Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter

– Det anses vedtatt.

Helge André Njåstad (FrP) [14:32:49]: (leiar i komiteen og ordførar for saka): Denne saka handlar om endringar i statsbudsjettet for 2016 under Finansdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet for lønsregulering for arbeidstakarar i statleg tariffområde.

Eg skal kort gjera greie for tilrådinga frå komiteen, som går på at me føreslår å setja av 1,4 mrd. kr i statsbudsjettet i tillegg til ei rekkje andre postar som går på m.a. kompetanseutvikling, opplæring og utviklingsmidlar, som er gjort greie for i innstillinga. I tillegg tilrår komiteen at ein godkjenner avtalen som er inngått med Akademikerne gjennom protokoll av 1. mai 2016, og at ein òg legg til grunn avtalen i Riksmeklaren si møtebok av 26. mai 2016 med dei tre andre organisasjonane, LO Stat, Unio og YS Stat.

Vidare tilrår komiteen at dei som ikkje er organiserte i nokon av dei fire organisasjonane, òg vil få løns- og arbeidsvilkåra sine i samsvar med det Riksmeklaren har lagt til grunn i møteboka si for dei. Så seier komiteen òg, i punkt V, at Kongen på vegner av staten kan bringa inn tvistar i samband med tariffoppgjeret, og i punkt VI gjev ein ei generell fullmakt til å gjera fordelingar på dei andre departementa sine område.

Så langt er saka behandla på lik linje med dei andre åra då dette ikkje har kravd nokon stor debatt og omtale frå denne talarstolen. Denne gongen er det ein merknad frå partia Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet – som eg reknar med dei sjølv vil gjera greie for etterpå – som peikar på neste forhandlingsrunde, då dei ønskjer å koma med ei bestilling til det som skal skje frå 2018 av. Hovudessensen, som dei sjølv nok vil gjera greie for, er at det bør vera likelydande avtalar mellom alle organisasjonane.

Framstegspartiet og Høgre har med bakgrunn i den merknaden kome med ein merknad som understrekar at avtalane frå denne perioden, 2016–2018, i all hovudsak er likelydande. Det er ein ulik del lønsmidlar til lokal fordeling som skil mellom Akademikarane og dei tre andre. Desse medlemene har tillit til at dei lokale partane òg vil sikra god lønsfordeling og likeløn mellom kvinner og menn i dei lokale oppgjera som skal skje i ettertid.

Me understrekar òg at ein primært ønskte likelydande avtalar, men at det var einigheit om at det var mogleg å inngå ulike avtalar, og at me difor ikkje har nokon problem med at det er gjort. Det er viktig å understreka at moglegheita for ulike avtalar mellom dei fire partane er ein konsekvens av avtalefridomen mellom partane i arbeidslivet, som me synest det er viktig at skal vera der.

Med dei orda anbefaler ein samla komité innstillinga, og det er hyggjeleg å registrera at eit fleirtal i komiteen sluttar seg til proposisjonen.

Eirin Sund (A) [14:36:27]: Nå har komitélederen redegjort for komitébehandlingen, men jeg har likevel lyst til – på vegne av Arbeiderpartiet – å referere til den merknaden som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti står inne med.

Det har vært spesielt å se på dette lønnsoppgjøret utenfra. Som det framkommer av merknaden, har Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet etter komitébehandlingen merket seg at forhandlingsløsningene mellom staten, LO Stat, Unio, YS Stat og Akademikerne for første gang har ført til at staten har inngått hovedtariffavtaler med partene med ulikt innhold. Det som helt åpenbart har skapt størst avstand, er regjeringens ønske om å innføre et nytt lønns- og forhandlingssystem. Staten har tidligere inngått fire likelydende hovedtariffavtaler med hovedsammenslutningene, som også har blitt gjeldende for de uorganiserte. I årets oppgjør har staten inngått to ulikelydende tariffavtaler, og vi har en regjering som har endret sin arbeidsgiverpolitikk, uten at det har blitt varslet eller diskutert på forhånd.

Vi støtter oss til de framforhandlede avtalene, som komitélederen redegjorde for, men vi må få påpeke at det er spesielt når man helt siden 1991, da man hadde hatt en grundig vurdering av og utredning av lønns- og forhandlingssystemet, har bygget en enighet rundt prinsippet som ble nedsatt da, og som har gjeldt helt fram til nå. Stortinget har ikke fått noe varsel om at vi nå sto foran en vesentlig omlegging av lønns- og forhandlingssystemet, og Stortinget har heller ikke gitt uttrykk for at en ønsket en sånn omlegging som vi nå er i ferd med å få.

Denne endringen bærer preg av mangel på utredning og konsekvensvurderinger av det som nå skjer, og vi mener at en sånn omlegging legger et press på Stortinget til å akseptere både premissene og prosessen. Dette mener vi er uakseptabelt. Konsekvensen er at det nå er to ulikelydende hovedtariffavtaler, som åpenbart vil være kompliserende for staten å praktisere. Det vil også innebære et effektivitetstap for staten. Det står i motsetning til regjeringens mål om å forenkle og modernisere, og da vil årets oppgjør også medføre mer byråkrati. Nå vil betydelige lønnsmidler bli overført fra sentralt samordnet lønnsoppgjør til lokalt plan. Vi mener at Stortinget burde vært forelagt en utredning av konsekvensene for streikeretten når mer av lønnsandelen blir flyttet fra sentral- til lokalplanet.

Vi mener at regjeringen har brutt med sentrale prinsipper som fram til nå har blitt lagt til grunn for en helhetlig lønns- og forhandlingspolitikk i staten. Vi mener også at det er svært uheldig at staten innfører et system som innebærer lønnsforskjeller i staten og mer byråkrati. Det er en endring vi ikke støtter. Vi kan i dag ikke vurdere de langsiktige konsekvensene av ulike avtaler, men vi oppfatter det som et klart brudd på prinsippet om lik lønn for likt arbeid – et prinsipp som Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet setter høyt. Vi mener at årets lønnsregulering må bli et unntak, og at en må komme tilbake til en praksis der resultatet blir likelydende avtaler for alle arbeidstakere i staten, uavhengig av organisasjonstilknytning. Derfor fremmer vi et forslag, som jeg herved tar opp.

Presidenten: Representanten Eirin Sund har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Heidi Greni (Sp) [14:40:27]: Lønnsoppgjøret i statlig sektor fikk en økonomisk ramme i pakt med frontfagene. Det er slik det bør være, og Senterpartiet vil støtte de avtalte rammene for oppgjøret.

Når det likevel er grunn til å reagere på årets statsoppgjør, er det fordi vi har endt opp med hovedtariffavtaler for de fire hovedsammenslutningene som ikke lenger har samme innhold. Avtalen med Akademikerne har et likt prosenttillegg på lønnstabellen tilsvarende 0,5 pst., mens avtalene med LO Stat, Unio og YS har et likt prosenttillegg på lønnstabellen med 1,15 pst. Akademikerne skal fordele 2,3 pst. lønnsøkning gjennom lokale forhandlinger, mens de andre skal fordele 1,5 pst. gjennom lokale forhandlinger. For uorganiserte arbeidstakere i staten vil tariffavtalen mellom LO Stat, Unio og YS bli gjort gjeldende.

Konsekvensen av årets lønnsoppgjør i statlig sektor er at det blir ulike lønnstabeller for ansatte i samme virksomhet. Det vil skape både praktiske og prinsipielle utfordringer.

Statens lønns- og forhandlingssystem endres ikke ofte og særlig ikke med så store konsekvenser som årets avtale legger opp til. Fra 1991 har en basert forhandlingene på samme prinsipper og da etter en grundig utredning gjennom en offentlig utredning og redegjørelse for Stortinget. I forkant av årets oppgjør har det ikke skjedd en tilsvarende utredning og debatt om behovet for omlegging.

Vi har i våre merknader til oppgjøret sagt at denne mangelen på forarbeid må oppfattes som et press på Stortinget for å akseptere premissene for oppgjøret og de omlegginger som er avtalt med partene.

Konsekvensene av at det nå foreligger to ulike hovedtariffavtaler for det statlige tariffområdet, er at vi får et mer komplisert lønnssystem for statlig ansatte som innebærer både effektivitetstap for staten og økte motsetninger mellom arbeidstakere ut fra fagforeningstilknytning. Dette er uheldig.

Årets statsoppgjør står i konflikt med regjeringens uttalte mål om å forenkle og modernisere lønns- og forhandlingssystemet. Tvert imot ender vi opp med økt byråkrati.

I en fellesmerknad står Senterpartiet sammen med Arbeiderpartiet og SV i å peke på at regjeringens opptreden i årets statsoppgjør har brutt med sentrale prinsipp som fram til nå er lagt til grunn for et helhetlig lønns- og forhandlingssystem i staten. Vi mener dette er uheldig.

Jeg ser at komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet bagatelliserer utfordringene ulikhetene i hovedtariffavtalene i staten gir. Det vises til at ulikelydende avtaler er en konsekvens av avtalefriheten mellom partene i arbeidslivet. Ja, det er flere parter på arbeidstakersiden, men det er én på arbeidsgiversiden – staten. Det er denne partens ansvar for å ivareta hensynet til prinsipper som har ligget fast gjennom flere tiår, vi etterlyser.

Senterpartiet står sammen med Arbeiderpartiet og SV om et forslag som legger føringer for regjeringens forberedelser av neste revisjon av hovedtariffavtalen. Vi mener Stortinget skal be regjeringen gjennomføre forhandlingene om neste revisjon av hovedtariffavtalen slik at resultatet blir at vi igjen får fire likelydende hovedtariffavtaler.

Statsråd Jan Tore Sanner [14:44:22]: Det statlige tariffområdet omfatter ca. 150 000 arbeidstakere og viktige statlige virksomheter som barnevern, skattekontor, universiteter, direktorater og departementer. Jeg er glad for at vi har kommet frem til enighet om årets hovedoppgjør gjennom avtaler med partene.

Trepartssamarbeidet er avgjørende for å sikre det gode norske velferdssamfunnet, og regjeringen vil videreutvikle samarbeidet. Det er nødvendig at rammen for de statlige tariffoppgjørene legges av de sentrale partene for å bidra til en ansvarlig lønnsutvikling som trygger arbeidsplasser i privat og offentlig sektor.

I lys av de krevende omstillingene vi nå står overfor i norsk økonomi, er det spesielt viktig at årets oppgjør er fastsatt i tråd med frontfagets ramme på 2,4 pst. Når rammen for lønnsutviklingen er satt, er det imidlertid et klart ønske fra de statlige virksomhetene at de har frihet til å fordele lønnsmidlene i samarbeid med lokale tillitsvalgte. Vi har mange og svært ulike arbeidsplasser i staten – fra kriminalomsorgen i Kristiansand til Universitetet i Oslo og skattekontoret i Hammerfest. Disse ulike arbeidsplassene har forskjellige utfordringer og muligheter. Ved å gi dem et større handlingsrom for lokale forhandlinger gis virksomhetene også bedre muligheter for å rekruttere, utvikle og beholde gode medarbeidere. Vi har tillit til at de lokale arbeidsgiverne og tillitsvalgte kan finne gode løsninger for en rimelig og rettferdig fordeling av lønnsmidlene. De kan benytte ulike virkemidler for å få dette til, både justeringer for alle, justeringer for grupper og justeringer for enkeltpersoner.

Målet, et større lokalt handlingsrom for virksomhetene, ble varslet i Stortinget i Kommunal- og moderniseringsdepartementets forslag til statsbudsjett for 2015. Dette ligger dessuten klart innenfor den fullmakten regjeringen har til å forhandle lønns- og arbeidsvilkår på vegne av staten. Det er lang tradisjon for å respektere at lønnsforhandlingene er partenes ansvar.

Statens ønske om en modernisering av lønns- og tariffsystemet ble også varslet i Stortinget i samme sak, og det har over lang tid vært et samarbeid med partene om ulike moderniseringstiltak. Et mer fleksibelt og mindre rigid system vil også gi de statlige virksomhetene bedre rom for å skaffe kompetente medarbeidere.

Det er heldigvis organisasjons- og forhandlingsfrihet i Norge. Det betyr at arbeidstakerne står fritt til å organisere seg i ulike forbund, som igjen står fritt til å fremforhandle avtaler på vegne av sine medlemmer. Vi har mange eksempler på ulike avtaler for ulike organisasjoner i arbeidslivet, herunder i de statlige virksomhetene.

I kommunesektoren har enkelte ansatte et eget kapittel i avtalen som innebærer at lønnsrammen kun kan forhandles lokalt. I Forsvaret har noen ansatte hovedtariffavtalen for staten, mens bl.a. medlemmer fra LOs forbund Fellesforbundet er parter i en egen avtale, den såkalte Verkstedsoverenskomsten. Staten har også før årets hovedoppgjør vært åpen om at det er mulig å inngå ulike avtaler med de ulike partene.

Når medlemmene i arbeidstakerorganisasjonen Akademikerne takket ja til statens tilbud om en større lønnspott til lokal fordeling, var det derfor naturlig at vi inngikk en avtale med dem om dette. Med denne avtalen ble det avsatt om lag 2,3 pst. per dato av lønnsmassen til lokal fordeling. I avtalen med Unio Stat, YS Stat og LO Stat er det avsatt om lag 1,5 pst. per dato av lønnsmassen til lokale forhandlinger. For øvrig er avtalene i all hovedsak like når det gjelder sosiale og økonomiske vilkår. Det er også enighet om at alle partene må fortsette arbeidet med modernisering av lønns- og avtalesystemet.

Selv om det ikke er noen forenkling å ha to lønnstabeller, er det definitivt en fornyelse og en betydelig forbedring at vi nå har fått på plass avtaler som gir de enkelte virksomhetene større handlingsrom for å drive lønnspolitikk som er tilpasset deres behov. Vi har også tatt et godt skritt på veien videre i å modernisere lønns- og forhandlingssystemet sammen med partene. Jeg er glad for at komiteens flertall slutter seg til forslaget som regjeringen har fremlagt, i tråd med de avtalene partene har inngått.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirin Sund (A) [14:49:24]: Nå er det noen av partene i oppgjøret som har vært ganske tydelige på hva de mener om endret praksis og endret struktur, selv om en har fått avtalen på plass.

Stortinget har ikke gitt uttrykk for at en ønsker seg denne omleggingen, og regjeringen har heller ikke varslet Stortinget om at en skulle gjøre vesentlige omlegginger. Og når praksis og struktur blir endret i en praksis og en struktur som har ligget fast siden 1991 med bakgrunn i en stor utredning som da ble gjort, lurer jeg på om statsråden kan svare på om han har fått innsikt i de konsekvensene dette vil kunne få, både når det gjelder lik lønn for likt arbeid og også dette som jeg vet statsråden og regjeringen er opptatt av: forenkling og modernisering. Ser han ikke at dette vil kunne føre til mye mer byråkrati?

Statsråd Jan Tore Sanner [14:50:15]: Det er likelønn i staten i dag, og det ligger selvsagt fast også for fremtiden.

Vi har i lang tid varslet at vi ønsker mindre sentral detaljstyring, og at vi ønsker større handlingsrom for de enkelte virksomhetene.

Staten er mangfoldig. Det er stor forskjell på Universitetet i Oslo og skattekontoret i Hammerfest. Derfor ønsker vi å gi virksomhetene større handlingsrom – det er også deres ønske.

Vi har varslet Stortinget. I Prop. 1 S for 2014–2015 varslet regjeringen at den ville ha særlig oppmerksomhet på videreutvikling av lønns- og forhandlingssystemet i staten, slik at mer makt og større ansvar blir lagt til de lokale partene. I Prop. 1 S for 2015–2016 varslet regjeringen at den sentrale arbeidsgiverpolitikken de kommende år vil ha særlig oppmerksomhet på videreutvikling av lønns- og forhandlingssystemet i staten. – Så Stortinget er varslet.

Eirin Sund (A) [14:51:19]: Stortinget er varslet, som statsråden har sagt, på den måten. Men Stortinget har ikke fått seg forelagt noen utredninger eller vurderinger av konsekvensene med å endre systemet og endre praksis, slik som statsråden har gjort i dag.

Da spør jeg igjen: Sitter statsråden på kunnskap eller innsikt, utredninger, som gir ham svaret på at dette ikke vil få store følger for lik lønn for likt arbeid og for modernisering og forenkling?

Statsråd Jan Tore Sanner [14:51:48]: Nå mener vi at dette er modernisering, det er fornyelse, og det er også et ønske fra de statlige virksomhetene at de skal få større handlingsrom. Det er heller ikke noe nytt at man har ulikt lydende avtaler. Jeg redegjorde for det i mitt innlegg. I kommunal sektor har man det, og man har også eksempler på det i staten, f.eks. fra Forsvaret, hvor det er to avtaler.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:52:30]: Senterpartiet støtter organisasjonsfrihet. Vi støtter modernisering, men vi støtter også at likt arbeid skal ha lik lønn. Det som er moderniseringen i denne saken, er at nå har vi fått to lønnstabeller, som det framgår av regjeringens pressemelding den 30. mai på side 3: to lønnstabeller som er ulike. Altså – det er ulik lønn for likt arbeid fordi en er medlem av ulike fagorganisasjoner. Det er kjernen i saken: En får ulik lønn fordi en er medlem i ulike fagorganisasjoner! Når har en hatt det i staten tidligere?

Statsråd Jan Tore Sanner [14:53:21]: Jeg viste til at det i Forsvaret er to avtaler, hvor man har noen som er knyttet til verkstedsavtalen, og andre som er knyttet til hovedtariffavtalen. Det er også slik at likestillingslovens krav om at kvinner og menn i samme virksomhet skal ha lik lønn for samme arbeid eller arbeid av lik verdi, ligger selvsagt fast.

Det at man nå har to avtaler, endrer ikke de prinsippene vi er enige om, nemlig at det skal være likelønn i tråd med likestillingslovens krav.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:53:58]: Som statsråden sa, gjelder det 150 000 ansatte. Det gjelder brutto årslønn for LO Stat, Unio og YS Stat – hvor det er en avtale – kontra brutto årslønn for Akademikerne. Det er to ulike avtaler.

Mitt spørsmål er: Når har de gruppene hatt ulike avtaler fordi de er medlem i ulike fagorganisasjoner?

Statsråd Jan Tore Sanner [14:54:29]: Jeg viste til at i Forsvaret har noen ansatte hovedtariffavtalen i staten, mens andre, bl.a. medlemmer i LO-forbundet Fellesforbundet, har en egen avtale, den såkalte Verkstedsoverenskomsten.

Denne regjeringen har tillit til at de statlige virksomhetene i samarbeid med de lokale tillitsvalgte kan finne gode løsninger. Vi har tillit til at de vil bruke dette på en slik måte at man kan rekruttere, utvikle og beholde gode medarbeidere. Vi må også ha et lønns- og forhandlingssystem som ivaretar det mangfoldet av statlige virksomheter vi har.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:55:13]: I respekt for Stortinget er det greit at statsråden sier at han ikke vil svare – det hadde vært realt. Men jeg skal ikke følge det opp. Statsråden ønsker ikke å svare på spørsmålet mitt, for han har ikke noe svar på det. Det har ikke tidligere vært slik at det er fagforeningstilknytningen i staten som har avgjort hvilken lønn en skal ha.

Statsråden sa videre at han har varslet Stortinget om videreutvikling av lønns- og forhandlingssystemet. Statsråden har da ikke varslet Stortinget om at det er den konsekvens jeg nå har påpekt, det skulle få, når staten drev sine forhandlinger. Hvor står det?

Statsråd Jan Tore Sanner [14:55:52]: Det er greit nok at representanten Lundteigen ikke liker svaret, men det er forskjell på ikke å svare og ikke å like det svaret man får.

Det er regjeringen som har fullmakt til å fremforhandle hovedavtalen i staten. Som jeg redegjorde for i mitt innlegg, og også i svarreplikk til representanten Eirin Sund, er Stortinget varslet både i Prop. 1 S for 2014–2015 og i Prop. 1 S for 2015–2016 om i hvilken retning regjeringen ønsker å utvikle hovedtariffsystemet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:56:29]: Jeg snakker ikke om å like svaret, jeg snakker om å få et svar.

Jeg merket meg at komitélederen sa at det ikke var noe problem med to ulike avtaler. Jeg merket meg at statsråden sa at det ikke var noe problem at dette ville føre til økte kostnader. Det er helt opplagt at det vil føre til økte kostnader når en har to avtaler.

For å gjenta mitt spørsmål én gang til, helt presist. Lønnstabellen på side 3 i statsrådens pressemelding av 30. mai opererer med to lønnstabeller, avhengig av hvilken organisasjon en er medlem i. Når har staten, ved ministeren, hatt tilsvarende forskjell avhengig av hvilken organisasjon en er organisert i?

Statsråd Jan Tore Sanner [14:57:23]: Det sentrale spørsmålet her er om man har tillit til at lokale virksomheter, i samråd, samarbeid og forhandlinger med lokale tillitsvalgte, kan komme frem til rimelige og rettferdige løsninger. Det har denne regjeringen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:57:55]: Det er sterkt å oppleve at statsråden ikke kan svare på spørsmål, og i stedet svarer at det er et spørsmål om tillit til lokale forhandlinger. Det er ikke det som er saken. Saken er at staten nå har valgt å inngå avtaler som innebærer to lønnstabeller.

Organisasjonene representerer ulike interesser. Det er jo derfor det er ulike organisasjoner. Staten må da ta stilling til om det at organisasjonene representerer forskjellige interesser, til slutt skal føre til at organisasjonene får ulike avtaler som innebærer ulike lønnstabeller. Hittil har trepartssamarbeidet og den norske modellen vært forstått sånn at det var vesentlig for staten å sikre like lønnstabeller innenfor statens virksomhet. Det er det som forlates nå.

Når en tidligere har gått inn på endringer i systemet, har det – som flere har vært inne på – skjedd som resultat av utredninger. Den siste var NOU 1990:32 om statens lønnskomité av 1988, nedsatt ved kongelig resolusjon, sammensatt med parter og ulike interessegrupper og akademikere, sendt ut på høringer for å få vurderinger. Det har regjeringa forlatt – på dette området som på flere andre områder.

Regjeringa innfører en ny praksis. Utredningsinstruks – som i andre sammenhenger blir sett på som vesentlig, slik at en skal ha oversikt over hva som er konsekvensene av nye vedtak – det tas ikke så høytidelig lenger. Det er ulike former for ekspertutvalg som nå skal forme innholdet i politikken, ekspertutvalg som settes sammen av regjeringas betrodde menn og kvinner og i altfor stor grad er ensidig oppnevnt.

I dag har det altså ikke vært noe åpent forarbeid for det som skjer, og når statsråden sier «modernisering», er jo det noe alle er for – at en skal modernisere. Men det og det å ha to ulike lønnstabeller er to forskjellige ting. Det er helt opplagt at dette vil føre til økt byråkrati. Det er også helt opplagt at når en fører mer av lønnsdannelsen ned på lokalnivå, har det konsekvenser for innholdet i streikeretten.

Saken burde absolutt ha vært drøftet. Derfor har opposisjonen, ved Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, en sterk merknad med et klart forslag. Det forslaget ligger fra vår side som grunnlag for neste års forhandlinger – og om det foregår på samme måten, så blir det i hvert fall endring etter valget neste gang.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.