Stortinget - Møte mandag den 15. mai 2017

Dato: 15.05.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 270 S (2016–2017), jf. Dokument 8:45 S (2016–2017))

Innhold

Sak nr. 8 [17:06:15]

Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Ketil Kjenseth og Ola Elvestuen om 100-årsmarkering av slutten på første verdenskrig – i Dialogbyen Lillehammer 2018 (Innst. 270 S (2016–2017), jf. Dokument 8:45 S (2016–2017))

Talere

Svein Roald Hansen (A) [] (ordfører for saken): Forslagsstillerne peker på at det neste år er 100 år siden første verdenskrig ble avsluttet, og at dette bør markeres også i Norge, selv om Norge i den krigen var nøytralt og ikke ble direkte berørt. Det er komiteen enig i.

Krigen fra 1914 til 1918 var historiens første verdensomspennende krig. Mellom 18 og 20 millioner mennesker mistet livet. Krigen omskapte grensene i Europa. Fredsslutningen er datert til 11. november 1918, kl. 11.11.

Det nøytrale Norge ble likevel sterkt berørt. Den norske handelsflåten deltok i krigen på britisk side. Halvparten av vår handelsflåte ble senket, og om lag 2 000 sjøfolk mistet livet. Ingen andre land mistet en så stor andel av sin handelsflåte som Norge.

Komiteen viser til at den norske politiske debatten etter krigen og etter undertegningen av Versaillesavtalen var preget av den sterke oppslutningen om troen på at man skulle sikre «aldri mer krig». Slik gikk det som kjent ikke. Første verdenskrig er en viktig historisk hendelse som fikk dyptgående følger på vårt kontinent. Den er en del av Europas og derved også Norges historie, som det kan trekkes direkte linjer til i dag.

Regjeringen ser det også naturlig at avslutningen av første verdenskrig markeres. I brevet til komiteen heter det at den årlige minnedagen er en naturlig anledning for en markering fra det offisielle Norge. Forsvaret forbereder også visse arrangementer i tilknytning til 100-årsmarkeringen. Det er en naturlig anledning for en slik markering.

Komiteen mener imidlertid det også bør skje på en bredere måte som kan være et viktig vitnesbyrd om krigens redsler, behovet for et realistisk forsvar og ikke minst betydningen av internasjonalt samarbeid og internasjonale institusjoner som fredelige virkemidler for å løse konflikter mellom land og regioner.

Komiteen mener, i likhet med statsråden, at det er positivt at Nansen Fredssenter på Lillehammer tar initiativ til en global konferanse. En slik konferanse om dialog for fred vil kunne være et verdig bidrag til en slik markering.

Ketil Kjenseth (V) []: Takk til saksordføreren for hans redegjørelse. Det er viktig å minne om den store himmelen over det forslaget vi har. Kriger er vi ikke ferdig med. Vi har en alvorlig konflikt gående i Midtøsten, og behovet for å skape dialog vil definitivt være der også i framtida.

Den første verdenskrigen, som saksordføreren var inne på, var jo ikke Norge noen part i egentlig, men mange tusen norske sjømenn døde under denne krigen, og det er viktig å markere at de ikke må bli glemt. Det er også mye å lære av de store verdenskonfliktene, både om årsakene og om virkningene, som vi kan ta med oss i vår tid og framover.

Nansen Fredssenter er en av aktørene i Norge som har jobbet med konflikt over noen tid. De har utviklet et dialogbasert verktøy som har vært prøvd ut i mange år, på flere kontinenter. Erfaringene fra Balkan er en del av det. Nå jobber de en del mot bl.a. Columbia, og sånne utprøvde verktøy vil det bli stort behov for i tida som kommer. Norge kan ikke ta hånd om enhver dialog og enhver konflikt, men vi har åpenbart noe å bidra med.

Dialogbyen Lillehammer er et nytt initiativ, der Nansen Fredssenter ser at de kan bruke sin kompetanse til å bygge broer og skape dialog og forståelse mellom folkegrupper og mellom kulturer og også mellom land. At Lillehammer skal være sentrum for det, er ingen selvfølgelighet. Det er et fredfylt sted på jord, men det viktige er jo å bringe den kompetansen ut til flere. Det er også en mulighet for å bringe personer fra ulike konfliktområder til Lillehammer for så å ta med seg den kompetansen hjem igjen.

De ser for seg en del ulike deltakere i den første dialogbysamlingen neste år, i 2018, og også at en markering av første verdenskrig kan være en del av den. Det viktigste er om vi fra ledende politiske myndigheters side bidrar og gir en støtte til det. Vi snakker ikke om store pengesummer eller et stort byråkrati for å etablere dette. Det viktigste er bidraget politisk til at nasjonale myndigheter deltar. Det skjer mye spennende i Lillehammer knyttet til dette, for man ser at dette også kan bringe med seg mye folkelig engasjement. Fra kulturaktiviteter, fra handelsnæringen og også fra utdanningssektoren er det stor nysgjerrighet og stor entusiasme, og derfor har et tverrpolitisk Lillehammer, og også Oppland fylkeskommune, gitt tilslutning til Dialogbyen Lillehammer.

Gjennom olympiske leker har Lillehammer fått et ry utover Norges grenser. Det fantes også tidligere, men ble forsterket. Norge som fredsnasjon kan supplere de aktivitetene vi ønsker å bidra med i verden, ved å bygge opp under Dialogbyen Lillehammer som et verktøy og som et virkemiddel og som et hyggelig sted i verden å møtes for å skape dialog mellom mennesker.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide []: Først vil jeg takke representantene Kjenseth og Elvestuen for et viktig engasjement for en viktig sak.

Første verdenskrig brøt som kjent ut den 28. juli 1914. De fleste trodde at krigen skulle være over før jul samme år. Sammen med de andre skandinaviske landene var Norge nøytralt. Takket være et sterkt forsvar lyktes vi med å holde krigen unna for de fleste.

Men det er selvsagt slik at første verdenskrig også påvirket oss veldig sterkt, og den viktigste årsaken til det var at vi var en stor sjøfartsnasjon. Forsyninger på norske skip var avgjørende for Storbritannia. Gjennom hele krigen fraktet norske skip livsviktige forsyninger til Storbritannia. De trosset tyske ubåter som ventet i Atlanteren og Den engelske kanal, og ikke alle kom igjennom den tyske blokaden. Det første norske krigsforliset skjedde i september 1914. Til sammen ble nær halvparten av den norske flåten senket i løpet av krigen. Omkring 2 000 norske sjømenn mistet livet.

Første verdenskrig var en ufattelig tragedie, og mange millioner mennesker mistet livet. Krigen førte til enorme endringer: den russiske revolusjon, oppløsningen av det osmanske riket og av Østerrike-Ungarn. En rekke nye nasjoner ble opprettet, Folkeforbundet ble etablert. Disse endringene fikk selvfølgelig konsekvenser som fortsatt merkes i dag.

Men fredsslutningen i Versailles ga grobunn for en ny krig. Da andre verdenskrig brøt ut, var det nok en gang de norske sjøfolkene som bar den tyngste børa. Allerede i september 1939 ble det første norske handelsskipet senket, i nærheten av der hvor det første norske skipet ble senket 25 år tidligere. Igjen ble halvparten av de norske handelsskipene senket, igjen falt flere tusen norske sjøfolk, og igjen ble flere millioner mennesker ofre for krigens grusomhet.

Sjøfolkene som overlevde krigen, ble ikke tatt imot som helter da de kom hjem, verken etter første eller andre verdenskrig. Daværende statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen ba sommeren 2013 om unnskyldning for den måten staten hadde behandlet krigsseilerne på etter krigen. Det er en unnskyldning jeg stiller meg helhjertet bak.

Da første verdenskrig var slutt, ønsket britiske myndigheter å takke de norske sjøfolkene for innsatsen og hedre dem for deres offer. På en tomt donert av Forsvaret satte de opp en minnehall utenfor Stavern. Der minnes nå de norske sjømennene som gjorde en innsats under begge verdenskrigene. Navnene på de falne sjømennene har sin plass i krypten. Fra 8. mai i år har også de utenlandske sjømennene som ofret livet på norske skip under Nortraship, fått sine navn på bronsetavler i krypten.

To verdenskriger har lært oss at frihet og selvstendighet ikke kan garanteres alene. Navnene på utenlandske sjømenn som falt på norske skip, navn som nå henger i minnehallen i Stavern, er en sterk påminnelse om at vi er avhengig av våre allierte.

Regjeringa mener det er viktig at Norge markerer avslutningen av første verdenskrig. De mest naturlige arenaene for denne typen markeringer er de nasjonale symbolene på krigens ofre, Sjømennenes minnehall i Stavern og dampskipet «Hestmanden». I dag finnes det bare ett skip bevart som deltok i begge verdenskrigene. Dampskipet «Hestmanden» fraktet kull til Storbritannia under første verdenskrig og forsyninger over Atlanteren i andre verdenskrig. Skipet er i dag et minnesmerke over de norske sjøfolkene som tjenestegjorde under de to verdenskrigene.

Regjeringa bevilget i 2014 12 mill. kr til å få satt skipet i seilbar stand, og i tillegg har Stiftelsen Hestmanden fått 15 mill. kr fra Kulturdepartementet i 2016 til å ferdigstille restaureringen og bygge det om til et museumsskip. Etter planen skal det åpnes for publikum nå i sommer.

Jeg mener også at det er naturlig at det offisielle Norge markerer avslutningen av første verdenskrig ved Forsvarets minnedag i 2018. Det er også, som saksordføreren sa, flere andre arrangementer i regi av Forsvaret i løpet av året.

Samtale og dialog er de viktigste virkemidlene for å hindre at konflikter mellom nasjoner fører til bruk av vold. Det er også en viktig måte å huske, ikke minst å huske hva som førte til krigsutbrudd i sin tid. Nansen Fredssenter på Lillehammer benytter dialog som metode for fredsskapende arbeid, og det er derfor positivt at også Nansen Fredssenter ønsker å markere avslutningen av første verdenskrig. Jeg mener en konferanse i regi av Nansensenteret er en av flere arenaer som det er naturlig at regjeringa deltar på i 2018, men vi er også åpne for å vurdere deltagelse andre steder og ønsker som sagt å ha en aktiv holdning knyttet til markeringen av avslutningen av første verdenskrig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.