Martin Kolberg (A) [12:37:51] (komiteens leder og ordfører for saken): Når Riksrevisjonen i Dokument 1 slår fast at verken Forsvarsdepartementet eller Justis- og beredskapsdepartementet, hver for seg eller sammen, er i stand til å beskytte viktige og avgjørende objekter, altså infrastruktur, vann, strøm, matforsyning, funksjoner man ikke kan greie seg uten i mer enn syv dager, slik DSB definerer det, eller slottet, Stortinget og militære installasjoner, som de viktige bygningene de er – hva er det da? Jo, det er svært alvorlig, og det må tas alvorlig av Stortinget. Det har kontroll- og konstitusjonskomiteen gjort.

Det er blitt avholdt to høringer – én åpen og én lukket. Det var en lukket behandling her i Stortinget i går, som var helt nødvendig for å belyse de sidene av saken som regjeringen ikke vil skal komme offentligheten til kunnskap.

Det lukkede møtet var også helt nødvendig for at alle Stortingets representanter skulle få full oversikt over saken og kunne gi uttrykk for sitt syn. Vi er altså opplyst, men det samme kan ikke sies på generelt grunnlag. Svarene vi fikk i går om hvorfor regjeringen ikke har iverksatt instruks og etterlevd sikkerhetslovens forskrift om objektsikring, holdes unntatt offentligheten.

Forsvarsministeren har valgt å holde viktige opplysninger om sikkerheten hemmelig. Det er synd. I spørsmål om befolkningens sikkerhet burde befolkningen involveres. Det er en viktig forutsetning for et åpent demokrati. Åpenhetslinjen som ble fulgt etter 22. juli, burde vært videreført. Jeg beklager igjen at regjeringen har valgt å bryte den linjen.

Flertallet mener at sammendraget kunne vært offentlig. Én av grunnene til det er at Forsvarsdepartementet selv har avslørt hvor lite sensitiv informasjonen er, gjennom sitt eget forslag til åpent sammendrag, som med all tydelighet viser at forskjellene ikke er store på andre områder enn i graden av kritikk av departementenes egen innsats. Mangelen på åpenhet er alvorlig, men det er det store alvoret i Riksrevisjonens rapport som tross alt er det viktigste.

Som det framgår av innstillingen, er den delt. Særlig Høyre og Fremskrittspartiet er uenige i flertallets syn på spørsmålet om hemmelighold, og de er uenige i Riksrevisjonens konklusjoner. Venstre er i all hovedsak enig i analysene, men reserverer seg mot begrepet «sterkt kritikkverdig», som jeg skal komme tilbake til senere i innlegget.

Utgangspunktet for Riksrevisjonens undersøkelse er 22. juli 2011, da Norge ble rammet av den mest alvorlige terrorhendelsen noen gang i fredstid. Nasjonen var samlet i sorg, men også i fortvilelse over at samfunnet ikke hadde vært bedre i stand til å stanse gjerningsmannen.

En særskilt komité, ledet av Knut Arild Hareide, ble nedsatt. Den avga sin innstilling 1. mars 2012.

Alexandra Bech Gjørv ble gitt i oppdrag å lede en kommisjon, og det ble klart og tydelig formidlet at kommisjonen skulle skrive 22. juli-historien usminket og ærlig. Kommisjonens seks hovedkonklusjoner var knusende. I sin redegjørelse den 28. august 2012 delte statsministeren følgende erkjennelse med Stortinget:

«Kommisjonen dokumenterer en svikt i norsk beredskap og beredskapskultur som er mer omfattende og dypere enn jeg var forberedt på. Det er tungt å ta inn over seg.»

Statsminister Stoltenberg beklaget den sviktende beredskapen. Et samlet politisk Norge var enig om at Gjørv-kommisjonens anbefalinger, i likhet med tiltakene som ble foreslått av den særskilte komiteen, skulle følges opp. Viktige tiltak var allerede under arbeid eller igangsatt av den daværende regjeringen. Et viktig ledd i oppfølgingen var nettopp instruksen, som heter «Instruks om sikring og beskyttelse av objekter ved bruk av sikringsstyrker fra Forsvaret og politiet i fred, krise og krig», og som ble fastsatt ved kgl. resolusjon av 24. august 2012, med ikrafttredelse samme dag.

Det er Forsvarsdepartementets og Justis- og beredskapsdepartementets etterlevelse av denne instruksen Riksrevisjonen har undersøkt, og som denne saken handler om i dag. I tillegg er det undersøkt om Forsvaret og Politidirektoratet etterlever sikkerhetsloven og forskrift om objektsikring og grunnsikring av egne sikringsverdige objekter. Komiteen konstaterer at Riksrevisjonen har gjort følgende hovedfunn i sine undersøkelser:

For det første: Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet har ikke sørget for å styrke og bedre samarbeidet mellom politiet og Forsvaret. Viktige tiltak som skal sikre godt samarbeid og gode forberedelser, er ikke gjennomført. Det er dermed en risiko for at viktige objekter ikke kan opprettholde sin virksomhet eller funksjonalitet i kritiske situasjoner.

De to departementene har heller ikke sørget for at Politidirektoratet og Forsvaret har etablert en permanent grunnsikring for egne skjermingsverdige objekter.

Riksrevisjonens sluttmerknad er at verken justis- og beredskapsministeren eller forsvarsministeren har gitt en fullgod forklaring på hvorfor arbeidet med objektsikring og grunnsikring ikke er gitt nødvendig prioritet.

Politidirektoratet og Forsvaret, den tidligere og den nåværende justis- og beredskapsministeren, forsvarsministeren og statsministeren har sagt seg enig i Riksrevisjonens funn og kritikk. Forsvarssjefen, som jeg ser prisverdig er til stede her i dag, sa imidlertid i den åpne høringen at han var uenig med Riksrevisjonen i at det er sannsynlighet for at verken politiet eller Forsvaret, sammen eller hver for seg, vil være i stand til å utøve tilstrekkelig beskyttelse av viktige objekter når en trusselsituasjon tilsier det.

I sitt svar på representanten Grøvans spørsmål om forsvarsministeren var enig i Riksrevisjonens konklusjon, sa forsvarsministeren:

«Som jeg var inne på, er jeg enig i funnene og anbefalingene og hovedkonklusjonene som kommer, men jeg hadde også behov for å si at vi har evne til sikring.»

Flertallet mener at Riksrevisjonens konklusjoner er riktige. Funnene Riksrevisjonen har gjort, underbygger dette. Men komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til det forsvarssjefen sa under den åpne høringen om at han ikke deler Riksrevisjonens konklusjon. Jeg vil si det slik: Det er en meget bemerkelsesverdig situasjon vi står overfor her – at Høyres og Fremskrittspartiets medlemmer, regjeringspartienes representanter, velger å være enige med forsvarssjefen framfor sin egen statsråd.

Statsministeren sa i den åpne høringen:

«Regjeringen var ikke klar over at situasjonen var sånn før vi faktisk fikk Riksrevisjonens rapport og fikk status på det. Det var da man først så at det lå dårligere an. Så er det slik at både Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet er blant de områdene som under denne regjeringen har vært prioritert økonomisk. Heimevernet har vært prioritert økonomisk, som gir det større muligheter, Forsvaret generelt har vært prioritert økonomisk, og Justisdepartementet har hvert eneste år fått betydelig økte bevilgninger.»

Dette utsagnet er nok noe av svaret på hvorfor Statsministerens kontor ikke var klar over situasjonen før Riksrevisjonens rapport ble kjent. Antagelsen har vært at beredskapsarbeidet har vært i rute. Samtidig er det slik at Gjørv-kommisjonen peker ut dette som en særskilt utfordring for enhver regjering: Oppfølging av at resultater blir oppnådd, framfor antagelser om at de er det, er av avgjørende betydning.

Alexandra Bech Gjørv sa det på denne måten:

«Det å følge opp at resultatet faktisk oppnås, er en kjempeviktig lærdom som vi alle kan ta til oss, og alle dere som er i ansvarlige posisjoner, må sørge for at det blir en endring på det. Det er det vi etterspør.»

Statsministeren sa i spørretimen den 31. mai 2017:

«Jeg har også sagt at vi var for dårlige. Det tror jeg vi skal innrømme. Det var for dårlig oppfølging av objektsikringen.»

Dette er ikke et løsrevet sitat.

Flertallet er enig med Riksrevisjonen i at arbeidet med å etterleve instruksen ikke er gitt prioritet verken av Forsvarsdepartementet eller av Justis- og beredskapsdepartementet. Både forsvarsministeren og justis- og beredskapsministeren burde tatt det ansvaret for å trygge befolkningen som ble pålagt enhver politiker etter den 22. juli. En så sentral del av beredskapen som objektsikring er, ble ikke fulgt opp av de ansvarlige statsrådene. Det karakteriseres av Riksrevisjonen som «svært alvorlig». Det uttrykket brukes unntaksvis, f.eks. når det er fare for liv og helse. Flertallet i komiteen er enig i dette, og mener at den manglende prioriteringen av objektsikring derfor er sterkt kritikkverdig.

Flertallet mener at en forsømmelse av en slik karakter burde vært fanget opp av et koordinerende organ ved Statsministerens kontor, hvis oppgave primært er å sikre sterkere og raskere styring av samfunnssikkerheten og den nasjonale beredskapen. Det har åpenbart ikke skjedd. Også det er beklagelig.

Riksrevisjonen har også undersøkt om Forsvaret og Politidirektoratet etterlever kravene om grunnsikring av egne skjermingsverdige objekter. Rapporten viser at de to departementene ikke har sørget for dette, på tross av at Stortinget entydig la vekt på at tiltak av denne art skulle innføres uten opphold.

Alexandra Bech Gjørv sa om utfordringen når det gjelder risikoerkjennelse, at man intellektuelt vet at det kan skje, men at man likevel dypest sett ikke tror at det hender. Men regjeringen Stoltenberg tok ansvar og satte i gang et omfattende arbeid med sikte på å bedre beredskapen. Stortinget lovet folket og hverandre at vi ikke en gang til skulle stå uforberedt, og samlet seg bak en rekke tiltak som skulle rette opp alle feilene som var avdekket. Representanter for høyrepartiene brukte mangelen på sikkerhet den svarte dagen i juli i 2011 til å promotere sin egen gjennomføringskraft i 2013. Jeg husker endog at representanter for høyrepartiene fra denne talerstolen antydet at dette ikke ville skjedd hvis de hadde styrt. Når vi vet alt dette og har det som et bakteppe for behandlingen av denne saken, vil jeg si det slik at da er det ingen unnskyldning for ikke å ha gjort det som Stortinget bestemte seg for, og som vi alle var enige om – ikke nå og ikke etter 22. juli 2011.

Komiteens flertall slutter seg derfor til Riksrevisjonens funn og konklusjoner og konkluderer selv med at regjeringen ikke har evnet å følge opp Stortingets vedtak og forutsetninger om objektsikring, og at det er sterkt kritikkverdig.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, er imidlertid av den oppfatning at læringen som skulle følge av gjennomgangen av den fatale hendelsen i 2011, er viktigst. Det ser også ut til at Riksrevisjonens rapport har gitt læring. Om situasjonen er bedre nå, er ikke et spørsmål Riksrevisjonen kan besvare. Deres rapport handler ikke om det. Likevel er det et helt vesentlig spørsmål for oss alle.

Har justis- og beredskapsministeren og forsvarsministeren rettet opp feilene, i den forstand at de nå, etter Riksrevisjonens funn, har begynt å prioritere objektsikring? Heldigvis tyder mye på det. Både forsvarsministeren og justis- og beredskapsministeren bedyrer at en rekke tiltak er satt i gang. Det er to–tre år for sent, men det er likevel godt å høre. Det viser at Riksrevisjonens arbeid er viktig, at noe skjer når de finner svært alvorlige mangler, som i dette tilfellet.

Som en konklusjon på dette innlegget viser jeg til de forslagene til vedtak som står i innstillingen.

Erik Skutle (H) [12:53:10]: La meg først begynne med å takke saksordføreren for arbeidet med saken over lang tid. Vi ser ulikt på en rekke spørsmål, noe som framgår av innstillingen, og som også vil framgå av denne debatten. Det har vært en krevende sak for komiteen å håndtere, så jeg vil takke komiteens medlemmer for det samvittighetsfulle arbeidet som er gjort i saken.

Jeg vil også takke Riksrevisjonen for deres grundige arbeid. Vi anerkjenner fullt ut deres funn, men det er noen konklusjoner vi er uenig i, og det skal jeg komme tilbake til.

En stats viktigste oppgave er å sikre borgernes trygghet i møte med voldsutøvere av ulikt slag. Derfor må vi hele tiden jobbe med å forebygge, redusere risiko og forbedre beredskapen i samfunnet. Riksrevisjonens rapport og oppfølgingen av denne bidrar til at vi får tettet noen hull på dette området raskere enn vi trolig ellers ville gjort, og rapporten er derfor viktig.

La meg videre gå inn på noen konkrete punkter som jeg mener det er viktig blir sagt fra denne talerstolen i denne debatten.

Først kort om at deler av informasjonen i dette sakskomplekset ikke har vært tilgjengelige for offentligheten: Enkelte hevder at regjeringen har holdt hemmelig deler av rapporten for å skjerme seg selv fra kritikk. Det er feil. For det første har Stortinget hatt tilgang til alle dokumenter i saken. For det andre har all kritikk også vært kjent for offentligheten. Alle som leser aviser eller hører på radio i dette landet, vet hva denne saken handler om. Regjeringen vinner ingenting på at en liten del av sakskomplekset skal være hemmelig. Da må man stille seg spørsmålet: Hvorfor er den da det? Svaret finner vi hvis vi ser på sikkerhetsloven – og jeg siterer:

«Sikkerhetsgradering konfidensielt nyttes dersom det kan skade Norges eller dets alliertes sikkerhet, forholdet til fremmede makter eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser om informasjonen blir kjent for uvedkommende.»

Jeg må passe meg litt for hva jeg sier i et åpent møte, selvfølgelig, men alle som var på den lukkede høringen, eller som har lest referatet fra den lukkede høringen, har sett at våre fremste fagfolk på dette området mener at informasjonen vi her snakker om, er av en slik karakter at den er beskyttet av sikkerhetsloven. Så kan vi som ikke har greie på disse tingene, synse så mye vi vil, og det registrerer jeg at enkelte gjør, men det er altså et faktum at våre fremste fagfolk er klare i sin tale. Regjeringen har fulgt sikkerhetsloven, som Stortinget selv har vedtatt, og jeg synes det er beklagelig å se at enkelte politiske partier lager et politisk spill ut av noe som er så alvorlig som dette.

Grunnen til at Stortinget avholdt et hemmelig møte, er ikke dette sammendraget, som var diskutert, men at saksordføreren i innstillingen skrev inn ting fra hoveddokumentet, som var konfidensielt.

Så til Riksrevisjonens rapport: Først til funnet av at Forsvaret og politiet ikke har etablert en permanent grunnsikring for alle sine skjermingsverdige objekter. Det er ikke tilfredsstillende, for forskriften om objektsikring trådte i kraft 1. januar 2011 og ga regjeringen en frist til 1. januar 2014 for å gjennomføre denne sikringen. En hadde en frist på 36 måneder for å rette opp i dette, og vi får bare konstatere at den rød-grønne regjeringen, med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, ikke gjorde særlig mye for å nå dette målet i løpet av sine 33 måneder med makten i denne perioden. Svært lite skjedde. Så når komiteen stiller spørsmål om hvorfor ikke arbeidet med objektsikring er gitt nødvendig prioritet, er det et spørsmål som må rettes til andre enn dagens regjering. Det er vanskelig å vinne stafetten hvis det bare er ankermannen som løper raskt nok.

Men også før 1. januar 2011 var det slik at viktige objekter skulle sikres. Riktignok var det først da man fikk en egen forskrift med tilhørende detaljering, men i selve sikkerhetsloven, som har vært gjeldende i årevis før dette, står det også at viktige objekter skal pekes ut og sikres. Til tross for at denne loven har vært gjeldende i flere år før 2011, har det vært mangelfull sikring av objektene. Det kan godt illustreres ved at Forsvaret siden regjeringsskiftet har brukt 1,1 mrd. kr på å sikre objekter, og vi er fortsatt ikke helt i mål. Vi hadde vel neppe vært i en slik situasjon hvis sikkerhetslovens kapitler om sikring av objekter hadde vært fulgt før det. Det sier litt om innsatsen og gjennomføringskraften på dette feltet før 2013.

Når det gjelder situasjonen i dag, er det mange objekter som har fått permanent grunnsikring. For de objektene som ikke fullt ut har tilfredsstillende permanent grunnsikring, har man iverksatt midlertidige kompenserende tiltak, som, basert på det politidirektøren og forsvarssjefen har sagt til komiteen i åpen høring, kompenserer på en tilfredsstillende måte – objektene er godt sikret. Mange av objektene som mangler tilfredsstillende permanent grunnsikring, skal enten flyttes etter kort tid – slik som en del av politiets objekter, som skal flyttes inn i det nye beredskapssenteret – eller vi snakker om objekter som ligger inne i militærleirer med døgnkontinuerlig vakt.

Arbeidet med denne saken har dokumentert at det ikke er gjennomført permanent grunnsikring ved alle de skjermingsverdige objektene, men mye har blitt gjort, og der man ikke har kommet i mål, er det satt inn kompenserende tiltak.

Så til samarbeidet mellom politiet og Forsvaret. Der må vi bare konstatere at både politiet og Forsvaret sier at samarbeidet er svært godt, de kjenner seg ikke igjen i Riksrevisjonens funn. Det finnes også spørreundersøkelser blant polititjenestemenn som underbygger dette, og det øves nå i fellesskap på minimum ett objekt per distrikt per år, i sterk kontrast til hvordan det var før 2013, da man hadde år der store deler av eller hele Heimevernet ikke øvde i det hele tatt.

Hvordan politiet eller Forsvaret ville respondert i fellesskap i praksis på en alvorlig hendelse i 2013 eller i 2014, vet vi heldigvis ikke, men vi kan vel legge til grunn at det at de nå øver sammen, i motsetning til tidligere, øker sannsynligheten for at de i dag ville agert raskt og effektivt.

Riksrevisjonen skriver videre at de mener det er sannsynlighet for at «verken politiet eller Forsvaret, sammen eller hver for seg, vil være i stand til å utøve tilstrekkelig beskyttelse og sikring av viktige objekter ved en trusselsituasjon». Det siste er sitert fra deres konklusjon. Her må vi konstatere at Riksrevisjonens oppfatning blir klart tilbakevist av både politiet og Forsvaret. Heller ikke her kan vi med sikkerhet si hva som ville ha skjedd dersom en hendelse hadde oppstått i 2013 eller 2014, heldigvis, men vi skal i alle fall behandle en annen rapport i salen senere i dag som ser på beredskapsarbeidet de senere årene, og der er det en rekke positive funn.

Jeg vil legge til at selv om det på tragisk vis ble drept mange mennesker i Norge etter at bomben smalt den 22. juli, var politiet og Forsvaret raskt ute med å sikre bygninger og objekter i etterkant av eksplosjonen. Med det mener jeg ikke å si at beredskapen generelt fungerte den dagen – absolutt ikke – men det vi her snakker om, er at den fysiske objektsikringen dersom det skulle oppstå en trusselsituasjon, fungerte. Jeg, for min del, finner det underlig hvis det som fungerte i 2011, etter alt det arbeidet og alle de ressursene som er brukt på det siden den gang, ikke skal fungere nå. For eksempel har alle de konkrete oppfølgingspunktene fra Gjørv-kommisjonen og den særskilte komiteen blitt gjennomført eller er under gjennomføring.

La meg bruke det siste jeg har igjen av tid, på å snakke litt om konklusjonene i saken. Jeg har sagt det før, og jeg er tvunget til å gjenta det: I denne stortingsperioden har deler av opposisjonen, med Arbeiderpartiet i spissen, systematisk senket terskelen for å ta i bruk skarpe parlamentariske våpen. I denne saken konkluderer de med at regjeringen har opptrådt sterkt kritikkverdig, noe som er hakket før mistillit. Jeg sier ikke at det ikke finnes noen punkter i denne saken som fortjener kritiske merknader, for det gjør det, men hvis Stortinget skal ha autoritet, og hvis kraftige parlamentariske uttrykk i framtiden skal ha den kraften som jeg mener de bør ha, må de brukes riktig – og her brukes de feil. Det må nødvendigvis være slik at det er de største sviktene fra regjeringen som skal møtes med den hardeste parlamentariske kritikken. En sak om «månelandingen» på Mongstad, der 10 mrd. kr ble borte, var kritikkverdig. Regjeringens jobb med å sikre beredskapen i forkant av 22. juli ble ansett som kritikkverdig. Nå finner altså et mindretall i denne salen, med Arbeiderpartiet i spissen, at denne saken er sterkt kritikkverdig. Det er en konklusjon som jeg bare lar henge der – til vurdering.

Helge Thorheim (FrP) [13:03:24]: Jeg vil først takke for saksordførerens og de øvrige komitémedlemmenes grundige arbeid med denne saken, som er av stor viktighet, ettersom det dreier seg om å undersøke hvorvidt vi i vårt land har en tilfredsstillende beredskap og beredskapskultur, spesielt med tanke på oppfølging av konklusjoner i Gjørv-rapporten etter den tragiske hendelsen 22. juli 2011.

Formålet med Riksrevisjonens rapport har vært å undersøke om Forsvaret og politiet etterlever Instruks om sikring og beskyttelse av objekter ved bruk av sikringsstyrker fra Forsvaret og politiet i fred, krise og krig, slik at viktige objekter opprettholder sin virksomhet og funksjonalitet i kritiske situasjoner. Videre er det undersøkt om Forsvaret og Politidirektoratet etterlever kravene i sikkerhetsloven og objektsikkerhetsforskriften om grunnsikring av egne skjermingsverdige objekter.

Når det gjelder Riksrevisjonens funn, skal jeg ikke gjenta disse her. Men Fremskrittspartiet finner funnene i rapporten til Riksrevisjonen alvorlige. I tillegg til de opplysningene som gis i Riksrevisjonens rapport, har komiteen gjennom korrespondanse og to kontrollhøringer forsøkt å danne seg et bilde av i hvor stor grad statsrådene har fulgt opp når det gjelder de funnene Riksrevisjonen har påpekt i sin rapport.

Både justis- og beredskapsministeren og forsvarsministeren har uttalt at de ser alvorlig på Riksrevisjonens funn. Forsvarsministeren sier i sitt svar til Riksrevisjonen at dens rapport bidrar til å fylle ut bildet og utfordringene som finnes på dette området, og rapporten vil således være et sentralt og nyttig grunnlag for det videre forbedringsarbeidet.

Fremskrittspartiet er tilfreds med at forsvarsministeren vil legge Riksrevisjonens anbefalinger til grunn for det videre forbedringsarbeidet. Ifølge forsvarsministeren er det de senere årene iverksatt en rekke tiltak. Det er innført nytt regelverk, f.eks. er bistandsinstruksen endret flere ganger og senest i forrige uke. I 2015 ble Forsvarets bistand til politiet lovfestet. Oppdrag er blitt gitt. Objekter er blitt utpekt. Nøkkelpunktlisten oppdateres nå årlig. Planlegging av sikringsarbeid er blitt utført. Politiet og Forsvaret har i mange år øvd i fellesøvelser, som Tyr, Oslofjord, Hovedstad og Haugalandet.

Både justis- og beredskapsministeren og forsvarsministeren har i sine svar til Riksrevisjonens rapport meddelt at arbeidet med objektsikring vil ta noe tid, og at det for Forsvarets del vil kunne ta noe tid å heve Heimevernets operative evne. Både justis- og beredskapsministeren og forsvarsministeren har gitt klare oppdrag til henholdsvis Politidirektoratet og Forsvaret med frister for det videre arbeidet med objektsikring.

Når det gjelder arbeidet med objektsikring, forsøker Arbeiderpartiet å fremstille det som om denne regjeringen ikke har gjort noe fra 2013 til 2015, før arbeidet med Riksrevisjonens rapport ble satt i gang. Fremskrittspartiet vil vise til at 22. juli-tragedien avdekket at overordnede forsvarsplaner for å peke ut nøkkelobjekter var foreldet, og at listen over nøkkelobjekter ikke var oppdatert siden 2006. De som tidligere hadde ansvar for å oppdatere listen over nøkkelobjekter, var blitt rasjonalisert bort. Det tok derfor tid å bygge dette opp igjen.

Det er brukt til sammen 1,1 mrd. kr til grunnsikring i Forsvaret i perioden 2012–2016, og ytterligere 450 mill. kr er avsatt i langtidsplanen. Også i politiet er det gjort betydelige investeringer til objektsikringsarbeid, som f.eks. at IKT-infrastruktur som støtter kritiske kommando- og kontrollfunksjoner, har blitt flyttet til sikrere lokaliteter. Dette er operasjoner som nødvendigvis tar tid.

Gjennom Gjørv-rapporten etter 22. juli-terroren ble det anbefalt en rekke tiltak som burde settes i verk. I desember 2016 ble Meld. St. 10 for 2015–2016 Risiko i et trygt samfunn lagt frem. I vedlegg 2 til stortingsmeldingen følger en oversikt over status på tiltak som ble anbefalt etter terrorhandlingene 22. juli 2011. Listen inneholder til sammen 116 forskjellige tiltak. 102 av disse er kvittert ut som utført, mens 14 tiltak har statusen at de er under arbeid. En rekke i sistnevnte kategori må en regne med er utført i dag.

Dette er en svært god dokumentasjon på at både Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet har arbeidet kontinuerlig for å ferdigstille alle oppgavene som ble pekt på gjennom Gjørv-kommisjonens rapport. Det blir direkte feil når Arbeiderpartiet beskylder denne regjeringen for ikke å ha tatt tak i arbeidet med objektsikring før etter at Riksrevisjonen fokuserte på dette. Enda mer spesielt blir det når en ser historien forut for 22. juli-tragedien. Ifølge forsvarsministeren har alle Forsvarets nøkkelobjekter nå en form for grunnsikring. Tilstanden er bedre enn i 2015, og det er gjort risikovurderinger for alle objektene, noe som manglet i 2015.

Petroleumssektoren ble tatt opp i den åpne høringen, uten at dette var et tema i Riksrevisjonens rapport. Det ble ikke trukket noen konklusjoner om dette i den åpne høringen, men det foreligger planer for denne sektoren.

Fremskrittspartiet viser til at arbeidet med objektsikring er dynamisk, ettersom objekter kan endre karakter alt etter hvordan trusselbildet endres, og arbeidet fremstår derfor fortsatt som utfordrende. Selv om det ikke skulle foreligge konkrete planer for det enkelte objekt, vil HV kunne gjennomføre objektsikring av objektet på bakgrunn av den trening og øving som soldatene gjennomfører. Dersom HV skulle få et oppdrag med å sikre alle nøkkelpunkter og objekter med forhåndsplanlagt bistand fra politiet samtidig, vil den nye heimevernsstrukturen være tilstrekkelig, men det vil da ikke være kapasitet til andre oppdrag. Dette ble bekreftet av HV-sjefen under høringen. Et slikt scenario er likevel lite tenkelig i dagens situasjon.

Fremskrittspartiet har merket seg at HVs budsjett er betydelig styrket de senere årene for å anskaffe nytt materiell og øke treningsaktiviteten. Fremskrittspartiet deler derfor ikke Riksrevisjonens vurdering om at Forsvaret eller politiet verken hver for seg eller sammen vil være i stand til å beskytte viktige objekter når trusselsituasjonen tilsier det, noe både forsvarssjefen og HV-sjefen uttalte seg om under begge høringene.

Fremskrittspartiet har merket seg at både forsvarssjefen og politidirektøren opplever at samarbeidet mellom politiet og Forsvaret er meget godt, og at de de senere årene har fokusert på å styrke samarbeidet innen beredskap, og da særlig innen kontraterrorberedskapen. Problemet i dag er ikke at politiet og Forsvaret ikke kan samarbeide – altså det en kan kalle revirtenkning – men å få satt av tid sammen til fellestreninger. Dette er mer et praktisk spørsmål som må løses av partene i fellesskap.

Jeg har et konkret eksempel fra mitt eget område, og jeg vil sitere fra Haugesunds Avis av 9. juni 2017:

«Politiet hadde øvelse med Heimevernet på Haugalandet

Torsdag gjennomførte politiet og HV-08s innsatsstyrke en storstilt fellesøvelse.

Øvelsen endte opp på Tittelsnes Fort i Sveio, men bevæpnet og uniformert personell var også flere andre steder på Haugalandet, blant annet i sentrumskjernen i Haugesund.

Sist politiet på Haugalandet hadde øvelse sammen med Forsvaret var i 2013.

– Det er fornuftig at vi gjennomfører en felles øvelse. Det er objekter i vårt nedslagsfelt som gjør at det i en alvorlig situasjon kan være aktuelt å benytte seg av bistandsinstruksen og således samarbeide med Forsvaret. Da trenger vi å ha øvd på dette og kjenne hverandre, sier leder ved operativ utvikling i Haugaland og Sunnhordland, Odd Helge Åkset til Radio 102.»

Dette er et eksempel på at politiet og Forsvaret har tatt behovet for samtrening på objekter på alvor.

Komiteen har, slik det fremkommer i den åpne høringen, vært opptatt av åpenhet rundt de ulike sidene ved beredskapsmessige spørsmål, og det ble bedt om at Riksrevisjonen utarbeidet en ugradert versjon av den graderte rapporten. Forsvarsdepartementet har satt seg imot en avgradering av denne rapporten, med henvisning til sikkerhetsloven. Et flertall i komiteen ba presidentskapet fremme en sak for Stortinget der Stortinget selv skulle sette sikkerhetsloven til side i denne saken og avgradere rapporten. Stortinget sluttet seg imidlertid til presidentskapets innstilling, som gikk imot en avgradering. Fremskrittspartiet vil vise til at Stortinget har fått ta del i all gradert informasjon i denne saken. Dessuten har alle hovedfunn, hovedkonklusjoner, kritikk og anbefalinger vært offentlig kjent. I en slik situasjon vil det være særdeles uklokt å avgradere informasjon som bør holdes skjult.

Fremskrittspartiet viser til at Forsvarsdepartementet forvalter sikkerhetsloven, og at det er eier av informasjonen som har ansvar for hvilket nivå av gradering dokumentet skal ha. Respekten for sikkerhetsloven må være lik, uavhengig av om en regjering går ut av et flertall eller et mindretall i Stortinget. Fremskrittspartiet mener det skal svært mye til for at Stortinget skal overprøve regjeringens graderingsbeslutninger.

Avslutningsvis vil jeg si at Fremskrittspartiet er godt fornøyd med at Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet har tatt Riksrevisjonens rapport på alvor og vil følge opp Riksrevisjonens anbefalinger i det videre arbeidet. Jeg viser for øvrig til saksordførerens gjennomgang.

Fremskrittspartiet slutter seg til komiteens forslag til vedtak i saken.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [13:13:35]: La meg først takke saksordføreren for arbeidet med denne store og viktige saken.

Innledningsvis vil jeg understreke tre korte, men helt sentrale poeng for Kristelig Folkeparti.

For det første: Objektsikring er ikke en detalj i arbeidet med sikkerhet og beredskap. Objektsikring er ikke en liten del av arbeidet, tvert imot. Det er en helt sentral del. Sikring av objekter og kritisk infrastruktur er en svært viktig og nødvendig del av vår felles trygghet. De som sier noe annet, sier det enten for å lede oppmerksomheten bort fra egne forsømmelser, eller så har de ikke fått med seg debatten og de beslutninger som ble tatt etter 22. juli 2011.

For det andre: Etter 22. juli 2011 har samfunnet og Stortinget hatt klare forventninger og krav. Sikring av objekter skulle bli bedre, og samarbeidet mellom politi og forsvar skulle bli bedre. Slik har det ikke blitt, arbeidet har gått for tregt.

For det tredje: Da regjeringen overtok makten, var det med klare løfter om forsterket innsats på sikkerhet og beredskap. Ja, mye har blitt gjort på andre deler av beredskapsarbeidet, særlig etter 2015. Men selv statsministeren erkjenner nå at arbeidet med objektsikring ikke har gått raskt nok. Det har ikke vært nok trykk. Arbeidet med objektsikring og bedre samarbeid mellom politi og forsvar har ikke hatt høy nok prioritet. Dokumentasjonen er tydelig: Alvorlige mangler er avslørt. Det er sterkt kritikkverdig.

For Kristelig Folkeparti er det de disse tre punktene som er kjernen i debatten. Det er dette som er kjernen i saken. I en så viktig sak, og på så sentrale områder innenfor sikkerhet og beredskap, har regjeringen sviktet – og det til tross for egne løfter og Stortingets krav. Det er ikke bare sterkt kritikkverdig, det er også svært skuffende.

Revisjonen omhandler budsjettåret 2015. Det er grunn til å tro, bl.a. ut fra det som har kommet fram under høringen, og som statsrådene har formidlet, at arbeidet har skutt fart etter 2015. Det har skjedd mye de siste to årene. Det er bra, men det er ikke bra at det måtte kraftig kritikk til før det ble tatt affære.

Riksrevisjonen har i den åpne rapporten pekt på vesentlige svakheter i Politidirektoratets og Forsvarets objektsikring. Riksrevisjonen merker seg at statsråden ikke gir fullgod forklaring om årsakene til at arbeidet med objektsikring og grunnsikring ikke er gitt nødvendig prioritet. Store omstillingsprosesser i politiet er brukt som en forklaringsbakgrunn. Stortinget ga arbeidet med objektsikring høy prioritet, og da er det etter Kristelig Folkepartis mening svært alvorlig at forbedringsarbeidet ikke sikres framdrift uavhengig av omstillingsprosesser.

Vi har nå hatt høringer, brukt lang tid og gått igjennom store mengder dokumenter. Riksrevisjonen har gjort en grundig jobb, og det har også komiteen gjort. Saken er svært alvorlig, og kritikken er skarp. Kristelig Folkeparti mener det er solid grunnlag for denne kritikken, dessverre.

Skjermingsverdige objekter er eiendom som må beskyttes av hensyn til rikets og alliertes sikkerhet eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser. Det handler både om permanent grunnsikring av bygninger, installasjoner og annet som kan være terrorutsatt, og det handler om at vi må ha gode planer for ekstra innsats når noe skjer og krise oppstår. Kristelig Folkeparti ser svært alvorlig på saken.

Riksrevisjonens dom er knallhard. Viktige objekter er ikke sikret, og svikten kan utgjøre en fare for liv og helse. Enhver regjering må ta en slik dom fra Riksrevisjonen på høyeste alvor – ja, på høyeste alvor!

Etter angrepene 22. juli lærte vi hvor viktig det er å koordinere ressursene bedre, hvor viktig det er å få til et godt samarbeid mellom politi og forsvar, og hvor viktig det er at samfunnskritiske objekter er godt sikret. Statsminister Erna Solberg opprettet et nasjonalt beredskaps- og sikkerhetselement ved Statsministerens kontor, og regjeringsplattformen var veldig tydelig: Sikkerhet og beredskap skulle prioriteres – Norge skulle bli tryggere.

Nå viser det seg at Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet ikke har sørget for å styrke og bedre samarbeidet mellom politiet og Forsvaret, slik Stortinget har forutsatt – som det blir dokumentert i Riksrevisjonens rapport. Viktige tiltak som skal sikre godt samarbeid og gode forberedelser, er ikke blitt gjennomført. Det er dermed risiko for at viktige objekter ikke kan opprettholde sin virksomhet og funksjonalitet i kritiske situasjoner. De to departementene har heller ikke sørget for at Politidirektoratet og Forsvaret har etablert permanent grunnsikring på egne skjermingsverdige objekter. Det siste er egentlig helt utrolig, når vi tenker etter. Det er faktisk nesten ikke til å tro. Og videre: Etter Riksrevisjonens mening er det sannsynlighet for at verken politiet eller Forsvaret, sammen eller hver for seg, vil være i stand til å utøve tilstrekkelig beskyttelse av viktige objekter når en trusselsituasjon tilsier det. Samtidig skriver Riksrevisjonen i sin ugraderte rapport at regjeringen ikke gir fullgod forklaring på hvorfor arbeidet med objektsikring og grunnsikring ikke er gitt nødvendig prioritet. Dommen er altså knallhard. Statsministeren trodde vi hadde kommet lenger, men først da Riksrevisjonen rapporterte til Stortinget, ble dette kjent.

Som politikere er det vårt viktige ansvar å sørge for trygghet og sikkerhet for innbyggerne. Da er sikring av kritiske objekter i samfunnet helt sentralt. Når det avdekkes feil og mangler, må myndighetene ta ansvar. Noe av lærdommen etter 22. juli er nettopp at det aldri må være tvil om hvem som har ansvaret. I dette tilfellet er det regjeringen med statsministeren i spissen som har dette ansvaret.

Derfor var det viktig for Kristelig Folkeparti å innkalle statsministeren til den åpne høringen i Stortinget 20. mars. Det er regjeringskollegiets overordnede ansvar at beredskapssituasjonen gir størst mulig trygghet innenfor de økonomiske rammene som en er gitt. Dette ansvaret faller ikke bort selv om sektoransvaret av praktiske grunner er lagt til én eller flere fagstatsråder.

Gjennomføring av tiltak som er vesentlige for din og min sikkerhet, krever et godt samspill mellom storting og regjering. Forholdet mellom statsmaktene må være ryddig og effektivt. Regjeringen må ha de verktøyene som trengs for å kunne gjøre jobben, samtidig som Stortinget skal sikre folkevalgt kontroll. Her kommer spørsmålet om hemmelighold og gradering av dokumenter inn.

I saken om objektsikring har Riksrevisjonen utarbeidet et sammendrag som var ment for offentligheten, men regjeringen insisterte på fortsatt gradering. Kristelig Folkeparti var for at Riksrevisjonens sammendrag burde vært offentliggjort, men vi har samtidig respekt for sikkerhetslovens bestemmelser om gradert informasjon. Vi mener det ville være å tråkke over en grense dersom Stortinget offentliggjør gradert informasjon mot regjeringens vilje.

Stortinget kunne sette sikkerhetsloven til side gjennom en særlov. En slik særlov ville nemlig være helt i strid med det som er prinsippet i sikkerhetsloven, nemlig at utsteder av informasjonen er den som skal ta stilling til gradering. Kristelig Folkeparti mener vi ikke burde gi oss selv en lovhjemmel som faktisk gjør Stortinget til saksbehandler av enkeltdokumenter som sikkerhetsmyndighetene graderer.

Dersom Stortinget tar eierskap over hemmelige regjeringsdokumenter, kan faktisk resultatet bli mindre åpenhet, og ikke mer. Utøvende makt må ha tillit til at Stortinget behandler informasjonen korrekt. Kun da kan Stortinget utøve sin viktige kontrollfunksjon. Samtidig må det være lik praksis uavhengig av om det er mindretallsregjering eller flertallsregjering. Respekten for sikkerhetsloven må være lik uavhengig av om en regjering har flertall eller mindretall i Stortinget.

Stortinget har hatt tilgang til all relevant informasjon for å kunne behandle saken inngående. Kristelig Folkeparti tar Riksrevisjonens kritikk på dypeste alvor, men vi setter ikke sikkerhetslovens bestemmelser ut av spill. Til det er arbeidet med sikkerhet- og beredskap altfor viktig.

Så til slutt. Vi er med på å fremme noen viktige forslag her. Det er synd at det skulle bli nødvendig å gjøre det på den måten, men nå må vi få en tettere oppfølging videre. Vi må kreve og forvente at samfunnets trygghet og innbyggernes sikkerhet gis langt høyere kraft og prioritet framover.

Jeg viser ellers til saksordførerens gjennomgang.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:23:39]: Saken gjelder Riksrevisjonens rapport om politiets og Forsvarets objektsikring for budsjettåret 2015. Stortinget hadde i går lukket møte, og denne saken skaper derfor en krevende rolle for alle som er ombudsmenn. Etter å ha hørt forsvarssjefen og lederen av landmaktutredningens presentasjon av forsvarspolitiske spørsmål i går er det ganske uforståelig at en opplever det hemmelighold som vi nå står overfor, et hemmelighold som Riksrevisjonen ønsket at ikke skulle være til stede, en riksrevisjon som har erfaring, sjølsagt, med lover og det som er praksis.

Jeg viser til saksordfører Kolbergs orientering, som på en god måte også viser Senterpartiets standpunkter, men jeg skal gå gjennom en del ut fra våre vurderinger.

Det sentrale i denne saken er at Forsvarsdepartementet må sørge for at Forsvaret ivaretar sitt ansvar for sikring og beskyttelse av nøkkelobjekter, herunder sikre at Forsvaret peker ut nødvendige sivile nøkkelobjekter, samt gjør Heimevernet i stand til å sikre og beskytte nøkkelobjektene. Videre er det at departementene sørger for å gi samarbeidet mellom politiet og Forsvaret nødvendig prioritet, samt avklare kapasitetsbehovet slik at politiet og Forsvaret gjennom HV kan sikre og beskytte objektene. Det er Senterpartiets mening. Dette er Høyre og Fremskrittspartiet uenig i. Den uenigheten har bl.a. store konsekvenser for dimensjoneringen av HV framover, og Senterpartiet er svært glad for alle som nå engasjerer seg for å få et sterkere, bedre trent og bedre utrustet HV, med langt flere soldater, for dermed å sikre objekter og gi mulighet til å overvåke hele landet.

Riksrevisjonen har gjort følgende funn i sine undersøkelser:

«Riksrevisjonen ser svært alvorlig på at Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet ikke har sørget for å styrke og bedre samarbeidet mellom politiet og Forsvaret, slik Stortinget forutsetter og instruksen krever.»

Og videre:

«Etter Riksrevisjonens mening er det sannsynlighet for at verken politiet eller Forsvaret, sammen eller hver for seg, vil være i stand til å utøve tilstrekkelig beskyttelse av viktige objekter når en trusselsituasjon tilsier det.»

Det er altså kjernen i disse spørsmålene, som så av regjeringa er blitt gradert etter sikkerhetslovens bestemmelser, og det er umulig for komiteen å etterprøve de argumentene som er brukt. Jeg må si at det at vi ikke kan etterprøve argumentene, er en ukultur, når en nå står overfor så viktige spørsmål som krever gode forklaringer.

Det er i komiteen holdt åpne kontrollhøringer i saken 20. og 21. mars 2017, og vi erfarte under høringen at det ikke var mulig å få saken tilstrekkelig opplyst når Riksrevisjonens sammendrag var gradert. Derfor fikk vi prosessen som førte til lukket høring 29. mai 2017. Jeg vil henlede oppmerksomheten på forslaget til vedtak II i innstillinga som blir presentert for Stortinget i dag, et meget viktig vedtak, hvor vi ber Riksrevisjonen om å gå gjennom status per 29. mai 2017 – en ikke tilfeldig dato, det er den datoen den lukkede høringen var. Vi er altså i den situasjonen at denne saken ikke er ferdig, og som jeg vil komme tilbake til senere, er det da vesentlig at Riksrevisjonen starter det arbeidet straks.

Bakgrunnen for denne alvorlige situasjonen og oppmerksomheten på beredskap henger sammen med den forferdelige terroren 22. juli, og der statsminister Stoltenberg den 28. august 2012 delte følgende erkjennelse med Stortinget:

«Kommisjonen dokumenterer en svikt i norsk beredskap og beredskapskultur som er mer omfattende og dypere enn jeg var forberedt på. Det er tungt å ta inn over seg.»

Jeg vil nok en gang henlede oppmerksomheten på innstillinga fra kontrollkomiteen i den forbindelse, Innst. 210 S for 2012–2013, kapittel 3.8.1 Kultur og ledelsesutfordringer under kapittel 3.8 Komiteens konklusjoner. Det er meget viktige presiseringer som der framgår. Det som der er viktig, er flertallsmerknadene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, og der står det:

«Disse medlemmer har merket seg at for best mulig å mestre kriser har Forsvaret siden 1995 utformet og innført en ny, desentralisert ledelsesfilosofi; «Oppdragsbasert ledelse», for å sikre initiativ, kreativitet, eierforhold til arbeidsoppgavene, ansvarsfølelse og dermed en kollektiv forpliktelse.

Hensikten er at den som har den beste situasjonsforståelsen skal innse viktigheten av, og øves opp til, å handle selvstendig, men i tråd med det overordnede nivåets intensjon.»

Og videre:

«Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at ledelsen for disse etater ser behovet for å slippe til og ta i bruk erfaringer og vurderinger fra sine medarbeidere. Førstelinja i oppdrag må gis myndighet, tillit og oppfordring til å ta i bruk sin kompetanse. Samtidig må førstelinjas folk gis utdanning som gir trygghet i utøvelsen av krevende oppdrag, utstyr som er moderne til å løse oppgavene og sikre at den enkelte har kommunikasjon med sin arbeidsgruppe slik at oppdraget kan løses mest mulig effektivt. Det gjelder for alle disse beredskapsorganisasjonene at de trenger en desentralisert ledelse som kan realisere det overordnede nivåets intensjon.»

Denne flertallsmerknaden er avgjørende viktig for å styrke det praktiske daglige beredskapsarbeidet. Det må en kraftsamling til i ledelsen av beredskapsorganisasjonene for å realisere denne ledelseskulturen. Objektsikring, som er utpekt som en svært sentral del av beredskapen, av både Den særskilte komité og Gjørv-kommisjonen, er ikke fulgt opp, slik det framgår av denne innstilling.

Hvorfor ble ikke etterlevelsen gitt tilstrekkelig prioritet? Det er et grunnleggende viktig spørsmål som flere har vært inne på. Jeg vil bare kort gå inn på den forsømmelse av en slik karakter som flertallet mener burde vært fanget opp av det koordinerende organ ved Statsministerens kontor, hvis oppgave primært er å sikre sterkere og raskere styring av samfunnssikkerheten og den nasjonale beredskapen. Jeg ser nå at statsministeren har kommet i salen, og jeg regner med at hun vil utdype hva som er gjort i hennes regjeringsperiode på det avgjørende viktige punktet.

Riksrevisjonen ser det som svært alvorlig at forbedringsarbeidet ikke sikres framdrift uavhengig av omstillingsprosesser i politi og forsvar, og Riksrevisjonens funn viser manglende bevissthet, prioritering og oppfølging av objektsikring fra regjeringa. Dette mener Senterpartiet er sterkt kritikkverdig.

Når det gjelder hemmeligholdet, har jeg gått inn på det. Jeg vil bare si at det er ganske interessant å erfare at enten så er det som er svakhetene, rettet opp, eller så er det fortsatt mangler. Jeg vil si det er Senterpartiets vurdering at regjeringas hemmelighold er mot Riksrevisjonens vilje, at objektsikringen ikke er i orden i dag, og at det er medvirkende til hemmeligholdet.

God beredskap gir trygghet, og Riksrevisjonen har konstatert at samfunnsviktige institusjoner, militære og sivile, ikke er godt sikret. Ja, Riksrevisjonens karakteristikk er «svært alvorlig». Dette er den dårligste karakter som kan gis fra Riksrevisjonen. Det er nå sjølsagt også nødvendig å sikre sivile anlegg, f.eks. innen olje, gass, kraftverk og transformatorinstallasjoner og sentrale IKT-installasjoner. Dette vil kreve en større og sterkere støtte fra Heimevernet.

Etter Senterpartiets syn må Forsvaret peke ut nødvendige sivile nøkkelobjekter samt gjøre HV i stand til å sikre og beskytte nøkkelobjektene ut fra hva som er situasjonen. Antall objekter som trenger sikring, kan ikke lenger bestemmes ut fra hva en har av mannskaper. Etter Senterpartiets syn må det være motsatt: Objekter med samfunnsmessig betydning, slik det defineres, må sikres. HV må utrustes til å gjøre sin del av jobben. HV må styrkes med flere soldater. Regjeringa mener dessverre det motsatte: HV skal ha færre soldater. Dette er den viktigste delen av denne saken om objektsikring, hvor det er grunnleggende uenighet i dagens storting. HV har også, sammen med politiet, en viktig rolle med å skape trygghet mot og ved terroranslag. Dette er også en viktig grunn til at Senterpartiet går inn for å styrke HV over hele landet.

Til slutt til representanten Skutle fra Høyre, som beskyldte flertallet, inklusiv Senterpartiet, for å drive et spill, og mente saken ikke er svært kritikkverdig: Jeg tar avstand fra det. Bare terror og krise vil vise kvaliteten på vår beredskap og objektsikring. Jeg håper vi ikke får oppleve hva som kan skje i praksis, men Senterpartiet vil forberede landet bedre enn det som er situasjonen i dag, og vi slutter oss til forslagene til vedtak.

Abid Q. Raja (V) [13:34:00]: Enhver stats hovedoppgave bør være borgernes sikkerhet. Borgernes sikkerhet er politikernes hovedoppgave. Det har vært, det er, og det bør fortsette å være politikernes hovedoppgave.

Vi vet at det sviktet 22. juli. Politikerne sviktet, politiet sviktet, Norge sviktet, og vi har ikke råd til å svikte igjen. Verken Stortinget, regjeringen, politiet eller Norge kan svikte igjen. Det norske folk fortjener bedre, men riksrevisorens rapport slår fast at verken politi eller forsvar vil kunne yte nødvendig beredskap og sikkerhet hver for seg eller samlet dersom det kom et angrep, i alle fall til 2015. Regjeringen har sagt at situasjonen har blitt mye bedre i dag. Det gjenstår å se hvis vi får en ny rapport på bordet som kan avklare dette, etter at vi har avgitt vår innstilling. Uansett må situasjonen fra 2015, og eventuelt hva den medfører for situasjonen i dag, karakteriseres som helt uakseptabel og noe vi ikke kan leve med.

Innledningsvis vil jeg slutte meg til de gode merknadene som saksordfører hadde, som Venstre i all hovedsak er enig i, med unntak på to punkter. Det skal jeg komme tilbake til når jeg kommer til hvor vi har skilt lag i innstillingen, og forklare det litt nærmere.

Jeg ser at statsministeren er her. Tidligere har hun ikke ønsket å svare på om Olje- og energidepartementet hadde meldt inn objekter til NSM eller ikke, fordi dette skulle være unntatt offentlighet og kunne true rikets sikkerhet. Samtidig hadde VG allerede 25. oktober 2016 hatt en større sak om dette hvor man kunne avsløre at «åtte landanlegg for olje og gass i Norge er ikke sikret mot terror på samme måte som plattformene til havs.»

Det var departementet selv som hadde bekreftet dette. Disse åtte landanleggene for olje og gass kunne vi lese i VG at ikke var sikret, ikke meldt inn. Forsvarets forskningsinstitutt sier at dersom det kom et angrep, ville angrepet være over før politiet og Forsvaret ville kunne klare å respondere. Det er noe å tenke over. Én ting er at de skal hindre angrep, og det tror jeg vi alle er enige om at vi skal gjøre. Men å helgardere seg hundre prosent, slik at et angrep aldri vil kunne komme i Norge, tror jeg ikke er mulig. Jeg tror ikke det er mulig å komme dit. Det ser vi i resten av Europa – det er ikke mulig å komme dit. Da må oppgaven være at når angrepet skjer, må vi kunne stanse det – og ikke fordi angriperen går tom, ikke orker mer eller har gjort det vedkommende hadde planlagt å gjøre, men fordi politiet, Forsvaret eller andre aktører kommer til og stanser det pågående angrepet.

Hvis man legger Riksrevisjonens rapport og Forsvarets forskningsinstitutts uttalelser til grunn, viser det at den som gjør et angrep i Norge, vil fullføre angrepet sitt før man rekker å stanse vedkommende. Det må være urovekkende. Verre blir det hvis det ikke er én angriper, men angripere på forskjellige steder, slik Forsvarets forskningsinstitutt sier. Skjer det koordinerte angrep, blir det fullstendig kollaps i systemet. Det må vi bare håpe på at ikke gjenspeiler dagens situasjon. Jeg ser det er tre store aktører fra regjeringsapparatet her, og de kan kanskje klargjøre om situasjonen er slik at man ikke vil klare å stanse et pågående angrep, og at to koordinerte angrep ville gitt fullstendig kollaps i hele systemet.

Etter den tragiske hendelsen 22. juli forventet ikke bare Stortinget, men hele det norske folk at samarbeidet mellom politiet og Forsvaret når det gjelder det å sikre og beskytte vesentlige objekter, bygninger og infrastruktur, skulle bli bedre. Rapporten viser at så ikke er tilfelle. Bakteppet er Gjørv-kommisjonens rapport fra 13. august 2012. Anbefalingene og konklusjonene var meget alvorlige og dokumenterte svikt i norsk beredskap og beredskapskultur som var meget omfattende. Kommisjonens anbefalinger stilte hele Stortinget seg bak.

Riksrevisjonens rapport viser at det er lite trolig at situasjonen har blitt bedre. Dette er for så vidt blitt innrømmet av statsministeren i ulike fora og på ulike måter, bl.a. under den åpne høringen, og senest tror jeg at jeg hørte det på hennes pressekonferanse om dette i dag, hvor statsministeren etter et spørsmål innrømmet at situasjonen i 2015 ikke var god nok.

I en situasjon hvor vi rundt omkring i Europa ser tiltakende terroraktivitet og soloterrorisme, er dette meget alvorlig. Det er ingen grunn til å tro at det som skjer i Nice, Berlin, Manchester, London og andre steder i Europa, ikke skal kunne komme til Norge. Da er jobben først å sørge for at det ikke skjer, men hvis det skjer, å stanse det i tide.

Det tredje elementet har vært knyttet til Heimevernet. Sjefen for Heimevernet kunne i den åpne høringen fortelle at Heimevernet kan ikke både sikre nøkkelobjekter og skjermingsverdige objekter og samtidig ha ressurser til øvrige oppgaver, på grunn av den vedtatte instruksen for Heimevernet. Vi vet også at man ikke akkurat har styrket Heimevernet fra regjeringens side, med god støtte fra Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet har jo støttet regjeringen i dette ved å ribbe Heimevernet og legge ned hele Sjøheimevernet. Hvordan sikringen av landanleggene på kystsiden skal skje fra sjøsiden, er et uavklart spørsmål. Aktørene i apparatet sier at dette ikke er tilstrekkelig beskyttelse, og når vi vet at de ikke engang er pekt ut som skjermingsverdige objekter, fører heller ikke Nasjonal sikkerhetsmyndighet tilsyn med disse objektene. Vi vet ikke hva slags sikkerhet det er. Én ting er soloterrorisme og eventuelt islamistiske terrorister, men da utelukker vi helt å tenke på de andre statsmaktene som potensielt også kan utgjøre en trussel mot Norge i framtiden.

Mot slutten har jeg noen bemerkninger til hemmeligholdet, for hemmeligholdet er noe vi egentlig ikke kan leve med, og som regjeringen har skapt rundt dette sammendraget. La meg bare legge til grunn at jeg ikke har hørt noen person si at den store rapporten, hovedrapporten, skal offentliggjøres. Det er det ingen som snakker om. Vi snakker om det sammendraget som riksrevisor skrev, det sammendraget som Dagens Næringsliv for så vidt allerede har trykket – som en skamfull lekkasje, forhåpentligvis ikke fra Stortingets side. Det riksrevisor har villet, er at dette sammendraget skal være offentlig. Riksrevisor mener at det ikke er noen grunn til at det skal holdes hemmelig. Flertallet av stortingspartiene, med unntak av regjeringspartiene, er enig i dette. Også Kristelig Folkeparti er enig i dette. De er enig i at det ikke er noen grunn til å holde dette hemmelig. Også tidligere statsråder har sagt dette. Senest var vel da jeg hørte Gahr Støre si i avisene at han, med sin erfaring som utenriksminister, ikke ser noen grunn til at dette sammendraget skulle vært holdt hemmelig.

Allikevel vil regjeringen holde dette hemmelig. På den måten knebler de stortingssalen. De ikke bare prøver, de har faktisk kneblet oss, for vi kan jo ikke omtale dette sammendraget. Vi kan ikke snakke om det som står i sammendraget, her, i denne sal. Det må vi gjøre bak lukkede dører, så offentligheten ikke skal høre det. Vi skal ikke kunne skrive noe i våre merknader fra dette sammendraget.

Det som er veldig parodisk, er at hvis man holder det sammendraget som riksrevisor har skrevet, opp mot det som Forsvarsdepartementet ønsket å erstatte sammendraget med – for de laget et forslag og sa det ville være greit dersom man erstattet riksrevisors sammendrag med det, noe Per-Kristian Foss sa nei til – ser man at det overhodet ikke handler om sikkerhetsloven. Når man holder dem opp mot hverandre, ser man at det bare er politisk ladede begreper som rammer forsvarsministeren hardt, som er tatt ut. Jeg skal ikke trekke fram noen eksempler. Det er bare å bruke Google – den 26. april 2017 ligger dette oppslaget fra DN ute, ser jeg på min egen mobil. Det typiske er at hvis det er noen kritikk, er den mildnet ned til mer nøytrale begreper. Det er ikke noe annet enn det. Da er det en fasade man ønsket å pynte på, slik at ens eget renommé ble ivaretatt. Da misbruker man i realiteten sikkerhetsloven og sier at det handler om rikets sikkerhet, mens det egentlig handler om ens egen personlige, politiske sikkerhet og omdømme. Det omtalte Aftenposten i går som skammelig for regjeringen Solberg, og det er vanskelig å si seg uenig i det.

Helt til slutt: Vi står likt med de øvrige partiene med unntak av regjeringspartiene i innstillingen, utenom på to punkter. Det ene er hvor de skriver at det er «sterkt kritikkverdig». På alle stedene hvor de skriver at det er «sterkt kritikkverdig», skriver Venstre at det er «svært alvorlig og kritikkverdig». Det er en veldig liten forskjell. Og hvis presidenten tillater: Den siste forskjellen er at de andre partiene slår fast at i dette tilfellet har ikke dette ansvaret blitt fulgt opp på tilfredsstillende vis fra Statsministerens kontor, mens Venstre sier at i dette tilfellet «fremstår» det slik at dette ansvaret ikke har blitt fulgt opp på tilfredsstillende vis. Med unntak av disse to forskjellene står vi helt likt med Arbeiderpartiet og de øvrige flertallspartiene i innstillingen.

Bård Vegar Solhjell (SV) [13:44:42]: Lat meg først få takke saksordføraren og komitémedlemane for arbeidet med denne saka, som har vore svært omfattande for kontroll- og konstitusjonskomiteen, og slutte meg til dei innleiande merknadene frå saksordføraren til saka.

Riksrevisjonens rapport var svært grundig. Dei kjem med ein alvorleg og etter mi oppfatning godt grunngjeven rapport, og eg sluttar meg til at det er sterkt kritikkverdig at regjeringa ikkje tilstrekkeleg har evna å følgje opp Stortingets vedtak om objektsikring.

Her i dag vil eg bruke tida mi på å prøve å teikne det eg oppfattar som det store biletet. I går, i det lukka møtet, gjekk eg gjennom ein del av dei viktigaste konkrete kritikkpunkta frå hovudrapporten som er halden tilbake frå offentlegheita. Det har eg naturlegvis ikkje anledning til å gjere i dette møtet.

Her ligg òg litt av kjerneproblemet, synest eg, ved at samandraget vart halde hemmeleg og ikkje gjort offentleg. For det gjev forklaringar på og grunngjevingar for den sterke kritikken som eg trur ville ha vore enklare å forstå i offentlegheita, dersom ein hadde hatt tilgang til samandraget. Det er òg slik, som vi no veit, at det gjev hovudanbefalingar som det er vanskeleg å forstå kvifor ikkje skulle kunne vere offentlege og verte diskuterte på ein ordentleg måte.

Lat meg minne om bakteppet. Stortingets særskilte komité og kontrollkomiteen la i den førre stortingsperioden sterke føringar for oppfølginga av arbeidet med å sikre nøkkelobjekt spesielt og beredskap generelt. Objektsikring er langt frå alt i beredskapen, men det er ein relativt viktig del av han. Oppå det Stortinget i all hovudsak gjorde samrøystes vedtak om, la partiet Høgre særleg store forventingar på seg sjølv for perioden 2013–2017. Den noverande statsministeren la vekt på at ho personleg ville ta sterkare styring med beredskapen, og Høgre hadde eit eige beredskapsutval som la vekt på det same. I samband med framlegginga av dette vart Solberg og Werp intervjua av VG. Då sa statsministeren:

«Erfaringen fra 22. juli-kommisjonens arbeid viser at dette trengs. Man trenger en statsminister som har styringen i disse sakene.»

Det sa partileiaren Erna Solberg til VG den 9. mars.

Representanten Werp følgde opp:

«Statsministeren må ta ansvaret. Denne nye funksjonen» – altså den nye funksjonen på SMK – «vil gi statsministeren en mye bedre oversikt, og dermed blir statsministerens overordnede lederrolle mye tydeligere.»

I valkampen eit halvt år seinare, den 17. august, følgde justispolitisk talsmann Oktay Dahl opp med å seie:

«Hvis Solberg hadde vært statsminister, så er jeg overbevist om at hun hadde vært mer «hands on» på spørsmål som handler om trygghet.»

Han viste då til situasjonen rundt 22. juli og terrorangrepet.

Regjeringa løfta òg fram beredskap som spesielt viktig då ho gjekk på i 2013, og skriv bl.a. i regjeringsplattforma:

«Regjeringen vil sørge for at landet er rustet til å håndtere fremtidige kriser. Gjørv-kommisjonens rapport og politistudien har påvist alvorlige mangler. Regjeringen vil derfor øke innsatsen for å styrke sikkerhet og beredskap. Gjennomføringskraften må gjenreises.»

Eg seier dette fordi det er det som er bakteppet for kva ein skal verte målt mot. Riksrevisjonens rapport er sakleg sett ein ganske hard dom over regjeringas arbeid med objektsikring fram til 2015, men det er ein brutal dom som står i grell kontrast til det dei sjølve sa før valet i 2013. Viktige objekt var ikkje sikra, det var mangel på planar og på kapasitet, det var altfor lite samarbeid og trening, ein følgde ikkje fristane frå Stortinget og orienterte heller ikkje Stortinget om at ein ikkje var i rute. Derimot rapporterte bl.a. dåverande justisminister til Stortinget om at alt sto ganske bra til med objektsikringa, noko som viste seg ikkje å stemme.

Riksrevisjonen summerer det opp på følgjande måte i den ugraderte rapporten:

«Etter Riksrevisjonens mening er det sannsynlighet for at verken politiet eller Forsvaret, sammen eller hver for seg, vil være i stand til å utøve tilstrekkelig beskyttelse av viktige objekter når en trusselsituasjon tilsier det.»

Hovudbodskapet i rapporten frå Riksrevisjonen, deira forklaring, er at arbeidet ikkje har vorte gjeve prioritet verken i Forsvarsdepartementet eller i Justisdepartementet. Det sitatet som tydlegast viser det, har regjeringa valt å halde tilbake frå offentlegheita, slik at det ikkje kan lesast opp herifrå, men det er det gjennomgåande bodskapet.

Eg oppfattar det sånn at ingen, verken embetspersonar eller statsrådar, har utfordra funna, altså dei empiriske faktuma som rapporten frå Riksrevisjonen byggjer på. I byrjinga, særleg, var det ein del kritikk av valøren i språkbruk og konklusjonar. Det har heldigvis dempa seg etter kvart. Så sa enkelte at det var eit augeblikksbilete. Mitt inntrykk er at det òg har lagt seg noko etter kvart som det har vorte klart at det var eit ganske naturleg augeblikk, bl.a. fordi forskriftene skulle oppfyllast i løpet av 2014. I den opne høyringa forklarte statsministeren at ein grunn til at denne situasjonen oppstod, var at regjeringa ikkje visste at det stod så dårleg til, og at ein av partane med ansvar, Politidirektoratet, feilaktig hadde rapportert grønt opp til departementet. Det vart tolka frå departementet som at alt var i orden. Etter mi oppfatning er det òg ei problematisk forklaring, då det berre var ei rapportering på delar av ansvaret til eitt av fleire departement som hadde ansvaret, og det er altså Forsvarsdepartementet som eig instruksen. Og forsvarsleiinga rapporterte oppover om situasjonen.

Riksrevisjonens rapport fortel oss at det stod dårleg til med objektsikringa under fleire departement, og det er statsministeren som har ei særeigen koordineringsrolle i arbeidet. Det er kort sagt noko regjeringa og Statsministerens kontor burde hatt betre oversikt over før Riksrevisjonens rapport kom. Verken statsministeren eller dei ansvarlege fagstatsrådane hadde prioritert det arbeidet godt nok fram til 2015, slik eg les rapporten frå Riksrevisjonen – dvs. før rapporten kom. For rapporten avdekte store manglar i arbeidet i regjeringa, i politiet og i Forsvaret med å sikre objekt, fram til 2015. Samtidig har høyringane vist – heldigvis – at det på ei rekkje felt står langt betre til i 2017 enn i 2015, gjeve den informasjonen vi har fått gjennom høyringane. Eg vil nok seie det sånn at kraftige forbetringar på så kort tid ganske klart tyder på at ein kunne ha gjennomført ei langt raskare forbetring fram til 2015 enn det som var gjort på det tidspunktet.

På sett og vis viser det òg at Riksrevisjonen fungerer. Rapporten gav ein skikkeleg dytt og bidrog til at objektsikringa vart prioritert høgare. Og eg forventar at regjeringa fortset å ta det ansvaret meir på alvor. Men då eg høyrde innlegget til representanten Skutle må eg seie at eg vart betenkt, for han spurde retorisk: Kvifor står det ikkje betre til? Jo, det spørsmålet må rettast til andre enn dagens regjering – underforstått den førre regjeringa og deira manglande tiltak. Eg trur eg vil seie det sånn at viss ein etter fire år i regjering ikkje tek ansvaret sjølv, har ein ikkje skjønt kva ordet ansvar betyr, sjølv om utgangspunktet ikkje var det beste.

Lat meg kort summere opp: Rapporten har gjeve ein stor debatt om openheita rundt funna til Riksrevisjonen. For SV har det vore ei viktig føring at vi skal strekkje oss langt for å få openheit om situasjonen. Det vart lagt ein høg standard for openheit i samband med behandlinga av Gjørv-kommisjonen. Eg synest det er svært problematisk og uheldig at ikkje samandraget vart offentleggjort, sånn at vi kunne få ein ryddig og ordentleg debatt om det. Eg forventar at den regjeringa som skal overta, vender tilbake til den standarden for openheit som vi hadde før 2013.

Eg synest regjeringa, statsministeren og dei statsrådane det gjeld må bere ansvaret for kritikken som Riksrevisjonen kom med om arbeidet fram til 2015. Dei løfta det sjølve til å verte sentralt. Dei løfta sjølve fram statsministerens rolle. Og arbeidet har ikkje vorte prioritert verken i Forsvarsdepartementet, i Justisdepartementet eller i ei samla regjering på den måten det burde.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [13:55:08]: Jeg vil takke komiteen for et grundig arbeid med en innstilling som bygger på Riksrevisjonens graderte rapport, som ingen har foreslått å avgradere. Det har vært tre dager med høring, hvorav én dag lukket. Det har vært én dag med åpen debatt i salen om graderingsspørsmålet, og det var en lukket debatt i går.

Det er viktig å understreke at Stortinget har hatt full tilgang til alle dokumenter i saken helt fra starten, 18. oktober i fjor, og offentligheten har også hatt tilgang til både hovedfunnene og kritikken. Det har vært betydelig debatt om saken. Vi har hatt åpne høringer og åpne debatter i salen, noe som har bidratt til å belyse saken.

La meg gjenta et hovedpoeng fra den åpne og den lukkede høringen og debatten i går. Jeg ser alvorlig på de svakhetene Riksrevisjonen har pekt på innen objektsikring, og Riksrevisjonens hovedfunn har vært og vil være veldig viktige i det videre forbedringsarbeidet. Men jeg vil også understreke at det kontinuerlige arbeidet med objektsikring gir en annen status i dag enn da Riksrevisjonen gjorde sine undersøkelser for budsjettåret 2015. Mye arbeid har pågått over lang tid, også før Riksrevisjonen lagde sin rapport, og vi er fortsatt ikke i mål.

Jeg mener det i den sammenheng er nødvendig å korrigere noe som står i innstillinga fra flertallet. På side 11 står det:

«Enten er feilene rettet opp, slik det ble hevdet av forsvarsministeren i den åpne høringen og i Stortinget (…)».

Jeg har ikke på noe tidspunkt – og det framgår heller ikke av referatene – sagt at alle feil skulle være rettet opp. Jeg har tvert imot sagt at mye arbeid gjenstår, selv om mye arbeid er på plass.

Forsvaret får i revisjonen kritikk for ikke å ha utpekt nødvendige sivile nøkkelobjekter. Da Forsvaret begynte å oppdatere den gamle lista fra november 2005 med sivile og militære nøkkelobjekter, var det relevant å se dette i sammenheng med den pågående revitaliseringen av nasjonalt operativt planverk. Derfor ble de militære objektene utpekt først. Utpekingen av de sivile objektene pågikk samtidig med Riksrevisjonens undersøkelse. I lista fra desember 2016 hadde de sivile objektene økt i antall. Det var en forventet økning, og Forsvaret hadde i denne prosessen nært samarbeid med sivile myndigheter. Det ble altså ikke utpekt ett eneste nøkkelobjekt i perioden fra november 2005 til 2012. Instruksen fra 2012 medførte en endring i forhold til det gamle nøkkelpunktdirektivet ved at nøkkelobjektene nå kun kan være objekter av avgjørende betydning for forsvarsevnen og det militære forsvaret i krig og dermed er å anse som lovlige mål i krig. De gamle nøkkelobjektene var objekter av betydning både for det militære forsvaret og for den sivile beredskapen i totalforsvaret.

Regjeringa har i hele denne perioden vektlagt forbedringstiltak for Heimevernet, særlig innenfor materiell og logistikk. Den nye langtidsplanens hovedprioritering er å styrke den operative evnen i Forsvaret, og det gjelder også i stor grad for Heimevernet. Jeg kan derfor ikke kjenne meg igjen i, eller stille meg bak, representanten Rajas utsagn om at HV er ribba. Tvert imot styrkes Heimevernet for 2017 alene med 191 mill. kr, eller 16 pst. budsjettøkning. Det settes av penger til materiell til objektsikring. Vi har siden 2015 drevet en omfattende omvæpning av Heimevernet til nye og moderne våpen. Vi anskaffer nå feltvogner for over 0,5 mrd. kr, og vi gjennomfører i år store øvelser for å vedlikeholde beredskapsmateriell i Heimevernet og Hæren. Det er svært viktig, og det fortsetter det arbeidet vi startet på allerede da vi tiltrådte. At det ikke er fullgod operativ evne på alle områder, medfører altså ikke at Forsvaret og Heimevernet er ute av stand til objektsikring. Dette er ikke et enten–eller-forhold.

Forsvaret har en sentral nøkkelobjektliste som nå holdes løpende oppdatert. I begynnelsen av desember 2016 var det objektplaner for ca. 96 pst. av objektene. Da ny liste ble vedtatt i desember, ble antallet objekter, som jeg sa, økt, og i april hadde 87 pst. objektplan. Dette er et levende dokument, så periodevis vil det være objekter uten ferdigstilt objektplan, men de kan likevel sikres. I 2017 har Heimevernet planlagt øving på en stor andel av både de sivile og de militære objektene.

Denne naturlige dynamikken er helt nødvendig og viktig for å ha en best mulig sikring av det som til enhver tid er de viktigste objektene, og vi kommer aldri til å bli ferdig med objektsikring – nettopp fordi nye objekter og andre trusselbilder kommer til å prege arbeidet med planverk og sikring.

Regjeringa har generelt prioritert å styrke samarbeidet mellom politiet og Forsvaret. Det ligger nå godt til rette for et bedre og mer effektivt samarbeid i dag enn det gjorde tidligere. I 2017 rapporteres det om godt samarbeid fra både Forsvarets operative hovedkvarters samarbeid med Politidirektoratet og heimevernsdistriktenes samarbeid med politidistriktene. Objektsikring er tema i møter og samarbeidsfora. Faste ukentlige oppdateringer via videokonferanse og utveksling av liaisoner bidrar til godt samarbeidsklima og lav terskel for dialog. Når det gjelder planer for de objektene der politiet ber om forhåndsplanlagt bistand fra Forsvaret, er nå 72 pst. med planer – mot 25 pst. da Riksrevisjonen gjorde sin undersøkelse.

I foredraget til den kongelige resolusjonen av 24. august 2012 om instruks for bruk av sikringsstyrker er det en klar forutsetning at det skal tas utgangspunkt i en realistisk vurdering av hvilke ressurser som er tilgjengelig for ulike typer situasjoner, og – ikke minst – at styrkene raskt skal kunne omprioriteres. Det vil altså være situasjonsbestemt hvilke objekter som skal sikres, avhengig av type trussel, geografisk trusselbilde, type objekter og hvor viktige objektene er.

Når mekanismene i instruksen legges til grunn, vurderes det at dagens heimevernstyrker, sammen med politiets styrker, i de fleste tilfeller vil være tilstrekkelig for politimessig sikring. Det er også planlagt øvelse fra Heimevernet på ca. en tredjedel av de forhåndsutpekte objektene i 2017.

Når det gjelder permanent grunnsikring, er det viktig å være klar over at alle Forsvarets skjermingsverdige objekter har en form for permanent grunnsikring. Cirka 55 pst. av dem ligger i militære leire og er da normalt omfattet av døgnkontinuerlig adgangskontroll og vakthold. Forsvaret har mer enn 60 pst. av alle skjermingsverdige objekter, og det er viktig å forstå at også dette er en dynamisk objektliste. Tilstanden for grunnsikring er bedre i dag enn i 2015, og det er i dag gjort risikovurderinger for alle skjermingsverdige objekter. I 2015 var det ikke det. Vi vet også at en del av de skjermingsverdige objektene befinner seg i leire som – enten på bakgrunn av den forrige eller denne langtidsplanen – skal fases ut.

De senere årene er det brukt store summer på grunnsikring i Forsvaret. I femårsperioden 2012–2016 er det gjennomført sikringstiltak for 1,1 mrd. kr bare i eksisterende bygningsmasse. For de to siste årene, 2015–2016, er summen på 432 mill. kr. I tillegg til det er det de neste årene satt av 450 mill. kr til sikring i eksisterende bygg, pluss at alle nye bygg har grunnsikring som en del av prosjekteringen. Det er også viktig å understreke at det pågår arbeid for ca. 930 mill. kr for å bytte ut radiolinjer med ny fiberkapasitet, og det reduserer antall skjermingsverdige objekter og øker motstandsdyktigheten kraftig.

Det ble i den åpne høringen oppmerksomhet om olje- og gassektoren. Jeg skal ikke gå i detaljer her, for det har jeg gjort i de lukkede foraene, men jeg vil bare understreke at politiet og Forsvaret kan sikre anlegg i denne sektoren med sikringsstyrker, selv om de ikke er utpekt som skjermingsverdige objekter. Begge etatene er forberedt på og har kartlagt sikring. Det er det viktig å understreke.

Denne gjennomgangen viser at de viktige funnene Riksrevisjonen gjorde, har blitt tatt tak i. Mange av funnene er allerede fulgt opp. Flere er under arbeid. Noen krever langsiktig oppfølging, og arbeidet er godt i gang. I tillegg har regjeringa jobbet målrettet med særlig to forhold samtidig. Det ene er arbeidet med ny bistandsinstruks for Forsvarets bistand til politiet. Der er det nå enklere og kortere styringslinjer og ikke minst en tydeligere ansvarsdeling. I tillegg har regjeringa også presentert en ny sikkerhetslov. Oppdateringen av en snart tjue år gammel lov, som ikke er tilpasset dagens trusselbilde, var helt nødvendig. Vi gjorde det i to etapper for å sikre oss at vi fikk gjort det viktigste først, og jeg ser fram til at Stortinget skal kunne behandle sikkerhetsloven i løpet av året.

Statsråd Per-Willy Amundsen [14:17:28]: Statens legitimitet hviler grunnleggende på dens evne til å ta vare på borgernes sikkerhet. Borgerne skal vernes mot indre og ytre fiender, men nettopp derfor – gjennom tiltak og prioritereringer – har denne regjeringen vist at man har styrket sikkerheten betydelig gjennom snart fire år. Men det er riktig at på ett område var ikke tilstanden god nok i 2015. Det handlet om objektsikring. Derfor ser jeg svært alvorlig på Riksrevisjonens funn, de svakheter som ble påpekt, og det faktum at instruksen tidligere ikke ble fulgt tilstrekkelig opp av Politidirektoratet og Justis- og beredskapsdepartementet.

Samtidig er det viktig å understreke at dette var situasjonen i 2015. I lukket kontrollhøring 29. mai i år og under gårsdagens behandling av den graderte innstillingen redegjorde jeg nærmere for status i dag, både med hensyn til instruks og etterlevelse av sikkerhetsloven med tilhørende forskrifter om objektsikkerhet. Arbeidet med å oppfylle kravene i instruksen er nå kommet svært langt, og Politidirektoratet har utviklet et system for kontinuerlig oppfølging og vedlikehold av objektplanverket fremover samt øvingsvirksomhet knyttet til dette. Dette er etter min vurdering svært tilfredsstillende.

Det er i tillegg viktig for meg å si at vi i dag står et helt annet sted enn under 22. juli-hendelsene når det gjelder sikkerhets- og beredskapsfeltet. Siden regjeringen tiltrådte, har det blitt nærmere 1 800 flere årsverk i politiet. Det innebærer en betydelig styrking av grunnberedskapen, og det ligger an til en historisk høy politibemanning i slutten av 2017.

Jeg vil også trekke frem at det under denne regjeringen er blitt innført krav til politiets responstid for oppdrag som krever umiddelbar utrykning. Responstidkravet ble innført 1. januar 2015, og målinger viser at politiet oppfyller de fastsatte kravene.

Ny våpeninstruks for politiet trådte i kraft 1. april 2016. Denne instruksen bidrar til kortere responstid og bedre beredskap. Den 16. juni i år fastsatte regjeringen ny instruks for Forsvarets bistand til politiet. Instruksen vil sikre at beslutninger om bistand fra Forsvaret til politiet kan tas så raskt som mulig i en krisesituasjon.

Regjeringen foreslår i revidert nasjonalbudsjett 2017 å investere i tre nye politihelikoptre med større kapasitet, og det tas sikte på levering i løpet av 2019. Nye redningshelikoptre til erstatning for dagens Sea King-flåte skal som kjent leveres i perioden 2017–2020. Det er bevilget midler til planlegging og prosjektering av et nasjonalt beredskapssenter til politiet. Beredskapstroppen er blitt betydelig styrket, og PST er betydelig styrket med nærmere 300 mill. kr i denne regjeringsperioden. I tillegg har vi gjennom revidert nasjonalbudsjett også lagt til rette med 100 mill. kr mer til biler og utstyr til politiet.

PSTs nasjonale operasjonssenter åpnet i januar 2017. Politiets situasjonssenter åpnet 1. januar 2016, og felles cyberkoordineringssenter åpnet 31. mars i år. En nasjonal prosedyre om nødetatenes samvirke ved pågående livstruende vold, PLIVO, ble fastsatt med virkning fra februar 2015.

Selv om mye er blitt bedre, betyr det ikke at vi er ferdige. Dette er et kontinuerlig arbeid. Arbeidet som er gjort, levner imidlertid liten tvil om at det fra regjeringens side er lagt ned et betydelig arbeid for å styrke samfunnssikkerhet og beredskap.

Samarbeid mellom etatene på alle nivåer innen krisehåndtering er høyt prioritert, både i justis- og i beredskapssektoren. Jeg har reist rundt i politidistriktene og snakket med polititjenestepersoner på alle nivåer, og det gjennomgående svaret er at samarbeidet mellom politi og forsvar er utstrakt og godt i det daglige. Det er imidlertid ikke sånn at kjennetegnet på godt samarbeid er fravær av enhver uenighet, men jeg vil understreke at min oppfatning er at samarbeidet mellom politi og forsvar er svært godt på de aller fleste områder.

Når det gjelder objektsikkerhet etter lov og forskrift, var objektene i politiet sikret med det vi omtaler som midlertidige kompenserende sikkerhetstiltak i 2015. Riksrevisjonen påpeker også at objektene er sikret med midlertidige tiltak. Slik jeg leser mye av kritikken fra Riksrevisjonen, går den på at det ikke forelå konkrete planer for permanent sikring av objekter. Noe av dette kan forklares med at det ikke har vært mulig eller fornuftig ut fra en kostnad–nytte-vurdering å implementere mer permanente og robuste tiltak der objektene er – eller har vært – lokalisert. Etter revisjonen er det gjort et betydelig arbeid med objektsikkerhet, noe jeg redegjorde for i detalj under gårsdagens behandling av den graderte innstillingen.

Jeg registrerer at formuleringen i budsjettproposisjonen for 2016 har blitt et tema i innstillingen. I teksten fremgår det at departementet i desember 2014 informerte NSM om at alle objektene var sikret i samsvar med regelverket. I ettertid ser departementet at formuleringen kan gi et noe misvisende inntrykk. Omtalen av området ble derfor justert i budsjettproposisjonen for 2017.For å være mer konkret: Politiet har ikke veldig mange objekter i sum. De objektene som er klassifisert, dreier seg i det vesentlige om funksjoner som understøtter kommando og kontroll, kritiske IKT-komponenter og enkelte nasjonale kapasiteter som politiet rår over.

Etter revisjonen er det gjennomført et større infrastrukturprosjekt for å relokalisere et av objektene, og det pågår flere relokaliseringsprosesser der det foreligger konkrete planer for permanent sikring av de fleste objektene. Videre ser politiet på muligheten for å etablere bedre redundans på kritiske funksjoner som er klassifisert som skjermingsverdige objekter. Eksempler på det kan være bedre og mer fleksible IKT-løsninger, endring i prosedyrer eller andre administrative tiltak.

Avslutningsvis er det viktig å nevne at objektsikkerhet er et bredt fagområde der en rekke tiltak i sum bidrar til økt sikring av objekter. For eksempel vil en reduksjon i politiets responstid samt trening, kompetanse og utstyr som politiet stiller med, bidra til bedre sikring av skjermingsverdige objekter på tvers av sektorene. Disse tiltakene vil også understøtte sikringen av objekter etter instruksen på tilsvarende måte. Og jeg kan forsikre om at arbeidet med objektsikring i dag har høy prioritet fra meg og mitt departement.

Jonas Gahr Støre (A) [14:39:02]: Terrorangrepene 22. juli avdekket store svakheter i vår terrorberedskap. Det er utgangspunktet for dagens debatt også. Å gjøre beredskapen betydelig bedre ble derfor maktpåliggende for regjering og storting og i hele samfunnet i tiden etter 22. juli. Arbeidet hastet og skulle prioriteres, det skulle skje i åpenhet, og vi sto sammen. Et bredt politisk flertall sto bak forbedringsarbeidet.

Jeg mener dette er arven fra tiden etter 22. juli – løftet om handlekraft, kravet om åpenhet og ønsket om samhold på tvers av partigrenser, og det danner bakgrunnsteppet for dagens debatt. Jeg mener det er en arv regjeringen har forvaltet på en dårlig måte. Ikke på ett av punktene, ikke på to – den har brutt med arven fra 22. juli på alle tre. Det stiller statsministeren, som i dag har funnet tid til å være til stede i salen når Stortinget debatterer terrorberedskap, i et dårlig lys. En statsminister som startet stortingsperioden med å love økt gjennomføringskraft på beredskapsområdet, og som avslutter stortingsperioden med å få hard kritikk av stortingsflertallet for svak politisk ledelse og styring på et viktig beredskapsområde.

Det er ingen tvil om at objektsikring var og er viktig. I kjølvannet av 22. juli var det bred enighet om å sørge for tett politisk oppfølging av forbedringsarbeidet som ventet. Både Gjørv-kommisjonen, Stortinget og regjeringen Stoltenberg understreket helt tydelig at en viktig del av dette forbedringsarbeidet var å sikre viktige samfunnsmål mot terror.

Regjeringen Stoltenberg utarbeidet en ny instruks om objektsikring, som trådte i kraft 24. august 2012. Den særskilte 22. juli-kommisjonen ba regjeringen om at forbedringene måtte skje så raskt som mulig. Det skjedde ikke. Riksrevisjonens rapport etterlater ingen tvil om at så sent som i 2015 var sikringen dårlig, og «verken politiet eller Forsvaret, sammen eller hver for seg, vil være i stand til å utøve tilstrekkelig beskyttelse av viktige objekter».

Regjeringen forsikret i går og i dag at sikringen av terrormål siden 2015 er blitt betydelig bedre. Jeg er fristet til å legge til: Jeg håper det, og det skulle bare mangle. Det kritikkverdige ved denne saken er ikke at regjeringen omsider har gjort den jobben, men at den ikke gjorde det før. For i høringen i Stortinget bekreftet statsministeren at hun ikke var kjent med den manglende oppfølgingen fram til 2015. Hun som før valget 2013 lovet å ta styringen, hadde ikke styr på et av de viktigste tiltakene for å bedre beredskapen. Da hadde ikke Stortinget annet valg enn å gå etter og spørre om og hvorfor regjeringen ikke har gjort jobben sin.

Den lukkede debatten i kinosalen i går var en underlig forestilling. Det er vanskelig å tenke seg en tydeligere markering av at løftet vi sammen ga etter 22. juli om mer åpenhet, mer demokrati, fra Høyre og Fremskrittspartiets side ikke var så alvorlig ment likevel.

La meg igjen understreke at jeg har stor forståelse for de avveiningene som sikkerhetsloven pålegger regjeringen å gjøre mellom behovet for åpenhet og behovet for å beskytte informasjon. Og jeg har ikke merket meg ett innlegg som har bedt om offentliggjøring av informasjon som åpenbart skal holdes unntatt offentlighet. Men spørsmålet i denne saken er Riksrevisjonens forslag til åpent sammendrag, og det er fortsatt for meg umulig å forstå at det burde holdes hemmelig. Når Gjørv-kommisjonen i alle sine detaljer – tett inn på Norges evne til å ivareta sin egen sikkerhet – var åpen, burde dette sammendraget kunne vært åpent.

Representanten Skutle skyver igjen E-tjenestenes representanter foran seg og sier at de ba om at det ikke skulle være offentlig. Det står ikke til troende til hva vi har hørt gjennom høringene. Pilen peker på regjeringen. Da må det være, som riksrevisor Per-Kristian Foss har sagt, at regjeringens hemmelighold skyldes et ønske om å dekke over egne forsømmelser. Aftenposten kaller det for en skam. Det er svært harde ord som dessverre lar seg forsvare i denne saken.

Hemmeligholdet har gjort det umulig for stortingsflertallet å finne sammen med regjeringen i denne saken. I sjokk og sorg og så etter hvert i politisk arbeid for å gjøre terrorberedskapen bedre fant partiene på Stortinget sammen i tiden etter 22. juli. Riktignok så Høyre seg tjent med å gjøre gjennomføringskraft på beredskapsområdet til valgkampsak i 2013, men i de fleste sammenhenger i de fleste partier har ønsket om å finne sammen, om å samarbeide, vært sterkere her på Stortinget enn interessen av konflikt og konkurranse i beredskapspolitikken. Det har tjent oss vel, det har gitt oss legitimitet, men også verdighet. I saken om objektsikring har regjeringen ikke gjort det mulig for Stortinget å følge denne saken. Jeg beklager det. Arbeiderpartiet ønsker det ikke slik, det er regjeringen og til syvende og sist statsministeren som har ansvaret for at denne stortingsperioden nå avsluttes med at stortingsflertallet må ta et kraftig oppgjør med regjeringens svake handlekraft på dette området.

Michael Tetzschner (H) [14:44:35]: Det foregående innlegg fra representanten Gahr Støre gir mye å bearbeide, for å si det sånn, for det var jo egentlig en sammenklipping av temaer som hver for seg er ganske interessante, men satt sammen kaster de ikke lys over debatten. Jeg må jo også si – med all respekt for Gahr Støre som har mye å gjøre – at jeg tror nok at kontrollkomiteens medlemmer, som har vært gjennom tre høringer og formet en innstilling og faktisk også vært i dialog med utøvende myndighet, både den politiske ledelsen i Forsvarsdepartementet og i Justisdepartementet, men også hatt anledning til å føre interessante samtaler med både politiledelse og forsvarsledelse, har en evne til å nyansere bildet langt mer enn det representanten Gahr Støre tydeligvis var i stand til eller ønsket å gjøre i sitt innlegg.

Jeg kan minne om at denne saken ikke gjelder oppfølging av 22. juli-kommisjonen, ikke stortingsmeldingen om terrorberedskap og heller ikke innstillingen fra den sammensatte komiteen som behandlet Gjørv-kommisjonen. Der er det slik at statusen når det gjelder nettopp å følge opp 22. juli, så kom Gjørv-kommisjonen med 31 anbefalinger. 21 er gjennomført, 4 er av den type at de alltid skal følges opp, man blir aldri ferdig med det, og så er det 6 som er under konkret gjennomføring. Når det gjelder Innst. 207 S for 2011–2012, som var denne felleskomiteen, er det 14 vedtak, 11 er gjennomført, 2 er under vedvarende oppfølging. Og når det så gjelder stortingsmeldingen om terrorberedskap, var det 71 konkrete tiltak, 46 gjennomført, 16 er av den art at de må kontinuerlig følges opp, og resten er under sluttføring.

Når man trekker frem arven fra 22. juli, må man ikke slå an toner, man må ikke innbille folk at det er den totale beredskapen vi snakker om. Vi snakker om en konkret revisjon av objektsikring. Da vil ikke jeg snakke om arven etter 22. juli, jeg vil snakke om arven etter 22. oktober 2010, hvor den regjeringen som Gahr Støre var et fremtredende medlem av, uttalte følgende om objektsikring: Sikkerhetsloven har allerede i dag en bestemmelse som setter krav om etablering av sikringstiltak. Og så kommer det: Endringsloven der hvor forskriften er innrettet på en operasjonalisering av disse forpliktelsene, og innfører ikke nye forpliktelser. De nye bestemmelsene innebærer derfor ikke i seg selv nye kostnader. Bestemmelsen antas heller ikke å innebære administrative kostnader av betydning.

Det er kanskje svaret på hvorfor det ikke ble bevilget penger før under denne regjering som over fem år har gått etter forsømmelsen og etterbevilget 1,1 mrd. kr over fem år. Jeg kommer tilbake i et senere innlegg.

Anders B. Werp (H) [14:48:13]: Denne saken dreier seg om tilstanden i 2015. Revisjonen er tilbakeskuende. Riksrevisjonen og kontroll- og konstitusjonskomiteen har levert et godt arbeid med beskrivelse av hva som var på et svært viktig område. Saken dreier seg ikke om nåtid.

Jeg konstaterer at saksordføreren med få unntak omtaler saken som om funnene er dagens situasjon. For det første: Det er feil. For det andre: Om saksordførerens betoning av saken er bevisst, er det et uttrykk for et svært beklagelig politisk spill i saken. Det har skjedd svært mye de to siste årene. Neste sak på dagens saksliste viser dette. Riksrevisjon var tidligere sterkt kritisk til Justisdepartementets arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap. Neste sak viser de store framskrittene. Både etats- og virksomhetsstyringen er bedret, konstateres det bl.a. der.

Stortinget behandlet nylig regjeringens samfunnssikkerhetsmelding. Her framgår det at regjeringen har igangsatt arbeid på samtlige 116 tiltak fra Stortingets særskilte komite, fra Gjørv-kommisjonen og fra stortingsmeldingen om terrorberedskap. Vi kan fastslå at regjeringen har arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap på et bredt felt og gitt feltet et kraftig løft. Samtidig må vi alltid huske at vi aldri kan etablere et risikofritt samfunn.

Så tilbake til fortiden. Tre departementer brøt pålegget om å melde inn skjermingsverdige objekter innen utgangen av 2012. «Dette er ikke akseptabelt (…) Dermed kan viktige terrortiltak blir forsinket», uttalte Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Jeg gjentar: «Dermed kan viktige terrortiltak blir forsinket». «Statsråder bryter sikkerhetsloven,» skrev Aftenposten 21. mars 2013. De tre departementene var ledet av olje- og energiminister Ola Borten Moe, nærings- og handelsminister Trond Giske og helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre, som vi nylig hørte beskrive viktigheten av et pålegg han selv brøt som statsråd.

Mitt spørsmål til saksordføreren blir derfor følgende: Hva gjorde representanten Kolberg med denne kunnskapen jeg nettopp refererte til, som han måtte vite ville innebære forsinkelser med regjeringens objektsikringsarbeid, for i tillegg til å være nestleder av kontroll- og konstitusjonskomiteen den gangen var Kolberg nemlig også medlem av Stortingets særskilte komité, som hadde omfattende beskrivelser av viktigheten av objektsikring. Representanten var derfor i en særskilt opplyst og sentral rolle for å følge opp disse alvorlige bruddene i egen regjering. Jeg imøteser svaret.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:51:32]: Forsvarsministeren svarte på min replikk om å gjøre HV i stand til å sikre og beskytte nøkkelobjektene, og om det ville kreve flere soldater i HV, og svaret til statsråden var nei.

Statsråden viste bl.a. til landmaktsutredningen. Men i landmaktsutredningen var jo størrelsen på HV en gitt størrelse, gitt i mandatet fra departementet. Størrelsen var gitt til 38 000 soldater, slik vi har forstått mandatet. I den situasjonen svarer altså statsråden – fortsatt med referanse til langtidsplanen for Forsvaret og landmaktstudien – at en fortsatt skal ha en reduksjon. Regjeringen mener altså fortsatt både etter gårsdagen og dagens behandling og debatt i lukket og åpent stortingsmøte at det ikke er noen grunn til å endre standpunkt. Stoppen i reduksjonen av antall soldater i HV, som vi har forstått er satt i verk, må derfor forstås som en midlertidig stopp, som vil bli opphevet etter valget.

Derfor er det svært viktig å få en debatt om Heimevernets rolle og ansvar framover – Heimevernets rolle og ansvar når det gjelder å bistå, overvåke, trygge forhold i hele landet for å sikre at vi får en bedre samfunnsberedskap. Det er svært viktig å få vekk naiviteten, og derfor går Senterpartiet inn for å styrke beredskapen med en langt mer omfattende objektsikring av sivile, samfunnsviktige objekter. Det er helt essensielt at vi skaper trygghet i samfunnet ved at vi har de nødvendige ressursene – ikke minst personer – til å sikre objekter over hele landet. Det er en rekke samfunnskritiske objekter over hele landet som trenger en langt bedre beskyttelse, langt mer trening og langt mer forberedelse for å fylle sitt oppdrag dersom situasjonen skulle oppstå.

Martin Kolberg (A) [14:54:06]: Det nærmer seg – kanskje – slutten, men vi får se hvor mye vi rekker i løpet av disse treminuttene. Og så får vi heller komme tilbake – også jeg.

Det første jeg vil si, er at i den innstillingen som foreligger fra kontroll- og konstitusjonskomiteen, og som vi har arbeidet med siden oktober i fjor – siden oktober i fjor – og hele komiteen har vært engasjert i dette, er det ikke slik som det antydes fra noen av representantene, og spesielt nå fra representanten Werp, at det ikke er en anerkjennelse av og en bekreftelse av at det er gjort vesentlige ting etter at Riksrevisjonens rapport forelå. Det er en betryggelse. Hvis representanten Werp hadde hørt etter det jeg sa, noe han kanskje delvis gjorde i hvert fall, sa jeg akkurat dette i innlegget mitt. Men det er ikke det denne saken handler om.

Jeg vil gjøre Werp og andre også oppmerksom på at hans statsminister og de to berørte statsrådene i høringene og her i salen har bekreftet Riksrevisjonens funn. Statsministeren har sagt to ganger – en gang i høring og en gang her i salen – at de var for dårlige fram til 2015. Så det er ikke nødvendig å gjøre et forsøk på å gi meg og den forrige regjeringen skylda og ansvaret for dette. Det synes jeg ikke er politisk hederlig, for å si det rett ut.

Det som er den politiske situasjonen, eller skal vi kalle det for en nærmest psykologisk situasjon i denne saken, er at det er et tidsskille ved hendelsene i 2011 for oss alle. Det var jo derfor instruksen kom, for at en nemlig skulle legge et tydelig politisk spor på hvordan dette skulle følges opp. Og så får vi rapporten som sier at det ikke er tilfellet. Da er det selvfølgelig kontroll- og konstitusjonskomiteens ansvar og Stortingets ansvar å følge det opp.

Alle forsøk på og antydninger om å gi den forrige regjeringen og Arbeiderpartiet skylda for dette vil jeg ta sterk avstand fra, og jeg synes det er en utidighet i denne politiske debatten å gjøre det. For det må være slik som det ble sagt tidligere, også under henvisning til hva representanten Skutle sa tidlig i debatten her: Nå har denne regjeringen sittet i fire år og gikk til valg på akkurat dette at styringskraften på dette området skulle være meget viktig og sentral, og det var vi alle glad for i og for seg, og da må vi forvente at det kunne bli fulgt opp uten at man forsøker å legge ansvaret over på andre.

Jeg kommer tilbake til andre forhold i debatten senere.

Michael Tetzschner (H) [14:57:26]: Jeg glemte i mitt korte innlegg i sted også å gi anerkjennelse til saksordføreren, som har nedlagt betydelig arbeid sammen med resten av komiteen. Men det skal også sies i denne sammenheng at han har nedlagt stor interesse for saken.

Jeg må også minne om at vi ikke er uenige om alt. Det er ikke en sånn kløft gjennom opposisjonen på den ene siden og regjeringsvennlige partier på den annen. Det er en samlet komité som konstaterer at funnene fra 2015 var uttrykk for realiteter på det tidspunktet. Men så konstaterer vi også i noen av de uttalelsene som komiteen har samlet seg om, at mye har forandret seg til det bedre.

Så skilles vannene igjen litt ved at noen antyder at det er først den nåværende statsrådens interesse for disse tingene som har liksom blitt hjulpet frem av Riksrevisjonen. Det kan rett og slett ikke være riktig, for man hadde ikke nådd disse resultatene hvis man skulle ha ventet til Riksrevisjonens rapport om dette ble kjent i 2016, så her har det også vært et pågående arbeid.

Jeg må også av og til ta meg litt i at vi som sitter på de forskjellige posisjonene her i salen og i regjeringen, har en tendens til å snakke over hodene på de utmerkede etatene som meget vel leser vedtak fra Stortinget og selv gjør et hverdagsarbeid med å iverksette det storting og regjering har bedt dem om.

Så er det riktig, og det har også vært anerkjent av Forsvaret selv, at på noen områder har det tatt lengre tid enn forventet å oppfylle de formelle krav i forskrifter og instrukser. På tross av dette sier man, selv om disse formalitetene, planverket, ikke er formelt oppfylt, at Forsvaret hele tiden har hatt evne til å utføre sikringsoppdrag med sikringsstyrker, hvor skjermingsverdige objekter har hatt en grunnleggende permanent grunnsikring. La oss ikke glemme det oppi dette, for ellers ville vi underkjent det store arbeidet som gjøres i våre beredskapsetater.

Riksrevisjonens tidligere uttalelse om at Forsvaret ikke er «i stand til å utøve tilstrekkelig beskyttelse og sikring av viktige objekter ved en trusselsituasjon», mener komiteen, vel også indirekte opposisjonens partier, ikke lenger er dekkende for situasjonen. Ellers hadde vi neppe hatt en diskusjon om hva som var motivene til at dagens situasjon er blitt så mye bedre.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [15:00:43]: Det er for så vidt mange ting man kunne kvittert ut her, men jeg skal i denne sammenheng nøye meg med to.

Flere har vært inne på at Riksrevisjonen og kontrollkomiteen ikke ser at verken justis- og beredskapsministeren eller jeg har gitt noen såkalt fullgode forklaringer på hvorfor dette ble sånn. Vi har begge gitt våre forklaringer på dette, både i lukkede og åpne høringer og i svar til komiteen. Men situasjonen er altså den at Riksrevisjonen ikke ba oss om å redegjøre for dette. Riksrevisjonen ba oss kun redegjøre for hvordan vi ville følge opp funnene og anbefalingene, og eventuelt gi beskjed dersom det var noe vi var uenig i. Og det var det vi begge prioriterte å gjøre.

Så noen ord om Heimevernet, siden det har vært et tilbakevendende tema her. Jeg syns det er interessant, all den tid vi nå er i en fase hvor den operative evnen søkes styrket i hele Forsvaret, også i Heimevernet. Det første denne regjeringa gjorde, i tilleggsproposisjonen til budsjettet for 2014, var å styrke Heimevernet slik at innsatsstyrkene kunne trene mer. Allerede i 2014 nådde vi øvingsmålet for områdestrukturen, som skulle vært nådd i 2016. Vi gjør store investeringer i feltvogner, nye våpen, mer øving og trening og har et driftsbudsjett som altså øker med 16 pst. for 2017. Og det kommer etter mange år med utilstrekkelig finansiering. Da Senterpartiet satt i regjering, ble HVs budsjetter kuttet med til sammen 300 mill. kr. Det var ikke en finansiering av den strukturen som var vedtatt. Og jeg syns det er interessant å legge merke til at i 2009 øvde ingen deler av områdestrukturen i Heimevernet – ingen. Det er noe som også har vært berørt i høringen.

Jeg mener at de tingene vi har gjort, bl.a. ved å styrke budsjettet, både i 2015, i 2016 og nå, i 2017, og for så vidt i 2014, ved å legge til rette for beredskapsøvelser, både i Heimevernet og mellom Heimevernet og Hæren, ved å styrke HV i Troms og Finnmark fordi vi mener at de har viktige oppgaver – alt dette – bidrar til å styrke Heimevernet, men det bidrar også til å styrke samfunnets samlede beredskap. Det er vi opptatt av, og derfor har vi gjort disse prioriteringene.

Størrelsen på Heimevernet har vært omtrent stabil. Den reelle oppfyllingsgraden har vært omtrent stabil i veldig mange år, omtrent på det nivået den er nå – det til tross for at antall objekter for så vidt har gått opp og ned. Men evnen til å sikre dem sammen med politiet er allikevel til stede.

Så tror jeg det er viktig, helt avslutningsvis, å skille mellom to ting: Det er ikke primært Heimevernet som skal sikre sivile objekter. Det er det politiet som skal gjøre, og det er det grunnsikringstiltak som skal gjøre. Forsvaret bistår politiet der politiet ber om det, og vi har ansvaret for nøkkelobjektene og sikring av dem. Derfor mener jeg det ikke er riktig å si at man skal sikre de sivile samfunnsmessige objektene med mer folk fra HV. Det er i så fall fordi politiet ber om bistand, eller fordi Forsvaret skal sikre nøkkelobjekter.

Anders B. Werp (H) [15:04:13]: Først og fremst en kommentar til representanten Kolbergs siste innlegg. Og jeg vil minne om at jeg startet mitt foregående innlegg med en anerkjennelse av både Riksrevisjonens arbeid og komiteens arbeid; jeg slutter meg helt og holdent til det mine partikolleger og regjeringens representanter har sagt i den saken. Men et av mine poeng var at representanten Kolberg i sitt innlegg likestilte det som står i rapporten, som er om 2015, med dagens situasjon. Jeg hørte meget nøye på hva representanten Kolberg sa i sitt timinuttersinnlegg. Det var i all hovedsak – ikke hele innlegget, men i all hovedsak – basert på en nåtidsrefleksjon.

Så til representantens begrep «redelighet» – var det vel. Jeg konstaterer at representanten ikke svarer på spørsmålet mitt om hva representanten gjorde med den kunnskapen som forelå allerede i 2013, og hvordan hans egen regjering bidro til å forsinke objektsikringen ved at tre departementer, herunder hans nåværende partileders, ikke leverte innen frist. Aftenposten mente de nevnte departementer brøt sikkerhetsloven. Jeg får ikke svar på hva representanten den gangen gjorde for å følge opp det spørsmålet, som i den samme konteksten, og ut fra det samme temaet i dag, er like viktig, og der representanten bruker meget store ord på å karakterisere andre, hva de gjør og ikke gjør. Med fravær av svar konstaterer jeg, inntil det motsatte er uttalt eller bevist, at representanten ikke gjorde noen ting med det han i dag mener er svært viktig. Vi får høre om han har noe å tilføre saken.

Til slutt et litt annet tema som også har vært framtredende i debatten. Det gjelder spørsmålet om åpenhet. Etter åtte år i justiskomiteen har jeg fått en dyp respekt for prosessene rundt dette med lovgivning og oss som lovgivende forsamling og lovgivende kollegium her i Stortinget. Jeg konstaterer at i spørsmålet om hva som skal være åpent tilgjengelig og ikke, konstaterer man med store ord at regjeringen ikke følger sikkerhetsloven, mens på den andre siden, når det gjelder åpenhet, forventer man at regjeringen skal bryte den samme loven. Jeg skjønner det ikke. På den andre siden også: Denne saken dreier seg om sikkerhet, om å styrke nasjonens sikkerhet. Men man bruker altså som argument for at saken skal ha åpen høring, at man skal legge fram etterretningsmessig informasjon av stor sikkerhetspolitisk verdi for dem som ikke er våre venner. Det er to paradoks som vi ikke har fått svar på fra opposisjonen.

Marianne Aasen (A) [15:07:31]: Først en kommentar til representanten Ander B. Werp om å bryte sikkerhetsloven: Det er en skjønnsmessig vurdering hvordan man gjør det. Det er dét litt av saken her handler om, og hvor opposisjonen er uenig med posisjonen.

Jeg har lyst til å starte med å si at i oktober i år kommer det til å være en høytidelig seanse her i salen, hvor det er fullt – de nye representantene sitter her. Det er et høytidelig øyeblikk når kongen bukker for Stortinget, når kongens råd bukker for Stortinget, og når embetsverket bukker for Stortinget. En god del av dem sitter for øvrig nå i diplomatlosjen. Det er en svært symbolsk handling, som viser kjernen i vårt demokrati, nemlig at all makt er i denne sal, og at de som bukker, tjener representantene, dvs. folket.

Det betyr også at de vedtak som fattes her, skal følges opp. Det er svært viktig. De skal gjennomføres, og når det så ikke skjer – og det kan skje alle regjeringer, vi vet alle sammen at virkeligheten kan innhente noen hver – må man finne ut hvorfor. Det det handler om, er at Stortinget må få informasjon. Hvorfor skjer det ikke? Er det ikke nok penger? Er det ikke praktisk gjennomførbart? Er det ikke god nok kompetanse? Hva er årsaken til at dette ikke blir gjennomført?

Jeg merker selv, som stortingsrepresentant i tolv år, at det som gjør meg ganske hissig, er når den informasjonen ikke når fram til oss og man må lese i Riksrevisjonens rapporter eller i media om hvorfor ting ikke er blitt gjennomført – fordi det ikke mangler penger, eller fordi det mangler penger. Hvorfor har ikke Stortinget da fått beskjed? Det må vi være informert om, slik at vi i tilfelle kan bevilge mer penger – hvilket er relevant i denne saken, fordi det er en av forklaringene på hvorfor objektsikringen ikke er i mål.

Dette mener jeg er en svært viktig oppgave for regjeringen. Det er også derfor vi har Riksrevisjonen, og det er derfor vi har vår egen komité her på Stortinget som skal følge opp når så ikke skjer.

Konteksten i saken, og det mener jeg også er veldig viktig, er 22. juli. Det er før og etter. Det er derfor det er en temperatur og en nerve i debatten som gjør at ikke minst Arbeiderpartiets representanter blir svært engasjert. For dette var en dypt tragisk hendelse, som rammet særlig oss veldig hardt. Det betyr at også debatten må ses i den konteksten, hvilket betyr at jeg synes eksempler fra før 22. juli er langt mindre relevante enn de fra etter 22. juli.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:10:29]: Solid beredskap er samspill. Det er samspill også mellom politi og forsvar, og politiet kan trenge bistand, som etter 22. juli-terroren. Da er militæret godt å ha.

Regjeringen pukker på at de vil styrke Heimevernet – hvorfor da ha færre soldater? Hvorfor ikke det logiske, som er å ha flere soldater? Det må være noe usagt som ligger bak. Heimevernets sjølstendige rolle står på spill. I utkastet til landmaktstudien, som ble lagt fram i går, snakkes det om felles ledelse av hær og heimevern, som har helt forskjellige roller framover. Det er en viktig debatt – hva vil vi med HV? Senterpartiet er opptatt av å styrke hverdagsberedskapen, og Heimevernet er en del av det.

Martin Kolberg (A) [15:11:38]: Først en ting som jeg ikke vil skal stå uimotsagt: Representanten Skutle henviste tidlig i debatten til det lukkede møtet i går. Jeg skulle gjerne kommentert innholdet i det han sa. Han gav bare indikasjoner på hva som ble sagt, men han påberopte seg fagfolkene på sikkerhetssiden – uten selvfølgelig å kunne identifisere det. Det er i alle fall å bevege seg i grenseland når det gjelder forholdet mellom det lukkede møtet og det åpne møtet.

Jeg vil bare si på samme måte – og jeg formoder at presidenten heller ikke denne gangen reagerer – at det ikke er noen grunn til å si eller påberope seg at fagfolkene er de som med bred penn kan si at det er nødvendig med hemmelighold. Det har vi aldri fått dokumentert. Det er kommentaren til det Skutle sa. Jeg vil at det skal være sagt.

Så vil jeg si at det som står fast her, er at det er et flertall i stortingssalen som bekrefter Riksrevisjonens funn, som sier at Riksrevisjonens rapport er riktig. Jeg gjentar det jeg har sagt to ganger, at regjeringens representanter, med statsministeren i spissen, har også bekreftet at dette er sant. Det betyr at regjeringen ikke på en tilfredsstillende måte har fulgt opp Stortingets vedtak om objektsikring og oppfølgingen av objektsikring, som de også selv stemte for. Det er det rapporten sier. Det er det som er vesentlig å få sagt, og jeg berømmer Kristelig Folkeparti og Venstre for å være veldig tydelig med på dette, selv om det er en nyanse i Venstres forståelse av begrepet «sterk kritikk». Men allikevel: Analysen og konklusjonene er der. Det er bra, og det er nødvendig. Så anerkjenner vi også det som er skjedd etterpå, og det er også bra. Men så legger jeg merke til, og det er også et poeng, at det begynner gjennom denne debatten å bli en ganske tydelig avstand mellom forståelsen til justisministeren og den til forsvarsministeren. Justisministeren er genuin om at dette var riktig. Forsvarsministeren har behov for å bruke Stortingets talerstol til å prate seg gradvis bort fra det. Det betyr at hun kanskje ikke anerkjenner Riksrevisjonens funn, slik det var forutsatt, og kanskje heller ikke Gjørv-kommisjonens konklusjoner om behovet for den nødvendige oppfølgingen av objektsikring som en vesentlig del av sikringen.

Det er kanskje unødvendig av meg, på slutten, å ta dette opp, ettersom sakens fakta nå er plassert, men allikevel: Jeg hører hva forsvarsministeren sier. Hun sitter med et ansvar i dag, og Stortinget må ha full tillit til at hun følger opp det som Stortinget nå kommer til å vedta.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [15:15:07]: Jeg har ikke noe ønske om å forlenge debatten, men det som har blitt en klassiker gjennom de rundene vi har hatt, med høringer og debatter, er at komiteens leder tillegger både meg og andre meninger vi ikke har, eller ting jeg aldri har sagt. Jeg har ikke på noe tidspunkt, i denne debatten eller i de andre rundene vi har hatt, gitt uttrykk for noe annet enn at jeg tar Riksrevisjonens funn alvorlig, legger dem til grunn som viktige for det videre forbedringsarbeidet, og jeg har også utfyllende redegjort i ulike sammenhenger for hvilke forbedringstiltak som er iverksatt, hvorfor det ikke var iverksatt nok på et tidlig nok tidspunkt. Jeg syns det er uredelig at komiteens leder på slutten av debatten prøver å legge til grunn at jeg eller andre ikke skulle ha tatt dette alvorlig. Det er ingenting som har framkommet i denne debatten, det er ingenting som har framkommet i den lukkede debatten eller i de åpne eller lukkede høringene, som skulle tilsi at dette ansvaret ikke tas, eller at denne kritikken ikke tas alvorlig.

Innledningsvis var komiteens leder inne på det han mente var en bemerkelsesverdig situasjon, der han mente å vite at Høyre og Fremskrittspartiet var enig med forsvarssjefen, men ikke med egen statsråd. Det er heller ikke riktig. Forsvarssjefen ga uttrykk for under høringene at han stilte seg bak Riksrevisjonens funn og hovedkonklusjoner, men han stilte spørsmål ved én konklusjon, nemlig den som flere har vært inne på her i dag, om at verken politiet eller Forsvaret, sammen eller hver for seg, ville være i stand til å sikre objekter. Jeg har gitt uttrykk for akkurat det samme, at jeg stiller meg fullt og helt bak de funnene Riksrevisjonen har gjort, men jeg har samtidig, som komitélederen selv siterte i sitt åpningsinnlegg, vært opptatt av å understreke at vi likevel har evne til sikring. Derfor mener jeg det ikke er grunnlag for, som komiteens leder var inne på i sitt siste innlegg, å mene at jeg eller andre ikke skulle ta ansvaret eller ikke se alvoret – tvert imot.

Jeg vil avslutningsvis få lov til å svare ut igjen spørsmål fra Lundteigen om Heimevernet og størrelse. Nåværende forsvarspolitisk rådgiver og Senterparti-medlem, tidligere forsvarssjef Harald Sunde, foreslo i sin tid en sterkt redusert heimevernsstruktur, med 27 000 soldater i områdestrukturen og 3 000 i innsatsstyrkene. Da han i et intervju med Aftenposten 17. juni i år ble spurt om hvorfor han foreslo et heimevern som var så pass redusert – han foreslo faktisk også å legge ned en tredjedel av Hæren – var svaret:

«Den altoverskyggende, styrende forutsetningen var den økonomiske begrensningen.»

Det betyr jo at den forrige regjeringa, som jeg var inne på i mitt forrige innlegg, ikke finansierte verken Heimevernet eller Forsvaret nok til at man kunne opprettholde den strukturen som Senterpartiet åpenbart mente var riktig.

Hårek Elvenes (H) [15:18:25]: Jeg ser meg nødsaget til å forlenge debatten, og det skyldes i stor grad representanten Lundteigen. HV er ikke svekket. Representanten Lundteigen forsøker på en bemerkelsesverdig måte å gjøre denne debatten og denne saken til en debatt om Heimevernet.

Heimevernet er på 35 000 mann pluss en innsatsstyrke på 3 000 mann. Det er nokså nøyaktig likt det innrapporterte tallet til forsvarssjefen, som viser HVs faktiske størrelse. Så er det ikke bare antall objekt som HV er satt til å sikre, som er det dimensjonerende kriteriet for hvor stort Heimevernet skal være. Dessuten øver Heimevernet langt mer nå. I 2009 øvde ikke innsatsstyrken. Materiellet settes i stand. HV får nye feltvogner. HV får nye våpen – nok om HV.

Opposisjonen vil gjerne gjøre denne saken til en syretest på oppfølging av 22. juli-kommisjonens pålegg. Det er i seg selv en ganske drastisk øvelse. Jeg tør minne opposisjonen på at den foregående opposisjonen voktet seg vel for å gjøre 22. juli til en sak som man skulle slå politisk mynt på. Ja, man gikk til valg på økt gjennomføringskraft på beredskapsfeltet, og det har man også vist. Jeg nevner kort: 300 flere mennesker er i stand til å håndtere skarpe situasjoner. Vi får nye politihelikopter. Alle politidistrikter har fått pansrete kjøretøy. Det er opprettet et felles kontraterrorsenter. Politiet har fått økt bevilgningene med 2,4 mill. kr. Slik kunne jeg fortsette og fortsette. Beredskapstroppen er styrket med 40 pst., og bombegruppen er styrket.

Det i seg selv forteller at denne regjeringen har vært særdeles opptatt av beredskapsfeltet, og leverer resultat. Så kan man bruke denne saken til å forstørre den totalt ut av sine proporsjoner og ut av sin årsak-virkning-sammenheng og si at dette er det ultimate bevis på at denne regjeringen har sovet på sin vakt på beredskapsfeltet. Det er ikke etterrettelig. Det er en karikering, og det er opposisjonen uverdig, spesielt sett i lys av den saklige, dannede og respektfulle opptreden den foregående opposisjonen hadde etter denne nasjonale tragedien.

Erik Skutle (H) [15:21:20]: Jeg har ikke til hensikt å forlenge debatten unødig, men representanten Kolberg var inne på et spørsmål som jeg er nødt til å svare på. Han sa noe sånt som at det jeg sa, ikke var dokumentert, og han antydet at det jeg gjenga om hvorfor deler av dette materialet er hemmelig, ikke var riktig.

La meg prøve å forklare dette på nytt. Jeg må selvfølgelig holde meg innenfor det som er åpent tilgjengelig. Når det skal bestemmes om noe er hemmelig, konfidensielt eller åpent tilgjengelig, er ikke det en faglig vurdering, det er en beslutning som tas av politisk ledelse, av forsvarsministeren, i Forsvarsdepartementet. Men forsvarsministeren, politisk ledelse, er, i likhet med politisk ledelse i alle andre departementer, nødt til å forholde seg til lovene som Stortinget har vedtatt. Stortinget har altså vedtatt sikkerhetsloven, og i sikkerhetsloven står det om sikkerhetsgrader:

«KONFIDENSIELT nyttes dersom det kan skade Norges eller dets alliertes sikkerhet, forholdet til fremmede makter eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser om informasjonen blir kjent for uvedkommende.»

Det er det som står i loven. Hvis man har informasjon som er av den karakter som jeg nettopp refererte lovtekst om, og man offentliggjør den, bryter man altså sikkerhetsloven, man bryter Stortingets vedtak og forutsetninger. Da må man forutsette at hvis politisk ledelse i Forsvarsdepartementet sitter med den type informasjon, må den være konfidensiell.

Vi hadde en runde i den lukkete høringen – jeg føler meg ganske trygg på at dette er innenfor det jeg kan si i et åpent møte – og der fikk vi klare tilbakemeldinger om at de som vurderer dette rent faglig, de som er våre fremste folk når det gjelder å vurdere hvilken type informasjon som er slik vi her snakker om, og hvilken som ikke er det, var klar i sin tale. Da er spørsmålet: Forventer virkelig opposisjonen at man skal sette det til side, at man likevel skal offentligjøre det, til tross for at man har fått informasjon om at dette er informasjon som skal være konfidensiell? Det tror ikke jeg at opposisjonen mener.

Det var det jeg sa i mitt innlegg – at forsvarsministeren, politisk ledelse i departementet, må følge lover og regler. Det er Stortinget som har vedtatt sikkerhetsloven, og vi har fått klare indikasjoner fra våre beste fagfolk om hvilken informasjon vi her snakker om. Hadde denne informasjonen blitt gjort åpent tilgjengelig, hadde altså forsvarsministeren brutt sikkerhetsloven.

Marit Arnstad (Sp) [15:24:35]: Det har vært interessant å lytte til debatten. Jeg må si meg enig med saksordføreren i at det er noen ting som står fast etter en debatt som dette. Det ene er at flertallet i stortingssalen bekrefter Riksrevisjonens funn, de står fast på at det er en meget alvorlig kritikk som er rettet mot dagens regjering. Det står også fast etter denne debatten at hemmeligholdet i denne saken gjør at vi i realiteten ikke har fått en åpen drøfting av hele bildet. Vi får bl.a. ikke drøftet de fulle anbefalingene som Riksrevisjonen her har kommet med. Jeg må konstatere at Høyre stadig skuer bakover og vil ikke diskutere hvilket HV vi faktisk trenger i framtida – eller hvilket HV vi bør ha i framtida. Hemmeligholdet i saken fratar oss i realiteten for alvor å gå inn i diskusjonen om hvilke anbefalinger en har når det gjelder HV framover. Men Senterpartiets oppfatning er altså at beredskapen må styrkes, og det krever flere folk. Det krever flere folk som er trent, og som er i stand til å agere raskt, uansett hvor i landet det er. Når Høyre til og med begynner å bruke tidligere forsvarssjefer imot Senterpartiet, er det ikke mye krutt igjen – for å si det slik.

Det som står igjen etter denne debatten, er det som representanten Gahr Støre sa: Høyre startet debatten med å love langt bedre beredskap, de avslutter denne stortingsperioden med å få en hard kritikk av beredskapen. De hadde ikke styr på noe av det viktigste vi kunne gjøre når det gjelder beredskap, nemlig også å sikre en rekke viktig objekter i samfunnet. Det er det Stortinget erkjenner i dag, og som også er viktig i tida framover.

Martin Kolberg (A) [15:26:40]: Jeg viser nå til forsvarsministerens siste innlegg, hvor hun veldig tydelig understreker at hun nå står bak Riksrevisjonens funn og konklusjoner. Det er bra. Det gir jeg henne anerkjennelse for, for det er det vi trenger å vite i denne debatten, slik at vi har trygghet for hvordan tingene følges opp i fortsettelsen.

Når jeg sa det jeg sa i mitt forrige innlegg, og som jeg forstår statsråden reagerte til dels kraftig på – også med noen karakteristikker og stigmatiserende uttrykk vedrørende meg, men det lar jeg passere i denne omgangen – henger det sammen med to forhold: hva statsråden selv har sagt i denne debatten. Det ene er at hun ikke er enig i påstandene eller i konklusjonen som Stortingets flertall slutter seg til, om at dette ikke har hatt tilstrekkelig prioritet. Det er et nøkkelpunkt i kritikken. Det er det nødvendig å få understreket, men nå sa hun at så ikke var tilfelle, og da er for så vidt den delen av diskusjonen over.

Det andre er selvfølgelig at hun mener at forståelsen av de svar som hun og den tidligere justis- og beredskapsministeren har gitt på spørsmålene fra Riksrevisjonen, heller ikke var slik komiteens flertall mener, altså at det ikke var fullgode svar, for de hadde svart på noe annet enn det vi trodde de hadde svart på. Det er den type utsagn jeg mener sår tvil om hvor man plasserer seg. Men dette kan vi kanskje enda en gang få oppklart. Det ville være fint om vi kunne få satt et punktum for dette, slik at vi kan slå fast at justisministeren og forsvarsministeren er enige i saken. Det ville være fint – før vi avslutter denne debatten.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [15:28:58]: Komiteens leder gjør det en gang til når han sier at det er bra at jeg i mitt siste innlegg nå understreker at jeg tar dette alvorlig. Jeg har understreket det hele veien – fra den første høringen, gjennom lukket høring, gjennom debatter i Stortinget og gjennom offentlig omtale om saken. Dette er ikke noe som har dukket opp i dag, dette er noe vi har tatt alvorlig hele veien, og jeg har gitt utfyllende begrunnelser for hvorfor arbeidet tok mer tid enn forventet. Det er også sånn at jeg i den åpne høringen svarte på spørsmålet om den kritikken som da hadde kommet om ikke å gi såkalt fyllestgjørende svar. Den gang åpnet komiteens leder høringen med å si at han gjerne ville ha min kommentar til at Riksrevisjonen ikke aksepterte mine svar. Han kalte det «nærmest rikshistorisk», uten at jeg helt vet hva som ligger i det begrepet. Poenget er bare at Riksrevisjonen aldri har uttalt at de ikke har akseptert svarene. Og hvorfor skulle de det? De ber to statsråder svare på hva som gjøres nå, og eventuelt om man er enig eller uenig. Både tidligere justisminister og jeg kunne sikkert utfylt brevene våre enda mer, men vi har altså utfylt det bildet gjennom de høringene som har vært, og gitt forklaringer ut fra det.

Så til Heimevernet: Hvis vi skulle diskutere i detalj Heimevernets oppgaver og størrelse knyttet til objektsikring, kunne vi uansett ikke gjort det i en åpen sal, for det ville vært så sterkt knyttet til graderte opplysninger om enkeltobjekter, om størrelser, om geografisk plassering osv., at det måtte vi uansett gjort lukket. Det har ingenting å gjøre med spørsmålet om det ytterligere ugraderte sammendraget. Men dette er jo diskusjoner vi både tar og gjerne tar framover, og landmaktutredningen skal jo i tillegg til det som allerede ligger i langtidsplanen, komme med anbefalinger som regjeringa legger fram for Stortinget i høst.

Til slutt klarer jeg ikke å dy meg for en ørliten kommentar. Når Marit Arnstad sier at når Høyre bruker en tidligere forsvarssjef mot Senterpartiet, er det «ikke mye krutt igjen», lurer jeg på hvem som bruker en tidligere forsvarssjef. Det er jo Senterpartiet som bruker en tidligere forsvarssjef for å angripe regjeringa. Da er jo ikke annet å vente enn at både Forsvaret, pressen og politikerne husker hva den forsvarssjefen gjorde og foreslo da han var forsvarssjef. Og det er jo heller ikke annet å forvente enn at en regjering som blir angrepet av en tidligere forsvarssjef, også må stå til rette for det han den gangen sa. Og ikke bare det; den forrige regjeringa må jo også stå til rette for at denne tidligere forsvarssjefen mente at de økonomiske rammene åpenbart var altfor stramme til å kunne gi et godt nok forsvar.

Bård Vegar Solhjell (SV) [15:32:16]: Sidan vi andre alle saman på eit eller anna tidspunkt skal verta «tidlegare» – nokon fortare enn andre – kan det vere verdt å hugse på at ein vil verte mint på kva ein sa og gjorde før.

Men det var ikkje difor eg teikna meg. Det var av to grunnar. Den første var at eg nok reagerte litt på den tonen forsvarsministeren anla mot komitéleiaren i sine to siste innlegg, for eg kan ikkje heilt sjå grunnlaget for det, bl.a. fordi eg sjølv har merka meg det eg har oppfatta som forsvarsministeren sin manglande vilje til å seie klart at ho aksepterer og anerkjenner Riksrevisjonens hovudkonklusjon. Eg har ikkje på noko tidspunkt oppfatta at det har vore stilt spørsmål – difor gjer eg ikkje det sjølv heller – ved om ho tek kritikken på alvor. Derimot er ein sentral konklusjon frå Riksrevisjonen at verken Forsvarsdepartementet eller Justisdepartementet prioriterte arbeidet med objektsikring fram mot 2015 – ein svært alvorleg kritikk. Eg har ikkje oppfatta at forsvarsministeren klart har sagt at ja, det stemmer nok, eller tydeleg gått god for det herifrå. I ei replikkrekkje i stad som begynte med representanten Christensen, oppfatta eg tvert imot at ho lét vere å gjere det. Det oppfatta eg at komitéleiaren påpeikte, og eg kan ikkje sjå noko grunnlag for den typen påstandar ut frå det.

Så vil eg kort berre til slutt seie to ord. Det eine er at eg oppfattar at ein konklusjon ein kan trekkje av denne debatten, og av og til i kontrollsaker, er at sjølv om riksrevisjonsrapportar kan ha sine manglar, sjølv om dei kan gjere feil, og kanskje dei av og til er overdrivne, så har dei sin funksjon. I dette tilfellet er det mykje som tyder på at dei har vore eit viktig bidrag til å forbetre beredskapen i Noreg. Det har skjedd endringar, får vi håpe, dei siste to åra.

Det andre er at eg synest representanten Arnstad, som har sete og lytta til debatten, nok oppsummerte essensen i det vi tek med oss av kritikken vidare, på ein ganske presis måte. Det har i denne saka vore for lite openheit, ein for låg standard. Den standarden må bringast tilbake til den som var etter terrorangrepet 22. juli. Og det andre er at regjeringa i sin periode og i dei to åra som her er undersøkte, ikkje godt nok følgde opp det arbeidet med beredskap, og objektsikring spesifikt, som dei gjekk så høgt på banen om før valet, og som i stor grad eit samrøystes storting slutta opp om før 2013. Det vil stå igjen etter diskusjonen i dag.

Marit Arnstad (Sp) [15:35:34]: Det Senterpartiet har ønsket når det gjelder diskusjonen om tida framover og hvordan vi skal bedre beredskapen vedrørende det som regjeringen nå får av sterk kritikk fra Riksrevisjonen, er en åpen debatt om hva som kreves innenfor politiet, om hvilke prioriteringer som gjøres innenfor politiet, men det er også en debatt om framtidas heimevern og hva som trengs der. Vi mener det trengs en oppbygging av Heimevernet, mens Høyre nøyer seg med dagens, eller kanskje en nedbygging, og det er «fair enough».

Når statsråden, istedenfor å gå inn i den debatten, trekker fram tidligere forsvarssjefer, er det greit nok for Senterpartiets del. Vi kan også trekke fram tidligere forsvarssjefer som vi mener Høyre lener seg på. Men vi må komme i gang i denne salen med en diskusjon om hvilket heimevern og hvilken landmakt vi faktisk ønsker og trenger i årene framover. Den diskusjonen får vi ikke reell mulighet til å gå inn i i dag, bl.a. på grunn av at statsråden velger de litt enkle svarene, men også fordi hemmeligholdet i denne saka i realiteten gjør det umulig å diskutere hele bildet i saken.

Jette F. Christensen (A) [15:37:03]: Jeg synes det er vanskelig å halv-referere hva E-sjefen sa i den lukkede høringen. Men det som er situasjonen, er at det er et skille mellom hva som er informasjon av etterretningsmessig verdi, og hva som automatisk skal leses inn under sikkerhetsloven. Det er ingen automatikk der. Det er mye som kan ha etterretningsmessig verdi. Det gjelder mye informasjon som står i avisene hver dag, og det gjelder sikkert også 22. juli-kommisjonens rapport. Det at noe er interessant, betyr ikke at det skal være hemmelig.

Jeg tok ordet egentlig fordi jeg reagerte litt på representanten Hårek Elvenes’ innlegg – han meldte seg på i debatten. Han sa at flere representanter fra opposisjonen – som han sa – oppfører seg som om dette er en oppfølging av 22. juli. Det gjør vi ikke, men mange av temaene i Riksrevisjonens rapport dreier seg om læringspunkter etter Gjørv-kommisjonen. Det dreier seg om samarbeid, det dreier seg om oppfølging av forskriften som hele Stortinget vedtok. Dette er et felles politisk samarbeid som Stortinget har hatt etter 22. juli.

Jeg reagerte også særlig på at representanten Hårek Elvenes betegner seg selv som medlem av den «dannede», foregående opposisjonen. Jeg har behandlet oppfølgingen av 22. juli, jeg har sittet i forrige kontrollkomité, jeg har sittet i denne kontrollkomiteen, jeg har overvært høringer, jeg har vært i denne stortingssalen der representanter fra den såkalt dannede, foregående opposisjonen ikke vil være vinnere av noen verdighetskonkurranse i så henseende. Så jeg anbefaler å ikke starte det ballet.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [15:39:17]: Jeg åpnet alle mine innlegg i høringene med det jeg også åpnet med i dag. La meg gjenta et hovedpoeng fra høringene: Jeg ser alvorlig på de svakheter innen objektsikring som er påpekt av Riksrevisjonen. Riksrevisjonens hovedfunn har vært og vil være svært viktig i det videre forbedringsarbeidet.

Jeg tror ikke det går an å si stort klarere at man legger Riksrevisjonens funn til grunn for det arbeidet som har blitt gjort, og det arbeidet som skal gjøres, med objektsikring. Det har vært med på å vise det alvoret regjeringa legger bak den kritikken som har kommet. Så har vi også vært opptatt av å legge fram for Stortinget de tiltakene som er iverksatt for å bedre situasjonen.

Jeg har også vært veldig tydelig på at selv om vi hadde prioritet på objektsikringsarbeidet, gikk det ikke raskt nok. Særlig var det noen komponenter som bidro til det. Det ene var at man måtte begynne utpeking av nøkkelobjektene nærmest på nytt, fordi det ikke ble utpekt noen nøkkelobjekter mellom november 2005 og 2012. Det ble revisjoner og endringer i nøkkelpunktdirektiv, det ble revisjoner og endringer i instruksarbeid, og det var viktig, fordi man også gjorde endringer i hva som skulle anses å være nøkkelobjekter.

Arbeidet med utpeking av de militære, men særlig også av de sivile, inntraff samtidig med at Forsvaret skulle gjøre store revideringer i planverket for forsvaret av Norge, som også er viktig. Mye av kompetansen var enten borte fra organisasjonen eller var på krevende utenlandsoppdrag, og som flere har vært inne på her: Innmelding og sikring etter forskriften fra 2010 var ikke i henhold til fristene. Dette er ikke for på noen måte å ta vekk kritikken. Tvert imot, det er bare for å gi det komiteen og Stortinget har vært inne på noen ganger – en fyllestgjørende forklaring på hvorfor det kom senere i gang og tok mer tid enn man hadde forutsett. I tillegg var dette, som sagt, både et kostnadskrevende og ressurskrevende arbeid, der jeg tror i mange tilfeller særlig kostnadene ble undervurdert tidlig i dette løpet.

Så til hvilken landmakt vi ønsker. Det er det regjeringa nå driver et stort utredningsarbeid om. Landmaktutredningen la fram sin statusrapport i går. Den gir et veldig godt grunnlag for diskusjon om dette. Det betyr at Stortinget – når proposisjonen kommer hit til høsten – vil ha et godt faglig grunnlag for diskusjonen.

Samtidig vil jeg understreke at Forsvarets bistand til politiet når det gjelder sikring av samfunnet, strekker seg utover HV, og det er viktig at vi også har andre kapasiteter for å kunne bistå – både i det daglige og med den generelle samfunnssikkerheten.

Marit Arnstad (Sp) [15:42:36]: Senterpartiet ser sjølsagt veldig fram til diskusjonen om landmakten, som tilfeldigvis kommer etter – og ikke før – valget, og vi kan love forsvarsdebatt i tida framover, både om HV, men også om andre ting. Den debatten tar vi gjerne, fordi det egentlig handler om to ulike skoler innenfor forsvarspolitikken. Høyre lener seg tungt på Diesen-doktrinen når det gjelder Forsvaret. Det gjør ikke Senterpartiet, og det tar vi gjerne en diskusjon om.

Men jeg konstaterer at i dag får ikke Senterpartiet, og jeg, engang muligheten til å referere de fulle anbefalingene fra Riksrevisjonen, og får derfor ikke mulighet til å ta noe av den debatten.

Bård Vegar Solhjell (SV) [15:43:30]: Med fare for å irritere sjåarane rundt omkring på kontora altfor mykje: Forsvarsministerens innlegg no var jo heilt konsistent med omsyn til det ho har sagt før, men ikkje heilt det Riksrevisjonen konkluderer med, for dei konkluderer med at det ikkje vart prioriterert. Ho seier: Vi prioriterte det, men det gjekk litt sakte likevel. Dei undersøkte perioden fram mot 2015, frå instruksen vart vedteken. Ho legg vesentleg vekt på perioden 2005–2012, da få objekt vart peikte ut. Det er greitt, det er sjølvsagt legitimt å nyansere og kanskje er det til og med riktig. Men når da nokon i komiteen deler konklusjonen til Riksrevisjonen, må ho akseptere at ho får sakleg kritikk for det, og at det vert stilt spørsmål ved kvifor ho ikkje heilt presist deler Riksrevisjonens konklusjon.

Det var poenget mitt, og eg synest ikkje det var grunnlag for å bruke så sterke ord og ein så sterk tone. Tvert imot trur eg det hadde vore eit betre grunnlag for det om vi kunne slå fast at Riksrevisjonens hovudkonklusjonar i denne rapporten er korrekte.

Øyvind Halleraker (H) [15:44:49]: Jeg må si at jeg med større og større undring har fulgt debatten fra representantene fra Senterpartiets side. Her forsøker man altså å gjøre en svært alvorlig debatt, som vi alle forsøker å lære av, til en debatt om Heimevernet og Heimevernets oppsetting framover og grunnlaget for om vi vet om vi har nok heimevernskapasitet i landet. Det er en måte å omgå den debatten vi egentlig er her for å ta.

Nå er det altså ikke slik som representanten Arnstad fikk seg til å si i sitt siste innlegg, at vi «tilfeldigvis» får landmaktutredningen etter valget. Det var et enstemmig storting som ba om å få landmaktutredningen etter valget, i forbindelse med budsjettproposisjonen. Vi har fått et heimevern som har fått en kraftig styrking etter at Senterpartiet gikk ut av regjeringskontorene, både når det gjelder materiell, øving og trening osv. Bare det siste året har vi hatt en budsjettøkning på 191 mill. kr.

Så til insinuasjonen som kommer fra Arnstad om at det er Senterpartiets politikk og tenkning rundt dette som er det riktige, at vi andre tenker feil og ikke baserer oss på faglige råd. Jo, vi gjør det, det er nettopp det vi gjør. Da har jeg lyst til å sitere fra høringen, hvor forsvarssjefen ble spurt av møtelederen om Heimevernet hadde de ressurser som skulle til for å ivareta den oppgaven de hadde i objektsikring, og hvor han da svarte:

«Det er jeg uenig i. Heimevernet har fått det de trenger. De ønsker seg jo mer. Det er slik det er i systemet vårt. Men Heimevernet har, etter min beste vurdering, fått tilstrekkelig til å gjennomføre den objektsikringen de er pålagt.»

Det må vi som fagpolitikere forholde oss til. Vi må også forholde oss til fagmilitære råd vi får i alle andre sammenhenger. Det gjorde vi også med det fagmilitære rådet som vi fikk ved forrige korsvei. Vi la endatil oppå det fagmilitære rådet, med større ressurser i vår langtidsplan.