Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kent Gudmundsen (H) [11:13:02]: (ordfører for saken): Innledningsvis vil jeg takke komiteen for at vi rakk målstreken i denne saken, noe som ikke føltes som en selvfølge inn mot sluttspurten. Desto mer gledelig er det at vi har landet på det jeg opplever er en god løsning til representantforslaget fra SV.

Det er på sin plass å ta med i historien som innledning: I 2009 foretok nemlig daværende kunnskapsminister, Kristin Halvorsen, en presisering av regelverket som medførte at mange skolers tidligere praksis med en 15 pst. fraværsgrense ble stoppet. Fraværsproblematikken i videregående skole i etterkant har vakt debatt og engasjement når den har stått på dagsordenen, og ikke minst frafallet fra videregående skole har vært diskutert. La meg derfor slå fast innledningsvis at det er frivillig å søke seg til videregående opplæring, men det bør ikke være frivillig å møte opp uten en god grunn.

Dette har vært bakteppet i arbeidet med dagens forskrift, som Kunnskapsdepartementet ga Utdanningsdirektoratet i oppdrag å utrede. Ulike modeller ble vurdert, og fem alternativer ble sendt på høring den 25. februar 2015. Av de 357 høringssvarene ga 70 pst. støtte til innføring av en fraværsgrense, og blant dem som ga størst oppslutning, var lærere og skoler som hadde sendt direkte høringssvar. Nærmere ni av ti lærere og sju av ti skoler som uttalte seg, støttet opp under dette prinsippet. Derfor ble også denne forskriften fastsatt allerede 18. juli 2015.

Hvor fleksibel en nasjonal fraværsgrense skal være, avhenger ikke nødvendigvis av hvor en prosentgrense går, men av hvordan ordningen er innrettet med ulike tiltak og unntak. Eksisterende forskrift på 10 pst. fravær har eksempelvis en rekke unntak der fravær ikke regnes med dersom det skyldes helse- og velferdsgrunner, arbeid som tillitsvalgt, politisk arbeid, hjelpearbeid, lovpålagt oppmøte eller representasjon i arrangement på nasjonalt og internasjonalt nivå, som f.eks. idrett og kultur. Helse- og velferdsgrunner inkluderer både time i barne- og ungdomspsykiatrien, omsorgsoppgaver for egne barn, sykdom som etter sin art gjør det vanskelig eller lite hensiktsmessig å oppsøke lege, psykolog, helsesøster, fysioterapeut osv. i hvert enkelt tilfelle. Her kan rektor avgjøre om det er tilstrekkelig med egenmelding i kombinasjon med annen dokumentasjon, som kan være erklæring fra en sakkyndig som godtgjør at eleven er oppmeldt i et team eller er under utredning eller oppfølging for en udiagnostisert sykdom. Elever som er medlemmer av andre trossamfunn enn Den norske kirke, kan få unntatt inntil to dager knyttet til en religiøs høytid. Fravær som skyldes forhold som ligger utenfor elevens kontroll, f.eks. stans eller forsinkelser i kollektivtrafikken, kan av rektor avgjøres ikke å telle med som fravær. I tillegg kommer avtalt selvstendig studiearbeid eller andre, tilsvarende, avtaler man gjør med lærer.

Det er med andre ord allerede lagt opp til god fleksibilitet ute på den enkelte skole, og det vil være naturlig å bringe dette med seg inn i det videre arbeidet med en ny fraværsgrense. Det er også viktig å minne om at fag- og timefordelingen er i klokketimer, og at skoletimer på 45 minutter vil medføre en omregning. Det faget med færrest årstimer i videregående skole er dermed på 74 skoletimer, noe som medfører at en elev må være borte i åtte enkelttimer på 10 pst. eller tolv enkelttimer på 15 pst. for å passere en fraværsgrense. Det tilsvarer henholdsvis fire og seks uker med fravær for å passere grensen for udokumentert fravær. Så kommer i tillegg det som kan dokumenteres. Det er også greit å ha med seg som refleksjoner under debatten.

Aftenposten kunne for kort tid siden dokumentere at enkelte klasserom i Oslo sto halvfulle tidlig på morgenen. Det er ikke greit. Det handler om respekten for medelever, som fortjener et godt klassemiljø. Det handler om respekten for lærerne, som møter forberedt til undervisningen i håp om å gi mest og best mulig påfyll til den enkelte elev med et godt tilpasset undervisningsopplegg, og der halvfulle klasserom gjør det vanskelig å drive god undervisning. Historier om elever som forventer nye prøver for å bevise sitt faglige nivå, eller som trenger repetisjon for å henge med i den faglige progresjonen, medfører ekstra ressursbruk for skolen og for lærerne, ressurser som godt kunne vært med på å gjøre undervisningen bedre.

Fravær uten en god grunn er derfor ikke greit. Jeg er derfor veldig tilfreds med at flertallet i komiteen nå gir en klar melding til kunnskapsministeren og slår fast at man støtter prinsippet om en nasjonal fraværsgrense. Dette er helt i tråd med ønskene fra lærerne selv, gjennom bl.a. Utdanningsforbundet og Norsk Lektorlag, fra skolelederne gjennom Skolelederforbundet, fra foreldrene gjennom Foreldreutvalget i grunnopplæringen og fra næringslivet gjennom bl.a. NHO og Spekter, for å nevne noen. Nå, når det innledes dialog, vil vi få en ny fraværsgrense som hilses velkommen av dem alle.

Jeg ser fram til resultatet.

Martin Henriksen (A) [11:18:16]: Denne saken handler om at Stortinget er bedt om å si ja eller nei til regjeringas forslag om en fraværsgrense på 10 pst., ikke om at Stortinget skal lage en ny forskrift. Arbeiderpartiet er for at vi skal ha klare regler mot ugyldig fravær, og for at vi skal ha forventninger til at elevene skal være på skolen. Arbeiderpartiet har hatt samme holdningen til fravær og skulk både før, under og etter denne saken, nemlig at ugyldig fravær er uakseptabelt. En fraværsgrense kan sammen med andre tiltak være et riktig virkemiddel for å redusere fravær. Forutsetningen er at den er utformet riktig, gir rom for skjønn og tar tak i alt fravær, ikke bare det som er over en viss grense.

Regjeringas forslag høstet mye kritikk. Arbeiderpartiets holdning er at en grense på 10 pst. med én sanksjon er for rigid og ikke tar nok hensyn til elever som sliter. I tillegg er det fare for at det kan bli oppfattet som en kvote for akseptabelt fravær.

Vi har fått mange eksempler som viser at elever med uklare diagnoser og psykiske problemer kan miste vitnemålet fordi de ikke kan dokumentere gode grunner for å være borte fra undervisningen. Det er noe av bakgrunnen for at flertallet på Stortinget, samtlige partier med unntak av regjeringspartiene, sier nei til regjeringas 10 pst.-grense for fravær i videregående opplæring.

Kunnskapsministeren får i stedet i klart oppdrag å snakke med sektoren og foreslå et nytt regelverk. Samtidig setter flertallet noen klare rammer for det videre arbeidet. Jeg oppfordrer både regjeringspartiene og kunnskapsministeren til å lese disse merknadene nøye. Flertallet sier at et regelverk for fravær for det første må stimulere til økt gjennomføring, det må gi rom for å fullføre for elever som sliter, det må ikke bidra til unødvendig byråkrati, og det må gi rom for fleksibilitet og skjønn for skolene. I tillegg sier flertallet at man bør ha reaksjoner mot alt ugyldig fravær. Det holder ikke å sette inn én enkelt sanksjon først når man har nådd en absolutt og statisk prosentgrense. Dersom elevene har litt fravær på høsten, bør de følges opp med én gang, og skolene må ta tak i dette og komme med reaksjoner lenge før eleven nærmer seg 10 pst., 15 pst. eller en annen prosentgrense. Disse føringene må kunnskapsministeren jobbe etter.

Så har et annet flertall, fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, sagt at man er positiv til et forsøk med nasjonal grense for fravær basert på disse føringene fra Stortinget. Hele komiteen står samlet bak at det skal være følgeforskning knyttet til nytt regelverk som skal evalueres nøye tre år etter innføringen.

Arbeiderpartiet mener at dette er en mye bedre løsning enn det regjeringa la fram. Kunnskapsministeren får her fire klare beskjeder: for det første at en rigid 10 pst.-grense er død og begravet, for det andre at han må gå i dialog med sektoren og se på nytt regelverk basert på føringer Stortinget har gitt, for det tredje at statsråden har mulighet til – men absolutt ikke er pålagt – å innføre en nasjonal fraværsgrense som skal evalueres etter tre år, og for det fjerde at et regelverk eller en grense ikke er nok, det må også komme andre tiltak mot fravær og frafall.

Vi forventer at kunnskapsministeren nå sørger for en skikkelig dialog med aktørene i skolen: med elevene gjennom Elevorganisasjonen, med lærerne, Utdanningsforbundet, Skolenes landsforbund, skoleeiere, KS og andre relevante parter – ikke fordi disse organisasjonene skal ha vetorett, men sånn at de føler at de har blitt hørt, at deres synspunkter er ivaretatt, og at alle har sagt sitt om hvilken type fraværsreglement man skal ha i den videregående skolen.

Til slutt: I denne saken har det vært flere diskusjoner mellom ulike flertall i komiteen, og man har kommet fram til en løsning i komiteen. Det har ikke gjort arbeidet enklere at vi har hatt en statsråd som har gått rundt og ment sterkt hva komiteen skulle gjøre. Det gjør det ikke enklere å komme fram til et kompromiss når han velger å henge ut en eller flere av partene man faktisk trenger for å få flertall.

Arbeiderpartiet har ment og sagt det samme hele veien, nemlig at Arbeiderpartiet er imot alt ugyldig fravær. Vi er åpen for en fraværsgrense, men mot regjeringas modell. Det sa vi da vi hadde gruppemøte og avviste 10-pst.-grensa, det sa vi dagen etterpå, det sa vi da komiteen la fram innstillinga, og det sier vi i dag. At kunnskapsministeren på sin side anklager Arbeiderpartiet for å snu 180 grader og si nei selv om man er for, for å ri to hester samtidig og sabotere arbeidet med grenser, bidrar ikke til en løsning. Vi merket oss at dette står i kontrast til det Høyres Henrik Asheim sa til NRK den dagen komiteen la fram innstillinga.

Dette handler ikke om at Arbeiderpartiet har snudd, men om at vi nå har funnet sammen. Med det håper jeg at Høyre nå er enig med seg selv og slutter å vingle – om de anklager andre for vingling eller ikke.

Bente Thorsen (FrP) [11:13:48]: Først av alt vil jeg takke saksordføreren for en godt utført jobb. Det har sannelig ikke vært noen enkel sak å være saksordfører for.

Dette har vært en forholdsvis rotete sak, som har skapt usikkerhet om det i det hele tatt skulle bli vedtatt en nasjonal fraværsgrense – inkludert et tydelig regelverk som ivaretar nødvendige unntak for gyldig fravær. Derfor er jeg i dag veldig glad for at Høyre og Fremskrittspartiet i siste liten kom fram til enighet med Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Fremskrittspartiet mener at skolen må være tydelig på at fravær uten gyldig grunn ikke er greit. Det er det tydeligvis også mange flere som mener. Innføring av nasjonal fraværsgrense har stor støtte blant foreldre, lærere, rektorer og generelt i befolkningen.

Fremskrittspartiet mener at dersom en fraværsgrense på f.eks. 15 pst. blir innført på landsbasis i en prøveperiode på tre år – og ledsages av følgeforskning – er det en modell som imøtekommer innspillene fra både elever og lærere. En slik modell vil sikre at vi får bredere dokumentert kunnskap om hvordan fraværsgrensen påvirker elevenes tilstedeværelse på skolen. I forlengelsen av dette mener Fremskrittspartiet at rektor i særskilte tilfeller skal kunne bestemme at enkeltelever kan få standpunktkarakter i et fag selv om fraværsgrensen er overskredet.

Fremskrittspartiet vil understreke at det nye regelverket gjelder udokumentert fravær, og at det finnes flere mulige unntak for å dokumentere at fravær ikke regnes med. Jeg viser til saksordførerens grundige gjennomgang av saken som viser dette.

I forbindelse med denne saken har Fremskrittspartiet fått flere henvendelser bl.a. fra pårørende som var usikre på om deres barn som ventet på utredning fra sakkyndig, eller elever med kronisk sykdom ville få mulighet til å ta eksamen på grunn av for høyt fravær som var vanskelig å dokumentere. Regjeringspartiene er derfor positive til at regelverket kan tydeliggjøres for å ivareta sårbare elevgrupper. Høyre og Fremskrittspartiet er i egen merknad tydelig på at rektor kan avgjøre unntak fra grensen ved at eleven har egenmelding i kombinasjon med annen dokumentasjon. Vi har stor tillit til at statsråden og regjeringen følger opp dette.

Fremskrittspartiet vil påpeke at vi allerede i dag vet en del om effektene av fraværsgrenser. Ifølge tall fra Oslo forsvinner en hel måned av skoleåret i fravær. Fraværsprosenten er på over 10 pst. og har stadig økt siden SV fjernet fraværsgrensen i 2009.

Fremskrittspartiet vil ha fraværsgrenser, men vil samtidig be regjeringen intensivere innsatsen mot fravær og sørge for sterkere oppfølging av elever i videregående opplæring – herunder en plikt for skolene til oppfølging av elever. Det viktigste skolen kan gjøre for elever som sliter, er å sikre lærernes og helsepersonells mulighet til oppfølging samt et godt undervisningsmiljø som bidrar til skolemotivasjon. Her satses det fra regjeringens side allerede på skolehelsetjenesten, men en tydelig og uttalt fraværsgrense vil også hjelpe på dette.

Det er fullt mulig at noen elever kan komme seg godt gjennom skolen med å komme for sent til undervisningen og ha stort fravær. Men vi skal huske at skolen ikke bare skal utdanne elevene, den skal også være dannende og forberede dem på voksenlivet. Det innebærer bl.a. å lære at valg har konsekvenser. I dagens system lærer elevene seg at møteplikt ikke er så viktig. Dette får følger for dem både i skolen og ikke minst senere når de skal ut i arbeidslivet. Hvordan skulle det gått med norsk produktivitet og verdiskaping om norske arbeidstakere var borte fra jobb en hel måned?

Fremskrittspartiet vil minne om at elever i videregående skole i Norge er svært heldige. De får gratis utdannelse, og undervisningen utføres av gode lærere. Vi i Fremskrittspartiet mener eleven har en selvstendig plikt til å gjøre det beste ut av dette, av hensyn både til seg selv, til klassemiljøet, til læreren og til foreldre og resten av samfunnet. At elevene er til stede i timene, er en forutsetning for produktivitet og læring.

Voksne mennesker i arbeidslivet lever med krav om oppmøte på arbeidsplassen. Det tror vi sannelig at norske skoleelever også lever fint med, og vi er glade for at det nå kommer på plass et regelverk på området.

Tanken bak en fraværsgrense er ikke først og fremst at det skal være et ris bak speilet. Det viktigste med en fraværsgrense er at man lettere kan fange opp elever, kartlegge hva slags problemer de eventuelt har, og iverksette tiltak. Høyt fravær og i verste fall «drop-out» fra skolen er et problem og leder i ytterste konsekvens til utenforskap senere i livet. Dette må vi bekjempe – for både samfunnets og den enkeltes beste.

Anders Tyvand (KrF) [11:28:56]: Jeg vil først få si takk til saksordføreren og til resten av komiteen for en interessant prosess i behandlingen av denne saken. Dette er en sak som har fått mye oppmerksomhet, og som har skapt mye debatt også langt utenfor Stortinget. For dem som har fulgt med på denne saken gjennom media, kan det kanskje ha vært litt vanskelig å forstå hva som egentlig har skjedd. Den ene dagen er Arbeiderpartiet og Høyre rykende uenige og i tottene på hverandre, og bare noen dager etterpå er de helt enige, uten at noen av partiene har snudd i saken.

Det som har skjedd, er at Stortinget nå sier nei til fraværsgrensen regjeringen har innført, og at vi legger klare føringer for hvordan et nytt fraværsreglement skal se ut, samtidig som Arbeiderpartiet og Senterpartiet sikrer regjeringspartiene flertall for at vi skal ha en nasjonal fraværsgrense som et forsøksprosjekt.

Vi er egentlig enige om ganske mye på tvers av alle partigrenser i denne saken. Vi er enige om at vi skal ha ned fraværet. Vi deler bekymringen om at fraværet er for høyt. Vi er enige om at vi skal stille krav til elevene. Når vi gir elever rett til utdanning, må vi også kunne forvente at de møter opp og er til stede når undervisningen foregår.

Det som var problemet med regjeringens fraværsreglement, var at det var for rigid. Det var utformet på en måte som gjorde at det kunne fått negative konsekvenser, og at det fort kunne virket mot sin hensikt. Idet en elev hadde nådd grensen på 10 pst. udokumentert fravær, ville eleven fått beskjed om at nå er løpet kjørt. Selv om grensen ble nådd tidlig på høsten, ville hele året gått tapt. Da tror jeg det ville blitt en tung jobb å skulle motivere denne eleven til å møte på skolen og fortsette å delta i undervisningen. Da er jeg redd for at veien til frafallsstatistikken ville blitt veldig kort. Derfor var regjeringens regelverk for rigid. Det kunne fått alvorlige konsekvenser, og det kunne virket mot sin hensikt.

Jeg vil derfor takke SV som har tatt denne saken til Stortinget. Det er ikke ofte Stortinget griper inn og stopper en forskrift fra regjeringen, men i denne saken var det nødvendig.

Nå ber Stortinget regjeringen om å gå i dialog med sektoren for å utarbeide et nytt fraværsreglement for skolen. Det må bli et reglement som er mer smidig, mer fleksibelt og som tar høyde for at det kan være mange forskjellige årsaker til at en elev har et høyt fravær i perioder. Det er ikke alltid så veldig lett å skulle dokumentere de årsakene.

Vi må ha et reglement som legger til rette for at elever skal kunne gjennomføre, og som hjelper elevene med å komme tilbake. Når en elev av en eller annen årsak er borte fra skolen, er det kanskje støtte og hjelp mer enn straff som trengs.

Jeg tror at det å ha en viss mulighet til å utøve skjønn også vil være viktig. Nå har kunnskapsministeren tidligere vært veldig kritisk til bruk av skjønn og argumentert for at det er behov for å ha et firkantet regelverk for å sørge for at det blir likt praktisert over hele landet. Men når det gjelder ungdom som har et eller annet problem, en eller annen utfordring i hverdagen sin, som er grunnen til at man kanskje ikke finner det mulig å møte på skolen, tror jeg at det å ha et rom for skjønn ikke er så dumt likevel.

Jeg vil gjenta at Kristelig Folkeparti ønsker et tydelig fraværsreglement i skolen, men jeg vil også understreke at det viktigste vi kan gjøre for å redusere fraværet, er å jobbe med de bakenforliggende årsakene til fravær. Da må vi jobbe forebyggende. Derfor er jeg glad for at Kristelig Folkeparti i budsjettforhandlingene i fjor høst fikk gjennomslag for å styrke skolehelsetjenesten og øremerke midler til det formålet, og jeg er glad for at vi i forrige uke fikk gjennomslag for en forpliktende opptrappingsplan for psykisk helsearbeid blant barn og unge.

Vi må jobbe kontinuerlig med å skape trygge og gode læringsmiljøer, med å bekjempe mobbing og med å gjøre skolen til et sted hvor det er både trygt, interessant og motiverende for elevene å være. For å si som SkoleProffene, som var til stede på høringen, fra Forandringsfabrikken sa: Vi må gjøre skolen til et sted hvor det er trygt å være, ikke til et sted det er skummelt å være borte fra.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:34:00]: Fraværsgrense har vært et hett tema denne våren. SV har fortjenestefullt tatt saken til Stortinget, og et enstemmig storting gir i dag kunnskapsministeren beskjed om at innretningen på forskriften som Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa vedtok, ikke er i tråd med Stortingets vilje.

Kunnskapsministeren har vedtatt å forskriftsfeste en grense på 10 pst. fravær i enkeltfag, dette til tross for sterke protester – sjøl fra de organisasjoner og instanser som har uttalt seg positivt til innføring av en fraværsgrense. Regjeringa har derfor bommet i denne saken, sjøl om regjeringspartiene underveis i behandlingen av saken og i ettertid forsøker å framstille en instruks fra Stortinget som en seier.

Senterpartiet satt i regjering da presiseringen rundt fraværsgrense ble gjort i 2009. Årsaken til at det ikke ble innført en nasjonal grense den gangen, var bl.a. ikke å godkjenne en såkalt fri-pott med fraværsdager til elevene, altså at en konsis grense ville gi elever fritt fram til å ta seg fri en del av undervisningstiden. Dette er også fortsatt en fare ved reglene regjeringa nå skal utforme. Derfor er det veldig viktig å følge med på akkurat dette, og jeg ber kunnskapsministeren spesielt om det.

Erfaringene etter 2009 har dessverre vist at fraværet har økt. Senterpartiet mener det er bekymringsfullt og noe vi som utdanningsmyndigheter ikke kan se bort fra. Stiller vi en plass til disposisjon i videregående skole, forventer vi at eleven bruker skoleplassen aktivt.

Senterpartiet hadde helst sett at vi ikke hadde behov for et nasjonalt regelverk for fravær, men vi har likevel valgt å gå inn for å prøve ut det i tre år og evaluere det. Vi registrerer at en samlet komité, fra SV til Fremskrittspartiet, mener det samme. Stortinget utformer nå ikke forskriften, som tidligere nevnt, men vi gir sterke føringer for utformingen til statsråden.

Tilbake til vedtaket om 10 pst. fravær: Senterpartiet mener, i likhet med en rekke lærere, elever og andre, at dette var en for firkantet grense. Vi har fått mange henvendelser fra fortvilte foreldre og elever som frykter for at de ikke vil klare å gjennomføre utdanningen dersom reglementet ble praktisert så rigid.

Det er et ordtak som sier at en ikke må kaste barnet ut med badevannet. I denne saken er det nettopp det regjeringa har vært i ferd med å gjøre. Det synes som om kunnskapsministeren har vært så forblindet i sitt forsøk på å stoppe ureglementert fravær eller – på godt norsk – skulk at han ikke har regnet med hvilke konsekvenser et slikt fraværsregime vil ha for andre elever, elever som har større utfordringer enn å komme seg opp av senga tidsnok til første time på mandag. For det finnes mange elever som vil ha utfordringer med oppmøte, sjøl med de forbehold som blir definert som lovlig fravær.

For noen elever er det en stor utfordring å komme seg gjennom skoleuka og i perioder i det hele tatt å se noe positivt i skoledagen. Når det lille målet er i hvert fall å delta på prøver, er det ikke bare demotiverende, men helt ødeleggende å få beskjed om at et fravær på 10 pst. i et fag automatisk vil føre til at en ikke får vurdering i faget, uansett om de faglige prestasjonene er 6 på alle prøver. Oppmøte vil aldri definere elevenes kognitive kunnskaper, men sier noe om aktivitet og deltakelse.

For disse elevene er ikke en fraværsgrense et ris bak speilet som vil motivere til oppmøte, men en bekreftelse på et nederlag som kan ende med en tom skolepult, som i neste omgang kan bli byttet ut med en plass i Nav-køen. Hva er da gevinsten?

Vi er derfor glad for at regjeringspartiene sjøl, når saken kom til Stortinget, har innsett at 10 pst. og ikke noe skjønn for rektor er altfor rigid og vil virke mot sin hensikt. Det er viktig at vi politikere skjønner at verden ikke er svart-hvit, og at det ikke er noen regler som klarer å ta høyde for alle forhold. Derfor har det vært så viktig for komiteen i merknader å påpeke bl.a. at rektor må gis mulighet for skjønnsutøvelse.

Senterpartiet mener at modellen som Utdanningsforbundet har skissert, kan være en vei å gå, og jeg registrerer at regjeringspartiene har antydet det samme. Det er imidlertid viktig at departementet går i dialog med sektoren, KS og helsetjenestene, slik komiteen ber om.

Senterpartiet vil sterkt advare om at fraværsregimet kan resultere i økt byråkrati. Derfor er det også veldig viktig at det blir enkle og effektive systemer som ikke bruker opp verken lærernes eller helsevesenets tid til å skrive unødvendig dokumentasjon for fravær. Det er viktigere at denne tida brukes på det den skal: «generasjon perfekt» sine utfordringer med å skjønne at de er gode nok og bra nok, men at vi forventer noe av dem, og at skolen er til for deres skyld, og ikke omvendt.

Iselin Nybø (V) [11:39:18]: La meg også først få starte med å takke saksordføreren for det krevende arbeidet som er gjort i denne saken.

Innføringen av en nasjonal grense for fravær har vakt stor oppsikt. Etter at kunnskapsministeren innførte en fraværsgrense på 10 pst., tok elever over hele landet til gatene i protest. Flere høringsinstanser har kritisert regjeringen og kunnskapsministeren for den rigide grensen som det var lagt opp til.

Det er få som tviler på at en fraværsgrense på 10 pst. vil kunne disiplinere en del av dem som har ugyldig fravær. Problemet er imidlertid at det vil ramme så mange flere. Grunnene til at ungdom er borte fra skolen, er mange og varierte. Noen av dem har ikke lyst til å møte til undervisningen, noen føler de ikke møter nok utfordringer i skolehverdagen, mens andre sliter med komplekse psykiske utfordringer. Det er ikke alltid så lett for ungdom å dokumentere forbigående depresjon, og det bør finnes andre måter å håndtere frafall knyttet til udokumentert fravær grunnet psykiske utfordringer på, enn å true med å ta fra eleven vitnemålet.

Selv om fraværet i den videregående skolen er høyere enn ønsket, er frafall et mye større problem enn fravær. I en tid hvor frafallet er stort og mange elever sliter med psykiske utfordringer og press, er det ikke sikkert at det er riktig å innføre enda flere krav, enda flere grenser og enda flere måter å måles på. En rigid fraværsgrense kan også komme til skade for å sykeliggjøre elevene. Ikke alle som er borte fra skolen en dag, skal måtte trenge en diagnose. Noen ganger har ungdom, som alle andre folk, en dårlig dag. Så er det vel også slik, som alle vet, at det å være ung kan være kjipt og vanskelig i perioder, men det betyr ikke nødvendigvis at man har en sykdom.

I dag har vi en regjering som er opptatt av enkeltindividets ansvar og egenart. Likevel setter den planlagte fraværsgrensen alle elever i samme bås. Den gir heller ingen mulighet for elevene til å snu trenden – har man først et fravær som bikker 10 pst., er det ingenting man kan gjøre for å få standpunktkarakter i det gitte faget. Dette kan på ingen måte motivere elever som f.eks. har mye fravær knyttet til rus i begynnelsen av året, men som møter på skolen framover og jobber hardt. Vi er allerede for dårlige til å utjevne forskjeller i den norske skolen. Fraværsgrensen går ut på å luke ut de svakeste elevene, og skolen kan ikke være et sorteringssystem hvor vi luker ut de svakeste og lar de sterkeste stå igjen.

Venstre mener også at de viktigste tiltakene er de som kommer før en eventuell grense for fravær er nådd. Det er mye viktigere å snakke om hva vi kan gjøre for å forhindre at elever har et fravær på f.eks. 10 pst., enn hva som skjer når den grensen er passert. Vi trenger en skole som gir næring til elevers og ungdommers nysgjerrighet og kreativitet, ikke en som kveler nysgjerrigheten og kreativiteten. I tillegg er det viktig at vi har på plass gode sikkerhetsnett for dem som sliter. Flere helsesøstre og skolepsykologer har lenge vært viktig for Venstre, og det er enda viktigere for dem som trenger oppfølging, eller bare trenger noen å snakke med.

Venstre er i dag en del av det mindretallet som fremmer forslag om å oppheve fraværsgrensen på 10 pst. i videregående opplæring.

Til slutt vil jeg legge til at dette har vært en debatt som i stor grad har vært preget av et politisk spill. Aktørene der ute må oppfatte dette som svært uryddig, og det bidrar mer til politikerforakt enn det bidrar til en opplyst debatt. Men jeg er glad for at flertallet nå, etter at vi har gått gjennom denne prosessen, peker på en grense på 15 pst. som er litt mer fleksibel enn den statsråden først la opp til. Og så er jeg glad for at flertallet er tydelig på at det skal forskes og evalueres, for i denne debatten har vi ganske lite konkret å forholde oss til. Det er mye synsing både fra de som er for en grense, og fra oss som ikke ønsker en sånn rigid grense. Det skal bli interessant å se hva det er som faktisk får elevene til å være på skolen. Er det grensen i seg selv, eller er det de tiltakene vi setter i verk for å holde elevene på skolen? Jeg tror det handler mer om tiltakene vi setter i verk for å holde elevene der enn grensen i seg selv. Men jeg håper at det er en av de tingene vi kan finne ut når det skal forskes og evalueres på dette, sånn at neste gang vi har denne debatten, tar man den på grunnlag av kunnskap og forskningsresultater og en solid evaluering – ikke bare på synsing og politisk spill fra flere kanter.

Audun Lysbakken (SV) [11:44:33]: For oss som har vært skeptiske til regjeringens politikk på dette feltet, er det grunn til å være godt fornøyd med utfallet av denne saken. Vi har avverget en rigid frafallsfelle, og vi vil forhåpentligvis få et mer fleksibelt og fornuftsbasert fraværsregelverk i stedet.

Målet om å redusere udokumentert fravær fra undervisningen er noe alle partier deler. Ingen elever får den undervisningen de trenger uten å være til stede i klasserommet. Spørsmålet er om en statisk og rigid grense er et godt virkemiddel for å sikre flest mulig elever en god videregående opplæring.

Den største utfordringen i videregående opplæring er frafallet – det at så mange norske ungdommer ikke klarer å fullføre et utdanningsløp. Frafall gir den enkelte et utrolig mye dårligere utgangspunkt i arbeidslivet. Det høye frafallet er et samfunnsproblem, og vår frykt knyttet til det rigide forslaget til statsråden har vært at det ville bli enda en frafallsfelle.

Ofte er det veldig komplekse årsaker til høyt fravær. Det kan handle om motivasjon, om mistrivsel, det kan handle om psykiske problemer, det kan handle om en vanskelig familiesituasjon – alt dette fikk komiteen belyst i de sterke bidragene i høringen, f.eks. fra Forandringsfabrikken, Blå Kors og Organisasjonen Voksne for Barn. Veien til økt gjennomføring for de elevene som har det tøffest i skolehverdagen, er ikke en rigid fraværsgrense, men en helhetlig politikk for nærvær, for motivasjon, for livsmestring og for tilrettelagt undervisning i skolen. Elever som sliter skal ikke gis opp, de skal følges opp.

I tillegg til et sterkt engasjement fra elevene selv, var det på bakgrunn av veldig mange henvendelser fra lærere, rektorer og skoleforskere at SV fremmet dette forslaget i Stortinget. De var veldig bekymret for hvordan en ny fraværsgrense ville slå ut for dem som har det tøffest i skolen.

Jeg er veldig glad for at Stortinget nå stopper det rigide forslaget til statsråden. Det er kunnskapsministerens eget ansvar at han utformet en forskrift om fraværsgrense som utløste konflikt på nok et område i skolen. Og høringen bekreftet med all tydelighet behovet for å se på denne saken på nytt.

Utdanningsforbundet skrev f.eks. i sin høringsuttalelse at fraværsgrensen som regjeringen har vedtatt, er for streng og for lite fleksibel. Det kom slakt fra kommunene, og de som jobber med de mest sårbare ungdommene advarte oss veldig sterkt. Det er derfor vi har formulert vårt forslag i to ledd. Den ene delen handler om å stoppe regjeringens rigide forslag, og det andre om å gå i dialog med sektoren om et bedre regelverk.

Også jeg erkjenner at det er dilemmaer her. Det finnes noen elever som statsrådens forslag ville kunne virket godt for. Noen elever trenger et tydelig signal fra samfunnet om at vi forventer at de møter opp. Noen vil kanskje møte mer opp gjennom en sånn rigid grense som var foreslått. Men vi må veie det opp mot det utrolig viktige hensynet vi har til å skape en mer inkluderende skole for dem som har det vanskeligst, og å stoppe frafall. Det veier tyngst for oss. Det er ingen tvil om, mener jeg, at regjeringen risikerte å øke frafallet i videregående skole med sitt forslag.

Nå mener jeg at kunnskapsministeren må bruke god tid på utformingen av et nytt regelverk og komme tilbake med noe som gjør at Stortinget slipper å gripe inn på nytt. Det er i hvert fall jeg beredt til å gjøre hvis vi enda en gang får et forslag uten de nødvendige ventilene som gjør at man kan bruke fornuft og skjønn for å kunne ta vare på de elevene som sliter mest.

Jeg registrerte at saksordføreren fra Høyre sa han var veldig tilfreds med dette som nå skjer i Stortinget. Det må kunne kalles et rimelig tydelig uttrykk for det «spin» som politikere ofte blir beskyldt for å drive med. Her har Høyre og statsråden gått på et dundrende nederlag, og det nederlaget må Høyre ta ansvaret for selv, fordi man har gjort et dårlig politisk håndverk og latt være å ta hensyn til de mest sårbare elevene i skolen.

Hvis vi bryter gjennom «spin»-et fra både Høyre og Arbeiderpartiet i denne saken, står vi igjen med følgende: Det var nødvendig å stoppe dette forslaget. Jeg vil takke de partiene som har bidratt til det, ikke minst Kristelig Folkeparti og Venstre, som hadde mot til å krysse blokkgrensen. Det som skjer i dag, er at Stortinget tar ansvar og fatter et helt nødvendig vedtak for norsk skole.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:49:53]: Elever i videregående opplæring har en lovfestet plikt til å møte frem og til å delta aktivt i opplæringen. Likevel er fraværet i videregående opplæring i gjennomsnitt 7–8 pst., og det er altfor høyt. Det er frivillig å begynne i videregående opplæring, men når man først har takket ja til en skoleplass, har man en plikt til å møte opp til undervisningen.

Jeg vil si at oppmøtet har en verdi i seg selv. Det handler om respekt for skolen, det handler om respekt for læreren, og det handler om respekt for medelever. Og så handler det om forberedelser til voksenlivet. I tillegg er elevenes oppmøte helt sentralt for å kunne realisere faglige mål, for å skape et godt læringsmiljø og ikke minst som et middel for at læreren skal ha grunnlag for å vurdere elevens kompetanse.

Lærerorganisasjonene har vært veldig tydelige i denne saken, både da forslaget var ute på offentlig høring i fjor, og i komiteens høringsrunde. Utdanningsforbundets leder har vært tydelig på at norsk skole trenger en fraværsgrense. Det samme har Lektorlaget, som sier at de

«har for mange dårlige erfaringer med dagens ordning og ser med bekymring på at relativt mange faglærere føler seg presset til å sette standpunktkarakter på mangelfullt grunnlag».

Lærerorganisasjonene, Skolelederforbundet og Foreldreutvalget for grunnopplæringen er blant dem som er tettest på elevene, og de støtter alle en fraværsgrense. Jeg synes derfor det er bra at flertallet i komiteen sier at det kan innføres en fraværsgrense i videregående opplæring.

Komiteen er også tydelig på at skolene må ha klare regler for fravær. Det er bra. Komiteen mener at regelverket ikke skal være for rigid, at det skal være rom for å ivareta elever som er i en sårbar livssituasjon, og at fraværsgrensen ikke skal være en erstatning for tiltak rettet mot nærvær og for å forhindre frafall. Det er også bra.

Jeg kommer til å gå i gang med å følge opp Stortingets vedtak. Komiteens innstilling viser at det er mange hensyn som gjør seg gjeldende her. Det er hensyn som skal balanseres både for lærerne, skolene og elevene. Det skal vi se på sammen med partene i sektoren.

Jeg skal også gå i gang med å følge opp ønsket om at innføringen av en fraværsgrense ledsages av følgeforskning, slik at vi etter tre år får et godt grunnlag for å evaluere og også eventuelt revurdere fraværsgrensen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anders Tyvand (KrF) [11:52:44]: Regjeringspartiene og kunnskapsministeren gjentar ofte at lærerne har ønsket seg en fraværsgrense. Men også Utdanningsforbundet var kritisk til den forskriften som regjeringen hadde innført, og mente at den var for rigid og for streng. Nå setter Stortinget en stopper for den forskriften, og da er det ganske naturlig at regjeringspartiene er konstruktive og forsøker å finne et forlik, slik de har klart med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Men også regjeringspartiene i Stortinget er inne i innstillingen med egne merknader som de er alene om, der de peker på at det er behov for endringer i forskriften, ved at rektor må gis mulighet til å utøve skjønn. Mitt spørsmål er om statsråden er enig med regjeringspartiene på Stortinget i at det var behov for å gjøre endringer i forskriften.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:53:45]: Først: Lærerorganisasjonene har vært veldig tydelige på at de ønsker en fraværsgrense. Det merket man også da spørsmålet ble om vi skulle ha en fraværsgrense eller ikke. Så er det helt riktig at Utdanningsforbundet ønsket seg en høyere fraværsgrense enn 10 pst. Både Norsk Lektorlag og Skolelederforbundet sa også at 10 pst. var en bra fraværsgrense, så der har det vært delte meninger. Men at det skulle være en fraværsgrense, var helt klart.

I den forskriften, og ikke minst i rundskrivet som fulgte med den, lå det også inne skjønn med den grensen som vi foreslo. Det som ikke lå der, var en helt generell skjønnsbestemmelse som gjorde at man helt kunne sette til side regelverket i spesielle omstendigheter. Det er en vanskelig vurdering – for å være helt ærlig – for på den ene side er det fornuftig med skjønn fordi det noen ganger kan være nødvendig. På den annen side gjør det også at man kan få forskjellsbehandling mellom elever fra skole til skole, og det kan skape mer byråkrati.

Men jeg er veldig komfortabel med merknadene som regjeringspartiene har i denne saken.

Martin Henriksen (A) [11:54:58]: Stortingets flertall har nå lagt en god del føringer i merknadene som flertallet er enige om, sånn at et nytt regelverk må stimulere til økt gjennomføring, gi rom til å fullføre for elever som sliter, ikke bidra til unødvendig byråkrati, gi rom for fleksibilitet og skjønn og sørge for at dette ikke blir oppfattet som en fraværskvote for akseptabelt fravær.

Man sier veldig klart at det må være en god dialog med sektoren. Det jeg lurer på, er hvordan kunnskapsministeren vil jobbe for å følge opp disse føringene, og for å sikre at man har en god forankring hos elevene, hos lærerorganisasjonene og hos KS, som er skoleeier?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:55:43]: Jeg synes det er en veldig viktig ting som flertallsmerknaden, som representanten Henriksen viser til, får frem. Det er at ikke noe fravær i skolen er greit hvis man ikke har grunn til det. En fraværsgrense må oppfattes ikke som et klarsignal til å være borte 5-10-15 pst. av tiden, men nærmest som en slags toleransegrense, som man også har i andre deler av samfunnslivet, rett og slett fordi at i praksis er man nødt til å ha noe rom for å kunne være borte på grunn av sykdom f.eks. Det er vanskelig å slå ned på alt udokumentert fravær fra første time, i hvert fall hvis man skal ha den reaksjonen at man ikke får vurdering i faget.

Jeg kommer så raskt som mulig til å invitere partene i Skole-Norge til et møte om denne saken. Men så må vi også være klar over at forankring ikke alltid betyr at alle blir enige. Her er det klare motsetninger. Lærerorganisasjonene og skoleorganisasjonene ønsker en fraværsgrense. Elevorganisasjonen har vært klar på at de ikke ønsker det. Men det kan hende man kan få en fraværsgrense som flere vil se mildere på.

Martin Henriksen (A) [11:56:57]: Denne saken har vist at det er ikke sånn at selv om man er for en fraværsgrense, er man for en hvilken som helst fraværsgrense. Den må være fornuftig utformet. De innvendingene som kom etter at statsråden la fram saken, kan ikke ha vært ukjent for statsråden, enten det gjaldt bekymringer for elever som sliter, hva som kunne og ikke kunne dokumenteres, mangel på skjønn, eller faren for at noen kunne tolke en grense som et akseptabelt fravær opp til en viss grense. Det er innvendinger som har vært framme langt tidligere i prosessen. Dette er noe statsråden burde trekke lærdom av. Det er ikke den første saken der statsråden har fått sterke innvendinger mot forslagene sine, og at Stortinget har endret på det statsråden har lagt fram. Vil statsråden i framtidige saker prøve å lytte litt nøyere til sektoren før han legger fram sine forslag og slipper sånne situasjoner?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:57:57]: Jeg lytter alltid nøye til sektoren. Dette har vært på høring i alle mulig tenkelige former. Det har vært en av de mest besvarte høringene i Utdanningsdirektoratets historie. Det har ikke vært noen mangel på innspill, runder eller prosesser rundt denne fraværsgrensen.

Men så er det helt riktig som representanten sier, at det ikke er sikkert at det er mulig å lage en grense som ivaretar absolutt alle hensyn samtidig. La meg bare ta ett eksempel: Skolelederforbundet har vært opptatt av at det ikke skal føre til unødig byråkratisering for den enkelte rektor. Jo mer skjønn man åpner for, jo mer byråkratisering vil det føre til for ledelsen på skolen. Det er en balansegang. Så samtidig som vi selvfølgelig må ha åpne prosesser – det har det vært, høringer hvor vi lytter, ja – må man på et eller annet punkt våge å ta noen beslutninger. Det er det det handler om å være statsråd – å ta noen beslutninger. Vi etablerte en fraværsgrense som fikk stor støtte i sektoren. Nå ber Stortinget oss om å komme tilbake med en fraværsgrense i en litt annen form. Det skal vi også gjøre.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:59:08]: Hvis vi skal på en måte minimere denne debatten, tror jeg hele Stortinget er enige om at vi ønsker ikke skulk. Det er det som er den tabloide overskriften. Alle disse unntakene er vel og bra, og vi ønsker å ta vare på dem med psykiske problemer, osv. Det som er utfordringen, som vi løser verken med 10 pst. eller med 15 pst., er dette skulket, som vi vil til livs. Hvis vi i dag setter en grense på 10 pst., så vil jo det på en måte gi elevene en tillatelse til å være borte i 10 pst. av timene. Ser statsråden den problematikken? Og hvordan mener statsråden at vi skal jobbe med akkurat den problemstillingen?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:59:58]: Jeg ser problematikken, og det er en av grunnene til at man bør tenke veldig nøye gjennom hvor høy en fraværsgrense skal være, eller hvor lav den skal være. Hvis man setter den for høyt, kan det bety at for mange kan være borte for mye udokumentert, altså at det ikke kan dokumenteres.

Så mener jeg det er en utrolig viktig understrekning, som i og for seg ikke er noe nytt, at alt fravær som er udokumentert, er feil. Det er ikke sånn at det er greit å være borte 5 pst., eller 2 pst. eller 1 pst. hvis man ikke har noen grunn til det. Alt fravær er i utgangspunktet, hvis det ikke er dokumentert, ikke akseptabelt.

Så går det ikke an å ha så strenge sanksjoner for 2 pst. fravær som det går an å ha for 15 pst., eller for 10 pst. fravær, men skolene kan jo f.eks. gjennom ordensreglementet sitt være tydelig på hva slags reaksjoner det får å være borte. Det er noe som vi også skal se på – om det er noe vi kan gjøre enda klarere for skolene, og hvilke virkemidler de har å bruke.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [12:01:10]: Det er vel og bra. Jeg føler veldig at statsråden nå prater om hva slags typer sanksjoner skolene skal kunne bruke for å få bukt med skulkingen. Det jeg var ute etter å få statsråden til å si noe om, var dette med tidlig oppfølging, for det er jo noe som vi kan be skolene om. Hvis vi ønsker at de ikke skal gi den fripotten, så skal det være tidlig innsats fra skolens side, f. eks. på 2 pst. fravær, men jeg vet ikke om det bør være opp til skolene sjøl, eller om vi skal gi signaler om at vi faktisk forventer at skolene begynner å ta tak i dette før fraværet nærmer seg 10 pst. eller 15 pst. – som det også står i innstillinga – men at de må begynne å ta tak i dette på 2 pst. Dette var ikke noe spørsmål, men en oppfølging.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:02:01]: Det blir jo sånn at fordi vi diskuterer en fraværsgrense, så blir man på sanksjonssiden. Jeg beklager hvis jeg ikke oppfattet representantens spørsmål riktig, men jeg er helt enig i at det viktigste for tilstedeværelse og nærvær på skolen aldri kan handle om en fraværsgrense. Det kan aldri handle om sanksjoner heller. Det viktigste er interessante timer, et godt skolemiljø, et godt læringsmiljø, god dialog mellom lærere og elever på skolen, og det er helt avgjørende at vi tidlig klarer å gripe fatt i dem som begynner å slite med noe.

Dette er viktig for frafall og nærvær på skolen, men det viktigste jeg har bidratt til i dag, er kanskje å levere regjeringens strategi for ungdomshelse, sammen med bl.a. helseminister Bent Høie. Det er den første strategien om ungdomshelse i sin tid, og den tar bl.a. opp i seg veldig mye av arbeidet som skal gjøres med unge og psykiske lidelser, hvor også skolen selvfølgelig spiller en veldig viktig rolle.

Audun Lysbakken (SV) [12:03:14]: Det er fristende å invitere statsråden til en runde kritisk selvrefleksjon, for den viktigste jobben til en statsråd er jo ikke å ta beslutninger, men å få beslutningene gjennom. Forliset i denne saken skyldes dårlig håndverk, både når det gjelder forankring i sektoren, og når det gjelder politisk forankring i Stortinget.

Men jeg vil likevel spørre om noe annet. Jeg er ganske sikker på at jeg har flere partier i salen med meg når jeg sier at vi vil ikke nøle med å fremme et nytt forslag og ta denne saken tilbake til Stortinget hvis ikke vi nå får et vesentlig annerledes resultat enn det som lå på bordet denne våren. Det fraværsregelverket som kommer, må ha et helt annet rom for skjønn og sunn fornuft som gjør at vi kan være tryggere på at det ikke vil føre til økt frafall blant de mest sårbare elevene. Jeg vil gjerne bare be statsråden gi tydelig uttrykk for i denne debatten at han har forstått og mottatt det budskapet.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:04:19]: Jeg leser merknadene som kommer fra Stortinget, og jeg har sett at man er opptatt av skjønn. Da trenger vi også en fraværsgrense som gir rom for større skjønn. Stortingspartiene har – alle sammen, faktisk – i forskjellige former understreket en annen ting minst like mye, nemlig samarbeid og dialog med partene i sektor. Det er klart at da må også skjønnet balanseres opp mot det f.eks. Utdanningsforbundet, Lektorlaget, Skolenes landsforbund – de er mot en fraværsgrense, men det kan godt hende de også har meninger om dette – og Skolelederforbundet ønsker. Men at en kommende fraværsgrense skal ha mer rom for skjønn enn det skjønnet som ligger i det forslaget vi har hatt, det er klart.

Så må jeg bare bemerke til historieskrivingen at sannheten her er også at det er en forhistorie. Det var mange skoler som hadde fraværsgrenser frem til 2009. Da presiserte Kristin Halvorsen lovregelverket. Da falt det bort, uten at det kom noe adekvat isteden. Det er grunnen til at vi måtte gjøre denne jobben da vi kom i regjering.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [12:05:50]: Som lærer gjennom mange år i videregående skole er jeg glad for at det nå ser ut til at man skal få innført en fraværsgrense. Fremskrittspartiet vil understreke at lærere har vært forpliktet i veldig mange år til å føre dokumentert og udokumentert fravær gjennom ulike læringsplattformer som skolen bruker som verktøy. En innføring av en fraværsgrense vil ikke gi noe merarbeid for læreren i forbindelse med dette, men snarere heller være med og bidra til at læreren får bedre anledning til å ta seg av de elevene som trenger særlig oppfølging.

Fremskrittspartiet vil understreke at videregående opplæring er frivillig, og at man har sagt ja til en skoleplass som i følge SSBs KOSTRA-statistikk koster samfunnet over 155 000 kr i året. Dette er penger som hver eneste elev i videregående skole får av norske skattebetalere. Ingen kan tvinges til å ta videregående opplæring, men alle har en rett til en skoleplass eller annet opplæringstilbud. Er det da så urimelig at det følger med en forventning om at man skal møte til undervisningen?

Med tanke på frafallet i den videregående opplæringen må det nå gjøres grep for å få elevene aktive i læringsmiljøene og ikke minst prøve å begrense de samfunnsøkonomiske kostnadene på både kort og lang sikt. Tatt i betraktning at det ifølge SSB er 41 pst. av elevene som ikke fullfører og består opplæringen innenfor normert tid, vil fraværsgrensen være ett av flere viktige grep som må tas for å få ungdom til å fullføre skolegangen.

Motstanderne av fraværsgrensen snakker mye om det å skape trygge og gode læringsmiljøer. Men hvordan skal dette la seg gjennomføre når det til enhver tid er mange elever som ikke er til stede i undervisningen? Det å møte til undervisningen handler også om respekten for sine medelever.

Det stilles store krav til at en lærer skal gi god undervisning, og det kjennetegnes ofte ved at det utvikles gode relasjoner mellom lærer og elev, at læreren skaper en tydelig og effektiv struktur på undervisningen, at det tilrettelegges for gode læringsprosesser, at det er variert undervisning, at det blir gitt underveisvurdering, at det er en tydelig sammenheng mellom mål, innhold og arbeidsmåter, at det er regelmessig bruk av tilbakemelding og vurdering, og at det er klare forventninger til elevenes prestasjoner og kontrollen av disse.

Dersom dette skal la seg gjennomføre, må elevene være til stede i undervisningen. Fellesskapet danner grunnlaget for både det faglige og det sosiale og bidrar til at det blir flere som fullfører. Fremskrittspartiet er glad for at det nå ser ut til å bli en tydelig grensesetting, der lærerne får et viktig verktøy i sin arbeidshverdag for å kunne gi landets elever god undervisning.

Kent Gudmundsen (H) [12:09:01]: Etter å ha hørt denne debatten, der man har forsøkt å framstille det som om saken vi har på bordet i dag, ikke er en seier for en nasjonal fraværsgrense, bør man se ut på Eidsvolls plass. I dag demonstrerer Elevorganisasjonen mot at statsråden får ryggdekning for å innføre en nasjonal fraværsgrense. Da er det vel liten tvil om at SVs intensjon når man har fremmet dette representantforslaget, nettopp har vært å stoppe en nasjonal fraværsgrense. I så måte er det gledelig at vi i denne saken får på plass prinsippet.

Så vil jeg si at jeg som saksordfører har opplevd denne saken som utfordrende, rett og slett fordi det har vært krevende å få et klart svar på hva en sånn nasjonal fraværsgrense skal inneholde. Da har det vært veldig bra at vi har fått på plass merknader som peker i noen retninger. For det er greit å være mot noe, men det er enda bedre om en politiker kan være for noe og være tydelig på hva det er. Jeg mener at det er ganske politisk krevende å forholde seg til generelle beskjeder om fraværsregler uten å være villig til å ta stilling til prinsippet om en fraværsgrense.

Det blir ikke en rigid fraværsgrense av at man kaller den for rigid. Det er en rekke unntak i den forskriften som gjelder i dag, og som det også er pekt på vil kunne gjelde for en kommende ny forskrift. Derfor er jeg glad for at vi nå får slått fast noen prinsipper.

Jeg synes også det er fornuftig at vi får på plass følgeforskning. Det har alltid – fra undertegnedes side og fra Høyre – vært pekt på at utviklingen i norsk skole må være kunnskapsbasert. I så måte vil all type økt kunnskap bidra til at vi kan få en bedre videregående opplæring. Det trenger vi, for er det en ting som er sikkert, er det at frafallet i videregående opplæring er altfor høyt. Det å stille krav er nettopp å bry seg. Det å se den enkelte elev er med på å gjøre at vi kanskje tidligere kan fange opp de som sliter, og på sikt greie å få flere gjennom dette 13-årige skoleløpet som er så viktig hvis vi skal greie å møte omstillingen for Norge, der vi må ha flere dyktige ungdommer ut i arbeidslivet. Og der er det klare regler for fravær.

Bjørn Lødemel (H) [12:11:59]: I dag gjev Stortinget kunnskapsministeren klarsignal til å innføre ei nasjonal fråværsgrense i vidaregåande opplæring. Kompromisset som Høgre og Framstegspartiet til slutt fekk støtte for, har solid oppslutning blant lærarar, foreldre og næringslivet. Det er frivillig å starte på vidaregåande skule, men det bør ikkje vere frivillig å møte til undervisninga. Det handlar om respekt for medelevane sine, for lærarane som brukar tid på å førebu seg, og å skape gode haldningar tidleg i livet.

Vi veit også at det er ein klar samanheng mellom elevane sitt nærvær i undervisninga, dialog med lærarane og resultata elevane oppnår i skulen. Difor har også lærarane etterlyst ei nasjonal fråværsgrense i lang tid, og engasjementet har vore stort. Nærare ni av ti lærarar og sju av ti skular har gjeve si støtte då saka var ute til høyring. Det er bakgrunnen for at regjeringa ønska å innføre ei fråværsgrense på 10 pst. for ugrunna fråvær, og la inn fleire unntak som skulle sikre fleksibilitet og den enkelte elev. Fråvære som skuldast sjukdom, arbeid som tillitsvald, avtalt studiearbeid, religiøse høgtider og ei rekkje andre forhold, tek i vare dei fleste legitime behov.

Framlegget frå regjeringa har også fått støtte frå skuleorganisasjonar som Norsk Lektorlag og Skuleleiarforbundet, samt Foreldreutvalet for grunnopplæringa og frå viktige arbeidsgjevarorganisasjonar som NHO og Spekter. No viser også ei meiningsmåling frå Infact at over 63 pst. av befolkninga støttar ei nasjonal fråværsgrense, og at over 62 pst. av desse støttar denne modellen.

Fråværsgrensa har skapt stor debatt, og etter initiativ frå SV bidrog Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre til å stoppe regjeringa sin modell. Alle organisasjonane i skulen som støttar ei fråværsgrense, samla seg om den modellen som har 15 pst. fråværsgrense, og der rektor kan gjere unntak i samråd med faglærar i særskilte tilfelle. Høgre og Framstegspartiet har vore villige til å finne gode løysingar og lanserte eit kompromiss som byggjer på Utdanningsforbundet sin modell. Heldigvis bidrog ei lang politisk tautrekking til at Høgre og Framstegspartiet no blir sikra støtte frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet for å innføre ein justert modell for ein nasjonal fråværsgrense. No skal statsråden i dialog med utdanningssektoren finne ein ny modell for fråværsgrense. Det vil ikkje overraske meg om ho hamnar på 15 pst., og der rektor i særlege tilfelle kan gjere unntak.

Innføringa av ei fråværsgrense skal evaluerast etter tre år, og det skal gjennomførast følgeforsking som skal gje oss auka kunnskap om korleis denne ordninga bidreg til å skape ein betre skule. I sum er dette godt nytt for norske lærarar som har ønska fleire verkemiddel i arbeidet med å få fleire til å fullføre og bestå vidaregåande opplæring.

Vi treng auka nærvær i norsk skule, og vi treng ei fråværsgrense.

Audun Lysbakken (SV) [12:15:05]: Jeg synes representanten Gudmundsen beveger seg inn i avdelingen for desperat «spin» når han her begynner å ta elevene til inntekt for at det er han som har vunnet denne saken. Jeg tror Høyre vil være tjent med litt større respekt for engasjementet og motstanden de har fått, og den tydelige meldingen som kommer fra elevene om at de står fast på sitt nei til en fraværsgrense, men likevel opplever det som har skjedd, som en viktig seier.

Høyre har i denne saken stått på for et regelverk som ikke var godt nok forankret i sektoren, og som ikke var godt nok forankret politisk, og har derfor tapt denne saken.

Det er slik at stortingsflertallet nå har valgt å være mer spesifikk når det gjelder hva slags type nytt fraværsregelverk som vil komme, enn det SV og noen andre partier ville gjøre nå. Vi har ikke sagt verken ja eller nei til noen ting, men én av grunnene til at vi nå ikke ville binde oss til f.eks. å støtte Utdanningsforbundets modell, er den situasjonen vi var i, som statsråden viste til i sted, da Kristin Halvorsen var statsråd og det måtte presiseres at det ikke var adgang for lokale fraværsgrenser i regelverket.

Den gjennomgangen viste også at det var veldig vanskelig å lage et nasjonalt regelverk. Det er utfordringen nå også. Det er f.eks. vanskelig å lage en grense som ikke på den ene siden blir så lav at den fører til frafall for de mest sårbare, og på den andre siden så høy at du plutselig har legitimert skulk for andre elever. Det er utfordringen med å bevege seg opp fra 10 pst. også.

Derfor mener jeg at Arbeiderpartiet ikke burde bundet seg til eller gått så langt i retning en bestemt modell som de har gjort nå, men det rokker ikke ved det som var det viktigste i denne saken, nemlig at vi har fått stoppet et regelverk som var altfor rigid.

Lin Holvik, som er rektor ved Årstad videregående skole i Bergen, skrev et innlegg om hvorfor hun var mot fraværsgrensen, på sin blogg, som jeg vil oppfordre alle til å lese. Det handlet om alle de elevene på hennes skole hun har møtt i løpet av sitt skoleliv, som har mange, kompliserte grunner til at de kanskje kommer kl. 9 istedenfor kl. 8. Det handler om fattigdom hjemme, om en som har beskyttet lillebroren sin mot vold, om noen som jobber skift for å hjelpe til hjemme, om noen som er nervøse fordi de har en pappa som venter på oppholdstillatelse – hva som helst. Det er så mange liv der ute som dette regelverket ikke var fleksibelt nok til å stille opp for. Det er det denne saken handler om til syvende og sist, at vi skal fortsette å ha en skole som tar imot de elevene som sliter mest.

Trond Giske (A) [12:18:23]: (komiteens leder): Midt i denne debatten kan det kanskje være grunn til å minne om hva vi egentlig har til behandling, for det høres nærmest ut som om vi har til behandling en sak lagt fram av regjeringen om hvordan et fraværsregelverk skal se ut. Det har vi ikke. Vi har til behandling noe så sjeldent som et representantforslag om å stoppe en konkret forskrift fra regjeringen. Jeg tror ikke jeg har vært med på at det har skjedd før. Det er en veldig sjelden og oppsiktsvekkende handling, at Stortinget rett og slett ser seg nødt til å gjøre det. Det vanlige ville for øvrig vært at en statsråd som skjønte at en forskrift var i strid med stortingsflertallet, skyndte seg å endre og justere kursen.

Jeg blir bekymret når statsråden sier her fra talerstolen at det var bred støtte til hans forskrift, for det er noe som gir veldig bekymring for hvordan statsråden kommer til å lytte i framtiden, hvis han så til de grader misforstår det budskapet han får. Elevorganisasjonen sa nei, helt åpenbart. SL sa nei, helt åpenbart. Men også Utdanningsforbundet sa et veldig klart nei til den forskriften som Røe Isaksen hadde laget. KS, som jo representerer skoleeierne, gir i sitt høringssvar både til Utdanningsdirektoratet og til komiteen noe som må være tilnærmet slakt. Og dette er altså dem som skal sette dette ut i livet. Hvis statsråden tolker dette som en bred tilslutning og så i neste runde sier at nå skal han lytte, er jo ikke problemet nødvendigvis lyttingen, men tolkningen av det budskapet statsråden får.

Også etter Arbeiderpartiets gruppemøte hadde statsråden veldige problemer med å forstå budskapet. Han gikk nærmest hysterisk ut i alle kanaler og sa at nå hadde Arbeiderpartiet sagt nei til fraværsgrense, til tross for at det ikke var noe i vedtaket til Arbeiderpartiet som tilsa det. Midt under komitébehandlingen var han i alle kanaler og gjorde diskusjonene i komiteen mest mulig vanskelige.

Det er jo ikke uvanlig at en elev som stryker, og som har hatt mange saker med store problemer med gjennomføringen, prøver å skylde på alle andre, om det er problemer i barnehagesaken, i kompetanseforskriften eller andre spørsmål. Det er veldig vanlig å skylde på skolen, på sensorene, på medelevene, på oppveksten, men de beste sier: Vel, her må jeg rett og slett ta meg sammen og gjøre en bedre jobb, her må jeg gjøre den jobben så skikkelig at jeg kommer gjennom neste gang.

Heldigvis holdt komiteen hodet kaldt. Jeg vil egentlig gi honnør til Kristin Vinje og Kent Gudmundsen, som sørget for – sammen med oss andre – å lande denne saken på en fornuftig måte. Det bidro ikke statsråden til.

Min klare oppfordring er: Ikke sett Stortinget i den situasjonen at vi må overprøve en forskrift to ganger. Én gang er så nær mistillit man kommer, to ganger tror jeg rett og slett en statsråd ikke overlever.

Norunn Tveiten Benestad (H) [12:21:31]: Det er ingen motsetning mellom god oppfølging av elevene i det daglige og bruk av fraværsgrenser, som noen representanter ser ut til å mene. Det har tidvis vært høy temperatur i fraværssaken, såpass høy at mang en menigmann har opplevd at retorikken har overdøvd forsøket på å finne en løsning på en stor utfordring i skolehverdagen, og det tjener ikke norske elever på. Til det er saken for viktig.

Vi har alle, på kryss av partigrensene, snakket på innpust og utpust om betydningen av at flere må gjennomføre videregående skole, og at elevene må lære mer. Derfor er jeg faktisk glad for at denne saken ser ut til å lande nå, sånn at det kan bli mulig å få til en kompromissløsning med en fraværsgrense, og at vi kan gi lærerne og skolen den tilliten det er å administrere en fraværsgrense med kløkt og skjønn.

Det er valgfritt å begynne på videregående skole, men det betyr ikke at det er valgfritt å være til stede. En skoleplass er en stor investering for samfunnet, og det må også barn og ungdom lære. Da må en kunne stille krav til at de som takker ja til en plass, er til stede og benytter seg av plassen når de ikke er hindret av sykdom eller annen gyldig grunn.

Mye av debatten har kretset rundt hvorvidt det er rimelig eller urimelig at høyt fravær skal gå på bekostning av elevenes karakterer, og for meg er det selvsagt at lærerne trenger et godt grunnlag for å gi elevene riktig faglig tilbakemelding og karakter. Men det er minst like viktig at elevene også oppdras til å se hvilke konsekvenser det har for en selv, for fellesskapet og for læringsmiljøet i klassen og på skolen dersom det utvikles en kultur der skulk og udokumentert fravær er ok. Vi gjør elevene en bjørnetjeneste hvis vi ikke stiller tydelige krav til oppmøte. Skolen er også en forberedelse til det videre arbeidslivet, og i et arbeidsliv er ikke udokumentert fravær akseptabelt.

Forslaget om innføring av fraværsgrense har vært på offentlig høring, og flertallet – et klart flertall – ønsker det. Og det har vært nevnt, så jeg trenger ikke å gjenta det, men støtten fra både Utdanningsforbundet, Lektorlaget og næringslivsorganisasjonene har vært tydelig på dette. Meningsmålingene som også nylig er gjennomført, viser stor tilslutning i befolkningen til en fraværsgrense. Det er en viktig støtteerklæring til kunnskapsministeren, og det er også et sterkt signal til dem som fortsatt er i opposisjon i denne saken. Derfor håper jeg nå at vi kan klare å samle oss om å få inn en fraværsgrense som kan være sånn rigget at den vil være til god nytte både for elever og for lærerne ute i skolen.

Kent Gudmundsen (H) [12:24:34]: Avslutningsvis vil jeg bare avrunde med å si det alle har vært innom: Det har vært en krevende sak og en krevende debatt. Mye skyldes selvfølgelig at politisk avklaring på hvilken retning man ønsket å dra den i, kom helt inn mot innspurten. Det har selvfølgelig også vært med på å bidra til at konklusjonene ble som de ble. Men jeg er veldig tilfreds med at vi har en klar ramme rundt det vi gjør her i denne saken i dag, og jeg vil derfor takke komiteen og Stortinget for debatten og ser fram til den videre prosessen. For det aller viktigste nå, for oss som representerer flertallet for en nasjonal fraværsgrense, er at dette kommer på plass. Det tror jeg norsk skole trenger.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.