Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ingunn Foss (H) [18:03:21]: (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for en konstruktiv og god behandling av saken om jordbruksavtalen for 2016–2017, som debatteres her i Stortinget i dag.

Avtalen ble inngått mellom staten og Norges Bondelag 15. mai 2016. Norsk Bonde- og Småbrukarlag brøt forhandlingene.

Jordbruksoppgjøret i 2016 gjelder bevilgninger over kapittel 1150 for kalenderåret 2017 og omdisponeringer innenfor vedtatt budsjett for 2016. Videre omfatter oppgjøret målpriser for perioden 1. juli 2016 til 30. juni 2017 og enkelte andre bestemmelser.

Det mest sentrale politiske grunnlaget for forhandlingene er regjeringens politiske plattform, Stortingets behandling av Innst. 285 S for 2013–2014, Innst. 385 S for 2014–2015 og avtalen mellom regjeringspartiene og samarbeidspartiene av 28. mai 2014.

Statens tilbud prioriterer økt produksjon der det er markedsmuligheter, økt kvalitet, bedre utnyttelse av norske gras- og utmarksressurser gjennom økt tilskudd til korn og redusert incentiv til å produsere gras i kornområder og økt satsing på investeringstiltak for å møte behovet for investeringer i driftsapparat og jord. I tillegg prioriterer tilbudet klimaområdet innen forskning, utredning og rådgivning.

Avtalen legger til rette for en inntektsvekst pr. årsverk på 18,75 pst. fra 2014 til 2017, eller i underkant av 6 pst. pr. år. Årets normaliserte regnskap viser at inntektsutviklingen i jordbruket ligger an til å bli større enn for andre grupper.

Utviklingen for gårdsbruk med ganske like muligheter vil variere. Dette skyldes at bønder, som andre private næringsdrivende, treffer sine valg ut fra en helhetlig vurdering av hvilke muligheter næringen gir. Data på foretaksnivå viser at det er betydelig variasjon rundt gjennomsnittlig inntekt, både innen produksjoner og mellom bruk med likeartede forhold og forutsetninger.

Det er stor optimisme og investeringslyst i næringen. Færre bruk blir nedlagt, og færre bønder går ut av næringen. Vridningen i tilskudd fra areal til produksjon har f.eks. gjort at vi nå har balanse i lammekjøttproduksjonen, og en regner med at underdekningen av norsk storfekjøtt framover vil bli mindre når kvalitetstilskuddet for storfekjøtt nær dobles. Endringer i enkelte kvotegrenser legger også til rette for større grad av utnyttelse av stordriftsfordeler i produksjonen. Samtidig er struktur- og distriktstilskuddene opprettholdt, noe som innebærer at støttenivået relativt sett er høyere for mindre produsenter.

Vekst og gründerplanen Garden som ressurs – marknaden som mål, Meld. St. 31 for 2014–2015, fremmer en rekke tiltak som legger til rette for at den enkelte bonde bedre kan utnytte gårdens samlede ressurser i sin virksomhet.

Det siste tiåret har det samlede produksjonsvolumet i jordbruket økt med 2,8 pst. Produksjon av husdyrprodukter har økt med 6,5 pst., mens produksjonen av planteprodukter har falt med i overkant av 5,5 pst. Etter flere år med reduksjon i selvforsyningsgraden har den fra 2014 til 2015 økt med 3 prosentpoeng, fra 47 pst. til 50 pst., spesielt fordi kornavlingene har vært gode.

Det er avgjørende at landbrukspolitikken som føres, gir trygg og sikker mat, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og en bærekraftig næring. Produktivitetsutviklingen i jordbruket har i mange år vært større enn i andre næringer som følge av økt avling og ytelse pr. enhet. Teknologiske forbedringer og strukturendringer har også ført til redusert arbeidsinnsats og bedre inntjening.

I perioden fra 2009 til 2014 ble over 97 400 dekar areal godkjent til nydyrking. Godkjent areal for nydyrking økte med 4 015 dekar fra 2013 til 2014. I 2004 ble det satt et mål om at den årlige omdisponeringen skulle reduseres til under 6 000 dekar. Dette målet ble nådd i 2013. Omdisponeringen av dyrket mark er nå på det laveste registrerte nivået siden registreringene startet i 1976.

Handel er grunnleggende for økonomisk vekst og utvikling. Internasjonalt utvikles det stadig mer omfattende handelssamarbeid mellom land. Utviklingen går i retning av reduserte handelsbarrierer og økt handel. Regjeringen vil balansere ulike hensyn i den nasjonale forvaltningen av importvernet.

Foredling og omsetning av jordbruksvarer ligger i hovedsak utenfor jordbruksavtalens virkeområder, men jordbruksforhold og handelspolitiske forhold, markedsordninger og prisutvikling på råvarer er allikevel av stor betydning for både næringen og omsetningen. Landbrukspolitikken må som følge av dette ha alle ledd i kjeden fra jord til bord som perspektiv.

Jeg vil med dette anbefale komiteens innstilling, og jeg ser fram til en god debatt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A) [18:08:36]: Det er flere av oss som i løpet av de siste årene har vært spent på hva slags retning Høyres landbrukspolitikk faktisk tar. I opposisjon ønsket man å kutte i budsjettstøtten og også kutte på matprisene, og nå ser vi et budsjett hvor budsjettstøtten øker, og det er jo bra, selv om mange av oss mener at det kanskje burde vært mer, og man tar også initiativ til og legger på bordet en økning i matprisene.

Jeg ser også at en samlet komité, deriblant Høyre, sier i innstillingen:

«For å sikre rekruttering og inntektsmulighetene for dem som bruker hele eller mesteparten av arbeidskraften sin i næringen, er det viktig å redusere inntektsgapet mellom jordbruket og andre i samfunnet.»

Hvordan mener saksordføreren at dette inntektsgapet mellom bønder og andre i samfunnet kan tettes, og vil en i så måte komme med initiativ til dette ved neste jordbruksoppgjør?

Ingunn Foss (H) [18:09:34]: Vi er ikke uenig i at bøndene skal ha en inntekt på linje med andre grupper, men vi er uenig i at det bare skal skje via større statlige overføringer. Staten kan ikke gi inntekter, men staten kan legge til rette for at bøndene kan utnytte de inntektsmulighetene som rammen legger til rette for. Bøndene er ikke statlig ansatte, men selvstendig næringsdrivende, med en stor mulighet til å påvirke sin egen inntekt. Årets normaliserte regnskap viser at inntektsutviklingen i jordbruket ligger an til å bli klart større enn for andre grupper.

Geir Pollestad (Sp) [18:10:20]: Eg vil følgja opp det same temaet. Det er rett som representanten Foss seier, at det handlar om overføringar, og det handlar om prisar i marknaden. Men alt dette er ein del av inntektene i jordbruket og som er omhandla i jordbruksoppgjeret. Prosentvis lik utvikling vil bidra til auka forskjellar. Her ser eg at Høgre er med på merknaden om å redusera inntektsgapet mellom jordbruket og andre i samfunnet. Spørsmålet mitt er om det betyr at Høgre i framtidige oppgjer meiner at det er eit mål å redusera den kronemessige forskjellen målt pr. årsverk.

Ingunn Foss (H) [18:11:08]: Utgangspunktet er at inntektsveksten måles i prosent i alle inntektsoppgjør. Det er ikke flertall i komiteen for å endre på det. Da gjenstår det å se om de som snakker ganske høyt om dette nå i opposisjon, kommer til å levere på det hvis de kommer i posisjon igjen. Selv om datagrunnlaget endrer seg over tid, er det verdt å minne om at årets totalkalkyle viser at jordbruksinntekten i 2006, altså under det rød-grønne styret, var 47 pst. av inntekten til andre grupper, mens den i dag er 66 pst. av inntekten til andre grupper. Det betyr helt klart at det er bedre tider for landbruket.

Geir Pollestad (Sp) [18:11:49]: Det er rett at det er vanleg å måla inntektsutvikling i prosent, men når ein snakkar om eit inntektsgap, handlar ikkje det om prosent. Eit gap består av kroner. Ønskjer ein å tetta det gapet, må ein redusera den kronemessige forskjellen mellom jordbruket og andre grupper. Mitt spørsmål er: Når Høgre har valt å stilla seg bak at det er viktig å redusera inntektsgapet mellom jordbruket og andre i samfunnet, må ikkje det bety at Høgre meiner at i kroner bør jordbruket i komande oppgjer få ei høgare utvikling enn det andre grupper gjer, for å nå det som ein samla komité seier, nemleg å redusera inntektsgapet?

Ingunn Foss (H) [18:12:44]: Som jeg tidligere har svart til representanten Storberget, er selvfølgelig ikke Høyre uenig i at bøndene skal ha en inntekt på linje med andre grupper, men vi er uenig i de virkemidlene som skal føre fram til det. For vår del er vi opptatt av å senke skattene. Vi er opptatt av forenklede støtteordninger, å gi muligheter for dem som ønsker å satse ved at kvoter og reguleringer oppmykes slik at en kan forsvare investeringer og utnytte gårdens totale ressursgrunnlag. Med dette mener vi at vi legger til rette for at bønder kan få en inntekt på linje med andre.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Knut Storberget (A) [18:13:37]: Norske bønder produserer svært godt, de produserer nødvendige varer, og de befinner seg i det jeg oppfatter som midten av det omstillingssamfunnet vi faktisk lever i, og midten av det samfunnet som har behov for et grønt skifte. I så måte er Arbeiderpartiet svært glad for at man – i hvert fall delvis – har klart å framforhandle en jordbruksavtale som i hvert fall ett av faglagene har sluttet seg til.

Jeg finner grunn til å understreke det, for fra Arbeiderpartiets ståsted mener vi at forhandlingsinstituttet og den muligheten som norske matprodusenter har til å ta denne runden på vårparten, er noe som gagner både samfunnet som helhet og ikke minst matprodusentene sjøl. Det er ikke sikkert at man ville nådd like langt om man skulle inn i mer ordinære budsjettprosesser og forsvare sine interesser opp mot alle andre gode behov. Man skal ikke ha deltatt så lenge i budsjettforhandlinger – verken i eller utenfor regjering – før man forstår akkurat det.

Norske bønder er av dem som i løpet av de siste årene virkelig har vist at det er mulig å omstille produksjonsvirksomhet i Norge, og de har på mange måter gjort til skamme alle antydninger om at dette er en type næring som er i ferd med å råtne på rot. Heldigvis ser det ut til at både befolkningen, politiske miljøer og nærmest alle politiske partier – og jeg vil også si regjeringen – ser det poenget. Det er faktisk helt nødvendig hvis man skal kunne få et godt grønt skifte, fortsatt vekst, økt produksjon i Fastlands-Norge. Da vil norske bønder, både små og store, være av de viktigste aktører å spille på framover. Derfor mener Arbeiderpartiet at det er særs viktig at vi gjør hva vi kan for å kunne få til oppgjør på vårparten, som sikrer økt lønnsomhet for dem som er i denne næringen.

Men fra Arbeiderpartiets side er det grunn til å påpeke at vi mener at lønnsomheten fortsatt må opp, og at det ikke er slik som saksordføreren, representanten Foss, sa i replikkordskiftet: at det nærmest er helt andre forhold som skal bidra til å øke lønnsomheten enn det vi som politikere rår over. Det er grunn til å peke på at i den rød-grønne regjeringens tre siste år – jeg har hørt på samferdselsdebatten nå i ettermiddag og funnet ut at jeg må jo snakke litt om de rød-grønne årene, jeg også, siden det var et så hett tema der – økte budsjettoverføringene med over 1 mrd. kr, mens man i løpet av de siste tre årene vel har hatt en økning på ca. 145 mill. kr. Det er et betydelig skifte når det gjelder hvordan man satser på det vi oppfatter som en framtidsnæring – helt åpenbart. Hvis man virkelig skal kunne klare å tette inntektsgap, er det Arbeiderpartiets oppfatning at vi i større grad også må bruke de budsjettmessige virkemidlene som vi som stortingsrepresentanter er satt til å rå over.

Vi oppfatter at den innstillingen som nå ligger på bordet, er en klar beskjed til regjeringen, og at den i realiteten innebærer en parkering av det jeg oppfatter som et forsøk på og anløp til liberalistisk landbrukspolitikk. Denne innstillingen markerer veldig tydelig, etter min mening, at inntektsgapet må tettes. Den markerer veldig tydelig at man nå må ha for øye det investeringsbehov man har ute hos norske bønder, ikke bare knyttet til et framtidig – dog langt inne i framtida – løsdriftskrav som skal implementeres, men at det er et betydelig behov for økt kapitaltilgang.

I merknadene er det også et flertall som sier at de forhandlinger som regjeringen nå er i ferd med å gjennomføre knyttet til artikkel 19 i EØS, i sterkest mulig grad må skjerme norsk landbruk. Det er også et tydelig flertall som sier at det må opprettholdes en variert bruksstruktur og produksjon i hele landet for at vi skal kunne evne å øke norsk matproduksjon, og for at vi skal evne å øke lønnsomheten. Og det er også et flertall i komiteen som understreker at det mener at regjeringen ikke har fulgt opp arbeidet for å verne mer av matjorda vår, noe som er en absolutt forutsetning for – jeg holdt på å si alle – både dette og framtidige jordbruksoppgjør.

Fra Arbeiderpartiets side vil vi for øvrig støtte det forslag som jeg forstår representanten Lundteigen har fremmet i dag tidlig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [18:19:00]: Representanten nevnte noen grep som Arbeiderpartiet ville ta for å bedre situasjonen for bonden og ikke minst for å øke norsk matproduksjon. Kan representanten Storberget kort gi en tre–fire gode løsninger på hvordan Norge kan bli mer selvforsynt med mat?

Knut Storberget (A) [18:19:34]: Jeg skal prøve så godt jeg kan.

Jeg mener for det første, som jeg sa i mitt hovedinnlegg, at vi er nødt til å øke lønnsomheten. Da må etter mitt skjønn regjeringen i større grad enn i dag tilbake på den linja som den rød-grønne regjeringen var på, med å kunne bruke budsjettet mer aktivt enn det man faktisk gjør.

Jeg mener også, som jeg også sa i innlegget mitt, at det er en forutsetning for å øke norsk produksjon at vi i større grad må evne, også fra politisk hold i Stortinget, å se på virkemidler for å få opp investeringene i landbruket – og det er i et vidt perspektiv.

Så er jeg av den oppfatning at den jordvernstrategien som ble vedtatt, er vi helt avhengig av å få satt makt bak – særlig de positive virkemidlene som ble etterlyst fra Stortinget for å kunne ta vare på mer matjord.

Til sist har jeg lyst til å nevne at hvis vi ikke klarer å markere veldig tydelig i internasjonale forhandlinger at vi er nødt til å verne norsk landbruk, er jeg redd for at produksjonen i Norge vil gå ned.

Ingunn Foss (H) [18:20:57]: Denne regjeringen har slått sammen satsintervaller i tilskudd til husdyr, innført felles kvotetak for alle typer melkeforetak, avviklet det særskilte samdriftsregelverket, fjernet beløpstaket i tilskuddet til husdyr og fjernet strukturdifferensierte satser i arealtilskuddene – og mye mer.

Når Arbeiderpartiet tar til orde for å øke differensieringen av virkemidlene og reversere liberaliseringen, betyr det at Arbeiderpartiet vil reversere de endringene som er foretatt de siste to årene?

Knut Storberget (A) [18:21:32]: Der hvor det er budsjettmessige grunner til å gjøre det, men også der man faktisk har muligheten til å gjøre det, vil man måtte vurdere å reversere endringer – særlig de som handler om struktur. Det var en betydelig kritikk fra Arbeiderpartiet og flere her i Stortinget om at man i 2014 gikk for langt når det gjaldt struktur. Skal man gjøre som flertallet sier, nemlig øke norsk matproduksjon over hele landet, tror jeg ikke det er riktig å gå videre på denne veien med å ha en slik strukturell utvikling som vi så antydninger til, men som jeg faktisk syns dette jordbruksoppgjøret modererer noe.

I den grad man ønsker å gjøre drastiske endringer, f.eks. når det gjelder melkekvoter, melkekvoteordningen og fylkesmessige inndelinger, er Arbeiderpartiet av den oppfatning at de endringene kan være vanskelig å endre hvis man gjør dem, men det er veldig viktig for å opprettholde den strukturen vi har på norsk landbruk og produksjonen over hele landet.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [18:22:34]: Representanten Storberget sa i sitt innlegg at forhandlingsinstituttet er til gagn for samfunnet som helhet og matprodusentene. Representanten refererte også til regjeringens budsjettkonferanse – det er jo bare noen som har erfaring derfra, men det er kanskje verdt å merke seg.

I Nationen har vi hatt gleden av å kunne lese representanten Storbergets uttalelser om at det ved et eventuelt brudd var mulig for den ene part å få større gjennomslag i Stortinget. Mener representanten Storberget at dette bygger opp under forhandlingsinstituttet?

Knut Storberget (A) [18:23:15]: Ved et totalt brudd med begge faglagene – hvis det er det representanten tenker på, situasjonen vi bl.a. hadde i 2014 – mener jeg at man ikke kan regne med at Stortinget automatisk skal kunne akklamere statens tilbud. Det ville jo virkelig være å sette politikken til side. Det går en grense for hvor langt man skal akseptere forhandlingsinstituttet. Med en regjering bestående av Høyre og Fremskrittspartiet – altså de ytterste høyre – som har markedsført så tydelig at man skal rive ned det som jeg oppfatter som det sentrale når det gjelder landbrukspolitikken, vil det i hvert fall ikke fra Arbeiderpartiets side bli gitt noen som helst garanti om at vi vil støtte statens tilbud ved et totalt brudd. Dette er en balansegang.

Jeg er også veldig ivrig på at som særinteresse og viktig interesse i Norge tjener bøndene veldig mye på å ha denne muligheten til å drive jordbruksforhandlinger – som jeg oppfatter som rimelig reelle, og hvor man faktisk også i år har oppnådd resultater som er bedre enn hva man ville fått med et annet alternativ.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [18:24:45]: Da står vi igjen foran behandlingen av jordbruksoppgjøret her i Stortinget. Jeg har gledet meg like mye hver gang etter at Høyre og Fremskrittspartiet kom i regjering. Jeg gleder meg til at vi igjen kan presentere et jordbruksoppgjør som vil være til gagn for norske bønder og norske forbrukere.

I 2014 ble det brudd i oppgjøret, og behandlingen havnet i Stortinget. Stortinget tok de grep som var nødvendig for å bedre situasjonen for norsk landbruk. Blant annet vedtok stortingsflertallet – bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre – den gang at man skulle øke kvalitetstilskuddet, slaktetilskuddet, på sau fordi vi hadde underskudd på saueslakt i Norge. Det ble gjort. Det endte med at vi nå er selvforsynt med sauekjøtt i Norge.

Fra 2003 til 2014 gikk antall sauebruk i Norge ned med 5 500 bruk. Fra 2014 til 2016 snudde denne trenden, og vi fikk faktisk 200 nye bruk i Norge. Vi økte altså antall bruk, takket være denne regjeringen og våre samarbeidspartier. Det må være noe å juble for, også for de rød-grønne, selv om de ikke klarte dette på de årene de satt. Vi er nå selvforsynt med sauekjøtt i Norge. Vi har økt produksjonen av sauekjøtt. Vi har økt bondens inntjening. Vi har gjort det slik at det er mer lønnsomt å produsere norsk mat på norske ressurser i Norge.

Med det landbruksoppgjøret som vi nå har til behandling, går vi inn for å øke kvalitetstilskuddet for storfe. Vi har underskudd på storfeslakt, og vi ønsker derfor å gjøre noe med det. Ved å øke kvalitetstilskuddet gjør vi det mer lønnsomt å produsere god kvalitet på norsk kjøtt, på norske ressurser, til gode for den norske forbruker. Dette tror jeg blir en like stor suksess som økningen av saueproduksjonen ble.

Det er viktig, som flere nå har nevnt, å sørge for at den norske bonden får en inntekt som er god, og som en kan være stolt av. Det har vi gjort med dette oppgjøret, med det forrige oppgjøret og med det foregående oppgjøret. Det er ingen grupper som har fått økt inntekten sin prosentvis så mye som den norske bonden. Samtidig har den prosentvise økningen vært så stor at inntektsgapet faktisk har blitt redusert. Det er noe de rød-grønne kanskje kan ta med seg videre i debatten, og noe de rød-grønne absolutt ikke klarte på de åtte årene de satt med makten. Men denne regjeringen har altså klart det.

Helt til slutt vil jeg få lov til å nevne en ting som så vidt ble tatt opp i forrige innlegg. Vi har et avtaleinstitutt, og Stortingets flertall har vært enig om at man skal beholde det avtaleinstituttet. Da blir jeg litt forundret når jeg leser forslaget fra Sosialistisk Venstreparti, som ber oss sende hele jordbruksoppgjøret tilbake til regjeringen og ber den komme med nye ting, nye grep, som SV kan være fornøyd med.

Vi skal ha tillit til at staten vet hva den driver med når man forhandler jordbruksoppgjøret, men vi skal også ha tillit til at Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag har peiling på hva de driver med når de forhandler jordbruksoppgjøret. Slik jeg ser det, er dette en mistillit til staten – det får så være – men det er også en mistillit til Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. For det Sosialistisk Venstreparti mener, er at de ikke kan forhandle godt nok, så derfor må vi fortelle dem hva de skal forhandle om, og hvordan de skal gjøre det. Det vil i hvert fall ikke Fremskrittspartiet være med på. Jeg tror ikke Høyre vil være med på det, og jeg tviler på at noen andre i denne sal vil være med på det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Else-May Botten (A) [18:29:44]: Det høres ut som om Ørsal Johansen er svært fornøyd med Fremskrittspartiet i regjering. Det har visst aldri vært så bra å drive landbruk som etter at Fremskrittspartiet kom i regjering. Men la oss gå til en konkret sak.

Fremskrittspartiet sitter i regjering, som sagt, og gjennom jordbruksoppgjøret har man bidratt til å øke matprisene for forbrukerne, og man har økt potten i budsjettet. Det er jo litt interessant, med tanke på at Fremskrittspartiet alltid har vært opptatt av å si at man skal redusere budsjettmidler og få ned prisene. Man har altså gjort det stikk motsatte av det man har sagt tidligere.

Da lurer jeg rett og slett på om det betyr at Fremskrittspartiet har forlatt det gamle tankegodset som de hadde med seg inn i regjering, og fått en ny politikk?

Morten Ørsal Johansen (FrP) [18:30:44]: Selvfølgelig er jeg fornøyd med Fremskrittspartiet i regjering – det skulle bare mangle. Når man ser på hva Fremskrittspartiet og Høyre har fått til sammen i regjering, må vi være fornøyde. Egentlig tror jeg at både Arbeiderpartiet, Senterpartiet og de andre i opposisjonen er fornøyde – de er bare litt misfornøyde med at de ikke har klart å få til det samme som vi har fått til.

Når det gjelder jordbruksoppgjøret: Ja, vi mener at det kan gjøres en del endringer i jordbruket for å kutte på budsjettmidlene. Vi har så vidt startet en prosess for å gjøre en del forenklinger og forbedringer. Ved jordbruksoppgjøret i 2014 ble det vedtatt 26 forenklinger. Vi har fortsatt den trenden. I årets oppgjør ble det noen færre. Og før vi klarer å kutte så mye som vi ønsker, er vi nødt til å gjøre disse forenklingene: sørge for at bl.a. byråkratiet blir noe bedre, sørge for at vi gjør det mer effektivt å forvalte norsk landbrukspolitikk. Så kan vi begynne å kutte. Men det betyr ikke at vi skal kutte i bondens inntjening.

Geir Pollestad (Sp) [18:32:02]: Framstegspartiet gjekk til val på at ein ville halvera overføringane, redusera matprisane, ein skulle kutta tollvernet, og ein skulle fjerna forhandlingane. Så kom ein i maktposisjon, og då har ein auka overføringane, maten har vorte dyrare, ein har gjort seg heilt avhengig av ostetollen og tollvernet, og no har me opplevd at Framstegspartiet har kjefta på SV for ikkje å respektera forhandlingane.

Mitt spørsmål er: Har Framstegspartiet innsett at deira politikk ikkje har tolt møtet med verkelegheita?

Morten Ørsal Johansen (FrP) [18:32:42]: Jeg viser til mitt forrige svar, som var til representanten Botten. Vi har en intensjon om å gjøre en del endringer i norsk landbrukspolitikk, men vi har innsett at Fremskrittspartiet ikke er i flertall alene i denne salen, og det må vi forholde oss til. Vi samarbeider med andre partier, og det synes jeg har gått rimelig greit. Vi har fått gjort en god del endringer, en god del forenklinger, som gjør at vi etter hvert kanskje kan gå inn og få kuttet noe på overføringene til landbruket. Kanskje det også vil gjøre at norske matpriser kan senkes noe – uten at det går ut over bondens inntjening.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [18:33:37]: Det er tydeleg at Ørsal Johansen har veldig stor respekt for forhandlingsinstituttet. Det er noko som eg tenkjer at representanten har eit slags heilagt forhold til. Det har eg all respekt for.

Staten inngår i mange oppgjer, mange forhandlingar og mange forhandlingsinstitutt rundt omkring, og det fekk meg til å stusse over korleis Framstegspartiet stiller seg til andre forhandlingsinstitutt. Er det berre denne gongen at det heilage er så stort, mens det i andre samanhengar ikkje er det? Då kom eg til å tenkje på: Kva er det med trygdeoppgjeret dei siste ti åra, der Framstegspartiet veldig mange gonger har kome med mindretalsforslag og har ønskt å gå imot dette forhandlingsinstituttet?

Så eg berre lurar på om representanten Ørsal Johansen kan klargjere for Stortinget og folket elles kva som er Framstegspartiets forhold til forhandlingsinstituttet.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [18:34:36]: Jeg er litt usikker på om jeg skal gå inn og si noe om trygdeoppgjøret. Det er ikke akkurat mitt fagfelt, men jeg kan si noe om landbruksoppgjøret og forhandlingsinstituttet der.

Fremskrittspartiet sitter i en regjering der regjeringsplattformen sier at vi skal beholde forhandlingsinstituttet, og at det skal være det vi bygger jordbruksforhandlingene på. Fremskrittspartiet ønsker å fjerne det – det er det ingen som helst tvil om. Det er vår politikk. Men så lenge vi sitter i en regjering som har en regjeringsplattform som er klar på at vi skal beholde forhandlingsinstituttet, gjør vi det. Så enkelt er det. Og da forsvarer vi forhandlingsinstituttet. Men jeg synes det er rart at representanten Knag Fylkesnes kommer med den kritikken når han selv presterer å legge fram forslag i denne salen som ville være med på knuse og ødelegge hele forhandlingsinstituttet. Det overrasker meg.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [18:35:54]: Dagens innstilling er en innstilling som peker ut retning. Den kvitterer ut enigheten mellom Bondelaget og staten av 15. mai 2016, og den legger føringer for framtidig jordbrukspolitikk. Forhandlingspartnerne har fortalt oss at det var krevende forhandlinger. Et og et halvt døgn på overtid, men i god tid før flaggene skulle heises på 17. mai, var avtalen i boks.

Årets avtale legger opp til økt produksjon der det er rom for det i markedet: korn og storfe. Og så bruker en budsjettmidler på en målrettet måte ved bl.a. å øke driftsstøtten med 8 000 kr per melkebruk, noe som også ble gjort i 2014, da vi hadde forhandlinger her i Stortinget. Man velger å øke støtten til ammeku opp til 40 kyr, man øker dyretilskuddet opp til 16 kyr og også det samme for sau, opp til 100 sauer.

Dette er innretninger som er i tråd med Kristelig Folkepartis og jeg vil også si med Stortingets intensjon. Slik Norge er skapt, må vi ha en variert bruksstruktur som er i harmoni med ressursgrunnlaget i hele landet.

Lederen av Bondelaget sa på pressekonferansen da avtalen var i boks, at dette er en avtale som sikrer mangfoldet, som sikrer økt matproduksjon, og som sikrer økt verdiskaping. Videre ble det sagt at denne avtalen sikrer en bedre utvikling enn hvis vi ikke hadde akseptert en avtale.

Kristelig Folkeparti har respekt for forhandlingsinstituttet. Vi har respekt for prosessen som faglagene har opp til kravene som blir stilt, vi har respekt for tilbudet som kommer, og for selve forhandlingssituasjonen.

Det er en enighet som har kommet på plass. Jeg tror det både har vært svette, nattetimer og en feilsendt SMS, men nå er vi her, og med den framforhandlede avtalen til grunn konfirmerer Stortinget i dag denne og gjør de nødvendige endringene i statsbudsjettet for 2016.

Dagens innstilling legger også viktige føringer for framtidig landbrukspolitikk. Det hører også med til forhandlingsinstituttet. En samlet komité sier at vi skal «redusere inntektsgapet mellom jordbruket og andre i samfunnet», at «det er avgjørende at utøverne i landbruket skal kunne ha en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper», og at «bøndene som selvstendige næringsdrivende selv kan påvirke sin inntektsutvikling».

Så er det også et flertall i komiteen som sier at avtalen

«vil bidra til en balansert inntektsutvikling (…) ved at budsjettmidlene fordeles med en strukturprofil som jevner ut inntektsmulighetene for små og mellomstore bruk».

Inntekt er også viktig i rekrutteringsøyemed. Vi ser av tallene fra Samordna opptak at det er 20 pst. større søkning til landbruks- og husdyrfagene i år enn i fjor, og vi ser også trenden på videregående skole, med 16 pst. økning. Det er gledelig.

Ingen vedtak etter klimaavtalen i Paris kan fattes uten at man tar inn over seg klimaavtalens enighet. I klimarapporten som ble utarbeidet som et resultat av enigheten fra 2014, mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser det seg at norsk landbruk har et potensial til å kutte 20 pst. av utslippene samtidig som produksjonen opprettholdes. Nettopp dette er selve clouet: å klare å redusere klimagassutslippene samtidig som matproduksjonen opprettholdes.

I enigheten mellom Bondelaget og staten er løsdriftskravet utsatt med ti år. Bønder tenker i generasjonsperspektiv, men de er også opptatt av fornuftige og praktiske måter å gjennomføre så store investeringer på.

Jeg bet meg merke i beskjeden fra lederen av Bondelaget på pressekonferansen: at økte investeringer er like viktig som før for å kunne øke investeringene i framtiden. Dette er en tydelig beskjed til regjeringen om at investeringene i landbruket må økes.

I tillegg til årets oppgjør sender regjeringen også prisutjevningsordningen på melk til Stortinget via proposisjonen vi nå har til behandling. Regjeringen vil ha et tak per aktør. Næringen vil ha ett samlet tak. Ut fra konkurransehensyn innad i norsk meierisektor og konkurranse utenfra har en samlet komité lagt til rette for et tilskudd på 50 øre per liter opp til 115 millioner liter, en ordning som skal evalueres i 2018. Men vi mener at dette er en god ordning fram til det. Det vil øke konkurransen og også gjøre at vi klarer å bruke melk som er produsert på norske jorder og av norske kuer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Odd Omland (A) [18:41:25]: Å redusere inntektsgapet er viktig framover, fastslår en samlet komité. Nå ser vi både i media og også i replikkordskiftet her at regjeringspartiene legger litt ulik tolkning i hva som ligger i dette. Faktisk oppfattet jeg nesten representanten Ingunn Foss i replikkordskiftet her som at hun ikke mener at det er selve gapet som skal tettes.

Hva slags forventninger har Kristelig Folkeparti til regjeringens oppfølging? Og hva vil Kristelig Folkeparti selv foreta seg overfor samarbeidspartiene inn mot neste oppgjør på dette punktet, som også representanten var veldig opptatt av i sitt innlegg?

Line Henriette Hjemdal (KrF) [18:42:13]: Takk for replikken.

Ja, innstillingen er på dette punktet, som på veldig mange andre punkter, god. Vi har en dobbeltsidig formulering på inntekt: både at det skal redusere gapet som bønder har mot andre grupper, og også at man skal ha lik utvikling. Det er riktig steg og retning for denne innstillingen. Det er kjent politikk for både representanten Omland og regjeringen at Kristelig Folkeparti har stått på det og mener det. I dag sier en samlet komité dette, og det er en tydelig beskjed til regjeringen og våre samarbeidspartnere.

Geir Pollestad (Sp) [18:43:02]: Årets jordbruksoppgjer aukar, ifølgje proposisjonen, inntektsforskjellane med 2 000 kr. Difor er det svært gledeleg at ein samla komité har sagt at det er viktig å redusera inntektsgapet.

I innstillinga frå 2014 ligg det ei formulering som peiker på dågjeldande inntektsmål, som vil vera prosentvis lik utvikling, altså eit inntektsmål som vil auka inntektsgapet. Så mitt spørsmål til Kristeleg Folkeparti er: Når Kristeleg Folkeparti no har stilt seg bak ein merknad om å redusera inntektsgapet, betyr det at den formuleringa frå 2014 ikkje lenger er gjeldande?

Line Henriette Hjemdal (KrF) [18:43:54]: Nå er det slik at vi i dag debatterer dagens innstilling, og det er den vi forholder oss til. Kristelig Folkeparti har sagt at vi både skal redusere inntektsgapet mellom bønder og sammenlignbare grupper, og også at det skal være en utvikling på linje med andre grupper når det gjelder inntekt og sosiale vilkår.

Så er det slik at vi kom så langt som vi kom i 2014, og nå sier komiteen – med Senterpartiet om bord, med Arbeiderpartiet om bord, med SV om bord, og jeg forventer at Miljøpartiet De Grønne også støtter dette, selv om de vil sende saken tilbake – at det som er bra for landbruket, det er bra for oss som er opptatt av at bonden skal ha en god inntekt å leve av.

Geir Pollestad (Sp) [18:44:43]: Eg er glad for den presiseringa. Eg trur kanskje eg har litt tungt for det, men eg vil utfordra endå meir konkret: Er det sånn å forstå at for å redusera inntektsgapet og ha ei lønnsutvikling på linje med andre grupper, så må framtidige oppgjer minst ha lik kronemessig inntektsutvikling som andre grupper målt per årsverk?

Line Henriette Hjemdal (KrF) [18:45:17]: Jeg har aldri tenkt at medrepresentanten Pollestad har tungt for det. Jeg tror at Pollestad både kan lese dagens innstilling og innstillingen fra 2014. Jeg tror Pollestad kjenner både Kristelig Folkepartis program om dette og Høyres, Fremskrittspartiets og Venstres program. Pollestad vet hvor det er nyanseforskjeller, og representanten vet også veldig godt hva som står i dagens innstilling, at en skal redusere inntektsgapet, og at det skal være en utvikling på linje med andre grupper. Så er bøndene selvstendig næringsdrivende, det har vært viktig for Kristelig Folkeparti, og det tror jeg er viktig for Senterpartiet, og så finnes det også andre inntektsgrunnlag som komiteens flertall peker på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Geir Pollestad (Sp) [18:46:14]: Senterpartiet har eit bankande hjarte for norsk matproduksjon. Me vil bruka dei ressursane me har til å auka produksjonen av norsk mat. Me vil ha store og små gardsbruk i heile landet. Me vil ha stolte bønder og leggja til rette for rekruttering til bondeyrket.

Me er ueinig i regjeringspartia si einsidige satsing på å gjera dei store bruka større og sentralisera matproduksjonen i Noreg. Der regjeringa tenkjer kvartal for kvartal, år for år, har Senterpartiet eit generasjonsperspektiv på landbruket. Familielandbruket er bærebjelken i den suksesshistoria som norsk landbruk er.

Senterpartiet held seg til at det er inngått ein avtale mellom staten og Noregs Bondelag. Når ein ser på dei tre siste oppgjera, har det vore ein samla auke i budsjettmidlar på 145 mill. kr. Til samanlikning var det dei tre siste åra under førre regjering ein vekst på meir enn éin milliard. Det er eit klart bevis på at det betyr noko kven på Stortinget som styrer landbrukspolitikken.

Det viktigaste med dagens behandling av jordbruksoppgjeret er å peika ut ei retning for neste års oppgjer. Eg er glad for at ein i komitéinnstillinga meiner det er «viktig å redusere inntektsgapet mellom jordbruket og andre i samfunnet». Dette er ei formulering som etter mi meining ikkje er mogleg å misforstå. Det betyr at inntektsutviklinga i jordbruket i kroner per årsverk må vera høgare enn for andre grupper. Senterpartiet har fremja eit eige forslag som ville ha fjerna den tolkingstvilen. Det forslaget ligg der.

Det er òg viktig at ein seier at ein vil «styrke differensieringen av virkemidlene» for å sikra ein variert bruksstruktur. Eg håper at statsråden i debatten vil bekrefta at han òg oppfattar at dette er ein ny kurs samanlikna med den regjeringa har hatt til no.

Senterpartiet meiner vidare det er svært viktig å sikra investeringar på alle typar bruk. Difor har me òg eit forslag om ei investeringspakke for landbruket særleg retta mot investeringar på små og mellomstore bruk. Utsetjinga av lausdriftskravet må ikkje verta ei sovepute for ikkje å fornya driftsapparatet på norske gardsbruk – tvert imot bør ein no satsa på investeringar. Det er heilt klart at ein ikkje kan auka norsk matproduksjon utelukkande ved å gjera dei store bruka større.

Det er i dag òg varsla eit laust forslag frå representanten Per Olaf Lundteigen frå Senterpartiet. Eg vil knyte nokre kommentarar til det: Det er eit viktig forslag. Eg trur det er heilt nødvendig at Stortinget er tydeleg på kva ein legg i omgrepet «økt matproduksjon på norske ressurser». Forslaget er heilt i tråd med dei merknadene som Senterpartiet er med på, og det er òg i samsvar med det nestleiar i Senterpartiet, Ola Borten Moe, sa i Politisk kvarter på NRK tidlegare i dag. Så det er sjølvsagt at heile gruppa til Senterpartiet vil støtta det forslaget.

Eg må seie at eg er litt skuffa over at Kristeleg Folkeparti og Venstre har ei så passiv haldning til landbrukspolitikken at dei i tre år har funne seg i å vera bremsekloss for ein blå-blå politikk. Til tider har dei bremsa bra, men no er det på tide at Kristeleg Folkeparti og Venstre nyttar den tida som er fram til jordbruksoppgjeret til å disiplinera regjeringa. Og eg vil oppfordra dei til å bruka debatten i dag til å slå fast at når ein vil redusera inntektsgapet, så er ikkje det mogleg med årlege oppgjer som legg opp til auka forskjellar mellom jordbruksinntekta og andre grupper, som årets oppgjer gjer.

Med det vil eg ta opp dei forslaga som Senterpartiet står bak, og ser fram til ein frisk og klårgjerande debatt.

Presidenten: Representanten Geir Pollestad har tatt opp de forslagene som han refererte til.

Ove Bernt Trellevik (H) [18:50:25]: Aldri før har det vore så stor optimisme i landbruket som det me ser no. Investeringslysta er stor blant bøndene, talet på søkjarar til landbruksutdanning er svært høgt, matproduksjonen aukar, bondens inntekter aukar, og gapet mot andre grupper vert redusert. Det må vera ein gedigen nedtur for Senterpartiet å sjå at regjeringa sin politikk verkar, og at måla med landbrukspolitikken vert nådde. Denne politikken har medført at bonden er meir fri i driftstilpassinga, og det er mange bønder som no føler at dei lukkast. Under den raud-grøne regjeringa vart det ei veldig sentralisering og strukturendring i norsk landbruk. Det vart ein reduksjon i talet på bønder. Eg lurar på om det er denne suksessen med regjeringa sin politikk og den auka optimismen i landbruket som no gjer at Senterpartiet tek til orde for at det må vera eit særskilt mål i den komande stortingsmeldinga å halda oppe talet på bønder.

Geir Pollestad (Sp) [18:51:28]: Eg takkar for spørsmålet. Sjølvsagt gleder eg meg over dei pilane som måtte peika rett veg, men eg meiner at dette ikkje er ei heilt sannferdig beskriving av verkelegheita. For det første meiner eg at regjeringa måler ting for kortsiktig. Det er klart at det er gledeleg med eit godt kornår, at det er fint vêr og sol, men det betyr ikkje at regjeringa sin politikk verkar – det betyr at det var godt vêr det året. SSB sine tal viser at kjøtproduksjonen fell i Noreg. Når me ser på tala for nedbygging av matjord, har den positive nedovergåande trenden som har vore, snudd. Men regjeringspartia – i sin kreativitet – bruker nokre gjennomsnittsmålingar som får deira tal til å framstå positivt. Faktum er at pilen har snudd. Og som eg sa i innlegget mitt, 145 mill. kr har landbruket fått i auka budsjettstøtte over tre år. Tilsvarande tal under førre regjering var 1 mrd. kr. Så eg trur det tryggaste for matproduksjon er å byta regjering.

Oskar J. Grimstad (FrP) [18:52:44]: Ein samla komité ønskjer å minske lønnsgapet, og vi ser at dei tre siste åra, altså frå 2014 til 2017, har jordbruksoppgjeret gitt ein inntektsvekst til bonden på 19 pst. Det er rundt 6 pst. per år og godt over dei andre. Spørsmålet er då: Korleis tenkjer ein i Senterpartiet dersom ein skal minske gapet ytterlegare? Tenkjer ein då at ein skal ha eit enda sterkare importvern, eller skal ein sende rekninga til forbrukaren, i eit land som har verdas dyraste mat? Eller korleis tenkjer Senterpartiet, når vi i denne perioden har klart å minske gapet meir enn ein klarte i den raud-grøne regjeringstida?

Geir Pollestad (Sp) [18:53:31]: Det dyraste me kan gjera, er å ikkje satsa på norsk matproduksjon. Ser ein litt bak dei tala som det vart referert til her, er det først og fremst frå 2014 til 2015 det var ei svært positiv utvikling – 42 000 kr kom det året. Året etterpå er det forventa ei lågare inntektsutvikling i landbruket enn for andre grupper. Dette er beskrive i proposisjonen, der det bl.a. vert vist til redusert rentekostnad og marknadsbalansen for svin som medverkande årsaker. Marknadsbalansen for svin er oppnådd på grunn av ein god grillsesong – godt vêr. Det er ingen grenser for kva Høgre og Framstegspartiet tek æra for. Det som eg meiner at Høgre og Framstegspartiet burde ha gjort, var å sørgja for eit jordbruksoppgjer som gjorde at inntektsforskjellane gjekk ned og ikkje opp, slik årets avtale legg opp til.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [18:54:44]: Noen minutter etter at avtalen mellom Bondelaget og staten var inngått, kunne Nationen referere følgende:

«Etter mitt syn er dette en svak avtale, sier Geir Pollestad, stortingsrepresentant for Senterpartiet og leder i næringskomiteen på Stortinget.

Han kritiserer regjeringen for ikke å satse på landbruket i et forsøk på å motvirke den økonomiske nedgangen i landet.»

I dagens Politisk kvarter hørte vi nestleder Ola Borten Moe egentlig kritisere statsråden nokså direkte for å gjøre for mye, fordi statsråden fra Fremskrittspartiet ikke følger Fremskrittspartiets program. Så vi får en diskusjon om det.

Vi kjenner Senterpartiet som et parti som liker å ri to hester. Mitt spørsmål er: Er det egentlig det representanten nå prøver – en partinestleder som sier at Fremskrittspartiet gjør for mye, mens Pollestad sier avtalen er for svak?

Geir Pollestad (Sp) [18:55:43]: Det min nestleiar gjorde i Politisk kvarter, var for så vidt det same som eg gjorde tidlegare under replikkordskiftet. Det var å synleggjera at den politikken som Framstegspartiet står for, er ein annan enn den dei fører i regjering, og at Framstegspartiet sin politikk ikkje har tolt møtet med verkelegheita.

Når det gjeld min kommentar om at dette er ein svak og dårleg avtale, er det fordi det står i proposisjonen at han vil auka inntektsforskjellane med 2 000 kr. Det synest eg er ein dårleg avtale. Men eg registrerer at leiaren i Noregs Bondelag sa at dette var så langt ein kom. Eg registrerer at ein held seg til det politiske fleirtalet som ligg føre, og inngår og vurderer avtalar på bakgrunn av det. Eg vil òg halda fast ved at forhandlingsretten inneber Bondelagets suverene rett til å inngå dårlege avtalar.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Pål Farstad (V) [18:57:05]: Venstre er tilfreds med at Bondelaget og staten kom til enighet i årets jordbruksforhandlinger. Det er viktig at organisasjonene i landbruket hvert år kan forhandle med staten om viktige rammebetingelser for næringen – utenom de ordinære budsjettprosessene.

I forbindelse med jordbruksforhandlingene i 2014 framforhandlet Venstre, sammen med Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene, en avtale som har lagt grunnlaget for den landbrukspolitikken som er blitt ført i tiden etterpå. I avtalen erkjenner regjeringspartiene at vilkårene for drift er forskjellig i ulike deler av landet, og at det derfor er viktig å opprettholde en differensiering i virkemidlene. Av den grunn står distriktsvirkemidlene sentralt.

Venstre er opptatt av at det skal være attraktivt å vokse for de bøndene som ønsker det, der det ligger til rette for det, men det må balanseres mot at det skal være attraktivt å drive som bonde med 20 kyr også.

Derfor er det viktig for Venstre med differensiering av virkemidlene, slik at vi opprettholder en variert bruksstruktur og sikrer bærekraftig produksjon på jordbruksarealer over hele landet. Det er avgjørende at den strukturelle innretningen i virkemidlene utformes for å gi lønnsom drift ved ulike bruksstørrelser.

Venstre ser det derfor som positivt at det i årets avtale er bevegelse i retning av å styrke de små og mellomstore brukene, og at den økte budsjettstøtten i stor grad innrettes mot å bedre lønnsomheten og driftsgrunnlaget for de små og mellomstore.

For å nå målet om økt matproduksjon må hele landet tas i bruk. Jeg vil understreke betydningen av at vi bidrar til lønnsom matproduksjon i det som kan kalles marginale områder for jordbruk, samtidig som det legges til rette for volumproduksjon – i det hele tatt en produksjon som sikrer næringsmiddelindustrien tilgang på råvarer av høy kvalitet.

Venstre er tilfreds med at årets jordbruksavtale styrker tilskuddet til beiting i utmark, for både sau og storfe, for å utnytte norske gressressurser bedre. Det innebærer en styrking av distriktslandbruket, bedre dyrevelferd og at kulturlandskapet blir holdt i hevd.

I tillegg har jeg merket meg at avtalepartene, for å stimulere til økt økologisk produksjon, øker satsene for økologisk husdyrproduksjon og for arealer som brukes til å dyrke økologiske grønnsaker, frukt, bær og poteter. Det er positivt og nødvendig dersom vi skal nå målet vårt for økologisk landbruk.

I klimaarbeidet er det viktig å prioritere videre innsats inn mot FoU og rådgivning. Jeg er derfor tilfreds med at ordningen med tilskudd til drenering videreføres som i dag, og at midler til handlingsplan for bærekraftig bruk av plantevernmidler prioriteres til jordbruksformål.

Det er viktig for Venstre at landbruket bidrar til å nå de ambisiøse klimamålene vi har satt oss, og i den forbindelse vil jeg gjerne minne om klimarapporten fra det partssammensatte utvalget bestående av Klima- og miljødepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Skogeierforbundet, Bondelaget, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Miljøstiftelsen Zero – en rapport som ble lagt fram tidligere i år. Den viser at norsk landbruk har potensial for å kutte 20 pst. av utslippene, samtidig som produksjonen opprettholdes.

Det må også lønne seg å investere i klimasmarte driftsmetoder, og virkemidlene må utformes slik at næringsutøverne gis tilstrekkelig ansporing til å investere i klimaeffektiv og klimatilpasset drift.

For å lette finansieringen av investeringer i klimatiltak bør det vurderes en fondsordning med skattefordel etter modell av skogfondsordningen.

Venstre har ikke sans for at kravet om løsdrift utsettes til 2034. Løsdriftskravet har vært kjent siden St.meld. nr. 12 for 2002–2003 om dyrehold og dyrevelferd. Samtlige norske melkebønder har fått minst 20 år på å legge om driften, og mange aktører har allerede bygget nye løsdriftsfjøs. Jeg mener at en utsettelse av løsdriftskravet er urimelig overfor de bøndene som har innrettet seg etter gjeldende regelverk og påtatt seg store lån for å bygge om eller bygge nytt.

Det kreves særskilte investeringsbehov for å imøtekomme kravet om løsdrift i storfehold, særlig for små og mellomstore bruk. Jeg mener derfor at investeringsvirkemidlene må økes.

Odd Omland (A) [19:02:23]: Under behandlingen av oppgjøret i fjor var Venstre med på en flertallsmerknad om at 20 mill. kr til kantrydding på Vestlandet ikke burde være en del av jordbruksoppgjøret. I årets proposisjon sies det faktisk at en legger opp til en årlig avsetning på 20 mill. kr til dette formålet. I år er ikke Venstre med på denne merknaden. Har Venstre endret syn, eller har de bøyd av for regjeringen?

Pål Farstad (V) [19:02:53]: Dette har ikke vært et sentralt punkt for Venstre i forbindelse med årets behandling av jordbruksavtalen. Vi har gjort en avveining som gjør at vi har landet der vi har landet i årets behandling. Som representanten Omland sikkert også har fått med seg, er vi med på svært mange merknader sammen med Arbeiderpartiet, men vi har valgt å legge i potten litt andre ting i år, uten at vi har endret syn av den grunn.

Geir Pollestad (Sp) [19:03:48]: Eg meiner det absolutt viktigaste som står i innstillinga, er komiteens merknad om at det er viktig å redusera inntektsgapet mellom jordbruket og andre i samfunnet. Så mitt spørsmål er: Etter Venstres syn, betyr dette at gjeldande inntektsmål er prosentvis lik inntektsutvikling, eller at det kronemessig minst er lik inntektsutviklinga til andre grupper?

Pål Farstad (V) [19:04:20]: Venstre har vært med på en felles merknad her nå, som er knyttet til at vi skal redusere inntektsgapet. Det betyr at for Venstre har det vært det som har stått mest sentralt i år. Men så er vi også med på andre merknader som bygger opp under at vi skal ha en utvikling til liks med andre grupper.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [19:05:06]: Mitt inntrykk er at Venstre i jordbrukspolitikken ligg vesentleg nærmare eit anna potensielt fleirtal enn det fleirtalet vi har i Noreg i dag. Vi ville fått ei heilt anna utvikling for det norske landbruket dersom Venstre hadde bytt side. Viss ein berre les merknadene, ser ein at det heilt openbert ville vore ei langt betre inntektsutvikling for bøndene om Venstre saman med Kristeleg Folkeparti hadde valt ein annan kurs i landbruks- og jordbrukspolitikken.

Mitt spørsmål er rett og slett om det er fordi det er andre politiske område som er viktige for Venstre, at dei har det samarbeidet med Høgre og Framstegspartiet, eller er det fordi dei har fått gjennomslag for viktige delar av sin eigen jordbrukspolitikk?

Pål Farstad (V) [19:06:02]: Jeg tror man vil se av det Venstre har bidratt med i landbrukspolitikken fra vi inngikk avtalen i 2014 – jeg holder meg nå til jordbruksoppgjøret, det er det vi bør snakke om her – at vi har sammen med Kristelig Folkeparti på en måte trukket regjeringspartiene bra mot sentrum, mot der Venstre ønsker at landbrukspolitikken skal ligge. Jeg tillater meg å si at landbrukspolitikken slik som den er nå, er nokså nær det som er Venstres grunnleggende syn i landbrukspolitikken. Det tror jeg ikke kan overraske noen at jeg sier.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [19:07:04]: Noreg er eit karrig land. Vi har eit tøft og barskt klima, og vi bur spreidd. Det krev av oss at vi tar i bruk dei verktøya og verkemidla vi har for å sikre matproduksjon der det er mogleg.

Jordbruksoppgjeret er den årlege gjennomgangen av korleis vi skal styre verkemidla, og om vi i det heile følgjer kursen vi har bestemt oss for å følgje. Det kanskje mest påfallande med jordbrukspolitikken er at vi har mange mål og lite målstyring. Stortinget har vedtatt mange mål, men det er tilnærma umogleg å sjå korleis desse er operasjonaliserte gjennom jordbruksoppgjeret. Der SV på andre samfunnsområde meiner det er for mykje målstyring og for lite tillit, synest vi det er motsett i landbrukspolitikken.

Det er kanskje ei bakanforliggjande årsak til at vi er i den situasjonen vi er i akkurat i dag, der det er store sprik mellom det Stortinget meiner er måla, og korleis regjeringa har følgt opp desse måla gjennom jordbruksoppgjeret. Kanskje måla og retninga til Stortinget ikkje er klare nok for regjeringa. Kanskje måla sprikjer i alle retningar, kanskje måla i realiteten er ein stor meny som gjer at landbruksministeren kan handle ganske fritt.

Før vi begynner å diskutere sjølve innhaldet i oppgjeret, og sett bort frå ideologiske forskjellar, meiner eg vi alle er tente med ein mykje meir operasjonaliserbar målstruktur for norsk jordbrukspolitikk. Det er bakgrunnen for at SV føreslår at regjeringa kjem tilbake i haust med ein modell for målstruktur med konkrete, avgrensa, etterprøvbare mål som kan gi grunnlag for styring og resultatmåling. Vi ber om at partia vurderer å støtte det.

Så til politikken: Måla for norsk jordbruk kan summerast opp i at vi ønskjer å auke matproduksjonen ved hovudsakeleg å ta i bruk norske ressursar på økologisk vis i heile landet. Eg meiner det er vanskeleg å sjå at desse måla har vore førande frå statens side i jordbruksoppgjeret. Auka fôrimport, redusert bruk av landareal, svekking av små og mellomstore bruk, større inntektsgap, sentralisering og ingen plan for overgang til økologisk landbruk gjer at norsk landbruk går i motsett retning av kva målsetjingane er. Ein kan kanskje seie det sånn, for å parafrasere Hjemdal frå Kristeleg Folkeparti, at det kanskje var bra at oppgjeret ikkje blei presentert på 17. mai.

Det kan ikkje vere sånn at når jordbrukspolitikken til regjeringa drar Noreg i feil retning, skal Stortinget sitje stille under dekke av forhandlingsinstituttet. Det er ingen andre enn Stortinget i dette landet som har det overordna ansvaret for norsk matproduksjon. Når kapteinen ser at skipet ikkje følgjer avtalt kurs, ber han styrmannen justere kursen. Det er både vårt ansvar og vår plikt. Kva skal vi gjere når det ikkje skjer? Eg trur det å skrive merknad ikkje er riktig veg å gå. Difor føreslår SV å sende oppgjeret som heilskap tilbake til regjeringa.

I perioden frå 1999 til 2015 har det vore ein reduksjon i totalt jordbruksareal på 537 000 dekar. Det er ein nedgang på over 5 pst. av jordbruksarealet. Reduksjonen i fulldyrka jordbruksareal er særleg sterk i Telemark, Agder og vestlandsfylka, med over 20 pst. i Hordaland. Heimfylket mitt, Troms, er av dei som ligg aller høgast kva gjeld reduksjon.

Skal vi klare å snu denne utviklinga og verkeleg meine noko med å ta heile landet i bruk, må vi ta i bruk eit heilt anna sett av verkemiddel. Vi føreslår å auke kraftfôrprisen og gjere det meir lukrativt med gras, beite og korn. Vi vil endre inntektsfordelinga sånn at små og mellomstore bruk kjem vesentleg betre ut, og vi føreslår innføring av eit driftsvansketilskot ved jordbruksforhandlingane i 2018. Samla meiner vi dette vil vere treffsikre ordningar for å motverke arealavgang, gjengroing og redusert biologisk mangfald på bruk med vanskelege driftsforhold.

Nokre bruker verdas matbehov som argument for auka matproduksjon gjennom kraftfôrimport. Det er eit merkeleg argument, for auka kraftfôrimport aukar òg bruken av jorda i andre land. Kraftfôret er dyrka ein stad, det oppstår ikkje berre på kaia frå båten frå Brasil. Sjølv om importen aukar i nokre delar av norsk matproduksjon, svekkjer det matproduksjonen i verda. Det globale argumentet som landbruksministeren seinast i dag morgon framførte på radio, oppfyller dermed kravet til argumentasjonsfeil eller tankefeil i Arne Næss sin terminologi. Kanskje får vi gleda av å høyre det igjen om nokre få minutt.

Eg vil nytte anledninga til å løfte SVs forslag som vi har fremja i innstillinga.

Presidenten: Representanten Torgeir Knag Fylkesnes har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Oskar J. Grimstad (FrP) [19:12:20]: Innstillinga og avtalen sørgjer for at norsk landbruk baserer seg på auka matproduksjon over heile landet, med smått og stort. Avtalen inneber òg tryggleik for dei som har investert i landbruket. Avtalen legg til rette for ein inntektsvekst per årsverk på nesten 19 pst. frå 2014 til 2017, eller i underkant av 6 pst. årleg, godt over dei andre. Færre bruk blir lagde ned, faktisk auka vi talet, som vi høyrde tidlegare. Unge investerer i nye fellesfjøs, og vi opprettheld drift på same arealvolum som før. Vi produserer nok egg til å dekkje eige behov, vi produserer nok sau til å dekkje eige behov, og vi nærmar oss på storfe. Vi har med andre ord snudd den negative utviklinga vi såg gjennom åra med raud-grønt styre, og vi hugsar at Småbrukarlaget, viss det er det SV er opptatt av, har brote seks av dei sju siste åra.

Spørsmålet er: Er det dette SV vil tilbake til når dei ønskjer å sende jordbruksoppgjeret tilbake?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [19:13:24]: Eg er ikkje sikker på kva representanten meinte med å vilje tilbake til, altså tilbake til Bonde- og småbrukarlaget. Viss eg forstår representantens spørsmål riktig, nemner han da for det første dei 19 prosentane. Det meiner eg er ganske greitt tilbakevist av dei tidlegare replikkinngangane her. Veldig mykje av auken i inntektsgrunnlaget for bønder kan forklarast med det første året frå 2014 til 2015.

Når det gjeld at opplegget til regjeringa har ført til større bruk av landet: Nei, det stemmer jo ikkje. Vi ser at jordbruksareal rundt omkring i landet blir lagd ned, og at inntektsordninga for små og mellomstore bruk blir svekt for å styrkje inntektene til dei store. Da vil ein på sikt få ein situasjon der ein reduserer både den norske matsikkerheita og den norske evna til å produsere mat. Eg vil minne representanten om at grunnen til at organisasjonar bryt forhandlingar, er fordi ein er ueinig. Det er det ein kanskje må ta inn over seg.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [19:14:41]: Representanten sa vi har et karrig land. Det er vel delvis riktig, men i dette karrige landet produserer vi utrolig mye god mat, mat av veldig god kvalitet, takket være at vi har gode norske bønder.

SV har lagt fram et forslag her i innstillingen, et mindretallsforslag, der de bl.a. sier at norsk jordbruk er bruk av jord i Norge, og dette betyr at jorda må dyrkes der den ligger. Det er jeg for så vidt enig i, men har representanten Knag Fylkesnes noen eksempler på at det blir dyrket jord der den ikke ligger?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [19:15:22]: Viss eg har vore så uheldig og sagt at det blir dyrka jord der ho ikkje ligg, da trekkjer eg umiddelbart tilbake den utsegna. Men det er veldig mange eksempel på at jorda ikkje blir tatt i bruk i heile landet. Det er berre å sjå på den kolossale nedgangen som har vore frå 1990 til i dag i reduksjon i areal rundt omkring i landet. Eg reknar med at representanten Ørsal Johansen er einig med meg i at det er trist at dette faktisk har kome i stand gjennom politikk. Ein kunne altså forhindra dette gjennom politikk. Viss ein verkeleg ville ta i bruk alle dei ulike, spreidde områda vi har rundt omkring i landet, ville vi kunne ha gjort det. Det er kanskje det som er kjernen i diskusjonen mellom høgre- og venstresida i norsk landbrukspolitikk. Kor langt er ein villig til å strekkje seg som storsamfunn for å sørgje for å ta i bruk heile landet, gjennom både inntektsutviklinga for bønder og ulike typar støtteordningar som gjer at det er lønsamt å ha landbruk f.eks. i heimfylket mitt, der det er godt mellom dei ulike jordbruksflekkene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Rasmus Hansson (MDG) [19:16:47]: Mens jordbruksoppgjør etter jordbruksoppgjør er konkludert og stemt gjennom i Stortinget, har ett av fem norske gårdsbruk blitt lagt ned i løpet av de siste ti årene. For noen tiår siden brukte vi 25 pst. av inntekten vår på mat. I dag bruker vi 10 pst. Andelen av statsbudsjettet som brukes til å støtte landbruket, har falt fra mer enn 8 pst. for ti år siden til om lag 1 pst. i 2016, og justert for inflasjon er den reelle verdien av overføringene til landbruket redusert med omtrent 900 mill. kr på tre år.

Det er selvfølgelig bra at folk har god råd til å kjøpe den maten landbruket produserer. Det er bra at staten ikke behøver å bruke 8 pst. av statsbudsjettet på landbruket, og at bøndene slipper å gå med stuttorv i bratte lier for å skrape sammen vinterfôret. Det er bra at teknologi og effektivisering har økt produktiviteten.

Men mye av effektiviseringsgevinsten er tatt ut i form av billig mat, færre bruk og økende stordrift og sentralisering. Det har vært økonomisk rasjonelt og tilsynelatende nødvendig sett fra mange regjeringers synspunkt. Prisen for dette er redusert matsikkerhet i Norge, færre distriktsarbeidsplasser og en bruksstruktur som gradvis løsrives fra ressursgrunnlaget i Norge.

Det er Stortingets oppgave med jevne mellomrom å spørre seg om dette er en utvikling vi ønsker, og som vi er nødt til å videreføre. Har vi fordelt gevinsten av produktivitetsutviklingen slik vi egentlig vil? Næringskomiteens merknader opp gjennom årene tyder på at vi ikke har det. Jordbruksoppgjøret er da et naturlig tidspunkt for å drøfte sånne spørsmål. Miljøpartiet De Grønne mener det er på tide å stille spørsmålet: Hva slags landbruk kan vi få hvis vi slutter å redusere støtten hvert eneste år, og i stedet begynner å konkretisere forventninger til matforsyning, kvalitet, lokal ressursbruk, arbeidsplasser på store og små bruk samt dyrevelferd og miljø- og klimatiltak?

Utviklingen i jordbruket er ikke i samsvar med de overordnede målene for matproduksjon, ressursbruk og bosetting som Stortinget jevnlig gir uttrykk for. Jordbruksoppgjøret som regjeringen og landbruksorganisasjonene har forhandlet fram i år, kommer til å forsterke denne utviklingen ytterligere i det store bildet. Derfor foreslår MDG i dag, i likhet med SV, at Stortinget sender oppgjøret tilbake og ber regjeringen legge fram et nytt tilbud for jordbruksorganisasjonene som følger opp de overordnede målene om matproduksjon og selvforsyning basert på norske ressurser.

La meg understreke at Miljøpartiet De Grønne respekterer forhandlingsinstituttet, i likhet med alle andre partier. Vi ønsker ikke at Stortinget støtt og stadig skal sende oppgjøret tilbake. Men det har utviklet seg et sprik mellom forhandlingsresultatene og det stortingsflertallet overordnet uttrykker. Regjeringens tilbud reflekterer ikke det overordnede synet til Stortinget. Det tilbudet som ble lagt fram i år, er i forhold til norsk ressursvirkelighet basert på en ganske ytterliggående markedsorientert politikk. Nå er det selvfølgelig regjeringens privilegium å tilby akkurat det den selv ønsker, men er Stortinget uenig i det, må Stortinget også vurdere om de bør stemme for et resultat som avviker fra overordnede mål.

Miljøpartiet De Grønne er minst like opptatt som alle andre partier av at det må produseres mat i en verden med stadig flere mennesker. Jordas matproduksjon er summen av den maten som kan produseres i hvert land, basert på disse landenes egne ressurser. Norges bidrag til verdens matproduksjon er mat basert på norske ressurser. Verden blir ikke mettere av at færre kyr spiser norsk gras og flere spiser brasiliansk soya. Miljøpartiet De Grønne har ingenting prinsipielt imot at vi og andre eksporterer og importerer jordbruksprodukter. Når vi erstatter matproduksjon basert på norske ressurser med å lage mat i økende grad på importert kraftfôr, kan vi i et matforsyningsperspektiv like godt importere biffene direkte fra Argentina og finne noe annet å subsidiere.

Miljøpartiet De Grønne foreslår derfor en gradvis gjeninnføring av toppavgrensningene som regjeringen fjernet i 2014, økt kornpris, beitetilskudd, grovfôrtilskudd, målpriser og krav om tilgang på lokale fôrressurser for å motta støtte til nyinvesteringer. Vi støtter også representanten Lundteigens løse forslag, og vi støtter selvfølgelig ikke forslaget om å utsette løsdriftskravet.

Jeg tar opp forslaget som vi har fremmet.

Presidenten: Representanten Rasmus Hansson har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Tor Bremer (A) [19:22:06]: Når historia om suksessen til landbruket skal skrivast ein gong i framtida, trur eg at sjølve jordbruksforhandlingane vil vera eit heilt sentralt tema. Kvifor, lurer kanskje presidenten på – jo, fordi dette er historia om korleis ei næring i tett dialog med sentrale myndigheiter tek eit nasjonalt ansvar på viktige samfunnsområde.

Dette systemet er det i praksis heldigvis stor politisk einigheit om, sjølv om enkelte regjeringsparti i tide og utide uttrykkjer seg stikk motsett. Uansett, trur eg, vil landbruksforhandlingane vera eit særdeles hensiktsmessig verktøy også i framtida, men det føreset naturlegvis at forhandlingsinstituttet blir brukt, og ikkje minst at resultatet blir respektert.

Difor spør eg Miljøpartiet og representanten Hansson: Ser han ikkje den openberre faren, at ved å senda tilbake den avtalen som er forhandla fram, vil han bidra til å undergrava og setja i spel heile systemet?

Rasmus Hansson (MDG) [19:23:15]: Takk for et godt spørsmål.

Jeg er for det første fullstendig enig i hele hans beskrivelse av betydningen av jordbruksoppgjøret. Som jeg understreket i mitt innlegg, har Miljøpartiet De Grønne den største respekt for forhandlingsinstituttet.

Men det må også være et poeng at forhandlingsresultatet i det hele tatt skal innom Stortinget. Hvis det var slik at det utelukkende var en formalitet, hadde vi ikke behøvd å bruke en halv ettermiddag på å diskutere et jordbruksoppgjør som vi har forhåndsbestemt at vi likevel skal skrive under på og godta.

Jeg mener at det er Stortingets selvstendige ansvar ved hvert jordbruksoppgjør å ta stilling til innholdet i oppgjøret og avgjøre om man stemmer for det eller mot det. Som oftest bør Stortinget respektere forhandlingsresultatet, men det må aldri være helt sikkert at Stortinget gjør det, for da faller Stortingets rolle bort, og presset på forhandlingspartene til å treffe ansvarlige konklusjoner faller også bort.

Geir Pollestad (Sp) [19:24:35]: Eg har eigentleg eit kort og greitt spørsmål. Er det eit mål for Miljøpartiet Dei Grøne å auka produksjonen av norsk storfekjøt for å dekkja etterspurnaden i den norske marknaden?

Rasmus Hansson (MDG) [19:24:50]: Takk for et spørsmål med dobbel bunn.

For Miljøpartiet De Grønne er det ikke et eget mål å øke produksjonen av norsk storfekjøtt, av den enkle grunn at det totale kjøttforbruket i Norge ikke bør bli høyere. Det er derimot et mål for Miljøpartiet De Grønne å øke produksjonen av storfekjøtt basert på norske ressurser, basert på norsk gras. Hva som blir det nøyaktige produksjonsvolumet av en slik overlegning, kan man diskutere, men det er en utvikling vi vil støtte. Men vi vil altså ikke se det som et selvstendig og isolert mål å øke den norske kjøttproduksjonen.

Geir Pollestad (Sp) [19:25:38]: Det var eit svar med litt dobbel botn, så eg trur eg skal prøva å konkretisera spørsmålet ytterlegare.

Dersom den norske marknaden etterspør 100 kg kjøt, meiner då Miljøpartiet Dei Grøne at det er eit mål at norsk landbruk skal produsera dei 100 kg kjøt, eller meiner ein at ein skal redusera det til 70 kg – og heller importera dei siste 30?

Rasmus Hansson (MDG) [19:26:06]: Svaret på spørsmålet er igjen: Nei, Miljøpartiet De Grønne mener ikke at det er et isolert, selvstendig mål å produsere så mye kjøtt som markedet til enhver tid etterspør. Det er selvfølgelig fordi etterspørselen i markedet i veldig stor grad er et produkt av markedsføring, akkurat som etterspørselen etter søndagsåpne butikker og mye annet rart er det.

Som representanten Pollestad utmerket godt kjenner til, er staten delaktig i en ganske massiv markedsføring av kjøtt overfor norske forbrukere. Uten den markedsføringen er det god mulighet for at den etterspørselen etter kjøtt som representanten Pollestad viser til, vil vise seg å være vesentlig mindre, og det vil være mer rom for grønt og frukt og andre sunne næringsmidler som det norske markedet kan tilby. Det synes Miljøpartiet De Grønne ville være en sunn utvikling.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Jon Georg Dale [19:27:18]: Årets jordbruksavtale er inngått i ei tid som er krevjande for Noreg. Stortinget har dei siste månadene brukt mykje tid på å diskutere situasjonen knytt til arbeidsløyse og andre forhold som påverkar norsk økonomi. Fleire av partia som i dag meiner at vi burde brukt meir pengar på jordbruket, har kritisert regjeringa for å bruke for mykje pengar. I dag brukar ein tida på å seie at ein dei tre siste åra under raud-grøn periode auka løyvingane med 1 mrd. kr, medan ein i dag – over tre år – har auka dei med 145 mill. kr i budsjettstøtte. Det er rett fordi vi har ei regjering som er meir oppteken av resultat enn kor mykje meir av skattebetalarane sine pengar vi har brukt på landbrukssektoren.

Eg vil rose Norges Bondelag for faktisk å vise ansvar, også når det er krevjande for dei å inngå ein avtale med staten. Heile lønsoppgjeret i år er prega av moderasjon. Det var avgjerande for å få til ein avtale at også jordbruket viste ein reell vilje til å inngå avtale basert på den økonomiske situasjonen som landet har vore i. Det meiner eg at Stortinget bør reflektere over når vi skal inn i nye diskusjonar om kva vi skal bruke dei store pengane på dei neste månadene.

Det som jordbruksavtalen faktisk svarer på, er dei grunnleggjande utfordringane som jordbruket står overfor i tida framover. Vi skal auke produksjonen, og vi skal auke han basert på norske ressursar. Difor styrkjer vi altså tilskotet til beiting i utmark meir i denne avtalen enn jordbruket samla kravde, fordi også staten meiner det er viktig å leggje til rette for å bruke utmarksressursane våre. Det er altså billegare å sende dyra ut på beite for å sanke graset enn det er å sanke det sjølv. Det er fornuftig, nyttig og ein del av avtalen.

Vi prioriterer produksjonar der det er marknadsmoglegheiter når det gjeld både korn, grønsaker og storfekjøt. Det er avgjerande at ein byggjer opp produksjonen utan å forstyrre marknadsbalansen i dei andre produksjonane. Det er avgjerande og ein del av denne avtalen.

Vi styrkjer faktisk grunnlaget for den geografiske produksjonsfordelinga. Eg er veldig glad for dei signala Stortinget gjev i dag, nemleg at dei er opptekne av at vi skal bruke grasareala våre mest mogleg optimalt. Det prøvde staten, men fekk ikkje fullt og heilt gjennomslag. Viss ein skal bruke grasressursane mest mogleg effektivt, er i alle fall det første vi må slutte med, å subsidiere overgang frå kornareal til grasareal i dei områda ein kan dyrke korn. Det er heile føresetnaden for å auke sjølvforsyningsgraden at vi produserer korn der vi kan. Det er avgjerande at vi får det til. Vi kom omtrent halvveges – frå mi side – i dette oppgjeret fordi Bondelaget ikkje ville gå like langt.

Så styrkjer vi altså grunnlaget for å auke kvaliteten på den maten vi produserer når vi styrkjer kvalitetstilskotet. I tillegg til at vi gjer det, sørgjer vi for at det er betre økonomi i å produsere tyngre dyr og med det også auke produksjonen av storfekjøt, som vi i dag importerer om lag 16 000 tonn av.

Men det aller viktigaste vi har gjort med denne avtalen, er faktisk å sikre at dei som har lagt til grunn dei avgjerdene som Stortinget gjorde i 2014 då ein vedtok jordbruksavtalen i Stortinget – dei som la til grunn den avtalen vi var einige om i 2015 – kunne føle seg trygge på at staten hadde stilt opp og sagt at grunnlaget som dei investerte på, må liggje fast. Omkampar på innretning som har lagt grunnlaget for investeringane som er gjorde, aksepterer vi ikkje. Det har vore heile fundamentet som har gjort at dei som har investert, og dei som vil investere i norsk landbruk, kan føle seg trygge på at staten stiller opp og varetek interessene når dei set seg i djup gjeld for å produsere maten vår for framtida. Det er det heilt avgjerande at vi har fått til.

Så er det viktig at norsk jordbruk kjem til å verte utsett for meir konkurranse over tid. Derfor er det viktig at vi styrkjer konkurransekrafta, og det er eit viktig sjølvstendig poeng at vi styrkjer konkurransekrafta i staden for berre å snakke om kor mykje pengar vi brukar på jordbrukssektoren utan å vere like opptekne av kva vi får igjen for pengane.

Reduksjon i bruksavgang, auka sjølvforsyningsgrad, auka norsk produksjon av kraftfôr og ei rekkje andre forhold som trekkjer i rett retning: Eg er glad for at vi har fått til denne avtalen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A) [19:32:33]: Jeg har med meg Nationen. Det må jo være fantastisk for statsråden å oppnå så mye for norsk landbruk, som regjeringen skryter av, ved å bevilge mer penger, som Fremskrittspartiet ikke ønsker seg, ved å øke prisene, som Fremskrittspartiet ikke ønsker seg, ved å beholde konsesjonsloven, som Fremskrittspartiet ikke ønsker seg, ved å beholde priskontrollen, som Fremskrittspartiet ikke ønsker seg – i det hele tatt det motsatte av det som statsråden har gitt signaler om, at man ønsker å liberalisere.

I Nationen i dag ser jeg at den unge bonden Tor Jacob Solberg utfordrer statsråden på det han ga uttrykk for på Bondetinget, nemlig at man ønsker å liberalisere – gjennom de framtidige stortingsmeldinger. Jeg har to spørsmål:

Føler statsråden at det er rom for – ut ifra den politiske situasjonen – å liberalisere, når han ser hvordan stortingsflertallet agerer?

Det andre, for å følge opp Solbergs spørsmål: Finnes det egentlig noe annet suksessfylt europeisk land å vise til som har gått på den veien som statsråden peker på, men som stortingsflertallet tydelig stritter imot?

Hans Andreas Limi hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Jon Georg Dale [19:33:47]: Eg har varsla ei melding om landbrukssektoren som skal kome til Stortinget. Eg kjem til å handtere alle spørsmål knytte til innretting og enkeltforslag då. Men vi treng ikkje eingong å gå utanlands for å finne suksesshistorier. Denne regjeringa har – i lag med samarbeidspartia – bidrege til å liberalisere jordbruksmarknaden, i 2014 og i 2015. Det vi ser, er at saman med andre faktorar, som ein forsvarleg økonomisk politikk, som gjev rentenedgang, som gjev investeringsvilje, aukar faktisk lønsemda i landbruket. Det gjer ho fordi folk ser grunnlag for å satse og investere og finn lønsemd i sin eigen produksjon. Difor treng vi ikkje eingong å søkje ut av landet for å finne gode eksempel på at liberalisering har fungert. Det kan vi bl.a. sjå på dei grepa som denne regjeringa bidrog til i 2014 og 2015.

Knut Storberget (A) [19:34:41]: Her vil nok mange være uenige i historieskrivingen. Mange vil mene at nettopp den innsatsen som ble gjort under den rød-grønne regjeringen, særlig gjennom budsjettene man vedtok, er det som i dag gjør sitt til at man tross alt kommer så godt ut som man gjør når det gjelder inntekter. Jeg har registrert i løpet av denne debatten at målet om å tette inntektsgap har blitt uttrykt av de fleste partier i Stortinget i dag som et viktig mål i landbrukspolitikken – å bevege seg over fra prosenter til kroner, og at det er kronene i lomma som til slutt teller. Og mitt spørsmål er:

Vil dette ha noen betydning for statsråden når han neste vår, forhåpentligvis, kanskje, skal utforme tilbud til landets bønder?

Statsråd Jon Georg Dale [19:35:36]: Eg er glad for at Arbeidarpartiet håpar at det er eg som skal utforme det tilbodet også neste år. Eg er også glad for at Arbeidarpartiet gjev uttrykk for at vi trass alt er i ein tilstand der mange kjem godt ut. Grunnleggjande sett: Skal vi sørgje for rekruttering til landbrukssektoren, og skal vi sørgje for at nokon vel bondeyrket fordi det er verdifullt å produsere mat, må det også vere lønsemd i botnen. Eg opplever at stadig fleire bønder tør å fortelje at dei tener pengar. Få ting gleder ein sunnmøring meir enn at det er mogleg å tene pengar på sin eigen forretningsidé.

Men inntektsutviklinga dei tre siste åra har vore formidabel for jordbruket. 18,75 pst. er analysen som normalisert rekneskap legg til grunn for perioden 2014–2017 – betydeleg meir enn for andre grupper. Det er faktisk slik at andre grupper har prognostisert ei inntektsutvikling for desse tre åra på 41 400 kr, mens jordbruket er på 56 600 kr. Eg trur 56 600 kr er meir enn 41 400 kr.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [19:36:48]: Den 8. desember i fjor vedtok Stortinget jordvernstrategien. Regjeringen hadde ett oppdrag til denne våren, at man skulle komme med positive virkemidler for kommunene som gjør det enklere å unngå nedbygging av dyrket mark. Regjeringen skriver at kommunen, gjennom sin rolle som lokal arealmyndighet, er den viktigste aktøren. Og derfor satte komiteen nettopp dette øverst på ønskelisten, for å få gode tiltak. Statsråden og regjeringen leverer ved at man styrker den veiledningen som allerede finnes overfor kommunene. Regjeringen viser også til NTP. Komiteen visste vel om NTP da vi behandlet denne saken i høst.

Vi har satt oss et ambisiøst mål om en omdisponering på under 4 000 dekar per år. Men med respekt å melde – er det å styrke en veiledning overfor kommunene det eneste positive virkemiddelet som Landbruks- og matdepartementet klarte å få til når det gjelder en av de viktigste innsatsfaktorene for å øke norsk matproduksjon?

Statsråd Jon Georg Dale [19:38:00]: Regjeringa har vorte beden om å leggje fram tiltak jamleg, første gongen i revidert nasjonalbudsjett, seinare også i budsjett, som gjer at vi kan redusere talet på mål med nedbygd jordbruksareal til 4 000 innan 2020. Alt er ikkje gjort over natta. Det har eg behov for å vere ærleg på. Trass alt ligg hovudansvaret for reguleringsprosessar i kommunane. Det trur eg denne regjeringa og Kristeleg Folkeparti har som eit felles verdigrunnlag. Ein fattar best avgjerder når dei er fatta tett på der som folk bur. Det gjer at det å styrkje kompetansen til kommunesektoren, som gjer desse vurderingane, er noko som ein ikkje skal kimse av, meiner eg. Samtidig har vi peika på andre tiltak, bl.a. at vi kjem til å følgje opp dette i NTP. Men vi kjem også til, i tida framover, å jobbe med fleire andre forslag, og eg jobbar no tett med KS for å bidra til å fortsetje å styrkje arbeidet for å nå dette målet i 2020.

Geir Pollestad (Sp) [19:39:11]: Regjeringspartia er glade i utviklinga frå 2014 til 2017. Me kan vera einige om tala: 56 500 kr, 42 000 kr av dette er frå åra 2014 til 2015. Etter det ligg det an til ein dårlegare kronemessig vekst enn andre grupper.

I høyringa understrekte statsråden at han betrakta ei prosentvis lik utvikling som gjeldande inntektsmål, slik eg har oppfatta han. No har han fått ei innstilling som seier at ein samla komité står bak det å redusera inntektsgapet mellom jordbruket og andre. Meiner statsråden fortsatt at prosentvis lik inntektsutvikling er gjeldande inntektsmål for landbruket, eller oppfattar statsråden det som Stortinget har sagt, slik Stortinget har sagt det?

Statsråd Jon Georg Dale [19:40:09]: Det inntektsmålet som denne regjeringa har basert sin politikk på, er det same som Senterpartiet baserte sin politikk på dei åtte føregåande åra. At det målet plutseleg er uansvarleg, synest eg det er verdt å merkje seg, også for dei andre partia som sat i den regjeringa.

Eg ser merknaden som Stortinget har gjeve i denne innstillinga, og at ein ber meg om å drøfte det i landbruksmeldinga, som kjem seinare dette året. Det har eg ein ambisjon om å gjere.

Samtidig er det heilt avgjerande at ein vert målt på dei resultata ein faktisk leverer – ikkje på Senterpartiet si oppfatning av dei politiske resultata. Og inntektsutviklinga i jordbruket er formidabelt bra, og viss vi skal evne å rekruttere folk til landbrukssektoren i åra framover, bør Senterpartiet snakke opp verdien av at det skjer – ikkje ned.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [19:41:20]: Hoveddelen av inntektene i landbruket kommer fra markedsinntekter, heldigvis. Og noe av det som har skjedd de siste årene, er at markedsinntektene har økt, og i de siste jordbruksoppgjørene har Fremskrittspartiet også økt målprisen på flere produkter. Vi ser at en av de største inntektsdriverne for landbruket er bl.a. at TINE har hatt et stort overskudd og har etterbetalt norske melkebønder med 900 mill. kr. Det har hatt stor betydning.

Men for å få til de markedsinntektene er norsk landbruk og norsk næringsmiddelindustri helt avhengig av et velfungerende tollvern. Vi ser at det har vært et stup for de europeiske prisene, og det er store utfordringer, mens vi ser at det i det norske markedet har vært stabilitet, og at man har tjent penger, som har kommet hele landet og hele det norske landbruket til gode.

Fremskrittspartiet kritiserte kraftfullt de forbedringene i tollvernet som den rød-grønne regjeringen gjorde i forrige periode, og som jeg sto i spissen for. Fremskrittspartiet har tidligere sagt at det er et mål å redusere tollvernet, og da er mitt spørsmål til statsråden:

Ser også han det som et mål å redusere tollvernet, eller mener han det er bra å ha et velfungerende og godt tollvern?

Statsråd Jon Georg Dale [19:42:26]: Eg meiner at mi hovudoppgåve er å gjere jordbruket i stand til å møte ein situasjon der ein får auka internasjonal konkurranse. Stortinget har vedteke at Noreg skal liberalisere sin jordbruksmarknad over tid – rett nok ikkje utan å få noko igjen for det, men likevel: Stortinget har vedteke at vi skal liberalisere jordbruksmarknaden. Viss vi skal ta det inn over oss, må vi også ta inn over oss at det å skulle gå inn i ein situasjon no og tru at vi kan mure oss inne, er å lure både seg sjølv og bøndene, for ein kjem gradvis, over tid, til å møte auka internasjonal konkurranse, og det er heilt avgjerande at denne regjeringa klarer å leggje til rette for at ein i større grad er i stand til å møte den konkurransen. Difor er det så viktig at vi klarer å bruke dei marknadsmekanismane som ligg der, for å styrkje både produksjonsevna og lønsemda.

Pål Farstad (V) [19:43:35]: På svært mange områder er det stor enighet mellom komitémedlemmene, både når det gjelder merknader som er gitt, og i den diskusjonen som har vært i komiteen. Men det er ett område som det ikke er veldig stor oppslutning om, men som vi, fra Venstres side – også SV – har vært opptatt av, og det handler om løsdrift. I 2008 konkluderte Landbruksdepartementets arbeidsgruppe med at løsdrift gir bedre dyrevelferd i storfehold. Som jeg nevnte i mitt hovedinnlegg, er det et betydelig investeringsbehov for å imøtekomme kravet om løsdrift i storfehold, særlig for små og mellomstore bruk. Derfor må investeringsvirkemidlene økes. Det kan ikke være slik at en ved å utsette løsdriftskravet i ti år får en slakk i investeringstakten. Tempoet må holdes oppe.

Spørsmålet er da: Hvordan vil statsråden bidra til at tempoet i overgangen til løsdriftsfjøs blir holdt høyere enn i dag?

Statsråd Jon Georg Dale [19:44:48]: Norsk mjølkeproduksjon kjem i framtida til å finne stad i lausdriftsfjøs. Det er eg heilt overtydd om. Det vi har sørgt for med denne jordbruksavtalen, er at dei som elles måtte ha gjeve opp drifta, faktisk får nokre år til på omstilling, sånn at vi kan ha dei med oss vidare for å produsere mat over heile landet, som eg opplever at Venstre er oppteke av.

Gjennom desse jordbruksforhandlingane fekk staten eit krav om å auke investeringsverkemidla med 17 mill. kr – felles for jordbruket. I det tilbodet som vi gav, føreslo vi å auke med 26 mill. kr, altså meir enn det jordbruket kravde. Det gjorde vi sjølv om vi la lausdriftskravet på bordet. Det seier noko om min vilje til å bidra til at vi skal klare å kome oss gjennom den investeringsbølgja som norske mjølkeprodusentar – og for så vidt ein del andre produsentar – står framfor i åra som kjem.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Odd Omland (A) [19:45:57]: Etter jordbruksoppgjøret for to år siden uttalte daværende landbruksminister Sylvi Listhaug at de endringene som ble gjort den gangen, var de største endringene noensinne i norsk landbrukspolitikk. Den kursendringen fikk regjeringen støtte for fra både Kristelig Folkeparti og Venstre, og i ettertid viser det seg at statsråden hadde rett. Vi har sett at de største brukene har fått den aller største delen av kaka, på bekostning av de små og mellomstore brukene.

En slik prioritering vil etter Arbeiderpartiets mening bidra til at en ikke når målsettingen om et landbruk over hele landet. Jordbruksforhandlingene ville utlignet deler av disse skjevhetene i årets oppgjør, men statens første tilbud la ikke opp til det. Bondelaget sier at de vektlegger at de gjennom avtalen klarte å framforhandle ordninger og sikre mangfoldet i landbruket bedre enn det som lå inne i statens tilbud, og det er bra.

Arbeiderpartiet har tradisjon for å støtte inngåtte avtaler i jordbruksoppgjøret for ikke å bidra til å svekke forhandlingsinstituttet. Det vil vi, som tidligere nevnt, også gjøre denne gangen. Næringskomiteen gir likevel regjeringen marsjordre på flere områder for framtidige oppgjør og for de kommende stortingsmeldingene. En samlet komité understreker at inntektsgapet skal reduseres, selv om det har vært litt uklarhet fra regjeringspartienes side under debatten om dette. I tillegg stemmer et flertall i komiteen sammen på flere områder som vil bidra til å gjennomføre de målene stortingsflertallet har uttrykt tidligere.

Jeg nevner viktigheten av et sterkt landbruk over hele landet, basert på norske ressurser. Dette ivaretar også en god klimaprofil.

Behovet for økt utbyggingskapasitet må følges opp med tilstrekkelig tilgang til investeringsmidler i årene framover.

Det er viktig å styrke differensieringen av virkemidlene, slik at en kan opprettholde lønnsom drift og en variert bruksstruktur. Kanaliseringspolitikken er også klimasmart.

Ved utfasing av eksportstøtte må en iverksette kompenserende tiltak.

Jeg nevner betydningen av en reduksjon i innfraktordningen for melk. Denne ordningen er med på å sikre melkeproduksjon over hele landet.

Jeg håper at statsråden har merket seg og tatt med seg at forhandlingene i EU, de såkalte artikkel 19-forhandlingene, i størst mulig grad må skjerme norsk landbruk.

Disse mener jeg er med på å ta norsk landbruk i riktig retning.

Da blir det spennende å se om samarbeidspartiene forvalter dette flertallet overfor regjeringen godt i framtidige oppgjør og i den varslede landbruksmeldingen.

Gunnar Viken (H) [19:49:17]: Det føles godt for en Høyre-representant fra landbruksfylket Nord-Trøndelag at det er oppnådd enighet om årets jordbruksavtale med Bondelaget. Å oppnå enighet er ingen selvfølge. For det første er det mange forskjellige interesser – fra geografisk beliggenhet til forskjellige produksjoner – og det innad i organisasjonene. Når disse interessene er samordnet, skal det forhandles med staten, som skal forme sine mål for landbrukspolitikken. Dette er et arbeid det står stor respekt av, og som det er gjensidig forståelse for.

Å drive et lønnsomt og innovativt landbruk bygger på erfaring og kunnskap. Gårdbrukeren er den selvstendige bedriftseieren som må få nye muligheter bl.a. gjennom forenkling av regelverk og rapportering, som i en enmannsbedrift gjerne kan være en kostbar tidstyv. Her må jeg hevde at regjeringen med sine støttepartier har levert. Litt styr er det, som vi sier i Trøndelag, når det pågår, men ingen vil tilbake til mer regulering. Forbedringer skjer best i god dialog med partene, og det gir forutsigbarhet. Dette viser at utviklingen i norsk landbruk går i rett retning.

Ekstra hyggelig for næringen er det når det er politisk bestemt at norsk matproduksjon skal økes. I Høyre kaller vi det nye muligheter for bonden og næringsmiddelindustrien. Husk at denne næringen skal forsyne det norske folk med mat minst fire ganger hver dag. For en mulighet! Selv om vi alltid har visst at det er slik, oppleves det best når etterspørselen er størst.

Vi husker mange år med overproduksjon og frustrasjon, der en måtte betale for å holde igjen produksjonen. Nå har markedet snudd. Vi er blitt flere nordmenn. Nå betaler vi for å få produsere mer mat – i tråd med Stortingets ønske. På den måten øker produksjonen i henhold til nasjonale mål.

I Norge legger vi stor vekt på matkvalitet og helse. Det skal vi ta vare på i et rent miljø.

Avslutningsvis: En skal ikke gråte over det en ikke får til, men glede seg over det en får til. Derfor skal Stortinget glede seg mer enn å gråte i denne saken.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:52:26]: Jordbrukets organisasjoner fremmer sitt krav, staten ved forhandlingsleder Leif Forsell svarer med et tilbud, avstanden er stor når det gjelder både innretning, bruk av virkemidler og økonomisk ramme, krav og tilbud representerer to ulike virkelighetsforståelser. Resultatet av forhandlingene blir omstridt, og det blir mange uttalelser i etterkant som er lite troverdige.

Dette har pågått lenge nok nå. Nå må det være slutt. Det er Stortingets ansvar å få på plass en ny, ærlig kultur hvor hele forhandlingssystemet restaureres. Jordbruksforhandlingene mellom staten og jordbrukets to faglag, Bondelaget og Bonde- og Småbrukarlaget, er forberedelse til Stortingets behandling av de årlige jordbruksoppgjørene. Både krav og tilbud skal ha sitt grunnlag i Stortingets flertallsvilje, og tallmaterialet for forhandlingene skal være omforent mellom partene for det året forhandlingene skal gjelde for. Sånn er det ikke i dag.

Hovedavtalen av 1950 for jordbruket sier i § 1 hva som er formålet med jordbruksforhandlingene:

«Avtaleverket for jordbruket har til formål å regulere tiltak som er egnet til å fremme fastlagte mål for jordbruket.»

Det hersker ingen tvil om at Stortinget har et sjølstendig ansvar for å ta stilling til forhandlingsresultatet, jf. NOU 1988:10 om hovedavtalen i jordbruket. Når enkelte stortingsrepresentanter uttaler at det bare er å stemme ja til den framlagte proposisjonen, og at noe annet vil være å svekke legitimiteten eller være i strid med avtaleinstituttet, er dette konstitusjonelt feil.

Situasjonen i dag er denne: Mens Stortinget sier at jordbruket skal øke matproduksjonen på norske ressurser, er den faktiske situasjonen at norsk jordbruks evne til å produsere mat med norske ressurser svekkes for hvert år. Stortingets godkjenning av tidligere jordbruksoppgjør har ført til en utvikling i norsk jordbruk som ikke er i tråd med Stortingets målsettinger. Dette faktum er for øvrig påpekt av Riksrevisjonen.

Det er ikke noe nytt at det er konflikt mellom ulike målsettinger for norsk jordbruk, men sjelden har det vært mer synlig enn i dag. Gjennom de siste årene er disse målkonfliktene prioritert slik at jordbrukets viktigste samfunnsoppgave, nemlig nasjonal produksjon av nok og trygg jordbruksmat som vi naturlig kan produsere i Norge, stadig svekkes. Kornprisen legger grunnlag for kraftfôrprisen, og kraftfôrprisen bestemmer verdien av graset som produseres. Kraftfôrprisen bestemmes i jordbruksoppgjøret. Dagens ekstremt lave kraftfôrpris fører til at husdyrproduksjon fra drøvtyggere baserer seg mer og mer på kraftfôr og stadig mindre på gras.

Stortingsflertallet har gitt uttrykk for at de ønsker økt sjølforsyning. Da kan ikke det samme stortinget legge til rette for priser på melk, kjøtt og kraftfôr og kostnader for gras som gjør at det for gårdbruker blir mer og mer lønnsomt å bruke importert kraftfôr. Norge gror sjølsagt igjen.

Når vi er kjent med den forvirring som råder i jordbruksdebatten, er det viktig å få en avklaring av hva som menes med målsettinga om økt matproduksjon på norske ressurser. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag til vedtak:

«Stortinget legger til grunn at «økt matproduksjon på norske ressurser» betyr at planteproduksjonen i Norge må øke, og at kornimporten må reduseres.»

Jeg tar opp mitt forslag nr. 7, og på denne bakgrunn og med dette innlegg er det også naturlig og nødvendig for meg å stemme mot godkjenning av årets jordbruksavtale, og jeg vil derfor stemme for forslag nr. 4.

Presidenten: Da har representanten Per Olaf Lundteigen tatt opp det forslaget han refererte.

Else-May Botten (A) [19:55:43]: Landbruket blåser liv i landet vårt. Det er dette vi skal bygge videre på og forbedre, og den norske modellen for jordbruket med jordbruksforhandlinger og samvirke, tollbasert importvern, budsjettstøtte og eiendomsreguleringer er viktige byggesteiner hver for seg, og helt avgjørende å sette sammen.

Høyresiden har ofte gjennom tidene påpekt at man ønsker å bygge ned denne modellen, som faktisk fungerer. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen vil helst kutte i budsjettstøtten, men har måttet gi seg gjennom forhandlingene i jordbruksoppgjøret. Så all honnør og ros til Bondelaget, som har tatt ansvar og fått til enighet om årets jordbruksoppgjør.

Likevel viderefører regjeringen i den inngåtte avtalen retningen i tidligere jordbruksoppgjør under Solberg-regjeringen. I 2014 ble det en dreining i tilskuddene til fordel for større bruk, noe som har ført til at inntektsavstanden mellom små og mellomstore bruk og større bruk har økt. I årets oppgjør ble det framforhandlet ordninger som skal sikre at mangfoldet i landbruket forbedres ut fra det som lå inne i statens tilbud. 100 mill. kr i budsjettstøtte målrettes nå til små og mellomstore bruk i distriktene.

Stortingsflertallet, uten Høyre og Fremskrittspartiet, er tydelige på at det er viktig å styrke differensieringen av virkemidlene, slik at en opprettholder en variert bruksstruktur og sikrer bærekraftig produksjon på jordbruksarealet over hele landet. Det samme flertallet mener at regjeringen ikke i tilstrekkelig grad har fulgt opp jordvernsstrategien.

Selv om det i dette oppgjøret har blitt fokusert mer på små og mellomstore bruk, er det verdt å merke seg at regjeringen i sine tre år ved makten, som representanten Storberget sa, kun har gått inn med 145 mill. kr, sammenlignet med de tre siste rød-grønne årene, hvor vi gikk inn med 1 mrd. kr i økning på budsjettmidlene.

Regjeringen har med dette oppgjøret gått på tvers av egen politikk med å sende en større regning til forbrukerne, gjennom å øke målprisene og økte budsjettmidler, tross egne løfter om å redusere dem.

Torhild Aarbergsbotten (H) [19:58:10]: Det kan være ulike meninger om avtaleinstituttet innenfor jordbruket, men jeg velger å tro at de fleste er enig med meg i at en enighet om avtalen er det beste utgangspunktet for et godt samarbeid videre. Jeg benytter derfor anledningen til å takke Bondelaget for et konstruktivt samarbeid og bidrag til en god avtale som legger grunnlaget for et framtidsrettet jordbruk.

Det er også gledelig å lese i Nationen 26. mai at antall konkurser i landbruket er halvert siden 2011. Banksjefen for landbruket i SR-bank peker på at de største produsentene, som tidligere var mest utsatt for konkurser, fikk god uttelling i jordbruksoppgjøret i både volum og tilskudd.

I tillegg har økonomien generelt blitt bedre grunnet en lengre periode med høyere priser på mat og økte subsidier til landbruket. Gode gressavlinger bidrar også til at produksjonen øker. Bøndene driver sunt økonomisk, har god økonomistyring og produserer produkter av høy kvalitet.

Sammenlignet med andre europeiske land har vi en svært frisk og sunn dyrestamme. Det brukes rekordlave mengder antibiotika, og Norge er kanskje det landet som har satset aller mest på seriøst avlsarbeid.

De siste årene har det vært rekordstore investeringer i landbruket. Regjeringen har økt investeringsmidlene med 26,5 mill. kr til nærmere 600 mill. kr. Som styremedlem i Innovasjon Norge i Sør-Trøndelag kan jeg bekrefte at dette er midler som det er stor søknad om. Investeringsmidler er spesielt målrettede tiltak da yngre investerer mer enn eldre, og de eldre som investerer, gjør det for å legge til rette for neste generasjon.

Likevel er det de mange gode tilbakemeldingene fra bøndene jeg velger å lytte til hva gjelder tidene i landbruket. Om ti dager pakker jeg praksisbilen og skal kjøre dyrlegevakt i tre–fire uker. I mitt virke møter jeg mange ulike bønder. Det som gleder meg mest, er å få se og høre at de trives i sitt yrke. Det skal innrømmes at det var tunge år for noen år siden da de som hadde investert i nye fjøs og driftsapparater, hadde det vanskelig økonomisk. For dem som har investert og satser på framtiden, har vilkårene blitt langt bedre, som f.eks. vridningen av tilskudd fra areal til produksjon. Det har stimulert til økt produksjon og bedre utnyttelse av ressurser.

Vi må heller ikke glemme at det har skjedd en rivende utvikling innenfor det teknologiske området i landbruket. Melkeroboten, fôringsautomater og automatiserte innhøstingslinjer bidrar til at det er mulig å ha flere dyr og drifte større arealer med færre årsverk. Arbeidshverdagen til en bonde har, til liks med arbeidsdagen til mange andre yrkesgrupper, blitt ganske mye annerledes på få år. Som i andre næringer og yrker må vi hilse teknologisk utvikling og effektivisering velkommen og ikke prøve å sette bremsene på, slik jeg opplever at enkelte andre partier her i salen prøver på.

Ingvild Kjerkol (A) [20:01:30]: Det er ikke sigaretter folk flest dør av, sa Gunhild Stordalen da hun åpnet EAT-konferansen i Stockholm mandag formiddag. Videre sa hun at det ikke er terror heller, ikke kriger, bilulykker eller fallulykker i badekaret. Det er maten som får has på oss til slutt. Noen steder dør folk av for lite mat, andre steder av for mye. Rundt to milliarder av verdens befolkning har for lite å spise, mens nesten like mange er overvektige. Feilernæring står for en tredjedel av alle barnedødsfall i verden.

Som helsepolitiker vil jeg si at matpolitikk, det er storpolitikk. Den viktigste samfunnsoppgaven til norsk landbruk er å sikre nok trygg og variert mat av god kvalitet. Men landbruket bidrar også til bosetting og næringsliv over hele landet, miljøgoder som bevaring av biologisk mangfold, kulturlandskap og skogens og jordas funksjon som karbonlager.

Landbruket gir levende lokalsamfunn. Og landbruket bidrar til våre fellesgoder. I en verden med en voksende befolkning er landbruk et nasjonalt ansvar som de fleste nasjoner er opptatt av. Arbeiderpartiet mener det er grunn til å gi ros til Bondelaget, som flere fra mitt parti har sagt i denne debatten, for tross alt å ha fått framforhandlet en avtale.

Flertallet i Stortinget, med regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre, har støttet opp om den kursendringen vi har sett de siste årene, med en omfordeling av tilskudd fra små og mellomstore bruk. Vi har merket oss at landbruksministeren mener at årets avtale viderefører linjene fra de to siste jordbruksoppgjørene, og dette er en kursendring Arbeiderpartiet ikke har støttet. Selv om avtalen i stor grad viderefører profilen fra tidligere oppgjør, ser vi det som positivt at det i årets avtale er bevegelse i retning av å styrke de små og mellomstore brukene. Vi mener det er nødvendig for å nå Stortingets mål om økt matproduksjon basert på norske ressurser.

Innstillingen i saken er en klar beskjed til regjeringen. Den nedbyggingen av landbruket som regjeringen fra Fremskrittspartiet og Høyre har forsøkt seg på, blir ganske kontant tilbakevist av stortingsflertallet ved behandlingen av årets oppgjør.

Ansvaret for trygg matproduksjon er det andre enn regjeringen som har tatt så langt.

Kjersti Toppe (Sp) [20:04:22]: Det er eit veldig viktig og overordna prinsipp at alle land forvaltar sitt eige ressursgrunnlag på ein slik måte at ein har matproduksjon for å brødfø eiga befolkning. Nasjonal matproduksjon er ei solidarisk handling i ei verd der mange svelt.

Noreg har ikkje store areal til matproduksjon. Vi har rikeleg med fjell, skog og vatn og lite dyrka mark. Det vi har av matjord, må brukast til å produsera korn der det er grunnlag for det, og elles til grasproduksjon. Dei store beiteressursane i dalføra og i fjellet kan berre haustast av drøvtyggjarar som sau, geit, kyr og anna storfe. Da må vi ha eit høgt dyretal i vestlandsfylka – Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal.

Det krevst mykje arbeid og høg kunnskap for å driva med husdyravl, mjølkeproduksjon og kjøtproduksjon her. Store delar av arealet i desse fylka er frå naturen si side små og bratte. Dei grensar mot fjordar, vatn, elvar og bekkefar, vegar, hamrelag og fjell. For dei som tenkjer kroner og øre, er areala tungdrivne og lite effektive, men det er dette landet vi har, og det er desse areala som må drivast.

Jordbruksavtalen som Stortinget behandlar i dag, skal leggja grunnlaget for om desse vestlandsareala i framtida skal vera lønsame å bruka eller ikkje. Men alle som kjenner Vestlandet, ser at store areal vert stadig mindre brukte og etter kvart gror igjen. Dette er stikk i strid med folks forståing av Stortingets fleirtalsvilje om auka sjølvforsyningsgrad av jordbruksvarer.

Denne negative utviklinga er eit resultat av valet til dei enkelte gardbrukarane innanfor dei rammevilkåra og framtidsutsiktene som ein ser for bruk av eigen gard. Store areal på Vestlandet vert drivne ikkje på grunn av, men trass i dagens jordbrukspolitikk. Det er Stortinget som har ansvaret for å avklara kva ein vil med jordbruket på Vestlandet. Stortinget må på eit sjølvstendig grunnlag ta stilling til forhandlingsresultatet, om det er i tråd med den jordbrukspolitikken som er til gagn for landet, eller ikkje.

I innstillinga kjem Stortingets dobbeltkommunikasjon på dette området tydeleg fram. Men dersom ein ikkje ønskjer ein variert bruksstruktur med lønsam drift også på mange av dei små og tungdrivne areala på Vestlandet, må ein vera ærleg og seia det. Ut frå Senterpartiets program meiner eg at ein må støtta forslaget om at auka matproduksjon på norske ressursar må bety at planteproduksjonen i Noreg må auka, og at kornimporten må reduserast. Det må løna seg å produsera gras på Vestlandet – heilt enkelt.

Nils Aage Jegstad (H) [20:07:38]: Først vil jeg slutte meg til alle som har gitt uttrykk for glede over at det ble enighet mellom Bondelaget og staten også ved årets forhandlinger. Det er viktig at et stort flertall i Stortinget slutter seg til forhandlingsresultatet. Det er viktig for forhandlingsinstituttet at det partene blir enige om, blir vedtatt.

Jeg har lyst til å kommentere noen punkter. Komiteen understreker at jordbrukets viktigste oppgave er å produsere mat. Av hensyn til beredskap, ressursutnytting, verdiskaping, sysselsetting og av klimahensyn er det viktig at norsk jordbruk produserer de matvarene som det er naturlig å produsere i Norge, og i et omfang som kan dekke innenlandsk etterspørsel og lønnsom eksport.

Jeg merket meg at under debatten om Riksrevisjonens undersøking av arbeidet til styresmaktene for å nå målene om økologisk landbruk stilte representanten Per Olaf Lundteigen spørsmålet: Hva er viktigst: å øke matproduksjonen eller drive økologisk? Hans konklusjon var at økt matproduksjon måtte gå foran, og jeg er tilbøyelig til å være enig. Men mitt spørsmål videre er: Gjelder ikke det også andre forhold hvor produksjonsmålet er i strid med andre landbruksmål?

Jeg har noen punkter som jeg vil påpeke. Det første er: Det må lønne seg å produsere. Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at vridningene i tilskuddsordningene for å stimulere til økt matproduksjon og mer effektiv gårdsdrift fra 2014 og 2015 legges til grunn også for årets avtale. Dette gir forutsigbarhet for landbruket og legger til rette for at bønder som vil satse og investere i norsk landbruk og norsk matproduksjon, gjennom denne avtalen fortsatt får gode muligheter til det.

For det andre: Det må være lov å satse. Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, peker videre på at det er stor optimisme og investeringslyst i norsk jordbruk. Det er viktig, ikke minst for rekrutteringen til næringen, at det er mulig for den enkelte bonde å modernisere og videreutvikle alle brukstyper.

For det tredje: Landbrukspolitikken må favne både store, mellomstore og små bruk. Skal vi nå produksjonsmålet, må vi gi alle bruk en mulighet til å utvikle potensialet den enkelte gård har, og være effektive.

Regjeringen har lagt opp til en politikk der også gårder med store arealer og stor produksjon får betalt for sin merproduksjon. På den annen side vil jeg gi uttrykk for glede over at løsdriftskravet blir skjøvet ut i tid. Jeg tror ethvert krav som utløser et behov for betydelige investeringer, vil føre til automatisk avvikling av mange bruk, ikke minst der hvor man er nær et generasjonsskifte.

Lise Wiik (A) [20:10:55]: Det ble enighet mellom staten og Norges Bondelag om jordbruksavtalen for 2016–2017. Det er bra.

Arbeiderpartiet er opptatt av å beholde ordningen med at jordbruket hvert år forhandler med staten om viktige rammebetingelser for næringen. Forhandlingsinstituttet er viktig både for næringen og for forbrukerne. Vi ser det slik at Norge må ta sin del av ansvaret for matproduksjonen i verden. Vi har som målsetting å øke produksjonen med 20 pst. Det er mulig å få dette til dersom vi tar hele landet i bruk og retter virkemidlene inn slik at ikke bare de største brukene blir tilgodesett.

I 2014 ble det gjort en dreining i tilskuddene til fordel for større bruk, noe som har ført til at inntektsavstanden mellom små og mellomstore og større bruk har økt. Det er å gå i feil retning. Det er viktig for næringen at Bondelaget i år gjennom forhandlingene har fått fram 100 mill. kr i økt budsjettstøtte, spesielt målrettet mot små og mellomstore bruk. Det er å gå i riktig retning. Dette er viktig. Landet vårt er organisert slik at det mange steder bare er grunnlag for mange små bruk som ikke enkelt kan bli slått sammen til ett stort. Så får vi ta konsekvensen av det, ta utgangspunkt i den strukturen vi har, og i de stedbundne ressursene hva gjelder beite og tilgang på grovfôr, og rette støttetiltakene i større grad inn på det. Da blir det også mulig å redusere importen av kraftfôr.

Arbeiderpartiet ønsker landbruk over hele landet. Det styrker spredt bosetting, og det skaper levende lokalsamfunn. Om vi skal lykkes i å bevare og utvikle landbruk over hele landet, må det være inntekter til å leve av. Det er nødvendig med oppbygging av lønnsomheten i landbruket, også rettet mot små og mellomstore bruk, det gjelder både drifts- og investeringsmidler. Om unge mennesker skal satse på landbruket, må det være forutsigbart og mulighet for å leve av det.

Så til slutt: Presset på matjorda til bruk til andre formål er sterkt, spesielt nær storbyene. Det er bekymringsfullt. En så liten del av Norges areal er egnet til dyrkingsjord, så vi har ikke mer å avse til andre formål. Matjorda er opptatt. Jeg vil si det slik at matjorda må være låst til den bruken den skal ha, den er utviklet gjennom mange generasjoner til sitt formål og skal ikke brukes til noe annet.

Anders B. Werp (H) [20:14:13]: Regjeringen er opptatt av å stimulere til økt matproduksjon og legger godt til rette for det gjennom grepene som gjøres i årets jordbruksavtale. Rammen i avtalen legger opp til at bøndene igjen forespeiles høyere inntektsvekst enn for andre grupper i samfunnet. Med rammen på 350 mill. kr, hvorav 100 mill. kr er nye bevilgninger over statsbudsjettet, legges det til rette for en inntektsøkning på 3,1 pst. for bøndene det kommende året. Det må betegnes som en god inntektsutvikling i en tid hvor store deler av norsk arbeidsliv kan vente seg moderate inntektsøkninger, om noen i det hele tatt.

Sett i lys av den sterke inntektsveksten jordbruket har hatt de siste to årene, må dette egentlig betegnes som spesielt god inntektsutvikling. Strukturendringene som ble lagd i 2014 og videreført i 2015, ligger også fast i denne avtalen. Dermed viderefører regjeringen stimuleringen av matproduksjon og effektiv gårdsdrift. Det har vært viktig å sørge for at rammebetingelsene for norsk jordbruk holdes forutsigbare over tid. Samtidig prioriterer årets avtale nye investeringsmidler med 575 mill. kr i investeringsstøtte.

Regjeringen styrker også gress- og husdyrproduksjon i de deler av landet som har forutsetninger for dette, og korn- og planteproduksjon der det ligger best til rette for det. Dermed styrkes konkurransekraften både for små og større bruk i hele landet, og en større del av produksjonen kan skje med norske ressurser.

I sum gir årets avtale gode vilkår for dem som vil satse på å produsere mat i Norge, og et godt grunnlag for et moderne norsk landbruk for både dagens og neste generasjons bønder.

Under denne regjeringen har bøndenes inntektsvekst vært formidabel og betydelig høyere enn for andre grupper i samfunnet. Investeringene øker, søkningen til utdanningen er god, og nedleggingstakten går ned. Dette signaliserer at optimismen er høyere enn under de rød-grønne. Nå peker pilene oppover – det fortjener norsk landbruk.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [20:16:36]: Norsk landbruk er jo en stor suksesshistorie, og spesielt nå, i en tid hvor vi ser at det er en nedgang i arbeidsmarkedet, er det viktig å huske hvilke ringvirkninger norsk landbruk gir fra Finnmark i nord til Agder i sør. Bare direkte i matproduksjon og i næringsmiddelindustrien er det opp mot 100 000 årsverk, og så må man tenke på alle ringvirkningene i tillegg. Så den landbrukspolitikken som vi har ført, har skapt store verdier over lang tid, og den gir grunnlag for en unik og god matproduksjon.

Så er det noen bærebjelker som har ligget til grunn for det: Vi har hatt en jordbruksavtale som har gitt stabilitet og forutsigbarhet for næringen, vi har et samvirkebasert system som gjør at man har kunnet levere varer i hele Norge – det har gitt stabilitet og trygghet for produsenten – og vi har hatt et velfungerende tollvern. Alle tre har vært premisser for at vi har klart å utvikle den matproduksjonen vi har.

Hovedfinansieringen av årets oppgjør er at vi har et velfungerende tollvern. Det har det også vært de siste to oppgjørene, og derfor blir det rart når statsråden sier retorisk at vi ikke kan mure oss inne, når statsråden selv bruker handlingsrommet i tollvernet nettopp til å øke prisene. Og det som har vært suksessen i Norge det siste året, i motsetning til landbruket i våre naboland, er at det har vært stabilitet i råvareprisene. I Danmark og Tyskland har man nå råvarepriser på melk ned mot 1,70 kr per liter, mens det i Norge er over 5 kr. Hvem vil tape mest hvis man reduserer tollvernet? Jo, det er de største produsentene som er absolutt mest sårbare, som dagens regjering sier at de vil satse på. For en annen melkeprodusent som da vil kunne få f.eks. litt over 3 kr mindre per liter, og de produserer 900 000 liter som er Fremskrittspartiets drømmemål, vil det si 2,7 mill. kr mindre i markedsinntekter. Så den politikken man fører, må man stå for over tid, for hvis man vil at folk skal satse, bygge store fjøs og investere 10–15 mill. kr, som mange gjør, så må de som investerer, vite at det er en forutsigbarhet i det. For hvis man reduserer tollbarrierene, er det ikke lønnsomt å produsere f.eks. melk i Norge, for det er så mye billigere å importere det fra Tyskland eller fra Danmark. Og derfor bør statsråden fra talerstolen være tydelig på at selvfølgelig ønsker en norsk regjering stabilitet for norske produsenter og for norsk næringsmiddelindustri, og da bør man ikke gjemme seg bak en retorikk og si at det handler om å mure seg inne. Det handler om at man skal gi stabilitet for norsk matproduksjon. Så min oppfordring – og utfordring – til statsråden nå mot slutten av debatten er at han går opp og klargjør at vi har ingenting å gi i tollforhandlinger med EU, at det er klokt at vi har det tollvernet. Det har gitt stabilitet, det har gitt arbeidsplasser, og det gir verdier som gagner hele samfunnet at vi har forutsigbarhet også i det systemet.

Knut Storberget (A) [20:19:48]: Siden spørsmålet om jordbruksavtaleinstituttet er blitt problematisert i løpet av debatten, og særlig fra representanten Lundteigen, finner jeg i hvert fall grunn til på vegne av Arbeiderpartiet å si at vi oppfatter det slett ikke som noe konstitusjonelt brudd, eller å være i strid med konstitusjonen, at vi syns at det er viktig å ha høy terskel før man griper inn i en forhandlet jordbruksavtale. Vi har vår konstitusjonelle rett og plikt til å fatte både lovvedtak og bevilgningsvedtak, men vi har samtidig også en plikt til å gjøre det slik vi syns det politisk best gagner samfunnet. Jeg må bare gjenta: Vi mener fra Arbeiderpartiets side at det er helt avgjørende hvis vi skal klare å øke norsk matproduksjon, at vi evner å ta vare på forhandlingsinstituttet, som på mange måter gir produsentene en god runde på våren. Jeg mener helt ærlig at jeg tror den næringen ville ha tapt mye om vi mistet den muligheten – på historisk sikt. Så kan man gjerne si at det skulle gjerne vært mer dette året, men det er også en del av den konstitusjonelle forpliktelsen og det valget man gjør.

Så vil jeg også understreke veldig sterkt at jeg syns ikke at regjeringen og statsråden har kommet særlig godt fra det, knyttet til deres hengivenhet overfor liberalistisk tankegods når det gjelder norsk landbrukspolitikk. Det er flere som etterlyser både gode eksempler på dette og kanskje også land. Men det som er trist, er jo at vi bruker, og har brukt, veldig mye av de tre årene som har gått, på å slå tilbake liberalistiske framstøt og egentlig i veldig liten grad har fått diskutert hva slags type virkemidler som gagner politikken og matproduksjonen. Og jeg må si at noe særlig liberalistisk sug ute i befolkningen eller hos bøndene eller hos andre aktører opplever ikke jeg at det er knyttet til norsk matproduksjon – snarere tvert imot.

Så min magre invitt til statsråden på tampen av debatten må jo være: Bruk nå den tiden når man skriver denne stortingsmeldingen, til å skrive om det som faktisk stortingsflertallet er opptatt av, nemlig å øke matproduksjonen – at det skal være klimasmart, at dette skal være svaret inn i framtida knyttet til grønn næring, at vi skal kunne rekruttere fortsatt, at vi skal ha virkemidler som bidrar til at vi kan investere i matproduksjonen, og ikke minst det som ligger til grunn for representanten Lundteigens forslag: at vi kan evne å bruke enda mer av planteressursene her i Norge. Jeg mener at en av de viktige, sentrale delene av framtidig landbrukspolitikk er å styrke norsk kornøkonomi. Hvis vi kunne fått en stortingsmelding og en stortingsdebatt om disse elementer, og ikke bare en – jeg holdt på å si – demonstrasjon knyttet til et eller annet slags liberalistisk tankegods, så kunne det hende vi tok gode politiske skritt framover for å øke norsk matproduksjon.

Oskar J. Grimstad (FrP) [20:23:05]: Årets avtale legg godt til rette for å auke produksjonen på norske ressursar. Den prioriterer produksjonar der det er størst potensial for auke ved å ta marknadsdelar frå import: storfe, korn og grøntsektoren. Den stimulerer til auka bruk av utmarksressursane, og den reduserer stimulansen til å gå over til gras i dei typiske kornområda. Det er viktig både for å auke den samla produksjonen og for å redusere importen av råvarer til kraftfôr, fordi det legg grunnlaget for større kornproduksjon enn elles.

Avtala tar også omsyn til dei små og mellomstore bruka, kombinert med at dei grepa som ein gjorde med omsyn til dei med størst ressursgrunnlag, ligg fast. Vi hjelper ikkje dei små ved å hindre at dei store får vere med og bidra, for over 80 pst. av jordbruksproduksjonen kjem frå bruk med meir enn eitt årsverk. Skal produksjonen auke, må alle få moglegheit til å auke produksjonen sin, og då med grunnlag i dei ressursane som dei har tilgjengeleg. Så innstillinga og avtala sørgjer for at norsk landbruk baserer seg på auka matproduksjon over heile landet i smått og stort – og stort er bra.

Avtala inneber også ein tryggleik for dei mange unge som har investert i landbruket, og gir ein tryggleik vi ikkje har sett tidlegare.

Avtala legg også til rette for ein inntektsvekst per årsverk som vi ikkje har sett på lang tid. Som fleire har vore inne på, den gir ein inntektsvekst på 19 pst. frå 2014 til 2017, og talet på bruk har faktisk auka. Unge investerer i nye fellesfjøs, og vi held oppe drift på same arealvolum som før. Det viser ein optimisme som det er lang tid sidan vi har sett. Vi produserer nok egg og sauekjøt til å dekkje eige behov.

Nokre tar til orde for dette med importvern. Eg er einig med statsråden når han seier: Det hjelper ikkje å mure seg inne. Vi lever i ei verd der spesielt Noreg er avhengig av handel med omverda, og då er ikkje løysinga å byggje murar rundt oss.

Til slutt: Når ein høyrer dei raud-grøne partia klage over resultatet som no er kome fram: Småbrukarlaget har brote i seks av dei sju siste åra. Kva betyr det? Det betyr at desse partia har ikkje levert noko særleg betre når det gjeld forhandlingsinstituttet. Tvert imot har den blå-blå regjeringa klart å levere betre enn dei raud-grøne klarte den tida dei sat med ansvaret.

Geir Pollestad (Sp) [20:26:15]: Eg opplever at me har hatt ein ganske avklarande debatt, men det er mange tal – og mykje informasjon – som vert brukte på kreative måtar. Det vert hevda at inntektsforskjellane auka under den raud-grøne regjeringa. Ein er veldig oppteken av inntektsveksten frå 2014 til 2017, utan å vilja seia at den store veksten kom frå 2014 til 2015. Ein unngår å fortelja at pilene for jordvern har snudd, og av Oskar J. Grimstads siste innlegg her kunne ein nærmast få inntrykk av at årets oppgjer inneber ein reduksjon av inntektsforskjellane. Det står i proposisjonen at inntektsforskjellane auka med 2 000 kr per årsverk. Då trur eg me bør halda oss til det. Den same Oskar J. Grimstad viste til at Småbrukarlaget har brote i seks av dei sju siste åra. Han kunne like godt ha sagt seks av dei siste åtte, men ei slik verkelegheitsforståing passar openbert ikkje inn.

Så er Senterpartiet dei første til å gleda seg over ting som går godt i norsk landbruk. For det første gleder me oss litt over at me har fått ein ny statsråd på området. Partiet er det same, men det er langt enklare å ha ein fornuftig landbruksdebatt. Det trur eg er positivt for landbruket. Det andre me kan gleda oss over, er at me har ein bondestand som er robust nok til å stå opp mot fire år med ei blå-blå regjering. Og er avlingane gode, er det slik at me gleder oss over det i Senterpartiet, anten me sit på traktoren, eller me sit i stortingssalen.

Når det gjeld inntektsmåla, framstår det som om det er betydeleg forvirring hos Høgre og Framstegspartiet. Eg gleder meg over at Venstre og Kristeleg Folkeparti har vore så tydelege på at her skal ein tetta gap. Når det gjeld det å styrkja differensieringa av verkemidla, er det openbert at her har Høgre og Framstegspartiet forstått kva som står, for den merknaden er dei ikkje med på. Det er like fullt ein fleirtalsmerknad. Det må få konsekvensar.

Når det gjeld representanten Lundteigens beskriving av dei konstitusjonelle sidene av jordbruksoppgjeret, deler eg den i all hovudsak, men eg ønskjer at etter valet i 2017 skal Framstegspartiet og Høgre røysta for inngåtte jordbruksavtalar, sjølv om dei måtte meina at dei var altfor gode.

Årsverksdiskusjonen er òg relevant. Det vart vist til at størstedelen av produksjonen skjer på gardsbruk over eitt årsverk. Eg har ikkje inntrykk av at det er denne typen bruk regjeringa snakkar om, når ein snakkar om å gjera dei store bruka større.

Statsråd Jon Georg Dale [20:29:32]: Senterpartiets leiar utfordra meg konkret på tollvern. Det vil alltid vere ein debatt og ein nødvendig balansegang å gå opp mellom tollsats og tollfrie importkvotar. Under Senterpartiet i regjering auka dei tollfrie importkvotane – gjennom artikkel 19-forhandlingane og avtalane dei fekk til då – men Senterpartiet kan føle seg trygg på at denne regjeringa forhandlar med sikte på å vareta norske interesser i artikkel 19-forhandlingane.

To ting som overraskar meg, eller som eg iallfall meiner det er nødvendig å summere opp med i denne debatten, er at alle vil ha meir matproduksjon, men nokre vil ikkje at det skal løne seg å produsere meir. Eg trur ikkje vi får lønsemd i produksjonen og meir matproduksjon viss ikkje det er stimulans til å produsere meir. Og kvifor er det feil – i jordbruket, i motsetning til i alle andre sektorar – at viss du leverer to liter mjølk, får du dobbelt så mykje betalt som viss du leverer éin? Kvifor er det eit problem at det er slik i norsk landbrukspolitikk? Eg meiner at det openbert er slik at det skal løne seg å produsere meir. Ein må få dobbelt så mykje betalt viss ein produserer to liter mjølk som viss ein produserer éin liter mjølk.

Eg meiner at når fleire her snakkar om auka grasproduksjon og mindre kraftfôrimport, må det gje eitt sluttresultat, nemleg at det vert mindre lønsamt å produsere gras i kornområda – slik eg først la til grunn i statens tilbod – for det er det einaste som kan få opp kornproduksjonen innanlands.

Viss dette er signala eg skal ta med meg frå denne debatten, gjer det meg roleg.

Men til alle dei som meiner at auka kraftfôrpris er det einaste saliggjerande, spør eg meg: Korleis trur dei det vil slå ut for svineprodusentane og for kyllingprodusentane? Er ikkje produksjonen dei bidreg med, viktig for norsk landbruk? Er ikkje botnlinja deira viktig? Skal vi berre auke kraftfôrprisane, som gjer at dei vert mindre konkurransedyktige?

Og så er det alltid ein diskusjon i Stortinget knytt til soya og import av det. Eg skulle for så vidt ønskje at vi hadde klimatiske forhold til å produsere proteinet vårt sjølve – men det har vi jo ikkje. Når vi forbaud å bruke fiskemjøl og kjøtbeinmjøl i fôret vårt, måtte vi erstatte det med ei anna proteinkjelde. Alle dei som angrip import av soya, har det til felles at dei ikkje peiker på alternative proteinkjelder for norsk kraftfôr. Det betyr – viss ein skal ta dei på alvor – mindre konkurransekraft for dei næringane i Noreg som er heilt avhengige av at kraftfôret har ein pris som gjer det mogleg å produsere i Noreg.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Ingunn Foss (H) [20:32:43]: Noen få kommentarer til utsagn i debatten.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet framhevet at de brukte 1 mrd. kr på landbruk i sine tre siste regjeringsår. Det er mye penger. Og hva fikk vi igjen for så mye penger? Jo, nesten 40 000 bruk ble lagt ned. Omdisponeringen av dyrket mark var historisk høy, matproduksjonen gikk ned, importen økte, og det var dårlig rekruttering til næringen.

Jeg husker også veldig godt protestene og demonstrasjonene under den rød-grønne regjeringen, selv om det var Senterpartiet som styrte Landbruksdepartementet. Under den forrige regjeringsperioden het det at Arbeiderpartiet ikke var den letteste forhandlingspartneren når det gjaldt penger til landbruket.

Arbeiderpartiet snakker også varmt om differensiering og struktur og vil faktisk reversere endringer som denne regjeringen har fått til. I denne sammenhengen kan det være verdt å minne om at det faktisk var Arbeiderpartiet som satte fart på strukturrasjonaliseringen under Brundtland-regjeringen på 1990-tallet, fordi de helt klart så at det var nødvendig. Dette er ganske utførlig beskrevet i Per Harald Grues memoarer, bind to, som jeg har på nattbordet. Arbeiderpartiets politikk var den gang ganske lik den som føres av Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen i dag, og partiene hadde faktisk mange felles forslag i den perioden.

Arbeiderpartiet har faktisk hatt i sitt program at de vil styrke bøndenes rolle som selvstendig næringsdrivende, de vil redusere detaljstyringen og ha økt bruk av markedssignaler. Det har stått at hvilke inntekter den enkelte jordbruker oppnår, er et resultat av en rekke forhold som utøverne bestemmer over.

Da gjenstår det å se om Arbeiderpartiet virkelig har gjennomgått en så stor endring som det høres ut som her i dag.

Takk for en lang og god debatt. Vi gleder oss over at regjeringen har fått flertall for store deler av innstillingen, som vi håper og tror vil videreføre og forsterke den positive utviklingen som vi ser i landbruket i dag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:34:49]: Jeg er glad for en diskusjon omkring korn- og kraftfôrpolitikken, for hvis man ikke har det på stell, har man ikke resten på stell.

Kraftfôrprisen bestemmes i jordbruksoppgjøret. Kraftfôrprisen definerer verdien på gras. Lav kraftfôrpris gir lav verdi på gras. Lav kraftfôrpris gir høyt forbruk av kraftfôr, som gir økt import av kraftfôr. Det vet statsråden, og derfor er vi ved et nøkkelpunkt.

Når statsråden sier at det slår sterkt ut for svineprodusentene, er det feil. Grisen er blant de mest effektive til å foredle kraftfôr til kjøtt. Det slår sterkest ut for sau og lam og deretter for storfe – nettopp de dyrene som har evne til å spise gras. Økt kraftfôrpris har det vært en diskusjon om i norsk jordbrukspolitikk gjennom alle år. Det har vært uenigheter om det, men det er viktig å klarlegge her at det er en nøkkel til å forstå at Norge gror igjen. Lav kraftfôrpris fører til at Norge gror igjen, at det blir overskudd på rundballer, fordi det ikke er lønnsomt for gårdbrukere å bruke det graset. Det er mer lønnsomt å bruke kraftfôr.

Det andre punktet jeg vil si litt om: Fremskrittspartiets statsråd er stolt av Fremskrittspartiets jordbrukspolitikk. La oss ta en liten blodprøve. Fremskrittspartiet vil svekke importvernet. Høyre arbeider for ikke å ha noe eget norsk jordbruksmatvaremarked i det hele tatt. Det sies her at en ikke skal mure seg inne. Som Høyre sier så kjekt: Hva er konsekvensen? – Sterk reduksjon i markedsprisene. Det rammer dem som driver størst, mest. Det fører til at de må ha enda større bevilgninger over statsbudsjettet. De vil bli enda mer statsstyrte.

Fremskrittspartiet og Høyres politikk er mer statsstyring av de jordbruksgårdene som driver stort – stikk motsatt av hva de prøver å fortelle oss. Det er mindre robust det de gjør. Det Fremskrittspartiet og Høyre gjør, er å føre norsk jordbruk lenger og lenger i samme retning som Danmark, med enorme gjeldsbyrder, med enorm sårbarhet for rentepolitikken. Det er ikke godt for en ungdom å gå om bord i en politikk som innebærer at man nærmest dobler volumet per time hvert tiende år. Det går ikke. Jeg vil, som gammel fylkesagronom, advare ungdom mot å gå om bord i dette. Det er sårbart, det er risikofylt, det er ikke forsvarlig. Det som trengs, er at politikken legges om. En må ikke investere så sterkt i store bygninger, men investere i jord, i fruktbar jord, for vi har for lite jord. Det er jorda som danner grunnlaget for planteproduksjonen, og det er den det må investeres i for å få opp sjølforsyningsgraden. Det er essensen i mitt forslag.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [20:38:10]: Snakker vi jordbruket stort mye mer ned nå, tror jeg Lundteigen får viljen sin: Ingen tør å satse på jordbruk.

I replikkordskiftet spurte jeg representanten … fra Arbeiderpartiet …

Presidenten: Knut Storberget. (Munterhet i salen.)

Morten Ørsal Johansen (FrP) [20:38:34]: Knut Storberget, ja … Beklager. Jeg stilte representanten Storberget noen spørsmål når det gjaldt hva som skulle til for å få økt matproduksjonen i Norge, og representanten sa at jordvern var en av de tingene som var viktig for Arbeiderpartiet. Det er viktig for Fremskrittspartiet også. Vi har en jordvernstrategi som det er enighet om i Stortinget. Den skal vi forholde oss til, og den er det viktig at vi forholder oss til.

Da er det også viktig å se hvordan utviklingen når det gjelder omdisponering, har vært de siste årene. Den har hatt en positiv utvikling, den er inne i en positiv utvikling, og jeg tror at målet vi har satt om 4 000 dekar innen 2020, er klart oppnåelig.

Samtidig er det viktig å ta med seg at vi nydyrker en god del areal i Norge. I 2015 nydyrket vi over 16 000 dekar, og i 2014 over 18 000 dekar. Dette er selvsagt med og bidrar til at vi får en økt produksjon i Norge.

Representanten var også inne på at virkemidler som investeringer var viktig. I dette jordbruksoppgjøret øker vi investeringsmidlene med 26,5 mill. kr, opp til 574,5 mill. kr. Den maksimale prosentsatsen for generasjonsskiftetilskuddet under denne ordningen økes med 10 prosentpoeng. Dette er med og bidrar til at ungdom kan komme inn, og at de som er på vei ut, kanskje investerer mer, slik at de legger forholdene til rette for ungdommen.

Han sa også at økt lønnsomhet er viktig. Det er jeg helt enig i. Økt lønnsomhet er viktig for at en skal kunne drive med norsk landbruk. Slik det ser ut nå, viser regnskapet at inntektsutviklingen i jordbruket under denne regjeringen ligger an til å bli klart større enn for andre grupper – mer enn det dobbelte målt i prosent – og klart høyere målt i kroner. I 2006 var jordbruksinntekten 47 pst. av inntekten til andre grupper. Nå er tallet 66 pst. Det tyder på at inntektsgapet er redusert.

Til slutt: Pollestad var opptatt av at vi skulle stemme for jordbruksavtalen etter 2017. Selvfølgelig vil vi gjøre det. Det er en jordbruksavtale som Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen da også står inne for – for vi sitter selvsagt i regjering da også.

Presidenten: Presidenten regner med at representanten er klar over at det tas stenografisk referat av det som sies i Stortinget.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [20:41:29]: Statsråd Dale bekymret seg for norske kyllingprodusenter i diskusjonen om kraftfôr. Det er nesten litt rørende å høre en Fremskrittsparti-statsråd bekymre seg for norske kyllingprodusenter. Er det én næring som virkelig har opplevd uansvarligheten Fremskrittspartiet har ført i landbrukspolitikken, er det den næringen. Man bare doblet konsesjonen på et tidspunkt der man lå an til å ha balanse i markedet. Det har gjort at mange enkeltprodusenter har måttet legge ned, og det er svært usikkert hvor mange familier som har investert fra 4 mill. kr til kanskje 8 mill. kr i kyllinghus. Det er det som er så viktig når vi driver med politikk: Man må ikke bare gjennomføre ting uten at man ser på konsekvensene. Dette var et eksempel på det. Det var et ideologisk prosjekt for Sylvi Listhaug bare å doble konsesjonen uten å vurdere konsekvensene for enkeltpersonen.

Når vi overtar makten igjen, kan vi ikke bare gjøre justeringer i full fart over natten uten å tenke på konsekvensene av justeringene, for til syvende og sist handler det om enkeltfamilier og enkeltpersoner som har tatt kjempestore og tunge investeringer. Derfor trenger man stabilitet i landbrukspolitikken. Derfor er det så uansvarlig det dere gjorde bl.a. for kylling. Derfor er det så uansvarlig når dere omtaler tollvern som det å mure seg inne. Det handler om sikkerheten for de familiene som nå investerer opptil 10–15 mill. kr i nye fjøs. Da må de ha en sikkerhet i at vi skal stå opp for dem, og at det er trygt at de følger rådet Fremskrittspartiet nå gir om at man skal investere tungt. Da må dere si: Selvfølgelig er tollvernet bra. Det er et gode at vi har det. Det har sikret verdiskaping, det har sikret trygghet for familiene, og det har sikret aktivitet rundt omkring i hele Norge, og vi skal også gjøre det framover.

Retorikken vi har hørt før, handlet om at det er å mure seg inne, være proteksjonist og ta på seg nisselua, og jeg fikk alle mulige karakteristikker da jeg var statsråd og hørte at det var uklokt. Man ser at det er nødvendig. I hvert fall partier som vanligvis sier de er opptatt av markedsinntekter, bør være opptatt av å sikre markedsinntekter for norske produsenter.

Så er det også en realitetsorientering. Når vi snakker om store norske melkeprodusenter, er det småbruk. I Norge er det noen og tjue i snitt. I Danmark var det da jeg var statsråd – det er sikkert høyere nå – rundt 140. Så selv om Fremskrittspartiet skulle få fullt gjennomslag, er de norske melkeprodusentene småbruk. Dansk melkeproduksjon har kjempetrøbbel, de klarer ikke å konkurrere selv om de er så store. Det er kjempemange konkurser i dansk landbruk. Skal vi sikre vår produksjon, må vi stå opp for disse bærebjelkene. Det bør også statsråden være trygg på og tørre å si fra talerstolen, at selvfølgelig skal han stå opp for det, at de var kloke, de forbedringene man har gjort, at man skal gjøre alt man kan for at det ikke svekkes, for det er bra for bonden, det er bra for industrien, og det er bra for landet.

Bente Thorsen (FrP) [20:44:35]: Vridningene i tilskuddsordningen for å stimulere til økt matproduksjon og mer effektiv gårdsdrift fra 2014 og 2015 ligger til grunn også for årets jordbruksavtale. Dette gir forutsigbarhet for landbruket, og det legger til rette for at bønder som virkelig vil satse og investere i norsk landbruk og norsk matproduksjon, gjennom denne avtalen fortsatt får gode muligheter til det.

Vridningene i tilskuddet fra areal til produksjon har vært veldig vellykket så langt, og jeg vil minne om at der det tidligere var underskudd på lammekjøtt, er vi nå selvforsynt. Det viser at bøndene responderer godt på justeringer i tilskudd. Det regnes også med at det kan bli underdekning av norsk storfekjøtt framover, og det vil bli mindre når kvalitetstilskuddet for storfekjøtt klasse O+ nå nær dobles.

Dette viser at det i praksis er stikk motsatt av det som blir hevdet fra talerstolen, at det er rasering av landbruket. Det er stor optimisme og investeringslyst i norsk jordbruk, og det er derfor viktig, ikke minst for rekrutteringen til næringen, at det er mulig for den enkelte bonde å modernisere og videreutvikle alle brukstyper.

Jeg viser til at det derfor også er satt av 575 mill. kr til investeringsstøtte i jordbruket. I tillegg legger regjeringens vridning i tilskuddene og endringer i enkelte øvre kvotegrenser til rette for større grad av strukturdifferensiering og større grad av utnyttelse av stordriftsfordeler i produksjon. Samtidig er strukturdifferensieringen i tilskuddene opprettholdt, noe som innebærer at støttenivået relativt sett er høyere for mindre produsenter. Distriktsdifferensieringen i tilskuddene er også opprettholdt.

Jeg vil igjen minne om at det er optimisme og investeringslyst i norsk jordbruk, og det tyder på at den politikken som føres i dag, der du får inntjening etter produksjon, er vellykket.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:47:23]: Det jeg sa i mitt første innlegg, var at det ikke er noen tvil om at Stortinget har et sjølstendig ansvar for å ta stilling til forhandlingsresultatet. Når enkelte stortingsrepresentanter uttaler at det bare er å stemme ja til den framlagte proposisjonen, og at noe annet vil svekke legitimiteten til eller være i strid med avtaleinstituttet, så er dette konstitusjonelt feil. Det er min mening, og det står jeg på.

Representanten Storberget sa at det skal være høy terskel for å gripe inn i framforhandlet avtale. Ja, det har jeg forståelse for. Når en ikke griper inn i framforhandlet avtale, er det fordi en mener at det er det beste å gjøre. Det å si at en bare skal si ja uansett, er ikke korrekt. Hvis en sier ja til denne avtalen, svekker en sjølforsyningsgraden. Det er den fremste samfunnsoppgaven til jordbruket. Derfor må en stemme nei til denne avtalen.

Ove Bernt Trellevik (H) [20:48:41]: Representanten Trygve Slagsvold Vedum har i fleire innlegg her no peika på kor viktig tollvern er for norsk landbruk og norske forbrukarar. Det er i og for seg rett. For enkeltbruk og enkeltprodukt er det særdeles viktig i mange samanhengar, men for norsk økonomi og norsk velstand og velstandsutvikling på lang sikt er det nok ikkje heilt rett at dette kjem til å verta så veldig viktig.

Stortinget har ein ambisjon om å fem–seksdobla verdien av havbruksnæringa. Me slit med marknadstilgang til Kina, me slit med marknadstilgang til Russland, og EU er, og kjem til å vera, ein av dei aller viktigaste marknadene våre. Skal me ein gong i framtida realisera draumen om å seksdobla verdien av havbruksnæringa og sjømatproduksjonen vår, må me kanskje ein gong i framtida vera villige til å diskutera nettopp tollvern.

No er det slik i EØS-avtalen at me ikkje kan kopla fisk og landbruk. Regjeringa har ikkje gjort det og kopla det, men eg trur nok at den dagen kjem, og initiativet til å kopla fisk og landbruk må koma frå denne salen og ikkje frå EU. Eg håpar og trur òg at den dagen må koma, og eg trur òg på norsk landbruk, at me kunne vore Europas spiskammers med rein og god mat og kunne selt dette til EU på ein god måte, på lik linje som at me handlar hos dei. Meir samspel med EU trur eg det norske landbruket og norsk næringsliv har godt av, og me har mykje å sjå fram til viss me klarer å få eit betre samspel med EU på nettopp dette med tollbarrierar og tollvern.

Statsråd Jon Georg Dale [20:50:43]: Debatten går mot slutten, og eg har behov for å vere tydeleg i bodskapet på at når representanten Per Olaf Lundteigen frå Senterpartiet så klart åtvarar nye mot å gå inn i næringa, trass i – trass i, president – at lønsemda går opp, gjer han norsk landbruk urett. Vi treng norsk jordbruksproduksjon. Senterpartiet brukar å gje uttrykk for at dei er opptekne av at det skal bu folk over heile landet, og ei så klar åtvaring, som det Lundteigen framfører, mot at nye generasjonar skal velje landbruket trass i ei positiv inntektsutvikling, synest eg er veldig uheldig.

Difor er eg glad for at partileiaren i Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, er veldig tydeleg på ein ting, og det er at også dei store bruka i Noreg er veldig små. Det meiner eg er det fremste konkurransefortrinnet for norsk landbruk. Vi produserer ikkje mat som alle andre. Vi avlar på friske dyr i staden for å medisinere dei sjuke. Norske bønder har i generasjonar utvikla husdyrproduksjonen sin til å vere berekraftig. Teknologien som dei har utvikla, ikkje ved hjelp av meg, men ved hjelp av sin eigen kunnskap, er eksportvare for Noreg. Vi produserer mat som forbrukarane har høg tillit til, fordi dei veit at når dei vel eit norsk produkt, et dei mat som ikkje utløyser ein folkehelserisiko for dei. Det er konkurransefortrinnet til norsk landbruk. Å snakke ned verdien av det meiner eg det er grunn til å åtvare mot, for det er dei fremste grunnane til at forbrukarane bør velje norsk mat også i framtida, fordi vi gjer ting annleis. Det er eg glad for at forbrukarane i dei fleste tilfella i dag vel, men då er vi avhengige av at eit samla storting faktisk løftar det som norsk jordbruk har lykkast med over tid – heilt uavhengig av den regjeringa som til kvar tid sit – nemleg å vere oppteken av måten vi produserer maten vår på, framfor å snakke ned verdien av det som vert gjort.

Presidenten: Representanten Trygve Slagsvold Vedum har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [20:53:02]: Som norsk hveteprodusent oppfordrer jeg alle til å spise norske hveteboller – nei, det er ikke seriøst. Men poenget er, til Ove Trellevik: Det er så uklokt å sette ulike næringer opp mot hverandre. Jeg skjønner ikke hvorfor Høyre driver med det. Hvorfor skal de sette norsk fiskerinæring opp mot norsk landbruksnæring? Det gjorde de også i den siste tollstriden vi sto i. Da jeg skulle til EU og forsvare forbedringen av tollvernet, tok ikke EU det opp. De satte ikke næringene opp mot hverandre, men da jeg kom hjem til Norge, satte Det norske stortinget dem opp mot hverandre. Høyre og Fremskrittspartiet satte norsk fiskerinæring opp mot norsk landbruk. Det er det ingen grunn til. Alle land har offensive og defensive interesser, og det å stå opp for vår matproduksjon er en god sak, og det er ikke i motsetning til fisk. De næringene er avhengige av hverandre. De skal støtte hverandre og ikke være i innbyrdes konkurranse. Høyre bør vite at i 1994 satte man tilgangen til et tollfritt EU-marked opp mot tilgangen til norsk hav. Så det er helt andre debatter. Vi må slutte å sette våre næringer opp mot hverandre. Vi må støtte opp om begge to.

Presidenten: Representanten Geir Pollestad har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Geir Pollestad (Sp) [20:54:18]: Det var vel seint i debatten at Høgre sleppte katten ut av sekken og gav norsk landbruk skulda for vanskane med å selja fisk til Russland og Kina. Er det regjeringa sitt syn, får regjeringa leva med det.

Dei merknadene me vedtek i dag, er eg sikker på vil verta lesne grundig fram til neste oppgjer, både i faglaga og i departementet. Det finst mange positive trekk her, men eg trur at skal me nå måla, må partia i denne salen, som vil norsk landbruk og norsk matproduksjon vel, samla seg og leggja grunnlaget for eit meir langsiktig opptrappingsvedtak som ungdom og dei som er i næringa, kan halda seg til, slik at ein igjen kan gjera norsk landbruk om til eit generasjonsprosjekt og ikkje til eit prosjekt frå kvartal til kvartal, slik som dagens regjering legg opp til.

Frank Bakke-Jensen (H) [20:55:30]: Det er noen ord, noen begrep, Senterpartiet velger å hoppe over når man diskuterer landbrukspolitikk. Konkurransekraft er faktisk et viktig begrep også for landbruksnæringen. Det er også sånn at markedsadgang er like viktig som importvern for landbruksnæringen.

Jeg oppfatter det slik at da representanten Slagsvold Vedum var statsråd og reiste rundt i Europa og traff stemmene der som ikke i det hele tatt koblet kjøttboller og fiskeboller, da har han hatt en veldig selektiv reise, for gang på gang når vi er ute, møter vi parlamentarikere fra europeiske land som sier: Dere kan ikke ha det vernet samtidig som dere vil slippe billig til med fisken deres.

Men dette er for Høyre en debatt om en balansert markedsadgang og et balansert tollvern. Derfor har vi sagt at vi skal ha en politikk som også rigger landbruket med en konkurransekraft som gjør at man framover kan stå seg imot de endringene som kommer.

«Min båt er så liten og havet så stort» var en gammel salme. Av og til får jeg den følelsen når jeg hører representanten Slagsvold Vedum, for han driver på mange måter en filial for Vårherre. Det kan ikke være sånn at landbruket skal være overlatt til en eller annen sterk politisk kraft der noen ovenfra skal skjerme det. Vi er nok nødt til å realitetsorientere landbrukspolitikerne skal vi berge oss framover. Det er det som gjør at vi får ungdom inn i næringen.

Når representanten Pollestad sier at dette skal være et generasjonsprosjekt, vel, så har ikke jeg noen tro på det, ganske enkelt fordi jeg ikke har tro på at norsk ungdom i dag hele tida tenker at det skal være et generasjonsprosjekt å overta denne gården og drive den. Norsk ungdom i dag som jeg treffer, sier at de vil ha en åpenbar vei inn i næringen, men samtidig vil de kunne se en vei ut av næringen. Hvorfor det? Jo, for i dag endrer ting seg i mye, mye større grad for ungdommer. Man kan møte en partner, man kan skifte karriere underveis, man vil se en vei ut, samtidig som man ser en vei inn. Det gjør at vi må ha en politikk som legger til rette for at det skal være mulig å kjøpe seg en gård, samtidig som det i framtida også skal være mulig å selge den gården og ikke gå derifra bankerott, noe vi i dag dessverre opplever at enkelte gjør. Det er de klare signalene fra ungdom som er i næringen, og det er de klare signalene fra ungdom som vil inn i næringen.

Oskar J. Grimstad (FrP) [20:58:13]: Eg skal vere kort sidan vi begynner å nærme oss slutten.

Representanten Slagsvold Vedum seier at vi må tenkje på konsekvensane. Tollmurar skaper konsekvensar. Det handlar om marknadstilgang. Rike, høgteknologiske Noreg eksporterer. Vi eksporterer olje, vi eksporterer frå verfta, vi eksporterer utstyr, og vi eksporterer høgteknologi. Det er snakk om enorme summar vi eksporterer for.

Og alt heng saman med alt. Når det gjeld fisk og havbruk, eksporterer vi 35 millionar måltid kvar einaste dag – sunn, god norsk mat. Dette er mat med høg tillit, men landbruket leverer også mat med høg tillit, slik statsråden var inne på. Vi kan ta egg som eit eksempel. Reiser vi rundt i Europa, får vi, sjølv på dei dyraste og flottaste hotella, egg som er kokte så lenge at dei er knallgrøne innvendig. Det er fordi ein fryktar salmonella i egga. Då spør eg meg sjølv: Kvifor er ikkje norsk landbruk meir aktivt for å selje sine reine, friske, gode produkt til Europa? For det er eit kjøpesterkt publikum og folk og kundar som nettopp ønskjer å vere trygge på og villige til å betale for sikker mat. Det er på den måten vi burde behandle norske landbruksprodukt. I staden opplever vi i dag i altfor stor grad at næringa blir snakka ned. Ei næring der vi ser ungdommen satse, fortener å bli snakka opp. Det håper eg vi kan fortsetje med.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.