Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Helge André Njåstad (FrP) [13:59:38]: (leiar i komiteen): Det er Mazyar Keshvari som har vore saksordførar for denne saka, men han er forhindra frå å møta i dag, så eg vil kort presentera saka og seia litt om regjeringspartias syn på saka.

Det er eit representantforslag me no har til behandling, frå arbeidarpartirepresentantane Eirik Sivertsen, Marit Nybakk, Marianne Aasen, Stine Renate Håheim, Truls Wickholm og Åsmund Aukrust, om eit identitetsavklaringsprogram for irakarar i Noreg.

Forslagsstillarane vil heilt sikkert sjølve gjera greie for sitt syn og bakgrunnen for forslaget, men kort kan eg seia at initiativet til saka er ei rekkje vaksne personar frå Irak som har fått opphald i Noreg på humanitært grunnlag i perioden 1998–2000, men dei har ikkje fått statsborgarskap på grunn av tvil om identiteten. Forslagsstillarane ønskjer derfor eit identitetsavklaringsprogram som gjev eit tidsavgrensa høve for desse til å få avklart identiteten. Eventuelle kostnader med dette skal dekkjast inn gjennom gebyr, heiter det i forslaget. Forslagsstillarane viser også til at det i ettertid er innført strengare krav til dokumentert identitet for opphaldsløyve på humanitært grunnlag. Difor meiner forslagsstillarane at ein i framtida ikkje vil koma opp i liknande situasjonar om ein eventuelt etablerer ei slik ordning.

Komiteen har hatt ei grundig behandling av denne saka og m.a. hatt open høyring 20. oktober, der NOAS, Aksjonsgruppe for norsk statsborgerskap og advokatfirmaet Taha møtte. I behandlinga i komiteen knytt til denne saka har det utkrystallisert seg eit fleirtal bak representantforslaget, som alle partia, med unntak av regjeringspartia, slutta seg til, der ein oppmoda regjeringa om å koma tilbake med eit avklaringsprogram, i tråd med det forslagsstillarane har foreslått.

Då vil eg gå over til å gjera litt greie for mindretalets, altså regjeringspartias, syn på denne saka. For oss er det viktig å slå fast at norsk statsborgarskap skal henga høgt, og at krav som blir stilte til klarlagd identitet i statsborgarlova, ikkje skal senkast. Her støttar heldigvis eit fleirtal i komiteen oss i ei slik formulering. Vidare er me også glade for at eit fleirtal viser til at det finst unntaksreglar i dagens regelverk som sikrar at søkjarar under 17 år ved godkjenning av sitt første opphaldsløyve, vil ha moglegheit til å behandla saka si, slik at dagens regelverk langt på veg ikkje lastar barn for foreldras forhold.

Vidare er det viktig for oss i Framstegspartiet å påpeika at dokumentforfalskingar er eit alvorleg problem i alle asylsaker. Det å søkja asyl på feil grunnlag bidreg til å uthola asylinstituttet, og den siste tida har me snakka masse, både i samfunnsdebatten og frå denne talarstolen, om signal og om kor viktig det er å senda ut signal. Eg vil nøya meg med å påpeika at det Stortinget i dag er i ferd med å gjera, også kan bli oppfatta – og blir oppfatta – som eit signal ute i den store verda. Framstegspartiet vil vera veldig tydeleg på at me er i ein situasjon der det einaste signalet som er naturleg å senda ut, er innstrammingar, og me synest ikkje det er bra at stortingsfleirtalet i dag sender ut ein annan type signal enn det som me i haust samla oss om i denne salen.

I tillegg vil dette arbeidet som ein no vil påleggja regjeringa – og seinare forvaltninga – bidra til at ein bruker saksbehandlingskapasitet som ein gjerne skulle ha brukt til andre ting i den situasjonen som Noreg står i.

Til slutt: Eg synest det er viktig at debatten i dag kan avklara kva som skal skje dersom eit eventuelt program som ein vil oppmoda om å få på plass, medfører at det kjem fram opplysningar som tilseier at ein har gjeve feilaktige opplysningar for å få asylsaka si godkjent. Det er viktig at me blir utfordra på kva som er tanken her. Er tanken at ein skal ha eit amnesti, der ein på ein måte kan koma unna med den typen opplysningar? I så fall vil det senda ut eit alvorleg, feilaktig signal i den situasjonen me er i no, om at det ikkje får konsekvensar dersom ein gjev feilaktige opplysningar i asylprosessen.

Så eg håper at den vidare debatten kan avklara kva fleirtalspartia har lagt til grunn i si tolking. For oss i Framstegspartiet er det i alle fall veldig viktig at me er tydelege på at det aldri skal løna seg å oppgje feilaktige opplysningar. Difor håper me at debatten vil avklara at det heller ikkje er tanken her at ein skal sleppa unna med feilaktige opplysningar i fortida.

Stine Renate Håheim (A) [14:04:46]: Jeg må først begynne med å si at det at asylsøkere oppgir korrekt identitet, er helt avgjørende for effektiviteten i saksbehandlingen og for at myndighetene skal kunne fastslå det reelle beskyttelsesbehovet. Arbeidet med identitetsavklaring er derfor viktig for å verne om asylinstituttet. Derfor tok den rød-grønne regjeringen flere initiativ på det feltet, bl.a. hurtigbehandling av saker hvor asylsøkere hadde jukset med identitet, og vi opprettet også et nasjonalt identitets- og dokumentasjonssenter.

Men identitetsavklaring er også viktig for oss som samfunn og for vår trygghet – at vi vet hvem som befinner seg i landet vårt. Og i dag har vi altså en gruppe mennesker i landet vårt som har fått opphold, men som vi ikke vet identiteten til. Vårt forslag vil kunne gjøre noe med det. La meg si det slik: I den grad man sender ut signaler fra denne sal, så sender vi i dag et signal om at det er en avgrenset gruppe mennesker med irakisk statsborgerskap som fikk opphold på humanitært grunnlag i 1998, 1999 og 2000, og de fikk opphold til tross for at det var tvil om deres identitet. Det var norske utlendingsmyndigheter som valgte å gjøre det. Det er også viktig å presisere at forslaget ikke omhandler dem som oppga feil nasjonalitet og dermed fikk opphold på feil grunnlag. Det omhandler kun dem som oppga feil navn eller fødselsdato, som eksempel, altså opplysninger som ikke påvirket om de fikk opphold eller ikke.

Så kan vi gjerne si i dag – og det stemmer for så vidt vi også i – at disse menneskene burde ha oppgitt sin rette identitet da de kom. Det hadde vært enklere for enkeltmenneskene det gjelder, og det ville spart samfunnet for ressurser. Men på et eller annet tidspunkt må vi også innse at fortiden kan vi ikke alltid gjøre noe med i denne sal – det er framtiden vi må gjøre valg på vegne av. Dette er mennesker som har fått permanent opphold i Norge, og de har nå vært her i over 16 år. De betaler skatt, har jobb, har fått familie og slått seg til ro i samfunnet vårt. For dem det gjelder, er det viktig å få klarlagt sin identitet, slik at de kan søke om statsborgerskap, søke om å få demokratiske rettigheter.

Dette er en vanskelig sak for dem det gjelder, og byr på mange utfordringer, og jeg tror ikke vi skal undervurdere hvilken negativ effekt det har at mennesker som har lovlig og langvarig opphold i Norge, ikke har mulighet til å søke om statsborgerskap og få demokratiske rettigheter. Så har jo mange av disse forsøkt å rydde opp på egen hånd. De har tatt kontakt med utlendingsmyndighetene og politiet for å opplyse at den registrerte identiteten deres ikke er riktig, men de har fått beskjed om at det ikke er mulig å endre det.

Tidligere har det vært bred enighet om at man ønsker å legge til rette for identitetsavklaring. Da Stortinget i 2012 behandlet endringer i statsborgerloven, som ordnet opp i situasjonen for barna i denne gruppen, skrev alle partier utenom Fremskrittspartiet, følgende i innstillingen:

«Flertallet viser til at regjeringen ikke fremmer forslag i forskriften om en tilsvarende ordning for voksne som har kommet til Norge etter fylte 17 år. For denne gruppen er det viktig at regjeringen ser på ordninger for å gjøre det enklere med identitetsavklaring.»

Senere har Nasjonalt ID-senter lagt fram en rapport som omhandler irakiske statsborgere med opphold i Norge, og de skrev følgende:

«Gjennom arbeidet har vi fått bekreftet at det er mulig å verifisere identiteten til irakere i Norge mot irakiske registre. (…) Vår hovedanbefaling er derfor at alle irakere med identitetstvil bør verifiseres.»

Fremskrittspartiet og Høyre skriver i sine merknader at personene det gjelder, har en avklart situasjon med permanent opphold i Norge. Det er riktig, men det som er totalt fraværende i merknadene fra Høyre og Fremskrittspartiet, er det behovet samfunnet har for å vite hvem som befinner seg i landet vårt. Jeg er enig med daværende integreringsminister Solveig Horne, som i brevet til komiteen skrev følgende:

«At vi kjenner identiteten til de som oppholder seg i Norge er viktig for en rekke sektorer og tjenester, og samfunnssikkerheten.»

Nå har vi fått en rapport fra Nasjonalt ID-senter som sier at dette er mulig å gjennomføre. Vi vet også at det har vært gjennomført med de såkalte MUF-erne. All informasjon vi har, sier at dette er mulig. Det er klart at det er avveininger her, men jeg mener at samfunnet er tjent med at vi rydder opp, både av hensyn til de enkeltmenneskene det gjelder, og ikke minst av hensyn til samfunnets behov for å vite hvem som faktisk befinner seg i landet vårt.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [14:10:04]: Et statsborgerskap gir styrket identitet, forpliktelse og tilhørighet til Norge samtidig som det gir demokratiske rettigheter. Norsk statsborgerskap skal henge høyt, og kravene som stilles til å få klarlagt identitet, bør ikke senkes. Kristelig Folkeparti verken ønsker eller støtter å åpne for et generelt amnesti. Asylinstituttet og reglene i statsborgerloven skal i fortsettelsen praktiseres som i dag.

Men disse prinsippene må ikke føre til at vi ikke kan se reelle utfordringer eller ta fatt i dem for å finne gode løsninger. Ja, et statsborgerskap er en forpliktende samfunnskontrakt. Det kan, som i denne saken, også bidra til økt integrering for en avgrenset gruppe fra Irak som ønsker å delta i samfunnet med plikter og rettigheter – ja, som faktisk allerede deltar. De har til nå ikke kunnet få norsk statsborgerskap på grunn av tvil om deres identitet. De kom til Norge som asylsøkere og fikk opphold på humanitært grunnlag fram til ca. år 2000, altså over 15 år siden.

Utlendingsmyndighetene har nok helt korrekt lagt til grunn identitetstvil i sine vedtak om oppholdstillatelse, selv om de har fått vedtak om permanent opphold i landet. Tvilen for denne gruppen gjelder kun navn og fødselsdato. Opplysninger om nasjonalitet og etnisitet er korrekte.

Denne avgrensede gruppen mennesker iblant oss har bodd og oppholdt seg lovlig i landet og ønsker å kunne bidra og delta som oss andre, til beste for fellesskapet. Kristelig Folkeparti mener det vil være positivt for enkeltmenneskene det gjelder, og for samfunnet, å få avklart deres identitet slik at de kan søke om norsk statsborgerskap. For Kristelig Folkeparti er det viktig at det er en oversikt over hvem som befinner seg i landet vårt – og at de lever her med korrekte navn og identiteter.

I saken gjøres det rede for de ulike årsaker til at det har oppstått tvil om identiteten. Det gjelder navn benyttet i annet Dublin-land, det gjelder mangelfull dokumentasjon og tilstrekkelig notoritet i henhold til statsborgerloven i ordinær forstand. Konsekvensen blir at de i praksis er nektet statsborgerskap i Norge på livstid, noe som kan oppleves motsetningsfylt da de samtidig har godkjent oppholdstillatelse og bidrar i samfunnet som oss andre. Kristelig Folkeparti ser at her er det et helt spesielt forhold og støtter derfor saken som et ekstraordinært tiltak. Kanskje er det ekstra spesielt når en vet at ektefeller og barn har en annen status, selv om de er kommet hit på grunn av den første som fikk oppholdstillatelse.

Men praksisen som følges for denne gruppen, kan faktisk deles i to: de som har oppgitt korrekt identitet, og de som har oppgitt uriktig identitet. Flere har nemlig registrert seg i andre land, men på grunn av ulike oversettelser kan rett og slett en transkriberingsfeil være eneste årsak til at det er etablert tvil. Her har norske myndigheter heldigvis rettet opp mange saker.

Noen oppgir at de i frykt for represalier mot familiemedlemmer som var igjen i hjemlandet, bevisst har oppgitt feil identitet i Norge da de søkte asyl. Andre er og har vært i den situasjonen at det ikke er mulig å innhente dokumentasjon fra hjemlandet.

Kristelig Folkeparti deler langt på vei det synet som forslagsstillerne peker på når det gjelder de menneskelige og familiære konsekvensene.

Forslagsstillerne viser ellers til rapporten fra Nasjonalt ID-senter i 2013, Identitet: irakere i Norge, der det står:

«Kartleggingen av praksisen med Irak-saker i utlendingsforvaltningen viser at det er behov for å utrede mulighetene for å verifisere utlendingssaker mot irakiske personregistre for å kunne fastslå identitet.»

Det står videre:

«Gjennom arbeidet har vi fått bekreftet at det er mulig å verifisere identiteten til irakere i Norge mot irakiske registre.»

Og videre:

«Vår hovedanbefaling er derfor at alle irakere med identitetstvil bør verifiseres.»

Forslaget vi debatterer, peker på en løsning der det igangsettes et identitetsavklaringsprogram med tidsbegrenset adgang for disse for å få avklart sin identitet. Kostnader kan dekkes inn ved gebyrinnkreving. Det har grupperingen selv foreslått. De som velger å delta, vil kunne oppgi og få sin korrekte identitet verifisert.

Jeg har lyst til å legge til at det er innført strengere krav til dokumentert identitet etterpå. Det er derfor viktig for Kristelig Folkeparti å framheve at dette ikke skal skape presedens for andre grupper i andre saker.

Til slutt vil jeg også presisere at Kristelig Folkeparti støtter forslaget om at eventuelle straffedømte ikke bør omfattes av et slikt identitetsavklaringsprogram, og vil understreke at § 26 i statsborgerloven åpner for tilbakekallelse av statsborgerskapet dersom det bygger på uriktige eller ufullstendige opplysninger.

Heidi Greni (Sp) [14:15:26]: Det er naturlig at personer som er gitt varig opphold i Norge, som har bodd her i lang tid, og som er integrert i arbeids- og samfunnsliv, ønsker å bli norske statsborgere. Statsborgerskapet styrker tilhørigheten til det samfunnet de er blitt en del av.

Den gruppen som omfattes av representantforslaget vi behandler i dag, har vært i Norge i 15 år eller mer. De har fått innvilget varig opphold og har etablert familie her i landet, men mangler statsborgerlige rettigheter. Flertallets forslag til vedtak i saken vil rette på dette. Det mener jeg er i alles interesse, både i Norges og de berørte irakernes interesse – de som omfattes av forslaget.

Alle i komiteen, også representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet som ikke inngår i flertallet, og også statsråden som har gitt sin uttalelse i saken, er enige om at det vil være positivt å få avklart de forholdene som hindrer personene det gjelder, å få statsborgerskap. Det synes altså ikke å være prinsipielle forskjeller i synet, bare ulik vekting av de hensyn som skal ivaretas.

Forslaget som ser ut til å få et solid flertall her i Stortinget, er å etablere et tidsavgrenset identitetsavklaringsprogram for irakiske statsborgere som har fått avslag på grunnlag av manglende dokumentert identitet. Etter dagens lovverk vil manglende avklart identitet ikke gi varig oppholdstillatelse. Det er altså ikke slik at vi åpner for å innføre regler som gir mulighet for varig opphold til personer som ikke bidrar til identitetsavklaring.

Statsråden sier i sitt brev til komiteen at hun ikke ser det som realistisk å sette i gang et program for irakere som ønsker hjelp til å få dokumentert sin identitet. Hun kan sikkert ha rett i at ikke alle vil få den avklaringen de søker. Faktum er likevel at Nasjonalt ID-senter, som er et ekspertorgan underlagt Politidirektoratet, i en egen rapport har bekreftet at det er mulig å verifisere identiteten til denne gruppen i samarbeid med lokale myndigheter i Irak. De anbefaler i rapporten at denne jobben blir gjort, noe statsråden altså ikke ønsker å følge opp.

Senterpartiet er selvsagt helt enig med dem som ikke ønsker å svekke bestemmelsene om at asylsøkere skal dokumentere sin identitet ved søknad om oppholdstillatelse i Norge. Det er ikke det denne saken dreier seg om. Vi vil derfor understreke betydningen av at etablering av et identitetsavklaringsprogram for gruppen av irakere ikke på noen måte skal kunne ses på som at nåværende lovgivning kan fravikes. Det er imidlertid svært vanskelig å godta at mennesker som er gitt varig opphold etter tidligere lovgivning, skal utelates for all framtid fra muligheten til statsborgerskap for å hindre misforståelser om innføring av en mer liberal praksis for dem som søker asyl i Norge i dag. Vi har derfor gitt uttrykk for at etablering av et identitetsavklaringsprogram må legge vekt på å skille mellom irakere som oppga feil identitet på grunn av fare for liv og helse, og dem som ikke var forfulgt, men brukte feil identitet for å oppnå oppholdstillatelse.

Med dette som grunnlag stiller vi i Senterpartiet oss bak innstillingens forslag til vedtak, hvor Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om et tidsavgrenset identitetsavklaringsprogram for irakere.

André N. Skjelstad (V) [14:19:49]: Venstre er glad for at det er flertall for forslaget om et tidsavgrenset identitetsavklaringsprogram for irakiske statsborgere som har fått avslag på søknad om norsk statsborgerskap på grunnlag av manglende dokumentert identitet. Samtidig er det en refleksjon, som representanten Toskedal var inne på i sitt innlegg, at plikter og rettigheter er viktig også når det gjelder et statsborgerskap, som på mange måter bekrefter vår identitet.

Denne muligheten som man nå får gjennom å få avklart identiteten, er viktig for mange irakere i Norge som opplever det som en belastning for seg selv og sin familie at de ikke kommer ut av en situasjon med identitetstvil – en identitetstvil som ikke skyldes forhold hos den enkelte, men som skyldes at identitetsdokumentene fra Irak ikke anses å ha tilstrekkelig notoritet.

Det er samtidig en samfunnsmessig gevinst ved å gi flere mulighet for en fullverdig deltakelse i vårt samfunn som norske statsborgere, i tillegg til den økonomiske besparelsen ved at tiden og ressursene utlendingsmyndighetene bruker på stadig oppfølging av nye vurderinger av disse sakene, reduseres.

Vi har gjort det før. Vi hadde ID-avklaringsprogram for de såkalte MUF-erne i 2001, og nå gjør vi det igjen.

Rapporten som Nasjonalt ID-senter utarbeidet i 2013, er omfattende og solid. Dokumentasjons- og registreringssituasjonen i Irak ble grundig kartlagt, og verifiseringsmulighetene ble undersøkt. Det ble slått fast at det er mulig å verifisere identiteten til irakere i Norge mot irakiske registre.

Alle irakere kan i utgangspunktet framskaffe identitetsdokumentasjon som kan benyttes til en slik verifisering. Derfor var også ID-senterets klare anbefaling at irakere med identitetstvil bør få mulighet til å verifisere sin identitet.

Uklar identitet er en av hovedårsakene til at søkere får avslag på søknad om statsborgerskap i Norge. Ved tvil om framlagt identitet må søkerne sannsynliggjøre eller dokumentere sin identitet. Dette vil være krevende og i enkelte tilfeller umulig når dokumentasjon fra hjemlandet ikke anses å ha tilstrekkelig notoritet hos utlendingsforvaltningen.

Mange irakere opplever at de er oppført med uriktig identitet, og at de ikke blir hørt når de ber om å få endre til riktig identitet ettersom dokumentasjonen ikke aksepteres.

Nå får man en mulighet til å få verifisert identiteten sin. Dette innebærer ikke automatisk at man får innvilget statsborgerskap. Vilkårene for statsborgerskap må vurderes for seg. Dette er heller ikke, som enkelte har anført, et amnesti – definitivt ikke.

Forslaget gir irakere som i dag er registrert med uriktig identitet, en mulighet til å bli registrert med sin korrekte identitet. Målet med alle identitetsavklaringer må være å klarlegge korrekt identitet. Bruk av uriktige identitetsopplysninger undergraver det viktige arbeidet med identitetsavklaringer. Venstre støtter derfor opp om den viktige og nødvendige oppryddingen, og mener at dette er en viktig del av den helhetlige innsatsen for å avklare identitet.

Karin Andersen (SV) [14:23:25]: At mennesker som har opphold i Norge har korrekt identitet, er veldig viktig. Det er først og fremst i norske myndigheters sterke interesse å få avklart identiteten til dem som identiteten kan avklares til. Og det er derfor dette forslaget er viktig, for dette er en gruppe det er mulig å avklare identiteten til gjennom det identitetsavklaringsprogrammet som er foreslått. Jeg slutter meg fullt og helt til innlegget som ble holdt av representanten Håheim i saken, som også er forslagsstiller. Det er viktig for norske myndigheter, og så er det selvfølgelig viktig for de personene det gjelder. Så det er en vinn-vinn-situasjon vi nå forhåpentligvis klarer å bevege oss inn i – for en liten gruppe, men uansett viktig.

Jeg har også behov for å nevne at det er sterkt behov nå for å få på plass bedre identifikasjonssystemer i hele Schengen-området. SV har tatt opp ganske mange ganger behovet for mer bruk av biometri, og at disse systemene er på plass, for det er veldig viktig å vite hvem som er innenfor området, og at man ikke kan operere med flere identiteter. Det skaper store vanskeligheter for alle.

Når det er sagt, er det slik at en del av dem som har kommet og oppgitt feil identitet, har hatt noen grunner til det, som jeg tror vi ikke bare kan føyse unna. Det er jo sånn at en del ikke har turt å være tydelige på hvem de er fordi de har fryktet at de blir forfulgt av myndighetene eller andre grupper når de søker asyl eller tilflukt i andre land. Disse som vi nå snakker om, flyktet da Saddam Hussein styrte i Irak, og det var vel ikke uten grunn at mange av dem var redde for livet sitt. Det er noen ganger grunner for å oppgi feil identitet. Andre grunner kan være at de har vært innom andre land og oppgitt en identitet der, og at de er redde for å bli sendt tilbake. Det er kanskje ikke et så godt argument, men det siste argumentet, som jeg tror gjelder for mange, er at de får veldig mange dårlige råd underveis av mennesker som ikke nødvendigvis vil dem godt, men som de får høre mange historier fra. Jeg har vært borti veldig mange som har blitt rådet veldig sterkt til å oppgi uriktig identitet, og det har rammet dem veldig hardt i ettertid.

Den gruppen vi nå snakker om, er altså personer som har opphold i Norge, som har fått det, det er ikke tvil om at de skal ha opphold i Norge, men de har altså ikke avklart sin identitet. De er villige til å gjøre det, og det er mulig å gjøre det – det sier også Nasjonalt ID-senter – og da må det være i alles interesse at det blir gjort.

Identiteten var ikke avgjørende for den oppholdstillatelsen som ble gitt, det er det også viktig å understreke. Det har ingenting å gjøre med at de ikke ville fått opphold hvis de hadde oppgitt riktig identitet.

Dette er personer med en veldig sterk tilknytning til riket, som har vært her lenge. Det er ingen gruppe vi i dag kan sammenligne dem med, så det noen kaller «smitteeffekten», er ikke til stede om vi vedtar dette forslaget, fordi det er så klart avgrenset til en helt spesifikk gruppe under helt spesifikke forutsetninger.

Dette identitetsavklaringsprogrammet er mulig å gjennomføre, det har vi hørt at flere talere har sagt før meg, så det trenger jeg ikke å gjenta. Det er også viktig, selvfølgelig, for disse menneskene som har slått rot i Norge, og som vil være her og bidra, at de får muligheten til å kunne søke statsborgerskap.

Jeg er veldig glad for at det blir flertall for dette forslaget. Jeg vil takke forslagsstillerne for det og håper at statsråden er klar til å få gjennomført dette. Jeg ser at statsråden er bekymret for saksbehandlingskapasitet, men da kan man kanskje se på noen av de forslagene som statsråden sjøl la fram i jula, som jo er voldsomt byråkratiske og vil forutsette en kjempeøkning i saksbehandlingen hvis de skulle bli gjennomført.

Mudassar Kapur (H) [14:28:39]: Jeg ventet med vilje i det lengste før jeg tegnet meg, nettopp fordi jeg ønsket å høre forslagsstillerne begrunne merknadene sine og forslaget sitt. Når det gjelder Høyre og Fremskrittspartiets syn i denne saken, synes jeg representanten Njåstad redegjorde godt for det. Jeg tror også at statsråden vil komme inn på detaljene, og jeg skal heller ikke bruke tiden på å lese opp igjen merknadene våre.

Grunnen til at jeg tar ordet, er at nå har alle de partiene som har gått inn for forslaget, hatt muligheten til å begrunne det. Det er et paradoks her som jeg synes står ubesvart. Nesten samtlige som har hatt ordet, har sagt at identitetsavklaring er et helt avgjørende prinsipp for å få opphold i Norge, samtidig som man sier at hvis det går lang nok tid fra man var i den situasjonen at man oppga falsk identitet, kan man se tilbake og si at nå er det på tide å rydde opp, og dermed får man noe som noen vil kalle for amnesti. Jeg skal ikke bruke det ordet, for det kan man bruke i andre sammenhenger. Men det er en del paradokser her hvis jeg sammenlikner hva forslagsstillerne sier fra talerstolen, og hva man legger i det endelige forslaget.

Så er det en annen ting: Det har vært nevnt i utallige debatter særlig fra Arbeiderpartiet, SV også og ikke minst Senterpartiet at nå er asyltilstrømmingen stor, vi trenger flere ressurser, kapasiteten er sprengt, og hva gjør regjeringen for å håndtere disse tingene? Likevel går man inn for et forslag som vil beslaglegge kapasitet til å rydde opp i så gamle saker, når vi har en så akutt situasjon som vi har lagt rett bak oss, og kanskje får vi en akutt situasjon igjen – jeg skal ikke prøve å foregripe noen begivenheter eller gi noen analyser av hva det betyr, det som nå skjer på Middelhavet de neste månedene, men det er en del paradokser her som gjør at jeg synes debatten blir ufullstendig. Flertallet har talt, og det er greit, men debatten er ufullstendig. Alle som har hatt ordet fra forslagsstillernes side, har pekt på identitetsavklaring. Alle forslagsstillerne har gjennom hele høsten pekt på kapasitet, men det gjelder ikke nå lenger fordi en sak er så og så gammel.

Jeg tenker at nå blir dette vedtatt, og det skal vi selvfølgelig respektere, men paradokset som vi har foran oss, er her, og det er at ingen av forslagsstillerne har i løpet av debatten greid å belyse dette på en god nok måte. Det henger igjen, og det er litt synd, for hva skjer når dagens saker har blitt 10–15 år gamle? Hva skal vi vedta da?

Statsråd Sylvi Listhaug [14:32:13]: Jeg vil innledningsvis understreke viktigheten av de signalene som norske myndigheter sender ut i verden i dagens situasjon. Å legge til rette for et amnesti for tilfeller der det bevisst er gitt feil identitetsopplysninger, kan undergrave respekten for arbeidet med ID-avklaringer, som er et helt sentralt poeng for utlendingsmyndighetene. Mangelen på sikre ID-dokumenter er problematisk og vanskeliggjør utlendingskontrollen og retur av personer med ulovlig opphold.

Jeg merker meg at flertallet i komiteen stiller seg bak regjeringens holdning om at statsborgerskap skal henge høyt, og at kravene til klarlagt identitet i statsborgerloven ikke skal senkes. Flertallet i komiteen er enig i at det er uheldig å åpne for amnesti for personer med feil identitet i Norge. Flertallet i komiteen understreker at dokumentforfalskning er et alvorlig problem, og at å søke asyl på feil grunnlag bidrar til å uthule asylinstituttet.

Vi har personer i Norge, bl.a. en del irakere, som har permanent oppholdstillatelse, men som på grunn av tvil om identitet ikke oppfyller vilkårene for norsk statsborgerskap. Vi hadde tidligere en gruppe som fikk avslag fordi de var registrert i et annet land, hvor navnene deres var stavet annerledes enn i Norge. UDI har fått mer kunnskap om rutinene i andre land i slike saker, og ekthetsundersøkelser av dokumenter i slike saker har ført til at de fleste i denne gruppen har fått statsborgerskap de siste to–tre årene.

UDI opplyser at det er en stor gruppe som har to, tre eller fire helt ulike identiteter i Norge og andre europeiske land. Mange har oppgitt ulike fødesteder i Irak, og noen har også lagt fram falske dokumenter. En slik tvil om identitet er det vanskelig å forbigå, fordi vi ikke kan stole på irakiske dokumenter. Dette bekreftes av rapporten fra Nasjonalt ID-senter fra mai 2013.

Rapporten sier også at det er mulig å verifisere saker i Irak. UDIs erfaring er likevel at verifisering i praksis er krevende, fordi det er begrenset kapasitet hos irakiske myndigheter. Man er også usikker på kvaliteten på verifiseringene som gjøres av irakiske myndigheter, bl.a. pga. det høye korrupsjonsnivået i landet.

Samlet sett mener jeg at slik verifisering er så utfordrende at det ikke er fornuftig å sette i gang et identitetsavklaringsprogram som presenteres i representantforslaget. Jeg viser til mindretallet i komiteen, som uttaler at det er uheldig å binde opp kapasitet i UDI i dagens situasjon, samt at personene det gjelder, har permanent oppholdstillatelse i Norge, og har dermed en avklart situasjon.

En forutsetning for verifisering er at det er gitt riktige opplysninger om identitet. Personer som har gitt uriktige opplysninger, må endre forklaring før det er mulig å få bekreftet deres rette identitet. Ved endret forklaring vil man rutinemessig vurdere om det er grunnlag for å trekke tilbake gitt oppholdstillatelse.

Det ser ut som om forslagsstillerne vil garantere for at nye opplysninger om identitet ikke skal få konsekvens for deltakere i et slikt identitetsavklaringsprogram. Jeg slutter meg å så fall til mindretallet i komiteen, som uttaler at dette vil «sende et signal til nyankomne innvandrere om at man kan oppgi uriktig identitet i Norge uten at det får reelle konsekvenser».

Vi vil følge opp Stortingets vedtak, men jeg vil understreke at kapasiteten som må brukes her, vil gå ut over arbeidet med andre saker i utlendingsforvaltningen, og som alle her er kjent med, er det tusenvis av saker som er til behandling.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Stine Renate Håheim (A) [14:36:15]: Det som er et paradoks, er at man sier at ID er viktig, samtidig som man ikke vil gjøre noen ting for å forhindre at mennesker som bor og skal være i Norge, får klarlagt identiteten sin. Det som er interessant, er hvordan disse menneskene bl.a. skaffer seg reisedokumenter. Jeg viser til brevet fra daværende integreringsminister Solveig Horne, som skrev at kontrollrutinene i forbindelse med utstedelse av irakiske G-pass og A-pass var mangelfulle, og at det var stor mulighet for å kunne oppnå gyldig pass med falsk identitet.

Dette er det som skjer i dag, og da lurer jeg på om statsråden er komfortabel med at det finnes mange mennesker der ute som kan skaffe seg gyldige pass på falsk identitet. Hva er alternativet til statsråden når regjeringspartiene stemmer imot et ID-avklaringsprogram for denne gruppen?

Statsråd Sylvi Listhaug [14:37:10]: Det med identitet er en utfordring, for veldig mange av dem som kommer til Norge som asylsøkere, kommer uten dokumenter. I realiteten vet ikke norske myndigheter hvor de kommer fra, eller hvilken identitet de har. Derfor har bl.a. regjeringen i det framlagte innstramningsforslaget flere forslag til hvordan en kan styrke arbeidet med biometri – det å få fingeravtrykk linket opp til et pass – og at flere enn i dag må avgi fingeravtrykk i forbindelse med søknader.

Jeg mener at et norsk statsborgerskap skal henge høyt. Jeg mener at det i utgangspunktet er feil at personer som ikke kan verifisere hvem de er, skal få det. Når også opplysningene som blir hentet ut fra Irak, er forholdsvis usikre – når man ser på hvilket korrupsjonsnivå det er i det landet – vil det være svært utfordrende. Vi vil selvfølgelig følge opp, men jeg mener det er helt feil signal å sende ut i en tid da tilstrømningen til Norge er stor, og der mange kommer uten kjent identitet.

Stine Renate Håheim (A) [14:38:17]: Statsråden svarer ikke på det som er spørsmålet mitt, for dette er jo den faktiske situasjonen. Dette er måten denne gruppen mennesker skaffer seg reisedokumenter på i dag. Vi har ingen garantier for at de er ekte eller registrert på riktig identitet. Det betyr at mennesker kan skaffe seg pass som ikke er på deres egen identitet. Man kan operere med flere identiteter og reise inn og ut av Europa uten at vi registrerer hvor de er. Mitt spørsmål er: Er statsråden komfortabel med det? Dette vil jo fortsette dersom vi ikke får avklart identiteten til disse menneskene.

Så nevner statsråden korrupsjon. Da har jeg lyst til å spørre: Er det større sannsynlighet for korrupsjon når enkeltmennesker i Norge forholder seg til irakiske myndigheter eller ambassaden, eller er sjansen for korrupsjon mindre dersom norske myndigheter har direkte kontakt med irakiske myndigheter og enkeltmenneskene ikke er involvert? Det er jo alternativet.

Statsråd Sylvi Listhaug [14:39:16]: Det er UDI som har tidligere erfaring med irakiske myndigheter, og som påpeker at det er et problem at Irak blir regnet som et av de mest korrupte landene i verden. De er vel på 8.-plass når det gjelder akkurat det. I mange tilfeller vil en kunne få utstedt vanlig pass, men problemet er at det ikke er sikkert at det er rett person som har det legitime passet. Det er et problem.

Når det gjelder identitet, mener jeg at vi har mange, mange saker vi skal jobbe med i Norge nå. Personer som kom i fjor, står i kø for å få oppklart hvilken identitet man har. Jeg mener derfor at det vil være feil bruk av ressurser i den situasjonen vi er i nå, å ha et slikt program. Men så har Stortinget vedtatt det. Jeg mener at det er å sende feil signal, men vi vil selvfølgelig følge opp det som Stortinget har vedtatt.

Stine Renate Håheim (A) [14:40:08]: Det snakkes om ressurser i UDI. I den rapporten som Nasjonalt ID-senter ga ut, pekte man på en løsning der man f.eks. kunne styrke ambassaden i Amman eller Bagdad med personell som har direkte kontakt. Der skriver også Nasjonalt ID-senter at man kan bistå med verifiseringsarbeidet på ambassaden dersom man ønsker det.

Så er mitt spørsmål: Hvor mye ressurser bruker utlendingsmyndighetene på saker i dag der det er uavklart identitet – på nye vedtak, oppfølging og den type ting? Ville det ikke vært en fordel også for utlendingsmyndighetene om vi hadde fått avklart identiteten til disse menneskene?

Statsråd Sylvi Listhaug [14:40:59]: Hvor mye ressurser som brukes i dag, kan jeg ikke på stående fot svare på, så det må jeg eventuelt få gjort en undersøkelse av og komme tilbake til skriftlig. Men det er jo helt klart at UDI vil måtte bruke ressurser på disse sakene når man skal sette i gang et sånt identifikasjonsprogram. De som i dag jobber med å identifisere de personene som kom i fjor, er de samme som jobber med å behandle asylsøknader som nå står på rekke og rad for behandling. Så det er de samme folkene vi skal prioritere. Jeg mener at det riktige i den situasjonen vi nå er i, burde være å prioritere dem til å håndtere den asyltilstrømningen som vi hadde i fjor, og som vi potensielt kan få i år. Når vi nå ser tilstrømningen til Europa – fra Tyrkia til Hellas – er det stor grunn til å tro at asyltilstrømningen til Norge i år også kan bli svært stor.

Heidi Greni (Sp) [14:42:08]: Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet sier i en merknad at de i utgangspunktet er positive til at personer som er omfattet av vanskelig identitetsavklaring, burde få muligheten til å søke statsborgerskap i Norge, men viser videre til at siden den aktuelle gruppen allerede har en avklart situasjon med permanent opphold, vil det være uklokt å gå inn for forslaget om identitetsavklaring.

Fra mitt ståsted er det viktig at personer som er permanent bosatt i Norge, som har arbeidet sitt her, og som har alle sosiale rettigheter på linje med andre, også har de rettigheter og plikter som følger med et norsk statsborgerskap. Jeg tror det styrker deres tilknytning og også deres lojalitet til landet. Er statsråden enig i en slik betraktning?

Statsråd Sylvi Listhaug [14:42:55]: Jeg mener at de som oppfyller kriteriene for å få statsborgerskap, kan få det. Det handler om at man bl.a. må kjenne hvilken identitet de har. Problemet med disse sakene er at det er en del personer som vi ikke kjenner identiteten til, sågar er det en del personer som har oppgitt opptil fire forskjellige identiteter. Jeg mener det vil være feil å premiere dem med et norsk statsborgerskap. Men vi skal sette i gang det programmet som Stortinget ønsker, og kommer tilbake til dette – i tråd med det som Stortinget ønsker.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [14:43:41]: Jeg er veldig enig i det som blir sagt fra regjeringshold og fra statsråden om at vi ikke må sende ut feil signal. Det deler jeg fullt ut i denne situasjonen, og det må vi tenke nøye gjennom, slik at vi finner virkemidler og politikk som virker slik vi ønsker. Da har jeg problemer med å tenke at et identitetsavklaringsprogram skal virke på den måten. Det må tvert imot være forebyggende at vi som land foretar identitetsavklaring. Det vil være et sterkt signal å sende ut i verden, for det signalet vi sender nå, er at i Norge kan man få bo og bli på falsk identitet år etter år uten at myndighetene bryr seg. Ser statsråden at det faktisk er et signal som nå kan bli stående?

Statsråd Sylvi Listhaug [14:44:35]: Det jeg mener er problematisk, er at personer som har oppgitt feil identitet, på denne måten vil kunne få amnesti. Det mener jeg er problematisk i forhold til at mange av dem som kommer til Norge, har en identitet som ikke er avklart. Man kan tenke seg at en del av dem som kommer, heller ikke har oppgitt riktig identitet, og at det blir laget nærmest et scenario om at dersom man oppgir feil identitet, og man holder seg her lenge nok, vil man til slutt uansett få statsborgerskap i Norge. Det er det jeg mener er problematisk når det gjelder disse signalene. Men vi kommer selvfølgelig til å følge opp dette forslaget i tråd med det Stortinget vedtar.

Karin Andersen (SV) [14:45:30]: Statsråden fortsetter å bruke begrepet «amnesti» om et identitetsavklaringsprogram for mennesker som har permanent opphold i Norge. Det mener jeg er en svært feil ordbruk, for det er ikke en type amnesti, det er et avklaringsprogram som skal avgjøre hvilken identitet som er korrekt.

Da er mitt spørsmål til statsråden veldig enkelt: Mener statsråden at det er en fordel eller en ulempe for Norge at flest mulig av dem som er her og har permanent opphold, er registrert med korrekt identitet?

Statsråd Sylvi Listhaug [14:46:12]: Selvfølgelig mener jeg det, og det er jo også derfor regjeringen fremmet flere forslag til innstrammingstiltak som skal bidra til at vi får en bedre registrering av identitet, og at vi kan oppbevare opplysninger i lengre tid enn det vi kan i dag. Men jeg mener at når du oppgir feil identitet og man på en måte sier at det skal vi legge til side, så skal vi notere den nye identiteten og så skal du få statsborgerskap, så premierer vi personer som har gitt falsk informasjon til norske myndigheter. Det mener jeg er feil.

Men som sagt mange ganger: Vi vil følge opp dette i tråd med det Stortinget har vedtatt, og da kommer vi tilbake til hvordan man kan løse dette. Selv om jeg mener at det er mange saker som burde vært prioritert – og representanten bruker også ofte å gi kritikk for at det går for sent med saksbehandlingen – er dette da saker som vil kunne gå foran.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Stine Renate Håheim (A) [14:47:29]: Jeg har lyst til å si at det er veldig bra at vi har endret på regelverket og strammet inn kravene til identitet når det gjelder humanitært opphold. Det betyr at vi ikke kommer i en lignende situasjon igjen. Det er veldig bra at man jobber for at det skal bli bedre registrering i mottaksfasen, men det løser jo på ingen måte situasjonen for disse menneskene som har vært her i 16 år. Det er det vi er ute etter. Og jeg er enig med representanten Toskedal som påpekte i replikkordskiftet at det også sender et signal at vi lar mennesker leve med uavklart identitet i årevis uten at myndighetene gjør noen ting.

Så spør representanten Kapur: Hva skjer om 15 år hvis vi havner i samme situasjon med dagens saker? Jeg vil bare oppfordre komiteens medlemmer om å være oppdatert på hva som er gjeldende lovverk, og skal du ha opphold på humanitært grunnlag, sånn som denne gruppen fikk, så er det nå strengere krav til identitet. Jeg er enig med representanten Kapur i at det er noen paradokser i denne debatten. Paradokset er at også regjeringspartiene, og tidligere statsråd i brev til komiteen, gang på gang har understreket at det ville vært flott å få avklart identiteten til disse menneskene, men de har ingen tiltak for å komme dit. Høyresiden sier at identitet er viktig, men er ikke villig til å gjøre noe for at disse menneskene kan få en avklart identitet.

Og nå er høyresiden blitt utfordret i denne saken. Statsråden er utfordret gjentatte ganger i replikkordskiftet: Hva er alternativet? – og det får vi altså ingen svar på. Da er det fint å leke seg med stor retorikk, men i denne sal må man komme med et alternativ hvis man mener at forslagene våre er dårlige, for alternativet er at disse menneskene fortsatt lever med uavklart identitet, kan søke om pass og reisedokumenter, uten at vi har noen garanti for at det er registrert på riktig menneske. Så jeg vil bare si at det er mange paradokser her i dag, men de største paradoksene er det høyresiden som står for.

André N. Skjelstad (V) [14:50:03]: Det som fikk meg til å ta ordet, var replikkordskiftet mellom representanten Toskedal og statsråden, som jeg ble litt forundret over da de pekte på signaler. Det er korrekt som representanten Toskedal sier: Det gir faktisk også noen signaler når en ikke vil være med og avklare identitet. Jeg må si at jeg ble litt i stuss over statsrådens svar til representanten Toskedal, og jeg kunne gjerne ha tenkt meg en litt nærmere forklaring på det at det gir et dårlig signal å avklare identitet. Det er for meg svært overraskende, for paradokset i dette er at vi da sier at det er greit å bo i Norge med uavklart identitet. Jeg synes det faktisk må være en fordel at vi avklarer identiteten.

Det som representanten Toskedal spurte statsråden om, hadde jeg ønsket å få et lengre svar på i denne debatten. At det blir kalt et paradoks at flertallet i denne salen faktisk ønsker å få avklart identiteten, synes jeg er litt makeløst.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.