Stortinget - Møte fredag den 16. juni 2017

Dato: 16.06.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 336 S (2016–2017), jf. Prop. 115 S (2016–2017))

Søk

Innhold

Sak nr. 4 [12:59:48]

Innstilling fra næringskomiteen om Samtykke til inngåelse av avtale med Den europeiske union (EU) om utvidet handel med landbruksvarer etter EØS-avtalens artikkel 19 (Innst. 336 S (2016–2017), jf. Prop. 115 S (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Knut Storberget (A) [] (ordfører for saken): Dette er mitt trumfkort overfor alle dem som argumenterer med at Arbeiderpartiet liksom har satt seg på Senterpartiets fang i jordbrukspolitikken. Her har vi et flertall – med unntak av Senterpartiet og SV – som går inn for å gi regjeringa samtykke til inngåelse av avtale mellom EU og Norge når det gjelder handel med landbruksvarer – forhandlinger etter EØS-avtalens artikkel 19.

Jeg skal ikke gå i dybden av dette. Det har fulgt et tradisjonelt spor. Vi ser at noen av kvoteøkningene faktisk er mindre enn det vi opplevde ved siste forhandlingsrunde. Det er bra. Men jeg iler til med en gang og sier at det er en utfordring for oss når disse kvotene legges oppå hverandre og vi drar dem med, at kvotene blir så store – særlig for melkeproduksjon, men også for blomster og kjøtt. Flertallet har også understreket at når det gjelder disse tollfrie kvotene, bidrar det til å se på virkemidler som kompenserende tiltak.

Fra Arbeiderpartiets side ser vi dette i sammenheng med det som skjer med eksportmulighetene, og særlig det som har skjedd rundt Jarlsberg-ost. Det ser ikke særlig lyst ut for mulighetene for å kunne drive det i framtida – i hvert fall ikke med de samme rammebetingelsene – når eksportstøtten fjernes. Det er behov for å ha en grundig gjennomgang, grundigere enn den regjeringa har vist, av mulige kompenserende tiltak. Det gleder meg at et flertall ser ut til å samle seg om et forslag om at dette må regjeringen komme tilbake til i budsjettet for 2018.

Ove Trellevik (H) []: Etter EØS-avtalens artikkel 19 skal me vera med og gjennomgå vilkåra for handel med basis i landbruksvarer med sikte på å få ein auke i handelen med EU.

For Høgre er det viktig at ein i forhandlingane søkjer å finna gode løysingar som legg til rette for handel, samtidig som landbruksinteressene våre vert godt varetekne.

Høgre meiner at regjeringa har lykkast svært bra, når ein òg tek inn over seg intensjonen i EØS-avtalen om at ein skal ha ei «gradvis liberalisering», sjølv om me kanskje kan meina at skritta mot liberalisering går seint.

Før forhandlingane vart norske offensive interesser overfor EU kartlagde hos eit breitt utval av norske bedrifter med sikte på å auka norsk eksport. For Høgre er det viktig at me utnyttar dei eksportmoglegheitene me har, for dei er gode.

På grunnlag av innspel frå aktørane fremja Noreg krav om eksport på varer der aktørane vurderer eksportmoglegheitene som svært gode. Forhandlingsresultatet inneber at Noreg har fått betre marknadstilgang til EU på ei rekkje produkt. Alt i alt er det oppretta åtte nye kvotar for eksport frå Noreg til EU. Det er svært flott, både for Noreg og for dei bedriftene som får auka eksport.

I byte har me gjeve EU kvoteauke på område der me alt importerer. Samtidig opnar den nye avtalen for noko meir import av matspesialitetar, som også kjem forbrukarane til gode. Avtalen har eit smalare omfang enn den førre artikkel 19-avtalen, som vart ferdigforhandla under den førre regjeringa.

For ost vert den tollfrie importkvoten auka med 1 200 tonn til over 8 400 tonn. Importen av ost frå EU var i 2016 på over 11 400 tonn, dvs. at det er ein stor import av ost som det vert betalt ordinær toll for, utanom desse tollfrie kvotane. Dette er på ein måte eit produkt som den norske marknaden ønskjer. I førre artikkel 19-avtale, som vart inngått av Stoltenberg II-regjeringa, vart kvoten for importert ost auka med 2 700 tonn. Nordmenn ønskjer meir av desse produkta, og det er godt at me klarar å leggja vilkåra til rette for at me får dette til på ein god måte.

I merknadene frå opposisjonen vert den skeive utviklinga i handelen med landbruksvarer frå EU poengtert, noko som vart nemnt av saksordføraren. Men det er det som er kjernen i det å utvikla internasjonal handel. Land spesialiserer seg på produkt som dei har gode føresetnader for å produsera og er konkurransedyktige på, i byte med andre produkt frå andre land, som dei ønskjer å tilby og er gode på.

Dei siste åra er toll på import av storfekjøt sett ned i lange periodar på grunn av underskot i den norske marknaden. Kvoteauken er difor avgrensa samanlikna med eksisterande import og forventa import dei neste åra. Det er i tillegg gjeve ein avgrensa auke i eksisterande importkvotar for nokre produkt. Samla sett vert importkvotane for kjøtprodukt auka med over 2 500 tonn. Auken i kvotar for kjøtprodukt var på 3 100 tonn i den førre avtalen, inngått under Stoltenberg II. Det er slik som saksordføraren seier, og han var bekymra over at kvotane vert lagde oppå kvarandre. Men eg meiner det er i tråd med EØS-avtalen at ein skal ha ei auka liberalisering.

Eg synest òg at avtalen er god. Han tek omsyn til ønska frå forbrukarane om eit breitt og godt utval av matvarer, og varetek også behovet til det norske jordbruket for eit godt importvern.

Ifølgje EØS-avtalen kan me ikkje kopla fisk og landbruksforhandlingar. Mi oppfatning er at dette burde me teke initiativ til å diskutere med EU og sett om me kunne oppnådd noko meir, men berre når det gjeld handel. Eg ønskjer ikkje å utfordra fiskeripolitikken. Men eg ønskjer å utfordra handelspolitikken og få større marknadstilgang for foredla norsk fisk, spesielt laks, inn til EU mot at me kanskje kunne ha kjøpt litt meir av det våre gode forbrukarar ønskjer importert frå EU.

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: «Norge er et land i verden», sa Kristelig Folkepartis statsminister Lars Korvald fra denne talerstolen i 1972. Noen ganger må det opplagte sies. Det gjelder også for EØS-avtalen. Det er den viktigste handelsavtalen for norsk næringsliv og utgjør fundamentet for et bredt og omfattende samarbeid mellom Norge og EU.

EØS-avtalen er et nasjonalt kompromiss og har mange av kompromissets egenskaper. Den som vil lete etter svakheter, trenger ikke å lete lenge. På den annen side er det ingen som har kommet opp med troverdige eller ønskelige alternativer. Det er mye skrik og lite ull, for å holde meg til landbrukets terminologi. Som ungdomspolitiker på 1990-tallet jobbet jeg mye for at EØS-avtalen skulle bli en realitet, fordi jeg mente det var den beste tilknytningen Norge kan ha til Europa. Det mener jeg den dag i dag, dog med mer livserfaring og kunnskap.

Artikkel 19 presiserer at økt handel skal skje på gjensidig fordelaktig basis. Jeg finner det oppsiktsvekkende at flertallet i innstillingen ikke kan støtte en ambisjon om at det i de kommende rundene må sikres bedre balanse i utviklingen av handelen av landbruksvarer. Det får da være måte på å gå stille i dørene.

Artikkel 19-avtalen, som er til behandling i dag, føyer seg inn i en rekke avtaler som etterlater seg et inntrykk av ubalanse. Den er muligens ikke så dårlig som den avtalen den rød-grønne regjeringen presenterte for Stortinget i 2011, men det er ikke dermed noen grunn til å rope hurra. Men i stedet for å gråte over spilt melk eller ost vil jeg peke på noen viktige føringer for framtidige forhandlinger.

For det første må det legges mer langsiktige perspektiver til grunn når en vurderer tollfrie kvoter. Det er ikke nok å bygge vurderingene på dagens markedssituasjon. Slike kvoter innebærer varige, irreversible tap av norske produksjonsmuligheter, og er det noe Kristelig Folkeparti har respekt for – og kompetanse om også, vil jeg si – så er det spørsmål om evighetens perspektiv.

For det andre er det stor forskjell på verdien av tollfrie kvoter. Grovfôrbaserte husdyrprodukter fra storfe og småfe har større verdiskaping og en viktigere rolle i sysselsetting og drift av landets jordbruksarealer enn andre husdyrprodukter. Dette må vektlegges mer i forhandlinger.

For det tredje er jeg bekymret for at hagedøra for import av potteplante- og hagebruksprodukter nå er blitt åpnet så mye at det spøker for viktig verdiskaping i norsk hagebruk. Den store importen av levende plantemateriale utgjør videre en stor risiko for at det kommer inn nye skadegjørere og plantesykdommer. Det hviler et stort ansvar på både myndigheter og importører for å sikre betydelig kontroll av importert plantemateriale.

Avslutningsvis vil jeg peke på komitéflertallets bestilling til regjeringen om å fremme forslag til kompenserende tiltak for de produktene som blir særlig rammet av denne avtalen. Jeg venter i spenning på å se og høre hva dette er.

Geir Pollestad (Sp) [] (leiar i komiteen): Denne saka har stor betydning for norsk landbruk og norsk matproduksjon. Utviklinga har vore at EU sel stadig meir mat til Noreg, stadig fleire jordbruksvarer til Noreg – ein kraftig vekst. Difor burde ikkje denne liberaliseringa som det no vert lagt opp til, vera nødvendig. Ho kjem jo på toppen av dei innrømmingane som er gjevne tidlegare.

Me er altså i den situasjonen at importen av jordbruksvarer frå EU er stigande. Det utfordrar den nasjonale produksjonen vår, og det er òg to føresetnader i artikkel 19 i EØS-avtalen som eg meiner ikkje er oppfylte. Det eine er at det skal skje innanfor ramma av jordbrukspolitikken til partane. Det andre er at det skal skje på gjensidig fordelaktig basis. Senterpartiet meiner at ingen av desse vilkåra er oppfylte, og kan difor ikkje slutta seg til utvidinga.

Når det gjeld dei fleirtalsmerknadene som Senterpartiet er med på, meiner eg at representanten Hjemdal gjorde godt greie for dei.

Der hadde eg tenkt å slutta, men så gjekk talspersonen til Høgre – frå regjeringspartiet Høgre – på talarstolen og tok til orde for at me no skal kopla fisk og landbruk tydelegare, at me skal gje større innrømmingar på fiskefeltet, at me skal ofra jordbruket og jordbruksinteressene for det. Det er eit linjeskifte, det meiner eg er svært beklageleg, og det er veldig oppsiktsvekkjande at den utsegna kom i dag. Eg vil tru at representanten Trellevik ikkje er privatpraktiserande Høgre-politikar, men talsperson for regjeringspartiet Høgre, og at han dermed òg gjev uttrykk for det synet regjeringa har. Eg vil be statsråd Bakke-Jensen avklara det seinare i debatten viss det ikkje er tilfellet.

For det er jo sånn at Høgre-folk i Noreg er veldig ivrige etter å snakka om koplinga mellom fisk og landbruk – viss me berre gjev opp tollvernet på jordbruk, vil me få fritt sal av fisken. Eg trur ikkje det er rett, for viss ein ser på talet på måltid som norske innbyggjarar et, samanlikna med talet på måltid som EU-borgarane et, altså dei marknadene ein byter mot kvarandre, og dei produksjonsmoglegheitene me har innanfor fisk og oppdrett, trur eg ikkje at EU vil seia: OK, det er greitt – de fjernar tollvernet på jordbruksvarer, då får de selja fisken tollfritt. Så enkelt er det ikkje. EU-forhandlingane i 1994 viste at så enkelt var det ikkje. For skulle me ha meir marknadstilgang, kva var det då EU skulle ha? Jo, dei skulle ikkje berre ha tollfridom, dei skulle ha tilgang til våre ressursar, til våre fiskeriressursar.

Eg håper debatten kan avklara at dette var noko som bobla over, at det var eit snakke-uhell. Viss dette er uttrykk for eit linjeskifte frå Høgre og ei ny linje i Noregs forhold til handelspolitikken med EU, er det viktig å få det avklart, for det er ein stor debatt.

Pål Farstad (V) []: Når vi i dag behandler ny avtale med EU om utvidet handel med landbruksvarer, støtter Venstre forslagene slik de foreligger.

Det er verd å merke seg at den nye avtalen gir konsesjoner for varer som det allerede er import på, men tollfrie kvoter kan ha negative konsekvenser for norsk produksjon av disse varene. Ved framtidige forhandlinger knyttet til artikkel 19 bør det tas hensyn til at slike konsesjoner kan få negative konsekvenser for norske primærprodusenter.

Sett i sammenheng med Stortingets vedtak om å fase ut eksportsubsidier innen 2020 kan økte kvoter slik det legges opp til her, gi utfordringer for norske melkeprodusenter. Venstre er opptatt av å gi gode vilkår for norsk landbruk og ønsker at man skal støtte opp om norske produksjonsmuligheter. I en situasjon med økt prispress på det norske melkemarkedet er det viktig å stimulere forbruket av norsk melk. For høy målpris på melk kan redusere det norske forbruket.

I april behandlet vi jordbruksmeldingen. I en flertallsmerknad la Venstre vekt på at den statlige andelen av kvotesalg holdes tilbake inntil det er balanse i markedet.

Venstre mener at EØS-avtalen er av avgjørende betydning for en god utvikling av norsk næringsliv – virkelig – i sum også for norske landbruksinteresser. Likevel er det viktig at vilkårene for handel med landbruksvarer er til gjensidig fordel, slik artikkel 19 slår fast. Det bør være mulig å oppnå økt handel uten å la det gå ut over norsk produksjon. Det er det Venstre ønsker: økt handel og samarbeid innad i EU, som gagner både Norge og resten av Europa.

Helt til slutt vil jeg gjerne takke saksordfører Storberget for vel utført arbeid med saken.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Denne saka handlar om rammene for norsk matproduksjon. Vi er eit land med høge fjell, djupe dalar og eit røft klima, og vi produserer mat i nesten alle kommunar. Vi har eit politisk mål om å produsere mat over heile landet, og vi meiner at dei som produserer maten vår, skal ha ei anstendig inntekt. Difor er spørsmål om toll og import viktige. Vi må ha ein politikk som legg til rette for at det er mogleg å leve av å produsere mat i Noreg. Vi treng rett og slett eit skikkeleg importvern.

Vi i SV støttar ikkje denne avtala. Nationen kallar det å støtte denne avtala å svekkje norsk landbruk med opne auge. Det er ei vurdering eg deler. Det er eit paradoks at vi aukar importen av mat samtidig som vi seier at vi ønskjer å auke matproduksjonen med utgangspunkt i norske arealressursar. – Få det til å henge på greip.

Denne avtala er basert på at Noreg har gitt og gitt, utan å få noko tilbake, og avtala har ikkje tatt inn over seg at Storbritannia er i ein utmeldingsprosess frå EU.

No har vi fått ei avtale som set det norske hagebruket i spel, fordi det kan importerast såpass mykje potteplanteprodukt og hagebruksprodukt. Ifølgje Norsk Gartnerforbund kan dette redusere omsetninga for norske gartneri med så mykje som 100 mill. kr i året. Det er eit stort tap for norsk landbruk.

Her blir det òg gambla med plantevern, for det er stor risiko knytt til å importere store mengder levande plantemateriale. Det er veldig viktig at denne auka importen blir møtt med gode kontrollar av plantene som kjem inn, og at importørar som påfører skadar, har eit tydeleg erstatningsansvar.

Når denne avtala først får fleirtal, er det viktig at regjeringa kjem tilbake med tiltak som kompenserer. Da tenkjer eg spesielt på mjølkeprodusentar.

I dag gir vi ikkje berre frå oss eit kaotisk jordbruksoppgjer, vi godtar også ei dårleg forhandla avtale som svekkjer måla for matproduksjonen. Det er ein trist dag for alle som vil at det skal produserast meir mat med utgangspunkt i norske ressursar.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Norge er en handelsnasjon, og handel og investeringer over landegrensene bidrar til å øke vår levestandard, det former vår næringsstruktur, og det sikrer vår verdiskaping. EØS-avtalen er en avtale som sikrer markedsadgang til EU på viktige områder, og det er den viktigste handelspolitiske avtalen for norsk næringsliv.

Landbruksvarer er i hovedsak unntatt denne avtalen, men etter avtalens artikkel 19 skal Norge og EU annethvert år gå igjennom vilkårene for handel med basislandbruksvarer, med sikte på en gradvis liberalisering av handelen.

Artikkel 19-forhandlingene reguleres i en egen bestemmelse i EØS-avtalen, uten kobling til andre spørsmål, som f.eks. sjømat. Og her må jeg bare få lov å skyte inn at representanten Trellevik kan regne seg som slaktet av sin egen statsråd når det gjelder akkurat funderingene om kobling av sjømat og landbruk. Det var så langt fra det som er uttalt politikk fra Høyre, som det går an å komme. Da håper jeg vi har lagt den død. Vi kan godt bruke tid på det, det går fint. (Munterhet i salen.)

Avtaleformen er noe som norske landbruksinteresser bør være veldig godt fornøyd med, for den rammer inn et konkurranseutsatt landbruk – hvis vi ser det i en europeisk sammenheng – på en veldig bra måte. Alternativet ville vært et rammeverk hvor vi ikke hadde noen føringer, ingen skjerminger. Det ville satt norsk landbruk i en helt annen posisjon og utsatt norsk landbruk for en helt annen risiko.

Dette er den tredje avtalen som er inngått i samsvar med artikkel 19 i EØS-avtalen. Den forrige avtalen ble iverksatt 1. januar 2012. I forhandlingene har regjeringens utgangspunkt vært å finne løsninger som legger til rette for handel samtidig som vi ivaretar viktige norske landbruksinteresser. Vi har lagt vekt på den generelle markedssituasjonen i norsk landbruk og videre Stortingets vedtak om å fase ut eksportsubsidiene for landbruksvarer innen utgangen av 2020. Avtalen balanserer etter regjeringens syn hensynet til norsk landbruk og landbruksproduksjonen på den ene siden og hensynet til norske forbrukere og mangfoldet i det norske matmarkedet på den andre siden. Resultatet av artikkel 19-forhandlingene er godt forankret i norsk landbrukspolitikk.

Jeg merker meg at komiteens flertall, unntatt Høyre og Fremskrittspartiet, påpeker viktigheten av grovfôrbasert melke- og kjøttproduksjon for verdiskaping, sysselsetting og utnytting av arealressursene over hele landet. I avtalen økes kvoten for ost med 1 200 tonn. Kvoten for kjøttprodukter økes med 2 550 tonn. Vi har ikke gitt EU konsesjoner for kjøtt av sau og lam.

Vi har altså en avtale som er betydelig mindre verdifull for EU enn den avtalen som vi forhandlet fram sist. Denne er smalere og mindre i omfang enn den forrige avtalen.

Det gis konsesjoner for landbruksvarer der det allerede er import til ordinær toll, eller der det eksisterer et mer langsiktig importbehov. Videre er det gitt konsesjoner på enkelte varer som kan bidra til å styrke mangfoldet i det norske matmarkedet, samtidig som hensynet til avsetningen av norske landbruksvarer er ivaretatt.

Det er ventet at import gjennom de nye kvotene i det vesentlige vil erstatte eksisterende import til full eller nedadministrert toll og ikke erstatte det norske produksjonsvolumet. Regjeringen forventer derfor ikke større konsekvenser for arbeidsplasser i landbruket og næringsmiddelindustrien. Erfaringene fra artikkel 19-avtalen fra 2012, hvor det ble gitt betydelig større innrømmelser enn i denne avtalen, støtter denne konklusjonen.

I Innst. 336 S for 2016–2017 samtykker Stortinget til inngåelse av den framforhandlede avtalen. Regjeringen merker seg samtidig at Stortinget ber om at vi i forslag til statsbudsjett for 2018 fremmer kompenserende tiltak for tap som produsentene har ved bortfall av markedsandeler som følge av artikkel 19-avtalen og utfasingen av eksportsubsidier. Innstillingen peker her særlig på melkesektoren. For melkesektoren vil jeg understreke at regjeringen løpende vurderer tiltak og tilpassing i produksjonsvolumet for melk i takt med oppdatert kunnskap om utviklingen i behov. Dette gjøres bl.a. i forbindelse med de årlige jordbruksoppgjørene og administreringen av kvoteordningen for melk. Tilsvarende følger regjeringen markedsutviklingen nøye også i andre deler av landbruket.

Regjeringen vil selvfølgelig komme tilbake til dette spørsmålet ved framleggelse av forslag til statsbudsjett for 2018.

Jeg må få lov til å skyte inn at vi her snakker om forhandlinger og rammer for forhandlinger, og en forståelse i EU – når vi neste gang skal komme til forhandlingsbordet – av at eventuelle tap for norsk landbruk automatisk vil kompenseres i statsbudsjettet, gir oss litt dårligere kort når vi kommer til forhandlingsbordet, enn om vi hadde gjort som vi vanligvis gjør, og sagt at dette er noe som tas internt i landbruksoppgjøret.

Presidenten: Presidenten håper at statsråden ikke har tenkt å gjøre det til en vane å slakte stortingsrepresentanter.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Nei, det kan jeg love. Det var et engangstilfelle. Men det gjorde godt.

Presidenten: Det har presidenten forstått.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ove Trellevik (H) []: Trass i slakt har eg enno litt taleevne igjen. (Latter i salen.) Men eg var ganske tydeleg på at det var mi oppfatning eg presenterte, og det var altså slik i den førre debatten at Lundteigen og Pollestad presenterte ulike syn. Det at ein kan ha ein liten debatt om ulike syn, forfriskar eigentleg berre debatten, tenkjer eg.

EU er ein utruleg viktig marknad for norsk fisk – 80 pst. av fisken vår er avhengig av EU. Vi forhandlar kvotar inn til EU-marknaden på fisk òg i andre samanhengar. Poenget mitt er nettopp det eg opplever kvar gong eg er med EØS-komiteen i Brussel og møter kollegaene mine der nede, då er det eit gnag om at dei ønskjer marknadsåtgang til Noreg, og at dei kan tilby marknadsåtgang om me berre vil gje dei det. Det som er poenget mitt, er at me må prøva å sjå etter gode moglegheiter og gode løysingar, nettopp for at me skal få betre marknadsåtgang inn til EU for all den eksporten som me ønskjer å få til. Det er Høgres gode politikk. Me ønskjer marknadsåtgang, og me jobbar sjølvsagt med dette. Men å gå på akkord med artikkel 19 er aldeles ikkje verken min eller Høgre sin politikk.

Gunnar Gundersen (H) []: Jeg vil bare ta ordet til noen kommentarer, for jeg tror faktisk vi skal gratulere statsråden med en meget moderat avtale. Det mener jeg. Jeg tror, som i og for seg representanten Trellevik er litt inne på, at vi kunne møtt atskillig tøffere krav fra EU. Vi ville da blitt stilt i en litt vanskeligere situasjon. Det står faktisk i EØS-avtalen at det skal være en gradvis liberalisering og tilpasning mellom landene, og at det skal være til gjensidig nytte. Man kan jo observere at vi får ikke alltid alt som vi vil, hvis det skal være til gjensidig nytte. Jeg leste en bok av Madeleine Albright en gang, og hun sa: «What you see depends on where you sit» da hun flyttet fra Kongressen over i administrasjonen. Da endrer verden seg bare der, og det må man akseptere.

Det jeg synes vi skal anerkjenne i denne debatten, er at handel er selve fundamentet for norsk velferd. Hvis vi ikke er villige til å gå inn i diskusjonene rundt hvilke avveininger som må tas for å utvikle vårt handelsgrunnlag, kommer vi også til å skade vår framtidige velferdsutvikling. Det synes jeg ikke debatten her egentlig bærer preg av. Man bør løfte den opp på det nivået. Da tror jeg vi skal anerkjenne at land må spesialisere seg. Land må utvikle konkurransedyktighet. Og det er de næringene som klarer det, som overlever på lang sikt, og som gjør det godt på lang sikt. Det er nettopp derfor vi også i jordbrukssammenheng har fokusert på at man må utvikle konkurransekraft ut fra vår situasjon og våre premisser.

Så litt til det med handel med grønne potteplanter, for det er ganske typisk for slike handelsdiskusjoner. De som får en liten ulempe mot seg, overdriver konsekvensene av belastningene voldsomt. For grønne potteplanter ble kvoten utvidet fra 3 mill. kr til 7 mill. kr. Bransjen selv sier at norsk produksjon av grønne potteplanter har økt jamt og stabilt over lang tid. Det er altså ingen tegn til at det rammer spesielt hardt. For blomstrende potteplanter gikk kvoten opp med 12 mill. kr til 20 mill. kr. Der får jeg opplyst at den totale norske blomsterproduksjonen er på 1,3 mrd. kr. Kvoten dreier seg altså om 1 pst. av den totale norske produksjonen. Det er helt typisk – man overdramatiserer skadevirkningene voldsomt i slike debatter. Jeg tror ikke det har skadevirkninger i det hele tatt. Jeg tror det tvert imot er en sunn tilpasning, og man får et korrektiv i det norske markedet på hvordan bransjen skal være konkurransedyktig.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Jon Georg Dale []: Desse artikkel 19-forhandlingane er utleia av den førre regjeringas arbeid med den såkalla ostetollen, som gjorde at ein starta opp nye forhandlingar for å få betre balanse mellom dei norske og dei europeiske posisjonane. Eg er veldig glad for at fleire av dei partia som var kritiske til forhandlingane undervegs, i dag sluttar seg til avtalen.

Det er viktig, men det viser òg eit anna viktig poeng. Når ein gjer det, er det i erkjenning av at EØS-avtalens artikkel 19, som eit solid fleirtal på dette huset er for, faktisk medfører gradvis liberalisering av handel med jordbruksvarer. Det betyr at alle som sit i dette rommet, veit at det kjem til å kome gradvis i åra framover – aukande handel òg med jordbruksvarer. Då har vi berre éin måte å handtere dette godt på. Det er ved å ha ein landbrukspolitikk som faktisk gjer oss meir konkurransedyktige, for konkurransen vil kome. Difor har denne regjeringa ført ein landbrukspolitikk som har handla om det. Eg veit at kostnadseffektivitet har vore eit skjellsord i landbruksdebatten det siste året, men det er av betydning for konkurransekrafta. Det å utvikle særtrekka sine, slik at ein kan konkurrere på anna enn berre pris og volum, er eit anna viktig element. Dette viser at Stortinget tek ansvar for at Noreg er eit føreseieleg samarbeidsland for EU-landa fordi vi har gjensidig nytte av handel mellom våre land. Då treng vi òg at dei same partia som no innser det og stemmer for avtaleforslaget, tenkjer over det òg i andre landbrukspolitiske diskusjonar.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

Presidenten vil foreslå at sakene nr. 5 og 6 behandles under ett. – Det anses vedtatt.