Marianne Aasen (A) [11:38:51]: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål: «Mange ungdommer opplever å bli syke av mononukleose, eller kyssesyken som den kalles på folkemunne. For de heldige er sykdomsforløpet ukomplisert og går raskt over, men noen blir svært syke, og det tar lang tid å komme seg etter sykdommen. For mange skjer dette i en livsfase som danner grunnlaget for videre utdanning og jobb, og langvarig fravær har store konsekvenser.
Har norske myndigheter oversikt over hvor mange som rammes hardt av sykdommen, og mener statsråden at det gjøres nok for å forebygge langvarig sykdom?»
Statsråd Bent Høie [11:39:25]: Mononukleose, ofte kalt kyssesyke, skyldes et virus, Epstein-Barr-viruset, som kan angripe lymfesystemet i halsen, kjertler, lever og milt, men sjelden andre organer som f.eks. hjernen.
Ved 20-årsalderen har 90 pst. av befolkningen antistoffer i blodet som tyder på at de har gjennomgått sykdommen. Sykdommen kan være uten symptomer, særlig hos yngre og eldre. I om lag 5 pst. av tilfellene kan det tilkomme komplikasjoner som betennelse i lever, milt og hjerne. En sjelden gang kan sykdommen være dødelig. I Norge er sykdommen mest vanlig i den sosialt aktive alderen, det vil si hos tenåringer og hos yngre voksne. I lavinntektsland rammer den gjerne yngre og med mindre symptomer.
De fleste tilfellene diagnostiseres og følges opp av fastlegen, ettersom det finnes pålitelige og raske hurtigtester. Resultatene av disse prøvene overvåkes ikke, og myndighetene har derfor ingen informasjon om forekomsten.
De fleste pasientene rammes av en kraftig halsbetennelse, noen også av magesmerter som kan gjøre oppfølging av betennelse i lever og milt nødvendig. Noen få pasienter trenger innleggelse på sykehus. Sykdommen kan være langvarig, opptil tre måneder med redusert allmenntilstand er ikke uvanlig. Ettersom den rammer ungdom og unge voksne som ofte er under utdanning, kan konsekvensene være ganske store for enkelte.
I dag finnes det ikke noe forebyggende eller behandlende tiltak som gjør det rasjonelt eller kostnadseffektivt for helsemyndighetene å innføre overvåking av sykdom og sykdomsbyrde av mononukleose.
Sykdommen overvåkes ikke i Meldingssystem for smittsomme sykdommer ettersom den er vanlig, normalt ikke alvorlig, og fordi det ikke finnes forebyggende tiltak, f.eks. vaksine, eller spesiell behandling. Sykdomsbyrden kan derfor bare fastslås ved målrettede studier.
Det viktige vil være at den syke får rask diagnose, sånn at en enkelt kan ta hensyn til sin tilstand og redusere risikoen for å smitte andre.
Marianne Aasen (A) [11:41:48]: Jeg takker for svaret.
Årsaken til at jeg tar dette opp i Stortinget, er at jeg opplever at denne sykdommen får ganske liten oppmerksomhet selv om den, som statsråden sa, rammer særlig én aldersgruppe – ungdom og unge voksne. Det finnes ikke noen behandling som sådan for sykdommen, som statsråden sier. Men det som er veldig viktig, er at man tar hensyn til sykdommen når man først blir syk. Når man først har fått diagnosen, er det ekstremt viktig å ta det med ro så fort som overhodet mulig. Det er veldig viktig å hvile mye, og det er veldig viktig ikke å nyte alkohol. Dessuten er det også noen som hevder at sunt kosthold er viktig.
Men jeg tenker først og fremst på om det er mulig kanskje å gjøre noe på informasjonssiden – at alle norske skoleungdommer burde være klar over at det kan ramme dem. Er det noe man kan tenkes å gjøre for å informere mer, slik at man får tatt tester tidsnok?
Statsråd Bent Høie [11:42:50]: Som representanten er inne på, er dette en alvorlig situasjon for den lille delen av dem som får denne sykdommen som får alvorlige komplikasjoner, og det skjer på et tidspunkt der en ofte er i gang med studier og andre ting og gjerne opplever at dette går utover framdriften på det, og derfor kan ha konsekvenser.
Det er også viktig at en oppsøker lege når en får denne sykdommen, får tatt testen og tar hensyn til den informasjonen som en får. Jeg tror at den mest effektive måten å drive informasjonsarbeid om dette på er gjennom skolehelsetjenesten, som jeg også er opptatt av å styrke. Der når vi alle skoleungdommer med helsetjenester og med informasjon.
Så hadde det vært aktuelt med mer overvåking av sykdommen hvis vi hadde forebyggende tiltak eller muligheter for vaksinasjon, men det finnes dessverre ikke.
Marianne Aasen (A) [11:43:51]: Jeg er enig med statsråden i at det å overvåke ikke nødvendigvis har noen hensikt når det ikke er noen tiltak man kan sette i verk, f.eks. vaksinasjon. Men jeg tror nok det er potensial når det gjelder skolehelsetjenesten, fra ungdomsskolealder og på videregående skoler – at alle, både foreldre og ungdommer, blir informert om at denne sykdommen med stor sannsynlighet rammer i hvert fall kanskje to–tre stykker i en klasse hardt, såpass hardt at hvis man ikke tar det med ro, kan det få alvorlige konsekvenser.
Det er en kjent sak – det er mulig statsråden kan utdype dette – at hos en del unge voksne som har ME, altså kronisk utmattelsessyndrom og den type lidelser, har det startet med kyssesyken fordi man ikke har tatt det med ro, og fordi man ikke har gjort det man burde gjøre for å håndtere sykdommen. Har statsråden kommentarer til dette?
Statsråd Bent Høie [11:44:54]: Dette er en sykdom som – som sagt – 90 pst. av 20-åringer har hatt, og det er om lag 5 pst. av disse igjen som har symptomer som gjør at det blir mer eller mindre alvorlig sykdom. Så det er ganske vanlig, og det er viktig at de oppsøker hjelp, men dette er en sykdom som de aller fleste har, men uten alvorlige symptomer.
Jeg er kjent med at flere som har ME, har en klar oppfatning av at det har kommet i etterkant av denne sykdommen. Det gis nå også støtte til forskning på ME-behandling, som også har en tilknytning til det å ha en infeksjon, som er en del av den satsingen på forskning på den sykdommen som denne regjeringen har stått for.
Presidenten: Da registrerer presidenten at Rasmus Hansson er kommet, og vi går tilbake til spørsmål 3, fra representanten Rasmus Hansson til kulturministeren, som besvares av helse- og omsorgsministeren på vegne av kulturministeren, som er bortreist.
Presidenten gjør oppmerksom på at man må forholde seg til tidsrammene for spørsmålene. – Vær så god, Rasmus Hansson.