Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 30 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletiden, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Svein Roald Hansen (A) [10:04:52]: Jeg vil takke ministeren for en bredt anlagt redegjørelse om sentrale utfordringer for Europa – og for oss – i vårt forhold til EU-samarbeidet.

Statsråden startet i forsvars- og sikkerhetspolitikken: Russlands annektering av Krim og støtte til opprørerne i Ukraina, viktigheten av at landene på Balkan integreres i EU-samarbeidet og får en sterkere forankring i demokrati og rettsstatens prinsipper. Dette er viktig også for Norge, og derfor deltar vi også aktivt i disse delene av EU-samarbeidet så langt vi kan.

Jeg vil likevel starte i et annet forhold som kan være en vel så alvorlig trussel mot stabilitet, demokrati og samarbeidsstrukturene i vår verdensdel, nemlig mangel på økonomisk vekst, skyhøy ledighet – spesielt for ungdom i flere av landene – sosial uro, forvitring av håp og tro på framtiden.

Russlands overgrep i Ukraina møtes med omfattende sanksjoner. Frykten i flere land som har en helt annen erfaring med Russland som nabo enn det vi selv har, skal tas på alvor. Likevel: Vi må ikke miste av syne at også disse landene nå har sin forankring i NATO, og at det militære styrkeforholdet mellom NATO-landene og Russland så definitivt er i vår favør. Åtte av ti land med de største forsvarsbudsjettene er på vårt lag. Vi må ikke la frykt og uro skygge for disse håndfaste realiteter.

Men ettervirkningene fra finanskrisen er langt fra over. Krisen har for lengst truffet realøkonomien. Selv om den økonomiske veksten i euroområdet var på plussiden i fjor og kan bli litt bedre i år, er ledigheten fortsatt skyhøy i mange av landene: I EU som helhet nær 10 pst., enda alvorligere er ungdomsledigheten på 17 pst. i snitt, over 32 pst. i Spania og Kroatia og 45 pst. i Hellas. En hel generasjon kan gå tapt for arbeidslivet. Det er en trussel mot demokratisk stabilitet, en grobunn for populisme, som vi så ved valget i Hellas, og – enda alvorligere – ekstremisme.

Utgangen på Hellas´ gjeldsproblemer er uvisst for landet og for samarbeidet. Storbritannias vei mot folkeavstemning om medlemskap vil også skape usikkerhet i samarbeidet og ta politisk oppmerksomhet og energi fra oppgaver som kunne bidra til å hjelpe landene ut av det økonomiske uføret.

Jeg skal ikke, som Venstres parlamentariske leder gjorde i spørretimen for en tid tilbake, be statsråden «stoppe Cameron». Europaministeren har rett nok en bred portefølje og skaper tidvis store forventninger til hva han skal oppnå, men fullt så langt håper jeg ikke hans ansvarsområde går.

Jeg mener de økonomiske utfordringene, ledigheten og sosial uro er de helt sentrale utfordringene nå for EU-samarbeidet og dermed for Europa. Det kunne fortjent en større plass i redegjørelsen.

Statsråden har rett i at det i flere av landene fortsatt er behov for å øke produktiviteten, for strukturendringer og investeringer i forskning og infrastruktur, men det er også nødvendig å legge om den økonomiske politikken og stimulere vekst framfor nye kutt. Juncker-planen, som skal hjelpe landene i deres bestrebelser, må bli mer enn en ny papirtiger. Men å si som statsråden gjorde i sin redegjørelse, at «her ser vi igjen felles utfordringer mellom Norge og det øvrige Europa», tror jeg vil framstå som noe aparte for de fleste politikere ute i Europa.

Norge er fortsatt i en unik særstilling. Den omstillingen som er blitt regjeringens mantra, har vi veldig god erfaring med. Det har vi i Norge bedrevet ganske så kontinuerlig gjennom flere tiår, både i næringslivet og i offentlig sektor. Det er ikke manglende omstillingsevne som er den største trusselen mot soliditeten i vår velferdsmodell. Det er regjeringens hovedprioritering – skattekutt – som utgjør den trusselen, fordi den peker mot en situasjon som altfor lenge har preget enkelte av våre europeiske naboland, nemlig en manglende erkjennelse av at vi må betale for den offentlige velferden vi bevilger oss, gjennom skatter og avgifter.

Statsråden berørte EUs strategi for et digitalt indre marked. Vi hadde tirsdag denne uken et møte med EU-parlamentarikeren Jörg Leichtfried, som deltok på regjeringens konferanse om emnet. Det inntrykk han ga oss, var at kommisjonen ganske raskt vil komme med oppfølging på viktige områder som roaming, ego-blocking og personvern.

I Europautvalgets møte 28. april, hvor statsråd Jan Tore Sanner redegjorde for dette, ble det varslet en stortingsmelding fra regjeringen. Den bør komme raskt, om den skal gi Stortinget et gjennomarbeidet grunnlag for å kunne diskutere og utforme norske standpunkter til EUs arbeid på dette viktige, omfattende og krevende området.

La meg også minne statsråden om etterlysningen jeg reiste i Europautvalget 28. april, nemlig regjeringens oppfølging av datalagringsdirektivet som forsvant. Statsministeren sa her i salen at regjeringen nå ville gå gjennom dommen i den tyske forfatningsdomstolen og vurdere om de lovreglene som var utarbeidet i forbindelse med implementeringen av direktivet, burde justeres i lys av dommen.

Det begynner å bli ganske lenge siden, og i mellomtiden har vi en lovgivning rundt dette krevende og følsomme feltet som ikke på en tilfredsstillende måte regulerer selskapenes lagring, oppbevaring og sletting av trafikkdata. Når vil regjeringen komme tilbake til Stortinget, slik statsministeren har lovet?

Statsråden erkjenner i redegjørelsen at innlemmelsen av nytt regelverk går for sakte her hos oss. Her var statsråden tidlig ute med høye ambisjoner. Det har vi støttet, fordi et felles regelverk er bare felles når det er implementert i alle land. Men virkeligheten er ofte gjenstridig, og siste oversikt pekte feil vei når det gjelder det regjeringen selv har hånd om, implementering etter at nye regler er tatt inn i EØS-avtalen. Det er bra at regjeringen setter seg høyere mål. Så får vi se om den lovede gjennomføringskraften står i stil med ambisjonene ved neste måling.

Det er bekymringsfullt at forhandlingene om nye EØS-midler står i stampe. Regjeringen har vår støtte for å avvise urimelige krav om økninger som denne gangen ikke kan begrunnes verken i medlemsutvidelse eller tilsvarende økning i EUs egen innsats på området.

At regjeringen krever bedre markedsadgang for fisk, er bra og viktig, ikke minst i lys av en mulig TTIP-avtale. En av dens utfordringer kan bli økt konkurranse for fiskerinæringen på det europeiske markedet fra amerikanske konkurrenter.

Og så artikkel 19-forhandlingene: Jeg vil bare gjenta at vi forutsetter tett kontakt med Stortinget om utformingen av norske posisjoner når EUs krav kommer på bordet. Osten begynner å eldes, men det skulle ikke forundre meg om den fortsatt ligger i EUs kravskreppe.

Jeg er enig med statsråden i at det er i vår interesse å være en del av et felles europeisk arbeidsmarked, slik vi siden 1950-årene har vært en del av et felles nordisk arbeidsmarked. Det vil selvsagt også by på ulike utfordringer. Statsråden trakk denne gang fram debatten om såkalt trygdeturisme som går i flere land. Vi ser fram til regjeringens stortingsmelding om temaet, men vi må ikke gi slipp på prinsippet om at de rettigheter som er knyttet til arbeidsdeltakelse, må gjelde alle. La oss heller ikke glemme at dette har vært ordninger som har omfattet alle arbeidsinnvandrere fra våre nordiske naboland siden 1950-årene, uten at noen har reist dette som et alvorlig problem, og at vi i det nordiske samarbeidet arbeider iherdig for å fjerne alle mulige hindringer for mennesker som vil leve på tvers i Norden enten som individer eller som næringsdrivende. Dette må vi også ha med oss i disse vurderingene, som vi ser fram til kan foregå på et gjennomarbeidet grunnlag i forbindelse med den stortingsmeldingen som regjeringen har varslet.

Elin Rodum Agdestein (H) [10:13:43]: Jeg vil også starte med å takke statsråden for en meget god og grundig redegjørelse over et bredt spekter av aktuelle temaer i europapolitikken, områder der alle landene i Europa, tross sine ulikheter, er i et skjebnefellesskap. Fra Høyres side vil vi komme nærmere inn på dette gjennom en rekke innlegg i debatten.

Regjeringens europapolitikk hviler på flere pilarer, og EØS-avtalen er bærebjelken. Hovedmålet er å ivareta norske interesser best mulig i vid forstand og også å gi gode konkurransevilkår for næringslivet.

Europa trenger fornyet økonomisk framgang og vekst. Også norsk økonomi er avhengig av det. Statsråden var innledningsvis i redegjørelsen inne på hvordan norsk økonomi skal gå fra særstilling til omstilling, og hvordan regjeringen ruster Norge for framtiden gjennom å satse på innovasjon og konkurransekraft i næringslivet. Men skal vi lykkes her hjemme, er vi også avhengig av at det går bra i Europa, og at landene i EU gjenvinner sin vekstkraft og stabilitet.

Norge er ikke en øy i Europa, men en del av Europa, selv om vi ikke er medlem av EU. De europeiske landene er våre nære naboer, venner, allierte og viktige handelspartnere. Derfor begynner norsk utenrikspolitikk i Europa, og derfor har regjeringen fra første dag lagt vekt på å ta norsk europapolitikk ut av hvilestilling og over i en aktiv handlingsmodus. Det innebærer å være proaktiv, tettere dialog, raskere inn i prosesser og å være bidragsyter i viktige saker av betydning for Norge. Da er både formelle og uformelle fora viktige.

At Norge i løpet av de siste to årene i praksis har vært i langt tettere samspill og dialog med EU-systemet enn tidligere, høster vi anerkjennelse for, og det gagner oss i dag i en situasjon der forholdene i Europa er til dels dramatisk endret bare siden regjeringen tiltrådte høsten 2013.

Norge har sikkerhetsutfordringer som sammenfaller med EUs. Det er verdt å merke seg at statsråden i redegjørelsen brukte mye tid på EU som forsvars- og sikkerhetspolitisk aktør og på det sikkerhetspolitiske samarbeidet mellom Norge og EU. Det europeiske råd har siden 2013 hatt en felles forsvars- og sikkerhetspolitikk på agendaen, og siden den tid har temaet blitt aktualisert i en grad få ville ha forutsett.

Etter 25 år med tøvær og gjensidig tillitsbygging mellom øst og vest i Europa er vi nå inne i en periode der stabilitet og sikkerhet utfordres på flere hold. Ukrainas klare valg om å gå i retning av Europa respekteres ikke av det store nabolandet i øst. I løpet av det siste året har Russland begått aggressive handlinger og brudd på folkeretten på Krim og i det øvrige Ukraina. Vi har opplevd terroranslag i hjertet av Europa av ytterliggående fundamentalistiske terrorgrupper, og fortsatt er trusselen om terror reell.

I møte med russisk aggresjon har vi sett en demonstrasjon av effekten som ligger i en kombinasjon av NATOs beroligelsestiltak og vilje til kollektivt forsvar av medlemslandene på den ene siden og EUs politiske og økonomiske verktøykasse som sanksjoner og restriktive tiltak på den andre, der Norge har stått sammen med EU. Ukraina og de øvrige landene i Det østlige partnerskap, Moldova og Georgia, har inngått assosierings- og frihandelsavtaler fra juni 2014, og landene har fått forsikringer om at EU vil styrke og videreføre bistand og samarbeid om politiske, økonomiske og sosiale reformer, der Norge også deltar. Tyrkia og landene på Vest-Balkan har fortsatt som mål å bli medlemmer i EU. Samtalene med Serbia kom nylig i gang igjen, og det er gledelig. Gitt denne regionens forhistorie er det all mulig grunn til å fortsette integrasjonsarbeidet. Samtidig må vi være på vakt og følge utviklingen i regionen tett.

Når det gjelder land for øvrig i Europa som er inne i en utvikling i en mer udemokratisk retning, er særlig utviklingen i Ungarn og Makedonia bekymringsfull, og her er situasjonen dessverre sånn at instabilitet lett kan spres til nabolandene.

Som statsråden sa i sin redegjørelse: Utviklingen i Ukraina vil utgjøre en prøvestein og være avgjørende for troverdigheten i det europeiske samarbeidet. La oss håpe at den tiltakspakken statsministeren lanserte tidligere i år under et besøk i Ukraina, over tid vil støtte opp under reformarbeidet i landet.

Det er betryggende når statsråden legger vekt på at regjeringen ivaretar norske interesser gjennom å ha en løpende sikkerhetspolitisk dialog med EU, gjennom hyppige møter og samtaler både på embetsnivå og politisk nivå, men også gjennom økt forsvarssamarbeid, formelt gjennom deltakelse i EUs stridsgrupper, i sivile og militære operasjoner og i samarbeidet med EUs forsvarsbyrå, EDA, der Norge er blant de største bidragsyterne innen forskning og utvikling.

EU intensiverer nå arbeidet mot den interne terrortrusselen gjennom en ny agenda for sikkerhet 2015–2020. Strategien er basert på tiltak i enkeltland og på innsats på EU-nivå når det gjelder forebygging av terror, bekjempelse av radikalisering, organisert kriminalitet og cyber-kriminalitet. Dette er tiltak som Norge kan ta modell av, og som kan være nyttige i vårt eget arbeid mot de samme truslene.

At EU i tillegg til NATO har blitt en av de viktigste arenaene der forsvars- og sikkerhetspolitikk debatteres og utformes, er utvilsomt. Et forsterket forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid i Europa vil bli tema på toppmøtet i juni. Det imøteses med spenning. Norge må allikevel på egenhånd og i samarbeid med EU og NATO styrke vår egen forsvarsevne og ta større ansvar for vår egen sikkerhet.

Vi merker oss generalsekretær Jens Stoltenbergs besøk i Det hvite hus tirdag denne uken. Der understreket president Obama at NATO fortsatt er hjørnesteinen for USA, ikke bare når det gjelder den transatlantiske sikkerheten, men også for global sikkerhet. Det er betryggende uttalelser fra vår viktige allierte i vest.

Regjeringen baserer vårt forhold til EU på EØS-avtalen. At regjeringen gjør en god jobb med å ivareta denne avtalen og reduserer etterslepet på implementering av rettsakter, er avgjørende for norske interesser. Avtalen er av særlig stor betydning for Norge, idet den gir norske bedrifter tilgang til et marked på 500 millioner mennesker. To tredjedeler av vår handel er med EU. 80 pst. av norsk eksport går til EU. Om vi holder olje og gass utenfor, tilsvarer det 70 pst. av vareeksporten og 50 pst. av norsk tjenesteeksport.

Som en integrert del av arbeidet med å følge opp EØS-avtalen deltar Norge i 26 av EUs byråer og 20 EU-programmer. Og vi har implementert over 10 000 rettsakter i norsk lov. Slik er EØS-avtalen en grunnpilar for verdiskapingen og velferden her til lands. Det er derfor med nokså stor forundring jeg registrerer at enkelte også i denne sal ønsker å sette denne avtalen i spill, med de dramatiske konsekvensene det vil kunne ha for norsk arbeidsliv og velferd.

EØS-avtalen er vårt viktigste vern i en tøff global konkurransevirkelighet. Uten denne avtalen vil Norge bli marginalisert i forhold til vårt viktigste marked i Europa og bli stående alene i en svært utsatt posisjon i et marked med sterke globale aktører. Å havne i en sånn situasjon tror jeg svært få i norsk næringsliv og norske eksportnæringer vil sette pris på. Derfor skal vi hegne om og videreutvikle EØS-avtalen og sikre best mulige rammevilkår for norsk næringsliv.

Forhandlingene om nivået på EØS-midlene i perioden 2014–2019, Norges solidaritetsbidrag til økonomisk og sosial utjevning i EØS-området, er nå ett år på overtid. Kravet fra EU har vært urealistisk høyt og for høyt til at Norge kunne akseptere det. På det siste møtet i EØS-rådet, sist uke, la statsråd Helgesen imidlertid fram et forhøyet tilbud, og forhandlingene er med det flyttet over fra embetsnivå til politisk nivå. Avstanden mellom partene er fortsatt stor, men det er å håpe at Norges siste forhandlingsutspill vil gi ny framdrift i prosessen. Spesielt vil jeg uttrykke spenning knyttet til om vi oppnår markedsadgang for fisk.

Regjeringen vil om kort tid legge fram to viktige og EU-relevante stortingsmeldinger – en om handel og globalisering og en om eksport av trygdeytelser. Begge disse vil bli interessante i lys av dagens debatt, og stake ut kursen framover på strategisk viktige politikkområder for Norge.

Betydningen av å styrke våre bånd til Europa og dem som står oss nærmest internasjonalt, kan ikke overvurderes. For Norge vil ikke kunne formes av hva som skjer rundt oss. Vi vil være med og forme utviklingen ved et aktivt internasjonalt engasjement, spesielt i det europeiske politiske fellesskapet.

I en usikker og kompleks sikkerhetspolitisk situasjon kan vi minne hverandre om at EU ble dannet som et fredsprosjekt. Kanskje vil det nettopp være som fredsbygger Den europeiske union vil vise sin største styrke og oppfylle sin kanskje viktigste misjon de nærmeste årene.

Kristian Norheim (FrP) [10:23:09]: Først vil jeg takke statsråd Vidar Helgesen for nok en god og omfattende redegjørelse om viktige EØS- og EU-relaterte spørsmål. Selv skal jeg være raus nok til å innrømme at jeg ikke er helt upartisk, men jeg vil likevel mene at redegjørelsen bærer preg av at regjeringen mente alvor da den i regjeringsplattformen varslet en langt mer aktiv europapolitikk. Honnør til statsråd Helgesen og resten av regjeringen for dette.

Selv om Norge ikke er medlem av EU, er vi svært nært knyttet opp gjennom EØS-avtalen og gjennom de mange andre avtalene vi har med EU. Det eksisterer ingen debatt om norsk medlemskap i EU i dag i Norge. Likevel eksisterer det en rekke EU-relaterte debatter. Hos våre viktigste europeiske allierte, i Storbritannia, har det nettopp vært avholdt et parlamentsvalg, der resultatet kanskje kom uventet på mange. De konservative sikret seg flertall alene, noe jeg var veldig glad for, og det vil bli forhandlinger med EU, med en påfølgende folkeavstemning i 2017.

I 1982 markerte anerkjente The Economist 25-årsjubileet til det som i dag er EU, med å trykke et bilde av en gravstøtte på forsiden. Mange har også senere spådd EU-samarbeidets død, spesielt under kriser, men så viser det seg nettopp at det snarere er under slike kriser at samarbeidet faktisk styrkes og ikke svekkes. Der tror jeg faktisk også at de såkalte EU-skeptikerne kanskje kan bidra til at man kommer tilbake på sporet igjen i EU.

Jeg tror fremtiden for EU-prosjektet avhenger av minst to ting. Det ene er at samarbeidet må ha en relevans for de innbyggerne det favner, og ikke bare de politikerne og byråkratene det gagner. Det andre er at samarbeidet må levere på minst to viktige områder, som begge har med trygghet å gjøre – trygghet i betydningen vekst og arbeidsplasser og trygghet i betydningen felles front mot det eller dem som truer utenfra.

En rekke av de problemstillingene britene er opptatt av knyttet opp mot EU, gir god gjenklang hos oss her i Norge, enten det gjelder spørsmål knyttet til byråkrati, maktfordeling og selvbestemmelse eller det gjelder spørsmål knyttet til innvandring og trygdeturisme. Også i flere andre EU-land enn Storbritannia løftes de samme problemstillingene frem. Fra norsk side bør vi være tydelige på at dette er spørsmål også vi skulle ønsket oss bedre svar på enn de som er førende fra EU-siden i dag. Etter å ha fulgt debatten Storbritannia versus EU over tid er jeg faktisk overrasket over at EU-siden ikke har vist større evne til en viss ydmykhet eller i hvert fall imøtekommenhet overfor britene

Dette fører meg over på det neste temaet jeg vil si noen ord om, den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa. Er det noe som mer enn noe har gjort både europeisk samhold og samling ytterligere relevant igjen, er det nettopp dagens sikkerhetsutfordringer i Europa. For kort tid siden deltok jeg på utenrikskomitémøte i Europaparlamentet og diskuterte forsvars- og sikkerhetspolitikk med kollegaer fra Europaparlamentet og de nasjonale parlamentene. I slike debatter – og med nevnte diskusjon i Storbritannia i minne – er det helt nødvendig å minne om at Storbritannia er den viktigste og største militærmakten blant EU-landene. Uten Storbritannia med på laget vil oppfatningen av EU som en relevant sikkerhetspolitisk aktør raskt visne hen. I den nye sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa er Norge også tjent med at Storbritannia sitter ved bordet når EU fatter viktige beslutninger, ikke minst når det gjelder den sikkerhetspolitiske dimensjonen.

Vi er nå inne i en særdeles utfordrende sikkerhetspolitisk situasjon i Europa etter Russlands aggressive fremferd i Ukraina. Putin risikerer å ende opp med det resultatet han kanskje minst av alt ønsket seg, nemlig økt samhold og integrasjon i Europa. Russlands folkerettsstridige handlinger og maktbruk i Ukraina har utløst en alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon. Den har klare implikasjoner også for Norges forhold til Russland. Fra norsk side må det ikke være noen tvil om at vi står sammen med våre nærmeste allierte og partnere både i analysen av hva som forårsaket krisen, og i fordømmelsen av Russlands aggresjon mot Ukraina. Det må heller ikke være noen tvil om at dette har ført til en sikkerhetspolitisk krevende situasjon, som fremdeles kun kan løses politisk, ikke militært. Til slutt er det viktig å minne om at Norge historisk har hatt et godt og konstruktivt forhold til Russland, at det som kan fortsette av samarbeid, fortsetter, og at vi er de første til å være klare til å videreutvikle og forsterke naboskapet og samarbeidet omkring felles utfordringer dersom Russland bestemmer seg for å justere kursen. En slik normalisering vil kreve at Russland endrer sin linje, respekterer folkeretten, overholder Minsk-avtalene og bidrar til tillitsbygging. Russlands videre handlinger er dermed avgjørende for hvordan samarbeidet kan bli.

Det sier seg selv at samarbeidet om sikkerhetspolitikken og forsvarspolitikken må prioriteres. Men det må også arbeidet med en felles energipolitikk, som ikke minst garanterer energisikkerhet på en helt annen måte enn før.

I tillegg har man de pågående forhandlingene om TTIP mellom USA og EU. Fører de frem, vil EU og USA ha etablert verdens desidert største frihandelsområde. Vi vet ennå ikke hva slags konsekvenser en slik avtale vil få om den kommer ferdigforhandlet i havn. Det eneste vi vet, er at den vil få konsekvenser, også for Norge. At Norge skal legge seg så tett som vi bare kan opp til å følge disse forhandlingene, sier seg selv. Ikke bare vil en slik avtale ha store handelspolitiske konsekvenser, den vil også binde Europa og USA sammen på en slik måte at den gir utslag på andre områder enn de som kan telles i klingende mynt

En av pilarene i EU-samarbeidet er prinsippet om fri bevegelse. Det må være helt klart at utgangspunktet her er, ikke minst, en fri bevegelse over landegrensene med arbeid og ikke velferdsytelser for øye. Fremskrittspartiet er enig i at arbeidsinnvandring fra andre EØS-land i det store og hele er positivt, også for Norge. Men – og det er et men her: Det har fulgt en del med i kjølvannet av dette, og dermed skal vi også følge debatten om såkalt velferdsturisme, som man har den i Storbritannia, og som man også har den i Danmark. Derfor er jeg svært glad for at regjeringen tar problemstillingene knyttet til velferdsturisme på alvor, og at en vil se nærmere på muligheten for å begrense trygdeeksport.

Europapolitikk er like mye utenrikspolitikk som innenrikspolitikk – kanskje enda mer innenrikspolitikk de senere årene enn det har vært utenrikspolitikk. Ikke bare i denne sal, men i kommunestyresaler og bystyresaler rundt omkring i hele landet går det nesten ikke en dag uten at man diskuterer et EU- eller EØS-relatert spørsmål. EU har blitt moden og tatt sin rolle i sikkerhets- og utenrikspolitikken. Hvis man husker tilbake på begynnelsen av de blodige Balkan-krigene – og i år er det 20 år siden slutten på den blodigste av dem alle, nemlig krigen i Bosnia – oppførte EU seg ikke særlig modent og ikke særlig samlet. Europa var splittet, Europa var lite på. Nå ser vi en helt annen rolle, vi ser at EU har tatt ansvar som en sikkerhetspolitisk aktør. Mens NATO har blitt viktigere den siste tiden, har EU også blitt viktigere. Det må også vi ta inn over oss i Norge.

EØS er svært viktig for norsk industri og norsk næringsliv, og vi skal fortsette med å videreutvikle vårt forhold til EU gjennom EØS og de andre avtalene. Det er våre største handelspartnere som er medlemsstater i EU, og det må vi også ta inn over oss. Men vi skal være i en aktiv europapolitikk, og det innebærer også å være villige til å stille krav, til å heve stemmen når man trenger å heve stemmen. Det er nettopp det jeg oppfatter at statsråd Helgesen og denne regjeringen faktisk tør å gjøre, og den veien håper jeg de fortsetter på.

Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [10:33:20]: Først vil eg takka europaminister Helgesen for ei dagsaktuell og god utgreiing. I dagens situasjon er det heilt naturleg at europaministeren la stor vekt på korleis vi kan gjera meir for å møta den store utfordringa i Middelhavet. EU har etter Kristeleg Folkepart sitt syn ikkje handtert bølgja av båtflyktningar på ein tilfredsstillande måte. Det er ein tragedie som utspeler seg i det som romarane kalla Mare Nostrum – vårt hav.

Migrasjonsutfordringane er òg noko vi i Noreg må ta medansvar for å løysa. Vi kan vera stolte av den måten norske skip har følgt opp god sjømannsetikk på og redda tusenar av liv. Som maritim nasjon seglar vi bokstaveleg talt midt inn i den utfordringa.

Det er òg viktig at Noreg overfor EU og i Schengen-samarbeidet klart markerer at EU-landa må gjera meir, og at Noreg vil stilla opp med sterkare innsats. Difor stiller vi med eit fartøy til Triton-operasjonen, og mandatet for denne operasjonen må bli styrkt, slik at det blir drive meir aktivt med søk og redning i dei områda der båtflyktningane er.

Frå Kristeleg Folkeparti si side vil vi støtta den einigheita som er oppnådd med Hellas, om å omdisponera ein del EØS-midlar for å støtta opprettinga av eit mottakssenter på øya Lesvos. Kapasiteten i dag er altfor dårleg. Dette vil vera eit etterspurt og nyttig norsk bidrag.

Som kjent føregår det allereie forhandlingar her i Stortinget om korleis Noreg kan bidra meir til å hjelpa flyktningar frå krigen i Syria, både i nærområda og ved at fleire kan takast imot i Noreg. Eg skal difor ikkje gå nærmare inn i det her, men berre understreka kor viktig det er at Noreg stiller solidarisk opp.

Menneskesmuglarane som sender desperate flyktningar ut på Middelhavet i skrøpelege farkostar, driv med kynisk kriminalitet. Det er all grunn til å samarbeida internasjonalt om å stoppa denne kriminelle verksemda. Aktivt politisamarbeid er ein moglegheit. Når EU no drøftar ein militær aksjon, vil eg understreka kravet om at slike aksjonar må gjennomførast i samsvar med folkeretten. Det er bra at ministeren også understrekar dette.

Fleire av dei kriminelle nettverka i Nord-Afrika er «linka opp» til terroristgrupper. Fleire terroristgrupper bruker òg kriminalitet til å finansiera si verksemd. Slik sett kan det vera ein samanheng mellom det som skjer der, og terrortruslar vi må møta også på vårt kontinent i Europa.

Terrorangrepa i Paris og København i vinter viser at trusselen frå islamistiske grupper er reell. Han må møtast med både tiltak for betre integrasjon, aktiv førebygging og resolutt politiinnsats for å stansa angrep.

I denne utgreiinga var ministeren også inne på den økonomiske situasjonen i Europa. Det er ein tankevekkjar at mens USA opplever betydeleg økonomisk framgang og vekst i sysselsetjinga, strever EU og ikkje minst eurosona med å få fart på økonomien igjen. Dette er nok eit uttrykk for at euroen blei innført på sviktande premissar. Det har mange fått betala dyrt for sidan. Det krevst no sterkare stimulansar til vekst i dei kriseramma landa i Sør-Europa.

Europaministeren var inne på langt fleire spørsmål enn det er mogleg for meg å kommentera på få minutt, men mykje av det han la fram, er det brei politisk einigheit om. Det er ein styrke at det er brei oppslutning om den linja regjeringa fører i viktige utanrikspolitiske spørsmål, og det er ein stor verdi vi må ta vare på.

Liv Signe Navarsete (Sp) [10:37:45]: Takk til statsråden for ei fyldig utgreiing, sjølv om eg nok ikkje er like samd som føregåande talar i alle vurderingane som han la fram.

EUs bedrøvelege situasjon er sjølvpåført. Han er eit resultat av ein serie dårlege økonomiske avgjerder som me knapt har sett maken til.

Dette er ikkje eit sitat frå Senterpartiet sitt program eller frå Nei til EU. Det er derimot ei utsegn frå ein av dei mest renommerte økonomiprofessorane i verda, nobelprisvinnaren Joseph Stiglitz – ei utsegn som står i sterk kontrast til den skjønnmålinga av EU som me høyrde frå europaministeren tysdag.

Stiglitz slår fast at oppretting av euroen og den påfølgjande innstrammingspolitikken er eit katastrofalt feilgrep som har ført til øydelagde liv, knuste draumar og oppløyste familiar. Når ei spansk jente må stryke doktorgraden av cv-en sin for ikkje å stå fram som overkvalifisert for ein servitørjobb, ser me kor gale det har gått.

Stiglitz er bekymra for i kor liten grad nøda i Europa ser ut til å påverke EU-eliten. Oppblomstringa av ekstreme parti i Europa er ein konsekvens av dette.

EUs marknadsliberale prosjekt set arbeidarar i heile Europa i konkurranse mot kvarandre – ein konkurranse der dei sterkaste marknadskreftene vinn og folk flest taper. Eksperimentet med ein felles pengepolitikk styrt frå Frankfurt utan ein felles finanspolitikk er dømt til å mislukkast, og ungdom i store delar av Europa føler dette på kroppen. Mellom anna i Spania og Hellas har ungdom like stor sjanse for å vinne i krone og mynt som å få eit inntektsgivande arbeid.

Opprettinga av euroen var eit feilgrep. Spørsmålet er om EU no gjer enda fleire og enda større feilgrep. Ein er i eit skorfeste. Ein kan gå attende og gjere om feilgrepet euroen, men eit slikt prestisjetap vil Brussel ikkje gå med på. Ein kan innføre enda meir overnasjonal styring, men det ynskjer ikkje folket i Europa. EUs feilslåtte økonomiske politikk har ikkje skapt meir forsoning i Europa – tvert imot. Høyr på korleis Tyskland og tyske politikarar vert omtala i Hellas, og vice versa.

Professor Stiglitz konkluderer like fullt med at den økonomiske galskapen ikkje kan fortsetje evinneleg. Demokratiet lèt ikkje det skje. Men kor mykje meir må Europa lide før fornufta får råde, spør professor Stiglitz.

Noreg skal basere sin forsvars- og sikkerheitspolitikk på medlemskap i NATO og aktivt arbeid i FN. Ved sida av vårt nasjonale forsvar er det NATO og artikkel 5 i NATO-pakta, som seier at væpna åtak mot ein eller fleire av dei tilslutta statane skal sjåast på som åtak mot dei alle, som tryggjer Noreg.

Senterpartiet vil åtvare mot å bruke sikkerheitspolitikken som ei brekkstong for EU-tilpassing som ikkje har noko med sikkerheitspolitikk å gjere. Til dømes har europaministeren brukt sikkerheitspolitikk som grunngiving for ein TTlP-avtale. Då eg spurde statsråd Helgesen om han kunne vise til noko sikkerheitspolitisk element i TTIP-avtalen, fekk eg ingen svar, berre at avtalen ville føre til økonomisk vekst og gjensidig forståing og samarbeid. Men me er jo alt i ein forsvarsallianse med USA og dei fleste EU-landa! Har me ikkje alt gjensidig forståing med våre NATO-allierte? Dersom me skal følgje denne logikken, må også TPP-avtalen mellom USA og ei rekkje asiatiske land handle om sikkerheitspolitikk. Eg spurde også statsråden om han visste om sikkerheitspolitiske element i den avtalen, men fekk heller ikkje svar på det spørsmålet. Kanskje kan statsråden avklare dette i løpet av denne debatten.

Regjeringa ser på treg innføring av våre EØS-forpliktingar som ein tidstjuv i forvaltinga og for næringslivet – tidstjuvar som gir mellombels svekt tilgang til marknader og dårlegare konkurransevilkår.

Me ser ei aukande rettsleggjering av politikken. EU- og EFTA-domstolen får stendig meir makt til å ta avgjerder over folk sitt liv. Avgjerdene vert tekne av juristar som sit langt unna, og som ikkje står til ansvar overfor dei som vert styrte. Gjennom EØS-avtalen vert den eine EU-lova etter den andre innført også i Noreg, utan at norske politikarar set foten ned. No vil regjeringa ha ei enda raskare innføring av EU-direktiv. Kor raskt er det eigentleg mogleg å innføre EU-lover og samstundes sikre ei sjølvstendig nasjonal vurdering av dei?

Eg har ikkje høyrt om ei einaste norsk bedrift som er utestengd frå EU-marknaden fordi eit regelverk enno ikkje er innført i EØS. Kan statsråden gi eit konkret døme på dette? Eg vil be om å få svar på det i løpet av debatten i dag.

I utgreiinga tysdag sa statsråden at regjeringa ikkje har teke stilling til den transatlantiske handelsavtalen TTIP. Statsministeren har likevel alt uttala at regjeringa er veldig oppteken av at det vert gitt rom for tilslutning frå tredjeland.

Det er mogleg det er ei førebuing til norsk tilknyting til TTIP-avtalen når regjeringa no har sendt på høyring eit forslag om å innføre investorvernmekanismar også i Noreg. Håpar regjeringa med dette å dempe motstanden mot TTIP og TISA? Kva for effektar får investorvernavtalar? Det har me mange døme på, men tida er for kort til at eg kan gå inn på dei her, men eg vil berre nemne at til og med CEPR, forskingssenteret for økonomisk politikk, som EU-kommisjonen har hyra til å gjere ein konsekvensanalyse av TTIP, har funne ut at mellom ein og to millionar arbeidsplassar vil gå tapte som følgje av den avtalen. Det bør me gå meir inn i.

Sveinung Rotevatn (V) [10:43:01]: Europa har vore igjennom ei stor økonomisk krise, den største sidan 1930-talet. Mange plassar er ho enno ikkje over, og arbeidsløysa er framleis høg. I den perioden har det vore heilt avgjerande at ein i Europa ikkje har gjenteke feila frå 1930-talet, som var at ein stengde grensene. I Europa har vi halde grensene opne, både for vareflyt og ikkje minst for arbeidskraft og migrasjon. Det har vore viktig for Noreg, for her har vi jo vore så heldige at vi har opplevd ein gjennomgåande oppgangskonjunktur, som i stor grad har vore driven av høg oljepris. Det har vore eit gode for det norske samfunnet, vi har hatt eit stort behov for arbeidskraft, og mange har kome hit.

No ser vi at ting kanskje er i ferd med å snu, dessverre for Noreg sin del, men vi ser også at mange av dei som har kome, forlèt Noreg og søkjer seg til andre arbeidsmarknader. I 1. kvartal var nettoinnvandringa i Noreg gått ned med 2 600. Det viser at systemet fungerer. Det viser at EØS-avtalen fungerer, og at arbeidskrafta søkjer seg dit det er arbeid å få.

Einigheita om at det skal vere fri flyt av arbeidskraft, varer, tenester og kapital har vi her i Stortinget og i EU, men ho blir utfordra. Eitt av punkta Helgesen var inne på i utgreiinga si for Stortinget, var situasjonen i Storbritannia, som også andre her har nemnt i dag. Storbritannia skal få lov til å gjere som dei vil, men det angår likevel Noreg om ein av våre nærmaste naboar og viktigaste allierte deltek eller ikkje deltek, fullt ut eller ikkje fullt ut, i det europeiske samarbeidet.

Helgesen nemnde i innlegget sitt at regjeringa var positiv til å få ei reformpakke. Eg er litt nysgjerrig på kva regjeringa ser for seg at ei slik reformpakke, initiert av Storbritannia, skal bestå i, og kva konsekvensane vil bli for Noreg. Det som er nærliggjande, er det som både Helgesen og andre nemner, nemleg problemstillinga om trygdeeksport. Det er viktig, som representanten Norheim nemnde, at det er ein levande debatt både i Storbritannia og i Danmark og til dels i Noreg, men i alle tre land blir debatten ført på like feil premissar. Dette er eit «problem» som er svært lite, det er svært små summar det er snakk om, men det er svært stor risiko ved å begynne å avgrense rettar, skape A- og B-lag når det gjeld nettopp høvet til å migrere frå land til land. Dersom ein er oppteken av å avgrense kontantstønaden mot andre land, er nok det mest effektive å satse på å bruke pengar på tenester og ikkje på kontantoverføringar i eige land.

Vidare til situasjonen i Middelhavet: Middelhavet er yttergrensa vår, og langs yttergrensa vår døyr menneske i tusental. Det er bra at Noreg har kome på banen, at vi skal delta med skip, men vi må også delta med solidaritet gjennom å ta imot fleire flyktningar til landet vårt. Så vil eg understreke at mange av dei som i ein desperat situasjon forsøkjer å ta seg over Middelhavet, reelt sett ikkje er flyktningar eller asylantar, men økonomiske migrantar. Men problemstillinga med økonomiske migrantar er ikkje noko ein løyser med militære verkemiddel eller anna, det handlar om å skape ei ærleg dør inn til Europa, ei ærleg dør for dei som vil og kan jobbe.

Elles i tryggingspolitikken vil eg nemne og understreke at det er bra at Noreg og regjeringa står skulder ved skulder med våre allierte og med EU i synet på situasjonen i Ukraina i tilnærminga til Russland.

Når det gjeld den interne terrortrusselen, som også er vorten nemnd, med utgangspunkt særleg i tragediane i Paris og København, er det sjølvsagt viktig å ha målretta verkemiddel mot det, men samtidig skal ein aldri gløyme omsynet til personvern og individuell fridom, som fort kjem under press i nettopp dei diskusjonane.

Til sist: Det har vore ein vedvarande saga, dette med deltakinga i finanstilsyn. Ministeren nemnde også det. Det er bra at ein er komen eit godt steg vidare, men så vidt eg forstår, dreg forhandlingane ut. Ein har enno ikkje ein endeleg avtale, og nærmare 100 viktige rettsakter på finansområdet står i kø. Kva gjer regjeringa for å få fortgang i det? Og sist, men ikkje minst: Kvifor står regjeringa framleis på at Noreg ikkje skal nytte seg av den såkalla SMB-rabatten, lågare kapitalkrav frå små og mellomstore bedrifter, i denne samanhengen?

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [10:48:18]: La meg begynne med å takke for redegjørelsen fra ministeren og deretter takke for et godt innlegg fra Liv Signe Navarsete. Jeg vil begynne der hun begynte, nemlig med den økonomiske situasjonen i Europa. Selv om det er slik at vi får positive tall om den økonomiske utviklingen i Europa – som også ministeren nevnte – er det ikke sånn at det gjelder hele Europa.

Ifølge The Economist er den økonomiske krisen i Hellas like dyp som krisen i USA var under depresjonen etter krakket i den amerikanske økonomien i 1929. Den gangen svarte Roosevelt med New Deal i USA: oppbygging av velferdsstat og satsing på industrialisering. La oss si det forsiktig: Det er ikke den veien EU har valgt i møte med krisen.

I Norge etter første verdenskrig ble det gjennomført et sosialt eksperiment. Da gjennomførte Norge en innstrammingspolitikk gjennom paripolitikken. Vi skal lære av historien. Den førte til en negativ utvikling og gjorde at Norge brukte lengre tid på å komme seg til hektene igjen etter første verdenskrig enn det land som ikke valgte ikke å føre paripolitikk, gjorde. På samme måte som paripolitikken skapte grobunn for Arbeiderpartiets framgang i Norge, har innstrammingspolitikken ført til og skapt grobunn for Syriza i Hellas.

For å se hvor viktig det er å føre motkonjunkturpolitikk, kan vi bare kikke tilbake igjen på vår egen nære historie. Under finanskrisen førte vi en aktiv motkonjunkturpolitikk i Norge. Vi gjorde det fordi vi evnet å gjøre det. Den ene grunnen er de sterke automatiske stabilisatorene vi har. Det at vi har høy skatt og høy andel offentlig finansierte velferdsordninger, gjør at nedgangstider bæres bedre av staten. Staten stiller opp med penger når en ellers ville fått tørke på privat side, slik som i eksempelvis USA og flere andre land som baserer seg på store privatfinansierte velferdsordninger. Da slår krisen sterkere inn. Den andre grunnen var politisk vilje.

Derfor synes jeg det er påfallende at antallet helt arbeidsløse i Norge nå er høyere enn det var i finanskriseårene 2008–2010. Det er bare å merke seg at det er tilfellet.

Dagens europeiske politikere burde ha lært av fortiden. Navarsete var inne på én. Nobelprisvinner Paul Krugman er en av de mange framtredende økonomene som jevnlig har skrevet i New York Times om hvor galt det er å tro at Hellas kan spare seg ut av krisen. Det hadde vært bedre, skriver han, om Hellas’ rimelige krav om å beholde en større andel av veksten for å investere i fortsatt vekst ble fulgt for at landet skal komme ut av krisen. Jeg merker meg at EØS-ministerens redegjørelse var tom for politisk stillingtagen i dette spørsmålet. Derfor stiller jeg spørsmål til statsråden: Hva er Norges budskap til EU i spørsmålet om rammene for krisepakker til Hellas? Vi har innflytelse gjennom vår indirekte styreplass i IMF – Det internasjonale pengefondet, som er en av aktørene som er engasjert med Hellas – og derfor er det også viktig hva slags stillingtagen vi har, for det har innflytelse på andre aktører som forholder seg til Hellas.

De av oss som var imot norsk EU-medlemskap og kritisk til EUs felles valuta- og pengepolitikk, har dessverre fått rett i argumentene om solidariteten og de økonomiske musklene til å møte den ulike økonomiske utvikling i de ulike delene av EU. For dem av dere som er for norsk EU-medlemskap og euroen, burde dette være prøvesteinen på om europrosjektet kan bære sosialt. Ingen er tjent med sosial kollaps i Hellas, Spania og andre land – aller minst Hellas’ egne innbyggere. Derfor gir jeg all støtte til Syriza for en ansvarlig innsats for at egen befolkning ikke skal ofres for tidligere eliters feilgrep. Jeg ville ønsket at statsråd Helgesen ga uttrykk for det samme til EU.

Jeg vil kort si noe om klima og miljø. Det hadde vært bra å få en tilbakemelding om hvordan forhandlingene går, og hvordan samtalene med EU om norsk tilknytning til EUs klimapolitikk er. EUs klimapolitikk er basert på tre bein. Det ene er kvotemarkedet, det andre er energieffektivisering, og det tredje er fornybar energi. Norge har sagt ja til å være med i den ene delen. Hadde jeg vært i EU, hadde jeg sagt at, vel, vil dere være med i den ene delen, må dere jammen være med i de andre delene også. Jeg kunne tenke med å høre statsråd Helgesen si noe om hvorfor vi ikke ennå har sagt ja til EUs energieffektiviseringsdirektiv.

Statsråd Vidar Helgesen [10:53:35]: Jeg er glad for at det er bred forståelse i denne sal for at vi er i en ny sikkerhetspolitisk situasjon i Europa, og samtidig som NATOs rolle har blitt viktigere, har også EUs rolle i utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål blitt sterkere, også fordi ikke-militære virkemidler er de primære når det gjelder å møte Russlands adferd.

Så har det vært mye oppmerksomhet om den økonomiske og sosiale situasjonen i Europa som følge av krisen. I min redegjørelse la jeg stor vekt på de initiativene som tas i EU for å komme ut av krisen, men jeg har ikke tidligere lagt skjul på at den økonomiske krisen også har utviklet seg til en sosial krise, og i flere land også en politisk krise, og at dette er en utfordring som er både et felles europeisk ansvar og et ansvar for de enkelte land. Det gjelder ikke minst Hellas. Det er ikke bærekraftig å leve over evne over tid, og det er dét Hellas selv må reformere seg ut av, men også må få hjelp til å komme ut av. Derfor ser vi det som veldig viktig at man i de forhandlingene som nå pågår, kommer til en konklusjon som gjør det mulig for Hellas å gå videre – og for det europeiske samarbeidet å gå videre med sine initiativer.

Det er ikke noen tvil om at det å gjenreise Europas vekstkraft nå står som punkt nr. 1 på EUs dagsorden og på Europakommisjonens dagsorden. Budsjettet som kommisjonen la frem i går, har nesten 50 pst. avsatt til veksttiltak, til konkurransekraft, til sysselsetting. I dag tidlig ble det enighet i EU om det nye europeiske fondet for strategiske investeringer, en viktig del av Juncker-kommisjonens investeringsplan. Avsetningene til utdanning og forskning øker kraftig, Erasmus har fått en økning på 30 pst. i forhold til 2015 i kommisjonens forslag, og Horisont 2020 har fått 11,6 pst. økning. Vi ser satsingen på det digitale indre marked som en stor mulighet for å la det det indre marked også gjelde det digitale området med store vekstpotensialer. Energiunionen og satsingen på infrastruktur der, arbeidet med en kapitalmarkedsunion, avbyråkratisering, smart regulering og ikke minst forhandlingene om TTIP – alle disse tingene er felleseuropeiske løft for økt konkurransekraft. Selv om det er meget viktig å bidra til å motvirke og adressere de sosiale utfordringene, kommer vi ikke utenom at det er vekst og sysselsetting som danner grunnlaget for velferd i alle europeiske land.

Norge har viktige bidrag å gi her. Vi er en viktig energiaktør, energiunionen er viktig for oss, vi ligger langt fremme på det digitale området, og vi er som deltaker i det indre marked et av de land som mottar flest arbeidsinnvandrere. Det er, som det ble nevnt her, bra for Norge, men det er også bra for andre europeiske land. I EØS-midlene satser vi mye på sosiale tiltak, men vi vil også i neste periode ta sikte på å øke innsatsen for konkurransekraft og tiltak mot arbeidsledighet, ikke minst ungdomsledighet.

Norge er i en helt annen situasjon enn de fleste EU-land økonomisk, men vi vet også at vi gjennom omstillingen vi er i gang med, skal til en ny normal i norsk økonomi. Det betyr at vår situasjon nok blir mer lik situasjonen i i hvert fall en del EU-land, og det betyr at vår tilknytning til EØS og det å ha stabile og forutsigbare rammebetingelser for næringslivet, ikke blir mindre viktig.

La meg kommentere noen av enkelthetene i debatten så langt. Våre forhandlinger om finanstilsynene har – som jeg sa i redegjørelsen – gått langsomt frem. Vi tar sikte på å finne en løsning, vi intensiverer innsatsen for det, men det er en krevende situasjon, og det er for så vidt et eksempel på et område hvor, om Norge, Liechtenstein og Island ikke får samme regler som EU-landene, man kan se at finansinstitusjoner vil bli bekymret – og som de sier i Liechtenstein, muligens vil se på andre løsninger utenfor Liechtenstein.

Når det gjelder spørsmålet om datalagringsdirektivet, har regjeringen bedt professor Graver og Henning Harborg gjøre en betenkning. Den betenkningen har fått utsatt fristen til 1. oktober, så det vil bli grunnlaget for å gå videre på det spørsmålet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) [10:58:46]: Nordområdene er viktige for Norge. Kanskje enda mer viktig er det nå å holde trykket oppe og ivareta de gode relasjonene, i en tid da det er sikkerhetspolitiske endringer i Europa. Hvilke initiativer har statsråden tatt overfor EU-landene for å fremme oppmerksomhet om nordområdene?

Statsråd Vidar Helgesen [10:59:16]: Nordområdepolitikken er viktig for Norge og viktig for Europa, og vi ser i den nåværende sikkerhetspolitiske situasjonen økt interesse for nordområdene, både ut fra det sikkerhetspolitiske og fortsatt også på grunn av de økonomiske mulighetene i regionen. Vi ser at EU arbeider med en arktisk strategi. Vi er veldig opptatt av å bidra til at den baserer seg på faktiske forhold og ikke på feil forståelse av de faktiske forholdene. Vi har de siste årene sett at EUs Arktis-politikk har beveget seg i en retning som ligger nærmere Norges synspunkter, og vi ligger tett på den prosessen. For øvrig er spørsmål om Arktis og nordområdene spørsmål som ikke minst utenriksministeren tar opp i samtaler med sine europeiske kollegaer.

Anniken Huitfeldt (A) [11:00:15]: Jeg takker for et godt svar.

Jeg synes det er viktig at Norge leder an i dette arbeidet. Vi er jo det området innenfor denne regionen som har høyest befolkningstetthet. Derfor har vi også en naturlig rolle i nordområdesatsinga. Men jeg er jo bekymret for at andre land tar over initiativet. Jeg er klar over at utenriksministeren tar opp dette spørsmålet i møte med sine kollegaer, men mitt spørsmål er: Har statsråden selv tatt noen nye initiativ for å øke oppmerksomheten omkring nordområdene overfor sine kollegaer i EU?

Statsråd Vidar Helgesen [11:00:56]: Det som er min hovedsak på dette feltet, er å sørge for at vi ligger tett på diskusjonene i EU om Arktis. Norge har en rekke initiativer i nordområdene, så jeg er ikke bekymret for at vårt lederskap der skal bli svekket. Men jeg er veldig opptatt av at vi bidrar til at andre land har en riktig forståelse av situasjonen, av utfordringene og av det rettslige og politiske rammeverk som gjelder for Arktis, ikke minst. Og det blir viktig for oss å påvirke diskusjonene og påvirke prosessene i EU knyttet til Arktis-strategien. Det er for meg det viktigste, fordi det er en pågående prosess i EU.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:01:59]: Statsråden sier at EU må komme ut av krisa. Statsråden beskriver den sosiale, politiske krisa, som blir mer og mer alvorlig – en politisk krise som gir politiske rystelser. Men det snakkes ikke om de grunnleggende årsakene. Det er ingen analyse som ligger bak. Det er ingen som forteller at felles valuta uten en finansminister som kan omfordele økonomiske ressurser, er et eksperiment. Tvert imot snakker europaministeren om felleseuropeisk ansvar, om nasjonalt ansvar. Ja, vi har hørt det hele tida; vi har hørt hele tida at Hellas må innføre reformer. Vi ser hvordan reformene blir mottatt av det demokratiske Hellas.

Mitt spørsmål er: Hvorfor kan ikke statsråden fortelle at felles valuta uten en finansminister som kan omfordele store økonomiske ressurser, er en systemfeil?

Statsråd Vidar Helgesen [11:03:05]: Det er riktig at EU har sett svakheter i sitt system som følge av finanskrisen, og det er jo grunnen til at man har gått løs på å stramme inn og styrke kontrollen med finanspolitikken. Vi er en del av dette, bl.a. i forhandlingene om finanstilsynene. Det er behov for overnasjonale mekanismer for å hindre for stor løssluppenhet på nasjonalt nivå, og det tar EU fatt i.

Jeg tror ikke diskusjonen om man trenger en finansminister i EU, er det viktige her, det viktige er at man tar tak i problemene, og at også vi, som del av EØS, ser at vi bør bidra til denne felles regelutviklingen. Selv om vi ikke er medlem i eurosonen, og ikke berøres av det, berøres vi av det indre marked, fordi vi er en del av det, og da er det viktig for oss å bidra i de EØS-relevante delene til en mer ensartet politikk og en mer ensartet praksis i EU-området.

Sveinung Rotevatn (V) [11:04:24]: Eg har to spørsmål. Det første var det eg hadde i hovudinnlegget mitt: Kvifor meiner regjeringa at små og mellomstore bedrifter i Noreg skal ha dårlegare konkurransevilkår når det gjeld tilgang til kapital, enn dei i våre naboland?

Det andre spørsmålet gjeld klima. Ministeren understreka i sitt innlegg at ein er oppteken av at kvotemarknaden skal fungere. Det er Venstre einig i. Men kvotemarknaden fungerer jo, i den forstand at ein slepp ikkje ut noko meir enn det ein har bestemt at ein skal sleppe ut. Problemet er at kvoteprisen er for låg på grunn av den økonomiske utviklinga, og når kvoteprisen er for låg, driv ein jo ikkje teknologiutviklinga framover. Derfor fører Tyskland, Danmark og Sverige ein ambisiøs nasjonal politikk for å drive fram klimaarbeidet. Er statsråden einig i at det også er nødvendig for Noreg for å drive fram det grøne skiftet?

Statsråd Vidar Helgesen [11:05:25]: Først til kapitalkrav for små og mellomstore bedrifter – det tror jeg vi kan berøre kort, for det er et spørsmål som utførlig er besvart av både finansministeren og meg selv ved en rekke anledninger. Vi har besluttet ikke å gjennomføre bestemmelsen om redusert kapitalkrav for små og mellomstore bedrifter, fordi vi har en annen økonomisk situasjon enn det som har motivert den regelverksendringen i EU.

Når det gjelder klima: La meg si at forhandlingene våre med EU om norsk deltakelse i felles oppfyllelse med EU dels vil dreie seg om en avtale. Det er kanskje en mer teknisk øvelse. Det som er det viktige, er diskusjonene i EU om hva klimapolitikken i praksis skal bety. De diskusjonene er i gang, vi engasjerer oss i dem, og vi kommer også til å ha nasjonale konsultasjoner.

For øvrig er det helt åpenbart at i tillegg til vår deltakelse i kvotemarkedet og EUs øvrige klimapolitikk må vi gjøre en nasjonal jobb, og det er vi også i gang med.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [11:06:43]: Helt siden Brundtland-kommisjonens rapport har vi alltid ivret for at vi skal arbeide for en verden som har økonomisk, miljømessig og sosial bærekraft, og at det skal være et mål for den politikken vi fører internt i vårt land, og overfor andre.

Det leder meg tilbake igjen til Hellas, for jeg følte at Helgesen ikke ga noe skikkelig svar på spørsmålet mitt og min utfordring om hva slags stillingstagen vi tar inn i de forhandlingene som nå pågår mellom Hellas og kreditorer og EU. Mener Helgesen at det opplegget som EU legger fram, og arbeider for, overfor Hellas, er økonomisk og sosialt bærekraftig? Mener han at Hellas’ regjering tar feil når den sier at det er ikke sosialt bærekraftig å drive å kutte i pensjoner og redusere velferdsordninger og dermed hemme både sosial velferd og økonomisk utvikling?

Statsråd Vidar Helgesen [11:07:43]: Det ligger jo i ordet «bærekraft» at det dreier seg om langsiktighet, og da kan man ikke bare se på situasjonen i dag, da må man se på hva som har skapt situasjonen i dag.

Det er åpenbart at en økonomisk politikk der man lever over evne, ikke er bærekraftig. Det er ikke økonomisk bærekraftig, det er ikke miljømessig bærekraftig, og det er ikke sosialt bærekraftig. Når vi står overfor den situasjonen vi gjør i Hellas i dag, er den eneste måten å sikre bærekraft for fremtiden på at man finner en løsning som både består av reformer og av internasjonal støtte. Derfor støtter vi de samtalene som pågår. Vi mener det er positivt med dialog, men vi håper virkelig at den dialogen vil føre til et resultat som kan gi både varig økonomisk stabilitet og varig politisk stabilitet i Hellas, for det som skjer i Hellas, er viktig for eurosamarbeidet, det er viktig for EU og Europa, og det er følgelig viktig også for Norge.

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:08:48]: I EU-kommisjonen sitt framlegg til 2016-budsjett, framlagt i år, er det ubetydelege nominelle kutt i samhøyringsmidlar, og det er òg gjort omprioriteringar.

Ifølgje Aftenposten har regjeringa auka Noreg sitt tilbod på EØS-midlar med 778 mill. kr, ut frå at me – ifølgje det statsråden seier – «tilbyr å gå opp til en økning som tilsvarer den økningen EU har i sine samhørighetsmidler».

Betyr det budsjettet som vart lagt fram av EU-kommisjonen, at Noreg vil redusere sitt tilbod på EØS-midlar i takt med EU sitt reduserte budsjett?

Statsråd Vidar Helgesen [11:09:33]: Nå har vi ikke fått gått inn i alle enkelthetene i kommisjonens fremlegg til budsjett, og det skal jo også gjennom en prosess.

Vi vil selvsagt forholde oss til det som kommer ut av et slikt budsjettvedtak i EU. Samtidig er det flere poster som er relevante for beregningen av tiltak for samhørighet, men det som er vårt utgangspunkt, er at vi gir et sjenerøst bidrag allerede. Vi er villig til å videreføre det sjenerøse bidraget. Vi har i EØS-rådet nylig markert at vi er innstilt på en økning tilsvarende den som har ligget i EUs opplegg. Dersom det blir endringer i EUs opplegg, vil det selvsagt være noe vi tar med oss videre i forhandlingene.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Kåre Simensen (A) [11:10:47]: Jeg vil i likhet med alle som har hatt ordet før meg, takke statsråden for en god redegjørelse, som bare bekrefter at europapolitikk er så mye mer enn det som skjer i Brussel. Europapolitikk er innenrikspolitikk så det monner, som flere har vært inne på.

Både den 8. mai og den 9. mai var i år spesielle datoer for Europa. Da ble det markert at det var 70 år siden en femårig blodig og smertefull kamp mot nazismen var over. Aldri mer krig, sa man i hele Europa i 1945. Vi fikk fred – som ble avbrutt av krigen på Balkan – men vi fikk også et splittet Europa.

I forbindelse med budskapet «aldri mer krig» føler jeg behov for å stoppe litt opp ved datoen 9. mai, også nevnt som europadagen. For de fleste av oss gikk nok markeringen av europadagen under radaren, og den ble heller ikke nevnt av statsråden i hans redegjørelse. Det burde den kanskje ha blitt, nettopp fordi det er 65 år siden den daværende franske utenriksministeren Robert Schuman lanserte en plan som på mange måter var startskuddet for det som skulle bli Europas største fredsprosjekt. Schuman-planen var et eksempel på å lære av fortiden, slik man har etterlyst fra talerstolen her i dag. For å sikre fred i verden ville Schuman skape et forent Europa, et forent Europa som igjen ville gjøre at den mangeårige konflikten mellom Frankrike og Tyskland ble brakt til ende. At gamle fiender viste seg å være i stand til å samarbeide, skapte et klima preget av tillit, som igjen bidro til videre samarbeid på mange nye områder. Ser man på Tyskland i denne sammenhengen, har landet gått fra å være en aggressiv krigsmakt til å være et av de viktigste landene i Europa i arbeidet for å skape fred og stabilitet i vår verdensdel.

Robert Schuman omsatte ordene «aldri mer krig» til handling gjennom sin plan om fred. I dette perspektivet er europadagen den 9. mai verdt å markere – fordi fredsperspektivet er selve fundamentet i EU. Og uten at det har betydning for noen andre enn meg selv, er det nettopp dette som gjør at jeg er en overbevist tilhenger av Den europeiske union.

Vi er alle kjent med de sikkerhetspolitiske utfordringene Europa i dag står overfor. De er behørig kommentert fra statsråden i hans redegjørelse, men også av representantene Hansen og Norheim i deres gode innlegg tidligere i dag. Jeg skal derfor ikke bruke mye tid i mitt innlegg på dette nå, men jeg vil henvise til hva NATOs generalsekretær Stoltenberg i går sa om Russlands sabelrasling. Det er alvorlig, det må tas på alvor, og det gjør vi. Men jeg savner ordet «dialog» når vi snakker om den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa. Generalsekretær Stoltenberg sa:

«Det er ingen motsetning mellom dialog og styrke. Tvert imot. Det er nettopp fordi vi har styrke at vi kan være i dialog med Russland.»

Jeg synes dette er kloke ord som vi bør ta med oss videre for å finne en løsning på den sikkerhetspolitiske situasjonen i dagens Europa. Russland må vise vilje, men jeg tror også det er viktig for oss å sette dialogen på dagsordenen. Jeg savner den.

Jeg er fornøyd med at statsråden brukte så mye tid i sin redegjørelse på hvorfor EØS-avtalene er viktige for Norge. Vi ser en tiltakende debatt, der særlig Nei til EU og deler av fagbevegelsen argumenterer sterkt for å si opp EØS-avtalen. Og hva er deres alternativ? Jo, bilaterale handelsavtaler mellom Norge og EU. De viser til eksemplene Sveits og Sør-Korea, som har avtaler med EU. Jeg må si meg enig med statsråden når han i sin kronikk i Dagsavisen den 26. mai skriver:

«Samarbeid med EU er ingen smørbrødliste man kan bestille fra.»

Samtidig stiller han spørsmål om hva som er alternativene. Bare å velge avtaler på de områder som passer oss best, har vist seg å være vanskelig. Det har Sveits fått erfare.

Jeg har oppfattet EU dit hen at den sveitsiske løsningen ikke lenger er aktuell. Skal de videre, må de forhandle innenfor et handlingsrom som er forvekslende likt vår EØS-avtale. Det er en svært tydelig tilbakemelding om at det ikke vil bli enkelt å finne alternative avtaler mellom Norge og EU.

Det er allment kjent at Europa er vårt hjemmemarked og mottar rundt 80 pst. av total norsk eksport. På den måten sikrer vi mange arbeidsplasser her hjemme. For min egen landsdel er det ikke noen tvil om at vår eksport av fisk er avhengig av det markedet som Europa representerer. Hver dag går det 170 vogntog, kanskje mer, med norsk fisk til EU. Fiskeri- og havbruksnæringen er kanskje den delen av norsk næringsliv der vi kan se fordelene av EØS-avtalen særdeles tydelig. I fjor eksporterte Norge sjømat til en verdi av 53 mrd. kr. To tredeler av dette gikk til våre handelspartnere i EU. Derfor støtter vi også regjeringens arbeid med å knytte videreføring av EØS-midlene til å sikre en ytterligere bedring av markedstilgangen for sjømatnæringen.

Det skal bli interessant å se hva TTlP-forhandlingene mellom EU og USA kan gi av utfordringer for Norge. Blir avtalen gjennomført – som mange tror vil skje – vil en slik avtale utfordre Norge, spesielt når det gjelder vår eksport av sjømat til Europa og USA.

Vi forventer at regjeringen vil føre en aktiv politikk med det formål å sikre at Norge skal få en likeverdig tilknytning til TTIP. Det er avgjørende at en slik tilknytning oppnås snares mulig etter at EU og USA har sluttført sine forhandlinger, slik at norsk næringsliv ikke taper posisjoner i tiden mellom tidspunktet for ikrafttredelse av avtalen mellom EU og USA og tidspunktet for norsk tilknytning.

Hjerteskjærende bilder fra Middelhavet og Syria gjør inntrykk på oss, slik også representanten Aarhus Byrknes var inne på i sitt innlegg. Millioner på flukt, mennesker som du og jeg, drukner på turen over Middelhavet – kynisk utnyttet av menneskesmuglere. Disse må tas. Jeg er svært glad for at statsråden sammen med regjeringen, EU og andre er så tydelige på at disse nettverkene må ødelegges – om nødvendig gjennom militære operasjoner.

Menneskesmuglernes handlinger kan sammenlignes med IS’ bruk av sverdet for å ta liv, disse menneskene drar ut bunnpluggen i båten. Tenk på dette: Bare i fjor druknet rundt 3 500 flyktninger i Middelhavet. Hittil i år har flere enn 1 700 mennesker druknet. Blant dem ser vi for oss fireåringen som blir båret i land av en fisker i Hellas – død på grunn av drukning. Man får fort tanker om hvor han var på vei, hvilket liv han gikk glipp av, om han var på vei til oss, og ville vi tatt imot ham?

Selv med slike bilder på netthinnen kan noen i sin dårskap her hjemme kunne tillate seg å si: La dem bare drukne. Vi må reagere på slike utsagn, vi må ikke glemme at for 70 år siden var vi selv et folk som var jaget på flukt.

Det er en umenneskelig påminnelse om ulikhetene i verden og ubeskrivelig nød når mennesker ser seg nødt til å risikere eget og familiens liv i et desperat forsøk på å komme til Europa – til Norge – for å oppnå det viktigste av alt: trygghet.

Vi kan ikke hindre dette alene, men vi kan bidra både her hjemme og ute. Og i dette perspektivet får innholdet i ordet «solidaritet» en viktig betydning.

Heidi Nordby Lunde (H) [11:19:45]: I 1990 sto Asia for rundt 26 pst. av produksjonen av varer globalt. I 2013 hadde dette økt til 46 pst. Økningen er hovedsakelig grunnet i Kinas åpning av egen økonomi, gjennom markedsorienterte reformer og dereguleringer som fremmet handel. Disse reformene førte til en økonomisk vekst som har løftet rundt 500 millioner mennesker ut av den fattigdommen planøkonomi uunngåelig fører med seg. Vi kan jo tenke oss hva denne økonomiske veksten kunne gjort for de landene i Afrika hvor flyktninger i dag krysser sjøveien over til Europa.

I dag er Kina den sterkeste drivkraften for produksjon, utvikling og økonomisk vekst i det som kalles den asiatiske fabrikken. Skatteincentiver, tilgang på kompetent nok og ikke minst nok arbeidskraft og god infrastruktur gjør Kina attraktivt for høykompetente bedrifter som HP, IBM og Nokia. På HPs forespørsel har provinsmyndighetene i Chongqing bygget en jernbanestrekning som frakter HPs pc-er til Europa via Kasakhstan, hvilket har redusert transittiden fra 35 til 22 dager.

Det er mulig at presidenten nå tenker: Hva i all verden har dette med EØS å gjøre? Jo, uten en avtale som forenklet vår adgang til det som faktisk er vårt hjemmemarked, er det konkurransen fra de framvoksende asiatiske økonomiene vi hadde konkurrert mot. Det hadde definitivt gjort Norge til et annerledesland å konkurrere mot lønnsbetingelsene og produktiviteten i disse landene.

Det er alltid like fascinerende å høre motstanden mot EU og EØS fra dem som tilsynelatende mener de forsvarer norske interesser. Vrangviljen fra forrige regjering har gjort at vi har et etterslep på implementering av de direktiver og regler som kritiseres så ofte, men hvor de fleste faktisk gir norsk næringsliv bedre markedsadgang og like konkurransevilkår inn mot vårt viktigste marked.

Flere har nevnt at EØS-avtalen har sikret oss tilgang til det markedet som mottar rundt 80 pst. av norsk eksport. Det er ingen tvil om at dette ikke bare har tjent norsk økonomi, men også sikret norske arbeidsplasser i Norge.

Men det er ikke bare adgangen til markedet som har vært viktig. Friere bevegelse av arbeidskraft betyr større muligheter for den enkelte, som får brukt sin arbeidskraft der det er behov for den. Det betyr også at land som har behov for arbeidskraft, ikke stagnerer i mangel på arbeidsdyktige hender og hoder.

For under ett år siden sa LOs sjeføkonom Stein Reegård til Dagbladet at siden finanskrisen i 2008 har hele sysselsettingsveksten i Norge tilfalt utenlandsk arbeidskraft. Siden finanskrisen i 2008 har 260 000 personer fått jobb i Norge, noe representanten Liv Signe Navarsete åpenbart ikke synes noe om. Jeg tror de 260 000 menneskene det gjelder, og deres familier, har en annen innstilling til den muligheten.

Friere bevegelse av arbeidskraft, varer og tjenester har tjent den norske økonomien særdeles godt. Med en framoverlent regjering som sørger for at vi faktisk utnytter de mulighetene denne avtalen gir oss, vil den også gjøre det i framtiden.

En av de viktigste faktorene for et bærekraftig næringsliv og økonomisk vekst er forskning og innovasjon. EUs program Horisont 2020 er med sine 80 mrd. euro et av verdens største forsknings- og innovasjonsprogram. Det er hyggelig å kunne gi ros til de rød-grønne for i hvert fall å ha sagt ja til å inngå som fullverdig medlem i dette programmet. Norges deltakelse vil bidra til å sikre framtidens verdiskaping og konkurransekraft, og denne regjeringen ønsker at flere norske aktører skal ta en større andel av de konkurranseutsatte midlene – ikke bare for å få godt utbytte av vår egen investering, men først og fremst for å styrke vår konkurransekraft og innovasjonsevne.

Og apropos konkurransekraft og innovasjonsevne: EUs strategi for et digitalt indre marked er gode nyheter, da det i dag er store nasjonale hindre i det digitale markedet på grunn av forskjellige nasjonale regelverk på områder som teleregulering, opphavsrett, geoblokkering og personvern. Et digitalt indre marked for over 500 millioner mennesker gir fantastiske muligheter for framtiden.

Men da har jeg en advarsel og en oppfordring til regjeringen: Det er lov å være kritisk til EU. En takk til de partiene i Stortinget som var aktivt imot EUs datalagringsdirektiv. Vi skal ikke være så villige at vi ukritisk sier ja til alle direktiver bare for å holde vår del av avtalen. Heldigvis var motstanden stor nok i EU til at direktivet ble trukket.

Et effektivt marked hviler ikke bare på økonomiske prinsipper, men på tillit. Det blir bare viktigere etter som teknologien gir muligheter vi aldri tidligere har sett. Bedre tilrettelegging for digital infrastruktur og digitale tjenester, også mellom myndigheter og borgere, fordrer at vi klarer å balansere personvern og individuelle rettigheter opp mot ønsket om overvåking og innhenting av masseinformasjon. Sist vi hadde muligheten, sviktet vi. Ikke gjør det igjen.

Det vi bør gjøre, er å være framoverlent i diskusjonene rundt teleregulering, geoblokkering og modernisering av opphavsretten. Dette er kanskje de viktigste hindringene for innovasjon og utvikling i det digitale Europa. Men da må vi også ta debatten om modernisering av opphavsretten her hjemme, og det er sterke særinteresser og motkrefter i og utenfor denne sal. Her har regjeringen en jobb å gjøre, men jeg har all tillit til at regjeringen tar den utfordringen.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:24:53]: Det første som slo meg da jeg hørte statsrådens reflekterte redegjørelse på tirsdag, var at viktige EU- og EØS-saker ikke lenger kan avgrenses til problemstillinger knyttet til handel mellom europeiske land. Den er i like stor grad en redegjørelse om utenrikspolitiske spørsmål som for få år siden ville blitt ansett å være helt irrelevante for kjøp og salg av varer på tvers av landegrensene i Europa.

At situasjonen for flyktninger i Middelhavet, situasjonen for romfolk, utviklingen i Ungarn, EU-motstanden i Storbritannia, situasjonen i Ukraina, forholdet til Russland og militært samarbeid i og utenfor NATO skulle ha betydning for europeisk handel, ville for mange fortone seg som underlig. Men det er det ikke. Alle disse sakene er høyst relevante for å skape de best mulige vilkårene for kjøp og salg av varer og tjenester i Europa. Hvilken rolle Norge kan og bør spille i en slik global setting, er imidlertid ikke et enkelt spørsmål å besvare, men det vi vet, er at vi uansett vil bli direkte berørt.

Europa opplever et raskt voksende immigrasjonspress fra Midtøsten og Afrika. En del av disse er forfulgte og trenger beskyttelse, men de aller fleste er mennesker som rømmer fra fattigdom for å skaffe seg en bedre økonomisk tilværelse og fremtid for seg og sine – et helt legitimt ønske. De som lykkes i å komme seg til Europa, har ofte satt livet på spill og samtidig betalt menneskesmuglere for den farefulle reisen. Smuglingen er organisert av kriminelle nettverk, og det er derfor positivt at EU iverksetter omfattende tiltak for å bekjempe disse nettverkene. Bekjempelse av menneskesmugling krever gode analyser og målrettet innsats mot bakmenn. Det er derfor positivt at regjeringen i juni legger frem en stortingsmelding om globale sikkerhetsutfordringer med mål om å styrke dette arbeidet.

Nedkjemping av smuglernettverk vil imidlertid ikke løse utfordringen vårt kontinent står overfor. Fattige mennesker fra Afrika og Midtøsten vil fortsette å forsøke å ta seg til vår rikere del av verden, og omfanget vil sannsynligvis øke. Svaret på denne utfordringen er ikke å tillate at stadig flere får bosette seg i Europa. En slik løsning er verken økonomisk eller kulturelt bærekraftig. Vi ser utfordringer i mange land i dag, og det å ønske stadig flere velkommen vil rokke ved stabiliteten i mottakerlandene. Vi ser slike tendenser allerede.

Den eneste løsningen for å få avsluttet migrasjonsstrømmen av fattige mennesker fra sør til nord er at landene selv evner å utvikle seg. I den sammenhengen er det greit å minne oss selv på at også mange land i Europa opplevde fattigdom noen få generasjoner tilbake. Utvikling av bærekraft kommer imidlertid ikke av seg selv, den kommer heller ikke gjennom økonomiske gavepakker fra rike land. Økonomisk utvikling kan kun oppnås gjennom godt styresett og samarbeid kombinert med en genuin vilje til og interesse av å gjøre hverdagen gradvis bedre. Da må man legge kulturelle, religiøse og etniske strider til side og innse at økonomisk utvikling må gagne alle. Det er selvsagt lettere sagt enn gjort, men det finnes ingen vei utenom.

Strømmen av fattige mennesker som i dag forsøkes smuglet over Middelhavet til Italia, må stanses, og det er derfor positivt at regjeringen styrker den humanitære innsatsen og sender et skip til Triton-operasjonen for å redde liv. Til representanten Kåre Simensen: Jeg vet ikke hvor Simensen vanker, men jeg har aldri hørt noen si «la dem drukne».

Å unngå at menneskeliv går tapt er imidlertid kun første steg i en rekke tiltak som må gjøres for å stanse strømmen av fattige mennesker. Norges bidrag for å avlaste den humanitære situasjonen i Syria og nabolandene er i år på 1 mrd. kr. Det er penger som går til mat, helse, husly, utdanning, vann og sanitære tjenester. Det er helt åpenbart at den beste og mest effektive innsatsen regjeringen kan gjøre, er å hjelpe folk der de kommer fra. Slik kan vi bidra til at færre velger å begi seg ut på en farefull ferd mot Europa. På denne måten vil også pengene strekke lenger og gjøre at man vil kunne hjelpe langt flere. Situasjonen i Middelhavet er altfor dramatisk til at enkelte skal utøve elitistisk empati uten økonomiske eller andre konsekvenser for dem selv. Norge bør gjøre som regjeringen gjør, og har sagt den vil fortsette å bidra med: hjelp til selvhjelp i nærområdene.

Mitt innlegg har i sin helhet blitt viet til migrasjonsstrømmen til Europa – ikke fordi andre forhold som angår EU og EØS ikke er viktige, men fordi alt annet gradvis vil bli underordnet dersom vi ikke evner å få en permanent, koordinert ordning som reduserer den økonomiske motivasjonen for å reise til Europa.

Mennesker som flykter fra krig og forfølgelse, skal selvsagt få muligheten til å søke beskyttelse i trygge land. En fremtidig løsning bør være at slike søknader behandles med ett sett like regler ved ett eller to store FN-finansierte og FN-drevne asylmottak i flyktningenes nærområder. Jeg er derfor glad for at regjeringen har valgt å finansiere et flyktningmottak på den greske øya Lesbos. Fremtiden vil vise at dagens ordning med nasjonale asylsøknadsprosesser verken er fornuftig eller bærekraftig.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Stein Erik Lauvås (A) [11:29:52]: Jeg har lest statsrådens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker som var på dagsordenen her i Stortinget den 26. mai. Det er mange viktige utfordringer vi har, som redegjørelsen også viser.

I kommuneproposisjonen for 2016 er det under overskriften «Norsk lokaldemokrati i en internasjonal sammenheng» beskrevet fra regjeringen at departementene ser på hvordan EØS-retten griper inn i og stiller krav til kommunesektoren i Norge. EØS-retten og alle dens regler og forordninger er nok ikke hverdagskost på kommunestyrenes bord, men ikke desto mindre viktig.

På side 39 i kommuneproposisjonen for 2016 står det bl.a:

«Sommeren 2013 stilte ESA spørsmål om det generelle skattefritaket for stat, helseforetak og (fylkes-)kommuner, herunder deres økonomiske aktivitet, er i strid med EØS-avtalens regler om offentlig støtte».

Videre står det i samme proposisjon:

«ESA har senere foreløpig vurdert at det generelle skattefritaket innebærer offentlig støtte i strid med EØS-avtalen og at en endring i skatteloven kan løse dette problemet.»

Til sist – det står også i samme proposisjon:

«Som en følge av ESAs henvendelse er det satt i gang et arbeid med å vurdere det generelle skattefritaket for kommuner og fylkeskommuner».

Jeg har, i hvert fall sånn til å begynne med, tre oppfordringer til ministeren i denne sakens anledning.

Den første er en oppfordring om at ministeren og regjeringen viser størst mulig åpenhet i den pågående jobben angående løsningen på disse spørsmålene.

Videre oppfordrer jeg ministeren til å redegjøre for hvordan arbeidet med disse spørsmålene nå håndteres videre fra regjeringens side.

Jeg oppfordrer også ministeren til å redegjøre for hvordan Stortinget, kommunene og fylkeskommunene vil bli involvert og informert om utviklingen, og på hvilken måte eventuelle løsningsforslag vil bli drøftet med berørte parter før dette går videre til ESA.

Regjeringen skriver selv i kommuneproposisjonen at de vil tilstrebe helhetlige løsninger. Det er bra, men helhetlige løsninger kommer gjerne som et resultat av at berørte parter blir hørt og tatt med i prosessene, og det håper jeg at ministeren vil bekrefte her at han vil sørge for.

Gunnar Gundersen (H) [11:32:38]: Jeg skal prøve å snakke litt om handel, men jeg kan ikke unngå å takke statsråden for en veldig grundig orientering, som viser at det er store utfordringer på et bredt spekter ute i Europa, og at EU er vår viktigste handelspartner, som flere har vært inne på. EØS-avtalen er derfor av helt sentral betydning for vårt velferdsnivå og norsk næringsliv. Så er det klarlagt fra starten av.

Statsråden sa at Norge «skal gå fra særstilling til omstilling». Vi deler mange av Europas utfordringer. Globaliseringen kan ikke stenges ute, produktiviteten i samfunnet må opp om vi skal beholde vårt velferdsnivå, og konkurransekraften må, kort sagt, styrkes. Men vi skal prise oss lykkelig over at vi har et helt annet utgangspunkt enn det mesteparten av EU har, og når min kollega i EFTA-delegasjonen, som jeg for øvrig har et utmerket samarbeid med, Svein Roald Hansen, sier at EU må begynne å «stimulere vekst framfor nye kutt», bør vi kanskje huske på at det er gjeldsnivået rundt omkring i Europa som rett og slett blokkerer den muligheten.

Når jeg hører diskusjonen om Hellas, som jeg heller ikke kan unnlate å kommentere, kunne det vært veldig artig om de som er veldig aktive i å kritisere åpenheten rundt mange av de avtalene jeg skal omtale etterpå, rett og slett kom med et forslag om at Norge finansierer underskuddet i Hellas. For det er jo det vi snakker om, at man har levd over evne lenge og andre skal gå inn og finansiere at man lever over evne. Det tror jeg rett og slett ikke er mulig. Så her står noen land overfor noen store utfordringer.

Men når det kommer til handel, skjer det mye rundt omkring i verden som påvirker oss veldig sterkt. I lys av at WTO står litt stille, har president Obama gjort året i år til handelens år, og han presser veldig hardt på for å få en TPA. Den er nå gjennom Senatet, men ligger i Representantenes hus, og det er en spennende diskusjon der borte om man får en såkalt fast track-mulighet til å forhandle ferdig avtaler, men da Svein Roald Hansen og jeg var i Washington i april, var optimismen ganske stor. Amerikanerne vil først forhandle TPP, altså den handelsavtalen som går rundt Stillehavet, og så vil de ha full fokus på TTIP, om presidenten får sin TPA. Dette er ganske avgjørende prosesser for oss. Vi sitter ikke inne i noen av dem, og de bør heller ikke forveksles. TPP er en tradisjonell handelsavtale, mens TTIP er en mye bredere avtale, som går mye mer på standarder og det å sikre at det faktisk er Europa og USA som skal definere hva som skal være standarden for verdenshandelen i framtida. Det tror jeg Norge har all mulig interesse av at man lykkes med. Vi har alltid offensive og defensive interesser i slike avtaler, selvfølgelig har vi det, men jeg har spurt mange – også dem som representerer de mest defensive interessene – hvilken verden de står overfor hvis det er andre land som skal begynne å definere hvilke standarder som skal gjelde. Vi bør heller ikke da glemme at det er ikke i Europa og USA at hoveddelen av verdens befolkning bor, så når vekstkraften i Asia kommer, har vi all mulig interesse av at TTIP-forhandlingene vinner fram.

Vi har også stor interesse av at TISA-forhandlingene når fram. Det er enorme markeder, med betydelig vekst, og Norge har bygd sin velferd på at vi har lyktes veldig godt med å ta de utfordringer som en handel gir, og lyktes i å spesialisere oss inn mot de områdene som gir jobber som klarer å forsvare vårt velstandsnivå. Den linjen bør vi fortsatt holde oss på. Når Navarsete da snakker ned både investoravtaler og alt, er det meget forunderlig. For når det gjelder investoravtaler, er det noe land som virkelig har interesse av at det er gode avtaler rundt investeringer ute, og også her hjemme, er det Norge. Jeg vil tro at SPU, når det sitter og vurderer hvilke land det kan gå inn i, vurderer hvilken sikkerhet det har for de pengene Norge plasserer der. Men som handelskommissær Malmström sa: «I want the rule of law, not the rule of lawyers», så her er det selvfølgelig en balansegang. Men man kan ikke se bort fra at investoravtaler er viktige.

Så helt til slutt: Handel er basis for vår velstand, og de som går imot både EØS-avtalen, TTIP og alt sammen, må være forberedt på at de også må forsvare at de svekker vår framtidige velstandsmulighet.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bjørn Lødemel (H) [11:38:05]: Kjernen i regjeringa sin europapolitikk er at Europa opnar opp for moglegheiter. Vi er ikkje medlem av EU, men det finst ingen annan internasjonal aktør som betyr meir for norsk kvardagsliv, og som vi samarbeider tettare med, enn EU.

EØS-avtalen og alle dei 73 andre avtalane vi har med EU, gjer oss til det mest integrerte utanforlandet i Europa. Samarbeidet gjev oss tilgang til den desidert viktigaste marknaden vår, med over 500 millionar menneske. Det sikrar vekst og utvikling i Europa og i Noreg.

Utviklinga av ein digital indre marknad, DSM, og ein digital økonomi er ei av dei fremste prioriteringane til den nye Juncker-kommisjonen. Ein velfungerande digital indre marknad kan løyse ut store gevinstar for europeisk økonomi, opptil 415 mrd. euro i auka europeisk BNP.

EUs strategi for den digitale indre marknaden blei lagd fram 6. mai. DSM er eit felles prosjekt som gjeld rundt halvparten av direktorata i kommisjonen, og som direkte gjeld ansvarsområda til mange departement også i vårt land.

Det er i dag nasjonale hindringar i den digitale marknaden på grunn av forskjellige nasjonale regelverk på område som teleregulering, opphavsrett, informasjonssikkerheit og personvern. Målet er ein digital indre marknad for over 500 millionar menneske, der næringsliv og privatpersonar enkelt og effektivt samhandlar over landegrensene.

Strategien framover har tre satsingsområde og 16 konkrete initiativ. For det første handlar det om å få ein digital indre marknad til å fungere i praksis og gje betre tilgang til digitale varer og tenester for bedrifter og forbrukarar. For det andre handlar det om betre tilrettelegging for digital infrastruktur og digitale tenester. Det inkluderer moderne og tilpassa regulering av telekom og media og personvern. For det tredje handlar det om å skape eit samfunn med eit økonomisk klima der europeisk industri og næringsliv kan vekse.

Noreg har allereie bidrege med innspel til utviklinga av strategien med innspel til kommissær Oettinger i februar. No er strategien her, og det er svært positivt at regjeringa ønskjer å leggje til rette for parallelle diskusjonar i Europa og i Noreg. Dette var t.d. tema i førre møte i Stortingets europautval, og Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Samferdselsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet arrangerte i fellesskap ein stor konferanse i Oslo om europeisk IKT-politikk, EUIKT15.

I tillegg til dette skal kommunal- og moderniseringsministeren leggje fram ei stortingsmelding om ein ny digital agenda. Då blir det viktig å følgje EU sitt arbeid med strategien for den digitale indre marknaden tett og ta dette med oss i det nasjonale arbeidet.

Sylvi Graham (H) [11:41:17]: Europaminister Helgesen holdt en grundig og god redegjørelse for Stortinget for to dager siden. Mange har påpekt det, og mange har kommentert enkelttemaer fra hans redegjørelse. Han berørte bl.a. EUs migrasjonsagenda.

Som Schengen-medlem har vi et medansvar i det å håndtere migrasjonsutfordringene ved EUs yttergrenser. Som medmennesker har vi ansvar for å bistå og redde migranter i nød, f.eks. havsnød. For det er et stort migrasjonspress over det sentrale Middelhavet mot Italia/Europa.

Dette ansvaret og medansvaret tar regjeringen, slik også statsministeren redegjorde for i Stortinget den 30. april.

Situasjonen kjenner vi: Den er alvorlig og svært sammensatt. Europakommisjonen selv arbeider nå langs fire linjer – etter at de fikk marsjordre fra spesialmøtet i rådet den 23. april med beskjed om at det er tid for å våge mer, for migrasjon er en av de store globale utfordringene som EU må ta tak i. De fire linjene jeg tenker på, er:

• handlingsplanen for å knekke nettverkene som iscenesetter menneskesmugling

• beskyttelsesprogrammer og relokalisering av de over 60 000 migrantene som bare nylig har ankommet Italia, Helles og Malta

• felles yttergrensekontroll på havet – Frontex

• Blue Card-direktivet, som tidligere er vedtatt

Norge støtter der vi kan, bl.a. opp om utvidelsen av Tritons operasjonsplan som det er dialog mellom Frontex og kyststatene om nå.

Ja, situasjonen er alvorlig, og den krever nye og ekstraordinære tiltak. Vi bidrar med fartøy til Triton-operasjonen, som kjent. Vi har sett at regjeringen nettopp har økt det humanitære bidraget til krisen i Middelhavet med 50 mill. kr. Men dette må også ses i sammenheng med vår humanitære assistanse til regionen og mennesker på flukt i nabolandene.

Det siste nå er at Norge har blitt enig med Hellas om å bruke fra EØS-midlene for å opprette et nytt mottakssenter på øya Lesvos, som ledd i den forsterkede innsatsen i Middelhavet, med ytterligere 13,5 mill. kr, som vil øke den greske kapasiteten til å ta imot migranter – dette i tillegg til de 21 mill. euro som allerede går til å styrke asylsaksbehandlingen og andre migrasjonstiltak i Hellas.

Det er uakseptabelt at kyniske menneskesmuglere setter tusenvis av menneskers liv i fare, samtidig som de gjør det for å tjene grovt på å utnytte migranters ønske om å bedre sin egen situasjon ved å komme til Europa. Derfor trapper også Norge opp bistanden til mennesker på flukt fra Midtøsten og Afrikas Horn til Nord-Afrika, og gir 50 mill. kr til tiltak for flyktninger i transittlandene.

I tillegg til å redde liv på kort sikt er det viktig å arbeide bredt i denne saken – å ha en helhetlig innsats og ta tak i de underliggende årsakene til dagens flyktningstrømmer. Dette vil, uten tvil, stille nye krav til vår humanitære og utviklingspolitiske innsats, som vi vil samarbeide med EU om i tiden som kommer.

Norge er god på nabolag. Europa er vårt nabolag. Vi står skulder til skulder i våre nabolag for å gi og for å få tilbake, slik det også må gjøres i Europa. Sånn skapes sosial bærekraft i nabolaget i Europa.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:44:38]: Den europeiske union har en innebygd systemfeil – felles valuta, euro, uten finansminister. Dette er det enighet om i statvitenskapelige miljøer, enten en er unionstilhenger eller unionsmotstander, nettopp fordi det er et eksperiment uten forbilde. Det er enestående i verden i dag – ingen demokratiske land har noe tilsvarende.

Dette er elefanten i rommet som europaminister Helgesen ikke snakker om. Ja, ingen i utenrikstjenesten kan drøfte dette offentlig. Dette bruddet på folkeopplysningstradisjonen i Norge, som mange hyller ved historiske begivenheter for framvekst og utvikling av det gode, norske samfunnet, er et stort demokratisk problem. Dette er et problem som statsministeren er øverste ansvarlig for.

EU preges av ekstrem høy arbeidsledighet, med sosial og politisk uro som mange uttaler. Av historisk erfaring vet vi at når utryggheten i arbeidslivet blir alvorlig nok over lang nok tid, settes det demokratiet som ikke klarer å gi trygghet, på en grunnleggende prøve – på en grunnleggende prøve! Det er det som nå skjer i Sør-Europa. Det er altfor lite norsk debatt om konsekvensene av en økonomisk liberalisme uten folkevalgt politisk korrigering.

Om de folkevalgte i Hellas ikke lykkes med å gi håp om trygghet i arbeidslivet for folk, vil udemokratiske bevegelser få enda større oppslutning, bl.a. i Hellas. Det er meget viktig å erkjenne dette, for dette er i realiteten fredsarbeid.

EUs systemfeil erkjennes av mange, og den erkjennes av Europabevegelsens folk i Norge. De forstår det. Svein Roald Hansen forstår det, for det er nedfelt i vedtektene til Europabevegelsen at en må ha en økonomisk og politisk union, slik det er i USA. Historisk sett vet vi at da USA, Amerikas forente stater, ble en union, ble det først etablert et finansdepartement med en finansminister – så fikk de en felles valuta. Dette forteller amerikanerne når de ser på EUs utvikling. Junckers problem er: EUs økonomiske og politiske union har ikke demokratisk støtte. Derfor et skårfeste – en kommer ikke videre i en økonomisk og politisk union samtidig som en ikke ønsker å trekke tilbake og avslutte euroen. Det blir ikke bedre, for folk flytter ikke raskt nok fra Sør-Europa til Nord-Europa.

Statsråden gir inntrykk av at regjeringa i Norge, og ikke bare Storbritannia, sto på nasjonalstatenes EU. Hele innlegget til statsråden er preget av det overnasjonale, ikke av nasjonalstatenes, EU. Dersom det skulle vært tilfelle, måtte statsråden sagt klart og tydelig fra: Euroen må avsluttes.

Ingjerd Schou (H) [11:47:57]: Jeg vil takke statsråden for en tydelig og reflektert redegjørelse om situasjonen og forholdene i EU- og EØS-tilknyttede land.

Jeg tar ordet nå fordi jeg leder den norske delegasjonen som Stortinget har til Europarådet i Strasbourg. Mye av vårt arbeid er konsentrert rundt menneskerettigheter, rettsstatsprinsipper og demokratiutvikling. Jeg tenkte jeg skulle si noen få ord om den utviklingen vi ser i medlemslandene i Europarådet som berører den redegjørelsen som statsråden holdt. Det hadde selvfølgelig vært fristende å ha hovedoppmerksomheten rettet mot Ukraina og Russland, men jeg vet at dette har vært gjort tidligere og fortsatt vil bli gjort, så jeg skal konsentrere meg om å komme med noen synspunkter om den utviklingen som går i gal retning i et annet europeisk land, nemlig Ungarn.

Det er bekymringsfullt å se at vi har en statsminister, Orban, i Ungarn som tar til orde for å gjeninnføre dødsstraff. Det er én av flere ting som går i feil retning i landet. Vi har i løpet av de senere år vært vitne til at det har vært en svært uheldig utvikling og også en konsentrasjon av makt i landet, som undergraver nettopp det som går på demokratiske verdier, rettsstatsprinsipper og også menneskerettigheter.

Norges uenighet med Ungarn skyldes i stor grad brudd på inngåtte avtaler når det gjelder de formelle bestemmelsene om forvaltningen av EØS-midlene, men også for brudd på bestemmelsene om midlenes overordnede formål, som nettopp går på å sikre og trygge det som er universelle demokratiske verdier, og de rettigheter som det europeiske samarbeidet er tuftet på.

Jeg ser også at regjeringen har avvist den fremlagte revisjonsrapporten, da den er gjennomført i strid med avtalene, nettopp i det samarbeidet som vi skulle ha med Ungarn. Jeg er opptatt av og også svært fornøyd med at Norge og regjeringen baserer seg på en egen uavhengig revisjonsrapport som snart er klar.

Myndighetene i Ungarn har fremsatt påstander om lovbrudd hos vår fondsoperatør og suspendert deres skattenummer, hvilket selvfølgelig også truer deres eksistens. Det er veldig beklagelig at vi har en ungarsk regjering som ønsker å svekke nettopp frie og uavhengige stemmer, og de grep som er gjort mot vår fondsoperatør, føyer seg inn i rekken av tiltak som går i en illiberal retning.

Kristin Vinje (H) [11:51:16]: Mitt aller første politiske engasjement – hvis man kan si det på den måten – var i EF-kampen i 1972. Jeg var ni år og ville få Norge inn i det europeiske fellesskapet. Det har rent mye vann i havet siden den gang, men jeg står fast på mitt standpunkt om at Norge burde være med i Den europeiske union. Når vi likevel står på utsiden rent formelt, er jeg glad for det engasjementet regjeringen viser gjennom sitt tette politiske samarbeid med dem som står oss nærmest i det internasjonale samfunnet, våre europeiske venner.

En av hovedutfordringene vi står overfor her hjemme, er å sikre norsk konkurransekraft slik at vi kan bevare den norske velferdsstaten i fremtiden. Da må vi se langt fremover. Derfor er et av regjeringens aller viktigste prosjekter å gjennomføre en stor satsing på kunnskap. Det er fordi kunnskap er avgjørende for å styrke konkurransekraften og bygge landet for fremtiden. En kraftig satsing på forskning, gjennom både offentlig og privat sektor, vil legge grunnlaget for fremtidens arbeidsplasser i en globalisert verden.

Men for å sikre vår egen konkurransekraft er vi avhengig av å samarbeide internasjonalt. Vi er en liten brikke i et stort spill, og vi kan aldri lykkes hvis vi ikke samarbeider tett med resten av verden. Derfor er også en av hovedprioriteringene i norsk forsknings- og innovasjonspolitikk internasjonalisering. Horisont 2020 er det viktigste virkemiddelet for internasjonalisering av norsk forskning og innovasjon.

• Det vil bidra til å bygge opp vitenskapelig kvalitet.

• Det vil gi oss økt tilgang til det europeiske og det globale markedet og dermed styrke oss.

• Det vil gi tilgang på større forskernettverk.

• Det vil gi oss en unik arena for å styrke samarbeidet også med aktører utenfor Europa.

Det er stor enighet i denne sal om at deltakelse i EUs rammeprogrammer for forskning og innovasjon er viktig. Men jeg må understreke at regjeringen Solberg har løftet satsingen på høyere utdanning og forskning kraftig siden regjeringsskiftet i 2013. I tillegg har regjeringen fremmet en egen langtidsplan for forskning og høyere utdanning, en egen strategi for å styrke forsknings- og innovasjonssamarbeidet med EU og en stortingsmelding om strukturelle endringer for å sikre høy kvalitet i universitets- og høyskolesektoren.

Regjeringen har styrket virkemidlene for å stimulere norske forskningsmiljøer til å søke om EU-midler. Det har blitt svært godt mottatt i sektoren, og nå ser vi stadig suksesshistorier blant norske forskningsmiljøer som lykkes med sine søknader. Både STIM-EU, posisjoneringsstøtte og andre tiltak er iverksatt for å nå regjeringens ambisjoner om å øke suksessraten i EU. Det er gledelig å se at det går fremover. Slik det nå ligger an i programperioden, er den økonomiske returen på 1,87 pst. Det er en veldig positiv utvikling, sammenlignet med forrige programperiode.

Det handler om hardt arbeid fra forskningsmiljøenes side, men det handler også om hvilke forventninger myndighetene signaliserer, og hvordan man legger til rette for at vi skal lykkes med vår EU-satsing.

Til slutt: Jeg er glad for at vi på dette feltet er å regne som fullverdige medlemmer av det europeiske forskningsfellesskapet.

Stefan Heggelund (H) [11:54:42]: Det er blitt sagt mye viktig om arbeidsinnvandring. Det er ikke noe poeng å stikke under stol utfordringene med denne arbeidsinnvandringen.

Vi vet at folk blir utsatt for sosial dumping – uakseptable lønns- og arbeidsvilkår. For ikke lenge siden kunne vi lese om to litauere som hadde reist til Norge for å jobbe. De hadde jobbet her i 209,5 timer. Lønnen var 3 500 kr. Det er 16 kr per time.

Arbeidstilsynet melder om steder der det må være umiddelbar stans i arbeidet på grunn av fare for liv og helse. Det er en kraftig påminnelse om at arbeidslivskriminalitet handler om mer enn lønn. Det burde rive i oss når vi hører at folk har det sånn på arbeidsplassen sin.

Heldigvis er normalen i Norge en annen. Normalen i Norge er et trygt arbeidsliv. Normalen i Norge er at folk har det godt på jobb. Vi aksepterer ikke trusler mot dette arbeidslivet. Derfor er jeg glad for den strategien mot arbeidslivskriminalitet som regjeringen har, og som ble utarbeidet i samarbeid med partene i arbeidslivet.

Men det er også viktig å understreke at arbeidsinnvandring har vært positivt for Norge. Det har gitt mer vekst. Det har gitt mer velstand. Arbeidsinnvandrere har bidratt til at de aller fleste har fått være med på velstandsutviklingen. Samtidig gir fri bevegelse muligheter – muligheter for mennesker til å søke seg et bedre liv for seg og sin familie. Jeg mener det på en måte kan være en lakmustest for et rikt land både hvordan man forstår sin egen rikdom, og hvordan man forvalter den.

En åpen økonomi, en markedsøkonomi, med handel er en forutsetning for å skape velstand, og det er en forutsetning for frihet. Det er også et godt bidrag for å hjelpe andre i deres søken etter et bedre liv.

Vi skal ta på alvor de utfordringene denne bevegelsen har gitt. Her spiller for øvrig fagbevegelsen en stor rolle. Vi skal ha klare regelverk, med gode tilsyn. Like alvorlig skal vi ta de mulighetene dette skaper for oss, men ikke minst for dem som trenger det mest.

Til slutt vil jeg bare si hjertelig takk til statsråden for en god redegjørelse.

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:57:59]: Eg vil halde fram der eg avslutta det fyrste innlegget mitt. Representanten Gunnar Gundersen var forundra over skepsisen min til investorvernavtalen. Ja, Egypt vart saksøkt for å ha innført minsteløn i landet. Tyskland er saksøkt fordi dei vil fase ut atomkraftverk. Eit stygt døme på tap av nasjonalt sjølvstende opplevde El Salvador då eit australsk gruveselskap forureina vatnet i landet. Då landet prøvde å setje ein stoppar for det, vart det saksøkt for eit svimlande beløp. Australia er saksøkt for å ha innført åtvaring mot røyking. For ti år sidan innførte Noreg røykjelova. Påbodet om at serveringsstader skulle vere røykfrie, var ikkje minst viktig for å bevare helsa til dei som arbeidde der. Ville det vore mogleg å gjere dette viss me var bundne opp av TTIP eller andre investor–stat-avtalar? Ville fleirtalet på Stortinget tort å prøve? Hadde me vorte saksøkte for eit stort beløp, for pengar som elles kunne gå til trygg eldreomsorg eller betre skule?

Dei økonomiske effektane av TTIP er i beste fall uklare. På oppdrag frå NHO har NUPI sett på det, og dei seier at tapet for norsk eksport ved ikkje å gå inn i TTIP vil vere om lag 800 mill. kr av ein eksport som i 2013 var på 906 mrd. kr, altså mindre enn 1 promille av norsk eksport. Eg vert undrande til Kåre Simensen sin iver etter å kome inn i TTIP når vi veit at norsk medlemskap vil kunne bety at ein betydeleg del av dei 90 000 arbeidsplassane i næringsmiddelindustrien og jordbruket kjem i fare.

Statsråden var òg innom EU og Storbritannia i innlegget tysdag. Han håper at Storbritannia vert verande EU-medlem. Det er ikkje overraskande. Statsråden reiste òg til England i fjor haust og snakka på vegner av regjeringa og Noreg ned den norske modellen gjennom ei sterk åtvaring til våre naboar i vest mot å gjere den same feilen som Noreg, nemleg å stå utanfor EU. At statsråden åtvarar mot det folket i Noreg har stemt for, er alvorleg. Det er berre ut frå eitt einaste perspektiv ei slik framferd frå ein statsråd er logisk, og det er dersom ein føreset at Norge vert medlem i EU om kort tid. Men det har jo det norske folk sagt klart nei til to gonger allereie, og regjeringa har i alle fall sjølv sagt at det ikkje er aktuell politikk. Det vil tvert imot vere i Noreg si største interesse om Storbritannia melder seg ut av EU. Ei løysing som då er reell, er at Storbritannia igjen vert medlem av EFTA. Det vil styrkje EFTAs forhandlingsposisjon overfor EU vesentleg.

Trur ikkje statsråden at det vil vere i Noreg si interesse å forhandle på lag med det som om nokre tiår vert det mest folkerike landet i Europa? Og kva retning tek EU? Det veit me jo ikkje, men me veit kva mål European Movement har. Fleire i denne salen trur eg òg er medlem. Eg kan lese direkte:

«(…) objective is to contribute to the establishment of a united federal Europe».

Det kunne vore interessant å høyre om statsråden deler òg den målsetjinga.

Ove Bernt Trellevik (H) [12:01:20]: Noreg har ein ambisjon om å fem–seksdobla verdiskapinga innan sjømatnæringane. Skal me klara det, må me arbeida systematisk og målretta med å skapa marknadstilgang. Det er ei stor utfordring for Noreg at det er parallelle forhandlingar om EØS-midlar og marknadstilgang for norsk fisk på den eine sida og ei gradvis liberalisering av handel med landbruksprodukt, såkalla artikkel 19-forhandlingar, på den andre sida, utan at me er i stand til å sjå heilskapen i dette. Eg oppfattar det slik at me i Noreg meiner at ei tilfredsstillande løysing på forhandlingane om EØS-midlane er avhengig av ei tilfredsstillande løysing for marknadstilgangen for fisk. Det er altså gjort ei kopling mellom pengar og fisk, slik også tidlegare regjeringar har gjort, men det er ikkje gjort nokon koplingar mellom fisk og landbruk.

Eg meiner vi må snu kvar stein for å finna gode måtar å auka marknadstilgangen vår for fisk i Europa på. Norsk fiskerinæring bidreg kvar dag med over 20 millionar fiskemåltid til forbrukarar i EU, og norsk fiskeråstoff skapar 12 000 arbeidsplassar i EU. Denne verdiskapinga skulle me aller helst hatt her i landet.

Fisk er Noregs nest største eksportnæring, og det er grunn til å tru at ho kan bli endå viktigare i den omstillinga av norsk økonomi me no står overfor. Det er ikkje minst også ei viktig distriktsnæring i Noreg. Totalt vert 95 pst. av all norsk fisk eksportert. 60 pst. av norsk sjømateksport går til EU, og ca. 70 pst. av han er tollpliktig. Problemet for fiskerinæringa er at koplinga med landbruk ikkje er omfatta av EØS-avtalen. Som dei fleste andre marknader vil EU verna næringsinteressene sine. Toll og tollfrie kvotar på norsk fisk heng difor saman med EU sin eigen fiskeri- og landbrukspolitikk.

For laks er det låge kvotar og høg toll, då dette òg vert produsert i EU-landa, men det er tollfridom for kvitfisk som ikkje er tillaga, for dette treng EU som råvare i vidareforedling av kvitfisk. EU har over tid vorte meir og meir avhengig av import av fisk, men me i Noreg har også vorte avhengige av EU-marknaden for å få selt produkta våre, spesielt laks og tillaga produkt.

Som kjent er det også eit mål å ha meir tillaging av fisk i Noreg og selja mindre av fisk som ikkje er tillaga, til utlandet. Det handlar såleis om å skapa meir verdiar her i Noreg før me sel til utlandet. Men det spørst om EU vil kome i møte ønsket om nye avtalar med betre marknadstilgang for fisk utan at dei får noko tilbake igjen. Så eg meiner at for å få noko må me vere villige til å gje noko.

Så eg vil utfordra Senterpartiet til å koma med konstruktive innspel i denne debatten til korleis me kan forbetra marknadstilgangen vår i Europa.

Elin Rodum Agdestein (H) [12:04:38]: Jeg vil knytte noen kommentarer til Norges relasjoner til EUs klima- og energipolitikk, som også er et av hovedelementene i statsrådens redegjørelse.

Norges klimamål mot 2030, som ble vedtatt i Stortinget i mars, er ambisiøse, og de forplikter. Vi skal redusere klimautslippene med 40 pst. sammenlignet med 1990-utslippene. Regjeringen arbeider nå for å gjennomføre dette sammen med EU. Det er gledelig at initiativet fra Norge har fått bred støtte. EUs energi- og klimakommissær, Miguel Cañete, er blant dem som er veldig begeistret for det tydelige budskapet fra Norge. EU-løsningen gir langsiktighet og forutsigbarhet og vil forsterke samarbeidet vi allerede har med EU gjennom kvotesystemet.

Regjeringen har startet en dialog med kommisjonen med sikte på ferdigstillelse av en avtale når EU har tatt sine nødvendige interne beslutninger. Norge vil også delta i forberedelsen av EU-reglene for gjennomføring av klimamålet. Men som statsråden nettopp sa, er det viktige nå diskusjonen i EU om hva klimapolitikken i praksis skal være. Tiden begynner å bli knapp foran det store klimatoppmøtet i Paris til høsten. Det er under 200 dager igjen, og stemningen er utålmodig. Dessverre er det for få som har lagt seg på Norges og EUs ambisjonsnivå om utslippskutt så langt. For eksempel er USAs mål langt mindre ambisiøst, med et kutt på rundt 26 pst. innen 2025 sammenlignet med 2005-nivået. Til nå er det bare 36 land, inkludert EU-landene, som har fulgt oppfordringen om å legge fram nasjonale bidrag. I den sammenheng vil jeg rose klima- og miljøminister Tine Sundtoft, som har understreket at det haster med å få på plass en omforent tekst til klimatoppmøtet i Paris med klare mål og en klar retning. Sundtoft har understreket at den nye klimaavtalen også bør inneholde et langsiktig globalt mål om netto utslipp innen 2050, og det ble møtt med stor fagnad på et uformelt klimamøte i Berlin i forrige uke.

Det er svært positivt at regjeringens forslag om langsiktige klimamål får stadig mer gehør. For at vi skal nå klimamålene, vil det kreve mye også av oss her hjemme når det gjelder utslippskutt.

En ambisiøs global klimaavtale og en ambisiøs klimapolitikk gir god mening ikke bare for miljøet. Rapporten New Climate Economy fra i fjor høst viste at klimaspørsmålet ikke begrenser mulighetene for verdiskaping, men snarere er en mulighet for utvikling og vekst. Derfor er klimamålene også god næringspolitikk som gir norske arbeidsplasser gode rammevilkår, og det er mange gode eksempler i Norge på folk med gode ideer som skaper arbeidsplasser uten at det fører til økte klimagassutslipp – tvert om.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:07:35]: Jeg tenkte jeg skulle gi noen kommentarer til enkelte av innleggene her.

Først til Svein Roald Hansen, som sa at vi må betale for den velferd vi bevilger oss. Det er for så vidt alle enig i. Konklusjonen hans var at vi kunne ikke ha skattelettelser fordi vi måtte betale for denne velferden. Logikken i det som representanten Hansen sier, er: jo mer skatt, jo mer velferd, 100 pst. skatt – maks velferd. Det er lite trolig at representanten Hansen mener det. Det vi alle er ute etter, er å finne det riktige balansepunktet som gir mest mulig vekst, flest mulige arbeidsplasser og samtidig mest mulig velferd. Dersom vi ikke er enige om det, kan vi legge denne debatten død, ellers blir det populisme. Det er om å gjøre å finne dette balansepunktet. Det kan variere fra tilstand til tilstand, avhengig av økonomiske stimulanser. Stimulanser gir faktisk mer skattelettelser.

Så til representanten Rotevatn, som snakket om at man skal ha en åpen og ærlig dør til Europa. Det er den største floskelen som finnes. Det virker som om bare vi åpner oss, så vil arbeidsplassene flyte og tilstrømme dem som ønsker å flytte til Europa. Det vi snakker om her, er fattige mennesker uten utdanning og med kulturelle utfordringer som trenger assistanse av alle mulige slag når de kommer til en helt fremmed kultur med en avansert økonomi. Hvilke arbeidsplasser er det denne åpne og ærlige døren skal gi disse som strømmer til Europa, til et samfunn som blir stadig mer avansert og med stadig mer høyteknologi? Er det dårlig betalte vaskejobber, eller hva slags jobber er det man mener at de som kommer fra Afrika og Midtøsten, skal få i Norge? Det er for enkelt bare å si at vi skal ha en åpen og ærlig dør.

Så til Heikki Holmås, som sa at en sterk og stor velferdsstat sikrer oss i dårlige tider, derfor skal vi sette inn tiltak. Poenget er: Hvor kommer denne sterke velferdsstaten fra? Hvordan kan offentlige myndigheter bevilge seg til arbeidsplasser som man kan tjene penger på, som kan være lønnsomme, og som kan skape vekst og velstand, slik at velferdsstaten faktisk har penger? Jeg googlet SVs partiprogram. Under «Arbeidsplasser» står det at man skal ha en ungdomsgaranti for jobb. Alle skal ha et arbeid å gå til. Man skal gi de unge hjelp til å komme i arbeid. Man skal ha sterke mottiltak som motvekt til kutt-tiltak, langsiktig offentlig eierskap, flere studieplasser, økt forskning, styrt miljøteknologi, man skal vri unna olje og ha et garantert lønnsnivå. Det er interessant. Man skal bruke penger til å skape disse arbeidsplassene, men hvor skal disse arbeidsplassene komme fra? Det er nettopp der EØS-avtalen spiller inn – slik at vi kan selge våre varer og skape den velferden som Heikki Holmås og SV har brukt opp for lenge siden.

Bengt Morten Wenstøb (H) [12:10:44]: Høsten 2014 ble det arrangert en viktig konferanse i Oslo i samarbeid med den polske ambassade med tittelen «Polish Community in Norway. Opportunities and Challenges». Den var viktig fordi den satte de polsk–norske relasjonene på dagsordenen og trakk fram de bidragene Polen har gitt for å bygge det norske velferdssamfunnet. Men konferansen handlet også om norsk–polsk økonomisk samarbeid. I tillegg er det verdt å nevne norske studenter som får sin medisinske utdanning i Polen. Dette gir en unik kompetanse som kan brukes også når man møter polske pasienter i Norge.

Polen er en viktig samarbeidspartner for Norge både som Nato- og EU-medlem. Polen har store ambisjoner i sitt engasjement i europeisk politikk og har en tydelig stemme i EU-samarbeidet.

Antall registrerte polakker i Norge er over 80 000, og mer enn 1 500 nordmenn studerer ved polske universiteter, flere på medisinstudier. Denne kompetansen bør Norge ta vare på. Studenter med stor kompetanse om Polen og med medisinutdanning kan spille en viktig rolle i norsk arbeidsliv og arbeidsmiljø.

Polen er største mottaker av EØS-midler med i alt 9,2 mrd. kr siden 2004. Sentrale innsatsområder er miljø og klima, helse, kultur, justissektoren, sivilt samfunn og forskning. Samarbeidet bidrar til meget bred kontakt mellom tallrike offentlige og private aktører i Polen og Norge. Disse har vært involvert i over 3 000 prosjekter i Polen. Dette styrker de bilaterale relasjonene og det bilaterale samarbeidet på områder av felles interesse.

Polen vil være en viktig samarbeidspartner for Norge også i framtiden, både på det økonomiske og på det kulturelle planet. Historisk har mange polske gjestearbeidere vært i Norge og arbeidet. Det har vært positivt for utviklingen av Norge, men også for polsk økonomi.

Det er viktig at polske gjestearbeidere får mulighet til å lære seg norsk til bruk på arbeidsplassen, først og fremst fordi det bygger broer, men også fordi det kan hindre arbeidsulykker. Mangel på felles språk på en arbeidsplass kan skape misforståelser og arbeidsulykker, men også sosial dumping fordi man ikke blir kjent med sine rettigheter.

Polen er langt på vei til å bygge seg opp til å være en økonomisk makt i Europa. Det vil derfor være viktig for norske investorer å delta i denne utviklingen i dag og i framtiden. Det norsk–polske industrielle samarbeidet har bare startet, og det finnes flere områder der det kan knyttes tettere bånd. Det finnes mange i Polen med høy utdannelse og flere universiteter med høy kompetanse. Dette bør gi muligheter for at flere norske universiteter og høyskoler innleder samarbeid om forskningsprosjekter, men også student- og lærerutveksling.

Statsråd Vidar Helgesen [12:13:34]: La meg først få svare på noen spørsmål.

Først til spørsmålet fra Rotevatn om Norges engasjement på energieffektiviseringsområdet: Der har vi vedtatt at vi vil ta inn bygningsenergidirektivet – med forsøk på noen tilpasninger – og vi har energieffektiviseringsdirektivet til vurdering.

La meg så si at når det gjelder spørsmålet om skattefritak og ESA-saken om skattefritak for kommuner og fylker, har vi jo varslet Stortinget om denne saken i kommuneproposisjonen, og både finansministeren og kommunalministeren vil holde Stortinget orientert om det videre løp.

Så har jeg lyst til å nevne – siden Middelhavet og situasjonen der har vært et stort tema i debatten – at vi er glade for at EU og Italia i går ble enige om å utvide operasjonsområdet for Triton-operasjonen, slik at det får et tilsvarende omfang som Mare Nostrum. Det er også interessant å merke seg at kommisjonen har lagt frem – igjen – forslag om ansvarsdeling når det gjelder flyktninger og migranter, og vil forsøke å få dem opp til diskusjon på Det europeiske råds møte i juni.

La meg så si til spørsmålet om Storbritannia: Norge er tjent med et sterkt EU. Vi er tjent med et sterkt Europa, og EU er motoren i det europeiske samarbeidet. Derfor er vi tjent med et sterkt EU sikkerhetspolitisk, utenrikspolitisk og økonomisk. Vi mener at Storbritannia vil bidra til det – og et sterkere britisk engasjement vil bidra mer til det. Vi er også tjent med en regelverksutvikling og en retning i EU som er praktisk, ubyråkratisk og basert på nasjonalstatenes Europa. Storbritannia bidrar til det.

Det er vel for så vidt riktig at et britisk medlemskap i EFTA ville styrke EFTA, men det er fortsatt ikke sånn at det er i EFTA reglene for EØS-land lages. De lages i EU. Derfor er vi tjent med at Storbritannia sitter ved det bordet.

Så har jeg ikke vært i London og talt ned EØS. Det holdt faktisk med å beskrive EØS for å få en relativt klar beskjed fra britene om at det var de ikke interessert i. Det har vært gjort meget klart fra statsminister Cameron.

La meg så til sist si at jeg er glad for at Simensen tok opp viktigheten av EØS, og understreke at alternativene til EØS alle er dårligere. Derfor er det viktig at vi verner om EØS-avtalen mot de anklagene som kommer. En frihandelsavtale vil skape usikkerhet om norsk lakseeksport, det vil skape usikkerhet knyttet til skipsfart, knyttet til finans, og det vil ikke gi oss fri bevegelse av arbeidskraft.

Det er riktig at EØS er liberalt i den forstand at det legger til rette for frihandel, at det legger til rette for fri bevegelse, men det gir også felles regler som sikrer både friheter og rettigheter. Det er ikke noen trussel mot Norge, det er ikke noen trussel mot demokratiet. Tvert imot: Er man redd for rå kapitalisme, er det ikke Europa man skal se på først. Europa og EØS er vår beskyttelse i en globalisert økonomi.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:16:55]: Ingenting er viktigere for Norge enn det dramatiske som skjer innenfor EU. Og det dramatiske – det vet alle – er utviklinga på arbeidsmarkedet. Når det er utrygghet i arbeidslivet, utrygghet for inntekt til å leve av, skaper det helt grunnleggende ustabile politiske forhold.

FNs eldste organisasjon, ILO, fra 1919, er alvorlig bekymret og trekker paralleller mellom det som nå skjer, og det som skjedde i mellomkrigstida i Europa. Løsningen i USA i mellomkrigstida var New Deal-politikken, som ga store og gode resultater fordi en så de grunnleggende sammenhengene og regulerte kapitalismen på en for den tid forbilledlig måte.

EU satser i dag på større fleksibilitet i arbeidsmarkedet, fordi – som de sier – det finnes betydelige stivheter i eurolandene. Dette arbeidet for fleksibiliteten, for å ta vekk stivhetene, møter sjølsagt brei folkelig motstand, for bak ordene ligger utrygghet for dem som har svakest politisk/økonomisk makt. Dette er ikke bærekraftig. Det er en utvikling som må finne sin løsning, hvor store penger vil måtte avskrives, for gjelda er for stor. Spørsmålet er hvordan det skal skje.

Det trengs en grundig prinsipiell debatt her i Stortinget om årsaken til denne utryggheten i arbeidslivet i Europa, som har store konsekvenser for Norge. Det er for meg et tankekors at denne debatten er kort, at taletida er kort, og at engasjementet er lite, mens det i kontrollkomiteens saker, hvor en ser bakover, er lang taletid, stort engasjement. Det er et stort tankekors at Stortinget ikke er mer opptatt av det som er framover, i forhold til det som har skjedd.

Jeg håper at det kan bli en diskusjon på et annet grunnlag her, hvor en kan gå inn i årsakene til det som er, fordi det er så vesentlig for oss – at vi kan få en diskusjon om den prinsippfeilen som er konsekvensen av at EU mangler økonomiske muskler på EU-nivå til å realisere en korrigering av markedskreftene. Det er derfor et tankekors at statsråden nå nok en gang snakker om «nasjonalstatenes Europa» – ja, han snakker ikke en gang om nasjonalstatenes EU i det siste innlegget – når vi vet at det som er hele målet med EU, gitt ledernes plan, er et politisk/økonomisk fellesskap som er noe helt annet enn nasjonalstatenes Europa.

Gunnar Gundersen (H) [12:20:13]: Jeg syntes jeg hørte Lundteigen si at Europa er viktig for oss, og det er i hvert fall et framskritt! For det synes som om opposisjonen har en forkjærlighet for å diskutere ting vi ikke har innflytelse på og ikke er en del av, i og med at vi ikke er medlemmer – og heller ikke kan, for vi har ikke full innsikt – og derfor vil jeg ta litt tak i Navarsetes innspill om investorvern. Når det gjelder den beskrivelsen: Jeg vet ikke hvordan jeg skal billedliggjøre det for Navarsete, men hvis den norske stat skal bygge en vei, så har den norske stat et lovverk som gjør at vi kan få bygd den veien, men vi har også et lovverk som beskytter grunneieren av marka mot at staten bare kommer og tar verdiene. Vi har altså en beskyttelse mot at staten kommer og tar verdiene fra enkeltmennesker i sin egen interesse.

Det er det vi snakker om. Det er ikke å beskytte investorer mot kommersiell risiko, den type risiko, det er rett og slett en beskyttelse av dem som plasserer penger i andre land, mot at statene kommer og endrer rammebetingelsene så mye at lønnsomheten blir borte. Hvis det er helt nye rammebetingelser, vil enhver investor selvfølgelig kreve en erstatning. Jeg vet ikke om det er det som skjer i Tyskland, og det som skjer i Egypt, men det er mange eksempler på land som har valgt å gå til nasjonalisering, som er den ytterste konsekvens av manglende investorbeskyttelse, og det er den helt sikre vei mot velstandsnedgang. Det å sikre at investorer over hele verden har trygghet for å plassere penger i andre land, mener jeg er en av de fundamentale tingene for å få vekst i verden.

Bare for å illustrere: Det finnes 3 000 avtaler rundt omkring i verden av typen investorbeskyttelse. Europa – eller EU – har 1 400 av dem, og vi har 14. Norsk næringsliv etterspør dette, for det er faktisk en forutsetning for at vårt internasjonale næringsliv skal kunne gå ut i andre markeder og investere ute. Det er nesten ikke til å tro at et lite land – som er så internasjonalt engasjert, og som har så mye kapital, som vi også gjennom staten plasserer ute – beskriver denne typen avtaler på den måten. Det er selvfølgelig en balansegang, og man må finne den balansen mellom at staten, som jeg sa innledningsvis, fortsatt skal ha mulighet til å regulere, til å ta hensyn til kultur, miljø og alt det der, og samtidig gi en beskyttelse til dem som faktisk investerer ute, som er grunnlaget for å skape arbeidsplasser og vekst.

Per Sandberg (FrP) [12:23:24]: Jeg vil også slutte meg til dem som har gitt positiv tilbakemelding til statsråden for en bred og god redegjørelse. Jeg vil også si at det har vært en god debatt i dag, men jeg slutter meg helt og fullt til Lundteigen: Taletiden er for kort! Dette er viktige spørsmål, som burde ha fått mye bedre behandling, bredere behandling, med tanke på de utfordringene vi står overfor.

La meg få si at dette handler ikke om ja eller nei til EU, eller ja eller nei til EØS-avtale: Det handler om å finne løsninger der Norge kan møte de store utfordringene på beste måte innenfor det avtaleverket vi har, og der har denne regjeringen lagt seg på en helt ny linje som jeg deler fullt og helt. Når vi først har et rammeverk og et avtaleverk å forholde oss til, er det viktig at vi er offensive og i mye større grad er med på vorspielet for å få de beste løsningene for Norge.

Jeg er ikke optimist når det gjelder det som skjer i EU, og det er fordi jeg ikke tror at alt vil gå bra. Jeg er heller ikke pessimist når jeg ser utviklingen i EU, og det er fordi jeg ikke tror at alt går galt, heller. Men innenfor det må det finnes veldig mye håp, og det er det vi må holde oss til. Derfor er det viktig, tror jeg, at vi i tiden framover også tar de store og grundige debattene, som jeg føler at Lundteigen også etterlyser, om det som går på suverenitetsavgivelse og selvråderetten. Den får for lite oppmerksomhet, Siden EØS-avtalen i 1992 har Stortinget overført myndighet – eller avgitt suverenitet – til EU- eller EFTA-organer 13 ganger, ved bruk av § 26 i Grunnloven, og det er mange saker på vei. Der vil jeg sitere jusprofessor Eirik Holmøyvik, som sier: Det er kanskje ikke den enkelte saken som er alvorlig, det er de mange små myndighetsoverføringene i sum som utgjør et vesentlig inngrep i Norges suverenitet og selvråderett.

Den debatten synes jeg får for lite oppmerksomhet. Vi ser nå at det gjelder energiunion, persondata og forbrukervern, forbrukersammenslutninger, jernbanepakke, luftfart, overtredelse av konkurranseregler, osv. – vesentlige saker, der Norge må ha en hard hånd på rattet for å styre denne utviklingen.

En kunne ha brukt veldig mye tid på EUs nye, eventuelle migrasjonspolitikk. Her ligger det mange saker og mange tiltak som det blir en stor debatt om innenfor EU, men det som er vesentlig med tanke på den debatten vi har hjemme, er at flere land innenfor EU kanskje bør ta et større ansvar for den migrasjonspolitikken som skal legges til grunn.

Svein Roald Hansen (A) [12:26:40]: Det er noe fascinerende over Lundteigens opptatthet av det han kaller en innebygd systemfeil, og som han mener må ta slutt. Men han har rett i at EU-samarbeidet, og også felles valuta, er noe nytt og uprøvd. Jeg tror at om de som startet dette på 1950-tallet, hadde kunnet se hvordan det arbeidet har utviklet seg i dag, ville de aldri ha drømt om at det var mulig å komme så langt i et så integrert samarbeid mellom nå 28 land – og de har overvunnet motforestillinger og problemer underveis. Det er ikke første gang noen har sagt at dette går ikke lenger.

Jeg tror Lundteigen undervurderer politikkens mulighet og evne til å løse problemer. Robert Kennedy siterte i sine taler ofte Robert Frost, som sa: Altfor mange ser verden som den er, og sier: Hvorfor? Jeg drømmer om ting ingen har sett, og sier: Hvorfor ikke? Jeg tror Lundteigen trenger litt mer av den holdningen.

Det er ikke EU som styrer landenes økonomiske politikk. EU-samarbeidet legger noen rammer. De ble enige om ikke mer enn 3 pst. underskudd, ikke mer enn 60 pst. gjeld. Det greide ikke landene å holde da finanskrisen rammet. Så har de nå gjort mye på finanssamarbeidet, men innenfor de rammene er det EU-landenes eget ansvar å føre økonomisk politikk. Det er Hellas’ ansvar at de har ført landet ut i «uløkka». Så må de hjelpes ut av det, og det gjøres gjennom IMF og gjennom EU-samarbeidet. Men kjernespørsmålet er: Hvem skal ta regningen? Det kan godt hende, som Lundteigen sier, at det må en gjeldsnedskriving til. Men hvem skal ta regningen? Den debatten Lundteigen etterlyser, blir ført på feil premisser hvis man sier at det er Brussel som bestemmer. Det er altså EU-landene sammen som blir enige om regler og tiltak.

Så litt om trygdeeksporten, som flere har berørt. Jeg har bare lyst til å utfordre dem som er så opptatt av det, til å tenke igjennom om en innstramming, en endring, i det regelverket også skal ramme det nordiske samarbeidet. For i Helsingforsavtalen går man faktisk lenger enn i EU-samarbeidet eller EØS-samarbeidet. Da får svensker rettigheter fra dag én når de kommer til Norge. Og disse partiene, som er opptatt av dette når de er i Nordisk råd, hva sier de der? Er de med på stadig å prøve å få bort enhver hindring som gjør det vanskeligere å leve på tvers i Norden?

Til slutt: Jeg synes det er interessant at Heikki Holmås etterlyser implementering av energieffektiviseringsdirektivet. Hvorfor i all verden det? Ville ikke han stå utenfor dette samarbeidet fordi vi skal kunne gjøre akkurat som vi vil på det området? Det er jo bare å sette i gang.

Presidenten: Representanten Liv Signe Navarsete har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Liv Signe Navarsete (Sp) [12:30:09]: Gunnar Gundersen synest framleis det er eit problem at eg er kritisk til investor–stat-løysinga. Eg skjønar godt kva som ligg bak at ein ynskjer investor–stat. Det beskyttar jo selskap som Telenor og Statoil når dei investerer i fattige utviklingsland. Kanskje burde me i staden hjelpe til med å utvikle eit rettssystem i dei landa, for poenget med desse tvisteløysingane er jo at ein hoppar bukk over det nasjonale rettssystemet. Alle utanlandske selskap kan gå til sak mot den norske stat, innanfor norsk rettsvesen. Philip Morris prøvde jo det då me merkte tobakk, men dei tapte. Ved ei slik investor–stat tvisteløysing har ein altså ein internasjonal, overnasjonal rett, der dei ikkje har dommarar, men meklarar, vel godt betalte slike, som sit og tek avgjerder. Avgjerdene er ofte hemmelege, og erstatningane er ofte i milliardklassen. Mykje kunne vore sagt om dette, det kjem me tilbake til, men det er ei viktig sak som fortener ei brei drøfting.

Presidenten: Representanten Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:31:25]: Jeg vil takke representanten Hansen for at vi kommer litt videre. Det er nå en erkjennelse at det er et spørsmål om hvem som skal ta regninga. Det er en erkjennelse at det EU driver med, er nytt og uprøvd. Det er en erkjennelse av det som skjedde på 1950-tallet, det ble vel korrigert til slutten av 1940-tallet, det var der det startet. Om det er kommet lenger eller kortere enn det en drømte om, det vet ikke jeg, men det som var drømmen den gangen, var i hvert fall etablering av Europas forente stater, som en økonomisk, politisk union.

Representanten Hansen sier at jeg undervurderer politikkens muligheter til å løse problemer. Nei, jeg gjør ikke det – dersom systemet er sånn at de folkevalgte har redskaper til å løse problemene. Men det er nettopp det som er problemet. EU-landene, på nasjonal basis, bestemmer så mye at for det som blir bestemt på overordnet nivå, har man ikke økonomiske virkemidler gjennom et finansdepartement og en finansminister. Det er et av hovedproblemene, og det må debatteres.

Presidenten: Svein Roald Hansen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Svein Roald Hansen (A) [12:32:42]: Jeg tror også det ville bidratt til å bringe debatten videre hvis Lundteigen kunne legge bort sin påstand om at dette samarbeidet egentlig er en overnasjonal union. Det er overnasjonale bestemmelser, men det er landenes Europa. Landene beholder sin selvstendighet. Det er også en av de nye nyskapingene i dette samarbeidet, at man blir enige om å løse enkeltutfordringer i fellesskap, som bare kan løses i fellesskap. Man overfører noe myndighet til felles organer og institusjoner, men man beholder sin selvstendighet. Jeg tror ikke Lundteigen mener at Tyskland ikke er et selvstendig land.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.