Karianne O. Tung (A) [11:34:55]: I jakten på den perfekte kroppen inntar usikre kvinner og menn store mengder anabole steroider. På folkemunne er dette også kjent som «russere» eller «winny». Sterkere, mer muskuløs, «fit» og definert er målet – «strong is the new skinny», også for jenter. Men for Espen endte dopingerfaringen og selve livet hans en nyttårsaften med et hagleskudd i hodet.
Anabole steroider er nødvendig i menneskekroppen, vi bruker det også medisinsk. Men det er mengdeinntaket og den ukontrollerte langtidsbruken som påfører den enkelte, samfunnet og pårørende store belastninger og kostnader. Hjerteinfarkt, leverskader, depresjoner, høyt aggresjonsnivå samt psykoser er konsekvenser man risikerer å få med på kjøpet når man svelger en tablett eller setter en sprøyte.
Det er grunn til å anta at kombinasjonen av en ustabil psykisk tilstand, økt aggressivitet og en sterkt voksende muskelmasse og -kraft har medført mange tilfeller av grov vold mot andre, også mot egen partner. Vi vet at mang en blåveis på norske kvinner stammer fra en ampulle laget på et skittent kokeapparat i en kjeller eller i en garasje.
En svensk studie som nylig ble publisert i tidsskriftet Drug and Alcohol Dependence, viser at tidlig død forekommer langt oftere blant steroidbrukere enn andre. Det er i tillegg en klar tendens til at de som har erfaring med steroider, ofte kombinerer dette med bruk av andre rusmidler. Først tar de steroider for å bygge kropp, deretter Viagra og hard narkotika for å holde selvtilliten oppe når steroidene svikter. Har du først satt en sprøyte i kroppen din, er det ikke lenger så farlig hva den inneholder. Og bakmennene bak salget av narkotika og anabole steroider er mange ganger de samme.
Det var derfor helt riktig og ikke minst et viktig skritt av Stortinget å forby bruken av anabole steroider i 2012. Vi ser nå resultater av at politiet i større grad har rettet oppmerksomheten mot dette feltet. Det er det all grunn til. For bak brukerne av anabole steroider og tragiske skjebner finnes bakmenn og grov organisert kriminalitet som på tvers av landegrenser ser muligheten for økonomisk vinning på andres tragedier. Den illegale globale dopingkriminaliteten er stor, og den foregår også i vår egen bakgård.
Sør-Trøndelag politidistrikt, nå Trøndelag politidistrikt, begynte høsten 2011, etter svært godt journalistisk arbeid av Adresseavisen og Dagens Næringsliv, opprullingen av et organisert kriminelt nettverk med utspring i Trondheim. Den 14. januar 2015 ble det avsagt dom i Frostating lagmannsrett hvor flere anklagede ble idømt norgeshistoriens strengeste straffer for dopingforbrytelser.
Dopingetterforskningen fra Sør-Trøndelag skal være Europas største. Totalt har 131 personer over hele landet vært siktet i Operasjon Gilde. Adresseavisen avslørte nylig – før jul – at bakmannen, som kaller seg Corleone, aldri ble pågrepet i denne saken. Vedkommende har levd livets glade dager i Thailand, men er nå siktet for å ha forsynt hovedmennene i Trondheim med store mengder doping.
Straffeloven §§ 234–235 omhandler dopingforbrytelser, hvorav grove dopingforbrytelser straffes med fengsel i inntil seks år. Bakmenn som forsyner nettverk i Norge, går fremdeles fri. Dette er bakmenn som opererer i enda grovere former enn i Operasjon Gilde, og hvor kvantumet er betydelig større. Utfordringen er at taket for strafferammen allerede er nådd gjennom gjeldende dom i Operasjon Gilde fra 2015.
Mitt håp er at ministeren også anerkjenner dopingens alvorlige konsekvenser, og at ministeren ser realiteten i den grove kriminaliteten som foregår, og ikke minst at ministeren og embetsverket vet hvordan Internett og det mørke nettet som medium fungerer som marked for mange av disse aktørene. Dette er etter min vurdering flere reelle grunner til at vi må vurdere om straffelovens aktuelle paragrafer – 234 og 235 – virkelig speiler den tiden vi lever i, og om paragrafene tar tilstrekkelig høyde for den alvorlighetsgraden dette faktisk representerer.
Det er i dette tilfellet betimelig å stille spørsmålet om vi nå har kommet til det punktet hvor gjerningspersonene ser at straffen ikke øker, selv om aktiviteten fortsetter. Det er negativt med henblikk på allmennpreventive hensyn.
Mitt spørsmål til justis- og beredskapsministeren er derfor følgende: Vil statsråden ta initiativ til å heve strafferammen for grove dopingforbrytelser, eller vil han foreslå en ny bestemmelse i straffeloven?
Statsråd Anders Anundsen [11:40:16]: La meg først få takke interpellanten for å ta opp et viktig tema, et tema som berører veldig mange enkeltskjebner, som interpellanten også var inne på i sitt innlegg, og derfor synes jeg det er trist at vi nær sagt har salen for oss selv, for dette er et tema som virkelig burde engasjere.
Det er bred politisk enighet om viktigheten av innsatsen mot doping som samfunnsproblem. Bruken av dopingmidler er ikke bare til skade for den som inntar stoffene, men har også samfunnsmessige konsekvenser. I tillegg viser en norsk undersøkelse gjort blant ungdom på sesjon at de som bruker dopingmidler, ofte også bruker andre illegale rusmidler og drikker mer alkohol enn gjennomsnittet, som interpellanten også var inne på.
Bruk, besittelse, innføring og omsetning av dopingmidler er kriminalisert og skal straffeforfølges med det alvor slik kriminalitet krever. I 2015 var kjøp og salg av narkotika og dopingmidler via Internett et av hovedområdene Samordningsorganet for bekjempelse av alvorlig, organisert, distrikts- og grenseoverskridende kriminalitet skulle ha særlig oppmerksomhet mot.
Forbudet mot erverv, besittelse og bruk av dopingmidler trådte i kraft 1. juli 2013 etter endringer i legemiddelloven. Forbudet har vist seg som et viktig supplement i en helhetlig politikk mot doping som samfunnsproblem og har ført til beslag i saker der en tidligere ikke hadde lovhjemmel for det. Etter at forbudet ble innført, har antallet anmeldelser også økt, fra 948 i 2013 til ca. 1 500 i 2014 og 2015. En tredjedel av anmeldelsene i 2015 omhandlet besittelse og bruk av ulike typer dopingmidler.
For å lykkes i sitt arbeid er politiet avhengig av et godt samarbeid med andre aktører. Tolletaten er en av flere viktige samarbeidspartnere, og i 2015 beslagla tolletaten til sammen om lag 285 500 enheter dopingmidler, en økning fra om lag 167 500 dopingenheter året før. Tollerne avdekket flere store partier med dopingmidler i fjor, og det største beslaget var på ca. 209 000 enheter.
I 2014 inngikk politiet – etter initiativ fra meg – en formalisert samarbeidsavtale med Antidoping Norge. Avtalen omfatter et samarbeid om aktiviteter av felles interesse, herunder utveksling av informasjon om utvikling og nye trender både nasjonalt og internasjonalt, samarbeid for å øke kompetansen om bruk, omsetning og smugling samt kunnskapsdeling om ulike dopingmidler. Eksempler på det siste er klassifisering av nye stoffer, preparatnavn, virkestoffer, bruksområde og utseende.
Antidoping Norge ble styrket over statsbudsjettet for 2016 og ble tildelt 30 mill. kr av spillemidlene til idrettsformål. Dette er en øking på 2 mill. kr fra 2015. På tre år er tilskuddet økt med 6,4 mill. kr. Tilskuddet for 2016 skal bl.a. bidra til et sterkere samarbeid mellom Antidoping Norge og treningssenterbransjen, kommuner og fylkeskommuner. For å sikre en publikumsrettet informasjonstjeneste om doping ble ansvaret for Dopingtelefonen lagt inn under Antidoping Norge fra 1. januar 2016.
I interpellasjonen viser interpellanten til Operasjon Gilde, der fem personer ble domfelt i Frostating lagmannsrett for bl.a. produksjon og salg av ca. 3,2 millioner dopingtabletter, såkalt anabole androgene steroider. Produksjonen og salget av dopingmidlene foregikk i perioden 2008 til 2012. Det ble ansett å være begått som et ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe for de fire hovedmennene i saken.
Det ble utmålt strenge straffer. Personen som fikk høyest straff, ble idømt fengsel i seks år og seks måneder. Strafferammene ble ikke utnyttet fullt ut i denne saken. Strafferammen for grov dopingovertredelse var da, som nå, seks år, men idet de straffbare handlingene var utøvd som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, ble den såkalte mafiaparagrafen anvendt. Det fører til at strafferammen forhøyes. Strafferammen for grov dopingovertredelse med bruk av den såkalte mafiaparagrafen var fengsel i elleve år. I dag kan et tilsvarende lovbrudd straffes med fengsel i inntil tolv år. Jeg er derfor ikke enig i at taket for straffeutmåling i slike saker var nådd i den såkalte Gilde-saken for dem som ble dømt etter den såkalte mafiaparagrafen. Derfor mener jeg heller ikke at det på bakgrunn av denne ene dommen er aktuelt å vurdere høyere strafferamme for slike saker nå.
I norsk strafferettstradisjon fastsettes straffen innenfor relativt romslige strafferammer. Det betyr at i de aller fleste saker settes straffen mye lavere enn den høyest mulige straff. En strafferamme på seks år – eller tolv år, dersom en anvender straffeloven § 79 – vil gi rom for høy straff selv i svært alvorlige dopingsaker. Men det kan forekomme at et lovbrudd er så alvorlig, eller at det er begått så mange lovbrudd, at man også nærmer seg eller når toppen av denne strafferammen. Hensikten med strafferammer er naturligvis at straffen skal tilpasses det enkelte kriminelle forhold, men med en klar maksgrense fastsatt av lovgiver.
Jeg vil understreke at dette er et område man bør følge særlig med på, og vurdere behovet for endringer fortløpende. Én grunn til å vurdere en heving av strafferammene kan være ny kunnskap om utbredelsen og skadevirkningene av doping, en annen kan være at man oftere får saker som setter strafferammene under press. Det jeg mener vi særlig må ha øynene åpne for, er den profesjonelle og ofte organiserte kriminaliteten, som også i høyeste grad omfatter doping: bakmenn og andre som profiterer betydelig på denne skadelige virksomheten. I forbindelse med kriminaliseringen av bruk og besittelse av dopingmidler i 2013 ble det pekt på at dopingkriminalitet gir stort økonomisk utbytte. Beregninger som tolletaten gjorde, basert på gateverdien fra 2010, viste at fortjenesten på anabole steroider laget av dopingpulver fra Kina var fire ganger høyere enn normal fortjeneste på heroin og kokain.
Kripos fastslår at dopingkriminalitet begås innenfor et bredt spekter av miljøer i Norge. I spissen står gjerne organiserte kriminelle som har spesialisert seg på salg av dopingmidler og narkotika på Internett. Nettverkene involverer kjente kriminelle som driver med narkotika og dopingkriminalitet, men også relativt ukjente personer som i hovedsak er involvert i dopingkriminalitet.
Det spesielle med dopingkriminalitet sammenlignet med narkotikakriminalitet er at den organiserte dopingkriminaliteten i større grad involverer en brukergruppe som ikke er kjent for annen kriminalitet, og som således ofte fremstår som ressurssterke. Når personer rekrutteres inn i dopingnettverk, er det fare for at de kommer i kontakt med kriminelle som også driver annen type kriminalitet, og på den måten kan dopingkriminalitet for enkelte bli en slags inngangsport, eller et springbrett, til annen type kriminalitet og også inn i bruk av annen type stoff, f.eks. narkotika.
Utvikling og endring av strafferammer skjer ofte over tid, men jeg mener vi i dag har et lovverk som i tilstrekkelig grad rammer slik det er ment å ramme. Men en må naturligvis følge med i utviklingen av straffeutmåling i slike saker og eventuelt foreslå endringer ved behov. Derfor er det også veldig positivt at representanten Tung har benyttet anledningen til å få en drøftelse i Stortinget om dette, slik at også Stortinget kan gi uttrykk for hvorvidt de har spesielle syn på det straffenivået som de selv vedtok for kort tid tilbake. Jeg tror ofte det er naturlig å få noe mer erfaring med disse strafferammene før en eventuelt foreslår endringer.
Karianne O. Tung (A) [11:48:56]: Jeg vil benytte anledningen til å takke ministeren for et godt svar. Jeg er ikke enig i alle betraktningene, selvfølgelig.
I dag kan vi lese på førstesiden av Adresseavisen at den antatte bakmannen i Operasjon Gilde, en mann ved navn Corleone, nå er arrestert av thailandske myndigheter. Han er satt i varetekt og er klar for deportasjon til Norge for avhør og rettslig straffeforfølgelse. Mannen har siden 2008 unndratt seg tre betydelige politietterforskninger og er mistenkt for bl.a. innførsel av 34 kg dopingråstoff. Det er 34 kg dopingråstoff som har påført det norske samfunnet og enkeltmennesker betydelige skader og kostnader. Dette er, som sagt, grovere tilfeller enn det vi så i Operasjon Gilde, og Trøndelag politidistrikt fortjener stor honnør for å ha prioritert denne saken så mye som de har gjort.
Det er ikke et mål i seg selv for meg å ha høyest mulig strafferamme for ulike forbrytelser, men vi må samtidig også ha et system for straffeutmåling som hensyntar grovheten i forbrytelsene, også sett opp mot andre forbrytelser, og ikke minst at tilstrekkelige allmennpreventive hensyn ivaretas. For grove dopingforbrytelser har det etter min mening ikke vært sånn.
Statsadvokat Unni Sandøy, som også representerte aktoratet i rettssaken i Operasjon Gilde, bekreftet i intervju med Adresseavisen at strafferammen for grov dopingkriminalitet er for lav, og at den ikke speiler tiden vi lever i, spesielt med tanke på bruken av Internett som medium, og at mafiaparagrafen også ble tatt med i straffeutmålingen, også med bakgrunn i den argumentasjonen.
Jeg er litt skuffet over at ministeren ikke er villig til å se på strafferammen eller eventuelt innføre en ny bestemmelse. Ministeren sier selv at man skal følge utviklingen nøye framover, og at det kan være grunn til å endre på strafferammen hvis man har nok kunnskap om konsekvensene av doping. Jeg mener at den kunnskapen ligger på bordet i dag. Den andre årsaken til at ministeren skal følge saken nøye, er at en også må se på alvorlighetsgraden i saker som Operasjon Gilde og andre. Jeg er ikke enig i at strafferammen skal stå på dagens nivå. Jeg mener det her er prinsipielt viktig å vise at såpass grove forbrytelser faktisk kan føre til lengre straff enn seks år. Å la kriminelle nettverk slippe billig unna er det samme som ikke å ta konsekvensene og den kunnskapen vi har i dag, inn over oss. Det vil selvfølgelig for det første komme bakmennene til gode, men det vil ikke minst komme brukere til gode som pådrar seg store konsekvenser i mellomtiden.
Statsråd Anders Anundsen [11:52:06]: Jeg er enig i at utviklingen går raskt, og at vi derfor også må følge med på denne typen problemstillinger. Jeg er imidlertid ikke enig i at utviklingen har gått så raskt som det representanten Tung gir uttrykk for. Stortinget har jo vurdert dopingkriminalitet, også grov dopingkriminalitet, opp mot annen type kriminalitet ved fastsettelse av strafferammene.
Jeg synes ikke det er grunnlag for etter at en har behandlet én sak, å hevde at strafferammene som sådanne er for lave, særlig i en situasjon hvor den høyeste utmålte straffen i den angjeldende saken som representanten Tung viser til, er over det som er en ordinær overtredelse, altså over seks år, som er strafferammen for grov dopingkriminalitet, fordi en er en del av en organisert kriminell gruppe. Strafferammen på det tidspunktet den angjeldende saken ble behandlet, var elleve år. Nå er strafferammen for grov organisert dopingkriminalitet, hvor man lar § 79 i straffeloven komme til anvendelse, tolv år. I den angjeldende saken var den høyeste dommen seks og et halvt år. Det betyr også at i den saken har man ikke presset strafferammen vesentlig. Den er litt over halvparten av det strafferammen gir rom for. Så er jeg enig i hvis en kommer i en situasjon hvor strafferammen etter hvert kommer under press, at en er nødt til også å tilpasse seg en sånn situasjon.
Jeg utelukker ikke at den nye kunnskapen som delvis er kommet, men også kunnskap som vil kunne komme, vil føre til at en vil se på grovheten i dopingkriminalitet på en annen måte fremover enn det en gjør nå. Det er imidlertid en del av en betydelig større diskusjon enn det som har vært interpellantens utgangspunkt i denne ene konkrete saken.
Jeg mener at Stortinget har hatt et reflektert syn på dette. Jeg mener også, som jeg nevnte i mitt innlegg, at synet på strafferammer utvikler seg. Vi har sett på en rekke andre områder også at Stortinget har vært opptatt av å skjerpe strafferammene. Det kan også være et aktuelt virkemiddel her. Jeg mener imidlertid ikke at vi har den kunnskapen i dag som skulle tilsi at det er grunnlag for å utvide strafferammen vesentlig.
Men så formoder jeg også at litt av interpellantens poeng er at hun ønsker å øke strafferammen for grov dopingkriminalitet som sådan, som i dag er på seks år, mens jeg har vært opptatt av at en veldig fort kommer i en situasjon hvor dette er handlinger som kan rammes av § 79, og da er det plutselig en strafferamme på inntil tolv år. Det mener jeg reflekterer det straffenivået som i stor grad vil kunne være fornuftig.
Samtidig har jeg ikke noe problem med å se at en her må vurdere utviklingen nøye for å se om utgangsstraffenivået på seks år for grov dopingkriminalitet bør høynes.
Jenny Klinge (Sp) [11:55:27]: Då eg kom inn i salen og såg kor få det var her, tenkte eg for det første på at talet på folk i salen ikkje alltid speglar kor viktige sakene er, men så kom eg på ei historie om Asbjørn Jordahl, som sat på Stortinget for Arbeidarpartiet. Han var frå Kristiansund og sat vel i justiskomiteen på slutten av 1970-talet. Då han skulle halde debutinnlegget sitt, var det ingen i salen. Då såg han på presidenten og sa: President, dette får bli mellom oss. Ein blir ikkje freista til å gjere det i dag då, men eg kom på den historia.
Eg vil begynne – etter den historia – med å takke interpellanten for å reise temaet til debatt i stortingssalen. Problemstillinga er meir aktuell enn nokon gong, og dessverre ser ein at bruken av doping ikkje har vorte redusert dei siste åra. Så lenge vi ikkje klarar å motarbeide dette uvesenet, får vi det igjen i form av utgifter på andre delar av helsebudsjettet. Biverknader i form av psykiske problem er vel kjent. Det er noko som påfører den enkelte liding og samfunnet store utgifter. Ein lengt etter størst mogleg musklar eller rekordframgang kan føre til at mange blir freista til å ta irrasjonelle val. I dagens samfunn er ein vitne til at steroida blir omsette på nettet. Unge og uvitande sjeler blir lokka til å ta snarvegar for å oppnå heider og raske resultat. Slik åtferd må bli fordømt i alle miljø.
Bruken av steroid for å oppnå eit kroppsideal er aukande, ikkje berre gjennom kjøp på nett, men – som interpellanten peika på – også organiserte kriminelle grupper står bak mykje av verksemda.
Slik eg ser det no, må det bli jobba på fleire ulike nivå. Haldningsskapande arbeid blant barn og unge er ein føresetnad. Det må gjerast gjennom både skuleverk og idrettslag, der ein må ha fokus på farane med å bruke doping og steroid.
Skulehelsetenesta har òg ein viktig jobb her med å informere og avdekkje. Dei unge må vere klare over at dei kan øydeleggje liva sine ved å ta slike stoff. Dei fleste er klare over at tyngre narkotiske stoff har store skadeverknader, men også steroid kan medføre stor fare. Auka psykiske problem, kroppslege plagar og auka sjølvmordsfare er nokre av problema.
Eg vil oppmode statsråden til å snakke med kollegaen sin, helse- og omsorgsministeren, for å sjå på moglegheita for å setje i verk haldningskampanjar som kan nå breitt ut. I tillegg til det haldningsskapande arbeidet må vi sjå på lovverket: Er det gjeldande regelverket godt nok? Er straffenivået riktig? Eg meiner – til liks med interpellanten – at det her er mogleg å gjere noko. Eit høgare straffenivå vil kunne ha avskrekkande effekt og kan bidra til at ein kan utmåle strenge straffer til bakmenn. Mange vil seie at straffenivået ikkje har nokon effekt, men eg meiner at vi, som lovgjevarar, må sjå at dette er eit aukande problem, og vi må sørgje for at lovverket er harmonisert med den tida vi lever i. Derfor trur eg – til liks med interpellanten – at det er eit potensial for å betre lovverket på dette området.
Til slutt: Vi skal ikkje godta den utviklinga som no skjer. Vi må sørgje for å redusere talet på unge menneske og andre som får øydelagt livet sitt. I tillegg må vi sørgje for at politiet har både kunnskap og ressursar til å avdekkje sakene og sørgje for at bakmennene blir tekne.
Jan Bøhler (A) [11:59:03]: Jeg synes dette er et veldig viktig tema, og det berører – som også statsråden var inne på – grupper som ikke nødvendigvis er involvert i kriminelle forhold på andre måter, men som er opptatt av trening, av å bygge kropp, og som kan bli viklet inn i noe som er mye mer alvorlig enn de skjønner. Det utvikles også så mange forskjellige dopingpreparater at det er stoffer og produkter her som er ukjente for brukerne, og jeg tror mange av dem ikke helt er klar over alvoret i det de går inn i når de får tilbud om å kjøpe og teste dette og hører at sånn kan man bygge muskler på en rask måte. Det er veldig alvorlig – det er både usunt og helsefarlig for dem selv og veldig alvorlig for samfunnet, dette løpet disse ungdommene, som det ofte er, kan havne i.
Det jeg gjerne vil bringe inn også her, i og med at det i innleggene fra interpellanten og statsråden er åpnet for en litt bredere debatt om fenomenet, er samarbeidet med treningssentrene. Arenaen for denne typen kontakt, omsetning og den slags, vil ofte være treningssentrene. Det finnes en ordning som kalles Rent senter, og sist jeg satte meg inn i det, var det 367 treningssentre som var med på denne Rent senter-ordningen. Det var noen komplikasjoner med Datatilsynet og hvordan de kunne bygge opp registre over hva de oppdager og personer som de registrerer er i faresonen eller holder på med dette. Men sist det ble gjennomgått, i 2014, var det ingen av dem som hadde funnet grunnlag for anmeldelse av noen forhold. I april 2014 var det snakk om at ett senter ville anmelde, og det var en diskusjon om sentrenes samarbeid med politiet og å anmelde når de oppdager forhold hos sine brukere, sine kunder.
Hvordan skal man utvikle det arbeidet sammen med treningssenterbransjen? Innenfor Virke er det noe som heter Virke Trening for å få mer systematikk i viljen til å anmelde og samarbeide med politiet, og for å få alle treningssenterkjedene til å ha lik praksis og ikke være for tilbakeholdne når det gjelder å ta fatt i disse tingene internt, men også ved å anmelde til politiet.
Statsråden nevnte antallet forhold som var anmeldt, men jeg vil gjerne høre om statsråden har noen kunnskap om hvorvidt andelen anmeldelser treningssentrene bidro med i 2015, har økt – for de tallene jeg har, er fra 2014 – og eventuelt om statsråden har noen tanker om hvorvidt man bør forsterke samarbeidet med treningssenterbransjen rundt å ta tak i de opplysningene, faktaene eller informasjonen som de skaffer seg. Det er åpenbart at de er førstelinje i arbeidet med disse sakene, så jeg tror det er noe av nøkkelen.
Jeg er enig i at straffereaksjoner også vil virke forebyggende og avskrekkende, men jeg tror det aller mest forebyggende er det samarbeidet gjennom Rent senter-ordningen og alle de treningssentrene som er med der, men som i hvert fall i 2014 ikke anmeldte saker.
Karianne O. Tung (A) [12:03:42]: Som politiker i Sør-Trøndelag, da jeg var politiker i fylkeskommunen, satte vi i gang et arbeid sammen med Antidoping Norge – et holdningsskapende arbeid for å nå elever ute i videregående skoler som er mellom 16 år og 19 år og i en av de kanskje mest sårbare periodene i livet med tanke på forming av egen kropp. Det var viktig for oss i Sør-Trøndelag at våre elever – fra Hitra til Meldal, Rissa og Åfjorden – hadde kunnskap om at hvis man dro på et treningssenter og hørte ordet «russere», handlet det ikke om våre nabomenn i øst, men om et dopingpreparat man kan få kjøpt for å utvikle musklene sine, og hvilke konsekvenser russere faktisk kunne få for dem.
Jeg vil takke ministeren for debatten, men jeg vil også minne ministeren på at vi her diskuterer dopingbestemmelsen og ikke mafiaparagrafen. Den er på mange måter egentlig ikke relevant fordi den bare gjelder i spesielle tilfeller, og den tar heller ikke nok høyde for at Internett har blitt en betydelig kanal for salg, bruk, produksjon og nettverk for doping.
Jeg synes det er synd hvis dagens strafferamme vil være en hemsko i kommende rettssaker mot bakmenn i alvorlige dopingsaker, og det er også synd at påtalemyndighetene skal være nødt til å lene seg på andre paragrafer for faktisk å gi bakmennene den straffen de bør få.
Så jeg vil oppfordre justisministeren til fortsatt å følge utviklingen i denne saken på dette feltet nøye. Det er mye som skjer, og det er stor økonomisk vinning i å drive som profesjonell bakmann i et dopingnettverk. Konsekvensene ser unge kvinner og menn i speilene hver dag, og ikke alle de unge kvinnene og mennene er blant oss i dag.
Statsråd Anders Anundsen [12:05:50]: La meg få lov til å takke for debatten. Jeg er veldig glad for at det kom noen flere til underveis, for det er, som også representanten Klinge sa, ikke bestandig det er samsvar mellom antallet personer i salen og viktigheten av det temaet som diskuteres. Dette er viktig, også fordi det påvirker veldig mange enkeltskjebner og familiene til veldig mange. Derfor synes jeg det er viktig at vi har hatt denne runden.
Til interpellanten Tung har jeg bare lyst til å si at det er nødvendig å se på strafferammen for grov dopingkriminalitet sammen med § 79, for ofte vil det komme en situasjon der § 79 kan komme til anvendelse. Det betyr at en dobler strafferammen, fra seks til tolv år. Jeg synes det er relevant i en interpellasjonsdebatt om det samlede straffenivået for dopingkriminalitet. Jeg tror vi må ha med begge de perspektivene når vi snakker om hva som er rimelig straff. Det var også interpellantens utgangspunkt i selve interpellasjonen.
Så er jeg veldig glad for at flere nå har vært inne på at dette ikke bare handler om straff; det handler også om forebygging, om informasjon, om samarbeid og om holdninger. Der er det mange som kan bidra på mange ulike nivåer. Samarbeid med kroppsbyggermiljøer og ikke minst, som Jan Bøhler var inne på, samarbeid med de ulike treningssentrene er viktig – og å ha et aktivt informasjonsarbeid som kan forsterkes ytterligere, ikke nødvendigvis fordi det foregår doping på treningssenteret, men fordi mange som bruker doping, likevel på en eller annen måte har et treffpunkt med mange treningssentre. Det å kunne forebygge gjennom at folk får vite hva konsekvensen av å gå inn i en slik type løp faktisk er, før de har begynt på det, er det aller, aller viktigste virkemidlet vi har. Der er samarbeid med både treningssentre og Antidoping Norge helt sentralt. Men det er også samarbeid med kommunene, f.eks. det eksemplet som representanten Tung tok opp selv, hvor Sør-Trøndelag har satt i gang et samarbeid med skolene for å skape oppmerksomhet og informasjon om en viktig problemstilling så tidlig at en får håpe at en bidrar til at unge mennesker tar riktigere valg. Det bør også flere kommuner ta med seg.
Så kan ikke jeg svare konkret på hvor mange anmeldelser som er innlevert når det gjelder denne typen kriminalitet fra treningssentrene, men det er vel grunn til å tro at det ikke har vært noen revolusjonerende utvikling fra 2014 til 2015. Det henger nok sammen med en rekke ulike forhold, også forhold som er knyttet til utfordringer ved å avdekke dopingvirksomhet på et treningssenter. Men jeg tror det er viktig at vi fokuserer på hvordan dette kan gjøres enda bedre, og hvordan samarbeidet mellom politi, treningssentre, Antidoping Norge og kommunene samlet sett kan gi en bedre innsats, særlig på den forebyggende fronten. Jeg tror det er minst like viktig som å følge utviklingen i strafferammene.
Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er dermed avsluttet.