Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at utenriksminister Børge Brende samt statsrådene Elisabeth Aspaker og Torbjørn Røe Isaksen vil møte til muntlig spørretime.

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Trond Giske.

Trond Giske (A) [10:01:52]: Mitt spørsmål går til kunnskapsministeren.

Siden Høyre og Fremskrittspartiet tiltrådte i regjering i 2013, har arbeidsløsheten i Norge økt dramatisk, med 50 pst. flere ledige. 134 000 nordmenn er nå uten jobb. Det er det høyeste tallet på 23 år. Ungdom rammes hardest, det er ungdomsledigheten som øker mest – ungdom som møter voksenlivet uten mulighet til å få seg jobb, inntekt og klare seg selv.

Nær halvparten av dem som ble arbeidsløse i fjor, hadde kun grunnskole som høyeste fullførte utdanning. Samtidig går hver fjerde ungdom ut av skolen uten fullført videregående skole. Det er 15 000 nye ungdommer for hvert kull som stiller seg bakerst i arbeidsløshetskøen.

Det kreves kraftfull innsats og nytenkning for å sørge for at mange flere kan lykkes i skolen og få den kompetansen som trengs i et veldig tøft arbeidsmarked. I denne situasjonen er det kunnskapsministeren går ut og sier at tiden for de store reformene er over. På tross av at Høyre og Fremskrittspartiet bruker mer oljepenger enn noen regjering før dem, har de ikke råd til å satse, ifølge Røe Isaksen.

Arbeiderpartiet er dypt uenig. Dessverre får Høyre og Fremskrittspartiet her i salen flertall for å stoppe våre forslag til nye reformer. Da vi foreslo 33 tiltak for å reformere yrkesopplæringen og gi flere lærlingplass, stemte Høyre og Fremskrittspartiet det ned. Da vi foreslo å øremerke støtten til skolehelsetjenesten, øke innsatsen mot mobbing og gjøre alle elever trygge, stemte Høyre og Fremskrittspartiet det ned. Når vi foreslår en ny stor reform med tidlig innsats i skolen, en lese-, skrive- og regnegaranti, slik at alle starter skoleløpet godt, stemmer Høyre og Fremskrittspartiet det ned.

Hva er grunnen til at Røe Isaksen og Høyre går imot disse nye, store satsingene og reformene som kan hjelpe elever i skolen til å fullføre?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:04:00]: På alle områdene som representanten Giske nevner, leverer regjeringen og samarbeidspartiene. Vi leverer bl.a. på å tette hullet mellom voksenrett og ungdomsrett, som er et hull som har vært der veldig lenge – helt uforståelig. Vi har økt lærlingtilskuddet, som sto stille nesten samtlige år under forrige regjering. Nå er det økt. Lærlingklausulen som gjør at man skal presse bedrifter til å ha lærlinger på prosjekter når de selger til det offentlige, blir skjerpet inn nå. Alt dette kommer under denne regjeringen. Satsing på kompetanse i skolen, på dyktige lærere, kommer nå. Med samarbeidspartiene kommer også satsing på økt innsats med flere lærere på 1.–4. trinn.

Så reiser representanten Giske et veldig viktig spørsmål, og det er: Må vi gjøre mer når vi ser at ledigheten øker og vi vet at ungdom blir hardest rammet av økt ledighet? Svaret mitt på det er: Ja. Vi må også gjøre mer. For det er krise i de områdene hvor ledigheten øker, og det er krise for dem som blir rammet. Da må vi se på om vi skal gjøre det enda enklere for bedrifter å beholde lærlinger i tøffere perioder, vi er nødt til å fortsette en stor satsing på kunnskap, innovasjon og forskning som denne regjeringen og samarbeidspartiene har stått for, vi er nødt til å se på innovasjonsvirkemidlene våre, og vi er nødt til å gjøre systemet vårt mer fleksibelt.

Det ligger en stortingsmelding til behandling i Stortinget nå, om livslang læring og utenforskap, som egentlig dreier seg om nettopp de problemstillingene som mange av dem som nå mister jobben og ønsker å øke kompetansen sin, står midt oppe i, så det er en god anledning for Stortinget til å behandle det.

Helt til slutt: Jeg vet at representanten Giske har hatt mye annet å gjøre de siste ukene og dermed kanskje ikke har lest avisene så godt som han pleier, for jeg har altså ikke sagt at tiden for de store reformene er forbi, men at jeg tror tiden for de store kostnadskrevende reformene som gir mer til alle, er forbi.

Trond Giske (A) [10:06:02]: Det er helt riktig at jeg er veldig opptatt av barn og unges oppvekst og vilkår. (Munterhet i salen).

Kostbare reformer har vi ikke råd til, sier Røe Isaksen til Aftenposten. Det er riktig. Men det er jo ikke helt sant, for én veldig kostbar reform har Høyre og Fremskrittspartiet råd til, og det er skattekutt til de mest velstående i Norge på nær 20 mrd. kr. Faktisk er det sånn at den ene satsingen som Stortinget enstemmig har vedtatt med Høyre og Fremskrittspartiet, er satsing på videreutdanning for lærere. Men den utgjør ti dagers skattekutt. Det er forskjellen på satsingen på skole og satsingen på skattekutt. I år utgjorde skattekuttene 40 ganger det Røe Isaksen fikk til grunnskole og videregående i tilleggssatsing. I fjor gikk 100 ganger mer til skattekutt enn ekstra til grunnskole og videregående.

Før valget i 2013 sa Erna Solberg at skattekutt ikke hadde forrang foran andre satsinger. Er Røe Isaksen enig i at med 100 ganger mer til skattekutt enn til skole kan det virke som om skattekutt likevel fikk forrang?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:07:06]: Vi bruker 1 mrd. kr på videreutdanning i året. Hvordan representanten Giske kan få det til å være ti dagers skattekutt, er utenfor min forstand. Nå er riktignok ikke jeg den stødigste i matematikk, men såpass klarer jeg å gjennomskue – at 1 mrd. kr ikke er ti dager i skattekutt.

Så var det en satsing som var nødvendig nettopp fordi den forrige regjeringen ikke hadde prioritert de største og viktigste tingene i skolen. De hadde ikke prioritert kompetanse, ikke prioritert videreutdanning, ikke prioritert tidlig innsats.

Jeg mener selvfølgelig også som medlem av regjeringen at en del av omstillingspakken er at det skal bli mer lønnsomt å drive, eie og beholde arbeidsplasser i Norge. Hvis man tror at de bedriftene som nå sliter, vil slite mindre ved at skatteregningen øker, er jeg veldig interessert i å høre hvilken støtte man har – fra økonomer eller andre – for at økt skatt i nedgangstider, når arbeidsledigheten øker, er et godt bidrag til å trygge arbeidsplassene.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingssspørsmål – først Marianne Aasen.

Marianne Aasen (A) [10:08:17]: Økt gjennomføring i videregående opplæring og på universiteter og høyskoler er kanskje det viktigste tiltaket for å gjøre folk forberedt på et ganske krevende arbeidsmarked. Tidlig innsats, det at alle barn og unge kan lese, regne og skrive når de går ut av skolen, er kanskje det viktigste tiltaket for å hindre frafall.

I statsminister Erna Solbergs tale på Høyres landsmøte for ikke lenge siden var tidlig innsats det store som skulle løse utfordringene i skolen. Det vi husker alle sammen, var valgkampen i 2013. Da snakket hun om å be om tillit til å skape en ny og handlekraftig regjering. Hvor er tiltakene som regjeringen har tenkt å sette i verk for å få til nettopp tidlig innsats i skolen? Og hva har dere tenkt å gjøre mer enn bare å komme med store ord?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:09:18]: Vi har tenkt å følge opp i budsjettene, og vi har tenkt å følge opp gjennom en stortingsmelding. For det har jo ikke vært noe uenighet, det har ikke vært noen forskjell i retorikk i hvert fall, når det gjelder å satse på tidlig innsats. Spørsmålet er hva man faktisk satser på når man har sjansen.

Forrige regjering gjorde en beundringsverdig satsing på ungdomstrinnet. Det var veldig mye bra med det. Jeg mener at den viktigste satsingen burde skje tidlig, en tidlig start, nettopp fordi vi vet at hvis vi klarer å fange opp de elevene som ikke lærer seg å lese, skrive og regne, tidlig i skoleløpet, vil det også bidra til at gjennomføringen på videregående skole blir bedre. Hva er det vi har gjort allerede? For eksempel det å ta kompetanse på alvor gjennom hele skoleløpet gjennom kompetansekrav, som heldigvis Arbeiderpartiet også er for – riktignok skal de komme om ti år, men det er nå en annen sak. Det er viktig. Det er også videreutdanning, hvor flere av tilbudene er direkte spisset inn for å gjøre lærerne til enda større eksperter – for å si det sånn – på tidlig innsats, og ikke minst også satsing sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre på flere lærere på 1.– 4. trinn.

Presidenten: Anders Tyvand – til oppfølgingsspørsmål.

Anders Tyvand (KrF) [10:10:28]: Det er bred enighet om at tidlig innsats er nøkkelen til å løse de utfordringene vi har i skolen i dag. Men for at vi skal lykkes med tidlig innsats, er det helt avgjørende at det er nok lærerressurser tilgjengelig i skolen. Derfor er jeg glad for den satsingen vi har fått gjennomslag for i forhandlingene med regjeringspartiene og Venstre, om flere lærere til de yngste elevene. Før hadde vi et klassedelingstall i norsk skole. Det tror jeg ikke det er noen som ønsker å ha tilbake. Men da Stortinget vedtok å fjerne klassedelingstallene i 2013, var flertallet samtidig tydelig på at dette ikke skulle være et sparetiltak. Det gamle klassedelingstallet skal fortsatt ligge som et minstenivå for ressurstildeling til skolen. Dette bekreftet også kunnskapsministeren i mai 2014, men da kunne ikke statsråden svare på om dette etterleves i norske skoler og norske kommuner eller ikke.

Mitt spørsmål er om statsråden i dag kan gi noe svar på om departementet har en oversikt over hvordan dette regelverket etterfølges i norsk skole.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:11:38]: Vi har oversikt over utviklingen i både antall elever og antall lærere, og dermed også forholdet mellom hvor mange lærere man har og hvor mange elever man har – i det store. Og det store bildet er at det brukes ikke mindre ressurser i norsk skole nå enn det har vært gjort tidligere, og at det ikke har blitt færre lærere i norsk skole per elev – det har holdt seg relativt stabilt. Så er det helt riktig som representanten sier, at samarbeidspartiene har blitt enige om at vi skal satse mer på flere lærerstillinger i 1.–4. klasse. Jeg synes det er en god satsing. Uenigheten ligger i om vi skal knytte denne satsingen til en slags nasjonalbestemt norm. Og bare kort: Hvorfor er jeg ikke tilhenger av det, hvorfor er ikke regjeringen tilhenger av det? I Oslo har man, bl.a. med Kristelig Folkeparti i byråd, satset på flere timer i skolen, flere timer i skolen i norsk, matematikk – den type ting. Jeg mener at det er et valg kommunene burde ha, selv om det da kan gå på bekostning av andre viktige satsinger.

Presidenten: Anne Tingelstad Wøien – til oppfølgingsspørsmål.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:12:48]: I talen til landsmøtet sa statsministeren at det – det var noe nytt – skal innføres en plikt for skolene til særskilt oppfølging av elever som blir hengende etter. Tidlig innsats er vi enige om at er utrolig viktig, og det er også viktig når det gjelder «drop-out» senere. Jeg synes det er bra at statsråden koster på seg å si at den innsatsen den rød-grønne regjeringa gjorde overfor ungdomsskolen, var bra, og jeg håper også at statsråden vil fortsette med å beholde det antall lærerstillinger som ble økt der.

Så har denne regjeringa økt antallet lærere på barnetrinnet. Men det jeg lurer på, – jeg fikk ikke det helt med meg – er: Hva er det nye, hva er det som skal ligge i denne plikten for skolene til særskilt oppfølging av elever som blir hengende etter? I opplæringsloven som den rød-grønne regjeringa foreslo i 2009, ligger det allerede en plikt til tidlig innsats. Det ble lagt der i 2009, og til og med det at det skulle følges opp med et økt antall lærere. Så jeg lurer på hva det er som er nytt i denne plikten.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:13:53]: Detaljene vil komme i stortingsmeldingen som vi skal presentere for Stortinget. Det er riktig at det sies i lovverket at man skal ha ekstra ressurser for de aller yngste, og at det er en generell plikt til å følge opp alle elever. Kontrollspørsmålet vi må stille, er: Gjøres dette i alle kommuner og på alle skoler i dag? Mitt svar på det er nei. Jeg mener at det er – tallene tyder også på det – altfor mange barn og unge som går gjennom de første årene og allerede der faller fra, som vi ikke klarer å følge opp.

Det statsministeren – i den sammenheng Høyre-lederen – varslet på Høyres landsmøte, var at ett av tiltakene for å styrke tidlig innsats vil være å skjerpe lovverket og gjøre det enda tydeligere at kommunene og skolene også har en oppfølgingsplikt. Det kan gjøres f.eks. på en ubyråkratisk måte ved at man har intensivopplæring i mindre grupper i perioder, men jeg tror det er en god idé at beslutningen om hvordan det skal gjøres, ligger i skolen. Så er det naturlig også å tenke seg at det kan følge ressurser med.

Presidenten: Abid Q. Raja – til oppfølgingsspørsmål.

Abid Q. Raja (V) [10:15:05]: På landsmøtet for to uker siden – hos Venstre – vedtok vi det programmet om barn, unge og oppvekst som jeg har her, og som ble stemplet av Arne Holthe fra Folkehelseinstituttet som noe av det beste for barna, hvis man fikk vedtatt dette.

Vi har allerede gjort mye godt sammen med regjeringen, som f.eks. innført gratis kjernetid i barnehagen for alle barn, og ett av forslagene i dette dokumentet er gratis SFO for barn fra lavinntektsfamilier. 25 pst. av barna i Norge bruker ikke SFO i dag, og vi vet at det er veldig mye læring å hente i SFO. Vi i Venstre foreslår også i dette dokumentet en fullstendig reform av SFO, slik at alle barn får likere mulighet til kvalitetstid der, hvor man inkluderer kunst, kultur, idrett og ikke minst kyndig leksehjelp.

Mitt spørsmål til statsråden er: Vil han se på muligheten for å gjennomføre en slik reform av SFO? Det er klart det vil være kostbart, men det vil absolutt være til det beste for barna.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:16:09]: Jeg er enig i at vi har fått til mye bra, og blant de tingene er det også, etter budsjettforliket sist, noen midler inne for å se på skolefritidsordningen, som Venstre var en pådriver for.

Men så spør man hva jeg vil ta initiativ til. Det er viktig at skolefritidsordningen er så bra som mulig. I dag er det veldig stor forskjell mellom kommunene på hva de legger i det. Jeg mener allikevel at det fortsatt er så mange uløste oppgaver i skolen – tidlig innsats, lærere som skal få faglig påfyll, utvikle bedre undervisningspraksis, mer delingskultur, for ikke å snakke om ny lærerutdanning – at det vil være min viktigste prioritet fremover. Så hvis jeg skal velge og må velge – og det må jeg – vil jeg heller bruke ressursene våre på å styrke f.eks. tidlig innsats, sikre at ingen barn faller ut av skoleløpet allerede de første årene, enn å ha en ny, stor reform for skolefritidsordningen.

Presidenten: Audun Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) [10:17:22]: En gang i tiden var Høyre kjent for å snakke om skatt og skole. Nå snakker man om skole, men gjør skatt – det er en veldig tydelig arbeidsdeling: Man snakker om én ting, og så gjennomfører man noe helt annet.

Mangelen på vilje til å legge ressurser i skoler og barnehager er en av grunnene til at det er økende konfliktnivå mellom dem som jobber i sektoren, og denne regjeringen. Andre grunner er avskiltingsvedtaket, som kunnskapsministeren sto på til siste slutt, og motstanden mot å gjøre det lærerne sier er det aller viktigste for kvalitet i skolen, nemlig en lærernorm slik at vi kan få økt lærertetthet i grunnskolen, og barnehageplanene, der man nå lager nye rammeplaner uten å ta med fagmiljøene selv, for første gang. Det er sånn i denne sektoren at hver gang Høyre tar makten, øker konfliktnivået fordi Høyre ikke lytter til dem som jobber i sektoren. Hvorfor er kunnskapsministeren så dårlig til å lytte til lærere og barnehagelærere?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:18:29]: Jeg gjør det jeg kan for å lytte, jeg er mye ute i sektoren, har jevnlige møter med tillitsvalgte, men så betyr ikke det at vi alltid er enige om saker. Man kan i og for seg stille spørsmålet tilbake til SV. En av de tingene som Utdanningsforbundet, den desidert største fagorganisasjonen for lærere, advarer mot, er heldagsskole. De advarer mot en heldagsskole fordi de mener at det vil føre til at det er diffust skille mellom skole og fritid, at ressursene vil brukes på noe som er en slags halvveisskole, uten at det er direkte sitat. Det er lov for SV å ha det standpunktet, selv om ikke lærernes organisasjoner slutter opp om det.

Det å lytte dreier seg om å ha et utgangspunkt. Av og til må man kompromisse, få innspill fra sektoren, men det betyr jo ikke at regjeringens eller Høyres skolepolitikk til enhver tid vil være akkurat det som lærerorganisasjonene eller andre har på sin dagsorden, men i det store og hele – både på femårig masterutdanning og videreutdanning – har vi lærerne i ryggen.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:19:48]: Mitt spørsmål går til utenriksministeren.

Vi har før i denne sal diskutert hvordan palestinske selvstyremyndigheter belønner dem som begår terror mot Israel. Barth Eide, Brendes forgjenger, tok opp dette med de palestinske selvstyremyndighetene og krevde at ordningen måtte opphøre – noe som også ble lovet. Det er ikke småsummer vi her snakker om. Det er flere hundre millioner kroner årlig som altså går til personer som har begått terror i Israel. Og jo mer alvorlig terrorangrepet har vært, jo mer lønn har man fått.

Hvis man går litt systematisk igjennom det, hylles det også av personer og grupperinger som står selvstyremyndighetene svært nær, og man oppfordrer skoler og andre organisasjoner til å oppkalle fotballturneringer, basketballturneringer og hva det enn skulle være, i terroristenes navn. Dette er vi kjent med.

Hva har man gjort fra palestinernes side? Jo, man har bare skrudd ned et skilt med «Ministeriet», og så har man skrudd opp et annet med «Fangekommisjon» – men det er de samme pengene som går til akkurat de samme personene, og som etter min og Kristelig Folkepartis mening undergraver det som skal bygge fred mellom Israel og Palestina.

Så mitt spørsmål er: Hvilke konsekvenser mener utenriksministeren at dette må få for den norske bistanden til de palestinske selvstyremyndighetene?

Utenriksminister Børge Brende [10:21:55]: Takk til representanten Syversen for å ta opp et viktig spørsmål, som også gir anledning til å sette det inn i en litt bredere sammenheng.

Først må jeg si at de palestinske selvstyremyndighetene med utgangspunkt i Ramallah gjør et utrolig viktig arbeid på vegne av palestinerne, som er under press. De disponerer ikke sitt eget område. Vi vet at det er mye urett som begås mot palestinerne generelt, og det har vært en viktig oppgave for Norge, sammen med mange andre europeiske land og USA, å støtte opp under selvstyremyndighetene – ikke minst deres arbeid innenfor helse og utdanning og for å bygge de nødvendige statsorganene, også i Ramallah.

Det er mange palestinere som faktisk sitter fengslet i israelske fengsel uten grunn, og hvor man kan sette store spørsmålstegn ved rettssikkerheten. Disse midlene som representanten Syversen viser til, går også til disse grupperingene. Men for Norge er det selvsagt helt uaktuelt at norske bistandsmidler skal gå til familiene til dem som har utført straffbare handlinger mot israelere, altså palestinere som sitter i israelske fengsel. Det er helt uaktuelt. Senest i forrige uke fikk jeg en bekreftelse fra finansminister Bishara om at dette ikke skjer.

Så må man være klar over at de palestinske selvstyremyndighetene har skatteinntekter. De har egne inntekter, de får refundert inntekter også fra Israel, slik at de disponerer egne inntekter som de kan bruke på ulike formål. Jeg har ikke hørt at verken EU, USA eller andre, heller ikke israelerne, skal stoppe overføring av rettmessige skatteinntekter til palestinerne fordi de har en slik ordning. Men jeg lover at jeg skal ta opp dette igjen og øke trykket på palestinerne, for dette er ikke noe som tjener de palestinske selvstyremyndighetene.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:24:00]: Man kan trygt si at det ikke tjener dem, for det som skjer, er at man motarbeider det som egentlig er målet også med norske bistandspenger. Paradokset er – utenriksministeren viser til at penger bør gå til helse og utdanning – at færre midler går til nettopp helse og utdanning fordi man bruker penger på denne virksomheten. Man kan kalle det hva man vil, men det er bare en mellomstasjon som nå kalles Kommisjonen for fanger. Pengene er økt i samme grad som det var innenfor ministeriet, akkurat den samme pengesummen går videre. Sammenlikningen med Israel går bare ikke. Det er etter Oslo-avtalen, og det er palestinernes egne midler. Det får de gjøre som de vil med. Vi har et ansvar for at de pengene Norge gir, skal gå til helt andre ting enn å subsidiere terrorisme.

Så mitt spørsmål er: På hvilken måte vil nå utenriksministeren følge opp, eller er det bare å si at man liker det ikke, og så er man ferdig med det?

Utenriksminister Børge Brende [10:25:03]: Jeg har slått fast at dette er en uakseptabel praksis fra palestinske myndigheters side. I et brev til Norge i 2013 fikk vi garantier for at norske midler ikke skal brukes til de ordningene som palestinerne har etablert for palestinere som sitter inne i israelske fengsel. Jeg tok opp igjen dette i forrige uke, meget klart, krystallklart, med finansminister Bishara, og han sa at det går ikke én krone av de norske bistandsmidlene til dette. Men jeg la til at jeg også synes de bør slutte med den ordningen.

Neste uke er det lagt opp til at jeg skal ha møte med president Abbas, og jeg skal love representanten Syversen at ikke bare skal jeg igjen få gjentatt garantiene om at norske bistandspenger ikke går til dette – noe de ikke gjør – men jeg vil også benytte anledningen til å si til president Abbas, med alle de utfordringene som palestinerne nå står overfor, ikke minst på grunn av manglende mulighet til utvikling på Vestbredden, at de er svært tjent med å avskaffe denne ordningen for sin egen legitimitets skyld.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Astrid Aarhus Byrknes.

Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [10:26:22]: Det er veldig bra at dette temaet vil bli teke opp med president Abbas. Gjennom alle tider har hovudmålet med norsk bistand vore utvikling og fattigdomsnedkjemping. Bistanden til dei palestinske områda har derimot hatt eit anna politisk utgangspunkt, nemleg å byggja opp om arbeidet for fredelege konfliktløysingar basert på at Israel og Palestina skal leva i lag som gode naboar. Då er det veldig trist å høyra om desse pengebelønningane til fengsla terroristar, dømde terroristar som får utbetalingar høgare enn statstenestemenn sitt lønnsnivå. Dei blir hylla – ved idrettsturneringar, på ungdomssamlingar – og Fatah bruker aktivt både sine Facebook- og Twitter-kontoar på dette området. Då lurar eg på: Meiner utanriksministeren at dette lèt seg foreina med hovudmålet for norsk Palestina-bistand, som er å arbeida for gjensidig tillit og grunnlag for ein fredsprosess med Israel?

Utenriksminister Børge Brende [10:27:31]: Nå er det slik at Norge har et godt forhold både til Israel og til palestinerne. Når jeg er i møte med israelske myndigheter, er det mange spørsmål vi må ta opp, ikke minst den manglende etableringen av en tostatsløsning. De økende israelske bosettingene på Vestbredden skaper også et klima i Ramallah på Vestbredden som er svært krevende. Men det er ingen unnskyldning for en etablering av en ordning hvor man gir penger til innsatte palestinere i israelske fengsel som også omfatter de som har begått straffbare handlinger. Det bør palestinerne slutte med nå – det har vi bedt om. Men det som er helt avgjørende, er at norske bistandspenger ikke skal gå dit.

Så kan man selvsagt tenke høyt om man på grunn av at denne ordningen eksisterer, og for at ikke norske penger skal gå dit, skal slutte å gi bistand overhodet til Palestina og palestinerne. Hvis vi skal begynne på en sånn retning, tror jeg vi vil se at det er ganske mange bistandsland som har ulike ordninger som vi ikke er enig i. Så det blir en veldig krevende operasjon, som jeg tror vi skal tenke nøye igjennom, og som verken USA eller Israel selv har tatt til orde for.

Presidenten: Anniken Huitfeldt – til oppfølgingsspørsmål.

Anniken Huitfeldt (A) [10:28:52]: Jeg vil gi uttrykk for støtte til utenriksministerens arbeid for å styrke de palestinske selvstyremyndighetene, men også til de krav som utenriksministeren ganske tydelig framfører overfor palestinerne. Det som er en fare nå, er at mye av det ansvaret som de palestinske selvstyremyndighetene har for skolegang og for helsetilbud, er under sterkt press. Det er ofte andre land i Midtøsten nå som mottar finansiering fra Vesten. Samtidig ser vi at det er et stort og omfattende arbeid som må gjøres på Gaza for å gi folk et skikkelig helsetilbud og utdanning, og det er i seg selv med på å forebygge ekstremisme. Hva vil utenriksministeren gjøre for å styrke velferdstilbudet på palestinsk side?

Utenriksminister Børge Brende [10:29:54]: Det var et spørsmål med et motsatt utgangspunkt. Nå er de palestinske selvstyremyndighetene en av de største mottakerne av norsk bistand, men det vi gir bistand til, er først og fremst konkrete prosjekter innenfor helse og utdanning som går til gjenoppbygging av ødelagte områder i Gaza. Jeg er helt enig med representanten Huitfeldt, vi skal ikke undervurdere faren for økt voldelig ekstremisme og radikalisering hvis det ikke er en politisk horisont og et politisk håp om etableringen av en tostatsløsning. Hvis det fortsetter å utvikle seg i en så vanskelig humanitær retning som vi nå ser i Gaza, er det ikke bare en verkebyll, men en kruttønne som kan eksplodere når som helst, og vi har sett i denne regionen at vi har undervurdert faren knyttet til sårbare stater.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:31:14]: Tenk deg scenarioet at Frankrike har fått ny regjering, og så skal den nye franske EU-ministeren på sitt første møte i Brussel, er litt spent, går inn, møter EU-kommissæren og begynner med å si: «Pardon, pardon!» Beklager, beklager at den forrige franske regjeringen sto opp for fransk matindustri, fransk landbruk, franske arbeidsplasser. Det er et helt utenkelig scenario at en fransk statsråd noensinne ville gjort noe slik. Men da Høyre-statsråd Vidar Helgesen reiste til Brussel høsten 2013, så var det første han gjorde i møte med sine motparter der, å si: Unnskyld, unnskyld! Den forrige norske regjeringen sto opp for norsk landbruk, for norsk matindustri, for norske arbeidsplasser. Det skulle de ikke ha gjort!

Men så var det heldigvis slik at et stortingsflertall her mannet seg opp og sa nei til at Norge skulle flagge ut industri og arbeidsplasser til EU.

Og nå er vi i gang med en ny tollforhandling mellom Norge og EU. Så mitt spørsmål til den nye europaministeren er: Vil hun bryte med linjen fra forgjengeren, eller vil hun – som han – ønske å gi store konsesjoner, slik at norske arbeidsplasser og norsk næringsmiddelindustri må flagge ut?

Statsråd Elisabeth Aspaker [10:33:11]: Det er regjeringens utgangspunkt at vi skal ha et levedyktig landbruk i Norge. Vi skal føre en politikk som bidrar til at vi skaper nye arbeidsplasser, men vi skal samtidig ha en politikk som gjør at vi bidrar i og er en del av et stort interessefellesskap i Europa.

EØS-avtalen er Norges viktigste ankerfeste, dette er vårt viktigste marked – 80 pst. av norsk eksport går til Europa – og det er helt avgjørende for oss at vi har en EØS-avtale som etterleves, og som bidrar til at vi har likest mulig konkurransevilkår, at vi kan bidra til at den økonomiske veksten som skal skje i Norge, også skal kunne skje med den drahjelpen som finnes i det store markedet i Europa.

Så er det slik at den EØS-avtalen er framforhandlet med noen forpliktelser for Norge, hvor vi gjennom artikkel 19 skal forhandle gradvis liberalisering av landbruksvarer. Det har flere regjeringer før oss gjort. Det har også den regjeringen som Slagsvold Vedum var medlem av i forrige stortingsperiode, gjort, og det er den forpliktelsen den norske regjeringen nå følger opp.

Så vi etterlever det som er viktig for to parter: Det er viktig for oss at vi oppfyller de forpliktelsene vi har gjennom EØS-avtalen, men det er selvsagt slik at vi ønsker å finne gode, balanserte løsninger som også ivaretar det næringslivet og det landbruket vi har i Norge.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:34:56]: Jeg merker på statsråden at hun ikke ønsker å være tydelig på at hun vil stå opp for norske interesser i forhandlingene som nå er med EU. Det er ingen tvil om at hvis man ser på handelsstatistikken mellom Norge og EU, så har EU vært den store vinneren når det gjelder eksport av matvarer de siste årene. Den har blitt mangedoblet siden 1995. I avtalen står det at det skal skje «på gjensidig fordelaktig basis», og det skal være innenfor rammen av de gjeldende lands landbruks- og matpolitikk.

Da vi gjorde forbedringer høsten 2012, fikk vi massiv kritikk for det, men kritikken var sterkere fra Høyre enn den var fra EU. For eksempel sa Erna Solberg at dette tas som et veldig negativt signal, Jan Tore Sanner sa at de skulle bli borte med ny regjering, og Svein Flåtten sa at de skulle ta bort de forbedringene før han hadde fått «hengt av seg frakken».

Så da er mitt spørsmål til statsråden: Er det slik at statsråden føler et press internt i regjeringen om å gi bort flest mulig arbeidsplasser, svekke norske posisjoner mest mulig, slik som Høyre mente høsten 2012?

Statsråd Elisabeth Aspaker [10:36:00]: Jeg vil protestere på Slagsvold Vedums framstilling om at ikke dagens regjering står opp for norske interesser. Det gjør vi, men vi har en internasjonal avtale som vi også har forpliktelser til å stå opp for. Men la det ikke herske noen tvil: Det er jo ikke slik at vi sitter ved forhandlingsbordet og ønsker å gi fra oss mest mulig. Men jeg tror også at Slagsvold Vedum må ta inn over seg at det skapte ikke akkurat et godt forhandlingsklima for framtidige artikkel 19-forhandlinger, de endringene som ble gjort under den forrige regjeringen. Så vi har nok et mer krevende utgangspunkt, men jeg kan forsikre representanten om at vi skal stå opp for norske interesser i de forhandlingene.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Liv Signe Navarsete.

Liv Signe Navarsete (Sp) [10:36:58]: Som representanten Slagsvold Vedum sa, har EU sin eksport til Noreg mangedobla seg. Noreg sin eksport til EU har òg hatt ein sterk vekst – då på fiskeri, men ikkje på landbruk. Me har hatt ei veldig god utvikling og hatt ein vekst på 150 pst. på fisk. Fleire av Høgre sine representantar har kopla fisk til landbruk.

Ministeren sa i Europautvalet 14. mars at regjeringa har

«et overordnet hensyn å ta ved at vi har mange andre viktige saker der vi ønsker å oppnå resultater i EU, sånn at her er det også en totalitet som må vurderes»,

på spørsmål om nettopp artikkel 19 og regjeringa sin posisjon.

I dag stig arbeidsløysa på Vestlandet, og industrien og industriarbeidsplassar er i fare. Ut frå kva andre omsyn er regjeringa villig til å ofre norske arbeidsplassar i landbruk og næringsmiddelindustri? Og meiner statsråden at utviklinga me ser i dag i eksport og import av landbruksvarer, er balansert og til gjensidig nytte?

Statsråd Elisabeth Aspaker [10:38:03]: Det har vel aldri vært noen balanse mellom import og eksport av landbruksvarer. Det har det ikke vært i fortid, og det kommer det neppe heller til å være i framtid.

Men jeg vil igjen sterkt understreke: Vi sitter i forhandlinger med det ene for øye best mulig å ivareta norske interesser. I det møtet i Stortingets europautvalg som det refereres til, hadde ikke jeg koblingen av landbruk og fisk, for den nye fiskeriavtalen som var forhandlet, var forhandlet i fjor, parallelt med EØS-midlene. Men det er alle andre store områder i Europa som det er viktig for Norge å ha påvirkningskraft på. Det er i det totale bildet vi også må se de forhandlingene som vi har nå om artikkel 19. Det er viktig for oss å komme fram til gode, omforente resultater for også å bevare goodwill og kunne ha gjennomslag på andre områder.

Presidenten: Terje Aasland – til oppfølgingsspørsmål.

Terje Aasland (A) [10:39:18]: Ut fra den situasjonen vi nå befinner oss i, synes jeg hovedspørsmålet er betimelig. Det er også riktig, tror jeg, å kreve et forholdsvis tydelig svar fra europaministeren.

For det første er det ingen tvil om at importen fra Europa når det gjelder næringsmiddelvarer, eller matvarer, er betydelig voksende. Den er mangedoblet siden 1990-tallet, og alt tyder på at den vil øke i tiden framover. Da er det viktig å få avklart hvilken posisjon regjeringen faktisk velger å ta på vegne av norske arbeidsplasser og på vegne av norsk næringsmiddelindustri. Det er ingen tvil om at med den reaksjonen Stortinget hadde etter at Helgesen skulle avvikle ostetollen, var det egentlig bred tilslutning i Stortinget til at en skal bruke importvernet også for å sørge for at norsk matproduksjon og et levedyktig landbruk skal ses i en sammenheng. Da er det grunn til å stille spørsmålet en gang til: Hvordan vil regjeringens posisjon for norsk næringsmiddelindustri være i forhandlingene i tiden framover?

Statsråd Elisabeth Aspaker [10:40:29]: Vi har hatt runder hvor vi har fått innspill, og hvor vi har lyttet til de rådene som er kommet fra bl.a. næringsmiddelindustrien på dette området. Så kan ikke jeg – det tror jeg man har full forståelse for – gå inn på hva som er de norske posisjonene i det som er pågående forhandlinger.

Når det sies her at importen til Norge har økt: Ja, det skyldes også at man under den forrige regjeringen økte ostekvoten med 2 700 tonn, kjøttkvoten med 2 700 tonn. Så det er klart at det er et resultat av de artikkel 19-forhandlingene som har vært opp gjennom årene, at importen til Norge øker. Det er også en del av de forpliktelsene, eller den EØS-avtalen, som vi faktisk har bekjent oss til, og som Stortinget har sluttet seg til. Så det må ikke komme som noen overraskelse at når vi har en sånn forpliktelse, betyr det også at importen til Norge øker. Men vi ser også på muligheter for om det er varer i Norge som også kan gå den andre veien i større grad.

Presidenten: Audun Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) [10:41:46]: «Monsieur le president»! Et lite spørsmål til statsråden: Jeg regner med at det ikke er «pardon» som er det første ordet i forhandlingene, men at det likevel kan være et problem for denne regjeringen at motparten er veldig godt kjent med det som har vært høyresidens syn på de tolltiltak som Norge tidligere har innført. Hvis en forhandler med noen som en vet har det utgangspunktet, er det ikke et godt utgangspunkt for det statsråden sier er hennes prosjekt, nemlig et best mulig forsvar for norske interesser. Derfor ville det hjelpe om statsråden var villig til å svare klarere på hva regjeringen mener om det Høyre tidligere har sagt, og den kritikken Høyre fremmet mot forrige regjering, og om det er sånn at en nå mener noe annet, eller om det er «je ne regrette rien» som er statsrådens eneste melding til EU.

Statsråd Elisabeth Aspaker [10:42:50]: Det ble mye fransk i denne spørretimen!

Jeg har lyst til å si til Lysbakken at jeg tror også man sitter i Brussel og ser hvordan den parlamentariske sitsen er i Norge. Selv om det var sånn at regjeringspartiene var veldig tydelige på da man var i opposisjon, at denne prosenttollen var noe man sterkt mislikte, er Brussel – tror jeg – nok realitetsorientert til å skjønne hva det er som kan være mulig og ikke.

Det må ikke herske noen tvil om at vi går til disse forhandlingene med det å ivareta norske interesser så godt som overhodet mulig, ivareta norsk landbruk så godt som overhodet mulig. Men jeg kan naturlig nok ikke her gå inn på konkrete forhandlingsposisjoner. Det vil være svært lite smart i den situasjonen vi nå er i.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål, fra Iselin Nybø.

For øvrig foretrekker denne presidenten å bli tiltalt på norsk.

Iselin Nybø (V) [10:44:00]: Ærede president! For ikke så veldig lenge siden hadde vi en likestillingsdebatt her i Stortinget, og vi vet alle at det også er store likestillingsutfordringer innen utdanning. Mange velger fortsatt tradisjonelt, og derfor har vi få kvinner i mange mannsdominerte yrker og for få menn i mange kvinnedominerte yrker.

Dette er en utfordring av mange grunner, bl.a. fordi mange av disse yrkene skal jobbe med både menn og kvinner, og fordi menn og kvinner kan tilføre yrket ulike ting. Ett eksempel kan være helsesøster. En helsesøster skal være der for alle skolens elever, både for jentene og for guttene. Kanskje er det da slik at ikke alle gutter føler det helt naturlig å ta turen innom kontoret til helsesøster for å snakke om det som er vanskelig. Og det er et problem for samfunnet at av 3 300 helsesøstre i Norsk Sykepleierforbund er det bare 5 menn.

Noen ganger sitter jeg med en følelse av at vi som samfunn synes det er viktigere at voksne folk som går gjennom sikkerhetskontrollen på en flyplass, ikke skal måtte bli kontrollert av det motsatte kjønn, enn vi synes det er at elevene våre skal møte helsesøstre av begge kjønn – slik at alle elever kan føle seg komfortable med den de skal snakke med om det aller vanskeligste de står oppe i.

Et annet eksempel på en utdanning med skjev kjønnsbalanse er psykologi. Her er det et stort flertall kvinner som blir tatt opp og uteksaminert, og psykologene skal behandle et utvalg av hele befolkningen, både kvinner og menn.

Da likestillingsmeldingen ble behandlet i Stortinget tidligere denne måneden, ble det vedtatt at regjeringen skal utrede utforming og innføring av ekstrapoeng til gutter og jenter som søker på studier der det f.eks. er 80 pst. eller mer av det motsatte kjønn. En slik ordning er ikke nødvendigvis enkel, for den medfører at en kandidat med dårligere karakterer blir foretrukket utelukkende på bakgrunn av kjønn. For dem det gjelder, oppleves det urettferdig, men det er allikevel viktig for samfunnet at vi får begge kjønn representert.

Hva tenker statsråden om det vedtaket Stortinget har gjort, og hvordan vil han følge det opp?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:46:18]: Generelt når det er slik at regjeringspartiene havner i mindretall, mener jeg at min jobb er å bite seg fast og gjennomføre det Stortinget har sagt. Stortinget har bedt oss om å utrede og se på muligheten for en ordning hvor man, der hvor det er mer enn 80 pst. av ett kjønn, har en fast ordning for tilleggspoeng, og det kommer vi til å gjøre. Da antar jeg også at Stortinget er interessert i både fordeler med en slik ordning og også potensielle ulemper.

Så har vi i dag en ordning for dette allerede. Ordningen i dag er at institusjonene selv kan søke Kunnskapsdepartementet om å ha tilleggspoeng. Det finnes for en rekke studier hvor det er mannsdominans, og det finnes for noen få studier hvor det er kvinnedominans, herunder f.eks. veterinærstudiet. Noen steder har det nok fungert bra, f.eks. vurderer NTNU nå å ta vekk noen av kjønnspoengene sine, rett og slett fordi de føler at kjønnsbalansen har blitt bedre, om ikke optimal. På veterinærstudiet er det litt interessant å se på tallene siden de kjønnspoengene kom i 2004. Da var det en veldig sterk oppgang – hvis jeg ikke husker feil, var det fra ca. 8 pst. menn til rundt 30 pst. menn året etter. Men hvis man ser på søkertallene fra de siste årene, er det tilbake igjen på omtrent 7–8 pst.

Med andre ord er det søkningen inn som er hovedproblemet, ikke bare hvem som kvalifiserer seg. Det gjør at man må tenke over om faste kjønnspoeng er den beste måten å gjøre det på, eller om det heller handler om å motivere flere til å komme inn.

Når det gjelder akkurat helsesøster, er det flere diskusjoner der, som jeg har sett også Venstre har hatt. Det ene er at jeg mener det også der burde være et mål at man har en bedre kjønnsbalanse. Jeg tror det også handler mye om rekruttering. Allikevel er det slik at innenfor helsevesenet og andre steder kan det være argumenter for at det å gå til en mann hvis du er gutt, har noe for seg. Men jeg vil også si at jeg synes det er viktig å understreke at alle helsesøstre, enten de er kvinner eller menn, er like kvalifisert fra utdanningen sin til å vurdere og snakke med både gutter og jenter i skolen.

Iselin Nybø (V) [10:48:29]: Jeg takker for svaret.

Medisinstudiet er også et av de studiene der det blir flere og flere kvinner, og det er åpenbart mye dokumentasjon på det. Dagens Medisin hadde en artikkel nå nylig som viste at kvinneandelen blant studentene som ble tatt opp til medisinstudiet høsten 2015 og våren 2016, var på hele 71 pst. Og selv om det er bra at kvinner hevder seg i prestisjeyrker, er det ikke positivt på sikt med en så stor overrepresentasjon av kvinner på dette studiet.

Vi vet at Norge også utdanner relativt få av de medisinerne vi trenger selv. I dag er det sånn at nesten halvparten av norske medisinstudenter tar utdanningen sin i utlandet, og i tillegg autoriserer vi en rekke utlendinger som kommer til Norge for å jobbe som lege. Det er bra at folk reiser ut, og det er bra at vi tiltrekker oss kompetanse, men her har vi et studium med både likestillingsutfordringer og et kapasitetsproblem. Hvordan tenker statsråden at vi skal løse dette framover?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:49:33]: Først må vi bare slå fast at tiden hvor hvite, heteroseksuelle, middelaldrende menn hadde automatisk inngangsbillett til maktposisjoner og prestisjestudier i samfunnet, er i ferd med å gå over – for øvrig akkurat idet jeg selv blir middelaldrende. Jeg har lyst til å si at det er i utgangspunktet veldig bra. Det er bra at det kommer flere kvinner inn i prestisjestudier som medisin og juss og i økonomistudiet – det er veldig bra. Så må det også få den konsekvensen at flere rekrutterer de beste, og da også rekrutterer flere kvinner. Dette peker også på et annet problem, nemlig at vi nå ganske tydelig begynner å se konturene av et gutteproblem, både gjennom skolen og høyere utdanning, hvor guttene er overrepresentert på veldig mange av de dårlige statistikkene.

Helt konkret spør representanten om medisinutdannelse. Jeg antar kanskje at representanten vil inn på om vi trenger et nytt medisinsk fakultet i Norge og den typen ting. Jeg vurderer at den situasjonen vi har i dag, er tilfredsstillende. Det er også Helsedepartementet som har betydelig interesse av og ansvar for helseutdanningen.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Trine Skei Grande.

Trine Skei Grande (V) [10:50:57]: Jeg har lyst til å følge opp likestilling og utdanning, men jeg har lyst til å følge det opp med utenriksministeren.

Regjeringa har vært med på et stort løft på kunnskapsfeltet innen bistand. Det å satse på skole, spesielt det å satse på utdanning av unge jenter, hjelper mot alt. Blant alle problemstillinger en kan tenke seg i et utviklingsland, funker det å utdanne jenter. Men skal en klare å bygge likestilling i et samfunn, trengs det ikke bare at vi løfter jenters basisutdannelse, det trengs også at vi løfter en del kvinner gjennom lengre utdanningsløp, slik at vi ikke bare bekjemper analfabetisme, men at vi faktisk utdanner ledere i disse samfunnene som er kvinner.

Har vi brukt for mye av basisbistanden på de unge jentene og ikke brydd oss med å dytte fram de dyktige kvinnene? Burde vi kanskje også ha samordnet mye mer av bistanden for å løfte dette i et likestillingsperspektiv?

Utenriksminister Børge Brende [10:52:11]: Først og fremst har vi brukt for lite av bistanden på utdanning de siste ti årene, ikke bare Norge – vi har sett at globalt har utdanningens andel av bistanden gått ned. Nå har vi endret det. Vi har fra norsk side nesten doblet bistanden til utdanning i løpet av to og et halvt år, og ikke minst til jenter.

Det er fortsatt 60 millioner barn i verden som ikke går på skole. Dem skal vi nå, ikke minst i sårbare områder og ikke minst jenter, funksjonshemmede barn og andre som har vanskeligst for å få tilgang til den type utdanning.

Vi har ikke minst et eget bistandsprogram for høyere utdanning, hvor vi bruker hundrevis av millioner kroner i året på å styrke utdanningsinstitusjoner. Om det er mulig å styrke kvinners rolle i det programmet, er noe jeg skal se på, for å tydeliggjøre det enda mer.

Presidenten: Geir Jørgen Bekkevold – til oppfølgingsspørsmål.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:53:28]: Mitt oppfølgingsspørsmål går til kunnskapsministeren.

Vi hadde for veldig kort tid siden en veldig god, grundig og viktig likestillingsdebatt her i Stortinget, hvor det ble vedtatt mange forslag. Dessverre er det slik at disse forslagene fikk flertall uten representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet, med unntak av ett. Men også forslag som kunnskapsministeren har det konstitusjonelle ansvaret for å gjennomføre, ble vedtatt uten regjeringspartiene.

Stortinget viste at også innenfor kunnskap er det viktig at vi fortsatt bruker politiske virkemidler for å oppnå likestilling. Er kunnskapsministeren enig i at det trengs politiske virkemidler, at likestilling ikke er noe som kommer av seg selv, og at likestillingsutfordringene ikke er noe som går over av seg selv?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:54:35]: Jeg er enig i at likestilling ikke er noe som kommer av seg selv. Jeg er enig i at det også trengs politiske virkemidler. Så vil det være en diskusjon om hva slags politiske virkemidler.

Jeg mener at det er viktig at likestilling ikke bare blir kjempet frem av politiske vedtak. Med andre ord er det ikke mulig å sette noe likhetstegn mellom politiske vedtak, eller at det eneste som skjer innen likestilling, skjer gjennom politiske vedtak. Å slåss noe frem innebærer en langt større og bredere kamp enn som så.

Så til de konkrete forslagene som ble vedtatt: Jeg mener også at likestillingspolitikk må balanseres opp mot god universitets- og høyskolepolitikk. Og jeg har sagt at både jeg og regjeringen er tilhengere av dagens system, som åpner for at man kan innføre kjønnspoeng hvis det søkes om det.

Jeg synes også det er et viktig prinsipp at ikke alle avgjørelser om universitetene og høyskolene våre skal gjøres til gjenstand for sentrale bestemmelser fra Stortinget. Det er et viktig prinsipp at institusjonene har autonomi, og at de bestemmer at disse diskusjonene nettopp er der ute, hvor demokratiet også lever.

Presidenten: Anne Tingelstad Wøien – til oppfølgingsspørsmål.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:55:47]: Det er fokusering på høyere utdanning. Vi vet i dag at det er flest kvinnelige studenter. Vi har flest kvinner i høyere utdanning. Vi har for få menn i omsorgsstudiene og i utdanningsstudier. Vi har for få kvinner i teknikk og naturfag. Nordiske kvinner er mer kjønnstypiske, de tar mer kjønnstypiske valg enn andre i Europa. Likevel har vi flest mannlige ledere.

Likestilling starter ikke i videregående opplæring. Det starter heller ikke i høyskolene. Når en skal velge en linje, gjør en det ofte når en går på ungdomsskolen. Jeg lurer på: Hvilke tiltak er det statsråden ser for seg at regjeringa vil sette inn for å arbeide mer med likestillingsproblematikken i grunnskolen? Kommer det inn i stortingsmeldinga om tidlig innsats, som statsråden var inne på tidligere i spørretimen?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:56:49]: Likeverd mellom kjønnene og dermed også likestilling er i kjernen av skolens verdigrunnlag. Så vidt jeg husker, er det også beskrevet i skolens formålsparagraf.

Det betyr en forpliktelse for skolene til ikke bare å praktisere likeverd og likestilling. Vi vet at veldig mye av forskjellsbehandlingen skyldes mer subtile former for forskjellsbehandling som gutter og jenter kan oppdage – og blir utsatt for. Det er det viktig at skolen er oppmerksom på. Men det betyr også at likestillingsperspektivet er en del av det skolen skal formidle, gi forståelse for, gjennom både norskfag, samfunnsfag og andre fag.

Jeg har generelt mer tro på stimuleringstiltak, oppmuntring og at vi synliggjør forbilder og rollemodeller. Om det har vi mye arbeid.

Som sagt er det min plikt som statsråd å følge opp det stortingsflertallet har bestemt.

Presidenten: Neste oppfølgingsspørsmål er fra Audun Lysbakken. Det er det ikke, det er fra Kirsti Bergstø. – Marianne Aasen er det! (Munterhet i salen) Vi får det til til slutt.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:58:03]: Alle gode ting er tre.

Marianne Aasen (A) [10:58:06]: Statsråden har tidligere i denne runden snakket om at tiltak for å bedre kjønnsbalansen er delegert til institusjonene. Det er riktig.

Samtidig detaljstyrer vi fortsatt sektoren ganske mye: Produktivitetskommisjonen har dokumentert at 500 mål og føringer er lagt på Norges forskningsråd. Det er Kongen i statsråd som bestemmer hva et universitet skal hete, departementet har meninger om hvilke tidsskrifter forskerne skal publisere i, og Stortinget detaljstyrer også når det gjelder antall stipendiatstillinger som vi bevilger penger til.

Samtidig er dette delegert til institusjonene. Er ikke likestilling og likestilling i arbeidslivet så viktig for samfunnet at det er noe som statsråden og Stortinget må ha sterke meninger om, og ikke minst konkrete tiltak, for å få gjort noe med?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:59:10]: Vi må skille, for det er ikke slik at norske institusjoner kan velge ikke å forholde seg til ambisjonene om likestilling, jevn kjønnsbalanse og god rekruttering. Det er overordnede mål der også sektoren må levere.

Så er spørsmålet: Hvilke politiske virkemidler er det man bruker for å få institusjonene til å oppnå det? Stortingsflertallet har bestemt at vi skal utrede en ordning med automatisk kjønnspoeng.

Jeg mener i utgangspunktet at dagens ordning, hvor institusjonen selv kan velge – diskutere dette, søke om det – er bedre. Grunnen til det er egentlig to ting. Det ene er, mener jeg, at det ikke er for lite detaljstyring av universiteter og høyskoler i dag, det er for mye. Det er også for mye detaljstyring av Forskningsrådet. Det er et mål å få det ned. Det andre er, mener jeg, at kjernen i en god universitets- og høyskolepolitikk er stor autonomi for institusjonene. Det betyr at i denne saken vekter jeg den autonomien høyere.

Så kommer jeg til å si ja til gode søknader om å innføre kjønnspoeng, dersom de kommer.

Presidenten: Kirsti Bergstø – til oppfølgingsspørsmål.

Kirsti Bergstø (SV) [11:00:26]: Allerede ved fødselen tulles vi inn i rosa og blå tepper. Jenter og gutter sosialiseres tidlig inn i kjønnsroller, og vi lærer hvordan man skal leke, kle seg og te seg. Forventninger og forestillinger knyttet til kjønn følger oss hele livet, også når vi skal ta valg om utdanning. Vi vet at barnehager som bevisst ikke jobber for det motsatte, ofte bidrar til å reprodusere kjønnsroller. Vi vet at gutter får mer oppmerksomhet enn jenter i skolen, og vi vet også at kjønnsbalansen blant dem som jobber i skolen og i barnehagene, er skeiv når det gjelder yrkesgruppene rent konkret. Da var det slående å lese regjeringens likestillingsmelding, og det var slående å se at kunnskapsministeren ikke hadde kokt i hop et eneste tiltak som virkelig kunne monne for mer likestilling i barnehage, skole og akademia. Da lurer jeg på: Hvordan er det mulig?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:01:29]: Jeg mener at de viktigste tiltakene, de aller viktigste tiltakene, for å få bedre kjønnsbalanse, f.eks. i skolen og i barnehagen, ikke dreier seg om kjønnspoeng og den type tiltak, selv om jeg gjentar at jeg er åpen for det i noen tilfeller. Hvis man ser på f.eks. rekrutteringen inn til barnehagelærerutdanningen og rekrutteringen inn til småskolen for de aller yngste, er det der det er størst kvinnedominans. Hvordan kan det ha seg? Jo, jeg tror noe ble avslørt av en undersøkelse som forrige regjering satte i gang, om hvordan vi ser på barnehagelærere. Når man spør folk flest, sier de at det er en kjempeviktig jobb. Så blir de spurt om det er faglig utfordrende, og da er det mellom 30 pst. og 40 pst. som sier at de tror det er det. Det å være barnehagelærer er faglig utfordrende! Det er en ekspertstilling og en ekspertjobb. Jeg tror at noe av det som henger igjen på en del av det vi kaller omsorgsyrker, er et syn som rett og slett er knyttet til et gammeldags kjønnsrollemønster. Jeg tror at det å bryte det vil være et viktig bidrag til bedre kjønnsbalanse.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) [11:02:49]: Mitt spørsmål går til kunnskapsministeren, for han har gjennom en ny forskrift innført en ny fraværsgrense i videregående opplæring som skal gjelde fra og med kommende skoleår. Grensen vil gjelde fravær fra timer i enkeltfag, ikke elevenes totale fravær, og elever som har mer enn 10 pst. fravær i et fag, vil ikke få karakter i faget.

Den største utfordringen i videregående er at altfor mange elever ikke fullfører. Årlig er det 15 000 norske ungdommer som slutter skolen før de har fullført og bestått videregående opplæring.

Forrige uke lanserte to Fafo-forskere en bok som heter «De frafalne», der de undersøker årsakene til dette og viser at det er et veldig sammensatt bilde. Det handler om lav motivasjon, det handler om mangel på godt grunnlag fra tidligere i utdanningen, mistrivsel, psykiske problemer, vanskelig hjemmesituasjon – veldig forskjellige situasjoner. Noen elever har aldri trivdes, og for dem oppleves det som en lettelse å droppe ut. De to forskerne mener vi må være pragmatiske. Strategien må være å bringe flest mulig lengst mulig. Det synes jeg er godt sagt. Men da må vi ha dyktige lærere og rektorer som jobber slik, som tilrettelegger, stiller krav, jobber tålmodig for å få elevene ett og ett skritt i riktig retning av et fullført vitnemål – altså å følge opp i stedet for å gi opp. En statisk fraværsgrense kommer til å ødelegge for disse lærerne. Det kommer til å bety at de tvinges til å gi opp eleven når eleven passerer et gitt antall timers fravær. Ikke minst blir det et stort problem på yrkesfag, der det finnes mange enkeltfag med lavt timetall.

Derfor er det så mange nå – skoleforskere, rektorer, lærere – som frykter at den rigide grensen statsråden er i ferd med å innføre, kan føre til økt frafall. Det er en veldig alvorlig bekymring, og mitt spørsmål til statsråden er derfor: Kan han garantere at den nye fraværsgrensen ikke vil gi økt frafall i videregående opplæring?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:05:03]: Det er aldri mulig å garantere utfall av nye politiske tiltak, men jeg mener at den nye fraværsgrensen kan bidra til å få frafallet ned, rett og slett fordi en del av frafallet, ikke alt, også kan skyldes at elever blir gitt opp – at det ikke er klare krav til oppmøte, og at de dermed får et langt fravær, mange enkelttimer, som så i praksis fører til at de har sluttet skolen, og at de også blir gitt opp.

Men så er det viktig å si to ting: For det første må vi gjøre mer, ikke mindre, for å få ned frafallet. Denne fraværsgrensen endrer ikke på det. Vi må fortsette den store satsingen som regjeringen og samarbeidspartiene har hatt, på helsesøstre og skolehelsetjeneste. Det er omkring 750 mill. kr – hvis jeg husker rett – som er brukt i løpet av denne perioden. Vi må ha enda bedre samarbeid mellom Nav og skole. Vi er nødt til å ha bedre samarbeid mellom utdanningssystemet vårt og det sosiale støttesystemet. Vi er nødt til å fortsette den satsingen som regjeringen og samarbeidspartiene har hatt på ungdomspsykiatri og psykiatri, bl.a. gjennom å gjeninnføre det som blir kalt «den gylne regel», altså at det skal være større vekst i psykiatrien enn i helsevesenet ellers.

Så til punkt to: Jeg mener fraværsgrensen tar høyde for dette, for det er ikke en generell fraværsgrense; det er en grense for udokumentert fravær. Hva vil det bety? Det står godt beskrevet i rundskrivet fra Utdanningsdirektoratet. Det betyr at har du en sykdom, så er det gyldig fraværsgrunn. Har du omsorg for egne barn og de er syke, så er det gyldig fraværsgrunn. Har du omsorg for yngre søsken, så kan det også være gyldig fraværsgrunn. Det er selvfølgelig ikke lagt opp slik i systemet at hvis du f.eks. er til diagnostisering for en sykdom som ennå ikke er kjent, så skal du få fravær. Det vil selvfølgelig også være gyldig fraværsgrunn. Mitt poeng er at for de elevene som sliter med f.eks. psykiske lidelser, er det aller viktigste å få hjelp til å gjøre noe med det. Den innsatsen må forsterkes. Fraværsgrensen mener jeg allikevel er viktig, for den gir en klar og tydelig beskjed om at det å møte opp til timene ikke er frivillig dersom du ikke har noen god grunn til å la være. For øvrig var det 70 pst. i høringen som støttet at vi skulle innføre en fraværsgrense.

Audun Lysbakken (SV) [11:07:10]: Veldig mange av de viktigste grunnene til fravær vil ikke kunne dokumenteres. Det er ikke sånn at alle som sliter med psykiske problemer, vil gå til helsesøster og få et papir på det – eller de som blir mobbet, eller de som ikke trives, eller de som av ulike grunner føler seg ekskludert fra skolen. Dette er ikke bare min påstand. SINTEF laget en rapport i 2012 der de understreket at en fraværsgrense vil kunne bidra til at enda flere ikke klarer å fullføre videregående. Da synes jeg det er alvorlig at statsråden tør å innføre dette uten å være sikker på konsekvensene, når vi vet hvor viktig kampen mot frafall er. Jeg tror det kan være et nyttig redskap mot en del skulk fra elever som egentlig gjør det bra på skolen, har motivasjonen i orden, men trenger et lite dytt i ryggen, men det kan være ødeleggende for dem vi trenger å stille aller mest opp for, de elevene som ikke må gis opp i skolen vår. Her prioriterer statsråden feil. I tillegg kommer det fra høsten av en ny vurderingsforskrift, som gir lærerne større mulighet til å la fravær telle på standpunktkarakter. Hvorfor kan ikke statsråden vente med fraværsgrensen til vi ser hvordan den nye vurderingsforskriften slår ut?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:08:20]: En av grunnene til at denne fraværsgrensen kommer, er at forrige regjering presiserte lovverket og sa at det ikke var lov å ha en fraværsgrense. Da var det veldig mange skoler som hadde praktisert fraværsgrense og hatt gode erfaringer med det, som ønsket å fortsette, men Kristin Halvorsen sa at det fikk de ikke lov til. Så har dette vært ute på høring, og da er det, som sagt, stor støtte til at vi skal ha en fraværsgrense, også fra lærerorganisasjonene, f.eks. Så er det om å gjøre å finne en ordning som er klar, tydelig og rettferdig for elevene, samtidig som den er smidig nok til at skolene skal kunne ta nødvendige hensyn. Og jeg tror i hvert fall ikke at skolene, hvis det er en elev som sliter, vil gi opp den eleven fordi fraværsgrensen kommer. Snarere gir det et ekstra sterkt og klart signal om at en må følge opp elever tidlig, både med hjelp og med tilrettelagt undervisning.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Kirsti Bergstø.

Kirsti Bergstø (SV) [11:09:41]: Ifølge opplæringsloven skal fylkeskommunene gi oppfølging til ungdommer som avbryter videregående opplæring, og som ikke er i arbeid. I en rapport fra Riksrevisjonen som ble overlevert Stortinget 15. mars i år, kommer det fram at 60 pst. av ungdommene som avbryter videregående skole, ikke deltar i noen form for tiltak, og det tar ofte veldig lang tid før oppfølgingstjenesten i kommunene kommer i kontakt med dem som har ramlet ut av skolen. Når vi allerede ser at oppfølgingen av dem som ramler ut av videregående opplæring, er for dårlig og det er grunn til å tro at flere vil falle fra med den nye fraværsgrensen, lurer jeg på hvordan kunnskapsministeren tør å begi seg ut på et sånt eksperiment uten å ha gjort en skikkelig innsats for dem som allerede ramler ut av videregående skole.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:10:45]: Som jeg sa, mener jeg at de elevene som sliter med sykdom, psykiske lidelser og omsorgsoppgaver, er godt ivaretatt gjennom dette fraværsregelverket. Det vil også for øvrig løse et av problemene med det gamle fraværsregelverket, nemlig at hvis en hadde en time eller to hos psykolog f.eks., var sjansene store for at man fikk hele dagen som fravær. Den problemstillingen blir nå borte. Men så mener jeg også at vi skal vurdere – og det skal vi gjøre – om skolens og fylkenes plikt til å følge opp elever som faller ut, må bli sterkere og klarere enn i dag. Det er en generell plikt til å følge opp eleven på alle mulige måter som er lovfestet, men jeg mener vi også skal vurdere en skjerpet plikt til å ha et system for oppfølging, og kommer til å komme tilbake til Stortinget hvis det er noe vi bestemmer oss for å gjøre.

Presidenten: Martin Henriksen – til oppfølgingsspørsmål.

Martin Henriksen (A) [11:11:49]: Arbeiderpartiet ønsker fraværsregler som er forståelige, som er mulige å administrere for skolene, og som ikke gir urimelige utslag for elevene. I høringa om fraværsreglene ble det sendt ut tre ulike alternativer. Ett av alternativene som kunnskapsministeren valgte bort, var å gi rektor mulighet til skjønnsmessig vurdering etter gitte rammer, sånn at man ikke fikk helt urimelige utslag av fraværsreglene for elevene. Kunnskapsministeren valgte den mest rigide løsninga, som bl.a. fører til at i små skolefag med 75 skoletimer vil fire timers fravær i løpet av et helt år føre til at en elev som har overskredet fraværsgrensa, ikke får vurdering i faget. Fraværet kan ha mange årsaker, eleven kan være fullt ut kompetent, læreren kan mene at det er grunnlag for å gi vurdering, men skolen har ikke mulighet til å gjøre tilpasninger.

Spørsmålet er om ministeren står fast på den mest rigide og stivbente versjonen – i og med at han har så lav tillit til landets skoleledere at han ikke tror de kan bruke skjønn, samtidig som de kan stille krav til elevene og bruke skjønnet til beste både for læring og for å få flest mulig gjennom skoleløpet.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:13:03]: For det første er det bra hvis Arbeiderpartiet står på det de har sagt tidligere, og ønsker en fraværsgrense – det er bra. For det andre er det også i det vi har sendt ut, rom for noe skjønn, bl.a. knyttet til vurdering av dokumentasjon og hva som er dokumentasjon. Det står godt beskrevet i det rundskrivet som norske rektorer helt sikkert har lest allerede. For det tredje er det en avveining, for det er fristende å tenke at her burde man ha veldig stort rom for skjønn. Men det som det også vil føre til, er forskjellsbehandling fra skole til skole.

En av de tingene jeg har vært opptatt av, er at dette skal være en ordning som er forutsigbar for elevene, og som heller ikke skal legge for mye press på rektorene. Det skal være klare regler å forholde seg til – noe rom for skjønn knyttet til dokumentasjonen, men ikke fullt rom for skjønn. Dette var noe som flere av høringsinstansene påpekte, nemlig at hvis man har for stort skjønn, fører det til en forskjellsbehandling for elevene, og systemet vil veldig lett kunne oppfattes som urettferdig.

Presidenten: Anders Tyvand – til oppfølgingsspørsmål.

Anders Tyvand (KrF) [11:14:22]: Det kan være gode grunner for å gjeninnføre en fraværsgrense når vi vet at fraværet har økt med 30 pst. siden muligheten til å operere med en slik grense ble opphevet i 2009. Når vi gir ungdom en rett til videregående opplæring, er det kanskje naturlig at det også følger med noen forpliktelser. Men jeg er redd for at vi får et litt for rigid regelverk. Blå Kors er bekymret for noen elevgrupper, at fraværsgrensen kan få negative konsekvenser for dem. Det gjelder f.eks. elever som ligger i randsonen til rusmisbruk, eller elever som rett og slett trenger litt trening for å mestre skolehverdagen – elever som kanskje har et litt høyt fravær i starten, og som fort når grensen på 10 pst.

Blå Kors ønsket seg en mulighet for skoleledere til å bestemme at elever skal få mulighet til vurdering når de mener at det er grunnlag for det. De fikk ikke gehør for dette i høringen, og jeg forstår nå at kunnskapsministeren heller ikke er spesielt villig til å vurdere dette på nytt. Men hva vil kunnskapsministeren da at skoleledere og lærere skal gjøre for å klare å holde disse elevene på skolen, og at de ikke faller fra?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:15:41]: Hvis en elev sliter med rusmisbruk eller psykiske lidelser og skolen vet om det, er det alle muligheter i dette regelverket til å legge til rette for at man skal få dokumentert fravær, og til at man, hvis man f.eks. er inne i behandling, kan ha selvstendig studiearbeid på institusjonen man er på. Dette skal ikke gjelde som fravær. Det er alle muligheter for at det ikke i seg selv skal føre til at eleven kommer over 10 pst. Problemstillingen oppstår hvis det er en elev som har rusproblemer som skolen ikke vet om. Dette blir riktignok anekdotisk, men jeg har møtt elever som forteller om 100–150–200–300 timers fravær fra skolen uten at noen egentlig har gått inn og spurt dem hvorfor de var så mye borte.

Jeg mener at det å ha en fraværsgrense er en måte å gjøre det veldig klart på at skolen må gripe fatt i elever som allerede fra første stund har høyt fravær, og man må sette inn tiltak sammen med andre deler av det offentlige hjelpeapparatet.

Presidenten: Iselin Nybø – til oppfølgingsspørsmål.

Iselin Nybø (V) [11:16:53]: Jeg tilhører nok dem som er skeptisk til å ha en så rigid grense som det statsråden legger opp til. Hvis vi ser for oss at det er en gutt på videregående skole som sliter med mestringsfølelse, som sliter med motivasjonen, og som hver dag han våkner, tenker: Orker jeg å gå på skolen, eller orker jeg ikke å gå på skolen i dag? Da er vi alle enige om at det beste for ham er å gå på skolen. Vi er alle enige om at det å fullføre videregående skole er nøkkelen til et godt liv framover – det er i alle fall nøkkelen til å komme bedre ut på statistikken framover – for vi ønsker jo alle det for ungdommene våre. Når man da ligger der om morgenen og vurderer om man skal gå på skolen eller ikke, og man ikke har den motivasjonen som trengs for å komme seg av gårde, lurer jeg på hva statsråden mener blir bedre i hverdagen til den gutten – med en så rigid regel som han nå legger opp til?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:17:50]: Jeg mener at nettopp for en del elever – dette gjelder ikke alle – som av forskjellige grunner velger å være hjemme, og som ikke er syke eller har helselidelser, dem holder jeg utenom her, kan denne fraværsgrensen være en viktig motivasjon. En av de tingene vi vet, er at de som faller fra, ofte begynner med fravær i enkelttimer, det øker, og så blir de borte mer og mer av tiden. Det å ha klare rammer å forholde seg til mener jeg kan hjelpe. Hvis dette grenser opp mot det som andre deler av hjelpeapparatet burde ha noe med, enten det er helsesøster, Nav, psykolog eller helsevesen, er det avgjørende å løse disse problemene. Det er altså ikke fraværsgrensen som skaper psykiske lidelser, men fraværsgrensen kan gjøre at skolen får et ekstra trykk på seg for allerede tidlig å fange opp elever som har fravær, og sette inn tiltak. Men vi må gjøre mer for å få ned frafallet – og det uavhengig av denne fraværsgrensen.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Anniken Huitfeldt (A) [11:19:12]: Mitt spørsmål er til utenriksministeren.

Vi lever i en global brytningstid. Maktforhold i verden er i endring. Men enkelte ting er konstant. Geografien har ikke endret seg, Norges plassering på verdenskartet: store havområder mot nord, grense mot Russland. For Norge må nordområdene være og forbli vårt viktigste strategiske satsingsområde. Det er i vår egeninteresse å bevare disse områdene som et lavspenningsområde. Vi tjener på mer samarbeid og kontakt, ikke mindre.

Jeg vil gi min fulle støtte til regjeringas kritikk av Russland og protester mot den folkerettsstridige annekteringa av Krim. Og jeg støtter sanksjonene hundre prosent. Mitt spørsmål handler ikke om å utfordre dette, men om hva vi gjør utover dette. For samarbeid må fylles med nytt innhold og nye tiltak. Næringsutvikling, miljøforvaltning, utnytting av havressurser, samferdsel, forsvar og forskning i nord handler ikke bare om distriktspolitikk. Det handler om å utvikle nasjonens egeninteresse, og det er viktig politikk for hele Norge. Det må følges opp med engasjement. Fra dialog til handling, sa regjeringa da de lanserte sin nordområdesatsing. Men hva går egentlig handlinga ut på? Ett konkret redskap er det regionale Barentssamarbeidet. I Nordlys i dag spør en ansatt ved Norges arktiske universitet, Campus Kirkenes, om vi har gjort nok. Han sier det er gode grunner i dag til å utvikle gamle og nye former for samarbeid.

Mitt spørsmål er: Hva har regjeringa gjort for å styrke Barentssamarbeidet?

Utenriksminister Børge Brende [11:21:21]: Representanten Huitfeldt har helt rett i at Russland er en konstant faktor i vår utenriks- og sikkerhetspolitikk. Russland er en del av Europa, men er ikke i alle spørsmål av Europa. Vi opplever, som representanten også var inne på, et mer uforutsigbart Russland. Det har vi sett i håndteringen av Ukraina, vi har sett det også i Syria, og vi har sett det i forbindelse med sivile samfunns situasjon i Russland, seksuelle minoriteters situasjon i Russland og pressefrihet. Samtidig med at vi påpeker disse utfordringene, samtidig som vi håndterer en asymmetrisk militær situasjon i nord, stor kapasitet på russisk side, håndterer vi det med rot- og ankerfeste i vårt NATO-medlemskap.

Men parallelt med dette har vi vært i stand til å opprettholde en god og konstruktiv dialog om nordområdene. I Arktisk råd samarbeider vi svært godt, også Barentssamarbeidet videreføres, samarbeidet om forvaltningen av viktige fiskeriressurser i Barentshavet, samarbeidet om søk og redning, samarbeidet om atomsikkerhet, samarbeidet om miljø.

For to uker siden var det embetskonsultasjoner på høyeste nivå i Moskva, og statssekretær Hattrem drar på tilsvarende konsultasjoner om den brede agendaen som jeg nå redegjør for, i mai. Vi har også på politisk nivå hatt møter om atomsamarbeidet. Så innenfor den mer krevende rammen som har oppstått, og også med sanksjonene i bunn, har vi videreført et samarbeid og en konstruktiv dialog med Russland, hvor vi bl.a. fant en løsning på den store utfordringen ved Storskog.

Anniken Huitfeldt (A) [11:23:35]: Ja, det er en mer krevende ramme. Men nettopp i en slik tid burde ikke utenriksministeren nøye seg med å videreføre det som har vært, men utvikle nye initiativer. Det handler om å støtte opp under Barentssekretariatets arbeid, det handler om å støtte opp om det arbeidet som gjøres fra de tre nordnorske fylkene, og det handler om å støtte nye prosjekter.

Så jeg gjentar mitt spørsmål: Hva har regjeringa gjort – ikke for å videreføre, men for å styrke Barentssamarbeidet?

Utenriksminister Børge Brende [11:24:15]: Det er noe som ikke blir helt konsistent i det spørsmålet, for man må ta inn over seg at det er en ny situasjon i håndteringen av og i forholdet til Russland. Blant annet har vi ikke hatt møter i den norsk-russiske handelskommisjonen siden folkerettsbruddet i Ukraina ved annekteringen av Krim. Det har det vært bred enighet om. Sanksjonene har jo også ført til at det er en del ting vi gjorde tidligere, som vi ikke kan gjøre nå.

Men på en rekke områder har vi videreført – men også styrket – samarbeidet. Blant annet har vi styrket bevilgningene til Barentssekretariatet, slik at man kan utvide folk-til-folk-samarbeidet. Vi har også styrket samarbeidet i Arktisk råd, som har vært viktig. Vi har fått på plass en ny tilleggsavtale med Russland når det gjelder atomsikkerhet, i fjor høst. Og man fikk på plass en forståelse om migrasjonssituasjonen på Storskog, som var av stor betydning ikke minst for Norge. Så jeg hadde håpet at representanten var tilfreds med dette.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Martin Henriksen.

Martin Henriksen (A) [11:25:32]: For å være ærlig tror jeg det er få i nord som lar seg imponere over utenriksministeren og regjeringas handlekraft i nordområdepolitikken. Tidligere hadde vi en utenriksminister som både reiste mye i nord og engasjerte seg sterkt i nordområdepolitikken. Nå er det slik at etter en engasjert tale på Universitetet i Tromsø høsten 2013 har utenriksministeren knapt vært å se i nordområdesammenheng. Det har stor sett vært ord og ikke handling. Initiativene og de nye ideene kommer stort sett fra andre enn regjeringa.

Den regionale rollen, f.eks. til fylkene i folk-til-folk-samarbeidet, er ikke styrket. Fylkene rammes av budsjettkutt i utviklingsmidler og infrastruktur. Lekkasjene om Forsvarets langtidsplan er foruroligende, og en varsler ingen økt satsing. Og de bevilgningsøkningene som har vært, som utenriksministeren tidligere har skrytt av, kommer stort sett som følge av beslutninger fra den rød-grønne regjeringa, som forskningsfartøy eller sykehus i Kirkenes.

Derfor vil jeg gjenta spørsmålet: Hvilke nye initiativer har utenriksministeren tatt og planlegger utenriksministeren å ta for å styrke nordområdepolitikken, slik at Norge beholder ledertrøya på i nordområdepolitikken?

Utenriksminister Børge Brende [11:26:44]: Jeg er litt i tvil om hva representanten ønsker å oppnå med dette spørsmålet. Det gikk ikke mange månedene etter at vi overtok i 2013 før representanten var ute og sa at nå er ikke nordområdesatsingen det den var under de rød-grønne. Så jeg tror at representanten ganske lenge har vært mest opptatt av kartet og ikke terrenget.

I den mer krevende situasjonen som har oppstått i forholdet til Russland, har vi når det gjelder vekst og verdiskaping i nord, fått til resultater der veksten i nord er høyere enn i resten av landet. Som jeg sa også i svaret til representanten Huitfeldt, har vi trappet opp bevilgningene til Barentssekretariatet – det hørte jeg ikke noe om – som skal styrke folk-til-folk-samarbeidet. Vi har fått etablert Arktisk økonomisk råd i Tromsø, som er svært viktig. Nå har vi altså både urfolk-sekretariatet, Arktisk økonomisk råd og Arktisk råds sekretariat der. Vi har fått på plass bevilgninger til det nye Framsenteret.

Jeg kan liste opp mange enkeltsaker, men det vi først og fremst har greid å få til, er at Nord-Norge fremstår som en vekstregion. Jeg håper at representanten ikke har som mål å snakke ned sin egen region, slik jeg kan oppleve at det ble gjort nå.

Presidenten: Da er den muntlige spørretimen omme, og vi går videre til den ordinære spørretimen.