslag som Kristeleg Folkeparti i valkampen sa dei var veldig tydeleg imot.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:29:22]: Nå er det jo slik at den saken som representanten Toppe refererer til, skal Stortinget behandle i sin fulle bredde, så vi får kanskje avvente litt hva som kommer ut av en samlet stortingsbehandling, før representanten eventuelt kan gjenta at vi lar politikken ligge. Men vi endrer politikk gjennom dette budsjettforliket, og jeg håper at også Senterpartiet, når de får sett på alle de positive endringene som ligger i budsjettforliket, vil si at dette budsjettet har endret både retning og politikk, også i en retning som Senterpartiet i hvert fall på noen områder kan si seg noenlunde fornøyd med.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:30:27]: I budsjettforliket mellom Kristelig Folkeparti, Venstre og regjeringen bevilges det 106 mill. kr mindre til klimatiltak i fattige land enn det som bevilges i budsjettforslaget som Siv Jensen la fram i oktober. Hvordan skjedde det?

Hans Olav Syversen (KrF) [10:30:45]: Jeg vet ikke om representanten refererer til kvotekjøp. Hvis det er det det går på, har vi erfaring fra at det anslaget som er gitt i budsjettet, ofte blir avveket, i hvert fall var det sånn da de rød-grønne styrte. Det er mulig at det er mer styring på det nå med en ny regjering, forhåpentligvis er det det. Men hvis det skulle vise seg at vi får forpliktelser som krever mer av oss på det området, kommer vi selvsagt tilbake til det. Ellers vil jeg gjerne si at hvis representanten Serigstad Valen ser nøye etter, er det i forliket også kommet inn 200 mill. kr til FNs grønne klimafond. Jeg håper det er noe han kan glede seg over.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marianne Marthinsen (A) [10:31:55]: Jeg husker godt tilbake til finansdebatten i fjor. Da var det mange av representantene fra regjeringspartiene som var oppe på denne talerstolen og sa: Dette er bare en tilleggsproposisjon. Men bare vent, vent til vi får lagt fram vårt eget budsjett. Da kommer folk til å få se hva denne regjeringen faktisk vil.

Der er vi nå. Vi har sett hva denne regjeringen faktisk vil. Det budsjettforslaget Siv Jensen la fram 8. oktober, har blitt mottatt med til dels kraftige reaksjoner. Mange har prøvd å analysere hvorfor. Jeg tror at det langt på vei handler om at regjeringens budsjett strider mot folks oppfatning av hva som er rettferdig og riktig. Det tar ikke Norge i den retningen folk ønsker seg.

Det veldig sympatiske slagordet «Mennesker, ikke milliarder» viste seg å bety «Mennesker med milliarder». Norske milliardærer og mangemillionærer fikk tidenes gavepakke, og regningen ble sendt til flere, bl.a. uføre med barn, funksjonshemmede med behov for bil, arbeidsledige, eldre som hadde opplevd gleden ved Den kulturelle spaserstokken, og til fire- og femåringer som helt uskyldig hadde havnet i asylmottak, men som i det minste fikk et barnehagetilbud som avbrekk i hverdagen. Jeg kunne ha brukt sterke ord for å karakterisere slike prioriteringer og verdiene de er et uttrykk for, men jeg skal la det være.

Årets trontale var etter min mening ganske god. Den var god i problembeskrivelsene. Vi er enige om at Norge står foran noen store utfordringer i årene som kommer. Det handler om økonomisk omstilling til mindre oljeavhengighet i en tid der olje- og gassaktiviteten gradvis reduseres. Det handler om vei- og kollektivtrafikk i en tid der ikke minst byområdene vokser, og vi blir flere. Det handler om omsorgstilbud, sykehus og øvrig helsetilbud i en tid der vi blir eldre. Og det handler om å forstå ansvaret vi har for klimaet som våre barn og barnebarn skal leve med, og at tiden for handling er nå. Det store klimatoppmøtet i Paris, hvor verden har satt sin egen deadline, skal ikke gå av stabelen om ti år, men i 2015. Det er det året vi straks går inn i.

Disse utfordringene krever noe av oss som politikere, iallfall de av oss som ønsker å være ansvarlige politikere. I denne situasjonen er det at regjeringen velger ikke bare å legge fram et budsjett som gjør oss mer oljeavhengige enn noen gang, ikke bare å legge fram et budsjett der den desiderte hovedsatsingen er ikke særlig vekstfremmende skattelettelser, men den prøver å selge dette budsjettet inn som nødvendig av hensyn til landets framtid. Det skal ruste oss for framtiden, får vi høre. Kritikken fra velgerne blir avfeid med at nordmenn ikke tar inn over seg hvilke endringer framtiden krever. Det sa statsministeren til Aftenposten nylig – vi tar det ikke inn over oss, rett og slett.

Det er her jeg mener at det virkelig problematiske i kommunikasjonen rundt dette budsjettet ligger – hvis det har vært en kommunikasjonsutfordring, og det er det jo enkelte som har tatt til orde for. For det er nemlig riktig at ansvarlige politikere av og til må ta upopulære avgjørelser, at vi som politikere ikke bare skal lytte, men også lede. Derfor er det alvorlig å spille «upopulært, men nødvendig»-kortet når det overhodet ikke er grunnlag for det. Folk bør ha tillit til at når vi sier det, er det faktisk alvor.

I debatten i dag kommer vi til å få høre gjentatte ganger at regjeringens skattekutt handler om vekst og arbeidsplasser, og ikke om at velstående kjernevelgere bare vil betale mindre i skatt. Regjeringens store problem er at debatten om formuesskatten er en av de lengste og mest grundige vi har hatt i Norge på veldig mange år, og fasiten er ganske klar. Den skatten er ikke uproblematisk – det erkjenner vi også – men den er i høyeste grad til å leve med for norsk næringsliv, og det er absolutt ingen automatikk i at skattekutt for de mest velstående er det som fører med seg masse nye arbeidsplasser.

At folk mener at akkurat de, akkurat deres gruppe, skal betale mindre inn i felleskassa, og at de finner argumenter for hvorfor, bør ikke overraske noen. Men vi som politikere plikter å forholde oss til kvaliteten på de argumentene, og da er det interessant å høre hva utenforstående, nøytrale eksperter sier. Da VG gjorde en rundspørring blant Norges 20 fremste økonomer, var det et massivt flertall, 17 av 20 for å være helt nøyaktig, som ga regjeringens argumentasjon for skatteopplegget det glatte lag. Regjeringen har rett og slett ikke tunge faglige argumenter bak seg når den påstår at denne skattegaven til de mest velstående vil virke på den måten den hevder. Da har regjeringen et problem, og Norge har et problem.

Ordet «kunnskap» er kanskje det mest brukte honnørordet hos alle partier, inkludert mitt eget – for all del – de siste 10–15 årene. Men jeg må minne om at kunnskap er lite verdt dersom den ikke brukes, og da har jeg ikke engang nevnt den kunnskapen vi i dag har om konsekvensene som store økonomiske og sosiale forskjeller har for samfunn og enkeltmennesker, og at veien til reduserte forskjeller ikke går gjennom å øke forskjellene, slik som Høyres finanspolitiske talsmann, Svein Flåtten, nylig hevdet i klartekst. Vi har i dag kunnskap om at denne teorien bare er det – en teori som har vist seg ikke å stemme med virkeligheten. Det er kunnskap man bør ta inn over seg.

Jeg har nå brukt mye tid på regjeringens opprinnelige budsjettforslag. I dag skal vi behandle det jeg vil kalle en moderert utgave, og jeg vil berømme Venstre og Kristelig Folkeparti for en skadebegrensende innsats gjennom lange forhandlinger, der ikke minst en del av de mest smålige kuttforslagene har blitt reversert. Det er bra. Jeg tror vi var mange både her på huset og rundt om i landet som følte at de to støttepartiene forhandlet på vegne av langt flere enn seg selv, og budsjettet ble også på en rekke områder flyttet nærmere det verdibaserte ståstedet til Stortingets flertall. Men jeg vil si meg enig med komiteens leder, Syversen, som også mente at det har blitt brakt nærmere flertallet blant velgerne. Det tror jeg han har rett i.

Samtidig vil jeg referere til Høyres parlamentariske leder, Trond Helleland, som under presentasjonen av forliket, under pressekonferansen da dette forliket ble lagt fram, sa at hovedgrepene i regjeringens budsjett ligger fast. Ja, det gjør de, og derfor ligger også vår hovedkritikk fast.

Vi skal i dag behandle et budsjettforslag der handlefriheten brukes til å øke forskjellene, ikke til å ruste oss for framtiden. Det er i bruken av den handlefriheten som budsjettet gir oss, at de politiske forskjellene virkelig kommer til syne.

Arbeiderpartiet på sin side viser med sitt alternative budsjett en annen vei mot framtiden, en vei der vi i enda større grad enn før skal være landet med små forskjeller mellom folk geografisk og store muligheter, en vei som handler om at vi bruker de store pengene på de store oppgavene.

Vi vil ruste norske kommuner til å gi sine innbyggere trygghet i alderdommen. Det kommuneopplegget som flertallet kommer til å vedta i kveld etter alle solemerker, innebærer at rådmenn over det ganske land nå planlegger budsjetter med kutt i velferd, og da snakker vi om den velferden som er nærmest folk. Da snakker vi om barnehagen, da snakker vi om grunnskolen, vi snakker om eldreomsorgen. Det er dette som er kommuneøkonomi, den nære velferden – ikke tørre tall i en overføringstabell i statsbudsjettet.

Vi varslet da vi behandlet kommuneproposisjonen i våres, at vi skulle legge oss 2,5 mrd. kr over regjeringens opplegg når det gjaldt vekst i frie inntekter. Det følger vi selvfølgelig opp – det har vi lovt. I tillegg til det legger vi på 1 mrd. kr for å kompensere for den skattesvikten som norske kommuner nå opplever. Grunnen til at vi kan gjøre det, er at vi ikke er med på å prestere flere milliarder kroner i skattekutt.

Representanter for regjeringspartiene prøvde i hele valgkampen å selge oss et budskap om at skattekutt ikke innebærer kutt i velferd. Vi har råd til begge deler, var budskapet. Jeg mener at regjeringens kommuneopplegg viser at de tok feil, men store deler av kuttejobben er overlatt til kommunene, vi tar den ikke her i salen i kveld.

Så kan vi sikkert diskutere i det vide og det brede hvordan det kan ha seg at representanten Hagebakken er surere enn KS sentralt, men vi velger å lytte til kommunene og innspillene som kommer derfra. Som nevnt i replikkordskiftet: Stavanger og Bergen innfører en eiendomsskatt for å unngå dramatiske kutt i budsjettene sine, stikk i strid med Høyres valgløfter.

Vi har blitt fortalt at varaordføreren fra Høyre i Sokndal nå er så frustrert over den dårlige kommuneøkonomien at han ikke tar gjenvalg. Han får følge av Høyres Bjørn Skinnarland i Vinje, som fortviler over at regjeringen ikke tar distriktene på alvor. Det bør få både regjeringspartiene og støttepartiene til å tenke.

Vi vil også ruste norske sykehus til å behandle flere pasienter og tilby det beste av behandlingsmåter. Det var bakgrunnen for at vi i valgkampen gikk ut og lovte at over en fireårsperiode vil vi bruke 12 mrd. kr ekstra for å få til et skikkelig løft i pasientbehandlingen – et kostbart løfte: 3 mrd. kr i året. Da tok det omtrent et kvarter før Høyres Bent Høie var ute og lovte at det skulle Høyre toppe, der skulle de trumfe oss.

Nå har Bent Høie levert et helsebudsjett hvor veksten er på under 2 mrd. kr, og hvor han i tillegg legger opp til å inkludere nye oppgaver i sykehusrammen uten økonomisk kompensasjon til sykehusene. Dette vil gi sykehusene en mer anstrengt økonomi, og det gjør at beregnet aktivitetsvekst ikke er realistisk. Så skal den rammen altså dekke innføringen av flaggskipet «Fritt behandlingsvalg», som, når vi nå ser budsjettallene, viser seg å ha skyhøye byråkratikostnader.

Vi legger inn det vi lovte i alternativt budsjett. Derfor ligger det over 1,2 mrd. kr mer inne til aktivitetsøkning i sykehusene hos oss enn det gjør i budsjettet som det har blitt forlik om.

I tillegg tar vi skikkelig grep på folkehelse. Vi skal selvfølgelig ha verdens beste spesialisthelsetjeneste, men hvis folk skal leve bedre liv, hvis vi skal klare å utjevne sosiale forskjeller i helse og i tillegg sørge for bærekraften i velferdssystemet vårt over tid, må vi bli bedre på å forebygge uhelse. I folkehelsepakken vår er både idrettsløft, frukt og grønt i skolen, en time fysisk aktivitet hver dag, skolehelsetjeneste og friluftstiltak veldig sentrale elementer. Vi satser nesten like tungt på det som det vi gjør på aktivitetsvekst i sykehusene. Det er et kraftig signal, og det er framtidsrettet. Og vi kan gjøre det fordi vi ikke prioriterer skattekutt.

Vi vil ruste Norge for framtiden med satsing på vei og kollektivtilbud, barnehager, skole og forskning. Vi har ment lenge at staten må ta et mye større ansvar for å finansiere tunge infrastrukturinvesteringer i de store byene. De vokser fort. Kollektivsystemene kommer til å kollapse i løpet av få år hvis det ikke bygges mer, og det er helt illusorisk å tro at fylkeskommunene skal klare de milliardinvesteringene det er snakk om, på egenhånd. Vi startet mens vi satt i regjering, med å lansere bymiljøpakkene, et helt nytt grep. I vårt alternative budsjett foreslår vi å legge inn 1 mrd. kr – 10 milliarder ekstra over ti år – for at staten skal kunne ta en større del av regningen for byer som er villig til å forplikte seg. Og vi kan gjøre det fordi vi ikke prioriterer skattekutt.

Vi vil imøtekomme de virkelige behovene til kreative, oppfinnsomme nordmenn som ønsker å starte sin egen bedrift. Jeg har møtt mange av dem, og de gründerne vi møter, snakker sjelden om formuesskatten, den er stort sett ikke relevant i den fasen, men de snakker veldig ofte om hvor vanskelig det er å få inn risikokapital, tidligfasekapital, noen som vil gå inn sammen med dem når de er i den mest utsatte fasen. Den utfordringen møter vi også i vårt alternative budsjett.

Vi vil satse på fagarbeideren framfor å legge til rette for en permanent lavinntektsklasse. Regjeringen har satt ned en produktivitetskommisjon, og det blir helt sikkert mange interessante innspill og konklusjoner derfra. Men den som for alvor er opptatt av produktivitet, må også være opptatt av hva som foregår nå i de tradisjonelle håndverksyrkene. Kompetente fagarbeidere og ryddige forhold erstattes av billig, innleid arbeidskraft, sosial dumping og til dels kriminelle forhold.

Vi tror at innovasjon og produktivitet skapes av folk som kan fag, så vi foreslår nå at vi likestiller lærlingtilskuddet med kostnaden for en skoleplass på studieforberedende. Det er både et viktig signal og helt nødvendig for å heve kvaliteten på opplæringen, stimulere flere bedrifter til å ta inn lærlinger og rekruttere flere ungdommer til å velge disse fagene. Sammen med fornyelse av maskinparkene rundt omkring på skolene, hospiteringsordninger for yrkesfaglærere og en rekke andre tiltak er det samlet en kraftfull pakke for å styrke fagarbeideren som vi presenterer. Og vi kan gjøre det fordi vi ikke prioriterer skattekutt.

Så vil vi ha klimagrep som monner, når vi går inn i året da verdens ledere skal møtes til Paris-toppmøtet for å løse en av de aller største utfordringene i vår tid: kollektivmilliard og jernbane, styrking av miljøteknologiordningen, mer penger til Enova, skogvern, grønt skifte på bilavgiftene som kan gjøre en ladbar hybrid opptil 100 000 kr billigere i innkjøp. Det er grep som monner. Og det også kan vi gjøre fordi vi ikke prioriterer skattekutt.

Vi må ha ryggrad til å si at det skattenivået vi hadde så sent som i fjor, med de inntektene det ga til felleskassen, er et nivå som både næringsliv og folk flest levde godt med i 2013, og som de vil leve godt med i 2015. De to–tre kronestykkene som regjeringen vil dele ut til folk flest per dag, utgjør ikke spesielt mye for den enkelte, knapt merkbart, og spesielt ikke når det spises opp av økte barnehagepriser, som det vil bli for de aller, aller fleste, eller en bærepose eller to på butikken.

Men samlet sett er det penger som virkelig monner i arbeidet for å ruste Norge for framtiden. Det er en erkjennelse vi må ta på alvor. Det gjør Arbeiderpartiet.

Vi kan være på vei inn i noe mer urolig farvann. Det har flere vært inne på i mange sammenhenger de siste ukene og månedene. Vi er alle opptatt av, tror jeg, det som nå skjer på norsk sokkel, og mantraet om at vi trenger flere bein å stå på, noe som mange av oss har sagt i mange sammenhenger, er mer relevant enn noensinne. Da må vi som politikere være kloke og bygge opp under de næringene hvor vi har naturlige fortrinn. Det kan være reiseliv, det kan være marin sektor, fiskerier og miljøteknologi. Vi må ikke avvikle viktige ordninger for disse næringene. Vi må holde tilbake på oljepengebruken, ikke tøye den så langt som mulig ved enhver korsvei. Vi må ha et skikkelig permitteringsregelverk for å sørge for at bedriftene makter å holde på verdifull kompetanse når ordrebøkene er slunkne. Det er framtidsrettet.

Norge skal være et land med små forskjeller og store muligheter. Arbeiderpartiets forslag til statsbudsjett for 2015 gjenspeiler den ambisjonen som vi har for det norske samfunnet. Vi vil føre en politikk der vi møter utfordringene som fellesskap. Derfor sier vi nei til store skattekutt for de mest velstående, og bruker i stedet handlingsrommet til å investere i klima, i kunnskap, i næringsliv og i helse for å ruste Norge for framtiden.

Helt avslutningsvis vil jeg også gjerne benytte anledningen til å takke kollegene mine i finanskomiteen for godt samarbeid. Vi hadde en til dels tøff sjau med å få dette i havn. Vi slet med fristene våre som følge av at forhandlingene pågikk over lengre tid enn man kanskje hadde forutsatt, men vi fikk det i samarbeid til, og vi har nå kommet fram til finansdebatten, hvor vi kan knives om de reelle politiske uenighetene. Jeg tror at dette kan bli en bra debatt utover dagen.

Jeg tar med dette opp Arbeiderpartiets forslag.

Presidenten: Representanten Marianne Marthinsen har tatt opp de forslagene hun viste til.

Det blir replikkordskifte.

Siri A. Meling (H) [10:51:57]: Først av alt stiller jeg meg litt undrende til representantens kritikk av Høyres parlamentariske leder når det gjelder at hovedgrepene ligger fast. Vi oppfatter jo at Arbeiderpartiet også er med på disse hovedgrepene, som dreier seg om bl.a. satsing på kunnskap og samferdsel.

Høyre er opptatt av å holde orden i norsk økonomi. Det er viktig for å sikre arbeidsplasser og verdiskaping – selve grunnlaget for vår velferd – og gjøre Norge robust for fremtiden. Hvis vi ser på realitetene i det som faktisk betyr noe for den økonomiske bærekraften fremover, så er det den underliggende utgiftsveksten i statsbudsjettet. Arbeiderpartiet foreslår netto utgiftsøkninger på vel 8 mrd. kr, og det løfter den reelle underliggende utgiftsveksten på 2,3 pst. til drøyt 3 pst. og bringer den klart over den underliggende veksten i fastlandsøkonomien. Arbeiderpartiet har selv kritisert regjeringen for å ligge over veksten i fastlandsøkonomien. Hvorfor øker de da selv den underliggende veksten og dermed binder opp en større del av oljepengebruken fremover?

Marianne Marthinsen (A) [10:53:06]: For det første må jeg komme med en oppklaring hvis det blir oppfattet som en kritikk av Høyres Trond Helleland for hans utsagn. Jeg sa meg tvert imot helt enig i hans utsagn om at hovedgrepene i budsjettet ligger fast. Så har vi det på plass.

Det er helt riktig at vi bruker mer penger på barnehager, sykehus og eldreomsorg enn det regjeringen gjør. Det kan vi gjøre fordi vi ikke prioriterer milliarder i skattekutt for dem som har mest fra før. Det betyr f.eks. at vi kan gi kommunene rammer neste år som gjør at kommunene ikke trenger å kutte i velferd, slik regjeringen nå legger opp til. Vi bruker allikevel mindre oljepenger enn det forlikspartiene gjør, og vi gjør det for å markere motstand mot den glideflukten som vi oppfatter at regjeringen er på, hvor man ved hver eneste korsvei siden man tok over, har valgt å tøye oljepengebruken. Man gjorde det da man la fram tilleggsproposisjonen i fjor høst, man gjorde da man kom til NIS-avdelingen og til revidert, og vi ser altså at man gjør det nå. Samtlige opposisjonspartier foreslo mindre oljepengebruk enn det regjeringen gjorde. Det er et kraftig signal om at man bør dempe oljepengebruken i årene som kommer.

Siri A. Meling (H) [10:54:13]: Jeg registrerer kritikken av regjeringens bruk av 2 mrd. kr – jeg gjentar: 2 mrd. kr – mer enn det Arbeiderpartiet selv foreslår i oljepengebruk.

Men tilbake igjen til det som i realiteten betyr noe for økonomien til dette landet fremover: den underliggende utgiftsveksten. Arbeiderpartiet kritiserer først regjeringen for å ligge over veksten i fastlandsøkonomien, så legger Arbeiderpartiet seg over der igjen i sin utgiftsøkning og binder på den måten opp oljepengebruk i en større skala fremover. Er det dette representanten Marthinsen og Arbeiderpartiet mener er en bærekraftig utgiftsøkning for Norge i et generasjonsperspektiv? Er dette et forsøk på å dobbeltkommunisere et budskap ut til velgerne, eller skyldes det kanskje rett og slett bare noen regnefeil hos Arbeiderpartiet?

Marianne Marthinsen (A) [10:55:04]: Gitt det skattenivået vi legger til grunn i vårt alternative budsjett, og gitt det skattenivået vi har gått til valg på og kommunisert til velgerne, legger vi selvfølgelig fram et opplegg som er bærekraftig, og hvor vi bruker mindre oljepenger enn det regjeringen har lagt opp til. Det er en markering fra vår side av at vi mener at den tøyingen som vi nå ser ved alle korsveier, ikke er grei.

Jeg synes det er litt underlig å registrere, rett og slett, at når både Høyre og Fremskrittspartiet i valgkamp og gjennom flere måneder har gjort et stort poeng av at vi hadde en rød-grønn regjering som de mente bare brukte penger og lot det offentlige konsumet vokse, legger de selv fram et budsjett hvor veksten i offentlig konsum er høyere enn veksten i BNP. Det skjedde ikke mens vi satt i regjering, med unntak av ett år – det var i 2009, med finanskrisebudsjettet. Det taler for seg at de borgerlige partiene ikke makter å forhandle seg fram til et forlik som holder utgiftsveksten nede, når dette har vært en så sentral del av egen kommunikasjon.

Gjermund Hagesæter (FrP) [10:56:22]: I Arbeidarpartiet sitt alternative statsbudsjett er det føreslått skatte- og avgiftsaukar på eit tosifra milliardbeløp. Òg dei med lågast inntekt, som sit nedst ved bordet, skal påleggjast å betale meir inntektsskatt til verdas rikaste stat. I tillegg aukar veldig mange avgifter: Bensin- og dieselavgifta aukar, campingvogner blir dyrare, motorsyklar blir dyrare, snøskuterar blir dyrare, dei fleste bilar blir dyrare, mineralolje blir dyrare, avgift på diesel blir dyrare, påhengsmotorar blir dyrare, alkoholavgiftene aukar, tobakksavgiftene aukar, og òg avgifta på alkoholfrie drikkevarer aukar med 5 pst. Det vil sjølvsagt gå hardast ut over dei som har minst å rutte med i utgangspunktet. Men éi avgift er ikkje gjeninnført, arveavgifta. Mitt spørsmål til representanten Marthinsen er: Kvifor er ikkje arveavgifta gjeninnført?

Marianne Marthinsen (A) [10:57:27]: Jeg skjønner på representanten Hagesæter at han er dypt rystet. Jeg vil bare oppklare påstanden om at Arbeiderpartiet øker skattetrykket neste år med et tosifret antall milliarder. Det er feil. Vi foreslår nøyaktig samme skatte- og avgiftsnivå neste år som det vi hadde i fjor.

Så vil jeg også si at campingvogn er noe folk flest ikke kjøper så veldig ofte, mens plastposer bruker vi hver eneste dag, i hvert fall de fleste av oss, og barnehageregningen kommer hver eneste måned.

Så til arveavgiften spesifikt. Det er en avgift der vi gjennom våre år i regjering etter hvert hevet bunnfradraget kraftig fordi vi så at den traff skjevt, og at den var vanskelig å håndtere for mange helt vanlige folk som f.eks. arvet foreldrenes hus. Samtidig så vi at mange i toppen gikk klar. De med store aksjeformuer betalte f.eks. ikke avgiften i det hele tatt. Derfor fant vi det ikke hensiktsmessig å gjeninnføre den i den formen den forelå.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:58:42]: Først vil jeg takke for et godt innlegg, med det utgangspunktet Marianne Marthinsen har, som leder for Arbeiderpartiets finansfraksjon – spesielt at man er så ærlig og sier at formuesskatten faktisk har problemer ved seg, selv om jeg kanskje ikke hørte hvilke løsninger man eventuelt skulle komme med for å bøte på dette.

Men over på et annet punkt, nemlig målsettingene i klimapolitikken, som representanten Marthinsen også var innom. Vi har vært enige om målene, men uenige om virkemidlene. Biodrivstoff var jo en solid akilleshæl for den forrige regjeringen. Nå tas det et betydelig løft for å få et marked for biodrivstoff, og avgiftene reduseres.

Hvordan stiller Arbeiderpartiet seg nå til et slikt grep?

Marianne Marthinsen (A) [10:59:38]: Jeg vil starte med å returnere honnøren: Det var også et godt innlegg representanten Syvertsen holdt.

Bare for å replisere kort til det han sier om formuesskatten og mulige løsninger på den: Vi får jo Scheel-utvalgets innstilling i morgen, og Arbeiderpartiet er et av de partiene som med interesse har merket seg Kristelig Folkepartis invitasjon til et bredt forlik og håper vi kan få gode, konstruktive diskusjoner i Stortinget om det.

Så er vi enige om klimamålsettingene, og vi er enige om at vi må ta avgiftsgrep for å få både mer klimavennlig drivstoff og flere utslippsfrie biler på veiene. Vi kommer til å støtte økt omsetningspåbud for biodrivstoff, men holder fast ved det avgiftsregimet som vi mente var riktig.

Jeg vil nevne at vi i vårt avgiftsopplegg også legger opp til et grep som gjør at hybridene blir nær 100 000 kr billigere i innkjøp. Det er helt nødvendig å få mer teknologi på veiene, og en annen teknologi enn bare den elbilen representerer, hvis vi skal ha noen som helst mulighet til å nå de målsettingene vi har satt oss for transportsektoren.

Geir Pollestad (Sp) [11:00:57]: Statsbudsjettet skal bidra til næringsutvikling, til verdiskaping og til arbeidsplasser. Senterpartiet er opptatt av å ta hele landet i bruk, ikke bare av hensyn til distriktene, men også fordi det faktisk er viktig for landet vårt.

Det som en opplever at næringslivet særlig peker på, er samferdsel, vei og bane, men også tilgang til bredbånd og mobildekning. Der er det i dag store mangler, og det er svært krevende å bo og drive næringsvirksomhet uten skikkelig mobildekning og uten tilgang til bredbånd.

Mitt spørsmål er om Arbeiderpartiet er enig i at det er et mål å gi absolutt alle i Norge mobildekning og bredbåndstilgang, og at det er et offentlig ansvar å sørge for at så skjer.

Marianne Marthinsen (A) [11:01:49]: Takk for et viktig spørsmål.

Vi har mange års samarbeid bak oss hvor vi har delt et felles engasjement for vekst og utvikling av arbeidsplasser i absolutt hele landet, og jeg tror at representanten Pollestad vil finne mye prosa og også forslag til konkrete budsjettbevilgninger i vårt alternative budsjett som han vil like godt dersom han leser det.

Et av de punktene som ligger der, er reversering av det kuttet som regjeringen har foreslått på bredbåndsutbygging. Det kuttet reverserer vi fordi vi mener det er en målsetting at alle skal ha tilgang til bredbånd, og vi er helt enig med Senterpartiet i at det offentlige må ta et ansvar for at det skjer.

Terje Breivik (V) [11:02:42]: Ved gjennomlesing av Arbeidarpartiet sitt alternative statsbudsjett kan ein fort slå fast at dei plussar på med offentlege utgifter rimeleg systematisk. Omprioriteringar eller kutt på utgiftssida er det vanskeleg å finna. Utgiftssida i statsbudsjettet aukar med om lag 10 mrd. kr med budsjettopplegget til Arbeidarpartiet.

Eit av dei få kuttforslaga Arbeidarpartiet likevel har, er å fjerna retten til fagforeiningskontingent for personar som ikkje er medlem i ei hovudsamanslutning. 120 000 personar skal ikkje lenger få frådrag for kontingent – dei får ei skatteskjerping – på ca. 1 000 kr dersom Arbeidarpartiet får det som dei vil.

Kvifor meiner Arbeidarpartiet at det er prinsipielt rett at ein skal få frådrag om ein er medlem av t.d. LO, men ikkje om ein t.d. er medlem av NITO?

Marianne Marthinsen (A) [11:03:35]: Det vi i vårt alternative budsjett foreslår, er en reversering av den endringen som regjeringen foreslo i fjor, og som ble vedtatt i denne salen. Systemet fram til da var at man fikk fagforeningsfradrag dersom man var tilknyttet en hovedsammenslutning eller en fagforening etablert før 1977. Det er systemet vi ønsker oss tilbake til. Det betyr at f.eks. NITO vil få fagforeningsfradrag.

Men når vi har et ønske om å stimulere til at folk organiserer seg i hovedsammenslutninger, er det med bakgrunn i frontfagmodellen, som har tjent Norge med stor suksess – det er bare å lese konklusjonene til Holden-utvalget. Det at vi har sterke sammenslutninger som kan ta et ansvar i lønnsdannelsen og ta et ansvar for at trepartssamarbeidet faktisk fungerer, er en uvurderlig del av det norske systemet, den norske modellen, og en viktig del av vår konkurransekraft.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Svein Flåtten (H) [11:04:55]: Siktemålet for et statsbudsjett er å legge til rette for økt verdiskaping og vekst og dermed et forbedret grunnlag for vårt velferdssamfunn. Det skal selvfølgelig løse de nær forestående oppgaver, men det skal også legge et grunnlag for å ruste samfunnet for fremtiden ved at flere kan komme i jobb, ved at flere kan leve av egen inntekt, ved at det blir lønnsomt å arbeide, ved å spare og investere i arbeidsplasser og ved at det skal bygge en god velferd for flest mulig. Det er hovedtilnærmingen i dette budsjettet, ikke bare fra regjeringspartiene, men også fra dem vi har forhandlet med og inngått forlik med.

Norsk økonomi har fortsatt høy aktivitet, ledigheten er lav sammenlignet med de fleste andre land, og sysselsettingen er stigende. Vi har et godt utgangspunkt, men det er skygger i horisonten. Oljeprisene er fallende, forhåpentligvis temporært, men det er svikt i sysselsettingen i næringen.

Bruken av oljepenger i budsjettet er godt tilpasset den økonomiske situasjonen. Det brukes 17 mrd. kr mer i 2015 enn i 2014, og det er ett prosentpoeng lavere enn handlingsregelens forutsetning. Det er en ansvarlig og forsiktig innfasing av den økte avkastningen. Det har også fra fagøkonomer blitt beskrevet som en ansvarlig finanspolitikk og at det er godt tilpasset situasjonen i norsk økonomi. Markedene har heller ikke svart negativt på forslaget – valutamarkedene har vel heller svekket seg og gitt norsk eksportindustri atskillig bedre betingelser, men det har også andre årsaker.

Jeg legger merke til at Arbeiderpartiet etter sin massive kritikk av vårt budsjett ikke fant plass i sitt hovedinnlegg til å kritisere oljepengebruken. Det tar jeg til inntekt for at man også der etter hvert mener at det er godt tilpasset – ikke bare den situasjonen som var i begynnelsen av oktober, men også den som er i dag når vi står her.

Viktigst når det gjelder bruken av oljepenger, er hvordan en innretter bruken, at det går til tiltak som fremmer nettopp denne verdiskapingen vi snakker om og øker produktiviteten i økonomien. Det er slik vi har prioritert det, og nettopp slik intensjonen var da handlingsregelen ble innført, nemlig investering i kunnskap, skole, forskning, høyere utdanning, infrastruktur, vei, bane og vekstfremmende skattelettelser som kan stimulere til arbeid, sparing og investeringer. Og dette er, som nevnt, sterkt aktualisert de siste ukene med nedgang i oljeprisen og med de varslede reduksjoner i petroleumsaktiviteten. Derfor må det nå legges til rette for gode betingelser for omstilling og økt konkurransekraft, ikke minst fordi vårt kostnadsnivå, trass i svekkelsen av den norske kronen, ikke er konkurransedyktig.

Det som etterspørres for å skape disse arbeidsplassene og for å legge dette grunnlaget for velferden, er først og fremst en kompetent fremtidig arbeidsstyrke i dette landet. Det betyr, som vi gjør i budsjettet og som vi gjør i forliket, en kraftig satsing på skole, høyere utdanning og forskning. Vi kommer ikke til å bli billigst på noe tidspunkt, tror jeg, vårt kostnadsnivå er for høyt. Men vi kan bli smartere, vi kan bli flinkere, vi kan bli raskere og bedre utdannet enn våre konkurrenter, og vi kan få en bedre teknologiutvikling. Derfor er det historiske løftet i etter- og videreutdanningen av lærerne helt sentralt. Skal vi løfte elevenes læring i fremtiden, må vi løfte lærernes kompetanse i dag. Vi må øke karakterkravene, forlenge lærerutdanningen og øke kompetansekravene ved skolene – og det gjør vi.

Det som også etterspørres fra de norske verdiskaperne, er en bedre infrastruktur. Derfor innebærer budsjettet en sterk satsing på samferdsel i alle fasetter: vei som bygges, vei som vedlikeholdes, jernbane som bygges og forbedres, smartere løsninger, mer effektive prosesser, tidligere og raskere planarbeid og ikke å forglemme økte bevilgninger.

Helt sentralt for verdiskapingen er tilgang på kapital og et konkurransedyktig skattesystem. Reduksjoner i skatte- og avgiftsnivået øker verdiskapingen. Det gir mer frihet for enkeltmennesker, det stimulerer til sparing og til investeringer i norske arbeidsplasser ved lavere skatt på eierskap.

Betydelig økning i bevilgninger til næringsrettet forskning og innovasjon, skatteFUNN, BIA, og såkornfond hører med. Forskning og innovasjon er helt sentralt for nye ideer, ny teknologi og økt konkurransekraft. Norsk eierskap, som representanten Marthinsen nylig brukte veldig mye tid på å snakke om, er i dag diskriminert gjennom formuesskatten. Utlendinger betaler ingen skatt for å eie i dette landet, mens norske eiere av små og store bedrifter betaler skatt av investert kapital i maskiner og driftsutstyr, enten det går med overskudd eller ei. Mange norske bedrifter må årlig tappes for beløp som kunne vært brukt til utvikling av lønnsomme, nye arbeidsplasser i stedet for å betale skatt på ulønnsomme, gamle arbeidsplasser.

Debatten forsøkes dreid til en fordelingsdebatt. Det er det ikke. Det er først og fremst en verdiskapingsdebatt. De fordelingspolitiske virkninger er selvsagt der, men de er små. Det blir ikke færre fattige av økt formuesskatt. Det blir heller ikke færre rike, men det blir færre lønnsomme, nye arbeidsplasser og færre sikre, gamle arbeidsplasser. Det betyr at jobbmulighetene blir færre. Det å være innenfor eller utenfor arbeidslivet er det som skaper ulikheter, ikke skattestatistikken. Derfor må vi skape flere jobber, og det gjør vi ved å stimulere dem som skal etablere disse arbeidsplassene.

Så vil det være sentralt med en effektiv og ubyråkratisk offentlig sektor for fremtidig verdiskaping. Der tar også regjeringen og samarbeidspartiene grep gjennom effektivisering og avbyråkratiseringsreformen.

Ellers i dette budsjettet har vi en historisk satsing på helse: 2 mrd. kr mer til pasientbehandling, flere tusen flere omsorgsplasser, aktivitetsplasser for demente, fritt behandlingsvalg, brukerstyrt personlig assistanse og ikke minst – et ikke glemt, men forsømt område – styrket innsats innenfor rus og psykisk helse.

På justissektoren er det gode bevilgninger. Jeg hører da heller ingen kritikk. Kommuneøkonomien har en realvekst på rundt 1,5 pst. – det er omtrent som det har vært tidligere. Det er ikke noen katastrofe i norske kommuner. Det er på det jevne. Det er alltid behov for å prioritere.

På klimasiden er det heller ikke slik at ingenting er gjort. Vi øker investeringene i klimafondet, vi viderefører fordelene for elbiler og forsterker dem for hybridbiler, det er en betydelig kollektivsatsing, og det er enøkstøtte. Småkraftverk, som har slitt i mange år for å få bedre skattebetingelser, får det. Det er en internasjonal klimainnsats, bl.a. med betydelige investeringer til Norfund.

Det har vært en lang høst med forhandlinger. Men samarbeidspartiene har i høst, gjennom dette som har foregått i Stortinget og gjennom forliket, fulgt opp det vi sa i Nydalen etter at velgerne i fjor høst mente de ville ha en forandring, at de ville skifte ut den sittende regjeringen.

Vi har i åpenhet og med respekt for hverandre fremforhandlet et forlik, som bygger nettopp på den friheten og tilliten til hvert enkelt menneske, til familien, gründere, lokalsamfunn og frivillighet – dette som var på tapetet i Nydalen, og som er nedfelt i erklæringen. Det er skapt ytterligere rom for privat, lokalt og frivillig initiativ, og ikke minst – respekten for og nytten av kunnskap. Kunnskap og økt kompetanse gir menneskene frihet, men bidrar også selvsagt positivt til arbeidsplasser og til næringsutvikling og styrker dermed velferden. Det er i forliket lagt vekt på, i tråd med Nydalen-avtalen, omsorg og solidaritet med svake grupper, internasjonal solidaritet og sosialt ansvar. Det er ikke minst lagt vekt på at verdier skal skapes før de kan fordeles. Valgfrihet og fleksibilitet for familiene er helt sentralt. Det ligger i respekten for enkeltmennesket.

Ansvarlig økonomisk politikk har ligget bak forhandlingene og forliket. Oljepengene skal brukes nettopp til det som komitélederen tok til orde for, nemlig til investeringer i kunnskap, infrastruktur og vekstfremmende skattelettelser for å styrke verdiskapingen. Alt dette sto samarbeidspartiene samlet om høsten 2013. Jeg oppfatter at vi etter forhandlingene står minst like sterkt samlet som da det norske folk ga oss sitt tillitsvotum i september i fjor.

Jeg benytter derfor anledningen til å takke for et langt og, la meg også si, sterkt samarbeid i disse høstukene på Stortinget. Jeg mener resultatet ble godt, og jeg mener ikke minst at det lover godt fremover for utviklingen av det borgerlige samarbeidet i Norge og for det felles arbeidet med å utvikle samfunnet i tråd med det velgermandatet vi fikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lisbeth Berg-Hansen (A) [11:15:41]: Representanten Flåtten etterlyste i sitt innlegg kritikk av oljepengebruken. Jeg vil minne om at i valgkampen i 2013 uttalte Erna Solberg at regjeringen Stoltenberg brukte mindre enn to av ti oljekroner til varig vekst i fastlandsøkonomien. Den store oljeavhengigheten som Jens Stoltenberg har skapt de siste årene, betyr svakheter og sårbarhet i norsk økonomi, uttalte hun videre. At hun da skulle bli den statsministeren som brukte alle muligheter til å bruke enda mer oljepenger, er på grensen til oppsiktsvekkende.

Som vi hørte: Både i tilleggsproposisjonen i fjor, i nysalderingen og i revidert ble fristelsen for stor. Jeg konstaterer også at alle de andre, alternative budsjettene fra partiene på Stortinget inneholder mindre oljepenger enn regjeringens.

Kan representanten Flåtten da fortelle hvor mange oljekroner som nå brukes feil? Kan han også fortelle oss om andelen feilbruk av oljekroner gikk opp eller ned med forliket med Kristelig Folkeparti og Venstre?

Svein Flåtten (H) [11:16:48]: Det er sikkert oljekroner som fortsatt brukes feil, men det er færre enn under den rød-grønne regjeringen, fordi vi har prioritert de områdene som jeg nå nettopp brukte ti minutter til å snakke om, nemlig infrastruktur, vei, bane, det som vil gjøre det lettere for næringslivet i distriktene, skole, kunnskap, høyere utdanning, forskning og ikke minst vekstfremmende skattelettelser, bl.a. på formuesskatten, som gjør det lettere å etablere nye arbeidsplasser, drive de gamle arbeidsplassene og sørge for at folk får en jobb. Det er nemlig det som skaper den største ulikheten i samfunnet.

Når det gjelder Arbeiderpartiet, øker de utgiftene med det de øker skattene med og kommer opp i en betydelig utgiftsvekst, som ligger godt over 3 pst. Det er også noe som er lite bærekraftig i et generasjonsperspektiv, og dette gjør de i sitt alternative budsjett.

Lisbeth Berg-Hansen (A) [11:18:01]: Med respekt å melde må jeg si at de aller fleste tiltakene og områdene som Flåtten her ramser opp, med ett hovedunntak, bruker Arbeiderpartiet mye og til dels mer penger på. Så jeg må da prøve å stille spørsmålet på en annen måte: Kan han fortelle hvor mye penger regjeringen nå bruker på vekstfremmende tiltak? Og ikke minst: Hva slags konkrete tiltak brukes det nå mer penger på enn tidligere?

Jeg leste i avisen at støtte til samisk og til folkehøyskoler var to av de tiltakene. Det støtter også Arbeiderpartiet. Lettelser i formuesskatten er nevnt, men det er jo bortimot unison enighet blant ekspertene om at det ikke er spesielt treffsikkert når det kommer til vekst.

Jeg vil gjerne ha andre eksempler på vekstfremmende tiltak.

Jeg vil også veldig gjerne utfordre Flåtten og høre hvorfor de ikke definerer f.eks. barnehager som vekstfremmende. I Høyre-kommunen Rana i Nordland må foreldrene nå kjøre ungene sine til nabokommunen Hemnes for å få barnehageplass. Mener Flåtten at det er vekstfremmende?

Svein Flåtten (H) [11:19:15]: Jeg oppfatter at representanten Berg-Hansen ikke synes at reduksjoner av formuesskatten er særlig vekstfremmende. Det er heller ikke riktig at eksperter over hele linjen sier at det er slik, som også Marianne Marthinsen sa. La meg gå tilbake til avisoppslaget som var i VG, hvor 20 økonomer sier hva de synes om dette. Det man da ikke skiller mellom, er hva som er en fordelingsdiskusjon, og hva som er en verdiskapingsdiskusjon. Hvis man går gjennom svarene, vil man finne et helt annet bilde.

Til spørsmålet om hva i dette budsjettet som er en annen satsing, og som er store satsinger på det som handlingsregelen beskriver: Det er bare å gå til det betydelige Lærerløftet, som nå har vart over to budsjetter. Det er bare å se på hva vi gjør med BIA-ordningen og en rekke ting innenfor næringsrettet forskning, som ikke minst forskningsinstitusjonene har vært meget fornøyd med. Jeg fikk senest i dag en mail hvor man uttrykte at man var godt fornøyd med dette.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:20:41]: Representanten Flåtten brukte ordene «arbeidsplasser» og «verdiskaping» mange ganger i sitt innlegg. Vi i Senterpartiet ble veldig forundret da vi så regjeringens forslag til budsjett, for en av de største arbeidsgiverne i Norge er norsk varehandel, med ca. 370 000 arbeidstakere. Når Høyre nå har muligheten til å stimulere norsk varehandel, er det første man gjør, å stimulere utenlandsk varehandel ved å foreslå å heve momsgrensen til 500 kr – altså subsidierer man alle som handler på nett på utenlandske nettbutikker og straffer alle i norsk varehandel, som må betale full norsk moms fra første krone.

Hvorfor gjorde Høyre dette uten en konsekvensutredning? Kan Flåtten i dag si at det var et feilgrep, og at man vil gå tilbake på den politikken, eller vil Høyre fortsatt mene at det var rett å heve grensen til 500 kr, selv om både Virke, NHO, Stormberg, Komplett.no og alle i varehandelen advarte mot dette på det sterkeste og sa at det kunne sette titusenvis av arbeidsplasser i fare?

Svein Flåtten (H) [11:21:48]: Det kommer litt an på om man spør om jeg fortsatt mener det som lå i budsjettet, eller det som vi har blitt enige med de andre partiene om, nemlig en grense på 350 kr, som jeg tror kan være mer tilpasset.

Det Trygve Slagsvold Vedum glemmer, er at dette også har et forbrukerperspektiv. Veldig mange handler på nett. Vi hadde den gamle 200-kronergrensen. Nå har vi fått en 350-kronersgrense, som inkluderer frakt og omkostninger. Det er en veldig liten forskjell, og jeg tror ikke det kommer til å spille veldig stor rolle for norsk varehandel om denne grensen innføres. Det som spiller en stor rolle for norsk varehandel, er konkurransen mellom netthandel og varehandel. Den er der, har vært der i flere år og vil komme for fullt. Det er en betydelig utfordring for detaljhandelen og varehandelen som ikke vi kan gjøre noe med utover å sette grensen her eller der.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:23:04]: Når eg reiser rundt omkring i Noreg og møter næringslivsfolk, er det slåande at stadig fleire seier at dei ikkje begrip den nye næringslivspolitikken til Høgre. Her har ein ei stor satsing på å redusere formuesskatten, som har ein svært avgrensa effekt på å skape ny næringsutvikling. Ein har store kutt i permitteringsreglane, som nettopp syter for at kompetansen blir verande i Noreg. Dette kuttar ein i – i periodar der industrien ikkje har ordrar i boka. Det er store kutt i regional utvikling, som skal leggje til rette for felles, store satsingar. Ein føreslo ingen nye såkornfond i regionar som skrik etter kapital. Og når det gjeld Copernicus-programmet: Kva i all verda var det for ei satsing – på eit område der Noreg faktisk er verdsleiande?

Mitt spørsmål til representanten er – og her kunne vi jo ramse opp mange fleire ting: Korleis forsvarar Flåtten desse kutta?

Svein Flåtten (H) [11:24:04]: For å ta bare et par av dem: Jeg har lyst til å vende tilbake til formuesskatten, for jeg forstår det slik at representanten nå snakker med næringen, og at heller ikke den synes at det bidrar til å investere i nye arbeidsplasser. Jeg tror man foretar et veldig selektivt utvalg av næringslivet – når man får den typen svar.

Til de regionale utviklingsmidler: Ja, vi har redusert dem, men det er spørsmål om hvordan man bruker penger. Vi har økt våre samferdselsbudsjetter, vi bygger veier i distriktene. Næringslivet forteller oss – når vi besøker dem – at samferdsel er helt sentralt. Én ting er å drive bedriftene ute i distriktene, men man skal også ha fisken ut, ha tømmeret ut – man skal ha produktene ut – og da trenger man veier. Dette er noe som rammer hele tiden, og ikke selektivt, ut fra hvordan det offentlige håndterer utviklingsmidlene.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:25:13]: Hadde det vore slik at ein overførte dei same kutta til vegbygging, hadde det jo vore greitt – det hadde vore ei reell prioritering. Men det gjer ein jo ikkje. Ein kuttar mykje meir i regional utvikling enn ein gjer i samferdselssatsinga. Så den er grei.

Så er det formuesskatten. Vi veit at 40 pst. av all norsk formue er i denne regionen. Det betyr at utfordringane med kapital i andre regionar blir endå større. Når regjeringa kjem med forslag om at ein ikkje skal fortsetje opptrappinga av såkornfond i resten av landet, som heile Stortinget har vore einig i – ein kuttar i satsinga der formålet er å løfte desse regionane gjennom dei regionale utviklingsmidlane – blir det berre meir og meir uforståeleg for folk rundt omkring som eg har vore i kontakt med, kva som er den eigentlege næringspolitikken til Høgre. Er det slik at det er dei rikaste som skal tene på dette, eller er ein opptatt av verdiskaping? Så mitt spørsmål går igjen på: Kva er målet med næringspolitikken til Høgre – når ein gjennomfører desse tiltaka?

Svein Flåtten (H) [11:26:18]: Målet med vår næringspolitikk er å etablere flest mulig nye – og ta vare på eksisterende – arbeidsplasser over hele landet.

La meg benytte anledningen til å ta opp nettopp det som representanten var inne på, nemlig at 40 pst. av dem med store formuer befinner seg i dette området. Det spiller ingen rolle hvor skattyterne befinner seg. Det som spiller noen rolle, er hvor pengene deres brukes. Man kan sikkert sette opp lister over adresser i denne byen og i andre velstående områder på Østlandet for å finne ut om det er der pengene befinner seg – men de gjør ikke det. De befinner seg ute i distriktene, ute i fiskeværene, ute i skogene – på veldig mange steder hvor man har investert pengene sine for å etablere nye arbeidsplasser. Det er det forholdet man glemmer når man lager statistikker og sier at det er her rikdommen ligger. Nei, den ligger ikke her, den ligger der hvor den investeres i arbeidsplasser.

Rikdom er arbeidsplasser – for dem som eier dem, og for dem som jobber der.

Rasmus Hansson (MDG) [11:27:43]: Høyre gikk til valg på et oppløftende løfte om en grønnere politikk enn det de rød-grønne klarte å levere, og Miljøpartiet De Grønne hadde ventet at det vi ville få på budsjettsida fra de blå, lignet noe mer på det Miljøpartiet De Grønne leverer, nemlig en virkelig storstilt satsing på et nytt grønt næringsliv, virkelige valg i favør av kollektivsatsing og i disfavør av vei, virkelige valg når det gjelder å kutte oljepengebruken, virkelige valg når det gjelder å overføre rammevilkår fra olja til nytt grønt næringsliv. Isteden har vi fått et budsjett som er preget av enda mer oljepengebruk, enda mer oljesatsing, enda mer satsing på vei enn på kollektiv.

Kan representanten forklare på hvilken måte et slikt budsjett er grønnere enn andre budsjetter og tidligere budsjetter?

Svein Flåtten (H) [11:28:47]: Det jeg kan forklare, er at når representanten Hansson tror at vårt budsjett og det fremforhandlede budsjett skal ligne på Miljøpartiet De Grønnes budsjett, må han smøre seg med tålmodighet. Hvis man ser på totaliteten i Miljøpartiet De Grønnes budsjett, vil man se at man stort sett vil bygge ned veldig mye av det eksisterende norske næringsliv, bare se på oljeaktiviteten f.eks.

Vi går frem på en helt annen måte. Vi går frem ansvarlig, og noen vil kanskje si at vi går frem langsomt når det gjelder det grønne skiftet, men ting endrer seg. Det er ingen tvil om at vi har tilført mer penger til Klimafondet, vi har gjort noe med fordelene for elbilene, som videreføres, vi har forsterket dem for hybridbiler, vi har i forliket flyttet ytterligere penger fra vei over på bane, vi har en betydelig enøkstøtte gjennom Enova, og småkraftverkene – det er grønt – har vi gitt bedre skattebetingelser. Det er en rekke forhold som vi har god samvittighet for.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:30:26]: Natt til fredag 21. november, etter 17 dagars forhandlingar, litt før klokka halv fem om morgonen, blei dei fire samarbeidspartia einige om neste års statsbudsjett.

I media har ein til tider fått inntrykk av at det har vore sterke frontar og mykje ueinigheit under desse forhandlingane. Ueinigheit har det sjølvsagt vore, men i motsetning til under den raud-grøne regjeringa har dei vanskelege sakene denne gongen blitt løyste på Stortinget og ikkje i regjeringslokala. Det har medført at partipolitisk ueinigheit lettare har kome til syne no under ei mindretalsregjering enn då vi hadde ei fleirtalsregjering. Eg trur nok at det var minst like mykje ueinigheit mellom Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet, men sidan den ueinigheita fann stad i regjeringslokala, blei den ikkje kjend i media, og det såg derfor ut som ein rolegare budsjettprosess

Uansett: I dag er dette historie. Det som betyr noko i dag, er at vi har einigheit om eit statsbudsjett – statsbudsjettet 2015 – og at vi har fått eit fantastisk godt budsjett som peikar i ei anna retning enn den den førre regjeringa gjekk i. Statsbudsjettet 2015 er eit budsjett som løyser viktige oppgåver i dag, og som rustar Noreg for framtida. Det er vi i Framstegspartiet veldig glade for.

Vi lever i ei veldig usikker verd. Store delar av verdsøkonomien slit. Størst usikkerheit er det kanskje når det gjeld utviklinga i Asia. I Europa går det trått. Noreg har i lang tid vore annleislandet i Europa med god økonomisk vekst, fordi vi har surfa på ein oljepris som har vore rekordhøg i mange år. Oljeprisen er som kjend i fritt fall og er no faktisk under 70 dollar fatet. Det er noko som skapar betydeleg usikkerheit og store utfordringar framover.

Det betyr at behovet for vekstfremjande skattelettar, investering i infrastruktur for framtida og avbyråkratisering og forenkling er viktigare enn nokon gong tidlegare. Dette budsjettet tar viktige grep for å forbetre norsk konkurransekraft og tryggje norske arbeidsplassar.

I åtte år, under det raud-grøne styret, blei norsk konkurransekraft svekt, og produktiviteten utvikla seg svakare enn lønskostnadane. Det gjer oss sjølvsagt sårbare for fall i oljeprisen og sårbare for tilbakefall i verdsøkonomien. Heldigvis er det altså i dag fleirtal for eit budsjett som gjer norsk konkurranseevne og Noreg meir robust for framtida, og det er veldig viktig.

Budsjettet inneheld skatte- og avgiftslettar på 5,2 mrd. kr, og det kjem sjølvsagt i tillegg til dei skattelettane for inneverande år som blir førte vidare til 2015. Det gjer vi for å sikre norsk konkurransekraft, for å tryggje norske arbeidsplassar og for å gi meir fridom og velferd til den enkelte, fordi ein får behalde meir av sine eigne pengar.

Ein stor del av skattelettane er reduksjon i den særnorske formuesskatten. Det er viktig fordi formuesskatten gir norskeigde arbeidsplassar ei konkurranseulempe i forhold til arbeidsplassar som er eigde frå utlandet. Det betyr altså at norske eigarar, i motsetning til utanlandske eigarar, må ta ut pengar frå bedriftene for å betale formuesskatt. Når ein tar pengar ut av bedriftene, blir det altså mindre pengar igjen i bedriftene til å betale løn, til å investere for framtida og til å tryggje norske arbeidsplassar. Kuttet i formuesskatten i dette budsjettet er gjort utelukkande for å tryggje norske arbeidsplassar.

Kuttet i bilrelaterte avgifter er også prioritert i dette budsjettet. Omregistrering blir betydeleg billigare. Eingongsavgifta på motorsyklar og snøskuterar går merkbart ned. Hybridbilar blir også rimelegare. Årsavgifta på campingvogn blir fjerna, og bensin- og dieselavgifta blir ikkje prisjustert. Desse lettane vil slå positivt ut for både private og bedrifter. Det vil styrkje konkurranseevna. Det vil truleg ha meir å seie i Distrikts-Noreg enn i dei store byane på grunn av at ein er meir avhengig av bilen som framkomstmiddel i Distrikts-Noreg enn i sentrale delar av dei store byane.

Som i statsbudsjettet for 2014 er også statsbudsjettet for 2015 eit rekordbudsjett når det gjeld satsing på infrastruktur. Aldri tidlegare har det blitt investert så mykje i veg og bane som det blir investert neste år. Det betyr mykje meir veg, det betyr betre vegar, og det betyr også ei historisk satsing på bane, som igjen betyr lågare transportutgifter for både bedrifter og enkeltpersonar.

Statsbudsjettet gir også tydelege føringar for avbyråkratisering og forenkling, og det er viktig fordi dei store pengane no skal brukast på vekstfremjande tiltak og gode tenester til innbyggjarane, ikkje på byråkrati og detaljstyring.

Avbyråkratisering og forenkling er viktig for å styrkje konkurransen og gjere Noreg meir robust for framtida. Det er sjølvsagt ein omfattande og lang prosess, som regjeringa har levert på – og fortsatt leverer på. Også i dette budsjettet blir det tatt grep for å avbyråkratisere og forenkle.

Det blir sett i verk ei avbyråkratiseringsreform der ein stiller krav til statlege verksemder om ei årleg effektivisering på 0,6 pst. Dette er noko OECD har anbefalt Noreg å gjere, og det er også noko som fleire OECD-land allereie har innført. Sjølv om dette kravet til effektivisering er langt mindre enn den effektiviseringa mange private bedrifter må gjennom kvart år, rett og slett for å overleve, er dette likevel eit viktig bidrag til å få mest mogleg velferd for kvar skattekrone.

Helsekøane i Noreg blei lengre under den førre regjeringa. I dette budsjettet er helse styrkt, slik at fleire kan få behandling til rett tid.

Kriminalitet har utvikla seg til å bli eit betydeleg problem. Derfor er eg glad for at justissektoren er prioritert så sterkt som han er i denne innstillinga. Dette budsjettet betyr meir pengar til kampen mot kriminalitet.

Dette er eit budsjett som er godt tilpassa dei ufordringane vi står føre, og eit budsjett som også rustar Noreg for framtida. Vi må nemleg vere førebudde på at oljeprisen kan falle ytterlegare, at han kan bli liggjande på eit veldig lågt nivå i lang tid, og vi må også vere førebudde på at verdsøkonomien kan få seg ein ny nedtur. Det betyr sjølvsagt at vi må styrkje konkurransekrafta. Vi må stadig fornye og forbetre, og vi må òg vere førebudde på det uventa.

Den sannsynlegvis viktigaste ufordringa vi står føre no, er å leggje eit godt grunnlag for auka vekst, verdiskaping og sysselsetjing. Veldig mykje tyder på – også dei siste dagane med fall i oljeprisen – at kampen for gode og trygge arbeidsplassar blir særdeles viktig og kanskje den viktigaste utfordringa i åra framover.

Dette er eit budsjett med ei ny retning, som har klare prioriteringar, og som er godt tilpassa dei utfordringane vi står føre. Dette er eit budsjett som styrkjer konkurransekrafta og tryggjer velferda på både kort og lang sikt. Dette er eit budsjett som legg til rette for ein enklare kvardag for folk flest.

Derfor er dette ein god dag. Det er ein god dag for regjeringspartia Framstegspartiet og Høgre. Det er også ein god dag for Kristeleg Folkeparti og Venstre, som vi har forhandla med og fått til eit veldig godt budsjettforlik med. Sist, men ikkje minst, er dette ein veldig god dag for norsk konkurransekraft og velferd, for Noreg og for det norske folk.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Truls Wickholm (A) [11:40:37]: «At Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV er misfornøgde, er ikkje på nokon måte overraskande eller skuffande. Det bekreftar tvert imot at vi er på rett veg.»

Dette var representanten Hagesæters utsagn under redegjørelsen om statsbudsjettet. Men det var ikke bare Arbeiderpartiet som syntes det var en dårlig idé å ta fra de fattige og gi til de rike. Mia Utheim Simonsen, som ifølge eget utsagn alltid har stemt Fremskrittspartiet, sier følgende: «Hadde jeg visst hva FrP sto for, ville jeg aldri i verden stemt på dem.» Det at Fremskrittspartiet nå er under 10 pst., kan tyde på at flere tenker det samme, og det er nok mange som ikke kjenner igjen eget parti. Vi undres på om Fremskrittspartiet kunne ha lagt fram et så usosialt budsjett mens Carl I. Hagen og John Alvheim fortsatt satt på Stortinget.

Jeg vil spørre representanten: Hva skal Fremskrittspartiet si til dem, til disse velgerne som nå lurer – heldigvis har vi Kristelig Folkeparti, som kan holde oss litt i ørene?

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:41:38]: Denne regjeringa har ein heilt annan kurs enn det den førre regjeringa hadde. Den førre regjeringa auka skattar og avgifter. Denne regjeringa reduserer skattar og avgifter. Så er det slik at ein stor del av dei skattelettane er formuesskatt, og ein kan altså ikkje kutte i formuesskatt og gi det ein sosial profil. Men grunnen til at vi likevel kuttar i formuesskatten, er jo at han er særnorsk, og at eigarane av norske bedrifter – også sentrale i Arbeidarpartiet – må ta ut utbyte frå sine bedrifter for å betale formuesskatten. Og då betyr det altså at det blir mindre pengar igjen i bedriftene til å betale løn, til å investere for framtida og til å tryggje arbeidsplassane. Det er arbeidsplassane vi er opptekne av, og dei kjem vi til å vere opptekne av å sikre framover, og derfor har vi ein slik profil.

Truls Wickholm (A) [11:42:39]: Det er interessant at Hagesæter nå innrømmer at man ikke kan gi disse skattekuttene en sosial profil, for i budsjettet har Fremskrittspartiet hevdet å ha fått gjennomslag for folk flest på en rekke områder. De har sagt at de vil gi lettelser til vanlige folk, men vi som har lest budsjettet, ser jo at lettelsene til folk flest stort sett blir spist opp av innskjerpelser på andre områder. Skattekutt for vanlige folk – som ifølge Jan Arild Ellingsen er dem som tjener 400 000 kr – spises opp av økte kostnader for samme gruppe til barnehage. De må faktisk betale 1 000 kr mer for barnehage enn det de får i skattelette. De som virkelig har tjent på at Fremskrittspartiet har vært i regjering, er de som har aller mest, og hadde det ikke vært for at Kristelig Folkeparti og Venstre fikk jekket satsen på formuesskatten litt ned i forliket, så hadde folk med mest fått enda mer.

Det hadde vært fristende å spørre Fremskrittspartiet nå om de skal få ny logo, men jeg nøyer meg med å spørre hvordan de overfor disse velgerne kunne forsvare et budsjett som ga så mye til så få, og så lite til så mange?

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:43:46]: Folk flest kjem betre ut i dette budsjettet. Alle inntektsgrupper får skattelette. I tillegg er det ein omfattande avgiftslette som då sjølvsagt speler størst rolle og betyr mest for dei som har minst å rutte med. For dei rike betyr ikkje avgiftslettane så mykje. Når vi reduserer omregistreringsavgifta, avgift på bilar, avgift på drivstoff, avgift på ei rekkje område, er det dei som har minst å rutte med, som kjem best ut.

Så har vi kutta i formuesskatten. Det er fordi folk flest har ein jobb, og for at dei skal ha ein trygg jobb, kan vi ikkje ha særnorske avgifter som vil gå ut over arbeidsplassane. Då er det slik at når bedriftseigarane får formuesskattelette, så er dei også dei rike. Dersom vi hadde funne ut at det gjekk an å gi skattelette til fattige bedriftseigarar, hadde det sjølvsagt vore bra, men det er ikkje mogleg.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:45:01]: Før valget syntes Fremskrittspartiet at det var smart å avskaffe bompenger, og i budsjettredegjørelsen fikk vi høre at man nå skulle begynne å kreve inn bompenger smartere – en ny tale. En annen ting som Fremskrittspartiet hadde som hovedsak, var den statlige finansieringen av eldreomsorgen. Når vi da begynte å lese budsjettet og skulle finne igjen denne posten, sto det at det foreslås 20 mill. kr i 2015 til et utredningsprosjekt som skal danne grunnlag for et forsøk med statlig finansiering av omsorgstjeneste. Det skal altså utredes hva slags forsøk som skal gjennomføres, så skal det gjennomføres, og så skal det evalueres. Utfallet er uvisst, og det er satt av 20 mill. kr til det. Hvor er handlekraften?

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:45:47]: Denne utgreiinga er veldig viktig for å få dette på plass på ein ordentleg måte. Det har ikkje skjedd noko med dette under den raud-grøne regjeringa, trass i at det er eit stort ønske frå mange kommunar at ein skal få ei statleg finansiering av eldreomsorga. Derfor viser vi handlekraft og set i gang eit forsøk som vi håpar gir eit så godt resultat at det kan gjennomførast i full skala innan ikkje for lang tid.

Når det gjeld bompengar, er det slik at vi fekk 16,3 pst. i oppslutning, men trass i denne oppslutninga, har vi fått gjennomslag for at fleire bompengeprosjekt ikkje er blitt sette i verk. I dette statsbudsjettet har vi også kutt i bilrelaterte avgifter på nesten 2 mrd. kr. Det er historisk, og det kan folk flest som har bilar, glede seg over.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:46:49]: Det er en ny definisjon av handlekraft Gjermund Hagesæter kommer med her. Man setter ikke i gang et forsøk i årets statsbudsjett, man setter av midler til et utredningsprosjekt for et eventuelt forsøk. 20 mill. kr er ikke handlekraft, men det motsatte. Treneringskraft kaller man denne type ordbruk i et departement.

Det forunderlige er at da Gjermund Hagesæter var i opposisjon, var han meget indignert over skattesvikten i kommunene, som da var på 2,2 mrd. kr i 2004. Grunnen til at Hagesæter var indignert, sammen med daværende representant Siv Jensen og Per Sandberg, var at det kom til å ramme landets eldre og unge. Derfor tvang Fremskrittspartiet igjennom i nysalderingen 2,2 mrd. kr mer til kommunal sektor. Hva er annerledes nå i forhold til i 2004? Det kommer til å ramme de eldste at vi nå har en gedigen skattesvikt på kanskje opp mot 3 mrd. kr i norske kommuner.

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:47:50]: Når det gjeld statleg finansiert eldreomsorg, viser i alle fall regjeringspartia og Framstegspartiet mange gonger større handlekraft enn det Senterpartiet viste då dei satt i regjering, for dei gjorde ingen ting med det, og dette er ei viktig sak.

Kommunane får eit solid løft til neste år. Dei får eit realløft, som gjer at ein kan få fleire og betre tenester. I tillegg til det har ein sett i verk ei avbyråkratisering og forenkling på mange område, til dømes når det gjeld plan- og bygningsloven, der kommunane i dag brukar veldig mange årsverk på å slåss med fylkesmannsembeta, og dei brukar mange ressursar på grunn av at det tar lang tid å få behandla saker etter plan- og bygningsloven. Der har vi altså forenklingar som gjer at ein kan konsentrere dei pengane kommunane får, til betre tenester til innbyggjarane, ikkje til byråkrati og administrasjon.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:49:05]: Når det gjelder sosial profil, er det sånn at selv SV foreslår betydelig større skattekutt til folk med lave og vanlige inntekter enn det Fremskrittspartiet gjør i dette budsjettet. Det kan vi gjøre nettopp fordi vi ikke trenger å betale milliarder i kutt i formuesskatten.

Nå er det mange som er misfornøyd med den sosiale profilen i statsbudsjettet. Folk flest er misfornøyd med den sosiale profilen i statsbudsjettet. Sentrale FrP-ere har meldt seg ut av partiet i protest mot den sosiale profilen i statsbudsjettet. Det kuttes i alt fra permitteringsordningen for arbeidere i industrien til tilrettelegging for rekruttering av arbeidssøkere med nedsatt arbeidsevne. Det kuttes i stønaden til barnetilsyn for enslige forsørgere, det kuttes i tilretteleggingstiltak under sykepenger – det kuttes til og med i gravferdsstønaden.

Kan Gjermund Hagesæter med et ærlig ansikt stå her i salen og si at han er fornøyd med den sosiale profilen i Fremskrittspartiets første statsbudsjett?

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:50:00]: Det kan eg gjere. Eg er veldig, veldig fornøgd med den sosiale profilen i dette budsjettet. Dette er det beste budsjettet Noreg har hatt nokon gong. Vi har greidd å gi skattelettar til alle inntektsgrupper. Vi har også solide avgiftslettar. Vi har rett nok etter forhandlingar også nokre avgiftsskjerpingar, men totalt sett er det solide avgiftslettar – berre på bil er dei på nesten 2 mrd. kr.

Når det gjeld det alternative statsbudsjettet til SV, aukar ein elavgifta betrakteleg meir enn det som også ligg inne i forliket – med fleire øre meir. Ein aukar også avgiftene på ei mengd område. Det som SV då ikkje tar innover seg, er at det er det er dei som har minst å rutte med, som får størst belastning når ein aukar avgiftene – det er ikkje dei rikaste, det er dei som sit nedst ved bordet.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:51:02]: Det har SV i høyeste grad tatt inn over seg, og det er nettopp derfor vi gir betydelig større skattekutt til folk med vanlige og lave inntekter enn det Fremskrittspartiet gjør. Det gir oss rom til å øke miljøavgiftene uten at folk flest taper penger på det. En vanlig familie med vanlig inntekt kommer ut i pluss, selv med de økningene i miljøavgifter vi har.

Det regnestykket går ikke opp for Fremskrittspartiet, som innfører en særnorsk avgift, poseavgiften, som spiser opp skattekuttet til folk flest. Er det virkelig sånn at Gjermund Hagesæter mener at 3 mrd. kr i skattekutt til de aller rikeste menneskene i landet har vært viktigere i år enn å sørge for at folk flest, som gjør en god dags arbeid, skal sitte igjen med litt mer av kaka her i landet?

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:51:43]: Når det gjeld dette med kvifor vi har kutta i formuesskatten, har eg forklart det tidlegare: Det er for å tryggje og sikre dei norske arbeidsplassane. Formuesskatten er ein særnorsk skatt som utanlandske eigarar slepp unna. Det er veldig viktig med tanke på å sikre god sysselsetjing framover.

Når det gjeld det alternative statsbudsjettet til SV, er det riktig at det inneheld nokre lettar for dei fleste gruppene, iallfall dei med lågast inntekt, men det inneheld også betydelege avgiftsskjerpingar.

Når det gjeld denne poseavgifta, kom altså ikkje det forslaget frå Framstegspartiet. Men i forhandlingar må vi gi og ta, og vi greidde altså ikkje å forhindre avgift på både pose og sekk. Grunnen til at vi aksepterte dette, var at alternativet var verre.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:52:52]: At det ligger en hemmelig protokoll over en sekkavgift, har ikke vi fått med oss ennå. Men det er ofte en sekkepost.

Norges store suksess har vært at vi er et land med små forskjeller mellom folk, og at vi har tatt hele Norge i bruk – med de store verdiene det har gitt. Men et samfunn med små forskjeller kommer ikke av seg selv. I Norge har vi hatt en vilje til omfordeling, vi har brukt politikken aktivt, og vi har bosetting rundt omkring i hele landet. Vi har brukt politiske virkemidler til å stimulere til verdiskaping og langsiktig forvaltning av våre mangfoldige naturressurser – av vårt mangfoldige land. Med det dramatiske kursfallet vi nå ser i oljeprisene, er det mye usikkerhet om det året vi går inn i. Anslag som ligger til grunn for budsjettet, er det også veldig mye usikkerhet rundt. Derfor ble vi i Senterpartiet da man kom med budsjettforliket, litt overrasket over at man bare tok med de anslagene som ga et plussregnestykke og ikke tok inn over seg oljeprisfallet. Men det ligger til grunn, og vi kommer sikkert tilbake igjen til det.

Senterpartiets helhetlige budsjettalternativ er et forslag for levende bygder, grønne byer og små forskjeller. Regjeringens forslag er det motsatte. Det er et forslag for større forskjeller, sosialt og geografisk. Det er én sak som har vært hovedprioritet, og det er lettelsen i formuesskatten. Måten kuttene er innrettet på, treffer Høyres kjernevelgere, som bor i de største husene i de beste bydelene i de største byene. Men gir det mer verdiskaping? Vi mener ikke det.

Vi i Senterpartiet har en helt annen målretning på vårt budsjett. Vi ønsker å bedre avskrivningssatsene for transportsektoren. Vi ønsker å satse på industrien og gi bedre avskrivningssatser for dem. Vi ønsker at de som jobber med fiskeri og jordbruk, skal skattlegges mildere. Vi ønsker momsregler tilpasset næringens behov, ikke bare å tenke ensidig og kortsiktig på hva som gagner forbrukerne i morgen. For på lang sikt er det klokt at vi har en levende og god varehandel i Norge. Derfor er vi ikke med på de populistiske endringene når det gjelder momsgrensen. Vi ønsker å videreføre den på 200 kr. Vi ønsker å ha lavere gebyrer for næringsmiddelindustrien, som er en av landets tyngste fastlandsindustrier. Vi vil gi mer midler til økt verdiskaping innenfor marin sektor, sånn at vi ikke bare blir en råvareeksportør, men at vi også har videreforedling av råvarene i Norge. Vi har en tung skogpakke sånn at vi skal bruke de ressursene vi har der, og de mulighetene den industrien gir. Vi vil innføre et ROT-fradrag. Det er en tung satsing.

Det er ikke sånn at vi ønsker en skattestimuli til mer oppussing av bolig, men det er for å styrke den seriøse delen av byggenæringen, sånn at vi får hvitvasket den næringen. Vi tror at vi på sikt vil tjene på det også skattemessig.

Vi har en aktiv næringspolitikk, ikke en passiv næringspolitikk – en stor forskjell mellom den politikken regjeringen legger opp til, og den politikken vi legger opp til.

Så synes vi det er skuffende at Fremskrittspartiet ikke får til en bedre samferdselssatsing med det dette budsjettet gir av muligheter. Det er 41 mrd. kr mer i oljepenger i dette budsjettet enn det som ble lagt fram da Senterpartiet satt i regjering i fjor. Allikevel er økningen i satsing på vei og samferdsel bare på 5 mrd. kr. Vi hadde en økning på 6,3 mrd. kr. Derfor foreslår vi i vårt alternative budsjett 2,7 mrd. kr mer til samferdselstiltak til både vei, bane, bredbånd og havner – for det å bygge landet handler også om å bygge ut infrastruktur.

Det viktigste fordelingstiltaket i budsjettet er punkt nr. 1, å ha en helt annen skatteprofil enn det som ligger i regjeringens opplegg. Det andre er å ha en mye tyngre satsing på kommunal sektor. For med den skattesvikten vi nå ser i kommunene, kommer det til å bli mange velferdskutt til pleie, omsorg, skole og de yngste i året som kommer. Derfor vil vi gi 2,5 mrd. kr mer til kommunene enn foreslått fra regjeringen. De eldste og de yngste kan bli årets store budsjettapere. Det er kun ett løfte som reelt har blitt prioritert av regjeringen, og det er Høyres løfte om store skattelettelser til noen få. De med over 2 mill. kr i inntekt har gjennom disse to årene fått over 60 000 kr i skattelettelser.

Men Fremskrittspartiets saker må ha blitt glemt, for fra å avskaffe bompenger er det nye slagordet nå smartere bompenger. Fra statlig finansiering av eldreomsorgen er det nå blitt en utredning av et forsøk til 20 mill. kr. Fra 45 mrd. kr mer årlig i transportplanen er det nå lavere satsing enn det den rød-grønne regjeringen la opp til. Det er en stor skuffelse.

Jeg vil på vegne av Senterpartiet ta opp våre forslag.

Presidenten: Representanten Trygve Slagsvold Vedum har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Gunnar Gundersen (H) [11:58:13]: Vi har hørt en debatt der Arbeiderpartiets hovedinnlegg nærmest var kjemisk fritt for verdiskaping og omtale av hvordan vi skaper arbeidsplasser.

Senterpartiets leder var inne på det at vi er i en usikker situasjon, og Senterpartiet har brukt å stå for at man skal skape verdier før de fordeles, og at verdiskaping rundt omkring i hele landet er viktig. Da forundrer det meg at man ikke ser forbi Holmenkollen mot resten-retorikken, som debatten om formuesskatt preges av.

Senterpartiet reverserer det meste av formuesskattelettene til regjeringen og gjør formuesskatten til en ren skatt på norsk eierskap. Spørsmålet til Slagsvold Vedum er: Når mistet Senterpartiet troen på at det lokale eierskapet er viktig for verdiskaping rundt omkring i landet, og når fant de troen på at utenlandsk og statlig eierskap er så mye bedre for verdiskaping ute i hele Distrikts-Norge?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:59:16]: Hvis en ser på Senterpartiets forslag, vil en se at det er mange skattegrep nettopp for å styrke norsk næringsliv og norsk innlandsindustri, så vi har prioritert annerledes enn det Høyre har gjort.

Høyre har egentlig gjort én prioritering, og det er lettelse i formuesskatt, mens vi har gjort mange målrettede prioriteringer, f.eks. at man fjerner gevinstbeskatningen ved salg av jord og skog, som vi tror kan være et klokt grep for å få økt omsetningen der, f.eks. at vi forbedrer avskrivningssatsen for industrien, som gjør at vi kan skape mer lønnsomhet i norsk fastlandsindustri, og f.eks. at vi bedrer avskrivningssatsene for transportsektoren, som et fylke som Hedmark er svært avhengig av, og som store deler av norsk fastlandsindustri er avhengig av.

Så vi har valgt en annen inngang og brukt skattelettene mye mer målrettet for å treffe ulike deler av næringslivet. Vi har ikke tro på at en så passiv inngang som regjeringen har valgt, er det som vil gi mest verdiskapning på sikt.

Gunnar Gundersen (H) [12:00:14]: Men det var ikke det jeg spurte om. Jeg spurte om det lokale eierskapet.

For å være helt konkret i min utfordring er Østerdalen et område som ikke akkurat er sentralt i Norge, og som både Slagsvold Vedum og jeg er glad i. På et næringsbygg i Østerdalen er ofte teknisk verdi langt over markedsverdien, og formuesverdien er langt over det man kan forvente å realisere av det bygget. Senterpartiet skrur til skatteskruen kraftig på den type investeringer. I tillegg er dette investeringer som gjøres i et område der risikoen er høyere, og kravet til egenkapitalfinansiering er langt høyere.

Mitt spørsmål til Slagsvold Vedum er: Hva sier han til dem som har lyst til å investere i nødvendig infrastruktur rundt omkring i Distrikts-Norge, når Senterpartiet så kraftig signaliserer at alle som gjør det, skal få en ekstra straffeskatt av Senterpartiet?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:01:13]: Jeg er ikke enig i virkelighetsbeskrivelsen til Gunnar Gundersen når det gjelder vårt skatteopplegg. Når man ser på vårt skatteopplegg, vil et fylke som Hedmark komme svært godt ut av det. De som driver næring i Hedmark, vil komme svært godt ut av det med de skattelettelsene vi har, så det vil bli mer lønnsomt og tryggere å investere i Hedmark enn med Høyres opplegg.

Problemet i Hedmark er at det er for få med formue, ikke for mange. Så vi må sørge for å bygge opp næringsaktivitet som gjør at flere tjener penger og får midler i vårt fylke. For det er et gode for et samfunn at folk tjener penger, det er et gode at folk vil investere i bedrifter. Men vi må ha et skattesystem som gjør at alle bidrar, for det er et spleiselag. Selvfølgelig synes alle at det å betale skatt er en belastning, men alle må bidra for at vi skal få til at vi skal kunne drive med skole, pleie og omsorg, sykehus, ha en aktiv fordelingspolitikk og samtidig ha en aktiv samferdselspolitikk.

Vi har laget et skatteopplegg som vil treffe bedriftene mye mer målrettet, med direkte skatteletter i de fasene man trenger det – når man investerer og når man satser videre.

Tom E. B. Holthe (FrP) [12:02:26]: Senterpartiet foreslår i sitt alternative budsjett en finansskatt som skal utgjøre 7 mrd. kr på helårsårsbasis. Denne særskatten skal være på hele 20,5 pst. av arbeidsgivergrunnlaget og 5 pst. utover normal skatt på overskudd og lønn. På grunn av innretningen vil utenlandseide banker og finansforetak i stor grad slippe unna. De nye særnorske finansskattene skal komme på toppen av nye kapitalkrav. De norske sparebankene og finansnæringene vil ikke ha andre muligheter enn å sende regningen til sine kunder. Hvordan ser Senterpartiet for seg at den nye finansskatten skal kunne avhjelpe konkurranseevnen til norske banker og finansselskap – og ikke minst ungdom i etableringsfasen – ved høye rentekostnader?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:03:20]: Dette er ikke en særnorsk debatt. Etter finanskrisen i 2008 har det vært en debatt i mange land om hvordan vi skal få bedre balanse mellom finanssektoren og andre deler av fastlandsøkonomien. Grunnen til at dette kom, var at Finanskriseutvalget kom med en anbefaling om at man burde skattlegge den delen av næringslivet hardere. For i dag har de et skattefritak på at de slipper moms, det er en stor subsidie av finansnæringen i dag på ca. 8 mrd. kr. Spørsmålet er: Er det den delen av næringslivet vi trenger å subsidiere mest? Vi i Senterpartiet mener ikke det, derfor har vi tatt inn den skattesubsidien, og gitt de skattelettene til andre deler av næringslivet, som gir konkret verdiskapning, for å få mer balanse i et lands økonomi.

Island har innført en finansskatt, Danmark har en finansskatt, til og med Sveits har en transaksjonsskatt, så det er mange land rundt i Europa som har ulike skattemodeller for finansnæringen. Jeg mener det er viktig at vi også tør å ta en debatt om det i Norge – når vi nå går inn i diskusjonen om Scheel-utvalget – og vi peker ut en retning her, og ser fram til videre debatt i Stortinget.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [12:04:34]: Bondelagets leder sier følgende om budsjettet, og jeg siterer:

«For å nå Stortingets mål om et miljøvennlig, bærekraftig og framtidsrettet landbruk, trenger vi kunnskap, løsninger og politiske virkemidler. Dette budsjettet gjør oss bedre i stand til det».

Sitat slutt. Er Senterpartiet enig i denne uttalelsen?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:05:00]: Kristelig Folkeparti har fått gjennomslag for en satsing på tidlig innsats i skolen, og det man lærer på skolen er at man ikke skal si «sitat slutt» når setningen ikke er over. For setningen lyder som følger:

«Dette budsjettet gjør oss bedre i stand til det, enn det forslaget som ble presentert av regjeringspartiene.»

Det er sitatet. Det er litt viktig – når man kommer med den typen påstander – at man leser hele sitatet, ikke bare deler av sitatet. Jeg er helt enig i at det Kristelig Folkeparti fikk til, var bedre enn det regjeringen foreslo. Men vi kan jo ikke ha som ambisjon at det å reversere kutt er en satsing. For det var det Kristelig Folkeparti klarte: å reversere en del kutt – det er jeg glad for – men det er ikke noen offensiv, ny satsing. Så senere når man siterer, må man være ordentlig og skikkelig, og lese hele, og få fram hva Bondelaget faktisk sa, og de sa det var bra at Kristelig Folkeparti rettet opp de feil som regjeringen hadde gjort. Men som sentrumspartier må vi ha større ambisjoner enn som så.

Terje Breivik (V) [12:06:07]: Sjølv om Senterpartiet har mange utgiftspostar som Venstre støttar, er det på inndekningssida til dels betydeleg avstand. Mellom anna vil Senterpartiet, som det akkurat er referert, innføra ei skatteskjerping for finansnæringa på 7 mrd. kr, kostnader som naturleg nok vil verta velta over på forbrukarane. Alle som tener meir enn 350 000 kr i året, får meir i skatt, og sist, men ikkje minst kuttar Senterpartiet 2,5 mrd. kr i EØS-kontingenten, eit kutt Senterpartiet nødvendigvis godt veit ikkje er mogleg å gjennomføra.

Ekstra spesielt vert det siste med tanke på at Senterpartiet også er det ivrigaste partiet i denne salen for å få innført eit nasjonalt tiggarforbod. Ei av grunngjevingane Senterpartiet brukar i så måte, er at ein heller skal hjelpa folk i dei landa dei kjem frå.

Spørsmålet er: Korleis heng det å hjelpa folk i dei landa dei kjem frå, saman med å kutta 2,5 mrd. kr i løyvingar som i all hovudsak går til dei same landa?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:07:10]: Da jeg satt i regjering, fikk vi en evaluering av EØS-midlene av Riksrevisjonen, som så på effekten av EØS-midlene. Den påpekte at effekten når det gjelder sosial eller grafisk utjevning, var veldig usikker, og at det ikke var noe målrettet virkemiddel. I 2013 brukte man mindre enn den bevilgningen vi foreslår. Så det er reelt sett ikke noe kutt, men det er et kutt i forhold til det som foreslås, fordi det er blitt holdt tilbake midler de senere årene.

Så bør vi i Stortinget diskutere utviklingen med stadig økte EØS-midler. Det skal være en balansert avtale, der vi skal være med og finansiere de felles institusjonene, men nå har den blitt mer og mer et middel som brukes for å presse oss for mer midler hvert år. Før jul har EUs egne medlemsland kuttet i sine bevilgninger til EUs felles organer, og da er det urimelig at vi i Norge skal øke når alle andre land kutter.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Terje Breivik (V) [12:08:33]: 16 000 mrd. kr: Det er prislappen på den tyske samlinga etter murens fall. Det er eit formidabelt beløp, men ein pengebruk som dei aller fleste i dag meiner var vel investerte pengar. Det gjev òg nokre viktige perspektiv for den debatten me har i dag.

Ofte kostar det mykje å gjera dei rette tinga. Gevinsten kan likevel verta enda større. Det handlar om vilje og djervskap. Og sjølv om Noreg reint finanspolitisk er heldigare stilt enn dei fleste, står me òg framfor nokre store utfordringar. Miljø- og klimautfordringane må løysast. 2020 er berre drygt fem år unna. Me har eit ansvar og forpliktingar me ikkje når, dersom me ikkje gjer dei rette og viktige grepa i løpet av dei kommande to–tre åra. Det hastar.

For mange er utanfor det ordinære arbeidslivet. Skal me lukkast med å gjera noko med det, må me setja i verk eit breitt spekter av tiltak – ikkje berre stirra blindt på det som ikkje har verka det siste tiåret.

Talet på born som lever i fattigdom, er konstant for høgt – eit felles dårleg samvit. Det må reell vilje til omfordeling til om me skal lukkast med å redusera talet på fattige i åra som kjem. Venstre seier det rett ut: Dei av oss som har det best, må få litt mindre av ressursane til fellesskapet, for at dei som er dårlegast stilte, skal få meir og slik få det betre.

Norsk næringsliv, gründerar og innovatørar slit med investeringstørke. Tilgangen på risikovillig kapital er nesten fråverande i dei mest risikofylte fasane. Nødvendig innovasjon og utvikling må stimulerast og lønast, sjølv om det betyr skattelette til dei rikaste i SSB sine kompliserte reknemodellar. Dette er utfordringane som stod sentralt for Venstre både i utarbeidinga av vårt eige budsjettforslag for 2015, som er det me røyster primært for i salen i dag, og i arbeidet med budsjettavtalen me har inngått med regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti, og som me røyster subsidiært for.

Det er sjølvsagt mykje Venstre er samd i i forslaget til statsbudsjett regjeringa la fram 8. oktober. Fleire saker som me òg har kjempa for i fleire år, vert no realitetar som fylgje av det forslaget, samarbeidsavtalen og budsjettavtalen i fjor. Desse sakene er m.a. etterutdanning av lærarar, eit eige regelråd for næringslivet, styrka forskingsinnsats, auka løyvingar til jernbane, auking av etableringstilskotet under Innovasjon Norge m.m.

Også det viktige arbeidet med effektivisering og forenkling av offentleg sektor, m.a. gjennom nøytral moms og ei effektiviseringsreform, er positivt. Venstre hadde gjerne sett at regjeringa gjekk lenger på alle desse områda, men retninga er utvilsamt rett.

Så var det ein del område der både Venstre og ei rekkje andre aktørar har vore kritiske til budsjettforslaget regjeringa presenterte:

Den samla klima- og miljøinnsatsen er betre enn det dei raud-grøne nokon gong makta, men like fullt for dårleg.

Den sosiale profilen var ikkje god nok. Det gjaldt både skatteopplegget, ei manglande reell fattigdomssatsing og ei rekkje usosiale kutt, både for einslege forsørgjarar, uføre og andsynes asylsøkjarar og flyktningar.

Det manglar òg tiltak for å leggja til rette for nyskaping i næringslivet. Og budsjettet var i overkant ekspansivt, etter Venstre sitt syn.

Venstre sitt budsjettforslag for 2015 gjer viktige grep på desse områda og er godt tilpassa utfordringane me står overfor, både nasjonalt og internasjonalt. I budsjettforslaget vårt føreslår me ei samla miljø- og klimasatsing på 4,2 mrd. kr, der det er ei monaleg satsing på kollektivtransport og miljøvenlege transportløysingar på til saman 2,5 mrd. kr. Me føreslår eit grønt skatteskifte på 13,3 mrd. kr, eit skatteopplegg med ein heilt annan og betre sosial profil når det gjeld lettar og skattlegging av lønsinntekt og formue, og ein målretta skattepolitikk for å stimulera til innovasjon og gründerskap. Opplegget til Venstre medfører netto skatteskjerpingar på 3,7 mrd. kr, samanlikna med forslaget til regjeringa, men ein skattelette på 3,3 mrd. kr samanlikna med 2014.

Me føreslår ei samla fattigdomssatsing, med eit bredt spekter av tiltak, på 2,5 mrd. kr. I tillegg vert bistandsinnsatsen til verdas fattige auka, tilsvarande 1 pst. av BNI.

Me føreslår ei satsing på skule, utdanning og forsking på vel 3,1 mrd. kr, der den auka forskingsinnsatsen utgjer om lag 1,15 mrd. kr, og etterutdanning av fleire lærarar utgjer 420 mill. kr.

Me føreslår tiltak for å styrkja norsk næringsliv og fastlandsindustrien og for å motverka todelinga av økonomien på 6,3 mrd. kr.

Me føreslår i tillegg ei satsing på kvalitet i barnehagar, lågare pris for barn i låginntektsfamiliar og fleire barnehageplassar på til saman ca. 1 mrd. kr.

Me føreslår å styrkja kommuneøkonomien med om lag 1,8 mrd.kr og ei satsing på førebygging og folkehelse på om lag 1 mrd. kr.

Sist, men ikkje minst, føreslår me ein oljepengebruk som er vel 3 mrd. kr lågare enn det regjeringa legg opp til.

Målt mot dette er budsjettforliket Venstre har inngått med regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti, mange og viktige steg i rett retning. På alle områda som Venstre prioriterer, er det monalege forbetringar. Saman styrkjer me den sosiale profilen og fattigdomssatsinga med nesten 2 mrd. kr, me løyver 1 mrd. kr meir til skule, utdanning og innovasjon, og det vert ei auka satsing på klima og miljø på nesten 2 mrd. kr. Me kan med rimeleg stor grad av tryggleik seia at dei samla norske CO₂-utsleppa vil gå ned som fylgje av det budsjettet som vert vedteke i dag. Berre innblandingskravet me vedtek for biodrivstoff, vil anslagsvis redusera dei norske klimautsleppa med 200 000 tonn. I tillegg kjem billegare hybridbilar, større satsing på jernbane og kollektivtransport og eit begynnande grønt skatteregime. Resultatet er at klimautsleppa frå transportsektoren går ned.

Fleire saker som Venstre har stått nærmast åleine om dei siste åra, vert no ein realitet:

Sjølvstendig næringsdrivande får endeleg likestilte rettar når det gjeld omsorgs- og pleiepengar.

Me aukar løyvingane til gratis kjernetid i barnehagane for 4–5-åringar, slik at nesten alle barn frå låginntektsfamiliar kan få moglegheita.

Det vert differensiert opphaldsbetaling i barnehage for alle barn frå låginntektsfamiliar.

Og Noreg tek imot 500 fleire kvoteflyktningar. Venstre har i alle åra under det raud-grøne styret føreslått nettopp det. I dag vert det fleirtal for det – stikk i strid med alle domedagsprofetiar.

Eg har valt å bruka innlegget på å forklara hovudsatsingane i Venstre sitt alternative statsbudsjett og resultatet av budsjettforliket mellom Venstre, Kristeleg Folkeparti og regjeringspartia – ikkje på å snakka om budsjettforslaga til dei andre. Det er openbert gode forslag i alle dei andre sine alternative budsjett, som Venstre isolert sett støttar. Det er likevel ikkje sånn – som mange hevdar – at Venstre kunne fått mykje meir ved å samarbeida med opposisjonen. Det er rett at me er samde om mange påplussingar på utgiftssida, men me er til dels grunnleggjande usamde om inndekning og finansiering av påplussingane.

Der Venstre dekkjer inn satsingar gjennom omprioriteringar, dekkjer dei andre partia i hovudsak utgiftsaukingane gjennom auka skattar – spesielt meir skatt på norsk næringsliv. For å seia det sånn: Dette ser eg ikkje som ein open invitasjon til å få gjennomslag saman med Venstre.

Trass monaleg større satsingar på dei områda som er viktigast for Venstre – miljø, klima, kamp mot fattigdom, skule, utdanning, forsking, næringsliv og nyskaping – vil Venstre sitt forslag til statsbudsjett for 2015 vera mindre ekspansivt enn regjeringa sitt forslag og dei andre partia sine forslag, gjennom ein kombinasjon av mindre oljepengebruk og skatteopplegget.

Me viser òg at det er fullt mogleg å satsa på velferd og samtidig gje målretta skattelettar. Det er ikkje nokon automatisk konflikt mellom desse storleikane, som eg truleg igjen og igjen og igjen kjem til å få høyra frå dei tidlegare regjeringspartia i debatten i dag. Det handlar om vilje til å prioritera det viktige framfor det uviktige.

Eg tek til slutt opp Venstre sine forslag i innstillinga.

Presidenten: Representanten Terje Breivik har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Torstein Tvedt Solberg (A) [12:18:29]: Jeg vil begynne med å gratulere Venstre. Dere har gjort et grått budsjett noe lysegrønt, men det er denne nyansen av grønt i budsjettet jeg vil spørre om.

I timene etter enigheten skrøt en veldig av et grønt skatteskifte. Det er uvisst hvor grønt dette egentlig er, for en måtte jo svelge en heftig diesel- og bensinkamel på veien. Leser vi forliket, kan vi se at det grønne skatteskiftet er på 1,9 mrd. kr. Av det teller poseavgiften hele 1 mrd. kr, altså over halvparten. Om poseavgiften ikke er grønn, er det grønne skatteskiftet, fra 13 mrd. kr i Venstres alternative budsjett, kommet ned til under 1 mrd. kr, som i tillegg er langt mindre enn den lettelsen en har gått med på på bensin og diesel.

Mitt spørsmål er om Venstre står ved at 1 mrd. kr i poseavgift er en del av det grønne skatteskiftet.

Terje Breivik (V) [12:19:23]: Først takk for takken.

Poseavgifta er utvilsamt ein kombinasjon av ei grøn avgift og ei rein fiskalavgift. Sånn er det ved veldig mange skattar og avgifter. I Venstre sitt alternative statsbudsjett hadde me poseavgift inne, men då i ein langt større og meir omfattande samanheng. Som eg sa akkurat no i hovudinnlegget mitt, tek me til orde for eit grønt skatteskifte på vel 13 mrd. kr, som betyr at alle etter Venstre sitt skatteopplegg kjem ut med netto skattelette i storleiken 2 000–3 000 kr. Alle vil tena på eit sånt skatteopplegg som Venstre føreslår, og dei som tek det grøne valet i kvardagen, vil tena endå meir.

Torstein Tvedt Solberg (A) [12:20:15]: Jeg er ikke helt sikker på hva Venstre fortsatt mener om denne poseavgiften, om den er grønn eller ikke. En snakker om en kombinasjon, men signalene fra fagmiljøet er tydelige: Plastposeavgiften har ingen miljøeffekt, det oppfattes som at den innføres kun for å beholde kutt i formuesskatten til de aller rikeste. Men jeg skal invitere Venstre til å redde seg inn: VG meldte sist uke at Kiwi fra mars av planlegger å bytte ut alle fossile plastposer med miljøvennlige bioposer. Kiwi-sjefen sier at han er usikker på om han kan fortsette denne utviklinga mot mer miljøvennlige poser etter innføringen av denne avgiften som Venstre har vært med på. Finansdepartementet vil ikke svare på om bioposer også får avgift. Derfor vil jeg utfordre Venstre: Kan representanten Breivik her i dag garantere at en vil skjerme bioposer fra den avgiften dere i dag vedtar?

Terje Breivik (V) [12:21:12]: Eg kan sjølvsagt ikkje gje nokon garanti, men eg kan seia med stor pondus at dette vil vera ein del av dei oppfølgingane som regjeringa må gjera i kjølvatnet av budsjettavtalen, at ein differensierer mellom bioposar og tradisjonelle plastposar. Me har òg inne eit verbalforslag no i budsjettavtalen om at ein skal sjå på den same problematikken i høve til flasker og produksjon av flasker for den industrien.

Sigurd Hille (H) [12:21:58]: Venstre er opptatt av privat næringsliv og gjør seg gjerne til talsmann for de små og mellomstore bedriftene. Det er veldig bra, disse bedriftene er som kjent svært opptatt av formuesskatten. Organisasjoner som Virke, NHO og endog Norges Bondelag er det samme. Med ulike ord og ulik vektlegging er alle disse aktørene enige om at det må gjøres noe med formuesskatten. Venstre uttaler i sitt budsjettalternativ at formuesskatten er en «belastning for deler av næringslivet», og videre: «På sikt bør hele formuesskatten fjernes.» Men i sitt forslag til statsbudsjett for 2015 foreslo Venstre kun å øke bunnfradraget – ingen satsreduksjon. Nå endte det jo godt i det utmerkede budsjettforliket med regjeringspartiene, men mitt spørsmål er likevel følgende: Hvordan kan formuesskatten på sikt fjernes, slik Venstre sier at de vil, uten at man på et tidspunkt også fjerner selve satsen?

Terje Breivik (V) [12:22:53]: Takk for spørsmålet. Formuesskatten er eit godt døme på at me fire borgarlege parti er samde om målet, altså at formuesskatten må reduserast og på sikt fjernast. Det er òg rett, som representanten Hille refererer til frå programmet – Venstre har ein annan modell enn det regjeringa føreslo. Me har ein modell som aukar botnfrådraget – noko som gjev ein langt betre sosial profil, og som vil treffa langt fleire småbedrifter enn om ein går einsidig på satsen – men kombinert med å gjeninnføra skatterabatt på aksjar.

Geir Pollestad (Sp) [12:23:28]: Venstre har på næringspolitikkens område hatt en viss preventiv virkning på Høyre–Fremskrittsparti-regjeringens mest næringsfiendtlige forslag. Mange kutt er reversert, og jeg merker meg at en har greid å få halvert det opprinnelige kuttet til turisme gjennom Innovasjon Norge. Det er bra at en har oppnådd noe der.

Så sier representanten at Venstre prioriterer det viktige framfor det uviktige. Da er det litt rystende å se at en av de næringene som Venstre angriper massivt, er den maritime næringen, som har en verdiskaping på rundt 160 mrd. kr, og som sysselsetter 100 000 mennesker i Norge. Der går en inn og over natta med et pennestrøk kutter hele nettolønnsordningen med 1,5 mrd. kr. Det er en tett sammenheng mellom den kompetansen som sjøfolk besitter, og vår maritime næring. Ser ikke Venstre det problematiske i å ta et sånt grep over natta?

Terje Breivik (V) [12:24:47]: Nettolønsordninga tilgodeser ein bransje som går med betydelege overskot. Det er òg ei ordning som gjer at andre som driv næring til havs – fiskarar m.a. – slit med å kompensera for det lønsnivået fordi det har ein konkurransevridande effekt. Venstre har meint det same i svært mange alternative statsbudsjett: at nettolønsordninga primært må avskaffast, alternativt at ordninga bør utvidast til å gjelda òg andre som driv til sjøs.

Snorre Serigstad Valen (SV) [12:25:36]: For ett år siden ble jeg i en replikk utfordret av representanten Breivik om oljepengebruk. Nå, ett år senere, har vi fasiten: SV går inn for en betydelig lavere oljepengebruk enn Venstre gjør både i sitt alternative statsbudsjett og ikke minst i forliket som Venstre er en del av. Det er viktig å redusere Norges avhengighet av oljepenger, for det første fordi det ikke er bærekraftig å skyve regningen for regjeringens skattekutt over på framtidige generasjoner, og også fordi det ikke er miljømessig bærekraftig på sikt. Vi vil ha en god velferdsstat uavhengig av om vi har olje eller ikke.

Mitt spørsmål til Venstre er: Hvordan kan Venstre kritisere andre partier for oljepengebruken når de selv ikke greier å prioritere dette når de faktisk har politisk makt?

Terje Breivik (V) [12:26:19]: Først må eg nesten gje honnør til SV og representanten Serigstad Valen for budsjettet han skal presentera – det får eg ikkje høve til, for det er andre som skal stilla spørsmål til han – for at SV faktisk gjer ein del veldig spennande og reelle omprioriteringar.

Når det gjeld oljepengebruken, har Venstre vore kritiske til det heilt frå budsjettforslaget til regjeringa kom på bordet, og Venstre er for så vidt også kritiske til at me no i fellesskap stemmer for eit budsjett som er rimeleg ekspansivt. Når det er sagt, er det ikkje tvil om at det budsjettet som vert vedteke i dag, dessverre er det minst ekspansive av alle alternativa som ligg føre. Sånn sett har både underteikna og representanten Serigstad Valen eit felles ansvar for at dette ser betre ut for ettertida.

Rasmus Hansson (MDG) [12:27:15]: Jeg får stille meg i rekken av gratulanter for knallhard innsats for å gjøre et blått budsjett litt grønnere. Venstre og Miljøpartiet De Grønne har mye til felles når det gjelder mål og virkemidler, og Miljøpartiet De Grønne er f.eks. heller ikke tilhenger av å skatte i hjel næringslivet. Vi tar inn store ressurser på grønne avgifter og på skatt fra dem som har mest, og reinvesterer disse i nytt næringsliv.

Mange ble forskrekket over det blå budsjettet, det tror jeg Venstre også ble. Jeg skjønner at Venstre nå gjør en hard jobb for å framstille sluttresultatet som godt. Men jeg vil ta tak i ett punkt i det blå budsjettet som Venstre stiller seg bak, og det er de store skattelettene, som altså er oljepengefinansiert forbruksøkning. Hvordan tenker Venstres representant at dette bidrar til bærekraftutvikling og en god klimautvikling i Norge?

Terje Breivik (V) [12:28:19]: Igjen takk for gratulasjonen – også til representanten Hansson. Hansson veit like godt som meg at det som er viktigast med eit budsjett, er at det faktisk fører til endringar i forbruksmønsteret. Dette er eit budsjett som for første gong i moderne norsk historie faktisk fører til at ein vil få reduserte CO₂-utslepp innanlands. Så kan ein sjølvsagt ha ein diskusjon om kor mykje det reelt sett vert. Eg var i hovudinnlegget mitt inne på at det berre på biodiesel isolert sett vil koma på i storleiken 200 000 tonn. Eg har heller ingen vanskar med å seia til representanten Hansson at Venstre sjølvsagt skulle gått betydeleg lenger i budsjettet me skal vedta seinare, jamfør det alternative budsjettet som Venstre primært kjem til å røysta for.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Snorre Serigstad Valen (SV) [12:29:25]: I Norge deler vi for å skape. Små forskjeller, tillit mellom mennesker og felles eierskap til ressursene har skapt ett av verdens beste samfunn. Det var ikke markedet som skapte velferdssamfunnet Norge, det var viljen til å styre markedet som gjorde det.

Vi kan mye bedre enn det vi vedtar i Stortinget i dag. Vi kunne ha vært det stortinget som sørget for likestilling og et likestilt arbeidsliv, og som torde å gjøre det som trengs for å bekjempe ufrivillig deltid. Vi kunne prioritert bekjempelse av seksualisert trakassering i skole og arbeidsliv og sørget for at skattesystemet ikke forhindret likestilling. Denne høsten er en høst full av tapte muligheter for likestillingen i Norge. Jeg hadde aldri tenkt at jeg trengte å si dette, men Norge trenger en likestillingspolitikk.

Vi kunne ha vært det stortinget som sa at vi skal bidra ekstra til å løse verdens kriser. Verden opplever den største flyktningkatastrofen siden annen verdenskrig. Ebolaepidemien er fortsatt ikke under kontroll. Lidelsene er enorme som følge av krig, konflikter og uro i Irak og i Syria, men også i Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk. Vi kunne lett gitt 1 mrd. kr ekstra i et humanitært bidrag for å hjelpe på disse krisene, og vi kunne lett tatt imot flere tusen syriske flyktninger, men det gjør ikke Stortinget.

Vi kunne ha vært det stortinget som møtte klimakrisen og en endret verdensøkonomi med en moderne klimapolitikk, som gjorde klimaløsninger tilgjengelige for folk flest, og en moderne industripolitikk som bidro både til klimaløsninger og til trygge arbeidsplasser i Norge. Flere miljøer skriker etter en ordentlig satsing på havvind, mens mange verft langs kysten frykter tomme ordrebøker før de kan sette i gang med Sverdrup-prosjektene. Den tiden er over at veksten på norsk sokkel kan fortsette i det uendelige. Stortingsflertallet har ingen svar på det. Hva vi skal leve av etter oljen, er fortsatt et spørsmål av abstrakt betydning for flertallet. Vi kunne fortsatt å øke mer til jernbane enn til vei, og fulgt opp løftene våre om kollektivsatsing i byene. Det gjør ikke stortingsflertallet.

Vi kunne vært det stortinget som sa: I Norge skal vi bekjempe fattigdom. Vi skal sørge for at de mest vanskeligstilte familiene i Norge får mer å rutte med. Vi kunne lyttet til Fordelingsutvalgets råd og økt barnetrygden, spesielt for småbarnsfamilier og familier med mange søsken. Det vet vi virker. Vi vet at det bekjemper fattigdom. SV er alene om å gå inn for et sånt grep, og det har vi vært i mange år.

Vi kunne gjort slutt på at sosialhjelpsmottakere låses fast i fattigdom ved at de får trekk i barnetrygden. Det er et helt latterlig prinsipp som praktiseres i altfor mange kommuner i Norge. Men det gjør ikke Stortinget. I stedet rammes de fattigste barnefamiliene fordi regjeringspartiene har låst seg fast i en teori om at siden arbeid skal lønne seg, må sykdom koste.

Vi kunne ha vært det stortinget som fordelte motsatt vei, som økte skatten for de høyeste inntektene og de høyeste formuene, og som lot folk flest sitte igjen med mer å rutte med – at man får igjen mer for sitt arbeid. Vi kunne vært et storting som sa at tjener du halvannen million kroner i året, kan du godt bidra mer til velferden, men tjener du 400 000 kr, fortjener du å sitte igjen med mer. Det hadde redusert forskjellene – og bygd på en av de største styrkene ved det norske samfunnet. Det hadde gjort det mulig med et ekte grønt skifte, som besto i ekte miljøtiltak, ikke poseavgifter. SV foreslår større skattekutt enn flertallet til alle som tjener mindre enn 600 000 kr – og det skal betales av alle som tjener mer enn 600 000 kr.

Vi kunne vært det stortinget som sørget for kvalitet gjennom hele skoledagen, med flere lærere, fysisk aktivitet og et helseløft for barn og ungdom, og vi kunne tatt mål av oss til å gjennomføre en ny velferdsreform i Norge. Men vi har visst nådd historiens slutt etter stortingsflertallets syn – det er ikke behov for nye velferdsreformer.

Den forfatteren jeg setter aller mest pris på, er Sigurd Hoel. Det er få som i en og samme setning klarer å si så mye om både menneskene rundt seg og om samfunnet de er en del av, som Sigurd Hoel. I «Syndere i sommersol» beskriver han hvordan ord kan rase av sted og være noe som bare detter ut av deg, men etter hvert som ordene gjør inntrykk, blir de noe som binder deg. Hovedpersonen snakker i affekt, men ordet blir virkeliggjort nettopp av det han sier.

Han skriver:

«Hva meg angår, så hadde jeg fått utladet det verste av irritasjonen nå; men på den annen side var jeg kommet på glid, og det var ikke så lett å stanse igjen.

Om jeg mente noe med det jeg sa?

Ja, den som visste det. Jeg tror, at første gang jeg sa at det var Johans skyld, da mente jeg det ikke ennå. (…) Men da ordet var sagt, og jeg så at Johan ikke uten videre lo av meg, men ble himmelfallen, så slo det meg at det var mer i det jeg hadde tenkt. ORDET var sagt, og alltid har det vært slik at ordet skaper tanken, ordet skaffer argumentet til veie.»

I denne debatten har jeg følelsen av at flere av de borgerlige partiene har mye til felles med hovedpersonen i «Syndere i sommersol». Den lukkende sirkelen av argumenter som beviser formuesskattens ødeleggende kraft, og den frelsen det vil være for alle om den norske eierklassen får disse skattekuttene, er brutt. Alt som står igjen er vage påstander fra finansministeren og statsministeren om «allmenne økonomiske sannheter» og «generell økonomisk teori». Men ordet har vært sagt av Høyre lenge, og i mangel på reelle argumenter har Høyre latt ordet skaffe argumentet til veie. Men også støttepartiene har latt ordet styre innholdet. Hvilken følelse det må ha vært å si til hele landet, gang på gang i flere år, at vi trengte en ny regjering, vi trengte Erna Solberg og Siv Jensen for å få fart på klimapolitikken og bekjempelse av fattigdom her i landet – og så, etterpå, sitte her i salen under framlegget av det statsbudsjettet vi fikk i høst. For en følelse det må ha vært. Hvilken følelse må det være i dag å representere Kristelig Folkeparti og Venstre og forsvare dette budsjettet, i all sin pregløse, konservative, ambisjonsløse mangel på tilstrekkelighet. Problemet deres er at ordet er sagt så mange ganger, og dermed må ordet skaffe argumentet til veie. At omgivelsene blir himmelfalne, får ikke hjelpe, for ordene er sagt: «Vi trenger en ny regjering». Ordene er sagt: «Vi har blitt enige om et statsbudsjett», og dermed må ordet skaffe argumenter til veie.

Derfor er det ikke måte på hvor fornøyde alle plutselig er med et budsjett der det fortsatt kuttes i barnetillegget til de mest vanskeligstilte uføre, og der skattekuttene til landets rikeste elite finansieres av smålige kutt i velferden. Aldri før har vel to selverklærte sentrumspartier vært så glade for kutt i alt fra bilordning til trygdede, kutt i tilretteleggingstilskudd for rekruttering av arbeidssøkere med nedsatt arbeidsevne, kutt i stønaden til barnetilsyn for enslige forsørgere, kutt i tilretteleggingstiltak under sykepenger, kutt i hjelpemidler for bedring av funksjonsevnen, kutt i stønad til barnetilsyn for mottakere av etterlattepensjon, og kutt i ferietillegget for dagpengemottakere. For ordet er allerede sagt, og ordet binder, og dermed må ordet skaffe argumentene til veie. Men argumentene holder ikke. Argumentene fra Venstre, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet er fikenblader som dekker til et av de mest usosiale statsbudsjettene i Norges historie, et budsjett som øker Norges avhengighet av olje, et budsjett som satser mer på skattekutt til rike enn kunnskap, oppvekst, arbeidsplasser og miljø. Argumentene står avkledd, og igjen står et flertall som vi alle vet ikke har lyst til å samarbeide, men som gjør det fordi det er sagt, og fordi det nå går prestisje i det. Det er ikke politikk, det er forfengelighet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Heidi Nordby Lunde (H) [12:37:30]: Først vil jeg gratulere SV med et budsjett som har interessante anslag når det gjelder skattelette, både for mange personer og – noe – på næring. Dette kunne ha ført til økt arbeidstilbud og deltakelse, men motvirkes av SVs betydelige skatteskjerpelser.

SV har selv sagt «ordet» om hvordan skatter og avgifter virker: Økonomiske incentiver gjør at vi endrer adferd. Vi skattlegger og avgiftslegger særlig det vi vil ha mindre av. Derfor vil SV gjennom økte miljøavgifter bidra til å redusere bruken av miljøfiendtlige produkter. Det er bra. Men la oss bruke den samme logikken på arbeid: SV foreslår et nytt innslagspunkt for toppskatt og skatteøkninger på relativt normale inntekter for gründere og bedriftseiere, som skaper det SV så gjerne vil fordele. Hvor lang tid tror SV det tar før entreprenører, gründere, bedriftseiere eller helt vanlige kunnskapsarbeidere tar hintet fra sosialismen, jobber mindre, skaper mindre og dermed skaper den nedadgående velferdsspiralen over tid, som sosialismen er så kjent for?

Snorre Serigstad Valen (SV) [12:38:31]: I min verden er ikke 1,5 mill. kr en helt vanlig inntekt. Det er mulig det er det i Høyres velgergrupper i Oslo, det er det ikke i SVs. Jeg tror ikke gründere som tjener over millionen, drives av årslønna si – jeg tror de drives av viljen til å skape noe, være med og utvikle noe og spre det til flere mennesker. Det gjelder i hvert fall de gründerne jeg kjenner. Der vi vet – og der er forskerne ganske enige – at skatt på arbeid har en effekt, er på de aller laveste inntektene. I Norge har vi et skattesystem som er for flatt – skatten øker veldig raskt når du har lav inntekt, men er rimelig flat uansett hvor mye mer enn 800 000 kr du tjener. Det synes vi er usosialt og urettferdig. Derfor mener jeg at folk som tjener like mye som meg, og som representanten Nordby Lunde, godt kan bidra mer for å sikre den velferden som har gjort Norge til et så godt land å leve i, og så kan godt de som tjener halvparten av det vi tjener, sitte igjen med mer av kaka.

Tom E. B. Holthe (FrP) [12:39:37]: Den 8. oktober fikk vi overlevert statsbudsjettet, presentert ved finansminister Siv Jensen. I debatten umiddelbart etter budsjettframleggelsen brukte representanten Snorre Serigstad Valen noe av sin taletid på å snakke varmt om sliterne i samfunnet. Han ramset opp en rekke yrkesgrupper og nevnte sykdomsgruppen revmatikere, en sykdomsgruppe som under det rød-grønne styret fikk dårligere tilbud gjennom økte egenandeler, dårligere behandlingstilbud og færre medisiner på blå resept.

Jeg har forsøkt i min gjennomgang av SVs alternative budsjett å finne hvilke grep det er SV gjør for å avhjelpe situasjonen både for kronikere og ikke minst for dem han selv kaller for slitere.

Snorre Serigstad Valen (SV) [12:40:39]: Jeg deler representanten Holthes engasjement for sliterne og kan nevne i samme sammenheng at 1. desember er renholdernes dag. Jeg vil bruke anledningen til å gratulere alle renholdere med dagen, en gruppe som for øvrig ifølge tv-programmet på NRK i går er Norges nest beste gruppe i sjakk.

Når det gjelder kronikere og syke mennesker som har jobbet hardt her i Norge, er det aller viktigste å sørge for at vi har et velferdssystem som belønner hardt arbeid, og som tar vare på dem som sliter ut kroppene sine i hardt arbeid. Det er nettopp derfor vi har vært så harde kritikere av de endringene regjeringen foreslo f.eks. i barnetillegget for uføre, og som videreføres i budsjettforliket, med tak på hvor mye du kan få i uføretrygd hvis du har barn. Det er dypt usosialt. I tillegg er det langt større økninger på helsefeltet, på forebyggingsfeltet, på tiltaksplasser og tiltak for å få flere kronisk syke tilbake i arbeid i SVs alternative budsjett enn det er i Fremskrittspartiets.

Anders Tyvand (KrF) [12:41:48]: SV foreslår å kutte hele bevilgningen til kontantstøtte. Det betyr at familiene til nesten 25 000 barn mister en inntekt på 6 000 kr i måneden. Vi vet at flere av disse familiene er familier med lav inntekt. SV foreslår riktignok at barn som venter på barnehageplass, skal få 6 000 kr i månedlig ventestøtte, men anslår at dette kun gjelder rundt 1 250 barn. SV foreslår også å bruke 156 mill. kr på nye barnehageplasser til barn som i dag mottar kontantstøtte, men dette rekker kun til ca.1 200 nye plasser. Det betyr at familiene til over 20 000 barn blir stående igjen uten kontantstøtte, uten ventestøtte og uten plass i barnehage.

Mitt spørsmål til representanten Serigstad Valen er om han synes det er god politikk å kutte et velferdsgode for så mange familier fordi man ønsker at barna deres skal gå i barnehage, når man ikke satser mer på nye barnehageplasser.

Snorre Serigstad Valen (SV) [12:42:52]: En av de rareste ideene på norsk høyreside er at man skal betale mennesker penger for ikke å bruke et velferdsgode som vi alle spleiser på. Det har jeg aldri forstått. Når vi i tillegg vet at kontantstøtte har elendig likestillingseffekt og dårlig integreringseffekt, er det så klart slik at vi vil bruke disse pengene på ting som treffer mer.

Vi bruker mer penger på å øke barnetrygden enn vi bruker på å avskaffe kontantstøtten. Ifølge Fordelingsutvalget er dette det mest treffsikre virkemiddelet for å nå de mest vanskeligstilte familiene.

De beregningene som er gjort når vi har utviklet ikke bare ventestøtten, men også den halvtimen mindre arbeidstid for småbarnsforeldre fram til barnet er 18 måneder, som vi foreslår i vårt alternative budsjett, bygger på beregninger fra regjeringen og på budsjettsvar vi har fått fra regjeringen. Om det er slik at barnehager er underfinansiert her i landet, er det kanskje helt andre partier representanten burde stilt til ansvar enn SV, som foreslår den største økningen – blant alle partier – til barnehager i sitt alternative budsjett.

Kjersti Toppe (Sp) [12:44:05]: Det er ei bekymringsfull utvikling i psykisk helsevern som gjeld kutt i døgnbehandlingstilbod til psykisk sjuke, utan at kommunane og DPS-ane har fått auka kapasiteten tilsvarande.

I fjor vår stemte regjeringspartia, Kristeleg Folkeparti og Venstre ned Senterpartiet sitt forslag om øyremerkte midlar til ein opptrappingsplan for psykisk helse i kommunane. Dei same partia går i budsjettet for 2015 inn for å påleggja alle sjukehus å kutta i sengekapasitet og døgnbehandling til fordel for poliklinisk behandling ved å flytta 50 mill. kr frå basisløyving til poliklinisk verksemd. Eg ser at SV støttar denne omfordelinga, samtidig som eg ikkje ser at SV har ei tydeleg prioritering av midlar til ein ny opptrappingsplan for psykisk helse i kommunane i sitt alternative budsjett. Er dette ein glipp frå SV si side, eller støttar SV her dei blå-blå sine prioriteringar?

Snorre Serigstad Valen (SV) [12:45:02]: SV deler fullt ut representanten Toppes engasjement, og vi øremerker disse 200 mill. kr i vårt alternative budsjett fordi det er en viktig sak.

Når det gjelder spesifisering av midlene, vil jeg henvise til komitébehandlingen i helsekomiteen, der vår partileder, Audun Lysbakken, sitter. Der kommer det mange presiseringer av de ulike postene vi foreslår i SVs alternative budsjett – i alle komiteer.

Liv Signe Navarsete (Sp) [12:45:38]: I dagens urolege verd treng ein eit sterkt forvar. På SV sine heimesider kan ein lese at både klimaendringar og endra internasjonale forhold krev nytenking i forsvars- og tryggleikspolitikken. Likevel kuttar SV 1 mrd. kr i forsvarsbudsjettet. Kan representanten seie litt om kva som er nytenkinga, og kva delar av Forsvaret det er som skal svekkjast i tida som kjem?

Snorre Serigstad Valen (SV) [12:46:14]: Størsteparten av reduksjonene vi foreslår på forsvar, er på innkjøp. Det er noen forskyvninger og noen kutt i de ulike forsvarsgrenene. Det gjør vi fordi Norge er det landet i hele Vesten med unntak av USA som bruker mest penger på forsvar per innbygger. Jeg føler meg ikke helt sikker på at alle de pengene blir så godt brukt som de kunne vært.

SV er tilhenger av et sterkt norsk forsvar. Vi har f.eks. også alltid vært de sterkeste tilhengerne i Stortinget av et forsvar som fokuserer mer på forsvar av Norge enn NATO-eventyr rundt omkring i verden. Det fikk vi jo også til en viss grad gjennomslag for i den rød-grønne regjeringen.

Det er også to økninger vi foreslår på forsvarsfeltet som jeg bare har lyst til å nevne. Det ene er en bevilgning til forskning på høyreekstremistisk terror. Det er en skandale at vi ikke har gjort mer på dette feltet i Norge. Det andre er at vi ønsker å delta mer i FN-operasjoner internasjonalt, og dermed bevilger 25 millioner ekstra kroner til det.

Abid Q. Raja (V) [12:47:17]: Jeg vil starte med å gi honnør til SV for et alternativt budsjett som henger sammen, og som tar noen modige grep, og som ikke bare er en tilbakeføring til status quo 2013, noe som preger budsjettene til SVs tidligere samarbeidspartnere i Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Mye er gjenkjennelig fra Venstres budsjett, mens vi på andre områder selvfølgelig er uenige.

Både SVs og Venstres budsjetter har stort fokus på omfordeling. På noen områder er vi enige, på andre uenige. Et slikt område er oppholdsbetaling i barnehage. SV vil ha lik pris for alle. Det betyr at også de superrike, som SV ellers er veldig opptatt av, får en lettelse i barnehageprisene i 2015 i forhold til det opplegget som får flertall i dag, mens de som kommer fra lavinntektsfamilier, vil få økte kostnader. SV foreslår heller ikke, som Venstre, å innføre gratis kjernetid i barnehage for 4–5-åringer, barn fra lavinntektsfamilier, et av de viktigste rådene fra det fordelingsutvalget som SV ellers ofte henviser til.

Kan SVs finanspolitiske talsmann forklare logikken i denne type omfordeling fra fattig til rik?

Snorre Serigstad Valen (SV) [12:48:21]: Jeg vil først gjenta at SV foreslår en rekordøkning i barnetrygden, som er det mest presise virkemidlet for å treffe de mest vanskeligstilte familiene, samt skattekutt til alle lavtlønte mennesker i Norge.

Når det gjelder barnehageprisen, er det sånn at SV, Arbeiderpartiet, Senterpartiet – til og med Kåre Willoch – har forstått noe som Venstre aldri har forstått, og det er at universelle ordninger er en garanti for sosial utjevning. Det at rike mennesker på Oslo vest betaler det samme for barnehagen som det en vanlig familie i Trondheim gjør, gjør at alle er villige til å bidra etter evne til skattesystemet. Vi har ikke behovsprøvd pris på skole her i Norge. Vi har ikke behovsprøvd pris på å bli behandlet på sykehus, og på samme måte bør vi heller ikke ha det på andre velferdsordninger. Det er nettopp for å sørge for at de som har mest i samfunnet, bidrar mest, og da skal de også få akkurat det samme tilbake som alle andre. Det er garantien for et Norge med små sosiale forskjeller.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Rasmus Hansson (MDG) [12:49:43]: Den 19. november slo tidligere BP-sjef Lord Browne fast på forsida av Financial Times at klimaendringene er en eksistensiell trussel mot fossilindustrien. Samme dag sendte Norsk olje og gass ut en pressemelding hvor det het at oljeaktiviteten i Lofoten kan starte i 2040. Dette illustrerer Norge ved inngangen til 2015: Mens kunnskap og markeder varsler stadig sterkere at tida er overmoden for en storsatsing på en fossilfri norsk økonomi, er norsk flertallspolitikk fortsatt opptatt – hovedsakelig – av å åpne nye oljefelt etter 2040.

I næringslivet er det godt kjent at det farligste punktet for et selskap er når det er på toppen, når alt er såre godt, og forandring er en utrivelig tanke. Norge er på dette punktet nå. En dominerende oljenæring leverer fortsatt inntekter og jobber i stor skala, og regjering og stortingsflertall synes det er best at det fortsetter å være sånn.

Statsbudsjettet som regjering og støttepartier er blitt enige om i 2015, er et budsjett som fortsetter å øke det private forbruket, fortsetter å øke oljepengebruken, fortsetter å øke statlige oljeinvesteringer, fortsetter å øke veibygging mer enn kollektivutbygging og gjør todelingen av norsk økonomi enda dypere.

Ja, den endelige versjonen av budsjettet inneholder også flere grønne tiltak, sånn sett er det en bevegelse i riktig retning, men summen av hovedtrekkene i budsjettet er knapt nok grønn. Samarbeidspartienes budsjett for 2015 er et budsjett som først og fremst nøler med å investere i endring.

Miljøpartiet De Grønnes alternative budsjett for 2015 gjør det motsatte. Vi leverer et budsjett for storskala investering i endring. Vi investerer 10 mrd. kr i nytt grønt næringsliv, 6 mrd. kr i kollektiv, sykkel og nullutslippsbiler, 4,5 mrd. kr til kommunene og 3 mrd. kr til norsk natur. De grønne løfter matkvalitet, dyrevelferd og landbruk på dagsordenen, og vi kutter oljepengebruken med 16 mrd. kr.

Gjennom hele dette budsjettet gjør vi klare valg. Vi velger livskvalitet foran forbruk, vi velger grønt næringsliv foran olje, vi velger kollektivtransport foran vei.

Kostnader skal plasseres der de hører hjemme. I et bærekraftperspektiv kalles det at forurenseren skal betale. Derfor øker De Grønne prisen på fossilbiler, flyreiser, strøm, kjøtt og andre forbruksvarer, så prisen kommer nærmere å reflektere kostnadene som disse godene påfører samfunnet. Samtidig gjør vi grønn mat og sunn mat billigere, og vi gjør det billigere å reparere og å gjenbruke.

De grønnes budsjett gir betydelig skattelette for folk med lave inntekter og gjør offensive tiltak for å få boligbyggingen opp og boligprisene ned. Det vil gjøre den økonomiske hverdagen lettere for vanlige mennesker.

Noen har gjort et stort nummer av at vi tar ut hele 38 mrd. kr i økte avgifter og skatter. Ja, dette er et stort tall. Det fordeler seg på 25 mrd. kr i økte miljøavgifter, 9 mrd. kr i økt skatt på inntekt og formue og 6 mrd. kr i økt finansskatt. Men samlet utgjør dette bare 4 pst. av den samlede skatte- og avgiftsinngangen. Og hvis 4 pst. er en utålelig endring i skatter og avgifter i Norge, da ser det mørkt ut for viljen til å satse på endring i dette landet.

Vi vil bruke det handlingsrommet som disse inntektene gir oss, til å investere 10 mrd. kr i nytt grønt næringsliv, bl.a. med nye investeringsfond, ny utbyttepolitikk som stimulerer Statkraft, store bevilgninger til forskning og utvikling og skattelette for gründere og småbedrifter.

Svein Flåtten fra Høyre sa tidligere i debatten at De Grønne må smøre seg med tålmodighet før Høyre og Fremskrittspartiet lar seg inspirere av vårt budsjett. Det tviler vi i og for seg ikke på, men spørsmålet er om Flåtten, statsministeren og de to regjeringspartiene på et eller annet tidspunkt kommer til å løpe tom for tålmodighet på vegne av klima, miljø og framtid. Spørsmålet er hvor lav oljeprisen må bli før Høyre, Fremskrittspartiet og støttepartiene vil gjøre noe mer enn å snakke grønt. Hvor mange klimarapporter må til for å flytte fokus fra stadig mer risikable oljeinvesteringer til grønne arbeidsplasser?

Miljøpartiet De Grønne har lagt fram et budsjett som utfordrer forestillingen om at det grønne skiftet kommer av seg selv, uten store investeringer og klare veivalg. Men vi er et optimistisk parti, og vi har god tro på at resten av Stortinget vil komme etter.

Jeg tar til slutt opp Miljøpartiet De Grønnes forslag til alternativt statsbudsjett.

Presidenten: Representanten Rasmus Hansson har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Irene Johansen (A) [12:55:03]: Jeg la merke til at representanten Hansson var ganske kritisk til miljøprofilen i det budsjettet som kommer til å bli vedtatt her i dag, i kontrast til f.eks. representanten Hans Olav Syversen, som tidligere i dag tok ganske store ord i sin munn da han sa at dette var det mest ambisiøse miljøbudsjettet noensinne, og at det bare er en forsmak på hva vi kan vente oss i revidert nasjonalbudsjett. Vi hørte også Venstres Trine Skei Grande, som ved underskriving av forliket sa at for første gang kommer klimagassutslippene fra transport til å gå ned osv.

Ser ikke representanten at dette budsjettet har noen positive klimatiltak, eller er det, som han sa i sitt innlegg, ikke godt nok?

Rasmus Hansson (MDG) [12:56:02]: Det er jo ingen tvil om at det budsjettet som er lagt fram, og som blir vedtatt utpå kvelden, ikke er godt nok. Samtidig er det ingen tvil om, som jeg også har understreket, at det er mange gode enkelttiltak i det budsjettet, inklusive tiltak som er bedre enn dem som den rød-grønne regjeringen gjennomførte i de foregående åtte år.

Men jeg er meget sterkt i tvil om regjeringen og støttepartiene vil kunne dokumentere sin påstand om at dette er et budsjett som faktisk vil kutte klimagassutslippene. Det ser jeg svært få tegn på at de vil kunne dokumentere og få verifisert. Men igjen: Som den optimisten jeg er, tviholder jeg på påstanden fra samarbeidspartiene om at dette bare er begynnelsen på noe bedre, og så får vi se hva som kommer.

Irene Johansen (A) [12:57:02]: Når vi ser på budsjettforslaget til Miljøpartiet De Grønne, er det veldig mye som går på miljø og klimatiltak – det heter sågar «Fra fossilt til fornybart» – og jeg har stor respekt for det. Dere har også fremmet en rekke forslag i Stortinget for å få Stortinget med på flere klimatiltak.

Men mitt spørsmål blir da om representanten Hansson kan si litt mer om de andre sidene ved budsjettet til Miljøpartiet De Grønne med hensyn til sosialpolitikk, politikk overfor kommunene, skole osv., som kanskje ikke kom like godt fram – iallfall ikke som jeg kunne se – i budsjettet.

Rasmus Hansson (MDG) [12:57:52]: Takk for et godt spørsmål. Jeg vil starte med å sitere Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre, som for ikke så fryktelig lenge siden uttalte at klima og miljø må være rammen for annen politikk. Det betyr ikke at annen politikk ikke er viktig, og den som går igjennom Miljøpartiet De Grønnes politikk, vil se at innenfor helse, innenfor skole, innenfor sosial osv. er vi like offensive som – eller mer offensive enn – andre partier. Når det gjelder f.eks. økonomien til folk med mindre og lavere inntekter, er vi blant de mest offensive på skattelettesida. Det samme gjelder vilkårene for oppstartsbedrifter.

Men det er ikke noe som helst vanskelig å innrømme at som et parti med litt mindre ressurser enn f.eks. Arbeiderpartiet, er vi nødt til å fokusere på hovedsaken. Så i første omgang vil klima, miljø og forbruk være det som Miljøpartiet De Grønne konsentrerer seg mest om, men det betyr ikke at vi mangler politikk på andre områder.

Henrik Asheim (H) [12:59:07]: Representanten Hansson har lagt frem et alternativ budsjett hvor han, som han selv også sier, øker skattene med 38 mrd. kr. Det tilbakelegger naturligvis også mye av debatten om hvorvidt Miljøpartiet De Grønne er et sentrumsparti, når man går lengst til venstre av alle partier på skatteprofil. Men det betyr jo også at representanten Hansson har ganske mye mer penger å rutte med. Som medlem av kirke-, utdannings- og forskningskomiteen bladde jeg selvfølgelig fort opp på hva dere gjør på universiteter og høyskoler, for skal man gjøre denne grønne omstillingen, som jeg tror både Miljøpartiet De Grønne og Høyre kan være enige om, må man jo også ha noen til å gjennomføre den omstillingen. Det prioriteres mye på forskning, det er vi glad for, og jeg tror også representanten Hansson er glad for den prioriteringen vi gjør der. Men noen må jo forske. Derfor er mitt spørsmål hvorfor dere ikke bevilger mer penger, eller gjør noe på universitets- og høyskolesektoren utover det Høyre og Fremskrittspartiet gjør i regjering. Er det en forglemmelse? Eller er simpelthen Høyre og Fremskrittspartiets høyere utdanningspolitikk den samme som Miljøpartiet De Grønnes høyere utdanningspolitikk?

Rasmus Hansson (MDG) [13:00:04]: Når det gjelder inndelingen i høyre- og venstresida i norsk politikk, vil jeg minne representanten Asheim om at riktignok er vi riktig røde når det gjelder å ta inn først og fremst avgifter, og dessuten skatter, men vi er blåere enn Høyre noen gang har turt å være når det gjelder å dele de pengene ut igjen til å stimulere et privat næringsliv. Så der har noen og enhver noe å lære.

Når det gjelder satsing på forskning utover det som ligger i vårt budsjett, kan jeg gjerne være enig i at Høyres budsjett er ganske fremadskuende og ganske offensivt, og Miljøpartiet De Grønne – som jo bruker 16 mrd. kr mindre i å ta inn oljepenger enn det f.eks. Høyre gjør – har ikke hva som helst å dele ut. En av de tingene vi er opptatt av når det gjelder forskningssektoren, er at dette også er en sektor som har begrenset kapasitet til å ta imot svære økninger over kort tid, men vi er veldig opptatt av en utvikling som stimulerer både kapasiteten og volumet i den sektoren på en måte som samsvarer med de behovene vi har på lang sikt.

Hans Olav Syversen (KrF) [13:01:23]: Jeg la merke til at representanten Hansson sa at han var optimist, og at han håpet at bl.a. Høyres tålmodighet ikke ville vare for lenge før man gjorde noe. Jeg har lyst til å utfordre Miljøpartiet De Grønne på følgende: Hvis det er ett av de prioriterte områdene som partiet har profilert i dette budsjettet for å få et grønt skifte, hva ville han trekke fram som det viktigste?

Rasmus Hansson (MDG) [13:01:57]: Da ville jeg trekke fram følgende: Jeg ville flytte rammevilkårene som i dag gjør norsk olje- og gassektor til en eksepsjonelt privilegert næringssektor i Norge, fra olje- og gassektoren til en framvoksende grønn sektor. Det vil være en kombinasjon av å legge et reelt grunnlag for at den sektoren kan utvikle seg, og et sterkt politisk signal om hvor det politiske fokuset fra Stortinget vil ligge. Nettopp det forpliktende signalet kombinert med reelle rammevilkår som hjelper fram den næringen vi skal hjelpe fram, og den omprioriteringen det innebærer, er den typen hovedsignal som ikke bare norsk næringsliv, men norsk politikk trenger.

Liv Signe Navarsete (Sp) [13:03:08]: I forliket mellom dei fire partia, Framstegspartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre, er det gjort kutt i vegbudsjettet. Ein har kutta nesten 345 mill. kr til fornying, ein har kutta 30 mill. kr til turistvegar, og ein har kutta 55 mill. kr til E16 over Filefjell – ganske utruleg eigentleg i eit forlik der Framstegspartiet er med, med alt det dei lova før valet. Men dette vert berre småpengar mot kutta som Miljøpartiet Dei Grøne føreslår. Me veit at infrastruktur, vegbygging, er kanskje det viktigaste ein etterspør i Distrikts-Noreg. Kva vil representanten seie er dei viktigaste utslaga for norske regionar og deira utvikling av det kuttet på 3 mrd. kr i vegbudsjettet som Miljøpartiet Dei Grøne føreslår i sitt alternative budsjett?

Rasmus Hansson (MDG) [13:04:05]: For det første regner jeg med at Senterpartiet likevel er gråteferdig av lykke over totalbudsjettet til de blå, når man ser på den enorme økningen i veiinvesteringer som det budsjettet inneholder, som er langt høyere enn økningen til f.eks. kollektivtransport.

Når det gjelder Miljøpartiet De Grønnes budsjett, gjør vi følgende: Vi kutter investeringer til nye, store veiprosjekter som det går an å kutte, bortsett fra det som det er inngått kontrakter om. Så flytter vi de midlene over til kollektivsatsing. For øvrig er det igjen forbausende mange milliarder i Miljøpartiet De Grønnes budsjett til vedlikehold, til sikring og til alle de tingene som gjør at samferdsel i Distrikts-Norge fortsatt kommer til å være en trygg og hensiktsmessig virksomhet.

Abid Q. Raja (V) [13:05:06]: Et av de mer fiffige grepene i Miljøpartiet De Grønnes budsjett er å budsjettere med et ekstra utbytte fra Statoil på 5 mrd. kr. Det er, så lenge staten ikke er eneeier i Statoil, ikke et vedtak Stortinget uten videre kan fatte, for å uttrykke meg forsiktig. Det er heller ikke slik at Statoil kan gi et ekstraordinært utbytte til den norske stat uten å gi tilsvarende utbytte til øvrige eiere. Det betyr i realiteten å tappe selskapet for 1,65 mrd. kr for å gi det i utbytte til øvrige aksjonærer, eller aksjespekulanter, som noen kaller det.

Spørsmålet er om det er god miljøpolitikk, og om det i det hele tatt er noe Miljøpartiet De Grønne har tenkt over. Har representanten Hansson gjort seg noen refleksjoner over hva en slik utbyttepolitikk vil gjøre med selskaper hvor staten er deleier, spesielt selskaper som er notert på de største internasjonale børsene? Hva vil det f.eks. gjøre med aksjekurs og dermed muligheten til å finansiere en betydelig del av vår felles velferd?

Rasmus Hansson (MDG) [13:06:05]: Jeg kan forsikre representanten Raja om at Miljøpartiet De Grønne har reflektert over dette, som er en ganske god illustrasjon på hvilken situasjon Norge har satt seg i ved å ha saltet ned veldig store deler av vår nasjonalformue, eller forvaltningen av den, gjennom et selskap som vi bare delvis styrer.

Det må likevel være mulig for en majoritetseier, overfor et selskap som forvalter viktige norske ressurser, å kunne bestemme seg for å ville hente inn økt utbytte. Det må også være mulig – som dette er en del av fra Miljøpartiet De Grønnes side – å skifte fokus fra å la Statoil beholde veldig store deler av sitt utbytte, mens Statkraft blir ribbet for det meste av sitt utbytte, til en motsatt strategi, hvor vi gir Statkraft store deler av sitt utbytte til videre investeringer, mens Statoil bidrar mer til felleskassa og til nye grønne investeringer.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Siv Jensen [13:07:35]: Finanskomiteens leder, Hans Olav Syversen, hadde funnet inspirasjon i gårsdagens salmesang på NRK. Da kan det selvfølgelig være fristende å sitere fra en av de gamle salmeslagerne: «Hver gledesstund du fikk på jord, betales må med sorg.» Så håper jeg selvfølgelig ikke at det er representativt for tilnærmingen til budsjettene fremover.

Jeg er glad for enigheten mellom samarbeidspartiene. Sammen har vi funnet løsninger som ivaretar verdier og prioriteringer til alle de fire partiene. Regjeringens budsjettforslag inneholdt klare satsinger på kunnskap, samferdsel, justissektoren og helse og omsorg. Dette er opprettholdt og til dels forsterket i budsjettenigheten. Det gir en historisk satsing på vei og bane. For første gang på flere tiår reduseres etterslepet i vedlikeholdet av riksveinettet. Vi får mer synlig politi, vi bygger nye fengselsplasser, og vi leier soningsplasser i andre land. Og vi skaper pasientenes helsetjeneste. Vi øker pasientbehandlingen, vi løfter rus og psykiatri, og ikke minst fornyer vi helsetjenesten både ved å ta i bruk mer av den ledige kapasiteten i offentlig og privat helsevesen og ved å innføre fritt behandlingsvalg.

Samarbeidspartiene fikk igjennom mange av sine krav i avtalen de inngikk med regjeringen. Samtidig har stortingsbehandlingen gitt Stortinget reell mulighet til å sette sitt preg på det endelige budsjettet. Det har ikke vært tilfellet de siste åtte rød-grønne årene, da budsjettene i realiteten var bestemt ved fremleggelse i Stortinget. Behandlingen i Stortinget har også vist oss klare alternativer: regjeringens forslag om lavere skatter og avgifter for å legge til rette for omstilling av næringslivet eller Arbeiderpartiets budsjett, med en kraftig økning i skatte- og avgiftsnivået i en situasjon med økende usikkerhet i norsk økonomi.

Det er nå flertall for et godt budsjett for 2015. Det trenger vi i en situasjon der norsk økonomi igjen møter utfordringer. Mange land i euroområdet sliter fortsatt med lav økonomisk aktivitet og høy ledighet etter finanskrisen. Det berører også oss. Det har likevel gått ganske bra i norsk økonomi. Sysselsettingen vokser, og arbeidsledigheten er lav. Veksten i fastlandsøkonomien fortsatte i tredje kvartal i år, og i et litt høyere tempo enn vi la til grunn i nasjonalbudsjettet for 2015.

Samtidig blir utfordringene tydeligere. Vi har lenge visst at medvinden fra oljesektoren etter hvert ville snu. Nå er vi der. I budsjettet anslår vi en klar nedgang i oljeinvesteringene allerede neste år. Nivået kan likevel bli høyere enn i 2012 og kanskje gå litt opp igjen de påfølgende årene. Usikkerheten har imidlertid økt de siste månedene. Oljeprisen har falt, nedgangen har fortsatt, og prisen er etter møtet i OPEC på torsdag nå under 70 dollar per fat. Fallet i oljeprisen til dagens nivå reduserer Norges inntekter med over 70 mrd. kr neste år. Mye av tapet bæres av staten. Lavere oljepris kan imidlertid også føre til at etterspørselen fra petroleumsnæringen avtar raskere enn anslått. Vi vet at det vil kreve omstillinger.

Selv om kronen har svekket seg de siste to årene, er kostnadsnivået i Norge fortsatt høyt. Det vil gjøre det vanskeligere for oss å hevde oss i nye markeder med tøffere konkurranse. Vårt svar på denne utfordringen er å støtte opp under arbeidstilbud og produktivitet. Budsjettet vi diskuterer i dag, gjør nettopp det. Regjeringen satser på å styrke arbeidslinjen og på investeringer i kunnskap og samferdsel. Det er med på å legge til rette for vekst i økonomien.

Budsjettet stimulerer etterspørselen etter varer, tjenester og arbeidskraft også på kort sikt. Derfor er jeg tilfreds med at det er flertall for store deler av regjeringens forslag til skatte- og avgiftslettelser. Situasjonen i økonomien tilsier at nye, store skatteregninger for bedrifter og enkeltpersoner er feil medisin. I tillegg til et godt budsjett har vi andre buffere hvis utviklingen på kort sikt blir svakere.

Pensjonsfondet skjermer budsjettet fra svingninger i bl.a. oljeprisen. Pengepolitikken kan reagere raskt når utsiktene for økonomien endres. Vi har også erfaring for at valutakursen kan påvirkes av ny informasjon om de økonomiske utsiktene. Dette har vi også sett de siste par månedene, da kronen gjennomgående har svekket seg. Dette er et eksempel på at markedene kan dempe de støtene vi utsettes for. Bankene er blitt mer solide de siste årene. Da kan de også lettere møte uforutsette hendelser.

De tilpasninger som bedrifter, husholdninger og arbeidstakere gjør i markedene, er de viktigste forsvarslinjene vi har. Vi kan likevel ikke utelukke at det kan bli riktig med aktive tiltak fra vår side senere. Regjeringen følger derfor utviklingen nøye.

I budsjettet foreslår vi å øke bruken av oljepenger med 17 mrd. kr. Opposisjonen er bekymret for at regjeringen bruker for mye oljepenger. Arbeiderpartiet legger opp til å øke bruken av oljeinntekter med 15 mrd. kr, mot våre 17 mrd. kr. Denne forskjellen er med respekt å melde svært liten og har nok større retorisk enn reell økonomisk effekt. Forskjellen, derimot, handler om hvordan vi bruker pengene. La meg minne om intensjonen da handlingsregelen ble innført. Da skulle man primært bruke oljepenger i økonomien på vekstfremmende tiltak, på skattelettelser, på investeringer i infrastruktur, forskning og utdanning. Det gjør denne regjeringen.

Utgiftsveksten sier noe om finansieringsbehovet fremover, og den er langt sterkere i Arbeiderpartiets budsjett, der det er forslag som vil kreve at mer arbeidskraft må flyttes fra konkurranseutsatt sektor til en enda større, oljefinansiert offentlig sektor. Det er ikke noe Norge trenger i dagens situasjon.

I en tid hvor vi står foran store omstillinger, er det viktig å legge mer vekt på hvordan pengene brukes. Ikke minst har skattesystemet mye å si for hvordan folk flest og norsk næringsliv bruker sine krefter. Endringene som regjeringen foreslår i formuesskatten, vil stimulere til økt sparing. De vil vri norsk kapital fra eiendom mot arbeidsplasser og styrke norske gründeres og eieres mulighet til å satse. Til neste år vil også færre personer betale toppskatt, fordi innslagspunktet økes, og det vil gjøre arbeid mer lønnsomt.

Vi er også opptatt av å redusere skatter og avgifter for den alminnelige mann og kvinne i gata, rett og slett fordi det er riktig å la folk få beholde mer av egne inntekter. Økt minstefradrag for lønn, trygd og pensjon vil bety at folk flest får mer å rutte med. Studenter og andre med lav arbeidsinntekt vil ha glede av at frikortgrensen økes til 50 000 kr. Lettelser i bilavgiftene er også noe vanlige folk vil nyte godt av, mens lavere avgifter på lastebiler vil være et viktig bidrag til transportnæringens konkurransekraft.

I enigheten med Venstre og Kristelig Folkeparti tar vi et nytt skritt i retning av grønne skatter. Det blir bl.a. billigere å kjøpe miljøvennlig bil og fylle grønt på tanken neste år. Samtidig må vi erkjenne at anslagene for statens inntekter fra miljøavgifter er usikre, særlig fra helt nye avgifter, og kanskje særlig i innføringsåret. Som jeg tidligere har skrevet i svar på budsjettspørsmål fra Venstre og Kristelig Folkeparti, er det vanskelig å anslå hvor mye omsetningen av bæreposer vil reduseres som følge av at prisen øker. Jeg vil derfor legge vekt på å utforme avgiften enkelt, slik at den ikke skaper unødige vanskeligheter for næringen eller privatpersoner. Jeg vil orientere Stortinget om avgiften i revidert nasjonalbudsjett.

Det er flertall for 5,2 mrd. kr i skatte- og avgiftslettelser. Med det blir de samlede lettelsene siden denne regjeringen overtok, på 12,5 mrd. kr. For oss er skatte- og avgiftspolitikken en viktig del av arbeidet med å øke konkurransekraften for norske arbeidsplasser.

Vi har startet det arbeidet vi lovet velgerne. Vi dreier innsatsen mot tiltak som støtter opp under omstilling, vekst og effektiv ressursbruk. Vi senker skatter og avgifter, og vi styrker innsatsen overfor dem som trenger det mest, uavhengig av om de mottar trygd eller er i arbeid. Vi løfter frem samferdsel, helse, justis, utdanning og forskning. Slik ruster vi Norge for fremtiden.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marianne Marthinsen (A) [13:17:23]: I Arbeiderpartiet er vi grunnleggende sett positive til å bruke avgifter for å få til mer miljøvennlig atferd, men vi mener også at det å introdusere nye avgifter skal gjøres skånsomt, fordi avgifter rammer alle likt, selv om man har ulike inntekter.

Jeg registrerer at regjeringen må ha en annen tilnærming til dette, her har førsteprioritet vært store skattekutt til dem som har mye fra før. Det har medført store inntektstap for staten og dermed så store kutt at regjeringen ikke fikk flertall for det i Stortinget. Dermed ble resultatet store avgiftsøkninger i siste time for å redde budsjettet. Det må jo være et uttrykk for manglende evne til styring og prioritering når man ender opp med å innføre en avgift som ingen egentlig helt vil vedkjenne seg, for å kompensere for disse skattekuttene.

Vil regjeringen også i framtiden delfinansiere skattekutt til dem som har mye, ved å introdusere nye rent fiskale avgifter?

Statsråd Siv Jensen [13:18:31]: Jeg mener representanten Marthinsen tar helt feil i sin tilnærming gjennom dette spørsmålet.

Regjeringens førsteprioritet er ikke formuesskatten, men det er helheten i budsjettet. Det handler om å legge til rette for mer vekst og verdiskaping i et næringsliv som nå trenger mer offensive rammebetingelser for å styrke sin konkurranseevne. Det gjør regjeringen både gjennom skattereduksjoner, gjennom samferdselstiltak, gjennom forskning, gjennom kunnskap, gjennom innovasjon, som samlet sett er virkemidler og tiltak som et næringsliv i omstilling har behov for. Da blir det litt hult for meg når Arbeiderpartiets tilnærming fremstår veldig rørende i forhold til næringslivet, men samlet sett skjerper skattene i sitt alternative budsjett med 14 mrd. kr. Det er ikke et bidrag til økt omstillingsevne for norsk næringsliv, det er ikke et bidrag til å gjøre norsk næringsliv mer konkurransedyktig. Jeg vil mene at i den tiden vi nå er inne i, burde Arbeiderpartiet bekymre seg litt mer for det, fremfor å reversere skattelettelser, som de kaller det, tilbake til 2013-nivå. Det å gå tilbake til fortiden i en tid da vi trenger å se fremover, synes jeg er ganske oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet ser seg fornøyd og tilfreds med.

Marianne Marthinsen (A) [13:19:48]: Jeg registrerer at finansministeren ikke svarer på spørsmålet og heller vil snakke om Arbeiderpartiets opplegg, så jeg prøver igjen – på en litt annen måte.

Jeg registrerte at finansministeren snakket om mannen i gata i sitt innlegg. Det finnes 1,4 millioner nordmenn som tjener mellom 300 000 kr og 500 000 kr – jeg vil anta at dette er mannen i gata som finansministeren refererer til. Hvis de ikke har formue, får de i snitt et skattekutt på ca. 400 kr i året. For en familie med barn i barnehagen er de pengene fort borte med den økningen man legger opp til. Jeg vet ikke om finansministeren husker den familien som TV 2 besøkte den dagen budsjettet ble lagt fram, som hadde stemt på Fremskrittspartiet i håp om skattekutt, men som endte opp med å gå i minus når barnehageregningen var betalt. Så det er altså disse som skal betale når landets 0,1 pst. rikeste får 30 pst. av den største enkeltsatsingen, som er kutt i formuesskatt.

Jeg lurer på hva årsaken er til at finansministeren har gått bort fra løftene om skattekutt for folk flest, mannen i gata, og nå har som viktigste prioritering å kutte skattene til dem som har mest fra før.

Statsråd Siv Jensen [13:10:57]: Regjeringen gjør jo flere grep i budsjettet for neste år sammen med samarbeidspartiene. Vi gir lettelser til næringslivet og til helt vanlige folk, både gjennom skatt og gjennom avgifter. Og denne familien som Marianne Marthinsen åpenbart har sett på tv, ville jo ikke blitt noe mer fornøyd med den skatteregningen som Arbeiderpartiet hadde tenkt å sende dem neste år, på over 14 mrd. kr. Sannheten er at dette er et budsjett som gir lettelser, samtidig som vi styrker veibevilgningene, vi styrker helsebudsjettet, vi styrker justisbudsjettet, slik at vi får et tryggere samfunn neste år, vi sørger for at barna våre får bedre lærere og en bedre skole å gå til. Jeg mener at summen av det trekker oss i retning av et enda bedre samfunn – både neste år og i årene som kommer.

Så har jeg sagt at vi nå, knyttet til avgiften på poser, skal gå grundig igjennom den fra Finansdepartementet side, finne en egnet innretning på det og komme tilbake til det før innførselstidspunktet 15. mars.

Hans Olav Syversen (KrF) [13:22:16]: Jeg takker for hilsenen om at hver gledesstund du har på jord, betales nå med smerte, som Bjørnson har skrevet det. Jeg kan jo hilse tilbake: «Hør hvor det stormer der ute. Her er det fredfullt og tyst.» Så vi har det ganske bra, men jeg er glad for at finansministeren er glad i både diktere og salmer.

Men: Finansministeren ba oss se framover, og det gjør jeg gjerne. I morgen legges det fram et viktig utvalgsarbeid av Scheel-utvalget. Hvis en skal tro de lekkasjene som er kommet, ligger det an til betydelige forslag til endringer, bl.a. skal eiendomsbeskatningen økes. Det er mange fagøkonomer som er på det sporet.

Mitt spørsmål til finansministeren er om regjeringen nå har et signal å gi om hva den mener om dette?

Statsråd Siv Jensen [13:23:17]: Jeg er veldig glad for at det er både «fredfullt og tyst» mellom de fire samarbeidspartiene. Måtte det fortsette slik.

Når det gjelder Scheel-utvalget, tror jeg man skal vente med å gjøre seg opp en mening om det før man kjenner rapportens innhold. Den kommer i morgen. Jeg gleder meg til å motta den, men jeg tror vi alle sammen skal være opptatt av hvordan vi tilnærmer oss utfordringene knyttet til å få et mer konkurransedyktig skattesystem i fremtiden.

Utvalget kommer helt sikkert til å peke på mange ulike muligheter og utfordringer. Så kan det hende at rapporten ikke er uttømmende, og at det er behov for å gjøre nye utredninger – hva vet jeg. Men jeg tror uansett at vi skal ha en bred tilnærming, en grundig tilnærming, en god høringsprosess og ikke minst et tett samarbeid med Stortinget for å ende opp med det som bør være målet, nemlig å få et best og mest mulig konkurransedyktig skattesystem som gjør at vårt næringsliv står seg i konkurransen med sine omgivelser.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [13:24:25]: Det har vært sterke reportasjer på NRK om svikt i eldreomsorgen med helt konkrete historier om enkeltpersoner.

Fremskrittspartiets tydeligste løfte i valgkampen var en statlig finansiering av eldreomsorgen. Det har endt opp i et utredningsprosjekt om et forsøk med statlig finansiering. Det er altså lagt i skuffen. Det er en enorm skattesvikt i kommunene akkurat nå. Fallet kan fort bli 3 mrd. kr i skattesvikt i år. Det er store tall. Hva er konsekvensen av de tallene? Jo, det kommer til å bli kutt i pleie- og omsorgstjenesten rundt omkring i hele landet. Sykehjemsavdelinger kommer til å bli lagt ned, tilbudet til mange av de pleietrengende kommer til å bli dårligere – ikke bedre – og her står vi og har mulighet til å gjøre noe med det.

I 2004 bevilget Stortinget mer penger da det var skattesvikt. Vil denne regjeringen ta initiativ til at vi gjør det samme, sånn at de som nå blir berørt, ikke skal få kutt i sine tilbud, men skal få et bedre tilbud?

Statsråd Siv Jensen [13:25:36]: Jeg har også sett innslagene som NRK hadde både i går og i dag, knyttet til en del utfordringer med eldreomsorgen ute i landets kommuner. Det viser jo med all mulig tydelighet hvorfor det er viktig å styrke kompetansen rundt omkring i landets kommuner, som tross alt har hovedansvaret for å gi god omsorg til mennesker som har behov for det. Derfor er det jo så viktig at regjeringen og flertallet i denne salen nå styrker kommuneøkonomien samlet sett ganske betydelig neste år, for det gjør det mulig for kommunene å innfri primæroppgavene sine, som bl.a. handler om omsorg.

Så har jo selvfølgelig også Fremskrittspartiet vært opptatt av å få på plass en statlig finansiering av dette. Regjeringen har levert på en styrket satsing på deler av det statlige bidraget. I tillegg skal vi nå gjennomføre et prøveprosjekt som gjør at vi kan «benchmarke» den eksisterende modellen med en ny, og det gjør det mulig for oss å kunne tenke nytt i fremtiden.

Terje Breivik (V) [13:26:46]: Venstre har gjeve regjeringa honnør for å ha ein eigen EU-minister. Diverre har det så langt ført til at me har ei regjering som iallfall tilsynelatande lèt etter seg eit inntrykk av å vera meir opptekne av å vareta EU sine interesser overfor Noreg enn Noreg sine interesser overfor EU. Det er nesten ikkje ei einaste sak som ikkje må ESA-notifiserast. I dag vedtek me t.d. at det skal innførast fritak frå vegbruksavgift for biodiesel som oppfyller EU sine berekraftskriterium, frå 1. juli. Grunnen til at det ikkje kan innførast før, er ifølgje regjeringa den same ESA-iveren.

Eg har to spørsmål til finansministeren: Kvifor meiner regjeringa det er nødvendig å notifisera ei ordning Noreg har hatt i mange år, fritak frå vegbruksavgift for biodiesel, som me hadde fram til 2010, spesielt med tanke på at det ikkje var notifisert før, og at me har fritak på høginnblanda bioetanol som ESA aldri har brydd seg om? Og kan finansministeren garantera at regjeringa vil notifisera ordninga så raskt at det vil vera mogleg å innføra fritaket frå 1. juli, slik Stortinget føreset?

Statsråd Siv Jensen [13:27:52]: La meg først få lov å understreke at denne regjeringens fremste mål er å sikre norske interesser i alt vi foretar oss, enten det er i relasjon til EU eller det er i relasjon til andre deler av verden. Men så er det altså slik at en del av de endringene som man fatter vedtak om å gjennomføre, krever notifisering. Jeg kan forsikre representanten Breivik om at regjeringen legger alt trykk inn på å gjøre gode forberedelser for å sikre at flesteparten av disse ordningene går gjennom. Det betyr selvfølgelig også at vi legger trykk på å kunne realisere dette i tråd med de forutsetninger som ligger fra Stortingets side.

Snorre Serigstad Valen (SV) [13:28:43]: Det var nok mange fremskrittspartivelgere som ble overrasket da finansminister Siv Jensen prioriterte det å kutte i formuesskatten til de aller rikeste så høyt i to år på rad, og spesielt med tanke på at mye av inndekningen skjer ved svært usosiale kutt som rammer veldig mange mennesker: alt fra kutt i bilordningen til trygdede til kutt i tilrettelegging for rekruttering av dem med nedsatt arbeidsevne, kutt i stønaden til barnetilsyn for enslige forsørgere, kutt i hjelpemidler for bedring av funksjonsevnen, kutt i stønad til barnetilsyn for mottakere av etterlattepensjon og kuttene i barnetillegget, som lever videre i en litt annen form i budsjettforliket.

Hva vil finansminister Siv Jensen si til dem som er skuffet over Fremskrittspartiets budsjett, som stemte Fremskrittspartiet, men som nå rammes av ett eller flere av disse urettferdige kuttene?

Statsråd Siv Jensen [13:29:35]: La meg først si at grunnen til at denne regjeringen er opptatt av å redusere skattetrykket inn mot norsk næringsliv, handler jo om det som er aller, aller, aller viktigst for de fleste av oss, nemlig å ha en trygg og sikker jobb å gå til. Uten den er det lite behov for omfordeling for vi har da ikke de samme skatteinntektene i statskassen som vi kan bruke til omfordeling. Derfor tror jeg at de rød-grønne snart må komme til en erkjennelse. Jeg har hørt tidligere innlegg her i dag hvor man snakker om at det er et økt kapitalbehov for norsk næringsliv. Men da er jo ikke svaret på det først å øke skatten, for så å si at vi skal gi tilskuddsordninger til de samme bedriftene som får utfordringer som følge av at man først øker skatten. For meg er det komplett ulogisk, og jeg mener helt oppriktig at vi må klare å gjøre flere ting samtidig, også når vi lager et budsjett. Vi må styrke grunnlaget for eksisterende og nye arbeidsplasser samtidig som vi øker overføringene til ulike grupper i samfunnet for å trygge velferdstilbudene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jonas Gahr Støre (A) [13:31:00]: Det er ikke i omtalen av utfordringene vårt land står overfor, at regjeringen og Arbeiderpartiet skiller lag.

Vi kan enes om at vi står foran en enda mer krevende tid i europeisk og internasjonal økonomi, som utfordrer bedriftene våre og oss alle som fellesskap når det gjelder krav til omstilling og fornyelse. Vi kan enes om at den teknologiske utviklingen bak det som kalles den nye industrialderen, vil bety både utfordringer og muligheter; vi møter automatisering og en ny organisering av både industri og tjenester. Vi kan enes om at Norge må handle i dag for å ruste oss til å møte utviklingstrekk som vi nå ser konturene av:

• Vi blir flere eldre i Norge, befolkningen vokser.

• Flere flytter til de større byene, og vi skal løse store infrastrukturoppgaver.

• Vi skal møte en voksende befolkning med å videreutvikle og forsterke velferdsstatens tilbud, både i kvalitet og i kvantitet.

Og – slik vi husker fra trontaledebatten, kan vi enes om at vi skal møte alt dette innenfor rammer som klimaet setter for oss. Norge skal både lede an og ta sin del av ansvaret for å hindre at klimaendringene ødelegger natur og livsgrunnlaget på jorden.

Det er i valg av retning for å møte denne fremtiden at vi skiller lag. Det er dette som kommer til uttrykk i forslaget til statsbudsjett som Høyre og Fremskrittspartiet la fram for snaut to måneder siden. Det er også retningen denne debatten bør handle om. Et statsbudsjett er fullt av saker og satsinger i norsk politikk som vi kan være enige om mange av oss. Regjeringen mener at den har fått for lite oppmerksomhet om det den kaller budsjettets sterke sider, som satsinger på samferdsel, skole, politi og forskning. Men her er det ikke store ulikheter partiene imellom når det kommer til satsing over budsjettet. Vi står langt på vei sammen om å prioritere disse viktige formålene, selv om vi på noen områder satser mer.

Et hovedskille går på hva vi bør løse sammen, investere i sammen, mobilisere for sammen – og hvor vi er best tjent med å løse oppgavene hver for oss, fra regjeringen uttrykt i forslag om privatisering og store skattekutt.

Regjeringen har de siste ukene tegnet et stadig mørkere fremtidsbilde, med et budskap om at dens økonomiske medisin er nødvendig for at det ikke skal gjøre alvorlig vondt senere. Svaret på utfordringene får vi nesten før spørsmålet er ferdig formulert: Det handler om å kutte skatt, den klart største satsingen både i budsjettforliket og i forslaget som ble lagt fram.

Regjeringen tegner et bilde av et samfunn der omstillingsevnen svikter i næringsliv, arbeidsliv og velferdsordninger, og der oppskriften på det som kalles fallende produktivitetsvekst, skal løses gjennom en kommisjon der partene i arbeidslivet for første gang holdes utenfor. Det er et uklokt valg. Og regjeringen gjennomfører endringer i arbeidsmiljølov som svekker og ikke styrker tilliten og evnen til å løse oppgaver sammen, som har vært så viktig for vårt samfunns utvikling.

Arbeiderpartiet har et annet utgangspunkt. Summen av de oppgavene vi skal løse, kan oppsummeres i ambisjonen om at vi sammen skal bygge landet.

Vi mener oppgavene vi skal løse, virkelig kaller på å mobilisere fellesskapet. Regjeringens forslag til skattekutt, der 50 pst. av lettelsene skal gå til de 5 pst. med mest fra før, er gal prioritering av den handlefriheten vi har i dette budsjettet. Vi mener vi kan få større effekt og større stimulans til bedrifter og samfunn ved å investere sammen – i infrastruktur, målrettet støtte til gründere og gode og prøvede ordninger til å støtte omstillinger og nysatsinger i innovative bedrifter.

Vi mener politikken bør slå ring rundt at Norge er et land med relativt små økonomiske forskjeller, og ta til oss de veldig klare budskapene fra alt fra OECD til IMF om at voksende ulikheter hemmer omstillingsevnen.

Vi mener at Norge har vist seg gode på omstilling – i bedriften, i sykehuset, i arbeidsmarkedet. Vi kan og må hele tiden strekke oss, men vi kan motivere oss til denne innsatsen ved å utnytte de sterke tradisjonene for samarbeid, tillit og samvirke som vi har utviklet over tiår – i trepartssamarbeidet i arbeidslivet like til det godt forankrede samarbeidet mellom ledelse og ansatte på den enkelte arbeidsplass.

Dette er noen av de kvalitetene FAFO-forskerne bak studien av den nordiske modellen trekker fram som forklaring på at nordiske land har hatt høyere sysselsetting, lavere ledighet, større teknologisk omstilling og bedre statsfinanser enn andre land.

Norge skal være et land med små forskjeller og store muligheter. Vårt forslag til statsbudsjett for 2015 gjenspeiler denne ambisjonen.

Arbeiderpartiet vil prioritere å gi kommunene rom til å løse sine oppgaver og sørge for mer penger til å videreutvikle skole, barnehage, helsetjenester og eldreomsorg – velferdstjenestene tett på folk. Antallet eldre øker fra 2020, det er i morgen i et planleggingsperspektiv. Det må også synes i kommunenes budsjetter. Det er viktig for velferden, og det er viktig for verdiskapingen og næringslivet i hele landet.

I vårt budsjettforslag har vi prioritert satsinger på tvers av politiske fagfelt, vi har sett virkemidler i sammenheng. Vi vil sørge for at vi prioriterer for vekst i hele landet ved å legge til rette for vekst og nye arbeidsplasser gjennom støtte til gründere og en aktiv næringspolitikk, med særlig satsing på marine næringer, reiseliv, landbruk, miljø-/klimateknologi, IKT, bioøkonomi og helseteknologi.

Vi vil sørge for at vi møter klimautfordringene og fremskynder overgangen til lavutslippssamfunnet, med en særlig prioritering av nødvendig vedlikehold av jernbanen, en storsatsing på kollektivtrafikk i byene og mer til sykkeltiltak, sammen med en dreining av avgiftene i grønnere retning og en styrking av miljøteknologiordningen i Innovasjon Norge.

Vi vil sørge for at vi støtter opp om menneskene som skal bygge landet, med en særlig satsing på fagarbeideren, flere læreplasser, oppdatering av utstyr og maskinparker på fagutdanningene, satsing på yrkesfaglærere, styrking av fagskolene og bedret adgang til å ta fagbrev – og ikke minst ved å sørge for et anstendig og trygt arbeidsliv.

Vi vil sørge for at vi i tillegg til å innfri vårt løfte til sykehusene gir folkehelsen et kraftig løft, gjennom styrket innsats for helse i barnehagen, på skolen og på arbeidsplassen, ved å gjeninnføre frukt og grønt i skolen, øremerke midler til skolehelsetjenesten og starte innføringen av én times daglig fysisk aktivitet i skolen – og ikke minst ved å ruste opp idrettsanlegg og legge til rette for at flere mennesker kan delta i friluftsliv.

Regjeringen prioriterte med sitt budsjett annerledes. Budsjettforslaget var tydelig i sin retning. Den har med budsjettforliket på noen områder beveget satsingen i retning det brede flertallet i Stortinget. Men tyngdeloven gjelder fortsatt: Det er Høyres hovedretning som ligger fast, skattekuttene til dem som har mest fra før, er fortsatt budsjettets klare hovedsatsing.

I valgkampen i fjor mente Høyre og Fremskrittspartiet at sju av ti oljekroner ble brukt feil. Det er uklart hvor mange av oljekronene som nå brukes riktig, om vi skulle følge regjeringens logikk. I budsjettet som skulle gi svar på hva regjeringen står for, ser vi snarere sviktende evne til å omprioritere stort annet enn å gi disse store skattekuttene til egne kjernevelgere.

Dette er velkjent Høyre-politikk, men vi har også fått noe nytt. Fra partiet som tidligere har omtalt seg selv som garantisten for en ansvarlig økonomisk politikk, har vi ved hver eneste tilgjengelige korsvei året rundt sett innhenting av oljepenger for å få satsingene til å gå opp – i dette budsjettet settes historisk rekord i innfasingen av oljepenger.

Så ser vi også med interesse at Høyre nå bryter sin egen høyst private «handlingsregel», ved at de offentlige utgiftene øker mer enn antatt vekst i økonomien.

Samtidig ser vi andre nye innslag, som at Fremskrittspartiet krever inn bompenger som aldri før, innfører poseavgifter og administrerer et bistandsbudsjett på 1 pst. av bruttonasjonalinntekt. Det siste kan vi for øvrig takke budsjettforliket med Kristelig Folkeparti for.

Jeg vil anerkjenne sentrumspartiene for å ha rettet opp åpenbare sosiale skjevheter i det opprinnelige forslaget, de har bremset deler av fremskrittspartipolitikken, og det vil vi støtte. Men igjen: Hovedretningen er likevel den samme.

Det er også kommet forbedringer innen klima og miljø, også det vil jeg anerkjenne Kristelig Folkeparti og Venstre for, Arbeiderpartiet kan støtte mye av dette. Men vi får kalle skiftet ved dets rette navn. Vi fikk først høre at forliket inneholdt 2 mrd. kr i grønt skatteskift. Men samme kveld som forliket var i havn, lærte vi at omfanget bare er 1 mrd. kr, ettersom alle synes enige om at den fader- og moderløse plastposeavgiften i realiteten er en ren fiskalavgift.

Klimaargumentasjonen har også noen andre klare svakheter. For å finne nok penger i budsjettet til å gi avgiftslette på bensin og diesel leverte forliket kutt i klimakvoter, som klima- og miljøvernministeren kaller urealistisk budsjettering. Dette er kvoter som kjøpes for at Norge skal overholde sine internasjonale forpliktelser. Det er penger som går til fattige land for å få stanset utslippsveksten globalt. Jeg legger til grunn at dette vil bli rettet opp i revidert nasjonalbudsjett om et halvt år.

Trontalen bar bud om vilje til å satse på klima, og jeg ga regjeringen honnør for det som ble sagt i den teksten.

Forslaget til statsbudsjett trakk derimot i motsatt retning – her var det forslag om

• å redusere avgiften på bensin og diesel

• å kutte i avgiften på snøscootere og motorsykler

• å kutte kraftig i skogvern, som de før valget lovet å styrke

• å kutte over 50 mill. kr til bygging av nye sykkelveier

• å flytte Transnova til Enova uten å følge på med ekstra penger

• en satsing på kollektivtrafikk som var utilstrekkelig

På toppen av dette fjernet finansministeren kapittelet om bærekraftig utvikling fra nasjonalbudsjettet, et kapittel som har blitt utarbeidet til hvert eneste nasjonalbudsjett siden 2007.

Så ser vi at Kristelig Folkeparti og Venstre, etter tre uker med intense forhandlinger, klarte å heve budsjettet til et mer anstendig nivå på klimaområdet, tettere på det som er flertallssynet her på Stortinget. Det burde borge for at regjeringen vender seg til det samme brede flertallet for å forsterke innsatsen for å nå målene satt i klimaforliket. Og det er her regjeringen også bør forankre Norges klimamål for 2030, som skal meldes inn i forkant av klimamøtet i Paris i 2015. Arbeiderpartiet er rede til å bidra til slike forlik, slik vi også er rede til å møtes til samtaler blant alle partier om morgendagens skattesystem, etter at vi har mottatt og studert innstillingen fra Scheel-utvalget, som kommer i morgen.

«Vi må se i øynene at norsk økonomi kommer til å møte andre og nye utfordringer de neste årene» sa finansminister Siv Jensen til Dagbladet nylig, og hun la til at vi må endre før det smerter for hardt. Statsministeren har sagt noe av det samme, når hun mener at nordmenn ikke tar inn over seg hvilke endringer fremtiden krever.

Jeg tror ikke det er slik. Jeg tror folk skjønner veldig godt at vi står foran utfordringer, og at det krever noe av oss alle – ikke bare fordi oljeprisen faller, men fordi vi lever i en verden i forandring.

Jeg tror folk skjønner det når bedrifter på Vestlandet må si opp ansatte. Da skjønner både de ansatte og bedriftseieren at det er alvor. Når rådmenn over hele landet legger fram forslag til kommunebudsjetter med trange rammer og kutt i viktige velferdstilbud, ser og erfarer folk hva dette dreier seg om. Når de ansatte i sykehusene skal løse alle sine oppgaver med bevilgninger langt under løftene og med stadig nye effektiviseringskrav, på toppen av det effektiviseringsarbeidet de gjør til daglig, ser folk hva dette dreier seg om. Når de ansatte i eldreomsorgen skal løse oppgaver innen trange rammer, mens de vet at om bare noen få år øker antallet eldre betydelig, ser de hva dette dreier seg om. Og når folk flest ser stadig flere tegn på klimaendringer, både i Norge og i omverdenen, skjønner vi alle at vi står overfor enorme utfordringer.

De politiske skillene i vårt land handler ikke om hvilke utfordringer vi ser ligger foran oss, men om hvordan vi tenker å møte dem. Det handler om retningsvalg, om hva vi inviterer folk med på, om hvordan vi fordeler byrder, og hvordan vi satser sammen.

Regjeringen har valgt sin strategi, på mange områder i strid med ekspertenes råd, i strid med folkemeningen og i strid med det vi mener er riktig for å ta landet i en annen retning.

I Arbeiderpartiet vil vi bruke de store pengene på de store oppgavene. Det er gjennom sterke fellesskap og små forskjeller vi best møter utfordringene vi står overfor. Derfor sier vi nei til de store skattekuttene til dem som har mest fra før, og ja til satsing på klima, kollektivtrafikk, velferd i kommunene – og en kraftig satsing på å bygge landet for fremtiden, med støtte til landets gründere og bedrifter og ikke minst dem som faktisk skal bygge landet: dette landets fagarbeidere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte, begrenset til seks replikker.

Trond Helleland (H) [13:44:42]: Det er litt vanskelig å få tak på hva representanten Gahr Støre egentlig vil. På den ene siden snakker han om at det er store behov, det er trange rammer, det skulle vært økt mer. På den andre siden kritiserer han regjeringen for at den har brukt for mye oljepenger. Arbeiderpartiet har i sitt alternative budsjett tatt alle skattelettelsene og gjort dem om til skatteøkninger, og samtidig sørget for å pumpe mer inn i offentlige budsjetter. Det betyr at den underliggende utgiftsveksten går opp fra 2,3 pst. til 3 pst. neste år, med Arbeiderpartiets opplegg.

Mener Jonas Gahr Støre at det er riktig at det offentlige skal øke sine utgifter kraftig mye mer enn det en forventer at økningen i fastlandsøkonomien skal være?

Jonas Gahr Støre (A) [13:45:32]: Jeg har jo notert at Høyre synes det er greit. Jeg har aldri hatt noe problem med det – hvis det er riktig og strategisk investert, hvis det får ned forskjellene, får opp aktiviteten, stimulerer til forskning, stimulerer bedriftene, da er det en klok anvendelse av penger. Høyre har tviholdt på at dette er en handlingsregel, at det ikke skal vokse mer, og når de for første gang kommer i regjering med det partiet som deler denne ambisjonen, skjer faktisk det.

Til det at det er uklart hva jeg egentlig vil: Jeg pleier ikke å oppleve at folk har problemer med å forstå det. Jeg er for et statsbudsjett som bidrar til aktivitet, bidrar til å jevne ut forskjeller, bidrar til å løse de oppgavene vi har foran oss. Det er ikke noe mål for oss at utgiftsveksten skal ligge akkurat litt over eller akkurat litt under grensen for veksten i økonomien. Målet vårt er at vi treffer godt i forhold til de behovene vi har, og de oppgavene vi skal løse.

Trond Helleland (H) [13:46:20]: Retorikken er sånn at denne regjeringen gir skattekutt til dem som har mest fra før. Det hadde Gahr Støre flere sitater om i sitt innlegg. Det var et veldig godt sitat i E24 den 7. oktober 2014, dagen før statsbudsjettet ble lagt fram:

«Formuen min består ikke av penger. Jeg er medeier i en familiebedrift, Sinkaberg-Hansen AS, som driver med oppdrett og foredling av laks. Min formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettesmærer, flere kilometer tau og laks i mærder og kar. Kort sagt arbeidsplassen til 170 mennesker,» sier hun.

«Hun» er da Lisbeth Berg-Hansen, som er arbeiderpartimedlem av finanskomiteen. Deler representanten Gahr Støre hennes syn på at formuesskatten er en skatt som ikke først og fremst handler om penger, men om muligheten til å investere i og utvikle norskeide bedrifter?

Jonas Gahr Støre (A) [13:47:17]: Siden representanten nevner en medrepresentant, vil jeg si at denne medrepresentanten er en av dem som gjør meg stolt av å være medlem av Arbeiderpartiet, nemlig at hun har klart å kombinere meget innovativ satsing på å utvikle dette landets ressurser med å være engasjert i politikk og å være et samfunnsengasjert menneske. Hun har påpekt sider ved formuesskatten som jeg mener vi absolutt bør debattere. Vi har aldri ment at denne skatten er perfekt. Hun har også sittet i et parti og stemt for og vært med på opplegg som har formuesskatten inne fordi vi trenger den til å finansiere utvikling, også i de deler av landet hvor denne bedriften ligger, og til å utdanne de folkene som kan jobbe på det anlegget denne bedriften utvikler. Jeg har møtt en del av de elevene som har fått sin mulighet, nemlig fordi fellesskapet og kommunen har kunnet satse. En av grunnene til at de har kunnet satse, er at vi har offentlige finanser til å finansiere de velferdstjenestene som er nødvendige for at vi har et innovativt næringsliv.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:48:26]: Jeg skal stille spørsmålet til representanten Jonas Gahr Støre på følgende måte: Det kan se ut til at i det alternative budsjettet til Arbeiderpartiet har man nærmest gjort det til en sport at alt som den nåværende regjeringen har fått til hittil når det gjelder skatte- og avgiftsopplegg, skal man nulle ut – med ett unntak. Og det ene unntaket er arveavgiften. Den har Arbeiderpartiet videreført i sitt alternative budsjett, og godt er det. Det er veldig smart. Men når det gjelder de retoriske poengene som representanten fra Arbeiderpartiet alltid kommer med, vil jeg stille følgende spørsmål, som jeg regner med å få et kort og konsist svar på: Hvem er det som mest nyter godt av endringene i arveavgiften? Når arveavgiften blir fjernet, hvem får mest igjen ved arv – er det de med høy formue, eller er det de med lav formue?

Jonas Gahr Støre (A) [13:49:23]: Vi så at slik arveavgiften sto, var det en avgift som ikke traff spesielt godt. Vi reduserte antall nordmenn som ble berørt av denne avgiften, ved å øke bunnfradraget år for år. Vi så at de som hadde størst formue, som gikk i arv, slapp arveavgiften, og at den traff en rekke mennesker som arvet et hus eller en hytte. Det var ikke det som var meningen med innretningen.

Samtidig har vi merket oss at økonomene på Handelshøyskolen sier at hvis vi fjerner arveavgiften og formuesskatten, slik representanten er for, vil det være ett land igjen i Vesten som har gunstigere beskatning av formue enn Norge. Dit bør ikke Norge komme. Derfor mener vi at fremtidens skatteopplegg bør sørge for at de med sterkest skuldre, tar de største byrdene, at arv er et tema som vi på en eller annen måte bør adressere, men at den arveavgiften som sto igjen, slik det var i 2013–2014, ikke var den best egnede måten å gjøre det på.

Knut Arild Hareide (KrF) [13:50:33]: Både representanten Jonas Gahr Støre og representanten Marianne Marthinsen nemner Scheel-utvalet, og Scheel-utvalet leverer i morgon.

VG skriv i dag på leiarplass:

«Vi trenger en grundig og fordomsfri skattedebatt. Nå håper vi alle partier er seg sitt ansvar bevisst og våger å samle seg bak fremtidsrettede løsninger.»

Når det gjeld nettopp ein fordomsfri debatt, er mitt spørsmål til Arbeidarpartiet sin leiar: Ønskjer han å vere med på ein fordomsfri debatt? No seier han bl.a. at Arbeidarpartiet aldri har sagt at formuesskattlegginga er perfekt. Vil han vere villig til å tenkje nytt i eit eventuelt skatteforlik – òg når det gjeld dei standpunkta som Arbeidarpartiet har vore veldig skråsikre på i denne salen?

Jonas Gahr Støre (A) [13:51:29]: Svaret på det er ja. Vi håper på en fordomsfri debatt med sjel, for å si det i dobbelt forstand, at vi kan gå inn i det på en ordentlig måte, og at Scheel-utvalget gir oss argumentasjon og sammenheng til å se helheten. Fra tid til annen, med noen jevne mellomrom, har vi store forlik i denne sal om skatt. Det er gjort på en måte som er preget av klokskap, ved at vi kan enes om struktur, selv om vi kan ha noe ulikt syn på nivå.

Vi er interessert i å se hvordan regjeringen vil nærme seg dette temaet, om den vil se for seg en slik type bredt forlik, diskusjon i en bred krets. Da skal Arbeiderpartiet stille opp, og gjøre det fordomsfritt, fordi vi ønsker at skattesystemet skal være effektivt, forutsigbart, omfordelende og rettferdig, og at det stimulerer til at investeringer går i produktiv retning for landet vårt. Da trenger vi gjennomganger fra tid til annen, og vi får antakeligvis et godt grunnlag for det gjennom dyktige fagfolk som leverer sin innstilling i morgen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:52:37]: «Et anstendig, trygt arbeidsliv» er en god parole for Senterpartiet og Arbeiderpartiet. LO-kongressen vedtok den 7. mai 2013 et handlingsprogram som behandlet EØS-spørsmålet. Kongressen vedtok forslaget fra en enstemmig redaksjonskomité, og der heter det bl.a.:

«ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU regler. En slik forrang må avklares mellom EØS avtalens parter.»

Jeg er enig med representanten Gahr Støre, som sa at politikkens skillelinjer ikke er beskrivelsen av utfordringene, men hvordan vi tenker å løse dem.

Spørsmålet er slik: Er Arbeiderpartiets leder enig i at ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning gis forrang foran EU-regler?

Jonas Gahr Støre (A) [13:53:35]: Representanten vet at ordet «forrang» brukt i denne sammenhengen handler om hvordan domstolen vurderer ulike lover i forhold til hverandre.

Jeg viser også til EØS-utredningen, som den regjeringen som vi begge støttet, la fram, som viste at norsk arbeidsliv gjennom årene med EØS-avtalen har stått seg godt, at standardene våre gjennomgående er blitt opprettholdt på et høyt nivå, og at vi har hatt stor handlefrihet på dette området.

Jeg mener at ILO-konvensjonene, som er en annen type rettsregler enn direktiver som vedtas i EU, og som vi vedtar i en EØS-sammenheng, skal inspirere lovgivning i vårt område. Til nå har det også vært tilfellet for hovedtyngden av den lovgivningen som EU har vedtatt. Skulle det komme til alvorlige brudd på de prinsippene, mener jeg Norge må være rakrygget og stå opp mot det hvis det er i strid med det som er norske interesser. Det har vi anledning til. Til nå har det ikke vist seg nødvendig.

Ola Elvestuen (V) [13:54:45]: Er det én ting regjeringsskiftet i fjor høst har bidratt til, så er det et taktskifte i den norske klimapolitikken. For å nå målene fram mot 2020 nevner representanten Gahr Støre i sitt innlegg at Arbeiderpartiet går inn for nødvendig vedlikeholdssatsing på norsk jernbane, satsing på kollektivtrafikk i de store byene, satsing på sykkel, dreining av skatter og avgifter i miljøvennlig retning og styrking av miljøteknologiordningen. Alle er tiltak som gjennomføres i forliket mellom regjeringen, Kristelig Folkeparti og Venstre, i tillegg til at det i forliket er økte avgifter på flyreiser, det er økt elavgift, det er en dobling av det grønne fondet, det er en styrking av Enova – igjen – som det også har vært tidligere.

Representanten Gahr Støre sier at Arbeiderpartiet ønsker et klimaforlik og et nytt forlik for å nå målene i 2020. Hva er Gahr Støres konkrete forslag til tiltak Arbeiderpartiet ønsker å gjennomføre, som regjeringen og flertallet ikke ønsker, og som Arbeiderpartiet ønsker nå, men kanskje ikke har gått inn for tidligere?

Jonas Gahr Støre (A) [13:55:56]: Jeg vil gi ros til Venstre og Kristelig Folkeparti for å ha gjort et stort underskuddsbudsjett på klima- og miljøområdet til noe som nå er blitt mer anstendig – om jeg må få si det slik – selv om man på noen områder også kunne strukket seg noe lenger.

Det jeg har sagt om klimaforlik, er at vi har et klimaforlik fra 2007–2008 som samlet en gruppe partier her på Stortinget. Vi var flertallsregjering, behøvde ikke et klimaforlik, fikk et klimaforlik. Nå er det mindretallsregjering, som nøler med om de vil jobbe videre innenfor rammene av et klimaforlik, selv om de søker flertall med de to samarbeidspartiene.

Mitt poeng er at gjennomføringen av klimaforlikets mål mener vi bør møtes i den krets. Og når miljøvernministeren skal legge fram forslag om våre klimamål i Paris i 2015, vil det også være naturlig å gjøre det innenfor det som er klimaforlikets mål. Nå handler det ikke om å sette nye mål, men det handler om å enes om hvordan vi skal nå de målene vi har satt. Og det mener jeg vi bør søke i bred krets her i Stortinget, det vil være i tradisjon med de tidligere forlikene vi har hatt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trond Helleland (H) [13:57:18]: Norge er et land med samarbeidstradisjoner. Vi er et fredelig land, et land der politikken nyter høy tillit hos folk, og hvor den politiske polariseringen er lav. Dette er gode, fellesnorske verdier, som også danner bakgrunn for det budsjettet som i dag skal vedtas. Takk til Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet for konstruktive og gode forhandlinger, som har medført at alle partier har satt sitt stempel på budsjettet, samtidig som det er bred enighet om å videreføre hovedgrepene i budsjettet, historisk satsing på samferdsel, skole, helse og justis.

Høyre og de andre borgerlige partiene vant valget i fjor. Vi vant fordi vi pekte på utfordringer som Norge står overfor, og fordi vi ga svar som folk har tillit til. Vi vant fordi vi var enige om å ruste Norge for framtiden gjennom å løse viktige oppgaver i dag i fellesskap. Derfor hadde vi et klart alternativ til den rød-grønne regjeringen, basert på vår samarbeidsavtale fra forhandlingene i Nydalen. Dette ligger til grunn for den budsjettavtalen som regjeringspartiene har inngått med Kristelig Folkeparti og Venstre.

Noen har også pekt på at forhandlingene tok lang tid før det endelige resultatet ble presentert. Men til forskjell fra de siste åtte årene har vi hatt reelle forhandlinger i Stortinget. Regjeringen hadde fremmet sitt statsbudsjett, Kristelig Folkepartis og Venstres posisjoner var kjent, og gjennom media ble folk kjent med framdrift og prioriteringer.

Det er viktig for meg å understreke at vi lykkes med å komme fram til en enighet om neste års statsbudsjett fordi vi er fire partier som vil samarbeide. Vi har et felles verdisyn, vi er opptatt av å forenkle og fornye Norge. Vi er opptatt av å ha et sterkt og bærekraftig sosialt sikkerhetsnett. Vi skal styrke norsk næringsliv og skape trygge arbeidsplasser over hele landet, og vi skal sørge for at vi starter en helt nødvendig omstilling, fra en oljedrevet økonomi til en økonomi som kan møte en framtid der vi er mindre avhengige av inntektene fra petroleumssektoren. Mye av dette skal skje innenfor nye, grønne næringer. Statsbudsjettet og budsjettavtalen legger til rette for dette.

I oktober la regjeringen fram et budsjett som ruster Norge for årene framover, og som løser viktige utfordringer i dag. Samarbeidspartienes budsjettavtale ivaretar og forsterker viktige satsinger. Venstre og Kristelig Folkeparti har påvirket budsjettet på viktige områder. Samtidig ligger Høyres og Fremskrittspartiets hovedgrep fast.

Vi får en rekordstor satsing på kunnskapssamfunnet. Norge vil aldri bli billigst, men vi skal alltid ta mål av oss til å være best. Det forutsetter at vi har en skole der barna lærer enda mer, og en universitets- og høyskolesektor med flere miljøer i verdensklasse. Det forutsetter også at vi øker innsatsen på forskning. Dette budsjettet er et viktig skritt i å skape et sterkt kunnskapssamfunn.

Vi skal ha bedre kvalitet og flere pasientbehandlinger i helsetjenesten. Et trygt og kompetent helsevesen er en målsetting for enhver regjering. Folk skal oppleve at hjelpen er der når behovet er størst. Derfor skal vi skape pasientenes helsetjeneste. Det er viktig også for å møte en framtid der vi kommer til å leve lenger, hvor vi blir flere eldre, og hvor mange av oss – heldigvis – vil leve lenger også med sykdom. Derfor øker vi kvaliteten og reduserer ventetiden for å få behandling.

Vi skal ha en storstilt satsing på samferdselsinvesteringer og vedlikehold. Urbaniseringen vi opplever i dag, vil øke de nærmeste tiårene. Dette er positivt for miljøet, men innebærer også at vi må satse mer på jernbane og kollektivtransport for at folk skal komme raskt fram og trygt hjem. Samtidig skal vi ha bosetting og næringsaktivitet i hele landet. Regjeringens mål er derfor å øke investeringene i samferdsel utover Nasjonal transportplan og sørge for at vi er rustet for framtiden. Vårt budsjett betyr en betydelig satsing på og iverksetting av nye store prosjekter, men tar også bedre vare på det vi allerede har bygd. For første gang reduseres vedlikeholdsetterslepet på de statlige riksveiene. Satsingen gir innbyggerne økt trafikksikkerhet og bedre framkommelighet.

Vi har hatt mye debatt om formuesskatten, og vi har hatt mye debatt om konkurransekraft for norske arbeidsplasser. I mer enn 40 år har norsk olje- og gassindustri vært en bærebjelke for økonomisk vekst, sysselsetting og velferd i Norge. Når vi ser framover, er det likevel behov for å hindre en todeling av økonomien og sikre at vi har et konkurransedyktig næringsliv i landet når oljealderen går mot slutten. Derfor satser vi på skattelettelser, som er vekstfremmende, som bidrar til at norsk næringsliv kan klare seg bedre i framtiden.

Verden er i endring, og Norge er i endring. I noen perioder skjer endringene raskere, mer dramatisk og mer uventet enn i andre. Vi er i en slik periode nå. Da er det viktig å legge til rette både for et sterkt politi, flere politifolk i gatene og for å ha et godt og synlig politi.

Vi vil få et budsjett for 2015 som gjør hverdagen bedre, samtidig som vi får et budsjett som ruster Norge for framtiden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jonas Gahr Støre (A) [14:02:34]: Det er behov for et betydelig løft i helsetjenesten i årene som kommer. Vi blir flere, vi blir flere eldre, og det er en rivende teknologisk utvikling. Vi la fram en sykehusplan med opptrapping til nye 12 mrd. kr disse fire årene – 3 mrd. kr i året.

Før valget hadde velgerne grunn til å tro at også Høyre så behovene for økte ressurser i sykehusene. I Dagens Næringsliv 16. august 2013 fikk vi kritikk fra Høyre for at vår plan var for lite ambisiøs. På direkte spørsmål om veksten sa Bent Høie:

«Ja, den vil komme uansett hvilke partier som sitter i regjering, dersom man skal dekke opp for veksten, og det skal vi selvfølgelig.»

Han bekreftet at det ville bli større milliardvekst i sykehusene med Høyre enn med Arbeiderpartiet, og i tillegg skulle det frie behandlingsvalget behandles utenfor budsjettet.

Nå har vi fasiten. Høyres overbud var et overbud. De lovte 3 mrd. kr, bevilget 2 mrd. kr, og pengene til de private skal tas fra rammen, ikke i tillegg.

Kan representanten Helleland forklare hvorfor de ikke følger opp det de så presist lovte velgerne?

Trond Helleland (H) [14:03:34]: Det er godt at representanten Gahr Støre refererer økningen i helsebudsjettet, som er betydelig – 2 mrd. kr ekstra til sykehusene. Samtidig vet vi at helseministeren nå jobber på spreng med en nasjonal sykehusplan, som blir et veldig viktig dokument for å komme videre med å gi pasientene en bedre helsetjeneste.

Vi har satt inn en rekke tiltak for å bedre pasientenes mulighet til å velge tjenester. Det blir satset på dette i neste års budsjett. Innenfor rus og psykiatri er det en god opptrapping. Jeg mener at vi er på riktig vei når det gjelder opptrapping i helsevesenet. At Arbeiderpartiet klarer å hive på en milliard kroner ekstra når de tar inn 10–12 mrd. kr i skatteøkninger, er ikke så veldig imponerende. Når vi samtidig vet at dette finansieres gjennom å fjerne absolutt alle skattelettelser som skal bidra til den veksten som trengs for et godt helsevesen, er jeg ikke så veldig imponert over den satsingen.

Jonas Gahr Støre (A) [14:04:30]: Jeg skjønner at representanten Helleland ikke er imponert. Han lovte mer enn 3 mrd. kr, bevilget mindre enn 2 mrd. kr – det regnestykket står.

Så til et annet spørsmål om dette forliket. På klimaområdet gjøres et omfattende kutt – 306 mill. kr til kjøp av klimakvoter – i strid med et av de bidragene vi kan og bør gi til det internasjonale klimaarbeidet. Klima- og miljøministeren, som sitter i salen nå – spørsmålet er ikke til henne – har sagt at en slik reduksjon ikke vil være i samsvar med realistisk budsjettering og varsler at man må komme tilbake senere i 2015 for å gjøre noe med dette. Er parlamentarisk leder i Høyre enig? Han var en av sjefforhandlerne ved dette forliket – er han enig med sin egen statsråd om at dette var urealistisk budsjettering?

Trond Helleland (H) [14:05:19]: Vi foretar ikke urealistisk budsjettering når vi sitter og lager et budsjettforlik. Det som er sikkert, er at Norge skal oppfylle de klimakvotekjøpeavtalene vi har inngått, og vi skal fylle på for å få det i orden dersom det skulle være for lite. Vi mener at det som nå ligger inne, er realistisk sett i forhold til de forpliktelsene Norge har påtatt seg. Vi kan godt gå inn for dette.

Vi vet at flere andre partier også ønsker å kutte i klimakvotekjøpet gjennom sine alternative budsjetter. Klimakvotekjøpene skal ivaretas på en god måte, og det er jeg sikker på at denne regjeringen vil bidra til.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:06:11]: Med budsjettforlikets ekstra 207 mill. kr til barnehageutbygging, som kommer i tillegg til de 100 mill. kr som regjeringen foreslo, skal det ifølge tall fra Kunnskapsdepartementet bygges 3 400 nye barnehageplasser. Kristelig Folkeparti er veldig glad for at forliket gir grunnlag for en videre kraftig utbygging av barnehagesektoren, og at flere ettåringer får tilbud om barnehageplass. Det gir flere barnefamilier en bedre situasjon og en enklere hverdag.

Men hvordan vil Høyre og regjeringen sikre at barnehagekøene med dette reduseres – at disse pengene faktisk går til barnehagesektoren og til utbygging av flere barnehageplasser – slik at foreldre til ettåringer faktisk opplever at de nå i større grad får barnehageplass når de trenger det?

Trond Helleland (H) [14:07:11]: Jeg er veldig glad for enigheten vi fant fram til med Kristelig Folkeparti og Venstre også på dette området. Det er en viktig styrking av barnehagesektoren det nå legges opp til. Jeg har – antakeligvis i likhet med representanten Bekkevold, som jeg hadde gleden av å sitte sammen med i kommunalkomiteen i forrige periode – betydelig tro på kommunenes evne til å prioritere de frie midlene. Der det er behov for barnehageplasser, er jeg rimelig trygg på at de midlene vil bli brukt til å bygge barnehageplasser sånn at vi får redusert køene.

Et viktig element i dette er at vi også ønsker et mer fleksibelt opptak, at det legges til rette for at barn kan starte i barnehagen uavhengig av når de er født på året og når de har behov for barnehageplass. Dette forliket, denne enigheten, vil bidra til det. Så vet vi at i noen kommuner er det overkapasitet av barnehager. Derfor ville det være feil å komme med en direkte øremerking av midlene. Det riktige må være at kommunene bruker sitt sunne vett og bygger ut barnehageplasser i takt med behovet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:08:24]: Å skape verdier og fordele verdier har vært nøkkelord for å sikre et Samholds-Norge. Dette utfordres nå kraftig på to måter – punkt 1: lavere oljepris kombinert med at oljeavhengigheten har blitt svært stor, og punkt 2: brutalisering av arbeidslivet som følge av friest mulig arbeidsinnvandring som følge av EØS-avtalen.

Stadig flere opplever overgangen fra Samholds-Norge i retning av Forskjells-Norge.

Jeg har to enkle spørsmål til representanten Helleland: Er representanten enig i at Norge er blitt for oljeavhengig? Og er representanten enig i at norsk arbeidsliv brutaliseres?

Trond Helleland (H) [14:09:15]: Dette er to enkle, men vanskelige spørsmål.

Når det gjelder det første, om Norge er blitt for oljeavhengig: Oljen har gitt oss en fantastisk velstandsutvikling og lagt grunnlaget for å kunne satse på å styrke utdanningen, styrke helsevesenet osv. Det er viktig. Men regjeringen er veldig tydelig på – og vi sier det i alle dokument, her i Stortinget også – at vi må gjøre oss mindre oljeavhengig i framtiden, vi må ha flere bein å stå på, og vi må ruste Norge for framtiden. Derfor er jeg naturligvis glad for den velstanden oljen har gitt oss. Men hvis vi ikke makter å omstille oss og ta i bruk fastlandet, skogen og andre viktige næringer, har vi et stort problem.

Når det gjelder brutalisering av arbeidslivet, er jeg ikke enig i dette. Men jeg er enig i at det vi må slåss imot, er organisert arbeidslivskriminalitet. Det er et viktig og prioritert område for denne regjeringen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:10:28]: Stadig færre næringslivsfolk som eg møter rundt omkring i landet, forstår Høgre sin næringspolitikk. Her foreslår ein store kutt i permitteringsreglane, som nettopp er laga for å hindre at viktig kompetanse forsvinn ut av landet når ordreboka står tom. Her kuttar ein i regional utvikling i regionar som verkeleg treng felles tiltak for å løfte næringslivet. Her foreslår ein ingen nye såkornfond i regionar som verkeleg har mangel på kapital til å investere i nytt næringsliv. Her foreslår ein at Noreg skal ut av Copernicus- programmet, i ein sektor der Noreg er verdsleiiande. Her kuttar ein i marint verdiskapingsprogram, som vi veit er den store, nye næringa for Noreg. Her blir det kutta i innovasjon i skognæringa, som er ei viktig næring i representanten sitt heimfylke, i reiseliv osv.

Til alle dei som no ikkje forstår kva Høgre sin næringspolitikk er: Korleis vil representanten forklare logikken i dette?

Trond Helleland (H) [14:11:31]: Representanten Knag Fylkesnes har gjort det til sitt glansnummer å snakke om de regionale utviklingsmidlene, og det er viktig. Men det er ikke så viktig når en reiser rundt i landet og møter næringslivsledere, og spør: Hva er det du trenger? Jo, jeg trenger bedre infrastruktur, jeg trenger bedre veier, jeg trenger en jernbane som fungerer, sånn at jeg kan få fraktet godset på jernbane, blir det sagt.

I forrige periode satt jeg som sagt i kommunalkomiteen, og der var jo de regionale utviklingsmidlene inne. Vi har i Høyre konsekvent bygd dem ned for å bygge samferdselssektoren opp. Det kommer vi til å fortsette med, for det har aldri vært demonstrasjonstog utenfor Stortinget som har krevd økning i regionale utviklingsmidler, men det har vært mange demonstrasjonstog her ute – fakkeltog – som har krevd bedre vei, bedre tilgjengelighet, bedre infrastruktur, mer rassikring. Det er hovedprioriteten for å få norsk næringsliv i Distrikts-Norge til å gå enda bedre. Da er det ikke så viktig med de midlene som går via fylkeskommunen til regional utvikling.

Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom på at det er én replikk igjen. Hvis ikke noen av partiene som er større enn SV, vil ha den, får representanten Knag Fylkesnes den siste replikken.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:12:44]: Eg legg merke til at Helleland berre tar utgangspunkt i eit av dei kutta som eg gjorde merksam på – greitt. Lat oss da sjå på det kuttet. 450 mill. kr er blitt kutta i dei regionale utviklingsmidlane sidan Høgre var med på å ta over makta. Kan representanten svare – ja eller nei: Er det ein tilsvarande auke til desse regionane på veg?

Trond Helleland (H) [14:13:09]: Det er en historisk satsing på vei, så det er jo betydelig mer enn 450 mill. kr ekstra som går inn i veisektoren. Nå sitter samferdselsministeren her og kan bekrefte det. Det er ikke sånn at en tar en post som gjelder fylkeskommunen og flytter til en annen post som gjelder fylkeskommunen, og sier at det er vei. En tar et helhetlig samferdselsbudsjett. I og med at representanten ba meg bare svare ja eller nei, kunne jeg avsluttet der, men han hadde jo en rekke andre utfordringer i sitt forrige spørsmål.

Når SV skal belære Høyre om næringspolitikk, og bruker næringslivet som sannhetsvitne, vil det overraske meg om ikke representanten har møtt næringslivsledere som har snakket om behovet for kutt i formuesskatten og for nedsatte avgifter for å sørge for at vi har en mulighet til å drive konkurransedyktig virksomhet i Norge. Representanten Knag Fylkesnes snakker kun om offentlige tiltak som skal smøre næringslivet. Det er viktig. Men det viktigste er jo at infrastrukturen er på plass, og at skatte- og avgiftsreglene er til å leve med. Det er det som betyr noe for norsk næringsliv.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Harald T. Nesvik (FrP) [14:14:39]: Først av alt vil jeg også få lov til å takke min regjeringskollega fra Høyre, Trond Helleland, for samarbeidet, men jeg vil ikke minst også få si takk til Kristelig Folkepartis Knut Arild Hareide og Venstres Trine Skei Grande for veldig gode forhandlinger. Jeg må nok innrømme at i perioder synes jeg de var litt vel gode forhandlere. Men vi fikk på plass et veldig godt resultat. Dette viser igjen at alle fire partier – regjeringspartiene som samlet regjeringskoalisjon, men ikke minst Venstre og Kristelig Folkeparti – har fått sine klare fotavtrykk i budsjettet. Det er jo det dette dreier seg om.

Så har vi hørt i en del innlegg her i dag at en del helt åpenbart glemmer at det faktisk ikke er slik at det er flertallsregjeringer som har vært hovedregelen i det norske storting, men mindretallsregjeringer. Tenker man noen år tilbake i tid, før de rød-grønne i hvert fall etter min mening satt altfor lenge, hadde vi også mindretallsregjering. Også den gangen gikk det lengre tid med forhandlinger før man kom fram til et endelig resultat.

Men det må jeg si: Det resultatet som foreligger, er et godt resultat. Det vil medføre økt pasientbehandling. Da denne regjeringen fra Høyre og Fremskrittspartiet tiltrådte, var det bortimot 270 000 pasienter som sto i kø. Det budsjettet som nå legges til grunn her, vil medføre betydelig vekst i pasientbehandlingen ved norske sykehus. Det gjør at flere personer kan komme raskere tilbake etter sykdommen sin, enten tilbake til yrkeslivet eller i det minste tilbake til en bedre hverdag, for det er ikke alle som kommer tilbake i jobb, men også de krever og fortjener en god sykehusbehandling.

Det er altså slik at denne regjeringen også har gjeninnført det som man kaller den gylne regel innenfor helsevesenet, for det er faktisk slik at de som sitter nederst ved bordet, særlig knyttet til rus og psykiatri – de pasientene vi kanskje ser minst til, og som roper og klager minst – kanskje også har de største utfordringene. Så denne regjeringen har gjeninnført regelen om at veksten innenfor rus og psykiatri skal være større enn veksten innenfor somatikken – nettopp for å sørge for å ivareta denne pasientgruppen.

I tillegg øremerkes det også betydelige midler til kommunene, nettopp til rus og psykiatri, for vi vet at det er i nærmiljøet en veldig ofte har de største utfordringene med å få det best mulig tilrettelagte tilbudet.

Dette budsjettet er også distriktets budsjett. Det er et budsjett som viser at vi har en regjering som satser på og bygger ut Distrikts-Norge, for å sørge for at vi fortsatt kan bo overalt i landet, og for å sørge for at man kommer seg trygt til arbeid og på skolen gjennom den veksten og den satsingen regjeringen gjør innenfor samferdselssektoren.

Jeg reiser mye rundt omkring i landet. I motsetning til de tilbakemeldingene representanten fra SV som nettopp var i replikkordskiftet med Trond Helleland, fikk, så opplever i hvert fall jeg at en av de første tingene jeg blir spurt om og konfrontert med når jeg besøker bedrifter overalt i landet, er: Dere må satse på samferdsel, dere må sørge for at vi får en raskest og kortest mulig vei fra vår bedrift og fram til markedet. Ja, man pleier å si at det er ingen som har det så travelt som en død laks som skal fram til et marked. Og det er faktisk viktig.

Det var også et spørsmål knyttet til om vi er for oljeavhengige – det var vel representanten Lundteigen som var inne på det. Ja, vi har gjort oss veldig avhengige av oljen. Oljen har gitt oss veldig mye bra, og vi har vært helt avhengige av oljesektoren vår. Men samtidig vet vi også at hvis ikke vi har samferdselen på plass, vil vi på sikt også slite med å få fram de andre nødvendige næringene som sørger for at velferden vår kan fortsette å utvikle seg.

Det er veldig mye bra i dette budsjettet. Dette er et budsjett for framtiden. Dette er et budsjett som også viser at vi har en regjering som også vil effektivisere offentlig sektor. Det er helt nødvendig for at vi skal få mest mulig ut av skattekronene til glede for landets innbyggere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Helga Pedersen (A) [14:19:59]: Budskapet fra regjeringspartiene i budsjettet for 2015 har vært at med skattekutt skal vi møte framtidens utfordringer i Norge. Jeg la merke til at Fremskrittspartiets parlamentariske leder vel ikke nevnte skattekutt med ett ord, og det var interessant.

Når det gjelder kuttet i formuesskatten, tilfaller en fjerdedel av det skattekuttet 0,1 pst. av de rikeste av befolkningen i Norge. Mens rikingene får skattekutt, må folk flest belage seg på at eventuelle skattekutt blir spist opp av plastposeavgift og av dyrere barnehager. Innbyggerne i Bergen og Stavanger må belage seg på å betale mer i eiendomsskatt, og en rekke kommuner over hele landet planlegger kutt i sine tjenester på grunn av et magert kommuneopplegg.

Kan Fremskrittspartiets parlamentariske leder forklare hvorfor de rikeste skal bidra mindre til samfunnet, og hvordan det å øke forskjellene mellom folk skal gjøre Norge bedre rustet for framtiden?

Harald T. Nesvik (FrP) [14:21:04]: Først av alt hadde jeg kunnet tenke meg at representanten Helga Pedersen snart byttet manus, slik at vi kunne fått andre spørsmål også. Men jeg skal svare på spørsmålet fra representanten Helga Pedersen.

Først når det gjelder formuesskatten: Det er faktisk ikke slik, som representanten prøver å innbille oss, at det bare er de rikeste som slipper unna, og at det var derfor dette ble gjort. Formuesskatten er også diskriminering av norsk eierskap. Jeg skal bruke et enkelt eksempel som også representanten kan forstå. Bedriften Brunvoll i Molde konkurrerer med Rolls-Royce, de produserer thrustere til maritim sektor. På grunn av formuesskatten har bedriften Brunvoll 1 pst. lavere konkurranseevne enn Rolls-Royce, fordi de må betale formuesskatt. Det gjør ikke Rolls-Royces eiere. Det gjør faktisk at det utenlandske eierskapet på grunn av formuesskatten premieres foran det norske. Det er uheldig. Jeg ønsker norsk eierskap til norske bedrifter.

Helga Pedersen (A) [14:22:06]: Jeg legger merke til at Fremskrittspartiets parlamentariske leder ikke svarer på spørsmålet. Jeg kommer til å fortsette å spørre til jeg får et godt svar.

De vekstfremmende effektene av statsbudsjettet for neste år er høyst omdiskutert, og jeg registrerer at regjeringspartiene har problemer med å finne dokumentasjon for at deres skatteopplegg gir vekst og nye arbeidsplasser. Det vi imidlertid vet med sikkerhet, er at skattekuttene rammer vår evne til å finansiere velferden. Fremskrittspartiet har i alle år avvist at man må velge mellom skattekutt og velferd. Men i Bergen og Stavanger erfarer Fremskrittspartiet og Høyre at det faktisk er sammenheng mellom inntekter og utgifter. Og ut fra Fremskrittspartiets retorikk lurer jeg på om det at man gjeninnfører eiendomsskatten i Bergen og øker den i Stavanger, vil hemme eller fremme veksten i våre to vestlandsbyer.

Harald T. Nesvik (FrP) [14:23:06]: Nå tror jeg det er viktig at vi på Stortinget diskuterer den generelle og sentrale politikken, og så får vi diskutere kommunepolitikken ute blant dem som er folkevalgt på kommunalt nivå. Jeg tror det vil være veldig greit.

Jeg skal ta et par eksempel når det gjelder vekstfremmende skattelettelser. Både vekstfremmende skattelettelser og avgifter er svært viktig for at vi skal få «drive» i økonomien, men dette må også ses i sammenheng med andre tiltak. Det er helt klart at når man øker samferdselsbudsjettet så mye som denne regjeringen gjør, er det også vekstfremmende i seg selv fordi man bedrer konkurranseevnen til norske bedrifter. Når man gjør ting med avgiftssystemet, sørger man også for at innbyggerne vil sitte igjen med mer av egen inntekt, og det gjør også at presset i økonomien blir mindre. Man kan få vekst også gjennom den sektoren. Når det gjelder kommunesektoren, har til og med KS uttalt at det budsjettet som denne regjeringen har lagt fram, har vært bra. Det er milliarder i frie inntekter til kommunene, så det er nok ikke så svart-hvitt som representanten Helga Pedersen vil ha det til.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [14:24:24]: Jeg skjønner at representanten Nesvik synes at Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide var vel gode forhandlere i perioder, men det gjorde jo at vi fikk et godt resultat.

Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet er enige om at lønnsomheten i jordbruket skal økes, bl.a. gjennom «reformer», som det står i samarbeidsavtalen. Et godt resultat fikk vi også til ved at vi ikke hevet momsregistreringsgrensen. Det gjør jo – som representanten Nesvik selv var inne på – at dette også blir et godt distriktsbudsjett, ikke bare når det gjelder samferdsel, men også når det gjelder dette med å skape arbeidsplasser – om man er gründer, har en småbedrift eller er bonde.

Men vi skal se framover. Jeg har lyst til å utfordre representanten Nesvik på: Hvilke andre reformer ser han for seg for å øke lønnsomheten innenfor landbruket?

Harald T. Nesvik (FrP) [14:25:19]: Det handler bl.a. om en betydelig økning innenfor det som har med forenkling og avbyråkratisering å gjøre. Det handler om å se på antallet støtteordninger som foreligger her, for å gjøre dem enklere og mer oversiktlige, slik at bønder og andre kan forholde seg til dem på en skikkelig måte.

Vi må se på regelverket for omsetting av jordbrukseiendommer. Vi må se på hvordan man kan klare å få økt lønnsomhet ut av det man produserer, dvs. en større frihet for den enkelte bonde til å styre sin egen virksomhet utover det man gjør i dag. Det er en rekke tiltak man ønsker å komme fram til. Men det aller viktigste i så henseende er at vi forholder oss til det at vi har en jordbruksavtale. Vi skal forholde oss til avtaleverket, og vi ser fram til å fortsette det arbeidet.

Marit Arnstad (Sp) [14:26:17]: I februar i år sa representanten Nesvik at en «statlig finansiering av eldreomsorgen» er «en hjertesak for Fremskrittspartiet». Det kan gi eldre og pleietrengende den hjelpen de trenger, uansett hvor de bor. «På grunn av oss vil de eldre» få en «bedre hverdag», sa han videre.

Denne hjertesaka har i budsjettet for 2015 blitt omdannet til et tjuemillioners utredningsprosjekt, som skal danne grunnlaget for et forsøk med statlig finansering. Samtidig har regjeringen valgt nedtrekk for kommunene på en slik måte – iallfall når vi ser det i forhold til varslet skattesvikt – at vi vet at det kommer til å bli kutt i eldreomsorgen og i andre omsorgstilbud ute i kommunene i tida framover.

Spørsmålet er rett og slett: Hvor er det blitt av den handlekraften som Fremskrittspartiet ville ha på dette området?

Harald T. Nesvik (FrP) [14:27:14]: Jeg hadde jo ønsket at representanten Arnstad hadde lest hele budsjettet. Da hadde hun fått med seg at regjeringen øker kapasiteten og kvaliteten i omsorgstjenesten med 568 mill. kr. Man legger opp til 2 500 heldøgns omsorgsplasser i 2015. Man sørger for at det kommer på plass 1 070 dagaktivitetsplasser for personer med demens. Man sørger for å komme i gang med å utrede den statlige finansieringen av eldreomsorgen. Vi utreder lovfestet rett til heldøgns pleie og omsorg. Vi gjør faktisk svært mye på dette området – ja, langt mer enn det den forrige, rød-grønne, regjeringen var i stand til å få til.

Audun Lysbakken (SV) [14:28:02]: Fremskrittspartiet har i mange år smykket seg med et flott slagord: «for folk flest». Når partiet nå har fått makt, ser vi at det ikke er folk flest, men de få rike, som er vinnerne i skatteopplegget. Har du en inntekt mellom 300 000 og 500 000 kr og ingen formue, får du fire fattigslige hundrelapper i året i skattelette av Fremskrittspartiet. Samtidig øker utgiftene for mange. Barnehagene blir dyrere, frukt må betales for skoleungdommene, eldre får ikke lenger gratis tannhelsekontroll, og en vil bare ha råd til fem plastposer i uken før skatteletten er spist opp.

Hvordan føles det å være parlamentarisk leder for et parti som foreslår betydelig mindre skattelette for folk flest enn det SV gjør i vårt alternative budsjett?

Harald T. Nesvik (FrP) [14:28:55]: Problemet med SVs opplegg er at en tar det jo inn igjen gjennom avgiftspolitikken, slik at man ikke får den virkningen som representanten Lysbakken prøver å framstille det som man vil få. Men jeg skal forholde meg til vårt budsjett og snakke om det isteden, så kan Lysbakken få lov til å snakke om sitt.

Denne regjeringens opplegg gjør faktisk at det er 100 000 færre som betaler formuesskatt. Når det gjelder reduksjon i satsen, ble den litt mindre enn det som var forutsatt gjennom forliket, men det ble likevel en nedgang. Det gjør også at 37 000 færre vil være toppskattytere, fordi man øker innsatspunktet. Frikortgrensen øker med 50 000 kr, og så vidt jeg vet, er det ikke de aller rikeste som har behov for å øke frikortgrensen, det er studenter og andre som har behov for det. I tillegg øker man minstefradraget, og den økningen kommer nettopp dem som har de laveste inntektene, mest til gode. Så vi gjør noe for alle grupper, og alle grupper kommer bedre ut i dag.

Audun Lysbakken (SV) [14:30:00]: Kjernen i mitt spørsmål er det spørsmålet Fremskrittspartiet har fått mange ganger i dag, og som de kommer til å få mange ganger i dag, selv om de ikke ønsker flere spørsmål om skattekutt – det som gjelder prioriteringen. Det er ingen som stiller spørsmål ved at Fremskrittspartiet og Høyre har maktet å få skattenivået ned. Men det spiller jo ingen rolle for vanlige folk, når det ikke er skattenivået for vanlige folk som går ned, men skattenivået for dem på toppen.

Da er mine spørsmål: Hvorfor er det rettferdig og fornuftig at vanlige arbeidsfolk får 400 kr i skattelette og høyere utgifter, mens de som har aller mest i det norske samfunnet, skal få veldig mye? Og er det ikke en ganske betydelig markedsføringsbløff å kalle en slik politikk for en politikk for folk flest?

Harald T. Nesvik (FrP) [14:30:51]: Nei, den politikken som regjeringen fører, er for folk flest. Den er for folk flest som oppdager at man får mer politi i gatene hver eneste dag, den er for folk flest som oppdager at man får raskere behandling på sykehusene, den er for folk flest når vi hever minstefradraget i skattesystemet, og den er det når vi øker frikortgrensen til 50 000 kr.

Når det gjelder formuesbeskatningen, som er den store enkeltposten som representanten viser til i budsjettet, er det faktisk en skatt som går ut over norske arbeidsplasser. Vi er helt ærlige på at vi ønsker å prioritere norsk næringsliv framfor utenlandsk eierskap. Vi mener at det er viktig, som i det eksemplet som jeg tidligere nevnte, at Brunvoll fabrikker i Molde skal ha samme konkurransekraft og samme mulighet til å konkurrere i et marked som det Rolls-Royce har, men på grunn av det systemet med formuesskatten som er der i dag, premierer man de engelske eierne av Rolls-Royce framfor det lokale eierskapet i Brunvoll. Det mener jeg er galt, for det viser seg at med lokalt eierskap er man mer trofast overfor eget lokalsamfunn – for å utvikle det videre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Knut Arild Hareide (KrF) [14:32:20]: Eg vil starte med å gi ein varm takk til Høgre, Framstegspartiet og Venstre. Kristeleg Folkeparti er veldig godt fornøgd med det forliket som me har inngått.

Me opplever òg at det budsjettet som Siv Jensen kom med hit til Stortinget i byrjinga av oktober, hadde veldig mykje bra ved seg. Innan helse såg me at det var ei rekordsatsing på pasientbehandling. Samferdselsministeren, som sit i salen, kan òg stadfeste at for ein gongs skyld opplevde me at me fekk gjort noko med forfallet, og at det skulle gå i riktig retning, og innan kunnskap og justis er det gjort betydelege satsingar. Ord som «historisk» er brukt, og det er riktig.

Likevel meinte Kristeleg Folkeparti at det var betydeleg forbetringspotensial ved budsjettet. Derfor er me glade for at me har fått ein betre sosial profil på budsjettet, at det er blitt det mest offensive miljøbudsjettet nokon gong, at me har fått ein betre familieprofil – det har ikkje blitt nemnt av så mange her i dag – og ikkje minst at me har fått forbetra distriktsprofilen. Eg kjem tilbake til dette.

Men eg har òg lyst til å seie nokre ord om det som skjer i morgon. Då kjem Scheel-utvalet si innstilling. Det er ei hending som eg ser fram til. Me veit at dei siste skattereformene har vore veldig vellykka, både den som Brundtland-regjeringa sto for på 1990-talet, og den som Bondevik II kom med i 2003–2004. Begge desse reformene har vore med på å forbetre norsk økonomi effektivt, me har fått meir igjen for dei.

Eg meiner òg at tida no er inne til nettopp å tenkje ei ny skattereform. Kvifor det? Jo, da me vedtok den førre skattereforma, hadde Noreg relativt sett ein av dei lågaste selskapsskattane av dei landa me samanliknar oss med. I dag ligg me i det øvre sjiktet, fordi så mange land har redusert selskapsskatten. Derfor er det behov for ein heilskapleg gjennomgang, og eg håpar at me kan samle det politiske Noreg sånn som me gjorde på byrjinga av 1990-talet, sånn som me gjorde i 2003–2004, og at me òg kan oppleve det når me no får Scheel-utvalet si innstilling og får sett dei anbefalingane som kjem der.

For Kristeleg Folkeparti var det særs viktig at me greidde 1 pst. av BNI til verdas fattige. I dag har me fire humanitære kriser på nivå 3. Aldri har me opplevd ein meir krevjande flyktningsituasjon enn den me har i dag. Me må faktisk 70 år tilbake i tid og til krigens dagar for å sjå ein meir krevjande situasjon. Derfor er det òg eit veldig godt signal som blir gitt når me tar imot fleire flyktningar.

Òg sårbare grupper i vårt eige land har me vore opptatt av å forbetre situasjonen for. Det gjeld innan rus, psykiatri og direkte fattigdomssatsing.

Gjennom forliket fekk òg Venstre og Kristeleg Folkeparti gjennomslag for meir til barnehage, ja totalt opp mot 400 millionar nye kroner inn i barnehagesatsing. Det er viktig, om me ønskjer ein reell valfridom for dei minste barna. I dag veit me at det er mange barn som har venta, relativt sett, lenge på barnehageplass. For Kristeleg Folkeparti er det valfridomen som er viktig. Det er ikkje valet mellom barnehage og kontantstøtte, men at ein kan få lov til å velje det ein sjølv ønskjer.

Me sikrar òg fleire tiltaksplassar for personar med nedsett arbeidsevne. Me gjekk til val på ønsket om å gjere noko med rusbehandlingskøen. Regjeringa sitt forslag var godt, men me var med på å forbetre det, særleg for dei ideelle aktørane innanfor rusomsorga.

Me sikrar òg 60 mill. kr meir til breibandsutbygging, ei av fleire viktige saker som viser ein forbetra distriktsprofil.

Me sikrar at for første gong vil utsleppa innan transportsektoren gå ned. Det er ei betydelig auka satsing på klima og miljø i budsjettet, på nærmare 1,9 mrd. kr. Belønningsordninga både for kollektivtransport og gang- og sykkelvegar blir auka kraftig. Løyvingar til vedlikehald, drift og investeringar på jernbanen aukar med 500 mill. kr.

Oppsummert: Me er glade for at me har vore med og sett vårt tydelege preg på budsjettet. Me opplever at det har gått i riktig retning.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Rune Henriksen (A) [14:37:37]: I Lasse Hallströms film «Mitt liv som hund» filosoferer den tolv år gamle gutten Ingemar over sin skjebne. «Man måste jämföra», sier Ingemar og konkluderer alltid med at han har det bedre enn hunden Laika, som ble sendt alene ut for å dø i verdensrommet.

Når jeg hører representantene fra Kristelig Folkeparti i denne debatten, slår det meg at de følger Ingemars filosofi. Forliket har ført til et bedre budsjett enn det usosiale og klimafiendtlige utgangspunktet. Men om representanten Hareide heller jamfører sitt eget alternative budsjett og den retningen landet ville få med det, med Arbeiderpartiets budsjett, er han ikke da enig i at Kristelig Folkeparti ville hatt mer å hente på et samarbeid med Arbeiderpartiet når det gjelder sosial rettferdighet, internasjonal solidaritet og klimapolitikk – for å nevne noen politikkområder hvor Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti har hatt et felles verdigrunnlag – enn de har fått i et samarbeid med høyresidens fløypartier?

Knut Arild Hareide (KrF) [14:38:38]: No er eg veldig opptatt av å få fram at nettopp det budsjettet som Siv Jensen kom med hit til denne salen, hadde veldig mange gode sider, f.eks. på kunnskap, på samferdsel, på justis og innanfor helse.

Når det gjeld problemstillingane på det internasjonale området, som òg blir tatt opp her, og som er særdeles viktig for Kristeleg Folkeparti, er me veldig glade for at me har nådd vårt mål om 1 pst. av BNI. Me opplever at me òg har fått gjort noko med dei krevjande utfordringane me har for sårbare grupper i vårt eige samfunn.

Så er det eit lite paradoks her: Det er klart at me har ikkje berre vore fornøgde med den skatteprofilen som budsjettet til Solberg-regjeringa hadde, men for første gong opplever me no at vår skattemodell for skattlegging av formuar reelt sett blir utgreidd. Det opplevde me aldri under dei raud-grøne. Sjølv om me foreslo det år etter år, blei aldri vår modell for skattlegging av formuar utgreidd. Det blir han no.

Per Rune Henriksen (A) [14:39:42]: Men det som er kjernen i mitt spørsmål og bakgrunnen for det, er at det som mellompartiene her har klart å få til i budsjettforhandlingene, er å dra dette budsjettet nærmere det som er det reelle politiske flertallet i denne salen.

Mitt spørsmål til Hareide blir da: Vil man etter valget i 2017 kunne ha håp om at Kristelig Folkeparti har som ambisjon å være med og føre landet i rett retning, sammen med partier som i stor grad vil det samme, heller enn å holde dagens høyrepartier, som ønsker å gå i feil retning, i ørene?

Knut Arild Hareide (KrF) [14:40:25]: Det som er viktigst for Kristeleg Folkeparti, er politikken. Me opplever verkeleg at me har fått sett vårt preg på dette budsjettet, ved at det har fått ein betydeleg betre sosial profil, og ved at me har fått det historisk beste miljøbudsjettet nokon gong. Eg meiner òg at dei raud-grøne må tole at me samanliknar det dei gjorde i åtte år, med det me reelt sett får til no.

Eitt av dei områda som ikkje blir nemnt her, er familiepolitikken, som er særdeles viktig for Kristeleg Folkeparti – me sikrar ein reell valfridom på det området. Derfor har det vore viktig for oss i denne omgangen å vere med på ei satsing på barnehage, for det er viktig om det skal bli ein reell valfridom. I fjorårets budsjett – imot regjeringa Solbergs ønske – fekk me auka kontantstøtta. Med den typen satsingar – både kontantstøtte og barnehage – sikrar me òg ein reell valfridom.

Solveig Sundbø Abrahamsen (H) [14:41:44]: Regjeringa sitt mål er å oppretthalde eit høgt nivå på internasjonal bistand for å kjempe mot fattigdom og fremje utvikling. Samtidig er det viktig at bistanden faktisk bidreg i kampen mot fattigdom og fremjar utvikling. Det er resultata og ikkje pengane som blir løyvde, som tel – ikkje minst for å ha legitimitet blant skattebetalarane i Noreg.

Sjølv om me veit at bistand kan føre til betre levevilkår for fattige og ikkje minst kan hjelpe ved kriser, har m.a. Norad slått fast at bistand verkar, men ikkje godt nok.

Kristeleg Folkeparti har fått gjennomslag for auka ressursar til bistand. Korleis meiner Kristeleg Folkeparti at dette arbeidet skal prioriterast og følgjast opp, slik at fleire blir løfta ut av fattigdom og det blir skapt økonomisk vekst som kjem alle til gode?

Knut Arild Hareide (KrF) [14:42:40]: Det er eit godt spørsmål. Eg trur det er veldig viktig at me som er opptatt av internasjonal bistand, stiller oss nettopp spørsmålet om korleis me kan gjere dette betre. Likevel tenkjer eg at det er rett å ha ei målsetjing om at me skal vere med og gi ein viss del av det som er vårt. Det er heller ikkje nokon stor del me ber om – det er 1 pst. av det som er våre gode.

Eg opplever at det er veldig få som seier: Kan me ikkje redusere samferdselsbudsjettet? Òg innanfor det området kan me stille spørsmål: Utnyttar me ressursane godt nok? Kan me byggje vegane på ein meir effektiv og betre måte?

Dette er viktige spørsmål innanfor det området, utan at me treng å seie noko om at me skal løyve mindre.

Når det gjeld det som me no har blitt einige om på bistandsområdet, har me blitt einige om ein forsiktig konsentrasjon. Det er med på å gjere at ressursane blir brukte betre. Men eg synest òg det er viktig at me har blitt einige om at det ikkje skal gjelde humanitær bistand og frivilligheita, ideell sektor. Det meiner eg ville vore ideologisk galt.

Harald T. Nesvik (FrP) [14:43:52]: Jeg vet at representanten Hareide i likhet med undertegnede er veldig opptatt av rus og psykiatri og av dem som virkelig sliter i samfunnet. Spørsmålet mitt til representanten Hareide er derfor knyttet til behandling for rusavhengige.

Da denne regjeringen tok over stafettpinnen etter de rød-grønne, var det over 4 000 personer som sto i kø og ventet på behandling for rusavvenning, ikke bare på metadon- eller Subutex-behandling, men på behandling for rusavvenning. Det er svært viktig at de personene på det feltet som vil, får en mulighet til å komme inn på de behandlingsstedene som kan hjelpe den enkelte – gjerne i samråd med lege eller pårørende. Dette gjør nettopp det frie behandlingsvalget svært viktig. Spørsmålet mitt til representanten Hareide blir: Er representanten Hareide enig i at framover nå må vi prioritere de personene som står i kø og venter på avvenning, og derigjennom det frie behandlingsvalg?

Knut Arild Hareide (KrF) [14:44:58]: Eg sa nettopp i mitt innlegg at det budsjettet som den blå-blå regjeringa har levert på rusfeltet, er svært godt. Så opplever eg at gjennom forliket har me gjort det endå betre. Men det har vore ei satsing frå dag éin med statsråd Bent Høie som helseminister.

Før valet var det ein kø på 4 000 menneske som var motiverte for å få behandling, men me veit at dersom ein må vente fire eller fem månader, kan den motivasjonen vere totalt borte. Derfor har det vore viktig for oss å bruke alle aktørar – ikkje berre dei offentlege aktørane, ikkje berre dei private aktørane, men også dei ideelle aktørane. Her trur eg at me treng eit mangfald av tilbod. Me er forskjellege som menneske. Nokon blir motiverte og opplever at det offentlege har det riktige tilbodet for dei. Andre opplever at dei ideelle tilboda er det. Eg er positiv til det eg har sett frå denne regjeringa på dette området. Me skal diskutere fritt behandlingsval seinare, når saka kjem, og så skal me ta den debatten då. Eg er fornøgd med den satsinga me har sett når det gjeld rus, men eg er glad for at me forbetra ordninga ytterlegare.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [14:46:15]: Kristelig Folkeparti har fått reversert mange kutt. Jeg synes man har lave ambisjoner. For eksempel valgte Hareide å skryte av bredbåndsreverseringen. Det var på 150 mill. kr, så ble det kuttet til 50 mill. kr, så plusset man på 60 mill. kr, og så ble det 110 mill. kr. Da er det et kutt på 40 mill. kr. Det er ikke noen satsing, det er et litt mindre kutt. Jeg synes det er et dårlig regnskap.

Jeg skal snakke om eldre. Kristelig Folkeparti har jo en lang historie med å være opptatt av de eldre og av å ha en verdig eldreomsorg, og partiet har satt det veldig høyt. Det har vært flere tunge mediesaker de siste dagene som viser hvilke utfordringer vi har i eldreomsorgen. Så vet vi at vi har en stor skattesvikt i norske kommuner, sist beregnet til 2,8 mrd. kr, men det blir fort mer. Når man skal inndekke den skattesvikten i norske kommuner, vil det være pleie og omsorg og de yngste som lider av det. Det kommer til å bli lagt ned sykehusavdelinger, det kommer til å bli mindre pleie og omsorg, det kommer til å bli et dårligere tilbud. Vil Kristelig Folkeparti kunne tenke seg å være med på et løp der vi løfter kommunenes inntekter i nysalderingen, slik at vi ikke lar de eldre lide unødvendig?

Knut Arild Hareide (KrF) [14:47:21]: Det er heilt riktig som Slagsvold Vedum her seier, at me har eit sterkt engasjement for dei eldre. Me fekk også ein verdigheitgaranti saman den raud-grøne regjeringa, som me opplevde ikkje blei følgd opp i praksis. Det som er viktig, er at me ikkje berre får orda, men at me òg følgjer dette opp i praksis. Derfor er det eit eige punkt i Nydalen-avtalen om at me skal få fram nettopp det med lovfesting, rettsfesting av sjukeheimsplassar og heildøgns omsorgsplassar, som er svært viktig å få følgt opp i det verkelege livet.

Så er det ei bekymringsfull utvikling me ser i kommunane med den skattesvikten som er der. Eg har likevel lyst til å seie at så langt har KS påpeikt at dette budsjettet på mange måtar er relativt greitt for kommunesektoren og fylkesdelen av det. Me må følgje utviklinga. Me har ikkje gjort noko direkte vedtak om kva me gjer, men me har registreret skattenedgangen, og me har også registrert at budsjettet er relativt greitt tatt imot.

Audun Lysbakken (SV) [14:48:38]: La meg begynne med å gi Knut Arild Hareide honnør for å ha greid å rette opp igjen en del av de kuttene som vi sammen var kritiske til da budsjettet kom, f.eks. overgangsstønaden og – et stykke på vei i hvert fall – barnetillegget for de uføre, og for å ha fått inn flere kvoteflyktninger og berget bistandsprosenten. Det er jeg glad for. Likevel ser vi at mye av det Kristelig Folkeparti har gjort, er å rette opp ting som gikk feil vei. Sånn sett fungerer Kristelig Folkeparti som støttehjul for et regjeringsprosjekt som går i feil retning. Det er f.eks. åpenbart at det borgerlige flertallet ikke har en politikk som kommer til å redusere fattigdommen i Norge, sånn som vi har en felles ambisjon om. Derfor vil jeg gjerne spørre om Knut Arild Hareide erkjenner at den fattigdomspolitikken som nå ligger i forliket og i budsjettet, ikke er tilstrekkelig for å nå målet om å bekjempe fattigdom i Norge, og hva hans strategi egentlig er for at vi som deler mange av de samme synspunktene her, nå kan jobbe sammen for å få til bedre resultater.

Knut Arild Hareide (KrF) [14:49:44]: Eg vil gjerne seie at me går i riktig retning, men sjølvsagt hadde eg gjerne ønskt eit hurtigare tempo her. Men eg synest f.eks. det me gjer på barnehagar, er eit positivt trekk. Der opplever eg at dei som har dei lågaste inntektene, får ein betydeleg nedgang i betalinga til barnehagar. Me får òg ein del gratis barnehagetilbod, som kjem veldig mange til gode. Det er eit steg i riktig retning. Me gjer òg ein del med omsyn til ferietilbod, men eg hadde gjerne sett at me kunne fått gjort endå mykje meir på dei områda. Me kjem til å vere ambisiøse på dette, og me inviterer gjerne breitt for å få gjort noko med det.

Så vil eg seie om barnetillegget at eg opplever og meiner at den løysinga som me har fått til der, er veldig god, og eg trur at hadde berre barnetillegget no reelt sett blitt vidareført, så ville nok ikkje debatten ha stoppa der. Eg tenkjer at me har fått til ei veldig god løysing, der me sikrar legitimiteten til trygdesystemet og at me får eit barnetillegg som er behovsprøvd, og som treffer dei uføre særs godt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marit Arnstad (Sp) [14:51:10]: Vi behandler i dag et statsbudsjett som kommer til å bevege oss i feil retning når det gjelder både sosial og geografisk fordeling. En kan godt si at det vil ruste Norge for framtida, men en ruster ikke Norge for framtida ved med åpne øyne å øke forskjellene i samfunnet både mellom folk og mellom regioner.

Den største satsingen i budsjettet er fortsatt en skattelette som er svært usosial. De som har de høyeste inntektene og de største formuene, får de største lettelsene, og de som tjener under 500 000 kr i året, får en lettelse som nesten ikke er merkbar. Det en satser på skattelettelser, er ressurser som samfunnet kunne ha brukt bedre på andre måter, enten ved å foreslå målrettede tiltak overfor næringsliv og forskning eller ved å bidra til at kommunene kan gi folk et bedre velferdstilbud enn i dag.

Senterpartiet har i sitt alternative budsjett valgt å bruke ressursene på en annen måte. Vi har brukt pengene på å øke handlefriheten til norske kommuner. Det vil gjøre dem bedre i stand til å gi et godt barnehagetilbud, en bedre grunnskole og en bedre eldreomsorg. Det er det som er de store og viktige oppgavene i samfunnet vårt.

Senterpartiet har valgt å bidra med mer ressurser til forskning, til innovasjon, til industri, til fiskeri og til landbruk. Det kommer til å bidra til at man får utviklet eksisterende fastlandsindustri, men også til at nye ideer kan omsettes til nye arbeidsplasser. Det er nå engang slik når det gjelder kommunene og velferd, at skal man gi dem muligheten til å bedre velferdstilbudet og eldreomsorgen, hjelper det ikke bare å øke kompetansen i kommunene. Man må faktisk reelt øke inntektene til kommunene, øke ressursene, gi dem den reelle muligheten til faktisk å gi et bedre tilbud.

Det er en form for systematikk i det som denne regjeringen foreslår når det gjelder nedskjæringer innenfor distriktspolitikken. Vi har sett det ved den tilleggsproposisjonen som ble lagt fram i fjor høst, og vi ser det også nå i høst. Jeg skal nevne tre eksempler som Senterpartiet har merket seg særskilt, men det finnes en rekke eksempler gjennom hele budsjettet.

I løpet av i fjor høst og i høst har regjeringen foreslått å avvikle ordninger som bidrar til geografisk fordeling. En av dem er en ordning som bidrar til en utjevning av strømprisen. Den er under avvikling. Det kommer til å gi dyrere strøm, særlig til folk i distriktene. I fjor og i år foreslo regjeringen å fjerne til sammen 100 mill. kr fra det tiltaket. Venstre og Kristelig Folkeparti klarte å bremse farten en smule ved å legge på 20 mill. kr, men dette er en ordning for utjevning mellom regioner og mellom folk som er under avvikling.

De ordningene som gir fylkene mulighet til å støtte næringslivet i sin egen region, er også under avvikling. Det kommer til å bety mindre til gründere, og det kommer til å bety mindre til næringsliv i distriktene. I fjor og i år foreslo regjeringen en reduksjon på til sammen 450 mill. kr i de regionale utviklingsmidlene. Dette er ikke midler som sitter fast i fylkeskommunene, dette er midler som brukes til gründere og næringsliv utover i regionene.

Bredbåndssatsingen er også en post som er utsatt. Den forsøkte man seg ikke på i fjor høst, men i år forsøkte man å trekke ned muligheten til å støtte bredbåndstiltak rundt omkring i hele landet. Der må man si at Kristelig Folkeparti og Venstre gjorde en innsats for å prøve å reversere kuttet.

Et annet område der man også ser at det har blitt en betydelig endring av politikken, er de kuttene vi ser innenfor klima- og miljøpolitikken. Der skal Venstre og Kristelig Folkeparti ha kreditt for at de har bremset en del av det, men også her er det lagt opp til satsinger som gjør at man får en motstrid mellom det som kan være miljøvennlig, og det som i realiteten er miljøfiendtlig. Det er hyggelig at man endrer bilavgiftene i en miljøvennlig retning, men når man samtidig ikke prisjusterer bensin og diesel, gir det to motstridende signaler.

Forhandlingene – og for så vidt debatten her i dag – har vist at det reelt er en stor avstand mellom partiene. Kristelig Folkeparti og Venstre har bremset farten, men de endrer ikke retningen som Fremskrittspartiet og Høyre har lagt. Og de kunne sjølsagt ha gjort mye mer sammen med Senterpartiet og andre partier i denne sal når det gjelder både klima, miljø, distrikt, lokal velferd og helse.

Å ruste oss for framtida er det grunn til. Men da er det helt andre utfordringer enn dem denne regjeringen legger opp til, som må tas tak i. Det handler om en mer helhetlig og offensiv klimapolitikk, en aktiv politikk overfor fastlandsindustrien og en politikk for å utjevne forskjeller geografisk og sosialt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunnar Gundersen (H) [14:56:33]: Regjeringen er opptatt av å styrke det mangfoldige private norske eierskap, og formuesskatten er en ren diskriminering og en særskatt på det eierskapet. Det eierskapet betyr spesielt mye ute i Distrikts-Norge, der man ikke har veldig mange alternative investorer som er interessert i å komme inn. Det har jo Senterpartiet også på mange måter anerkjent, og de skriver i sitt program:

«For det andre ønsker vi å fjerne formuesskatt på arbeidende kapital. Samlet sett vil disse formuesskattereformene innebære redusert formuesskatt. Dette kan ha positive følger for både sparing og næringsutvikling (...)»

Men nå opplever jeg at både Slagsvold Vedum tidligere i dag og Arnstad gjentar den billige retorikken, som jeg kaller mye av det som preger formuesskattdebatten.

Når var det Senterpartiet mistet troen på sine egne skattegrep med lokalt eierskap, og at det faktisk betyr noe at de som investerer i arbeidsplasser, bor og jobber i samme miljø som de som jobber i bedriftene?

Marit Arnstad (Sp) [14:57:47]: Hvis Høyre virkelig ønsket en reell debatt med hele Stortinget om formuesskatten, burde jo Høyre egentlig ha ventet med endringer av formuesskatten til Scheel-utvalget kom med sin rapport, og så kunne vi få se en rekke ting i sammenheng når det gjelder skatt og skatteinngang til staten. Da kunne en kanskje også ha fått en fornuftig diskusjon om innretningen av formuesskatten.

Det er riktig at Senterpartiet kan se på sider ved formuesskatten, bl.a. har vi i vårt alternative forslag foreslått å øke bunnfradraget betydelig. Men problemet er jo at den måten regjeringen har innrettet dette på, gjør at det er de 20 000–30 000 som tjener absolutt mest i samfunnet, som også får mest av skatteletten. Det er på en måte en innretning som er både uheldig og også unødvendig.

Gunnar Gundersen (H) [14:58:44]: Jeg fikk jo egentlig ikke svar på spørsmålet mitt. Regjeringen har signalisert at det haster med å komme i gang med annen næringsutvikling i Norge, at motoren, som oljen har vært, vil bli svekket, og at vi har behov for å satse også på nye næringsgrener. Da er det lokale eierskapet helt avgjørende. Jeg opplever en enorm dobbeltkommunikasjon fra Senterpartiet her, for hvordan skal Senterpartiet, om man fjerner formuesskatt på arbeidende kapital, unngå å møte akkurat samme argumentasjon som den de nå står på talerstolen i Stortinget og bruker mot de forslag som kommer fra regjeringen?

Marit Arnstad (Sp) [14:59:25]: Nei, jeg tror Høyre har tenkt strategisk om dette. Jeg tror Høyre har tenkt som så at hvis de ikke klarer å få igjennom store lettelser til dem som har de største formuene nå, kommer de ikke til å klare å gjøre det senere, for det kan jo hende at Scheel-utvalget gjør at en får en bredere debatt om skatt og skatteinngang som gjør at de ikke klarer å få igjennom det de har lovet sine velgjørere. Jeg tror Høyre har tenkt veldig strategisk på formuesskatten i høst, og jeg synes det er sørgelig å se at vi ikke kan få en bredere debatt om formuesskatten og innretningen på den – både muligheten til å øke bunnfradraget og eventuelt også gå på arbeidende kapital – og ikke denne reduksjonen og satsen, som er det Høyre har lagt sine krefter inn på.

Tom E. B. Holthe (FrP) [15:00:17]: Representanten Marit Arnstad hevdet som samferdselsminister at trafikantene har ansvaret for egen sikkerhet, og at dårlige veier bare medvirket – bare medvirket – til 27 pst. av trafikkulykkene. Fremskrittspartiet har alltid påpekt at gode veier er det viktigste trafikksikkerhetstiltaket og har vist til at firefeltsveier er det mest effektive av alle trafikksikkerhetstiltak. Det har i ettertid kommet fram at Statens vegvesen har holdt ulykkesrapporter hemmelig for politi og domstol, inkludert under Arnstads regime.

Spørsmålet er: Har Arnstad endret sitt syn og støtter i dag regjeringens satsing på vei, eller mener representanten det samme nå som tidligere?

Marit Arnstad (Sp) [15:01:14]: Jeg tror at jeg i min rolle som samferdselsminister i grunnen har sagt det som det også var faglig grunnlag for fra samferdselsmyndighetene, nemlig at ca. en tredjedel av ulykkestilfellene kan relateres til vegen, ca. en tredjedel til førerfeil og ca. en tredjedel til bil. Det mener jeg var det faglige grunnlaget som lå til grunn for det jeg eventuelt sa.

Når det gjelder det som nå skal undersøkes, synes jeg det er bra at Riksadvokaten vil gjenoppta de sakene og gå gjennom dem. Det tror jeg er helt nødvendig, viktig og riktig. Ellers må jeg få lov til å si at når det gjelder vegsatsing her i landet, så kom ikke de store endringene med regjeringsskiftet. Det store skiftet i samferdselspolitikken kom da Nasjonal transportplan ble behandlet i denne salen i juni 2013. Det er hyggelig at Fremskrittspartiet og Høyre følger opp Nasjonal transportplan, som ble framlagt av den rød-grønne regjeringen.

Hans Olav Syversen (KrF) [15:02:23]: Jeg har lyttet både til det representanten Arnstad sa, og før det til det representanten Slagsvold Vedum sa, knyttet til formuesskatten. Jeg har oppfattet at Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har hatt et likt utgangspunkt, nemlig å se på skillet mellom arbeidende kapital og kapital som tas ut på private hender. Før valget var Senterpartiets nestleder Ola Borten Moe ute med et utspill i Nationen, hvor han sa at man ville senke formuesskatten med 5 mrd. kr ved i første omgang å øke bunnfradraget til 2,5 mill. kr. Det er vår ambisjon i første omgang, som Borten Moe sa det. Nå ser jeg altså at man øker bunnfradraget, men man øker også satsen, slik at sum formuesskatt heves. Betyr det en endring i Senterpartiets politikk på dette området?

Marit Arnstad (Sp) [15:03:27]: Nei, det gjør ikke det, det betyr at vi er opptatt av at man øker bunnfradraget fordi vi tror det fordelingsmessig er den riktigste vegen å gå når det gjelder formuesskatten. Det har Ola Borten Moe ment, det mener også jeg, det står også programfestet i Senterpartiets program. Når det gjelder de andre delene av formuesskatten, synes jeg det hadde vært interessant om vi kunne avvente Scheel-utvalget og gått en bred runde om hele beskatningen av både formue, eiendom og annet skattegrunnlag. Men jeg registrerer at Kristelig Folkeparti, som sier de ønsker å gjøre det, i dag vil støtte et forslag til en lettelse i formuesskatten som foregriper en slik vurdering.

Ketil Kjenseth (V) [15:04:17]: I likhet med de øvrige rød-grønne partiene, er det her – med ganske få unntak – urealistiske kutt på 2,5 mrd. kr i den norske EØS-kontingenten, men for øvrig svært få andre forslag til omprioriteringer på statsbudsjettets utgiftsside.

Et lite, men etter Venstres syn helt feil kutt er imidlertid å finne, og det er å ikke innføre et regelråd. I motsetning til Senterpartiet har Venstre lenge ivret for å få på plass et norsk regelråd etter svensk suksessmodell. Et regelråd skal bidra til forenkling og hindre at offentlige myndigheter innfører unødvendige og/eller kompliserte regler, forskrifter og lover. Jeg har litt vanskelig for å skjønne Senterpartiets motstand mot dette, men det er mulig at partiet etter åtte år i regjering mener at alt som kommer fra offentlige myndigheter og fra EU, er av så god kvalitet at det bare er å iverksette uten videre. Hvorfor mener Senterpartiet at det er så lite viktig med forenkling av norsk næringsliv?

Marit Arnstad (Sp) [15:05:15]: Vi mener det er svært viktig med forenkling av norsk næringsliv. Det kan nok hende at vi er uenige om akkurat spørsmålet om regelråd, for det kan være slik at man rett og slett kan bestemme seg for å fjerne lover og regler uten at man trenger noe eget råd som skal hjelpe med den oppgaven. Det kan jo være slik at man, både i departement, direktorat og for så vidt også utover i fylker og kommuner, kan ta de avgjørelsene uten at man trenger noe eget råd som skal bistå i den oppgaven.

Gunnar Gundersen (H) [15:05:57]: Det var dette med hastverk som fikk meg til å ta en ny replikk. Altså: Høyre følger jo bare sin programformulering. Vi har sterk tro på at det lokalt baserte private – og mangfoldige – eierskapet er særdeles viktig for verdiskaping rundt omkring i landet, og at formuesskatten sånn sett er en ren diskriminering og en særskatt av det eierskapet, til fordel for utenlandsk og statlig eierskap. Og representanten Syversen hadde i foregående replikk et godt poeng med at Senterpartiet strammer til formuesskatten for dem som investerer ute i Distrikts-Norge, ganske så dramatisk.

Men et interessert poeng – siden jeg ikke får svar på det med arbeidende kapital: Tror Senterpartiet at de såkalt rike sitter med pengene på bok, og at arbeidende kapital som er ute i norske bedrifter, er en helt annen kapital enn det som de såkalt rike sitter med?

Marit Arnstad (Sp) [15:06:55]: Jeg har ikke noe vondt å si om at Høyre prøver å gjennomføre sitt program; det er helt i orden. Men jeg sier at jeg tror Høyre strategisk har litt hastverk – det gjelder å få gjennomført dette så raskt som mulig nå, både før en får en bred skattedebatt gjennom Scheel-utvalget, og også før en begynner å nærme seg neste valg. Den strategiske vurderingen som Høyre her har gjort, er «fair enough», men Senterpartiet kan ikke være enig i en endring i formuesskatten som gjør at de 28 000 i Norge som tjener over 2 mill. kr, får flere titusener i skattelette, mens en samtidig foretar andre skattelettelser som gjør at de som f.eks. har under 500 000 kr i inntekt, får et par hundre kroner. Den type skattelettelser kan ikke Senterpartiet være med på.

Vi er villige til å diskutere innretningen på formuesskatten, vi har ment at bunnfradraget bør økes, og har foreslått det i vårt alternative budsjett, men innretningen av formuesskatten for øvrig kunne vi ha ventet med til Scheel-utvalget kommer.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

Trine Skei Grande (V) [15:08:15]: Inntil nå har dette vært en ganske vanlig finansdebatt med litt preg av småkjekling og noen spissformuleringer og morsomheter. Men vi har snakket om ganske små saker i forhold til de store utfordringene som Norge og verden i dag står overfor. Den siste uka har vist hvor utrolig sårbar vi er som økonomi, når en liten endring i oljeprisen får så store følger for vår børs, for våre arbeidsplasser og for vårt næringsliv.

Samtidig ser vi at vi står overfor enorme utfordringer på klimasida, der noen i dag setter seg ned og begynner forhandlinger om å få til en internasjonal avtale, som er viktig, men der vi også må klare å omstille vårt næringsliv i forhold til de utfordringene vi står overfor. Norge skal ikke bare snu om fra å være avhengig av å selge et produkt som olje og gass, men vi skal også snu hele næringslivet vårt, arbeidsplassene våre, alt det som handler om framtidas utfordringer knyttet til både klima og økonomi.

Dette er det store bakteppet som vi skal diskutere statsbudsjettet mot, og da er det noen saker som blir litt små sammenlignet med de store utfordringene. For vi skal faktisk snu hele det norske næringslivet. Vi skal skape de arbeidsplassene som vi i dag ikke engang aner hva er snakk om, vi skal skape de næringene som vi i dag kanskje ikke vet hva er, og vi skal begynne å bli avhengige av nye og mer framtidsrettede energiformer som vi skal utvikle i Norge.

Derfor er det riktig å ha en stor satsing på forskning, en stor satsing på kunnskap, en stor satsing på at lærere skal få den basisen de trenger for å gi ungene våre en best mulig start. Derfor er det viktig å ha et regelråd, å ha lettelser når det gjelder skatt, og mindre byråkrati, nettopp fordi dette er den store endringa samfunnet vårt skal gjennom.

Regjeringa la fram et rimelig godt forslag innenfor kunnskap, og det har blitt enda litt bedre når vi fikk lagt inn 100 nye stipendiater, når vi fikk plusset på basistilskuddet, og når vi fikk bort små, gamle dumheter om at man skal ha elevbetaling for studenter ved norske universiteter.

Det er disse store satsingene det her er snakk om. Det er disse store skiftene innenfor kunnskap det er snakk om. Og da må jeg si at når noen partier mener at det store løftet innenfor kunnskap er en satsing på 40 mill. kr til mer gym i skolen, er jeg uenig i at det er det store skillet og den store endringa. Hvis man nå hadde ment at det å innføre en time gym for alle var det viktigste, koster det 3,2 mrd. kr, pluss lærere. SV har en litt mer «decent» måte å innføre dette på, der de faktisk legger inn det det koster, men å stå her og legge fram at den store kunnskapssatsinga er 40 mill. kr til gym, kjenner jeg blir underlig.

Vi trenger også å fornye offentlig sektor. Vi må fornye velferdsstaten vår. Det betyr ikke bare at vi skal plusse på de ordningene vi har, men vi skal utvikle nye ordninger som når de svakeste i samfunnet. Det betyr at vi må tørre å snu på noen av de steinene som er lagt tidligere. Men jeg er trygg på at når Venstre nå har vært med og satt navnet sitt på et budsjett, vil 46 500 av de aller fattigste barna i Norge få billigere barnehage og alle fire- og femåringer i lavinntektsfamilier få gratis kjernetid – få det løftet som vi trenger. Det handler om å satse på de svakeste, og det er den velferdsstaten vi skal være med på å utvikle framover.

Så må jeg si at grønt skatteskifte ikke bare er skatteskjerpelser. Det er noen som tror at grønt skatteskifte bare innbefatter skatteskjerpelser. Det er feil. Det innbefatter både skjerpelser og lettelser. Det vi har fått til nå sammen med regjeringa, er et skatteskifte på 2,7 mrd. kr. Det er mer enn Arbeiderpartiet la fram. Nå har vi bevist i to budsjett på rad at vi faktisk får til et større grønt skatteskifte, vi fire sammen på borgerlig side, enn i de to siste budsjettene, ja, nesten de åtte siste budsjettene, med de rød-grønne.

I tillegg sa Arbeiderpartiets leder i en veldig modig uttalelse at budsjettet begynte å nå en viss anstendighet på miljø. Nå er det sånn at på de fleste områdene er det mer i det budsjettforliket enn hva Arbeiderpartiet har klart å legge fram på sitt felt, og sjøl om de har noen beløp som er høyere, er bredden i satsinga på miljø, klima og støtte til miljøvennlig atferd betraktelig sterkere i det alternativet vi har.

Ingjerd Schau hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) [15:13:39]: Da budsjettforliket var i havn, sa representanten Skei Grande til mediene at Venstre hadde oppnådd et grønt skatteskifte på 2,7 mrd. kr, som for så vidt representanten også gjentok her i dag. Det står fortsatt å lese i en sak på Venstres hjemmeside også.

Nær halvparten av denne summen vet vi kommer fra den såkalte plastposeavgiften. Men det gikk ikke mange dagene før jeg hørte representanten Skei Grande si på Dagsrevyen at plastposeavgiften ikke er en miljøavgift, men handler om en ren inndekning. Venstres finanspolitiske talsmann sa her tidligere i dag at det var litt begge deler – inndekning og klima- og miljøeffekt.

Noen har en gang sagt at der det samles to Venstre-folk, er det ofte tre meninger. Det er definitivt tilfellet i debatten her i dag, om hva plastposeavgiften egentlig er til for. Kan representanten Skei Grande klargjøre hva som er Venstres syn?

Trine Skei Grande (V) [15:14:37]: Dette er Arbeiderpartiets hovedreplikk til meg. Vi står foran enorme klimautfordringer, vi står foran enorme miljøutfordringer – og Arbeiderpartiet spør meg om plastposepris! Dette er den store saken som skal kjøres i en viktig debatt om klima og miljø.

Jeg kan godt forklare dette. Ja, det er nok litt begge deler, som Terje Breivik sier. Det er nok ikke opprinnelig det forslaget vi hadde, men det var det forslaget vi klarte å bli enige om da vi klarte å få et grønt skatteskifte. Det klarte aldri Arbeiderpartiet å få til i noen av sine budsjetter. Så det at vi må gjøre kompromisser på noe som kanskje ikke er øverst på ønskelisten til alle – det var der vi fikk det til. Og 2,7 mrd. kr er resultatet av pluss og minus, for skatteskifte handler om skatteletter også. Det har Arbeiderpartiet aldri tatt med i sine vurderinger. For dem er grønt skatteskifte bare avgiftsøkninger.

Anette Trettebergstuen (A) [15:15:36]: Over til et annet kompromiss: Jeg vil faktisk få lov til å takke representanten Skei Grande og Venstre og Kristelig Folkeparti for at de i budsjettforliket klarte å forhindre store og stygge kutt til dem som har aller minst, altså enslige forsørgere og uføre med mange barn.

Venstre og representanten Skei Grande gikk høyt ut på banen i valget og lovet at med Venstre og deres innflytelse ville fattigdomsbekjempelse, og spesielt de fattige ungene, bli prioritert. Hvordan føles det da å måtte bruke all sin forhandlingskraft på å oppnå at det ikke foretas stygge kutt? Er representanten Skei Grande fornøyd med at det er dette som er blitt innholdet i Venstres fattigdomssatsing?

Trine Skei Grande (V) [15:16:23]: Da burde representanten hørt innlegget mitt. En av de store satsingene til Venstre og en av de tingene vi gikk til valg på, er at vi mener at barnehage for de aller fattigste må bli billigere. For første gang har vi klart å få flertall i denne salen for at de aller fattigste i dette landet skal få billigere barnehage. For første gang har vi fått flertall i denne salen for at alle fire- og femåringer i fattige familier skal få gratis kjernetid. Det var våre hovedsaker, dette har vi foreslått i åtte år, og for første gang får vi faktisk flertall for det.

Siri A. Meling (H) [15:17:10]: I samarbeidsavtalen i Nydalen fikk klima og miljø stort fokus, og partiene var enige om å overoppfylle klimaforliket. Det er jo allerede gjort grep i den retningen i godt samarbeid mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti og Venstre, og Kristelig Folkepartis leder, Knut Arild Hareide, sa for litt siden i denne debatten at dette budsjettet var det beste miljøbudsjettet noensinne, og at for første gang ville utslippet innen f.eks. transportsektoren gå ned. Men vi vet at det er krevende å nå de målene vi har satt oss for 2020. Jeg kunne være interessert i å høre representanten Skei Grande reflektere litt rundt hvilke tiltak hun tenker er viktige nå frem mot 2020 for at vi faktisk skal komme i mål med de målsettingene vi har satt oss gjennom klimaforliket.

Trine Skei Grande (V) [15:18:04]: Jeg tror det er veldig viktig at vi tør å ta følgene av det en grønn skattekommisjon kommer fram til. Da må vi bruke skatte- og avgiftssystemene våre aktivt for å få til de omstillingene, gjøre det lønnsomt for folk å velge de grønne løsningene og gjøre det attraktivt for folk å velge bort det som har negative følger. Jeg tror at vi må kunne bruke skatte- og avgiftssystemene våre aktivt for å få til den grønne veksten. Så må vi snu næringslivet vårt fra det oljeavhengige næringslivet vi har i ditt valgdistrikt. Vi må kunne snu den kompetansen over til nye energier, mer framtidsrettete energier og få til en vekst i de grønne sektorene framover. Det er den omstillinga Norge skal igjennom. Den kommer til å være smertefull og stor, og vi må kunne bruke vårt skatte- og avgiftssystem aktivt for å nå det. Det er kanskje et av de midlene jeg tror kommer til å funke best.

Harald T. Nesvik (FrP) [15:19:05]: Først av alt vil jeg si takk til representanten Skei Grande for forhandlingene. Jeg kan skrive under på at hun er en dyktig forhandler, som jeg sa på talerstolen i sted – av og til vel dyktig. Men sånn blir det av og til.

Mitt spørsmål er knyttet til noe jeg har hørt i salen i dag – i hvert fall inntil representanten Trettebergstuen gikk på talerstolen, vel å merke – en invitasjon til både Venstre og Kristelig Folkeparti knyttet til at man visstnok lå nærmere dem enn dem man inngikk forlik med. I den forbindelse vil jeg stille et spørsmål til representanten Skei Grande: Arbeiderpartiet legger jo i sitt alternative statsbudsjett opp til skatte- og avgiftsskjerpelser på over 14 mrd. kr. Meg bekjent har ikke det vært Venstres politikk, for der har man gått inn for skatte- og avgiftsnedsettelser. Jeg vet ikke om representanten kan dvele litt ved det tilbudet sett i lys av økningene til Arbeiderpartiet.

Trine Skei Grande (V) [15:20:18]: Jeg tror at hvis vi skal få til den omstillinga av Norge som vi har snakket om, må vi også bruke skattesystemet vårt aktivt for å få til den verdiskapinga. Derfor har Venstre vært for å skru formuesskatten ned. Vi ønsker i vårt alternativ å gjøre det i bunnfradraget, mens regjeringa ønsker å gjøre det i prosenter. Vi fant en god løsning som vi kan stå for, i forhandlingene.

Det å bli enige om et statsbudsjett handler ikke bare om å bli enige om gode formål, det handler også om hvordan man skal bruke skattesystemet for å få til de endringene som trengs. Jeg tror det er allment i alle miljø at formuesskatten har fungert dårlig for norsk eierskap og for utviklinga av norske arbeidsplasser. Vi vil ha den omstillinga, og vi vil ha den grønne omstillinga som vi trenger. Da skjønner vi at vi må forhandle. Jeg kan gjerne gi tilbake igjen til en av mine medforhandlere at det var nok noen tøffe tak, men det er soleklart at vi må se både på skattesystemet vårt og på utgiftssida hvis vi skal klare å fornye Norge etter de tre indikatorene som jeg nevnte i mitt hovedinnlegg.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [15:21:35]: Grunnlovsjubileet feires i år, og Grunnloven sier bl.a. at staten aktivt skal medvirke til at individer og grupper har en faktisk ytringsmulighet. Statens oppgave utvides fra passivt å avstå fra inngrep til aktivt å sikre borgernes ytringsmulighet. Dette innebærer en forpliktelse til å legge til rette for at kanaler og institusjoner bidrar til en åpen og opplyst samtale – kort sagt et overordnet statlig ansvar for oppbygging av et offentlig rom som skaper faktisk ytringsmulighet. I så måte er Kristelig Folkeparti veldig glad for at Venstre støtter oss i kampen for pressestøtte. Men hvordan ønsker Venstre å bevare mediemangfoldet framover?

Trine Skei Grande (V) [15:22:26]: Jeg tror ingen norske politikere har ene og alene én løsning for å komme i mål med dette. Det skjer store endringer i norsk medieverden, og vi må løfte ytringsfriheten, vi må løfte de prinsippene om bredde og mangfold i uttrykk som denne sal har gjort modige vedtak om tidligere. Jeg tror momsen og det at vi klarte å få en enighet om en dobbel utredning inn i budsjettforhandlingene, blir en av nøklene for å få til den utviklinga. Jeg tror kanskje også at regjeringa vet hvor flertallet ligger i den saken her i salen.

Ellers er det viktig å ha en bred allmennkringkaster, og jeg tror vi må se på hvordan vi skal støtte kvalitetsjournalistikk også framover – om det kan gjøres på mer kreative måter enn det politikere har klart å komme fram til til nå. At vi har en bredde i norsk media, så vi i går, da vi hadde kontinuerlig salmesang på NRK2 og sjakk på NRK1. Det er i hvert fall brede allmennkringkastere vi har rundt oss.

Audun Lysbakken (SV) [15:23:47]: Trine Skei Grande har kjempet for miljøet i budsjettforhandlingene. Det er jeg glad for, og jeg støtter alt hun har fått til – minus poseavgiften. Venstre har bidratt til å gjøre budsjettet grønnere, men det er fortsatt ikke noe grønt budsjett målt opp mot hva vi må få til for å nå klimamålene i 2020 – og enda mer på lengre sikt.

Derfor har det vært litt vanskelig å møte Venstre med den rausheten jeg egentlig ønsker, for jeg synes Venstre har oversolgt dette budsjettet: Det er nå et historisk miljøbudsjett, det er bedre enn det noen noen gang har fått til osv. Jeg tror ikke miljøsaken er tjent med den typen overdrivelser. Det er sånn at budsjettet er vesentlig dårligere på vekst på jernbane sammenlignet med vei, hvis man ser det opp mot det den rød-grønne regjeringen gjorde. Det er reelle kutt til sykkelvei på riksvei osv. Trine Skei Grande har presentert dette som det første budsjettet som får utslippene ned på transportsektoren. Men det er feil, for utslippene gikk ned i 2013. Hvorfor har Venstre behov for å si ting som ikke er sant for å markedsføre miljøresultatene i dette budsjettet?

Trine Skei Grande (V) [15:24:55]: Jeg skal ærlig innrømme at jeg tror det hadde vært lettere å bli enig om plusstiltakene sammen med SV, selv om jeg ikke er helt sikker på om vi hadde blitt enige om inntektssiden i budsjettet på samme måte. Det er vel litt av kjernen i utfordringa.

Nå kommer vi til å få til det biodrivstoffmarkedet som vi trenger. Det tror jeg er viktig, og jeg tror det er tiltak som direkte fører til nedgang. Vi har tidligere hatt nedgang knyttet til den økonomiske situasjonen i landet, men dette er politiske vedtak som direkte fører til nedgang. For første gang i historien vil faktisk etterslepene på jernbanen gå tilbake. For første gang har vi virkelig kommet på høyden med utfordringene innenfor jernbane. Alle kan sette seg ned med Venstres eget budsjett og se at vi hadde klart å komme lenger, men vi må alle forhandle for å komme i mål. Men jeg skjønner at SV også er litt snurt når Arbeiderpartiet prøver å framstå som grønnere etter at de har gått ut av regjering sammen med SV, enn det de gjorde da de var i regjering med SV.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Audun Lysbakken (SV) [15:26:18]: De prioriteringene som gjøres i et statsbudsjett, og i et alternativt statsbudsjett, er den tydeligste melding fra Stortinget om hva vi synes er viktigst. Det borgerlige flertallet har vist gjennom både budsjettforslaget fra regjeringen og forliket hva de mener er viktigst. Også etter forliket er det klart at lavere formuesskatt er den fremste prioriteringen for de borgerlige.

Kristelig Folkeparti og Venstre har gjort budsjettet mindre usosialt, men ikke sosialt. Det viktigste er ikke skole og helse, det viktigste er lavere skatt for de rikeste.

Også etter forliket er det klart at den prosentvise veksten på vei er høyere enn veksten på jernbane – i skarp kontrast til de rød-grønne årene. Kristelig Folkeparti og Venstre har gjort budsjettet grønnere, men ikke grønt. Det viktigste er ikke det grønne skiftet, det viktigste er mer penger til vei.

Det alternative budsjettforslaget til SV er et budsjett for en helt annen kurs. Å sette det viktigste først betyr for oss å si nei til mer markedsmakt og avvise de rikestes egoisme. Vi vil sette mennesker foran markeder, og vårt forslag bygger på erkjennelsen av at det beste i dette landet har vi skapt sammen. Det er ikke på tross av en sterk velferdsstat, likestilling og små forskjeller at vi har en av verdens mest produktive økonomier, det er på grunn av fellesskapet. Fellesskap fungerer, og vi må dele for å skape – ikke bare omvendt.

Budsjettforslaget til SV er et forslag for kraftig omfordeling. For det første vil vi ha mindre økonomisk ulikhet. Derfor øker vi skattene kraftig for dem med store formuer og høye inntekter. Samtidig vil vi gi større skatteletter til alle som tjener under 600 000 kr, enn det Høyre og Fremskrittspartiet foreslår. Det åpner samtidig for at vi kan øke grønne avgifter av hensyn til miljøet uten at de sosiale forskjellene i samfunnet øker. Det grønne skiftet må være rettferdig hvis det skal kunne lykkes.

For det andre vil vi omfordele mellom næringer. Vi øker skattleggingen av finansnæringen og av oljeselskapene. Samtidig foreslår SV – av alle partier på Stortinget – den laveste skattesatsen på øvrige bedrifter. Slik vil vi bidra til å skape morgendagens arbeidsplasser, premiere verdiskaping framfor spekulasjon og redusere avhengigheten av olje.

For det tredje vil vi omfordele fra privat til offentlig forbruk. Vi mener tiden er inne for en ny stor reform, heldagsskolen. Heldagsskolen er en læringsreform, en helsereform og en utjevningsreform. Kombinert med en ressursnorm som ville gitt 2 789 nye lærere i grunnskolen, skal heldagsskolen gi mer tid til møte mellom lærer og elev. Øvingsarbeidet skal gjøres på skolen i stedet for å overlates til familier med helt ulike forutsetninger for å hjelpe barna sine. Alle barn skal få sunn mat og fysisk aktivitet på skolen hver dag, og det skal være en daglig skolehelsetjeneste til stede.

Den lille jenta som går på skolen uten mat, er vårt ansvar. Den lille gutten som ikke klarer skolen fordi han aldri får hjelp til leksene, er vårt ansvar. Å bruke tiden de minste skolebarna allerede er på skolen bedre enn dagens SFO, må være den neste store reformen i den norske velferdsstaten.

Vi ble lovet nye ideer og bedre løsninger. Vi ble lovet gjennomføringskraft. Det viste seg å være gjennomføringskraft på vegne av de mest privilegerte i det norske samfunnet. De er vinnerne i dette budsjettet, slik de alltid er når Høyre kommer til makten. Det er de samme gamle ideene og den samme gamle klassepolitikken som preger denne regjeringens budsjett.

Slagordet «for folk flest» er avslørt som tidenes markedsføringsbløff. Folk flest får så lite skattelette med Fremskrittspartiet ved makten at det bare rekker til noen få plastposer i uken, og landets småbarnsforeldre har nettopp fått julekort fra statsministeren og Siv Jensen med varsel om økte barnehagepriser. På den måten er vi alle invitert til et spleiselag for lavere skatt til overklassen.

Denne regjeringen fører en politikk som er urettferdig, kortsiktig og smålig. I dag stemmer vi i stedet for et budsjett som er bygget på rettferdighet, langsiktighet og solidaritet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Stefan Heggelund (H) [15:31:30]: Med tanke på den globale enigheten om å legge den sosialistiske ideologi på historiens skraphaug slutter jeg aldri å forundres over hvor god selvtillit sosialistene har. SV lover helt ubekymret alt til alle. Man må nesten under sperregrensen for å finne noen som tror det er mulig.

I 2013 la regjeringen SV var en del av, fram en perspektivmelding – en veldig god melding. Den forklarer den utfordringen som ligger i å bevare offentlige velferdsordninger på dagens nivå – jeg gjentar, på dagens nivå – fordi vi i framtiden vil forvente høyere kvalitet. Perspektivmeldingen er klar: Arbeid er nøkkelen til framtidens velferd. Men det stopper ikke SV. De vil faktisk bruke penger på at vi skal jobbe mindre – det foreslår de i sitt alternative budsjett. Jeg bare lurer på hvordan det samsvarer med den perspektivmeldingen SV var med på å legge fram i 2013.

Audun Lysbakken (SV) [15:32:31]: Jeg har sterk selvtillit på vegne av de verdiene SV står for, ikke minst fordi det er venstresidens verdier som i så stor grad har preget det norske samfunnet, og som gjør at vårt samfunn skiller seg fra mange andre – med mindre forskjeller, med en sterkere velferdsstat. Vårt samfunn er et levende bevis på at fellesskap fungerer.

Vi har levert et budsjett som ikke gir mer til alle. Vi har levert et budsjett som står for kraftig omfordeling, der vi ikke er redd for å ta fra dem som har mest, som Høyre vil gi mer til.

Når det gjelder perspektivmeldingen, er jeg vant til at høyresiden har lest den selektivt. Hvis en ser nærmere på denne meldingen, ser en at vi har viktige valg for framtiden. Vi kan velge å la det private forbruket mangedobles i tiårene som kommer, eller vi kan velge å bruke den kraftige produktivitetsveksten som kommer, på andre måter. Da kan vi f.eks. dele på arbeidet, velge å ta ut veksten i mer fritid istedenfor i mer forbruk. Det er fullt mulig, men det er et politisk valg.

Presidenten: Representanten kan få stille et spørsmål til.

Stefan Heggelund (H) [15:33:40]: Gjerne det – hjertelig takk.

Jeg registrerer at representanten Lysbakken svarte – så vidt det var – på spørsmålet. Vi leser ikke perspektivmeldingen selektivt. Det vil jeg heller si at det er Sosialistisk Venstreparti som gjør, som tror det er mulig å jobbe mindre, men samtidig bevare den velferden vi har i dag.

Et annet område der Sosialistisk Venstreparti viser svært god selvtillit, er innenfor fattigdomspolitikken – dette til tross for at den forrige regjeringens fattigdomspolitikk vel ikke akkurat kan kalles en suksesshistorie. Audun Lysbakkens forrige partileder, Kristin Halvorsen, måtte halvveis ute i de rød-grønnes regjeringsperiode nettopp beklage hvor mislykket fattigdomspolitikken til Sosialistisk Venstreparti var.

Det er lett å bli polemisk i disse debattene, så jeg skal prøve å stille et spørsmål som ikke gir det klassiske venstresidesvaret: Gi mer til dem som har minst, istedenfor å ta fra dem som har minst! Hvilke lærdommer trakk Sosialistisk Venstreparti fra Uførepensjonsutvalget og Velferds- og migrasjonsutvalget, og hvordan reflekteres det i deres alternative budsjett?

Audun Lysbakken (SV) [15:34:54]: Jeg synes representanten Heggelund skal reflektere over følgende: Gjennom hele det århundret vi har bak oss, gikk arbeidstiden ned, mens produktiviteten gikk opp. Det er en nøtt som representanten kan tenke på til neste gang vi møtes i en replikkrunde. Og så kan han vurdere om det kanskje kan være noe i at det fortsetter slik i det århundret som kommer. Jeg ser fram til å følge opp dette.

Det er innovasjon som fører til produktivitet. Det holder ikke å pøse på med arbeidstimer – det er ikke det det handler om. Produktiviteten har økt, til tross for at antallet arbeidstimer har gått ned. Det er en trend som har vært der gjennom hele det moderne samfunns historie, og som kommer til å fortsette.

Ingen har beklaget SVs fattigdomspolitikk. Det vi har beklaget, er at vi ikke fikk mer gjennomslag for SVs fattigdomspolitikk, som handler om å øke inntekten til de fattigste familiene – den eneste måten å få ned barnefattigdommen på.

Jeg ville vært atskillig mindre høy og mørk om jeg hadde representert et parti som målrettet går til angrep på økonomien til de fattigste familiene og skaper nye fattigdomsfeller.

Tom E. B. Holthe (FrP) [15:36:09]: SV øker elavgiften med 2 øre utover regjeringens eget forslag – en avgift som ikke kan hevdes å ha en sosial profil, og som i den siste tiden ofte har vært kritisert. SV øker flyseteavgiften med 100 kr per sete – en avgift som en kun kan hevde er distriktsfiendtlig.

Skatt på alminnelig inntekt reduseres fra 27 til 20 pst. – det er interessant. Denne skatteletten gir altså mulighet for en enorm skattelette for dem som tar ut utbytte, og dette er nettopp det SV har kritisert siden 8. oktober: At de med mest, får mest. Men de bevilger selv til dem som har mest. Har SV tenkt på det faktum at de her gir store skatteletter til dem som allerede har mye fra før? Er det god fordelingspolitikk i henhold til SVs eget program?

Audun Lysbakken (SV) [15:37:20]: Det var mange ting på en gang, men jeg vil anbefale representanten å ta en titt på fordelingstabellene i vårt alternative budsjettopplegg og sammenligne dem med regjeringens opplegg. Da vil man se at de lettelser som gis i vårt opplegg, fører til at vanlige familier får et større økonomisk rom enn det de grønne avgiftene tar fra dem. Dette er nettopp en viktig grunn til at vi ønsker skattelette for folk med vanlige inntekter, for at det skal være mulig å gjennomføre et grønt skifte på en sosialt rettferdig måte. Representanten har helt rett i at i seg selv slår økt elavgift usosialt ut. Derfor må dette kompenseres.

På samme måte har vi en rekke skatteøkninger for dem som har de høyeste inntektene – lønnsinntekter, kapitalinntekter, formue – sånn at vi skal få en reell omfordeling i vårt samfunn. De fordelingstabellene er det bare å slå opp. De viser veldig tydelig at SV har en politikk for folk flest, mens Fremskrittspartiet har en politikk for rikfolk flest.

Knut Arild Hareide (KrF) [15:38:32]: Eg kunne fortsetje den ideologiske debatten – Lysbakken nemnde heildagsskole i innlegget sitt.

Eg har i staden lyst til å utfordre på to område der eg opplever at me står ganske nær kvarandre. Det gjeld eingongsstønaden som i SVs alternative budsjett er auka med 210 mill. kr. Vil det seie at representanten Lysbakken er fornøgd med den opptrappinga som no har skjedd dei to siste åra? Dette er skeivt når enkelte i realiteten mottar rundt 40 000 kr, mens andre oppnår 500 000 kr – ein betydeleg forskjell. Kristin Halvorsen har òg peika på dette tidlegare.

Dette er den eine utfordringa mi. Den andre er det som Kristeleg Folkeparti no har fått gjennomslag for, som gjeld fleire lærarar frå første til fjerde trinn. Er det nokre ideologiske ueinigheiter rundt dette? Korleis stiller SV seg i den debatten? Det er spørsmålet mitt.

Audun Lysbakken (SV) [15:39:05]: For det første: Ja, jeg er glad for at Kristelig Folkeparti har fått gjennomslag for å øke engangsstønaden – det er helt nødvendig. I de årene SV satt i regjering, prioriterte vi en kraftig utvidelse av foreldrepermisjonen, men før forrige valg sa vi ved å øke engangsstønaden veldig tydelig fra at det er på tide å prioritere dem som ikke har den type rettigheter. Helst vil vi ha en stønad på 2 G som en løpende minstestønad, som ville ha vært en enda bedre løsning, men jeg er helt enig med Hareide i denne saken.

Jeg er også veldig glad for at vi har tatt et første steg på veien mot flere lærere for de minste barna i skolen. Det er en oppfølging av en politikk som vi begynte med i den andre enden av grunnskolen: 600 flere lærere i ungdomsskolen. Kristelig Folkeparti og SV er vel de to partiene på Stortinget som klarest sier at vi trenger en ressursnorm, vi trenger færre elever per lærer for å skape mer tid til møtet mellom lærer og elev. Så der er vi hjertens enige.

Iselin Nybø (V) [15:40:39]: Jeg har lyst til å følge opp det som representanten Hareide var inne på, det som går på lærertetthet, for jeg tror både SV og Venstre er enig i at vi trenger gode lærere i skolen, og vi trenger flere lærere i skolen. Derfor er det viktig både å få flere lærere og å drive med videre- og etterutdanning av de lærerne vi har.

Så er vi nok litt uenig i hva som bør komme først, og vi i Venstre har i vårt budsjett lagt opp til å bruke penger på videre- og etterutdanning av de lærerne som er i skolen i dag, ikke minst de mange tusen såkalt ikke-kvalifiserte lærerne. Det jeg registrerer, er at SV bruker de samme pengene, iallfall store deler av pengene sine, på å sette inn flere lærere i skolen, og det som jeg bekymrer meg for, og som jeg håper at SVs leder har et godt svar på, er hvordan vi skal klare å øke lærertettheten uten at det skjer ved hjelp av flere ufaglærte, og hvordan vi skal klare å løfte de ikke-kvalifiserte vi har i skolen i dag, slik at de også er kvalifisert til å undervise.

Audun Lysbakken (SV) [15:41:44]: For det første mener vi at det er mulig å fortsette løftet med hensyn til etter- og videreutdanning, som vår regjering begynte på, og som det nye flertallet har styrket, samtidig som vi øker lærertettheten. Men det er selvfølgelig et spørsmål om prioriteringer. Vi fører en annen skattepolitikk, som også gjør at vi har et annet handlingsrom i velferdsstaten. Men vi tror at det er mulig å øke lærertettheten nå, særlig fordi det er så mange lærere som har forlatt yrket. Vi vet at er det én ting lærerne virkelig ønsker seg, er det økt lærertetthet, det er å få flere kolleger, det er å få større rom til å jobbe med hver enkelt elev. De innspillene vi har fått fra lærernes fagforeninger, tyder på at de som selv står i dette hver dag, tror at det er mulig. Så vil selvfølgelig dette også måtte kobles med bedre betingelser for lærerne, som jeg tror det er et bredt flertall i Stortinget som ønsker seg, og en ressursnorm i seg selv vil gi lærerne bedre kort på hånden når de skal fronte krav om bedre betingelser for sine kolleger og medlemmer.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Statsminister Erna Solberg [15:43:12]: Norge er et godt land å bo i for de aller fleste. Vi har fortsatt høy sysselsetting, lav arbeidsledighet, og vi har hatt en omfattende olje- og gassvirksomhet, som har gjort det mulig å bygge et godt velferdssamfunn – et velferdssamfunn helt på topp i verden.

Vi vil fortsatt ha store inntekter fra oljeaktiviteten i mange år fremover, men oljeaktiviteten kommer ikke lenger til å være motoren i vår økonomiske vekst. Det har vi sett tydelig den siste tiden. Et høyt kostnadsnivå har bremset investeringene. De siste ukene har oljeprisen hatt et sterkt fall, og det gir ringvirkninger for hele fastlandsøkonomien.

Regjeringen følger nøye med på utviklingen i internasjonal økonomi generelt og på oljeprisen spesielt. De siste årene har vi sett flere eksempler på at raske omslag ute i verden kan få stor betydning også for Norge. Vi vet at oljeprisen kan snu og stige igjen, men bildet er likevel tydelig: Vi lever i en mer urolig tid, usikkerheten vår er større, og egentlig burde debatten vært litt annerledes enn den vi har nå.

For to år siden debatterte vi oljeavhengighet og todelingen av økonomien. I dag har vi ikke en todeling av økonomien på samme måte. Vi har en kostnadsutfordring og en konkurranseutfordring for alle deler og alle bransjer i Norge. Oljeavhengigheten kommer til å bli naturlig mindre – rett og slett fordi aktiviteten og impulsen i veksten er mindre.

Utfordringene våre er å sørge for at den mindre impulsen som kommer fra oljeaktiviteten, ikke medfører at norsk økonomi bremser opp, og at veksten og vår mulighet til å finansiere velferden dermed bremser opp. Derfor er det avgjørende nødvendig at nye næringer må ta over som motor i veksten i årene fremover. Og med den usikkerheten vi har rundt oss, trenger vi det enda raskere enn jeg tror de fleste av oss tenkte for få år tilbake.

Norge trenger flere bein å stå på i fremtiden. Vi trenger ulike typer næringer som kan overta som vekstimpuls etter olje- og gassvirksomheten. Derfor trenger vi også budsjetter med sterkere virkemidler, for å skape mer investeringsvilje, for å sørge for mer nyskaping, og for å sørge for mer gründerskap i Norge.

De nye arbeidsplassene, som vi skal leve av i fremtiden, skal være både grønne og kunnskapsbaserte, for det er de mest varige langtidsarbeidsplassene for et moderne samfunn. Vi står foran et grønt skifte, og vi står foran omstilling til et lavutslippssamfunn.

Samtidig som vi er opptatt av det – å sørge for arbeidsplassene, vekstkraften og fremtidsvelferden – må vi løse viktige oppgaver i dag. Vi skal tette hull i det sikkerhetsnettet vi har, og som vi ser folk ramle gjennom hver eneste dag.

Mange av disse utfordringene har vært kjent i mange år. Det burde vært gjort mer for å gjøre landet mer forberedt på de endringene vi nå ser, men desto viktigere er det ikke å lene seg tilbake og tro at 2013 var det magiske året. Virkemidlene fra 2013 er ikke de virkemidlene vi kommer til å trenge i 2015, for vi skal forberede landet på endringer som vi nå ser, og det er viktig å ta de riktige valgene i dag.

Vi har laget et statsbudsjett som gjør Norge mer robust for fremtiden. Jeg har lyst å takke alle de fire partiene på Stortinget, for at de har tatt med seg hovedprofilen vår gjennom budsjettet. Ja, det gjøres endringer. Fire partier skal sette sitt preg på et statsbudsjett. Det er sånn en mindretallsregjering lever i et godt samarbeid med andre partier. Men hovedprofilen, nemlig å sørge for at vi ruster oss for fremtiden, er ivaretatt med de store satsingene vi ser på ulike områder.

Statsbudsjettet tar høyde for den usikkerheten som mange familier opplever nå, fordi de ikke helt vet hva disse endringene i oljeprisen og uroen ute kan medføre for deres familieøkonomi.

Utdanning, forskning, nyskaping og innovasjon er viktigere enn noen gang. Kunnskap er den nye oljen for Norge, og i 2015 vil dobbelt så mange lærere få etter- og videreutdanning, sammenliknet med 2013. Det gjør at elevene vil kunne møte lærere som er faglig og fagpedagogisk oppdatert. Kunnskap og læring i skolen vil gå opp. Forsknings- og utdanningsbudsjettet var godt fra regjeringen, men det har blitt enda bedre i møtet med Stortinget. Det øker med 4,5 pst. neste år. For første gang bruker vi over 30 mrd. kr på å finne nye svar for fremtiden. Dette er en helt annen takt enn det vi så i årene vi har lagt bak oss.

Vi legger til rette for at gründere og bedrifter skal skape de nye arbeidsplassene. Ordningene for fremtidsrettet og næringsrettet forskning og utvikling blir utvidet. BIA-midler, nasjonalt etablerertilskudd, program for kommersialisering av forskningsresultater, FORNY 2020: Alle disse tiltakene har blitt styrket. SkatteFUNN-ordningen har blitt utvidet. Dette budsjettet bidrar til at flere gründere og innovatører får prøve sine ideer i markedet. Det er helt nødvendig hvis de nye, trygge arbeidsplassene skal skapes.

For å omstille Norge er vi avhengige av at noen tør å satse. Derfor gjør vi det mer lønnsomt å investere i norske arbeidsplasser ved å redusere formuesskatten.

Samferdselsbudsjettet er over 25 pst. større enn da vi overtok.

Til sammen er alt dette viktige bidrag til fremtidens verdiskaping, til å trygge arbeidsplassene og til å trygge et godt velferdssamfunn.

For å omstille Norge til et lavutslippssamfunn leverer samarbeidspartiene en ny og bedre retning i klimapolitikken. Mange i vårt samfunn har et stort engasjement for klima, og det er viktig at det skal lønne seg å være klimavennlig. Med dette budsjettet får fornybarnæringen et løft. Avskrivninger på vind, bedre skatteregler for småkraft, i tillegg til regjeringens viktige vedtak om å ha to nye overføringslinjer, henholdsvis til Tyskland og England, gjør at det kan bli mer lønnsomhet innenfor fornybarnæringen i årene fremover.

Det blir billigere å velge klimavennlig bil.

Jernbanesatsingen er rekordstor.

Vi utvider belønningsordningen, og vi satser mer på kollektivtransport og sykkelveier i byene.

Det skal gjøres enklere å gjøre klimavennlige valg i hverdagen.

Grønne satsinger er viktig, men vi trenger også å prøve ut nye grønne ideer. Vi kommer ikke i mål med klimautfordringene uten at vi har et næringsliv som kommer opp med de nye ideene, og at vi klarer å flytte dem fra å være ideer til å bli faktiske teknologiske løsninger som kan brukes – derfor styrkes klimateknologifondet utover klimaforliket, og miljøteknologiordningen gjennom Innovasjon Norge utvides. Samtidig løser vi viktige velferdsoppgaver i dag.

Vi er ikke fornøyd med at så mange står utenfor arbeidslivet. Vi er nødt til å bryte de mønstrene som gjør at folk faller utenfor. Skolen må sette inn en tidlig innsats. Frafallet i den videregående skolen henger ofte sammen med manglende oppfølging tidlig i grunnskolen. Helsetjenesten må gi raskere hjelp, mens alvorlig sykdom ennå kan bekjempes og før lette psykiske lidelser blir til tunge psykiske lidelser og langtidsfravær fra arbeidslivet. Neste år åpnes det første tverrfaglige diagnosesenteret for folk med langvarige smerter og utmattelsestilstander. Pasienter som i dag opplever å være kasteballer i systemet, får nå et enklere møte med helsetjenestene.

Tilbud innenfor rus og psykisk helsevern gis et spesielt løft. Rusavhengige og psykisk syke har i mange år ikke blitt prioritert høyt nok. Nå står den gruppen øverst på listen i arbeidet med å innføre fritt behandlingsvalg. Det vil gjøre at flere får hjelp raskere.

Vi øker takten i byggingen av sykehjemsplasser. Økt investeringstilskudd gir resultater i kommunene nå. Det gjør at flere eldre kan få et verdig tilbud. Totalt sett er det en historisk høy vekst for helsetjenestene. Det gjør at flere kan få behandling, og at kvaliteten kan økes.

Jeg kunne fortsatt å ramse opp mange gode eksempler på det vi gjør, f.eks. økt stipendordning for elever som har foreldre med de laveste inntektene.

Men det er viktig å understreke at det ikke bare er den økonomiske situasjonen som fremover er mer usikker. Sikkerhetssituasjonen globalt og i Norge har endret seg det siste året. Derfor er det viktig at vi også fortsetter å styrke beredskapen for å sikre vår trygghet. Vi skal være i stand til å møte det nye trusselbildet og ha et raskt og tilgjengelig nærpoliti.

For å skape et samfunn med muligheter for alle må vi klare å ha to tanker i hodet samtidig. Vi må skape de nye, grønne arbeidsplassene og samtidig styrke vårt sosiale sikkerhetsnett. Statsbudsjettet er et svar på begge disse utfordringene – et svar som det faktisk er et enda større behov for enn det vi så for oss da vi begynte arbeidet i vår med selve statsbudsjettet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jonas Gahr Støre (A) [15:53:30]: Statsministeren sier at debatten burde vært en annen, og hun sa også at løsningene fra 2013 ikke nødvendigvis gjelder i dag, og i sitt innlegg snakket hun jo aller mest om satsinger som det er bredt flertall for i denne salen, som vi alle kommer til å stemme for, og som de fleste har inne i sine alternative budsjetter. Hun brukte ikke ett ord på hovedsatsingen – milliardsatsingen på kutt i formuesskatten.

Men jeg har lyst til å komme tilbake til et område som jeg fulgte med interesse i valgkampen i fjor, nemlig bevilgningen til sykehus. Der la Arbeiderpartiet et opplegg hvor vi la opp til 3 mrd. kr i året i fire år. Etter at det forslaget ble lagt fram, sa Høyre – med Bent Høie i spissen – at det ville bli en større milliardvekst i sykehusene med Høyre, og i tillegg lovet han at finansieringen av et såkalt fritt behandlingsvalg skulle komme på toppen av aktiviteten. Høyres overbud var overbud: De lovet 3 og bevilget 2, og det frie behandlingsvalget kommer innenfor rammen, det er enda mindre og det skal også effektiviseres. Jeg vil gjerne høre statsministeren si at de har bevilget mindre i kroner enn de lovet.

Statsminister Erna Solberg [15:54:34]: La meg først få si at når jeg henviser til mange viktige saker, er jeg glad for at Arbeiderpartiet nå ser behovet for å satse på innovasjon, nå ser behovet for å satse på skole, nå har lagt en rekke nye forslag på bordet, som de ikke gjorde da de satt i regjering. Det har åpenbart vært sunt for Arbeiderpartiet å stå utenfor regjeringsmakten en stund og da fornye politikken sin. Vi er jo glad for det hvis det er et signal om at vi skal ha bred enighet i årene fremover, men jeg håper at jeg ikke ser et tilbakeslag hvis Arbeiderpartiet kommer tilbake til regjeringsmakten, til at det ikke er disse sakene som prioriteres, men andre saker.

Når det gjelder spørsmålet om finansieringen av sykehusene, er det slik at dette er et av de absolutt beste sykehusbudsjettene som er lagt frem. Og nei, det er ikke på 3 mrd. kr, som vi sa i valgkampen, men vi skal måles på hvor mye vi har gitt til sykehusene når vi er ferdige med denne fireårsperioden. Vi sa ikke at vi hvert eneste år kom til å bevilge 3 mrd. kr.

Jonas Gahr Støre (A) [15:55:37]: Dere sa 12 mrd. kr over fire år, og dere har altså lagt opp til et helt annet løp.

Men det er ulike mål for pengebruk, og jeg kunne ha interesse av å få oppklart én sak: Representanten Helleland var i spørsmål til meg opptatt av å påpeke at i vårt budsjett vokste den offentlige pengebruken sterkere enn veksten i økonomien. Ja, det er riktig. Det har aldri vært et avgjørende mål for Arbeiderpartiet. Det er måten vi bruker pengene på – et begrep som statsministeren også tidligere har brukt – som teller, at investeringene er produktive, at vi satser på å løse oppgaver, at vi får til aktivitet og at vi støtter bedriftene våre.

Men for Høyre har det vært et mål – og for Fremskrittspartiet har det vært et avgjørende mål – at den offentlige utgiftsveksten ikke skal vokse mer enn veksten i økonomien. Nå gjør den det i dette budsjettet, og da ønsker jeg å høre fra statsministeren: Betyr det at man har forlatt dette målet, at man nå har et pragmatisk syn på det? Eller betyr det at man i fremtiden vil holde fast ved det målet, at den offentlige pengebruken ikke skal vokse mer enn veksten i økonomien?

Statsminister Erna Solberg [15:56:37]: Det er sjelden jeg pleier å si det, men jeg er særlig glad for dette spørsmålet, for nå har jeg forsøkt å motargumentere fra plassen min opptil flere ganger når jeg har hørt dette sagt.

Ja, da den borgerlige regjeringen tiltrådte i 2001, så var dette et mål, men vi har altså hatt en gjennomgang i Høyre av hvordan dette henger sammen med det å innfase mer oljepenger. Derfor er det flere år siden vi forlot dette som et overordnet mål, for det går ikke an å sette sammen innfasing av mer oljepenger med målet om at veksten i offentlige utgifter ikke skal være større enn veksten i statsbudsjettet hvert enkelt år. På lang sikt er det viktig at vi passer på balansen, men på kort sikt kan vi ikke gjøre det samtidig som vi faser inn oljepenger. Det er altså flere år siden Høyre konkluderte med at dette ikke lenger kan være et parameter som vi styrer etter. For det var den gangen da vi alle var enige om– iallfall Høyre og Arbeiderpartiet var enige om – at vi ikke skulle bygge ned oljeformuen, at vi ikke skulle bruke av avkastningen. Når vi gjør det, vil et slikt mål være for snevert.

Knut Arild Hareide (KrF) [15:57:52]: Eg vil gjengjelde takken frå statsministeren. Statsministaren såg veldig framover i den talen ho heldt i dag.

Eg har allereie sitert frå dagens leiar i VG i denne salen, men eg gjer dei ein gong til, for det er ikkje alltid eg har den moglegheita:

«Vi trenger en grundig og fordomsfri skattedebatt. Nå håper vi alle partier er seg sitt ansvar bevisst og våger å samle seg bak fremtidsrettede løsninger.»

Det er fordi Scheel-utvalet kjem med si innstilling i morgon.

Statsministerens gode venn og tidlegare finansminister, Per-Kristian Foss, stod bak det førre skattekompromisset, som var særdeles godt for Noreg. Det same gjorde Sigbjørn Johnsen tidlegare på 1990-talet. Begge var kompromiss med stor breidde i denne salen, som har gitt oss ein betre økonomi, ein meir effektiv økonomi og fleire i arbeid.

Vil statsministeren no ta eit initiativ òg til eit nytt skattekompromiss, når me no får eit grunnlag gjennom Scheel-utvalet?

Statsminister Erna Solberg [15:58:57]: Jeg er enig i at vi skal ha både god tid og gå godt igjennom de forslagene som kommer fra Scheel-utvalget.

Så har jeg lyst til å understreke at f.eks. den skattereformen som ble laget i 2005, aldri ble helt gjennomført, for der var det et kompromiss om at utbytteskatten skulle erstatte formuesskatten. Med det fikk vi en rød-grønn regjering. Den har da medført at utbyttebeskatningen og formuesskatten har levd side om side, med en ekstra forsterkning av beskatningen av eierskap i norske bedrifter under den rød-grønne regjeringen.

Vi er opptatt av at vi må ha et godt grunnlag for en ny skattereform. Jeg har lyst til å si at utgangspunktet for denne skattereformen synes jeg ikke nødvendigvis er så positivt. Det er grunnen til at diskusjonen kommer. Det er jo internasjonal skattekonkurranse, hvor andre land har bydd ned sine skattenivåer, og nå skal Norge på en måte følge etter. Det er jo et dilemma, hvor vi altså deltar i den internasjonale skattekonkurransen. Et lite land som Norge må leve med at de internasjonale rammebetingelsene må tilpasses norsk næringsliv. Men det må også være grunn til at si at det er ikke nødvendigvis ønskelig, for det betyr at vi må flytte vår skattlegging over på andre områder.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [16:00:18]: 70–80 pst. av kommunenes utgifter går til oppvekst, pleie og omsorg. Det er de tunge kostnadene til kommunal sektor. Nå ser vi oppslag om at det i kommune etter kommune er kutt i sykehjemstilbud, kutt i hjemmesykepleien og kutt i kvaliteten. I en av kommunene i mitt eget hjemfylke er det nedlegging av sykehjemsavdelinger, det er stenging av skjermet enhet, det er reduksjon i langtidsplasser, og det er reduksjon i korttidsplasser.

Vi har nå tv-oppslag som NRK har løftet fram, «Her svikter Norge». Bent Høie sier i dag at vi ikke kan ha det sånn. Så ser vi at vi har en skattesvikt i kommunene på ca. 2,8 mrd. kr i år, og vi vet at når den skattesvikten blir så stor, kommer det til å bli ytterligere kutt. Det kommer til å bli verre enn dagens situasjon. Da er mitt spørsmål til statsministeren: Når helseministeren sier at vi ikke kan ha det sånn, kan vi da få se handling – at regjeringen kommer med midler slik at vi får kompensert for skattesvikten til kommunene?

Statsminister Erna Solberg [16:01:22]: Som jeg sa i mitt innlegg, ser vi nå faktisk at veksten i antallet sykehjemsplasser som bygges, er høyere, fordi vi økte investeringstilskuddene da denne regjeringen tiltrådte. Vi har lagt inn ekstra penger til det som er viktig når det gjelder det oppslaget som er i dag, om kvaliteten i omsorgen. Der har vi altså økt de øremerkede midlene til kvalitetsutvikling i eldreomsorgen. De er nå på i overkant av 400 mill. kr, som nettopp går til kompetanse og kunnskap som skal bidra til dette.

Så er det sånn at for neste års statsbudsjett betyr ikke årets skattesvikt noe, for vi beregner det før denne skattesvikten er tatt inn. Og neste års statsbudsjett er interessant, fordi veksten i de frie inntektene der er høyere enn veksten når det gjelder handlingsrommet mellom demografiske utgifter og veksten i de frie inntektene. Denne veksten er nå høyere i kommunesektoren enn den var i 2011, 2012 og 2013. Det betyr at rommet til å prioritere neste år faktisk er større for kommunene enn det var i tre år med rød-grønn regjering.

Trine Skei Grande (V) [16:02:44]: Statsministeren hadde en god trontale om de store utfordringene vi står overfor på klima og miljø. Hun holdt en god tale nå også om de store omstillingene Norge må igjennom på grunn av klimautfordringene som vi står overfor.

Etter trontalen la statsministeren fram et budsjett som Venstre helt oppriktig ble litt skuffet over når det gjaldt klima og miljø. Nå ser statsministeren fasiten på hva Venstre ikke blir skuffet over når det gjelder klima og miljø. Så mitt spørsmål til statsministeren er: Har statsministeren lært noe av dette?

Statsminister Erna Solberg [16:03:21]: Ja. Jeg mener at det er mange gode tiltak som er kommet inn i forhandlingene. Summen av alle disse tiltakene er ting vi alle kan være enige om, og så må vi også passe på at vi alltid er enige om å få til en saldering av de positive tiltakene vi får inn.

For meg er det viktig å si at det er mange ting vi kan diskutere opp og ned i et statsbudsjett, men de virkelig store løftene på klima er de vi klarer å gjøre hvis vi får næringslivet med oss på den nye teknologien. Derfor mener jeg at det største vi gjør, er å sørge for at staten er en god partner, både som etterspørrer etter ny teknologi når man kjøper inn ting, og også gjennom å ha en styrket finansiell ramme i klimateknologifondet og i miljøteknologiordningen. Klimateknologifondet har vi gjennom enigheten i avtalen levert på fra regjeringens side. Vi økte miljøteknologifondet i budsjettet, og det er økt enda mer nå i Stortinget. Begge deler synes jeg er bra.

Audun Lysbakken (SV) [16:04:35]: I trontalen tidligere i høst var likestilling ikke nevnt med ett ord. I det budsjettet som Erna Solberg la fram, er det ingen likestillingstiltak av betydning. Til tross for at statsministeren snakker mye om arbeidslinjen, gjelder den tydeligvis ikke der det er aller viktigst, nemlig det som har bidratt mest til Norges rikdom, at vi har fått flere kvinner inn i arbeidslivet. Den gjelder kun for de fattigste.

Regjeringen har økt kontantstøtten istedenfor, økt barnehageprisene for folk flest, innført kortere fedrekvote osv. Det er ikke mulig, bortsett fra den økte barnehageutbyggingen som Kristelig Folkeparti og Venstre presset statsministeren til i budsjettforliket nå, å spore ett eneste tiltak av betydning denne regjeringen har gjennomført, som gjør det lettere å kombinere det med familie og barn. Hvorfor har regjeringen ingen sånne forslag? Hvorfor snakker statsministeren aldri om likestilling? Har denne regjeringen i det hele tatt noen likestillingspolitikk?

Statsminister Erna Solberg [16:05:36]: Jeg snakker ofte om likestilling. Men jeg tror ikke vi er helt enige om hva som nødvendigvis er å snakke om likestilling. Jeg snakker mye om vold mot kvinner. Jeg snakker mye om ansvaret vårt internasjonalt for at jenter får utdanning. Jeg bruker mye av tiden min på å jobbe med det. Det er den største likestillingsutfordringen på verdensbasis, mye større enn spørsmålet om det er blitt litt mer penger til kontantstøtten. Eller når regjeringen foreslo å ta vekk skatteklasse 2 – det har kommet igjen på Stortinget – er det klart at det økte incentivene til å være med i arbeidslivet. Men vi har også laget et kompromiss hvor vi har blitt enige på Stortinget om at vi ikke skal ha så sterke incentiver knyttet til det.

Det er klart at hvis man mener at kampen mot vold mot kvinner, og kampen for at jenter skal få utdanning, ikke er likestillingsspørsmål, kan man kanskje kritisere regjeringen og si at den ikke gjør noe på det. Jeg mener vi gjør noe med noen av de viktigste tingene vi skal gjøre noe med, og det er å sørge for at kvinner ikke blir utsatt for vold, og at jenter får utdanning.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tore Hagebakken (A) [16:06:55]: Kommunale velferdstilbud sammen med sykehusene våre og folkehelse er budsjettvinnere i Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett. Vi bruker til sammen 5,6 mrd. kr mer enn regjeringa på disse svært viktige velferdsoppgavene. Dette handler om å gi barn og unge gode og like muligheter, verdige tilbud til eldre og andre med omsorgsbehov, rask og god behandling ved sykdom og ikke minst også økt innsats for å forebygge sykdom. Samtidig vil vi kompensere kommunene fullt ut for det store tapet av skatteinntekter som nå rammer Kommune-Norge. Det dreier seg om nærmere 3 mrd. kr. Mye penger – og mye penger å miste. «På det jevne», sa Høyres Svein Flåtten tidligere her i dag, og alminneliggjør det hele, som om det var vanlig at skatten sviktet.

Under Arbeiderpartiet og de rød-grønne har kommunene bestandig fått beholde ekstra skatteinntekter, og det er stort sett det som har preget de åtte årene. Arbeiderpartiet svikter ikke kommunene om skatten svikter, fordi det ville være å svikte dem som trenger tilbudene og tryggheten. Skatte- og avgiftsnivået i vårt budsjettopplegg ligger på samme nivå som i 2013. Vi bruker de store pengene på de store oppgavene, som handler om å trygge folks velferd.

Høyre og Fremskrittspartiet står for en politikk som åpenbart skaper større forskjeller mellom folk, som er unorsk, og som nordmenn flest egentlig ikke vil ha. Venstre og Kristelig Folkeparti har stoppet de aller mest usosiale kuttene, og de har fått til en del ting til som vi synes er bra, og som ligger inne i vårt opplegg, og som vi vil være med og stemme for. Det skal de ha. Men for en kamp det tydeligvis har vært. Det er godt det er et år til neste gang.

Uansett: Med dette statsbudsjettet har Høyre og Fremskrittspartiet virkelig vist sitt sanne jeg. Skattekutt til de mest velstående er saken over alle saker. Selv Den kulturelle spaserstokken var det ikke lenger plass til da. Eksemplene på den usosiale politikken i opprinnelig budsjett er mange.

I disse dager er det svært mange kommuner som gjennomfører kuttprosesser på grunn av skattesvikten i år, og pengemangel neste år. Dette har vært tema mye her i dag. Det er bra. Også lovpålagte oppgaver berøres. Mange kutt blir ansett som dramatiske. Noen kommuner finner også andre alternative løsninger og innfører eller øker eiendomsskatten. Vi har hørt eksempel fra Bergen, vi har hørt eksempel fra Stavanger, og det er heller ikke av de fattigste kommunene i landet som nå må ty til eiendomsskatt.

Regjeringa ser en annen vei og lar velferdskutt over hele landet bare skje. Gjermund Hagesæter sier at det blir flere og billigere tjenester. En smule virkelighetsfjernt, tillater jeg meg å karakterisere det som. Det er alvorlig når velfungerende kommunale tilbud må reduseres eller legges ned. For det er det som skjer. Unge rammes, barna rammes, omsorgstrengende i alle aldre likeså, og kommunene og fylkeskommunene får mindre mulighet til å satse på offensive vekstskapende tiltak. Kommunale veier og bygg får ikke vedlikeholdet som det er stort behov for, og nødvendige investeringer utsettes. Flere fylkeskommuner er i tillegg tappet for midler avsatt til å drive regionalt utviklingsarbeid.

Arbeiderpartiet øker bevilgninger til kommuner og fylkeskommuner med om lag 3,5 mrd. kr mer enn regjeringa, og det meste gjennom frie inntekter. En halv milliard kroner går til barnehagene, vi har en utstyrspakke til videregående opplæring, vi øker lærlingtilskuddet og har 300 mill. kr ekstra til regionalt utviklingsarbeid – drahjelp ute i Distrikts-Norge særlig. Det ville ha blitt en helt annen hverdag for Kommune-Norge om vårt budsjett hadde blitt vedtatt.

Om en blir syk i Norge, skal en være trygg på at en får verdens beste helsetjenester, at de står klare. Derfor styrker vi sykehusøkonomien med 1,3 mrd. kr. Vi mener også at det er behov for sterkere satsing på nye behandlinger, IKT og medisinsk utstyr. Egentlig er jeg overrasket over at Bent Høie som helse- og omsorgsminister ikke har klart å legge fram et bedre helsebudsjett. Antakeligvis merker han sin egen medisin, dyre skattekutt, og hvordan det virker på velferden vår.

Vi satser også storstilt på folkehelse, med et opplegg på 737 mill. kr, hvorav mye går til Idretts-Norge. Vi støtter også opp om friluftstiltak av ymse slag. Vi vil sikre oss flere naturområder, perler, og vi prøver å ha en offensiv politikk her i nært samarbeid med de frivillige organisasjonene, som gjør et fantastisk arbeid.

Statsråd Tine Sundtoft [16:12:19]: Budsjettet vi debatterer i dag, er et grønt budsjett. Det innebærer en ny og bedre retning i klima- og miljøpolitikken. De fire samarbeidspartiene utgjør et flertall som vedtar politikk som reduserer utslippene og gir et bedre miljø. Vi vedtar opptrapping av klimateknologifondet, noe regjeringen varslet i mai. Vi har allerede satt ned en grønn skattekommisjon, og vi vedtar økt satsing på energieffektivisering i private hjem. Dette flertallet vedtar altså konkrete tiltak som det rød-grønne flertallet stemte ned i forrige stortingsperiode.

Skal vi gjennomføre en effektiv klimapolitikk, må vi gjøre de riktige investeringene i dag. Vi må ruste Norge for framtiden. Derfor vil regjeringen investere i jernbane og kollektivtrafikk. Derfor vil vi gi næringslivet muligheten til å delta i det grønne skiftet, og derfor skal vi bygge ut mer fornybar energi.

Det finnes ingen kjappe løsninger, ingen snarveier. Det vi trenger, er gode klimatiltak på mange områder i samfunnet. Budsjettet og budsjettforliket gir oss nettopp dette – en sektorovergripende tilnærming der mange små og store tiltak peker ut veien til lavutslippssamfunnet. Innsatsen mot klimaendringene handler ikke bare om hva som skjer i Norge. En av regjeringens viktigste satsinger internasjonalt er klima- og skogsatsingen. Dette ble en del av det første klimaforliket, bl.a. etter krav fra Høyre.

Siden den gang har både forrige og sittende regjering fulgt opp satsingen. I år skal vi bruke rundt 3 mrd. kr på å redusere avskoging og bygge kapasitet i land som Indonesia, Brasil og Liberia. Vi har nå lagt bak oss en spesielt god uke for regnskogen. I Brasil har vi nå fått årets avskogingstall. De viser den nest laveste avskogingen siden landet startet å måle sine avskogingstall. Samme uke har brasilianske soyaselskaper besluttet å utvide sin soyastopp med en ny 18-måneders periode. Dette gir stor effekt fordi soyaindustrien har vært en viktig årsak til avskoging. Vårt samarbeidsland Indonesia har nylig byttet president, og den siste uken har vi fått svært positive signaler fra både presidenten og den nyutnevnte skogministeren. Disse nyhetene minner oss på at det som skjer utenfor Norges grenser, har stor betydning for utviklingen av klimagassutslipp.

En ny runde med klimaforhandlinger starter i dag. Denne gang i Lima. Rundt 190 land skal arbeide for å bli enige om en ny klimaavtale. Norge spiller en aktiv rolle og har tre klare mål. For det første: Vi ønsker en avtale i Paris neste år som er basert på landenes utslippsmål. For det andre: Vi vil jobbe for at vi kan måle om utslippskuttene som loves, vil være nok til å nå 2-gradersmålet. For det tredje vil vi jobbe for at avtaleutkastet skal inneholde et langsiktig, globalt mål for utslippsreduksjoner. Vi legger lista høyt. Derfor har vi foreslått at vi globalt skal nå netto null utslipp i 2050.

Når vi diskuterer statsbudsjettet, er det viktig å ha med seg både det nasjonale og det internasjonale perspektivet. Innsatsen mot klimaendringer er global. Norge spiller en viktig rolle i internasjonal klimapolitikk. Det skal vi fortsette med, og det bygger dette budsjettet opp under.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åsmund Aukrust (A) [16:17:10]: Statsministeren har fortalt oss at grunnen til at klimaministeren sliter med gjennomslag i regjeringen, er at hun sitter i en regjering hvor det er mange som ikke er opptatt av saken. Ett av områdene hvor ministeren virkelig ikke har fått gjennomslag, er i saken om klimakvoter. Det er jo, som vi alle er enige om, et viktig tiltak for å oppfylle våre internasjonale klimaforpliktelser.

Men for å finansiere budsjettforliket har man valgt å nulle ut bevilgningene til klimakvoter neste år. Det var virkelig oppsiktsvekkende da klimaministeren sendte brev til Stortinget hvor hun sa at dette var en form for urealistisk budsjettering, og hennes egen statssekretær fulgte opp og sa i Dagens Næringsliv at dette ikke er realistisk, og at de må komme til Stortinget og be om en tilleggsbevilgning.

I dag har vi hørt Høyres parlamentariske leder si det motsatte. Han mener at dette er en realistisk budsjettering. Så mitt spørsmål til ministeren er: Hva er det som er rett? Er det det Høyres parlamentariske leder sier fra denne talerstolen, eller er det det hun skriver i sitt brev til Stortinget?

Statsråd Tine Sundtoft [16:18:16]: Staten kjøper klimakvoter for å oppfylle Norges internasjonale klimaforpliktelser i Kyoto-avtalen. Regjeringen vil legge til rette for at vi får kjøpt nok klimakvoter i perioden fram til 2020, og avtaler om kvotekjøp skjer på grunnlag av fullmakter gitt av Stortinget. Men utarbeidelsen av budsjettet knyttet til kvotekjøp, er krevende. For kvoter betales først når de blir levert til statens konto i kvoteregisteret, og som kjøper har vi ikke full kontroll over når krav om utbetalinger kommer. Dersom det da viser seg at nye avtaler om kvotekjøp kommer til utbetaling i 2015, eller at det er behov for andre endringer i det kjøpsopplegget, vil regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Det er det som er varslet i nysalderingen.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [16:19:24]: Norge samarbeider med myndighetene i skogland som Brasil, Indonesia og Etiopia for å sikre at det utvikles helhetlige system for å hindre avskoging. Regjeringa anbefaler en rekke mindre justeringer i klima- og skoginitiativets strategi og tilnærming, bl.a. basert på de to uavhengige evalueringene som ble offentliggjort i år.

Spørsmålet mitt til statsråden er: Er statsråden enig i at for å videreutvikle strategien REDD+ er det viktig at vi jobber for å fremme resultat på flere områder enn kun når det gjelder reduserte utslipp?

Statsråd Tine Sundtoft [16:20:03]: Vi fikk to gode evalueringer av klima- og skogprosjektet i høst. Det viser at måten Norge jobber på, gir resultater: Vi går inn i en dialog med de landene vi har et nært samarbeid med, slik at de landene bygger opp systemer for å ivareta avskogingen, sivilsamfunnet kommer til bordet sammen med departementene, og vi har også fokus på urfolks rettigheter. Det er nettopp den totale tilnærmingen som gir gode resultater. Vi fikk også under klimaforhandlingene i Warszawa gjennomslag for et bedre system for hvordan resultater av klima- og skogsatsingen skal inn i den internasjonale klimaavtalen. Så vi var godt fornøyd med den evalueringen vi fikk, og vi fortsetter langs dette sporet som jeg tror gir de beste resultatene.

Marit Arnstad (Sp) [16:21:13]: Jeg må få lov til å si at det står fortsatt litt åpent om det er slik at det er parlamentarisk leder i Høyre som har rett, når han sier at alt som er vedtatt i forliket, er realistisk budsjettering, eller om det er det som står i statsrådens brev til Stortinget, der det står at det er urealistisk budsjettering, som er rett. Men jeg skal la det ligge, for forliket betydde at en fikk en endring i bl.a. bilavgiftene i en mindre miljøfiendtlig retning enn det Høyre og Fremskrittspartiet la opp til. Det er i og for seg bra. Det kan bety at en får en mer miljøvennlig transportsektor. Men det er rart at en velger å gjøre det samtidig som en ikke prisjusterer avgiftene på bensin og diesel, for signalet blir da på den ene sida at en bør kjøpe og kjøre miljøvennlig, mens det på den andre sida blir billigere å kjøre på fossilt brensel.

Ser statsråden at hun på denne måten sender motstridende signaler om en miljøvennlig transport?

Statsråd Tine Sundtoft [16:22:08]: Regjeringen er opptatt av å få ned utslippene i transportsektoren. Derfor viderefører vi fordelene med elbilpolitikken, og derfor har vi varslet en total gjennomgang av bilavgiftene, som kommer i revidert nasjonalbudsjett. Nå har vi også inngått avtale med Kristelig Folkeparti og Venstre om at de fire partiene skal ha den gjennomgangen sammen.

Så er det slik at vi nå i budsjettforliket vil gjøre mer når det gjelder ladbare hybridbiler, som viser at vi her har sjansen til å redusere utslippene innenfor transport.

Så var det noen som utfordret Transportøkonomisk institutt på hva det ville bety at vi ikke prisregulerte bilavgiftene for 2015, og svaret fra TØI var ganske klart – det betyr minimalt. En liten prisjustering tror jeg ikke er veldig avgjørende for om en lar være å kjøre bil eller ikke. Det er den totale bilpolitikken som her gir resultater – et signal om at det skal lønne seg å velge miljøvennlig.

Ingunn Gjerstad (SV) [16:23:17]: SV er einig med statsråden i at det å ha med seg det internasjonale så vel som det nasjonale perspektivet i klimakampen er viktig. Eg treffer stadig folk som vil gjera ein innsats her heime for å bidra i det grøne skiftet – eller det som eg likar å kalla den grøne, gode striden.

SV vil ha solceller på taka. Husa våre og blokkene våre kan bli kraftverk. SV vil gje økonomisk støtte til folk som gjer klimatiltak i eigen bustad og byggjer solceller. Store delar av Noreg passar til å produsera solcellestraum, som er ein av verdas mest lovande klimaløysingar.

Synest statsråden at dette kan vera ei god sak å arbeida vidare med, sjølv om vi ikkje i dette statsbudsjettet fekk til ei slik ordning som gjer at folk kan få støtte til solceller på taka sine?

Statsråd Tine Sundtoft [16:24:13]: Jeg er glad for at SV nå er med på det grønne skiftet, og vi ser de mulighetene som finnes i den endringen vi skal igjennom.

Det er kjempespennende å se at solcelleteknologien også fungerer bra i Norge. Jeg var i fjor høst med på å koble til det som da var Norges største solcelleanlegg, på taket på Høgskolen i Hedmark, på Evenstad. Når en ser hvordan også solcelleteknologien virker bra i Østerdalen, er det et godt bevis på at sol også er et viktig energiområde for Norge.

Så vet representanten Gjerstad at slik Enova nå er innrettet, gir en ikke støtte til det. Om det er klokt å gjøre i et land som har mye fornybar vannkraft, er den type avveininger vi må se på når vi skal reforhandle avtalen med Enova.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [16:25:21]: Jeg vil begynne med å takke Kristelig Folkeparti og Venstre for å ha fått til et godt budsjettforlik i Stortinget, noe som gjør at en kan få et ytterligere taktskifte i samferdselspolitikken.

Budsjettet preges av både at vi skal ta vare på det vi har, og at vi skal planlegge for framtiden. Vi skal investere mer, men vi skal også investere pengene bedre. Derfor er det mange systemskifter i det som regjeringen holder på med, og ikke bare en diskusjon om hvor mange kroner en bevilger. En må få en mer effektiv offentlig sektor som bygger ut, og en må få mer igjen for pengene. En må få raskere planprosesser og raskere beslutninger.

Jeg registrerer at opposisjonen ikke har et helhetlig alternativ nå. Under den rød-grønne regjeringen var det alltid et krav fra de rød-grønne ministrene om at opposisjonen måtte stå samlet om en skulle ta den på alvor. I denne sal spriker opposisjonen – de rød-grønne partiene – i alle retninger. Det kuttes og plusses om hinannen – uten noe helhetlig retning. Jeg synes det er interessant at regjeringen – og flertallet – får kjeft for at vi satser for mye på vei.

Det er viktig å ivareta det vi har. Vedlikeholdsetterslepet på vei og på jernbane har økt år etter år. På jernbane har det økt med nesten 1 mrd. kr årlig de siste ti årene. Nå blir det en endring, nå snur vi dette. Etterslepet på vei vil i budsjettet for 2015 reduseres for første gang på mange tiår. Med et godt samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti blir det også en reduksjon i vedlikeholdsetterslepet på jernbane. Fra å ha vokst med 1 mrd. kr årlig vil det faktisk bli redusert i året som kommer. Det vitner om en vilje og en evne til å prioritere å vedlikeholde det vi har. Denne vekstendringen så en ikke tegn til i budsjettet for 2014, som ble framlagt av den forrige regjeringen. Denne endringen kom da nye partier tok makten i Stortinget og kom i regjering.

Å vedlikeholde det vi har, er viktig. På veisektoren handler det spesielt om trafikksikkerhet. Det dør 140–170–200 mennesker på veiene i Norge hvert år. Derfor er det viktig å satse på vei. Det handler om framkommelighet for folk som bor, som jobber for næringslivet, eller som transporterer gods på veiene. På jernbanesektoren er det spesielt viktig å sikre at de som transporterer gods, kan bruke jernbanen som en trygg og forutsigbar transportåre. Det har vært for mange jernbaneavganger som har blitt innstilt fordi infrastrukturen ikke holder mål. Nå kan vi begynne å gjøre noe med det. Først da kan vi også begynne å snakke troverdig om at mer gods skal vekk fra vei og over på jernbane. Dette er også bra for vedlikeholdet av vei, for et vogntog sliter langt mer på veien enn det personbiler gjør.

I tillegg skal vi bygge ut mer infrastruktur. Vi skal få økt kapasitet og redusert reisetid på flere strekninger. Det gjelder både vei og jernbane. Vi får igangsatt alle prosjektene i tiltaksplanene til Vegvesenet og Jernbaneverket. Det er ikke nødvendigvis gitt, selv om det har vært omtalt i Nasjonal transportplan. Når det gjelder forrige Nasjonal transportplan, var 20 veiprosjekter forsinket. Nå er vi i rute.

På veisektoren skal vi også planlegge mer. Det nytter ikke bare å si at vi ønsker å bygge mer vei, vi må også ha byggetegningene klare. Vi dobler bevilgningene til veiplanlegging. På jernbanesektoren går en fra å ha bevilget 46 mill. kr. i 2012 til å bevilge 750 mill. kr i 2015. Det vitner om en vilje til å satse videre.

Det er viktig at vi ser på hvordan vi planlegger mer helhetlig – planlegger lengre strekninger og bruker statlig plan oftere, velger bedre traseer, får til bedre samarbeid mellom Jernbaneverket og Vegvesenet, ser på fartsgrenser og skiltforskrifter, slik at vi utnytter den infrastrukturen vi har, bedre. Men så er det viktig at vi ikke bare kikker på det vi skal bygge – og som skal stå mange år fram i tid – vi må også sørge for at folk får et bedre tilbud i dag. Derfor har flertallet sagt vi skal ha flere avganger på jernbanen. Mens en for bare halvannet år siden jublet over at en fortsatt kunne ha nattog på Sørlandsbanen, sier dagens flertall at det ikke er nok, vi vil ha nesten en dobling av antall avganger. En forlenger pendelen på Trønderbanen. En får langt flere avganger i Osloregionen. NSB får midler til å kunne kjøpe inn dobbelt så mange vognsett. Jernbaneverket vil forlenge mange perronger, som gjør at vi kan øke kapasiteten allerede nå.

Når det gjelder sykkelveier, vil det bli en økning på 30 pst. i antall kilometer bygd sykkelvei. Mange ser på hvor mange kroner som skal brukes. For meg er det viktig at vi ser på hvor mange kilometer som faktisk realiseres. Og innen tungtransporten vil det være strengere regler og flere kontroller. Det er viktig for å få bedre trafikksikkerhet og bedre konkurranseforhold for næringen.

Mye skjer også når det gjelder bredbånd. Her er det en kraftig vekst i bevilgningene til sikkerhet. En arbeider med å få ned kostnadene. Når vi får ned kostnadene, vil det også være naturlig å se på hvor man skal øke subsidiene – for å få realisert mer.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjell-Idar Juvik (A) [16:30:41]: Først må jeg si meg fornøyd med at regjeringen langt på vei følger opp NTP-en som ble framlagt av de rød-grønne. Vi har vel alle kritisert det at vi skulle ha mer til vei. Vi ser også nå at det har blitt økt mer på jernbane, men svekket på vei i forliket med Kristelig Folkeparti og Venstre, slik at vi i den nye NTP-en nesten er på linje med det som de rød-grønne la opp til.

Ja, det er et historisk løft, men det er ikke dagens regjering som har stått for det. Fremskrittspartiet må heller være misfornøyd ut fra sine alternative forslag tidligere. I NTP-en så sent som i fjor foreslo de 45,5 mrd. kr mer. Og vi ser nå at Arbeiderpartiet legger fram et budsjett som er 1,5 mrd. kr over det som ministeren la fram 8. oktober.

Derfor har jeg et spørsmål til ministeren: Hvordan føles det å legge fram et budsjett som er langt under det som Fremskrittspartiet la inn i sin alternative NTP, og i tillegg oppleve at Arbeiderpartiet satser mer på samferdsel enn Fremskrittsparti–Høyre-regjeringen?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [16:31:46]: Det føles godt å vite at Arbeiderpartiet ser på Fremskrittspartiet som det mest offensive samferdselspartiet i Stortinget. Det er noe vi kommer til å jobbe med, både i år og videre.

Så sier en at dette sto i NTP. Ja, det er mye vi var enige om i NTP. Men vi ligger faktisk foran skjemaet med å gjennomføre Nasjonal transportplan. Der forrige regjering var fornøyd med å bevilge så mye penger de lovet, selv om 22 veiprosjekt ble forsinket, er denne regjeringen opptatt av ikke bare hvor mye vi bevilger, men at vi faktisk realiserer prosjektene som ligger der. Derfor ligger vi nå flere milliarder kroner – vi ligger nesten 7 mrd. kr – foran skjemaet hvis vi ser på jevn opptrapping år for år med en jevn budsjettvekst. Det viser at vi ligger lenger foran enn det som Arbeiderpartiet sa vi i beste fall kunne gjennomføre da de selv vedtok Nasjonal transportplan.

Så er det ikke tvil om at når Arbeiderpartiet øker skattene med 14 mrd. kr, er det mulig å finne penger til litt mer vei enn det Fremskrittspartiet gjør, men Arbeiderpartiet styrte i åtte år uten å begynne å hente inn vedlikeholdsetterslepet på vei. Det klarer vi etter ett år.

Geir Pollestad (Sp) [16:33:02]: Jeg vil også gi regjeringen ros for å være i rute med opptrappingen til Nasjonal transportplan, selv om den ennå ikke er helt på snittnivået – der en skal være. Det er bra.

Før valget var Fremskrittspartiets fremste kamp kampen mot bompenger. I finanstalen var dette redusert til at finansministeren lovet smartere bompenger. Nå tror jeg bilistene er rimelig likegyldige til bompengenes intelligensnivå. De er mer opptatt av omfanget.

På skriftlig spørsmål fra meg i vår svarte statsråden at ifølge handlingsprogrammet til Statens vegvesen lå det an til 90 nye bomstasjoner fram til 2017. Så mitt spørsmål er, med det budsjettet vi behandler i dag: Tallet 90 var oppgitt tidligere. Hva vil tallet bli med det nye budsjettet?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [16:33:56]: Jeg synes det er flott at Senterpartiet gir anerkjennelse til Fremskrittspartiet og Høyre for at vi er mer offensive i samferdselspolitikken, og budsjettet som vi har framlagt, viser det. Vi ligger altså foran skjemaet til Nasjonal transportplan når det gjelder oppfølging i kroner. Vi ligger godt an når det gjelder oppfølging i prosjekt. Jeg minner også om at hvis vi her sammenligner prosentvis, ligger vi mye lenger foran etter to år enn det forrige regjering gjorde i 2010, da de var to år inn i forrige NTP, som hadde langt lavere ambisjoner.

Når det gjelder bompengeomfanget, er det ingen tvil om at det blir mindre bompenger med denne regjeringen enn det som var lagt opp til med forrige regjering. Jeg synes det er interessant at en representant som også har vært statssekretær i Samferdselsdepartementet, måtte spørre Samferdselsdepartementet om hvor mange bompengestasjoner en selv hadde lagt opp til i de fire årene man skulle sitte i opposisjon.

Det vil bli færre bompengestasjoner enn det som var planlagt, men det vil bli bompenger. Regjeringsplattformen sier at det vil bli bygd mer vei enn det som var planlagt, men det vil være færre bomstasjoner. Men vi får ikke eliminert bomstasjonene.

Ola Elvestuen (V) [16:35:11]: I Venstre er vi fornøyd med at statsråden er såpass fornøyd med forliket, som jo gir et veldig godt jernbanebudsjett, hvor man nå kan begynne å ta vedlikeholdsetterslepet og redusere det i årene framover. Men det er også et betydelig tillegg når det gjelder belønningsordningene inn mot de store byene, på 325 mill. kr. Der ligger jo kollektivtrafikken, men der ligger det også mange mindre tiltak, bl.a. sykkeltiltak. Da er utfordringen hvordan vi skal bruke disse midlene i samarbeid med de store byene, sånn at man klarer, også til neste år, å ta all trafikkveksten med gange, sykkel og kollektivtrafikk.

Da blir mitt spørsmål: Mener statsråden det er en bevilgning som er tilstrekkelig for å nå det målet? Og hvordan vil statsråden jobbe for at vi skal klare å unngå en trafikkvekst basert på bil, også i 2015?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [16:36:15]: Jeg er godt fornøyd med den retningen som vi sammen drar samferdselsbudsjettet i. Det råder ingen tvil om at Kristelig Folkeparti, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet tar et løft som er viktig. Er det nok til at en får løst alle problem neste år? Nei, det er det ikke. Det er for mye vedlikeholdsetterslep som gjenstår, òg i byene. Det er for mange plasser der bussen stamper i kø sammen med annen trafikk. Det er for mange steder der det ikke er attraktivt nok å sykle, som gjør at folk velger andre reisemåter. For meg er det viktig at vi i arbeidet med å få løst en del trafikkfloker i byene finner løsninger som gjør det mer attraktivt, at folk ønsker å reise kollektivt. Det er jo først når folk ønsker en atferdsendring, fordi de ser at de får et bedre tilbud, at flere vil gjøre det. Det å piske folk inn i en overfylt buss gjør at de drømmer seg tilbake til bilen. Det å heller få sitte på en buss der en kan surfe på iPad-en og vite at bussen kommer og går når den skal, at det er komfortabelt, det er måten en gjør det på, da vil bevilgningsøkninger være viktige, men ikke tilstrekkelig … (presidenten klubber).

Ingunn Gjerstad (SV) [16:37:31]: Eg kjem ifrå den ferjerike kysten vår, og eg er veldig glad for at budsjettforliket på Stortinget har gjeve oss ei dreiing i retning av strømferjer, som vi i SV også har hatt med i vårt budsjett, at vi skal gjera bilferjene våre meir berekraftige i ein klimasamanheng. Då er det berre biltrafikken igjen.

Vi har fått masse forsking som viser at når vi byggjer fleire vegar inn mot byane, blir det meir klimagassutslepp. Mitt spørsmål er: Tvilar statsråden på at større motorvegar inn mot dei store byane gjer at transportmengda aukar, og at ein får ein overgang frå kollektivtrafikk, sykkel og gange til bil?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [16:38:23]: Jeg tror folks reisevaner handler litt om hvilke alternativer de har. Hvis alternativet ofte har vært å sitte i et tog eller en buss som tar fryktelig lang tid sammenlignet med å kjøre bil, velger mange bil, og det er fordi folk opplever tidsklemma mange ganger. Man skal gjerne levere i barnehage og gjøre ting som gjør at man ikke er så fleksibel. Det er da vi må sørge for å bygge ut kollektivtrafikktilbudet og en jernbaneinfrastruktur som gjør at det er attraktivt å bruke det i stedet for bil, fordi man vet at man kan utnytte tiden sin om bord på bussen og toget i stedet for å måtte styre en bil og følge med på trafikken rundt seg. Da har man fått til dette trendskiftet.

Når det gjelder CO₂-utslipp, mener jeg at det ikke er noe som bør hindre oss i å bygge ut ny vei i dag, fordi den veien skal ligge der i 50–100 år. De CO₂-utslippene som vi opplever nå, vil jeg tro er relativt eliminert med tanke på det som skjer innenfor bilteknologi med elbiler og «plug in»-hybridbiler. Da må vi klare å ha to tanker i hodet samtidig: både bygge ut infrastruktur som får vekk køer, og investere i teknologi som får vekk utslipp.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trond Giske (A) [16:39:51]: Før valget lovte særlig Høyre en kursendring på skoleområdet. Spenningen var derfor stor da Høyre høsten 2013 inntok Kunnskapsdepartementet og la fram sine første budsjettendringer. Men på tross av at Høyre og Fremskrittspartiet forsynte seg med fire ekstra oljemilliarder, ble det ingenting ekstra til skolesatsing. Økningen ble dekket av andre skolekutt. Uttaket fra vår felles oljekonto gikk til de aller rikeste i form av solide skattekutt. For vanlige folk dekket ikke skattekuttet engang de eplene som Erna Solberg og Siv Jensen hadde tatt fra ungene. Høyres og Fremskrittspartiets svar var at først høsten 2014 ville vi se hva regjeringspartiene virkelig sto for. I dag vet vi hvordan et slikt budsjett ser ut. Igjen er det en rekord i bruk av oljepenger – aldri før har vi betalt så mange av våre løpende regninger med oljepengebruk.

Men igjen er det andre enn barn og unge, lærere og ansatte i skolen som får pengene. Den eneste skolesatsingen i budsjettet er å følge opp Stortingets enstemmige ønske om mer til etter- og videreutdanning for lærere. En økning på 142 mill. kr får bred støtte i Stortinget i dag. Andre satsinger fantes rett og slett ikke – ingenting til tidlig innsats for barn som sliter, ingenting for å redusere størrelsen på klassene, ingenting for å hjelpe flere gjennom videregående skole, ingenting for å styrke kampen mot mobbing. I brev til Stortinget opplyser kunnskapsminister Røe Isaksen at den totale økningen til grunnskole og videregående skole er lavere enn økningen til etter- og videreutdanning til lærere. Det vil si at selv Røe Isaksen klarer å regne ut at det øvrige budsjettet sånn sett har et realkutt.

Høyre holdt i budsjettforslaget løftet om en kursendring, en kursendring fra en årlig solid opptrapping av skolesatsingen under de rød-grønne, flere timer i barneskolen, ekstra lærere i ungdomsskolen, program for skoleledelse og mye mer, til en kurs hvor pilen peker nedover. Røe Isaksen var den store taperen i regjeringens indre kamp om budsjettkroner. Igjen gikk de store pengene til skattekutt til de rikeste – mellom 8 mrd. og 9 mrd. kr. 30 pst. var foreslått gitt til den rikeste tusendelen i Norge. Det skulle altså brukes nesten 100 ganger mer på skattekutt enn på satsing på grunnskole og videregående skole. Bare skattekuttet til noen få av de rikeste i Norge tilsvarte hele skoleøkningen i regjeringens budsjettforslag.

Heldigvis vil et enstemmig storting i dag solid avvise regjeringens forslag til kunnskapsbudsjett. Stortinget sier nei til kutt i borteboerstipendet, nei til studieavgift for utenlandsstudenter, nei til kutt i voksenopplæringen, nei til kutt i de frivillige organisasjonene og nei til Høyres og Fremskrittspartiets forslag om kutt i folkehøyskolene. Fortsatt står noen få kutt igjen, men Kristelig Folkeparti og Venstre skal ha ros for å ha fått bort mange av Røe Isaksens, Høyres og Fremskrittspartiets nedskjæringsforslag.

Arbeiderpartiet sier nei til regjeringens skattekutt, og uten å øke skatter og avgifter med en eneste krone utover 2013-nivå har vi en helt annen satsing på skole og utdanning: mer til tidlig innsats for de yngste barna, gratis kjernetid i SFO i satsingsområder, økt innsats mot mobbing, økt innsats på yrkesfag, bedre utstyr og økt lærlingtilskudd, øremerking av skolehelsetjenesten, satsing på studiekvalitet i høyere utdanning, flere studentboliger og økt innsats for å hjelpe studenter som sliter psykisk – for å nevne noen av sakene.

Budsjettforliket mellom Kristelig Folkeparti og Venstre bringer budsjettet mer i retning av det Arbeiderpartiet har valgt å prioritere i sitt alternative opplegg. Jonas Gahr Støres ord om at det Kristelig Folkeparti og Venstre har brukt tre uker på å få Høyre og Fremskrittspartiet med på, kunne man fått til på tre timer med Arbeiderpartiet, gjelder i hvert fall på utdanningsområdet. Her er det Høyre og Fremskrittspartiet som utgjør et ytterpunkt i norsk politikk, et ytterpunkt som ikke har støtte her i stortingssalen. Det kan norske elever, lærere og alle som er opptatt av skole og utdanning, være glade for.

Likevel er det grunn til bekymring, og det skyldes at den aller viktigste skoleinnsatsen gjøres av kommuner og fylkeskommuner over hele landet. Med det budsjettet som regjeringspartiene la opp til, men også med det budsjettet som vedtas med Kristelig Folkepartis og Venstres støtte, vil vi utover høsten, før jul, se kutt i mange kommuner, lærere som ikke får det nødvendige handlingsrommet til å hjelpe elevene, som ikke har tid til å se den enkelte, som ikke har tid til å følge opp.

Arbeiderpartiet tror ikke på at det er lærerens kunnskap som er den største mangelen i norsk skole. Det er lærerens tid, og der setter vi også inn våre penger.

Sigurd Hille (H) [16:45:05]: Det å lese og forsøksvis sette seg inn i et norsk statsbudsjett er til dels utfordrende. Alle de fremlagte dokumentene med sine tallkolonner og omfattende skriftstykker vitner om et særdeles godt arbeid. Det må innrømmes at det ikke alltid er helt enkelt å få den ønskede oversikt og innsikt i alt sammen. Det må være all grunn til å rose Finansdepartementet og en regjering som leverer alt dette, og som i arbeidet med budsjettet svarer på alle slags spørsmål til nær sagt alle døgnets tider.

Norsk økonomi klarer seg godt. Det er langt på vei hovedkonklusjonen. Hovedsatsingen i budsjettet legger til rette for økt produktivitet og fortsatt vekst i økonomien. Dermed vil nye arbeidsplasser kunne skapes og velferden i samfunnet trygges. Likevel vil det alltid være noen bekymringer, slik det også er nå. Tidene kan endre seg raskt, og det er nok å henvise til fallet i oljeprisen. Oljeprisen påvirker mange forhold i samfunnet. Vi har igjennom oljefondet laget en mekanisme som i stor grad skjermer fastlandsøkonomien. Vi legger store beløp av oljeformuen inn i budsjettet. Likevel vil formuen i oljefondet passere 6 000 mrd. kr ved utgangen av neste år.

Apropos formue: Høyre og regjeringen har vært krystallklare på at formuesskatten skal ned, og hvorfor er nærmest til det kjedsommelige argumentert for i utallige eksempler. Skatten skal ikke ned med begrunnelse i at folk med store bankinnskudd og dyre boliger skal slippe beskatning, selv om det kan argumenteres godt for at den slags formue stort sett er beskattet tidligere. Nei, hovedbegrunnelsen er og blir at hensynet til de mange små og mellomstore privateide norske bedriftene skal slippe denne ekstrabelastningen som formuesskatten utgjør. Det er grunn til å minne om at privat sektor sysselsetter om lag 1,8 millioner mennesker, og dette er ca. 70 pst. av arbeidsstyrken. De fleste privateide norske bedrifter er små, med under ti ansatte, og disse utgjør ofte ryggraden i mange lokalsamfunn. Hvis vi mener noe med spredt bosetting og næringsliv, må vi stimulere til dette og ikke argumentere for det motsatte. Derfor er skatt på eierskap i norske bedrifter til dels urimelig, særlig når vi vet at konkurrerende utenlandske virksomheter ofte slipper formuesskatt.

Skattelettelser fremstår for enkelte som noe vederstyggelig. Det uttrykkes gjerne at man gir en mengde skatteletter til folk og bedrifter. Jeg vil minne om det faktiske forholdet: Staten gir ingen ting av dette. Staten bare tar eller krever litt mindre av folk. Det er tross alt slik at en skatt er noe som folk betaler av sin inntekt og formue – det er ikke noe man får.

Forenkling og fokus på byråkrati er viktig. Regjeringen legger fortjenestefullt opp til å gjøre noe med dette. Det foreslås å innføre en avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform fra og med 2015. 0,6 pst. av alle driftsutgifter som bevilges over statsbudsjettet, tilbakeføres til fellesskapet gjennom de årlige budsjettene. For 2015 er dette beregnet til i underkant av 1,7 mrd. kr. Slike tiltak har blitt benyttet i andre sammenliknbare land, men gjerne med en høyere prosentsats enn det som foreslås her. Fremover bør det arbeides med ytterligere effektiviseringstiltak og forenklinger. Norge er et svært godt land å bo i. Vi kan være stolt av nasjonen vår. Vi har bygget opp en rimelig effektiv offentlig forvaltning på de fleste områdene, men det arbeides med at vi må bli bedre, og arbeidet med kommunereformen er et eksempel på dette. Det fylkeskommunale nivået skriker etter fornyelse, og formentlig ser vi også endringer her. Staten skal forenkles og fornyes.

Det fremlagte budsjettet fra de borgerlige partiene tar Norge i en annen retning enn tidligere. Det endelige budsjettet er blitt til gjennom en forhandlingsprosess hvor regjeringens retninger kjennes igjen, og hvor omdisponeringene er blitt til i et konstruktivt og godt samarbeid. Det er ingen revolusjon, men flere skritt som betyr noe – som betyr noe for folk flest, og som gir oss og vårt næringsliv bedre og tryggere rammebetingelser. Budsjettet ruster Norge for årene fremover.

Vi må aldri glemme hvorfor vi er politikere, som stort sett er enige i det meste, men hvor det likevel skal finnes ideologiske forskjeller. Det fremkommer jo fra tid til annen i denne sal. For oss som er verdikonservative, som har vårt ståsted på troen og tilliten til enkeltmennesket, er det slik at tilliten må opparbeides, men også gis. Det fremlagte budsjettet fra samarbeidspartiene gir tillit. Budsjettet bærer preg av en kombinasjon av at samfunnet prioriterer økt satsing bl.a. innenfor kunnskap, helse og samferdsel og moderate skattelettelser til næringsliv og folk flest. Alt dette bidrar til et bedre samfunn hvor enkeltmennesket har sin sentrale plass. Det er slik vi får tillit til hverandre, og som bidrar til at vi drar i samme retning.

Hans Andreas Limi (FrP) [16:50:16]: Det har slått meg når jeg har fulgt denne debatten i dag at det er ganske utrolig hvor mange ganger det er mulig for opposisjonen å bruke regjeringens skattelettelser. Man skulle nesten tro at det var en helt utømmelig kilde. Samtidig er det også ganske påtagelig hvordan de tidligere regjeringspartiene, altså de rød-grønne, nå har mulighet til å bevilge penger til alle gode formål som de ikke gjorde noe særlig med da de satt i posisjon i åtte år. Rollene er endret, men det er helt tydelig at det er lettere å være i opposisjon enn å sitte i posisjon.

Regjeringen har fremlagt et forslag til statsbudsjett for 2015 med tydelige prioriteringer innenfor kunnskap, samferdsel, justis og helse. Samtidig er det funnet rom for betydelige lettelser i skatter og avgifter. Det er altså mulig å gjøre begge deler.

Budsjettavtalen i Stortinget med Kristelig Folkeparti og Venstre har opprettholdt og forsterket prioriteringene i budsjettet for neste år. De fire samarbeidspartiene har bekreftet sin enighet om tydelige prioriteringer på viktige områder. Gjennom et godt budsjett kan vi bidra til å styrke norsk økonomi og bedre rammebetingelsene for dem som skal skape verdiene. I internasjonal sammenheng er norsk økonomi meget solid, selv om det er en økende usikkerhet. Store naturressurser, ikke minst olje og gass, og høy arbeidsinnsats har gitt et velferdsnivå som ivaretar de aller fleste, men samtidig også gitt noen utfordringer både for den enkelte husholdning, den enkelte bedrift og for landets økonomi som helhet.

Kostnadsnivået i Norge er svært høyt sammenliknet med våre handelspartnere i Europa, og det har utviklet seg i gal retning. Velferd er ikke gratis, selv om den er offentlig. Noen må finansiere de godene som fordeles til enkeltindivider og grupper, og behovene kan synes uendelig store.

Fremtidens utfordringer ble godt belyst i den forrige regjeringens perspektivmelding, som ble behandlet i Stortinget i 2013. I perspektivmeldingen til de rød-grønne ble det bl.a. påpekt behovet for å opprettholde god avkastning fra oljefondet, effektivisere offentlige sektor og øke arbeidstilbudet. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen tar disse utfordringene alvorlig, bl.a. ved å innføre et effektiviseringskrav til statlige etater som vil sikre fremtidige inndekningsbehov.

Krav om produktivitetsgevinst i offentlige budsjetter er innarbeidet i mange land, men det er helt nytt i norsk sammenheng. Regjeringens forslag, som er ytterligere forsterket i budsjettforliket, er helt i tråd med anbefalinger fra OECD. Jeg registrerer at opposisjonen kritiserer regjeringens reform uten å ha egne alternativ på området. Å flytte mer arbeidskraft fra konkurranseutsatt sektor til en enda større oljefinansiert offentlig sektor er ikke svaret på de utfordringer vi står overfor.

Vi har allerede gode eksempler på hvordan det er mulig for offentlig sektor å effektivisere, redusere utgiftene og oppnå bedre resultater. Jeg synes det er grunn til å fremheve den såkalte hedmarksmodellen, hvor Nav i Hedmark bare ved å benytte dagens regelverk har oppnådd over 80 mill. kr i innsparte sykepenger på ett år og fått flere tilbake i arbeid, og de har fått dem mye raskere tilbake i arbeid. Brukerne selv er gjennomgående veldig fornøyd. Så det viser at vi har mange dyktige mennesker i det offentlige – de må et regelverk og de må ha incitament til å foreta effektiviseringer og oppnå resultater.

På vegne av Fremskrittspartiet er jeg glad for at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har fremlagt et budsjett med en klar retning og en tydelig prioritering av hvilke tiltak som er nødvendige for å løse behov innenfor viktige samfunnsområder. Flertallspartienes forslag til statsbudsjett gir ikke mer til alle, men prioriterer tiltak som er viktige for å bedre rammevilkårene for næringsliv og fastlandsindustri, motivere flere til økt engasjement, arbeidsinnsats og ikke minst stimulere til lønnsom sparing og investeringer. Det er også grunn til å minne om at det ikke alltid er størrelsen på bevilgningene som er avgjørende, men snarere at pengene brukes riktig og gir resultater som forventet. Vi skal måles på resultatene.

Ved fremleggelse av regjeringens budsjettforslag ble det umiddelbart fokusert på to hovedelementer i budsjettet: skattelettelser og endringer i offentlige ytelser. Hver for seg veldig interessante fokus, som absolutt har en sammenheng. Det bør ikke være noen motsetning mellom å belønne arbeid og innsats og å opprettholde et godt sosialt sikkerhetsnett, snarere tvert om.

For 2014 ble selskapsskatten og skattesatsen på lønnsinntekt redusert fra 28 pst. til 27 pst. Arveavgiften ble fjernet i sin helhet, og i tillegg ble formuesskatten redusert. For 2015 medfører budsjettforliket i Stortinget noen endringer i regjeringens foreslåtte skatte- og avgiftsopplegg, men hovedretningen er godt ivaretatt. Forliket gir skatte- og avgiftslettelser på 5,2 mrd. kr i 2015, samtidig som det gir økt innsats på viktige samfunnsområder. I sum er det da 12,5 mrd. kr som er gitt i skatte- og avgiftslettelser i løpet av to år. For å øke arbeidstilbudet og sikre velferden må det bli mer lønnsomt å arbeide, investere, ta risiko og bygge verdier. Budsjettforliket gir signaler i riktig retning og svarer på fremtidige utfordringer. For ordens skyld – siden det har vært nevnt i debatten – har ikke Fremskrittspartiet spesielt mange velbeslåtte kjernevelgere. Og siden vi er så få til stede, er det kanskje noen som vil hevde at akkurat nå har vi ikke så mange i det hele tatt, men vi har god representasjon blant gründere og små og mellomstore næringsdrivende. For dem er faktisk skattesatser og størst mulig likebehandling av formuesobjekter viktig for å gjøre det attraktivt for private å investere i næringsvirksomhet.

Innføring av ny ordning med uføretrygd har også fått sterk fokusering denne høsten. Reformen, som ble vedtatt av Stortinget i 2011, skal innføres i 2015, og regjeringens forslag til overgangsordninger har blitt ytterligere styrket i budsjettforliket. Motivasjonen for uførereformen var å gjøre det enklere å kombinere arbeid og trygd, dvs. å fremme arbeidslinjen og skape muligheter for de altfor mange som står på utsiden av det ordinære arbeidsmarkedet.

Verdien av vår fremtidige arbeidsinnsats utgjør den største delen av vår nasjonale formue. Skattelettelser i kombinasjon med større bevilgninger til forskning og utdanning er bidrag til å utvikle vår felles formue. Norge har et høyt kostnadsnivå, og vi må konkurrere på kvalitet og kompetanse. Derfor er det viktig å stimulere forskning som resulterer i kommersielt gode og innovative løsninger. Ordninger med skatteFUNN og de næringsrettede virkemidlene i Norges forskningsråd styrkes i neste års budsjett. I tillegg får enda flere lærere tilbud om videreutdanning, og det innføres en ordning med realfagskommuner nettopp fordi kunnskap er avgjørende viktig.

Budsjettforliket gjør det også mulig å bygge 2 000 nye studentboliger i 2015, og lærlingtilskuddet kan økes med 4 000 kr per kontrakt.

Behovet for mer vei og bane, ikke bare til nyinvesteringer, men også mer til vedlikehold, er godt ivaretatt i budsjettforslaget for 2015. For næringslivet og den enkelte bruker vil det merkes at det bevilges vesentlig mer til disse formålene. Det betyr at vi også klarer å ta igjen noe av vedlikeholdsetterslepet på vei og bane. Samtidig kommer infrastrukturfondet opp i 70 mrd. kr i 2015, og gir en betydelig kapitalbase hvor avkastningen kan brukes til fremtidig vedlikehold. For Oslo og Akershus er det viktig med regjeringens forpliktelse om 50 pst. finansiering av Fornebubanen, og at det legges inn planmidler allerede i 2015. Så er det også viktig at vi dobler kapasiteten på lokalnettet på jernbanen gjennom økte investeringer til å kjøpe nye togsett. Det skjer allerede til sommeren.

Trygghet for enkeltmennesket er høyt prioritert. Justisbudsjettet gir virkelig et løft med fokusering på nye stillinger innenfor politi og påtalemyndighet og når det gjelder etterforskningskapasitet som styrkes.

Vi får et betydelig fokus på helsebudsjettet med økt pasientbehandling på sykehusene.

Jeg vil bare helt til slutt nevne at det har vært veldig mye fokusering på folk flest i denne debatten, og det er veldig bra. Det er prisverdig, og for folk flest er kanskje avgiftene like viktige som skattenivået. Fra Fremskrittspartiets ståsted er jeg veldig fornøyd med at vi klarte å få til betydelige lettelser i bilrelaterte avgifter. Gjennom konstruktive forhandlinger (presidenten klubber) med Kristelig Folkeparti og Venstre fikk vi faktisk til en pakke (presidenten klubber igjen) som var bedre enn det regjeringen i utgangspunktet hadde foreslått, og det er veldig bra.

Presidenten: Presidenten ber om at man holder seg til taletiden.

Det blir replikkordskifte.

Irene Johansen (A) [17:00:50]: Jeg la merke til at representanten i sitt innlegg selvfølgelig argumenterte for regjeringens budsjett og forliket, og sa seg veldig fornøyd med det. Samtidig la jeg merke til at representanten innledningsvis pekte på at opposisjonen er opptatt av skattelettelsene fra regjeringen, og at opposisjonen bevilger penger til alle gode formål, noe vi ikke gjorde i regjering. Det er lettere å være i opposisjon enn i posisjon, sa representanten. Rollene er byttet om.

Det fikk meg til å reflektere litt, for det hørtes nesten ut som om representanten var litt misunnelig, som om representanten sto og drømte seg litt tilbake til de gode opposisjonsdagene gjennom 40 år. Da må jeg spørre representanten: Er det det som er tilfellet – etter den negative reaksjonen på budsjettet og dårlige meningsmålinger?

Hans Andreas Limi (FrP) [17:01:50]: Jeg har vært i Fremskrittspartiet siden 1979, og det innebærer at det har vært mange år i opposisjon, riktignok ikke for min del på Stortinget, så det siste året har vært en ny opplevelse, og jeg må si at så langt ville jeg ikke ha byttet bort en eneste dag.

Det som er viktig i politikken, er å få mulighet til å gjennomføre det man står for, og det man ønsker og mener er viktig, og det mener jeg at denne regjeringen får, riktignok en mindretallsregjering som er avhengig av å etablere flertall i Stortinget, men vi får til gode løsninger gjennom et godt samarbeid med Kristelig Folkeparti og Venstre. Så så langt er jeg veldig godt fornøyd.

Snorre Serigstad Valen (SV) [17:02:42]: Jeg er helt enig med representanten Limi i at hvor du velger å skattlegge, og hvordan du skattlegger formuesobjekter, er viktig for næringslivet, og det er viktig for rettferdigheten i samfunnet, og dermed er det også viktig for skatteviljen ikke bare til folk flest, men også til gründerne, som representanten Limi er opptatt av.

Da vil jeg bare minne om at det partiet som foreslår lavest selskapsskatt i år i de alternative statsbudsjettene, er SV. Det er ikke fordi vi er noe stort skattekuttparti, men det er fordi vi synes at finansnæringen bør bidra mer, oljenæringen bør bidra mer, og de næringene vi skal leve av i framtiden på fastlandet, skal bidra mindre. Har ikke representanten Limi bare litt lyst til å innrømme at det er mer fornuftig å øke skatten for de aller rikeste og de største formuene og bruke noen av de pengene på å kutte i skatten for de gründerne Limi brenner for?

Hans Andreas Limi (FrP) [17:03:36]: I utgangspunktet er jeg vel av den oppfatning at det som er viktig, er å skape for å dele og ikke å dele for å skape. Det gir ikke noe bedre uttelling for gründere eller for små og mellomstore bedrifter om man skattlegger litt ekstra de få hundre som er blant de rikeste i Norge. Det som er viktig, er å få lavest mulig skattesatser, og da er formuesskatten faktisk ganske viktig. Alle disse sier ganske entydig at formuesskatten er et problem fordi den må man betale, uavhengig av om man har overskudd eller ikke. Den er alltid en belastning for bedriftseierne, og derfor er det viktig å gjøre noe med likebehandlingen av formuesobjekter og å få satsene lavere.

Snorre Serigstad Valen (SV) [17:04:27]: Men hvis det var sånn at det kun var konkurranse på pris og på skattenivå som var viktig, hvis det var sånn at næringslivet har best rammevilkår når lønna er lav og skatten er lav, så profitten er størst mulig, hvordan kan det da ha seg at Norge er et så godt land å drive næringsvirksomhet i? Er det ikke sånn at støtteordninger, at et ordentlig sosialt sikkerhetsnett som gjør det mulig for folk å ta sjanser i arbeidslivet, at kompetansemiljøer som opprettholdes av gode politiske løsninger, at permitteringsordninger i industrien, at teknologiutvikling og forskning i offentlig regi – alt dette som finansieres med skatt – er bra for næringslivet, og at det slett ikke er sikkert at næringslivet kommer bedre ut med en mer amerikanisert modell, som Fremskrittspartiet nå går inn for, der skattenivået er lavere, men der samfunnet blir tilsvarende fattigere i muligheten for å bygge et godt samfunn både for innbyggere og for næringsliv?

Hans Andreas Limi (FrP) [17:05:28]: Det representanten Serigstad Valen påpeker, er jeg ikke uenig i. Det er viktig for næringslivet å ha gode rammebetingelser, forutsigbare rammebetingelser. Så opplever vi at økonomien og konkurransen er blitt veldig global, og da må man også skjele til hva som skjer i andre land. Stabilitet er viktig, kunnskap er viktig, forskning er viktig, å bygge kompetanse, og det betyr at for Fremskrittspartiets del er det ikke noen motsetning mellom det og det å tilrettelegge med et riktig skattenivå, et godt skattesystem. Vi aksepterer skatt, men det må hele tiden være en balanse, slik at vi ikke lager rammebetingelser i Norge som er dårligere enn det de har i land vi skal konkurrere med.

Truls Wickholm (A) [17:06:30]: Jeg må nesten få lov til å følge opp litt der Irene Johansen slapp. Her sto representanten Limi fra Fremskrittspartiet og snakket om partiene og opposisjonen som bare bevilget til alle gode formål og tilsynelatende hadde penger til alt. Det kommer altså fra et parti som har skapt seg et rykte for nettopp å ha penger til alt.

I opposisjon hadde Fremskrittspartiet 50 mrd. kr mer i året til Nasjonal transportplan, mens man i budsjettforslaget hadde 5 mrd. kr – og ikke 50 mrd. Kan det være sånn at Fremskrittspartiet har gått på en kommasmell, eller er det sånn at Fremskrittspartiet nå endelig begynner å innse, som representanten Limi kanskje gir uttrykk for, at politikk handler om prioriteringer – og at det å prioritere kan være vanskelig? Og selv ikke Fremskrittspartiet kan få til alt for alle alltid.

Hans Andreas Limi (FrP) [17:07:27]: Mitt poeng innledningsvis var at det er litt lite troverdig at de som satt i regjering for ett år siden, i realiteten nå har planer om å øke bevilgningene til alle gode formål, når man ikke gjennomførte de planene og de bevilgningene mens man satt i posisjon til å kunne gjøre det. Det var mitt poeng. Sånn sett er det klart at det er en annen situasjon nå, og at det på mange måter kan være enklere å være i opposisjon.

Vi tar utgangspunkt i at Fremskrittspartiet er en del av et regjeringssamarbeid. Vi sitter ikke i regjering alene. Vi har et samarbeid med Høyre, og vi er avhengig av to partier for å skape flertall i Stortinget. Det betyr at det blir noen kompromisser. Vi får ikke gjennomført alt som står i vårt partiprogram, men vi føler at vi får gjennomført så vidt mye at det er verdt å sitte i regjering for å få en ny kurs og en ny politikk i Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Heidi Nordby Lunde (H) [17:08:48]: Forrige uke spurte jeg min lillebror om han ville være med som publikum på «Nytt på nytt». Han svarte at han ikke kunne, men sendte en SMS: «Husk at du ikke kan bli mindre morsom enn du var forrige gang, så dette kan bare gå en vei.»

Hva skal man med fiender når man har familie?

I fjor ble jeg klar over at vi både hadde en opposisjon og en «konstruktiv opposisjon» i Stortinget. Det er spennende. For da statsbudsjettet ble lagt fram tidligere i høst, manglet det da heller ikke på konstruktive tilbakemeldinger. Min personlige favoritt var da representanten Abid Q. Raja reagerte på at Telenors nett var nede, med følgende sitat: «Det går bare ikke an å gi skattelette til bobiler mens Telenors mobilnett krasjer.»

Hva skal man med opposisjon?

Regjeringen har lagt fram et budsjett som jeg mener for første gang på lang tid tar Norges framtidige utfordringer på alvor. Regjeringene de siste ti årene har antageligvis hatt det største økonomiske handlingsrommet Norge noensinne vil ha. Dette har hatt sammenheng med at etterspørselen i petroleumsnæringen har holdt seg på et høyt nivå, også i årene etter finanskrisen. I denne unike posisjonen for omstilling klarte de rød-grønne det kunststykket å gjøre Norge mer oljeavhengig. I tillegg har vi, ifølge sjeføkonom Steinar Juel i Nordea, aldri tidligere hatt en så sterk forverring av konkurranseevnen.

Alle er enige om at vi trenger å omstille Norge fra en oljebasert økonomi til å skape bærekraftige, framtidsrettede arbeidsplasser. Bare i løpet av de to siste årene har 7 000 mennesker i oljebransjen mistet jobben sin. Omslaget i etterspørselen fra oljenæringen vil sette vår omstillingsevne på prøve. Høyre har ment, og mener fortsatt, at det siste vi da trenger, er en særnorsk ekstraskatt som betales av dem som skaper det vi skal leve av etter oljen. Når SSB viser at det kun er tre av ti selskaper som overlever de første fem driftsårene, bør vi se på hvordan vi kan fjerne hindringer for dem.

Tilhengerne av den særnorske formuesskatten tar fra investorer, bedriftseiere og gründere som beviselig har skapt verdier og arbeidsplasser, for å bruke dette til nye akseleratorprogrammer, regionale utviklingsmidler og reiselivsprogrammer. Dette er å svekke markedet for risikokapital for selv å framstå som handlekraftig. Det mener jeg er en ganske arrogant form for omfordeling.

Jeg har tidligere fortalt at jeg synes det er dårlig gjort at mormor, som begynte som tjenestepike og avsluttet sitt yrkesaktive liv som servitør, må betale formuesskatt etter et arbeidsomt og nøysomt liv. Men med all respekt for mormor: Det er ikke hun som vil investere i nye norske arbeidsplasser og gründerbedrifter fordi hun får økt bunnfradrag. Regjeringen gjør verken seg selv eller næringslivet en tjeneste gjennom å kompromisse vekk det de som skal bake den kaken – som alle i denne sal er så ivrige etter å dele – sier at har stor betydning for dem.

Er det noe jeg holder mot regjeringen, er det at vi ikke fjerner formuesskatten slik vi fjernet arveavgiften. De fra Arbeiderpartiet som protesterte høylytt om usosiale skatteletter på grunn av arveavgiften i fjor, gjeninnfører den ikke i år. Vi må bare anerkjenne at for den delen av opposisjonen som ikke er konstruktiv – men bare er opposisjon – vil alt vi foretar oss, være usosialt, da de i sitt verdensbilde har nøkkelen til perfekt fordeling.

I den norske debatten skulle man tro at summen av bevilgede penger på statsbudsjettet er et resultat i seg selv. Jeg sier dette vel vitende om at jeg og mine kolleger gjerne skryter av en rekordstor satsing på kunnskapssamfunnet og en storstilt satsing på samferdselsinvesteringer og vedlikehold – helt riktige og viktige prioriteringer for framtiden. Men det er lett å ta ansvar for budsjettpåplussinger. Jeg tar gjerne også ansvar for kutt, reduksjoner og omprioriteringer som gjør at vi bygger et bærekraftig velferdssamfunn som står seg gjennom både kriser og oppgangstider.

Representanten Marianne Marthinsen sa at ja, det er riktig at vi som politikere både skal lytte og lede, og dermed ta tøffe avgjørelser når det er nødvendig. Men hun påsto også at det ikke er nødvendig nå, og at vi bare bruker denne retorikken for å gjennomføre våre prioriteringer. Det mener jeg er ganske uansvarlig – å vente til det er en krise, der handlingsrommet for å gjøre relativt skånsomme endringer er borte.

Jeg tar gjerne et øyeblikks nedgang på meningsmålingene for å kunne se generasjonene som kommer etter meg, i øynene og si at vi gjorde det vi kunne for å ruste Norge for framtiden. Til det trenger vi strukturendringer – kommunereform, politireform, modernisering av offentlig sektor, incentiver til å skape og belønning for å arbeide: alle de tingene vi jobber med mens de andre er opptatt med å harselere over Segway, lakrispiper og plastposeavgift.

Til det siste: Jeg hører finansministeren si at hun vil komme tilbake til Stortinget med utformingen av avgiften i revidert nasjonalbudsjett. Trenger hun tips om utforming for fordeling og utjevning, anbefaler jeg henne å se fredagens «Nytt på nytt». Lillebror sa at jeg var morsom, og er nå tilbake på julegavelisten. Og med budsjettforliket mener jeg at vi har funnet en reell, konstruktiv vei til å ruste Norge for framtiden.

Truls Wickholm (A) [17:13:59]: Diskusjonen om skatt som virkemiddel kan ikke bare handle om hvordan skatt skal kuttes. Den må handle om noe mer: Hvordan bruker vi skattesystemet for å tilrettelegge for vekst, og hvordan bruker vi inntektene fra spleiselaget til å bygge samfunnet i bunnen?

Som representant for legogenerasjonen fra 1970-tallet kan jeg melde om at vi tidlig lærte at for å bygge en pyramide, måtte man bygge solid fra grunnen av, gjerne litt ekstra tykke vegger i bunnen. Det krevde tålmodighet, og det krevde en plan. De som eventuelt prøvde å tømme legoklossene ned på brettet og kalte legohaugen sin for en pyramide, avslørte for seg selv og for andre et byggverk som var lite imponerende, og at de selv hadde svært lite å gjøre med resultatet.

Norge og framtiden er for viktig til at vi kan overlate til tilfeldighetene hvordan utviklingen blir. Derfor blir det en for tilfeldig inngang til spørsmålet at skattekutt er løsningen uansett hva spørsmålet er. Skal vi ha ambisjoner om å bygge noe litt mer avansert enn en pyramide, eller for den saks skyld en haug, trenger vi en plan. Derfor satte også Arbeiderpartiet og de rød-grønne ned Scheel-utvalget. Vi trengte en plan fundert på et godt faktagrunnlag, en plan for hvordan vi skulle kunne samle inn nok klosser til å bygge noe virkelig spektakulært. Det har ikke vært nok for oss å la det tilfeldig sildre inn klosser eller ikke vite i hvilket tempo vi kan bygge.

Når jeg hører Fremskrittspartiet eller Høyre snakke om skatt, kan det virke som om de definerer om skatten er god, ut fra om de som er pålagt skatten, liker den eller ikke. Det kan bli en utfordrende tilnærming. Skattegrunnlaget kan fort bli veldig tynt, og det er ambisjonen vår for arbeid, utdanning, samferdsel og helse som betaler prisen.

Når Arbeiderpartiet ville ha råd om hvordan vi kunne gjøre skattesystemet bedre, fordi vi ønsket å styrke norsk konkurranseevne samtidig som vi fortsetter å bygge opp en velferdsstat, var det av en grunn. Men det var ikke fordi Siv Jensen skulle kunne ta det som en invitasjon til å innføre et skattesystem som ville kunne gi henne en plakett på veggen i et framtidig Margaret Thatcher Memorial.

Et eksempel på hvordan man bygger i bunnen, er satsingen Arbeiderpartiet har i sitt alternative budsjett på fagarbeideren og et anstendig arbeidsliv. Skal et lite land som Norge overleve i konkurransen i verden, må vi satse på alle, ikke bare kutte skatter. Norges fremste konkurransefortrinn er en høyt utdannet befolkning. Fagarbeidere som er selvstendige og tar ansvar og avgjørelser på arbeidsplassen, bidrar til høy produktivitet og skaper en spennende arbeidshverdag for den enkelte. Når vi likestiller lærlingplasser med studieplasser gjennom at vi bruker like mye penger på lærlingens utdannelse som på den som tar studieforberedende, gjør vi nettopp dette. Vårt skatteopplegg gir rom for å prioritere faglighet og lærlinger langt sterkere enn det som ligger fra regjeringen eller i forliket.

I Arbeiderpartiet tror vi ikke at en families akkumulerte velstand over generasjoner er et mål på hvor mye individene i den familien kan bidra med for egen og andres del. Fellesskap der alle møtes i samme skole, bidrar til små forskjeller og at vi har respekt for hverandre, at alle gode ideer lyttes til, at ingen avskrives fordi de ikke har riktig bakgrunn eller egentlig jobber på gulvet.

I morgen vil vi få noen anbefalinger fra Scheel-utvalget. Da er det viktig at vi holder fast ved to mål: konkurranseevne og velferd. De to er knyttet sammen. Det er noen partier som påstår at det ene fordrer det andre, men jeg tror heller at svekker man det ene, svekker man også det andre.

De innleggene som har vært her tidligere i dag med utstrakte hender og forhåpninger om et bredt grunnlag, et godt forlik, støttes også av Arbeiderpartiet. Det blir spennende å se hvordan morgendagens kommentarer vil være. Jeg håper i likhet med mange andre at vi også ved denne korsvei evner å sette de store tingene først, og at vi klarer å finne et forlik som gir godt rom for vekst og velstand i Norge i de kommende årene.

Solveig Sundbø Abrahamsen (H) [17:18:57]: Noreg er eit godt land å bu i. Det er det ingen tvil om, og ifølgje FNs utviklingsfond, som rangerer levevilkår i verda, er Noreg verdas beste land å bu i. Rapporten frå FN viser ein trend der talet på fattige blir færre, men framleis er det slik at 1,2 milliardar menneske klarer seg med 1,25 dollar eller mindre per dag.

I Noreg har me velferdsordningar som er svært gode. Me har høg sysselsetting og ei høgt utdanna befolkning. Ser me rundt oss i verda, er det store humanitære kriser, fattigdom og globale klima- og miljøproblem. Men i statsbudsjettet vårt for 2015 er det mange gode tiltak og store ressursar sette av til nettopp desse formåla.

Kva er den største utfordringa for oss i Noreg? Me som er fødde i Noreg eller har fått norsk statsborgarskap, er i utgangspunktet fødde med ei sølvskei i handa. Olja har gjort oss rike – og til verdas beste land å bu i. Men me veit at olja vil ta slutt ein gong, og at det på lang sikt er veksten i fastlandsøkonomien som vil bestemme velferdsutviklinga i Noreg. Da er det viktig med tiltak som bidreg til å skape eit sterkt og konkurransedyktig norsk næringsliv. Det inneber å arbeide for gode rammevilkår for norsk næringsliv, betre infrastruktur, ein kompetent arbeidsstyrke og tilgang på kapital.

I Europa ser me at EU-kommisjonen i haustrapporten sin spår svak økonomisk vekst både i eurosonen og i EU i sin heilskap for 2015. Arbeidsløysa er framleis høg i EU-landa med eit snitt på 10,1 pst., men med store skilnader mellom land – frå Spania på 24 pst. til Tyskland på 5 pst. I tillegg har me situasjonen rundt Ukraina og Midtausten som skaper stor usikkerheit.

I USA, som er verdas leiande økonomi, ser me heldigvis ein større optimisme og ei sterk tru på vekst framover. Det blei spådd at Black Friday, som var på fredag, ville bli den største shoppingfesten sidan 2008. Arbeidsløysa er fallande i USA. Det er no berre 5,2 pst. av amerikanarane som går jula i møte utan jobb. Det viser at det er grunn til optimisme i USA.

Kva med oss her i landet? Kva tankar gjer nordmenn seg om framtida? I førre veke kom det kvartalsvise forventingsbarometeret frå Finans Norge der 1 000 nordmenn blir spurde om forventingane til eigen økonomi og korleis dei trur den økonomiske situasjonen for heile Noreg vil utvikle seg. Undersøkinga viser at optimismen framleis er god på eigne vegner, men ikkje til norsk økonomi. Folk har fått med seg fallande oljeprisar, nedbemanning i oljerelatert industri og usikkerheita som dermed blir skapt. Men arbeidsløysa i Noreg er framleis låg. Dei siste publiserte tala frå Statistisk sentralbyrå viser ei arbeidsløyse på 3,7 pst., noko som er ein svak oppgang frå førre måling.

Utsegna om at det å ha ein jobb å gå til er alfa og omega, fortel mykje. Å ha ein jobb har innverknad på økonomi og det sosiale. Det er kort sagt helsefremjande å vere i arbeid. Som representanten Svein Flåtten sa i innlegget sitt tidlegare i dag: Den største ulikheita i samfunnet er å ha ein jobb eller ikkje. Ja, det er ei høgt prioritert oppgåve for denne regjeringa at fleire trygge norske arbeidsplassar blir skapte, noko som også vil vere med på å styrkje finansieringa av velferdsordningane våre .

Det høge løns- og kostnadsnivået og låge renter har bidrege til at inntektene og gjelda til hushalda har auka dei siste åra. Gjelda til hushalda har vakse raskare enn inntektene, og forholdet mellom gjeld og inntekter er historisk høgt. Det er klart at den høge hushaldsgjelda gjer norsk økonomi sårbar for hendingar som kan vere vanskeleg å føresjå på forhand. Det er difor avgjerande at me klarer å skape trygge arbeidsplassar, og me har ei regjering som prioriterer tiltak som fremjar verdiskaping og auka produktivitet i norsk økonomi. Me har ei regjering som fører ein skattepolitikk som vil ha gode verknader på verdiskaping og inntekt over tid.

Ja, me har eit budsjettopplegg for 2015 som er godt tilpassa dagens situasjon, og eg viser til slutt til samarbeidsavtalen mellom Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre, som seier:

«Samarbeidspartiene bygger sin politikk på at verdier må skapes før de kan deles. Verdiskapingen skal stimuleres i hele landet. Infrastrukturen i Norge må rustes kraftig opp, det må bygges ut mer vei og bane, og det må satses på innovasjon, forskning og utvikling. Samarbeidspartiene vil styrke et allsidig og bredt norsk næringsliv, og legge til rette for privat eierskap.»

Dette budsjettet varetek og svarer på dette punktet på ein svært god måte.

Ola Elvestuen (V) [17:24:08]: I dag begynte den viktige klimakonferansen FNs klimakonferanse i Lima, et helt avgjørende steg fram mot den helt nødvendige avtalen som vi trenger i Paris i 2015. Jeg er glad for at det i det norske storting er bred enighet om den norske satsingen internasjonalt på klimatiltak. Det er bred enighet om satsingen på regnskog, og vi støtter opp under den jobben som regjeringen gjør i de forhandlingene som pågår. Her trenger vi en internasjonal avtale som har det nødvendige ambisjonsnivået. Da er det bra at forliket bringer med seg 200 mil. kr ekstra, altså en dobling av støtten, inn i det grønne fondet – det grønne fondet som trenger å bygges opp fram mot Paris i 2015 – sånn at vi kan få et grunnlag for en ny avtale.

Men det er like viktig at i løpet av begynnelsen av neste år må vi legge fram vårt eget ambisjonsnivå for klimakutt fram mot 2030. EU har lagt sitt ambisjonsnivå på 40 pst. reduksjon. Og for Venstre er det helt avgjørende at Norge må ha minst en målsetting som er tilsvarende den som er i EU. Det krever en omfattende omstilling i løpet av de neste 15 årene. Selv om tiltakene og klimatiltakene i dette budsjettet ikke er tilstrekkelig for å nå de norske klimamålene fram mot 2020, så tar det et stort steg etter åtte år med stillstand, og det er bra.

Det er særlig innenfor transportsektoren vi ser at det gjøres større endringer. Én ting er satsingen på jernbane med over 500 mill. kr, som gjør at vi nå når et nivå hvor vedlikeholdsetterslepet reduseres og er grunnlag for en satsing framover, men vi får også satsingen på 325 mill. kr i belønningsordningen, inn mot de store byene, som er tilstrekkelig for at byer som Oslo kan klare å ta unna all trafikkvekst med gange, sykkel og kollektivtrafikk også i 2015.

Men det største skiftet her kommer på bilavgifter og på det grepet som de fire partiene gjør, for å gjøre alternative biler og alternative drivstoff konkurransedyktig med bensin og diesel. Vi har jo en langvarig politikk innenfor elbiler, for nå har vi et fritak, vi tok et ytterligere steg i fjor med å la elbilene som leases, også få fritak fra moms – men nå er det de ladbare hybridene som blir billigere og mer konkurransedyktige enn de tradisjonelle bilene, og det er også en endring i forhold til biodrivstoff. Økt omsetningspåbud er viktig. Det i seg selv – gitt den samme drivstoffmengden til neste år – er en reduksjon på 200 000 tonn hvert eneste år.

Så har du fjerning av veibruksavgiften for biodiesel. Der retter vi opp igjen et tiltak som falt bort under den rød-grønne regjeringen, og bioetanol får også bedre betingelser. I tillegg gjøres biogass også konkurransedyktig. Vi innfører avgift på flyreiser. Ferjeanbud: Det skal stilles krav om miljøvennlige ferjer og krav om nullutslipp når teknologien er tilgjengelig, i tillegg til at vi også går inn på ytterligere tiltak for å redusere klimagassutslipp på andre områder. Enova får styrket sine budsjetter, det satses på forskning, og miljøteknologiordningen forsterkes med 100 mill. kr.

Å nå de nasjonale klimamålene krever mange tiltak som drar i samme retning. Det krever tiltak fra Stortinget, det kreves at man gjennomfører fra næringslivet, og at man gjennomfører også fra lokale myndigheter. Og man må ta et stort steg hvert eneste år. Det de fire partiene har gjort i dette budsjettet, er et betydelig steg i riktig retning etter åtte år med nærmest stillstand. Venstre er glad for den enigheten vi nå har, og ser også fram mot det samarbeidet vi skal ha i årene framover for å nå de målene vi har satt oss, både i 2020 og de vi skal sette oss i 2030.

Statsråd Anders Anundsen [17:29:28]: Regjeringen har lagt frem et budsjettforslag på Justis- og beredskapsdepartementets område som er en omfattende satsing. Budsjettforliket med Kristelig Folkeparti og Venstre har bidratt til å sikre den satsingen som regjeringen hadde foreslått, men også dels bidratt til å gjøre det enda bedre. Det gjør at det er en fornøyd justis- og beredskapsminister som kan si at trygghet i hverdagen er mer enn glansbilder for denne regjeringen og for flertallet i dette hus – for det er et viktig fundament i en rettsstat.

Når regjeringen har som et av sine hovedmål å bygge opp under borgernes trygghet, er det et stort spenn av virkemidler som må tas i bruk. I justissektoren er det viktig at disse virkemidlene ses i sammenheng. I mange år har vi lyttet til politikere fra tidligere regjeringspartier som har snakket om denne sammenhengen i straffesakskjeden. Nå har vi et praktisk tilrettelagt budsjettforslag og -forlik, som styrker hele straffesakskjeden – ikke bare med ord, men også med ressurser.

Det vi gjør på forebyggingssiden, har direkte konsekvens for det vi må gjøre eller ikke gjøre på politisiden og på etterforskningssiden, som igjen påvirker påtalemyndighetenes arbeidsvilkår og saksomfang i domstolene og til sist behovet for plasser i kriminalomsorgen. Jeg er derfor svært stolt av at regjeringen i forslaget til statsbudsjett for 2015 har prioritert alle disse satsingsområdene, og at budsjettforliket styrker og tar vare på denne satsingen.

Å sikre at politiet netto tilføres 350 PB1-stillinger, stillinger for nyutdannede, er et viktig og nødvendig løft på veien til å nå målet om en politidekning på to polititjenestemenn per tusen innbyggere innen 2020. Det er også viktig for å sikre politiet bedre evne til å løse sine oppgaver, hvor forebygging er en gjennomgående og grunnleggende forutsetning i alt arbeidet politiet gjør. I tillegg vil satsingen bedre beredskapen.

Så har vi sett at etterforskningskvaliteten over tid har blitt utsatt for kritikk. Det er en rekke forbedringsmuligheter som politiet nå arbeider for å gjennomføre for å sikre at kvaliteten blir bedre. Men samtidig må vi legge til rette for og sikre at politiet har den kompetansen og de rammevilkårene som er nødvendig for raskere og bedre etterforskningsarbeid og påtalearbeid. Derfor er det en vesentlig styrking når ca. 50 nye politijurister kan tiltre politiet i 2015. At vi samtidig styrker høyere påtalemyndighet med tolv statsadvokater, som gjør at den høyere påtalemyndighet kan sikre arbeidet med kvaliteten og oppfølgingen av etterforskningen i politidistriktene, er også avgjørende.

I 2014 foreslo regjeringen å oppheve ansettelsesstoppen i domstolene. Det var det første året på lang tid hvor det ble ansatt nye dommerstillinger. For 2015 har budsjettforliket videreført denne satsingen, denne gangen med syv nye dommerstillinger, elleve nye utrederstillinger eller saksbehandlerstillinger og tre utredere i Høyesterett.

Kriminalomsorgen representerer en uvanlig stor utfordring. Kapasiteten er for lav, særlig er antallet lukkede fengselsplasser en utfordring. Det er begrensede muligheter for å øke kapasiteten på kort sikt, men regjeringen har foreslått – og fått til, sammen med samarbeidspartiene på Stortinget – å øke antallet lukkede plasser med 41 i 2015. I tillegg arbeider vi fortsatt med muligheten for å leie fengselsplasser i utlandet, hvor innsatte kan sone hele eller deler av dommen i andre land.

Før jul vil regjeringen legge frem en kriminalomsorgsmelding for Stortinget, som vil gi Stortinget muligheten til å se på utfordringer og løsninger i et langsiktig perspektiv. I tillegg leverer denne regjeringen på noe som har vært etterspurt lenge, nemlig fire ungdomsplasser i østlandsområdet, med en egen ungdomsenhet.

For å tilpasse norsk politi en mer krevende og annerledes hverdag vil regjeringen også legge frem en sak for Stortinget om politireformen. Planen er at saken legges frem rett før eller rett etter jul. Formålet med reformen er å ha et politi som er til stede, og som kommer der det er behov for dem. Samtidig må reformen sikre mer robuste fagmiljøer, eksempelvis til etterforskning av saker med vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner samt store og omfattende andre saker, f.eks. organisert profittmotivert kriminalitet. Det er foreslått 150 mill. kr til den reformen i 2015.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Henriksen (A) [17:34:33]: Justisministeren framstiller budsjettet sitt som godt, og det er det på noen områder. Men det kommer også alvorlige bekymringsmeldinger fra store deler av sektoren når det gjelder kuttene budsjettet også inneholder. Ja, til og med fra den utropte vinneren, politiet, kommer det tilbakemelding om at kuttene får større konsekvenser enn påplussingene. Ansatte i Kriminalomsorgen har vært tydelige hele veien: Kuttene går ut over rehabiliteringen og tryggheten for ansatte og innsatte. De er heller ikke fornøyd med det som blir kalt den midlertidige løsningen, som dubleringen er. Å ha et godt rehabiliterende innhold er et effektivt forebyggende tiltak som medfører at tryggheten i samfunnet øker. Kriminalomsorgsdirektoratets tall viser at andelen av ansatte er ganske stabilt, men andelen innsatte har økt mellom 4 og 5 pst. Nå er det nærmere 100 pst. belegg i fengslene. Mitt spørsmål til ministeren er: Er han opptatt av innholdet i fengslene, og hva vil han gjøre for at de som kommer ut av fengsel, skal være mindre kriminelle enn de som går inn i fengsel?

Statsråd Anders Anundsen [17:35:28]: Jeg er glad for at Arbeiderpartiets representant gir skryt til regjeringens forslag til budsjett. Det har jeg notert meg i margen, så det skal jeg ha med meg. Når det gjelder effektivitetsgrad, er det altså 50 øre per hundrelapp. Det er en omstilling og en effektivisering som er relativt beskjeden i den store sammenhengen. Jeg tror at de aller fleste statlige, offentlige etater evner å ha en omstilling og effektivisering på 50 øre per hundrelapp – eller det som nå har blitt 60 øre – i løpet av ett år, uten at det får dramatiske konsekvenser noe sted. Jeg kan ikke forstå annet enn at også Arbeiderpartiet må være ganske fornøyd med det effektiviseringskuttet, for i deres alternative budsjett er det ikke foreslått at det kuttet skal reverseres. Så Arbeiderpartiet står bak det forslaget som regjeringen har fremmet på det området.

Til spørsmålet om innhold: Jeg er opptatt av innhold, men jeg tror at for at man skal sikre et bedre innhold i norske fengsler, må man også ha en kapasitet som er tilfredsstillende.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [17:36:46]: Jeg vil berømme statsråden for et godt innlegg og vil rose ham for initiativene som er tatt, og også med stolthet skrive under på mye av det som vi sammen har fått til i justisbudsjettet, både styrkinga av politiet og, som statsråden også er inne på, at vi har med hele straffesakskjeden. Det er viktig.

Så er det også et viktig moment fra Kristelig Folkepartis side, som vi fikk gjennomslag for i forhandlingene, å styrke kampen mot menneskehandel, og jeg vet at regjeringa har hatt et ønske om å løfte det feltet. Handlingsplanen mot menneskehandel går ut nå i år, og ettersom en i regjeringserklæringa varsler at en skal trappe opp innsatsen mot menneskehandel, ønsker jeg å vite hva statsråden tenker om neste handlingsplan, og eventuelt hvordan en skal følge opp for å styrke kampen mot menneskehandel, i tillegg til de forslagene vi nå fikk gjennomslag for i forliket.

Statsråd Anders Anundsen [17:37:39]: Forslaget i forliket er en velkommen styrking av politiets mulighet til å organisere seg på en litt annerledes måte enn det en har gjort så langt, for å sikre at en har kompetanse og robusthet i noen av de miljøene som allerede eksisterer i dag. Når det gjelder handlingsplanen, er det viktig at vi følger opp den også fremover med hensyn til å sikre den måten vi nå jobber med handlingsplaner på i regjeringen, for at det ikke skal være handlingsplaner som ikke har konkret innhold, men som utreder, vurderer og kommer tilbake til. Arbeidet med en ny handlingsplan mot menneskehandel er for så vidt i gang, men det er viktig at det skal være en handlingsplan som skal være konkret, med konkrete handlingspunkter, og som følges opp ikke bare i politisporet, men i en rekke andre spor. Så det er noe vi er nødt til å gjøre mer på tvers enn bare å gjøre det som ligger på justissektoren.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:38:47]: Det er den ledelsen av politiet som utøves i situasjonen, eksempelvis ved et terroranslag eller ved en ulykke, som er avgjørende for resultatet. Det lærte vi av 22. juli-tragedien.

Forsvaret har siden 1995 utformet og innført en desentralisert ledelsesfilosofi, såkalt operasjonsbasert ledelse, for å sikre initiativ, kreativitet, eierforhold til arbeidsoppgavene, ansvarsfølelse og dermed kollektiv forpliktelse.

Kombinert med denne ledelsesfilosofien må vi ha et nærpoliti som kan gi kortere responstid for politiet over hele landet – altså det motsatte av sentralisering. Politiet må komme like raskt som den kommunale brann- og redningstjenesten. Derfor øremerket Senterpartiet en satsing på nærpolitiet med 200 mill. kr i budsjettet. Det får dessverre ikke flertall, men mitt spørsmål er følgende: Er statsråden enig i ledelsesfilosofien operasjonsbasert ledelse i politiet, og vil statsråden arbeide for at responstida blir kortet ned, slik at politiet er like raskt på plass som brann- og redningsetatene?

Statsråd Anders Anundsen [17:39:54]: Jeg synes dette er et veldig godt oppspark til en god diskusjon om ledelse. Jeg skal svare så raskt jeg kan på ett minutt.

Jeg synes det er et helt avgjørende perspektiv at ledelse skal skje på alle nivåer i politiet. Jeg pleier egentlig å snu pyramiden og si at ledelse i politiet er nedenfra og opp i første rekke, nettopp fordi den er såpass operasjonsbasert som det den skal være. Dette er et fokus som nå også politiet gjennom flere runder har vært veldig tydelig på å følge opp nedover.

Når det gjelder responstid, er jeg helt enig med representanten Lundteigen i at responstid er helt avgjørende for at politiet skal kunne være på åsteder i tide. Men jeg er ikke sikker på at vi skal la det lokale brannvesenet sette normen for den responstiden. Årsaken til det er at ca. 70 pst. av norske brannmenn er i frivillig tjeneste, og hvis en skal sammenligne responstid i brannvesenet med responstid i politiet, vil man raskt komme i en situasjon hvor man rett og slett ikke har tjenestemenn tilgjengelig nok til å nå et sånt mål. Men vi skal ha et ambisiøst responstidsmål, og vi skal ha tydelige krav og forventninger til politiets responstid i fremtiden.

Karin Andersen (SV) [17:41:12]: Jeg forstår at statsråden er glad for forliket, for maken til smålige og usolidariske kutt som det vi finner på statsrådens budsjett, skal man lete lenge etter. Det gjelder f.eks. kuttet for servicesenteret for au pairene, som er de mest sårbare arbeidstakerne, og som kan være utsatt for nettopp menneskehandel, som statsråden var opptatt av nå.

Det gjelder også at man fjerner pengene som kunne gjort at unger som sitter flere år av livet sitt – småbarnstida deres – på asylmottak, kunne fått gå i barnehage. Jeg trodde faktisk at vi var enige om, og at alle visste, at det å gå i barnehage er uhyre viktig – særlig for at innvandrerunger skal lære seg norsk. Det har kommet mange rapporter – sist for 14 dager siden – som viser at det er helt avgjørende at barn har gått i barnehage for at de skal lære seg norsk.

Da blir mitt spørsmål: Hvorfor mener statsråden at det er bra at barn som bor på mottak i årevis, der de fleste av dem skal bo i Norge, ikke starter å lære norsk tidlig?

Statsråd Anders Anundsen [17:42:21]: Jeg synes ikke det er bra at barn bor på asylmottak i årevis i det hele tatt. Jeg mener at det i seg selv er et stort problem. Derfor er det helt avgjørende for denne regjeringen å sikre at det er rask behandling av asylsøknader, og at vi skal ha en ny mottaksstruktur, som skiller mellom dem som ikke får opphold, og som skal returneres, og dem som skal få opphold, og som skal være i landet.

Jeg er helt overbevist om at det å ha en effektiv saksbehandling av asylsaker som gjør at personer som søker asyl, raskt får avklart sin situasjon og får vite om de skal returneres, og at man da enten setter all innsats inn på at de faktisk blir returnert, eller – om de skal få bli – setter all innsats inn på at de skal bli integrert, er det beste. Det gjelder ikke bare integrering gjennom barnehager eller språkopplæring, men det gjelder også integrering som gjør at man raskt kan bosettes i et lokalsamfunn.

Jeg er helt overbevist om at når denne regjeringens politikk på asylområdet får full effekt, og vi har den saksbehandlingstiden som er forsvarlig, er vi ikke lenger i den situasjonen at det er barn som oppholder seg i mange, mange år på asylmottak.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Helga Pedersen (A) [17:43:44]: Norge skal møte mange og store utfordringer i årene som kommer. Sterk befolkningsvekst, flere eldre, byer som vokser, andre deler av landet som trenger ny vekst, innvandring, klimaendringer – det er stikkord for noen av de samfunnsendringene det norske samfunnet må møte. Arbeiderpartiet mener at de samfunnsendringene møter vi best i fellesskap. Og vi gjør det ved å ruste landets kommuner til å gi ungene våre en god start i barnehagen og på skolen, ved å bygge ut gode lokale helsetjenester og ved å bygge opp nok kapasitet og rekruttere nok folk, slik at vi kan gi de stadig flere eldre gode og individuelt tilpassede tjenester. En god kommuneøkonomi er forutsetningen for å få til dette.

Arbeiderpartiet vil bruke de store pengene på de store oppgavene. Derfor er skolen og de kommunale velferdstjenestene de viktigste prioriteringene for Arbeiderpartiet i vårt alternative budsjett for 2015, der vi samlet legger inn rundt 3,4 mrd. kr mer til kommunene enn det som er regjeringens budsjettforslag for neste år.

Når regjeringen sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre har skattekutt som sin viktigste satsing i budsjettet for 2015, overlater stortingsflertallet de vanskelige prioriteringene til landets lokalpolitikere. Det siste kommunebarometeret, som ble gjennomført i oktober i år, etter at statsbudsjettet ble lagt fram, viser at to tredjedeler av rådmennene og ordførerne som ble spurt i undersøkelsen, svarer at de vil få et dårligere økonomisk handlingsrom til neste år. KS’ sjefsøkonom pekte i Nationen i forrige uke på at når pensjon og demografi er trukket fra, så vil kommunene kanskje bare sitte igjen med rundt 1,4 mrd. kr til neste år. Han peker også på at mange kommuner vil måtte bruke de frie inntektene neste år til å dekke opp for årets skattesvikt, som regjeringen kategorisk nekter å kompensere for, selv om man har gjort det de to siste gangene det har vært skattesvikt i kommunene, av henholdsvis Bondevik II-regjeringen og Fremskrittspartiet i 2004 og av den rød-grønne regjeringen i 2009.

Regjeringens manglende vilje til å satse på kommunene kommer til syne når kommunestyrene rundt om i landet i disse dager lager sine budsjett for neste år. Her i hovedstaden må bystyrepolitikerne kutte for 327 mill. kr. I den andre enden av landet, i Alta, som er styrt av Høyre og Fremskrittspartiet, legges det opp til at lærerne må dekke opp for syke kolleger, at barnehageansatte må gjøre dobbel jobb når andre er syke, og at helsearbeiderne må stille opp med ekstra innsats for kolleger. I Porsanger, ikke så veldig langt unna, sier Høyre-ordføreren at nedskjæringene vil alle i kommunen merke.

I et replikkordskifte tidligere her i dag sa Fremskrittspartiets parlamentariske leder at vi ikke skal blande oss inn i de prioriteringene kommunene gjør. Jeg er selvfølgelig enig i at vi skal ha respekt for lokaldemokratiet og lokale prioriteringer, men det er samtidig slik at Stortinget har veldig store forventninger til hva kommunene skal gjøre innenfor skole og eldreomsorg og veldig mange andre områder. Da må også lokalpolitikerne kunne forvente at Stortinget gir dem økonomiske rammer som står i stil med de kravene vi stiller herfra. Den sammenhengen mangler i det kommuneopplegget som stortingsflertallet i kveld kommer til å vedta for 2015.

Før valget i 2013 var valget mellom velferd og skattekutt et helt sentralt spørsmål. Svaret fra Høyre og Fremskrittspartiet var at man ikke trengte å velge. I Bergen og Stavanger opplever de lokale folkevalgte fra regjeringspartiene en noe annen virkelighet enn det Høyre og Fremskrittspartiet forfekter her på Stortinget. De henholdsvis innfører og øker eiendomsskatten for å unngå smertefulle kutt i velferd og skole. For Fremskrittspartiet og Høyre, som har forfektet fortreffeligheten ved vekstfremmende skattekutt, må det jo være et paradoks at skattekuttene går på bekostning av kommuneøkonomien på en måte som tvinger fram nettopp økt skatt i byer som er styrt av regjeringspartiene.

Norge har god økonomi og muligheter til å investere i framtiden, og til forskjell fra veldig mange andre land trenger vi ikke å kutte i velferdstjenester, barnehage og skole. Vi kan velge hvor vi vil satse, og jeg mener stortingsflertallet misbruker denne muligheten ved å prioritere skattekutt som både vil føre til større forskjeller og tvinge mange kommuner til å gjøre kutt de ikke ønsker.

Nikolai Astrup (H) [17:49:08]: Statsbudsjettet skal bidra med virkelige løsninger på virkelige utfordringer for virkelige mennesker, men det skal også ruste Norge for fremtiden. Derfor er regjeringens hovedgrep satsing på våre barns utdanning, på vei og jernbane, på helse og justis og ikke minst et kraftig løft på klima- og miljøteknologi. Regjeringen prioriteter også dem som trenger vår felles hjelp aller mest: sterkere satsing på rusbehandling og psykiatri, rett til brukerstyrt personlig assistent, lavere barnehagepriser for dem med lavest inntekt, forslag om at foreldre på sosialhjelp ikke skal få mindre utbetalt hvis ungdommene deres jobber ved siden av skolen, stipendordninger for barnefamilier med dårlig økonomi, slik at de kan reise på ferie eller få tilgang til fritidsutstyr, de største skattelettelsene til dem som har minst fra før, gjennom økt bunnfradrag – alt dette er eksempler på at regjeringen prioriterer velferdstiltak som betyr mye for mange i hverdagen.

Samtidig skal vi ruste Norge for en fremtid der oljeøkonomien blir mindre viktig og eldrebølgen stadig større. Hvis vi skal opprettholde velferden vi alle setter pris på, må det skapes mer, ikke skattes mer. Samtidig må vi starte omstillingen til en lavutslippsøkonomi. Norge har teknologi, kompetanse og kapital til å vise at det er mulig å kombinere høy levestandard med lave utslipp.

Miljø- og klimautfordringene er globale utfordringer som krever både nasjonal og internasjonal handling. Norge skal være en pådriver for en ambisiøs internasjonal klimaavtale i Paris i 2015. Vi har bare én klode. Den må Norge bidra til å redde. Vi kan ikke gjøre jobben alene, men vi kan vise vei på viktige områder, bidra til at ny teknologi utvikles og tas i bruk og gjøre en forskjell på viktige områder internasjonalt. Samfunnskontrakten vi lever under, er ikke bare en kontrakt mellom borgere og stat, samfunnskontrakten er like mye en kontrakt mellom de som har levd før oss, oss som lever i dag og de som kommer etter oss. Derfor ligger føre-var-prinsippet, generasjonsperspektivet og forvalteransvaret til grunn for Høyres politikk, og derfor mener Høyre at klimapolitikken må integreres på alle politikkområder.

Vi står på terskelen til et grønt skifte. Fornybar energi blir stadig mer konkurransedyktig sammenlignet med fossile alternativer. Det forskes mer på batteri- og lagringsteknologi enn noen gang før. Industrien, byggsektoren og bilprodusentene får stadig mer ut av mindre. En viktig erkjennelse begynner å synke inn: Fremtiden tilhører dem som tør å ligge foran. Det er god økonomi i å produsere effektivt og miljøvennlig. Kort sagt: å tenke grønt begynner nå å gi sorte tall. Slik kan markedet brukes i miljøets tjeneste. Vi som politikere skal ikke løpe etter, vi skal legge til rette slik at så mange som mulig ser attraksjonen i å lede an, utvikle og ta i bruk ny teknologi. Noe av det viktigste vi kan gjøre, er å bidra til at det lønner seg å ta miljøvennlige valg, at industribedrifter og næringsliv har gode støtteordninger for å utvikle piloter og demonstrasjonsanlegg, at det er attraktivt å realisere ny fornybar energi i Norge, at offentlig sektor bidrar gjennom å etterspørre miljøvennlige varer og tjenester, og at ny teknologi både utvikles og tas i bruk. Slik kan utslippene reduseres, og slik kan vi skape nye grønne arbeidsplasser i hele landet.

Regjeringen og samarbeidspartiene foreslår en rekke tiltak for å legge til rette for omstilling til et lavutslippssamfunn: bedre avskrivningsregler for vindkraft, høyere innslagspunkt for grunnrenteskatt, forsterket innsats for å fremme klima og miljøteknologi under både Enova og Innovasjon Norge, videreføring av avgiftsfordelene for elbiler, billigere ladbare hybrider, høyere omsetning av biodrivstoff, fjerning av avgiften på biodiesel, reduksjon i avgiften på bioetanol, bedre rammevilkår for biogass til transport, raskere utfasing av fyring med fossil olje i Statsbyggs bygninger, nye retningslinjer for miljøvennlig steds- og byutvikling, sterkere satsing på jernbane og kollektivtrafikk – for å nevne noe. Listen er lang, jeg kunne ha fortsatt, men jeg skal spare dere for dette.

Det kan ikke være noen tvil om at statsbudsjettet er det grønneste som noensinne er fremlagt i Norge, noe representanten Elvestuen også var inne på. At bensin- og dieselavgiften ikke inflasjonsjusteres endrer ikke på dette. Budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti og Venstre forsterker ytterligere den grønne profilen i budsjettet, noe alle fire partier er godt fornøyd med. I sum representerer tiltakene i 2015 et helt nødvendig taktskifte i miljø- og klimapolitikken og står i sterk kontrast til de rød-grønnes innsats på dette området de siste åtte årene.

Mange synes å mene at klimautfordringene kan løses ved å redusere utvinningen av kull, olje og gass. Det er riktig at forbrenningen av disse fossile ressursene står for 80 pst. av klimagassutslippene. Energibehovet forsvinner imidlertid ikke om ett land frivillig lar ressurser ligge i bakken, særlig ikke i en situasjon der stadig flere skal løftes ut av fattigdom i årene som kommer. Derfor er det viktigere at vi bidrar til å utvikle og ta i bruk konkurransedyktige alternativer til kull, olje og gass, enten det er i transportsektoren, industrien eller kraftsektoren, enn det er at vi lar fossile ressurser ligge i bakken i landet med verdens høyeste CO₂-avgifter. En styrt avvikling av oljesektoren i Norge vil ikke redde klimaet, men det vil gjøre vår evne til å opprettholde velferden og bidra til et grønt skifte, ute og hjemme, langt mindre. Vi blir ikke særlig grønnere, men vi blir betydelig fattigere.

Morten Wold (FrP) [17:54:23]: Helse var et av satsingsområdene til Fremskrittspartiet ved forrige valg. Vi ville ha nye løsninger, kortere ventetid, høyere kvalitet og mer valgfrihet. Fremskrittspartiet oppfyller med dette budsjettet sine løfter.

Dette budsjettet leverer bl.a. på rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistent, som de rød-grønne trenerte gjennom åtte år, samt legger til rette for en høyere vekst i pasientbehandlingen enn hva de rød-grønne fikk vedtatt gjennom hele sin regjeringsperiode.

Vi skal skape pasientens helsetjeneste. Alle skal ha tilgang til likeverdige helsetjenester av god kvalitet gjennom økte bevilgninger, klare prioriteringer og nye løsninger, finansiert av det offentlige.

Regjeringen vil i løpet av 2015 starte opp en rekke tiltak og forbedringer som Fremskrittspartiet har kjempet for gjennom mange år, slik som innføringen av fritt behandlingsvalg. Dette er en svært viktig reform for Fremskrittspartiet fordi valgfriheten henger høyt for oss. Fritt behandlingsvalg starter opp først for dem som trenger det aller mest, nemlig for personer som sliter med avhengighet og psykiske lidelser. Mangel på medbestemmelse og skreddersydde tilbud har stått i veien for at den behandlingen som ble gitt, faktisk virket. Derfor er innføringen av fritt behandlingsvalg svært viktig. Jeg beklager at mange av ideologiske grunner, eller av egeninteresse, ikke støtter dette arbeidet.

200 heldøgnsplasser innen langtidsbehandling er nå kjøpt opp over hele landet, og dette videreføres i 2015. Veldig mange har nå fått en ny mulighet. Samtidig er det helt avgjørende at kommunene følger opp med ettervern. Derfor styrker vi – i tråd med Fremskrittspartiets politikk – både lag og organisasjoner samt øremerker midler til rusarbeidet og til ansettelse av flere kommunepsykologer. Styrkingen på 180 mill. kr til helsestasjoner og skolehelsetjenesten i inneværende år har gitt mange nye helsesøstre landet over. Denne bevilgningen videreføres og styrkes med ytterligere 270 mill. kr. Fremskrittspartiet har en rekke ganger fremmet forslag om en nasjonal helse- og sykehusplan. Nå får vi endelig dette. Etter flere år med nedlegging av lokalsykehus, lange køer og mange korridorpasienter skal vi få en skikkelig oversikt over kapasiteten, kvaliteten, manglene og utfordringene. Videre skal det for første gang legges frem en melding om primærhelsetjenesten og en mangeårig etterlengtet opptrappingsplan for rusfeltet.

Det er pasienten som skal stå i sentrum for alle de endringene som gjøres. Vi vil styrke pasientenes rettigheter. Nå gjør vi det vi alltid har sagt: Vi setter pasienten foran systemet. Fremskrittspartiet er glad for at vi nå tar alle gode krefter i bruk og innfører en ny kurs i synet på samhandling og samarbeid mellom det offentlige og private og ideelle aktører. Mangfold bidrar til valgfrihet, innovasjon og effektivitet.

Mye er bra i norsk helsetjeneste. Innenfor en rekke områder viser forskning og analyser at vi oppnår gode resultater. Dyktige ansatte gjør en uvurderlig jobb og sørger for god kvalitet gjennom hele døgnet. Samtidig har Fremskrittspartiet pekt på viktige områder der det er behov for endringer og forbedringer. For mye variasjon i kvalitet mellom ulike sykehus, kommuner og tilbud vitner om potensial for forbedring. Vi skal ta vare på det som er godt og forbedre det som kan bedres.

Vi styrker kreftomsorgen på flere områder. I 2015 innføres standardiserte pakkeforløp for kreftbehandling og tverrfaglige diagnosesentre i alle regioner. Også dette har Fremskrittspartiet vært en pådriver for gjennom flere år. Pasienter må få rask tilgang til nye og innovative legemidler. Derfor er det gledelig at bagatellgrensen for refusjon av legemidler økes fra 5 til 25 mill. kr, etter å ha stått stille gjennom mange år.

En lovfestet rett til heldøgns pleie og omsorg skal for første gang utredes med tanke på innføring. Staten har gjennom regjeringens to første budsjetter allerede tatt et større økonomisk ansvar, som nå utvides med noe vi i Fremskrittspartiet alltid har stått alene om, nemlig en forsøksordning med statlig finansiering av eldreomsorgen. Det er gledelig at interessen fra kommunene rundt dette har vært veldig stor, til tross for at ordningen ikke er utlyst ennå.

Irene Johansen (A) [17:59:13]: En representant fra Fremskrittspartiet skrev i et leserinnlegg etter budsjettframleggelsen at statsbudsjettet «tar Norge i riktig retning». Han pekte bl.a. på at:

«Veibudsjettet øker med nesten 20 prosent. Norge får 350 nye politifolk og 69 politijurister. Over 10 000 kriminelle utlendinger og utlendinger uten opphold sendes ut i 2015. Det merkes at FrP nå har en hånd på rattet i statsbudsjettet.»

Min kommentar er: Ja, det merkes. Statsbudsjettet tar Norge i en ny retning, og de sakene som representanten skrev om, viser hvilken.

Dette er denne regjeringens første budsjett, og reaksjonene har vært massive – ikke positivt, men negativt. Det er den usosiale profilen folk reagerer på. Kuttene i formuesskatten er hovedprioriteringen – ikke overraskende. Det som provoserer folk, er at Høyre og Fremskrittspartiet snakker som om dette er kutt som først og fremst kommer folk flest og vanlige folk til gode, mens realiteten er at over halvparten av skattekuttene er kutt i formuesskatten, dvs. i all hovedsak kutt i skattene til dem som har mest fra før. Riktignok får alle med formue kutt, og alle får også kutt i inntektsskatten, men Finansdepartementets egen oversikt viser at en person med en inntekt på rundt 300 000 kr, får om lag 800 kr mindre i skatt per år, mens en som tjener 2 mill. kr og over, får rundt 40 000 kr i skattekutt per år. Det er den faktiske profilen.

Vi liker å framstille Norge som et land med små forskjeller, noe som framheves av mange som en fordel. Små forskjeller var den rød-grønne regjeringens politikk. God fordeling handler om rettferdighet, men betyr også mye for økonomisk utvikling, vekst og stabilitet i et samfunn. Det er en del av kjernen i den nordiske modellen. Realiteten i denne regjeringens politikk er at de prioriterer den del av befolkningen som har mest fra før, i sitt budsjett, noe som vil gi økte forskjeller mellom folk.

Noen land har trodd at det går an å ha velferdstjenester på nivå med de nordiske, men et skattenivå på nivå med det amerikanske. Det går ikke. Det har de siste årene tydelig vist oss. Velferdssamfunnet er et spleiselag gjennom bl.a. skatter og avgifter som vi betaler. Når skatteinntektene reduseres, må man nødvendigvis kutte i velferdstjenestene eller bruke enda mer oljepenger. Arbeiderpartiet støtter ikke skattekuttene, men vil i stedet bruke pengene på velferdstjenester i 2015.

Høyre kritiserte den rød-grønne regjeringen for å bruke for mye oljepenger i sine forslag til budsjett og etterspurte forslag fra Stoltenberg-regjeringen for å redusere skatteregningen for våre barn. Statsminister Erna Solberg sa i valgkampen at Høyre skulle gjøre Norge mindre oljeavhengig. Det er betimelig å spørre Høyre hva de tenker nå, med rekordhøyt oljepengebruk neste år. Arbeiderpartiet vil ikke gå inn på denne oljebruken i neste års budsjett; vi bruker 2 mrd. kr mindre.

Til sist noen kommentarer til profilen i budsjettet fra Høyre og Fremskrittspartiet: Det er ikke så mange spor etter valgløftene om nye ideer og bedre løsninger. Regjeringen skapte selv store forventninger til dette budsjettet, men har ikke innfridd. Jeg har respekt for at ikke alt kan løses i ett budsjett. Likevel vil jeg påpeke at profilen vitner om ett fokus, nemlig skattekutt og bruk av mer oljepenger, og denne profilen er også beholdt etter forliket.

Høyre og Fremskrittspartiet lovet at vei og jernbane skulle planlegges og bygges på halve tiden. Det skulle bli mer penger til vei uten bom, til utbygging av jernbanen, til eldreløft og skole. Allerede er disse løftene brutt. I stedet for å fjerne bommene skal Fremskrittspartiet nå kreve inn bompengene smartere og sette opp flere. Budsjettet vil føre til kutt i viktige kommunale og fylkeskommunale tjenester, de viktigste tjenestene for folk flest, som helse, eldreomsorg, skole og barnehager. Det ble ikke det store lærerløftet, og jernbane- og veiprosjektene forseres ikke, men gjennomføres slik den rød-grønne regjeringen la det fram i NTP.

Fremskrittspartiet og Høyre har i dette budsjettet ikke evnet å ta fatt på de utfordringene vi står overfor framover, i forhold til at oljeinntektene vil gå ned, og at det er behov for omstilling og tilrettelegging av nye arbeidsplasser, i forhold til at vi har et økende antall eldre, og i forhold til at vi har behov for å legge om til lavutslippssamfunnet og skape framtidens arbeidsplasser.

Regjeringens varslede helhetlige gjennomgang av bilavgifter og grønt skatteskifte ser vi ikke spor av i budsjettet. Det er tvert imot utsatt og skal – som så mye annet – utredes av et utvalg. Budsjettet er riktignok forbedret gjennom forhandlingene med Kristelig Folkeparti og Venstre, men her er det behov for en større innsats.

Arbeiderpartiet vil fortsette den omleggingen av bilavgiftene vi var i gang med, for å stimulere til en mer miljøvennlig bilpark. Vi vil stimulere husholdningene gjennom økt overføring til Enova og stimulere til omlegging av industri og næringsliv ved å utvide miljøteknologiordningen. Arbeiderpartiet har en gjenkjennelig profil, der vi satser på kunnskap, helse, klima og velferd i vårt budsjett, og der vi vil investere i løsninger og tiltak i framtiden og se sektorer i sammenheng.

Olemic Thommessen hadde her overtatt presidentplassen.

Geir Pollestad (Sp) [18:04:35]: Senterpartiet ønsker en næringspolitikk som tar hele landet i bruk. Dette ønsker vi ikke for å være greie med landets distrikt. Vi ønsker det fordi det er viktig for landets verdiskaping, det er viktig for å utnytte de naturressursene som vi har i landet vårt. Da er ikke en næringsnøytral politikk veien å gå. Regjeringen rendyrker sin næringsnøytrale politikk, og noen ganger kan en jo få inntrykk av at næringspolitikk er blitt synonymt med formuesskatt. Senterpartiet ønsker en næringspolitikk for alle næringsdrivende, også de som ikke har startet opp sin egen virksomhet eller sin egen bedrift. Det vil si at en må ha en aktiv næringspolitikk. Det vil si en politikk der en satser på f.eks. regionale utviklingsmidler, ikke en politikk der en kutter.

Jeg registrerer også at regjeringen har satt i gang en prosess med å rydde opp i Innovasjon Norge – eller gå til angrep på Innovasjon Norge. Vi har en sak i Stortinget nå der regjeringen ber om 43 mill. kr i støtte for å bli kvitt 50 ansatte i Innovasjon Norge. Det kuttes, og det sentraliseres. Senterpartiet ønsker å satse på Innovasjon Norge. Det er vanskelig å forstå regjeringens motivasjon for å gjøre kutt i Marint verdiskapingsprogram. Det er rett og slett nesten umulig å oppdage begrunnelsen som regjeringen har.

Innenfor fiskeripolitikken vet vi at det pågår prosesser med å gå til angrep på deltakerloven og utfordre fiskesalgslagsloven. Det er viktige bærebjelker i norsk fiskeripolitikk – de skal vekk, hvis en skal tro regjeringens signaler.

Regjeringen har også ønsket å ha en høy profil på oppdrettsnæringen. Sannheten er at det ikke har gått så veldig bra med den satsingen. En har i dag en uavklart situasjon der fiskeriministeren sendte på høring et forslag om flere nye konsesjoner med lusekrav, uten å ha forankret lusekravene eller hatt tilstrekkelig diskusjon med næringen på forhånd. Næringen vender tommelen ned. Det oppsiktsvekkende med dette er at selv om det nå sannsynligvis ikke blir noen vekst i 2015, har allikevel regjeringen budsjettert med over 1 mrd. kr på inntekter på salg av de konsesjonene, og en har attpåtil lovet 540 mill. kr til vertskommunene for disse konsesjonene – penger som en sannsynligvis ikke vil se i 2015.

En annen liten, men viktig sak: norsk selnæring. Den er strøket med et pennestrøk. Heller ikke Venstre eller Kristelig Folkeparti i budsjettforhandlingene evnet eller ville beholde selnæringen. Jeg lurer på om dette kan skyldes behovet for å bli populær i Brussel.

På landbruksområdet er det vanskelig å forholde seg til regjeringens politikk. En rekke forslag spilles opp uten å ha nødvendig flertall i Stortinget. Det er oppsiktsvekkende at når Stortinget har vedtatt at en skal ha økt matproduksjon, ser en at regjeringen foreslår å kutte i forskningen på landbruksfeltet, en helt nødvendig betingelse for å lykkes i en satsing på økt norsk matproduksjon med grunnlag i norske ressurser. Kristelig Folkeparti og Venstre fikk reversert dette, men det er langt fra nok til å nå målet.

Senterpartiet har i sitt alternative budsjett styrket forskningen med 100 mill. kr. Vi har lagt inn 0,5 mrd. kr mer til jordbruksoppgjøret for å redusere inntektsforskjellene mellom bønder og andre grupper. Vi har også lagt inn midler til en handlingsplan mot antibiotikaresistens, 30 mill. kr. Heller ikke der ser det ut som om regjeringen og statsråden tar problemstillingen på alvor, og statsråden kommer med floskler som at hun er mer opptatt av handling enn av handlingsplaner.

Senterpartiet har lagt fram en skogpakke i sitt alternative budsjett på 1 mrd. kr over regjeringens nivå, der vi tar for oss hele næringskjeden. Vi betrakter skogen som en del av klimaløsningen.

Til slutt: Det er underlig å høre FrP-ere skylde på flertallet i Stortinget for manglende evne til å satse på samferdsel, når sannheten er at også med dette budsjettet plusser Stortinget på mer enn det Fremskrittspartiets egen statsråd har foreslått. Det er på tide å ta ansvar selv for den politikken en står for.

Senterpartiet har lagt fram et alternativt budsjett på næringsområdet som vil gi en kraftfull satsing på næringsutvikling i hele landet. Det burde også regjeringen gjøre.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [18:10:00]: Det er helt umulig å kjenne seg igjen i det bildet som representantene Tore Hagebakken og Irene Johansen fra Arbeiderpartiet her fra talerstolen forsøker å skape av regjeringens helsepolitikk. Med forbehold om at jeg hører feil, men jeg tror ikke jeg gjør det, forsøker de å etterlate et inntrykk av et budsjett som kutter, og som er usosialt på helse- og eldreomsorgsfeltet. Representantene må ha lest noen helt andre dokumenter enn jeg har jobbet med de siste ukene, for det statsbudsjettet som Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre er enige om, ruster jo Norge for framtiden – også på helsefeltet – og satser mer på viktige områder enn det den rød-grønne regjeringen gjorde gjennom åtte år.

En god oppvekst handler om en god skole med dyktige lærere, men også om tidlig hjelp når barne- og ungdomstiden byr på utfordringer. Derfor er satsingen på forebyggende arbeid og helsestasjonstjeneste viktig. Det handler om flere jordmødre, flere helsesøstre, flere psykologer, flere fysioterapeuter og flere logopeder. Som resultat av et veldig godt budsjettforlik med Kristelig Folkeparti og Venstre satser vi over 450 mill. kr neste år på tidlig innsats og forebygging for barn og unge. Det betyr mange nye fagfolk ute i kommunene. Aldri har det noen gang blitt investert så mye på dette feltet som vår regjering gjør neste år. Å bygge trygge barn og unge er kanskje den beste måten å ruste Norge på for framtiden.

Kvaliteten på vårt samfunn måles i hvordan vi tar vare på dem som trenger vår omsorg og vår pleie i hverdagen. Reportasjen på NRK søndag kveld om Edgar på 88 år og brudd på menneskerettighetene i omsorgstjenesten opprører oss alle. Seniorkonsulent Marit Lomundal Sæther ved Norsk senter for menneskerettigheter forteller til NRK at de har hentet inn dokumentasjon til sin undersøkelse som strekker seg over relativt lang tid, og mange aktive aktører på feltet har over lengre tid varslet myndighetene om problematiske hendelser. Dette er ikke bare enkelthendelser, men også større undersøkelser over flere tiår som det ikke ser ut til å ha blitt gjort noe med i praksis, forteller NRK. Da Helsetilsynet i 2011–2012 undersøkte norske kommuners rutiner rundt bruk av tvang på sykehjem, avslørte de lovbrudd i 89 av 103 kontrollerte kommuner.

Det har ikke manglet på rapporter, tilsyn og stortingsmeldinger om eldreomsorgen i Norge. Det som manglet i den rød-grønne regjeringsperioden, var evnen til å gå fra å være systemforsvarere til å forandre tjenestene med tiltak for et bedre tilbud.

For vår regjering og samarbeidspartiene er det viktig å bygge en faglig sterk omsorgstjeneste i kommunene. Derfor sørger vi også for at staten tar et større ansvar for de kommunale somsorgstjenestene – både for kapasitet og kvalitet. Vi har økt den statlige tilskuddsandelen fra 30 til 50 pst. og har i budsjettet for neste år lagt inn tilskudd til 2 500 flere institusjonsplasser. Aftenposten ga oss i høst fasiten på hva den rød-grønne regjeringen i sine år klarte på dette feltet. Det var 567 nye plasser, om jeg ikke husker feil. Det er rett og slett ikke godt nok, og vår regjering har fra dag én tatt et krafttak for å stimulere kommunene til å bygge ut flere plasser.

Like viktig som trygghet for plass på sykehjem er det at pasienten møtes med kvalitet i pleie, og kvalitet fordrer kompetanse. Derfor satser vi nå kraftig på kompetanseutvikling i den kommunale omsorgen med 400 mill. kr neste år. Her inngår også en ny masterutdanning for avansert sykepleie, og her inngår viktig lederutdanning. Reportasjen på NRK fortalte oss om en omsorgstjeneste som framover må preges av mer faglighet, mer samarbeid med brukeren selv og pårørende og mer kvalitetssikringsarbeid. Derfor opprettes det nå et kvalitetsregister for de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Men å sikre kvalitet i tjenestene er ikke bare lederens eller politikerens ansvar. Vi må også sørge for at hver enkelt helsearbeider tar aktivt eierskap for kvalitet. Det innebærer et tettere samarbeid med den pleietrengende og dens pårørende, gjerne gjennom bruker- og pårørendeutvalg. Slik skal vi sørge for at Edgar og andre opplever en verdig og meningsfull alderdom.

Terje Aasland (A) [18:14:57]: I trontalen lovet regjeringen å satse på klima. Statsminister Erna Solberg sa bl.a. følgende i Stortinget 7. oktober:

«Økende utslipp globalt gjør behovet for handling stadig mer akutt.»

Ja, det var godt sagt. Statsministeren ble etterfulgt av Høyres Nikolai Astrup som sa følgende:

«Nå viser vi at i regjering leder vi an i det grønne skiftet. Det er det en konservativ regjering skal gjøre.»

Dagen derpå fikk vi presentert regjeringens budsjettforslag. Det er sjelden det er så langt mellom hva man sier, og hva man faktisk gjør. Det var ikke et grønt budsjett. Det var ingen satsing på klima. Løftene om å satse på klima ble avlyst av finansministeren idet hun entret Stortingets talerstol. Alle partier utenom regjeringspartiene har tatt et større klimapolitisk ansvar gjennom sine alternative budsjetter enn hva regjeringen faktisk gjorde. Det er ingen tvil om at Høyre og Fremskrittspartiet er ytterpunkter i norsk klimapolitikk. At Høyres Nikolai Astrup nå forsøker å avvise dette, hjelper lite – det rekker å gå tilbake til 8. oktober og se på reaksjonene etter den tid.

Så har vi fått et forlik. Jeg vil gi honnør til Venstre og Kristelig Folkeparti for det de har fått til. Det er vanskelig å flytte et ytterpunkt, hvor deler av ytterpunktet fremdeles nekter å anerkjenne de menneskeskapte klimaendringene. Det var kanskje det statsministeren tenkte på da hun avga følgende uttalelse: Det er tøffere å stå på for klimaet i en regjering hvor noen ikke er så opptatt av det.

Men i sum er det ikke blitt et grønt budsjett, slik klima- og miljøministeren sa her i dag. Noen hevder sågar at man har forsterket klimaforliket. Det er med respekt å melde feil. Klimaforliket er uendret, og det ser ut som regjeringen vegrer seg for å komme til Stortinget og invitere til et nytt klimaforlik. I dette budsjettet er det heller ingen start på utslippskutt fram mot 2020 eller en start på veien mot lavutslippssamfunnet.

I dag hører vi i debatten at klima- og miljøministeren inviterer næringslivet til å delta i det grønne skiftet. Jeg tror næringslivet ville vært mer stimulert til å delta i et grønt skifte med Arbeiderpartiets budsjettforslag, hvor både miljøteknologiordningen, klimateknologiordningen og fokus på gründere gjennom en vekstpakke er sterkere fokusert enn i forliket.

Budsjettrealisme er også blitt omtalt i debatten i dag. Kjøp av klimakvoter har vært tema fordi denne posten i budsjettforliket er nullet ut. Høyres parlamentariske leder sier i dag at dette er realistisk budsjettering, mens klima- og miljøministeren har vanskelig for å svare på Åsmund Aukrusts spørsmål i replikkordskiftet. Da vi spurte klima- og miljøministeren i spørretimen sist onsdag om dette, svarte Tine Sundtoft:

«Det er ikke denne statsrådens stil verken å lange ut mot egen regjering eller å lange ut mot Stortinget.»

Ja, bedre kan det egentlig ikke sies. Jeg har stor forståelse for at statsråd Sundtoft valgte å tie, selv om det ikke kan være lett – selv for en sindig sørlending.

Helt til slutt: Fallende oljepris og oljeselskaper som strammer inn, har skapt en vanskelig situasjon for mange som jobber i den oljerelaterte delen av norsk næringsliv. Jeg registrerer at statsministeren omtalte dette i sitt innlegg tidligere i dag. Et virkningsfullt tiltak som ville hatt effekt umiddelbart, ville vært om man gjennomførte det et tilnærmet samlet norsk næringsliv etterspør, nemlig å gjøre om på de urimelige og svært krevende endringer som dagens regjering har gjort i permitteringsregelverket. Det ville avhjulpet veldig mange bedrifter som nå er i en kritisk situasjon med tanke på å miste sårt tiltrengt kompetanse i framtiden. Men nei, selv ikke dette enkle og selvsagte tiltaket får tilslutning i regjeringen.

Oppsummerer vi det vi skimter av retning i statsbudsjettet, er det en regjering som tar Norge i feil retning, ikke bare på kort sikt, men dessverre også på lang sikt.

Kristin Vinje (H) [18:20:08]: Debatten i dag handler om hvordan vi ønsker å prege samfunnet i fremtiden. Hva skal vi prioritere i dag for at Norge skal være verdens beste land å bo i også i fremtiden? Vi har det utrolig godt, og vi lever i et samfunn preget av velstand og harmoni. Det er likevel mange i dagens samfunn som sliter, og det er viktig at vi prioriterer å hjelpe de gruppene i samfunnet som trenger det aller mest. Det gjør vi i dette budsjettet. Vi styrker tiltak mot barnefattigdom, vi styrker barnevernet, vi styrker arbeidet mot rusavhengighet, for å nevne noe.

Noe av det viktigste vi som politikere kan gjøre, er å tenke langsiktig, slik at vi legger til rette for et samfunn som skal være best mulig for flest mulig – ikke bare for oss som er her i dag, men også for våre barn og barnebarn som skal ta over etter oss.

I det budsjettet som vi skal vedta i dag, ser vi verdien av et ikke-sosialistisk flertall – vi ser verdien av at de fire samarbeidspartiene følger opp den nye kursen som ble staket ut av regjeringen og i samarbeidsavtalen for ett år siden. Det er en ny kurs som var ønsket av det norske folk ut fra stortingsvalget i 2013.

Forliket reflekterer et felles verdigrunnlag der det handler om å skape verdier før de kan deles. Bruken av oljeinntektene vris i retning av investeringer i fremtiden. Da handlingsregelen ble innført i 2001, ble det lagt vekt på at handlingsrommet fra innfasingen av oljefondet skulle brukes til å øke vekstevnen i norsk økonomi. For 2014 og 2015 har den samlede satsingen på kunnskap, samferdsel og skattelettelser, dvs. satsing på verdiskaping, vært klart større enn under de åtte årene med den rød-grønne regjeringen.

Vi så et taktskifte for satsingen på kunnskap da Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen fremmet sitt første budsjett for 2014. Og da snakker jeg om hele kunnskapskjeden som er av betydning for landets evne til å skape verdier – en god skole der elevene lærer mer, kvalitet i høyere utdanning, forskning og tiltak som sikrer større utnyttelse av forskningsresultater i næringslivet.

Budsjettforliket i dag innebærer en massiv satsing på grunnskole og videregående opplæring gjennom kompetansehevingstiltak og videreutdanning av lærere. Budsjettet innebærer også en betydelig satsing på kvalitet i høyere utdanning. Både studiestøtten og antall studentboliger som skal bygges, øker også i 2015 – året etter et reelt løft for studenter i 2014, et løft de fortjente etter mange magre år med den rød-grønne regjeringen.

Siden Erna Solberg tok over som statsminister, har vi merket et taktskifte i forskningspolitikken. Ifølge NIFU har offentlige bevilgninger til forskning aldri tidligere utgjort en høyere andel av BNP. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringens forslag til statsbudsjett for 2015 innebærer en realvekst på 4,2 pst. Denne veksten kommer året etter en realvekst på 4,1 pst. i 2014-budsjettet.

Budsjettet som er forhandlet frem mellom regjeringspartiene og Venstre og Kristelig Folkeparti, er ytterligere styrket med hensyn til forskning. Budsjettforliket innebærer også en kraftig satsing på nytt næringsliv, ny teknologi og innovasjon. To nye såkornfond skal etableres, der staten støtter private investorer for å utvikle nye bedrifter, som i mange tilfeller har sitt utspring i universitets- og forskningsmiljøer.

Regjeringen har ambisiøse mål i kunnskapspolitikken, og samtidig med budsjettet la regjeringen frem en langtidsplan for forskning og høyere utdanning. I 2015 vil regjeringen også legge frem en stortingsmelding om kvalitet og struktur i høyere utdanning. Det betyr at vi i året som ligger foran oss, står overfor viktige debatter om hvordan vi skal innrette kunnskapspolitikken for å sikre verdiskaping gjennom trygge arbeidsplasser, som er hele grunnlaget for vår velferd i fremtiden.

Noe av det som prioriteres, er satsingen på utviklingen av verdensledende fagmiljøer, midler til arbeidet med å lage en ny struktur i sektoren, flere rekrutteringsstillinger og penger til utstyr og universitetsbygg. Tildelingen av Nobelprisen i fysiologi og medisin til May-Britt og Edvard Moser fra NTNU viser at vi har verdensledende miljøer i Norge. Regjeringen legger nå forholdene til rette for at vi kan tiltrekke enda flere «enere» ved å kunne tilby gode betingelser for det faglige arbeidet.

I tillegg satser regjeringen på virkemidler som vi vet stimulerer næringslivet til å investere mer i forskning. Brukerstyrt innovasjonsarena, BIA, og SkatteFUNN øker. Regjeringen foreslår i statsbudsjettet også en satsing på kommersialisering av gode ideer gjennom en betydelig styrking av FORNY og den landsdekkende etablerertilskuddsordningen i Innovasjon Norge.

Mye går bra i Norge i dag, men som mange har sagt, står vi også overfor noen utfordringer fremover. Da er det bra med en regjering som svarer på de utfordringene vi står overfor, med å prioritere å investere i det som skal sikre at Norge blir et av verdens beste land å bo i – også i fremtiden.

Helge André Njåstad (FrP) [18:25:13]: Kommunerammene for neste år har vore diskuterte av fleire i debatten i dag, og det er hyggjeleg at det er i fokus. Eg må seia at då eg følgde debatten frå kontoret og høyrde representanten Helga Pedersen snakka, begynte eg å lura på kvifor ho kunne kalla budsjettet så dårleg. Eg registrerte kva ho sjølv sa om det nest siste budsjettet dei raud-grøne la fram, og ein kunne lesa den same representanten sin kommentar på Internett om at det var eit historisk løft for kommunane, men når me legg meir på bordet til kommunane, blir det sagt at det er eit dårleg opplegg.

Det som no ligg på bordet frå regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti og Venstre, er ein vekst i kommunane sine samla inntekter på 7,8 mrd. kr, der 4,7 mrd. kr er frie inntekter. Denne veksten tilsvarer ein realvekst på 1,5 pst., som er på nivå med veksten dei seinare åra. Det reelle handlingsrommet er derimot større, fordi demografikostnadene er anslått til å bli lågare, og justerer me for dei, i tillegg til å sjå på pensjonskostnadene, vil dette budsjettet som no ligg på bordet frå dei fire borgarlege partia, utgjera meir pengar til kommunesektoren i fritt spelerom enn det det siste raud-grøne budsjettforslaget ville gjort. Difor er det interessant å sjå kva som vart sagt i debatten då ein diskuterte kommuneområdet i 2013, før valet. Då sa dåverande statsråd på kommunalfeltet, Liv Signe Navarsete, at valet i 2013 ville vera meir enn eit retningsval, for nokre kommunar ville det òg vera eit skjebneval. Når me no ser kva som er lagt på bordet frå dei fire borgarlege partia, er dette skremselet gjort til skamme.

Så er det interessant å sjå kva dei raud-grøne, når dei no har kome ut av regjeringskontora, presenterer i sine alternative budsjett, for no har dei meir pengar enn dei hadde då dei var i posisjon. Eg trur folk gjennomskodar at når ein i åtte år har sete og levert kommunebudsjett, går det ikkje an å koma året etter at ein har gått ut av kontora, og auka og overby totalt innanfor kommuneområdet.

Lokalpolitikarene trur eg ikkje går inn på nettsida til Arbeidarpartiet for å sjå kva dei kunne ha fått med arbeidarpartipolitikk. Eg trur heller dei set seg ned og tenkjer på korleis det eigentleg var å vera lokalpolitikar i dei åtte åra Arbeidarpartiet var det store partiet. Då vil dei hugsa at det var ei tid då ein hadde det tøft, var nøydd til å kutta i budsjetta, men ein hadde eit storting og ei regjering som sa at no er det pengar til absolutt alt. Slik er det ikkje lenger. No har me eit stortingsfleirtal som er ærleg, som seier at kommunepolitikarane må driva effektivt, dei får ikkje pengar til absolutt alt, og dei er nøydde til å driva smart og fokusera på å driva effektivt i kommunane.

Det Framstegspartiet er spesielt glad for med dette budsjettet me no har på bordet, er at det er funne rom til å løfta nokre kommunar spesielt. Me er veldig glade for at vekstkommunane no blir løfta. I dag er det 24 kommunar som er såkalla vekstkommunar, men det er ei ny innretning av det tilskotet, og ved at ein aukar tilskotet betrakteleg, er det 68 kommunar neste år som er vekstkommunar. Det er kommunar som har store utfordringar med aukande befolkning og behov for investeringar. Så me er glade for at me kan koma dei i møte.

Me er òg glade for at me kan styrkja kommuneøkonomien med basis i behovet for å styrkja helsestasjonar og skulehelseteneste, og at me kan gje rusavhengige og personar med psykiske lidingar ekstramidlar. Me er glade for dei midlane som regjeringa la inn, og som støttepartia vidarefører.

I tillegg er me glade for at støttepartia bidreg til å gjera eit godt budsjett for kommunesektoren endå betre, ved at ein har framforhandla meir pengar til barnehageplassar, redusert foreldrebetalinga og utsett auken av makspris i barnehagar, pluss at det blir ei ytterlegare styrking av helsestasjonar og skulehelseteneste, auka tapskompensasjon til fylkeskommunar, vidareføring av Den kulturelle spaserstokken og auke i lærlingtilskotet – for å nemna nokre område.

Til slutt: Fylkeskommunane har òg ei viktig rolle. Dei har store ansvarsområde i Noreg, og me er glade for at òg fylkeskommunane får eit solid løft, spesielt når det gjeld den viktige oppgåva til fylkeskommunane: samferdsle. Der har me auka rentekompensasjonsordninga frå 2 mrd. kr til 3 mrd. kr og i tillegg gjeve friske midlar på 20 mill. kr til opprusting av fylkesvegane. I tillegg er det òg gjeve ein betydeleg auke til vedlikehald av tunnelar. I tillegg til det som ligg i statsbudsjettet på samferdsleområdet, ligg alt til rette for at det skal lukta asfalt, både på riksvegar og på fylkesvegar, med opplegget for kommunesektoren og kommunevegane.

Lisbeth Berg-Hansen (A) [18:30:42]: Små forskjeller – store muligheter. Det er en særdeles dekkende beskrivelse av landet vårt. Når internasjonale miljø analyserer Norge og hvorfor vi har lyktes så godt på stort sett alle områder, pekes det nettopp på små forskjeller. Denne svært viktige grunnmuren i vårt samfunn utfordres nå.

Det som er alvorlig og – for å være ærlig – svært overraskende, er at regjeringen ikke bruker det handlingsrommet vi har nettopp til å ta i bruk mulighetene – mulighetene til å møte morgendagens utfordringer.

Vi vet at vi må videreutvikle og omstille næringslivet vårt. Heldigvis har vi litt tid på oss, men det er nå vi må etablere det næringslivet som skal sikre velferden vår om 10–20 år. Vi har et veldig godt utgangspunkt med et meget kompetent og framoverlent næringsliv. Arbeiderpartiet er helt sikker på at sjansen for å lykkes er størst i de næringene hvor vi har naturgitte fortrinn. Derfor er vi veldig bekymret over at for regjeringen er næringsnøytralitet viktigere enn noe annet.

Jeg er svært stolt av det vekstprogrammet Arbeiderpartiet fremmet i sitt forslag til statsbudsjett. Vi har reist rundt i hele landet og snakket med bedriftseiere, gründere, fagarbeidere, forskere, investorer, ansatte i virkemiddelapparatet og mange flere. Innspillene fra disse møtene har gjort at vår vekstpakke treffer. Særlig har vi fått mange tilbakemeldinger om at vårt akseleratorprogram er viktig. Å hjelpe gründere over dødens dal er avgjørende. For Arbeiderpartiet er det også viktig at hele landet får ta del i denne veksten. Derfor deler vi opp den statlige kapitalen slik at mindre investormiljø også kan være med i konkurransen om disse midlene. Dette er særlig viktig i Nord-Norge der vi må erkjenne at vi har mindre privat kapital enn i andre områder av landet.

Når regjeringen i tillegg kuttet i de regionale utviklingsmidlene, rammer det også distriktene svært hardt. Noe av det mest positive jeg har opplevd på mine reiser det siste året, er besøkene til gründerhus. Jeg har bl.a. besøkt Mediegården i Bodø og FLOW i Tromsø. Den gründerånden og den innovasjonskraften som realiseres i disse miljøene, må vi ta vare på, og vi må videreutvikle den. Arbeiderpartiet mener at alle gründerhus rundt omkring i landet bidrar med noe unikt som vi tidligere ikke har hatt. Derfor må virkemiddelapparatet i større grad tilrettelegge for slike miljø.

Som jeg sa, mener Arbeiderpartiet at vi må prioritere de næringene hvor vi har naturgitte fortrinn. Reiseliv er et knakende godt eksempel. Utfordringen har vært at næringen selv ikke har maktet å utnytte mulighetene som ligger i økt vekst innen reiseliv internasjonalt. Det har de tatt tak i. Takken fra regjeringen er at de kutter i de bedriftsrettede midlene, som nettopp skal støtte opp om bedriftenes arbeid med nasjonale og internasjonale markedsføring. Det betyr at for mange reiselivsbedrifter er store investeringer bortimot bortkastet.

Sjømatnæringen er en annet godt eksempel der mulighetene til vekst i verdiskapingen er enorm. Arbeiderpartiet prioriterer derfor bl.a. marint verdiskapingsprogram og midler til en hvitfiskpakke. Regjeringen derimot ofrer sjømatnæringen på næringsnøytralitetens alter. Aller verst i så måte er kutt i selfangststøtten, som i realiteten innebærer en avvikling av den næringen. Næringsmessig er det kanskje ikke verdens undergang, men ressursforvaltningsmessig veldig alvorlig.

Et tredje eksempel er sjøfartsnæringen vår. Jeg må innrømme at jeg synes det var rimelig sterkt å sitte i finanskomiteens høring og høre at Norges Rederiforbund kritiserer en borgerlig regjering for å svekke konkurransekraften til norsk sjøtransport gjennom å øke sektoravgiftene til Kystverket. De har gjennom de åtte foregående årene vent seg til avgiftslette, og de som mange andre trodde vel på lovnader fra valgkampen om å redusere todelingen av norsk økonomi.

Når vi har vært ute og presentert vårt program for vekst i hele landet, spør alle om når denne politikken blir satt ut i livet. Dessverre er jeg redd for at det ikke blir før etter valget i 2017. Men ingen ting vil glede meg mer enn om regjeringen kopierer forslagene.

Helge Orten (H) [18:36:06]: Med det nye flertallet på Stortinget og med ny regjering har vi fått et taktskifte i norsk samferdselspolitikk. Fra å være i en situasjon der forfallet på vei og bane har økt kontinuerlig, vil vi i 2015, for første gang på flere tiår, være i en situasjon der vi faktisk snur denne utviklingen. Det er historisk, og det viser at regjeringas politikk fungerer, at vi har et stortingsflertall som evner å prioritere den viktige oppgaven for å ruste Norge for framtida.

Det er beregnet et etterslep på riksveiene på mellom 30 mrd. kr og 45 mrd. kr, og på fylkesveiene på mellom 45 mrd. kr og 75 mrd. kr. Tilsvarende tall for jernbanesektoren er ca. 17 mrd. kr. Til sammen snakker vi om et forfall som det vil koste mellom 90 mrd. kr og 140 mrd. kr å rette opp. Det er ikke bare den forrige regjeringas skyld, men selv om de hadde rent flertall, valgte de ikke å prioritere nok til vedlikehold.

Konsekvensene av manglende vedlikehold og forfall på vei og bane er alvorlige. Dårlige veier gir redusert framkommelighet og, kanskje enda verre, utrygge veier. For jernbanen betyr det dårligere regularitet og punktlighet, som er nøkkelen til å få mer gods fra vei til bane, og få flere til velge miljøvennlig.

Vi innser at denne utfordringen ikke lar seg løse på ett budsjettår. Derfor vil vi fortsette å prioritere økt satsing på vedlikehold i de kommende budsjettene.

De politiske prioriteringene på samferdselsområdet blir fort en diskusjon om hvor mye penger vi bruker sammenlignet med i fjor, og hvor mye mer vi bruker enn alle andre partier. Det er viktig å satse mer på samferdsel, men samtidig er det helt avgjørende at vi organiserer oss smartere og planlegger raskere.

Forrige regjering brukte mye tid på å fortelle at de oppfylte NTP. Samferdselsministeren opplyste tidligere i dag at 22 av prosjektene i forrige NTP-periode var forsinket og ikke ble gjennomført i henhold til handlingsplanen. Det viser at utfordringen ikke bare er å bruke mer penger, men faktisk å gjennomføre prosjektene.

Raskere planlegging av vei og bane krever forutsigbarhet. Det kan vi løse gjennom å organisere oss annerledes. Veiselskapet vil ha en avklart finansiering, og selskapet kan derfor planlegge lengre strekninger mer helhetlig. Det betyr at usikkerheten med årlig budsjettering ikke lenger er til stede, og at prosjektene blir startet opp når de faktisk er ferdig planlagt.

Mye av det samme vil vi oppnå gjennom å organisere bygging av vei og bane som offentlig–privat samarbeid. I tillegg har det vist seg at OPS gir gode incentiv for raskere gjennomføring av prosjektene, og med en mer forutsigbar risiko for offentlige myndigheter. Det har en verdi i seg selv.

Også jernbanesektoren er overmoden for ny organisering. En selskapsorganisering med klar ansvarsfordeling og tydelige mål vil gi mer effektiv utbygging og et bedre tilbud for de reisende. Høyre ønsker å konkurranseutsette viktige jernbanestrekninger, ikke fordi konkurranse i seg selv er et mål, men fordi det viser at det skjerper aktørene og gir et bedre tilbud.

Det er også gledelig å se at både Jernbaneverket, NSB og Flytoget har kommet med gode innspill til ny organisering, som alle inneholder konkurranse som et virkemiddel, og at det har kommet mange forslag til nye modeller. Det viser vel bare det vi har sagt, at jernbanesektoren er klar for nye tanker og for ny organisering.

Felles for både vei og bane er behovet for raskere planprosesser. Det er ikke akseptabelt at det skal ta ti år å planlegge et prosjekt. Derfor jobber regjeringa målrettet for å redusere planleggingstida. Noe av det som tar mest tid, er behandlingen av alle innsigelsene. Forsøket med at Fylkesmannen samordner alle statlige innsigelser har vist seg å gi gode resultater. Regjeringa utvider derfor denne ordningen til nå å omfatte tolv fylkesmenn. Statlig plan er et annet virkemiddel som kun har blitt brukt fem ganger tidligere. Da sier det litt at regjeringa nå har varslet at de vil bruke det på to nye europaveistrekninger for å sikre rask og effektiv planlegging.

Planlegging og infrastruktur har nær sammenheng med god arealplanlegging, ikke minst i byområdene. Derfor er dette et av de viktigste miljøtiltakene. Klare og forpliktende bymiljøavtaler vil bidra til mer samordnet planlegging der fortetting av byene våre skjer langs transportårene. På den måten vil flere også benytte seg av kollektiv transport og redusere bilbruken i disse områdene i framtida.

Regjeringa og det nye stortingsflertallet er godt i gang med å forandre Samferdsels-Norge. Ikke bare vil vi satse mer i kroner, vi tenker nytt og organiserer oss deretter. Det gir allerede resultat, men de største forbedringene ligger foran oss når veiselskapet er operativt i 2015, flere OPS-prosjekter blir startet opp, ny jernbanestruktur kommer på plass, og moderniseringen av Norge gir kortere planleggingstid og raskere prosesser.

Regjeringa løser oppgaver i dag og ruster Norge for framtidas utfordringer.

Bente Thorsen (FrP) [18:41:23]: Fremskrittspartiet gikk til valg på at vi ville ha en kursendring i politikken. Vi lovet bl.a. å satse på helse, utdanning og forskning, på samferdsel, reduserte skatter og avgifter, forenkling i byggesaker og redusert byråkrati. Etter ett år med Fremskrittspartiet i regjering merkes dette allerede. Vi er godt i gang.

Behandlingskøene på sykehus er redusert, forenkling i byggesaker er på gang, og byråkratiet som møter den enkelte og næringslivet, er i ferd med å reduseres på flere områder. Det bevilges mer penger til veivedlikehold, og det bygges mer vei. Det bør ikke være ukjent for noen at Fremskrittspartiet gjerne skulle bygd flere veier uten bompenger, men som kjent er det ikke flertall for dette i denne sal.

Skatter og avgifter reduseres, og for første gang i historien opplever innbyggerne at bensin- og dieselavgiftene ikke øker i et statsbudsjett. Med Fremskrittspartiet i regjering opplever både innbyggerne og næringslivet å få reduksjon i skatter og avgifter. At arbeidslivet nå får reduserte skatter og avgifter, er med på å trygge arbeidsplasser og legge til rette for nye.

Fremskrittspartiets politikk for utvikling og velstand forutsetter en stor satsing på utdanning og forskning. Det blir ikke bygd gode veier uten godt kompetente ingeniører og fagarbeidere. Vi får heller ikke en bedre helsesektor dersom vi ikke har en god og tilstrekkelig utdanning på feltet. Budsjettets satsing på utdanning og forskning gjenspeiler på en god måte Fremskrittspartiets utdannings- og forskningspolitikk.

Norge er veldig avhengig av at oljesektoren går godt. Mange bedrifter har aktivitet som er relatert til oljesektoren. Jeg er sikker på at oljen kommer til å gi gode arbeidsplasser i mange tiår framover, men den formidable veksten som oljesektoren har gitt norsk økonomi, ser ut til å avta. Spesielt på vestlandskysten har mange fått den lite hyggelige meldingen om at bedriften de jobber i, skal redusere bemanningen. Derfor er det svært viktig at utbygging av Johan Sverdrup-feltet og andre utbygginger starter som planlagt. Det vil medføre at aktiviteten øker litt igjen etter 2015.

Norge har i dag en godt utdannet befolkning, og mange norske bedrifter har vist at de er i stand til å møte nye utfordringer med en kombinasjon av ny kunnskap og teknologi.

For å styrke konkurransekraften for dagens og framtidens arbeidsliv er et av hovedsatsingsområdene til regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet utdanning og forskning. Budsjettforliket som regjeringspartiene har inngått med Kristelig Folkeparti og Venstre, viderefører de viktigste satsingene i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2015, og trygger vekst og verdiskaping i hele landet.

Læreren er den viktigste ressurs for elevens læring i skolen. Fremskrittspartiet er fornøyd med at rekordmange lærere får tilbud om videreutdanning. Vi er også fornøyd med at budsjettet økes med 50 mill. kr som øremerkes et kompetanseløft for ufaglært undervisningspersonell i skolen.

Samarbeidsavtalen viderefører regjeringens satsing på Yrkesfagløftet som ble startet i 2014-budsjettet. Avtalen sikrer enda en økning i lærlingtilskuddet. Med årets forslag utgjør økningen totalt 7 600 kr per lærekontrakt. Før 2014 hadde tilskuddet stått på stedet hvil i nesten fem år.

Hvert år går tusenvis av studenter fra studier og ut i arbeidslivet. Regjeringen øker studiefinansieringen med 3,1 pst., noe som er godt over forventet prisvekst. I budsjettforliket legger vi opp til bygging av 2 000 hybelenheter i 2015 – det er mer enn en dobling sammenlignet med gjennomsnittet under det rød-grønne styret. Alt i alt legger regjeringens budsjett opp til at studenter kan bruke mer tid på studiene.

Et konkurransedyktig arbeids- og næringsliv forutsetter at vi har sterke og robuste utdanningsinstitusjoner. Ifølge NIFU har offentlige bevilgninger til forskning aldri tidligere utgjort en høyere andel av bruttonasjonalproduktet. Dette viser med all tydelighet at regjeringen virkelig prioriterer og satser på forskning.

UH-sektoren styrkes ytterligere i dette forliket gjennom økte basisbevilgninger. For eksempel får Universitetet i Stavanger en realvekst på over 35 mill. kr. I tillegg får UIS, UIA og UIN til sammen 60 nye rekrutteringsstillinger. Dette betyr at forskningsinnsatsen ved de nye universitetene blir intensivert, og de får sterkere fagmiljøer og blir enda mer attraktive institusjoner.

Forliket sikrer en enda bredere forskningssatsing med ytterligere midler til bl.a. velferdsteknologi, landbruksforskning og marin forskning. Dette er vi meget godt fornøyd med.

Et godt Fremskrittsparti-uttrykk er følgende sitat: «Fremtiden skapes, den vedtas ikke.» Med den framforhandlede avtalen som regjeringspartiene og samarbeidspartiene Kristelig Folkeparti og Venstre er enige om, legger vi til rette for å skape og trygge dagens og framtidens utvikling.

Dag Terje Andersen (A) [18:46:38]: Vi har vært vitne til en litt spesiell budsjetthøst. Finansdebatten som vi nå gjennomfører, ble utsatt fordi forhandlingene trakk ut, og vi som har vært på utsida av forhandlingene, har kunnet observere lange og rotete behandlinger. Men etter forhandlingene står allikevel hovedkonklusjonen fast, og det er at hovedsatsingen i dette budsjettet er skattelette til dem som har mye fra før. Samtidig, og det er det som gjør politikken så tydelig, har vi sett innstramming for dem som har minst.

Mange ytelser i folketrygden har blitt nominelt videreført, som det heter. Det betyr et reelt kutt. Ikke minst ble det mye diskutert det forslaget som regjeringa la fram om å kutte i barnetillegget for uføre. Hele 28 000 kr skulle kuttes for hvert barn for de uføre, og det har også foreligget forslag om at de som er arbeidsledige, skal få et kutt på til sammen 1 mrd. kr i arbeidsledighetstrygden, riktig nok med budsjettvirkning først i 2016. Fordeling er et ord som brukes ofte i denne saken – og dette er jo en fordeling, en omfordeling – men denne gangen fra dem som har lite, til dem som har mye fra før.

I budsjettet varsler regjeringa en forventet økning i ledigheten, og i en interpellasjonsdebatt her i salen rett før sommeren svarte statsminister Solberg på interpellasjonen fra meg at hun var enig i at full sysselsetting er et overordnet mål for landet. Hun sa seg også enig i at skal vi oppnå det, må alle statsråder ha full sysselsetting som hovedmål. Men det vi nå ser med statsbudsjettet, er – som representanten Berg-Hansen akkurat var inne på – kutt i det marine verdiskapingsprogrammet, kutt i satsingene på reiseliv, kutt i verdiskapingsprogrammet for skog, kutt i Innovasjon Norge, og ikke minst det famøse forslaget om å øke grensa for moms på netthandel. Det var et tiltak som var anslått å koste 180 000 kr, altså en utgift for å ødelegge for norske arbeidsplasser til fordel for utenlandske.

Også når det gjelder permitteringsregelverket, har regjeringa nok en gang nektet å etterkomme det klare ønsket fra arbeidslivets parter, arbeidsgivere og arbeidstakere, om å få tilbake muligheten til å beholde fast ansatte i stedet for å si dem opp, og det i en tid da ledigheten er i ferd med å øke. På samme måten som da regjeringa satte ned Produktivitetskommisjonen, eller da de foreslo å forandre på arbeidsmiljøloven, er de altså ikke i dialog med arbeidslivets parter, men i konflikt med arbeidslivets parter.

Men ikke bare når det gjelder permitteringsregelverket, foreslår regjeringa svekkelse på arbeidslivssida, i en tid da ledigheten ser ut til øke. De svekker ytterligere antallet tiltaksplasser i sitt opprinnelige budsjett, selv om det altså blir flere ledige. Hvis arbeid til alle er viktigste sak, tar ikke regjeringa den viktige saken på alvor.

På slutten av budsjettprosessen dukket saken om plastposeavgifta opp, nesten på en uvirkelig måte: den avgifta som altså skulle sørge for at vi alle sammen, hver gang vi går på butikken, er med og spleiser lite grann, halvannen krone for hver pose, for å sørge for at regjeringa får gitt skatteletten til de rikeste. Vi skulle få lov til å være med på spleiselaget alle sammen. Men det spesielle med den saken er jo at vi har fått inntrykk av at det egentlig ikke er noen som er for den, for etter budsjettavtalen så vi jo en krangel om hvem som egentlig hadde ansvaret for plastposeavgiften. Ingen ville ta ansvar. Det blir ytterligere bekreftet her i dag, for i dag skal vi altså stemme over budsjettforslag fra Kristelig Folkeparti og fra Venstre før det blir vedtatt en avtale som foreligger mellom dem og de to regjeringspartiene.

Det er altså tydelig at ja, det står et flertall bak avtalen, men deler av flertallet står veldig langt bak.

Arve Kambe (H) [18:52:10]: Bakteppet for dette budsjettet har vært noe uro i arbeidslivet kontrahert til særlig oljeprisen. Vi har hatt relativt greie kutt når det gjelder oljeselskapene, i investeringer og vedlikeholdsplaner, som over tid nå har ført til noe usikkerhet på arbeidsmarkedet.

På tross av det er situasjonen på arbeidsmarkedet ganske stabil, og denne regjeringen har målrettet arbeidet med å styrke både arbeidslinjen og vekstskaperne, de som skaper arbeidsplasser i Norge. Det har bidratt til at vi har fått et budsjett som følger opp det Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre i valgkampen sa at de ville gjøre noe med, nemlig å styrke arbeidsplassene og det private eierskapet i Norge for å sørge for at flere bedrifter får muligheten til å ansette flere når det røyner på. Det har vi gjort, først ved å fjerne arveavgiften i fjor, og nå ved å fortsette å redusere den særnorske formuesskatten. Og når vi løser viktige oppgaver i dag for å ruste Norge for framtiden, er skolebudsjettet en av de store vinnerne i statsbudsjettet, i tråd med det som Høyre gikk til valg på – og nettopp for å ruste Norge for framtiden.

I tillegg til å legge forholdene til rette for næringslivet er det viktig også å legge forholdene til rette for dem som er i arbeidslivet, og unngå å stimulere til at det skal være mer lønnsomt å gå på trygd. Vi øker minstefradraget ganske betydelig, og vi øker frikortgrensen veldig mye. I tillegg øker vi innslagspunktet for toppskatt betydelig, først i regjeringens forslag og deretter i forslaget vi har sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre. Dette er med på å bidra til å øke incitamentene til arbeidslinjen, i lys av det store satsingsområdet når det gjelder dem som ikke kommer inn i arbeidslivet. Én ting er mangel på tilbud, noe annet er faktisk at mange av dem venter på behandlingsplass på et sykehus, og mange av dem venter på en behandlingsplass på en rusinstitusjon. Denne regjeringen og helseminister Bent Høie har gitt store bidrag til å redusere helsekøene, slik at folk kan komme seg tilbake igjen til hverdagslivet sitt. Ikke minst får de som er rusavhengige i dag, som har stått i rød-grønne køer i åtte år, nå raskere den hjelpen de skal ha – vi kombinerer rus med psykiatri og helse for å hjelpe de menneskene som faktisk trenger hjelp fra staten.

I tillegg har regjeringen, Kristelig Folkeparti og Venstre satt av 69 900 tiltaksplasser fordelt over hele fjøla. Det er for å demme opp for den usikkerheten som er i arbeidslivet. Det skal vi ha god dialog med Nav på, og Stortinget kommer til å forutsette at arbeidsministeren og Nav har så god kontakt at tiltaksplassene blir brukt for 2015, Blir de brukt, blir det vesentlig flere enn de som ble brukt i 2014, og dermed får vi en styrking av antallet tiltaksplasser for 2015.

Jeg er jo fra en region – Haugesund-regionen – som er veldig preget av offshorenæringen og olje- og servicenæringen. Det er helt åpenbart at vi må se til at Nav, som har ansvar for å gå inn med tiltak når problemer oppstår i arbeidsmarkedet, har et særlig øye med de regionene som er hardest rammet.

I tillegg til å styrke det sosiale sikkerhetsnettet og kombinere det med en skjønnsom bruk av arbeidslinjen som prinsipp har vi funnet fram en rekke mindre tiltak for å få funksjonshemmede inn i arbeidslivet. Vi styrker en rekke ordninger der, bl.a. legger vi inn talegjenkjenningsprogrammer på norsk, og flere funksjonsassistenter skal inn i arbeidslivet.

Vi får et ganske godt budsjett. Jeg må si at jeg er fornøyd med balansen mellom et sosialt sikkerhetsnett og arbeidslinjen, og ikke minst får vi et budsjett som løser viktige oppgaver i dag, men som også ruster Norge for framtiden.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:57:16]: Norge står overfor en mer krevende økonomisk, sosial og politisk situasjon, ikke minst som følge av utviklinga i Den europeiske union. Den europeiske union er basert på en økonomisk union, ikke en politisk union. Den er basert på en euro uten et finansdepartement. En euro uten et finansdepartement er noe som Finansdepartementets embetsverk sterkt frarådet da den debatten var på sitt sterkeste i Norge og Utenriksdepartementets medarbeidere gikk kraftfullt ut i sin bejubling av Den europeiske union. Det ble imidlertid en euro uten et finansdepartement. Over tid kan ikke det være holdbart. Den europeiske union beveger seg mer og mer inn i et skårfeste, og det er en kritisk situasjon: Hva blir den sosiale og politiske uroen som følge av dette?

Norge er et økonomisk annerledesland, som, sett fra FN, f.eks., nærmest er uvirkelig. Det er liten grunn til å tro at det økonomiske annerledeslandet kan videreføres på det nivået som det er på i dag. Det kreves derfor et svært sterkt politisk lederskap for at vi skal takle de brottsjøer som kommer, slik at vi kan sikre ikke minst de svakeste gruppene i Norge.

Norge står overfor flere krevende utfordringer samtidig. Vi står overfor en utfordring knyttet til Den europeiske unions krise, økonomisk, sosialt og politisk. Vi står overfor de menneskeskapte klimaendringene, som må føre til store omprioriteringer i vårt næringsliv. Vi står overfor en fallende oljepris, som vil ramme Norges eksportinntekter sterkt. Og vi står overfor en brutalisering av norsk arbeidsliv, som gjør at stadig flere fagfolk føler seg utrygge.

Statsministerens viktigste poeng var ikke den reduksjonen i formuesskatten som regjeringa virkelig har prioritert, men utsagnet om å styrke de grønne, kunnskapsbaserte næringer. Jeg skal følge opp litt om de grønne, kunnskapsbaserte næringer.

Det er et faktum at det er bedre vitenskapelig dokumentert at klimaendringene er menneskeskapte enn at sigarettrøyking er helsefarlig. Innholdet i de menneskeskapte klimaendringene er bruk av fossilt, svart karbon, og det er vår bruk av landarealene, som reduserer karbonmengden i og på arealene. Det betyr at Norge, som verdens rikeste land av noe størrelse, må gjøre det lønnsomt for næringslivet å redusere bruken av svart karbon og øke bruken av grønt karbon, altså fotosyntesekarbon, i hav og på land. I dag er lønnsomheten i næringer som produserer og foredler grønt karbon, historisk lav, relativt sett. Det er altfor lite framme i den norske debatten at det som er framtida, har en historisk relativt lav økonomi, mens det som er historia, fortsatt har en høy økonomi.

Dette må ved nærmere ettertanke være et paradoks for flere enn Senterpartiet. Det handler i stor grad om økt lønnsomhet for de fornybare næringer. Ungdom må tjene gode penger på sin innsats i de fornybare næringene. Det å forstå biologien og foredling av biologiske produkter som kan erstatte svart karbon, olje og gass, krever allsidig og stor kunnskap, både i økologi og i ny teknologi.

Når vi skal utvikle nye økonomiske virkemidler, må vi først stille spørsmålet: Hva vil vi med Norge? Så må vi gjøre noe som er kraftfullt, slik som det ble gjort med skipsfarten. Vi må gjøre noe som er kraftfullt, og vi må korrigere markedskreftene, slik at det blir lønnsomhet i framtidsnæringene. Det krever korrigering av markedskreftene.

Daværende stortingsrepresentant Solberg var i debatten for flere år sida enig i det prinsippet at en kunne bruke CO₂-avgiften til å avgiftsbelegge det en skulle ha mindre av, og subsidiere det en skulle ha mer av, slik at en dermed korrigerte det. Det er helt sentralt å få en slik debatt om næringsliv og lønnsomhet dersom vi skal ta klimautfordringene på alvor.

Til slutt: Det som skjer i norsk arbeidsliv i dag, er en radikal endring vekk fra norske lønns- og arbeidsvilkår for de mange fagarbeidere. Vi må få kontroll med arbeidsinnvandringa – alt annet blir teori – hvis vi skal sikre norske lønns- og arbeidsvilkår.

Dette er to av de sentrale spørsmålene knyttet til klima og arbeidslivet. Det er viktig at vi har et politisk lederskap som tør å ta djerve grep.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Torstein Tvedt Solberg (A) [19:02:41]: Det har vært interessant å høre på dagens debatt, det har jo vært en litt annen stemning enn da vi diskuterte trontalen. Da sto jeg her på denne talerstolen og sa at Arbeiderpartiet deler regjeringas problembeskrivelse, for da snakket regjeringa om bedre velferdssamfunn for alle, et styrket sosialt sikkerhetsnett, bedre klima og trygge arbeidsplasser.

I statsbudsjettet ble historien en annen. Bedre velferdssamfunn ble til struping av kommuneøkonomien, styrket sosialt sikkerhetsnett ble til kutt i barnetillegget, bedre klima ble til et grått budsjett slaktet av miljøbevegelsen, og trygge arbeidsplasser ble til skattekutt til de rikeste. Budsjettet følger ikke opp de utfordringene en snakket om i trontalen. Da statsbudsjettet ble lagt fram, var det mange på Vestlandet som ble skuffet. Som også regjeringspartiene har nevnt fra denne talerstolen i dag – 7000 arbeidsplasser står i fare.

Hva gjør så regjeringa i budsjettet? I trontalen ville regjeringa trygge arbeidsplasser. Dette var kun retorikk. «Mennesker, ikke milliarder» ble til mennesker med milliarder. For også her er kutt i formuesskatten regjeringas eneste svar. Folk flest får noen hundrelapper mer årlig, mens 27 pst. av skattekuttene går til de 0,1 pst. rikeste i landet. Dette skal mirakuløst føre til at 7 000 vestlendinger får jobb. Slike mirakler tror jeg ikke på. Mirakler fungerer kanskje når en skal få til budsjettforlik med Kristelig Folkeparti, men det skaper ikke arbeidsplasser. Da trenger en konkrete tiltak, og det virker som om alle utenom regjeringa har forstått alvoret. NHO krever handling, LO krever handling, vi i opposisjonen foreslår handling. Regjeringa vil vente og se, bare vente litt til. Handlekraft har blitt til ventekraft.

Derfor håper jeg representantene fra regjeringspartiene følger med nå, og kanskje spesielt Nordby Lunde. For opposisjonen kan brukes til noe: En kan inspireres av våre gode, konkrete forslag, og ikke minst følge etter. Arbeiderpartiet har lagt fram et budsjett for trygge arbeidsplasser. Svekket respekt for fagarbeidet gjør at færre søker seg til yrkesrettede deler av arbeidslivet. Stor tilgang på billig, utenlandsk arbeidskraft gjør at arbeidsgivere heller ansetter ufaglært arbeidskraft. Vi trenger en målrettet innsats for å kunne bygge landet videre.

Arbeiderpartiet vil f.eks. likebehandle yrkesfag og studieforberedende. Vi hever lærlingetilskuddet til samme nivå som kostnadene av en plass på studiespesialiserende. Vi vil også ha en satsing, slik at to tusen som jobber som fagarbeidere nå, skal få fagbrev årlig. Vi vil ha 3 000 flere tiltaksplasser, og vi lanserer en fjerde handlingsplan mot sosial dumping. Og ikke minst permitteringsregelverket: Regjeringa doblet jo bedriftenes kostnader med permittering. Nav-rådgiver Gustav Svane i Rogaland ser nå konsekvensen av denne politikken. Han ser nå likhetstrekk med finanskrisen. Forskjellen er bare at det nå er flere oppsigelser enn permitteringer. Hør tallene: I Rogaland i september var det 2 326 oppsigelser og bare 181 permitteringer, altså nesten 13 ganger så mange oppsigelser som permitteringer. Arbeiderpartiet går foran, og i vårt budsjett styrkes permitteringsregelverket. Vi kommer ikke til å gi oss før regjeringa kommer etter.

Statsministeren sa i sitt innlegg at hun var redd for tilbakefall – jeg lurer på om hun har lest sitt eget budsjett. For dette budsjettet er et tilbakefall – tilbakefall til gammeldags høyrepolitikk uten dynamisk virkning. Det er mer til dem som har mest, og det blir større forskjeller. Så vi er langt fra det en har lovet velgerne. Derfor er jeg glad for at opposisjonen viser at en annen retning er mulig. Det tror jeg velgerne merker seg.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [19:07:03]: Det handler om mulighetene til å møte morgendagens utfordringer, sa representanten Lisbeth Berg-Hansen, og det synes jeg var veldig fint sagt og veldig riktig sagt. Det handler om å ruste Norge, om å forenkle, om å fornye og om å forbedre. Og da må man først ha en slags forståelse av hva som er vår utfordring i Norge.

I de foregående åtte årene har daværende opposisjon sagt at vår utfordring består av følgende: Vi har et høyt forbruk. Vi bruker – innenfor ansvarlige rammer, men allikevel – mye av oljeformuen vår, det som tilhører fremtidens generasjoner, men vi bruker det på forbruk og ikke på investeringer. Vi risikerer altså i noen av de beste årene som Norge har stått oppe i, å bruke for mye penger på løpende forbruk og for lite på å styrke grunnmuren i samfunnet, det som gir oss mulighet til å bevare alle de delene av Norge som vi setter pris på, for fremtiden.

Hvis vi skal ruste Norge for fremtiden, tror jeg vi kan lære litt av hva man gjorde tidligere. Da det moderne industrieventyret i Norge tok form, f.eks. i Porsgrunn, hvor jeg kommer fra, eller på Notodden og Rjukan i Telemark, var det tre ting man trengte for å temme fossefallene for å få kraft og for å legge grunnlaget for det moderne Norge: Det første var innovasjon. Innovasjon trengtes, som f.eks. Birkeland, som fant opp en ny metode for å lage gjødsel. Så trengte man arbeidskraft. Det fikk man fra bygdene. Man trengte kvalifisert arbeidskraft, og det fikk man. Og så trengte man kapital – penger, rett og slett – for å ta de store investeringene. Det var grunnlaget for og veldig kort fortalt oppskriften på det norske industrieventyret.

Jeg skal ikke si at vi gjør akkurat det samme i dag. Men det er noen av de samme tingene som går igjen i regjeringens forslag til budsjett. Når vi satser målrettet på forskning, utvikling og kunnskap, når vi har snudd en utvikling hvor forskning og utvikling i så å si alle budsjetter ble prioritert ned, til en utvikling hvor forskning, utvikling og kunnskap blir prioritert opp, er det nettopp fordi vi trenger å investere i fremtiden.

La meg bare ta en kort visitt til tallene, for de sier litt, selv om penger ikke er alt, det handler også om hvordan man bruker dem. Men i de to budsjettene som regjeringen Solberg har lagt frem, og som flertallspartiene har levert, med det siste i dag, har realveksten i forskning og utvikling vært opp mot 5 pst. For å ta en parallell var veksten i forskning og utvikling i 2011 minus 0,5 pst. I 2012 var den 0,9 pst. I 2013 begynte det å nærme seg valg, og da krøp den opp til 2,4 pst.

Hva er det dette handler om? Jo, det handler om grunnforskning og om å investere i forskning og ideer som gjør at vi kan løse klimakrisen, finne en løsning på kreftgåten, og utnytte mulighetene som ligger i havene våre. Så handler det om å koble på neste ledd, nemlig utnyttingen og kommersialiseringen av den forskningen. Det gjør vi gjennom både kunnskapsbudsjettet og næringsbudsjettet, gjennom f.eks. Brukerstyrt innovasjonsarena, som er et program som veldig få egentlig har hørt om, men som betyr innmari mye for å skape fremtidens arbeidsplasser i Norge. Så må vi også gjøre det gjennom det siste, nemlig å ha penger som kan investeres. Hvis vi skal investere i fremtidens arbeidsplasser, er det dumt å ha høye skatter på arbeidsplasser, på gründere, på risikovillig kapital. Det er altså en fordel å ha innovasjon, å ha muligheten til å utnytte det og å ha kapital.

Det bemerkelsesverdige med de foregående årene var jo at skatten hvert år gikk opp, men fortsatt klarte man ikke å satse på forskning, utvikling og kunnskap – det som er viktig for fremtiden.

Sammen med flertallspartienes tydelige forsterkning og satsing på en tidlig start i barnehagen, med flere barnehageplasser, med en rekordhøy satsing på kvalitet, som lå inne fra regjeringen, med en satsing på tidlig innsats i skolen, kombinert med regjeringens og flertallspartienes store satsing på et lærerløft, slik at alle barn skal møte f.eks. en matematikklærer med fordypning, kombinert med flertallspartienes satsing på økt lærlingtilskudd, som regjeringen hadde lagt inn i 2014, og som flertallspartiene nå legger inn i 2015, er det et budsjett for fremtidig vekst i Norge og et budsjett som satser på innovasjon, arbeidsplasser og kunnskap.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tone Merete Sønsterud (A) [19:12:19]: I brev til Stortinget skriver Røe Isaksen at den totale økninga i grunnopplæringa i regjeringas forslag er på 98 mill. kr. Det betyr at hvis en trekker fra økninga til etter- og videreutdanning for lærere på 142 mill. kr, som et enstemmig storting støtter, er det på det øvrige skolebudsjettet et realt kutt.

Budsjettforslaget hadde ingen andre skolesatsinger, ingen ting som gir lærere mer tid med eleven, større lærertetthet eller bedre oppfølging av den enkelte elev. Samtidig hadde regjeringa råd til enorme skattekutt for de rikeste i Norge, nesten hundre ganger mer enn til skole. Mitt spørsmål er: Hvordan kan Røe Isaksen forsvare å legge fram et budsjett som innebærer en realnedgang i skolebudsjettet utenom etter- og videreutdanning, og hvordan kan han så til de grader bli taperen i regjeringas budsjettarbeid?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [19:13:11]: Det er helt utrolig å høre på noen av spørsmålene og påstandene fra Arbeiderpartiet. Dette kunnskapsbudsjettet har en historisk satsing på etter- og videreutdanning, en historisk satsing på forskning og utvikling, en kjempesatsing på universiteter og høyskoler, og flertallspartiene med Kristelig Folkeparti og Venstre har gjort det enda sterkere og enda bedre – ja, så mye sterkere og så mye bedre at jeg så Arbeiderpartiet, da de leverte finansinnstillingen, måtte komme krypende etter flertallspartiene på flere områder for å holde tritt.

Så synes jeg det er et merkelig resonnement når man regner skolebudsjettene utenom de aller viktigste i skolen, nemlig lærerne. Det er helt pussig at man skal si realvekst i skolebudsjettet utenom 1 mrd. kr i investeringer i norske lærere. Jeg så Arbeiderpartiets alternative budsjett. Det som var der til skole, var 107 mill. kr til en udefinert satsing på en lese-, regne- og skrivegaranti, som man hadde gjort lite for å oppfylle, og som igjen forutsetter at man har gode, engasjerte lærere.

Anders Tyvand (KrF) [19:14:23]: Jeg synes at kunnskapsbudsjettet har blitt veldig godt. Jeg er glad for at i budsjettforliket har Kristelig Folkeparti fått gjennomslag for en satsing på tidlig innsats i skolen gjennom økt lærertetthet på de laveste klassetrinnene. Med mer tid til hver elev blir det enklere for læreren å tilpasse undervisningen. Da vil færre barn falle av lasset, og færre vil ha behov for spesialundervisning senere i skoleløpet. Dette er en viktig satsing for Kristelig Folkeparti, for i dag er det for mange barn som ikke har godt nok utbytte av den ordinære undervisningen. Disse barna får hjelp for sent.

Statsråden har tidligere forsikret Stortinget om at dette er noe han er opptatt av. Det jeg vil spørre om, er: Er det noe i budsjettet statsråden vil peke på, som er et bidrag til å løse dette problemet, utover det som er Kristelig Folkepartis satsing, eller er dette noe vi har til gode fra statsråden for framtiden?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [19:15:23]: La meg først si at de stillingene til økt lærertetthet som er inne nå, tror jeg kan bli brukt på en god måte. Det ble flertallspartiene enige om. Jeg tror man skal bruke dem på en målrettet måte for å tenke tidlig innsats for de helt yngste barna.

La meg svare med en liten anekdote: Jeg var på Høgskolen i Sør-Trøndelag for et par uker siden. Det er en av Norges fremste lærerutdanninger. De fortalte om hvor viktig det er at tallforståelsen hos barna, grunnlaget for den, legges de aller første skoleårene. Det er den tallforståelsen man bringer med seg resten av skoleløpet og resten av livet. Med andre ord er lærerkompetanse, det at f.eks. alle matematikklærere har fordypning i matematikk, ikke bare noe som er viktig for ungdomsskolen, videregående skole eller mellomtrinnet. Det er i høyeste grad også relevant for de aller, aller minste barna.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [19:16:32]: Jeg har lyst til å takke statsråden for et feiende, engasjert innlegg.

Statsråden nevnte tre ting som er viktig for å ruste Norge til å møte utfordringene, det var innovasjon, arbeidskraft og kapital. Innovasjon er jeg enig i er superviktig, og kapital er også viktig for å få til det. Det var én ting som statsråden ikke nevnte noen ting om, og det var arbeidskraft. Vi har hørt at både statsråden, statsministeren og regjeringa generelt har pratet mye om yrkesfagløft, så jeg var veldig spent da statsbudsjettet kom, og slo opp for å lete etter yrkesfagløftet. Det jeg fant, var 8 mill. kr til kompetanseheving for yrkesfaglærerne – det er bra i hvert fall, sjøl om vi ønsker mer penger til det – og så så vi at lærlingtilskuddet økte. Vekslingsmodell, mer fleksibilitet osv., var det ikke et ord om. Jeg ble egentlig skuffet, sjøl om jeg kan kritisere dere etterpå. Så jeg lurer på om statsråden kan svare på hvorfor regjeringa ikke er opptatt av å satse på de praktiske fagene.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [19:17:31]: Jeg hadde barnedåp på søndag, så jeg hadde åpenbart et behov for å få snakke litt høyt, det var så mye bråk der. Så nevnte jeg arbeidskraft som punkt nr. 3, representanten kan få se på mitt håndskrevne manus etterpå. Så er det helt riktig, og jeg er glad for, at flertallspartiene har fortsatt økningen av lærlingtilskuddet. Det kom en liten økning i 2009, men det hadde omtrent stått stille i alle år før, og har stått stille alle år etter. Det er bra at det kom.

Når det gjelder vekslingsmodellen konkret, ligger det penger inne til den i budsjettet. Vi legger også inn mer penger i år til – hva skal man kalle det – at yrkesfaglærere kan komme ut og få erfaring fra arbeidslivet. Kanskje de har vært på skolen i mange år og trenger å få se hvordan ting har utviklet seg i arbeidslivet. Det ligger også inne penger til f.eks. praksisbrevordningen. Noe av utfordringen har vært at ikke alle fylkene er like flinke til å bruke disse tilskuddene.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [19:18:41]: Eg vil berre først seie at det er ingenting som heiter «historisk satsing», enten er det ei historisk stor satsing eller ei historisk lita satsing, og begge delar er å ta ganske mykje inn over seg.

Stadig meir forsking viser at lærartettleik har stor betydning for læringsutbytte. Ein omfattande, nyleg utgitt rapport frå National Education Policy Center i USA konkluderer med at «class size matters, and it matters a lot.» Særleg barn i låginntektsfamiliar og minoritetsfamiliar har stort utbytte av dette, viser studien. Regjeringa har nyleg gjennom forliket gått med på fleire lærarar. Tidlegare har kunnskapsministeren sagt at satsinga frå dei raud-grøne med fleire lærarar på ungdomsskolen skal vidareførast. Det er ei heilomvending, slik eg oppfattar det. Betyr det at Høgre har snudd og er einig med SV i at auka lærartettleik har betydning for læringsutbytte?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [19:19:55]: Høyre og SV har jo vært enige før også. For eksempel var SV og den daværende Bondevik II-regjeringen sammen om å fjerne reglene for hvor stor en klasse skulle være, slik at man ikke lenger skulle ha den normen, for det ble sett på – med rette, tror jeg – som unødig begrensende og styrte ressursene i skolen veldig feil.

Jeg har alltid sagt at vi trenger flere lærere. Det jeg har vært skeptisk til, og er motstander av, er at man skal ha en sentral norm fra Oslo for hvor mange lærere man skal ha på et bestemt årstrinn. Jeg kan nevne i hvert fall to grunner til det. Det ene er at det vil føre til at all investering vil komme bare i de store byene. Det andre er at det kan hende at man f.eks. har behov for å styrke en Oslo-skole med høy minoritetsandel, mer enn man har behov for å styrke en skole i en annen del av byen, hvor kanskje ressursgrunnlaget i utgangspunktet er bedre. Men jeg er for flere lærere, og forsøksordningen som SV fikk gjennom etter syv år i regjering, har vi nå beholdt, men det var som sagt en forsøksordning.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Else-May Botten (A) [19:21:19]: Regjeringens framleggelse av neste års statsbudsjett har engasjert folk over hele landet. Smaken av skjevfordeling ga ikke appetitt. Hvor de store skattekuttene skulle komme, fikk folk flest rimelig raskt avklart ved at de som hadde gjennomsnittslønn, fikk ca. 2–3 kr i skattelette om dagen, noe som raskt ble spist opp av plastposekostnadene ved matinnkjøpene. Fordelingsprofilen var at de med store formuer skulle få store skatteletter, og de uføre med barn skulle få mindre å rutte med.

Så til spørsmålet om formuesskattekuttene er vekstfremmende. Det foreligger i dag ingen empiriske svar på at formuesskatt er vekstfremmende. Om det vekstfremmende skal ha fokus i skattedebatten, mener jeg at vi må se på hele skattesystemet i sammenheng. Det er derfor merkelig at regjeringen nå gjorde så kraftige skattekutt i statsbudsjettet framfor å vente på Scheel-utvalget, etterfulgt av en bred skattedebatt her i salen. Det blir feil når noen grupper, og i denne sammenheng Norges rikeste, får store skattelettelser uten at det blir vurdert om andre endringer i skattesystemet kan skape mer vekst og en mer rettferdig fordelingsprofil som kan komme alle til gode. Her velger regjeringen å kutte før kunnskapen man har bedt om, kommer på bordet.

Oljeprisen synker, inntektene reduseres, og regjeringen går inn med sugerør for å hente mer oljeinntekter for å innfri sine prioriteringer. Det er krevende tider for petroleumssektoren, og leverandørindustrien i Hordaland og Rogaland er så langt hardest rammet. Men trygges arbeidsplassene som er utsatt? Innføres det tiltak for å hindre tusenvis av oppsigelser i leverandørindustrien? Nei, ikke noe tyder på at regjeringen er opptatt av å hindre at kompetanse bare forsvinner fra næringen, og at folks arbeidsdager er i spill og skaper usikkerhet i mange hjem.

Hjemfylket til statsministeren og næringsministeren er ett av de fylkene som nå har de største utfordringene rundt oppsigelser. Gjengangeren ut er at med dagens permitteringsregelverk sier man heller opp de ansatte framfor å permittere. Det er et rimelig tradisjonelt næringsnøytralt ståsted regjeringen har.

Også på lang sikt vil nedgangen i aktiviteten og etterspørselen fra petroleumsnæringen stille krav til omstillingsevne i norsk næringsliv. Arbeiderpartiet ønsker en særlig innsats for økt vekst og sysselsetting i næringer som har gode forutsetninger for å lykkes i møte med internasjonal konkurranse. Dette krever klare prioriteringer, noe som står i motsetning til regjeringens næringsnøytrale linje.

Arbeiderpartiet mener det er viktig å satse på næringer som har naturgitte fortrinn, og som har forutsetninger for å lykkes framover. Vi mener energi, miljøteknologi, maritim næring, marin sektor og reiseliv er gode eksempler på dette.

I tillegg ser vi at det er viktig å satse på forskning og utvikling og bioøkonomi for å nå målet om selvforsyningsgrad framover, men også med tanke på muligheten til å bygge videre på nye næringer som kan bidra til viktige inntekter for arbeidsplasser framover. Vi må satse på landbruk, skog, fisk og landbasert industri generelt, som kan gi viktig vekst i hele landet. Derfor legger vi inn satsinger innenfor både landbruk og fisk i vårt alternative budsjett. Vi ønsker å bidra til å realisere verdiskapingspotensialet i sjømatnæringen, og at sjømatbedrifter omsetter markedskunnskap til økt lønnsomhet, altså kunnskapsbaserte tiltak.

Regjeringen har flere ganger kommet med endringer innenfor næringslivet som de har tatt ut på forenklingskortet, men som ikke har vært kunnskapsbasert. Her kan nevnes endringer i momsgrensen, strukturgrep innenfor fiskerinæringen og kutt i støtteordningen i landbruket.

Vi hører fra mange gründere også at det er behov for tidligfasekapital i den kritiske perioden fra forretningsidé til kommersiell drift, av næringslivet kalt «dødens dal». Dette har vi tatt på alvor, og lagt opp til et regionalt akseleratorprogram. Ordningen innebærer at staten matcher privat investorkapital, slik at bevilgningen på 250 mill. kr vil utløse totalt 500 mill. kr i tidligfase. Vi ønsker å styrke gründermiljøet i hele landet, og programmet skal forvaltes nær der ideene og miljøene faktisk er.

Arbeiderpartiet mener at satsing på en aktiv næringspolitikk med vekst i hele landet vil gi langt flere nye arbeidsplasser og trygge arbeidsplasser enn regjeringens næringsnøytrale linje og fraværende distriktsprofil.

Gunnar Gundersen (H) [19:26:31]: For dem som har fulgt med i mediebildet den siste tida, er det klart at det er nødvendig at Norge ruster seg for framtida, og det budsjettet som foreligger, er et taktskifte for fokuset på verdiskaping. Det overordnede bildet av budsjettet er nemlig fokus verdiskaping. Vi skal skape før vi fordeler. Vi satser på samferdsel. Det er noe alle bedrifter rundt omkring i hele landet ber om. Vi stimulerer eierskap, det private, mangfoldige eierskap for å skaffe kapital til bl.a. de satsingene som foregående taler var inne på. Vi satser på kunnskap. Som statsministeren så treffende har sagt, er det vår framtidige olje. Vi har en forsknings- og innovasjonssatsing som er veldig bedriftsrettet, og senest i dag fikk jeg mail fra rektor på Universitetet i Oslo om hvor bra den er, gjennom at man satser på BIA, man satser på SkatteFUNN, man satser på etablererstipendordningen gjennom Innovasjon Norge, og i forliket har vi også fått inn såkornkapital. Her er det mange ting som næringslivet har etterlyst i mange år, og som det har vært klare signaler om at har vært stor mangelvare i mange år. Det er veldig mye bra i budsjettet.

Jeg registrerer at Gahr Støre bl.a. var inne på at dette står vi sammen om. Ja vel, men det var vi som klarte å prioritere det. Her har Arbeiderpartiet sittet i regjering i åtte år uten å klare å prioritere det. Nå lever de veldig høyt på at vår regjering faktisk har klart å prioritere, slik at man har skapt rom for både de satsingene og skattelettelser, og selvfølgelig har man da mye penger å fordele. Så sa Gahr Støre – og en rekke andre talere har også vært inne på det – at man særlig skulle satse på visse næringer, og man skulle bort fra den næringsnøytrale satsingen. Ja vel, da synes jeg for det første at man burde være ærlig og si hva man ikke skal satse på. Jeg tror ikke det er så lett. Jeg har prøvd å spørre, det er ingen som tør å si noen ting.

Jeg vet heller ikke om landbruk hørte med til det som var satsingsområder i forrige periode, men i så fall bør sporene fra Arbeiderpartiets næringsaktive politikk skremme. Hvis vi ser på jordbruk, ble jordbruksarealet redusert med 5 pst., eller 500 000 dekar. Andelen leiejord økte fra 38 pst. til 43 pst. Selvforsyningsgraden gikk ned fra 52 pst. til 48 pst. Melkeproduksjonen ble redusert med 37 pst., og det forsvant 18 000 årsverk i landbruket. Nå snur faktisk pilene. Etter ett år med borgerlig regjering er det investeringsvilje, det er flere som søker til landbruksutdanning, og det er mange av pilene som synes å peke i riktig retning. Hvis man også inkluderer skog, som Dag Terje Andersen og flere har vært opptatt av, ble faktisk skognæringen i Norge halvert. Treforedlingsindustrien i Norge ble halvert med de rød-grønnes aktive næringspolitikk. Vi gikk fra å være nettoimportør til å bli nettoeksportør av råvaren tømmer. Eksport av tømmer gir ikke veldig mye verdiskaping. Nå kommer budsjettforliket med biodiesel, og man snakker igjen om investeringer i norsk treforedling. Den pakken med kutt som Dag Terje Andersen kom fram med, var en semmer pakke, for å si det på dialekt, det betyr en dårlig pakke, for i forhold til vår satsing på samferdsel og på skogsbilveier er det akkurat det næringen har etterspurt i årevis for å forbedre sin konkurransekraft. Så takke meg til Arbeiderpartiets aktive næringspolitikk, det bør samtlige næringer være ganske skremt av når man ser resultatene av innsatsen i forrige periode.

Det er et faktum at skal vi bli konkurransedyktige, må vi ha en høyere produktivitet enn resten av verden rundt oss. Det er det eneste som virkelig kan bidra til at Norge holder seg på verdenstoppen når det gjelder velferd. Da må vi være mer effektive, vi må være smartere, vi må være mer innovative enn våre konkurrenter – det hjelper ikke bare å løpe fortere – og det gjør vi gjennom å fornye, forbedre og forenkle. På den måten skaper vi før vi fordeler, og det synes jeg kanskje noen i dagens opposisjon burde lære seg.

Eirin Sund (A) [19:31:46]: Jeg ønsker at Norge skal være et land med små forskjeller og store muligheter. Jeg mener at Arbeiderpartiets budsjett gjenspeiler denne ambisjonen. Vi skal legge til rette for vekst i hele landet. Vi skal investere i klima, kunnskap og helse. Derfor sier vi nei til store skattekutt – vi vil bruke pengene fornuftig til det beste for de mange.

Arbeiderpartiet vil utvikle et moderne og framtidsrettet transportsystem som gjør trafikkutviklingen enklere, raskere og tryggere, med gode kommunikasjoner og transportmuligheter over hele landet. Veier, jernbaner, havner og lufthavner bidrar til å binde landet sammen, er avgjørende for næringsutviklingen og bosettingen og er med på å bygge landet.

Klimaendringene er en av vår tids aller største utfordringer. Det handler om våre barn og barnebarns framtid, som finanspolitisk talskvinne Marianne Marthinsen sa tidligere i dag. Vi må ta det ansvaret og utvikle Norge og verden i rett retning. Transportsektoren står for bortimot en tredjedel av de samlede norske klimautslippene. Tiltak innenfor transportsektoren vil ha stor betydning for reduksjon av utslippene. Derfor må vi utvikle og bygge ut transportsystemet, slik at de miljøskadelige virkningene blir begrenset.

Byområdene vokser, og vi blir flere som bosetter oss der. Derfor foreslår Arbeiderpartiet en betydelig styrking av satsingen på jernbane og kollektivtransport, utover regjeringens forslag, nettopp for å imøtekomme disse utfordringene. Regjeringen kutter i bevilgningene knyttet til sykkel, den bevilger ikke nok til vedlikehold av jernbane, den bevilger ikke nok til belønningsordningen for kollektivtrafikk eller til bymiljøavtalene, og den har kuttet 100 mill. kr til bredbåndssatsingen, noe som vil føre til at distriktene ikke kan delta i den digitale hverdagen som de fleste av oss tar som en selvfølge. Det skaper heller ikke vekst for næringslivet i distriktene. Dette er forslag fra regjeringen som går i motsatt retning av klimaforliket, og det er forslag som ikke vil møte storbyenes befolknings- og klimautfordring.

Arbeiderpartiet er bekymret over at godstransporten på vei er økende, for det representerer både et alvorlig klimaproblem og et trafikksikkerhetsproblem. Det er bekymringsfullt at vi ikke i større grad lykkes i å overføre gods fra vei til sjø og bane, som er en politisk målsetting for flertallet i denne salen.

Stoltenberg-regjeringen utarbeidet en nærskipsfartstrategi i forbindelse med NTP-en i 2013. Arbeiderpartiet ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med konkrete forslag om hvordan vi kan følge opp nærskipsfartsstrategien, og med en status for å få overført mer gods fra vei til bane og sjø, for vi er nødt til å nå det målet, om vi skal nå klimamålene våre.

Kristelig Folkeparti og Venstre har skadebegrenset noe, som representanten Marianne Marthinsens sa tidligere i dag, når det gjelder kollektiv og bane. Det er jeg veldig glad for. Men vi registrerer at flertallet nå kutter 245 mill. kr til fornying eller til vedlikehold på vei, som vi i det som antakeligvis blir mindretallet, ikke kutter i. De foreslår også å redusere veiprosjekt E16 over Filefjell, noe som gjør at delprosjekter der ikke blir startet opp som planlagt i 2015.

Vi har registrert at regjeringen på overordnet nivå følger opp NTP-en som regjeringen Stoltenberg la fram. Det er vi tilfreds med, for det er det som er vår politikk. Men vi konstaterer at regjeringen ikke følger opp sine egne lovnader på samferdselssektoren. Jeg blir litt overrasket over at noen, og da spesielt samferdselsministeren, er overrasket over at vi i Arbeiderpartiet følger opp vår egen politikk. Vi er ansvarlige i posisjon og i opposisjon. Det er de valgene som vi som politikere gjør i dag, som vi skal måles på i framtiden. Da er det viktig å gjøre rette valg. Vi i Arbeiderpartiet kommer fortsatt til å prioritere kollektiv og bane, som vi gjorde i den rød-grønne regjeringen, og derfor øker vi bevilgningene til jernbanevedlikeholdet, til jernbaneinvesteringer, til klima- og kollektivtiltak i storbyene og til sykkel. Vi har holdt det vi lovte i posisjon, i motsetning til regjeringspartiene, der Høyre i opposisjon lovte 200 mrd. kr mer enn oss årlig, og Fremskrittspartiet lovte 45 mrd. kr mer årlig. I historien om hvem som har gjort hva i opposisjon, mener jeg at tallene taler for seg selv.

Så vil jeg si til representanten Helge Orten at vi skal være med og tenke nytt, vi skal organisere oss bedre, vi vil vente og se hva som kommer. Når det gjelder kortere planleggingstid og samordnede innsigelser, har vi vært for det hele veien, og det står også i vår NTP.

Torgeir Micaelsen (A) [19:36:54]: Gjennom opposisjonstid, valgkamp og de siste års opptredener både i og utenfor denne sal har regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet spent buen høyt, også på helse- og omsorgsområdet. Men det må være en sammenheng mellom det man mener helsetjenesten skal levere, og det man er villig til å betale når man må prioritere. Derfor mener jeg det er grunn til å si at satsingen på helse i statsbudsjettet er svak, ikke fordi regjeringen ikke har penger – Norge har masse penger, regjeringen har et rekordstort budsjett og høy oljepengebruk – men fordi regjeringen prioriterer pengene feil. For all del, mye vi er for, det er mange bra satsinger og enkeltforslag i budsjettet som får Arbeiderpartiets fulle støtte. Men budsjettets hovedprioritering – både før og etter forliket her i Stortinget – er fortsatt skattekutt til landets aller rikeste.

Jeg mener det er sløsing med samfunnets ressurser å bruke store milliardbeløp på skattekutt de fleste av oss knapt merker. Regjeringen tar Norge i feil retning når den rikeste 1 pst.-en av Norges befolkning i regjeringens forslag til budsjett får like mye i skattekutt som veksten i sykehusene er til sammen. Vi kunne brukt dem så mye mer riktig til viktigere formål.

Det er to mangler i helsesatsingen. Den ene går på kommuneopplegget, som er for svakt, og den andre er sykehusbudsjettet, som er tilsvarende svakt. Det viktigste folkehelsearbeidet handler om det som gjøres før folk blir syke, der folk lever livene sine: i barnehagen, i skolen og der folk bor. Derfor mener vi i Arbeiderpartiet at det er veldig viktig å satse på det forebyggende arbeidet, f.eks. gjennom å styrke kommunenes frie inntekter med 2,3 mrd. kr sammenlignet med regjeringens forslag. Det gir rom for å satse på forebygging og utbygging av trygge og gode kommunale helse- og omsorgstjenester for alle.

Vi vet at helse og helsevaner som etableres tidlig i livet, har stor innvirkning på hvordan det går med deg resten av livet. Derfor er øremerket satsing på skolehelsetjenesten en del av Arbeiderpartiets alternative opplegg. I tillegg foreslår vi, som et forebyggingstiltak i folkehelsens navn, å gjeninnføre ordningen med frukt og grønt i ungdomsskolen og starte innføringen av en times fysisk aktivitet i skolen.

På mange måter har regjeringen hatt to sjanser denne høsten, både før budsjettforhandlingene i Stortinget og etter. For sykehusene er resultatet det samme. Helseministerens budsjett for norske sykehus er for lite, både ut fra det som var lovnadene i valgkampen, og det som er behovene i sektoren. Hvorfor det? La meg ta tre korte eksempler:

Punkt nr. 1: Sykehusbudsjettet er i utgangspunktet svakt, faktisk 1 mrd. kr lavere enn det Høyre selv lovet i valgkampen. De var omtrent i rute i fjor høst – det var et bra opplegg, som fikk Arbeiderpartiets støtte. Nå er ikke Høyre i rute lenger. Helseministeren leverer som sagt over 1 mrd. kr mindre til sykehusene enn det han lovet i valgkampen.

Punkt nr. 2: Regjeringen legger opp til å inkludere nye oppgaver inn i sykehusrammen uten økonomisk kompensasjon til sykehusene. Oppgaver som tidligere hadde egne penger i tillegg til sykehusrammen, skal nå finansieres innenfor sykehusrammen. Skal aktiviteten opprettholdes – og det håper jeg vi er enige om – blir i realiteten disse endringene og kutt i den øvrige sykehusrammen.

Punkt nr. 3: Budsjettforliket – all honnør til Kristelig Folkeparti og Venstre for å ha bidratt til å rette opp i flere av de usosiale forslagene til regjeringen – og denne avbyråkratiseringsreformen til regjeringen har gjort situasjonen for sykehusene verre ved at de nå er inkludert med 0,1 pst. som sykehusene også må dekke, uten at dette blir kompensert.

Arbeiderpartiet mener det er feil bruk når man bruker så mye penger på skattekutt og ikke er i nærheten av å innfri det man lovet i valgkampen til kanskje den viktigste velferdssektoren i Norge, nemlig sykehusene og kommunene. Derfor legger vi nærmere 1,2 mrd. kr mer på bordet for å styrke sykehusene neste år. Vi unntar sykehusene fra disse effektiviseringsforslagene og ytterligere kutt fra forliket. Pengene skal gå til kvalitetspakke til sykehus, kveldsåpne poliklinikker og pilotprosjekter for å få ned ventetidene, rus og psykiatri, protonterapi i kreftbehandling, flere turnusleger – jeg kunne nevnt mange andre forslag. Slik investerer vi til det beste for landet vårt for framtiden, ved å investere i fellesskap og velferd, gjennom å holde det vi lover og bevilge nok penger til at forventningene vi har til landets helsearbeidere, faktisk står i stil med det vi har lovet på TV før valget.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [19:42:19]: Den norske mediebransjen opplever noe nær en revolusjon. Vi har alltid likt å si at nå går det fort, men nå går det virkelig fort. Den teknologiske utviklingen gjør ikke bare at mediehusene sliter med å vite hva de skal gjøre neste måned, for ikke å snakke om neste år, utviklingen gjør også at vi politikere halser bak med vår mediepolitikk og våre ordninger.

For uavhengig av de ulike mediehusenes evne, vilje og gjennomføringskraft når det gjelder omstilling, henger vi lovgivere sørgelig etter. Blekket i et statsbudsjett er knapt nok tørt før nye utfordringer melder seg. Regjeringen, Kristelig Folkeparti og Venstre står sammen om støtteordningene til pressen i budsjettet for 2015. Bransjen selv har fortalt at disse ordningene er avgjørende for at de skal lykkes med sin omstilling i en turbulent tid. Det er et krysspress mange mediehus opplever når de to tradisjonelt viktigste inntektsstrømmene tørker inn.

For det første: Stadig færre abonnerer på en avis. Vi er fortsatt mange som liker å tøfle ut til postkassen en lørdag morgen for å hente avisen til morgenkaffen. Men vi som liker det, er en utdøende rase. Papiravisene forsvinner, og det går fort.

For det andre: Annonsørene flytter pengene sine til nye medier og andre aktører. For få år siden var det vanskelig å tenke seg at den lokale rørleggeren ville velge å bruke annonsepengene på Google i stedet for i den lokale papiravisen. Alle støtteordninger og gode intensjoner til tross: Etter alle de 19 årene vi har hatt nettaviser i Norge, er det fortsatt slik at bransjen i all hovedsak ikke har funnet fullgode løsninger for digital publisering som ivaretar nødvendig inntjening fra abonnenter og annonsører.

Regjeringen har sagt at den på lang sikt ønsker å legge om og redusere pressestøtten, dette fordi vi så langt ikke har sett at konserverende modeller bidrar til innovasjon. Det er derfor en forventning fra Høyre at bransjen nå viser at dagens støttenivå virkelig oppmuntrer til innovasjon og overgang til digitale medier. Men noen viktige prinsipper kommer også etter hvert på plass, både når det gjelder den direkte og den indirekte pressestøtten, altså produksjonsstøtten og momsen. Det er enighet om at man i større grad skal likebehandle medier uavhengig av distribusjonsplattform, og det er et skritt i riktig retning.

Fortsatt gjenstår en del arbeid, både med å komme til enighet om satsen på moms og om hvordan ordningen skal avgrenses. Men lav moms må ikke bli et prinsipp som en støtte til en bransje i økonomisk krise, det må være politiske grunner til å innføre en lik, lav moms. Avgrensningen for momsordningen samt størrelsen og innretningen av produksjonstilskuddet vil også i fremtiden være gjenstand for debatt. Slik må det være, for dagens løsninger løser neppe utfordringene for en bransje i så rask endring.

I et mangfoldsperspektiv er det også interessant å notere at ett mediehus mottar en tredjedel av den direkte støtten – i andre sammenhenger får en slik dominans alarmklokkene til å kime. Mangfoldet i media er også interessant å diskutere med tanke på presset vi opplever fra utenlandske innholdsleverandører og mediehus.

Det er derfor den kanskje mest interessante mediedebatten i kommende halvår vil handle om NRK. Det er varslet en stortingsmelding om NRK, og den skal ta for seg innhold, distribusjon, finansiering og eierskap. NRK er vårt største mediehus, og det er vårt viktigste mediehus. Det er finansiert av deg og meg gjennom lisens.

Hvordan NRKs robuste økonomi og de mulighetene og musklene det gir, slår inn i et marked i ubalanse, er uvisst. Mer enn hver femte journalist og redaktør i Norge arbeider i dag i NRK. De mest sette og hørte programmene sendes i en eller flere NRK-kanaler, og NRK er en betydelig aktør også på nett og andre plattformer. Det er viktig at NRK opprettholder sin eksistensberettigelse gjennom kvalitet og den opplevelsen de gir lisensbetalerne. Det er samtidig like viktig at de ikke benytter sin robuste posisjon til å svekke andre aktører i et marked som sliter.

Innenfor politikkområdet som berører mediebransjen, er det svært spennende tider vi går i møte. Vi må skape en politikk som er tilpasset tiden, en moderne mediepolitikk som ikke er gammel idet vi vedtar den, som ikke bare svarer til dagens utfordringer, men også vel så viktig at den er såpass vidt utformet at den også favner fremtiden.

Mediepolitikken har i mange år vært styrt ved at vi har kikket i bakspeilet. Nå må vi se på veien fremover i stedet.

Kari Henriksen (A) [19:47:26]: Å skape et trygt samfunn er et felles ansvar. Det starter i kommunene, der folk bor, går på skole og får omsorg og pleie når det trengs.

Mange kommunepolitikere strever med å få pengene for 2015 til å strekke til. Barnehagene blir dyrere, det er mindre til folkehelsearbeid, og kommunene har fått svikt i inntektene. Kristiansand, som jeg bor i, får rundt 30 mill. kr mer med Arbeiderpartiets opplegg. Der møter bl.a. Barnevernsproffene ansatte i barnevernet. I Aftenposten 2. november sier de:

«Beslutningene blir alltid best, hvis vi har kommet frem til dem sammen.»

De vet at det å bli lyttet til, er en god forutsetning for et godt liv. Derfor er det behov for nok og godt kvalifiserte barnevernsansatte.

Forebygging handler om å skape store muligheter og sørge for små forskjeller. Det handler om å omsette rettssikkerhet, omfordeling og inkludering til praktisk politikk:

• et samfunn med arbeid til alle, der barn og unge fullfører skolegangen, der familier og barn får tidlig hjelp

• et likestilt samfunn, der verdien knyttes til at man er – ikke til hvem man er, hva man har eller har gjort

• et trygt samfunn, der fellesskapet bærer den enkelte, og der den enkelte bærer fellesskapet

Å forfordele 95–99 pst. av befolkningen til fordel for 1–5 pst. av de rikeste er ikke å bygge fellesskap.

Justisministeren og regjeringa framhever justisbudsjettet som en av vinnerne. Ja, Arbeiderpartiet mener at noe av budsjettet var godt. Mye ble bedre etter forhandlinger med Kristelig Folkeparti og Venstre. Regjeringas nye budsjetteringsmåte med store kutt gjør det vanskelig å sammenligne med foregående år. Nå er nesten et samstemt justisfelt mer bekymret for disse kuttene enn de er begeistret for påplussinga de fikk.

Justisministeren snakker om viktige saker, men noen saker snakker han lite om, som f.eks. innholdet i kriminalomsorgen. Fram til landsmøtet i Norges Fengsels- og Friomsorgsforbund i oktober hadde justisministeren knapt snakket om innhold. Han forsikret delegatene om at han var opptatt av innholdet. Men til tross for dette økes ikke antallet ansatte med mer enn det som knapt nok dekker de 41 nye plassene regjeringa etablerer ved ytterligere dublering. Belegget i fengslene er nå opp mot 100 pst. Ansatte peker på utfordringer med redusert sikkerhet og rehabilitering. Arbeiderpartiet styrker budsjettet i kriminalomsorgen med 30 mill. kr mer enn regjeringa – til rundt 43 nye stillinger øremerket barnekontakter.

Et annet område justisministeren kritiseres for å være taus på, er når det gjelder vold mot barn. Denne regjeringa har ikke videreført konkrete midler til barnehus slik den forrige regjeringa gjorde. Arbeiderpartiet fortsetter satsinga og øremerker 100 mill. kr innenfor rammen til politidistriktene.

Deler av justissektoren må kunne kalles et venterom – i hvert fall enn så lenge. Lang kø eller vennligst vent er svaret når Arbeiderpartiet og andre utålmodige etterlyser handling – enten det dreier seg om politireform eller beredskapssenter, for å nevne noe.

Kapasitetsutfordringene i fengslene utvikler seg til det verre. Handlekraften rekker til planlegging og flere utredninger, og mens vi venter, ber ministeren andre løse Norges problemer: først Sverige, så Nederland.

Arbeiderpartiet har besøkt politidistriktene og fengslene. Ansatte er utålmodige, og det er vi også. Vi vil ha en politireform som bygger opp under oppgavene, en reform som er opptatt av innhold, kultur og ledelse, samarbeid og effektiv utnyttelse av de samlende ressurser – en reform som frigjør politikraft.

Vi vil ha nytt fengsel raskt, et innhold i alle fengslene og god rehabilitering. Det gir folket økt trygghet og nok soningsplasser, og færre begår kriminalitet. Det er mye i justisministerens venterom, men det gledelige er at det er litt progresjon. Vi vet nå at politireformen kommer over nyttår, og kapasitetsplanen kommer allerede i desember. Da regner vi også med at de vil være grundig gjennomarbeidet. Fordi Arbeiderpartiet vil ha bedre politi, mer sikkerhet og bedre kriminalitetsforebygging, kan vi love at vi vil være konstruktive når disse sakene kommer til Stortinget.

Rigmor Aasrud (A) [19:52:37]: Regjeringen har nærmest tryglet om å få kulturpolitikken som kamparena, og den har lyktes godt med det. Det startet med nytale om armlengdes avstand og frihet. Det fortsatte med en trontale der verken kultur, idrett eller likestilling var nevnt, og så et statsbudsjett så svakt at det umiddelbart luktet opprør blant ellers vennligsinnede samarbeidspartnere og i egne partirekker. I kulturpolitikken lovet regjeringen en ny retning. Det dreier seg utvilsomt om nytale, om såkalt armlengdes avstand og frihet, men i mer praktisk og håndfast forstand om dårligere økonomi for kunst og kultur, frivillige organisasjoner, medier og idrett. Ingen områder skjermes fra budsjettets hovedsatsing – skattekutt til de rikeste. Og for virkelig å få vist fram sin budsjettprofil ble Den kulturelle spaserstokken fjernet, sammen med Kulturkort for ungdom.

Budsjettet er en oppskrift full av ingredienser som tar Norge i feil retning. Det bygger opp om unorske verdier, som økende forskjeller mellom folk, svekking av fellesskapets muligheter til å bygge ut velferden gjennom kommunene og dårligere kår for frivillig virksomhet i by og bygd – det som virkelig får oss til å holde sammen som samfunn, det som samler folk og gir livskvalitet og integrering.

I Organisasjons-Norge er budsjettet møtt med hoderisting og bekymring og til dels sinne fordi regjeringspartiene til de grader har senket samfunnets og fellesskapets ambisjoner. Det er skapt usikkerhet og uforutsigbarhet. Det er engasjementet fra tusenvis av frivillige aktører og organisasjoner som sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre har sørget for en litt mildere kursdreining. Det skal de ha all ære for.

Støtte til idrettsanlegg, økt momskompensasjon, forbedrede tilskuddsordninger og bedre kår for kulturen har fått en viktig plass i Arbeiderpartiets budsjettforslag for 2015. Vi skal tilbake på 1 pst.-sporet for kulturlivet, og på veien dit har vi betydelig økte satsinger gjort i samråd med aktørene. Den kulturelle spaserstokken er selvsagt tatt med, og det samme er et tilskudd på 35 mill. kr til en modernisert form for Kulturkort for ungdom. Det er fordi vi velger bort skattekutt, og da er det nettopp rom for slike bevilgninger.

For Arbeiderpartiet er det viktig at kulturen når ut til alle, at vi bidrar til å utjevne skjevheter også når det gjelder kultur. Vi vet at forbruk av kulturtilbud øker med nærhet, og det øker med inntekt. Det reduseres tilsvarende hos dem som har minst. I det budsjettet som er lagt fram, er det en klokkertro på marked og private løsninger også på kulturfeltet. Ja, det kan se ut som det er Markeds-Høyre som har vunnet over Kultur-Høyre.

Det har snart gått halvannet år siden partilederne fra Høyre og Fremskrittspartiet fortalte at de var enige om en betydelig prioritering av frivilligheten. Den gangen var det valgkamp. Nå er partilederne blitt henholdsvis statsminister og finansminister, og det er blitt politisk hverdag. Det eneste som er blitt tydeligere når det gjelder frivilligheten, er at forventningene ikke er blitt innfridd. Og selv om regjeringserklæringen omhandler frivilligheten på omtrent annenhver linje, så blir politikken omsatt til kutt – kutt til Studieforbundet, kutt til frivillige organisasjoner, kutt i momskompensasjonsordningen til idrettsanlegg, kutt i bevilgninger til musikkutstyrsordningen, 4H blir kastet ut av kontorene sine. Frivillige organisasjoner, som er avhengige av spillemidler, bekymrer seg for framtiden når de kommersielle aktørene skal inn og hente overskudd fra spillmarkedet.

Denne uken har regjeringen frivillighetsuke. Det inviteres til møter, og erklæringer skal underskrives. Det må være med en viss bismak organisasjonene involveres i det arbeidet, for bak alle ordene ligger minnene om statsbudsjettet og kuttene.

Anders B. Werp (H) [19:57:36]: Med neste års statsbudsjett synliggjøres regjeringens og samarbeidspartienes veivalg, som løser viktige oppgaver i dag, og som ruster Norge for årene framover.

Budsjettet prioriterer strengere hvordan vi bruker offentlige midler. Det satses mer på å styrke norske arbeidsplassers konkurransekraft. Det forsterker arbeidslinjen. Det setter kraft bak det å realisere kunnskapssamfunnet. Og det legger grunnlaget for å skape de nye, grønne arbeidsplassene.

Dette er sosialt, det gir neste generasjon bedre muligheter, og det starter en nødvendig omstilling for framtiden. Da må vi legge til rette for å trygge eksisterende arbeidsplasser, for nyskaping og for at nye bedrifter kan etableres. Da må vi fjerne lover, regler og rammebetingelser som hindrer dette.

Formuesskatten er en særnorsk skatt som tapper norskeide bedrifter for kapital, mens utenlandskeide konkurrenter slipper unna. Dette svekker norsk privat eierskap og gjør norske arbeidsplasser mindre konkurransedyktige. Formuesskatten innebærer at den effektive skatten på kapitalavkastning i Norge er svært høy for enkelte typer kapital, og den gjør det mindre lønnsomt å spare og investere. Formuesskatten må betales uavhengig av om bedriften går med overskudd eller underskudd, og den reduserer norske bedrifters muligheter til å investere i innovasjon, utvikling og nye arbeidsplasser.

Reduksjonene i formuesskatten er en bedring av norskeide bedrifters konkurranseforhold, og det legger til rette for nyetableringer. Det er en god investering. Det er ikke sløsing, slik Arbeiderpartiet hevder i denne debatten. Det skaper sikkerhet for dem som ønsker å skape verdier og arbeidsplasser ut fra en god idé og eget talent.

Samtidig lever vi i en verden som er usikker. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er forverret, og det påvirker også sikkerheten i vårt eget land. Budsjettet synliggjør en aktiv tilnærming også til dette.

Det foreslås en betydelig styrking av politiet i statsbudsjettet for neste år. Budsjettet vil øke tryggheten og friheten for folk. Derfor satser vi på mer politi og bedre beredskap. Satsingen vil gi 350 nye politistillinger. Dette er en viktig del av oppbemanningen, slik at det blir mulig å nå målet om to tjenestemenn per 1 000 innbyggere i 2020.

Et sterkt nærpoliti er avgjørende for å skape mer trygghet i samfunnet. Politiet må rustes opp for å møte framtidens kriminalitetsutfordringer, og det forebyggende arbeidet må intensiveres. Styrkingen av politiet bidrar til mer synlig politi. Politidistriktene må ha midler til å ansette de nyutdannede fra Politihøgskolen i politiet.

For å sikre effektivitet og god framdrift i politiets etterforskning er det viktig med sterk fagledelse og nok påtalejurister. Budsjettet gir bl.a. 50 nye politijurister, og det styrker den høyere påtalemyndighet.

Kampen mot terror gjelder også i vårt land. Trusselnivået har økt. I beredskapen for å avdekke og hindre terror i Norge spiller PST en avgjørende rolle. Sommerens terrortrussel mot landet er et eksempel på at nasjonen står overfor større utfordringer enn tidligere når det gjelder terrorvirksomhet. Dette er bakgrunnen for at regjeringen foreslår å øke bevilgningene til PST kraftig.

Det er viktig at personer som er dømt for kriminalitet, starter soning så raskt som mulig. Tilstrekkelig kapasitet i kriminalomsorgen er derfor helt avgjørende. Derfor bevilges det over 40 mill. kr til å utvide fengselskapasiteten innenfor eksisterende fengsler og til opprettelse en egen ungdomsenhet på Østlandet.

Vi arvet en lang soningskø fra de rød-grønne. For å få bukt med denne må det settes inn ytterligere tiltak, også kortsiktige. Leie av fengselsplasser i Nederland kan være en løsning.

Avtalen om neste års statsbudsjett viderefører og forsterker enigheten fra Nydalen-avtalen. Alle de fire partiene har satt sitt preg på budsjettet. Det er et budsjett som løser viktige oppgaver i dag, og som ruster Norge for årene framover.

Det er et budsjett som gjør landet tryggere.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Martin Kolberg (A) [20:02:41]: Regjeringas budsjettforslag er det tydeligste høyrebudsjettet som noen regjering har lagt fram i moderne tid i Norge. Hvorfor sier jeg det? Jo, fordi det er et budsjett som veldig tydelig peker i retning av en utvikling av samfunnsstrukturen vår der likhetstanken ikke lenger skal være den bærende ideen. Den settes under press og vil gradvis bli betydelig svekket med en slik utvikling som regjeringa legger opp til i budsjettet.

Dette er ikke noe nytt. Høyresida i Norge har historisk alltid ment at fellesskapet ikke skal bli for sterkt, og at de materielt rikeste må ha det stadig bedre for at alle skal få litt mer. Når det regner på presten, drypper det på klokkeren.

Nå sier de – og dette har de sagt fra alle hold under hele denne debatten og ved framleggelsen av budsjettet – at skal vi klare den utviklinga som Norge nå vil stå overfor, må vi gjøre det som de foreslår. De mener at den avgjørende medisinen for å takle framtidsutfordringa for et moderne land i Europa i dag er å utfordre fellesskapet – de som er på toppen av samfunnet, skal ha mer, og de som er nederst, skal betale. Det er det høyrepartiene foreslår.

Hva er dette? Ja, framfor alt er det selvfølgelig veldig umoderne, og det vil på sikt skade hele samfunnet. Utviklinga av forskjeller skaper ikke dynamikk og omstilling. Det skaper stivhet og ubalanse, og det skader det som er essensielt for statsministeren og finansministeren, nemlig samfunnets verdiskaping. Det er uomtvistelig, for alle som vil se, at ikke bare den politiske argumentasjonen, men også all kunnskap innenfor statsvitenskap og økonomisk teori, viser oss at det er de samfunnene som er stabile, som har høy skatt, som har gode samfunnsforhold for hele befolkninga, og som har sterke fellesskap i sin kultur, som også er de samfunnene som gir best avkastning på kapitalen.

Jeg forstår oppriktig talt ikke – og dette sier jeg ikke for å være retorisk, her jeg står – hvorfor høyrepartiene ikke tar det innover seg. Statsministeren sa til Stortinget i sitt innlegg i denne debatten tidligere i dag at dette må vi gjøre på grunn av den internasjonale utviklinga. Ja, måtte store krefter hjelpe oss, slik at den internasjonale utviklinga ikke blir slik at vi må bli lik landene med høy arbeidsledighet, store forskjeller og svake samfunnsinstitusjoner, nettopp fordi staten blir forgjeldet, fordi skatteinntektene er for lave. Jeg ser at finansministeren ennå er til stede her: La oss bli spart for det, finansminister. La oss bli spart for en utvikling i en slik retning som vi ser i mange andre land. Det er ingen vei å gå.

Man kan spørre seg: Denne retorikken rundt Arbeiderpartiets økonomiske politikk som Fremskrittspartiet og Høyre holdt seg med i hele valgkampen, går ut på at vi har stivnet helt. Det er ikke noen framtid i oss. Da må jeg si: Når skal høyrepartiene rett og slett lære? Når skal de lære? Har de aldri tenkt å lære? Eller bryr de seg rett og slett ikke? Kanskje det er det siste – ettersom de legger fram et slikt forslag som de nå har gjort? For dette handler ikke bare om det vi nå har snakket om. Det handler også om det som representanten Aasrud så fint pekte på: hele kulturlivet. Og jeg spurte meg selv da jeg så dette budsjettet presentert: Hva er det de gjør? Utsetter de virkelig seg selv for alle denne kritikken frivillig? Nei da, det er ikke sånn. Finansminister Siv Jensen har sagt det: Det blir selvfølgelig bråk når man må bygge ned Arbeiderparti-staten. Det hun selvfølgelig tok feil i, var at hun gikk rett i veggen – i kollisjon med det norske folk. Det er det som er situasjonen.

Statsråd Jan Tore Sanner [20:08:00]: Nå tror jeg representanten Kolberg har glemt igjen huskelappen sin her oppe! Det er alltid underholdende å høre på representanten Martin Kolberg.

Jeg skal gi ham rett på ett punkt, nemlig at det er et budsjett med en tydelig profil. Og det er en tydelig borgerlig profil – et budsjett som prioriterer velferd i kommunene, som viser at man løfter de gruppene som har mest behov for samfunnets hjelp, bl.a. dem som sliter med rus og psykisk helse. Det er et budsjett som sikrer at vi satser på skolen, på kunnskap – kanskje noe av det aller viktigste vi kan satse på for å sikre et samfunn med små forskjeller i fremtiden. Det er et budsjett som handler om å skape trygge arbeidsplasser, slik at vi kan sikre oss velferd, ikke bare i dag, men også for fremtiden.

Budsjettet for 2015 gir oss et godt grunnlag til å styrke velferden til innbyggerne. Vi får ny kraft i arbeidet med å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor. Sammen med våre samarbeidspartier, Kristelig Folkeparti og Venstre, gjør vi det vi lovet velgerne: Vi løser viktige oppgaver i dag, og vi ruster Norge for fremtiden.

En god og forutsigbar kommuneøkonomi er viktig for at kommunen skal kunne utvikle gode velferdstjenester – barnehager, skole og eldreomsorg, og ikke minst de spesialiserte tilbudene til dem som trenger kommunen aller mest: innbyggere som sliter med rus eller psykisk helse, eller barn som trenger hjelp fra barnevernet. Jeg er derfor glad for at samarbeidspartiene prioriterer tilbudet innenfor rusbehandling, psykisk helse og skolehelsetjenesten. Vi gjorde det i 2014, og vi gjør det i 2015. Dette er en satsing som må vedvare over mange år for at vi skal kunne gi våre innbyggere et godt tilbud.

Før valget i fjor var rød-grønne politikere høyt og lavt med sine skremsler om hva et borgerlig flertall ville bety for kommuneøkonomien. Disse skremslene er gjort til skamme. Budsjettavtalen med samarbeidspartiene legger til rette for at kommunene kan sikre mer kunnskap i skolen, bedre kvalitet i helse- og omsorgssektoren og fortsette arbeidet med å tette hull i det sosiale sikkerhetsnettet.

Budsjettavtalen gir en reell vekst i kommunenes samlede inntekter på 7,8 mrd. kr, hvorav 4,7 mrd. kr i frie inntekter. Det betyr at kommunene får en realvekst i 2015 på nivå med det de fikk under rød-grønt styre. Det reelle handlingsrommet for kommunene vil være større enn det det har vært de senere år. Man kan selvsagt mene at kommunene burde hatt enda mer, og et Arbeiderparti i opposisjon vil alltid ha mer penger. Men Arbeiderpartiets forsøk på å bruke svart kost i sine beskrivelser av kommuneøkonomien for 2015 er i så fall en kraftig kritikk av egen politikk gjennom mange, mange år.

Det betyr ikke at kommunepolitikerne får en enkel jobb når de skal foreta sine prioriteringer i kommunebudsjettet. Lokalpolitikerne må i år, som de har gjort i alle år, også under rød-grønt styre, prioritere og tenke nytt for å få til løft for sine innbyggere.

Debatten om statsbudsjettet blir selvsagt en debatt om plusser og minuser for neste år. Men det er også en invitasjon til å heve blikket, for å se hvilke utfordringer vi som nasjon, våre arbeidsplasser, står overfor. Det som har en tydelig prioritering i dette budsjettet, handler om å styrke kunnskapen i skolen gjennom at flere lærere skal få etter- og videreutdanning. Det handler om å satse mer på forskning og utvikling, det handler om bedre rammebetingelser for bedriftene våre, og det er ikke minst en stor satsing på samferdsel, på vei og kollektivtransport. Dette er viktige investeringer både for våre innbyggere i dag og – ikke minst – for at vi skal sikre velferd i årene som kommer.

Så er jeg glad for at vi i budsjettet for neste år har fått en ny, kraftfull satsing på digitalisering av offentlig sektor. Det vil bidra til at vi får en mer effektiv offentlig sektor, og det vil bidra til at våre innbyggere får flere og bedre tjenester.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Helga Pedersen (A) [20:13:11]: Det var nesten litt uvirkelig å sitte i salen og høre på kommunalministeren samtidig som lokalpolitikere over hele landet sitter og pønsker på hvor de skal gjennomføre kutt i neste års kommunebudsjetter. Kommunalministeren snakket her om å prioritere kommuneøkonomi. Han har jo også brukt andre, riktig store ord om kommuneopplegget for neste år. Han sa til Nationen i forrige uke at det økonomiske handlingsrommet vil være større neste år enn det det har vært de senere år, og at det ligger en historisk satsing på psykisk helse, rus og skolehelsetjeneste til neste år.

Samtidig viser Kommunebarometeret at to tredjedeler av kommunene mener at handlingsrommet blir mindre til neste år. Jeg vil tro at når Høyre-styrte kommuner som Bergen og Stavanger innfører og øker eiendomsskatten, gjør de ikke det fordi de har fryktelig lyst, men fordi de er nødt til å gjøre det. Da lurer jeg på: Hvorfor er det så stor avstand i virkelighetsbeskrivelsen mellom kommunalministeren og hans egne partifeller i kommunene?

Statsråd Jan Tore Sanner [20:14:17]: Helga Pedersen har også vært lenge med i norsk politikk. I hvert fall bør hun huske de siste åtte år, og det var ikke få oppslag med ordførere fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet som mente at de fikk altfor lite i overføringer fra staten. Slik er det.

Mine beskrivelser av kommuneøkonomien for neste år er helt riktige, og det er også i tråd med hva KS har uttalt, nemlig at det er rom for å prioritere velferdstjenester i kommunene til neste år. Kommunal Rapport gikk faktisk så langt at de skrev at det er «sjelden kost at politikere underkommuniserer hvor store pengesekker som fordeles, men det gjør faktisk Jan Tore Sanner».

Poenget er at veksten i kommunenes frie inntekter er på nivå med hva de var under rød-grønt styre. Jeg sier ikke at det blir enkelt for kommunepolitikerne, men er det vanskelig til neste år, har det ikke vært noe lettere under rød-grønt styre de siste åtte år.

Helga Pedersen (A) [20:15:25]: Jeg legger merke til at kommunalministeren bruker KS som sannhetsvitne. Nå har nettopp sjefsøkonomen i KS uttalt seg om de frie inntektene til neste år, og han har sagt at når demografi og pensjon er trukket fra, vil det sannsynligvis ikke være mer enn 1,4 mrd. kr igjen av de frie inntektene. Han peker videre på at de inntektene som kommunene får til neste år, må de høyst sannsynligvis bruke til å dekke opp for skattesvikten i år. Den er nå på nærmere 3 mrd. kr, og den nekter kommunalministeren å kompensere for, selv om han har gjort det ved de to siste korsveier. Sist Høyre gjorde opp budsjettet med Fremskrittspartiet, i 2004, var det et hovedkrav fra Fremskrittspartiet at man skulle kompensere for skattesvikten i kommunene for å unngå velferdskutt. I 2009 kan jeg heller ikke huske at Høyre og Fremskrittspartiet satte seg imot å kompensere for skattesvikten. Hvorfor mener man nå at det er et nytt og viktig prinsipp i norsk politikk at kommunene ikke skal få kompensert når skatteinntektene svikter og det vitterlig vil føre til …(Presidenten klubber.)

Statsråd Jan Tore Sanner [20:16:31]: Det mente alltid Arbeiderpartiet før. Den gangen Jens Stoltenberg var leder i Arbeiderpartiet, mente Arbeiderpartiet at kommunene selv måtte dekke skattesvikt mot at de skulle få økt skattevekst i de årene de hadde det. Da Per-Kristian Foss kompenserte skattesvikt i 2004, fikk han skarp kritikk av Arbeiderpartiets finanspolitiske talskvinne, Hill-Marta Solberg. Den gang mente Arbeiderpartiet at kommunene de få årene de hadde skattesvikt, måtte dekke det selv, og så fikk man beholde skattevekst de årene de hadde det.

Jeg registrerer at representanten viser til KS. KS erkjenner i hvert fall at det er vekst i de frie inntektene. Når man hører på Arbeiderpartiet, virker det som om det ikke er vekst i det hele tatt. Realiteten er at veksten til neste år er 1,5 pst. realvekst. Da tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen la frem opplegget for 2013, sa han at det var et godt opplegg for kommunene. Da fikk de 1,3 pst., altså betydelig under det vi har lagt inn for neste år.

Heidi Greni (Sp) [20:17:32]: Den 13. mars sendte Kommunal- og moderniseringsdepartementet ut en gladmelding der de fortalte at ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift ble utvidet med 31 nye kommuner. I pressemeldingen het det:

«Årsaken til at regjeringen foreslår at 31 nye kommuner blir tatt inn i ordningen er at disse kommunene har hatt en svak utvikling i folketall, sysselsetting eller økonomisk vekt.»

Den 8. oktober la Kommunal- og moderniseringsdepartementet fram budsjettet for 2015. Da ble dette snudd til et slag i ansiktet for disse kommunene. Hele effekten av redusert sats i arbeidsgiveravgiften blir trukket inn gjennom kutt på 267 mill. kr fra rammen. Korrigeringen av kommunerammen på grunn av endringen i satsene på differensiert arbeidsgiveravgift har bestandig vært tatt gjennom skjønnsmidler og på en slik måte at kommunene har fått beholde en vesentlig del av effekten. Nå fratar regjeringen kommunene denne effekten. Flere kommuner opplever i tillegg at Fylkesmannen opprettholder trekket i skjønnsmidler, slik at de taper dobbelt. Kan statsråden forklare snuoperasjonen regjeringen legger opp til, og hva vil bli gjort med de kommunene som opplever dobbelt trekk?

Statsråd Jan Tore Sanner [20:19:01]: Det kan være behov for å gjenoppfriske litt hva som har vært gjort tidligere. Både i 2004 og 2007 var det slik at kommunene ble trukket i kommunerammen for den virkningen redusert arbeidsgiveravgift hadde for kommunal sysselsetting. Det er viktig å huske på og holde fast ved at ordningen med lavere arbeidsgiversats i mange distrikter handler om å styrke privat sysselsetting. Det har vært hele begrunnelsen for differensiert arbeidsgiveravgift. Det er et kraftfullt virkemiddel for å styrke privat sysselsetting i Distrikts-Norge, og jeg er glad for at vi klarte å få det på plass også for nye seks år. Det er viktig for Distrikts-Norge, og det er viktig for arbeidsplassene. Så er det slik at den virkningen som den reduserte arbeidsgiversatsen har for kommunal sysselsetting, blir trukket i rammen. Det ble også gjort under rød-grønt styre, og vi viderefører den praksis som har vært etablert gjennom veldig mange år.

Karin Andersen (SV) [20:20:16]: Noe av forskjellen på regjeringen og SV er at vi bruker de store pengene på de små folkene, på de små menneskene, og ikke på de rikeste og sterkeste – derfor styrker vi kommuneøkonomien. For det er slik som statsråden sa, at kommuneøkonomien handler om folk, og det handler om barn og unge. Noen av ungene blir mobbet, og de har så vonde problemer og tanker at de ikke orker å snakke med foreldrene sine eller læreren om det. De trenger en skolehelsetjeneste, for den tør nesten alle å gå til. Da vi satt i regjering, prøvde vi å styrke dette gjennom kommuneøkonomien, men vi sjekket det, og det ble nesten ikke noe skolehelsetjeneste av det. Sykepleierforbundet har nå gått igjennom dette, og gjennomgangen viser det samme: Det blir ikke flere helsesøstre hvis vi ikke øremerker pengene.

Nå ser jeg at regjeringen har gått med på å øremerke midler til rus og psykiatri, og da er mitt spørsmål: Kan statsråden med hånda på hjertet love at de ungene som trenger skolehelsetjeneste, nå får det?

Statsråd Jan Tore Sanner [20:21:22]: Jeg tror det er like vanskelig for meg å gi et helt klart og entydig svar på det som det det var for Karin Andersen i forrige stortingsperiode. Men vi har det samme engasjementet for de barna som sliter, enten de sliter fordi de blir mobbet, eller de sliter med bakgrunn i andre utfordringer. Det er grunnen til at vi satser på skolehelsetjenesten, og det vi er tydelige på, er at disse satsningene skal vi ikke bare gjøre ett år og så snu oss og satse på noe annet til neste år. Vi gjør det det ene året etter det andre, og det gjør at kommunene kan føle seg trygge på at dette er prioriterte og viktige områder for regjeringen. Da forventer vi også at kommunene følger opp.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

Statsråd Bent Høie [20:22:18]: Budsjettet som Stortinget skal vedta i dag, markerer et tydelig skifte i helse- og omsorgspolitikken. Samarbeidspartienes budsjettavtale ivaretar og forsterker viktige satsinger, samtidig som regjeringens hovedprioriteringer ligger fast. Vi går fra ord til handling i å skape pasientens helsetjeneste. I 2015 starter vi innføringen av fritt behandlingsvalg, hvor vi legger fram for Stortinget viktige reformer i forbindelse med nasjonal helse- og sykehusplan, melding om primærhelsetjenesten, en opptrappingsplan for rusfeltet, ny folkehelsemelding og en melding om legemiddelpolitikken.

Regjeringen vil ta alle gode krefter i bruk, og vi ønsker moderne og framtidsrettede løsninger i samhandlingen og samarbeidet mellom offentlige og private og ideelle aktører. Mangfold bidrar til valgfrihet, innovasjon og effektivitet. Det er pasientene som skal stå i sentrum for de endringene som vi gjør – vi skal skape pasientens helsetjeneste. Alle skal ha tilgang til likeverdige helsetjenester og god kvalitet. Gjennom økte bevilgninger, klare prioriteringer og nye løsninger viser regjeringen at den prioriterer helse- og omsorgssektoren. Målet er å sikre at enhver skal ha trygghet for at gode, offentlig finansierte helsetjenester er der både for dem selv og for deres familie når de har behov for det.

Vi leverer på det vi lovte. Vi skal redusere unødvendig og ikke-medisinsk begrunnet venting for pasientene. Vi skal øke kapasiteten og styrke kvaliteten i pleie- og omsorgssektoren, og vi skal prioritere bedre behandling og forebygging innen psykisk helse og rusfeltet.

Neste år gjennomfører vi flere tiltak som til sammen bidrar til å redusere ventetidene. Det legges til rette for en vekst i pasientbehandlingen i sykehusene på 2,5 pst. Dette er en høy vekst sammenlignet med tidligere år. Samtidig avvikles dagens system med streng styring av aktiviteten i sykehusene. Det betyr at sykehusene kan behandle flere pasienter når de har kapasitet og økonomi til det.

Vi starter innføringen av fritt behandlingsvalg-reformen i spesialisthelsetjenesten. Reformen skal bidra til å redusere ventetidene, øke valgfriheten for pasienter og stimulere de offentlige sykehusene til å bli mer effektive. Vi setter menneskene foran systemene.

I dag hadde vi det første store nasjonale møtet for innføringen av pakkeforløp på kreftområdet. I løpet av dette året er det etablert – og blir etablert – tverrfaglige diagnosesentre i alle helseregioner. Fra 1. januar innfører vi pakkeforløp for de fire store kreftformene, som i realiteten omfatter halvparten av kreftpasientene. Det vil redusere unødvendig venting og ikke minst gi norske kreftpasienter bedre informasjon og trygghet. I Norge er vi gode på overlevelse når det gjelder kreft, men vi er ikke like gode på pasientens opplevelser i helsetjenesten. Mange opplever møtet med helsetjenesten som en ekstra belastning i en tung og vanskelig tid. Pakkeforløp for kreft er en viktig del av løsningen på dette.

Vi får bedre ordninger innen fritt sykehusvalg og informasjon til pasientene om de eksisterende og de nye rettighetene som de får.

For bedre kvalitet, kapasitet og valgfrihet i omsorgstjenesten har regjeringen foreslått en netto samlet styrking på nær 570 mill. kr i 2015. Satsingen ble forsterket i budsjettforliket, bl.a. med 30 mill. kr til velferdsteknologi. I fjor sluttet Stortinget seg til regjeringens forslag om å øke investeringstilskuddet for heldøgns omsorgsplasser. Dette gir nå resultater. Allerede 31. oktober er det innvilget tilskudd til mer enn 500 flere plasser enn i hele 2013.

Regjeringen foreslår også å styrke kommunenes frie inntekter neste år med 300 mill. kr til rettighetsfesting og brukerstyrt personlig assistanse. Det er ikke rettigheten som koster penger, det er utvidelsen av tilbudet som koster penger.

Regjeringen vil også ha en ny og forsterket innsats for mennesker med rusproblemer og psykiske helseproblemer. Derfor legger fram en opptrappingsplan for rusfeltet i 2015, melding om folkehelse og framtidens primærhelsetjeneste.

Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre er enige om å løfte dem som altfor lenge har sittet nederst ved det helsepolitiske bordet. Derfor må vi styrke og bygge ut tilbudet til mennesker med psykiske helseutfordringer i kommunene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torgeir Micaelsen (A) [20:27:31]: Før valget i fjor hadde vi en rekke diskusjoner partiene imellom, ikke minst mellom Høyre og Arbeiderpartiet, hvor Høyre langt på vei klarte å etterlate et inntrykk av at det ikke var noe motsetningsforhold mellom å love store skattekutt og at man kunne ha like store satsinger på investeringer og velferd. Jeg er litt usikker på om den beskrivelsen står seg etter denne budsjetthøsten.

Jeg lurer rett og slett på hvordan det føles å være helseminister i en regjering der hovedsatsingen er så kraftig på skattekutt at den 1 pst. rikeste andelen av befolkningen får like mye utbetalt i skattekutt som alle landets sykehus får i vekst i sine budsjetter neste år. Det følelseslivet skulle jeg gjerne hatt et innblikk i, for det må ha vært en spesiell stund å sitte i disse regjeringsforhandlingene og være delaktig i det.

Kan helseministeren opplyse Stortinget om hvordan en sånn prioritering er mulig å gjøre?

Statsråd Bent Høie [20:28:35]: Det føles godt. Det føles godt å være i en regjering som klarer å prioritere velferd og samtidig redusere skattene for framtidens velferd. For det er nettopp det dette handler om.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har i våre to første budsjetter lagt til rette for en høyere vekst i pasientbehandlingen sammenlignet med hva den rød-grønne regjeringen fikk vedtatt gjennom sine åtte år. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen klarer å satse mer på psykisk helse og rusbehandling, løfte dem som altfor lenge har sittet nederst ved det helsepolitiske bordet, og Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen klarer også å la staten ta et større ansvar både for å løfte kapasitet, kompetanse og kvalitet i eldreomsorgen.

Dette klarer vi, og samtidig prioriterer vi å gi skatteletter som sikrer at vi også i framtiden har arbeidsplasser i Norge som skal finansiere og bære velferden for oss alle.

Olaug V. Bollestad (KrF) [20:29:53]: Oppfølgingen av psykisk syke med rusproblemer må bli bedre. Når spesialisthelsetjenesten sender disse pasientene ut til kommunene, har kommunene i mange tilfeller verken ressurser, kompetanse eller egnet bolig til den enkelte som kommer ut med store, sammensatte utfordringer. Å etablere bo-containere er ikke en god løsning, men det er en konsekvens av at vi ikke har vært gode nok til å hjelpe denne pasientgruppen.

Regjeringen har bevilget 400 mill. kr til lavterskeltilbud i frie midler til kommunene. Kristelig Folkeparti er opptatt av at denne gruppen ikke blir nedprioritert når kommunene nå holder på med sitt budsjettarbeid.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hva vil han gjøre for å sikre at denne gruppen får nødvendig hjelp og god oppfølging i kommunene?

Statsråd Bent Høie [20:30:51]: I det arbeidet har jeg fått god hjelp av Kristelig Folkeparti og Venstre, i det budsjettforliket vi nå har inngått, der også bevilgningene til dette formålet er økt med 10 mill. kr, som er målrettet mot å ta vare på og videreutvikle de gode felles-teamene som er etablert mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene. Jeg er veldig opptatt av at disse pasientene, som har sammensatte psykiske helseproblemer og rusproblemer, ikke skal ha en framtid der de skal bo på institusjon over lang tid, men kunne flytte hjem og leve og bo godt i sine kommuner. Men da må spesialisthelsetjenesten være med ut og hjelpe kommunene, og det legger dette budsjettforliket veldig godt til rette for.

Samtidig er det i forliket øremerket 100 mill. kr til rusarbeid i kommunene, og på Kommunaldepartementets budsjett ligger det en boligsosial satsing. Til sammen legger dette godt til rette for at vi skal kunne gi de pasientene det tilbudet de faktisk har behov for, og som vi nå vet gir gode resultater.

Kjersti Toppe (Sp) [20:32:01]: Regjeringa vil innføra fritt behandlingsval i helsetenestene. Forslaget møter stor motstand. Helse Vest fryktar kompetanseflukt frå offentlege sjukehus og meiner det berre eignar seg for pasientar med avklarte problemstillingar.

Norsk Psykologforening advarer mot fritt behandlingsval, i alle fall innanfor området psykisk helse og rus, som regjeringa vil prioritera.

Sjukepleiarforbundet skriv at fritt behandlingsval «vil innebære et omfang av privat kommersiell tjenesteyting som vi ikke har sett i norsk helsetjeneste før». Dette er sterke ord.

Mine spørsmål er: Kvifor høyrer ikkje regjeringa på høyringsinstansane i denne saka? Kva føremål har det å innføra fritt behandlingsval, og å gi private selskap tilgang til ein norsk helsemarknad, der staten betalar?

Statsråd Bent Høie [20:32:57]: Proposisjonen om innføring av fritt behandlingsvalg vil bli lagt fram for Stortinget over jul. Da vil vi også ha vurdert de høringsinnspillene som har kommet. Men hensikten med reformen vil være godt ivaretatt, nemlig å gi mennesker som har behov for behandling, raskere tilgang til å bruke den ledige kapasiteten som er på godkjente private og ideelle institusjoner. Dette er ikke minst viktig for mennesker som er rusavhengige, og mennesker med psykiske helseutfordringer.

Jeg er litt overrasket over at representanten Toppe framstiller dette som pasienter som ikke har avklarte problemstillinger. Hvis en ser på realiteten, er det disse to pasientgruppene som har den høyeste andelen som henvises direkte til behandling og ikke til utredning, nettopp fordi det er veldig avklart hvilken type behandling disse pasientene har behov for. Jeg reagerer sterkt på måten man framstiller disse pasientene på. Dette er også pasienter som i veldig stor grad har veldig sterke meninger selv om hvilke behandlingstilbud de ønsker å velge. Den muligheten ønsker jeg å gi dem.

Audun Lysbakken (SV) [20:34:14]: Helseministeren vet veldig godt at den diskusjonen ikke handler om synet på pasienter, men om synet på kommersielle aktørers rolle i helsevesenet vårt.

Men jeg skulle spørre om noe annet, for vi har i media de siste dagene fått nye avsløringer rundt bruk av ulovlig tvang, forekomst av underernæring og pleiere som har for lite tid til eldre i norsk eldreomsorg. Vi – både helseministeren og jeg – vet at det ikke er hele bildet om den kommunale eldreomsorgen i Norge, men vi vet også at denne typen ting skjer. Det er ikke noe nytt, og jeg skal ikke legge skylden for det på helseministeren, som har sittet bare ett år, men jeg er litt forundret over de rådene helseministeren har gitt i media i dag, der han så sterkt betoner spørsmål knyttet til kompetanse hos de ansatte, når vi vet at de som virkelig lykkes, er de som gjør noe med antallet ansatte og øker grunnbemanningen, eller stopper stoppeklokkene i hjemmetjenestene til fordel for økt faglig skjønn og tillit.

Før en kommunevalgkamp der det burde være høyt på dagsordenen, skulle jeg ønske vi fikk se en helseminister som argumenterte for flere folk og mer tillit i eldreomsorgen.

Statsråd Bent Høie [20:35:23]: Det kommer til å bli flere folk i eldreomsorgen, men det er også viktig med kompetanse. Det er ikke riktig at det ikke er en sammenheng mellom kompetanse og kvalitet – tvert imot. Det er godt dokumentert at det er en nøye sammenheng mellom kompetanse og kvalitet i eldreomsorgen. Derfor satser denne regjeringen over 400 mill. øremerkede kroner til kompetansehevingstiltak i kommunene. Men jeg er i dag glad for å se i media at SV også er enig med Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen i at staten må ta et større ansvar for å sikre kapasitet, kvalitet og kompetanse i den kommunale pleie- og omsorgstjenesten. Her skiller denne regjeringen seg fra den forrige regjeringen, hvis helseminister gang på gang, når denne typen problemstillinger dukket opp, bare skyldte på kommunene.

Vi vil jobbe med bedre nasjonale systemer for å sikre gode normer og veiledere for kompetanse, kvalitet og bemanning i pleie- og omsorgssektoren, nettopp for å gi folk trygghet for at de skal få den hjelpen de har behov for.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Knut Storberget (A) [20:36:44]: Flere talere, særlig fra posisjonen, har i dag anklaget representanter for Arbeiderpartiet for ikke å foreta valg og ikke å foreta prioriteringer. Senest hørte vi gjennom representanten Gundersens innlegg og hans angrep både på representanten Dag Terje Andersen og på representanten Støre, min partileder, at man ikke foretok noen prioritering, og at man heller ikke hadde noen satsing på de nye næringene som vi er nødt til å leve av i framtida. Jeg må si at det ga meg et godt grunnlag for å starte dette innlegget.

Jeg mener at nettopp Arbeiderpartiets opplegg viser med full tyngde at man innenfor den økonomien vi har her i Norge, har mulighet for å foreta viktige prioriteringer. Det at man nå ikke begir seg inn på den skatteprofil som regjeringspartiene og også samarbeidspartiene har begitt seg inn på, gir oss et betydelig valg og også muligheter for å foreta satsing sjøl med en redusert bruk av oljepenger.

Til det andre: Det framstilles særlig fra representanten Gundersens side i det innlegget han holdt nå nylig, at man ikke foretar satsing på de næringene som vi må leve av framover når man trapper ned oljeøkonomien. Jeg syns det blir noe i overkant friskt når man ser på det budsjettforslaget som kom fra regjeringa, å anklage opposisjonen for nærmest ikke å ha satsing når det gjelder f.eks. utvikling av norsk skognæring.

Vi ser i Arbeiderpartiets budsjett, som vi kommer til å stemme for, at man har valgt ikke å kutte i forskninga på det som er kanskje noen av de fremste næringene våre, altså jord, skog og bioøkonomiske næringer. Man har ikke valgt å foreta det kuttet som regjeringa foreslo, man har valgt å øke med nærmere 40 mill. kr.

Når det gjelder infrastrukturen, som er viktig bl.a. i skogbruket – havner og skogsbilveier og hva det måtte være – foretar man fra Arbeiderpartiets side en betydelig økning, en satsing på henimot 40 mill. kr, som kanskje er noe av det aller viktigste vi kan gjøre for disse næringene. Det samme med verdiskaping i skog, hvor man opplever kutt, mens vi foreslår en betydelig styrking.

Dette er noe som det er gitt rom for nettopp fordi man foretar valg og prioritering. Man mener at det å dele ut betydelige beløp til dem som har mest fra før, ikke nødvendigvis skaper mest, og at man heller bør begi seg inn i den type aktivitet etter at man i så måte har skapt.

Det som jeg med undring også ser, som man kanskje glemmer i denne debatten, særlig fra representanten Gundersens side, er at det tydeligste løftet som kom fra Høyre både i valgkampen og gjennom tidligere år, at man skal bidra til vesentlig bedre arrondering av jord- og skogbrukseiendommer og gi noe dempet skattetrykk i gevinstbeskatninga – og det står endog også i regjeringsplattformen – har man tydeligvis også i denne runden forlatt. Det er i grunnen opposisjonen og Venstre og Kristelig Folkeparti som har stått fast ved at det vil være en riktig strategi nå.

Sveinung Stensland (H) [20:40:02]: Som det står i salmeboka, «slekt skal følge slekters gang», mener jeg det viktigste ansvaret vi har, er det vi har overfor kommende generasjoner.

Dette gjelder også innen helsetjenesten. Trygghet for hjelp og omsorg når en trenger det, er en av bærebjelkene i vårt velferdssamfunn. Det er et offentlig ansvar å sikre alle gode helse- og omsorgstjenester når behovet oppstår.

En økende og aldrende befolkning samt stadig større muligheter innen medisinsk behandling gjør det viktigere enn noen gang å tilpasse helsetjenesten til fremtidens befolknings- og sykdomsbilde. Det er en utfordring at enkelte med stort behov for hjelp ikke får den hjelpen de trenger. NRK har gått igjennom rapporter fra flere deler av helsetjenesten, utarbeidet gjennom de siste årene. Dommen er – som Lysbakken var inne på – klar: Innen helse og omsorg er det mye å ta tak i.

Regjeringen kom ikke til dekket bord. Tvert imot var det å se på helsetjenesten med nye øyne en viktig årsak til at folket kastet den rød-grønne regjeringen i fjor. Dagsrevyens innslag i går kveld var en god bestilling og viste godt hvilke arbeidsoppgaver som står foran oss helsepolitikere, og hvor vi må satse.

Vårt budsjett vil redusere ventetiden for pasientene. Kapasiteten øker, og kvaliteten i pleie- og omsorgssektoren styrkes. Det bevilges mer til raskere behandling og forebygging av psykiske helseutfordringer og bedre tilbud til rusavhengige. Pasientene og deres behov må settes i sentrum for utvikling og endring av helsetjenesten.

Det er behov for å styrke og modernisere helse- og omsorgstjenesten i kommunen og sikre en bedre samordning av helsetilbudet. Omsorgen for eldre og pleietrengende må bygges videre ut for å gi alle som trenger det, et tilbud som innebærer kvalitet og aktivitet. Vi vil ta i bruk alle gode krefter for å sikre pasientene helsetjenester av høy kvalitet, med mer valgfrihet og større mangfold i tilbudet. Et eksempel er ordningen som gjelder pakkeforløp for kreft, som kommer fra januar neste år. Den skal sikre at folk ikke forsvinner i systemet, at de vet hva som er neste skritt, og at de får god behandling raskere.

Det er ikke mer penger budsjettpost for budsjettpost som sikrer helsevesenet inn i fremtiden, men en helhetlig politikk som ser systemet i sammenheng, og som setter pasienten i sentrum. Systemet har mange forsvarere her i salen, men vi er ikke valgt for å forsvare systemet. Vi er valgt for å forvalte det – aller helst også forbedre det. Vi har større ambisjoner enn bare å bygge videre på dagens system. Vi vil bygge nytt og bedre.

Det hevdes fra enkelte hold at helsevesenet fungerer bra, bare man tilfører mer penger. Men med begrensede personalressurser og et stigende antall innbyggere – og dermed pasienter – er dette for passivt. Vi må finne nye og bedre løsninger som gjør at våre samlede ressurser virker best mulig sammen.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [20:42:59]: I trontalen, som er regjeringens kortnotat over neste års prioriteringer og vektlegginger, varslet regjeringen at oljen ikke lenger skal være motoren i norsk økonomi. Dette er et svært viktig signal, av mange grunner.

Oljen har gjort oss rike, men også sårbare. Hovedgrunnen til vår velferdsvekst de siste 40 årene finner vi nettopp i olje- og gasseksporten. Norsk leverandørindustri er i verdensklasse. Den har hjulpet godt med tanke på den massive verdiskapingen som vi har fått. Samtidig er vi blitt sårbare overfor det vi nå står overfor. Når oljeprisen har falt med 20 pst. siden i sommer, betyr det permitteringer og oppsigelser. Resultatet av torsdagens OPEC-toppmøte var heller ikke oppløftende. Dette vil prege hverdagen til folk i hele landet, og – som finansministeren var inne på tidligere i dag – vi vil også merke det i norsk økonomi.

Norge er olje- og gassnasjonen, men vi er også fornybarnasjonen, med vannkraft i bøtter og spann. Vi er også storleverandør av fisk til hele verden.

Ut fra våre naturressurser kan vi også ta en ledende rolle innenfor bioøkonomien. Vi har ressursene, vi har kompetansen, og vi har penger på bok. Vi har en ypperlig kyst der vi kan produsere alger, det blå gullet i bioøkonomien – vi vet bare ikke omfanget ennå. Dyrking av tare er også i tråd med regjeringens langtidsplan for forskning, som omhandler hav, klima og miljø.

Landet vårt gror igjen, bokstavelig talt. Det tas ut mindre trevirke enn tilveksten – hvorfor? Svaret er sammensatt, men vi kan gjøre noe. Vi kan begynne med å plante mer skog, selv om det høres rart ut. Vi kan bruke mer tømmer. Vi kan forske på bruksområder. Vi kan utvikle markedet, bl.a. gjennom å øke kravet til innblanding av biodrivstoff i bensin og diesel. Og vi kan endre avgiftene, slik at tømmeret vinner i konkurransen mot andre, forurensende innsatsfaktorer. Dette er ting som Venstre og Kristelig Folkeparti – sammen med regjeringspartiene – fikk på plass i forhandlingene om dagens budsjett.

Det skjer også imponerende forskning og utviklingsarbeid når det gjelder fornybare ressurser i Norge. Vi er blant verdenseliten, og det må vi ta vare på.

Vi skal ikke ha oljen som hovedmotor i norsk økonomi. Jeg mener at vi trenger en ny bioøkonomistrategi i dette landet, en strategi som regjeringen kan utarbeide i samarbeid med næringslivet og organisasjonene. Sammen kan de meisle ut de overordnede – og også de konkrete – forslagene om hvordan bioøkonomien kan bli motoren i norsk økonomi. Mitt mål er at når vi neste år står i denne sal og debatterer budsjettet for 2016, debatterer vi også virkemidler for hvordan bioøkonomien kan ta Norge videre framover.

Ketil Kjenseth (V) [20:46:09]: Stortingets helse- og omsorgskomité har i 2014 for første gang i historien vært på komitéreise i Australia. Det var på tide. Vi snakker om en av verdens helsegiganter – det være seg i kvalitet i eget helsevesen, forskning og utvikling innen helse og bioteknologi, samarbeid med andre land, innsats i internasjonale organisasjoner som FN og WHO, samt bistand i utviklingsland. Australia er et stort kontinent. Norge er et lite land. Det er likevel mange likheter mellom oss. Sosiokulturelt er vi ganske like, og når det gjelder levealder, er vi helt like. Nokså lik er også andelen brutto nasjonalprodukt som vi bruker på helse, begge land er omtrent på OECDs snitt på 9,3 pst.

Jeg må si jeg ble veldig imponert over Australia, som har gjort helse til sin største industri og eksportvare. Samtidig bygger det seg opp innen olje og gass, og i dag er det 45 norske bedrifter som er representert i Australia.

Vi bør gå den andre veien og veksle inn deler av olje- og gassformuen i helseindustri og helseinnovasjon, bl.a. ved å få australske bedrifter til Norge, men ikke minst ved å utvikle et helseuniversitet i verdensklasse, få fram helseforskere i verdensklasse, etablere et innovasjonssenter innen helse og bli enda bedre på helseutdanning og rekruttering.

Med det omforente budsjettet her i dag tar vi noen viktige skritt på veien til å utvikle en ny norsk vekstsektor, helse. Vi skal møte veksten i den norske sektoren fram mot 2040. Ikke minst vokser det fram et stort behov og store markeder for helsetjenester og teknologi i verden, med en befolkning på vei mot 9 milliarder mennesker. Samarbeid internasjonalt vil bli en av Norges viktigste strategier de neste årene når det kommer til helse.

Dette budsjettet leverer en betydelig satsing på såkornfond. Bevilgningene innebærer to nye såkornfond på til sammen 300 mill. kr. Basert på en 50–50-fordeling mellom offentlig og privat kapital betyr det en kapitaltilførsel på mer enn 600 mill. kr. Satsingen er et stort skritt framover for å bygge nytt kunnskapsbasert næringsliv, deriblant innenfor helse. Venstre la i fjor fram et forslag til helsebyggordning for å bidra til å gjøre en langsiktig utviklingsfase noe smidigere gjennom skatte- og avgiftsincentiver. Vi hilser også velkommen en debatt om å åpne for gaveforsterkningsordningen knyttet til medisinsk forskning i sykehusene, ikke bare ved universitetene. Venstre vil være en pådriver for å legge til rette for at gründer og kapital skal finne hverandre, og for å finne organisasjonsformer innenfor helsesektoren som skaper både tjenester og mer knoppskyting.

En gryende vekstsektor innen den australske helseindustrien er e-helse og telemedisin. Her kan Norge ta en tetposisjon globalt sammen med dem og våre naboland. Venstre har ambisjon om at vi i Norge skal ta i bruk både telemedisin og velferdsteknologi i stor skala for å gi pasienter og hjemmeboende bedre tjenester og økt trygghet. Vi er derfor veldig glad for at vi fikk gjennomslag i forhandlingene for et stort nasjonalt prosjekt innen velferdsteknologi rettet mot hjemmeboende kronikere. Med dette kan vi få viktige erfaringer for å ta i bruk ny velferdsteknologi i stor skala. Fram mot nye kommuner og en ny primæromsorg er dette en viktig investering.

Kjell-Idar Juvik (A) [20:49:29]: Budsjettet vi diskuterer i dag, går i feil retning. Selv om forliket har flyttet budsjettet en del, er ikke retningen endret. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen står for skattekutt for dem som har mest, framfor å styrke velferden for folk flest.

Kommunene rundt om i landet forbereder nå store kutt på sine budsjett for 2015. Det gjør de med bakgrunn i kommuneproposisjonen og de endringene som er kommet i 2014. Da er det dessverre sånn at det er ingen store endringer i dagens budsjett som vil bedre situasjonen noe vesentlig for disse kommunene og fylkene.

Dette vil ikke minst mitt hjemfylke, Nordland, merke. Som kjent er det et av de fylkene som kommer meget dårlig ut med regjeringens politikk. Selv etter en økning på 60 mill. kr. til fylkeskommunene i forliket, kommer de særdeles dårlig ut med de nye kostnadsnøklene. Nordland kommer dårlig ut, og man må også leve med usikkerheten for årene 2016–2019, som de også er nødt til å budsjettere for i disse dager, fordi de ikke vet. Den nye fordelingsnøkkelen rammer Nordland og Sogn og Fjordane ekstra hardt. Kuttene i regionale utviklingsmidler husker vi gikk hardest ut over Nordland, med 66 mill. kr. Når man i tillegg ikke vil kompensere for manglende skattesvikt, blir det store utfordringer for kommunene.

En annen stor kostnadsøkning for fylkeskommunene er økte kostnader til ferge og hurtigbåter. Vi ser at ved nye anbudsrunder øker kostnadene opp til 40–50 pst., som de ikke blir kompensert for.

Arbeiderpartiet vil utsette innføringen av de nye kostnadsnøklene, da disse rammer enkelte fylker urimelig hardt. Arbeiderpartiet har også foreslått å øke bevilgningene til kommuner og fylker med 3,4 mrd. kr. Og sist, men ikke minst, vil vi kompensere for manglende skatteinngang i 2014, som nå nærmer seg 3 mrd. kr. Dette vil ikke regjeringen, og viser til at KS mener det er et bra budsjett, og at det ikke er behov for kompensasjon for skattesvikten.

Er det slik, eller er det kanskje slik at flertallet i KS styres av regjeringens syn og ikke av medlemskommunenes syn? Som tidligere ordfører i en distriktskommune vet jeg at dette vil smerte mange som sliter med årets drift og ikke minst arbeidet med budsjettet for 2015. En god kommuneøkonomi er avgjørende for å gi gode velferdstilbud, men her ser vi at regjeringen prioriterer skattekutt framfor økt velferd.

Regjeringen viser manglende vilje til å satse på kommunene. For eksempel ville min hjemkommune, Hemnes, fått 2 mill. kr mer med vårt budsjett. Nabokommunen Rana ville fått nesten 10 mill. kr mer med vårt budsjett. I tillegg ville disse kommunene fått kompensert for skattesvikten kanskje med tilsvarende beløp. Dette er betydelige summer som lokalpolitikerne ønsker å bruke på skole, barnehager og sykehjem, mens regjeringen velger skattekutt framfor velferd.

Jeg konstaterer at Jern-Erna er tilbake.

Margunn Ebbesen (H) [20:52:50]: Regjeringen har lagt fram et budsjett som ruster Norge for årene framover, og som løser viktige utfordringer i dag. For at Norge inkludert Nordland fortsatt skal være et av verdens beste land å bo i, er det viktig at vi fortsetter å sikre trygge arbeidsplasser. Vi har i dag en særnorsk kostnadsutfordring som svekker norskeide arbeidsplasser i internasjonal konkurranse. Derfor gjør vi det mer lønnsomt å investere i norske arbeidsplasser ved å redusere formuesskatten.

Nordland er Norges tredje eller fjerde største eksportfylke. Også dagens nyhetsbilde fra NRK Nordland forteller om en gledelig utvikling bl.a. for havbruksnæringen med bakgrunn i lav kronekurs på grunn av lavere oljepris. Dette viser at verdensbildet også påvirker Nordland. Men når jeg er i kontakt med innbyggere og næringsliv i Nordland, er det én gjennomgående tilbakemelding: Sats på samferdsel.

Derfor er jeg veldig glad for og fornøyd med regjeringens store satsing på noe av det viktigste for eksportfylket Nordland, nemlig samferdsel. Regjeringen sørger med sitt budsjettforslag for en raskere bygging av vei og bane. Bare for Nordlands del utgjør denne direkteinvesteringen 142,3 mill. kr til fylkesveier. Det gleder meg at vi med denne satsingen kan bli «plaget» med veiarbeid flere steder i vårt langstrakte fylke.

Jeg er også godt fornøyd med at regjeringen beholder og styrker ordningen med rentekompensasjon for fylkene, som de rød-grønne ønsket å fjerne.

E6 Helgeland nord leveres, og her reduserer vi bompengesatsen, som dermed gir en lavere regning både til næringsliv og til folk flest – dette i tillegg til mange andre gode riksveiinvesteringer i nord.

For første gang siden fylkeskommunene overtok ansvaret for tidligere riksveier i 2010, stanser vi veksten i vedlikeholdsetterslepet på vei, som vokste under den rød-grønne regjeringen. Satsingen gir innbyggerne økt trafikksikkerhet og framkommelighet, og det gir næringslivet mer forutsigbarhet og framkommelighet for varene sine.

Jeg kan heller ikke la være å kommentere regjeringens ambisiøse forslag til justisbudsjett. Dette er et område som har vært lavt prioritert tidligere. Vi leverer et budsjett som gir betydelig styrking av politi og beredskap. Regjeringen bygger sin politikk på den enkeltes behov for trygghet i hverdagen. Regjeringen er opptatt av å styrke sammenhengen i straffesakskjeden. For å oppnå dette er vi avhengige av et tilstedeværende og effektivt politi, rask og rettssikker straffesaksbehandling og strafferettslige reaksjoner som sender helt klare signaler om at uønsket atferd ikke tolereres.

Vold mot barn er et stort samfunnsproblem. Regjeringen jobber aktivt med flere gode tiltak som viser at problemet tas på alvor. Ett av tiltakene, Statens Barnehus, har fått økt sitt budsjett til 90 mill. kr for 2015.

Karin Andersen (SV) [20:56:01]: Statsbudsjettet viser hva vi synes er viktigst. Jeg pleier å si det at hvis en skal følge med på hva noen synes er viktig, så skal en holde et stivt øye på pengene, for det forteller veldig mye om nettopp det. For SV er fellesskapet, skole, eldreomsorg, sykehus, de som har det aller vanskeligst, mye viktigere enn at de som har alt på stell, de som ikke sliter med å få endene til å møtes, men som har jobb og gode muligheter, skal få enda mer.

Derfor er det ganske opprørende at regjeringen velger som den gjør. De tror at flere skal komme i jobb ved at færre får hjelp til å komme i jobb når de kutter i tiltakene, f.eks. når man kutter i overgangsstønaden for enslige forsørgere sånn at de ikke skal kunne kvalifisere seg i tre år. Ett år er nok, sa statsministeren her i spørretimen for noen uker siden. Det sier vi ikke til noen andre som starter noe utdanningsløp i dette landet. Vi vet at man må ha kvalifisering for å kunne få jobb, og særlig hvis man alene skal kunne forsørge seg sjøl og ungene sine. Dette er helt motsatt av det vi bør gjøre.

Å kutte i f.eks. barnetillegget for uføre, å kutte i ordninger som skal hjelpe vanskeligstilte, betyr faktisk at man får flere fattige. Bare disse kuttene – hvis regjeringen hadde fått gjennomført det den mente – ville jo gitt over 36 000 nye fattige barn over natta. Det blir altså ikke færre fattige av å ta inntekten fra fattige mennesker og til og med fjerne tiltakene som skulle gjøre at de kunne komme i jobb og forsørge seg sjøl.

Det er derfor viktig for SV å bruke penger på dette, på flere tiltak, på tiltak for de vanskeligstilte, og at vi bruker penger på forebygging, på f.eks. helse. Der bruker vi omtrent like mye – på frukt og grønt og mat til skolebarna – som regjeringen og samarbeidspartnerne bruker på taxfree alkohol til de voksne. Jeg vet veldig godt hva det er som er best: forebyggende helsearbeid.

Vi har diskutert øremerking, og jeg er veldig opptatt av at vi skal styrke skolehelsetjenesten. Nå var akkurat helseministeren på talerstolen og sa at han hadde trygghet for at de skal få den hjelpen de har krav på, og at man derfor øremerker. Ja, akkurat. Det er derfor SV vil øremerke pengene til skolehelsetjenesten, for når vi ikke gjør det, blir det ikke skolehelsetjeneste. Det kan like gjerne bli asfalt.

Morten Wold (FrP) [20:59:25]: Om 23 dager skal de aller fleste i hele Norge pakke opp én eller flere julegaver. Jeg føler at vi allerede har pakket opp en stor gave, nemlig regjeringens statsbudsjett – et statsbudsjett som vil bringe dette landet fremover i riktig retning.

Jo da, det tok sin tid å komme i havn med budsjettforhandlingene, men det endelige resultatet er så visst til å leve med også for Fremskrittspartiet. Vi har grundig satt vårt fotavtrykk på budsjettet landet skal styres etter det kommende året. Valget i fjor viste at folk ønsker en ny kurs, en ny retning, og ikke mer rød-grønn trenering fra en sliten rød-grønn regjering. Nå er Høyre og Fremskrittspartiet på god vei til å levere det velgerne ba om.

Det er betryggende å se at store og tunge områder som samferdsel, helse og justis er vinnerne i budsjettet. Dette er områder som Fremskrittspartiet har kjempet for i alle år, og hvor vi nå får levert, nettopp fordi vi sitter i regjering.

For meg som kommer fra Buskerud, er det en glede å se samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen vise sin handlekraft gjennom å få fart på prosessen med ny E16 til Hole og Ringeriksbanen mellom Sandvika og Hønefoss, noe som vil gjøre ringeriksregionen enda mer attraktiv både å bo i og å virke i. Det vil føre til nyetableringer og nye arbeidsplasser, folks eiendommer vil bli mer verdt når reisetiden til Oslo blir redusert, og hele regionen vil få et løft.

Dette viser at infrastruktur, det være seg veier eller kollektivtransport, bygger landet. For første gang går vedlikeholdsetterslepet på jernbane tilbake, og takket være dette budsjettet blir det også mer og bedre veier landet over, som skal gi en deilig lukt av nylagt asfalt over hele vårt langstrakte land.

Sett gjennom Buskerud-brillene er det gledelig at den nye regjeringen også øker farten for å få realisert en ny kryssing over Oslofjorden, sikrer prøvedrift og trolig også permanent gjenåpning av Steinberg stasjon i Nedre Eiker, har funnet planleggingsmidler til ny rv. 35 mellom Hokksund og Åmot, og har ambisjoner for å løse utfordringer knyttet til rv. 23 i Røyken og Lier, E134 forbi Kongsberg og også har funnet midler til planlegging av prosjektet rv. 7 Hardangervidda.

For Buskeruds del kommer også tildeling av midler til Modum Bad og flere rehabiliteringsvirksomheter, og også 5 mill. kr gjennom forhåndstilsagn om spillemidler til verdens største hoppbakke, skiflyvningsbakken i Vikersund, som gledelige førjulsgaver.

La meg avslutningsvis si at mye arbeid gjenstår, men at det er betryggende å kunne slå fast at regjeringen er på riktig vei. Det leveres gode løsninger på løpende bånd, og i bunnen for det meste ligger det megetsigende ordet «handlekraft». Det er hva denne regjeringen viser og i fremtiden skal huskes for, nemlig at den er handlekraftig og får ting til å skje, gjennom politikk som bringer landet vårt fremover.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [21:02:30]: Etter åtte år er det godt å framsnakke et budsjett med et tydelig Kristelig Folkeparti-stempel, og jeg må si at etter å ha hørt mange innlegg, er det mange godbiter av budsjettet som ikke er kommet fram, det har druknet i plastposer og andre saker. Men det som jeg vil løfte fram, er at vi lykkes med å få gjennomslag for en mer aktiv klimapolitikk, og at vi klarer å fortsette omstillinga for å nå lavutslippssamfunnet, det samfunnet der det lønner seg å velge grønt, og der det koster å forurense, et samfunn som tar sosialt ansvar, både for verdens fattigste og for dem som faller utenfor i Norge, gjennom tiltak for å hjelpe enda flere inn i arbeidslivet eller forhindre at de faller ut.

Nå ser jeg at representanten Karin Andersen har gått ut av salen, men innlegget hennes var et eksempel på hvorfor det var viktig å få en Kristelig Folkeparti-profil her, for kritikken var jo mot budsjettet som kom fra regjeringa, og slik som det ble etter forliket, hadde det egentlig ikke vært noen vits å ta opp noen av de emnene som hun kritiserte.

Budsjettet løfter familiene, det sikrer fleksibilitet og valgfrihet gjennom god kontantstøtte og enda flere barnehageplasser, slik at en kan velge selv. Det er en tydelig prioritering av kunnskap og høyere utdanning, og det er en sterk satsing på de yngste elevene gjennom økt lærertetthet. På Sørlandet, som blir kalt den glemte landsdel, er det en tydelig satsing på E18 Tvedestrand–Arendal, som kommer i 2015/2016, og det er en satsing på rv. 9 og også på E39. Ved UiA er det kommet nye stipendiatstillinger – sammen med universitetene i Stavanger og Nordland, som jo er de nye.

På justisbudsjettet løfter en det viktige aspektet med trygghet for sårbare grupper. Det er en rekordstor satsing på politiet. Men Kristelig Folkeparti er ekstra stolt av at vi har fått inn midler til kampen mot menneskehandel – eller slaveri, som det egentlig er. I verden i dag er det kanskje så mange som 30 millioner mennesker som lever i slaveri, det er mer enn noen gang. I Norge vet vi at det er noen tusen, og vi har sett store overskrifter rundt Lime-saken, med arbeidslivskriminalitet, og vi vet at det også er mange som jobber som sexslaver.

Nå skal det etableres fem grupper, eller grupper med etterforskere, jurister, i de fem største politidistriktene eller byene, som skal jobbe grundig med å etterforske mer menneskehandel. Vi har også fått gjennomslag for enda mer satsing på vold i nære relasjoner, noe som er et alvorlig samfunnsproblem – det koster samfunnet kanskje så mye som 6 mrd. kr årlig, viser anslag, og så mange som 100 000 barn kan være direkte eller indirekte rammet. Budsjettet for neste år for f.eks. barnehusene økes fra 60 mill. kr til 90 mill. kr. Det er en tydelig satsing på en gruppe som trenger vår oppmerksomhet.

Kåre Simensen (A) [21:05:54]: Så langt i debatten er nok det meste blitt sagt om hva vi mener om dagens budsjettforslag, og i all beskjedenhet mener jeg at Arbeiderpartiets budsjettforslag er bedre for det norske folk enn budsjettet til regjeringen og dens støttespillere. Jeg påstår dette, for jeg mener at det sosialdemokratiske verdisyn trumfer verdiliberalismen som ligger i bunnen hos de blå-blå partiene.

Som distriktsrepresentant vet jeg at denne påstanden holder, fordi jeg ser at fellesskapstanken som vi alle er avhengig av, settes i spill på bekostning av å dyrke de få. Representanten Martin Kolberg beskrev det så utrolig godt i sitt innlegg tidligere i kveld.

Mange har med glimt i øyet beskrevet Finnmark som de tre t-ers fylke. En god venn av meg definerte de tre t-ene som tipping, trygd og tilskudd. Mange vil kanskje si at det er noe i det, men sannheten er at gjennom de siste åtte årene har den rød-grønne politikken bidratt til at de tre t-ene i dag står uten innhold.

I likhet med i resten av landet ble det skapt mange nye arbeidsplasser også i Finnmark, hvorav de fleste ble skapt innenfor privat sektor under den forrige regjeringen. En av de viktigste oppgavene til det offentlige og som det offentlige skal ivareta, er bl.a. innenfor næringspolitikk, og det er å legge til rette for aktivitet. I det bildet handler det om så mye mer enn bare å fokusere på formuesskatt. For aktørene ute i landet er de offentlige støtteordningene vel så viktige, bl.a. er det viktig å ha en god og forutsigbar kommuneøkonomi, å ha et godt fungerende Innovasjon Norge og å ha penger nok til regionale utviklingsmidler. Dette er eksempler på gode offentlige bidrag som skapte nye arbeidsplasser. Kanskje spesielt viktig er slike ordninger i et kapitalfattig fylke som Finnmark.

Som et av mange tiltak i regjeringens iver for å forandre Norge tok de bort vel 40 mill. kr fra regionale utviklingsmidler for Finnmarks del, med den begrunnelsen at man ville bruke dem på vei. Realiteten er at i Finnmark fylkeskommune gikk kun 20 mill. kr til det formålet, resten ble borte, trolig som et bidrag til å finansiere skattelette. Når representantene fra Høyre forsvarer en slik omprioritering, blir det noe kvalmt over deres løfter om å skape vekst over hele landet.

Jeg registrerer videre at en viktig næring som fiskeriene blir mer og mer privatisert, noen få skal eie også ressursene som havet gir. Mange av disse endringene skjer ikke gjennom politiske prosesser i denne salen, nei, her legger fiskeriministeren gjennom forskriftsendringer sølvskjeen i hånden på de store aktørene i norske fiskerier, og blant dem befinner ikke sjarkfiskerne fra Finnmark seg.

Landbruket er en svært viktig næring for distriktene, også i Finnmark. Jeg har også lyst til å gi tilbakemelding til landbruksministeren i forbindelse med reintallsreduksjonen: Ta godt vare på dem som allerede har gjort jobben, de fortjener bedre enn å måtte begynne den på nytt.

Solveig Sundbø Abrahamsen (H) [21:09:09]: I denne finansdebatten har det vore mange frå opposisjonen som har argumentert mot skatteopplegget i statsbudsjettet for 2015, og spesielt mot formuesskatten. Det har gjennomgåande vore uttrykk som skattelette for dei rike, skattelette for dei som har mest, skattelette for dei velståande. Svaret frå posisjonen har blitt kontant tilbakevist frå regjeringa og samarbeidspartia si side med at dette handlar om å gje næringslivet gode rammevilkår og bevare og skape nye, trygge arbeidsplassar.

I mitt heimfylke, Telemark, hadde NRK eit oppslag no i november med overskrifta «Norske investorer svikter industrien». Ingen norske investorar har vore villige til å investere i ny magnesiumfabrikk på Herøya i Porsgrunn, men magnesiumfabrikken er no nær ved å ha finansiert oppstart av første fase ved hjelp av utanlandske investorar. Ein potensiell norsk investor uttala då til NRK at ein av grunnane til at norske investorar sit på gjerdet, er så lenge me har den særnorske ekstraskatten på norske arbeidsplassar, då er det ikkje attraktivt å investere.

Dette handlar òg i stor grad om distriktspolitikk. I distrikta er det ofte små familieeigde bedrifter. Mange plassar er dei hjørnesteinsbedrifter, der det ikkje er like lett å skaffe anna verksemd.

For ei stund sidan fekk eg ein mail frå ei slik bedrift, eit familiedrive hotell i Vrådal i Vest-Telemark med 40 årsverk. Hotelleigaren skriv at som eigar av ein mellomstor bedrift i Utkant-Noreg er han og familien blant dei mange tusen som føler denne skatten som ei ekstremt stor belastning. Han skriv at det han betalar i formuesskatt, skulle han gjerne beheldt for å framskaffe eit anna resultat og ikkje minst brukt midlane til investeringar og produktutvikling. Vidare skriv han at han opplever det som konkurransevridande at det i nabokommunen er ein turistdestinasjon med utanlandske eigarar, som i alle år har sloppe å betale denne skatten. Han spør om det er rettferdig – og er det ikkje slik at me ønskjer å stimulere til norsk og gjerne lokalt eigarskap? Det kunne eg absolutt roe ham med at denne regjeringa er oppteken av, at det er grunnen til grepet med reduksjon i formuesskatten.

I samarbeidsavtala mellom dei fire partia står det:

«Privat eierskap og sparing styrkes gjennom redusert formuesskatt og arveavgift (…).»

Og partane held det dei lovar: I 2014-budsjettet fjerna me arveavgifta og reduserte formuesskatten, og formuesskatten er òg redusert i 2015-budsjettet. At opposisjonen prøver å vri dette til berre å gjelde dei aller rikaste, eller dei mest velståande, blir noko enkelt, for å seie det mildt, og lite nyansert, og eg håpar at desse to eksempla frå verkelegheita kan vere eit bilde på det.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [21:12:24]: Med denne finansinnstillingen og det budsjettforliket som Kristelig Folkeparti har inngått sammen med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, styrkes den sosiale profilen på budsjettet for 2015. Det er jeg glad for. Det er også svært positivt at innstillingen innebærer en styrking av familieprofilen og en kraftig styrking av barnehagesektoren.

Når det gjelder den sosiale profilen på familieområdet, vil jeg nevne forlikets endringer på barnetillegg, overgangsstønad og skatt, den økte engangsstønaden, at flere familier med lave inntekter får lavere foreldrebetaling i barnehagene, maksprisøkningen er utsatt, tilbudet om gratis kjernetid i barnehage for fire- og femåringer i husstander med lav inntekt utvides, og at 42 mill. kr er satt av til gratis barnehage for barn som bor i asylmottak.

Kristelig Folkeparti er glad for at norske familier styrkes ved at familievernets budsjetter økes kraftig. Flere får mulighet til å delta på samlivskurs og foreldrekurs, og ideelle familie- og barnesentre som Aglo, Vilde, Sebbelow, Nanna-Marie og Solstrand reddes fra nedleggelse.

Familiene får også en bedre hverdag når flere opplever at de har et reelt valg når permisjonstiden er over. Kristelig Folkeparti er glad for at forliket sikrer at enda flere ettåringer får barnehageplass i 2015. Jeg vil også framheve i dag at adopsjonsstøtten endelig økes til 1 G, det kommunale barnevernet styrkes med 20 mill. kr, og i tillegg er det en styrking av barnevernet i Oslo med 10 mill. kr. Budsjettet til fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker økes med 10 mill. kr, og det settes av mer midler til rekruttering av fosterhjem. Forliket innebærer også 2 mill. kr mer til økt støtte til ferietiltak for vanskeligstilte barn og 2 mill. kr til tilskudd til organisasjoner på barnevernsområdet, altså Forandringsfabrikken.

Kristelig Folkepartis alternative budsjett rommer så mye bra på familieområdet og ellers. Det er jo det som er vårt primære standpunkt, og som vi selvfølgelig i tiden framover kommer til å arbeide mer med. Jeg håper at regjeringen også tar med seg Kristelig Folkepartis alternative budsjett når de nå skal i gang med arbeidet med budsjettet for 2016, for der ligger det veldig mange gode prioriteringer på de områdene som jeg nå har nevnt.

Min hovedkonklusjon vil være at Kristelig Folkeparti er glad for at budsjettet for 2015 etter forliket har en bedre sosial profil, også på familieområdet.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [21:15:40]: Martin Kolberg var i salen her bekymret over at regjeringen beveget seg vekk fra likhetssamfunnet. Da kan jeg opplyse om at regjeringen er for et samfunn med mangfold. Det er et samfunn hvor individet er i fokus, ikke det statlige maktapparat.

Det bringer meg over til helsevesenet, for der vil regjeringen nettopp sette pasienten i sentrum, ikke systemet og et maktapparat. For å få til det er det behov for nytenkning, og man må sette inn ressurser til dem som trenger det mest. Man må ta noen nye grep, for etter hvert har det vokst fram et todelt helsevesen der de som har økonomiske ressurser og en arbeidsgiver som kan betale for en, har mulighet til å kjøpe seg ut av køer.

Under den rød-grønne regjeringen vokste køene innen rus og psykiatri, og det er nettopp denne pasientgruppen vi vil prioritere opp. Det er de som sitter nederst ved det helsepolitiske bordet. For å få det til er det nettopp det nye grepet, reformen for fritt behandlingsvalg, som innføres. Den skal redusere ventetider, øke valgfrihet og stimulere offentlige sykehus til å bli mer effektive. Den skal mobilisere ledig kapasitet hos ideelle, private og offentlige sykehus.

Arbeiderpartiet kaller reformen for fritt behandlingsvalg for en prestisjereform. Vi kaller det reformen som setter pasienten i sentrum. Arbeiderpartiet er så bundet av ideologi at de ikke klarer å se at nye reformer vil gagne pasientene. Fritt behandlingsvalg vil først og fremst styrke pasientens rettigheter. Det har Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre alltid gått foran med når det gjelder å rettighetsfeste pasienters behandling i sykehuset. Arbeiderpartiet har alltid krøpet etter.

Sykehusene har med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering og Høie som minister i 2014 og 2015 fått tidenes budsjettvekst. Tall fra Finansdepartementet viser at i de årene de rød-grønne satt, hadde helseforetakene ikke en slik vekst. Regjeringen sørger neste år for en høyere vekst i pasientbehandling sammenlignet med tidligere år. Arbeiderpartiet prøver å gi et annet inntrykk. Det er feil. Det legges til rette for en pasientvekst på om lag 2,15 pst.

Helseforetakene får også et økt handlingsrom til å inngå leieavtaler til utstyr og bygg. Foretakene kan nå lease nytt medisinsk-teknisk utstyr som bidrar til bedret pasientbehandling og ressursbruk. Det hevdes fra de rød-grønne at reduksjon i den særnorske formuesskatten kunne ha vært brukt på sykehus. Man må ha to tanker i hodet samtidig i et budsjett. Den ene tanken er å øke velferden, den andre samtidig å gi næringslivet bedre rammebetingelser. Penger må tjenes før de kan brukes. Slik kan man på sikt styrke sykehusøkonomien enda mer.

Stein Erik Lauvås (A) [21:18:57]: Regjeringen gikk i lang tid rundt og sa: Bare vent til oktober 2014, da får dere se hva vi står for. Da legger vi fram vårt første statsbudsjett med hele hånden på rattet. Så kom forslaget, og vi så hva de sto for. Det var et forslag til statsbudsjett som favoriserte den rikeste delen av Norges befolkning, og som av folk flest ble oppfattet som et svært usosialt budsjettforslag. Det lå inne en rekke kutt som stort sett rammet dem med lite fra før. Så ble det riktignok tatt noen grep av Kristelig Folkeparti og Venstre som har rettet opp i noen av de groveste utslagene i regjeringens forslag, men hovedgrepet ligger fast. Det har vi fått bekreftet. Det er store skattekutt til de aller rikeste her i landet, som dominerende enkeltsak. Dette budsjettforslaget trekker Norge i feil retning og tar ikke høyde for de store utfordringene som vi ser komme de nærmeste årene.

Arbeiderpartiet vil noe annet. Vi tar de store pengene og bruker på de store utfordringene. Kommuneøkonomien er en av disse utfordringene, og Arbeiderpartiet viser i sitt budsjettforslag en sterk og reell vilje til satsing på kommunene som velferdsprodusent og velferdsutvikler.

Arbeiderpartiet ser at skal vi få likeverdige og gode kommunale tjenester, må det følge penger med. Det vi nå opplever, er at kommune etter kommune etterlyser mer midler til omsorg og skole, for å nevne noe. Kommunestyrene Norge over får nå lagt på bordet kuttforslag og forslag om innføring av eller økning av eiendomsskatt. Dette gjør de ikke fordi de synes det er veldig gøy å innføre eiendomsskatt eller å kutte i tjenestetilbudet, men rett og slett fordi det er nødvendig for å holde kommunen økonomisk flytende, på samme tid som regjeringen altså bevilger milliarder av kroner i skattelette til Norges aller rikeste.

Så må kommunene ta en skattesmell på ca. 3 mrd. kr, for der har ikke regjeringen funnet midler til å hjelpe. Så statsråd Sanner bør straks slutte med å fortelle usannheter om Arbeiderpartiet. Han bør heller ha ryggrad til å stå opp for egen politikk, selv om den er aldri så dårlig.

Kommunene i Østfold ville f.eks. fått om lag 130 mill. kr mer om Arbeiderpartiets kommuneopplegg hadde fått flertall. Disse pengene hadde gått rett i velferdsproduksjonen ute i kommunene der folk faktisk bor. De hadde sluppet å ta skattesmellen med Arbeiderpartiets forslag. Det er det som er fakta, og det burde også statsråd Sanner være redelig nok til å akseptere.

Arbeiderpartiet vil at Norge skal gå i en annen retning enn den som regjeringen nå foreslår. Vi vil at Norge skal gå i en retning hvor fellesskapet prioriteres, og hvor felles løft for å sikre og bygge velferden er de sentrale verdiene.

Det er egentlig ganske trist å registrere at regjeringen med sitt stortingsflertall har prioriteringer som ikke løfter dette fellesskapet, men som går mer i retning av at hver og en får klare seg selv. Det er et dårlig veivalg, og det fører oss ikke framover. Ulikhetene blir bare større. Det må være vanskelig å forsvare for flertallet i denne sal.

Frank Bakke-Jensen (H) [21:22:13]: For noen år tilbake var det en nordnorsk ordfører fra Arbeiderpartiet som skulle åpne et broprosjekt, som de endelig hadde fått ferdigstilt, og han startet festtalen sin med å si: Dette prosjektet, bygdefolk, har hatt mange nedturer, men jaggu har det vært noen motbakker også. Den ordføreren tror jeg er taleskriver for Arbeiderpartiets stortingsgruppe i dag, for jeg må med hånda på hjertet si at det er langt mellom lyspunktene.

I debatten i dag diskuteres likhet og større ulikheter. Det er ganske merkelig at man ikke kan vektlegge satsing på skole og bedre kvalitet i helsetjenestene og si at det vil skape større likhet og mindre forskjeller. Det er en retorisk øvelse jeg ikke klarer å henge med på.

Vi diskuterer næringspolitikk og utvikling av næringslivet. Det er merkelig at man ikke ser at en storstilt satsing på samferdselsinvesteringer og veivedlikehold hjelper næringslivet, skaper næringsutvikling og øker verdiskapingen. Det er også en retorisk øvelse jeg ikke helt henger med på.

Skatteletter for å øke konkurransekraften til norske arbeidsplasser ligger i budsjettet, og her må jeg få lov til å stoppe opp, for her har det tatt helt av i Nord-Norge. Filosof og stortingsrepresentant Torgeir Knag Fylkesnes svingte seg til de store høyder tidligere i høst, da det ble kjent at selskapet Hurtigruten ASA skulle selges til engelske investorer. Da tordnet han i nettavisen Nord24:

«Når eierskapet flyttes ut av landet, til en investorgruppe i skatteparadiset City i London, er det stor grunn til bekymring langs kysten for at dette kan gjøre ryggraden for kystfolket til et spekulasjonsobjekt.»

Det kan jo være grunn til å være bekymret når man plutselig får nye eiere i et så sentralt selskap som Hurtigruten ASA. Hurtigruten er et stort lokomotiv for reiselivet i landsdelen og langs kysten. Den er et lokomotiv som har hjulpet små aktører til å lære seg å tenke på både marked og kvalitet og til å utvikle gode reiselivsprodukter. Gjennom vintersatsingen har den vært en viktig aktør for nordlysturismen og vinterturismen som har kommet nå.

Men det merkelige med inngangen til Torgeir Knag Fylkesnes, er at utenlandske eiere vil man ikke ha, og da må staten inn og kjøpe. Hvis vi er så bekymret for utenlandsk eierskap, bør vi sette oss ned og se på skattesystemet vi har i Norge. Hurtigruten ble verdsatt til 2,94 mrd. kr. Det er et selskap som ikke har tjent penger de siste ti årene, og det har tapt 1,4 mrd. kr. Likevel er det sånn at hvis norske interessenter skulle gått inn og kjøpt det selskapet, ville de hvert år ha fått en formuesskatteregning fra staten på 29,5 mill. kr. Da blir det litt merkelig at vi har røde politikere fra landsdelen som springer rundt og sier at man er kapitalfattig ditt og kapitalfattig datt. Vel, å gjøre noe med skattesystemet er den første måten å tilføre kapital på og sørge for et sunt, norsk eierskap i Norge.

Martin Henriksen (A) [21:25:35]: Det er fristende å si til representanten Frank Bakke-Jensen at regjeringas nordområdesatsing er litt som NM i tilløp uten hopp: Det er morsomt å se på, men for de fleste fullstendig resultatløst.

Jeg skal snakke om fagarbeidere. Om ti år kan Norge mangle 90 000 fagarbeidere. Det er kritisk. Derfor haster det også med et løft for yrkesfagene, et løft som gir bedre teori, mer praksis, nærmere kontakt mellom skole og arbeidsliv, rekruttering av yrkesfaglærere og flere læreplasser.

Jeg hørte innlegget til kunnskapsministeren tidligere. Han var svært offensiv i retorikken. Da tenkte jeg at de gangene jeg hører ham såpass offensiv i retorikken, er det fordi han egentlig er på defensiven. Jeg skulle ønske han brukte all den energien på yrkesfagene.

Kunnskapsministeren kalte budsjettet historisk. Jeg tror han har rett. Jeg tror det er første gang, i hvert fall på mange, mange år, at en kunnskapsminister og en regjering legger fram et budsjett med kutt til yrkesfag. Når man legger sammen alle reduksjoner og påplussinger, kommer man fram til at regjeringa til neste år vil bruke mindre penger på yrkesfag enn det man gjør i år. Likevel snakkes det om et yrkesfagløft. I det samme budsjett der den store satsinga er skattekutt og man bruker hundre ganger mer på skattekutt enn til skole, snakkes det om et løft. Det er bare i Høyre og Fremskrittspartiets retorikk at kutt blir til løft, at mindre blir til mer, at stillstand blir til framgang. I virkelighetens verden fins det nesten ikke spor av et yrkesfagløft i statsbudsjettet. I virkelighetens verden er ikke kutt det samme som satsing.

Heldigvis reddes kunnskapsministeren i land av opposisjonen gjennom en økning i lærlingtilskuddet. Men det er likevel ingen grunn til å heise flagget. Jeg vet at det er flere enn Arbeiderpartiet som etterlyser oppfølginga av stortingsmeldinga om yrkesfag. I regjeringas lærerløft omtales yrkesfag en eneste gang, og det er når det slås fast at frafallet på yrkesfag er et alvorlig problem.

Arbeiderpartiet vil satse på fagarbeideren og på yrkesfag. Vi vil øke støtta for å skaffe flere læreplasser, så elevene får fullført utdanninga. Vi vil gi skolene oppdatert utstyr på fagutdanninga. Vi mener yrkesfaglærerne også fortjener oppmerksomhet og vil gi dem kompetanseløft. Og ikke minst: Vi vil at elevene skal møte et anstendig og trygt arbeidsliv når de er ferdig utdannet. Vi kan gjøre det fordi vi prioriterer skole foran skattekutt, og vi gjør det fordi det regjeringa sjøl mener er et alvorlig problem, burde følges opp av offensiv satsing, ikke bare av offensiv retorikk.

Siri A. Meling (H) [21:28:43]: Regjeringen har lagt frem et budsjettforslag, og senere et budsjettforlik, som løser viktige utfordringer i dag, og som gjør Norge mer robust for fremtiden.

Flere har i løpet av denne debatten vært inne på den makroøkonomiske situasjonen og flere anslag som er preget av usikkerhet og endring, som bl.a. den fallende oljeprisen og mindre vekstimpulser fra petroleumssektoren inn i norsk økonomi. Nylig hadde OPEC sitt møte, og det at de ikke klarte å samle seg om noen regulatoriske tiltak, gjør jo at vi må forvente at oljeprisen kanskje vil være vedvarende lav over en periode. Dette gjør at vi trenger et budsjett som stimulerer til omstilling. Regjeringens forslag til statsbudsjett, med de endringer som ligger i budsjettforliket med Kristelig Folkeparti og Venstre, mener vi er godt tilpasset norsk økonomi og de utfordringene Norge står overfor i fremtiden. Avtalen om statsbudsjettet for 2015 viderefører og forsterker enigheten fra Nydalen, og alle de fire partiene har fått satt sitt preg på budsjettet.

Det er et budsjett som vil styrke norsk konkurransekraft og verdiskaping, et budsjett som vil forsterke det sosiale sikkerhetsnettet, bygge opp under arbeidslinjen samt forsterke klimaforliket. Det har blitt sagt fra talerstolen flere ganger i dag at dette er det beste miljøbudsjettet noensinne, og for første gang vil utslipp fra transportsektoren forventes å gå ned. Vi satser på viktige områder som kunnskap, helse, samferdsel og tiltak for å trygge arbeidsplasser.

Høyre er opptatt av å holde orden i norsk økonomi. Det er viktig for å sikre arbeidsplasser og sikre verdiskaping, selve grunnlaget for velferden vår. Den store forskjellen i samfunnet mellom mennesker går mellom dem som er i jobb, og dem som er utenfor arbeidsmarkedet. Derfor er det viktig å tilrettelegge for trygge arbeidsplasser og nye arbeidsplasser.

Skatt er en viktig del av rammebetingelsene. Høyre er opptatt av at vi skal ha et fornuftig og konkurransedyktig skattenivå, som stimulerer til arbeid, sparing og investering. Vi er også opptatt av at norske bedriftseiere og investorer skal ha like betingelser som utenlandske, når de investerer i norske arbeidsplasser. Derfor har bl.a. regjeringens reduksjoner i formuesskatt vært viktige. Vi ser ingen grunn til at utenlandske investorer, som f.eks. britiske aktører, kinesiske aktører eller andre, skal ha bedre betingelser enn norske eiere. Derfor er jeg glad for at vi også i dette budsjettet har funnet rom for å gjøre lettelser i formuesskatten, både ved å heve bunnfradraget og ved å redusere satsen.

Odd Omland (A) [21:31:57]: I dag behandler vi et budsjett som tar Norge i feil retning. Hovedprioriteringene i regjeringens forslag ligger fast, med store skattekutt til de aller rikeste og derav økte forskjeller. Fra regjeringen hører vi at dette handler om vekst og ikke skattekutt til de aller rikeste. Dette er noe de aller fleste økonomiprofessorer sier det ikke er grunnlag for å hevde, og i Arbeiderpartiet mener vi at vi burde avvente Scheel-utvalgets innstilling, som kunne gi svar på hva som virkelig er vekstfremmende skatteomlegging.

I Arbeiderpartiets budsjett legger vi til rette for vekst og nye arbeidsplasser i hele landet gjennom en aktiv næringspolitikk. Vi ser at regjeringen forlater den aktive næringspolitikken ved å innføre næringsnøytrale og geografinøytrale ordninger. Et distriktsfiendtlig kutt er at regjeringen i år kutter i de regionale utviklingsmidlene, noe som vil ramme lokal verdiskaping og arbeidsplasser rundt om i landet.

Jeg mener at det ikke bare er den omtalte plastposeavgiften som ikke er konsekvensutredet i dette budsjettet, og jeg vil i denne sammenheng nevne økning i grensen for avgiftsfri netthandel. Både NHO og flere andre aktører kritiserte dette sterkt i høringen, som en næringsfiendtlig politikk som satte flere tusen arbeidsplasser i fare. Et annet eksempel er regjeringens forslag om ikke å delta i Copernicus-programmet. Også her merket vi under høringen flere uttrykke sterk bekymring for at Norge trekker seg ut, da viktige forskningsmiljøer blir berørt og det svekker norsk industris muligheter til å få kontrakter. I denne sammenheng vil jeg gi ros til Kristelig Folkeparti og Venstre for at de fikk på plass dette i budsjettforliket.

Jeg vil til slutt, siden jeg kommer derfra, nevne en sak som gjelder Sørlandet, og som jeg er stolt over at Arbeiderpartiet tar inn i sitt budsjett. I 2011 nedsatte regjeringen Stoltenberg Sørlandsutvalget. Hovedprioriteringen i utvalgets innstilling var Mechatronics Innovation Lab, et senter for utvikling, testing, prioritering og markedsføring av nye innovative teknologiske løsninger, som er en mangelvare her i landet. Det er derfor skuffende at regjeringen, heller ikke gjennom budsjettforliket, fant å innpasse en oppstartsbevilgning her. Jeg håper at vi kan få på plass dette og komme tilbake til det i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Stine Renate Håheim (A) [21:35:18]: Arbeiderpartiet vil at Norge skal være et land med små forskjeller og store muligheter. Derfor sier vi nei til regjeringens usosiale skattekutt. For oss er det viktigere med velferd til folk flest enn skattekutt til dem som har mest. Vår ambisjon er å bygge landet. Vi foreslår et kraftig løft for fagutdanningen og styrker innsatsen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

I motsetning til regjeringen, som kutter over hele fjøla på distriktspolitiske virkemidler, har vi en ambisjon om å bidra til vekst i hele landet. Der regjeringen åpenbart tror at syke mennesker på mirakuløst vis blir friskere hvis de blir fattige, så har vi bedre løsninger. Vi legger fram en bred satsing på folkehelse og en kraftig satsing på sykehus. I motsetning til regjeringen vet vi at mye av velferden vår skapes i kommunene. Nå leser vi hver eneste dag om kommuner som kutter i velferd. To tredjedeler av landets ordførere og rådmenn sier at det økonomiske handlingsrommet i 2015 blir dårligere neste år enn i år.

Dessverre er regjeringen mer opptatt av å snakke opp sin egen politikk enn å lytte til dem som beskriver virkeligheten i Kommune-Norge. Det burde i det minste blinke en varsellampe også hos høyrepartiene når Høyres egne folkevalgte er så frustrert over kommuneopplegget at de ikke ønsker å stille til gjenvalg.

Nå ser vi for alvor at skattekutt betyr velferdskutt. Men regjeringen har overlatt ansvaret for smertefulle kutt i velferden til landets kommunestyremedlemmer. Og det er eldre elever og barnehagebarn som sitter igjen med regningen når regjeringen prioriterer skattefest til dem som har mest.

I replikkordskiftet tidligere i dag sa statsråd Sanner at vi bare må leve med at kommunepolitikerne ikke er fornøyde. Det er defensivt. Vi har et valg. Arbeiderpartiet vil derfor styrke kommuneøkonomien med 3,4 mrd. kr neste år. I tillegg vil vi kompensere for skattesvikten, som nå nærmer seg 3 mrd. kr. Vi vil ikke sitte stille og se på at folkevalgte landet rundt må gjøre smertefulle kutt som går ut over befolkningen.

Debatten i dag har så langt vist at regjeringspartiene i hvert fall prøver å være veldig godt fornøyd med seg selv. Enhver kritikk fra opposisjonen utløser automatisk en tirade om hvor historisk bra dette budsjettet er. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg i dag har hørt ordet «historisk». Regjeringspartiene er rause med honnørordene. Vi har til og med hørt at dette er det mest sosiale budsjettet noen gang. Det blir tydeligere og tydeligere for meg at regjeringen lever opp til ordtaket «stor i ord, liten på jord».

Hårek Elvenes (H) [21:38:34]: De europeiske landene har fjernet formuesskatten på løpende bånd uten å sette sitt eget skattesystem i spill. Jeg tror jeg må få lov til å sitere fra Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett:

«Arbeiderpartiet mener regjeringen med sitt forslag setter legitimiteten til skattesystemet i spill.»

Nei, regjeringen setter ikke legitimiteten til skattesystemet i spill, men Arbeiderpartiet viser lite innsyn i og respekt for selve samfunnskontrakten. Og spesielt enkelt blir det når vi vet at vi lever i et samfunn med stor grad av tillit mellom menneskene. Arbeiderpartiet undervurderer framtidens behov nettopp fordi det har med framtiden å gjøre. Hensynet til framtidig sysselsetting og velferd blir underordnet behovet for status quo og partiets manglende vilje til å gå inn og se hvilken politikk som virker, og hvilken politikk som ikke virker.

Når oljealderen er over, er det greit å ha penger på bok. Men det er ikke nok. Hvilke næringer som er lønnsomme når den tid kommer, er det umulig å ha en formening om. Men én ting er sikkert: Kunnskap må vi ha, og uten kunnskap kommer vi ikke langt. Det er derfor denne regjeringen satser så tungt på etterutdanning av lærere, på forskning, på skolen.

Vi trenger også å satse på helse. Unødvendig lange sykemeldinger er samfunnsøkonomisk dyrt. Derfor øker vi bevilgningen til sykehussektoren med 2 mrd. kr, og vi innfører fritt behandlingsvalg. Vi trenger så avgjort en infrastruktur som fungerer, skal vår økonomi fortsatt forbli en god økonomi. Derfor investerer vi så tungt i jernbane, kollektivtrafikk og vei.

Når representanten Snorre Serigstad Valen sa fra denne talerstolen i dag at regjeringen ikke satser på jernbane og ikke satser på kollektivtrafikk, er det dagens politiske skrøne. Regjeringen satser meget tungt på samferdsel. Over 2 mrd. kr i økning i forhold den rød-grønne regjeringen er en stor satsing. Og når regjeringen går inn for at staten skal ta 50 pst. av utgiftene til kollektivtransporten i byene, er det langt mer enn det Snorre Serigstad Valen, SV og de rød-grønne klarte å få til da de var i regjering.

Helt til slutt: Det er slutt på de tider da samferdselsprosjektene var salderingspost i budsjettbehandlingen i de sene nattetimer. Nå er infrastrukturfondet kommet opp i 70 mrd. kr, det er en betydelig årlig avkastning av det som skal pløyes inn i samferdselsinvesteringer for å ha en forutsigbar portefølje til utvikling av prosjekter for Statens vegvesen, Jernbaneverket osv.

Marianne Aasen (A) [21:41:55]: Hva er å satse på kunnskap? Er det å øke forskningsbevilgningene? Er det å ansette flere lærere? Er det å satse målrettet på yrkesfag og hindre frafall, tidlig innsats i barnehage og på småskoletrinnet, eller er det å satse mer på basiskompetanse i arbeidslivet, voksenopplæring, folkehøysko1er, doktorgrader? Svaret er selvfølgelig at vi må gjøre alt dette og mye mer. For Utdannings-Norge er så mye, Kunnskaps-Norge er så mangfoldig.

Statsråd Røe Isaksen virket nærmest fornærmet i replikkordskiftet over at noen våget å kritisere hans budsjettforslag, at noen turte å etterlyse Høyres yrkesfagløft, og at noen påpekte ensidig satsing på etter- og videreutdanning og dermed liten satsing på skolen for øvrig. Det må han nesten venne seg til dersom regjeringen fortsatt skal legge fram slike budsjetter.

Etter- og videreutdanning øker kraftig og har et enstemmig storting i ryggen. Men når ministeren så til de grader velger å satse alt på ett kort, må han regne med kritikk. For alt det andre som må til, blir da nedprioritert: tidlig innsats, lærertetthet, yrkesfag, tiltak mot frafall, osv.

En bred tilnærming til kompetanse og utdanning er grunnleggende om vi skal nå våre ambisiøse mål. Eller for å sitere hva en av våre dyktige forskere, Jørn Rattsø sa sist fredag i anledning Kunnskapsdepartementets 200-årsjubileum, da han skulle forklare Skole-Norges suksess:

«Det er bredden og mengden som bærer samfunnsutviklingen, ikke en smal elite.»

Så noen ord om noe som får litt liten oppmerksomhet, enda det er regjeringens hovedsatsing. Jeg vil snakke om dem som utdanner læreren. Universitets- og høyskolesektoren har hovedansvaret for denne oppgaven. Det satses på internasjonal forskning i dette budsjettet, på næringslivsforskning og på eliteforskning. Men de som er satt til å utdanne/etterutdanne og videreutdanne læreren, får ikke noe særlig mer.

Lærerutdanningene har vært igjennom to store reformer de siste årene. Ny 5-årig masterutdanning skal innføres i 2017. Tusenvis av lærere går på etter- og videreutdanning, og nye fagkrav for å kunne undervise vil øke behovet ytterligere. Forskningen skal styrkes, også på 1ærerutdanningen, flere skal forske og publisere mer, og NB: De skal undervise mindre. Alle disse institusjonene får i liten grad økt grunnbevilgningen sin i dette budsjettet, så de kan ansette flere folk. Noen vil faktisk gå i minus. Dessuten pågår det en strukturreform som vil medføre betydelig omstilling for mange institusjoner landet rundt.

I Arbeiderpartiets alternative budsjett finnes en øremerking av 90 mill. kr til å styrke utdanningskvaliteten, ikke minst i lærerutdanningen og profesjonsfagene. I budsjettet som blir vedtatt her i dag, finnes det ingen slik satsing.

Sylvi Graham (H) [21:45:02]: UNDPs Human Development Report for 2013 identifiserte over 40 utviklingsland som har gjort det bedre enn forventet de siste tiårene. Det er naivt å tro at disse landene har kommet seg ut av fattigdom uten en strategi for industrialisering og handel. Kun gjennom arbeid og utdanning kan mennesker løfte seg selv varig ut av fattigdom. Jeg er glad for at regjeringen har sett dette og foreslår en betydelig økning på 290 mill. kr til næringsutvikling, innrettet bl.a. til Norfund.

Men i vår raskt omskiftelige verden opplever land dessverre også store tilbakeslag. Vi ser i dag fire humanitære kriser på nivå 3, det høyeste nivået definert av FN. I Syria, Irak, Den sentralafrikanske republikk og Sør-Sudan er det langvarige kriser hvor hjelpearbeidet har betydelig underfinansiering. Akutte kriser som ebola-epidemien har rammet Vest-Afrika brutalt. Med dette budsjettet viser regjeringen at den tar disse krisene på alvor.

Som en av de største humanitære giverne til Syria og nabolandene bidrar Norge med over 1 mrd. kr i år, i tillegg til bidraget til den internasjonale koalisjonen mot ISIL i Irak. Med den foreslåtte økningen på 424 mill. kr til humanitær innsats, nesten en halv milliard, legger regjeringen opp til en mer effektiv håndtering av eksisterende og fremtidige kriser.

Bistandsbudsjettet er historisk høyt – det var det før forliket, og det ble ytterligere styrket etter forliket. Det utgjør nå 1 pst. av BNI. Ved at vi konsentrerer bistanden med hensyn til både geografi, tema og innføringen av tolv fokusland, er målet å oppnå større resultater for dem vi har ment å hjelpe.

Dersom verdenssamfunnet skal nå målet om å avskaffe ekstrem fattigdom, trenger man regjeringer som tar ansvar. Solberg-regjeringen har sett dette. 58 millioner av verdens barn står uten skoletilbud, og mangel på utdanning er en kilde til fattigdom og svak helse. Mens utdanningens andel av bistandsbudsjettet ble nesten halvert under de rød-grønne, er midlene til utdanning økt med over en halv milliard til 2,35 mrd. kr i dette budsjettet. Spesielt legges vekt på utdanning for jenter, barn rammet av krig og konflikt samt yrkesrettet utdanning.

Det har hersket tvil om hvorvidt global helse skulle bli prioritert når satsingen på utdanning nå er så stor. Jeg er derfor glad for at regjeringen i budsjettet øker innsatsen for global helse med 150 mill. kr til 2,9 mrd. kr, i tråd med Stortingets vilje.

Jeg startet med å rette søkelyset mot næringslivet som motor for vekst og sysselsetting. Sammen med fravær av krig og konflikt, tilgang til utdanning og helsevesen, danner dette grunnlaget for en bærekraftig og samstemt utviklingspolitikk. Dette budsjettet har erkjent det.

Liv Signe Navarsete (Sp) [21:48:21]: Det siste året har me sett ei rekkje humanitære kriser utspele seg samstundes: i Irak, Syria, Vest-Afrika, Gaza og Ukraina – alle døme på område der den sivile delen av folket lir under sjukdom, naud og valdshandlingar. Alle desse krisene har skapt eit historisk behov for bistand og akutt hjelp til fleire menneske som ikkje har nok mat, medisinar eller helsehjelp. Når trongen er større enn på lang tid, må me gi støtte der ein treng det mest. Senterpartiet har i sitt alternative budsjett føreslått å auke bistandsbudsjettet med om lag 1,2 mrd. kr utover regjeringa sitt opphavelege forslag, og me føreslår å auke støtta til naudhjelp og humanitær bistand med 500 mill. kr.

Enkelte har i dag kritisert Senterpartiet sitt forslag om å kutte i EØS-midlane. Senterpartiet meiner at Noregs betalingar til EØS-midlar ikkje står i høve i utviklinga i løyvingane til norsk bistand. For perioden 2009–2014 fekk Polen over 50 gonger så mykje i EØS-midlar som t.d. Sierra Leone tok i mot i norske bistandsmidlar mellom 2009 og 2013. I Sierra Leone lever store delar av innbyggjarane i absolutt fattigdom. Det same er ikkje tilfellet i Polen. Polen fekk meir i EØS-midlar for perioden 2009–2014 enn det 80 mottakarland til saman fekk i norsk bistand frå 2009 til og med 2013.

EØS-midlane er nytta til mange ulike, til dels kuriøse føremål. Maritimt museum i Gdansk, oppussing av kyrkjeklokke i Budapest og underjordisk søppelhentingssystem i Sevilla er fint, men Noreg kan motverke fattigdom meir effektivt på andre måtar enn gjennom å gi løyvingar til slike prosjekt. Blant anna viste europameldinga at Noregs utbetaling av EØS-midlar går til støtte til kulturarv og miljøprosjekt, og ein set spørsmålsteikn ved om – og eventuelt i kor stor grad – det tener føremålet om utjamning i levekår.

Riksrevisjonen skriv i sin rapport frå 2013 at det er usikkert i kor stor grad det kan dokumenterast at dei norske EØS-midlane bidreg til økonomisk og sosial utjamning. Det same spørsmålet stiller Senterpartiet. Me ser fram til å få innsyn i fordeling av midlane – så langt har det vore uråd å få til.

Leiaren i kommunalkomiteen, Helge André Njåstad, meinte i sitt innlegg at mine spådommar om kommuneøkonomien med ei blå-blå regjering er gjorde til skamme – mon det! På NRK Sogn og Fjordane sine nettsider kan ein lese om ordføraren frå Høgre i Askvoll som vil innføre eigedomsskatt for å få budsjettet i hop. Ho viser til stam kommuneøkonomi. Meir enn halvparten av kommunane i Sogn og Fjordane vurderer å auke eigedomsskatten – ikkje fordi dei vil, men fordi dei har fått for tronge rammer frå regjeringa og svikt i skatteinngangen i tillegg. Så er fylkeskommunen kutta til meir enn beinet, saman med Nordland. Nei, det skal vere visst at kommunane ikkje får pengar til absolutt alt med denne regjeringa og deira støtteparti, som Njåstad sa, dei får nett det me forventa: krav til kutt og nedskjering for å gi plass til skattelette til dei som har mest. Og dei distrikta der leiaren i kommunalkomiteen burde kjenne forholda godt, får verkeleg svi, i god tradisjon frå Høgre og Framstegspartiet og med Kristeleg Folkeparti og Venstre som bremseklossar som protesterer for all verda, men er med på ferda.

Tove Karoline Knutsen (A) [21:51:42]: Det budsjettet vi debatterer i dag, er det som regjeringspartiene i fjor sa skulle gi retning for den samfunnsutviklinga regjeringa ønsker. Det lover ikke godt. Riktignok har de to samarbeidspartiene fra sentrum klart å bevege det hele i litt mer positiv retning enn det som først forelå, men det endrer ikke det store bildet. Dette er et budsjett for økte forskjeller mellom folk og mellom regioner – eller som den legendariske jazzsangeren Billie Holiday uttrykte det i en av sine mest kjente sanger:

«Them that’s got shall get. Them that’s not shall lose».

Billies bitre erfaringer er det heldigvis få av oss som har opplevd. Men den såkalte Matteus-effekten – som den kjente jazzballaden refererer til – dreier seg om at de som er rike, de som har, skal få mer, mens de som har mindre å klare seg med, må regne med å bli enda dårligere stilt.

Det er dette samfunnet vi nå begynner å se konturene av – et samfunn som folk her i landet ikke ønsker. Det er faktisk bare 13 pst. av befolkninga som mener at dette er et budsjett som tar Norge i riktig retning. Og for min landsdel er regjeringas opplegg dårlig nytt. Det ene er kommuneopplegget, som helt klart flytter ressurser fra regioner med utfordrende geografi og spredt befolkning til mer folkerike strøk. Det betyr f.eks. at det sluses nesten 370 mill. kr fra de nordnorske fylkene og til de tettest befolkede regionene i sør. Vi har også sett at regjeringas innretning på kuttene i formuesskatt vil gi mer til dem som har mest fra før. De virkelig store formuene i Norge er konsentrert på enkelte utvalgte postadresser i hovedstadsregionen – og det er her skattelettelsene kommer, ikke i Nord-Norge.

Arbeiderpartiet har lovt en vekst for sykehusene på 12 mrd. kr i løpet av denne fireårsperioden. Vi mener det må til for å kunne gi bedre pasientbehandling, satsing på IKT, moderne medisinsk utstyr og tidsriktige sykehusbygg over hele landet. Og vi har lagt inn 3 mrd. kr i økning til sykehusene i vårt alternative budsjett for 2015. Høyre gikk til valg på å løfte sykehusene med minst like mye, men i årets budsjett går man motsatt vei: Man svekker sektoren med en langt lavere vekst enn det man har lovt, og overfører ressurser fra offentlige sykehus til private kommersielle aktører gjennom såkalt fritt behandlingsvalg. Det er elendig politikk, ikke minst for de delene av landet hvor gode offentlige sykehus er helt avgjørende for å kunne gi likeverdige helsetjenester.

Regjeringas budsjett er ei rein oppskrift for å kunne ta ut den før nevnte, men akk, så urettferdige Matteus-effekten. Med dette budsjettet får dessverre Billie Holiday rett:

«Them that’s got shall get. Them that’s not shall lose.»

Norunn Tveiten Benestad (H) [21:54:52]: Hvor mange stortingsrepresentanter i denne sal vet hvor mange bøker fire egg kan holde uten å knuse? Jeg visste det ikke, men det vet barn i barnehagen i Farsund. 60 bøker, sier de, for de har forsket sammen med Forskerfabrikken.

For noen dager siden kunne vi lese i Fædrelandsvennen at Alcoa Foundation vil bidra til Kunnskapsløftet i skole og barnehage. De ga 3,3 mill. kr til Forskerfabrikken. Pengene skal brukes til to prosjekter, ett i Mosjøen og ett i Farsund, der femårige barnehagebarn får smake forskeroppgaver og eksperimentering med god veiledning. Det skal også brukes midler til kurs og etterutdanning av personalet. Jeg er enig med kommunalsjef Tore Haus i Farsund kommune i at det er flott når næringslivet vil bidra til Kunnskapsløftet i skole og barnehage.

Å bygge kunnskapssamfunnet er som kjent en av denne regjeringas aller viktigste satsingsområder. Det gjelder fra barnehage til universitet og høyskole. Det er særlig grunn til å legge merke til den satsingen regjeringa nå legger opp til på realfagssida, med bl.a. 20 mill. kr til realfagskommuner.

Vi vet at det å styrke realfagskompetansen er viktig for at flere elever skal få en god overgang fra grunnskole til videregående skole og for gjennomføring av videregående skole, ja faktisk også for gjennomføring av høyere utdanning. Mange elever og studenter strever med disse fagene, og derfor har regjeringa også varslet at det i 2015 vil bli lansert en ny realfagsstrategi, som skal bidra til å heve det generelle kompetansenivået i realfag.

Vi ser også at vi trenger flere lærere med fordypning i realfag. Det tar denne regjeringa fatt i, med – ja nettopp – en historisk satsing på etter- og videreutdanning. Totalt er det foreslått å bevilge 1 035,6 mill. kr til videreutdanning for lærere. I 2013 brukte den forrige regjeringa 340 mill. kr. Denne regjeringa har altså økt bevilgningen med hele 695 mill. kr bare det siste året.

Jeg er glad for at de fire samarbeidspartiene står sammen om å prioritere skole, utdanning og forskning og viser klar vilje til å prioritere tiltak som fremmer kunnskap og kompetanseutvikling. Slik ruster vi Norge for framtida – til nytte for den enkelte og til nytte for samfunnet.

Fredric Holen Bjørdal (A) [21:57:32]: Då eg her om dagen gjekk heim frå Kiwi, la eg merke til slagordet som stod å lese på den eine sida av handleposen min: «Ei krone her, og ei krone der!» – underforstått at mange kronestykke til slutt skal bli til ein stor sum. Utan å vite det har kommunikasjonsfolket hos Kiwi inspirert regjeringa til ei storsatsing, nemleg det store spleiselaget – ein verkeleg folkedugnad for å gjere dei rike enda litt rikare. Går det som regjeringa ser føre seg, skal våre jamlege bidrag på kr 1,50 per pose kvar gong vi handlar, gjere at summen blir 1 250 000 000 kr, eller 1,25 mrd. kr, ved slutten av året. Ei krone her og ei krone der har då blitt til noko som monnar, slik som med resten av statsbudsjettet: Kvar for seg betyr kanskje ikkje dei små kutta i satsane i folketrygda all verda, men til saman blir det nesten 140 mill. kr. Eg kan også nemne kutt i bilstøtta for funksjonshemma, som til no har fått dette behovsprøvd, for å kome ut av eit sosialt isolert tilvere. I den store samanhengen er kanskje ikkje 50 mill. kr heller all verda, men det er viktige stønader for dei som ikkje lever i overflod – for dei er formuesskatt ei heilt utopisk problemstilling.

Men ved hjelp av spleising får vi med dette statsbudsjettet anledning til å gje ei stor gåve som vi sender til dei i samfunnet vårt som sit best i det. Poseavgifta vil rundt rekna dekkje ein tredel av formuesskattekuttet i budsjettforliket, det er det same som den delen av kuttet som går til dei 0,1 pst. rikaste. Det inkluderer dei som rett og slett ikkje får utgiftene til å strekkje til. 1,25 mrd. kr delt på fem millionar innbyggjarar er 250 kr. Det er det dette budsjettforliket legg opp til at kvar enkelt av oss – gamal som ung – skal bidra med gjennom avgifta på handleposar. Fordelt over eitt år snakkar vi kanskje ikkje om dei store summane – det er endåtil mindre enn skatteletta folk flest får med Framstegspartiet i regjering – men det er noko vi skal betale kvar gong vi er i butikken, fordi det var så viktig for regjeringspartia å bruke dei store pengane på dei store formuane.

Ord som «spleiselag» og «dugnad» har god klang i den norske folkesjela. Det handlar om å stille opp, ta i eit tak når det trengst. Det er t.d. slik mange vil seie at vi bygde landet etter krigen. Dugnad er noko vi gjer for å gjere samfunnet betre for kvarandre, for å halde liv i skulekorpset eller for å gjere leikeplassen litt koselegare for ungane – for ikkje å snakke om verdas største dugnad: den årlege tv-aksjonen. Med nye idear og betre løysingar har spleiselaget og dugnaden derimot vorte noko som det breie lag av folket skal gå saman om for å hjelpe dei få privilegerte. Det står att å sjå med kva slags entusiasme det norske folket vil skride til verket.

Mudassar Kapur (H) [22:00:43]: Vi får håpe at den entusiasmen folket hadde idet de kastet den forrige regjeringen ut av kontorene, vil vare i hvert fall i et par perioder framover.

Regjeringen har fremmet et budsjett som løser viktige oppgaver i dag, og ruster Norge for årene framover. Venstre og Kristelig Folkeparti har påvirket budsjettet på viktige områder, samtidig ligger Høyre og Fremskrittspartiets hovedgrep fast.

Samtidig har jeg fulgt opposisjonen og særlig Arbeiderpartiet med stor undring i høstens debatter og i dagens debatt, særlig gjelder dette Arbeiderpartiets kjærlighetserklæring til de store byene. Det er ikke måte på hva som nå skal gjøres av storbysatsing. Men hva gjorde egentlig Arbeiderpartiet for de store byene da de selv satt i regjering? Sannheten er at Arbeiderpartiet etterlot seg et stort udekket behov for bl.a. midler til kollektivtransport i storbyområdene. Sannheten er at Arbeiderpartiet etterlot seg et etterslep i boligbyggingen. Arbeiderpartiet gjorde lite i posisjon, men kommer med store løfter i opposisjon. Luftige løfter er nøyaktig hva de store byene ikke trenger.

La meg bruke kollektivsatsing som eksempel. Denne regjering legger opp til en stor satsing på kollektivtransport og jernbane. En grønn byutvikling kommer som følge av konkret politikk som følges opp over flere år. Når Arbeiderpartiet nå plutselig lover penger til en rekke prosjekter uten at de sier noe om når de vil gjennomføre dem, framstår det som gode ønsker. Da hjelper det lite å legge 1 mrd. kr på bordet. Da de regjerte, stemte Arbeiderpartiet ned et forslag om at regjeringen skulle delta med 50 pst. finansiering av store kollektivløft i byene. Nå forventer de at vi skal tro dem på at de ønsker å bidra med 70 pst., når de i sin tid stemte ned 50 pst. Vi satser på å vise i praksis hva vi ønsker, også når vi er i posisjon. Derfor har vi nå gått inn for en statlig finansiering av nettopp 50 pst. til kollektivsatsing i storbyene.

Det er ingen tvil om at i de store byene vil man også kunne finne større sosiale forskjeller. Noen sosiale forskjeller kan utjevnes gjennom både skole og arbeid, men noen sosiale utfordringer må det jobbes med på flere plan samtidig. Derfor mener jeg at noen av de beste tiltakene denne regjeringen og samarbeidspartiene gjør, er nettopp for dem som ikke har den sterkeste stemmen, nemlig barna. Vi vet at i en storby kan en slik stemme fort bli helt borte. Derfor er jeg glad for at vi styrker tiltak mot barnefattigdom, styrker det kommunale barnevernet og styrker det forebyggende arbeidet blant unge. Nå ser jeg fram til å sette i gang arbeidet med å iverksette planene, og det denne regjeringen lover, vil den også holde.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Ingrid Heggø (A) [22:04:02]: Tidlegare stortingsrepresentant og no byråd Warloe frå Høgre sa i klare ordelag at regjeringa såg på utkantane som heft og plunder, og at satsinga måtte koma i sentrale strøk, der folk budde. Dette vart attendevist av Mjømen, som er leiar av Høgre i Sogn og Fjordane, med at Warloe hadde like stort truverde som «noko katten hadde drege inn» – han om det.

Kva er så fasiten for fylket mitt, med Høgre og Framstegspartiet i regjering? Sogn og Fjordane skal i løpet av ein femårsperiode kutta om lag 250 mill. kr dersom Høgre og Framstegspartiet hadde fått viljen sin i fylkeskommunen. For å setja dette kuttet i perspektiv: Kuttar vi i vegvedlikehaldsinvesteringane, halverer talet på distriktstannlegar, gjer kraftige kutt i kulturbudsjettet og legg ned fire vidaregåande skular – ja, då nærmar vi oss en tredjedel av desse kutta.

Høgre sin stortingsrepresentant Lødemel har ved fleire høve kalla det urettferdig at vi har fått så mykje før – med andre ord: Det er rettferdig at vi skal ha så store kutt no. Dersom det er slik at Framstegspartiet og Høgre i fylket jobbar for å betra vilkåra for innbyggjarane, vart i alle fall dette fullstendig mislykka. Det kom ytterlegare 18 mill. kr i kutt.

Heldigvis har vi ei mindretalsregjering, og vi er samde med KrFUs representant, som sa at Kristeleg Folkeparti og Venstre gjorde eit dårleg budsjett betre. Mange av dei smålege kutta vart reverserte, men likevel er den store budsjettvinnaren milliardærane, og dei er det relativt få av i Sogn og Fjordane.

Kva med regjeringa sine verkemiddel for å skapa nye og ta vare på eksisterande arbeidsplassar, er vi budsjettvinnarar her? – Nei, det er ytterlegare reduksjon i regionale utviklingsmidlar, Arbeidarpartiet har lagt inn 300 mill. kr i auke her. Innovasjon Noreg skal nedbemanna og sentraliserast. Arbeiderpartiet har lagt inn vekstpakke, skogsatsing, midlar til landbruksnæringa, kvitfiskpakke, bestandsforsking, maritimt verdiskapingsprogram – og det er eit klimasatsingsbudsjett der vi firedoblar regjeringa si auka satsing på miljøteknologi. Kommunane i Sogn og Fjordane hadde fått nesten 45 mill. kr meir med Arbeidarpartiet sitt alternative budsjett.

Høgre sine representantar på talarstolen i dag har snakka om infrastrukturtiltak som det viktigaste for å få vekst i næringslivet. Fylket mitt har, rett nok, fått 20 meter ny tunnel, men korleis skal eit fylke som skal kutta nærmare 270 mill. kr, ha råd til å ta opp nye lån for å få nyttiggjera seg rentekompensasjonsordninga til veg? Ein må berre undrast. Ser regjeringa konsekvensane av det dei gjer, eller er det ein villa politikk? Kanskje Warloe berre sa det Høgre eigentleg meinte, og som no vert gjennomført i praksis.

Tina Bru (H) [22:07:22]: Arbeiderpartiet har i dag kritisert regjeringens klima- og miljøpolitikk fra denne talerstol. Men faktum er at budsjettet fra regjeringen og budsjettforliket gjør at vi nå vedtar tidenes grønneste budsjett i Stortinget – i motsetning til hva Arbeiderpartiet fikk til på sine åtte år.

Med dette budsjettet starter vi omstillingen til lavutslippssamfunnet. Dette er helt nødvendig, både for å nå våre felles klimamål og for å trygge norske arbeidsplasser for fremtiden.

Representanten Terje Aasland kritiserte tidligere i dag regjeringens klimasatsing og mente at næringslivet ville hatt bedre incentiv til å være med på det grønne skiftet med Arbeiderpartiets alternative budsjett. Men taktskiftet i klimapolitikken er i gang. Politisk er noe av det viktigste vi kan gjøre, å bidra til at det lønner seg å velge grønt. Industri og næringsliv skal ha gode incentiver til å være med på det grønne skiftet. Derfor gir vi skattelette til vindkraft og småkraft, vi ruster Enova og Innovasjon Norge til å kunne fremme mer klima- og miljøteknologi, vi fortsetter og utvider avgiftsfordeler for lav- og nullutslippskjøretøy, vi skaper bedre rammevilkår for biogass til transport, og vi har en rekordstor satsing på kollektivtrafikk og jernbane – for å nevne noe. Den samlede klimaprofilen i budsjettet er på 4,2 mrd. kr – det er en rekordsatsing.

Kritikken fra representanten Aasland blir lite troverdig, all den tid Arbeiderpartiet aldri utnyttet muligheten til å starte det grønne skiftet da de selv satt i regjering. For eksempel: Da vi foreslo at staten skulle dekke 50 pst. av store kollektivprosjekt i byene, stemte den rød-grønne regjeringen det ned. Nå leverer vi. Da Kristelig Folkeparti ville gjøre det mer attraktivt å kjøpe miljøvennlig bil i 2009, mente den rød-grønne regjeringen at det allerede er en betydelig miljøpremiering i det norske avgiftssystemet. Nå foreslår de avgiftslette for hybridbil – ting har tydeligvis endret seg i opposisjon – mens vi leverer både på dette og elbil-politikken i vårt budsjett. Da vi ville styrke klimateknologifondet utover klimaforliket, stemte de rød-grønne det ned. Nå leverer vi. Da de borgerlige partiene fremmet et forslag om et grønt skatteskifte i forrige periode, stemte de rød-grønne det ned og kalte det noe underlig. Nå er vi i gang med å levere.

Jeg synes det er noe underlig at Arbeiderpartiet er så mye mer klima- og miljøvennlig i opposisjon enn de er i posisjon. Det er flott og fint å sette ned et klimapanel og å tenke høyt og nytt i opposisjon. Men å kritisere regjeringen for å få til ting Arbeiderpartiet åpenbart er enig i nå, men aldri lyktes med selv, blir noe hult. Man må dømmes for hva man leverer av resultat, ikke hva man leverer når man ikke har makt til å gjennomføre.

Det er ingen tvil om at det som gir størst incentiv for næringslivet til å være med på det grønne skiftet, er grønn politikk som gjennomføres i virkeligheten – ikke grønne ord i et alternativt statsbudsjett fra et parti som aldri leverte da de hadde muligheten.

Torill Eidsheim (H) [22:10:33]: Vi kan no med stoltheit leggje fram eit budsjett med solid satsing på konkurransefremjande tiltak, tiltak som er heilt vesentlege for å sikre stadig vekst i Noreg. Nye næringar må ta over, og vi har ansvaret for å leggje til rette for at dette skal bli trygge arbeidsplassar.

Regionen som eg kjem frå, Nordhordland, er eit kroneksempel på resultatet av oljeeventyret, der gjennomsnittsinntekta dei siste åra har vore høg, og der gjennomsnittsutdanningsnivået har vore lågt. Det vi kan sjå no, er at olja, som ga moglegheiter for alle, vil gi utfordringar for mange.

Vi treng investeringsvilje og gründerskap – og det må det stimulerast til. Det handlar om kunnskap. Det handlar om forsking og innovasjon. Det handlar om forenkling og avbyråkratisering. Og sist – men ikkje minst – handlar det om samferdsel, som med budsjettet for 2015 har fått eit historisk løft. Dette gir eit klart og tydeleg svar på kva vi i Høgre og samarbeidspartia meiner er riktig forvalting av oljepengane.

For første gong på tiår blir det lagt fram eit budsjett som faktisk innhentar vedlikehaldsetterslepet. Dette budsjettet vil bidra til tryggare og raskare reiser – vi er eitt steg nærmare at Noreg skal få den infrastrukturen for kollektivtrafikk og -transport som vi treng i dag og i framtida. Men vi har òg ein nyare type infrastruktur enn veg: Vi har fått eit samfunn som krev tilgang til og ei føreseieleg framtid for det digitale nettet.

Det å leggje til rette for samfunnsnyttig bruk av IKT og høg grad av deltaking i samfunnet er heilt fundamentalt. Regjeringa har sett i gang eit viktig arbeid for å sikre effektiv utbygging av breiband med høg hastigheit til alle delar av landet, men vi treng ei endra innstilling for å få det til. Her handlar det ikkje berre om statlege pengar, her handlar det kanskje mest om betre tilrettelegging og om rolleforståing for at vi saman skal klare å nå målet.

Eg ser med spenning og forventing fram til det vidare arbeidet og – ikkje minst – til samarbeid om ei heilskapleg infrastrukturutbygging i Noreg.

Oskar J. Grimstad (FrP) [22:13:29]: Vi har gjennom den debatten som no har gått, fleire gonger fått høyre påstandar om kor usosialt årets statsbudsjett er, med den skatteprofilen regjeringa har valt.

Størst skattelette har gått til dei som skapar arbeidsplassar og har ein formue som består av bygg, verktøy og kraner, men som av opposisjonen blir presenterte som om det er dei som har mest frå før.

Eg, som kjem frå Vestlandet, frå Sunnmøre, der ein har bedrifter eigde av naboar og kjentfolk, ser at dei er blant dei fremste når likninga blir gjord offentleg i media. Samtidig veit vi at formuen deira i hovudsak består av kraner, sveiseapparat og utstyr for å byggje skip eller møblar. Desse lokalt eigde bedriftene har naboar som er eigde av utanlandske investorar, og som slepp heilt unna denne ekstraskatten. Desse får i staden utbetalt eit ekstra utbyte, som dei raud-grøne tydelegvis synest er greitt. Vi treffer ikkje desse på butikken eller på kinoen, slik vi treffer lokale eigarar av bedrifter, som vi snakkar med om morgondagens utfordringar.

Vi ser at naboane våre som er lokale eigarar, er opptatt av bedriftene og unngår å ta ut midlar frå dei – for å byggje stein på stein, slik som òg foreldra deira gjorde. Vi som er nær desse, forstår og aksepterer ikkje at norske eigarar skal vere nøydde til å ta ut millionbeløp – som svekkjer arbeidsplassane – framfor å kunne bruke dei til vidareutvikling av bedrifta. Desse lokale, aktive eigarane fortener respekt fordi dei har bygt opp bedrifter ved å vere nøkterne og ha svært lange arbeidsdagar.

Når vi då veit at alternativet til det statsbudsjettet som er forhandla fram, eksempelvis er forslaget frå Arbeidarpartiet, med ei skatteskjerping på 14 mrd. kr, klarer dei aller, aller fleste å skjøne at det blir ikkje mange arbeidsplassar av slik tenking.

Det er dette som er den viktigaste utfordringa framover: Vi er i ferd med å gå inn i ei ny tid, der Fastlands-Noreg i større og større grad må stå på eigne bein og byggje vidare på eit Velferds-Noreg gjennom nye arbeidsplassar – arbeidsplassar som vi i dag ikkje kjenner innhaldet i. Det klarer vi slett ikkje ved å ta ressursane frå dei som har vist at dei kan skape arbeidsplassar.

Framleis er det slik at det er ikkje viktigast å ta del i fordelinga. Det viktigaste er å ha ein arbeidsplass. Dette ser heldigvis denne blå regjeringa, i lag med samarbeidspartnarane sine. Det er eg svært glad for.

Kent Gudmundsen (H) [22:16:20]: Vi må skape før vi kan dele, og selv om en finansdebatt nesten må omtale milliarder, så handler dette først og fremst om mennesker. Det gode liv og samfunn skapes nedenfra, og Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre står i dag sammen om et budsjettforlik som bygger kunnskapssamfunnet, og som samtidig styrker norsk konkurransekraft.

Skal Norge fortsatt være et av verdens beste land å bo i, er det viktig at vi som politikere gir trygge vilkår for framtiden som igjen kan gi oss trygge arbeidsplasser. Vi har en særnorsk kostnadsutfordring, som svekker norskeide arbeidsplasser i den internasjonale konkurransen. Samtidig bør vi gjøre det bedre i internasjonale kåringer av konkurransekraft, innovasjon og utdanning. Dette er utfordringer i dag, og de vil bli enda sterkere i takt med at vi i framtiden skal hevde oss i næringer hvor konkurransen er tøffere og behovet for fagkompetanse blir helt sentralt.

Jeg vil derfor løfte fram yrkesfagene og de mange dyktige fagarbeiderne som skal ta norsk vekst videre. SSB har prognoser som viser at vi vil mangle om lag så mye som 134 000 relevante fagbrev i 2030. Denne utfordringen tar de borgerlige partiene på alvor. Bare på et drøyt år har vi styrket tilskuddet for å få lærlinger ut i bedrifter med 7 500 kr per kontrakt. Til sammenlikning var satsen nærmest uendret under de rød-grønnes prioriteringer, med et lite unntak for finanspakken i 2009.

Man bør måles på hva man gjør i posisjon. Fra 2014 er praksisbrevordningen utvidet med 10 mill. kr, vekslingsmodellen med 5 mill. kr, hospiteringsordningen med 4 mill. kr, rekruttering av bedrifter med 20 mill. kr, yrkesretting av fellesfag med 12 mill. kr. Sistnevnte har for øvrig gitt 900 flere lærere med i ordningen som gir yrkesretting av fellesfagene. I tillegg satser vi nå 8 mill. kr til faglig nettverk for yrkesfaglærere mellom skoler og virksomheter, og på toppen kommer storsatsingen vår på etter- og videreutdanning av lærere. Tenk, vi har altså økt fra 1 500 i 2013 til over 5 000 lærere i 2015. La oss ikke glemme at vi også har økt fra 100 til 500 plasser innenfor rektorskolen.

Mange har i dag framhevet at politikk er å prioritere, og jeg skal gi dem rett i det. De borgerlige partiene prioriterer det viktigste først – å styrke kunnskapssamfunnet og sikre norsk konkurransekraft.

Apropos prioritering: Det synes for øvrig som om opposisjonen har utfordringer med å prioritere hva som er galt, for de sier at vi både tar Norge i feil retning, og at vi ikke gjør det raskt nok. Vi tar altså ikke Norge raskt nok i feil retning. Det er sent nå, men en ting har jeg lært. Finansdebatten kan være underholdende.

Bjørn Lødemel (H) [22:19:16]: Eg skal ikkje bruke tid på å tilbakevise representanten Heggø sin skremselspropaganda og kunstferdige sitatbruk, for eg er sikker på at denne regjeringa kjem til å levere ein politikk som er godt tilpassa Sogn og Fjordane og innbyggjarane i Sogn og Fjordane, og historia vil vise det.

Det har vore spennande å følgje debatten her i dag. For første gong er ein debatt om statsbudsjettet i Stortinget basert på eit fullverdig blå-blått statsbudsjett som har blitt arbeidt vidare med gjennom forhandlingar med samarbeidspartia. Prosessen rundt forhandlingane mellom desse fire partia har sikkert vore krevjande. Men vi har fått ein open og demokratisk debatt om eit av dei viktigaste styringsreiskapa i samfunnet, nemleg statsbudsjettet. Det tener både regjeringspartia og samarbeidspartia til ære.

Det har sett ut som om både media og ein del parti faktisk har gløymt at vi no er tilbake til den mest vanlege og ordinære måten å handsame statsbudsjettet på, nemleg at ei mindretalsregjering skal forhandle i hamn eit statsbudsjett ho har lagt fram. Når regjeringa har lukkast med dette, er det ein siger både for regjeringspartia og for samarbeidspartia, og dei er også i fellesskap dei politiske vinnarane. Det må vi ikkje gløyme når dei ulike komiteane skal handsame budsjetta sine.

Vi må skape før vi kan dele. Det er dette budsjettet eit godt døme på. Vi må leggje økonomiske rammer som legg til rette for verdiskaping og auka konkurransekraft. Det er dette budsjettet eit godt døme på. Samfunnet blir skapt nedanfrå, og vi må sleppe alle gode krefter til. Det er dette budsjettet også eit godt døme på. Det er mange godsaker i dette budsjettet. Vi har fått ei historisk satsing på samferdsle, skule og opplæring, helse og velferd. Eg set ekstra stor pris på dei omfattande satsingane på samferdsle med rekordstore løyvingar både til riksvegar og fylkesvegar og til vegvedlikehald.

Ei omfattande satsing på tunnelsikring på fylkesvegane i lag med vidareføring av rentekompensasjonsordningar vil gje fylkespolitikarane, ikkje minst i mitt heimfylke, Sogn og Fjordane, langt betre moglegheit til å satse på samferdsle enn det den tidlegare raud-grøne regjeringa fekk til. Det vil merkast.

I finansinnstillinga blei det også vist til at regjeringa ville kome tilbake med ei vurdering av ei ferjeavløysingsordning for fylkesvegane i kommuneproposisjonen 2016. Det vil bli ei svært viktig sak for mitt heimfylke, som i lag med mange andre fylke ønskjer å byggje faste vegsamband til erstatning for ferje. For mange småkraftutbyggarar er ei heving av innslagspunktet for grunnrenteskatt frå 5 til 10 MW svært etterlengta. Det var ei viktig sak for Høgre og Framstegspartiet førre periode, og det var svært gledeleg å sjå at regjeringa innfrir dette punktet i regjeringserklæringa allereie i det første budsjettet som er laga. Dette budsjettet rustar Noreg for framtida, og det vil også vere eit godt utgangspunkt for det vidare arbeidet med dette budsjettet og for komande budsjett.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [22:22:32]: For Kristelig Folkeparti har det bl.a. vært viktig å gi dette statsbudsjettet en mer sosial profil både nasjonalt og internasjonalt, samt sørge for bedre løsninger for familier og ikke minst for utsatte grupper av barn og ungdom. Det synes vi at vi har lyktes med. Vi har fått et varmere og mer familievennlig budsjett. Kristelig Folkeparti har også klart å sette noen tydelige spor. Vi skulle gjerne ha fått til enda mer, men vi er glad for at vi i det budsjettforliket vi nå har fått, har vært med og flyttet regjeringens politikk mot sentrum.

I budsjettet for kommende år har samarbeidspartiene bevilget 200 mill. kr til flere lærere i 1.–4. klasse. Det er en viktig innsats for satsing på tidlig innsats i skolen, slik at lærerne får mer tid til hver enkelt elev. Det vil gjøre det enklere å tilpasse undervisningen til elevenes behov, for det finnes nemlig svært god dokumentasjon på at større lærertetthet i de første årene på skolen kan være helt avgjørende for å kunne gi elevene hjelp som gjør at de i større grad kan løse sine problemer der og da, framfor å måtte slite med dem resten av skoletida. Det handler om å legge til rette for mestring og gode læringsopplevelser, og i det lange løp er jeg ikke i tvil om at dette vil bidra til færre drop-outs og at flere fullfører det tolvårige skoleløpet.

På høyskole- og universitetssektoren er vi også svært glad for at det i budsjettforliket ble gjennomslag for 100 nye stipendiatstillinger. Studieavgiften for utenlandske studenter ble fjernet, og det bevilges penger til 500 flere studentboliger. At også de tre nye universitetene, i Stavanger, i Agder og i Nordland, i tillegg fikk 50 nye stipendiatstillinger til sammen, er en start på gjenopprettingen av det jeg vil kalle det skjeve forholdet som har vært når det gjelder tildeling av forskningsmidler mellom de nye og de etablerte universitetene.

I Kristelig Folkeparti er vi også glad for at vi sammen med de tre andre samarbeidspartiene fant plass for et helt nytt tiltak mot mobbing, Snakk om mobbing, et nasjonalt lavterskeltilbud mot mobbing i regi av Blå Kors i Kristiansand.

Kristelig Folkeparti er tilfreds med at det også i kommende års budsjett settes av 5 mill. kr til kampen mot antisemittisme. Dette er midler som spesielt skal brukes til informasjon og undervisning av barn og ungdom. Undersøkelser Holocaust-senteret her i Oslo har utført blant skoleelever i denne landsdelen, kan fortelle at det ikke er noen grupper av barn i Norge som blir så sterkt diskriminert som jøder. Antisemittismen er på fremmarsj i store deler av Europa. Det er viktig å reagere og forebygge med målrettede tiltak som kan bidra til nødvendig kunnskap og gode holdninger.

Ingunn Foss (H) [22:25:49]: Regjeringen la fram et budsjett som løser viktige oppgaver i dag og ruster Norge for framtida.

Samarbeidspartienes budsjettavtale ivaretar og forsterker viktige satsinger. Kristelig Folkeparti og Venstre har påvirket budsjettet på viktige områder, samtidig som hovedsatsingene ligger fast. Det betyr satsinger i budsjettet på kunnskap, samferdsel, helse, politi og beredskap. Det er et godt budsjett for Norge og et godt budsjett for Sørlandet. Satsing på vei har vært hovedsak nr. én på Sørlandet i en årrekke, og endelig har vi fått et taktskifte innenfor denne sektoren. Fire felts vei mellom Kristiansand og Stavanger er under planlegging.

Satsingene er tilpasset norsk økonomi i dag, og starter en nødvendig omstilling for framtida. Vi vet at de økonomiske utsiktene framover er preget av lavere oljeinntekter, flere hjelpetrengende og færre yrkesaktive.

Hovedsatsingene i budsjettet legger til rette for økt produktivitet og fortsatt vekst i norsk økonomi, slik at det kan skapes nye arbeidsplasser og at velferden kan trygges. Arbeidet med å gjøre offentlig sektor mer effektiv er godt i gang.

Arbeidet med å skape et mer vekstfremmende og enklere skattesystem fortsetter. Det skal lønne seg å jobbe, spare, investere og opptre miljøvennlig. En slik skattepolitikk vil ha positive virkninger på verdiskaping og inntekt over tid.

Norge kan aldri bli billigst, men vi kan bli best. Det forutsetter at vi har en skole der barna lærer mer og en universitets- og høyskolesektor med flere miljøer i verdensklasse. Dette budsjettet er et viktig skritt på veien mot kunnskapssamfunnet.

Vi forbedrer velferden ved å skape pasientens helsetjeneste med økt kvalitet og redusert ventetid for behandling. Vi styrker det sosiale sikkerhetsnettet ved å prioritere rus og psykisk helse.

Det viktigste bidraget til statens inntekter er skatteinntektene fra husholdninger og næringsliv. Det er viktig for regjeringen at skattebetalernes penger brukes på en mest mulig effektiv måte, og det er viktig å legge til rette for at næringslivet får rammebetingelser som gjør at de velger å satse i Norge.

For at Norge skal fortsette å være et av verdens beste land å bo i, er det viktig at vi bruker de store pengene på de rette tingene og ruster landet for framtida.

Regina Alexandrova (H) [22:28:37]: Jeg er glad for at regjeringen i budsjettforslaget følger opp målsettingene og forutsetningene i gjeldende langtidsplan for Forsvaret.

Realveksten i forsvarsbudsjettet er betydelig. Økningen på nesten 1,5 mrd. kr utgjør en satsing vi ikke har hatt på et tilsvarende nivå siden sist gang vi hadde en borgerlig regjering ved makten.

Budsjettet følger opp kampflyanskaffelsen og utviklingen av Joint Strike Missile med en tilleggsfinansiering, for å unngå at dette går ut over øvrige deler av Forsvaret.

Økninger i forsvarsrammen styrker operativ aktivitet og beredskap i alle forsvarsgrener og i Heimevernet.

Forsvarssektoren står overfor betydelige utfordringer. Dette vil kreve vanskelige valg og prioriteringer i tiden framover.

Ved regjeringsskiftet varslet forsvarsministeren åpenhet og ærlighet om utfordringene Forsvaret står overfor. Vi har med det fått en mer åpen debatt om vi har et forsvar med tilstrekkelig utholdenhet og dybde i strukturene – temaer som tidligere ikke har vært tilstrekkelig prioritert.

Dette danner også bakteppet for den fagmilitære utredningen forsvarssjefen i høst fikk i oppdrag å gjennomføre. Forsvarssjefens fagmilitære råd danner et viktig grunnlag for den neste langtidsplanen for forsvarssektoren, og den kommer i en periode der Norges sikkerhetspolitiske situasjon er endret.

Selv om forsvarsbudsjettet i 2015 har en betydelig realøkning, er budsjettet samtidig preget av nøkternhet og klare prioriteringer.

Jeg vil berømme forsvarsministerens åpenhet også når det gjelder regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform. Den innebærer et økt effektiviseringskrav som er krevende for forsvarssektoren.

Det er viktig at vi får en reell balanse mellom forsvarssektorens bevilgninger, struktur og oppgaver når vanskelige og krevende prioriteringer vil måtte gjøres for framtiden.

Jeg vil også ta opp regjeringens nordområdesatsing. Regjeringen foreslår nordområdetiltak for nesten 3 mrd. kr i statsbudsjettet for 2015. Dette er en økning på godt over en halv milliard.

Det er menneskene i nord som best ser mulighetene, som har kunnskapen, pågangsmotet og gjennomføringskraften. Det er blitt utviklet gode kunnskapsmiljøer, og med regjeringens satsing er tiden kommet for videreutvikling – og å gjøre det enklere for folk å skape nye arbeidsplasser.

Snorre Serigstad Valen (SV) [22:31:58]: La meg gratulere med god innsats i sjakk i går kveld. Det var ikke presidentens skyld at Norge ikke slo verdensmesteren!

Så må jeg ta opp SVs forslag til rammer samt de omdelte forslagene, som ved en inkurie ikke er med i tilleggsinnstillingen. Det er SVs inkurie, men vi ønsker at disse forslagene skal stemmes over – med unntak av forslag nr. 27. Så er det sagt.

Det har vært spennende å følge debatten om formuesskatten i dag, spesielt har det vært interessant å følge Høyre. Tidligere har vi hørt at formuesskatten er en trussel mot norske arbeidsplasser, at vi bør kutte i formuesskatten eller til og med fjerne den, både for å legge til rette for flere norske arbeidsplasser og for ikke å true de arbeidsplassene som allerede er her. Få politiske påstander har blitt kraftigere tilbakevist i den offentlige debatten de siste årene enn Høyres retorikk rundt formuesskatten.

Nå er det en ny grunn til at vi skal kutte i den, og det er Høyres bekymring for det statlige eierskapet, det norske eierskapet og det lokale eierskapet. Man kan ikke samtidig som man argumenterer med hvor viktig det er med norsk eierskap til produksjon i Norge, ha en finanspolitisk talsperson som argumenterer for å flytte produksjonen ut av Norge. Og man kan i hvert fall ikke belære andre partier i viktigheten av norsk eierskap samtidig som man selv i statsbudsjettet vi diskuterer, forbereder tidenes nedsalg av norsk eierskap.

Det har vært mye snakk om hva som er historisk i dette statsbudsjettet. Det er historiske løft for det ene og det andre – og så kan vi diskutere om det egentlig er så veldig store og veldig historiske løft – men én ting som er historisk med dette statsbudsjettet, er jo det historiske bruddet med tanken om norsk eierskap til produksjon. Lønnsomme bedrifter skal selges ut av ingen annen grunn enn ideologi. Høyre har rotet seg inn i en retorisk bakevje der de er nødt til å si at det er mer positivt at kommunistpartiet i Kina eier norsk industri enn at den norske staten gjør det. For hvis den norske staten gjør det, blir markedet lei seg.

Fremskrittspartiet har også argumentert heftig for formuesskatten i dag, men av en litt annen grunn, og det er fordi Fremskrittspartiet kanskje for første gang noen sinne i en budsjettdebatt i Stortinget knapt har tatt i bruk ordet «folk flest». Hver gang Fremskrittspartiet har blitt spurt om noe som er knyttet til «folk flest» i dagens debatt, kommer det svar som høres ut som om de kommer fra markedsavdelingen i en multinasjonal bank. Det kommer noen refleksjoner rundt makrobildet og hvor ille formuesskatten er for eierklassen.

Jeg tror ikke det var det Fremskrittspartiets velgere hadde i tankene da de stemte på Fremskrittspartiet. Jeg tror f.eks. det er derfor vi i kveld har fått en meningsmåling som viser rent flertall for Arbeiderpartiet, SV og Rødt. Det var nok ikke det finansminister Siv Jensen hadde i tankene da hun la fram sitt statsbudsjett, men jeg tror det er det man får når man til de grader snakker overklassens interesser på tross av dine egne velgeres interesser.

Audun Otterstad (A) [22:35:22]: Det er mye i det kommende året som er historisk gledelig og gledelig historisk, hvis vi skal tro statsminister Erna Solberg eller parlamentarisk leder Trond Helleland i Høyre. Alle disse historisk gledelige økningene og gledelig historiske begivenhetene finner vi i et historisk godt samarbeid og i en rekke historiske økninger. Som representanten Hagesæter sa: Vi skal få både i pose og i sekk.

Regjeringen ønsker å fortelle historien om de tapre statsrådene som rykket inn og erobret Norge, for så å gjøre det historisk bra. Blant disse 18 tapre statsrådene finner vi representanten for den historiske forskningen, Torbjørn Røe Isaksen. Han har derimot ikke sett til en annen historisk representant for den moderne konservatismen, som sa: «The left hand knows what the right hand is doing.»

Alle vet at gjør man noe på den ene siden av brøkstreken, må man gjøre det samme på den andre siden. Historiske økninger er litt som en gresk tragedie, når det historiske forskningsbudsjettet blir effektivisert slik at NTNU går i minus: x = -11,4 mill. kr. Men i dag har jeg forstått: NTNU skal tross alt oppnå en historisk konkurransekraft gjennom historisk forenkling og forbedring.

Personlig har jeg et litt annet syn på hva som er og fortjener betegnelsen «historisk». La oss f.eks. ta røykeloven til den forrige borgerlige regjeringen, eller oppslutningen til den forrige borgerlige regjeringen da den gikk av. Den var jo historisk på sitt vis. Likestilling av kjærlighet: Mot konservativ moralisme seiret vi med felles ekteskapslov. Barnehageplass til alle, et løft for familiene, likestilling mellom menn og kvinner var et viktig skritt for å gi flere barn noen å leke med.

Likevel har man litt rett, for noe er faktisk historisk, og det er Fremskrittspartiets første håndlagede statsbudsjett og førstefødte avgiftsbarn, plastposeavgiften, innført av Fremskrittspartiet, tidligere Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Men frykt ikke! Det er fortsatt tid til faktisk å gjøre seg historisk, og hvis dere virkelig står på, er det fortsatt en mulighet til å slå forrige borgerlige regjerings popularitet. La meg få lov til å gratulere regjeringen og ønske dem riktig lykke til!

Bente Stein Mathisen (H) [22:38:45]: Dette budsjettet innebærer en kursendring i politikken, slik vi lovet før valget i fjor. Det legges mer vekt på verdiskaping og økt konkurransekraft, for vi må skape før vi kan dele.

Opposisjonen er som forventet ikke fornøyd. De snakker ned budsjettet så godt de kan, og klager på at prosessen har tatt for lang tid. Flere jeg har snakket med, synes derimot at det har vært fint med en mer åpen budsjettprosess enn det vi opplevde i årene med rød-grønt flertall. Forslag og innspill har blitt diskutert i det offentlige rom før budsjettet endelig blir vedtatt. Det har resultert i at makten er tilbake i Stortinget, der den hører hjemme, og ikke i de lukkede rom, hvor kun LO og de rød-grønne vennene har adgang.

Budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti og Venstre er et resultat av en god demokratisk prosess. Alle de fire partiene har fått sette sitt preg på budsjettet og kjenner igjen sine egne partipolitiske prioriteringer.

Regjeringen er opptatt av at alle som har arbeidsevne og arbeidslyst, skal komme i arbeid. Det skal lønne seg å jobbe. Derfor ligger det en strategi for en slik utvikling i dette budsjettet.

Da vi behandlet stortingsmeldingen Frihet og likeverd tidligere i år, var dette med arbeid et av de viktige temaene. Det er dessverre slik at fortsatt blir noen unge med funksjonsnedsettelse tilbudt uføretrygd i 18-årspresang fra Nav. Det kan vi ikke være bekjent av. Alt må prøves ut først. Det må satses mer på tilrettelegging, oppfølging og et tett samarbeid med arbeidsgivere, slik at de tør å ansette personer med funksjonsnedsettelse.

I budsjettforliket med Kristelig Folkeparti og Venstre ble rammen på arbeidsmarkedstiltak styrket med 75,8 mill. kr, noe som gir 500 flere plasser for personer med nedsatt arbeidsevne og 200 flere plasser med varig tilrettelagt arbeid. I dette budsjettet er det lagt inn mer midler til tolketjeneste, og ordningen med funksjonsassistanse er styrket, slik at flere kan tas inn i den ordningen. Utvikling av talegjenkjenningsprogram på norsk har endelig fått en bevilgning, på 13 mill. kr. Disse styrkingene bidrar til at flere kan komme i jobb. Det er viktig både med tanke på inntekt og med tanke på nettverk og sosial arena.

I arbeidet med å få flere mennesker i jobb trenger vi ikke bare god politikk, men også et arbeidsliv der man har fokus på hva hver enkelt kan bidra med, og ikke ser seg blind på begrensningene. Statsministeren hadde nok dette i tankene da hun i nyttårstalen oppfordret arbeidsgivere og næringsliv til sosialt medansvar ved å ansette flere folk med hull i CV-en. Det handler om å prøve ut nye systemer, legge til rette for et mer fleksibelt arbeidsliv, se det enkelte mennesket og ikke la systemene stå i veien for de gode løsningene. Og kanskje bør vi politikere på tvers av de politiske skillelinjene bli flinkere til å la noen prinsipper ligge og heller slippe til gode ideer og krefter i arbeidet med å inkludere flest mulig i arbeidslivet.

Kjersti Toppe (Sp) [22:41:58]: Budsjettavtalen mellom regjeringspartia og støttepartia Venstre og Kristeleg Folkeparti har gjort eit allereie skralt sjukehusbudsjett endå verre. Kristeleg Folkeparti og Venstre forhandla seg fram til eit sjukehuskutt på om lag 100 mill. kr ved å auka effektivitetskravet til helseføretaka. Sjukehusøkonomien vert dermed endå lenger unna det som Høgre lova i valkampen. Høge effektivitetskrav kombinert med stor sentraliseringsiver og lite politisk styring vil gjera at tendensen med nedlagde akuttmottak i Distrikts-Noreg vil fortsetja. Budsjettavtalen i Stortinget viser helseprioriteringane til dei fire partia. Pasientbehandling og beredskap er dessverre ikkje blant desse.

Med dette statsbudsjettet startar omlegginga av norsk helsevesen – bort frå dei verdiane som det er bygt opp på over generasjonar. Prinsippet om eit sterkt offentleg helsevesen som gir tryggleik for helse og beredskap uansett kvar ein bur, eller kven ein er, står til falls. Regjeringa meiner at produksjonen av velferdstenester ikkje skil seg frå produksjonen av andre varer og tenester, men Senterpartiet meiner nettopp det. Kristeleg Folkeparti og Venstre, som i dag framstår nøgde med den blå-blå regjeringas helsesatsing, har i budsjettavtalen rett nok fått pengar til nokon viktige helsefelt, men det endrar ikkje på retninga. Når eldreomsorg i Noreg i dag er slik at ein bryt menneskerettar, er ikkje løysinga å visa til at dei eldre sjuke skal få verta «shopparar» av helsetenester og omsorg i ein privat marknad.

Regjeringa seier at dei skal utvikla pasientanes helseteneste. Det er feil. Regjeringa skal utvikla dei ressurssterke pasientanes helseteneste. I budsjettet vert det sett av pengar til ordninga fritt behandlingsval. Forslaget er møtt med stor motstand. Av mange negative høyringsinstansar er Norsk Sykepleierforbund. Dei meiner at fritt behandlingsval vil endra prioriteringa i helsevesenet ved å dreia ressursbruken og behandlinga over mot behandling av lettare lidingar og vekk frå pasientar med langvarig og samansette behov. Dei fryktar at offentlege sjukehus vert tappa for naudsynt kompetanse, og at utdanningssektoren vil få problem med å leggja til rette for nødvendig praksis i ei stadig meir oppsplitta teneste. Dei fryktar at forslaget vil kunna endra sjukehusstruktur og -tilbod og bidra til sentralisering av akuttberedskap. Norsk Sykepleierforbund skriv at fritt behandlingsval vil inneberae eit omfang av privat kommersiell tenesteyting som ein ikkje har sett i norsk helseteneste før.

Dette er sterke ord, og det er i ferd med å verta ein realitet fordi Kristeleg Folkeparti og Venstre bryt eigne valløfte. Fritt behandlingsval startar no opp for pasientar med rus- og psykiatrilidingar trass i at Norsk Psykologforening åtvarer mot fritt behandlingsval «i alle fall innen området psykisk helse og TSB».

Tone Merete Sønsterud (A) [22:45:11]: Flere stortingsrepresentanter fra Høyre og Fremskrittspartiet har i dag sagt at et godt budsjett har blitt enda bedre etter forliket med Kristelig Folkeparti og Venstre. Til og med kunnskapsministeren understreket dette i et replikkordskifte med meg tidligere i kveld – et merkelig utsagn, for jeg går ut fra at det ikke var noe lekebudsjett regjeringa la fram 8. oktober. Likevel la de altså ikke fram det budsjettet de i fullt alvor mente er det beste for landet. Jeg er glad for at til og med regjeringspartiene i dag er klare på at Venstre og Kristelig Folkeparti har fått et budsjett som gikk i feil retning, på en litt bedre kurs.

Jeg vil si noen ord om ett av de punktene der regjeringa forsøkte å ta Norge i feil retning, og et område som betyr enormt mye for veldig mange: frivillig sektor. Frivillig sektor har vært viktig for Norge i hele etterkrigstida, den har vært en viktig bidragsyter i utviklinga av landet vårt, og mange har gjort vårt samfunn både rikere og varmere. Den er et godt supplement til offentlige tilbud, den er innovativ og har viktige stemmer i samfunnsdebatten. Derfor støtter Arbeiderpartiet opp om frivilligheten, og fram til regjeringas forslag til statsbudsjett ble lagt fram, trodde jeg at frivilligheten også var viktig for regjeringa.

Jeg har for lengst kommet ut av tellinga over hvor mange ganger statsministeren og andre fra den blå-blå regjeringa har snakket om hvor viktig frivilligheten er. Men én ting er hva de sier, noe helt annet er hva de faktisk gjør. Regjeringa foreslår en rekke kutt i frivillig sektor. Et av de groveste var å kutte 40 mill. kr hos studieforbundene, helt uten videre forklaring i proposisjonen. I ettertid har vi fått høre at store kutt skulle sikre frivillig sektor uavhengighet og troverdighet. De blå-blå mener altså at de 470 medlemsorganisasjonene i studieforbundene og voksenopplæringa i dag ikke er uavhengige, og de er heller ikke troverdige. Her lever vi tydeligvis på forskjellige planeter, for dette gir ikke mening, heller ikke hvordan store og ødeleggende kutt skulle bidra til å nå målet. Her snakker vi om landets frivillige kultur- og amatørteatermiljø, ungdomslag, teatergrupper, fritidsklubber, kor, korps, dans – og der er også de funksjonshemmedes studieforbund med. Og dette er bare noen av dem. Vi snakker om tilbud som 500 000 nordmenn har bruk for og glede av i året, dvs. 10 pst. av Norges befolkning.

Regjeringa sa at den skulle ta landet i en annen retning. Den innfrir. Det har frivilligheten fått merke. Jeg og alle andre som er opptatt av frivilligheten, har all grunn til å sende en stor og varm takk til Venstre og Kristelig Folkeparti som har klart å forhindre mange av de verste kuttene. Dessverre er det fremdeles en del som gjenstår.

Heidi Greni (Sp) [22:48:26]: Vi har ikke lenger et kommunal- og regionaldepartement. Det merkes på mer enn navneskiltet til statsråden. Politikken er dramatisk lagt om, og det er ikke i distriktenes favør. Dessverre ble det også bare beskjedne endringer som følge av budsjettforliket. Et samlet storting har uttrykt målsetting om å opprettholde bosettingen i hele landet, men flertallet svekker nå virkemidlene for å lykkes med det. For inneværende år i budsjettet for 2014 er det gjennomført store kutt i de distriktspolitiske virkemidlene, og kuttet forsterkes for neste år. Midler til regional utvikling gjennom fylkeskommunen er kuttet med 450 mill. kr over to år. I tillegg kommer kutt til reiselivssatsing, fiskeri, landbruk, bredbånd og Innovasjon Norge, bare for å nevne noen. Kuttet begrunnes med økt satsing på samferdsel, men følges ikke opp med tilstrekkelige bevilgninger. Senterpartiet har lagt inn 400 mill. kr i økte bevilgninger til investering og vedlikehold av fylkesveiene.

Et av de mest dramatiske kuttene er kuttet på en tredjepart av samlede bevilgninger til regional utvikling i forhold til nivået fra den gangen Senterpartiet satt i regjering. Innovasjon Norge samarbeider med fylkene om regionale utviklingstiltak og forvalter ca. halvparten av bevilgningene. I budsjettomtalen vises det til at Innovasjon Norges låne- og garantiordning er evaluert. Evalueringen viser at de distriktsrettede lavrisikolånene er samfunnsøkonomisk lønnsomme og spiller en viktig rolle i regioner med et mangelfullt tilbud fra lokale og regionale banker. På tross av regjeringens positive omtale av fylkenes arbeid med regional utvikling kuttes det dramatisk. Kuttes det fordi regjeringen ikke ønsker å gi næringssvake områder vekstkraft og utvikling, eller er det slik at avfolkning av distriktskommunene er målet? Det vil i alle fall bli konsekvensen.

Senterpartiet foreslår 600 mill. kr ekstra til tilskudd til fylkeskommunene til regional utvikling. Regjeringen har også satset på en sentraliserende omfordeling av kommunesektorens rammer. I 2015 kommer virkningen av nye nøkler for fordeling av bevilgninger til fylkeskommunene. Sogn og Fjordane og Nordland taper mer enn 200 mill. kr hver over fem år. Senterpartiet legger inn ekstra midler til tapskompensasjon. I overføringen til kommuner økes veksttilskuddet på bekostning av kommuner med folketallsnedgang.

Mitt siste eksempel er regjeringens håpløse håndtering av de 31 kommunene som trodde de kom styrket ut av ordningen med redusert arbeidsgiveravgift. Hele gevinsten tas vekk gjennom kutt i rammene. Fra Senterpartiets side ber vi om at dette vedtaket omgjøres. Korrigering av disse kommunenes inntektsrammer må skje gjennom skjønnsmidler, og da på en måte som gjør at kommunen får beholde en vesentlig del av effekten av redusert arbeidsgiveravgift. I enkelte av disse kommunene blir det sågar trukket dobbelt, både gjennom trekk i rammer og gjennom skjønnsmidler. Jeg trodde først det var et arbeidsuhell, men siden kommunalministeren ikke ville svare på dette i dag, begynner jeg nå å tvile.

Mette Tønder (H) [22:51:51]: I denne adventstid vil jeg henlede representantenes oppmerksomhet på en julekalender, ikke hvilken som helst julekalender, men nærmere bestemt Jul i Skomakergata og Jon Blund. Dere vet, han som hadde kveldens rettighet. Det passer spesielt godt, ikke bare fordi det er adventstid, men også fordi Barnekonvensjonen feirer 25 år i år, og noen av oss var, sammen med presidenten, med på å synge Jon Blund-sangen som en del av feiringen av denne.

Det er mange grunner til å rette oppmerksomheten mot barns rettigheter: Barn er prisgitt oss voksne for å få gjennom sine rettigheter, barndommen går så altfor fort, og en barndom uten kjærlighet setter vonde og vanskelige spor også inn i voksenverdenen. Derfor er jeg spesielt glad for at det satses på å forebygge. Det koster for mye for menneskene det gjelder – men også for samfunnet vårt – å drive kun med reparasjon.

Det er bra at det forebyggende arbeidet ved familievernkontorene styrkes betraktelig. Dette kommer på toppen av satsingen i 2014. Aldri før har det altså vært satset mer på familievernet i Norge. Familievernkontorene våre gjør et godt forebyggende arbeid, f.eks. i samlivskonflikter. Spesielt viktig er det i arbeid med barnefamilier hvor det er vold og høyt konfliktnivå. Vold i hjemmet er skadelig for barn, enten de blir utsatt for vold, eller blir vitne til vold. Familievernet bidrar til å hindre at skadelig adferd får utvikle seg, og forebygger derfor på en rekke samfunnsområder, som vold, rus og psykiatri.

Det utenkelige skjer med barn, selv om vi ikke ønsker å tenke på det. Et viktig tiltak er derfor etablering av den nye tilskuddsordningen på 11,5 mill. kr for etablering og drift av tiltak som kan øke livskvaliteten for barn som har blitt utsatt for vold. Det er særlig viktig at disse barna opplever økt mestring i hverdagen og får muligheten til å bearbeide sine opplevelser. Et godt og kompetent barnevern er viktig for barns rettigheter, derfor styrkes også dette i budsjettet. I tillegg har vi satt i gang en gjennomgang av fosterhjemsomsorgen, satt ned et nytt lovutvalg som skal se på barnevernsloven – herunder om denne skal rettighetsfestes – og startet en omorganisering av barnevernet for å skape et enda bedre barnevern, også for framtidens generasjoner.

Dette budsjettet løser viktige oppgaver i dag og ruster Norge for framtiden. Dette er viktig, for vi skal ikke bare vedta et budsjett for dagen i dag, vi skal også skape en framtid hvor våre barn og barnebarns rettigheter blir ivaretatt.

Iselin Nybø (V) [22:54:54]: Når Venstre legger fram sitt alternative statsbudsjett, er det et budsjett med en stor satsing på kunnskap, ikke minst på forskning og høyere utdanning, hvor vårt budsjett legger opp til en satsing på ca. 2 mrd. kr over det opprinnelige forslaget til regjeringen. I vårt budsjett har vi funnet rom for bl.a å øke basisbevilgningene med 400 mill. kr, 500 nye stipendiatstillinger, 100 nye post doc.-stillinger, 15 mill. kr til oppfølging av SHoT-undersøkelsen, og 1 000 flere studentboliger.

Så er det jo sånn at vi ikke får gjennomslag for alt i forhandlingene med regjeringspartiene. Men forliket innebærer et godt kunnskapsbudsjett, og spesielt godt fornøyd er jeg med at vi har fått på plass 100 nye stipendiatstillinger, hvor 50 av disse skal gå til UiS, UiA og UiN. Dette er sårt tiltrengte rekrutteringsstillinger og vil bidra til et skikkelig løft for disse universitetene. Spesielt viktig er dette grepet ettersom de tre universitetene helt fra starten av har hatt en lavere finansiering enn de etablerte universitetene, og etter at regjeringen la fram sitt budsjettforslag med en elitesatsing der disse universitetene ikke er inkludert.

Jeg er også glad for at vi har fått på plass 500 nye studentboliger i forliket med regjeringspartiene. Det er etterspurt blant samskipnadene, og man er helt avhengig av å få flere studentboliger, spesielt i pressområdene, hvis studentene skal ha en rimelig og god plass å bo.

Det er to veldig viktige gjennomslag som jeg vil nevne spesielt. For det første gjelder dette studieavgift for utenlandske studenter og det foreslåtte kuttet på 80,5 mill. kr. Det er ikke flertall på Stortinget for å fravike gratisprinsippet, og jeg er glad for at dette nå slås fast i budsjettet og i det forliket som er inngått. For vi ønsker den kompetansen og det mangfoldet som disse utenlandsstudentene bringer med seg til Norge. Fra andre land som har innført en sånn studieavgift, ser vi for det første at antallet utenlandsstudenter går dramatisk ned, og for det andre ser vi at på sikt åpnes det også for å ta skolepenger fra nasjonale studenter. Med budsjettforliket som nå ligger på bordet, holder vi denne døren lukket, og jeg forventer at det er gratisprinsippet som nå ligger til grunn resten av perioden.

Det andre jeg vil trekke fram, er reverseringen av kuttet til studieforbundene. Studieforbundene representerer et mangfold av tilbud – alt fra bunadsbrodering til sang for ungdom med Downs syndrom. Det at disse tilbudene kan opprettholdes, betyr uendelig mye for enkelte av dem som benytter seg av de tilbudene, og det betyr mye for oss som samfunn. Studieforbundene representerer et bredt syn på kunnskap, og det har stor betydning – både for den enkelte og for oss som samfunn – at vi fortsatt kan brodere her i landet, at vi kan synge, at blinde kan sminke seg, selv om det ikke (presidenten klubber) medfører studiepoeng. Så jeg er veldig glad for at vi fikk reversert det.

Geir S. Toskedal (KrF) [22:58:16]: Hva med barnefamiliene? For Kristelig Folkeparti er det viktig at unge familier opplever mulighet for fleksibilitet og valgfrihet til å organisere sin hverdag. Prioritering av barn og familie er en sikker investering for ethvert samfunn. Kristelig Folkeparti er opptatt av å se til at de økonomiske virkemidlene er til stede. Denne verdisaken har høy prioritet i vårt eget budsjettforslag.

Mange småbarnsforeldre ønsker mer tid med egne barn og kjenner på en tidsklemme mellom arbeidsliv og familieliv. For Kristelig Folkeparti var det derfor viktig å ha hverdagsopplevelsen til familier av ulike slag i tankene i forhandlingene med Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet.

Kristelig Folkeparti vil styrke valgfriheten gjennom konkrete tiltak, både økonomiske og kapasitetsmessige, men også tiltak med tilrettelagt sosial profil for familier som trenger det. Dette vil styrke den humane kapital i Norge for framtiden og har kun positive sider.

Budsjettforliket viderefører kontantstøtten for ettåringer, som vi fikk økt allerede fra 2014, og i tillegg ber vi regjeringen om å gjøre den enda mer fleksibel og relevant for flere. Kristelig Folkeparti har fått gjennomslag for 3 400 nye barnehageplasser i 2015, noe som vil redusere køene. Kristelig Folkeparti har sammen med Venstre fått inn et tillegg på 51 mill. kr, som gjør at alle 4- og 5-åringer med foreldre med lave inntekter får 20 timer gratis kjernetid i uken.

Engangsstønaden i budsjettforliket er økt til 44 190 kr. Regjeringens opprinnelige forslag til nytt inntektskrav gjennomføres ikke.

Regjeringens forslag om kutt i barnetillegget for uføre kunne ha rammet hardt, men Kristelig Folkeparti er glad for at vi har bidratt til å fjerne det.

I budsjettet styrker vi også ferietilbudet til Røde Kors med 2 mill. kr – til uvurderlig glede for mange barn.

I budsjettforliket styrkes det statlige og kirkelige familievernet. Det får til sammen 50 mill. kr, som gir nye muligheter for forebyggende arbeid.

Det kommunale barnevernet økes med 30 mill. kr, foreldre og barn-sentre får 35 mill. kr, noe som redder fem ideelle foreldre og barn-sentre fra nedleggelse. I tillegg kommer 5 mill. kr til rekruttering av fosterhjem innenfor barnevernet.

Adopsjonsstøtten knyttes nå til 1 G, noe som gjør beløpet forutsigbart og kostnadsjustert.

Nå burde jeg hatt tid til å nevne Kristelig Folkepartis storsatsing for tidlig innsats i grunnskolen, men det har jeg ikke tid til.

Et samfunn som er bra for barna, er et samfunn som er bra for alle. Kristelig Folkepartis fremste mål er derfor et barnevennlig samfunn. Dette gjør seg utslag i en familievennlig ideologi. Derfor vil vi i Kristelig Folkeparti fortsette en målrettet politikk på dette området. Dette budsjettet er et nytt og tydelig steg i rett retning.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Ingunn Gjerstad (SV) [23:01:30]: Klimaendringane er farlege, urettferdige og allereie i gang. Difor må Stortinget visa langt større vilje til å vedta ein offensiv politikk for å vinna fram i striden mot dei menneskeskapte klimaendringane ute og heime.

Når ein diskuterer rettferd i fordelinga av klimainnsats, kan ein vurdera rettferd mellom generasjonar, mellom land og mellom grupper i land. Min generasjon sitt storforbruk av fossil energi vil neppe stå fram som rettferdig for ungane til våre born. Og for dei fattigaste landa, som knapt har bidrege til klimaendringane, må det vera bittert å vita at andre land har sleppt ut store mengder klimagassar i fleire hundre år.

Hovudårsaka til klimaendringane er bruken av fossilt brennstoff. For Noreg betyr det meir enn omlegging til elbil. Det betyr at vi må bremsa offshorenæringa og redusera utvinningstempoet for olje og gass. Vi må lata ressursar bli liggjande. I Noreg kan denne omstillinga – dette grøne skiftet – skje utan massearbeidsløyse dersom vi kombinerer våre finansielle musklar med den kunnskapen som finst i norsk næringsliv mellom fagarbeidarar og ingeniørar og andre yrkesgrupper som har tillit til kvarandre. Då kan vi byggja havvindmøller på fleire verft enn dei som vi byggjer på i dag. Det kan vi gjera i staden for jacketar til boreriggar.

Det er ikkje skjebnen som har skapt ein nasjon med meir økonomisk handlingsrom og større sjølvråderett enn dei fleste andre land har. Det er gjentekne folkerørsler som har bygd landet – fiskarar og bønder i lag med samfunnsansvarlege verksemder og organiserte arbeidsfolk i bygd og by i ein dugnad. Vi har sikra offentleg eige av vitale samfunnsinteresser og ressursar og skapt den norske modellen, der plikt og rettar blir fordelte solidarisk. Denne modellen er alvorleg truga no, og SV deler ikkje regjeringas sterke tru på marknadsliberalismen.

SV vil både dela og skapa. SV vil ha trygge tilsette i faste stillingar som ved hjelp av eit sterkt statleg engasjement og næringsliv med visjonar kan utvikla klimaarbeidsplassar med spesiell vekt på fornybar energi, transport og bygg. SV vil byggja Noreg grønt.

Regjeringas klimasatsing er på 4 mrd. kr. Sosialistisk Venstreparti foreslår nesten 6 mrd. kr i auka løyvingar til klimaformål, i tillegg til miljøvennlege endringar i skatte- og avgiftspolitikken.

Vi meiner Noreg har eit stort klimaansvar fordi vi er eit rikt og ressurssterkt land som har høge klimautslepp per innbyggjar. Det er forstemmande å sjå at regjeringas forslag til statsbudsjett er blotta for store miljøsatsingar, og at regjeringa har trygg styring mot å bryta klimamåla for 2020.

Dette skuldar vi barnebarna våre, dette skuldar vi dei fattige folka i dei fattige landa. Vi kan om vi vil.

Rasmus Hansson (MDG) [23:04:53]: Det skal stemmes over mange forslag i kveld, og jeg vil kommentere Miljøpartiet De Grønnes stilling til noen av dem.

For det første forslaget om indikatorer for bærekraftig utvikling: Det var mange som knapt trodde sine egne øyne da de fant ut at regjeringen hadde fjernet kapitlet om indikatorer for bærekraftig utvikling fra nasjonalbudsjettet, særlig ettersom det nå er et generelt folkekrav og en etablert standard blant både aksjeeiere og andre deler av næringslivet at bærekraftindikatorer inngår i årsrapportering og planlegging. Miljøpartiet De Grønne har lagt fram et Dokument 8-forslag sammen med Arbeiderpartiet om å videreutvikle bærekraftindikatorene. På grunn av det kommer vi til å stemme mot budsjettforlikets forslag om å videreutvikle omtalen av bærekraftig utvikling i nasjonalbudsjettet, fordi man her har tatt med en frekkis om «grønn vekst». Denne «grønne veksten» er slett ikke nødvendigvis noe premiss som ivaretar de hensynene som bærekraftindikatorer skal ivareta, og vi går altså inn for et annet forslag.

Senterpartiet har lagt fram et forslag om å be regjeringen innenfor kvoten for mottak av flyktninger prioritere hardt skadde flyktninger. Miljøpartiet De Grønnes primære ønske er å prioritere både hardt skadde flyktninger og flyktninger med et særlig sikkerhetsbehov, som vi som et av verdens rikeste land burde ha anledning til, men inntil videre støtter vi Senterpartiets forslag.

Samarbeidspartiene har foreslått å be regjeringen utrede en modell for formuesskatt der arbeidende kapital fritas for beskatning. Miljøpartiet De Grønne har arbeidet med et tilsvarende forslag, fordi vi erkjenner at formuesskatten kan slå uheldig ut, og det er behov for å utrede en mulighet for en løsning. Vi kommer derfor til å støtte samarbeidspartienes forslag på dette området.

Endelig har SV foreslått å be regjeringen gjenopprette Direktoratet for forvaltning og IKTs avdeling for miljøretting av offentlige innkjøp. Dette tilsvarer et forslag som Miljøpartiet De Grønne har i sitt alternative statsbudsjett, og vi kommer derfor til å stemme for SVs forslag.

Svein Harberg (H) [23:07:48]: Etter å ha fulgt denne debatten i dag registrerer jeg at det er en debatt der opposisjonen stort sett opererer etter å ha gravd særdeles dypt i den retoriske innleggssekken. At innleggene ikke treffer det budsjettet vi diskuterer, synes ikke å bekymre.

Det er mange temaer som er oppe i debatten, men jeg blir rett og slett litt lei meg når jeg ser hvor mye oppmerksomhet noe får, og hvor lite oppmerksomhet de kanskje viktigste sakene får, men sånn kan vi ikke styre debatten.

Representanten Aasrud prøvde febrilsk å få kultur til å bli den store kampsaken. Jeg har for så vidt samme ønske, for jeg synes det er spennende å diskutere det. Hun fikk liten respons. Det er ikke så rart, for det vi diskuterer her i dag, er gjerne det som ikke er bra i budsjettet, og kulturbudsjettet er blitt særdeles godt, så da er det ikke så mye å diskutere.

Likevel registrerte jeg en viss kritikk. Det er litt rart, for Arbeiderpartiet, som år etter år har vært mest opptatt av å fortelle hvor mye penger de bruker i budsjettet, og at økt pengebruk gjør alt veldig mye bedre i kultursektoren, er altså ikke veldig fornøyd når det nå er brukt så mye penger som det aldri før har vært gjort, på kulturbudsjettet. Så hvis det er samme målestokk som fortsatt skal gjelde, er det i hvert fall et særdeles godt budsjett.

Det er også et budsjett der man tør å gjøre valg innenfor kultursektoren, der man tør å målrette innsatsen, og der man tør å utløse tilleggsbidrag fra andre enn de offentlige. Det gjør at vi beskyldes for at det er Markeds-Høyre som har vunnet over Kultur-Høyre. Nei, det er rett og slett Kultur-Høyre som er opptatt av å sikre gode rammevilkår for kulturen, for kvalitet i kulturen. Da er det viktig at vi tar med oss alle bidrag, og spesielt de som kommer i tillegg til de offentlige midlene.

Regjeringen fullfører den planlagte endringen i tippenøkkelen. Momskompensasjonen for frivilligheten har nådd de målene Arbeiderpartiet satte seg og gått enda lenger ved å reguleres videre oppover. Momskompensasjonen til idrettsanlegg har ikke vært kuttet i, slik representanten sa. Tvert imot er det både blitt ryddet opp i mangler i 2014 og gjort en styrking for 2015. I den sammenheng er det viktig å peke på at det kun er en gang det er kuttet i momskompensasjonen til idrettsanlegg, og det ble gjort av den forrige regjeringen på vei ut av kontorene.

Dette budsjettet gir nye muligheter for mange. Det gir unge talenter, uansett bakgrunn, en økt mulighet til å utvikle sitt talent. Det er vi stolte av.

Tor André Johnsen (FrP) [23:11:05]: Jeg var meget tilfreds og meget stolt da Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen la fram norgeshistoriens første blå-blå statsbudsjett den 8. oktober.

Endelig hadde Norge fått et statsbudsjett hvor det virkelig ble fokusert mer på bedre veier, mer til jernbane, bedre helse, mer til utdanning og ikke minst skatte- og avgiftslette både for folk flest, for bedriftseiere og for næringslivet. Og – kanskje det aller viktigste – endelig ble det virkelig fokusert både på å styrke arbeidslinjen og på å få folk i jobb.

Selv etter de knallharde forhandlingene med Venstre og Kristelig Folkeparti ble budsjettet bra. Jeg må innrømme at noe dessverre har blitt dårligere, men noe har også blitt bedre, så totaliteten i budsjettet er uansett bra. Og det kanskje aller viktigste er at profilen, retningen og kursendringen ligger fast.

For første gang i moderne historie reduseres faktisk bil- og bensinavgiftene. Det er virkelig noe som folk flest er opptatt av, og som folk flest vil tjene på. Når kritikerne kritiserer regjeringens budsjettforslag, ser de seg blinde på skattelettedelen, men glemmer bevisst avgiftsdelen, for den har absolutt en sosial profil.

For å knytte regioner sammen, for å styrke næringslivet, for å redusere reisetid og antall ulykker har neste års statsbudsjett et massivt løft på samferdsel. Likevel har det i dag blitt hevdet i denne sal at det store skiftet på samferdsel ikke kom med dette budsjettet, men at det kom i NTP. Det er riktig at det er et greit ambisjonsnivå i NTP, men det er feil å si at det er NTP i seg selv som er et skifte. NTP viser bare planer og ambisjoner, og dessverre har ingen tidligere regjering klart å innfri de planene som har ligget i NTP-ene. Følgelig er statsbudsjettet og regjeringens gjennomføringsevne det som er avgjørende.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har ikke bare ambisjoner om å oppfylle planene i NTP, den ønsker å overoppfylle NTP-planene ved å bygge mer vei og mer bane enn det som ligger inne i dagens NTP. Bare for å ta jernbane som et eksempel: Der gjennomføres nå den største satsingen i Norge siden slutten av 1800-tallet.

Jeg må for øvrig si at jeg er litt skuffet og litt forundret over den enkle og nærmest klisjéaktige retorikken om å gi skattelette til de rike. Det er en retorikk som gjentas og gjentas nærmest til det kjedsommelige av alle dem som ikke ønsker regjeringen vel. Da tenker jeg litt på den såkalte dødsskatten, dvs. arveavgiften, som Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen fjernet i årets statsbudsjett, men jeg tenker mest på reduksjonene som gjøres i formuesskatten i neste års budsjett.

Jeg har lyst til å minne om at i Sverige, som også er et velferdssamfunn som er basert på de samme verdiene som i Norge, var det faktisk en sosialdemokrat, Göran Persson, som fjernet arveavgiften, og den borgerlige alliansen fjernet hele formuesskatten i en jafs da de ble valgt i 2006.

Martin Kolberg (A) [23:14:25]: Høyrepartiene i sin alminnelighet og Fremskrittspartiet i særdeleshet har i årevis gitt inntrykk av at man kan redusere skatten uten å fjerne tjenester. Det går helt fint, har finansminister Siv Jensen sagt ved en rekke anledninger, for vi kan jo bare kutte i byråkratiet.

Nå sitter hun der som ansvarlig for det budsjettforslaget som er fremmet, og vi ser veldig tydelig hvordan regjeringa sliter for å få endene til å møtes. Det er mer oljepengebruk enn noen gang, kutt av usosial karakter for å finansiere skattekuttet, eller den forutsetning at den enkelte skal betale mer selv, f.eks. innenfor kultur.

Det finnes ingen gratis lunsj i økonomien. Det er noen som har fått Nobelprisen for å vise til akkurat det. Den økonomiske teorien som høyrepartiene i Norge og i hele Europa slår om seg med, er jo fullstendig mislykket. Den fører bare til forskjeller. Men de vil ikke høre. Og hvorfor vil de ikke det? Nei, for det andre mantraet er selvfølgelig: Vi skal privatisere. Da skal det bli mer effektivt, da.

Nå er det dokumentert i hele den internasjonale økonomi at hvis man privatiserer, blir velferdstjenestene stort sett 20 pst. dyrere enn de er i Norge. Det burde i hvert fall være slik at liberalister i høyrepartiene var interessert i å gjennomføre en samfunnsøkonomi som i det minste er effektiv for økonomien. Men heller ikke det øret vil de høre på. Vi vet hva disse tingene fører til på sikt. På sikt fører det til en svakere stat og et svakere fellesskap, og det fører til ineffektivitet i økonomien. Men de prøver å gå forbi denne diskusjonen hele tiden, til tross for at det er så åpenbart at det er slik som det er.

Dette viser framfor alt at den såkalte FrP-koden har kollapset i møtet med virkeligheten. Jeg vil ikke unnlate å si – ikke unnlate, fordi det har irritert meg i månedsvis – at den nåværende finanspolitiske talsmann for Fremskrittspartiet sto her på talerstolen og harselerte over Arbeiderpartiets forhold til handlingsregelen, og sammenlignet den med trosbekjennelsen. Han gjorde det, og han ble applaudert, la jeg merke til, av sine meningsfeller. Nå står han der, er nødt til å følge handlingsregelen og står her på talerstolen i dag og snakker pent om den. Mer kollaps kan ikke bli demonstrert fra høyresida i norsk politikk på mange år.

Olemic Thommesen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Henrik Asheim (H) [23:17:47]: Etter at Arbeiderpartiet i fjor fikk tildelt av velgerne sitt nest dårligste valgresultat siden annen verdenskrig, hadde vel ingen av oss på borgerlig side forventet at det skulle være en lystig og glad gjeng som tok ordet i denne debatten. Allikevel må jeg si at det får være måte på hvilken fattigdom og armod man hevder at landet plutselig er kastet ut i.

En av de tingene som kanskje har overrasket meg aller mest, er arbeiderpartirepresentantenes offensiv mot Høyre–Fremskrittspartiregjeringens utdanningsbudsjett, som også ble ytterligere styrket etter forliket med Kristelig Folkeparti og Venstre.

Det er kanskje verdt å minne om at i 2012 sendte Forskningsrådet ut en pressemelding om Arbeiderpartiets forskningsbudsjett, hvor det sto Fra hvileskjær til havari. I 2014 – altså denne høsten – sendte det samme forskningsrådet ut pressemeldingen Et sterkt forskningsbudsjett.

Jeg lytter mye heller til Forskningsrådet enn jeg gjør til den lystige gjengen i Arbeiderpartiet. Men det er jo mange som også har lyttet til Arbeiderpartiet. Derfor er det verdt å minne om at en del ting som Arbeiderpartiet har sagt, også har blitt skrevet ned – f.eks. da Trond Giske, nåværende leder av utdanningskomiteen, var næringsminister og sa til Dagens Næringsliv den 6. januar 2011:

«Vi kan ikke leve i lengden med at penger investert i bedrifter skattes som formue på en tøffere måte enn penger plassert i eiendomsmasse.»

Hans konklusjon var å fjerne formuesskatten.

I sitt alternative budsjett i år øker Arbeiderpartiet skatten med 10 mrd. kr.

Finanspolitisk talskvinne for Arbeiderpartiet, Marianne Marthinsen, ble i VG den 18. juli 2013 spurt om hva hun syntes om at Høyre og Fremskrittspartiet gikk til valg på å fjerne arveavgiften. Hun sa:

«Det avtegner seg et tydelig bilde av at Høyre ikke bryr seg om fordelingspolitikk.»

Vi vil beholde arveavgiften, sa hun.

Nå hadde hun sjansen. Hun legger frem et alternativt budsjett som ville vært det som ble vedtatt hvis Arbeiderpartiet hadde rent flertall i denne sal. Hun turte ikke å gjeninnføre arveavgiften.

Så kan man kanskje si at jo, men dette var jo Arbeiderpartiet i regjering, det er noe annet i opposisjon, det er lettere da å si hva man faktisk vil, uten å måtte forhandle med alle. Ja vel. Da kan vi jo se på hva Helga Pedersen, Arbeiderpartiets nestleder, sa den 22. april i år, da hun på vegne av Arbeiderpartiet lovet å gjeninnføre kulturskoletimen i skolen. Da vi satt i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen og fikk tildelt Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett, ble det ikke funnet en krone til å gjeninnføre kulturskoletimen.

Noe av Arbeiderpartiets problem – og som vi kommer til å sørge for at blir et tema også frem mot 2017 – er at det er langt mellom hva de sier, og hva de gjør. Det visste velgerne i 2013. Det skal vi minne dem på også i 2017.

Stefan Heggelund (H) [23:21:02]: Jeg er langt ifra den eldste i salen, men jeg har da rukket å være politisk aktiv i en del år. Jeg tror de kaller det for broilere.

Det som slår meg, er hvor lite de politiske argumentene har endret seg fra jeg som 13-åring meldte meg inn i Sosialistisk Ungdom, som 15-åring inn i Unge Høyre og til i dag – 15 år senere. Da som nå handler det om penger – om hvem som bevilger mest. Den politiske debatten er redusert til «Vi bevilget det» og «Ja, men vi bevilger det». Og det er vel grunnen til, regner jeg med, at Arbeiderpartiet ville vente så lenge som mulig med å legge fram sitt alternativ, sånn at de kunne se akkurat hvor de hadde lyst til plusse lite grann på, sånn at de kunne si: Ja, men vi bevilger jo det.

På noen politiske områder er det helt naturlig at det er sånn. Det kan f.eks. være på etter- og videreutdanning av lærere og på prioritering av rus og psykiatri i helsevesenet. Derfor kommer også jeg til å fortsette å argumentere sånn på relevante områder. Men jeg synes at den spiralen vi er inne i i norsk politisk debatt, er ubehagelig. Den har ingen grenser. Til slutt er det ikke lenger mulig å drive overbud. Vi vet hvor det bærer. Perspektivmeldingen er helt klar, og da må vi bruke gode tider til å gjøre noen endringer. Det vil ikke venstrepartiene være med på.

Representanten Kolberg sa i sitt innlegg at partiene på høyresiden i Norge ikke lytter. Nei vel, vi følger vel bare og står for det økonomiske systemet som har bidratt til vekst, og som har løftet flest folk ut av fattigdom gjennom menneskehetens historie, men ok: Vi kan la empirien ligge.

Han mener at vi ikke lytter – samtidig som han, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet regelrett ignorerer en melding de selv la fram. Der kommer det helt klart fram at arbeid er nøkkelen til framtidens velferd, at arbeidslinjen må styrkes, og at vi er nødt til å gjøre noen prioriteringer som kan være vonde å gjøre og som kan være vonde å stå i, men som likevel er nødvendige for at vi skal kunne bevare velferdsstaten i framtiden.

Jeg hadde forventet mer enn opportunisme fra Arbeiderpartiet i disse politiske debattene.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [23:24:17]: 11. desember i fjor, i ein nesten lik situasjon som dette, sa representanten Frank Bakke-Jensen følgjande:

«(…) jeg er hellig overbevist om at de pengene i næringslivet vil avle flere arbeidsplasser og flere bedrifter, de vil avle utvikling i næringslivet, utvikling i bedriftene, og det vil avle tryggere og mer lønnsomme arbeidsplasser. (…) Derfor er det å ta bort formuesskatten så viktig.»

Dette er eit historisk sitat. Få politiske initiativ har blitt så kraftig nedsabla som det som handlar om at kutt i eigarane sine formuar skapar store verdiar i bedriftene – også i Nord-Noreg.

Skjøner Bakke-Jensen at landsdelen han representerer, utgjer ein tredjedel av Noreg sitt landareal, 9,5 pst. av innbyggjarane, men berre 4 pst. av landet sine formuar? Skjøner Bakke-Jensen at regjeringa sine massive kutt i regionale utviklingsmidlar og i marint verdiskapingsprogram, at såkornfond ikkje blir noko av, at reduserte investeringar i nye nordnorske næringsidear, at regjeringas kommunemodell, som rammar nordnorske kommunar og nullar ut regjeringa si samferdselssatsing, og at regjeringa si svekking av leveringsforpliktingar og liberalisering av kvotesystemet direkte svekkjer nordnorsk næringsliv si moglegheit til utvikling? Neppe.

I Nord-Noreg er det ein konsensus om – for å kalle det det – ei forståing av at dette er utfordringa. Skal dei store moglegheitene i den nordnorske landsdelen bli realiserte på nordnorske premissar, treng landsdelen kapital, kompetanse, infrastruktur og arbeidskraft. Ikkje på nokre av desse områda leverer regjeringa. I staden nedsablar dei alle desse satsingane som er i landsdelen. Dermed står vi i fare for at det er andre – dei med kapital, som er utanfor landsdelen – som set premissane for landsdelen si utvikling, og at nordlendingane blir sette på sidelinja når det gjeld si eiga framtid.

Eg er ikkje redd for andre sin kapital, men det må vere ein miks, sånn at nordlendingane ikkje blir fullstendig sette på sidelinja. Difor reagerte eg kraftig på at Hurtigruten blir selt til City of London, og at Cermaq blir selt til Mitsubishi. Sånne ting bryr ikkje Høgre seg om. Samtidig har Høgre, i si misforståing av betydinga av formuesskatten, gråte krokodilletårar for norsk eigarskap. Kvifor er nordnorsk eigarskap så annleis?

I SV sitt alternative budsjett føreslår vi å opprette eit nordnorsk investeringsfond som skal styrkje nordnorsk eigarskap. Vi føreslår å auke dei regionale utviklingsmidlane betrakteleg, og vi føreslår ei stor satsing på kompetansebygging.

Kontrasten er stor til Bakke-Jensen si regjering. Han står fram som ein sann idealist, som gir heilt ny meining til fråsegna til den folkekjære, nordnorske filosofen Peter Wessel Zapffe: «Verdiene gror i forsakelsens jord.»

Ove Bernt Trellevik (H) [23:27:34]: Ifølgje OECD skårar Noreg lågt på innovasjon. Men med det budsjettet me vedtek i dag, styrkjer me både innovasjon og nyskaping.

Me har gjennom mange år gjort oss svært avhengige av oljeinntekter, og me erfarer no at desse inntektene kan svinga. Utfordringane er at me har brukt svært mykje oljepengar på kostnadskrevjande velferdsgode framfor å satsa på konkurransefremjande tiltak. Dette har Høgre – me har det i blodet – peikt på i lang tid. For Høgre er det viktig at me skapar verdiar før dei vert fordelte.

For nokre er det lett å få sympati med Arbeidarpartiet sin billege retorikk, at ein tek frå dei fattige og gjev til dei rike, når regjeringa no tek grep for å vri pengebruken og styrkja konkurransekrafta. Me høyrde her i dag at Marianne Marthinsen frå Arbeidarpartiet omtalte kuttet i formuesskatten som ei gåvepakke til dei rike. I same ordelag rosa ho trontalen, som beskriv landet sine utfordringar på ein god måte, men overraskande nok kritiserer ho regjeringa for å gjera noko med desse utfordringane.

Noreg har tapt konkurransekraft kvar einaste dag dei siste åtte åra med den raud-grøne regjeringa. Me har eit kostnadsnivå og eit velferdsnivå som ligg betydeleg over våre handelspartnarar. Dette, i tillegg til dei særnorske skattane og avgiftene, gjer at konkurransesituasjonen er krevjande for svært mange bedrifter. Arbeidarpartiet foreslår i sitt budsjett å auka det særnorske skattenivået.

Me må ha fokus på dei områda som kan betre konkurransekrafta. Budsjettet inneheld bl.a. tidenes satsing på forsking og to såkornsfond, i høve til regjeringsplattforma, og skattelettar, for å nemna noko. Dette for å fremja konkurransekraft.

For å møta krevjande konkurranse samtidig som me legg til rette for nye næringar og næringar som har vekstpotensial, arbeider regjeringa også med andre tiltak enn det som kjem fram i budsjettet. Nokre av desse tiltaka kjem ein til å beskriva i ein maritim strategi og i ein reiselivsstrategi, for å sikra desse næringane konkurransekraft.

Så har me Tveterås-utvalet, som den raud-grøne regjeringa nedsette. Dei kjem med sine tilrådingar om å betra lønsemda i verdikjeda for fisk. Det vert også arbeidd med ei anna stortingsmelding om vekst i havbruksnæringa. I tillegg, som det vart nemnt av fleire her i dag, kjem Scheel-utvalet om få timar med sine tilrådingar om eit vekstfremjande skattesystem. Representanten Syversen frå Kristeleg Folkeparti inviterte til eit breitt forlik, det same oppfattar eg at Truls Wickholm frå Arbeidarpartiet også gjer. Eg støttar det at me kan få eit breitt forlik om ei stor skatteendring for å fremja næringslivet vårt. Det fortener samfunnet. Klarar me å få til konkurransekraft med eit breitt forlik her i Stortinget, vil me stå mykje betre rusta til å møta ei framtid med usikre og fallande oljeinntekter for staten – framfor at ein driv med billeg retorikk og billege poeng om at plastposar skal finansiera gåvepakker til dei rike.

Ola Elvestuen (V) [23:30:58]: Vi lever i en usikker og urolig verden. Internasjonalt er over 50 millioner mennesker på flukt. Over 30 millioner er internt fordrevne. Over 18 millioner er på flukt fra sitt eget land – det er fra land som Syria, Sør-Sudan og også Nigeria og Den demokratiske republikken Kongo. Bare i Syria er det 3 millioner mennesker som har flyktet fra landet. 6,5 millioner er internt fordrevne. Tyrkia og Libanon har tatt imot 1 million flyktninger hver, og Libanon er altså et land med mindre enn 5 millioner innbyggere.

På denne bakgrunnen er Venstre veldig glad for at vi har fått gjennomslag for å ta imot 500 flere kvoteflyktninger enn det regjeringen først hadde lagt opp til. Man kan godt si at 500 flere er lite når tallene er så uendelig store. Samtidig er det viktig å huske på at for de 500 dette vil gjelde, betyr det så uendelig mye for dem som enkeltpersoner at de nå får en mulighet til å komme til Norge og starte et nytt liv.

Fra Venstres side mener vi det er viktig også å styrke både UDI og UNE og har lagt det inn i vårt alternative budsjett. Og når det gjelder samarbeidsavtalen, er vi spesielt glad for at vi også har fått flertall for at et barnehagetilbud for 4- og 5-åringer i asylmottak videreføres, og at aktivitetstilbud for barn som bor i mottak, blir videreført, i tillegg til at vi sikrer tilstrekkelig antall plasser til mindreårige asylsøkere.

Jeg tror det er viktig i den situasjonen verden er i – vi har de største flyktningtallene siden den andre verdenskrig – å ikke miste motet eller viljen fordi det er så mye man må gjøre, men hele tiden huske på at dette også handler om enkeltpersoner, og det er enkeltpersoner vi har en plikt til å beskytte, og det er enkeltpersoner vi har en plikt til å hjelpe. Derfor mener jeg Stortinget nå har grunn til å være stolt av at vi øker antallet kvoteflyktninger. Det er et viktig signal internasjonalt, og det er viktig for dem det gjelder.

Arild Grande (A) [23:34:06]: Jeg registrerer at Stefan Heggelund beklager seg over manglende perspektiver i norsk politikk også i denne debatten. La meg derfor invitere Stefan Heggelund til å revidere Høyres politikk og nitide forsøk på å svekke noe av det grunnleggende i vårt demokrati, nemlig norske medier, ytringsfriheten og pressefriheten. Vi ser at vi har en regjering som på område etter område foreslår kutt som vil ramme mediemangfoldet, som vil føre til nedleggelse av flere aviser, som vil føre til at færre stemmer slipper til, og som kan representere en utfordring for vårt demokrati. De kutter i produksjonstilskuddet til aviser, kutter til samiske aviser, kutter til Nynorsk Avissenter, kutter til Institutt for Journalistikk, de foreslår å innføre moms på aviser, og de fryser NRK-lisensen.

Så har det etter budsjettavtalen vært fokusert på at det har blitt rettet opp i noen av de verste kuttene. Men grunnen til at jeg tar ordet her, er noe man kan lese i tilleggsinnstillingen som ved første øyekast kan virke som et steg i riktig retning, men når man leser mellom linjene og setter det i sammenheng med hva Høyre og Fremskrittspartiet egentlig mener om saken, så gir det grunn til bekymring. Her skriver flertallet at man

«ber regjeringen foreta samtidig ESA-notifisering av lav, plattformnøytral merverdiavgiftssats på 8 pst., og plattformnøytral likebehandling gjennom nullsats for merverdiavgift både for papiraviser, e-aviser og digitalt redaksjonelt innhold».

Eksperter på feltet har advart mot at dette er en stor taktisk blunder, og at man med et sånt grep risikerer å overlate hele saken til ESA. Det er jo nettopp i prenotifikasjonsfasen at man kan undersøke hva handlingsrommet er i forhold til nullmoms, 8 pst. moms eller andre satser. Men å notifisere flere løp er både uklokt og veldig uforutsigbart. Det tror jeg faktisk er et taktisk grep fra en regjering som egentlig ønsker 8–8. Vi ser at de gjør det i innstillingen, hvor de gjentar at det var riktig av Høyre og Fremskrittspartiet å foreslå lavmoms, altså 8–8, og innlegg fra mediepolitisk talsperson i Høyre, Kårstein Eidem Løvaas, tidligere i dag viser at det er en regjering som utelukkende er opptatt av 8–8.

Arbeiderpartiet ønsker at regjeringen notifiserer nullmoms. Vi foreslår det i denne innstillingen, vi foreslår det i faginnstillingen til kulturkomiteen, og vi foreslår det også i skatteproposisjonen senere i år. De partiene som ønsker nullmoms, ber vi innstendig om å gå for dette forslaget, da det å overlate hele saken til ESA vil sette saken og Stortinget …

Presidenten: Da er tiden ute.

Freddy de Ruiter (A) [23:37:30]: Politikk handler selvfølgelig om veivalg. Arbeiderpartiets veivalg handler om å videreutvikle verdens beste velferdssamfunn. Det gjør vi ved å satse på gode velferdsordninger for alle, en tydelig fordelingspolitikk og en trygg arbeidslivspolitikk. Dette har vist seg å være en suksessoppskrift også når det gjelder å skape vekst og arbeidsplasser.

Denne regjeringas veivalg er klart: mer marked og privatisering av viktige velferdsoppgaver, store skattekutt til de rikeste og et mer utrygt arbeidsliv. En skal aldri undervurdere velgerne, og er det noe velgerne har forstått, så er det konsekvensene av regjeringas budsjettforslag. Folk flest liker ikke urettferdighet – så enkelt er det. Så skal det sies at budsjettet ble noe bedre med Kristelig Folkeparti og Venstre, men fortsatt er retningen mer marked og privatisering og større forskjeller.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringas opprinnelige budsjettforslag vil særlig bli husket for kuttet i formuesskatten som vil gi de rikeste flere millioner i skattekutt, kombinert med å frata de uføre barnetillegget. Nå klarte heldigvis Kristelig Folkeparti og Venstre å bremse noe av det, men med fortsatt millionkutt i skattene for de rikeste. Symptomatisk nok ble poseavgiften det som huskes best fra budsjettforliket.

Det er forståelig at mange velgere er skuffet etter å ha hørt retorikken til særlig Høyre i valgkampen. Det var tydelig at Høyre hadde lært av sitt søsterparti i Sverige hvordan en skulle pakke inn politikken i lekker retorikk. Høydepunktet i så måte var slagordet «Mennesker, ikke milliarder». Jeg forstår at veldig mange velgere føler seg lurt av retorikken når den politiske fasiten ligger på bordet. Velgerne ble lovet at de skulle få i både pose og sekk. Mange føler nok at det de har fått, foruten poseavgift, er katta i sekken.

Per Rune Henriksen (A) [23:40:05]: Det var representantene Asheim og Heggelund som fikk meg til å tegne meg på talerlisten.

Det harseleres med Arbeiderpartiet, at vi ikke er muntre nok i denne diskusjonen, og man sier at vi er opportunister i debatten. Jeg vil gjerne minne de to representantene på at dette ikke er en munter kafédebatt; dette er en debatt om hvordan landet skal styres, og da bør man absolutt ha respekt for at både vi og tilsynelatende også det norske velgerkorpset er dypt bekymret for hvilken retning landet går i.

Da vil jeg bruke noen ord på arbeidslinjen og hvordan dette skal gjennomføres. For Arbeiderpartiet er arbeidslinjen viktig. Det burde resultatene fra vår tid i regjering de siste åtte årene før valget vise. Det ble under vår tid skapt ca. 350 000 arbeidsplasser – de aller fleste i privat sektor. Vi jobbet hele veien for å få et mer anstendig arbeidsliv, for at det skulle være et godt arbeidsliv for folk å arbeide i og å kunne stå lenge i.

Å hevde at man står for arbeidslinjen og tiltakene er å sørge for at de som minst av alt kan stå i arbeid, får dårligere økonomiske vilkår, for dermed å presse dem inn i en arbeidssituasjon som de gjerne ikke er forberedt på – det er ikke vår arbeidslinje. Vår arbeidslinje handler om å skape et anstendig arbeidsliv, et inkluderende arbeidsliv, og da må vi også opprettholde de mekanismene som gjør at arbeidslivet blir slik. Da må vi ta opp kampen mot sosial dumping, da må vi sørge for at det finnes ordninger hele veien for å ta vare på dem som faller utenfor arbeidslivet, og vi må ha en retning på arbeidslivspolitikken – og all vår politikk – som sørger for sosial rettferdighet. Uten at vi har en politikk for sosial rettferdighet, blir både klimakampen, arbeidslinjen og alle andre politikkretninger meningsløse, etter vårt syn, for sosial rettferdighet er grunnsynet til Arbeiderpartiet.

Så sies det at vi driver med overbud, og at vi ventet til i siste liten før vi la fram vårt alternative budsjett. Kanskje herrene kan tenke litt på at det har noe med ansvarlighet å gjøre? Vi har lagt fram et alternativt budsjett til å styre etter, og da er det greit å vite hva som er rammene, og ikke hva vi har lyst til å gjøre. Derfor venter vi på hva rammene er for dette, og så innretter vi vår politikk ut fra det.

Det å forsimple debatten ned på det nivået som ble gjort i de innleggene, synes jeg er uverdig. Jeg synes man skal ha respekt for de motsetningene som er, for dette er helt reelle politiske motsetninger, og kanskje hadde debatten vært bedre hvis vi alle sammen hadde holdt oss til det.

Truls Wickholm (A) [23:43:29]: Representanten Henrik Asheim var her oppe og oppfordret til munterhet, men sjelden har vi hørt et så påfallende dystert innlegg som det som kom fra representanten Stefan Heggelund. Men så er det jo også blitt et varemerke for finansdebatten at Heggelund skal opp på denne talerstolen for å gjøre seg til dommer over hvordan salen har forstått debatten og viktigheten av hvordan debatten skal tas til vårt alles beste.

Det er noe surrealistisk over å bli anklaget av Høyre for å drive overbudspolitikk. I valgkampen, som jeg jo husker godt, men som også begynner å bli en stund siden, var det altså ikke det området hvor Høyre skulle gjøre det bedre – eller som Heggelund ville ha sagt: ha brukt mer penger – enn Arbeiderpartiet. Det var på transportområdet, det var på helseområdet, det var på forsvarsområdet. Men så har vi også fått avdekket – eller avkledt, om du vil – i denne debatten her i dag Høyre og Heggelunds manglende vilje og evne til å prioritere disse områdene i møte med den virkelig store og ønskede prioriteringen, nemlig skattekutt til dem som har mest. Det er klart at i en slik setting blir det interessant å måle partiene på om det de sier, er det de virkelig gjør når de får makt, og for Høyres del gjenstår det jo en ganske god bit før de klarer å komme dit de har sagt at de bør være.

Det er mulig at Høyre ikke følger like godt med på Arbeiderpartiet som Arbeiderpartiet følger med på Arbeiderpartiet. Men hadde Høyre fulgt med på Arbeiderpartiet, så ville også Heggelund lagt merke til at Arbeiderpartiet lanserte noen pakker, politikkområder som vi syntes var viktige å satse på. Det handlet om å satse på arbeid, kamp mot sosial dumping, en satsing på fagarbeiderne, og om å se disse politikkområdene i sammenheng, for vi sier at det er ikke nok bare å gi lærlinger en skikkelig utdannelse; vi må også skape et attraktivt arbeidsliv hvor folk har lyst til å jobbe. Da må vi kjempe mot sosial dumping. Vi sa at vi skal ha en innsats på klima. Da må vi ha en innsats på flere områder: Vi må satse på transport, vi må satse på klimateknologi. Vi sa at vi må satse på helse. Da må vi se forebygging i sammenheng med reparasjon.

På en rekke områder lanserte Arbeiderpartiet ny tenkning rundt hvordan vi skulle tenke større helhet og se større politikkområder i sammenheng. Hadde Stefan Heggelund villet være med på den debatten, så er han hjertelig velkommen til å ta den – og ikke bare gå opp her og stille seg til doms over hvordan bevilgninger er blitt foretatt av Arbeiderpartiet i dette året og tidligere år.

Rigmor Aasrud (A) [23:46:41]: Det var Høyres Svein Harberg som fikk meg til å ta ordet igjen. Han brukte tid på å forsvare kulturbudsjettet. Når årets kulturbudsjett omtales som tidenes beste, er det grunn til å sette spørsmålstegn ved det, for hvis man går inn i det budsjettet som ble lagt fram, viser kulturdelen av Kulturdepartementets budsjett en vekst på 1,1 pst. Nåvel, det er litt bedre enn det budsjettet som det ble foretatt store kutt i i fjor, men 1,1 pst. dekker ikke engang prisstigningen, og Høyre kan ikke komme unna at man foreslo f.eks. å kutte Den kulturelle spaserstokken. Det var vel for så vidt ingen kioskvelter det som ble presentert, det var iallfall ikke mange som hilste det kuttet velkommen.

Så er det riktig at kulturbudsjettet har blitt bedre etter at Venstre og Kristelig Folkeparti har vært med og forhandlet. Det skal vi være glad for, og det er kulturen også glad for. Så er det ikke sånn at vi er imot at private deltar i finansieringen av kulturlivet. Men det vi synes er betenkelig, er at det er de private som skal styre hvor pengene skal brukes, at det er de kulturinstitusjonene som får penger fra det private, som i tillegg skal utløse penger fra staten. Det er en privatisering som vi ikke støtter.

Og ja, det er bra at man får på plass momsrefusjonen i salderingen av budsjettet, og det er bra at posten også øker i neste års budsjett. Men det hadde vært mulig å være med på å støtte dette også da revidert nasjonalbudsjett ble behandlet i vår. Det var kjent at utfordringene lå der. Men fortsatt til neste år er momskompensasjonsordningen underfinansiert, og idrettslagene må forberede seg på kakelotterier for å dekke den manglende momskompensasjonen i årets statsbudsjett.

Frank Bakke-Jensen (H) [23:49:02]: Jeg må få komme med et tilsvar til representanten Knag Fylkesnes, som tydde til filosofen Peter Wessel Zapffe for å beskrive min politikk. Zapffe avga en doktoravhandling som het Om det tragiske. I den sier han:

«Mennesket har større intellektuell kapasitet enn det naturen krever, og dette overskuddet bruker vi på meningsløse grublerier for å finne mening med tilværelsen. Dette er det «tragiske».»

Jeg vet vel kanskje ikke om det var dit Knag Fylkesnes ville da han foretok sammenligningen. Jeg er ikke så skolert i filosofi, men jeg har lest en del av Zapffe. Han er bl.a. medforfatter av et nordnorsk verk som heter Vett og uvett. Der kan vi lese om han som var så fæl til å lyge at kjerringa måtte ut for å rope inn kyrene – helt uten relevans for denne debatten. (Latter i salen)

Knag Fylkesnes kaller meg idealist og sier at jeg kun har en idealistisk tilnærming til problemstillingen. Jeg må på det sterkeste protestere.

Det er en stor forskjell mellom meg og representanten Knag Fylkesnes, særlig når det gjelder skatt, og særlig når det gjelder eierskap. Når Knag Fylkesnes i tillegg tillater seg å gi den nåværende regjering skylda for at Cermaq ble solgt, viser det at her skyr man ingen midler. Tillatelsen til å selge Cermaq-konsernet fikk regjeringen fra det forrige storting – det kom som sak til Stortinget fra de rød-grønne.

Vi diskuterte faktisk om det kunne være lurt å selge Cermaq, som var et stort konsern innenfor havbruk. Vi diskuterte om vi bare skulle kvitte oss med det, eller om det kunne være grunner til at det var lurt å beholde det. En av de tingene som da ble drøftet, var at forskningsdelen, Ewos, som produserer og selger fôr, kunne det kanskje være viktig at vi beholdt på norske hender, på grunn av kompetanseutviklingen og på grunn av forskningsmiljøene våre. Denne delen klarte Trond Giske å selge ut lenge før valget, lenge før regjeringsskiftet, så det vil vi i hvert fall ikke ha på oss.

Cermaq sto da igjen som et rent oppdrettsselskap. Det er nå solgt til industrielle eiere. Det styrker eiersida, og det fører til at vi får bedre tilgang til markedet i Japan. Jeg tror at for bedriften er dette veldig bra. For arbeidsplassene og for verdiskapingen i landsdelen kan dette være veldig bra. Men jeg er ikke 100 pst. sikker på at representanten Knag Fylkesnes allikevel noen gang blir fornøyd.

Marianne Marthinsen (A) [23:51:54]: Det begynner å bli løssluppent – det er tydelig at vi snart krysser midnatt.

Vi nærmer oss slutten, så jeg har på vegne av Arbeiderpartiet behov for å avgi et par stemmeforklaringer. Vi kommer til å stemme for en del av forslagene til romertallsvedtak som følger av forliket, og noe av dette krever forklaring.

For det første kommer vi ikke til å stemme for forslag til romertallsvedtak V, om bærekraftkapitlet i nasjonalbudsjettet. Det er fordi vi fremmer vårt eget forslag om det. Forslag til romertallsvedtak IX, om å ivareta de langtidsledige i forbindelse med endringer i dagpengeperioden, kommer vi til å stemme for, men jeg vil fra denne talerstol bare presisere at vi primært er imot hele endringen i dagpengeordningen. Forslag til romertallsvedtak XIX stemmer vi for, men jeg vil understreke at vi ikke er med på innføring av plastposeavgiften. Når det gjelder forslag til romertallsvedtak XXII, vurdering av lav elavgift for datalagring, stemmer vi for det, men henviser til at vi selv har et forslag om at dette bør innføres uten utredning.

Når jeg først står her, må jeg nesten en liten visitt innom representanten Heggelund, for jeg har også lagt merke til hans fascinerende tendens til å ta på seg rollen som overdommer i disse debattene. Det er egentlig litt underlig å se på. Representanten Heggelund er trist fordi den norske politiske debatten er blitt redusert til en slags bevilgningskonkurranse. Jeg mener at han tar grunnleggende feil i den analysen, og at debatten gjennom dagen i dag er et bevis på det. Her har vi hatt en lengre debatt om grunnleggende forskjeller i tilnærmingen til økonomisk politikk. Heggelunds eget partis tanke om hvordan man skal redusere forskjeller gjennom først å øke dem – «trickle-down»-tankegangen, som vi kjenner fra mange samfunn – har fått seg en grundig omgang.

Når vi prøver å få representantene for Heggelunds parti med på diskusjoner om f.eks. konsekvensene av å endre privatskoleloven eller konsekvensene av den privatiseringen av helsevesenet som vil følge i kjølvannet av fritt behandlingsvalg, er det ikke noen særlig vilje til det. Det samme gjelder diskusjoner om konsekvensene av tidenes nedsalg av norsk eierskap eller konsekvensene av kutt i viktige virkemidler overfor spesifikke næringer, under dekke av næringsnøytralitet.

Det er regjeringspartiene som har hatt som strategi å underkommunisere hvilken retning de vil ta Norge i. Nå ser vi konturene av den retningen i budsjettet. Det er en retning som har fått et brutalt møte med velgerne. Det dreier seg om noe helt annet enn noen millioner kroner i forskjell når det gjelder bevilgninger.

Jeg vil helt til slutt ta opp Arbeiderpartiets omdelte forslag – så husket jeg det også.

Presidenten: Det var bra. Presidenten var ellers budd på å minne om det.

Representanten Marianne Marthinsen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Karin Andersen (SV) [23:55:19]: Jeg sa i mitt forrige innlegg at hvis man vil vite hva som er viktig for regjeringen, så tror jeg man skal holde øynene stivt på pengene, for det viser seg at det var ikke menneskene, men pengene som var viktigst allikevel. Det var kanskje til og med de aller rikeste menneskene som var de aller viktigste.

Jeg har fulgt debatten de siste dagene, og samtidig har jeg jobbet intenst for virkelig å forstå den alvorlige situasjonen i Europa og i verden nå, med den største flyktningkatastrofen vi har sett siden annen verdenskrig. Jeg har lett etter forståelse for det i regjeringspartiene, og der fant jeg ingen ting. Det jeg finner, er en regjering som skryter av at det kommer færre flyktninger til Norge, når vi har den verste flyktningkatastrofen etter andre verdenskrig. Det er liksom en seier – for en regjering som må knegås av Venstre og Kristelig Folkeparti for å ta imot fattige 500 til.

Det er ikke bare en helsemessig og humanitær katastrofe i disse nabolandene. Det er en ekstremt farlig politisk situasjon når så mange mennesker sitter i flyktningleirer og er på flukt i naboland. Det er millioner. Når det lille landet Libanon har fire millioner innbyggere og over en million flyktninger, burde jo det tilsi at en regjering i et land som har en eksepsjonell handlefrihet i økonomien, hadde tatt seg råd til litt mer, eller at de i hvert fall hadde gjort det de sier at de skal gjøre, nemlig å hjelpe folk der. Men heller ikke der legger de noen vesentlig større innsats på bordet.

Det handler ikke om å hjelpe folk her eller å hjelpe dem der. Det handler om at vi må gjøre begge deler. Vi må gjøre det nå, fordi dette er mye verre enn noe av det andre vi snakker om i dag, og fordi det er en farlig situasjon som oppstår når resten av verden vender det døve øret til og ikke ildner hverandre opp til å gjøre mer og hjelpe flere. Der kunne Norge gått foran med et eksempel, der kunne vi vært ute i Europa, i naboland, i de landene vi samarbeider med hele tida, for å avhjelpe denne alvorlige situasjonen. Men man gjør det ikke. I stedet velger man altså å bruke milliarder av kroner til de rikeste menneskene i dette landet, inklusive meg sjøl, og det kan jeg love er fullstendig bortkastede penger.

Stefan Heggelund (H) [23:58:49]: Nå ser vi Arbeiderpartiets sanne ansikt. Deres politikk blir utfordret. Ja, man setter den til og med i sammenheng med perspektivmeldingen. Så blir man kalt en overdommer. Ikke bare det, man blir kalt en dyster overdommer. Dette er Arbeiderpartiets sanne ansikt. Blir de utfordret, er dette retorikken man møter. Det fine var jo at representanten Wickholm i sitt innlegg bekreftet – i over et halvt minutt eller kanskje mer av hans taletid – at overbud er akkurat det som er Arbeiderpartiets løsning på omtrent hvert eneste spørsmål.

Representanten Henriksen mente at jeg og representanten Asheim viste manglende respekt for debatten og ikke minst for Arbeiderpartiets standpunkter, fordi man utfordrer dem på f.eks. arbeidslinjen, og fordi man utfordrer dem på deres plutselig manglende vilje til viktige omlegginger av velferdsordninger. Kan man med rette kalle det opportunisme?

Ja, for jeg har sett hva bl.a. forrige taler har uttalt om forhandlingene i den forrige regjeringen om f.eks. barnetillegget. Men plutselig er det en svart-hvitt-debatt der Arbeiderpartiet alltid har stått på riktig side. Hva kommer så? Jo, da kommer de grunnløse polariseringene som vi kjenner så godt fra Arbeiderpartiet: polariseringer der polariseringer absolutt ikke hører hjemme, som f.eks. når det gjelder bekjempelse av arbeidslivskriminalitet og sosial dumping, der hvor det faktisk, uavhengig av hva representanter fra Arbeiderpartiet og SV måtte fortelle, er ganske bred konsensus. Det skal vi være veldig glade for at det er.

Jeg håper at man kan løfte den politiske debatten til å handle om mer enn hvem som bevilget mest, at vi kan stå sammen om de områdene der det er viktig at vi i denne nasjonalforsamlingen faktisk står sammen, og at vi kan diskutere de ulike perspektivene vi har. Men overbud kan ikke alltid være løsningen, og jeg beklager, men det har Arbeiderpartiet bekreftet at de mener det er, med sitt alternative budsjett.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [00:01:47]: Eg må få svare på innlegget til Bakke-Jensen. Først vil eg berre seie at eg er glad for at det er representantar her i salen som kan sin Zapffe – filosofen, miljøaktivisten og den sosialt engasjerte Zapffe. Det er godt å vite. Det er godt at ein Høgre-mann heng seg opp i det.

Så til det meir alvorlege i saken enn å rope inn kyrne: Det regjeringa gjer i dette budsjettet og i det førre budsjettet, er for det første at ein trekkjer ut kapital frå ein landsdel som det er brei einigheit om manglar kapital. Dette er den mest kapitalfattige regionen i Noreg, og ein trekkjer ut kapital frå den regionen. Regjeringa føreslo ikkje å etablere eit såkornsfond, som eit samrøystes storting ønska å gjere. Det føreslo ein ikkje. Og ein veit ikkje kvar det såkornsfondet som samarbeidspartnarane har fått på plass, kjem til å hamne. Så ein trekkjer ut kapital. Det er det eine.

Det andre ein også gjer – heilt aktivt – er at ein løyser opp forpliktingar. Når det gjeld naturressursar som ein har i landsdelen, løyser ein opp dei forpliktingane som ein har til å levere, for å etablere eller sikre industri i den regionen. Dei incentiva som ligg til grunn for faktisk å ha ein innovativ, framtidsretta industri, tar ein bort ved at ein løyser opp forpliktingane.

Til slutt sablar ein ned dei satsingane som den raudgrøne regjeringa har stått for gjennom mange år – dei regionale utviklingsmidlane, Marint verdiskapingsprogram osv. Då synest eg det er spesielt å opptre så forfjamsa over kritikken. Eg har møtt mange ihuga Høgre-folk og Framstegsparti-folk i Nord-Noreg før valet og no i den seinare tida, og den karakteristiske nordnorske sjølvtilliten er borte. Dei klarar ikkje lenger å snakke så varmt på vegner av eigne parti si satsing i nord. Dei er òg meir og meir med på den kritikken som eg kjem med her. Kvar blir det av den store formuesatsinga i nord, med 4 pst. av formuen som er der? Og kvar blei det av den store vegsatsinga? Fylkesordførarane i Nordland, Troms og Finnmark har alle sagt at den satsinga blir nulla ut, fordi ein har svekkja budsjetta til fylkeskommunane.

Vi har ein kommunemodell som favoriserer rike kommunar i sør, og som går ut over kommunane i nord. Så her er det ikkje særleg mykje å kalle inn kyrne for, Bakke-Jensen.

Jette F. Christensen (A) [00:04:52]: Jeg tar ordet for å anmode representanten Stefan Heggelund om ikke bare å be om å løfte debatten, men til å ta debatten om de viktige spørsmålene som han og hans parti etterspør. For det er ikke min partileder som siden valgkampen konsekvent har nektet – enten fysisk eller i pressen – å svare på spørsmål om hva som er deres viktigste argument helt fram til nå for deres politikk, nemlig den dynamiske effekten av skatteletter til dem som har aller mest fra før. Gjennom hele debatten i dag har vi hørt de samme argumentene, selv om de er blitt motbevist fra begynnelsen av.

Vi har hørt at vi skal løse de viktige utfordringene for framtiden i fellesskap. Vi har hørt at skattelette er vekstfremmende. Vi har hørt at vi er nødt til å ta vare på det vi har. Likevel er det ikke ett eneste bevis for at skattelettene til dem som har aller mest fra før, vil virke dynamisk. Så istedenfor å anmode oss om å slutte å være så irriterte og slutte å være så engasjerte, foreslår jeg at man heller tar de politiske debattene og kommer med et bevis, kommer med et argument, kommer med en forklaring på hvorfor man mener at skattelettene vil være dynamiske. For det har jeg så langt ikke sett.

Det er noe som er underlig med en politiker som er overrasket over andre politikeres engasjement. Grunnen til at vi er engasjert, er at vi faktisk bryr oss. Det er fordi vi faktisk hører på de forskerne som vi applauderer fram. Vi hører på de forskningsresultatene som ligger der, vi tar det til etterretning når 17 av 20 økonomiprofessorer i dette landet sier at den dynamiske effekten av skattelette til dem som har aller mest fra før, ikke automatisk vil gagne dem som har minst. Med mindre det foreligger en hemmelig avtale som jeg ikke har sett, mellom regjeringen og dem som har aller mest, om at hvis de bare får et lass med skattelette, så vil de sette i gang og skape en haug med arbeidsplasser, etterspør jeg fortsatt evne til å ta debatten, ikke bare snakke høyverdig om å løfte den.

Audun Otterstad (A) [00:07:39]: Det var umulig ikke å ta ordet etter de ordene som falt fra Heggelunds munn. Den store forskjellen på Arbeiderpartiet og Høyre er at Høyre ønsker en arbeidsmiljølov som møter deg når du går inn døra på brakka, en arbeidsmiljølov som setter hindringer for deg, og som hele tiden jobber mot deg og for sjefen på plassen. Vi ønsker en arbeidsmiljølov som står i ryggen på deg når du går ut på brakka. Vi ønsker tiltak mot sosial dumping som faktisk bekjemper sosial dumping. Når en er ute på arbeidsplassene og møter russiske, polske og litauiske arbeidere som har det tøft, og som blir presset – ja, da er faktisk fagforeningenes tilgang til å saksøke for usakligheter og til å saksøke arbeidsgivere som bryter loven, essensiell. Forskjellen på Arbeiderpartiet og Høyre er at vi lytter til de tusener på tusener av lytteposter som er ute på norske arbeidsplasser, som bygger landet, som hver eneste dag står opp grytidlig, kjører i barnehagen, som er fleksible, som hver eneste dag tilpasser seg – de som virkelig er bunnlinja i den norske modellen. Vi lytter til alle de tusener på tusener – 900 000 medlemmer i LO, flere hundre tusen medlemmer i Sykepleierforbundet – vi tar dem med på høring. Vi har et helt annet syn på arbeidslivet og på den organiserte modellen. Hvis løsningen på sosial dumping er Arbeidstilsynet, synes jeg det er skrekkelig at unnskyldningen for at Servicesenter for utenlandske arbeidstakere for koordinerende enheter – for å ta mer av kriminaliteten innenfor arbeidslivet – ikke er på plass, er at byene ikke har gjort nok for å få det, at man argumenterer med det. Hvis det er løsningen på den sosiale dumpingen, må regjeringen se til å levere det med en eneste gang.

Vi vet at skal vi løse sosial dumping, må vi spille på lag, da må vi faktisk gjøre det sammen – bruke de tusener på tusener med lytteposter, basene, tillitsvalgte, de som har akkorder ute på arbeidsplassene, de som jobber hver eneste dag for å øke produktiviteten på byggeplassene. Det er jo ingen der ute som ønsker den kriminaliteten, man ønsker et regelverk, man ønsker rettigheter, og man ønsker politikere som støtter seg, at man ikke hver eneste dag mistenkeliggjør motivene. Det er ingen som ønsker en useriøs byggebransje, det er ingen som ønsker useriøsitet når man går ut i lære, når man skal lære seg et fag. Man ønsker å kunne snakke med folk, man ønsker å vite at dem man jobber med, er trygge, og at man selv er trygg, fordi man har fått god nok opplæring. Det sikrer man gjennom et godt regelverk, med en arbeidsmiljølov som støtter folk i ryggen, og som ikke møter folk i døra når de kommer inn.

Presidenten: Representanten Frank Bakke-Jensen har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Frank Bakke-Jensen (H) [00:10:46]: Bare kort: For det første må jeg få lov til å påpeke at jeg ikke kjenner igjen beskrivelsen av landsdelen og høyrefolkene i landsdelen som dystre, fortvilte og i dårlig humør. Jeg treffer mange som er i godt humør – de aller fleste – og som har det bra med en høyreregjering, for nå satses det på skole, nå gir vi ungdommene våre muligheten, og vi har en politikk som fører til like muligheter.

Så må jeg få lov å skyte inn, helt avslutningsvis, når det gjelder den evinnelige debatten om å skattlegge næringslivet: De må vise oss at de kommer til å bruke disse pengene på å lage arbeidsplasser. Det er arbeidsplasser som er skapt, det er bedrifter som er skapt, det er maskinparker – vi takserer det og så krever vi inn skatt på det. Jeg skjønner ikke hvorfor man tror at så snart vi skatter disse menneskene som har bygd arbeidsplassene, bygd verdiene, litt mindre, slutter de å skape. Dette er jo entreprenører, gründere og bedriftseiere som bare vil skape på vegne av arbeidsplassene og bedriftene sine. Det vil skje videre.

Audun Lysbakken (SV) [00:12:03]: Ved slutten av denne debatten var det vanskelig ikke å komme med en kort kommentar når representanten Heggelund på vegne av regjeringspartiene var så uhyre offensiv på vei inn i stortingsnatten, for det mest påfallende med denne finansdebatten har jo vært den voldsomme kontrasten mellom det regjeringspartiene gjør med pengene sine, og det de snakker mest om. Vanligvis er det sånn at det man bruker mest penger på i et budsjett, også er det viktigste man har å snakke om i debatten etterpå.

Den store enkeltsaken i dette budsjettet har vært formuesskatten, men formuesskatten har nesten vært fraværende i de innleggene regjeringspartiene har holdt i denne debatten.

De årene SV satt i regjering, var vi veldig klare på hva som var vår aller viktigste enkeltprioritering, og det var å få store summer over statsbudsjettet inn i barnehagene. Da snakket vi også mest om barnehagene, fordi vi ville at folk skulle huske det. Nå er det formuesskatten som er den store prioriteringen, men regjeringspartienes representanter snakker ikke om formuesskatten i sine innlegg. Det må jo være fordi de ønsker at folk skal glemme at det er det som er hovedprioriteringen.

Så denne debatten har vært preget av unnvikende regjeringspartier som er lite interessert i å diskutere det viktigste grepet i sin egen politikk, og det tolker jeg som et tegn på at man ikke tror den debatten kan vinnes. Det tror jeg er en veldig god vurdering, og det sier mye om svakheten ved regjeringens prioriteringer.

Det er gjerne sånn at hvis man føler at man står svakt på eget grunnlag, blir lysten til å komme med knallharde utfall mot andre ekstra sterk, og det var vel det vi så i denne finalerunden, tenker jeg.

Presidenten: Representanten Martin Kolberg har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Martin Kolberg (A) [00:14:13]: Jeg tar ordet til denne korte merknaden, for alle har jo hørt denne debatten og den tunge, prinsipielle delen av den, og jeg mener at det er grunn til for Stortinget å merke seg at finansministeren, som har hørt hele denne debatten, ikke deltar i den, enten fordi hun ikke har lyst, fordi hun ikke vil, eller fordi hun ikke synes at det er nødvendig. Det synes ikke jeg er riktig, og jeg mener at det hadde vært helt på sin plass at Stortinget hadde fått høre hva finansministeren mente om den siste delen av debatten som Stortinget nå har hatt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.