Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Jorodd Asphjell (A) [15:38:26]: Etter anmodning fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne holdt justisministeren en redegjørelse for Stortinget 2. juni 2015 om midlertidig bevæpning av politiet. I den forbindelse uttalte statsråden at han i sitt arbeid med spørsmålet om midlertidig bevæpning naturligvis hadde «lagt til grunn at norsk politi skal være ubevæpnet», og at den midlertidige bevæpningen var svar på det som var en ekstraordinær situasjon.

Komiteen vil understreke at det aldri før i norsk historie har vært innført midlertidig bevæpning i et så stort omfang over så lang tid som vi nå ser. Vi har siden 21. november 2014 hatt en «ekstraordinær» situasjon som har krevd ekstraordinære tiltak.

Jeg vil minne om at komiteens flertall har understreket viktigheten av at situasjonen med midlertidig bevæpning ikke glir over i en vedvarende bevæpning, som også er i tråd med hva et enstemmig storting vedtok i forbindelse med behandlingen av Dokument 8:34 S for 2014–2015.

Komiteen merker seg at det er ulike politifaglige syn på om bevæpning er et hensiktsmessig virkemiddel i lys av trusselsituasjonen høsten 2014.

I St.meld. nr. 42 for 2004–2005 – Politiets rolle og oppgaver – er det tydelig uttrykt at regjeringen ønsker å videreføre ordningen med et ubevæpnet politi i Norge. I diskusjonen om politiet skal være bevæpnet eller ikke er «tillitsskapende» og «konfliktdempende» stikkord for å betegne effekten ubevæpnet politi har overfor publikum.

I forbindelse med behandlingen av Prop. 61 LS for 2014–2015 – nærpolitireformen – var Arbeiderpartiet opptatt av dette skulle bli en kvalitetsreform med det formål å utvikle et kunnskapsbasert og effektivt politi med evne til kontinuerlig forbedring og utvikling.

Komiteens flertall har merket seg at statsråden har gitt uttrykk for at han vil ha en offentlig utredning om permanent generell bevæpning av politiet, noe som Arbeiderpartiet støtter. Vi vil understreke at sammensetningen og mandatet for en slik utredning må ha bred troverdighet både faglig og politisk.

Jeg vil avslutningsvis peke på de negative konsekvensene som den midlertidige bevæpningen har hatt med tanke på vådeskudd og politifolk som har kviet seg for å gå inn på utesteder i frykt for å bli fratatt tjenestevåpenet, bl.a.

Med det alvorlige bakgrunnsteppet vi har knyttet til disse spørsmålene, vil jeg ta opp forslagene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, hvor vi ber regjeringen komme tilbake til Stortinget for å gjøre tydelig rede for hvilke vurderinger som vil vektlegges ved en eventuell midlertidig bevæpning, hvordan Stortinget i større grad kan involveres i framtiden, og hvordan regjeringen på en bedre måte kan sikre systematisk informasjon om direkte og indirekte negative konsekvenser av bl.a. midlertidig bevæpning.

Arbeiderpartiet vil også stemme for SVs forslag nr. 2 i Representantforslag 9 S, hvor det står:

«Stortinget ber regjeringen sikre at politiet har relevant og nok trening, at vådeskudd eller andre episoder følges opp og rapporteres og at nødvendige tilpasninger i våpeninstruksen gjøres for å unngå slike episoder.»

Presidenten: Representanten Jorodd Asphjell har tatt opp de forslagene han refererte til.

Hårek Elvenes (H) [15:42:25]: La oss slå fast følgende: Norsk politi skal i en normalsituasjon være ubevæpnet. Eventuelle endringer som medfører at politiet skal bevæpnes permanent, må besluttes av Stortinget. Derfor er det ingen grunn til å frykte at den midlertidige bevæpningen skal skli over i en situasjon med alminnelig bevæpning.

Den 21. september 2014 oppfordret ISIL gjennom sin talsperson Abu Muhammad al-Adnani til angrep på USA og Europa. Vantro amerikanere og europeere skulle drepes. Selve oppfordringen var så barbarisk at justisministeren faktisk avsto fra å sitere den i sin redegjørelse 7. juni. Etter at oppfordringen gikk ut fra IS, er barbariet blitt fullbyrdet mange ganger, sist i den grufulle terroraksjonen i Paris, der 130 uskyldige mennesker ble meid ned av IS-sympatisørenes kuler.

Grunnlaget for den midlertidige bevæpningen er et uavklart trusselbilde med fortsatt terrorfare. Høyre har full tillit til sikkerhetsmyndighetene og statsrådens vurderinger og konklusjoner om å bevæpne politiet midlertidig i den rådende situasjonen. Det motsatte ville ha vært å neglisjere trusselvurderingen og utsette borgerne, politiet og samfunnsinstitusjoner for unødvendig risiko. Høyre er av den klare oppfatning at trusselbildet og en rekke terroraksjoner med all tydelighet viser at det er behov for å bevæpne politiet midlertidig også i Norge, ikke minst av hensyn til politiet selv, som er pekt ut som et uttalt mål.

Etter Høyres syn er det ingen grunn til å reise kritikk mot Justis- og beredskapsdepartementet i denne saken og håndteringen av terrortrusselen. Den midlertidige bevæpningen er basert på gradert informasjon som ikke er tilgjengelig for Stortinget. Derfor vil det være uansvarlig av Stortinget å sette en tidslimit for en bevæpningsperiode. Dessuten er det konstitusjonelt meget betenkelig, fordi det vil rokke ved et ansvar og arbeidsfordelingen mellom Stortinget og regjeringen. Det er det som vil være konsekvensen hvis man vil vedta SVs forslag, som vi behandler i denne sak.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [15:45:14]: La meg ta det viktigste først, nemlig ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet, så jeg ikke glemmer det.

Fremskrittspartiet har en annen tilnærming enn de andre i denne saken. Vi er kommet til gjennom en bred debatt som har gått i partiet vårt i lang tid, at vi ønsker å innføre permanent bevæpning i norsk politi. Vi er klar over at vi er en del av en regjering som har et annet standpunkt, men den partipolitiske forankringen tilsier at vi ønsker å innføre en slik ordning. Det fremmer vi forslag om nå.

Ellers synes jeg at representanten Elvenes var inne på noe viktig om det som er bakgrunnen i forslaget fra SV. Hvor langt skal Stortinget gå i å instruere regjeringen om hva de kan og ikke kan gjøre? Det er slik at når man har laget de avgrensningene som ligger her, må man enten respektere dem eller prøve å finne måter å endre dem på. Men spilleregler som er vedtatt, er det viktig å ta vare på. Hvis ikke ender man fort opp i et system som man ikke ønsker selv å være en del av, og som i verste fall fører til at man får et utilsiktet resultat.

De gangene vi diskuterer norsk politi her, opplever jeg at norsk politi gjennomgående får god kritikk for jobben de gjør. Vi har flinke mannfolk og flinke damer som gjør en jobb i hele landet. Det har vært hendelser som de aller fleste av oss skulle sett ikke skjedde, uhell der de har vært bevæpnet. Det tror jeg er et fokus som ikke skal dreie seg om hvorvidt vi skal forby midlertidig bevæpning eller ikke. Da må vi heller se på den opplæringen vi har, og hvordan vi tilnærmer oss dette. Nå har noen av oss vært lenger i justiskomiteen enn andre, men tilbakemeldingene bl.a. fra studentene på Politihøgskolen har tidligere vært at skytetreningen har vært en akillessene for dem. Det var der de fleste strøk. Jeg har oppfattet at statsråden sier at man er bevisst på det, og at man har gjort grep på Politihøgskolen som gjør at faren for det reduseres. Når man går til det skritt at man lar noen bære våpen og skarp ammunisjon, kan det komme til å skje ting. Det vi ønsker, er at det skal skje på en kontrollert og forsvarlig måte.

Tilbake i tid var det slik at politiet ofte rekrutterte folk som hadde vært i Forsvaret. I sin tid var det faktisk et krav om at man skulle ha avtjent førstegangstjenesten. Man hadde altså mer kunnskap og mer viten om bruken av våpen. Det har man i mindre grad nå. Det betyr at det er enda mer essensielt å sørge for at opplæringen som blir gitt, er riktig og god, slik at de føler seg komfortable og trygge den dagen de står i en situasjon der våpen må brukes.

Noen har tidligere i debatten vært inne på at man føler seg ubekvem i situasjoner fordi man har våpenet med seg. Det synes jeg er leit, og jeg synes det er alvorlig. Vi må sørge for at de som gjør jobben på vegne av oss og regjeringen, er komfortable og trygge slik at de er i stand til å løse de utfordringene de har havnet opp i. Hvis ikke gjør vi ikke vår jobb med å legge til rette slik at de skal gjøre sin jobb på best mulig måte.

Dermed er forslaget fremmet og begrunnet.

Presidenten: Representant Jan Arild Ellingsen har tatt opp forslaget som han refererte til.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:48:27]: Jeg hadde håpet og trodd at når saken kom til debatt i Stortinget, var den midlertidige bevæpninga avsluttet, og at vi skulle diskutere det som hadde vært, og det som skal løses i framtida. Nå er det ikke sånn. De tragiske hendelsene i Paris gjorde at den varslede fjerninga av den midlertidige bevæpninga ikke ble gjennomført, og at en fremdeles har midlertidig bevæpning i noen uker til.

Jeg vil iallfall si at de sakene som vi har hatt i komiteen, både representantforslaget fra SV og redegjørelsen, har ført til viktige diskusjoner og viktige høringer – og for så vidt også viktige avklaringer som står i innstillinga i dag. Fra Kristelig Folkepartis side mener jeg at det er problematisk at vi har hatt bevæpning så lenge som vi har hatt. Samtidig mener jeg også at det er viktig å ha et skille mellom midlertidig bevæpning og permanent bevæpning, og mellom om en er for bevæpning i seg selv, og om en støtter midlertidig bevæpning.

Kristelig Folkeparti har i sin konklusjon vært tydelig på det konstitusjonelle ansvaret som statsråden har. Derfor ligger det på statsrådens bord å måtte ta disse beslutningene. Det er statsråden og regjeringa som sitter med de graderte vurderingene og den graderte informasjonen, og det er Stortinget som skal kontrollere om han eventuelt har fulgt opp og gjort jobben sin på en god nok måte. Dersom en rokker for mye ved det, medfører det at Stortinget påtar seg et stort ansvar i de beslutningene, uten å ha den informasjonen vi hadde trengt å ha.

Derfor understreker jeg nok en gang at jeg har tillit til at POD gjør sine vurderinger på en god måte, og at statsråden seinere gjør sine vurderinger på en god måte. Samtidig, og det kan være frustrerende for dem som er uenig med meg, benytter jeg muligheten til å stille spørsmål og til hele tiden å etterstrebe hvordan Stortingets ønske om et ubevæpnet politi raskest mulig skal kunne bli situasjonen igjen.

Jeg er nå litt undrende til at det ble varslet at den midlertidige bevæpninga skulle avsluttes på grunn av at trusselnivået var gått ned, og at det nå er en uavklart trusselsituasjon. Det har jeg fremdeles forståelse for, men når den uavklarte trusselsituasjonen blir avklart – noe som jeg håper skjer raskest mulig – og hvis det viser seg at trusselnivået faktisk har gått ned, har jeg forventninger om at den midlertidige bevæpninga avsluttes. Det må iallfall ikke bli sånn at midlertidig bevæpning er et argument for at bevæpning er det beste forsvaret mot terror – slik jeg litt for langt på vei oppfatter at den glimrende representanten Hårek Elvenes argumenterer for. Vi har f.eks. vist til FFI og den gjennomgangen de har hatt av de 76 angrepene mellom 2001 og 2014, som viste at det ikke nødvendigvis er bevæpnet politi som er det beste virkemiddelet for å hindre terrorangrep. Det er slik jeg langt på vei oppfatter Elvenes’ resonnement, og det mener jeg er feil. Der mener jeg, som vi har debattert mange ganger tidligere, at det kanskje er mange tiltak som er bedre egnet til akkurat det. Men når den konkrete trusselen har vært som den har vært, har jeg hatt forståelse for at politiet må være bevæpnet, bl.a. ut ifra at de kan være mål i seg selv.

Når det gjelder den permanente bevæpninga, er jeg glad for at statsråden har varslet et offentlig utvalg. Det tror jeg er veldig klokt og veldig riktig i den situasjonen vi er kommet i, for det er en ganske amper debatt knyttet til bevæpning. Jeg skjønner også at sett fra politiets side – når de går rundt og føler det på kroppen hver eneste dag – er det iallfall viktig at vi tar den diskusjonen alvorlig, og at vi får et felles faktagrunnlag å ta debatten videre på.

Sånn jeg ser det i dag, er det gode argumenter for å ha bevæpning i en del situasjoner – ikke nødvendigvis mot terror. Hvis en er på oppdrag og tror en går inn i en helt ufarlig situasjon, og så plutselig oppdager at det er veldig krevende, er det klart at det vil være utfordrende ikke å ha våpen på hofta. Men det er også veldig mange gode argumenter for hvorfor det ikke er riktig å ha bevæpning til enhver tid, og de vil jeg framføre.

Det å kunne få et felles grunnlag med et utvalg som har et bredt mandat, og som er bredt sammensatt, tror jeg uansett vil tjene debatten. Vi kan forhåpentligvis ta den debatten i ro og mak når den midlertidige bevæpninga forhåpentligvis snart er avsluttet.

Jenny Klinge (Sp) [15:53:41]: Det er mange ting som gjer meg glad for å bu i Noreg, sjølv om det er vinter halve året og dei geografiske avstandane er enorme. Ein av dei tinga som gjer meg glad for å bu her, er at avstanden mellom politiet og innbyggjarane ikkje er stor. Då tenkjer eg i denne samanhengen ikkje på geografi, den avstanden er jo større eller mindre alt etter kor ein bur. Men avstanden er liten i den forstand at det er stor tillit i befolkninga til politiet. Politiet er mange plassar tett på folk med godt førebyggjande arbeid. I motsetning til i mange andre land har politiet vårt eit sivilt preg. Dei handterer vanskelege situasjonar på imponerande vis med sunt vett og ei god tilnærming til kva det vil seie å vere politi og ordensmakt.

Når eg begynner innlegget mitt med å framheve dette, er det fordi eg ønskjer at vi skal ha eit slikt politi også i framtida. Spørsmålet om væpning av politiet er eit spørsmål som handlar om meir enn praktiske aspekt ved sjølve væpninga. Vi har i godt over eit år hatt mellombels væpning av politiet knytt til terrorvurderinga som vart gjord i fjor. Uniformert politi og forsvarspersonell var blant dei som var sett på som særleg utsette.

For oss her på Stortinget er det vanskeleg å meine at vi skal kunne overprøve den vurderinga om mellombels væpning som vart gjord. Vi må halde oss til arbeidsdelinga mellom storting og regjering.

Derfor er det Senterpartiet ikkje støttar den delen av representantforslaget frå SV som går ut på å setje tidsavgrensing på eitt år for mellombels væpning, før ein må ha eit vedtak i Stortinget.

Dette betyr likevel ikkje at vi meiner spørsmålet om langvarig mellombels væpning ikkje er relevant for Stortinget. Det er det i høgste grad fordi stadig fornya mellombels væpning er problematisk sett i forhold til at Stortinget har slått fast at vi framleis skal ha eit generelt uvæpna politi her til lands. Det er grunnprinsippet, og så må regjeringa kunne godkjenne mellombels væpning når situasjonen krev det.

Senterpartiet har saman med Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti poengtert at det er vanskeleg å rekne den mellombelse væpninga som mellombels, dersom ho stadig blir forlengd og held fram i årevis. Derfor har dei tre partia framheva kor viktig det er at justis- og beredskapsministeren i kontakt med Politidirektoratet aktivt søkjer andre alternativ til dagens væpningspraksis.

Eg vil også framheve kor viktig det er at systematisk informasjon om negative konsekvensar, både direkte og indirekte konsekvensar, blir samla inn frå politidistrikta før eit mellombels løyve til væpning er i ferd med å gå ut på dato. Når ein skal vurdere eventuell forlenging av løyvet, er det vesentleg at slik informasjon blir teken med i vurderinga.

Det er ingen tvil om at ting som skjer ute i verda, også påverkar debatten her heime om korleis politiet skal vere rusta. Terrorangrepet i Paris er eit skrekkeksempel. Der gjekk det frykteleg gale, og det er lett å rope på meir våpen for å unngå at slikt skal skje her til lands også. Det er likevel verdt å minne om at politiet i Frankrike er generelt væpna. Terrorfaren og konsekvensane av den terroren som faktisk skjer, blir ikkje nødvendigvis mindre av at politiet har våpen i beltet. Samtidig er det klårt at det er situasjonar der det vil vere ein absolutt fordel å ha våpenet for hand, det kan vi ikkje tale oss bort frå.

Det vi må gjere, er å vege fordeler og ulemper mot kvarandre og finne ut kva slags politi vi skal ha. Senterpartiet meiner vi framleis skal ha eit politi med eit sivilt preg, som er generelt uvæpna, men som skal ha god tilgang til våpen når det trengst. Den framskotne lagringa av våpen er eit framsteg i så måte, og vi må sørgje for at den ordninga fungerer godt og smidig.

Framstegspartiet legg fram eit forslag om å innføre permanent generell væpning. Eg er glad for at fleirtalet på Stortinget ikkje støttar dette forslaget frå Framstegspartiet. Framover er det viktig at vi sikrar oss eit best mogleg vurderingsgrunnlag før nye rundar med denne debatten. Målet må vere ein væpningspraksis som sikrar både eit trygt samfunn og framleis stor tillit og kort avstand mellom politiet og innbyggjarane.

Iselin Nybø (V) [15:58:05]: Når jeg ser utover salen på mine kollegaer som sitter her, ser jeg jo at samtlige har lengre ansiennitet enn meg på Stortinget – selvfølgelig bortsett fra varaen fra Hordaland – men jeg har forstått det sånn at for at SVs forslag skulle ha blitt votert over i salen, måtte det ha blitt fremmet som et løst forslag i dag morges. Jeg har forstått det sånn at det ikke er fremmet, og at det derfor ikke er et av de forslagene som vi behandler her i dag. Men det er med all ydmykhet jeg sier dette, jeg kan ta feil. Hvis jeg tar feil, vil vi stemme for SVs forslag, men siden jeg tror jeg har rett, kommer jeg ikke til å si så mye mer om det i innlegget mitt.

Det er ikke tvil om at vi er i en alvorlig situasjon, slik trusselsituasjonen er nå. Men det er også alvorlig når den midlertidige bevæpningen drar ut i tid. Vi har midlertidig bevæpning først og fremst fordi den trusselsituasjonen som er nå, er rettet mot bl.a. polititjenestemenn selv, uniformert politi. Men selv om de er bevæpnet for å beskytte seg selv, følger det en del negative konsekvenser med bevæpningen. Flere har vært inne på de vådeskuddene som har blitt avfyrt, og det står også omtalt i saken. Det har heldigvis gått godt, iallfall relativt godt, så langt, men det er ganske alvorlig når vi ser en økning i antall vådeskudd. Jeg synes også det er ganske alvorlig når en bevæpning drar ut i tid, fordi en midlertidighet blir en normalsituasjon. Kanskje ser vi ikke konsekvensen av en normalsituasjon etter ett år med midlertidig bevæpning, men man er med på å normalisere noe som egentlig skal være spesielt og unikt og kun brukes i et kortere tidsrom.

Så er det slik, som også blir behandlet i de to sakene, og står omtalt, at vi har en våpeninstruks som ikke er laget for tilfeller der bevæpningen skal vare over så lang tid som nå. Vi har en våpeninstruks som egentlig er laget for de konkrete, spesielle situasjonene, når politiet trenger å bevæpne seg for å gå inn i en situasjon. Så har vi gjort den permanent på midlertidig basis, og det har medført at politiet går med ladde våpen. Så har politiet selv sett at dette kanskje er noe man må ta tak i, men jeg mener at det er noe vi burde ha sett lenge før, at det er noe justisministeren burde ha tatt tak i tidligere, for nå har vi en situasjon der denne midlertidigheten har vart i et helt år, hvor politiet har gått med ladde våpen på hofta.

Jeg mener også at så lenge vi har en situasjon som er så uavklart med tanke på endetidspunkt, er det på tide at vi får litt fortgang i arbeidet med å se på hvilke andre måter vi kan beskytte samfunnet vårt på, hvilke andre måter vi kan møte denne konkrete trusselsituasjonen som vi nå står overfor på, men også eventuelt framtidige trusselsituasjoner, som ikke innebærer en midlertidig bevæpning av alt politi.

Så har flere vært inne på hendelsene i Paris – grusomme og alvorlige hendelser som også kan ramme oss i Norge. Men vi skal ikke overdrive en alminnelig bevæpnings effekt mot sånne typer terrorhendelser. Kjell Ingolf Ropstad viste til FFIs gjennomgang tidligere i år av ulike terrorhendelser i Europa og i Nord-Amerika, jeg tror den var fra januar, der de viste at en generell bevæpning av politiet ville ha liten effekt i de aller fleste av den type angrep. Det har å gjøre med at de har overraskelsesmomentet på sin side. Man trenger tyngre bevæpning enn det politiet vanligvis går med. Vi så også i Paris at sånne terrorhendelser kan skje selv om man har et bevæpnet politi.

Det som FFI peker på er det viktigste virkemidlet mot terror, er ikke nødvendigvis våpenet, men etterretningen. Det skal vi også ta inn over oss her – at det handler ikke bare om ett virkemiddel. Vi må se på alle de virkemidlene vi har tilgjengelig for å bekjempe terror.

Jeg mener det også er problematisk når vi blander debatten om den midlertidige bevæpningen med ønsket om en generell bevæpning. Spesielt utfordrende er det for en justisminister som skal lede oss gjennom dette, og som er helt klar over at Stortingets vilje er at vi skal ha et ubevæpnet politi i Norge, når hans eget parti fremmer forslag om en permanent bevæpning. Han skal sette ned et utvalg, og vi vet at som man roper i skogen, får man svar. Jeg håper at vi får et utvalg som ser på dette på en nøyaktig, god og grundig måte.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Presidenten vil gjøre oppmerksom på at det ikke foreligger noe forslag fra SV. Det er heller ikke tatt opp noe forslag fra SV.

Bård Vegar Solhjell (SV) [16:03:37]: Dette kan verte den stortingsperioden då permanent væpning av norsk politi vart verkelegheit. Eg seier ikkje at det skjer, men det er ei reell moglegheit for at når vi i ettertid ser tilbake, vil vi seie at den avgjerande endringa skjedde gjennom ei tilvenning i denne stortingsperioden.

Det spesielle er at det kan skje, sjølv om berre eitt av partia på Stortinget har det som politisk standpunkt, og sjølv om Stortinget våren 2015 gjekk samrøystes mot det. Mange politikarar har uttrykt skepsis og bekymring, eit fleirtal i Stortinget faktisk. Ei rask googling viser at mange av representantane som er til stades her i dag, er blant dei. Fleire av dei har til og med i media nemnt ei tidsramme for når mellombels ikkje lenger er mellombels, men har vorte permanent.

Når vi risikerer at den mellombelse væpninga gradvis vert varig, er det etter mitt syn tre årsaker til det. Det første er varigheita. Spørsmålet vi må stille oss, er: Kor lenge kan ein situasjon kallast mellombels? Eit kvartal, eit år – eller finst det absolutt ingen grenser i det heile?

Det er svært vanskeleg å setje ei grense. Dersom ein meiner at det ikkje finst ei grense, er skiljet mellom mellombels og varig absolutt utviska. Då overser ein eit grunnleggjande spørsmål: Kor lenge kan ei væpning som er mellombels i namnet, stå seg før det har endra norsk politi, det norske samfunnet, på ein måte som vert vanskeleg å reversere fordi det har vorte vanleg?

Det andre er korleis grunngjevinga har forandra seg. Då den mellombelse væpninga vart innført, var det som ein respons på ein særskild situasjon der det var ein konkret trussel mot uniformert personell. Det var basert på informasjon i ei trusselvurdering frå PST og FKTS, Felles kontraterrorsenter. Nær eit år etter væpninga vart den mellombelse væpninga oppheva, den 13. november. Trusselnivået var lågare, og grunnlaget for mellombels væpning hadde teke slutt. Politidirektoratet var klar:

«PST vurderer at sannsynligheten for at en terrorhandling vil skje i Norge er lavere enn ved forrige trusselvurdering, herunder også sannsynligheten for angrep på uniformert personell fra politi og forsvar.»

Så kom terroråtaka i Paris. Væpninga vart forlengd til 10. desember på grunn av ein uoversiktleg situasjon. Trusselbildet var framleis lågare. Så har det no gått åtte nye veker, heller ikkje denne gongen grunngjeve i eit forsterka trusselbilde, ifølgje direktoratet:

«PST har ikke hevet trusselnivået siden forrige forlengelse av midlertidig bevæpning. Grunnen til at Politidirektoratet har besluttet forlengelse er at situasjonen fremdeles fremstår som uoversiktlig og uavklart etter angrepene i Paris i november.»

Framleis redusert trussel, ein annan type trussel – likevel er svaret framleis væpning.

Det spesielle er at væpning av norsk politi står fram som svaret på relativt ulike truslar – ein konkret trussel mot uniformert personell, ein uoversiktleg og uavklart situasjon.

Dei som ikkje synest det er verd å dvele ved det, bør i alle fall svare på følgjande spørsmål: Kva for ein realistisk situasjon i Europa i vår tid er det som ikkje kan beskrivast som uoversiktleg og uavklart?

For det tredje: Eg har aldri sagt at væpning av norsk politi vert snikinnført. Det har eg ikkje sagt, for eg har ikkje meint det, og eg meiner det ikkje no heller. Eg trur situasjonen har oppstått av reelle grunnar, og ikkje er eit forsøk på snikinnføring. Men eg stiller spørsmål ved om Framstegspartiet og justisministeren i det siste har bestemt seg for å nytte høvet til å føre debatten vidare – kvifor? Vel, i vår gjekk Framstegspartiet imot å innføre generell væpning. I den eine saka vi behandlar i dag, fremjar partiet – delar av regjeringa altså – eit forslag i Stortinget om å innføre det. Tidlegare var justisministeren oppteken av å dempe koplinga til debatten om generell væpning. No har han aktivt løfta det fram dagar etter Paris-terroren.

Dette er ei vanskeleg sak. Det er vanskeleg for Stortinget å overprøve eit vedtak basert på sikkerheitsvurderingar vi ikkje fullt ut kjenner. Difor bør det og skal det vere regjeringa som avgjer mellombels væpning, men det er ikkje urimeleg at regjeringa etter noko tid må få det godkjent av Stortinget og dermed gje ei utvida grunngjeving for det. Det er ikkje ei endring av ansvarsforholda. Det er ein demokratisk sikkerheitsventil.

Å møte ei endring med skepsis og bekymring, men også aksept og auka innsikt, kan vere klokt, som mange parti i denne salen har gjort – mellombels. Men varig skepsis og bekymring utan å gjere noko med skepsisen sin og bekymringa si minner meir om ansvarsfråskriving enn klokskap, etter mitt syn. Eg synest difor at dei partia på Stortinget som er mot permanent væpning, og dei representantane som har gjeve uttrykk for bekymring over utviklinga, bør tenkje gjennom sine standpunkt og om ein på ulike måtar skal ta større ansvar for om Noreg berre sklir over i ein situasjon med varig væpning.

Statsråd Anders Anundsen [16:08:49]: Jeg vil først vise til den redegjørelsen jeg holdt 2. juni og høringen om denne saken i november. Men så har jeg også lyst til å takke komiteen for det som er en reflektert debatt i dag. Det er egentlig en grunnleggende uenighet om spørsmålet knyttet til permanent bevæpning, og jeg er veldig glad for at komiteen veldig tydelig skiller det fra det spørsmålet som her er til behandling, nemlig spørsmålet om midlertidig bevæpning. Jeg kommer litt tilbake til det igjen etterpå.

La det være helt klart at regjeringen forholder seg til Stortingets klart uttrykte vedtak om at norsk politi i normalsituasjoner skal være ubevæpnet. Det er det ingen tvil om. Det har vært viktig for oss å følge det opp. Derfor har vi også når vi har gjennomført forlengelser av den midlertidige bevæpningen, bare forlenget det for åtte uker av gangen og innhentet PSTs oppdaterte trusselvurdering i forkant av behandlingen av Politidirektoratets søknader.

Når PST 27. oktober i år forsiktig nedjusterte trusselbildet, er det en endring i positiv retning, og endringen skyldes i stort endringer knyttet til de norske ekstremistmiljøene. Flere personer er sannsynligvis drept i Syria, ni er varetektsfengslet og siktet for terrorrelatert kriminalitet i Norge, og én er rettskraftig dømt til åtte års fengsel.

Som Stortinget er kjent med, valgte Politidirektoratet å varsle en avvæpning av norsk politi, altså at en tar den midlertidige bevæpningen ned med virkning fra 17. november, men terrorhendelsene i Paris 13. og 14. november i år gjorde at situasjonen ble uoversiktlig. Jeg vil understreke at det er helt riktig det som ble sagt fra talerstolen i sted, at det endret ikke trusselbildet. Trusselbildet er på det samme nivået, altså noe lavere i slutten av oktober i år enn det det var i slutten av oktober i fjor, men det er uoversiktlig og uavklart, ifølge PST. De forventer at dette vil vedvare en tid fremover.

Det er denne uoversiktlige og uavklarte situasjonen, på toppen av trusselvurderingen, som er bakgrunnen for at Politidirektoratet har anmodet om samtykke til å forlenge den midlertidige bevæpningen frem til 3. februar 2016. Det har jeg gitt samtykke til. Men jeg har også lyst til å si at dersom det blir aktuelt med en ytterligere forlengelse av den midlertidige bevæpningen utover 3. februar, vil det også være naturlig å adressere Stortinget i plenum etter samme modell som den redegjørelsen som vi har til behandling her i dag, 17. desember, som ble avholdt 2. juni i år.

I perioden med midlertidig bevæpning har det ifølge Politidirektoratet vært avfyrt 25 vådeskudd. I media har tallet 26 versert, og det skyldes at det sannsynligvis er dobbeltrapportert om ett vådeskudd på hver side av fjoråret. Jeg mener det er viktig at vi tar lærdom av disse og andre hendelser i forbindelse med våpenbruk. Rapporteringsrutinene rundt vådeskudd har vært for dårlige, og derfor har jeg pålagt Politidirektoratet å pålegge politimestrene å rapportere inn alle vådeskudd. Denne informasjonen skal fortløpende tilflyte departementet, og våpeninstruksen ble endret på dette punkt i august i år. Jeg går ikke noe nærmere inn på det, for det ble det gjort rede for også i høringen om saken.

Jeg har også lyst til å understreke at regjeringen har vært veldig opptatt av at vi også skal se på kompenserende tiltak. Derfor er det gjennomført risiko- og sårbarhetsanalyser, riktignok med varierende kvalitet, vil jeg si, men den store risiko- og sårbarhetsanalysen som ble gjennomført i sommer, viste at det var ingen av politimestrene som mente det var noen alternativer på det tidspunktet som kunne kompensere for den midlertidige bevæpningen. Vi jobber nå med å finne enda bedre metoder for å sikre skikkelige risiko- og sårbarhetsanalyser som beslutningsgrunnlag for eventuelle fremtidige situasjoner. Jeg har også bedt, som komiteen og Stortinget er kjent med, Politidirektoratet utrede bruk av elektrosjokkvåpen.

Så er vi nå i ferd med å sette ned et offentlig utvalg som skal evaluere både ordningen med fremskutt lagring, som ble innført i 2013, og den perioden vi har bak oss nå med midlertid bevæpning, og sammenligne med andre land og fremme forslag til hvordan bevæpningsordningen bør være for norsk politi fremover.

En kommentar til representanten Nybø: Hun mente at justisministeren burde tatt tak i bevæpningspraksis med våpen på hofta tidligere. Det er jeg ikke enig i. Jeg mener det er en faglig vurdering. Jeg gjør også Stortinget oppmerksom på at Politidirektoratet i søknaden nå har gått tilbake til den gamle bevæpningsordningen, altså den ordinære bevæpningsordningen, med ladd våpen på hofta.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jorodd Asphjell (A) [16:14:03]: Politiet utøver makt på vegne av samfunnet. Hvordan man bruker de ulike maktmidlene, taktikk og metodikk, er fag, men hva slags makt man kan bruke, er et demokratisk spørsmål, som må være underlagt folkevalgt styre.

Politidirektoratet sa i sin høringsuttalelse 5. desember 2014 om ny våpeninstruks for politiet at de prinsipielt mente at man bør vente med å innføre en hjemmel for å kunne beslutte generell bevæpning, og at dette må utredes nærmere. Jeg er derfor glad for at statsråden har besluttet at det skal utarbeides en NOU om dette spørsmålet, og at dette må utredes på en skikkelig og grundig måte.

Mitt spørsmål er da: Hvordan vil statsråden sikre at mandat og sammensetning har stor troverdighet hos alle parter, og når blir dette arbeidet iverksatt?

Statsråd Anders Anundsen [16:14:58]: Arbeidet med å utarbeide mandat og vurdere sammensetning av dette offentlige utvalget er allerede igangsatt. Arbeidet med mandatet vil bli ferdigstilt på nyåret, slik at arbeidet i utvalget kan komme i gang så raskt som mulig. Dette skjer på helt ordinær måte.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [16:15:25]: Først vil jeg bare si at grunnen til at jeg ikke er så urolig for om dette kan være en snikinnføring, er at POD varslet at det skulle tas ned, og jeg har grunn til å tro at det kommer til å bli gjort når bare situasjonen er avklart. Det var nå det.

Jeg ønsker å gripe fatt i det statsråden sier, at trusselvurderingen ikke er endret – den som kom i oktober, står ved lag. På pressekonferansen 13. november, da politidirektøren begrunnet avvæpningen, var han krystallklar på at bevæpningen ikke kunne videreføres. Han sa at politiinstruksen ikke lenger ga noen hjemmel for det. Hvis PST hadde lagt fram den trusselvurderingen som kom i oktober i år, i oktober i fjor, sa han at det ikke ville blitt iverksatt noen bevæpning i det hele tatt. Er det en framstilling som statsråden deler?

Statsråd Anders Anundsen [16:16:22]: Det er en fremstilling som Politidirektoratet har foretatt i forbindelse med deres søknad om midlertidig bevæpning av norsk politi. Vi har forholdt oss til de vurderingene som Politidirektoratet faglig har gjort etter at PST har gjort sin trusselvurdering. Det tror jeg er veldig viktig, og det er også årsaken til at vi har innhentet oppdaterte trusselvurderinger fra PST ved hver søknad om fornyelse av den midlertidige bevæpningen. Men jeg kan ikke for egen kjøl stå for de vurderingene Politidirektoratet har gjort. Det må Politidirektoratet selv forklare og forsvare. Men det er jo slik at den nye trusselvurderingen dro trusselnivået ikke mye, men noe ned. Den dro det såpass ned at Politidirektoratet da mente at det ikke var behov for å ha den midlertidige bevæpningen. Det at det nå har kommet en uavklart situasjon i tillegg, har gjort at vi har ønsket å forlenge den noe. Jeg forutsetter at de benytter fullmakten til å ta bevæpningen ned når de mener at det ikke lenger foreligger en sånn type uavklart forhold.

Iselin Nybø (V) [16:17:35]: Jeg er ikke nødvendigvis uenig med justisministeren i at vi skal høre på faglige råd. Men jeg mener vi ikke helt kan fraskrive oss det politiske ansvaret for at alternativene ligger der. Når det er et faglig råd at våpenet må være ladd, skal vi høre på det. Men hvis det faglige rådet er basert på at det ikke er alternativer fordi politiet ikke er trent til å lade våpenet i en situasjon, synes jeg det er justisministerens ansvar å sørge at de får trening i det. Det samme gjelder andre virkemidler som politiet måtte trenge i framtidige trusselsituasjoner. For det er ikke alltid sånn at trusselsituasjonen retter seg mot uniformert politi, som gjør at de må gå med ladd våpen på hofta. Noen ganger er det andre trusselsituasjoner, og andre tiltak kan settes i verk. Da er det et politisk ansvar, og det er justisministerens ansvar å sørge for at vi har alternativene til generell bevæpning som kan brukes i andre trusselsituasjoner.

Hva gjør justisministeren for å få det på plass?

Statsråd Anders Anundsen [16:18:35]: Som jeg burde presisert i mitt innlegg, er det selvfølgelig ikke sånn at det å bære våpen er det tiltaket som virker. Det er en rekke tiltak som er iverksatt. Det er tiltak vi snakker om, og tiltak vi ikke snakker om, i tillegg til den midlertidige bevæpningen. Det å dra ned bevæpningen betyr ikke det samme som at vi fjerner alle de tiltakene som er innført for å møte den trusselvurderingen som PST har presentert. Man fjerner bare dét tiltaket.

Av alternative tiltak har vi gjennomført disse ROS-analysene, som jeg nevnte i mitt innlegg, og det er ikke identifisert noe i noe politidistrikt på det tidspunktet den dagjeldende trusselvurderingen gjaldt, som kunne kompensere for bortfall av bevæpningen. Det mener jeg vi må forholde oss til. Samtlige politimestre anbefalte i sommer videreføring av bevæpningen.

Nå er situasjonen annerledes fordi vi har en annen trusselvurdering og en annen begrunnelse for den midlertidige bevæpningen. I tillegg har jeg bedt Politidirektoratet utrede elektrosjokkvåpen som et alternativ til bevæpning for å ha et nivå mellom pepperspray og bevæpning, og det er en utredning jeg venter å få i løpet av året.

Bård Vegar Solhjell (SV) [16:19:44]: Regjeringa har varsla ein NOU, forstår eg, om væpning av politiet er fornuftig. Det ligg svært mykje makt i å setje ned eit NOU-utval – korleis mandatet ser ut, kva for medlemer som er der – makt som ligg til det å ha vunne regjeringsmakta i landet. Men det finst òg ein del eksempel på at i nokre saker set anten Stortinget sjølv ned ein kommisjon, det gjeld svært få og spesielle saker, eller – litt vanlegare – regjeringa vel å ha dialog med opposisjonen, med eit breiare storting, før dei set ned eit offentleg utval.

Denne saka er litt spesiell på den måten at statsråden sitt parti fremja eit forslag mot regjeringa og fleirtalet i saka, og at det store fleirtalet meiner noko anna enn statsråden og hans parti i denne saka. Kan statsråden tenkje seg å ha dialog med partia på Stortinget om samansetjinga og mandatet for NOU-utvalet før han set det ned?

Statsråd Anders Anundsen [16:20:44]: I motsetning til det enkelte tror, er jeg veldig dialogorientert. Jeg er veldig opptatt av at det dette utvalget kommer til – uansett hva det måtte være – har en nødvendig bredde og forankring som gjør at det får den tilliten som det er nødvendig å ha til en offentlig utredning av denne typen. Jeg har ikke noe problem med å ha en åpen dialog med de ulike partiene på Stortinget om dette, men det er også slik, som representanten Solhjell understreker, at med det å vinne regjeringsmakt følger også muligheten til å nedsette denne type utvalg. Men det er viktig for regjeringen at dette blir et bredt sammensatt utvalg med et tilfredsstillende, godt mandat, og det er de tre elementene som jeg nevnte fra talerstolen i sted, som vil være hovedmandatet. Så er vi åpne for eventuelle innspill fra Stortinget.

Bård Vegar Solhjell (SV) [16:21:34]: Det synest eg var eit ekte dialogorientert svar og føreset då at statsråden vil ta kontakt med partia på Stortinget på ein eller annan måte for å ha dialog om samansetjing og mandat på førehand.

Eitt spørsmål til, for det vert no fremja eit forslag frå Framstegspartiets medlemer i komiteen om å innføre permanent væpning. Eg veit frå mi erfaring som statsråd i to departement at det er svært tett kontakt mellom statsråden og regjeringspartia i dei enkelte fraksjonane. Magefølelsen min tilseier at det ikkje har slutta med den nye regjeringa. Eg kan ikkje kome på eitt einaste eksempel på at det vart fremja eit forslag i Stortinget mens eg var statsråd som mitt parti var med på, som ikkje eg kjente til eller kanskje hadde gjeve eit lite nikk til på førehand. Så mitt spørsmål er: Kjente justisministeren til at Framstegspartiet ville fremje eit slikt forslag, og gav han eit nikk, ein aksept eller eit «go» på nokon måte på førehand til det?

Statsråd Anders Anundsen [16:22:31]: Det kan nok være at arbeidsordningen mellom Fremskrittspartiets stortingsgruppe og dets statsråder og SVs stortingsgruppe og dets statsråder er ulik, men jeg kan forsikre om at vi har god dialog – uten at statsråden på noen måte dikterer hvilke forslag som skal fremmes av stortingsgruppen. Det ville vært helt uhørt, etter min oppfatning. Samtidig står det også i regjeringserklæringen at regjeringen ønsker å innføre en modell hvor politiet selv kan beslutte bevæpning i de distriktene de mener det er behov for det. Regjeringen er klar over at det er noe som ikke vil bli gjennomført, fordi Stortinget helt klart har sagt noe annet. Det er min jobb som statsråd å sørge for at Stortingets vilje blir oppfylt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Anders B. Werp (H) [16:23:27]: Disse to sakene er Stortinget veldig opptatt av. Det merker vi i debatten. Jeg vil allikevel berømme både arbeidet i komiteen og den måten debatten føres på her i salen, som reflekterer både et alvor og en dyp forståelse for at denne saken har mange sider.

Det er særlig representantforslaget fra SV jeg ba om ordet til. Jeg tillegger forslagsstillerne ingen motiver utover det at de er genuint engasjert i å få et resultat i denne saken. Det er bra. Så er jeg da uenig – og Høyre er uenig – i konklusjonen og i forslaget. Etter vår mening er det trusselvurderingen, trusselsituasjonen, som må stå i fokus for Stortingets vurdering av denne typen saker. Det er begivenheter og trusler som ligger utenfor Stortingets kontroll, men som berører borgerne i dette landet på ulike måter.

Så fremmes det forslag om at vi skal gjøre myndighetenes verktøykasse tidsavgrenset ved at Stortinget skal bestemme hvilke muligheter politiet i dette tilfellet har til bevæpning etter ett år. Da blir hovedspørsmålet: Hvilket beslutningsgrunnlag skal Stortinget ha til det? Alt tyder på at vi ikke vil kunne få et fullstendig beslutningsgrunnlag. Da er igjen neste spørsmål, i forlengelsen av det: Kan vi da fatte en kvalifisert beslutning? Antakeligvis ikke, mener Høyre.

Så er det også et annet aspekt som gjør at vi ikke støtter forslaget. Det er at det etter vår mening ikke tilligger denne salen å gå inn og politisere faglige, operative og taktiske tiltak som berører rikets sikkerhet, eventuelt borgernes sikkerhet. Der har vi en maktfordeling som er grunnlovfestet, og som sier at det er statsråden som er konstitusjonelt ansvarlig. Det er statsråden som overfor Stortinget svarer på hva som er rett og galt hvis noe går galt. Hvis Stortinget skal fatte en beslutning som går så dypt ned i hierarkiet som det vi her inviteres til, mener Høyre at vi forrykker det maktfordelingsprinsippet, og det ønsker vi ikke å bidra til.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [16:26:43]: La meg starte med – til representanten Solhjell: Hvis det er noen i denne salen som tror at Fremskrittspartiets stortingsgruppe ikke fremmer de forslagene den ønsker å fremme, tar de dypt og inderlig feil. Det regner jeg med at statsråden egentlig har bekreftet nå, og forskjellen på Fremskrittspartiets og SVs stortingsgruppe er at vi ikke demonstrerer på utsiden. Vi gjør ting her, bare så det er sagt.

Når det er sagt, tenker jeg at diskusjonen vi har nå, egentlig er bra. Noen har sagt at dette handler om verdigrunnlag. Om jeg ikke husker feil, diskuterte vi etter 22. juli også politifolks rolle i skarpe situasjoner. Hvilke krav og forventninger har vi til politifolk som havner i situasjoner der våpen brukes mot dem? Min klare forståelse av den diskusjonen som kom i etterkant, var at ja, politifolk må i ytterste konsekvens være dem som står fremst, tar belastningen og i ytterste konsekvens risikerer livet sitt. Med det som utgangspunkt er Fremskrittspartiets tilnærming at vi selvfølgelig bør ha et best mulig forberedt og utrustet politi.

Jeg hørte representanten fra Senterpartiet si at det nå var viktig å registrere alle de negative sidene ved den midlertidige bevæpningen. Jeg har på en måte respekt for det utgangspunktet, men hvorfor ikke snu det og si «også de positive»? Hvorfor er det slik at man skal være ensidig negativt fokusert på dette? Jeg oppfatter at Politiets fellesforbund, som representerer de aller fleste politifolkene som er ute og gjør jobben, slik at vi skal ha en trygg og god hverdag, har vært tydelige på at de ønsker permanent bevæpning fordi de mener at det vil gjøre dem best i stand til å gjøre jobben sin.

Så sies det her av representanten Nybø fra Venstre at det viktigste er etterretning. Det er på sett og vis riktig, men hva gjør vi da med den soloterroristen som ingen finner ut av? Så sier man at jo, men bevæpning gjør ingenting. Det synes jeg er å dra det vel langt, for et bevæpnet politi kan faktisk være med på å redusere skadeomfanget. Det vil ikke stoppe situasjonen, det påstår jeg slett ikke, men et bevæpnet politi kan være med på å redusere antall skadde og i verste fall drepte. Frankrike – Paris – har vært diskutert her. Det er helt åpenbart at fransk politi var bevæpnet, og allikevel ble tapstallene store. Er det noen her som vil påstå at tapstallene ville blitt mindre hvis fransk politi ikke var bevæpnet? I så fall ser jeg fram til å høre at noen påstår det herfra, og at de kan dokumentere det.

Bård Vegar Solhjell (SV) [16:29:38]: Representanten Werp synest eg heldt eit ryddig innlegg, der han argumenterte mot det representantforslaget som SV har presentert her, med dei to argumenta eg sjølv synest er best mot det. Eg vil difor på same måte kort gå igjennom motargumenta som gjer at eg likevel konkluderer annleis på begge punkt.

Før det første: Det er heilt riktig at Stortinget ikkje fullt ut kan kjenne – heller ikkje eit organ som den utvida utanriks- og forsvarskomiteen – djupna i PSTs sikkerheitsvurdering, sånn som f.eks. Regjeringens Sikkerhetsutvalg kan. Difor – som det står i forslaget, og som eg sa i innlegget mitt – bør det vere regjeringa som tek avgjerda om å setje i verk mellombels væpning.

Derimot meiner eg at det ikkje er urimeleg at regjeringa etter noka tid presenterer ei sak for Stortinget om grunngjevinga, der ein går noko meir grundig igjennom det, innanfor dei rammene som er moglege – ja kanskje kan det òg kombinerast med at ein kan gje ein del informasjon i dei organa Stortinget har, der ein kan presentere hemmelegstempla materiale. Det vil vere ein måte Stortinget kan godkjenne dette på, dersom det skulle vare lenge.

Det andre argumentet er at det rokkar ved ansvarsforholda å gå lenge inn for mellombels væpning. Eg vil nok seie at væpning av politiet er eit ganske stort og prinsipielt spørsmål av den typen politikarar skal ta stilling til. Dersom mellombels væpning skulle vare svært lenge, så lenge at det går over i ein uklår mellomfase om kva som er mellombels, og kva som er varig, oppstår, synest eg, ein problematisk situasjon. Det er bakgrunnen for forslaget. Vi vil ikkje føreslå at Stortinget skal gjere vedtak om å setje i gang dette, men det er ingen tvil om at eg meiner at det er eit ansvar politikarar har, å ta avgjerder her i Stortinget dersom noko gradvis sklir over i ei større varigheit. Eg synest dette var eit godt forslag om kvar det kunne liggje.

Så skal eg vedkjenne frå denne talarstolen at eg ikkje er ukjend med protestar mot regjeringa – heller ikkje frå parti som har representantar her – korkje i salen eller utanfor salen. Då må eg få leggje til at eg har jo lese nok aviser til å ha fått med meg at det skjer visse protestar utanfor denne salen òg, frå Framstegspartiet. Men det eg er litt ukjend med, er at ikkje dialogen mellom dei som sit i ein komité, og statsråden er så god at ein kjenner til alle forslaga som vert fremja, på førehand.

Dette var bakgrunnen for det spørsmålet som eg ikkje fekk svar på, nemleg: Var det sånn at statsråden kjente til dette forslaget og gav ei form for aksept for det, eller, for å spørje på ein annen måte: Var det ein protest som kom overraskande på regjeringa – noko eg sjølv ville vore litt bekymra for viss eg sat der – eller var det avtalt spel? Det er framleis det usvara spørsmålet eg reiste.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 7 og 8.