Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Presidenten vil videre foreslå at det innenfor den fordelte taletid blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Første taler er i utgangspunktet representanten Geir S. Toskedal, som er sakens ordfører. Presidenten kan ikke se at representanten er i salen, og gir dermed ordet videre til representanten Eirik Sivertsen.

Eirik Sivertsen (A) [12:30:46]: Diskusjonen om de lengeværende asylbarna berører og engasjerer oss alle. Det er ingen som har møtt mennesker, familier eller barn som er i denne situasjonen, som kan være uberørt av den vanskelige situasjonen som veldig mange av dem er i.

Dessverre er det slik at uansett hvor man setter grenser, hvor mange som får bli av humanitære grunner, vil det være avveininger og vanskelig for dem som får avslag og må reise hjem. Jeg tror det er god politikk å være konsekvent og forutsigbar i alle saker, og det er spesielt viktig i de sakene som omfatter barn.

Arbeiderpartiet mener at det kan være en belastning å skape skyhøye forventninger uten å kunne innfri dem, og det er ikke til barns beste.

Den rød-grønne regjeringen styrket barns interesser og rettigheter. I en egen stortingsmelding med tittelen Barn på flukt økte vi tilbudet til barn på mottak, UDI og UNE fikk økte ressurser til raskere saksbehandling og barnefaglig kompetanse. Vi justerte sammen med SV og Senterpartiet balansepunktet mellom hensynet til barnets beste og innvandringsregulerende hensyn – fordi praksisen hadde vært for streng.

Påstanden om at en forskriftsendring måtte til for at barns beste skulle vektlegges tyngre, holdt ikke mål. Utlendingsnemnda fastslo i juni 2013 at stortingsmeldingen Barn på flukt ble lagt til grunn i asylsaker og hadde gitt flere barn opphold i Norge.

For Arbeiderpartiet har barns beste vært og vil fortsatt være et grunnleggende hensyn i disse sakene.

Høsten 2013 skapte regjeringen og samarbeidspartiene – Kristelig Folkeparti og Venstre – store forhåpninger for de lengeværende barna og deres familier. En ny politikk skulle komme, og mange skulle nå få bli. Men det varte og rakk, og det kom ingen ny politikk. Regjeringen brukte for lang tid på å utforme ny forskrift, og justisministeren snakket usant og holdt tilbake informasjon til Stortinget. I mellomtiden ble lengeværende barn sendt ut av landet.

Så begynte Bergens Tidende å skrive om forholdene. Da måtte justisministeren beklage fra denne talerstolen, og omsider kom en ny forskrift på plass 8. desember 2014. Ingen hadde da svaret på hva som skulle skje med dem som var sendt ut etter det regelverket som hadde vært gjeldende i løpet av 2014. Det varte og rakk, men i vår klarte man omsider å komme fram til en ny avtale som skulle følge opp den samarbeidsavtalen vi hadde hatt.

Det var et åpenbart behov for å rydde opp i situasjonen. Det er ikke holdbart at mennesker i en sårbar situasjon over tid skal være gjenstand for offentlig debatt om mulig retur til Norge. Det er regjeringen som har laget situasjonen selv. I denne saken har regjeringen og statsministeren ikke vist nødvendig politisk lederskap. I avtalen av 8. april mellom regjeringen og samarbeidspartiene blir det nå avklart hvem som skal få prøvd saken sin på nytt.

Arbeiderpartiet støtter dette, først og fremst av hensyn til dem som har levd med stor uvisshet og usikkerhet om hvor de skal skape sin framtid og leve sitt liv. De fortjener en avklaring. For ytterligere å bidra til ro har vi også sagt at vi ikke vil utfordre det regelverket som nå er kommet på plass. Det skal få virke, så får vi avvente hvilke praktiske konsekvenser det får på feltet.

Det gjenstår også å se når den nødvendige loven eller forskriften som følger av avtalen av 8. april, faktisk kommer på plass og kan ligge til grunn for ny behandling.

Arbeiderpartiets politikk er klar: Vi skal ha en human, rettferdig og rettssikker asyl- og innvandringspolitikk. De som har behov for beskyttelse, skal få det i Norge. De som ikke har det, må reise ut.

Uansett hvor man legger balansepunktet, vil det i framtiden bli sånn at familier med barn som har fått endelig avslag på sine søknader, må reise hjem.

Barn er aller minst tjent med at vi skaper et system der de risikerer å bli et virkemiddel i de voksnes kamp for opphold i Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Frank J. Jensen (H) [12:34:35]: Det er bra at det kan samles nokså bred enighet om denne saken her i dag. Samtidig er det interessant å høre representanten Sivertsen si at det er utvist mangel på lederskap, når man faktisk har funnet en avklaring på situasjonen for asylbarna som man ikke hadde funnet før. Det er også interessant å høre representanten Sivertsen si at det er viktig å være konsekvent og forutsigbar, for er det noen som ikke har vært konsekvent og forutsigbar i denne saken, er det Arbeiderpartiet. Før påske uttalte Sivertsen i flere sammenhenger at Arbeiderpartiet mener saker skal behandles etter det til enhver tid gjeldende regelverk, og ville ikke høre snakk om tilbakevirkende kraft, mens man etter påske sier at man støtter den ordningen som man har kommet fram til. Hva er grunnen til Arbeiderpartiets snuoperasjoner? Er det slik at man støtter seg på det man til enhver tid antar det er flertall for i denne salen, eller var det reelle nye vurderinger fra Arbeiderpartiets side som gjorde at man snudde?

Eirik Sivertsen (A) [12:35:56]: I Arbeiderpartiet mener vi prinsipielt at det er det til enhver tid gjeldende regelverk som skal ligge til grunn for behandlingen og avgjørelsen av saker. Det har vi ment, det mener vi, og det vil vi også mene i framtiden. Men, som jeg sa i mitt innlegg, i denne saken ble det skapt så mye usikkerhet over så lang tid at det var viktig å få satt punktum for behandlingen av disse sakene og få en avklaring for de berørte. Derfor har vi sagt at vi ikke vil utfordre det regelverket som nå er kommet på plass. Derfor har vi sagt at vi støtter den løsningen som nå er på plass.

Karin Andersen (SV) [12:36:43]: Hvis man hadde villet være konsekvent, hadde det vært rimelig at Arbeiderpartiet både hadde støttet SVs forslag om å stille disse sakene i bero når saken kom opp – det ble nemlig gjort før, da vi satt i regjering og det var endringer – og at man hadde brukt tidsavgrensningen på tre år og ikke fire og et halvt år. Det har også vært gjort ved to tidligere anledninger når regelendringer er blitt varslet.

Jeg merker meg at representanten fra Arbeiderpartiet sier at de ikke vil utfordre løsningen. Men jeg hører ikke noen stor entusiasme for at man nå har fått på plass et regelverk som forskriftsfester det vi var enige om i stortingsmeldingen Barn på flukt. Det stusser jeg over. Er det slik at Arbeiderpartiet egentlig ønsker at denne ordningen ikke hadde blitt gjennomført, og at man ikke burde endret forskriften i tråd med føringene i stortingsmeldingen Barn på flukt?

Eirik Sivertsen (A) [12:37:49]: Etterpåklokskap er jo en eksakt vitenskap, og slik som denne saken har utviklet seg, kan det være lett å si at det finnes bedre argumenter for å støtte en berostillelse i dag enn det gjorde sommeren 2014. På det tidspunktet ble det forsikret om at dette ikke var en problemstilling, og at dette skulle komme raskt på plass.

Når det gjelder entusiasme knyttet til forskriftsendringer, er det kanskje noe byråkratene som lager forskriftene, først og fremst utviser, men jeg er enig med representanten Andersen i at den forskriftsendringen som kom, langt på vei er en videreføring av de punktene som ble drøftet, og som ble fastsatt i stortingsmeldingen Barn på flukt. Det deler jeg fullt ut.

Så har vi hatt debatt om de forskriftene tidligere i denne salen. Da har både statsråden og andre partier vært enige med Arbeiderpartiet i at det er vanskelig å se hvilke praktiske konsekvenser det får, så det får vi komme tilbake til når forskriften har virket en tid.

Mazyar Keshvari (FrP) [12:39:03]: Det er mulig at etterpåklokskap er en eksakt vitenskap, men forsøk på historieforfalskning er definitivt ikke det.

Det som er interessant å registrere, er at Arbeiderpartiet ikke vet hvilket bein de skal stå på i disse spørsmålene. Representanten hadde i sitt innlegg klare angrep – man hadde ikke gjort god nok jobb, all den tid det ikke lå noen forskrift på plass før disse fire partiene fant fram til det. Dernest sier representanten i sitt svar til representanten fra Høyre at prinsippet om at lover, regler og forskrifter gjelder inntil nye er på plass, er noe Arbeiderpartiet fortsatt mener. På hvilket grunnlag kritiserer da representanten at man ikke kom fram til denne forskriften før 8. desember, og at man har utvist barn? Alle de som da var utvist, var jo utvist basert på de lover, regler og forskrifter som gjaldt fram til da.

Presidenten: Representanten kunne kanskje brukt et mer parlamentarisk uttrykk enn «historieforfalskning».

Eirik Sivertsen (A) [12:40:15]: Som jeg sa i mitt innlegg, er denne situasjonen oppstått fordi regjeringen brukte altfor lang tid. Det var høsten 2013 regjeringspartiene sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre stolte sto i Nydalen og fortalte at de hadde fått til en avtale på utlendingsfeltet, og at det nå var en ny politikk på vei. Det skapte mange håp. Det skapte mange forhåpninger hos de menneskene som var berørt. Men man brukte altså over et år på å få på plass en praktisk løsning, over et år på å få på plass et regelverk. I mellomtiden praktiserte man et annet regelverk. Problemet i denne saken er knyttet til de menneskene som er berørt, de forhåpningene og det håpet som ble skapt, og som man ikke klarte å levere i forhold til. Det er også grunnlaget for den saken vi behandler i dag – nettopp at mennesker ble sendt ut i strid med den politikken representanten Keshvari faktisk står for.

Mazyar Keshvari (FrP) [12:41:15]: Når representanten hevder at forskriften kom for sent, lurer jeg på: for sent i forhold til hva? Når representanten slår fast at lover, regler og forskrifter gjelder inntil nye er på plass – ja, da gjelder de. Da er det ikke noe som er for tidlig eller for sent, det tar den tiden det tar før man kommer fram til det. Så på hvilken måte kan man slå fast at en forskrift kommer for sent, all den tid man har som prinsipp at lover, regler og forskrifter gjelder?

Dernest er det litt underlig å være vitne til at Arbeiderpartiet er så indignert i en sak som i verste fall har ført til at man har ført den politikken de selv sto for, i noen flere måneder. Det henger jo ikke på greip med det engasjementet vi ser fra representanten på talerstolen i dag.

Eirik Sivertsen (A) [12:42:07]: Problemet i denne saken er altså knyttet til at representanten Keshvari og hans partifeller, det andre regjeringspartiet og samarbeidspartiene, var ute og lovte en annen politikk, men valgte å vente over et år med å få på plass et regelverk. I mellomtiden praktiserte man noe annet. Det er et politisk problem. Jeg har ikke kritisert et juridisk problem – dette er et politisk problem. Prinsipielt mener vi, og mener fortsatt, at saker skal avgjøres etter det til enhver tid gjeldende regelverk. Men i denne typen saker, som berører menneskeskjebner direkte, har man altså et ansvar for å få på plass løsninger fort.

Det som har skjedd her, har vært et problem, og det er derfor vi også står her i dag og diskuterer en sak som er skapt av regjeringen fordi man ikke har levert det man har lovt at man skulle gjøre. Det berører livet til ganske mange mennesker. Det burde også representanten Keshvari være litt engasjert i.

André N. Skjelstad (V) [12:43:11]: Representanten Sivertsen sa at en var konsekvent – konsekvent rigid, muligens.

Med interesse hørte jeg på replikkvekslingen mellom representanten Sivertsen og representanten Andersen om at etterpåklokskap er en eksakt vitenskap. Mitt spørsmål til representanten Sivertsen er følgende: Når en praktiserer det gamle regelverket, som på mange måter var Arbeiderpartiets ståsted, og samtidig kritiserer et regelverk som er mer liberalt, hva er representanten Sivertsen egentlig mest fornøyd med? Er han mest fornøyd med det som er på plass nå, eller hadde en ønsket at det fortsatt skulle være et mer rigid regelverk, som Arbeiderpartiet var med og utformet selv?

Eirik Sivertsen (A) [12:44:07]: For meg er konsekvens en viktig del av rettssikkerheten, for konsekvens betyr at en behandler like saker på den samme måten. Det er en utfordring hvis en åpner skjønnsrommet for mye, for det vil kunne åpne for forskjellsbehandling. Så er det jo en kjent balansegang i all juss at en nettopp må ha et skjønnsrom fordi en ikke kan detaljregulere alt.

Jeg har aldri sagt noe om å være rigid. Det er en betegnelse som Venstre velger å bruke.

Det jeg er aller mest fornøyd med, er at vi omsider, etter ett og et halvt år – og det får representanten Skjelstad ta sin del av æren for – har klart å få på plass en løsning som skal rydde opp i dette kaoset, dette rotet, og få avklart forhåpningene til dem som trodde at de skulle få opphold i Norge, slik at de får vite om de skal leve og bygge sitt liv her eller må reise hjem til hjemlandet. Det er jeg fornøyd med at vi får på plass.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Vi går tilbake til den ordinære talerlisten. Saksordføreren har nå ankommet salen. Presidenten gir da ordet til saksordføreren, representanten Geir S. Toskedal.

Geir S. Toskedal (KrF) [12:45:32]: (ordfører for saken): Først av alt har jeg forstått at det er viktig å skille mellom å planlegge et innlegg og delta i debatten, så jeg er lei for at jeg var sen.

Dette er en veldig viktig sak for Kristelig Folkeparti. Stortinget debatterer i dag en sak som det de siste månedene har vært mye oppmerksomhet rundt. Temaet for representantforslaget vi skal diskutere i dag, har også vært behandlet i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Slik sett har SV med sitt forslag satt en viktig sak på dagsordenen – mange har tenkt det samme.

Som saksordfører vil jeg takke komiteen for samarbeidet og den fleksibilitet som er vist når det gjelder tidsfrister i denne saken, sånn at saken er belyst på best mulig måte.

Jeg tillater meg i resten av mitt innlegg å redegjøre for Kristelig Folkepartis standpunkt i saken, og jeg forstår at de øvrige partiene vil gjøre det samme, knyttet til sine standpunkter og synspunkter.

Kristelig Folkeparti ønsker en forutsigbar, human og rettferdig asyl- og innvandringspolitikk. Derfor har vi kjempet for å få en mer human politikk på området her hjemme, både gjennom samarbeidsavtalen, gjennom egen asylavtale og i budsjettsammenheng.

Det er spesielt viktig for oss at asylbarna blir ivaretatt på en god måte, og at det beste for barna skal ligge til grunn for behandling av saker der unger er involvert. Vi mente den behandlingen av lengeværende asylbarn vi så under den rød-grønne regjeringen, ikke ivaretok barna på en god nok måte. Nettopp derfor var det viktig at vi, sammen med regjeringspartiene og Venstre, fikk på plass endringer for å få til en mer human behandling av lengeværende asylbarn. Dette ble det vist forståelse for ved inngåelsen av samarbeidsavtalen, først ved en engangsløsning for en gruppe lengeværende barn og deres nærmeste familie, og hittil, når dette blir skrevet, har 30 familier, 72 barn, fått tillatelse etter ny § 8-13 i utlendingsforskriften, og så gjennom utlendingsforskriften § 8-5, som trådte i kraft 8. desember 2014.

36 familier har altså fått opphold etter at sakene er prøvd mot forskriftsbestemmelsen, som trådte i kraft 8. desember 2014. Dette viser at samarbeidsavtalen og asylavtalen har gitt gjennomslag i retning av en mer liberal og human behandling av lengeværende asylbarn. Det er vi i Kristelig Folkeparti fornøyd med, men etter vår mening burde den langvarige endringen kommet på plass tidligere.

Vi reagerte sterkt da vi fikk informasjon om at flere lengeværende asylbarn som kunne ha fått opphold i Norge etter det nye regelverket, kan ha blitt sendt ut av landet før den nye forskriften trådte i kraft. Dette var ikke intensjonen i avtalen. Derfor, og nettopp derfor, er det avgjørende for oss at situasjonen blir rettet opp ved at disse barna som er sendt ut, får behandlet saken sin på nytt. Derfor er jeg glad for at regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti til slutt kom til en enighet om en avtale som gir de lengeværende asylbarna som er uttransportert mellom 1. juli 2014 og 18. mars 2015 og som har oppholdt seg i Norge mer enn fire år, muligheten til å få behandlet sin sak på nytt etter nytt regelverk. Slik sett ser vårt bidrag ut til å ha endret praksis i Norge. Det er en bedre situasjon for asylbarn, og det har vært Kristelig Folkepartis fremste kamp.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Heidi Greni (Sp) [12:49:45]: I den første inngåtte tilleggsavtalen til samarbeidsavtalen mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti og Venstre heter det at forskriftsendringen om lengeværende barn skal baseres på at dette omfatter barn som har oppholdt seg i Norge i fire og et halvt år. I den nye tilleggsavtalen er definisjonen av «lengeværende barn» satt til fire år. Hva er begrunnelsen for denne forskjellen? Mener representanten Toskedal at det er rett å bruke et eksakt antall år og måneder for å definere den tilknytningen unger har til landet, og som vi skal ivareta gjennom denne avtalen?

Geir S. Toskedal (KrF) [12:50:24]: Det er slik at når vi har satt et eksakt antall år, er det et resultat av de forhandlingene som har pågått. I den sammenheng er vi i Kristelig Folkeparti fornøyd med at det som er nevnt som fire og et halvt år, er kommet ned til fire år. Det synes vi er positivt. Men selvsagt mener vi at det å sette en eksakt grense gjør at dette ikke er noen politisk seier for noen, for det blir mange triste saker når det blir satt en grense, som vi gjerne kunne ønsket var satt enda lavere. Jeg forutsetter at praksis rundt dette blir gjennomført på en human måte, som ivaretar ved særlige tilfeller.

Eirik Sivertsen (A) [12:51:08]: La meg få gratulere representanten Toskedal og Kristelig Folkeparti med et langvarig engasjement for de lengeværende asylbarna. Men avtalen av 8. april inneholder også en rekke innstramninger, som bl.a. regjeringspartiet Fremskrittspartiet er opptatt av å beskrive som klare innstramninger.

Mitt spørsmål er ganske enkelt: Kan Kristelig Folkeparti stille seg bak og forsvare de innstramningene som er gjort i tilleggsavtalen?

Geir S. Toskedal (KrF) [12:51:44]: Kristelig Folkeparti stiller seg bak avtalen, det gjør vi. Men det er bare deler av avtalen som vi har kjempet for. Slik vil det alltid være når et lite parti i møte med de store skal få igjennom sine saker. Da er vi fornøyd med det vi har fått til.

Så er det slik at de som fikk igjennom sine saker, tydeligvis har spilt det ut. Vi har fått gjennomslag for andre ting som vi synes er viktige, varige ordninger som går på rettssikkerhet, som går på kvalitet, og som gjør at også frivillige organisasjoner kan være med å hjelpe til. Så det er mange ting som vi har fått igjennom, men som vi ikke har solgt ut, nettopp på grunn av det jeg sa i den forrige saken. Dette er ikke en stor seier, for her er det mange som ikke får bli, og det er bekymringsfullt. Men dette er en bedring i rett retning, slik jeg ser det.

Heidi Greni (Sp) [12:52:56]: Avtalen som gir rett til ny behandling av disse sakene som omfatter unger som har oppholdt seg i Norge i mer enn fire år, har en motytelse i form av innstramning i regelverket for å framsette krav om familiegjenforening. Det vil òg kunne omfatte mange unger, som Kristelig Folkeparti sier er hovedprioritet i dette arbeidet for liberalisering av asylpolitikken. Har Kristelig Folkeparti oversikt over hva slags konsekvenser innstramningen i regelverket for familiegjenforening vil få for unger, og hvor mange unger kan bli rammet av denne innstramningen?

Geir S. Toskedal (KrF) [12:53:39]: Det er et godt spørsmål, og det er en vanskelig sak. Når det er redusert fra tolv til seks måneder, er det klart at det får konsekvenser. Men før det blir innført, må det godkjennes om det er mulig å gjennomføre den innstramningen i henhold til internasjonale konvensjoner som Norge er forpliktet til. Det er det første. Det andre er at vi nå har jevnlige møter i samarbeid med regjeringen der vi gjennomgår disse detaljene. Avtalene skal evalueres etter ett år, og vi vil følge nøye med i utviklingen nettopp i den saken som representanten peker på.

Karin Andersen (SV) [12:54:31]: Jeg vet at Kristelig Folkeparti kjemper akkurat den samme kampen som SV gjør i disse sakene, og det har vi gjort før. Ved flere anledninger i Stortinget har vi stått sammen og sikret ordninger – i 2004 da 102 av 104 familier fikk bli og i 2007 da 1 000 barn fikk opphold. Jeg tviler ikke på viljen, men jeg har begynt å tvile på evnen eller oversikten over konsekvensene – som representanten Heidi Greni nettopp sa – fordi den første avtalen som ble inngått var jo en innstramming, en kraftig innstramming som ble oversolgt som en liberalisering. Det fikk man ikke hull på før statsråden var tatt i å feilinformere Stortinget om hva han faktisk hadde gjort, nemlig at man hadde sendt ut de lengeværende barna. Mitt spørsmål er: Har ikke Kristelig Folkeparti oversikt over konsekvensene av de avtalene de inngår, før de inngår dem?

Geir S. Toskedal (KrF) [12:55:31]: Jeg kan berolige SV med at vi gjør så godt vi kan ut ifra juridisk kompetanse og ut ifra våre moralske føringer som vi prøver å holde høyt – dette med menneskeverd i sentrum. Da prøver vi å finne ut om konsekvensene så godt vi kan når vi inngår avtaler. Det er derfor vi har fått den passusen som jeg nevnte i det forrige replikkordskiftet, at vi vil evaluere dette fortløpende, og etter ett år vil vi evaluere hele ordningen. Det er en del av avtalen med regjeringen. Den er vi fornøyd med å ha fått på plass. Så kan jeg minne om at det er klart dette er et vanskelig landskap å gå ut i når vi vet at tre av fire nordmenn har stemt på partier som vil ha en stram innvandringspolitikk. Vi deler det synet langt på vei, men vårt fokus har vært på de lengeboende asylbarna ved inngåelsen av disse avtalene, og vi vil følge den saken veldig nøye. Det kan jeg love SV og håper på et godt samarbeid om det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Mudassar Kapur (H) [12:56:51]: Den 8. desember 2014 trådte endringer i utlendingsforskriften kalt «varig ordning for lengeværende barn» i kraft. Formålet med denne endringen er at barnets beste skal tillegges større vekt i avveiningen mot innvandringsregulerende hensyn enn det som har vært tidligere praksis. Særlig viktig er det at barnets beste vektlegges sterkt i saker som omhandler barn som har bodd i Norge over lengre tid. Dette vil føre til at færre barn sendes ut av landet nå enn under rød-grønt styre.

Den 1. juli innførte regjeringen en engangsløsning for en gruppe lengeværende barn og deres nærmeste familie. Engangsløsningen var en oppfølging av samarbeidsavtalen og avtalen om gjennomføringspunkter på utlendingsfeltet mellom samarbeidspartiene.

Hittil har 107 barn fått behandlet sin sak etter engangsløsningen. 61 barn har fått opphold. Andelen barn som har fått omgjort sin sak etter engangsløsningen, er så langt på 57 pst. Det er fortsatt 65 familier som venter på å få ferdigbehandlet sakene sine.

Samarbeidsavtalen og asylavtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har gitt grunnlag for en mer human behandling av lengeværende barn gjennom endringene i utlendingsforskriften. Dette er en reell og merkbar endring i forhold til den rød-grønne regjeringens politikk gjennom sine åtte år. Videre: I den såkalte tilleggsavtalen til samarbeidsavtalen mellom de fire partiene er det enighet om at barnefamilier som har vært uttransportert mellom 1. juli og fram til 18. mars 2015, skal få prøvd saken sin på nytt etter ny forskrift.

Det er viktig at det også nå framover blir gitt god informasjon om regelendringer til dem det gjelder, og at ressurstilgang i seg selv ikke skal være avgjørende for om dette skjer. Derfor starter nå utlendingsmyndighetene i samarbeid med frivillige organisasjoner arbeidet med å ta direkte kontakt med de familiene det gjelder. I tillegg er det ingen tvil om at endringene i utlendingsforskriftens § 8-5 har fått bred omtalte i media, men jeg understreker at det blir viktig også å prøve å oppsøke familiene.

Samarbeidet mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti har ført oss i retning av en mer liberal og human behandling. Jeg takker samarbeidspartnerne for samtalene vi har hatt, og den løsningen vi har kommet fram til. Det er gledelig at vi har kommet dit vi er i dag, og jeg er stolt av den jobben vi nå kan gjøre for barna.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirik Sivertsen (A) [12:59:52]: Det er interessant å høre at Høyre er veldig opptatt av å fortelle om forskjellene nå og under regjeringen Stoltenberg II, for jeg kan ikke erindre at Høyre var spesielt opptatt av å fremme noe forslag eller argumentere for en praksisendring da når det gjaldt lengeværende asylbarn.

Men jeg har to spørsmål til representanten. Det ene er utløst av replikken fra representanten Jenssen, som lurte på om det var sånn at Arbeiderpartiet mente at saker skulle avgjøres etter det gjeldende regelverket. Mitt spørsmål til Høyre er: Mener Høyre at saker skal avgjøres etter det til enhver tid gjeldende regelverk, sånn prinsipielt som hovedregel? Det er det ene spørsmålet.

Det andre er at tilleggsavtalen på utlendingsfeltet mellom regjeringspartiene og Venstre og Kristelig Folkeparti var klar høsten 2013. Hvorfor trengte man et helt år på å få på plass en forskrift for faktisk å praktisere den politikken man var enig om?

Mudassar Kapur (H) [13:00:57]: Nå må jeg minne representanten om at spørsmålet til representanten Jenssen handlet om Arbeiderpartiets snuoperasjon – nesten fra en uke til en annen. Høyre har alltid ment at gjeldende regelverk skal gjelde, og vi har hatt en god dialog med våre samarbeidspartnere og kommet til en bedre løsning enn det de rød-grønne hadde. Vi har jobbet for å få en bedre løsning. Arbeiderpartiet satt helt stille i båten og hoppet på når løsningen var klar. Det var den snuoperasjonen representanten Jenssen pekte på.

Når det gjelder tidsbruk: Ja, vi har brukt tid på denne dialogen, og vi har brukt tid på å forhandle, for det har ikke vært enkle saker, det har ikke vært enkle spørsmål, og det har ikke vært enkle svar. Men jeg er fornøyd med at når vi nå endelig kom fram til et resultat, er det et mye bedre resultat enn det den forrige regjeringen hadde, som representanten Sivertsen står her på vegne av.

Heidi Greni (Sp) [13:02:13]: I den nylig inngåtte avtalen mellom samarbeidspartiene og regjeringen er det et eget avsnitt om barns rettssikkerhet. Det heter bl.a. at det skal inntas en presisering i dialogen med POD om oppnåelse av måltall for uttransportering, og jeg siterer:

«Det er viktig å sikre at måltallene nås, men departementet forutsetter naturligvis at grunnleggende menneskelige hensyn ivaretas i etatens arbeid også med disse sakene.»

Denne presiseringen leser jeg som en kritikk av Justisdepartementet og utlendingsmyndighetene i deres bestrebelse på å nå måltall for uttransportering gjennom å velge ut de svakeste lengeværende barna, som er enklest å uttransportere. Er representanten enig med meg i det?

Mudassar Kapur (H) [13:03:04]: Jeg er ikke enig i premisset for spørsmålet når Heidi Greni mener at regjeringen har hatt som et selvstendig mål å sende ut de svakeste, og nærmest mener at det har vært et prinsipp hvor man prøver å omgå og underslå rettssikkerheten til barna. Tvert imot har vi fulgt det gjeldende regelverket, og vi har i samarbeid med våre samarbeidspartier forhandlet oss fram til en løsning som vil gi en mye bedre, mer liberal og mer human saksbehandling, for barnas framtid, enn det Senterpartiet selv var med på da de satt i regjering. Jeg aksepterer ikke premisset om at vi har hatt et eget mål om å gå etter de hjelpeløse. Den typen definisjoner om barn vil jeg ha meg frabedt.

Heidi Greni (Sp) [13:04:07]: Kan representanten Kapur da forklare meg hvorfor dette avsnittet ble tatt inn i den nye avtalen:

«Det er viktig å sikre at måltallene nås, men departementet forutsetter naturligvis at grunnleggende menneskelige hensyn ivaretas i etatens arbeid også med disse sakene.»

Betyr ikke det at det i avtalen nettopp er presisert at det ikke ble praktisert i forkant av den avtalen?

Mudassar Kapur (H) [13:04:31]: Svaret på det er nei.

Karin Andersen (SV) [13:04:42]: Nå tror jeg vi er ved sakens kjerne, for det som var utgangspunktet her, var jo at man varslet en ny politikk. Man inngikk en avtale som var en innstramming. I mellomtida sendte man ut svært mange lengeværende asylbarn, i strid med det justisministeren sa til Stortinget, nemlig at det ikke var prioritert lenger, og alarmklokkene gikk, og Høyre satt musestille, like stille som Arbeiderpartiet, kanskje enda stillere. Fikk ikke dette en eneste gang Høyre til å lure på hva det var som egentlig foregikk? Og det er jo blitt kjent at politiet ble bedt om å prioritere utsendelser, og politiet svarte til Justisdepartementet: Da må vi gå på mottakene og sende ut de lengeværende asylbarna fra Nigeria og Afghanistan. Dette var kjent, det burde være kjent i regjeringen, og det burde være kjent for regjeringspartiene. Så da er det grunn til å spørre: Hvorfor fikk ikke Høyre på plass en avtale før, slik at man kunne ha stoppet disse uttransporteringene? Noen av de barna som har blitt utsatt for det, skal kanskje nå få komme tilbake igjen. Det er vi glade for, men det kunne ha vært en mye mer human behandling.

Mudassar Kapur (H) [13:05:55]: Problemet med representanten Karin Andersens argumentasjon er følgende: Hun er fornøyd med løsningen – det virker nesten som om hun er mest misfornøyd med at de ikke fikk det til selv.

Når det er sagt: Høyre har sammen med de andre partiene kontinuerlig jobbet for å få på plass en løsning. Den er nå på plass, og den er mye bedre enn den vi har hatt før, og det er vi stolte av.

Karin Andersen (SV) [13:06:37]: Representanten Kapur hopper over starten. Starten var at man lovte en ny politikk, men forhandlet fram en avtale som var en kraftig innstramming. Det sa alle som så avtalen, men ingen ville høre på det, og det var ikke mulig for Venstre og Kristelig Folkeparti å få til en løsning med regjeringen før justisministeren var tatt i å feilinformere Stortinget.

Hva var grunnen til at Høyre ikke satte ned foten før og fikk stoppet utsendelsene, slik at færre ble sendt ut, og man kunne få regelverket på plass – slik at de ikke først ble sendt ut, og så fikk behandlet saken sin etterpå, slik SV foreslo i Stortinget at vi skulle gjøre det, og som Høyre og justisministeren overtalte alle partiene til å stemme imot? I ettertid viste det seg at begrunnelsen ikke var riktig.

Mudassar Kapur (H) [13:07:34]: Jeg må nesten gjenta svaret mitt fra i stad. Høyre og alle de andre samarbeidspartiene var opptatt av å få til en løsning, og den kommer ikke ved å sette ned foten overfor sine egne samarbeidspartnere. Vi var opptatt av å få til en løsning, en varig god løsning for lengeværende asylbarn og en engangsløsning for barn også. Nå er den på plass, og den er nå bedre enn den var. Jeg skulle nesten hatt lyst til å spørre representanten tilbake: Er hun selv fornøyd, hvis hun sammenligner denne løsningen med den hun selv var med på da hun og SV regjerte sammen med Arbeiderpartiet?

Presidenten: Det svaret må utstå, for nå er replikkordskiftet omme.

Mazyar Keshvari (FrP) [13:08:31]: Avtalen som regjeringspartiene inngikk sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti på innvandringsfeltet, har to bærende bjelker og to hovedprinsipper. På den ene siden er det betydelige innstramninger på en rekke områder, og på den andre siden er det oppmykninger. Vi i Fremskrittspartiet er godt fornøyd både med innstramningene og med oppmykningene, som er et direkte resultat av feilslått politikk over svært mange år. Vi i Fremskrittspartiet ser også urimeligheten i at barn som har bodd i Norge over mange år, som et resultat av at man har hatt en regjering som ikke har vært i stand til å håndheve norske lover og regler – slik den nye regjeringen gjør – på et eller annet tidspunkt må få fred og må få avklart situasjonen sin.

To av de oppmykningene som er i avtalen vi har inngått med våre samarbeidspartnere, er engangsløsningen, som kom på plass i fjor sommer, og den varige ordningen for lengeværende barn, som trådte i kraft 8. desember 2014. Formålet med forskriftsendringen, som kommer som et resultat av asylavtalen mellom de fire samarbeidspartiene, er at barnets beste skal tillegges større vekt enn tidligere praksis.

Jeg reagerer på at flere av dem som har holdt innlegg, men også stilt spørsmål, framstiller det som at justisministeren har feilinformert, eller til og med kommet med usannheter, slik representanten fra Arbeiderpartiet gjorde. Det som er realiteten, er at tildelingsbrevet ble sendt fra justisministeren. Man kan ikke beskylde en justisminister som har sendt et tildelingsbrev, i tråd med det som er avtalen og politikken videre, for å ha forsøkt å jukse eller gjemme seg. Feilen oppstår ved at dette tildelingsbrevet ikke blir gjort om til disposisjonsbrev og sendt videre. Dette er justisministeren helt åpen og ærlig om fra Stortingets talerstol. Han beklager den feilen som har oppstått som et resultat av at det ikke har gått til underliggende etater. Det er dermed ingen usannheter, det er ingen forsøk på å lure våre samarbeidspartnere eller å holde noe skjult, snarere tvert imot, for justisministeren understreket gang på gang at alt som skjer på dette feltet, er hans ansvar. Grunnen til at han forklarte hvor feilen lå, er nettopp at han er ærlig, og det var viktig å få fram hvordan denne feilen kunne oppstå.

Når en slik feil oppstår, synes vi i Fremskrittspartiet at det er rett og rimelig at vi også bidrar til å rette opp det. For oss er det viktig å overholde alle avtaler som vi har inngått.

Den 8. april 2015 inngikk derfor regjeringspartiene sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre en tilleggsavtale til forskriften av 8. desember. Denne avtalen går ut på at barn som ble uttransportert i perioden 1. juli 2014 til 18. mars 2015, skal få anledning til å få sine saker prøvd på nytt etter ny forskrift. Det er et vilkår for ny prøving at barnet har oppholdt seg i Norge i mer enn fire år og ikke allerede har fått prøvd sin sak etter utlendingsforskriften § 8-5, som ble vedtatt 8. desember. Dermed er begge de to punktene i avtalen som var viktige for våre samarbeidspartnere, oppfylt: både engangsløsningen og den varige løsningen.

Når vi ser hva det har resultert i, ser vi at hittil har 107 barn fått behandlet sin sak etter engangsløsningen og 61 barn har fått opphold. Andelen barn som har fått omgjort sin sak etter engangsløsningen, er så langt 57 pst. Det er fortsatt 65 familier som venter på å få ferdigbehandlet sakene i UNE, så antallet personer som får opphold etter engangsløsningen, vil trolig stige i tiden framover.

Også dette viser med all tydelighet at vi overholder våre avtaler. De betydelige gjennomslagene som både Venstre og Kristelig Folkeparti har fått i denne avtalen, gir resultater i henhold til det de ønsket. I motsetning til andre partier som har vært veldig opptatt av, retorisk, at de er på barnas side og ønsker å få til endringer, har faktisk Kristelig Folkeparti og Venstre fått til betydelige endringer som gir resultater for virkelige mennesker.

Dette har vært en krevende sak for samarbeidspartiene. Alle parter har måttet gi og ta i denne prosessen. Jeg er derfor glad for at vi kunne lande på en balansert løsning i den opprinnelige samarbeidsavtalens ånd, nemlig med innstramninger på den ene siden, som er nødvendige, og oppmykninger på den andre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirik Sivertsen (A) [13:13:37]: Nå har Stortinget full anledning til den 19. mai å behandle saken fra kontroll- og konstitusjonskomiteen, så vi har ikke noe behov for å gå nærmere inn i den. Men jeg er glad for at også representanten Keshvari utviser betydelig engasjement på talerstolen. Han var jo inne på den ene bærebjelken, som han kalte det, i avtaleverket, som var betydelige innstramninger. Jeg lurer på hvilke av disse innstramningene Keshvari er så fornøyd med. Og kan han fortelle Stortinget hvilke praktiske konsekvenser vi vil få se av disse innstramningene?

Den andre påstanden i innlegget til representanten som jeg synes er veldig interessant, er at denne regjeringen, i motsetning til den forrige, ifølge representanten, håndhever lover og regler, og da gjaldt utsagnet lengeværende asylbarn. Betyr det at vi for framtiden ikke vil få se flere saker med lengeværende asylbarn?

Mazyar Keshvari (FrP) [13:14:30]: Jeg er veldig godt fornøyd med helheten i avtalen vi har fått og kombinasjonen av alle de innstramningene. Det er klart at på dette feltet henger ting veldig nøye sammen. Noe av det viktigste vi har fått til, er en todeling av mottaksstrukturen, der vi har integreringsmottak for dem som har fått opphold og skal være i Norge, og returmottak for dem som har fått avslag og skal ut av landet.

Når det kommer til resultatene av disse innstramningene, ser vi det klart og tydelig allerede nå. I 2014 var det en økning av asylsøkere til Europa på 56 pst., mens Norge hadde en nedgang på 4 pst. Det viser at de påstandene som kom fra Arbeiderpartiet og fra alle andre før Fremskrittspartiet kom i regjering, nemlig at det er umulig å gjøre noe med asyltilstrømningen, det er kun avhengig av hva som foregår i verden rundt oss, stemmer ikke. Summen av alle disse innstramningene har gitt et resultat som gjør at vi kan få en mer bærekraftig innvandring framover.

Eirik Sivertsen (A) [13:15:33]: Representanten svarte ikke på noen av spørsmålene jeg stilte, så jeg benytter anledningen til å gjenta dem. Jeg forstår det da sånn at representanten ikke har noen innstramninger som han er spesielt fornøyd med, som han ønsker å fremme betydningen av for Stortinget, og hvilke praktiske konsekvenser det har.

Det andre spørsmålet var veldig konkret. Når vi snakker om håndheving av lover og regler, er det sånn at representanten Keshvari kan garantere at det ikke kommer flere saker om lengeværende asylbarn, siden vi nå har fått en regjering som skal håndheve lover og regler?

Mazyar Keshvari (FrP) [13:16:02]: Jeg har flere ganger framhevet de tingene som går på innstramning, som jeg er fornøyd med. Jeg kan nevne lukket asylmottak, som var en umulighet, og som justisminister Grete Faremo fra Arbeiderpartiet mente ville være brudd med FNs barnekonvensjon og det som verre var. Jeg kan nevne rekordmange uttransporteringer med et måltall på 10 100 i år. Jeg kan nevne 24 års aldersgrense. Jeg kan nevne økt underholdskrav. Jeg kan fortsette med hele listen. Det er derfor jeg sier at det er helheten som er viktig, og det er den som har gitt resultat.

Når det kommer til å håndheve lover og regler, er jo det en helt klar forutsetning for at vi i framtiden ikke skal ha mennesker som har levd i limbo her. Kommer man til Norge, skal man bli behandlet med respekt, på en skikkelig, grundig og verdig måte og få vurdert beskyttelsesbehovet sitt. Og har man ikke beskyttelsesbehov, så krever vi den samme respekten tilbake. Derfor har vi retursentre, slik at mennesker, spesielt de med barn, kan returnere så raskt som overhodet mulig og gjenoppta livet sitt, og skolegang, mens de har noe å komme tilbake til, og ikke bli værende her i mange år, slik de ble under Arbeiderpartiet.

Heidi Greni (Sp) [13:17:20]: Jeg mener å ha registrert at Fremskrittspartiets syn er at etablering av en mindretallsregjering har styrket demokratiet gjennom at politiske prosesser har blitt mer åpne, og at Stortingets rolle har blitt styrket.

I den nye asylavtalen mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre er det avtalt en ordning med faste møter mellom partilederne i samarbeidspartiene og ansvarlig statsråd for asyl- og innvandringspolitikken. Det mest spesielle ved denne ordningen er at det også åpnes for deltagelse fra regjeringens embetsverk i disse møtene.

Betyr det at samarbeidspartiene skal lukkes inn i lukkede rom sammen med regjeringens embetsverk for å finne løsninger på konfliktsaker i asyl- og innvandringspolitikken? Jeg kan vanskelig se at dette er et ledd i en mer demokratisk og åpen beslutningsprosess mellom regjering og storting. Er representanten enig med meg i det?

Mazyar Keshvari (FrP) [13:18:21]: Jeg er ikke enig i noe av det representanten framførte her, for det er ikke riktig. De møtene som partilederne skal ha med justisministeren, går på oppfølging av den delen av avtalen som vi er enige om. Det innebærer verken at det blir innført noe hemmelig styre av Norge, eller at man skal låse noen inne eller sperre noen inne. Regjeringen har ikke den type behov.

Men det er helt naturlig at man når man inngår avtaler med partier, og på områder som er svært krevende, har oppfølgingsmøter, at man har en dialog med hverandre, og at man har en dialog i forkant og i etterkant av nye forskrifter, lover og endringer, slik at det er i tråd med det man har blitt enig om. Så hva disse dialogmøtene skal gå ut på, er nok ikke i nærheten av så skummelt og skremmende som det representanten har oppfattet det som.

Karin Andersen (SV) [13:19:38]: Det er jo ingen som lurer på om Fremskrittspartiet ønsker en strengere innvandringspolitikk, det vet vi at de gjør, og at de på dette området aldri har vært noen forkjemper for lengeværende asylbarn, eller noen andre, for den saks skyld.

Det kan derfor være interessant å høre om representanten kan si litt om den opprinnelige avtalen som ble inngått da regjeringen inngikk avtale med Venstre og Kristelig Folkeparti. For det var bare nødvendig å kaste ett blikk på den avtalen – selv om Kristelig Folkeparti jublet over at det var en veldig god avtale, og det gjorde Venstre også, for å skjønne at der hadde Fremskrittspartiet hatt en finger med i spillet og fått på plass en formulering som ville betydd en kraftig innstramming for de lengeværende asylbarna, nemlig passusen om at foreldrene måtte ha samarbeidet for at vurderingen skulle gjøres mer human.

Da er spørsmålet: Visste Fremskrittspartiet dette? Og var det en helt bevisst innstramming som Fremskrittspartiet ville ha ønsket seg i asylpolitikken?

Mazyar Keshvari (FrP) [13:21:02]: Premisset for spørsmålet, at Fremskrittspartiet aldri har brydd seg om noen i denne saken, tar jeg sterk avstand fra. Fremskrittspartiet har snarere tvert imot vært veldig opptatt av å øke respekten for asylinstituttet, for flyktningkonvensjonen, og det er derfor vi mener det er nødvendig med visse innstramninger. Det er derfor vi er opptatt av å returnere dem som ikke har krav på beskyttelse og opphold i Norge, for å kunne frigjøre ressurser til dem som er reelt forfulgte og trenger beskyttelse. De er det veldig mange av i verden. Så den delen er feil.

Når det gjelder spørsmålet om den opprinnelige avtalen, framkommer det klart og tydelig på hvilke områder vi ønsket innstramninger. Det er ikke noe lureri fra Fremskrittspartiets side. De to viktigste oppmykningspunktene i den opprinnelige avtalen er engangsløsningen for lengeværende barn, som er gjennomført, og som samarbeidspartiene er fornøyd med, og det andre er forskriftsendringen om varig ordning. Begge er på plass. Det er ikke noe forsøk fra noen på å lure noen her. Til gjengjeld har vi fått mange innstramninger på andre punkter. Det er der innstramningene ligger, ikke i disse.

Karin Andersen (SV) [13:22:13]: Jeg opplever at Fremskrittspartiet forsøker å tilsløre virkeligheten. Den avtalen som ble inngått om oppmyking for de lengeværende barna, var en kraftig innstramming i sin ordlyd. Det viste høringsuttalelsene, og man trengte bare ca. en time for å kikke på den for å forstå at det var det det var.

Problemet da man skulle sette dette ut i livet i en ordentlig avtale, var at det visste alle – det regner jeg med at Fremskrittspartiet også visste. Statsråden visste det garantert. Man fikk altså ikke på plass en avtale som var i tråd med intensjonen, men tvert imot satt man og så på at Justisdepartementet transporterte ut mange flere lengeværende barnefamilier til bl.a. Afghanistan mens forhandlingene trakk ut i tid. Dette er en veldig dårlig behandling av de lengeværende asylbarna. Mener representanten derfor at det hadde vært bedre å få stilt disse sakene i bero inntil man hadde fått den nye forskriften på plass, slik den er nå?

Mazyar Keshvari (FrP) [13:23:23]: Jeg må gjenta mitt forrige svar, at det ligger et premiss her om at vi har forsøkt å lure noen. De problemstillingene som representanten Andersen tar opp, er litt av forklaringen på hvorfor det tok tid å få en forskrift på plass og en løsning på det. Det er klart at det må ut på høring – det tar sin tid. Hele poenget med høring er jo å få de tilbakemeldingene som er nødvendige fra fagorganisasjoner og andre. Dernest må man sette seg ned, basert på det man har fått av innspill på høringen, og se om man skal gjøre noen endringer, slik at det ivaretas i avtalen. Dersom det hadde vært noe forsøk på lureri, slik representanten fra SV nærmest fastslår, hadde vi aldri satt oss ned med folk. Hele grunnen til at det tok noe tid, var nettopp at man skulle få på plass alle disse tingene. Dernest synes jeg det er litt rart at vi som har fått til en løsning på dette, blir kritisert for at det tok noen måneder for lenge, all den tid representantens eget parti satt åtte år i en flertallsregjering uten å foreta seg noe som helst for disse barna.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Heidi Greni (Sp) [13:24:54]: Vektlegging av barns beste i asyl- og innvandringspolitikken er omtalt som viktig av alle partier her i salen, men vi har i det siste året virkelig fått oppleve at enighet om ord ikke bestandig betyr enighet om politikk. Jeg er redd heller ikke dagens debatt vil gi oss de avklaringene som mange venter på. Vi vet ennå ikke hvordan avtalen som er inngått mellom regjeringen og samarbeidspartiene her på Stortinget, vil slå ut i praksis.

Fra Senterpartiets side er vi likevel glade for avtalen som sikrer at lengeværende barn som ble uttransportert i strid med intensjonene i inngåtte avtaler, nå får prøvd sakene sine på nytt. Vi kan prinsipielt se det uheldige i at forskrifter gis tilbakevirkende kraft, men i denne saken er det både rett og rimelig. Parallelt med at Stortinget fikk informasjon om at det skulle skje en oppmyking i praksis for tvangsretur av lengeværende asylbarn, fikk vi oppleve at utsendingen av nettopp denne gruppen doblet seg i forhold til tidligere praksis. Det er all grunn til å reagere.

Den som forholder seg til innstillingen i saken vi behandler, vil måtte forundre seg over at det ikke er flertall for noen av de forslagene som fremmes. SV og Senterpartiet er alene om å framsette konkrete forslag. Vedtaket Stortinget til slutt gjør, vil bli at representantforslaget vedlegges protokollen.

Også komitébehandlingen har vært spesiell. Jeg har sjelden opplevd så mye utsettelser og så stor tilbakeholdenhet fra de ulike partiene med å fremme sine synspunkter. Vi kjenner årsaken til dette. Den er at etter at representantforslaget ble fremmet, kom det fortgang i drøftingene mellom regjeringspartiene og samarbeidspartiene om å komme fram til omforente løsninger som erstatter den svært kritikkverdige måten regjeringen har arbeidet på med justert politikk for lengeværende asylbarn.

Samarbeidspartiene sier i en merknad:

«Flertallet viser til at samarbeidsavtalen og asylavtalen har gitt gjennomslag i retning av en mer liberal og human behandling av lengeværende asylbarn.»

De unnlater å fortelle at det er manglende oppfølging av disse avtalene som har skapt den åpenbare misnøyen det er til Justisdepartementet og deres oppfølging av det som skulle være omforent politikk.

Representantforslaget fra SV fører ikke til flertall for en ny politikk, men det har åpenbart bidratt til å få fart på prosessen mot å få fram tilleggsavtalen til tilleggsavtalen til samarbeidsavtalen mellom regjeringen, Kristelig Folkeparti og Venstre. Det skal forslagsstillerne ha stor ros for. Så vil jeg fortsatt undre meg over at avtalepraksis mellom regjeringen og deres samarbeidspartier her på Stortinget er så dårlig fundert at det er nødvendig med tilleggsavtaler til tidligere inngåtte tilleggsavtaler.

Senterpartiet har fremmet to egne forslag til vedtak i saken. Vi ber regjeringen sikre at lengeværende asylbarn som er sendt ut etter 1. juli 2014 og fram til dags dato, får prøvd saken sin på ny etter nytt regelverk. Den 1. juli er valgt som grense fordi det var på det tidspunktet UDIs anbefalinger om praksisendring ble framsatt. Disse er først fulgt opp av regjeringen dette året. Det er ikke avgjørende, men likevel verdt å registrere at de fleste utsendelsene av lengeværende barn i 2014 skjedde i andre halvår.

Jeg registrerer at Senterpartiet får følge av regjeringspartiene og samarbeidspartiene i kravet om ny vurdering for lengeværende barn utsendt etter 1. juli. Dette framkommer ikke av komitéinnstillingen, men av den nye avtalen. Jeg er glad for denne beslutningen, selv om jeg er i tvil om fireårsgrensen er en riktig avveining av hva som skal defineres. Tidligere har det vært brukt tre år, i ny forskrift fire og et halvt år. Realiteten er at tilknytningen til Norge ikke bare er avhengig av år.

I vårt andre forslag anmodes Stortinget om at regjeringen innarbeider en bestemmelse i utlendingsforskriften om at det skal gjøres en oppdatert vurdering av forutsetningene for utsendelse av asylsøkere når effektueringen skjer i lang tid etter at vedtaket er fattet. Dette er en oppfølging av forslag vi fikk spilt inn i høringen, som er støttet av flere organisasjoner. SV har fremmet et tilsvarende forslag.

I den åpne høringen viste NOAS til at vi i dag har bestemmelser i utlendingsforskriften om at det skal gjøres en ny vurdering, men det gjelder bare dem som blir utvist etter straffeloven, ikke dem det gjelder her. Behovet for en slik vurdering er selvsagt minst like stort i disse sakene. Det kan være nye opplysninger knyttet til livssituasjonen for dem som uttransporteres, eller nye forhold i opprinnelseslandet.

Vi har vært gjennom et vanskelig år med altfor mye usikkerhet (presidenten klubber) …

Presidenten: Da er jeg redd tiden er ute.

Heidi Greni (Sp) [13:30:00]: Da må jeg til slutt få lov å ta opp Senterpartiets forslag i saken.

Presidenten: Representanten Heidi Greni har tatt opp de forslagene hun refererte til.

André N. Skjelstad (V) [13:30:30]: Først vil jeg prise initiativet til SV på et område hvor Venstre, Kristelig Folkeparti og SV ofte står alene. SV var viktig for at vi skulle nå fram, og dette representantforslaget har definitivt bidratt til å få på plass en løsning for asylbarna.

For Venstre var det viktig å sørge for at alle barn som kan tenkes å bli omfattet av den oppmykningen av regelverket for asylbarn som vi fikk på plass i desember, omfattes av ordningen. Derfor vil barn som ble sendt ut med oppholdstid på mer enn fire år, få rett til å få vurdert saken sin etter ny forskrift. Det betyr ikke at en automatisk vil få opphold, men vi sikrer retten til å få saken vurdert på nytt.

60 barn fikk vurdert saken på ny etter det nye, liberale regelverket vi fikk på plass i desember. Dette er barn som har fått avslag, og som er sendt ut av landet, som nå får en ny sjanse.

Det er ikke til å komme fra at Fremskrittspartiet også har fått gjennomslag. Noen av dem skal jeg være så ærlig å si at vi gjerne hadde vært foruten. Det er sånn det er når du inngår avtaler. Det var nødvendig for å få flertall for at de returnerte asylbarna skulle få anledning til å få sakene sine behandlet på nytt. Det var, slik vi så det etter hvert her, den eneste utveien for å få på plass en avtale.

Et av gjennomslagene til Fremskrittspartiet var endring av meldefristen, som flere har vært innom i dag, fra tolv til seks måneder for familiegjenforening uten krav til opphold. Som det har framkommet i media, er det uenighet om hvorvidt dette i praksis er en liberalisering eller en innskjerping. Per i dag er det familien i utlandet som har krav til meldeplikt. I avtalen er det imidlertid lagt opp til at meldeplikten skal gjelde for flyktningen i Norge. Det er en forståelse av avtalen som Høyre og Fremskrittspartiet har uttrykt forståelse for. Hva som blir den endelige løsningen, gjenstår derfor å se. Vi kan uansett berolige med at det ikke er aktuelt med innskjerpinger som innebærer at retten til familiegjenforening uten underholdskrav ikke lenger blir reell. Unntaksordningene er fra før gode, og dem gjøres det ingen endringer i.

Innstrammingene på familiegjenforening for øvrig gjelder bare ved flerkoneri. Utlendingsloven har allerede bestemmelser om dette, og andre tiltak mot flerkoneri ønsker også Venstre velkommen. Jeg har heller ikke registrert at vi har fått noen kritikk på det området.

Til slutt har vi i avtalen gått med på at det settes av saksbehandlingsmidler til UDI til oppfølging av utlendingslovens bestemmelser om ny vurdering av beskyttelsesbehovet før permanent opphold gis. Dette innebærer ikke at det rettslige grunnlag for å nekte permanent opphold endres. En eventuell praksisendring må skje på en annen måte. Avtalen omfatter bare budsjettmidler til en eventuell saksbehandling.

Det er vanskelig å vite på forhånd hva slags betydning det avtalepunktet vil ha i praksis. Asyladvokat Arild Humlen mener at innstrammingene ikke vil ha stor betydning i praksis. Han uttaler til Dagbladet 9. april:

«Har du asyl er det strenge regler i flyktningkonvensjonen for å trekke det tilbake. I de 30 årene jeg har jobbet, kan jeg ikke se for meg situasjoner hvor det har vært aktuelt. Hvor det har vært sånne endringer i situasjonen i hjemlandet. Kanskje etter enden av apartheidregimet i Sør-Afrika.»

Internasjonale regler setter klare rammer som også flere må forholde seg til. Flyktningkonvensjonen er en del av det rammeverket, og det er ikke rom for å avtale seg bort fra viktige bestemmelser i dette. Vi deler derfor ikke bekymringen som flere har uttrykt på det punktet, men vi følger opp avtalen. Vi har en tett dialog med departementet og er involvert i gjennomføringen av den.

Gjennom asylavtalen har Venstre bidratt til at 152 barn med tidligere avslag har fått opphold i Norge. Engangsløsningen, som var et enkeltstående amnesti for en gruppe asylbarn, har per 10. april i år gitt 72 barn opphold. Fra denne talerstol raljerer representanten Heidi Greni over at dette ikke er noe nytt. Nei vel. Det er et amnesti som har sikret opphold til barn som ellers ville vært sendt ut av landet, et amnesti som det i utgangspunktet ikke var flertall for på Stortinget, for Høyre, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet var imot. Vi flytter likevel flertallet og bruker makten på det som vi mener er viktigst. 80 barn har per 10. april fått opphold etter å ha blitt vurdert etter den varige liberalisingen vi fikk på plass i desember i fjor.

En varig løsning for lengeværende asylbarn er viktig – en løsning som virker, som er laget fordi barnets beste er avgjørende. Vi har gjennom vårt samarbeid i regjeringen fått på plass en rausere og mer human politikk overfor barn som har vært her lenge, og som nesten ikke kjenner noe annet hjemland enn Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirik Sivertsen (A) [13:35:49]: La meg også starte med å gratulere Venstre med – slik de uttrykker det selv – å ha fått gjennomslag for en viktig sak i politikken for dem. Men jeg er sikker på at representanten Skjelstad også merker seg at representanten Keshvari fra Fremskrittspartiet har en – skal vi si – litt annerledes beskrivelse av hva denne avtalen innebærer, og vektlegger andre ting.

Men jeg har bare ett spørsmål til Venstre, for Venstre tok på et tidspunkt initiativ til politiske samtaler i denne saken med Arbeiderpartiet. Der var vi enige om at Venstre skulle komme tilbake med et forslag til konkrete løsninger. Det fulgte ikke Venstre opp, og mitt spørsmål er bare: Hvorfor fulgte ikke Venstre opp den avtalen man hadde med Arbeiderpartiet?

André N. Skjelstad (V) [13:36:35]: Det er riktig som representanten Sivertsen her peker på, at vi tok initiativ i to runder – med Helga Pedersen og ikke minst med Eirik Sivertsen – og vi skulle da komme tilbake. Men i mellomtiden, før vi fikk anledning til å komme tilbake, så hadde Eirik Sivertsen uttalt seg til media om at det ikke var noen aktuell problemstilling i politikkområdet å gjøre en ny vurdering av det. I rotunden her forteller den samme Sivertsen meg at dette intervjuet var gitt på forhånd, men det kunne altså ikke jeg vite. Og hvis det var så maktpåliggende for Arbeiderpartiet å komme oss i møte, så fantes det vel både telefon, mail og SMS, og det er til og med også mulig å prate med meg.

Eirik Sivertsen (A) [13:37:23]: Mitt poeng med å ta opp denne saken er nettopp bare for å korrigere det inntrykket offentligheten kan ha fått av at Arbeiderpartiet ikke vil følge opp de politiske invitasjonene og avtalene vi har.

Men la meg få lov til å stille et spørsmål til representanten Skjelstad om hva han tenker om de innstrammingene som ligger i avtalen, og det er egentlig det samme spørsmålet som jeg stilte til representanten Toskedal: Er det slik at representanten Skjelstad står inne for og vil forsvare de innstrammingene som er gjort i tilleggsavtalen og åpnet opp for?

André N. Skjelstad (V) [13:37:59]: På lik linje med representanten Toskedal, vil jeg si at det er klart at noen av innstrammingene, og som jeg også påpekte i mitt innlegg, definitivt ikke er ønsket politikk fra Venstre. Men vi prioriterte i vårt arbeid med dette at barn var det som var det viktigste å få på plass, og det fikk vi på plass, noe som kanskje også representanten Sivertsen kunne glede seg over, for dette er en langt rausere og mer liberal politikk enn det som representanten Sivertsen var med på da de var i regjering forrige gang.

Så ser jeg at det åpnes for en rausere politikk på området fra Arbeiderpartiet i deres landsmøte, og jeg håper at det kanskje blir enden på visa, men per i dag står Arbeiderpartiet alene som det mest rigide partiet innenfor innvandringspolitikken.

Heidi Greni (Sp) [13:38:57]: Jeg vil stille det samme spørsmålet som jeg stilte til representanten fra Kristelig Folkeparti, for avtalen som er inngått, har jo en motytelse i form av innstramming i regelverket for å framsette krav om familiegjenforening. Det vil også kunne omfatte mange unger, som Venstre sier er hovedprioritet i deres arbeid for å liberalisere asylpolitikken. Har Venstre noen oversikt over hvor mange unger dette gjelder, og hvilke konsekvenser dette vil ha for dem?

Svaret fra Kristelig Folkeparti kunne tolkes slik at de håpet at dette var i strid med internasjonale avtaler, og at de ikke har gjort noen vurdering av det før det er avklart. Deler Venstre også det synet?

André N. Skjelstad (V) [13:39:42]: Fra talerstolen i sted sa representanten Greni at det ikke var noen ny politikk som har betydning. For min del har det stor betydning, alle de barna som vi nå har fått på plass, og som kommer til oss. Jeg skjønner jo at representanten Greni tydeligvis mener at det på mange måter er uvesentlig, men det er definitivt ikke uvesentlig for et sosialliberalt parti som Venstre. Og Senterpartiet er vel ikke det partiet som har pushet på, selv om jeg så det var gode takter også i forbindelse med SVs forslag. Jeg må bare få lov til å si at de rundene er det nødvendig å komme tilbake til, og som representanten Toskedal sier, vi driver ikke saksbehandling fra denne talerstolen.

Heidi Greni (Sp) [13:40:31]: Da prøver jeg igjen, for representanten var ikke innom spørsmålet mitt i svaret. Spørsmålet er rett og slett: Er det noen som har noen oversikt over konsekvensen den innstramningen som ligger i regelverket for familiegjenforening, kan ha for unger, eller er det slik at også Venstre håper på at dette er i strid med internasjonale avtaler og derfor ikke vil bli iverksatt?

André N. Skjelstad (V) [13:40:55]: Jeg vet ikke om jeg må gjenta meg selv for tredje gang med det jeg startet med. Jeg sa også hva det var som var innstramningen som var en del av avtalen. Representanten Toskedal viste til at dette også må ses i forhold til internasjonal lov. Per i dag har vi ikke oversikt over hva som er status på det. Men jeg vil påpeke i tillegg det som representanten Greni påpekte fra talerstolen, at hun syntes det store gjennomslaget både med engangsløsningen og ikke minst det antallet barn som nå får opphold, var ubetydelig.

Karin Andersen (SV) [13:41:40]: Venstre, SV og jeg tror også Kristelig Folkeparti kunne blitt helt enige om politikken på disse områdene. Vi er veldig enige, og det har vi vært ved flere korsveger før, bl.a. da vi i 2004 fikk på plass nye endringer, og da vi i 2007 fikk på plass en ordning der 1 000 barn fikk opphold. Jeg forstår godt situasjonen når man inngår en avtale som også har sider man ikke liker. Noen ganger er de så alvorlige at man tar dissens. Det gjorde SV i regjering på noen av disse sakene. Jeg bare håper at Venstre kan huske på hver gang de henviser til de åtte tidligere årene, at det var forskjell også i den regjeringen.

Helheten i den avtalen som er inngått nå, inneholder noen punkter om økt rettssikkerhet. Det er bra. Men i budsjettet er det kuttet på tilskudd til rettssikkerhet til nettopp disse gruppene. Vil Venstre rette på det?

André N. Skjelstad (V) [13:42:49]: Dette gjelder avtalen, vi driver ikke budsjettbehandling. Men jeg skal gi honnør til SV for deres inngang på dette, for det er ingen tvil om at SV har bidratt sterkt til at vi gjennom dette dokumentet har på plass en avtale som vi mener går i rett retning. Så er det sånn at når man samarbeider, får man ikke bestandig gjennomslag for alt. Vi er ikke en del av regjeringen. Enten inngår vi en avtale, eller så inngår vi det ikke. Å dissentere – jeg vet ikke om det har brakt politikken så mye lenger. Det som definitivt har ført oss noen steg videre, er at dette er en vesentlig bedring i barnas situasjon, noe som jeg er helt sikker på at også SV gleder seg over.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karin Andersen (SV) [13:43:55]: Da vil jeg starte med å fremme forslagene fra SV i innstillingen.

Historien om de lengeværende asylbarna er både lang og vond. Den har gjort oss kjent med mange barn som har blitt norske og slått rot, som ikke vet om noe annet hjemland, og som i årevis har levd med utrygge og redde foreldre. Jeg tror mange så det totalt umenneskelige i asylpraksisen da Neda på 12 år så oss i øynene og sa: Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg. Barn har ikke ansvar for voksnes handlinger, ikke for foreldrenes heller. De har egne rettigheter og behov, og vi har gjennom Barnekonvensjonen forpliktet oss på dem.

Det er og var behov for en bedre praksis på dette området. Det har også Advokatforeningen og rettshjelpsdugnader som har vært gjennomført, vist, for når sakene har kommet til retten, har flere vunnet. Det beviser at også forvaltningen har vært for streng. Det tok vi en gjennomgang på i stortingsmeldingen Barn på flukt. Det ble en liten bedring. Den avtalen som kom på plass til slutt, var en bedring. Men historien var stygg.

Det startet med at regjeringen inngikk en avtale med Venstre og Kristelig Folkeparti som de sa var en sterk liberalisering, og som viste seg å være en sterk innstramming. Tida gikk, og utsendelsestallene økte. Regjeringen hadde ensidig fokus på å få sendt flest mulig ut, og politiet varslet om at man måtte sende ut de lengeværende asylbarna hvis man skulle nå returtallene. Det visste justisministeren. Allikevel sa han i Stortinget da SV fremmet forslag om at disse sakene burde bli stilt i bero inntil man fikk dette nye regelverket på plass, slik vi har gjort alle gangene før vi har endret regelverk, at praksisen var endret, og at politiet ikke lenger hadde ordre om å sende disse lengeværende familiene ut. Det var ikke riktig, det var ikke fulgt opp, men de andre punktene var fulgt opp.

Og det blir en kontrollsak her den 19. mai.

Dette var bakgrunnen for, i hvert fall slik jeg har forstått det, Venstres posisjon og Kristelig Folkepartis posisjon, at de ikke stemte for forslagene om å stille disse sakene i bero. Da hadde man sluppet å sende disse familiene ut av landet. De kunne vært her og fått sakene sine behandlet etter den forskriften som nå er vedtatt, uten å måtte oppleve det traumatiske å bli sendt ut. For det er traumatisk å bli sendt ut etter at man har slått rot i Norge.

Da disse utsendelsene økte, ropte SV varsko flere ganger. Vi så oss til slutt nødt til å fremme disse forslagene, fordi det ble jo ingen ende på denne saken. Det så heller ikke ut til at det var mulig for Venstre og Kristelig Folkeparti å få til denne avtalen før justisministeren var avslørt i at han ikke hadde fulgt opp det han hadde sagt i Stortinget, å beordre politiet til en annen praksis, og at den praksisen ikke var endret. Tvert imot var det økt press på utsendelse og returtall som førte til at antallet lengeværende barn som ble sendt ut, ble doblet.

Jeg er glad for det som har blitt av forbedringer nå. Jeg tror jeg må takke Kristelig Folkeparti og Venstre for det – jeg tror ikke det er noen andre som har bidratt vesentlig, for å si det ærlig. Det er bra, men vi har langt igjen. Derfor fremmer også SV i forslag i dag om at når man sender ut noen barnefamilier som har vært her lenge, må de også få sett på saken sin totalt sett på nytt, fordi asylsaken kan være forandret, men spesielt barnas tilknytning til riket kan være forandret. Da kan det ikke være slik at det skal gjelde dem som har vært her i mer enn fire og et halvt år, for det er riktig som flere har sagt, at den tilknytningen kan komme mye før og kan være sterk – det kan være ødeleggende og feilaktig. Så det er behov for nye vurderinger knyttet til utsendelse av barn som har vært i Norge lenge og slått rot.

SV fremmer disse forslagene i dag, og vi kommer til å gjenta dem, for jeg frykter dessverre at de blir nedstemt, sjøl om jeg vet at det er flere partier i salen som er enig i forslagene.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Mudassar Kapur (H) [13:49:23]: Både representanten Karin Andersen og andre representanter fra SV har brukt den siste tiden til å gi kraftige spark til sin tidligere partner i den rød-grønne regjeringen Arbeiderpartiet. Diverse karakteristikker har kommet opp; jeg vil ikke gå inn i dem. Videre har representanten brukt mye tid på å klistre seg til Venstre og Kristelig Folkeparti og gratulert dem med innsatsen. Da minner jeg om at den innsatsen er en innsats mellom fire samarbeidspartier, og den nye løsningen er laget av alle fire.

Når representanten først er i det rause hjørnet, kan hun da her i denne sal også gi oss sin vurdering: Er den nye ordningen som nå er på plass, mer eller mindre liberal enn den SV selv var med på å forvalte da en satt med et rent flertall i åtte år? – Et enkelt svar.

Karin Andersen (SV) [13:50:28]: Det sa jeg jo i innlegget mitt. Jeg sa at jeg er glad for de endringene som er kommet nå. Det er stort sett å forskriftsfeste det som sto i stortingsmeldingen Barn på flukt, hvor vi slo fast at praksis var blitt for streng, og at man ønsket en praksisendring, men det var ikke mulighet til å få enighet i den regjeringen om å endre forskriftene. Så jeg er veldig glad for at det har kommet. Du må ha meg unnskyldt, president, men jeg har ikke opplevd verken Høyre eller Fremskrittspartiet som noen forkjempere for dette. For å si det sånn: Ikke i noen av de årene jeg har sittet på Stortinget, har jeg opplevd at de har vært noen forkjempere verken for de lengeværende barna eller for en mer human asyl- og flyktningpolitikk. Tvert imot, det har vært innstramming som har vært målet, og jeg opplever at Kristelig Folkeparti og Venstre har slåss en kamp og fått gjennom de liberaliseringene, mens Høyre og Fremskrittspartiet har fått til innstramminger.

Geir S. Toskedal (KrF) [13:51:47]: Jeg takker først av alt representanten Andersen for at hun ser det bidraget som Kristelig Folkeparti og Venstre har kommet med. Så vil jeg replisere til SV at de er et tydelig opposisjonsparti, og de har de sikkert vært også i den rød-grønne perioden. Ikke alltid beskjedne, men de setter tydelig fingeren på saker som krever ettertanke, spesielt på dette området.

Det foreligger en melding som heter Barn på flukt, som er fra rød-grønn periode. Da vil jeg stille et litt hypotetisk spørsmål: Tror representanten Andersen at vi hadde oppnådd det samme som vi har oppnådd nå dersom den rød-grønne regjeringen hadde fortsatt?

Karin Andersen (SV) [13:52:38]: Man skal ikke svare på hypotetiske spørsmål. Nå ble jo valgresultatet slik som det ble, og Venstre og Kristelig Folkeparti valgte å støtte en Høyre–Fremskrittsparti-regjering der Fremskrittspartiet har fått ta hånd om flyktning- og asylpolitikken. Det er SV kritisk til, og jeg mener at Kristelig Folkeparti ville ha oppnådd svært mye mer av sin politikk på dette området og de fleste områder hvis de heller hadde samarbeidet til venstre. Det er jeg helt overbevist om. Og da er jeg helt overbevist om at vi hadde fått til mer enn dette og unngått de innstrammingene som Kristelig Folkeparti nå har vært nødt til å gå med på for å få denne nødvendige, lille forbedringen på plass.

André N. Skjelstad (V) [13:53:32]: Jeg har tidligere gitt honnør til SV og Karin Andersen, for det er ingen som betviler hjertelaget og å se det som ikke er bra i verden rundt oss. Det gjør definitivt representanten Karin Andersen.

En refleksjon i denne saken som jeg kunne tenkt meg at representanten Karin Andersen hadde gjort seg over sin tidligere regjeringspartner Arbeiderpartiet, som nå på mange måter står tilbake som forsvarer av gjeldende og mer rigide forskrifter enn det vi har fått på plass nå: Tror representanten Andersen at det hadde vært mulig med det partiet som nå står igjen som det kanskje minst rause av alle innenfor asyl- og innvandringspolitikken, å få på plass en tilsvarende avtale?

Karin Andersen (SV) [13:54:24]: Jeg opplever at dette er nøyaktig det samme spørsmålet som Kristelig Folkeparti stilte meg, og jeg har vel nøyaktig det samme svaret. Men jeg har lyst til å si at jeg har sett en liten endring i Arbeiderpartiet under ny ledelse når det gjelder standpunkter i særlig flyktningspørsmålet. Jeg har opplevd at retorikken har endret seg.

Men jeg er helt overbevist om at hvis Venstre og Kristelig Folkeparti hadde valgt å samarbeide til venstre, hadde det vært mulig å få til bedre løsninger på dette og andre kjernesaker, som klima og miljø, som Venstre også er veldig opptatt av, og at det hadde vært uten de negative innstramningene som Venstre nå har vært nødt til å si ja til, som en del av avtalen, og som jeg forstår man helst ville ha vært uten. Jeg føler meg overbevist om at det hadde vært mulig å få til, og at vi heller ikke hadde sett den utkastelsespraksisen som vi har sett det siste året.

André N. Skjelstad (V) [13:55:33]: Jeg hører hva representanten Andersen sier, at hun forholder seg til «det nye Arbeiderpartiet» i opposisjon.

Så har jo noen av oss, ikke minst representanten Andersen, fulgt med i politikken over lang tid. Tror representanten Andersen virkelig at det er et hamskifte i det per i dag mest rigide partiet innenfor asyl- og innvandringspolitikken? Det har vært et landsmøte der det var tydelige signaler – jeg skal være klar på det – men er det et hamskifte? Føler SV seg beroliget av det, etter de åtte årene de har tapt kamper, som kanskje ikke helt har ført fram på dette feltet, som også pekt på i tidligere replikkveksling med hr. Sivertsen i dag? Føler representanten Andersen seg sikker på at dette i realiteten er hamskifte?

Karin Andersen (SV) [13:56:33]: Hva jeg føler og tror, betyr fryktelig lite. Det er det som blir gjort i praksis, som teller. På dette området vet SV at vi er nødt til å kjempe hardt, og at det er veldig mange motkrefter i de store partiene. Det har vært et jerntriangel mellom Fremskrittspartiet, Høyre og Arbeiderpartiet i asylsakene, så det gjenstår å se.

Det er noen forslag som er kommet nå, der jeg er glad for at Arbeiderpartiet har strekt seg når det gjelder flyktningpolitikken. Men vi er klare på at dette er en kamp der vi vet vi er nødt til å kjempe hardt for disse barna. Jeg er veldig glad for at Venstre og Kristelig Folkeparti er med på det. Men jeg har vært veldig forundret over at Venstre og Kristelig Folkeparti har vært villig til å sitte stille så lenge og se på at en justisminister fra Fremskrittspartiet har økt utsendelsen av lengeværende asylbarn, mens man har trenert å få på plass en avtale om å sikre det man var enig om i utgangspunktet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Anders Anundsen [13:57:53]: Jeg må erkjenne at jeg blir fristet til å bruke mesteparten av innlegget mitt på å tilbakevise påstandene fra representanten Andersen, som har en virkelighetsbeskrivelse – som også for så vidt delvis er støttet opp under av både Arbeiderpartiet og Senterpartiet i dag – som etter min oppfatning er svært langt unna det som er fakta.

Det skal behandles en sak i mai basert på en innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen, og jeg skal heller tilbakevise påstandene fra de tre nevnte partiene der, og forholde meg til hva dette forslaget dreier seg om i mitt innlegg her i dag.

Jeg vil vise til samarbeidsavtalen mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre om utlendingsfeltet, hvor vi bl.a. ble enige om å innføre to regelendringer for lengeværende barn. Den såkalte engangsløsningen trådte i kraft allerede 1. juli 2014, mens endringer i utlendingsforskriften som innebærer en sterkere vektlegging av barns situasjon ved vurderingen av om det skal gis oppholdstillatelse, trådte i kraft 8. desember i fjor. Mange barn har allerede fått opphold i Norge som følge av disse tiltakene.

Jeg minner også om at gjennomføringsavtalen mellom de fire partiene ble inngått 28. februar 2014, og det er det som på en måte er startpunktet for det videre arbeidet med de to endringene.

Representantene foreslår at lengeværende barn som har blitt uttransportert, skal få muligheten til å få behandlet sakene sine etter nytt regelverk. Den tilleggsavtalen som er inngått mellom regjeringspartiene og Venstre og Kristelig Folkeparti, slår bl.a. fast at barn som hadde en oppholdstid på fire år eller mer, og som ble uttransportert i perioden 1. juli 2014–18. mars 2015 skal få anledning til å få sakene sine behandlet etter nytt regelverk ved fremsetting av omgjøringsanmodning fra utlandet. Denne delen av forslaget anses således som ivaretatt, selv om det er andre datoer i SVs forslag enn det som ble avtaleteksten.

I tilleggsavtalen fant vi også frem til fornuftige og hensiktsmessige avgrensninger for en slik ordning, og ved å sette grensen ved at barna må ha hatt fire års oppholdstid i Norge før uttransportering, mener jeg vi fanger opp dem som etter Utlendingsnemndas praksis vil ha en tilknytning til Norge som kan gi grunnlag for oppholdstillatelse. Regjeringen jobber for at denne ordningen skal komme på plass så raskt som overhodet mulig. Det vil bli iverksatt tiltak for å forsøke å nå ut med informasjon om ordningen til alle familiene i målgruppen. Jeg mener derfor tilleggsavtalen også ivaretar interessene til de uttransporterte barna på en tilfredsstillende måte.

Forslagsstillerne etterlyser også en mulighet for utlendingsmyndighetene til å kunne omgjøre vedtak av eget tiltak. Dette er en mulighet utlendingsmyndighetene allerede har i dag, og det følger av forvaltningsloven.

Forslagsstillerne ber videre om at rettshjelpsordningen for asylsøkere utvides med hensyn til lengeværende barn, og at det sikres god informasjon om regelverket. Regjeringen, Venstre og Kristelig Folkeparti er blitt enige om å innføre en tilskuddsordning til frivillige organisasjoner som bidrar til å ivareta lengeværende barns interesser, herunder gjennom å gi informasjon og eventuelt yte rettshjelp. Endringen i regelverket er gjort godt kjent for offentligheten.

Komiteens mindretall ønsker å innføre en bestemmelse om at det skal foretas en oppdatert vurdering før utsendelse dersom det er gått mer enn ett år siden saken sist ble vurdert. Jeg minner om at alle som har fått avslag på søknad om opphold, har plikt til å forlate landet innen utreisefristens utløp. Avslag gis etter en grundig vurdering av utlendingsmyndighetene, og alle som søker opphold i Norge, har rett til en toinstansbehandling. Jeg mener det vil være uheldig å innføre et system, eller en regel, som gir inntrykk av at utlendingsforvaltningens vedtak ikke er endelig. For øvrig viser jeg til at utlendingsmyndighetene fortløpende vurderer om den generelle sikkerhetssituasjonen i et land tilsier at utreiseplikten bør suspenderes.

Så synes jeg med respekt å melde at representanten fra SV, som da delvis har fått gjennomslag for disse forslagene allerede gjennom en iherdig innsats fra Kristelig Folkeparti og Venstre, burde være litt mer begeistret enn det vi har fått illustrert fra talerstolen. Jeg tror det er svært klart at disse endringene – på tross av at representanten i replikkordskiftet her ikke ville spekulere i hvordan ting ville ha vært hvis det samme flertallet hadde fortsatt etter valget i 2013 – basert på de åtte årene med erfaring, viser at Kristelig Folkeparti og Venstre i alle fall har hatt et betydelig større gjennomslag enn det SV hadde de foregående åtte årene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirik Sivertsen (A) [14:02:27]: Jeg synes representanten Andersen viser klokskap når man ikke spekulerer så mye på hypotetiske problemstillinger. Det synes jeg kanskje også statsråden burde tenke på.

Jeg har to forhold som jeg ønsker å ta opp med statsråden. Det ene gjelder den tilleggsavtalen som kom den 8. april. Den forutsetter at det skal komme på plass en lov eller en forskrift. Mitt spørsmål blir da: Når kommer denne loven eller denne forskriften ut på høring, og når vil den tre i kraft, slik at man kan begynne å behandle disse sakene og får avgjort dem, slik at vi får avklart situasjonen for barna og deres familie? Her er tid et moment.

Det andre spørsmålet: Representanten Keshvari var inne på at den forrige regjeringen ikke håndhevet loven. Er det slik at statsråden er enig i den beskrivelsen fra sin innvandringspolitiske talsmann, og er han enig i at vi for framtiden ikke vil få flere saker om lengeværende asylbarn?

Statsråd Anders Anundsen [14:03:30]: Oppfølgingen av lov eller forskrift vil komme så raskt som overhodet mulig. Det jobbes på spreng i departementet for å få dette på plass. Jeg vil selvfølgelig ikke gi noen konkret dato, men arbeidet har aller høyeste prioritet i departementet.

Når det gjelder det med å håndheve loven, er nok representanten Keshvaris tilnærming ganske god, for det har ikke vært samsvar mellom den asylpolitikken som ble ført, og de ressursene som ble stilt til rådighet for å håndheve den. Denne regjeringen har fått Stortinget med på å gjennomføre tiltak for raskere tvangsretur og et omfang som tidligere har vært helt ukjent. Det ble gjennomført over 7 200 tvangsreturer i 2014, mens arbeiderpartiregjeringen foreslo 4 900 – mener jeg det var. Det betyr at det er en betydelig større sammenheng mellom den politikken som denne regjeringen sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti fører, og konsekvensene den har.

Eirik Sivertsen (A) [14:04:35]: Når statsråden sier her at dette arbeidet har den aller høyeste prioritet, skal jeg ha respekt for at man ikke kan sette en dato – det er for så vidt greit – men dette minner jo mistenkelig om den situasjonen vi hadde i fjor sommer, om når forskriftene skulle komme på plass. Det var en av årsakene til at jeg tidligere i dag sa at etterpåklokskap er en eksakt vitenskap, da vi ikke gikk inn for berostillelse. Det jeg ønsker å utfordre statsråden en gang til på, er: Det er greit at vi ikke får en konkret dato, men hvilken tidshorisont ser statsråden for seg, med tanke på a) når loven eller forskriften trer i kraft, og b) når saksbehandlingen for de sakene som skal tas opp igjen på nytt, er ferdig?

Statsråd Anders Anundsen [14:05:29]: Som jeg sa, jobber vi så raskt vi kan med dette, i samarbeid og i nær dialog med avtalepartnerne, og det er viktigere for meg at de er fornøyd med den jobben som gjøres i Justis- og beredskapsdepartementet, enn at Arbeiderpartiet er det.

Jeg er såpass varsom med å angi tid, fordi det kan dukke opp forhold, men det er helt åpenbart at tid er helt avgjørende, og derfor skal dette leveres så raskt som overhodet mulig. Vi har i samarbeid med våre samarbeidspartier laget en fremdriftsplan for hvordan dette skal være, og den har vi til intensjon å følge opp, naturligvis.

Eirik Sivertsen (A) [14:06:03]: Jeg skjønner at politisk sett er det viktig å være på god fot med sine samtalepartnere, men det kan også være klokt å stå på god fot med Stortinget og et bredt flertall der. Jeg har full respekt for at man ikke kan sette en fast dato.

La meg forsøke å formulere spørsmålet på en litt annen måte: Er det sånn at vi kan forvente at vi får en lov eller forskrift som er trådt i kraft i løpet av sommeren, altså før det er blitt høst, slik at saksbehandlingen kan være gjennomført tidlig i høst?

Statsråd Anders Anundsen [14:06:46]: Jeg fastsetter, som jeg nå har sagt flere ganger, ingen dato, men det er helt åpenbart at vi jobber med det for øye å bli ferdig med regelverket, slik at det kan tre i kraft så raskt som overhodet mulig, og slik at vi kan komme i gang med saksbehandlingen av disse sakene. Det er ingen som er tjent med at dette trekker ut i tid. Det er viktig for oss å få dette til så raskt som overhodet mulig, og det er ikke noe dårlig utgangspunkt å ha før sommeren som en referanse. Som sagt så våger jeg ikke – klok av skade, tør jeg påstå – å si en konkret dato, men det er vår klare intensjon at vi skal være ferdig med dette arbeidet med et nytt regelverk som kan tre i kraft før sommeren er i gang.

Heidi Greni (Sp) [14:07:37]: Regjeringen har etter hvert utviklet et omfattende avtaleverk med Kristelig Folkeparti og Venstre om asyl- og innvandringsfeltet. Tilleggsavtalen som ble inngått denne måneden, er kjent som et tillegg til samarbeidsavtalen mellom regjeringen og støttepartiene.

Så registrerer vi at det er uenighet om de motytelsene Kristelig Folkeparti og Venstre måtte betale for å få støtte for sine krav om ny behandling av saker som gjelder lengeværende barn. Det gjelder både konsekvensene for endret frist for krav om familiegjenforening og midler til oppfølging av utlendingsloven. Om det siste skal det utarbeides en egen forskrift om grunnlaget for å sende ut personer som er gitt opphold, hvis forholdene i hjemlandet er endret over tid.

Statsministeren var her og redegjorde før i dag, og jeg oppfattet at hun var skeptisk til langvarige midlertidige oppholdstillatelser. Det er en skepsis jeg deler. Mener statsråden at en ny praksis på dette området vil åpne for hjemsendelse av mange? Og vil ikke en slik praksis bety store vansker for integreringsarbeidet?

Statsråd Anders Anundsen [14:08:44]: Hvis representanten refererer til det avtalepunktet som omhandler at vi skal ha en fornyet behandling før varig oppholdstillatelse gis, er det et viktig signal om at asylinstituttet tas på alvor. Hele poenget med asylinstituttet er i utgangspunktet å gi midlertidig beskyttelse. Det da å foreta en fornyet vurdering av om oppholdsgrunnlaget foreligger når man går fra en midlertidig oppholdstillatelse til en varig oppholdstillatelse, er noe som allerede er hjemlet i gjeldende utlendingslov, men som ikke er håndhevet av den regjeringen som Grenis partifeller var en del av. Jeg synes det er fornuftig å håndheve de lovene som dette hus har fastsatt, og jeg synes det er fornuftig at det foretas en vurdering av beskyttelsesgrunnlaget før varig opphold gis. Det er kjerneområdet for det som hele asylinstituttet faktisk handler om.

Karin Andersen (SV) [14:09:44]: Jeg hører at statsråden mener det, men man er ikke veldig opptatt av integrering hvis man har det synspunktet.

Men til denne saken: Mener statsråden at det hadde vært bedre at avtalen om forskriftsendringene hadde vært på plass tidligere, slik at de barna som nå er tvangsutsendt, og som kanskje skal få komme tilbake igjen, hadde sluppet den traumatiske opplevelsen? I så fall: Hvorfor kom ikke avtalen på plass tidligere? Hvem sto i veien for det?

Til slutt: Noen av dem som nå er sendt ut, kan jo, hvis regjeringen ikke får denne forskriften og loven på plass, være i utlandet ganske lenge. Kan statsråden forsikre om at den tida i utlandet da ikke skal tillegges vekt hvis barnas sak er slik at de vil få opphold etter den nye forskriften uten at det er tatt med i beregningen?

Statsråd Anders Anundsen [14:10:46]: Til det siste: Det er regulert i avtalen mellom de fire partiene, og da er det ikraftsettelsestidspunktet som skal være utgangspunktet for den vurderingen. En kommer ikke i en situasjon der tid i hjemlandet utover ikrafttredelsestidspunktet skal virke i søkerens disfavør. Det er avtalens formulering på dette området.

Så mener jeg at mye hadde vært bedre, nær sagt, hvis vi hadde klart å få på plass denne forskriftsendringen tidligere. Utfordringen var at den forskriften som de fire partiene var enige om å sende på høring, fikk hard medfart i høringsrunden, noe representanten selv har vært inne på i sitt innlegg og i replikkordskiftene. Det var nødvendig med korrigeringer. Det tok for lang tid, og jeg skulle ønske at vi allerede ved det utkastet som ble sendt på høring, hadde landet en løsning som kunne trådt i kraft enda tidligere enn det vi faktisk fikk til. Nå har dette vært en viktig sak for regjeringen å få på plass, og jeg er glad for at vi har fått de løsningene som vi har fått.

Karin Andersen (SV) [14:11:50]: Er det da virkelig slik at justisministeren og avtalepartnerne ikke visste at det de hadde avtalt, var en kraftig innstramming? Det sa jo flere av oss. Det sa jo organisasjonene med en eneste gang. Da dette forslaget kom opp, var det jo bare å kaste et blikk på det for å vite at dette var en innstramming. Så det hadde jo vært fullt mulig å sette i gang reforhandlingene med en gang. Jeg kan ikke i min villeste fantasi tenke meg at Venstre og Kristelig Folkeparti hadde vært uenig i at de skulle sette seg ned og reforhandle denne kraftige innstrammingen som de på en eller annen måte var blitt forledet til å være med på. Er det da virkelig slik at justisministeren inngikk en avtale med en kraftig innstramming når han ikke var klar over innholdet og konsekvensene av den avtalen man satte ned på papiret?

Statsråd Anders Anundsen [14:12:51]: Jeg må si at jeg reagerer ganske kraftig når en stortingsrepresentant står på talerstolen på Stortinget og mener at noen har latt seg forlede til å inngå avtaler de ikke ville inngått på annet vis. Det antyder både en intensjon fra den ene avtaleparten om at man ønsker å lure noen, og at den andre siden ikke skulle være smarte nok til å forstå hva de er med på. Jeg synes rett og slett det er uverdig for den diskusjonen vi har her i dag, og jeg synes representanten Andersen bør slutte med den typen påstander.

Bakgrunnen for de samtalene og avtalene som er inngått i oppfølgingen av Nydalen-avtalen, er jo Nydalen-avtalen, den avtalen som er fundamentet for det samarbeidet som er mellom Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre på dette området. Det er det vi er satt til å forvalte, det var det vi fulgte opp i den avtaleteksten, og det var det vi fulgte opp da den ble sendt ut på høring. Jeg synes det er meget uheldig at den type formuleringer som representanten Andersen bruker, blir lagt til grunn for et slikt spørsmål.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.