Stortinget - Møte mandag den 15. mai 2017

Dato: 15.05.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 256 S (2016–2017), jf. Dokument 8:39 S (2016–2017))

Innhold

Sak nr. 6 [14:59:36]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjersti Toppe, Heidi Greni og Per Olaf Lundteigen om bedre helsehjelp til barn i barnevernet (Innst. 256 S (2016–2017), jf. Dokument 8:39 S (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ruth Grung (A) [] (ordfører for saken): Alle barn og unge har rett til likeverdig og nødvendig helsehjelp, og Stortinget har et særskilt ansvar for å påse at det blir ivaretatt. Mange barn får et godt tilbud, men komiteen konstaterer at det i mange år har vært en utfordring å få til et godt tverrfaglig systematisk samarbeid mellom barnevernet og ulike deler av helsetjenesten.

Komiteen ser alvorlig på at en så stor andel barn og unge under offentlig omsorg i barnevernet sliter med store helseutfordringer og ikke får den hjelp de trenger. Forskning viser at tre av fire barn og unge i barnevernsinstitusjoner og halvparten av barn i fosterhjem har psykiske lidelser.

En rekke tilsynsrapporter har dokumentert alvorlig systemsvikt. Jeg framhever spesielt Glassjenta-saken, Helsedirektoratets og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets anbefalinger fra arbeidet med helsehjelp til barn i barnevernet og Barneombudets rapport «Grenseløs omsorg», om bruk av tvang.

De senere år har det vært igangsatt en rekke nødvendige tiltak, og regjeringen har fremmet nye tiltak og varsler ytterligere tiltak. Det er også igangsatt ulike pilotprosjekter for å prøve ut bedre samhandling mellom barnevernet og psykisk helsevern. Jeg framhever spesielt tverretatlig akuttjeneste for barn og unge i Kristiansand og felles akutt- og utredningstilbud for utsatte barn og unge i Nord-Trøndelag. Direktoratene har også fått i oppdrag å utarbeide nasjonale føringer for samarbeidsavtaler, som skal foreligge i år.

Representantforslaget har seks forslag. Ingen har fått flertall, og de enkelte partier får redegjøre for sine standpunkter.

Arbeiderpartiet ser behovet for en kvalitetsreform for å sikre barn under barnevernet rett helsehjelp, men mener det er mest hensiktsmessig å se helsetiltakene som en del av den helhetlige oppfølgingen av barn utsatt for omsorgssvikt.

Barn og familier må få raskere og mer tilpasset helsehjelp. Barnets stemme skal høres før beslutninger tas.

Barnevernet er et av de mest kompliserte og utfordrende sosiale felt i samfunnet. I tillegg til god kompetanse trengs det målrettede organisatoriske, administrative og faglige tiltak for å sikre god og riktig helsehjelp samt nødvendig oppfølging og ettervern. Vi må samtidig passe på at barn under barnevernet ikke blir unødvendig sykeliggjort. Noen diagnoser som medfører annerledes og utfordrende atferd, kan ha likhetstrekk med symptomer som resultat av omsorgssvikt – og motsatt. Kvaliteten og henvisningskompetansen må bli bedre.

Arbeiderpartiet mener det bør stilles sterkere krav til BUP om å motivere barn til behandling når de åpenbart trenger det. Det er ikke akseptabelt at BUP bare kan henlegge saker ved å vise til at barnet ikke ønsker behandling, og dermed overlate ansvaret for psykisk syke barn og unge til barnevernstjenesten.

Det er behov for flere døgnplasser i BUP med relevant fagkompetanse. Det bør vurderes å gi åpning for unntak fra 18-årsregelen på DPS-ene dersom de kan gi adekvat helsehjelp.

Helsetilbudet må bli mindre rigid og ta mer utgangspunkt i den enkeltes behov. Det er ikke holdbart å plassere suicidale ungdommer på atferdsinstitusjoner uten personale som har kompetanse til å ivareta dem.

Forskning viser at barnevernsbarn ofte er sårbare i en lengre periode, men at de med tett og lengre oppfølging oppnår de samme behandlingsresultater som andre. Ettervern må prioriteres, og ungdom bør aktivt informeres om retten til bistand og omsorg fram til de er 23 år.

Avslutningsvis vil Arbeiderpartiet presisere at det er helt nødvendig at vi klarer å sikre barn og ungdom i barnevernet et helhetlig helsetilbud, reell medvirkning og reell rettssikkerhet. Ingen barn velger sine foreldre eller foresatte. En god barndom bærer du med deg hele livet, det gjelder også en dårlig barndom. Å hindre at barn utsettes for omsorgssvikt og å sette inn riktige tiltak til barnets beste, er noe av det viktigste vi gjør.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [] (komiteens leder): Vi har i årevis vært klar over at altfor få barn som vokser opp under barnevernets ansvar, klarer seg godt i voksen alder. Dette er selvfølgelig hovedsakelig fordi mange av disse barna har hatt en vanskelig eller tøff start på livet, men det handler også om at barnevernstiltak altfor sjelden klarer å erstatte det å vokse opp i egen familie under gode forhold.

Med en tøff start på livet følger også helseutfordringer. Den såkalte Glassjenta-saken ble en ny påminnelse om at ikke alle barn og unge har fått riktig og nødvendig helsehjelp.

Jeg tror vi alle har møtt og snakket med mennesker som kan fortelle om hvor tøft det er ikke å kunne vokse opp i egen familie slik de fleste andre gjør. Mange barn går også og bærer på en tro om at det er de som har gjort noe galt eller vært slemme.

Hovedutfordringen har ligget i mangel på tverrfaglig og systematisk samarbeid mellom barnevernet og ulike deler av helsetjenesten. Derfor har det nå de siste årene blitt igangsatt en rekke gode og nødvendige tiltak for å sikre barnevernsbarn bedre helsehjelp.

Regjeringen har fremmet mange forslag, og mer er under arbeid.

Det er innført krav om helseansvarlig i alle barneverns institusjoner for å ivareta samarbeidet med kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Alle de regionale helseforetakene er pålagt å etablere barnevernsansvarlig ved BUP og sørge for struktur og rutiner for å sikre barn i barnevernsinstitusjoner utredning og behandling for psykiske lidelser og rusavhengighet. Det er også gitt i oppdrag å etablere en hjemmesykehusmodell fra 2018 ved utvalgte barnevernsinstitusjoner for barn med særlig store psykiske hjelpebehov, og det er forventet at implementering av pakkeforløp for psykisk helse- og rusområdet vil kunne bidra til bedre samhandling mellom tjenestene.

Ambulante tjenester vil være et alternativ for dem som ikke ønsker å komme til poliklinikk, og disse tjenestene skal også kunne veilede ansatte ved barnevernsinstitusjonene.

Jeg er svært glad for det tette samarbeidet som barneministeren og helseministeren har innført for disse sårbare barna, da utfordringer i denne saken, som i mange andre saker, handler om mangel på samspill mellom fagetater. Dette samarbeidet har allerede medført at nye tiltak er under planlegging eller allerede igangsatt.

Vi sitter på mye erfaring og mange rapporter og vet mye om hvor og hvordan systemet svikter. Nå trengs ytterligere handling i tråd med allerede vedtatte eller planlagte tiltak.

Gjeldende direktorater er gitt i oppdrag å utarbeide nasjonale føringer for nye samarbeidsavtaler mellom kommunalt og statlig barnevern, kommunehelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste.

Det er viktig at barn som vokser opp under barnevernets omsorg, opplever en oppvekst så lik andre barns som mulig. Dette er barn som veldig godt vet at de er annerledes, og det er derfor viktig å fokusere på ikke å gjøre dem mer annerledes enn nødvendig. Oppfølging fra egen fastlege og de ordinære tjenestene bør derfor brukes så langt det er mulig.

Styrking av ambulante BUP-tjenester i barnevernsinstitusjoner vil være et viktig bidrag. Også etablering av oppfølgingsteam for brukere med sammensatte behov vil ivareta barn med utfordrende helsebehov.

Det er allerede satt i gang flere tiltak for å sikre barnevernsbarn god kartlegging av behov og psykisk helsetilstand samt nødvendig helsehjelp. Det er grunn til å understreke at barnevernet har en egen henvisningsrett til psykisk helsevern.

Barnevernstjenesten skal samarbeide med de andre tjenestene barnet mottar tiltak fra, og et barn med behov for koordinert helsehjelp vil, i likhet med alle andre barn, ha rett på en individuell plan.

Fremskrittspartiet er i likhet med Sykepleierforbundet skeptisk til begrep som «barnevernshelse» fordi det kan bidra til å forsterke skillet mellom barn i barnevernet og andre barn.

Jeg er glad for at det store flertallet i denne sal er opptatt av denne problemstillingen, men også at vi er enige om at mange gode grep nå er tatt. Fremskrittspartiet støtter derfor ingen av mindretallsforslagene.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Aller først vil jeg takke forslagsstillerne. Det er rett og slett ikke akseptabelt at barn og unge i offentlig omsorg sliter med store helseutfordringer og ikke får den hjelpen de trenger. Vi kan jo bare tenke på «Glassjenta», som det har vært snakk om i denne salen mange ganger. Derfor støtter Kristelig Folkeparti og er med i fire av forslagene fra Senterpartiet. Disse forslagene fremmer vi fordi vi mener det er nødvendig med enda flere tiltak for å sikre barn i barnevernet og at de får den helsehjelpen de skal ha.

Det er flere omfattende tiltak som allerede er planlagt og igangsatt for å gi barn og unge på barnevernsinstitusjoner god omsorg og nødvendig psykisk helsehjelp. Det er bra, men i NOU 2016: 16 Ny barnevernslov – Sikring av barns rett til omsorg og beskyttelse er en av anbefalingene å utrede en barnevernshelsereform for å avklare ansvarsforhold og få til en bedre samordning mellom barnevern og psykisk helsetjeneste samt rusomsorgen.

Vi er enige med utvalget og fremmer derfor et forslag der vi ber regjeringen utrede en slik reform og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ber også sammen i dag om at regjeringen fremmer en sak om å lovfeste samarbeidsavtaler mellom barnevern, helseinstitusjoner og kommuner med krav til innhold, herunder prosedyrer ved sektorovergripende plasseringer, og en tvisteløsningsordning. Det foreslår vi fordi vi mener det er avgjørende å få på plass slike avtaler. Dette er grep som er anbefalt av Barnevernlovutvalget med flere.

Systemet vi har i dag, med legeoppfølging fra det ordinære tjenestetilbudet, har vist seg å svikte ungene som er i barnevernets omsorg. Vi fremmer også derfor et forslag der vi ber regjeringen etablere en ordning med barnevernslege for å styrke allmennlegetjenestene i barneverns institusjonene. Å knytte en lege til barnevernsinstitusjonene er ikke til hinder for at fastlegen kan følge opp et barn. Barn i institusjon må få bedre helsehjelp enn i dag, og Kristelig Folkeparti mener at en oppsøkende helsetjeneste med relevant kompetanse kan være et godt tiltak.

Kristelig Folkeparti og Senterpartiet fremmer også et forslag om å be regjeringen forbedre tilgjengeligheten til psykiske helsetjenester for barn og unge i kommunen, ved bl.a. å etablere oppfølgingsteam for barn og unge med sammensatte behov, benytte rekrutteringstilskudd til kommunepsykologer til å styrke tjenestetilbudet til barn i barnevernet og videreføre lønnstilskudd for ansatte som tar videreutdanning innen rus og psykiatri.

Kristelig Folkeparti mener at direktoratenes forslag er gode, og at det er stort behov for forbedringer i dag.

Når Kristelig Folkeparti ikke voterer for forslaget om å lovfeste at barnets behov og psykiske helse alltid skal kartlegges grundig ved plassering, er det fordi vi er usikre på om lovfesting er et riktig virkemiddel. Jeg tror at et viktig poeng er ikke å forsinke plasseringer. På den andre siden finnes det veldig mange eksempler på at barns psykiske helse og behov ikke er kartlagt og informert om før plassering. Det er i grunnen helt uforståelig for meg at vi som myndighet ikke håndterer dette på en bedre måte. Når vi går til det skrittet at vi tar over omsorgen for et barn, når vi vet hvor mye som skal til for at et barn skal tas ut av et hjem, hvor mye smerte og lidelse som kan ligge bak, og når vi vet hvor stor belastning selve flyttingen er for et barn, må vi være sikre på at vi vet nok om hvordan barnet har det, sikre at barna får den hjelpen og omsorgen de trenger, og at de som skal overta barnet, er godt informert om barnets helsetilstand og omsorgsbehov.

Når vi ikke voterer for forslaget om individuell plan, er det fordi Kristelig Folkeparti mener at den juridiske retten til individuell plan er ivaretatt. Vi mener imidlertid det er viktig at samarbeidet mellom ulike sektorer og tjenestetilbydere blir bedre, og bruken av individuell plan er et virkemiddel som kan utnyttes mye bedre.

Da vet presidenten hvilke forslag vi går inn i, og hvilke vi står utenfor.

Presidenten: Representanten Olaug V. Bollestad har tatt opp de forslagene hun har referert til.

Kjersti Toppe (Sp) []: Barn i barnevernet har same rett til nødvendig helsehjelp som andre barn. Det er godt dokumentert at ein stor del av barna med tiltak frå barnevernet også har ein høg førekomst av psykiske lidingar og eit samansett behov for helsetenester. Forsking viser at tre av fire barn og unge i barnevernsinstitusjonar og halvparten av barna i fosterheim har psykiske lidingar. Samtidig er det klare indikasjonar på at helsetilbodet til denne gruppa er utilstrekkeleg. Dette vart også lagt til grunn av Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helse- og omsorgstjenesten i vedtak i eit møte den 3. desember 2015.

Senterpartiet meiner at det er nødvendig med særlege tiltak for å sikra barn i barnevernet rett til grunnleggjande helsehjelp. Det er behov for særlege løysingar for å sikra tilpassa og tilgjengelege helsetenester til denne gruppa. Det er sant, som det står i innstillinga, at dette i altfor mange år har vore eit område der vi ikkje har sikra desse barna det tilbodet som dei har rett på. I den såkalla Glassjenta-saka, som fleire her har vist til, og i tilsynsrapporten frå Fylkesmannen konkluderte ein – rått og brutalt – med at jenta, som vert kalla Ida, ikkje har fått ein oppvekst og ei omsorg som er i tråd med det som samfunnet har slått fast at barn skal ha. Tilsynsrapporten frå Fylkesmannen er den verste tilsynsrapporten eg har lese nokon gong. Tilsynsrapporten konkluderte med at fleire institusjonar ikkje har gitt tenester i samsvar med krava i lova. Dette gjaldt ikkje berre tenester innan barnevernet, men òg helsetilbodet. Når vi ser kva den jenta sa om BUP, er det så ein nesten ikkje kan forstå at det var eit helsetilbod ho hadde vore innom.

Ifølgje ei pressemelding frå regjeringa datert 9. januar 2017 skal alle barnevernsinstitusjonar ha ein eigen helseansvarleg. Frå hausten 2017 skal det også vera barnevernsansvarlege i psykisk helsevern for barn og unge, det skal etablerast eigne omsorgs- og behandlingsinstitusjonar for barn som treng omsorg utanfor heimen, og det skal utviklast modellar for betre samarbeid mellom kommunalt og statleg barnevern, kommunar og spesialisthelseteneste. Desse tiltaka, som to statsrådar går saman om, er veldig bra. Det er flott at det skjer noko, og vi vil støtta fullt opp om dette. Når vi likevel fremjar dette representantforslaget, er det fordi vi meiner at tiltaka må forsterkast, og vi viser òg til den rapporten som dei to direktorata har gitt, med sine anbefalingar. Det er ikkje alle forslaga der som er vortne følgde opp av regjeringa, som vi meiner burde ha vore det.

Vi ber regjeringa fullfinansiera ei barnevernshelsereform, i tråd med anbefalinga i NOU 2016:16, og fremjar ei sak til Stortinget på eigna måte. Vi føreslår at det vert etablert ei ordning med barnevernslege, for å styrkja allmennlegetenesta i barnevernsinstitusjonane. I rapporten vert det vist til at berre 20 pst. av ungane har hatt hjelp frå fastlege eller annan lege dei siste tre månadene, sjølv om vi veit at over 70 pst. av dei har minst éi psykisk liding.

Vi fremjar forslag om å lovfesta ei samarbeidsavtale mellom barnevern, helseinstitusjonar og kommunar, med krav til innhald, medrekna prosedyre ved sektorovergripande plasseringar og ei tvisteløyseordning. Og vi ber regjeringa om å betra tilgjenget til psykiske helsetenester for barn og unge i kommunane, bl.a. ved å etablera kommunale oppfølgingsteam for barn og unge med samansette behov og bruka rekrutteringstilskotet til kommunepsykologar retta inn mot desse barna – og andre tiltak.

Vi føreslår å lovfesta at barns behov og psykiske helse alltid skal kartleggjast grundig ved plassering i fosterheim og barnevernsinstitusjonar. Vi har endra forslaget litt, og vi har tatt imot innspel frå Fagforbundet om at det kan setjast ein frist for når dette skal verta gjennomført. Årsaka til dette forslaget er at det er altfor mange barn og unge som går i årevis utan at dette vert kartlagt på ein god måte.

Vi ønskjer òg å styrkja bruken av individuell plan.

Når det gjeld det at regjeringa vil oppretta eigne omsorgs- og behandlingsinstitusjonar for barn i barnevernet, har det vore diskutert i mange år. Vi kan vera med på det, men dette er eit tilbod for dei alvorlegast sjuke. Det vil fortsetja å vera eit stort behov for eit betre samarbeid mellom BUP og barnevernet for dei med mindre alvorleg sjukdom.

Med dette tar eg opp forslaga frå Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Statsråd Bent Høie []: Jeg slutter meg til beskrivelsen som representantene har lagt til grunn for forslagene. Det har vært en positiv utvikling de senere årene, men vi vet at mange barnevernsbarn fortsatt ikke får tilstrekkelig hjelp. Dette gjelder både den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten.

Vi har mye kunnskap om hvor det svikter. Nå trengs det handling, og ytterligere utredninger synes lite hensiktsmessig. Barne- og likestillingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet har grepet fatt i områdene der det svikter mest. Finansieringsbehov vil selvfølgelig bli vurdert i forbindelse med de årlige budsjettbehandlingene.

Som forslagsstillerne peker på, har regjeringen satt i gang en rekke tiltak:

  • I 2016 innførte vi krav om helseansvarlig i barneverns institusjoner, og i år kom krav om barnevernsansvarlig ved psykisk helsevern for barn og unge. Disse to ordningene skal være bindeledd mellom tjenestene og sikre nødvendig samarbeid.

  • Helseregionene fikk i 2015 i oppdrag å sørge for strukturer og rutiner som sikrer at barn i barnevernsinstitusjoner får nødvendig utredning og behandling for psykiske lidelser og rusavhengighet.

  • Fra 2018 etablerer vi en hjemmesykehusmodell ved utvalgte barnevernsinstitusjoner for barn med særlig store psykiske hjelpebehov. Dette er et samarbeid mellom helseregionene, BUF-direktoratet og Helsedirektoratet.

  • Fra neste år gjennomfører vi pakkeforløp for psykisk helse- og rusområdet. Dette skal bidra til bedre samhandling mellom tjenestene.

  • Direktoratene arbeider med nasjonale føringer for samarbeidsavtaler mellom kommunalt og statlig barnevern og mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Disse skal være ferdig i 2017.

  • Regjeringen vil legge fram en strategi for psykisk helse i august. Her vil barn og unge ha en tydelig plass. Strategien skal danne grunnlag for en opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har sagt at vi ønsker å legge fram en slik opptrappingsplan i 2018.

Jeg har et par kommentarer til representantenes seks forslag.

Til forslag nr. 1: Etter samråd med barne- og likestillingsministeren anbefaler vi ikke at det utredes en barnevernshelsereform nå. Vi mener at tiltakene som er satt i verk, samlet sett er ganske omfattende.

Vi har også vurdert forslag nr. 2, om en barnevernslege i barnevernsinstitusjonene. Så langt har vi konkludert med at de ordinære tjenestene vil gi en mye mer stabil og bedre oppfølging over tid. Det er særlig brukere med sammensatte og langvarige problemer som har behov for en fast lege som kjenner hele historien. Barnevernsinstitusjonene er små, og en tilstedeværende barnevernslege vil kunne medføre at barnet mister fastlegen sin.

I lovendringsforslaget, Prop. 75 L for 2016–2017, som Stortinget skal behandle i juni, foreslår vi å tydeliggjøre de kommunale helse- og omsorgstjenestenes ansvar for barn som er plassert utenfor hjemmet etter barnevernsloven. Konkret innebærer forslaget at så lenge et barn oppholder seg i en kommune og omsorgen for barnet blir ivaretatt ved et plasseringsalternativ i kommunen, ligger ansvaret på den kommunale helse- og omsorgstjenesten i denne kommunen.

Jeg antar at oppdraget om nye samarbeidsavtaler mellom barnevern og helse dekker intensjonene i forslag nr. 3. Jeg vil vurdere om det er behov for lovfesting når vi har sett resultatet av de oppdragene som er gitt.

I primærhelsetjenestemeldingen anbefaler vi kommunene å etablere oppfølgingsteam for brukere med sammensatte behov, jf. forslag nr. 4. Helsedirektoratet arbeider nå med en veileder for kommunene der oppfølgingsteam inngår.

Lønnstilskuddet for kommunepsykologer er videreført i 2017, og vi tar sikte på at kravet om psykologkompetanse lovfestes fra 2020.

For å møte behovet for bedre utredninger har direktoratene fått i oppdrag å utvikle modeller og systemer for dette, inkludert utredninger innen psykisk helse-feltet. Implementering planlegges i 2018.

Etter samråd med barne- og likestillingsministeren anbefaler jeg ikke å lovfeste en rett til kartlegging, som framsatt i forslag nr. 5. Vi mener at eksisterende og foreslåtte tiltak dekker behovet ettersom barnevernstjenesten allerede i dag kan inkludere psykisk helse i sine sakkyndighetsvurderinger, og de har også henvisningsrett til psykisk helsevern for barn og unge.

Det er viktig at samarbeidet mellom de ulike sektorene blir bedre, og at brukerens stemme kommer tydelig fram. Jeg merker meg forslag nr. 6, om å styrke individuell plan, som vil være et virkemiddel nettopp for å oppnå dette. Der er det viktig at det gjøres en enda bedre jobb både i kommunene og i de ulike etatene som kommunene her skal samarbeide med, for her er det, ikke bare for denne gruppen, men for mange andre grupper også, utfordringer med bruk av individuell plan som verktøy.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Freddy de Ruiter (A) []: Barn og ungdom med eksempelvis gjennomgripende og øvrige utviklingsforstyrrelser er overrepresentert når det gjelder håndtering fra barnevernets side. Organisasjoner som f.eks. Autismeforeningen har advart i årevis om manglende kompetanse og manglende evne fra barnevernets side til både å ta imot råd og lytte til spesialisthelsetjenesten i en del saker. Hvordan tenker statsråden at dette kan løses, slik at det er barnets beste som er i fokus, og ikke andres vurderinger, som ikke innbefatter det å lytte til de helsefaglige rådene og diagnoser osv. som er satt?

Statsråd Bent Høie []: Jeg er helt enig i at det har vært, og er, utfordringer knyttet til å få barnevernet til å bruke og involvere barne- og ungdomspsykiatrien og deres kompetanse, men jeg mener at utfordringen også går den andre veien, at en i barne- og ungdomspsykiatrien i for liten grad involverer barnevernet når det f.eks. er forhold i hjemmet som gjør at barna har helt normale reaksjoner på helt unormale hjemmesituasjoner. Det er også grunnen til at barne- og likestillingsministeren og jeg satte i gang et arbeid – også før Stavanger Aftenblad skrev om den såkalte Ida-saken – nettopp for å prøve å rydde opp i dette, og dette ble forsterket etter det tilsynet som ble gjort i Ida-saken, og de anbefalingene som kom fram der.

Det å ha ansvarlige i de tjenestene, det å ha en barnevernsansvarlig i barne- og ungdomspsykiatrien og en barne- og ungdomspsykiatrisk ansvarlig i barnevernet, er nettopp et av grepene som er gjort for å forbedre dette.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg har fått inntrykk av at dei tiltaka som regjeringa set i verk, ikkje skal kosta meir pengar. Vi føreslår jo at ein skal ha ei barnevernshelsereform som er økonomisk finansiert. Er det slik at alle dei tiltaka som regjeringa har varsla skal setjast i verk, ikkje skal kosta meir pengar for helsetenestene?

Statsråd Bent Høie []: Nei, det er selvfølgelig sånn at en del av tiltakene vil koste mer penger, men regjeringen varsler ikke hvor mye penger en skal bruke på ulike tiltak før vi legger fram budsjettene. Noen av disse tiltakene kan gjennomføres innenfor den veksten som er på de ulike sektorene, andre tiltak krever ekstra bevilgninger, men oppfølgingen av det kommer selvfølgelig i de ulike budsjettene.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg forstår at regjeringa og statsrådane ikkje har gått inn på forslaget om ein eigen barnevernslege i barnevernsinstitusjonane fordi ein heller vil styrkja dette gjennom fastlegane. Det er eit ærleg argument. Men når det er slik: Dette er jo veldig dårleg i dag, berre 20 pst. av desse ungane har hatt kontakt med fastlegen dei siste tre månadene. Vi veit at tre av fire har minst éi psykisk liding. Så spørsmålet mitt, når ein ikkje stemmer for dette forslaget – som òg er anbefalt frå direktorata – men går imot det, er: Kva vil regjeringa gjera for å sikra at dei barna som bur på institusjon, får allmennlegeteneste? Det er det som er poenget: Dei får ikkje allmennlegeteneste i dag. Og korleis skal ein da sikra det ved å få fastlegane til å verta meir involverte?

Statsråd Bent Høie []: For det første har vi allerede fremmet et forslag til Stortinget som nå ligger til behandling, der vi også tydeliggjør de kommunale helse- og omsorgstjenestenes ansvar for barn som er plassert utenfor hjemmet etter barnevernsloven. Mange av barnevernsinstitusjonene er svært små, og det er bra for barna, men det gjør også at det er mindre hensiktsmessig å organisere dette ved å ha en egen barnevernslege i den typen mindre institusjoner.

Så har vi sagt at det er noen i virksomheten som skal ha et ansvar også for helsespørsmålet, bl.a. ved å kunne ha kontakt opp mot fastlege, men ikke minst mot barne- og ungdomspsykiatrien. Det er klart at for en del av disse barna, med store psykiske helseutfordringer, er det ikke nødvendigvis fastlegen som er det rette nivået for hjelp, da er det f.eks. inn mot barne- og ungdomspsykiatrien eller mot kommunenes psykologer, som kommunene nå ansetter. Så her vil det være ulike typer helsepersonell en vil ha behov for hjelp fra.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg har eit spørsmål som gjeld dette med at regjeringa har vedtatt at det skal opprettast eigne omsorgs- og behandlingsinstitusjonar for barn i barnevernet. Det har vore ein lang debatt. Det har vore argument for og mot, men vi registrerer at no har regjeringa tatt det steget.

Mitt spørsmål og mi bekymring gjeld at det framleis er mange barn i barnevernet som ikkje har så alvorleg sjukdom, men som likevel vil ha behov for eit mykje betre samarbeid mellom barnevern og BUP enn det som er i dag. Eg kan ikkje heilt lesa ut frå regjeringa si pressemelding kva som er tiltaket her for å sikra betre samarbeid mellom barnevern og spesialisthelseteneste/BUP. Kan statsråden gi ei forklaring på det?

Statsråd Bent Høie []: For det første: Når det gjelder dette med institusjon, er det viktig for meg å understreke at mye av debatten og konflikten om det spørsmålet har dreid seg om det å etablere behandlingsinstitusjoner som barn bor på, altså at vi gjør behandlingsinstitusjonen til barnas hjem. Det er derfor en modell som aldri er blitt gjennomført, selv om mange har foreslått det. Men i samarbeid med barne- og likestillingsministeren har vi kommet fram til en modell som vi mener kan fungere, og som vi egentlig har hentet fra resten av helsetjenesten, nemlig ordningen med hjemmesykehus. Barn som har f.eks. kreft, får jo behandling i sitt hjem. Derfor sier vi at det er barnevernet som har ansvaret der barnet har sitt hjem, mens den spesialiserte helsetjenesten kan komme dit og gi behandlingen der. Dermed unngår en det som har vært mye av den faglige konflikten og diskusjonen rundt dette.

Alle de andre forslagene som vi gjennomfører, omhandler det som representanten tar opp: et bedre generelt samarbeid mellom barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien. Der er det en rekke forslag, og jeg har redegjort for flere av dem i mitt innlegg.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Formåls paragrafen til lov om barneverntjenester er klar: Barnevernet skal «sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid». Slik skal barnevernet «bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår». Men forsking viser at tre av fire barn og unge i barnevernsinstitusjonar og halvparten av barn i fosterheim har psykiske lidingar. Ei rekkje tilsynsrapportar har dokumentert alvorleg systemsvikt. Tilsynsrapportar frå fylkesmennene og den såkalla glasjentesaka er nemnde, Helsedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet si anbefaling om arbeidet med helsehjelp i barnevernet like så, og ikkje minst rapporten frå Barneombodet «Grenseløs omsorg – om bruk av tvang mot barn i barnevern og psykisk helsevern».

SV støttar forslaget om vidare oppfølging av Sørensen-utvalet og innføring av ei fullfinansiert barnevernshelsereform.

Vi støttar forslaget om lovfesta samarbeidsavtalar mellom barnevern, helseinstitusjonar og kommunar.

Vidare støttar vi forslaga nr. 4, 5 og 6, som i hovudsak handlar om meir tilpassa, nær og koordinert innsats for å hjelpe barn.

SV støttar ikkje forslag nr. 3, som handlar om ein spesiell type barnevernslege, fordi vi er bekymra for at det kan svekkje kontinuiteten med fastlege, som vi veit kan vere svært viktig. Her er vi einige med statsråden.

Vi skal seinare i vår behandle eit forslag frå SV om å innføre eit profittfritt barnevern, som heng saman med denne saka. Når vi no ser kva type utfordringar barn i vanskelege livssituasjonar står i, burde det vere sjølvsagt at all offentleg innsats går til å hjelpe dei og ikkje til at nokon får profitt av dette arbeidet.

Satsinga på barnevern var ei betydeleg satsing med SV i regjering, og barnevernsløftet sikra over 1 000 nye stillingar og 580 ekstra millionar til barnevernet. Men vi var ikkje i mål, og det var vi også klare på da vi sat i regjering. Dessverre har dette feltet blitt nedprioritert, og vi håper at vi ved neste korsveg klarer å få til ei ytterlegare satsing på dette feltet.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Freddy de Ruiter (A) []: Jeg tror nok de aller fleste er enige om at vi ønsker et bedre barnevern som treffer bedre, og ikke minst at det er barnets beste – uansett om man er under barnevernet eller i familien – som er det aller viktigste.

Men jeg tror allikevel at vi må være litt kritiske her. Jeg får veldig mange rapporter fra både brukerorganisasjoner og foreldre og andre som er alvorlig bekymret for den manglende kompetansen som i dag er i barnevernet når det gjelder barn med ulike diagnoser. Jeg kjenner da best til autismespekteret.

Det er liten vilje og evne til å gå i dybden på dette, og en skyver det såkalt barnefaglige foran seg og klarer rett og slett ofte ikke å skille mellom det som er diagnose og helse, og det som er atferd og omsorgssvikt. Da gjøres det altfor mange feil, og sånn burde det ikke være.

Det er også noe som dukker opp stadig oftere, og det er det en kaller for sykeliggjøring – at både skole, barnevern og andre hevder at foreldre og andre sykeliggjør sine barn fordi de peker på at barnet har en del helsefaglige utfordringer. For å møte utfordringene disse barna står overfor, er det helt nødvendig å ha et veldig tett samarbeid mellom hjem, helsevesen og kommuner. Det eksisterer nok altfor sjelden i dag. Men det er store forskjeller fra kommune til kommune og fra barnevern til barnevern. Noen plasser fungerer dette bra. Det er ikke bare sorgen.

Jeg tror at en må ta brukerorganisasjonene og andre enda mer på alvor når det gjelder disse utfordringene, sånn at vi får et barnevern som ikke bommer såpass mye som de i dag faktisk gjør. Jeg tror at barnefaglige vurderinger ikke må gjøres uten helsefaglige vurderinger. Det er ikke gode barnefaglige vurderinger hvis de ikke også tar inn over seg og opp i seg helsefaglige vurderinger og har spesialisthelsetjenesten, fastlege og andre med på laget. Det er heller ikke gode barnefaglige vurderinger hvis en har et uangripelig barnevern som det ikke nytter å kommunisere med. Det ser en dessverre altfor ofte.

Når det gjelder tilsynet, går ting veldig sent. Når vi ser at ting er ute å kjøre – vi har noen veldig grove eksempler, «Glassjenta» og andre – går ofte tilsynsapparatet og systemene så sent at disse barna blir veldig skadelidende før vi får tatt en avgjørelse. Det er også noe vi bør se mer på – hvordan vi kan komme raskt inn, hvordan vi kan endre på saker hvor ting har gått galt, uten at det går måneder og år, for da blir skadene så mye større og nesten uopprettelige i en del tilfeller.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

Forrige kapittel
Neste kapittel