Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Mazyar Keshvari (FrP) [14:15:01]: (ordfører for saken): Det er viktig å opprettholde tilliten til asylsystemet, og den klare hovedregelen er at avslag på asylsøknad skal føre til retur, også i saker der barnefamilier er involvert.

Forslagsstillerne ber regjeringen umiddelbart sikre at praksis for afghanske barnefamilier som henvises til internflukt, er i tråd med og følger FNs høykommissær for flyktningers og UDIs anbefalinger. Jeg vil i denne sammenheng vise til brev fra Justis- og beredskapsdepartementet, datert 18. februar 2015. Her framkommer det at praksis på området per dags dato allerede er i samsvar med UDIs anbefalinger, jf. instruks av 30. januar 2015. Jeg må understreke at verken UDIs eller FNs høykommissær for flyktningers anbefalinger tar til orde for en generell returstans for barnefamilier til Afghanistan. Også UDI og FNs høykommissær for flyktninger anerkjenner at retur må være mulig dersom asylinstituttet skal bevare noen form for legitimitet.

Det er derimot en rekke kriterier som må oppfylles før retur kan anbefales i konkrete enkeltsaker, men det betyr på ingen måte at retur til Afghanistan er umulig. Retur er fullt mulig innenfor FNs retningslinjer dersom den politiske viljen er til stede.

I motsetning til den forrige regjeringen ønsker denne regjeringen å unngå at asylsøkere med avslag lever i årevis i Norge i stor usikkerhet og dernest blir uttransportert etter mange år. Dette er uheldig, spesielt i de sakene som omhandler barn.

Regjeringen ønsker å bevare asylinstituttets legitimitet gjennom faktisk å returnere personer som får avslag på asylsøknad der dette er mulig. Dette er også helt nødvendig for å kunne opprettholde en kapasitet for å ivareta de menneskene som er reelt forfulgte.

Det er i denne sammenheng relevant å påpeke at ingen har blitt sendt tilbake i strid med UDIs anbefaling etter at UDIs praksisforeleggelse ankom Justis- og beredskapsdepartementet den 1. juli 2014. UDI viser også til at ingen barnefamilier ble returnert til Afghanistan i strid med FNs høykommissær for flyktningers anbefalinger i perioden 1. januar–1. juli 2014.

Forslagets punkt 2 går ut på umiddelbart å hente tilbake afghanske barnefamilier til Norge som er sendt ut i perioden 1. januar 2014–18. desember 2014.

Samarbeidsavtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre på asylområdet ligger til grunn for regjeringens asylpolitikk. I denne avtalen framgår det at hensynet til hva som er barnefaglig forsvarlig, skal vektlegges dersom konkrete kriterier er oppfylt. Denne avtalen er bygd på grundige avveiinger, der en generell innstramming av asylpolitikken har blitt kompensert med et mer humant syn på lengeværende barn, og som et ledd i nødvendig opprydding etter den rød-grønne regjeringen.

Jeg vil i denne sammenheng vise til avtalen mellom samarbeidspartiene av 8. april 2015, der barn som ble uttransportert i perioden 1. juli 2014–18. mars 2015, skal få anledning til å få sine saker prøvd på nytt etter ny forskrift dersom konkrete vilkår er oppfylt. Det vil også gjelde barn returnert til Afghanistan. Det er likevel viktig å understreke at en generell tilbakeføring av barnefamilier fra Afghanistan er en uaktuell politikk for Fremskrittspartiet og regjeringen, da en slik praksis vil undergrave hele asylinstituttets legitimitet – for vi må ha noen prinsipper som er bærende for så viktige institusjoner som asylinstituttet, og det er kravet om beskyttelse og kravet om å komme seg i sikkerhet når man er forfulgt. Da kan man ikke ha en tilnærming til disse spørsmålene som går på at nærmest enhver som har klart å komme til Norge – uansett årsak, uansett grunn – skal få lov til å bli her, og at man skal prøve å finne det man kan av smutthull for å utvanne dette viktige instituttet.

Vi har stor respekt for flyktningkonvensjonen, og vi har stor respekt for å ta vare på mennesker som er på flukt i verden i dag, og derfor er vi nødt til å håndheve disse lovene og reglene basert på prinsipper og verdier som er allment akseptert.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Karin Andersen (SV) [14:20:01]: På dette punktet er det en åpenbar forskjell på den forrige og denne regjeringen, nemlig at den forrige regjeringen ikke returnerte lengeværende barnefamilier til Afghanistan. Det ble ikke gjort fordi forholdene der er svært alvorlige og har blitt verre.

Representanten sier at det må være et bærende element at man respekterer reglene, men er ikke representanten enig i at et bærende element i flyktning- og asylpolitikken må være at ingen utsettes for det som FN sier at barn utsettes for ved retur til Afghanistan, nemlig barnearbeid, tvangsekteskap, barneprostitusjon, barnepornografi og systematisk nekting av utdanning? FN viser også til at mange barn blir drept. Er ikke det grunn til å ha en noe mer føre-var-holdning enn det representanten nå tar til orde for?

Mazyar Keshvari (FrP) [14:21:09]: Svaret på det er ja. Dersom barn risikerer å bli utsatt for noe av det grusomme representanten Andersen tar til orde for, tyder jo veldig mye på at de faktisk har et beskyttelsesbehov i Norge. Poenget er bare at de som blir returnert, har blitt vurdert.

De to viktige prinsippene som må ligge til grunn for internflukt i Afghanistan, er at man har et nettverk, og at man har ressurser, slik at man kan klare seg når man kommer tilbake. Men hvis vi er i tvil om det, og hvis det er en fare for at barn kan bli utsatt for den type alvorlige forbrytelser, skal de selvfølgelig ikke sendes ut av Norge. Men det er noe annet enn å ha som forutsetning at alle som blir returnert til Afghanistan, blir utsatt for dette.

Karin Andersen (SV) [14:22:04]: Det er rimelig å vurdere om man skal returnere barnefamilier til et land som er i en så usikker sikkerhetssituasjon som Afghanistan, og særlig til internflukt. Derfor har også FN satt opp veldig klare krav til hvordan det i så fall skal være.

Jeg har gått inn i noen av disse sakene – og noen av dem har jo også blitt stoppet fordi det har vært rettshjelpsorganisasjoner som har fått utsatt og stanset utsendelsene, men i noen av sakene har denne såkalte kontakten og de trygge omgivelsene i Afghanistan bestått i at man har funnet et mobiltelefonnummer til en fjern slektning. Dette er mennesker som er returnert, som ikke har vært i Afghanistan på 20–30 år. Barn som ikke har vært i Afghanistan på mange år, blir returnert til områder de aldri har vært, og der det ikke finnes noen sikkerhet. Norske myndigheter har ikke undersøkt dette på en god nok og trygg nok måte, og det er vanskelig. Derfor valgte den forrige regjeringen ikke å returnere (presidenten klubber). Hva er grunnen til at Fremskrittspartiet er så opptatt av å få returnert disse barna?

Presidenten: Da er tiden ute.

Mazyar Keshvari (FrP) [14:23:13]: Grunnen til at vi er opptatt av returer, enten det er til Afghanistan eller til andre steder, redegjorde jeg for i mitt første innlegg, nemlig at det viktigste for å få opphold i Norge er beskyttelsesbehovet. Og når mennesker da har fått vurdert sine behov for beskyttelse – og det sa jeg også i et annet replikkordskifte: at det skal vi ta på det største alvor, vi skal behandle disse sakene grundig, med verdighet og respekt for mennesker som hevder seg forfulgt – og vi da kommer fram til at det ikke er et beskyttelsesbehov, er hovedregelen at man skal returnere tilbake.

Det er helt riktig, som representanten sier, at FN har klare retningslinjer for hva som må ligge til grunn før man kan returnere folk tilbake til Afghanistan. Og ut fra den dokumentasjonen vi har fått i denne saken, holder regjeringen seg til disse anbefalingene, både fra UDI og fra FNs høykommissær for flyktninger, ved returer til Afghanistan. Den generelle tilnærmingen, virker det som, er at representanten fra SV mener at enhver som kommer fra Afghanistan (presidenten klubber), automatisk må få bli her fordi det er så farlig i Afghanistan.

Presidenten: Jeg må be representantene overholde taletiden.

Karin Andersen (SV) [14:24:21]: Det er ikke det SV har foreslått her i Stortinget. Vi har foreslått at vi skulle holde oss til den praksisen som tidligere regjeringer hadde, nemlig at man ikke benyttet returavtalen til Afghanistan for å returnere barnefamilier, fordi det var veldig utrygt der. FN advarte og stilte veldig klare krav, som jeg på ingen måte kan gå god for at norske myndigheter har undersøkt nøye nok. Det viser seg bl.a. at flere har blitt snudd på flyplassen og sendt tilbake igjen, og at flere har fått bli når rettshjelpsorganisasjoner har tatt tak i det. Afghanistan har også sjøl sagt at de ikke kan garantere for disse familiene. Og da er det barna det gjelder.

Vi snakker nå om lengeværende barnefamilier. Det var disse barna som regjeringen var opptatt av å få ut av landet, for da fikk man høye returtall, men hvordan ser Keshvari at hensynet til disse barna er ivaretatt, når dette er en helt ny politikk (presidenten klubber)?

Presidenten: Da er taletiden ute.

Mazyar Keshvari (FrP) [14:25:29]: Hensynet til disse barna er ivaretatt gjennom de kriteriene FNs høykommissær for flyktninger stiller for returer, og dernest den forsterkningen som har vært i tilleggsavtalen mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti og Venstre, for den vil jo også omhandle disse barna. Det er viktig å understreke.

Dernest er det riktig, som representanten Andersen sier, at vi ikke har tatt til orde for at det skal være et generelt amnesti for mennesker som kommer fra Afghanistan. Men resultatet, og det har vi også tidligere vært inne på i dag, av ikke å håndheve retur til land det er mulig å returnere til, er jo at alle som kommer fra Afghanistan, vil få bli her, for i henhold til argumentasjonen til representanten Andersen er det slik at det er så farlig i Afghanistan på generelt grunnlag at ingen kan sendes tilbake dit. Og hva slags konsekvenser ville det ha fått for norsk og ikke minst europeisk asyl- og flyktningpolitikk hvis den type lemfeldig holdning til prinsipper og lover og regler skulle legges til grunn?

Heidi Greni (Sp) [14:26:38]: I komitéinnstillingen vises det til kontroll- og konstitusjonskomiteens kontrollsak om retur av barnefamilier til Afghanistan. Som kjent var det dagens regjering som startet uttransportering av barnefamilier til Afghanistan, og begrunnet det med at det åpnet seg en mulighet for slike returer.

I kontrollkomiteens innstilling – Innst. 214 S for 2014–2015 – heter det:

«Komiteens flertall (…) har merket seg at afghanske myndigheter 2. mars 2015 ba norske myndigheter om å slutte med tvangsreturer av barnefamilier til Afghanistan. Sammenholdt med protestene høsten 2014 og vinteren 2014/2015 styrker dette inntrykket av at norske myndigheter tok sjansen på kraftig å øke uttransportene til Afghanistan, snarere enn at det ble en åpning på afghansk side.»

Hva er representanten Keshvaris vurdering av dette utsagnet?

Mazyar Keshvari (FrP) [14:27:33]: Min vurdering er at Norge har fått en handlekraftig regjering som har til hensikt å håndheve alle lover og regler på dette området, ikke bare dem som er til gode for at folk skal bli her.

Det er helt klart at regjeringen, med Fremskrittspartiet i spissen, har brukt det handlingsrommet vi har, de åpningsrommene vi har, og vi jobber også aktivt for å få til enda flere returavtaler og bedre returavtaler med enda flere land, nettopp på grunn av det jeg var inne på i mitt opprinnelige innlegg: respekten for asylinstituttet. Grunnlaget for hele asylinstituttet er at de som trenger beskyttelse og en trygg havn, skal få det. De som ikke har behov for beskyttelse, må reise tilbake. Det er det prinsippet som nå blir håndhevet, og det er jeg veldig glad for.

Heidi Greni (Sp) [14:28:26]: Hvis jeg ikke har misforstått representanten Keshvari, har jeg gjennom media fått inntrykk av at representanten er opptatt av at vi ikke lenger skal ta imot flyktninger som søker asyl i Norge, og at vi da kun skal forholde oss til kvoteflyktninger. Har jeg misforstått, eller er det sånn at Fremskrittspartiet mener at vi nå helst skal prøve å gå bort fra asylinstituttet – at vi ikke skal forholde oss til asylsøkere, men at vi skal konsentrere oss om å ta imot kvoteflyktninger som FN fordeler?

Mazyar Keshvari (FrP) [14:29:04]: Svaret på det er ja. Dessverre er ikke representanten fra Senterpartiet alene om å ha misforstått det, og det alle de som har misforstått og kommentert mitt innspill til vår redaksjonskomité har til felles, er at ingen av dem har lest innspillet mitt. Jeg har aldri tatt til orde for å avskaffe retten til å søke asyl, retten til å søke om beskyttelse. Det jeg har tatt til orde for i mitt innspill, er at vi organiserer asylordningen på en annen måte, nærmere tilknyttet FN og FNs høykommissær for flyktninger. Så dersom representanten fra Senterpartiet har fått et inntrykk av at jeg mener at vi skal avskaffe retten til å søke asyl, er det feil. Men det er en feil som jeg veldig lett kan tilgi, da representanten ikke er alene om det.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Eirik Sivertsen (A) [14:30:15]: Det er bred enighet i denne salen om at de som kommer til Norge og søker beskyttelse, og som har krav på det i henhold til internasjonale konvensjoner, skal få bli. Det er også bred enighet om at de som ikke har lovlig opphold i riket, faktisk må forlate riket. Det er den enkle biten av det.

Denne saken handler om at det har framkommet at UDI i fjor sommer ba om at retur av enslige mindreårige og barnefamilier til Afghanistan ble stanset. Begrunnelsen var ifølge media de humanitære forholdene, og at særlig barn og kvinner var utsatt. Poenget er at UDIs anbefalinger ikke ble fulgt opp av regjeringen, og på den bakgrunn tillot jeg meg å stille et spørsmål til justisministeren den 15. desember i fjor. Spørsmålet var:

«Hvilke opplysninger har statsråden som gjør at han mener UDI tar feil når de hevder at det er humanitært utilrådelig å returnere enslige mindreårige og barnefamilier til Afghanistan, og hvor mange barn og voksne er sendt tilbake etter at UDI ba om at returer til området opphørte?»

Hvilke opplysninger som departementet faktisk hadde, som gjorde at statsråden ikke ville etterkomme UDIs ønske, ble stående ubesvart, og det står for så vidt fortsatt ubesvart. Men statsråden har heldigvis kunnet opplyse flere ganger om at ingen ble returnert til Afghanistan mot UDIs råd, og i januar stoppet regjeringen returer, slik UDI hadde bedt om.

Noe av poenget her er at regjeringen ventet altfor lenge med å følge opp de anbefalingene som kom fra UDI, og det er heller ikke godtgjort at det forelå noe saklig grunnlag for å vente så lenge med å følge det opp. For Arbeiderpartiets del forholder vi oss til de opplysningene som justisministeren gjentatte ganger har framsatt, både skriftlig og muntlig, om at ingen faktisk er sendt ut mot det rådet som UDI kom med.

La meg få benytte anledningen til å understreke at anbefalingene fra Høykommissæren for flyktninger skal veie tungt, men som nasjon må vi også forbeholde oss retten til at nasjonale myndigheter faktisk avgjør. UDIs faglige råd og vurderinger skal tillegges avgjørende vekt, men det er et politisk ansvar til syvende og sist å avgjøre om det er forsvarlig å returnere til et område eller ikke. Derav følger det også at vi har et ansvar for å gjøre grundige vurderinger av de forholdene som både barn – kanskje særlig barn – og voksne returneres til. På den bakgrunn valgte regjeringen Stoltenberg II ikke å returnere til Afghanistan fordi man var av den oppfatning at det var knyttet for mye tvil og usikkerhet til hvilken situasjon man faktisk returnerer til. Jeg tar til etterretning at regjeringen Solberg har en annen oppfatning, men da bærer man også et ganske tungt ansvar for de returene som sendes dit.

Så er returavtaler et avgjørende verktøy for å få til retur av dem som har kommet til Norge, og som ikke forlater riket frivillig. Regjeringen Stoltenberg II jobbet veldig mye med å få på plass returavtaler, og vi fikk på plass nesten 30 til sammen. Jeg vet at det har vært prioritert også fra denne regjeringen. Det er i hvert fall sagt i denne salen. Da er det bekymringsfullt at i de opplysningene og de gjengivelsene av utsagn fra afghanske myndigheter, som vi ser i media, uttrykkes det bekymring for noen steder, gjengitt som om afghanske myndigheter har opplevd at Norge har brutt returavtalen. Jeg tror mitt råd til regjeringen vil være at man skal utvise forsiktighet med å utfordre avtalenes intensjon. En avtale må være mellom likeverdige parter, og det betinger en gjensidig respekt. Vi må ikke sette oss i en slik situasjon at vi risikerer at vi mister returavtaler, som vi har jobbet ganske hardt for å få på plass, eller at vi kommer i en slik situasjon at vi får ord på oss som nasjon at det ikke lønner seg å inngå returavtaler med Norge. Det tror jeg ingen i denne salen er interessert i.

Vi skal fortsette arbeidet med å utvikle asylinstituttet. Vi skal fortsette arbeidet med å ta imot flyktninger, og vi skal fortsette arbeidet med å støtte opp under og ta imot dem som trenger beskyttelse her i landet. I denne saken er jeg glad for at de feilvurderingene som er gjort, og den tiden som gikk unødig, ikke har ført til – i hvert fall så langt vi er i stand til å vurdere det – at noen har blitt sendt ut til forhold som ikke er forsvarlig.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Mudassar Kapur (H) [14:35:35]: Saksordføreren har allerede gitt en grundig redegjørelse. La meg også komme med noen tilleggskommentarer og suppleringer.

Vi må først slå fast i denne sal – og det tror jeg alle er enige i – at det er ingen uenighet på tvers av alle partier rundt følgende prinsipp: Viktigheten av å ta barnefaglige hensyn skal tas på alvor, og dette gjelder særlig i saker med lang botid og sterk tilknytning til Norge. Samtidig er det viktig å opprettholde tilliten til asylsystemet. Den klare hovedregel er at et avslag på asylsøknad skal føre til retur, også i saker der barnefamilier er involvert. Jeg viser til samarbeidsavtalen mellom de fire partiene på asylområdet. Her fremgår det at hensynet til hva som er barnefaglig forsvarlig, skal vektlegges dersom konkrete kriterier er oppfylt. Jeg viser til avtaleteksten i den permanente avtalen for asylbarn, som lyder som følger:

«Barns tilknytning til Norge gjennom flere års botid i Norge skal klargjøres gjennom en regelendring som gjør at utlendingsmyndighetene i større grad vektlegger hensynet til hva som er barnefaglig forsvarlig. Forutsetningen er at foreldrene som hovedregel har medvirket til å avklare sin identitet og bidratt til å muliggjøre retur, men at retur ikke har vært mulig.»

Jeg viser videre også til Justis- og beredskapsdepartementets brev av 18. februar 2015. Her fremkommer det at praksis på området nå er i samsvar med UDIs anbefalinger. Jeg konstaterer med dette at punkt 1 i forslaget allerede er ivaretatt.

Det er ikke vanlig å gi praksisendringer tilbakevirkende kraft. Videre er det slik at verken UDIs eller UNHCRs anbefalinger tar til orde for en generell returstans for barnefamilier til Afghanistan, og det er det viktig å understreke. Det er en rekke kriterier som må oppfylles før returstans anbefales i konkrete enkeltsaker. Både UDI og UNHCR åpner for retur til internflukt i Afghanistan dersom en familie enten har et nettverk i returområdet eller har ressurser til å kunne forsørge seg selv, så retningslinjene er helt klare. I denne sammenheng blir det relevant å påpeke at ingen har blitt sendt tilbake i strid med UDIs anbefalinger etter at den ankom Justis- og beredskapsdepartementet den 1. juli 2014, og UDI viser til at ingen barnefamilier ble returnert til Afghanistan i strid med UNHCRs anbefalinger i perioden 1. januar–1. juli 2014.

Med disse fakta til grunn mener vi derfor at verken punkt 1 eller punkt 2 i dette forslaget kan tas til følge. Jeg vil minne om at regjeringen, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, har vedtatt en varig forskriftsendring for lengeværende asylbarn, hvor det skal legges større vekt på hensynet til barns beste.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Heidi Greni (Sp) [14:39:23]: I en fellesmerknad fra regjeringspartiene og samarbeidspartiene viser de til samarbeidsavtalen mellom partiene og til formuleringen

«at utlendingsmyndighetene i større grad vektlegger hensynet til hva som er barnefaglig forsvarlig».

Jeg forstår denne merknaden – og innlegget – slik at partiene mener at retur av barnefamilier til internflukt i Afghanistan har vært forsvarlig. Hvilken betydning mener representanten Kapur at UNHCRs vurderinger, henvisning til internflukt og afghanske myndigheters anmodning om å slutte med tvangsretur av barnefamilier skal ha i forståelsen av hva det er som er «barnefaglig forsvarlig»?

Mudassar Kapur (H) [14:40:09]: Jeg tror vi heller kan se på hva vi nå gjør. Vi følger UNHCRs råd, vi følger UDIs råd og vi legger særlig vekt på barnefaglige hensyn – det er jo det vi gjør, og deri ligger også svaret på hvordan vi ser på UNHCRs anbefalinger rundt disse temaene.

Retur er mulig, men det må være under visse forutsetninger. Dem har vi klargjort, dem følger vi, og dermed følger vi også alle de nødvendige anbefalinger som skal til for å kunne sende barnefamilier tilbake til Afghanistan. Jeg understreker nok en gang, slik jeg gjorde i mitt innlegg, at ingen er sendt tilbake i strid med disse anbefalingene.

Karin Andersen (SV) [14:41:06]: Jeg er litt i tvil om hvordan representanten Kapur kan være så sikker på det. Derfor må jeg spørre representanten om han virkelig har gått gjennom disse sakene og sett på det faktiske innholdet i dem, og om han har sett om de i praksis faktisk oppfyller de kravene som FN har satt. Det er en realitet at flere av dem som har blitt hentet for uttransport, har blitt stoppet når de har fått hjelp fra bl.a. NOAS, fordi disse kravene ikke har vært oppfylt. Det er også slik at familier har blitt returnert fra flyplassen i Kabul nettopp fordi sikkerheten, som er en forutsetning som FN legger til grunn, ikke har vært på plass. Det handler ikke om et navn, eller at man har bodd et sted en eller annen gang, men at man faktisk har beskyttelse.

Mudassar Kapur (H) [14:42:13]: Jeg tror vi alle er tjent med å forholde oss til fakta i debatten – og i hvert fall vise til det jeg sa – når man har et spørsmål eller en replikk. Jeg understreket både i innlegget og i replikken min at UDI viser til at ingen barnefamilier ble returnert til Afghanistan i strid med UNHCRs anbefalinger. Det må vi kunne stole på inntil motsatt informasjon skulle bli dokumentert. Ut fra våre opplysninger har ingen familier blitt sendt ut i strid med UNHCRs anbefalinger, og det er heller ikke noe vi legger opp til i denne samtalen. Tvert imot legger vi opp til at det skal vises mer hensyn til det barnefaglige enn det som har vært gjort før.

Karin Andersen (SV) [14:43:02]: Hvem som eventuelt skal få behandlet sakene sine på nytt nå, og om hvorvidt det er farlig å returnere til et land, er to helt ulike spørsmål. Det har ingen sammenheng med risikoen ved å bli sendt til et land, det om man har vært lang eller kort tid i et annet land. Om man har oppholdt seg i Norge i fire år, i fem år eller i to måneder er ikke vesentlig for hvorvidt sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er ivaretatt.

Dersom man kan vise fram saker som gjennom behandlingen av f.eks. rettshjelpsorganisasjonen NOAS viser at de forutsetningene som representanten nå mener har ligget til grunn, ikke er der, er det da sånn at representanten og Høyre er villig til å se på praksis for dette på nytt? Jeg er ikke det minste i tvil om at man ikke i alle disse sakene har oppfylt de sikkerhetskravene som FN har stilt. Det er derfor forslaget fremmes.

Mudassar Kapur (H) [14:44:08]: Det er UDIs anbefalinger som har ligget til grunn for det jeg nå sier. Hvis saker skulle komme opp igjen, er det UDI som vurderer dem. Jeg som stortingsrepresentant vurderer ikke enkeltsaker, men jeg stoler på at når UDI kan vise til at ingen barnefamilier blir returnert til Afghanistan i strid med UNHCRs anbefalinger, er det rett. Dersom det skulle være andre saker, må de tas når de kommer. Men jeg kan ikke drive saksbehandling i replikkordskifte med representanten Karin Andersen. Det blir urimelig å kreve.

Karin Andersen (SV) [14:44:46]: Jeg forstår det, men samtidig sier representanten at man må forholde seg til fakta, og da må man faktisk undersøke fakta. Andre land som har gjort dette, har valgt ikke å returnere til Afghanistan. Det gjorde også den forrige regjeringen, nettopp fordi det er så vanskelig å være sikker.

Det er en annen sak som hele veien har vært et ganske vondt og tungt ansvar for både den forrige og denne regjeringen, og det er saken om mulla Krekar. Der går norske myndigheter veldig grundig til verks for å vite at dette mennesket ikke utsettes for forfølgelse ved retur. Derfor får vedkommende bli, uten at noen av oss er spesielt lykkelig for det.

Er det ikke rimelig at vi undersøker like nøye når vi sender barn til et veldig farlig land, som Afghanistan er, der egne myndigheter sier at de ikke er i stand til å ivareta beskyttelse?

Mudassar Kapur (H) [14:45:48]: UNHCR og UDI – nå har jeg vist til hva de sier – har lagt klare forutsetninger til grunn. Man skal kunne returnere dersom det er mulighet for et internt nettverk der man ankommer – at det er muligheter og ressurser nok til å kunne greie seg selv. Det er ikke snakk om at man skal bli sendt tilbake uansett situasjon. Den skal vurderes nøye også av barnefaglige hensyn ut fra avtalen som vi nå har mellom de fire partiene.

Jeg vil avslutningsvis – hvis dette var siste replikken til representanten Karin Andersen – igjen minne om at denne regjeringen følger UNHCRs og UDIs anbefalinger og kommer til å legge barnefaglige hensyn til grunn. Det er vår regjerings policy på dette området, og jeg er ikke i tvil om at vi kommer til å følge opp dette på en seriøs og god måte, selv om representanten Andersen prøver å skape et annet inntrykk.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Geir S. Toskedal (KrF) [14:47:09]: Her har vi et representantforslag fra SV som vi i Kristelig Folkeparti setter pris på. Jeg tror det er viktig at vi setter søkelys på de forskjellige deler av politikken vår for å sikre at det er god kvalitet, at det blir en rettferdig saksbehandling, og at det blir forutsigbart for de gruppene dette gjelder.

I denne saken bringes det inn et ord, «internflukt», og det må være en tøff situasjon å tenke at man blir sendt på internflukt i sitt eget land. Når det gjelder det prinsipielle rundt internflukt, stiller det store krav til saksbehandlingen hos våre myndigheter. Vi må ha nøye kjennskap til den familien og de personene det gjelder, slik at vi vet hvor integrert de er, vet om de er integrert, og vet hvilke forhold de har i sitt hjemland. Det snakkes om at de må ha ressurser og nettverk. Det krever en grundig og inngående kjennskap til den enkelte.

I tillegg må vi ha god informasjon om det landet og den regionen de blir sendt til, slik at vi vet at vi kan gjøre det – med respekt å melde. Afghanistan er et spesielt land. De har hatt tiår med krig – med stormakter, med krigsherrer osv. – slik at det er et svært krevende land å bo i og sende folk tilbake til. På mange måter har utviklingen i Afghanistan de siste årene vært positiv, men mange afghanere lever under svært vanskelige forhold, og antallet fordrevne internt i deres eget land har dessverre økt. Dette er sårbare mennesker, ofte preget av dårlige leveforhold, og det å leve i en slik flyktningsituasjon i eget land er spesielt krevende. Det er mangel på arbeid, mangel på tilstrekkelig med vann og mat og kanskje også dårlige boforhold.

I denne situasjonen mener vi at det er viktig å ha positive, klare vilkår for hva som skal til for å bli sendt til et slikt land. UDI anbefalte i juni 2014 derfor å endre praksis for internflyktninger. Det ble gjort på bakgrunn av melding fra FNs flyktningkommissær. UDI viste til at den humanitære situasjonen for internflyktninger i Afghanistan var blitt forverret, og det rapporteres om at kvinner og barn er særlig utsatt. UDIs anbefalinger fra juni 2014 ble derfor fulgt opp av regjeringen i januar. Igjen er det viktig for oss i Kristelig Folkeparti å minne om barns beste og vurdere alle de kriteriene som skal ligge til grunn for de vilkårene som må være på plass for å kunne foreta retur.

Men det er slik at verken UDI eller FNs flyktningkommissær har tatt til orde for en generell returstans for barnefamilier til Afghanistan. Nettopp på den bakgrunn må vi, som en nasjon som sender dem ut igjen, kunne være rause og ha en rekke vilkår som må oppfylles før vi sender folk tilbake. Det er nevnt nettverk, ressurser og evne til selvforsørgelse. Ved flere anledninger har det vært tema for spørsmål i Stortinget, og i spørretimen 14. januar stilte jeg spørsmål til statsministeren om dette, om praksis knyttet til retur til Afghanistan for familier som blir henvist til internflukt. Statsministerens svar var da at UNE har opplyst at ingen er returnert i strid med UDIs praksisforeleggelse etter at den kom 1. juli 2014. Jeg fikk også et skriftlig svar, og spørsmålet er også gjentatt i ettertid med tilnærmet samme svar. Etter UDIs anbefalinger er dette altså fulgt opp med instruks.

Men situasjonen som utspiller seg i områdene i Afghanistan, må følges nøye, og vi må derfor ha oppdaterte opplysninger for å se på om vi må foreta praktiske endringer. Igjen er det viktig å sikre at barn blir særlig hensyntatt og situasjonen utredet. Kristelig Folkeparti mener at det er gode grunner til at barnefamilier ikke skal utsettes for tvangsretur til internflukt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin Andersen (SV) [14:52:12]: På dette området er det ingen forbedring med en ny regjering. På dette området er det en forverring med ny regjering, for dette er en praksis som den rød-grønne regjeringen ikke hadde. Kan representanten gi en begrunnelse for hvorfor det er tryggere å returnere barnefamilier til internflukt i Afghanistan nå enn det var for to år siden?

Geir S. Toskedal (KrF) [14:52:41]: Det kan jeg ikke, men jeg må forholde meg til det myndighetene sier og til FNs flyktningkommisær, som ikke fraråder retur. Men jeg stiller meg bak de kravene til vilkår som jeg nevnte med at de må ha et nettverk, det må være selvforsørgelse, og det må være ressurser nok til at de kan leve på en respektfull måte i dette landet. Det har jeg tillit til at myndighetene undersøker før de blir sendt ut. Som jeg har sagt, er barn særlig viktige og at det blir tatt barnefaglige hensyn i disse sakene, så jeg forutsetter at det blir gjort. Som saken har vist – takket være SVs forslag – ser det heller ikke ut til at det er foretatt slike utsendelser.

Karin Andersen (SV) [14:53:37]: Da må jeg også spørre representanten om han er villig til å gå gjennom noen av de sakene som gjelder de familiene som er sendt ut. Mener han at sikkerheten er ivaretatt hvis det f.eks. dreier seg om at man har en fjern slektning som man har fått telefonkontakt med, og som har vist seg villig til å stille opp på flyplassen og møte deg når du kommer, men ikke noe mer? Faktum er jo at de fleste av disse barnefamiliene nå er på flukt igjen ut av Afghanistan – det var ingen sikkerhet der.

Geir S. Toskedal (KrF) [14:54:11]: Jeg forutsetter at hvis representanten eller andre har opplysninger som er så viktige at de kan påvirke situasjonen, så må de orientere myndighetene om dette. Ifølge de rapportene vi får fra myndighetene, er dette innenfor det som kan gjøres innen dette området. Men som jeg sa i avslutningen av mitt innlegg: Kristelig Folkeparti anbefaler ikke retur av barnefamilier til Afghanistan.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Heidi Greni (Sp) [14:55:01]: Vi har nettopp avsluttet debatten om vilkårene for retur av lengeværende barn der familien ikke har fått innvilget opphold i Norge. Saken vi nå drøfter, har sammenfallende trekk med foregående sak, og noen av de foreslåtte tiltakene vil også gjelde for retur av barnefamilier til Afghanistan.

Det synes åpenbart at regjeringen i sin iver etter å oppfylle sine måltall for retur av asylsøkere som ikke er gitt opphold i Norge, har fulgt en praksis der tallene for uttransportering har blitt viktigere enn hvem som sendes ut. Barnefamilier er blitt tapende fordi de er lettere å få tak i, og innsatsen for å gjennomføre uttransporteringen er mindre enn for f.eks. asylsøkere som har begått lovbrudd i Norge, og som er dem som først og fremst burde vært prioritert når det gjelder utsending.

Regjeringens praksis har fått en høy pris. Etter at vi fikk en returavtale med Afghanistan, er denne nå blitt bestridt av afghanske myndigheter fordi vi har sendt familier tilbake til internflukt i Afghanistan. Vi har kommet i en situasjon der retur til Afghanistan kan stoppe opp helt, selv når det er returer som er forsvarlige i henhold til UNHCRs og UDIs retningslinjer. Det er beklagelig.

I representantforslaget fra Karin Andersen, Audun Lysbakken og Torgeir Knag Fylkesnes fremmes det forslag som er viktige å drøfte for Stortinget. Det er i alles interesse at asylpolitikken gjennomføres på en måte som ivaretar hensynene til rettssikkerhet og trygghet. Barnefamilier er spesielt sårbare, og forståelsen av hvordan barns beste skal ivaretas, må være sentralt for oss alle.

Senterpartiet fremmet i foregående sak forslag som også har betydning i denne saken. Med bakgrunn i den praksis som har vært fulgt, og som er i strid med de forutsetningene som er forelagt Stortinget, fremmet vi forslag om at lengeværende asylbarn som er sendt ut mellom 1. juli og fram til dags dato, får prøvd saken sin på nytt. Dette forslaget blir nå fulgt opp, siden det er sterkt beslektet med den nye avtalen mellom regjeringen og samarbeidspartiene.

Senterpartiet har ikke funnet å kunne støtte SVs forslag om å hente tilbake afghanske barnefamilier som er sendt ut med tvang til Afghanistan i perioden etter 1. januar 2014, og heller ikke at det skal etableres en ordning som sikrer dem opphold i Norge. Vi mener det riktige må være å sikre at disse barnefamiliene får saken sin prøvd på ny etter de nye forskriftsbestemmelsene, som endelig er kommet på plass. Dersom de er sendt ut i strid med disse, vil de kunne returnere til Norge. Det gir disse barnefamiliene samme rett og muligheter som barnefamilier fra andre ustabile land med en sikkerhetssituasjon som kan være på linje med forholdene i Afghanistan.

Senterpartiet står sammen med SV i forslag der vi ber regjeringen umiddelbart sikre at praksis for afghanske barnefamilier som henvises til internflukt, er i tråd med og følger UNHCRs og UDIs anbefalinger. Jeg forstår at regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre argumenterer med at verken UDI eller UNHCRs anbefalinger forutsetter en generell returstans for barnefamilier til Afghanistan. De mener derfor at forslaget ikke er aktuelt.

Det stemmer at verken UDI og UNHCR avviser enhver retur. Men de forutsetter at ingen barnefamilier sendes tilbake uten at det er klarlagt at de har et nettverk på et trygt sted som kan tilby tilstrekkelig støtte ved retur. For å være sikker på at disse forutsetningene blir ivaretatt av norske myndigheter, er det dessverre nødvendig å understreke dette i forslags form. Det er avdekket en norsk praksis gjennom det siste året som gir grunn til å tvile på at UDIs forslag til praksisendring er fulgt opp. Jeg viser til kontrollkomiteens sak som har avdekket svikt og manglende samsvar mellom opplysninger som er gitt Stortinget og praksis.

Stortinget behandlet i februar situasjonen for de norske kamptolkene i Afghanistan. Da sto Stortinget samlet om å kreve ny politikk og handling fra regjeringen for å sikre at kamptolkene ble sikret opphold og arbeidstillatelse i Norge. Som en av forslagsstillerne i representantforslaget som lå til grunn for vedtaket, er jeg glad for måten vi løste den saken på. Jeg er imidlertid ikke like glad for alle månedene som er gått uten effektiv oppfølging av Stortingets bestilling i den saken.

Det er vanskelig å forstå at vi har greid å sette oss i en situasjon der afghanske myndigheter truer med å stoppe tilbakeføring av flyktninger fordi vi har gjennomført uttransportering … (presidenten klubber). Da må jeg gi meg, men til slutt må jeg i hvert fall få ta opp forslaget som vi har fremmet sammen med SV.

Presidenten: Representanten Heidi Greni har tatt opp det forslaget hun refererte til.

André N. Skjelstad (V) [15:00:46]: Venstre deler SVs engasjement på dette området. Det er viktig også å ta barnefaglige hensyn, som også representanten Geir S. Toskedal var innom. Det er dramatisk når familier blir sendt ut av landet, og de egentlig ønsker å starte et nytt liv i Norge. Derfor har Venstres viktigste ærend i asylpolitikken – gjennom vårt samarbeid med regjeringen – vært nettopp å sikre vilkårene for asylbarna, og da spesielt de som har vært her lenge, og som har opparbeidet tilknytning gjennom barnehage, skole, fritidsaktiviteter og nærmiljø.

Som mange har vært innom: Situasjonen i Afghanistan er krevende. Etter mange tiår med krig er situasjonen i landet krevende. Det er riktig at situasjonen der har betydning for hvordan og eventuelt når man kan sende barnefamilier tilbake. Men det er ikke til å komme fra at det blir litt spesielt når de rød-grønne på mange måter skyver ansvaret over på den sittende regjeringen, når det faktisk var Stoltenberg-regjeringen som – få dager før den gikk av – åpnet for at man kunne returnere barnefamilier til Afghanistan. Jeg synes man også må ha med det i historiebeskrivelsen av dette. Det ble åpnet for det da, og den åpningen er der ennå.

Jeg skjønner SVs utålmodighet, men det er ikke til å komme fra at SV også var en del av den regjeringen som nettopp åpnet for muligheten til å sende barnefamilier tilbake til Afghanistan, og som prioriterte å sende ut bl.a. de lengeværende.

Det er riktig, som flere har påpekt, at ingen – meg bekjent – har blitt sendt tilbake i strid med UDIs anbefaling etter at den ankom Justis- og beredskapsdepartementet den 1. juli 2014. UDI viser også til at ingen barnefamilier ble returnert til Afghanistan i strid med UNHCRs anbefalinger i perioden 1. januar 2014 til 1. juli 2014.

Jeg vil også si, som flere har gjort, at legitimiteten til asylinstituttet er viktig. Returavtaler er også en del av den legitimiteten.

En viktig del av dette, som vi har fått på plass, er forskriftsendringen for de lengeværende asylbarna. Det er viktig at dette er forutsigbart.

Som flere har vært inne på, stiller også internflukt store krav til vår saksbehandling, og det krever også at vi har god informasjon om landet. Så krevende som dette terrenget i Afghanistan er, er det selvfølgelig mer krevende enn mange andre plasser. Og når det ikke minst er såpass store mangler når det gjelder det vi kan kalle infrastruktur, stiller det også store krav.

Det er klart at dette er krevende, og jeg vil prise det at SV har satt dette på dagsordenen, for jeg synes det er viktig. Vi, fra Venstres side, har nå vært med og bidratt til å få på plass ordninger som jeg mener er bedre. Jeg hører at representanten Karin Andersen mener at dette er status quo eller til det verre, men jeg vil da minne representanten Andersen om at det faktisk var regjeringen Stoltenberg som åpnet for dette noen få uker før den gikk av.

Karin Andersen (SV) [15:04:35]: SV mener at de barnefamiliene som er sendt ut med tvang til Afghanistan etter at den nye regjeringen tok over – det var som sagt ikke gjort før – burde hentes og få bli. Det er innholdet i ett av forslagene våre i denne saken. Det er fordi retur til Afghanistan av disse barnefamiliene er for risikabelt, og det er politisk helt unødvendig å gjøre det. Jeg tror også det kan være veldig kontraproduktivt, i og med at man risikerer at hele returavtalen settes på spill, slik at man ikke får returnert noen dit. Det burde kanskje bekymre regjeringspartiene og samarbeidspartiene litt mer.

Det åpnet seg ikke en mulighet for å returnere barnefamilier til Afghanistan. Det var en politisk vilje fra regjeringen til å øke returtallene på en slik måte at man var villig til også å ta i bruk et regelverk som lå der, men som ikke var brukt før – av politiske og sikkerhetsmessige grunner og av hensyn til barn.

Det har vært en diskusjon om hvorvidt Norge følger UNHCRs retningslinjer. Jeg har lest hvordan dette blir fortolket fra engelsk til norsk og mener bestemt at den norske fortolkningen overhodet ikke er like streng som UNHCRs tekst, for der sier de at det bare er tilrådelig dersom familien har et nettverk som er villig til og i stand til å gi meningsfull støtte. Det norske regelverket sier «tilstrekkelig nettverk og/eller tilstrekkelige ressurser til å etablere seg i internfluktområdet (…)». Det å ha egne ressurser og være i besittelse av f.eks. en far som er frisk, er en veldig god ting, men det er ikke sikkert at det fungerer i Afghanistan, for i det landet er man nødt til å ha et nettverk som stiller opp. Det er en av de store og viktige forskjellene på dette.

I tillegg går det an å søke informasjon som nå kan fortelle oss at mange av de afghanske barnefamiliene som har blitt deportert, nå er på ny flukt. Så vidt jeg vet, er to av familiene i India. Fem barnefamilier er på flukt i Iran. Flere er i Pakistan og i Indonesia, f.eks. et ektepar med to små jenter som var kristne konvertitter. De var kristne før de kom til Norge. De ble deportert og flyktet straks til India, hvor de nå søker beskyttelse under FNs høykommissær for flyktninger. Dette har det blitt varslet om.

Også en familie med fire barn som ble deportert, flyktet straks ut igjen på grunn av farens sikkerhetsproblemer og har nå søkt om beskyttelse i Indonesia.

Disse opplysningene finnes. Det er organisasjoner i Norge som jobber med dette. Det viser seg at de vi har sendt av gårde, ikke er i sikkerhet. Folk driver faktisk ikke og flykter rundt omkring på denne måten for moro skyld. De gjør det fordi det er umulig for dem å beskytte barna sine og seg sjøl i denne situasjonen. Og dette var noe nytt, som denne regjeringen startet, og derfor er jeg skuffet over at verken Arbeiderpartiet eller Senterpartiet støtter SVs forslag i denne saken, nettopp fordi dette var en risiko vi ikke var villige til å ta, og som det ikke er noen grunn til at Norge nå heller skal ta. Dette gjelder ikke så mange, og det er ekstremt utsatte barn som Norge kunne tatt vare på og gitt trygghet. I stedet sender vi dem tilbake til et land de fleste av dem aldri har vært i, og som er blant de farligste steder i hele verden, og myndighetene der sier at de ikke klarer å ta imot dem.

På bakgrunn av henvendelser fra den afghanske regjeringen stoppet f.eks. britisk høyesterett den 25. april et helt fly med flyktninger som var på veg tilbake til Afghanistan, nettopp fordi de tok Afghanistans advarsler på alvor. Jeg har undret meg veldig over hvorfor Norge ikke gjør det. Jeg tror norske myndigheter vet veldig godt hvor farlig det er i Afghanistan, og det har blitt mye farligere. Så for akkurat denne gruppen burde det vært et enstemmig storting som i dag hadde stemt for SVs forslag, som jeg vil ta opp.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Statsråd Anders Anundsen [15:09:59]: Det siste spørsmålet fra representanten Karin Andersen burde hun egentlig kunnet svare på selv, fordi afghanske myndigheter våren 2013 ba Norge om å stanse all retur til Afghanistan og reforhandle returavtalen. Da satt SV i regjering sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og det ble ikke gjort noe forsøk på å gjøre endringer da. Og etter det skjedde det én endring, etter det jeg har funnet, og det var en midlertidig endring, fra juni til august, hvor det bare ble sendt i retur enslige menn. I august 2013 – før regjeringsskiftet, og med SV i regjering – åpnet de, i tråd med det representanten Skjelstad sa her, for retur også av barnefamilier.

Så er det riktig at det i praksis ikke ble gjennomført returer av barnefamilier i den perioden, fordi det ikke var praktisk mulig. Men – og det jeg vil gjenta, selv om noen mener det er feil – det åpnet seg da en mulighet i dialogen med afghanske myndigheter for at retur av barnefamilier igjen skulle skje, med de forutsetningene som lå til grunn.

Så jeg må si jeg er overrasket. Det er jo ikke lov å si at noen driver med historieforfalskning fra Stortingets talerstol, så jeg vil si at jeg er «overrasket» over denne historiebeskrivelsen som tre partier står her oppe og gir uttrykk for, for den stemmer i hvert fall ikke med det inntrykket jeg har. Og dette er dokumenter som Stortinget har fått oversendt, det er tilgjengelig dokumentasjon, så jeg synes det er underlig at man her kan late som om det for første gang nå, i de senere månedene, er blitt aktuelt for afghanske myndigheter å reforhandle denne returavtalen. Dette var en sentral problemstilling også under den forrige regjering.

Så har jeg lyst til å peke på at utgangspunktet for norsk asylrett er at alle personer som har krav på beskyttelse etter våre internasjonale forpliktelser, får det. Retten til anerkjennelse som flyktning gjelder imidlertid ikke dersom asylsøkeren kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn der søkeren flyktet fra, dvs. henvises til internflukt, og at det ikke er urimelig å returnere dit. Vurderingen om å henvise noen til internflukt reiser veldig kompliserte spørsmål, og det er særlig utfordrende, som flere har vært inne på, når det er barn involvert.

Utlendingsforvaltningens praksis har vært mye omtalt i media, i dels uriktige – i hvert fall upresise – ordelag, og det er behov for å klargjøre noen punkter. Justis- og beredskapsdepartementet samtykket til Utlendingsdirektoratets forslag til praksisforeleggelse om henvisning av barnefamilier til internflukt i Afghanistan gjennom instruks av 30. januar 2015. Instruksen lyder:

«Som et utgangspunkt vil det bare være rimelig å henvise barnefamilier til internflukt i Afghanistan dersom familien har tilstrekkelig nettverk og/eller tilstrekkelige ressurser til å etablere seg i internfluktområdet og dekke familiens grunnleggende behov.»

Instruksen gjelder med andre ord verken returer til Afghanistan generelt, eller lengeværende barn spesielt. Den omfatter retur til internflukt dersom barnefamilien ikke har tilstrekkelig nettverk og/eller ressurser.

Både Utlendingsdirektoratet og UNHCR anbefaler at barnefamilier ikke returneres til internflukt i Afghanistan med mindre de har tilstrekkelig nettverk til å etablere seg i internfluktområdet og dekke familiens grunnleggende behov. Utlendingsdirektoratets praksisforeleggelse går noe lenger enn dette og åpner for at barnefamilier også kan returneres til internflukt dersom de har tilstrekkelige ressurser til å etablere seg i internfluktområdet og dekke familiens grunnleggende behov, altså selv om familien ikke har et nettverk i internfluktområdet.

Jeg ønsker å understreke at norsk praksis er i tråd med Utlendingsdirektoratets forslag til praksishåndtering og våre internasjonale forpliktelser, selv om den ikke på alle punkter følger UNHCRs anbefalinger. Det er viktig å presisere at alle barnefamiliene som er returnert til internflukt i Afghanistan, har fått sakene sine grundig vurdert av Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda, og de har fått avslag, og jeg må ha tillit til den jobben utlendingsmyndighetene gjør. Personer som ikke har beskyttelsesbehov, har plikt til å forlate landet.

Så har jeg merket meg at SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet mener at vår returpolitikk undergraver returavtaler. Jeg mener, som jeg sa i innledningen, at det ikke er riktig, men det er en dialog også med afghanske myndigheter om disse spørsmålene, også i disse dager.

Når det gjelder tilbakehenting av personer, har jeg bare lyst til å gjenta det flere har sagt her, at Utlendingsnemnda har opplyst – og jeg må forholde meg til at det sannsynligvis er riktig – at det per 23. april 2015 ikke er blitt gjennomført noen tvangsreturer av barnefamilier som kan anses å være i strid med Utlendingsdirektoratets forslag til praksisendring etter at forslaget deres kom 1. juli 2014.

Avslutningsvis ønsker jeg å nevne at regjeringen og samarbeidspartiene Kristelig Folkeparti og Venstre 8. april i år ble enige om en tilleggsavtale på asyl- og innvandringsfeltet. Barnefamilier som ble uttransportert i den perioden som er nærmere definert der, vil da få muligheten til å få behandlet sine saker gjennom omgjøringsbegjæring.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirik Sivertsen (A) [15:15:19]: La meg få lov til å starte med å korrigere en oppfatning. Jeg sa ikke at Arbeiderpartiet mener at man har en praksis som undergraver returavtaler, jeg vil advare mot en praksis som eventuelt undergraver returavtaler – og det går jeg ut fra at statsråden er enig i.

Asylinstituttet har til hensikt å gi mennesker beskyttelse mot forfølgelse eller annen inhuman behandling i hjemlandet. Nå har jeg hørt at representanten Karin Andersen gjentatte ganger i dag har advart mot forholdene i Afghanistan, og vi har lagt til grunn i vårt standpunkt at det er opplyst at det er ingen som er blitt sendt tilbake mot de rådene som har vært gitt. La meg stille følgende spørsmål bare for å ha gjort det – det er vanskelige avveininger i disse sakene: Har Norge sendt noen tilbake i strid med utlendingsloven, Flyktningkonvensjonen, returavtaler eller andre lover, konvensjoner eller avtaler som vi er bundet av?

Statsråd Anders Anundsen [15:16:22]: Det er jo et ekstremt omfattende spørsmål, og det er umulig å svare ja eller nei på det, fordi en del av disse sakene også vil få rettslige prøvinger, hvor utlendingsmyndighetene kan ha fattet andre avgjørelser enn det domstolene gjør. Men det er helt åpenbart at utlendingsmyndighetene har plikt til å behandle alle disse sakene innenfor det regelverket som gjelder, og jeg har tillit til at de evner å gjøre det.

Eirik Sivertsen (A) [15:16:45]: Jeg skjønner statsrådens påpekning av at det kan være urimelig. La meg få avgrense spørsmålet for det første til statsrådens tid i regjering og så formulere det på en annen måte. Er statsråden trygg på at de returene som er skjedd i den perioden, ikke er i strid med de lover, regler osv., som i mitt forrige spørsmål ble oppramset?

Statsråd Anders Anundsen [15:17:13]: Svaret på spørsmålet blir akkurat det samme som på det første spørsmålet, selv om det nå er noe mer avgrenset og omformulert. Spørsmålet er egentlig hvorvidt jeg har tillit til at utlendingsmyndighetene evner å fatte vedtak i samsvar med det regelverket de skal fatte vedtak i samsvar med. Jeg har ingen grunn til å mene noe annet enn det.

Heidi Greni (Sp) [15:17:57]: I justisministerens brev til kommunal- og forvaltningskomiteen av 18. februar gjøres det et vesentlig poeng av at UDI og UNHCR har forskjellig forståelse av hva deres advarsel mot henvisning til internflukt representerer. Begge er enig i at barnefamilier må ha et tilstrekkelig nettverk for å etablere seg. UDI sier i tillegg at de kan returnere dersom de har tilstrekkelige ressurser til å etablere seg. Statsråden var også inne på det i innlegget. Kan statsråden utdype hvorfor dette er et viktig poeng og si noe om hvordan han vurderer dette i forhold til afghanske myndigheters anmodning om å slutte med tvangsretur av barnefamilier?

Statsråd Anders Anundsen [15:18:41]: Som jeg var inne på i mitt innlegg, har afghanske myndigheter siden våren 2013 bedt Norge stanse alle tvangsreturer til Afghanistan. Det valgte den forrige regjeringen å la være å gjøre, og det har denne regjeringen latt være å følge opp. Samtidig er vi bevisst på at vi ikke skal føre en politikk som setter returavtaler på prøve. Derfor har vi en god dialog med afghanske myndigheter om dette.

Når det gjelder forskjellen mellom UDIs og UNHCRs anbefaling, er det rett og slett ulike anbefalinger. UNHCR har kommet med sin anbefaling. UDI har kommet med sin praksisforeleggelse for departementet. Og vi har forholdt oss til UDIs praksisforeleggelse, som er annerledes enn det UNHCRs anbefaling er.

Karin Andersen (SV) [15:19:36]: Det er nok riktig å si at det er én grunn til at regjeringen tar i bruk den muligheten som ligger i en avtale, og det er at man har hatt et overordnet ønske om å øke returtallene, uansett. Derfor har denne saken blitt satt på spissen, med det resultat at mange barnefamilier har blitt sendt tilbake til en situasjon som har vært så umulig at de har måttet legge ut på en ny flukt.

Justisministeren må vel også – for å si det sånn – ha gjort seg noen tanker om hvorfor det ikke ble returnert barnefamilier til Afghanistan før han fikk ansvaret for dette området. Kan han nå si hva det er i situasjonen i Afghanistan som tilsier at det er sikrere nå enn før?

Statsråd Anders Anundsen [15:20:47]: Dette spørsmålet har en litt underlig undertone, for det er jo ikke det som er spørsmålet. Vi har lagt oss innenfor den samme rammen som Karin Andersens regjering la seg innenfor, hvor det ikke var begrensninger i hvem som skulle returneres til Afghanistan. Det har også denne regjeringen forholdt seg til, og når det i dialogen med afghanske myndigheter ble mulighet for å returnere barnefamilier, var det en mulighet som utlendingsmyndighetene benyttet seg av.

Det er altså ikke en politisk styring knyttet til dette – det er det ikke, utover det som står i tildelingsbrevet – når tildelingsbrevene fra den forrige regjeringen også prioriterte retur av barnefamilier, ingen av dem spesielt til Afghanistan, men retur av barnefamilier generelt. Den forrige regjeringen ønsket å prioritere lengeværende spesielt. Så jeg er litt usikker på om det egentlig er så relevant hva slags tanker jeg skulle gjøre meg om hvorfor den forrige regjeringen ikke klarte å returnere personer til Afghanistan.

Karin Andersen (SV) [15:21:49]: Det var heller ikke det som var spørsmålet. Spørsmålet var: Hva er det i situasjonen i Afghanistan nå som gjør at statsråden mener at det er tryggere å returnere barnefamilier til Afghanistan nå enn det det var før, når advarslene øker, og alle som har kjennskap til det, og melder tilbake om det, sier at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er særlig forverret, særlig for dem som ikke har det som UNHCR forlanger og mener må være på plass, nemlig et nettverk som er villig til og i stand til å gi returnerte barnefamilier meningsfull støtte?

Statsråd Anders Anundsen [15:22:33]: Verken representanten Karin Andersen eller jeg er saksbehandlere i utlendingsforvaltningen. Jeg må rett og slett legge til grunn at utlendingsforvaltningen foretar de vurderingene som skal foretas for å avdekke hvorvidt det foreligger et beskyttelsesbehov eller ikke. Det kan verken representanten Andersen eller jeg overprøve. Og dette er alltid vanskelige situasjoner. Alle disse sakene, særlig de hvor barn er involvert, er utrolig krevende fordi det selvfølgelig er noe de ikke ønsker. De ønsker selvfølgelig å få oppfylt drømmen om å være i Norge, men premissen for det er at det foreligger et beskyttelsesbehov, og når det da ikke foreligger et beskyttelsesbehov, kan verken representanten Andersen eller jeg påta oss saksbehandlerhatten og si at utlendingsforvaltningen vurderer dette feil. Jeg må ha tillit til at utlendingsforvaltningen vurderer dette på en skikkelig, grundig og god måte, og så vil det alltid være belastende å returnere personer, særlig når barn er involvert.

Karin Andersen (SV) [15:23:35]: I et tidligere svar her innrømte ministeren at han ikke kunne være sikker på at noen av disse var returnert i strid med forutsetningene. Jeg skjønner at ministeren må svare at han stoler på utlendingsforvaltningen, men er det mulig for statsråden i hvert fall å kunne svare på hvorfor retningslinjene som UDI har for internflukt i Afghanistan, ikke forholder seg helt konkret til og helt svarer til de retningslinjene som UNHCR har? Det er ikke noen tvil om at UNHCRs retningslinjer for retur av barnefamilier til internflukt er strengere, nettopp fordi de forutsetter at det må være et nettverk der som er villig til og i stand til å gi meningsfylt støtte. Og det kan man vel ikke si har vært på plass når familier må flykte, som det første de gjør.

Statsråd Anders Anundsen [15:24:39]: Representanten Karin Andersen har helt rett i at det er ulike tilnærminger fra UNHCRs side i forhold til det som er UDIs anbefalte retningslinjer. Det er UDI som er norske myndigheters fagmyndighet på dette området, det er UDI som må foreta en faglig vurdering av disse spørsmålene. Det er denne faglige vurderingen som vi bl.a. baserer vår beslutning om instruks til UDI på. Hvorfor UDI har anbefalt noe annet enn det UNHCR har gjort, er det faktisk fagmyndigheten som må svare på.

Vi har lagt til grunn den anbefalingen som fagmyndigheten har kommet med. Den er noe annerledes enn den anbefalingen UNHCR har kommet med, men vi forholder oss altså til den nasjonale fagmyndigheten på dette området.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.