Gunvor Eldegard (A) [10:27:35]: (ordførar for saka): Talet på oppmodingsvedtak har auka dei siste åra, og i meldinga for i år er det gjort greie for oppfølginga av 82 vedtak frå sesjonen 2013–2014 og 13 vedtak frå 2012–2013.

Når komiteen får oppmodingsvedtaka, sender me brev til dei ulike stortingskomiteane og ber om tilbakemelding på dei, og me viser i innstillinga til fråsegnene og merknadene frå fagkomiteen under dei enkelte vedtaka der det er relevant. Det komiteen har gjort, er at me har valt å kommentera der me meiner at oppfølginga ikkje er sluttført eller tilfredsstillande. Dei vedtaka som me meiner er følgde opp, tek me til etterretning, og me omtaler dei ikkje i innstillinga. Denne innstillinga viser 34 vedtak frå sesjonen 2013–2014 og 9 vedtak frå sesjonen 2012–2013.

I begynninga av innstillinga har kontroll- og konstitusjonskomiteen bedt om at regjeringa endrar tidspunktet for framlegginga av stortingsmeldinga om oppfølging av oppmodings- og utgreiingsvedtak. Etter dagens praksis vert ho oversend i oktober, ganske kort tid etter at sesjonen som det vert rapportert om, er ferdig. Me meiner at det ville vore meir føremålstenleg om meldinga vart lagd fram tre månader seinare – i januar det påfølgjande året. Då ville det ha gått noko lengre tid etter at vedtaket var gjort, og på det tidspunktet kunne kanskje fleire vedtak ha vore følgde opp. Det ville bidra til ei meir heilskapleg rapportering om oppfølginga av oppmodings- og utgreiingsvedtaka i Stortinget. Difor ber komiteen om at dette vert gjort gjeldande, slik at neste melding vert lagd fram i januar 2016, og at ho omhandlar oppfølging av vedtak frå 2014–2015.

Eg viser eigentleg til innstillinga i saka og skal berre kommentera nokre vedtak der det er ueinigheit i komiteen om vedtaket er følgt opp eller ikkje.

Det gjeld for det første vedtak nr. 590. Der var forslaget:

«Stortinget ber regjeringen vurdere incentiver for raskere bosetting av enslige mindreårige asylsøkere i kommunene.»

Her er fleirtalet i komiteen, medlemmene frå Arbeidarpartiet, SV, Senterpartiet og Miljøpartiet Dei Grøne, i tvil om vedtaket er følgt opp.

Det gjeld òg vedtak nr. 450, frå juni 2014:

«Stortinget ber regjeringen forelegge for Stortinget en redegjørelse for hvordan Norge kan bistå naboland som Libanon og Jordan med å håndtere flyktningstrømmen fra Syria, samt en vurdering av hvor mange flere syriske flyktninger Norge kan ta imot i 2014–2015.»

Her seier medlemmene frå Arbeidarpartiet, SV og Miljøpartiet Dei Grøne at me er ueinige i at del 2 av vedtaket er følgd opp.

Så gjeld det vedtak nr. 76 av desember 2013:

«Stortinget ber regjeringen følge Husbankens låneramme nøye for å vurdere om den er tilstrekkelig, og komme tilbake til Stortinget med forslag til en eventuell økning av lånerammen i revidert nasjonalbudsjett for 2014.»

Fleirtalet i komiteen, som består av Arbeidarpartiet, Senterpartiet, SV og Miljøpartiet Dei Grøne, seier at det var eit avvik mellom låneramma til Husbanken og innkomne søknader. Fleirtalet meiner difor at vedtaket ikkje er tilstrekkeleg følgt opp.

Det gjeld òg vedtak nr. 453:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til tiltak som sikrer at ny statlig virksomhet som hovedregel legges utenfor Oslo og bygger opp under livskraftige regioner.»

Medlemmene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV ser ikkje at det er fremma nokon tiltak som sikrar at nye statlege verksemder som hovudregel blir lagde utanfor Oslo, difor meiner me at vedtaket ikkje er følgt opp.

Det gjeld òg eit liknande vedtak, vedtak nr. 454:

«Stortinget ber regjeringa utarbeide ein strategi for lokalisering av statlege arbeidsplassar som gjer at ein kan redusere presset i Oslo-regionen og styrke fagmiljø og kompetanse i heile landet.»

Her er det også medlemmene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV som meiner at vedtaket ikkje er følgt opp.

Det siste vedtaket er vedtak nr. 321:

«Stortinget ber regjeringen gjennom de årlige budsjettforslagene foreslå en vekst i kommunenes inntekter som setter kommunene reelt i stand til å bygge ut og styrke kvaliteten på skole og andre velferdstjenester, og i tillegg fullt ut dekke demografi- og pensjonskostnader.»

Der seier medlemmene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV at dei meiner at oppmodingsvedtaket ikkje er tilstrekkeleg følgt opp.

Elles vil eg berre vise til innstillinga, der me forklarer vedtaka med merknader, og eg tilrår med dette innstillinga om oppmodings- og utgreiingsvedtak for 2013–2014.

Michael Tetzschner (H) [10:34:24]: Så langt har disse sakene fra kontrollkomiteen – de to–tre foregående og denne – vært preget av at vi her har vært i kjernen av det vi skal gjøre, nemlig kontrollere, og kanskje partipolitikken da får hvile en stund. Derfor har vi med stor tilfredshet hørt komitélederen redegjøre for det som er den gjennomgående, samlende holdningen, uansett parti, i kontrollkomiteen.

Men det foregående innlegg, fra saksordfører Gunvor Eldegard, trenger noen presiseringer. For det første er det ikke slik at et anmodningsvedtak, selv om det oppregnet kan stå et stortingsflertall bak, setter ut regjeringens plikt til å utrede sakene, ut fra utredningsinstruksen. Det er en anmodning om at regjeringen, i den form som er naturlig, kommer tilbake til Stortinget og kvitterer ut, men det er jo ikke slik at Stortinget har truffet et vedtak med anmodningsvedtakets materielle innhold. Dette fremkom også veldig klart ved at veldig mange av forslagene er åpne, skjønnsmessige og kanskje også – uten at det i denne sammenheng er ment som en kompliment – utpreget politiske målsettinger. Det vil ofte bero på et politisk skjønn om man, når man ser sakene og den måten de utkvitteres på, vil tilfredsstille alle dem som sto bak anmodningsvedtaket.

Særlig når det gjelder konkrete forslag om hva regjeringen skal sikre av midler, er det grunn til å sette et «alvorlig» utropstegn ved logikken i det forrige innlegget, for vi kan altså ikke sette Stortingets bevilgningsreglement ut av funksjon. Når Stortinget får tilbake et dokument som går utover noe mer enn bare å vedlegges protokollen, på forskjellige områder, kan man si at da har regjeringen kvittert ut i en eller annen form de anmodningene som dekkes av meldingen. Men når det gjelder budsjettet, hvor det er konkurranse om samfunnets ressurser, og hvor man må avveie og prioritere innenfor den rammen som denne forsamlingen har funnet forsvarlig, er det jo Stortinget som har truffet en beslutning om hvilke ressurser man mener det er riktig å bruke, på alle statens områder. Da kan man ikke trekke opp igjen etter budsjettvedtaket og si: Ja, men regjeringen har ikke sørget for nok til kommunene, det er ikke sørget for stor nok låneramme til Husbanken og ikke sørget for nok til barnehagene. I og med budsjettvedtaket, som er et aktivt vedtak fra Stortingets side, må man altså kunne gå ut fra at da har Stortinget fastsatt hva som er ressursbruken, og noen høyere vilje kommer ikke til uttrykk om ressursbruken i Norge enn i Stortingets budsjettvedtak – og i revidert nasjonalbudsjett, som en del av dette.

For man kan jo se på hva som er alternativet: Jo, det ville jo være bare å vedta anmodningsvedtak – 15 millioner til den utmerkede institusjonen x, og y millioner til en annen institusjon, som også kan argumentere for at den driver samfunnsnyttig virksomhet – og så skulle det bundet regjeringen. Det ville kanskje bundet regjeringen, men det ville underminert Stortingets egen mulighet til å se statens samlede utgifter i sammenheng og prioritere, som er denne salens fornemste og viktigste oppgave. Det prinsippet kan man altså ikke fravike.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.