Michael Tetzschner (H) [14:13:52]: (ordfører for saken): Det er en gjennomgående enighet i komiteen om hvordan man skal kommentere denne forvaltningsrapporten. La meg innlede med å si at det er meget verdifullt at man en stund etter at en reform er satt ut i livet, ser på om den også svarer til forventningene og de forutsetningene som Stortinget i sin tid har gått med på, og selv lagt til grunn, når de har vedtatt reformen.

Hvis vi går litt tilbake, vil man huske at Stortinget i forbindelse med behandling av Prop. 91 L for 2010–2011 så for seg at man med denne samhandlingsreformen ville oppnå dempet vekst i bruk av sykehustjenester, rett og slett ved at en større del av helsetjenestene skulle ytes av kommunehelsetjenesten, med like god eller bedre kvalitet, dvs. også en høyere kostnadseffektivitet, gjennom mer helhetlige og koordinerte tjenester til pasienter og brukere. Det var også et par såkalte grep man gjorde i den forbindelse. Det var at man skulle innføre tre nye prinsipper for organisering fra 1. januar 2012: for det første kommunalt betalingsansvar for utskrivningsklare pasienter, for det andre kommunal plikt fra 2016 til å tilby døgnopphold til pasienter med behov for øyeblikkelig hjelp og for det tredje kommunal medfinansiering.

Det er sånn at undersøkelsesgjenstanden endrer seg litt mens den undersøkes, så man vil jo se det ganske kort tid etter at man har sett det tredje elementet realisert i full skala, nemlig kommunal plikt fra 2016 til å tilby døgnopphold til pasienter med behov for øyeblikkelig hjelp. Så har man relativt tidlig også gått bort fra ideen om kommunal medfinansiering. Det betyr egentlig at det er en litt annen organisering og en litt annen reform enn den Stortinget har vedtatt, som nå evalueres, og at det gir visse metodologiske utfordringer.

Komiteen synes allikevel det er mange interessante funn i rapporten, ut fra de forutsetninger som jeg nevnte. Men et flertall i komiteen, alle bortsett fra ett medlem, vil til dette bemerke at når vesentlige premisser for reformen er forandret ganske nylig, vil man ikke ha grunnlag for å vurdere hvorvidt samhandlingsreformen virker etter hensikten, da den nåværende modellen er modifisert – avvikling av kommunal medfinansiering, som særlig skulle stimulere til forebyggende folkehelsearbeid i kommunene og, som jeg nevnte, øyeblikkelig hjelp døgntilbud.

Så har man også sett på de brukeruttalelsene som er innhentet. Man har forespurt kommunene om hvordan man ser på reformen fra deres ståsted, man har spurt fastlegene hvordan man ser på reformen fra deres ståsted. Da kan vi si at vi har merket oss at ca. 60 pst. av kommunene mener at de i noen, i stor eller i svært stor grad har etablert flere korttidsplasser etter innføringen av samhandlingsreformen. Dette støttes også av tall fra KOSTRA, som viser at om lag 60 pst. av kommunene har økt antallet korttidsplasser i sykehjemmene etter innføringen av samhandlingsreformen. Et flertall av kommunene har i liten eller svært liten grad etablert flere forsterkede korttidsplasser, rehabiliteringsplasser eller omsorgsboliger.

Komiteen har også – og det er en enstemmig komité – merket seg at ca. 90 pst. av kommunene opplyser at de i liten eller svært liten grad har opprettet flere langtidsplasser i sykehjem etter innføringen av reformen. Likeledes har komiteen festet seg ved at flere helseforetak gir uttrykk for at mange kommuner har behov for å styrke tilbudet til pasienter som er for syke til å være hjemme, men for friske til å være innlagt på sykehus. Det er akkurat denne overgangsordningen som byr på utfordringer.

Hvis vi holder oss til funnene i forvaltningsrapporten, er det grunn til bekymring når halvparten av helseforetakene opplever at kommunene i liten grad har bygget opp helsetjenester som har bidratt til å avlaste dem i perioden etter innføringen av reformen. Det er viktig å få klarhet i om dette er et bilde på en overgangsprosess der tilbudene gradvis faller på plass, eller om det er snakk om et varig fenomen. Vi regner med at departementet følger utviklingen nøye i så henseende.

Vi har også notert oss, når det gjelder Helsedirektoratets årsrapporter, at Riksrevisjonens gjennomgang for årene 2012, 2013 og 2014 viste at departementet i liten grad har fått nok informasjon om virkningen av sentrale virkemidler gjennom årsrapportene de to første årene. I årsrapporten for 2014 rapporterer direktoratet på styringsparameterne antallet reinnleggelser, antallet innleggelser/liggedøgn øyeblikkelig hjelp-døgntilbud i kommunene, og ifølge direktoratet økte omfanget av reinnleggelser med nesten 2 prosentpoeng fra 2012 til 2014. Hvis man ikke bare ser på prosentpoeng, men frekvensstigningen, går den fra 17,7 pst. til 19,5 pst. Vi har i vår behandling av saken funnet at man vil anse frekvensen av reinnleggelser som et sentralt og nokså objektivt mål for kvalitet, og at en frekvensøkning av den størrelsesorden som jeg her kan registrere, gir grunnlag for bekymring.

Til slutt vil jeg fremheve at forvaltningsrevisjonsrapportens konklusjon om at statlige myndigheter ikke har god nok informasjon om kvaliteten på de kommunale pleie- og omsorgstjenestene, er en mangel som man kunne hatt forventninger om var avhjulpet på et tidligere tidspunkt. Selv om virkemidlene påvirker kommunenes tjenestetilbud, har Helse- og omsorgsdepartementet i liten grad fått informasjon om hvordan kvaliteten i kommunehelsetjenesten har utviklet seg etter innføringen av reformen. Helsedirektoratet fikk i 2013 i oppdrag å utvikle kvalitetsindikatorer for bedre å kunne måle kvaliteten i helsetjenestene, men dette arbeidet ser så langt ikke ut til å ha gitt konkrete resultater, så vi avventer med forventning at disse kommer på plass. Det er klart at det svekker muligheten for at ansvarlige statlige myndigheter kan følge utviklingen i kvaliteten på den kommunale helsetjenesten, hvis disse kriteriene ikke er utarbeidet.

Jeg vil avslutte med å anslå litt av tonen som vi hadde under gjennomgangen i komiteen, at vi er svært fornøyd med at Riksrevisjonen har tatt opp denne reformen til et kritisk gjennomsyn. Det ligger mye læring i dette. Samtidig blir vi stadig minnet om at det er forskjell på de forutsetninger vi har her i salen, hvor man nesten forutsetter et en-til-en-forhold mellom det vi vedtar av planer, og det som blir gjennomført. Virkeligheten er ofte mer gjenstridig enn dette, og da er selvfølgelig den beste måten å forholde seg til det på, å agere på grunnlag av ny kunnskap og så eventuelt justere kursen også. Det er vel også det vi fornemmer har skjedd, ved at man var villig til å modifisere et par av hovedgrepene, eller et av hovedgrepene, da samhandlingsreformen ble vedtatt her i salen.

For øvrig regner jeg med at der det har vært et mindretall i komiteen, vil de kunne redegjøre utmerket for sine særmerknader i saken. Men ellers er det om hovedlinjene ganske stor enighet i denne innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Martin Kolberg (A) [14:23:40]: (komiteens leder): Jeg kan begynne med å vise til saksordførerens redegjørelse. Som han helt riktig sier, har det vært en grundig gjennomgang i kontroll- og konstitusjonskomiteen, og i all hovedsak er det skapt bred enighet om en del viktige konklusjoner. Sakens karakter er allikevel slik, fordi det er en veldig viktig sak for befolkningen, at jeg for Arbeiderpartiets vedkommende går igjennom en del resonnementer knyttet til den foreliggende innstillingen.

Den forvaltningsrapporten som vi nå har fått fra Riksrevisjonen, er den første, viktige tilbakemeldingen på om de helsepolitiske målene bak samhandlingsreformen oppnås. Og det er en viktig sak. Det er et vesentlig spørsmål, for målet med reformen var å sikre en bærekraftig utvikling av helse- og omsorgssektoren og bidra til en mer effektiv ressursutnyttelse. Det var et samstemt storting som sluttet opp om denne overordnede målsettingen.

Som saksordføreren sa: Da reformen ble vedtatt i 2010, var bakgrunnen en antakelse om at mange pasienter ble behandlet på sykehus når tilbudet i stedet kunne vært gitt på en bedre og mer kostnadseffektiv måte i kommunene.

Reformen bekreftet igjen den overordnede målsettingen om å redusere sosiale helseforskjeller i befolkningen samt at alle skal ha et likeverdig tilbud om og lik tilgang til helsetjenester.

Reformen ble den gangen omtalt som en retningsreform der man løpende måtte evaluere virkemidlene opp mot målsettingene. Det er viktig med en reell politisk vilje til å vurdere, og om nødvendig, endre virkemidlene og tiltakene etter behovene etter hvert som vi får kunnskap om reformens utvikling og virkning i tjenestene.

Reformen la til grunn at den forventede veksten i behov i en samlet helsetjeneste i størst mulig grad må finne sin løsning i kommunene, og at en større del av ressursveksten i helsesektoren må komme der i årene som kommer.

Det ble spesifikt lagt til grunn at veksten i legeressursene i hovedsak skulle komme i kommunene for å imøtekomme økt behov og bidra til å sikre bedre tid til pasienten og styrke allmennmedisinske offentlige oppgaver.

Samhandlingsreformens intensjoner og hovedutfordringer er og var både riktige og nødvendige. En økt satsing på kommunehelsetjenesten, på bedre forebygging og bedre samhandling er fortsatt en hovedutfordring i helsetjenesten. For å sikre bærekraften i framtidens helse- og omsorgstilbud og redusere sykdom og helseforskjeller i befolkningen er det nødvendig at implementeringen av samhandlingsreformen faktisk lykkes.

Samhandlingsreformens grunntanke er at alle skal få den behandling, omsorg og oppfølging man trenger, på rett sted og til rett tid.

Den viktigste ideen for Stoltenberg II-regjeringen ved innføringen av reformen var at vi trengte å bygge ut helsetilbudet i kommunene. Riksrevisjonens rapport er derfor på dette punktet ikke hyggelig lesning. Og det bør være et kraftig varsko til helseministeren og hans departement, som har ansvaret for oppfølgingen av reformen.

Arbeiderpartiet er en del av flertallet i innstillingen som mener at Riksrevisjonens funn er alvorlige, og at Riksrevisjonens anbefalinger må følges opp på en aktiv måte fra regjeringens side.

Videre er Arbeiderpartiet og Senterpartiet av den oppfatning at regjeringens avvikling av den kommunale medfinansieringen, som saksordføreren helt riktig pekte på, var et skritt i feil retning. Han sa ikke det, men jeg sier det. Ved å overføre 5,7 mrd. kr fra kommunerammen til sykehusrammen i 2015 fjernet regjeringen kommunenes insentiv til å tenke forebygging og til å bygge opp tilbudet nærmere der folk bor. Vi har undret oss over at en så omfattende endring ble foretatt, all den tid man ikke hadde rukket, som saksordføreren sa, å høste tilstrekkelig med erfaring fra en slik bevilgning. Medfinansieringen var først og fremst innrettet for å styrke kommunenes forebyggende og helsefremmende arbeid, slik at man i neste instans kunne se eventuelle effekter på spesielt livsstilssykdommer, som kols, diabetes, hjerte-, kar- og lungesykdommer. Nå får man ikke fullført evalueringen av virkemidlene i samhandlingsreformen, og det blir vanskeligere å måle effekten av reformen bredt. Det er også verdt å merke seg at regjeringens grep på dette punktet har gjort at flere kommuner, som hadde gjort en svært god innsats, ble fratatt sin belønning. Dette oppfatter Arbeiderpartiet som uheldig.

Flertallet i komiteen har også merket seg, slik saksordfører sa, når det gjelder det gjenværende hovedgrepet i reformen, nemlig opprettelse av et kommunalt døgntilbud for øyeblikkelig hjelp, at et flertall av helseforetakene rapporterer at ØHD-tilbudet så langt ikke har bidratt til å redusere antallet akuttinnleggelser på sykehusene. Ingen av helseforetakene har redusert kapasiteten i sine akuttmottak nevneverdig etter dette.

Flertallet har videre merket seg den vurdering at fastlegene og legevaktslegene er viktige forutsetninger for at ØHD skal fungere. Rapporten viser at vel 40 pst. av fastlegene mener at manglende kjennskap til hvilke behandlinger som blir utført, er årsaken til at de ikke henviser til tilbudet. Omtrent like mange mener tilbudet ikke er tilpasset innbyggernes behov. Dette gir selvsagt grunn til bekymring. Arbeiderpartiet mener dette er et tydelig signal til ansvarlig minister og oppfordrer statsråden til å ta dette med seg når Akuttutvalgets utredning skal følges videre opp.

Det framgår av innstillingen at Arbeiderpartiet, sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det er alvorlig når Riksrevisjonen så tydelig påpeker at kapasiteten i kommunehelsetjenesten i liten grad er blitt styrket. Dette er grunnleggende i strid med uttalte målsettinger for reformen og må føre til endringer og justeringer av tiltakene. Blant annet er det urovekkende når det signaliseres at det er blitt vanskeligere å få sykehjemsplass, at dette gjelder både korttids- og langtidsplasser, og at reformen ikke har ført til nevneverdig økning i antall årsverk i hjemmetjenesten eller på sykehjem.

Vi viser også til det klare målet i samhandlingsreformen om at økning i legeårsverk skulle komme i kommunene. Det viser seg å være omtrent likt, ikke større for kommunene, slik reformen la til grunn. Halvparten av kommunene melder også om sykepleiermangel, og flertallet av kommunene sier de bare i begrenset grad har styrket kompetansen blant de ansatte gjennom etter- eller videreutdanning. Da er det selvsagt urovekkende at Høyre har løpt fra flere av sine lovnader om å styrke etter- og videreutdanningen for nettopp denne gruppen. De stemte også nylig ned et Dokument 8-forslag fra Arbeiderpartiet om videreutdanning for sykepleiere. Vi merker oss dette i denne sammenhengen.

Arbeiderpartiet er enig i Riksrevisjonens vurdering av behovet for å følge utviklingen nøye når det gjelder både om pasienter overføres for raskt til kommunene, og om kommunene er i stand til å ta imot pasientene på en forsvarlig måte.

Jeg viser til at lovkravet om å inngå samarbeidsavtaler mellom primær- og spesialisthelsetjenesten var ment å sikre helhetlige og koordinerte tjenester for pasienten og forutsigbarhet for kommunene opp mot helseforetakene, og at mange kommuner mener de klargjør oppgave- og ansvarsfordelingen, særlig for somatiske pasienter. De lovpålagte samarbeidsavtalene er et viktig grep, men Riksrevisjonens rapport viser at de må forbedres, utvikles og ikke minst etterleves. Særlig må området «informasjon» bli bedre, da halvparten av kommunene ser på manglende informasjon som et stort problem. Det gjelder informasjon om medikamenter, men også om funksjonsnivå. Manglende informasjon om pasienten vil kunne gå ut over kommunens mulighet til å legge til rette for gode og tilpassede tjenester for pasienten i kommunen. Manglende informasjon og dårlig samarbeid mellom forvaltningsnivåene utgjør en tydelig pasientsikkerhetsrisiko, mener Riksrevisjonen. Det er et alvorlig ord.

En annen målsetting med samhandlingsreformen var at en større del av pasientforløpet skulle foregå i kommunene, også rehabilitering. Riksrevisjonens rapport oppgir at et flertall av kommunene i liten grad – eller i svært liten grad – har etablert rehabiliteringsplasser. Det er bare om lag halvparten av kommunene som oppgir at de tilbyr hverdagsrehabilitering i hjemmet og dagbehandling. En god rehabiliteringstjeneste er viktig for å redusere behovet for andre helse- og omsorgstjenester. Det er verdt å ta med seg disse påpekningene fra Riksrevisjonen, spesielt i lys av at vi nå venter på en opptrappingsplan for rehabiliteringsfeltet.

I sluttmerknaden påpekes det at statsråden tydelig burde ha klargjort hvordan departementet vil følge opp Riksrevisjonens merknader og anbefalinger. Det vises til at statsråden bl.a. ikke har kommentert om departementet vil vurdere om det har økonomiske virkemidler som bidrar til at kommunal øyeblikkelig hjelp-døgntilbud benyttes i tråd med intensjonen, eller hvordan kvaliteten i tilbudet vil bli undersøkt nærmere. Statsråden kan heller ikke fullgodt svare på hvordan samarbeidsproblemene som er påvist på mange måter, skal rettes opp.

Riksrevisjonen etterlyser konkrete tiltak fra departementet på dette punktet. Arbeiderpartiet for sin del slutter seg til dette, i tillegg til alle Riksrevisjonens anbefalinger, og legger til grunn at statsråden og departementet følger opp disse på en fullgod måte.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [14:36:56]: Tjenester til riktig tid og på riktig nivå er det viktigste prinsippet i samhandlingsreformen. Bedre samhandling på tvers av ulike sektorer og nivåer er et avgjørende virkemiddel. Reformen må systematisk følges opp med vurdering av ressursfordelinger. Etter Kristelig Folkepartis syn må den konkrete arbeidsdelingen kunne tilpasses og varieres ut fra ulike forutsetninger og reiseavstander.

Samhandlingsreformen rommer svært mange gode intensjoner og tiltak. Formålet er å få til en mer sømløs helsetjeneste og en bedre utnyttelse av helsekronene i samfunnet. Tanken om at det er bedre å forebygge enn å behandle, og at behandling nærmest mulig pasienten er den beste ressursbruken, er et viktig grunnlag for at det skal være mulig å finansiere helsetjenestene i framtiden.

Reformen har imidlertid ikke tatt høyde for at en i startfasen må finansiere både sykehusbehandling og oppbygging av kommunale tilbud, i tillegg til både forebygging, rehabilitering og behandling. Men for Kristelig Folkeparti er det viktig at samhandlingsreformen er en forpliktende kvalitetsreform, som må følges opp med reelle kostnadsberegninger.

Ved overføring av tjenester fra spesialisthelsetjenesten til kommunen er det viktig at kvaliteten på tilbudet ikke blir redusert. Dessverre kan det se ut til at det er noe av dette som i for stor grad skjer, og som vi kan se dokumentert i Riksrevisjonens rapport. Ulike hjelpetiltak på tvers av sektorer må i større grad samarbeide om gode ordninger for den enkelte, det være seg om den enkelte er fysisk eller psykisk syk.

Riksrevisjonen har undersøkt i hvilken grad sentrale forutsetninger for å nå målene er på plass. Vi snakker da om forutsetningene for å få til bedre ressursutnyttelse og tjenester med bedre kvalitet. Riksrevisjonen har bl.a. sett på tjenestetilbudet i kommunene, kompetanse og opplæring, samarbeid og informasjonsutveksling. Rapporten inneholder flere interessante funn. Det viser seg bl.a. at staten har lite kunnskap om kvaliteten på tjenestene til pasientene som overtas av kommunene. Det viser seg at kommunal øyeblikkelig hjelp døgntilbud ikke benyttes på en god nok måte, og at samarbeidet om pasienter med behov for tjenester fra flere tjenestenivåer ikke er godt nok. Innenfor rus- og psykiatriområdet er heller ikke tilbudet i kommunene styrket slik det burde være. Kommunene har i liten grad økt kapasiteten og styrket kompetansen.

Etter Riksrevisjonens vurdering er det grunn til å følge utviklingen nøye, når det gjelder både om pasienter overføres for raskt til kommunene, og om kommunene er i stand til å ta imot flere og sykere pasienter på en god måte. Kristelig Folkeparti deler disse vurderingene. Vi må ha et system som fanger opp de reelle behov, hvor tilbudet og virkemiddelapparatet er tilpasset brukernes behov og med tilstrekkelige ressurser.

Når det gjelder rus- og psykiatriområdet, viser Riksrevisjonens rapport at tilbudet i kommunene ikke er styrket i takt med nedbyggingen av døgnplasser i spesialisthelsetjenesten. Da er det grunn til å minne om – som også komiteen gjør i innstillingen – at både kommunene og spesialisthelsetjenesten har ansvar for å tilby tjenester til personer med psykiske lidelser eller rusproblemer. Selv om pasientgruppen ikke er omfattet av betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter, gjelder intensjonen med reformen også for disse gruppene.

Til slutt vil jeg få takke Riksrevisjonen for en god jobb også i denne saken. Det blir viktig i fortsettelsen å sørge for at intensjonen med samhandlingsreformen blir oppfylt fullt ut. Jeg viser ellers til saksordførerens gjennomgang av saken.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:41:39]: St.meld. nr. 47 for 2008–2009, Samhandlingsreformen, beskrev følgende hovedutfordringer:

Helsetjenestene preges av for liten innsats for å begrense og forebygge sjukdom. Pasientenes behov for helhetlige og koordinerte tjenester besvares ikke godt nok. Demografisk utvikling og endring i sjukdomsbildet betyr at vi må endre måten vi yter helsetjenester på.

Reformen ble omtalt, som flere har sagt, som en retningsreform der man løpende måtte evaluere virkemidlene opp mot målsettingene. Reformen la til grunn at den forventede veksten i behov i en samlet helsetjeneste i størst mulig grad må finne sin løsning i kommunene, og at en større del av ressursveksten i helsesektoren i de kommende årene skulle komme der. Det ble spesifikt lagt til grunn at veksten i legeressurser i hovedsak skulle komme i kommunene for å imøtekomme økt behov og bidra til å sikre bedre tid til pasienten og en styrking av allmennmedisinske offentlige oppgaver.

Senterpartiet vil understreke at samhandlingsreformens intensjoner og hovedfunksjoner er og var både riktige og nødvendige. En økt satsing på kommunehelsetjenesten, bedre forebygging og økt samhandling er fortsatt en hovedutfordring i helsetjenesten. For å sikre bærekraften i framtidas helse- og omsorgstilbud og redusere sjukdom og helseforskjeller i befolkningen er det nødvendig at gjennomføringen av samhandlingsreformen lykkes. Vi mener at Riksrevisjonen har påpekt funn som er svært alvorlige.

Regjeringas avvikling av den kommunale medfinansieringen var et skritt i feil retning, som også representanten Kolberg sa. Ved å overføre 5,7 mrd. kr fra kommunerammen til sjukehusrammen fjernet regjeringa kommunens incentiv til å tenke forebygging og til å bygge opp tilbud nærmere der folk bor. Og all den tid en ikke hadde rukket å høste erfaringer med en slik bevilgning, kan en heller ikke få evaluert det hele. Medfinansieringsordningen var først og fremst innrettet for å styrke kommunenes forebyggende og helsefremmende arbeid, slik at man i neste instans kunne se eventuelle effekter på spesielt livsstilsjukdommene, som KOLS, diabetes, hjerte- og lungesjukdommer. Kommunene som hadde gjort en svært god innsats, ble også fratatt sin belønning, og Senterpartiet beklager at den endringen ble gjennomført.

Vi er også særlig bekymret for at reformen kan ha bidratt til at liggetiden ved norske sjukehus har blitt uforsvarlig kort, i en situasjon der Norge har blant de korteste liggetidene på sjukehus blant OECD-landene. Bare Tyrkia og Israel har kortere liggetid for pasienter i sjukehus. Senterpartiet vil understreke at det var et klart mål for reformen at utskrivningsklare pasienter – og jeg understreker utskrivningsklare – skulle ut av sjukehus og overføres til kommunene. Men det var ikke et mål, et formål med reformen at sjølve behandlingstida, den nødvendige behandlingstida, altså antall liggedøgn på sjukehusene, skulle kortes ned. Det er en viktig forskjell. Tilbakemeldinger fra fastlegene om for tidlig utskrivning og uheldige reinnleggelser gir grunn til bekymring. At mange kommuner forteller at pasienter nå skrives ut så tidlig at det er vanskelig for kommunene å tilby et godt tjenestetilbud, indikerer at sjukehusene kan ha endret sin utskrivningspraksis. Jeg regner med at statsråden vil svare på det, for det er et sentralt punkt i den gjennomgangen som vi nå har.

Jeg vil også si at det økonomiske incitament som betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter er, ikke synes å bygge opp under samarbeidsavtalene og behovet for økt samarbeid, men først og fremst bidrar til hurtigere forflytning av pasienter mellom sjukehus og kommune. Denne utviklingen må det rettes opp i, og spesielt vil jeg ha oppmerksomhet på ett sentralt område, og det er eldre, skrøpelige pasienter i livets siste fase. Når det der er manglende samarbeid, mange forflytninger og transporter og reinnleggelser, som er særlig utfordrende både medisinsketisk og medisinskfaglig, må en sette spørsmålstegn ved systemet. En må sette spørsmålstegn ved om betalingsplikt for utskrivningsklare såkalt skrøpelige eldre pasienter, som man antar har kort tid igjen å leve, burde oppheves. Dette er helt sentralt. Enhver som har vært på sjukehus, vet hvor mange eldre mennesker som er i en slik vanskelig, krevende situasjon, hvor det kreves verdighet ved behandlingen.

Et annet punkt som jeg vil ha oppmerksomhet på, er at helseforetakene har overført 1,5 mrd. kr til kommunale øyeblikkelig hjelp døgntilbud, såkalte ØHD-senger, i perioden 2012–2014. Det er viktig for bruken av tilbudet at fastlegen er godt kjent med hvilke pasienter som kan legges inn ved tilbudet, og at ØHD-tilbudet sikres god kompetanse og rekruttering av nødvendig medisinskfaglig ekspertise, og Senterpartiet forutsetter at de kritiske merknadene og forbedringspunkt som rapporten fra Riksrevisjonen har om ØHD-tilbudet, blir tatt på alvor og rettet opp.

Det er viktig at statsråden har en sentral rolle. Sjøl om statsråden mener at kommunene ikke har økt sin personellinnsats på området psykisk helsearbeid i kommunene i perioden 2010–2014, mener Senterpartiet at det ikke er grunnlag for å si at tilbudet ikke er styrket. Senterpartiet reagerer på statsrådens vurdering av den aktuelle situasjonen. Riksrevisjonen påpeker jo at kommuner opplever at samarbeidsavtalene ikke klargjør oppgave- og ansvarsfordelingen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene på rus- og psykiatrifeltet, og vi mener at departementet må vurdere tiltak som sikrer at rus- og psykiatripasienter ved behov for tjenester fra både kommunen og spesialisthelsetjenesten får et godt tilbud. Vi viser til statsrådens påpekninger av Meld. St. 26 for 2014–2015, Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhets krav om psykologkompetanse i kommunene, oppretting av oppsøkende behandlingsteam og betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter innen rus- og psykiatri, men mener at dette ikke er svar på de utfordringer som denne riksrevisjonsrapporten bringer til torgs. Vi slutter oss til alle Riksrevisjonens anbefalinger og legger til grunn at statsråd og departement følger opp disse anbefalingene på en fullgod måte.

Til slutt. Vi har merket oss at både Helsetilsynet og Riksrevisjonen – og jeg vil understreke både Helsetilsynet og Riksrevisjonen – har kritisert at målene i reformen ikke er nådd. Målene i seg sjøl er det brei enighet om, og Senterpartiet mener at det at ikke målene er nådd, viser at det er behov for mer samhandling, ikke mindre. Samhandlingsreformen staket ut en retning for riktigere bruk av våre felles verdier for å sikre befolkningen gode helsetjenester, og det er den sittende helseminister som har det overordnede ansvaret for at samarbeidsavtalene mellom sjukehus og kommunehelsetjenesten overholdes og for at kommunehelsetjenesten sikres tilstrekkelige ressurser. Og det kan ikke understrekes nok at kommunehelsetjenesten må sikres tilstrekkelige ressurser for å ta sitt ansvar og må også sikres kompetanse for å løse oppgavene de er satt til å utføre. Svaret på problemene er ikke å gå bort fra ideen om å utvide tilbudet i kommunehelsetjenesten, men å sikre at det skjer – og det er som sagt regjering og den sittende statsråds ansvar.

Statsråd Bent Høie [14:50:29]: Riksrevisjonen har gjort en grundig revisjon av samhandlingsreformen og pekt på viktige utviklingspunkter for helse- og omsorgstjenesten. Rapporten fra Riksrevisjonen, den årlige samhandlingsstatistikkrapporten fra Helsedirektoratet, følgeforskningen i regi av Forskningsrådet og tilbakemeldinger fra Helsetilsynet – er alle gode bidrag i arbeidet med å skape og utvikle pasientens helsetjeneste.

Riksrevisjonen peker på at kommunene, etter samhandlingsreformen, har tatt over pasienter som tidligere ble liggende ferdigbehandlet i sykehus. Dette er en ønsket utvikling, men det gjenstår noen utfordringer før vi er helt i mål. Blant annet gjelder dette kompetansen i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, noe også Riksrevisjonen påpeker. Riktig kompetanse har stor betydning for kvalitet og kapasitet i tilbudet.

Å styrke kompetansen i helse- og omsorgstjenesten krever systematiske tiltak som gjør det attraktivt å jobbe i kommunen og videreutvikle seg som medarbeider i den tjenesten. Regjeringen har lansert Kompetanseløft 2020, og bare i 2016 bruker vi øremerket 1,2 mrd. kr for å følge opp dette som en plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Jeg kjenner meg derfor ikke igjen i representanten Kolbergs framstilling av at regjeringen ikke følger opp sine løfter på dette området. Målet med planen er å bidra til en faglig sterk tjeneste og sikre at den kommunale helse- og omsorgstjenesten har tilstrekkelig og kompetent bemanning.

De lovpålagte samarbeidsavtalene skal bidra til bedre samhandling mellom tjenestenivåene og sikre helhetlige og godt koordinerte tjenester. Samarbeidsavtalene har gitt resultater i form av mer samhandling på tvers. Det går fram av en undersøkelse fra Deloitte og tilbakemeldinger fra Nasjonalt nettverk for implementering av samhandlingsreformen.

God ledelse, styring, forvaltning og utvikling forutsetter at kommunen har tilgang på data om tjenestenes innhold, aktivitet og resultater. I dag mangler vi i betydelig grad den type data for deler av tjenesten, men dette kunnskapsgrunnlaget skal bli bedre. Vi arbeider nå med å etablere et kommunalt pasient- og brukerregister, som komiteen avga en positiv innstilling om i forrige uke. Etableringen skal skje trinnvis, og første versjon skal etter planen være operativ i 2017. Data fra det nye registeret vil gi ny kunnskap om helsetilstanden i befolkningen og faktorer som påvirker denne. Den type kunnskap er nyttig i planlegging, styring, finansiering og evaluering av tjenestene – og dermed for innovasjon og kvalitetsutvikling. Opplysningene i registeret skal også kunne brukes til statistikk, helseanalyser, kvalitetsforbedring, beredskap, forebyggende arbeid og til forskning. Registeret skal være åpent. Både myndigheter, pasienter og befolkningen for øvrig vil ha tilgang til dataene. Etableringen skal skje trinnvis, og, som sagt, første versjon er planlagt operativt til neste år.

Riksrevisjonen skriver at tilbudet til pasienter med rusavhengighet og psykiske helseutfordringer ikke er styrket i takt med nedbyggingen av døgnplasser i spesialisthelsetjenesten. Helt fra vi tiltrådte i regjering har vi vært helt klare på at vi prioriterer psykisk helse og rus. Samtidig gjør vi pasientene og fagmiljøene en bjørnetjeneste om vi bare snakker om døgnplasser i spesialisthelsetjenesten. Evaluering av de oppsøkende behandlingsteamene viser at behovet for døgnplasser går ned dersom behandlingen blir mer tilpasset den enkelte pasients behov. Selv om antall døgnplasser i spesialisthelsetjenesten er redusert, har antall utskrivninger og polikliniske konsultasjoner økt. Det er med andre ord flere pasienter som får hjelp også i spesialisthelsetjenesten.

Jeg har tiltro til at kommunene vil prioritere psykisk helse- og rusarbeid, men den forrige regjeringen manglet vilje til å inkludere psykisk helse og rus da virkemidlene i samhandlingsreformen ble innført, og dette har hatt konsekvenser for kommunenes prioriteringer – det viser denne rapporten. Det gjør vi noe med. Vi har avskaffet den kommunale medfinansiering, og vi innfører nå plikt til kommunalt øyeblikkelig hjelp døgnopphold for psykisk helse og rus. Betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter skal innføres så raskt som mulig. Jeg skal komme tilbake senere til noen av de andre virkemidlene på dette området.

Jeg har også behov for å kommentere diskusjonen rundt kommunal medfinansiering. Dette var et punkt i samhandlingsreformen da den ble innført, som det var uenighet om. Partiene som sitter i regjering i dag, og våre støttepartier, var også den gangen imot kommunal medfinansiering. Årsaken til dette var at den var begrenset til noen få diagnoser som i all hovedsak rammer våre eldste pasienter. Det fantes ikke på det tidspunktet, og heller ikke nå, noe faglig grunnlag for å hevde at eldre pasienter med denne typen sammensatte diagnoser kommer for tidlig inn i spesialisthelsetjenesten – tvert imot. Det er mye som tyder på at de kommer for sent til spesialisthelsetjenesten og får avklart sin sykdomssituasjon. Det å da innføre et så kraftig virkemiddel økonomisk for at disse pasientene i enda større grad skulle bli holdt tilbake i kommunehelsetjenesten, var det ikke, og er det ikke, grunnlag for, og derfor oppfylte vi vårt valgløfte om å avskaffe den kommunale medfinansieringen.

Det andre var at jeg hørte kritikk om at en skulle ha ventet på resultater. En tilsvarende, men sterkere ordning ble innført i Danmark, der har de lengre erfaring, og ordningen hadde heller ikke, så vidt vi ser, noe dokumentert effekt i Danmark. Dessuten medførte ordningen en betydelig usikkerhet i svært mange kommuner fordi det var veldig mange kommuner som opplevde at deres utgifter i den kommunale medfinansieringen oversteg de midlene som var overført. Det betydde at kommunene istedenfor å gjøre som enkelte representanter her framstiller det som, nemlig å satse på positive og forebyggende tiltak, i realiteten så seg nødt til å kutte i sine helse- og omsorgstjenester når de gjorde opp sine budsjetter for å budsjettere med den usikkerheten som den kommunale medfinansieringen innebar. Dette, samlet sett, var bakgrunnen for at regjeringen, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, avskaffet ordningen.

Opprettelsen av kommunalt øyeblikkelig hjelp døgnopphold for pasienter med somatiske sykdommer i kommunene er et av de sentrale virkemidlene i samhandlingsreformen. Følgeforskningen viser varierende effekt, og at effekten i sterk grad avhenger av hvordan tilbudet er organisert, og om det faktisk brukes. Vi vet at beleggsprosenten mange steder er lav, men at den øker etter hvert som tilbudet blir kjent. Årsaken til den lave beleggsprosenten er bl.a. kompliserte innleggelsesrutiner og manglende involvering av fastlegene. Men vi vet også at tilbudet benyttes av de rette pasientene, og vi vet at øyeblikkelig hjelp-innleggelser i sykehus går ned der de kommunale plassene brukes. Tilbudet er nytt og ble først lovpålagt 1. januar i år. Vurderingen av ordningen må derfor ta høyde for dette. Jeg er overbevist om at her må vi gi kommunene og helsetjenesten noe bedre tid for å sikre en bedre bruk av disse plassene. Det er selvfølgelig krevende for sykehusene at det er tatt ressurser fra dem og overført til kommunene for å etablere disse tilbudene som ikke brukes fullt ut, og samtidig får sykehusene den samme tilgangen på pasienter, men vi vil jobbe for at dette tilbudet i større grad tas i bruk, og dermed i større grad også avlaster behovene i spesialisthelsetjenesten.

Jeg er glad for at Riksrevisjonen bidrar til å sette disse spørsmålene på dagordenen, men det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner om effektene av virkemidlene, men jeg er ikke i tvil om, som flere har vært inne på, at dette er en retningsreform og en riktig retningsreform, men det er likevel viktig å minne om at dette var en retningsreform der de økonomiske virkemidlene fikk en veldig dominerende plass, mens innholdet for tjenesten fikk en svært begrenset plass. Dette var også det den politiske diskusjonen handlet om da Stoltenberg II-regjeringen la fram samhandlingsreformen, der opposisjonen samlet seg for å ha en forhandling med regjeringen om innholdet i reformen, en invitasjon som ble avslått av den daværende regjering. Mange av de punktene som Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre den gang var enige om var helt nødvendige tiltak i tillegg til de økonomiske virkemidlene i samhandlingsreformen, viser etter min oppfatning denne riksrevisjonsrapporten var helt riktige påpekninger. Det var en retningsreform, men den manglet i stor grad et innhold utover de økonomiske virkemidlene. Innholdet er i veldig stor grad lagt fram nå og har fått sin tilslutning i Stortinget, ikke minst gjennom stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten.

Det som er situasjonen når historien om samhandlingsreformen skal skrives, er nettopp at innholdet i reformen, forutsetningene for de tjenestene som det er nødvendig at kommunene har for å kunne oppfylle intensjonen i reformen, er den kommunereformen som nå er iverksatt. Jeg tror at en vesentlig forklaring på hvorfor samhandlingsreformen inneholdt en retning, men ikke et innhold, var utfordringen knyttet til rett og slett å beskrive omfanget av tjenester i kommunene som var nødvendig for å lykkes med samhandlingsreformen i en regjering der det ikke var enighet om behovet for en kommunereform.

Primærhelsemeldingen og samhandlingsreformen og den retningen som samhandlingsreformen legger opp til, er etter min oppfatning en av de mest sentrale og vesentlige begrunnelsene for den kommunereformen som en nå er i ferd med å gjennomføre. Det vil kreve høyere kompetanse i kommunene, slik som loven som er sendt ut på høring i dag, stiller krav om, der en stiller krav om at alle kommunene skal ha lege, sykepleier, fysioterapeut og jordmor fra 2018, at alle kommunene skal ha psykolog, ergoterapeut og tannlege fra 2020, og at en stiller krav om, som nå også er sendt på høring, at alle fastleger skal være spesialister i allmennmedisin eller under spesialisering. Den opptrappingsplanen for rusfeltet som Stortinget har sluttet seg til, der vi i løpet av de kommende fem årene skal bruke i all hovedsak 2,4 mrd. kr mer på å bygge opp sammensatte, gode tilbud til rusavhengige i kommunene, er en vesentlig del av innholdet for at denne reformen skal lykkes, men det vil kreve tverrfaglige team som jobber sammen med spesialisthelsetjenesten – samhandle sammen, men dermed også bredere kompetanse i kommunene enn det dagens kommunestruktur gir grunnlag for.

Det er derfor viktig at vi nå tar steget over i det som i realiteten er innholdsreformen i retningen, og det er gjennomføringen av primærhelsemeldingen og også de mye klarere forpliktelsene til samhandling som også følger av Nasjonal helse- og sykehusplan. Dette er ikke gjort over natten, men jeg er helt overbevist om at det som nå gjøres, er riktig – det skulle bare ha blitt startet samtidig med at reformens retning hadde blitt innført.

Kjersti Toppe (Sp) [15:04:05]: Da Stortinget vedtok samhandlingsreforma, var det eigentleg ein ganske stor dag, synest eg. Da skulle vi ta eit oppgjer med den utviklinga som hadde vore i helsetenestene inntil da, nemleg at det hadde vore ein uhøveleg stor vekst i sjukehussektoren, medan kommunehelsetenesta ikkje var utbygd på den måten som ho burde. Fleire har sagt at det var ein retningsreform, og ja, det var ein retningsreform. Det vi sa, var at sjukehusa no skulle få mindre av meir, at hovudvekta av veksten i helsetenesta no skulle skje i kommunane, og bakgrunnen var at vi trong meir førebyggjande innsats, vi hadde utfordringar i kommunehelsetenesta med fleire eldre, og vi var nøydde til å innretta helsetenestene våre på ein heilt ny måte. Det var veldig nøyaktig skissert i samhandlingsreforma kva vi såg føre oss, og det er viktig at alle har det klart føre seg. Så var det tatt i bruk økonomiske betalingsordningar og finansielle ordningar for å understøtta den endringa som skulle skje i helsevesenet.

No har vi fått ein riksrevisjonsrapport, og det er eg veldig glad for, for med alle slike reformer er det veldig viktig å sjå til undervegs at utviklinga går slik som vi hadde forventa. Eg må seia det at vi godt kan gå inn i detaljane her på dei forskjellige tiltaka, men i stort så viser riksrevisjonsrapporten at med tanke på det viktigaste med samhandlingsreforma, har vi mislukkast, nemleg når det gjeld å vri innsatsen i helsevesenet frå sjukehus og til kommunane, at hovudveksten no skal skje i kommunane, det er her vi skal få ein kapasitetsvekst.

Det Riksrevisjonen påpeiker, er at nettopp det som var premissen for heile reforma, ikkje har skjedd, at kommunane i liten grad har auka kapasiteten og styrkt kompetansen etter innføringa av samhandlingsreforma. Når vi ikkje klarar det, da kan vi diskutera og kritisera kvifor ting vert som dei vert på dei enkelte felta, men så lenge kommunane ikkje har fått auka kapasitet og styrkt sin kompetanse, har vi ikkje lukkast, og det må vi jobba for, elles er dette her ingen vits i. Ja, kommunane har tatt over pasientane som tidlegare låg ferdig behandla, med det er jo inga nyheit. Akkurat det var heller ikkje noko nytt da vi innførte samhandlingsreforma, det var betalingsplikta som da skulle gjelda frå dag éin, den gjaldt tidlegare frå dag ti. Rapporten til Riksrevisjonen viser at desse har kome ut av sjukehus. Det er bra, dei har betre av å vera i ein kommune. Men det som ikkje er bra, er det som representanten Lundteigen sa, at vi ser at det òg kan vera ei endring i faktiske liggjedøgn. Derfor melder både fastlegar og sjukeheimar at mange pasientar er så dårlege at dei synest det er vanskeleg å finna eit godt nok tilbod ute i kommunane.

Så viser Riksrevisjonen til at det finst lite kunnskap om kvaliteten. Ja, det er heller ikkje bra, sjølvsagt. Men det statsråden seier, er at no skal vi få eit kommunalt pasient- og brukarregister. Ja, på sikt vil vi da få meir kunnskap om kva som er tilstanden ute i kommunehelsetenesta, men eg synest at å venta i to–tre år for å få vita meir om det som føregår akkurat no når det gjeld f.eks. dei utskrivingsklare pasientane, er defensivt. Vi veit òg at reinnleggingar har auka med 2 pst. Reinnleggingar og 2 pst. kan høyrast uskuldig ut, men for dei eldre dette gjeld, kan det vera store skjebnar inn i den reinnleggingsauka.

Så til kommunalt strakshjelp døgntilbod, som òg var eit innhald i samhandlingsreforma. Eg vil ta avstand frå det som statsråden sa om at samhandlingsreforma ikkje hadde innhald, at det berre var betalingsordninga. Kommunalt strakshjelp døgntilbod var ei ny teneste som kom, eit nytt ansvar som vart lagt til kommunane og skulle sjåast i samanheng med kommunal medfinansiering, for da hadde kommunane ein alternativ plass å leggja inn ein pasient. Når vi no ser at det ikkje vert nytta på ein måte eller i eit omfang som intensjonen sa, er eg einig med statsråden i at vi får gi det litt meir tid. Men det som er alvorleg, er at grunnen til at legar ikkje legg inn, er at ein ikkje er heilt sikker på kvaliteten i tilbodet og kva slags pasient dette er. Det eg synest er uansvarleg, er at i ein sånn situasjon skal regjeringa innføra kommunal strakshjelp for psykiatri- og ruspasientar allereie frå nyttår. Ingen kommunar er førebudde på det, og eg fryktar for at pasienttilbodet kan verta lidande.

Når det gjeld samarbeidet om pasientar, heiter det jo samhandlingsreforma, det var for at vi skulle få betre samhandling mellom kommune og sjukehus. Det er på ein måte kanskje det mest alvorlege med heile riksrevisjonsrapporten – iallfall er det ein av dei tinga eg synest er trist – at ein samhandlingsreform ikkje har fått til betre struktur på nettopp samhandlinga. Ein lovfesta at det skulle vera samarbeidsavtale mellom sjukehus og kommune, og det trudde vi skulle på ein måte føre til at iallfall kommunane var betre rusta opp mot føretaket. Men vi ser òg frå tilbakemeldingar at her må ein følgja opp enda meir nøye, når det gjeld dette med individuell plan osv., at det vert brukt på ein annan måte, og at ein må sikra desse heilskaplege pasientforløpa. Dette er eit ansvar som eg forventar at Helse- og omsorgsdepartementet følgjer opp. Vi har lovforankring av dette samarbeidet, og vi må sørgja for at samarbeidsavtalane verkar sånn som vi hadde tenkt.

Når det gjeld rus- og psykiatriområdet, er det mange som seier at desse pasientane ikkje var ein del av samhandlingsreforma. Det er ikkje korrekt. Dei var ikkje ein del av betalingsordningane, på same måte som kreftpasientar ikkje var ein del av medfinansieringsordninga, fordi dette var ein retningsreform, og da begynte ein med nokre pasientgrupper. Vi uttalte da vi vedtok samhandlingsreforma, at det var eit klart mål å vidareutvikla dette til rus- og psykiatrifeltet, og vi fekk faktisk kritikk frå dagens posisjonsparti, altså regjeringspartia.

Når eg no likevel er bekymra for å innføra desse betalingsordningane allereie i 2017 og 2018, er det nettopp Riksrevisjonens rapport som gjer at eg er bekymra for det. Når dei seier at tilbodet innanfor rus og psykiatri ikkje er styrkt i desse åra, at ein har hatt ei nedbygging av døgnkapasiteten, altså senger, på 10 pst. på 4 år, frå 2010 til 2014, når 70 pst. av kommunane seier at dei har ikkje auka talet årsverk, og når tal frå Statistisk sentralbyrå seier at årsverksatsen når det gjeld psykisk helse, faktisk ikkje har auka i kommunane – nemneverdig, iallfall – sidan 2008, har jo rus- og psykiatrifeltet eit heilt anna utgangspunkt enn det som kommunehelsetenesta og eldreomsorga hadde da vi innførte det for dei somatiske pasientane. Statsråden seier i svar her at årsverk ikkje betyr noko, eller at han ikkje legg sånn vekt på det. Det er eg ueinig i. Når ein ser på det som vert sagt om å prioritera psykisk helse i føretaka med den gylne regel, er jo den sterkt kritisert fordi det ikkje verka. Det har vore ei nedbygging i døgnplassar. Eg vil understreka at det har vore ei villa fagleg og politisk nedbygging av døgnsenger. Det eg kritiserer, er at det skjer utan at kommunane har fått bygd opp sin kapasitet i forkant.

Når vi veit at våre føresetnader om auka kapasitet i kommunen ikkje har vorte følgt opp, er det ikkje rart at ein får melding om at det ikkje har vorte fleire langtidsplassar, det har ikkje vorte fleire korttidsplassar, det har ikkje vorte den auka i legeårsverk, det har vorte dobbelt så mange legar tilsett på sjukehus på desse åra.

Det eg hadde håpa, var at Stortinget, når vi behandlar denne riksrevisjonsrapporten, var heilt samstemde på kva vi no skal gjera for å sikra samhandlinga, kva vi skal gjera for å sikra strakshjelp-tilbodet, kva vi skal gjera for å sikra dei utskrivingsklare pasientane, kva vi skal gjera for å unngå reinnlegging, og ikkje minst korleis vi skal sikra at kommunane får den veksten som er nødvendig for å kunna laga desse tilboda. Eg synest statsråden i sitt innlegg her i salen undervurderer Kommune-Noreg og undervurderer helsefagarbeidarar, legar, sjukepleiarar og sånt, med omsyn til at dei ikkje ønskjer å jobba ute i kommunane, ikkje ønskjer å jobba i ein småkommune, når han set likskapsteikn mellom kommunereform og samhandlingsreform. Eg har ikkje lese eitt ord i denne rapporten som seier at dette er eit problem i småkommunar og ikkje i dei store. Eg har lese ein del andre evalueringar av samhandlingsreforma, og når det gjeld betalingsplikt for utskrivingsklare pasientar, er det dei store bykommunane som har hatt det største problemet. Når det gjeld desse strakshjelp-sengeplassane, var det i mitt fylke iallfall Bergen som var aller, aller sist ute med å etablera det.

Det som var flott med samhandlingsreforma, var at så mange kommunar var veldig engasjerte og hadde ein vilje til å ta meir ansvar, til å auka kompetansen sin, og det skal vi halda fast ved. Eg har stor tru på at den viljen er til stades. Det er avhengig av at Stortinget gjer dei rette vedtaka.

Ruth Grung (A) [15:17:13]: Først må jeg si som medlem av helse- og omsorgskomiteen at det er veldig kjekt at Riksrevisjonen går igjennom arbeidet vårt – både fordi det blir sett med andre øyne, og fordi vi kan se om det har effekt, det som er viljen her i Stortinget.

Så tilbake til målet med selve samhandlingsreformen. Der opplever Arbeiderpartiet, som flere har vært inne på allerede – ikke minst representanten Kolberg – at vi ikke har nådd målet om å løfte opp og styrke kommunehelsetjenesten i den grad som det som var intensjonene bak samhandlingsreformen. Det var pasienten som sto i fokus, det var pasienten som skulle få et bedre tilbud, og vi skulle også få en bedre ressursutnyttelse.

Det er sagt at det var en retningsreform. På det tidspunktet var jeg lokalpolitiker, og da var det helt tydelig at det var en stor skute å snu for å klare å få den retningen på plass. Alle som kan litt om skipsfart, vet at det trengs tydelig ledelse, i denne sammenheng politisk ledelse for å klare å snu den skuta og løfte det feltet opp.

Når det gjelder innholdet, tror jeg det er klokt i denne sammenhengen å være litt ydmyk. Arbeiderpartiet, sammen med dem som da satt i regjering, var helt tydelig på hvordan vi fulgte opp også innholdssiden i samhandlingsreformen. Den ble understøttet ved at vi satset mer på folkehelse, som er kommunenes primæransvar. Vi fulgte også opp på IKT-feltet – én innbygger, én journal. Der kom vi ikke alltid til enighet med de borgerlige partiene her i Stortinget, men der har de snudd. Når det gjelder pleie og omsorg, Morgendagens omsorg, ga man også en helt tydelig retning for hvor man ville, og hvordan man skulle utvikle kvaliteten. Kompetanseløftet 2015 skulle heve kompetansen blant de ansatte, og det ble også gjort endringer i lov om kommunale pleie- og omsorgstjenester m.m.

Jeg mener at Arbeiderpartiet har vært tydelig inne på alle de områdene som det er nødvendig å løfte opp, både det å skape det rette innholdet, det å lage de lovmessig rette rammene og prioritering av ressurser. Men det er som sagt en stor skute å snu, og da tar det litt tid, så man må også nå i denne perioden følge dette viktige området nøye opp videre.

Det har vært snakket om kommunal medfinansiering. Lokalt i Hordaland var det to borgerlig styrte kommuner som gikk høyest ut på banen. Den ene var Fjell kommune, som virkelig tok tak i dette og sa helt tydelig at kommunal medfinansiering var forutsetningen og motivasjonen deres for å starte endringsprosessen. De var først ute. Så har vi Meland kommune, som gjorde det motsatte og bare så alle hindringene og hvor vanskelig alt var.

På den første erfaringskonferansen som jeg var til stede på da jeg startet her på Stortinget, var det helt tydelig at det var mange positive sider ved denne medfinansieringen, det å bruke økonomiske incitamenter, men selvfølgelig var det en del utfordringer underveis. Og der er vi uenig. Vi mener at skal man snu en skute, er det lurt og klokt å bruke økonomiske incitamenter og ikke minst premiere kommunene når de klarer å sette i verk positive tiltak, sånn som vi har gjort.

Når det gjelder øyeblikkelig hjelp-plasser, er det først nå når vi har fått et regimeskifte både i Bergen og i Oslo, at de omsider har fått på plass sitt tilbud. Når man skal utvikle et nytt tilbud, er man ofte litt avhengig av de store motorene, og de er i storbyene som Bergen og Oslo. Der har jeg utfordret statsråden til å være litt mer tydelig når det gjelder innholdet, og det etter at jeg har besøkt flere av øyeblikkelig hjelp-tilbudene, for de er litt søkende. Det er bra at de er søkende i en oppstartsfase, men veldig mange tilbud har lagt seg veldig tett opp til sykehusene og blitt minisykehus og ikke de nye arenaene som var ønsket i samhandlingsreformen. Svaret så langt er at det er Legeforeningen som har vært med og bidratt til å lage veiledninger. Kanskje det kunne være bra med et tydelig budskap fra statsråden om hva som skal være innholdet, slik at det bygger opp under intensjonene bak samhandlingsreformen.

Så til legeoversikt. Det er vel det området der vi lettest kan sammenligne om vi når en ulikhet i satsing mellom spesialist- og primærhelsefeltet, og det er vel egentlig der vi har lyktes minst både med å løfte opp feltet med innholdet. Når vi skal utdanne de framtidige legene, har innholdsmessig den delen som er rettet inn mot primærkommunen og kommunene, turnusplasser og praksis fått minst oppmerksomhet og trenger kanskje også å bli støttet økonomisk.

Helse og omsorg 21 var også initiert fra tidligere regjering og nå fulgt opp av nåværende regjering. Der var intensjonen å løfte opp hele forskningsfeltet knyttet til primærhelsefeltet, og der har vi fortsatt en vei å gå.

Alt i alt mener Arbeiderpartiet at mye bra har skjedd når det gjelder intensjonene bak samhandlingsreformen. Det er et sterkt engasjement i veldig mange kommuner og i mange fagmiljøer, men vi har et godt stykke vei å gå, og ledelse, politisk ledelse, er helt avgjørende for at vi skal nå målene våre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.