Stortinget - Møte onsdag den 7. februar 2018

Dato: 07.02.2018
President: Olemic Thommessen

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:02:10]

Muntlig spørretime

Talere

Presidenten: Presidenten vil i medhold av § 79 i Stortingets forretningsorden foreslå at reglene i forretningsordenen § 72 om muntlig spørretime midlertidig fravikes hva gjelder antall hovedspørsmål og oppfølgingsspørsmål som én representant kan stille.

Ingen innvendinger er kommet. – Det anses vedtatt.

Presidenten vil legge den muntlige spørretimen opp slik:

  • Den muntlige spørretimen kan vare til kl. 11.30.

  • Alle partier gis anledning til å stille hovedspørsmål med påfølgende oppfølgingsspørsmål.

  • De største partiene får flere hovedspørsmål.

  • Partiene har en gitt kvote oppfølgingsspørsmål som partiene disponerer selv – enten på én eller flere spørrere eller også på ett eller flere spørsmål.

  • Oppfølgingsspørsmålene fordeles slik: Arbeiderpartiet seks spørsmål, Senterpartiet fem spørsmål, Sosialistisk Venstreparti fire spørsmål, Kristelig Folkeparti tre spørsmål, Miljøpartiet De Grønne ett spørsmål og Rødt ett spørsmål.

Presidenten vil minne om at taletiden fortsatt er den samme – inntil 2 minutter til hovedspørsmål og svar, og inntil 1 minutt til øvrige spørsmål og svar.

Presidenten vil også be om at både spørrer og svarer respekterer taletiden.

Stortinget mottok mandag meddelelse fra statsministerens kontor om at statsminister Erna Solberg vil møte til muntlig spørretime. Statsministeren er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Første hovedspørsmål er fra Hadia Tajik.

Hadia Tajik (A) []: I regjeringsplattforma skriv Solberg-regjeringa om arbeidslivskriminalitet, og det er veldig bra. Men noko som dei ikkje skriv om med eit einaste ord, er sosial dumping. Det finst mange måtar å undergrava det seriøse arbeidslivet som ikkje er kriminelt, på. Her er to eksempel:

Rett før jul møtte eg ein ung mann frå Rogaland. Han var innleigd industriarbeidar og fagorganisert. Då landsmøtet til fagorganisasjonen hans nærma seg, kvidde han seg veldig for å seia ifrå på jobben om at han skulle på dette landsmøtet. Han hadde kjent på at arbeidet hans som tillitsvald ikkje var spesielt populært. Men han sa ifrå, og han drog på landsmøtet. Då han kom heim igjen, var beskjeden klar: Me treng deg ikkje lenger. Dei leigde heller inn andre.

Eit anna eksempel er òg frå Rogaland. To av dei store gartneria der har same eigar, og dei har brukt ei ordning som vert kalla for landbrukspraktikant. Då kan ein få praktikantar frå Aust-Europa til 70 pst. av løna til ein ufaglærd. Dei siste fire åra har desse to gartneria hatt 314 landbrukspraktikantar. Det er ikkje ulovleg, det er innanfor lova, men det er utanfor etikken. Det set press på løns- og arbeidsvilkår, det fortrengjer fast tilsette, det svekkjer det organiserte arbeidslivet, og det er oppskrifta på sosial dumping.

Spørsmålet mitt er ganske enkelt: Kva har statsministeren tenkt å gjera for å motverka tilfelle av sosial dumping som er innanfor lova, men utanfor etikken?

Statsminister Erna Solberg []: Regjeringen prioriterer arbeidet mot arbeidslivskriminalitet høyt. Noe av dette er grov kriminalitet, noe av dette er måter å unngå dagens lovverk og regelverk på. Det er selvfølgelig også områder hvor regelverket kan brukes på en måte som er innenfor loven, og som er det vi vil kalle etisk ikke langvarig bærekraftig. Det betyr at vi alltid er nødt til dynamisk å se på om regelverket og lovverket er riktig, og derfor går vi alltid igjennom reglene, bl.a. går vi igjennom reglene for bemanningsbyråer og saker knyttet til det. Vi har bl.a. hatt saker knyttet til disse spørsmålene på høring og meldt at det kommer sak om dette tilbake til Stortinget.

En av de store og viktige prioriteringene våre har vært å sørge for at vi kan følge med på den veldig organiserte kriminaliteten knyttet til det arbeidet som arbeidslivssentrene gjør nå. Derfor er det nå etablert syv samlokaliserte sentre. De viser resultater, de viser resultater på områder som gjør at aktører er ute av bildet – de er ikke lenger aktører i det norske arbeidsmarkedet. Men vi har også gjennom arbeidet de har gjort, sett på grenseområder som er vanskelige – ikke minst det som skjer når arbeidskraft kommer inn til Norge, mens arbeidskontraktene er inngått i utlandet og kontrollen og oppfølgingsarbeidet er der. Derfor tok vi et eget initiativ overfor EU om nettopp dette – når de nå ser på regelverket knyttet til arbeidslivskriminalitet og til arbeidsmarkedet – om at man må ha bedre og tettere samarbeid. Vi har inngått avtaler med myndigheter i andre land for å se til at regelverket følges opp, og vi har også sagt at vi gjerne går inn i et enda større partnerskap med basis i det vi har gjort når det gjelder arbeidslivskriminalitet i Norge.

Hadia Tajik (A) []: Statsministeren svarer greitt når det gjeld arbeidslivskriminalitet og a-krimsentera. Dei ønskjer jo òg Arbeiderpartiet å styrkja, både økonomisk og med fleire verkemiddel. Men poenget mitt er at politiet jo ikkje kan hjelpa han som mister jobben fordi han er fagorganisert, politiet kan jo ikkje stansa den gartnaren som hentar inn austeuropear etter austeuropear berre fordi det er enkelt og billig. Det er derimot ei politisk oppgåve å gjera noko med desse tinga. Me vil f.eks. ha ein slutt på at innleigde fortrengjer fast tilsette, me har fremja forslag om det. Me er opne for å leggja om landbrukspraktikantordninga slik at ho ikkje kan misbrukast, at ein kanskje heller skal ha ei lærlingordning, der ein følgjer opp tettare og sørgjer for meir læring.

Fagforeiningane er førstelinjeforsvaret i kampen for eit seriøst arbeidsliv og mot sosial dumping, og då er spørsmålet mitt: Kva vil statsministeren gjera for å auka organisasjonsgraden?

Statsminister Erna Solberg []: For det første er innslaget av arbeidsinnleie i Norge relativt lite. Det er mellom 1,5 og 2 pst. av det totale arbeidsmarkedet. Men vi ser at i enkelte områder utgjør det betydelig mer. Særlig bygg og anlegg i Oslo og Akershus er et område med høy grad av arbeidsinnleie. Og så har det vært sesonginnleie i landbruket i mange år – ja, det har egentlig vært slik siden 1980-tallet at mange har kommet hit for å jobbe sesongmessig i vårt landbruk.

Vi er opptatt av at fagforeningene har gode arbeidsvilkår, og derfor opprettholder vi fortsatt et skattefradrag for kontingenten. Samtidig har jeg lyst til å understreke at det jo er forskjeller i arbeidsmarkedet. Det er en høy organiseringsgrad i offentlig sektor, en noe lavere i privat sektor, og det må også organisasjonene selv ta inn over seg – i hvilken grad klarer de å være attraktive for medlemmer til å være organisert?

Hadia Tajik (A) []: Viss eg var interessert i kva organisasjonane sjølve vil gjera for å auka organisasjonsgraden, ville eg spurt dei. Eg er oppteken av kva statsministeren vil gjera for å få til dette. Svenssonstiftelsen har ganske nyleg gjort ei undersøking som viser at blant dei som ikkje er medlemer i ei fagforeining i dag, fryktar kvar tiande represaliar viss dei melder seg inn i ei fagforeining. Og blant dei unge er bekymringa endå større. Der er det 18 pst. som seier at dei er redde for negative konsekvensar på jobben, altså nesten kvar femte ungdom. Då er spørsmålet naturleg: Kva har regjeringa eigentleg tenkt å gjera for å sikra at retten til å vera organisert er reell for alle?

Statsminister Erna Solberg []: Retten til å være organisert er nedfelt i norske regler, men retten til ikke å være organisert er også nedfelt i organisasjonsfriheten, så det er et grunnleggende spørsmål.

Så mener jeg at ikke minst fordi arbeidsgiverne selv sier at det er viktig med en høy organisasjonsgrad, er det jo de som må ta tak i det hvis det er medlemmer i deres organisasjoner – eller andre arbeidsgivere – som faktisk undergraver retten til å organisere seg. Vi vil fra regjeringens side stille opp for alles rett til å organisere seg, men det er fortsatt slik at det er fagforeningene selv som må være attraktive, som må ha et tilbud og vise sin berettigelse.

Jeg mener også det er lurt at folk er fagorganiserte. Alle som kommer opp i en konflikt, vet at å ha en klubb, et fungerende system på jobben, sikrer dem i det arbeidslivet som er i dag, og at det er viktig. Egne tiltak, utover dem vi har i dag, mener regjeringen ikke er nødvendig, men arbeidsgiverne bør være klare og tydelige på retten til å organisere seg.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Arild Grande.

Arild Grande (A) []: Det er åpenbart at de manglende svarene fra statsministeren når det gjelder sosial dumping, skyldes at regjeringen ikke har noen politikk for å bekjempe sosial dumping. Man kan være enig om mye med hensyn til behovet for større innsats mot arbeidslivskriminalitet, men når det gjelder sosial dumping, sier ikke regjeringen et eneste ord i regjeringserklæringen om hvordan man vil bekjempe det.

En av årsakene til at det er lett å utnytte arbeidsfolk, slik Hadia Tajik beskriver det i sine eksempler, er at flere har en løsere tilknytning til arbeidslivet i dag enn tidligere. I regjeringsplattformen skriver regjeringen at den vil «tilpasse lovverket» nettopp til dette, og til at «mange har andre tilknytningsformer til arbeidslivet enn det som har vært vanlig». Samtidig sier regjeringen at den er opptatt av høy organisasjonsgrad, og at faste ansettelser skal være hovedregelen. Hvordan har statsministeren tenkt å sørge for at det faktisk skjer?

Statsminister Erna Solberg []: Representanten tar feil når han sier at regjeringen ikke har tiltak mot sosial dumping. Jeg har nettopp redegjort for flere av dem. Det er klart at i arbeidet mot arbeidslivskriminalitet er også arbeidet mot sosial dumping en viktig del. Hovedkilden til sosial dumping er innleie fra utlandet, og der har vi altså tatt et initiativ overfor EU-kommisjonen for å sette disse spørsmålene på dagsordenen og sikre at reglene faktisk blir håndhevet. Det er mulig at representanten har en annen definisjon av sosial dumping enn den som er vanlig, men de tiltakene vi har gjennomført, er nye, de er effektive, de bidrar til at vi avklarer det, og de er laget i samarbeid med LO og NHO – for vi har et trepartssamarbeid i kampen for å sikre anstendige arbeidsvilkår og i kampen mot arbeidslivskriminalitet.

Så mener jeg at det er et viktig og grunnleggende prinsipp i Norge at alle skal ha rettigheter uansett om de velger å være organisert eller ikke organisert. Å gå i en retning hvor rettighetene bare er knyttet til at man er organisert, tror jeg vil bryte med det jeg mener er det grunnleggende prinsippet om universelle rettigheter i Norge.

Arild Grande (A) []: Vi hører mange fine formuleringer fra statsministeren her og i Jeløya-plattformen om hva man vil gjøre for et organisert arbeidsliv, faste ansettelser og den type ting. Men i handling gjør regjeringen det stikk motsatte. Vi fremmet 30 forslag i fjor for å bekjempe sosial dumping – nedstemt av regjeringspartiene. Vi har fremmet mange forslag i budsjettet, senest for 2018 – nedstemt av regjeringspartiene. Regjeringen kutter i fagforeningsfradraget, som er et hardt angrep mot organisasjonsgraden, og nå ligger det an til at regjeringspartiene stemmer imot vårt forslag om å begrense bruken av midlertidige, begrense bruken av innleid arbeidskraft og sikre at Arbeidstilsynet får flere hjemler til å stanse ulovlig innleie. I handling ser vi altså at regjeringen gjør det stikk motsatte av det den sier. Men det er fine formuleringer i regjeringsplattformen. Har regjeringen tenkt å begynne å gjøre det den sier at den skal gjøre, eller har den tenkt å fortsette å gjøre det stikk motsatte?

Statsminister Erna Solberg []: Handling betyr ikke nødvendigvis det samme som å være for Arbeiderpartiets forslag, ei heller de forslagene som Arbeiderpartiet legger på bordet som allerede er igangsatt, som noen ganger synes unødvendige – noen av de forslagene som de har fremmet – fordi det er et arbeid som pågår og vi vil komme tilbake til saken. For eksempel har vi meldt en sak denne våren som dreier seg om reguleringene knyttet til innleie, til bemanningsbyråer og den typen spørsmål framover.

Vi har altså levert aktivitet på mange av disse områdene, og det virker, for useriøse aktører er ute av arbeidsmarkedet. A-krimsentrene melder nå at det er mange store rettssaker som har pågått nettopp om utnytting av folk i arbeidslivet. Det betyr at de tiltakene vi har, fungerer og går videre, men vi ser hele tiden etter nye. Vi er åpne for gode forslag fra Arbeiderpartiet, men det er ikke alle forslagene fra Arbeiderpartiet som er gode.

Presidenten: Solfrid Lerbrekk – til oppfølgingsspørsmål.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Store delar av arbeidslivet og samfunnet vårt slit no med alvorleg arbeidslivskriminalitet. Dette svindlar fellesskapet vårt for store inntekter. Om ein vert teken for å driva ulovleg på denne måten, risikerer ein mest sannsynleg eit lovbrotsgebyr som ikkje er høgare enn det det ville ha kosta å driva etter reglar og forskrifter.

I juni i fjor fremja SV tre forslag om strengare straffer på dette området. Regjeringspartia stemde imot. No seier regjeringserklæringa at tøffare straffer skal vurderast. Meiner statsministeren at alvorleg arbeidslivskriminalitet straffar seg nok?

Statsminister Erna Solberg []: Vi har vært tydelige på at man skal rettsforfølge, og vi har vært tydelige på at grov kriminalitet skal forfølges. Noen ganger blir arbeidslivskriminalitet ikke bare dømt som arbeidslivskriminalitet, det blir dømt som skatteunndragelse, det blir en sum av virkninger. Veldig ofte er denne kriminaliteten knyttet til flere enn bare ett forhold, og derfor ser vi at noen av dommene også dreier seg om menneskesmugling og utnytting av mennesker.

Jeg er helt enig med representanten Lerbrekk i at dette er tyveri fra samfunnet. Grov arbeidslivskriminalitet er en unndragelse av skatter og avgifter som skulle ha gått til å bidra til velferdsytelser i vårt samfunn, men det er også et stort overgrep mot dem som utsettes direkte for det i arbeidslivet. Derfor tar vi det på alvor, derfor har vi en egen handlingsplan knyttet til det – den fornyer vi med nye tiltak – og derfor skal vi ha et toppmøte om arbeidslivskriminalitet senere denne måneden. For vi har ikke bare gjort dette som et engangsløp, vi har et dynamisk arbeid sammen med partene i arbeidslivet. Derfor ser vi også på hvordan vi kan sørge for at begrensninger på grunn av taushetsplikt kan løses på, slik at dette blir mer effektivt.

Presidenten: Tore Storehaug – til oppfølgingsspørsmål.

Tore Storehaug (KrF) []: Det lyser i varsellampene for delar av arbeidslivet, og sosial dumping på grensa til menneskehandel er og blir uhaldbart. Statsministeren har anerkjent dette, og det gjer òg arbeidsminister Anniken Hauglie når ho seier at situasjonen er uhaldbar enkelte plassar.

Eitt av dei tiltaka som det er brei tilslutning til i Stortinget, er at ein skal ha fleire arbeidslivskriminalitetssenter. I einigheita om statsbudsjettet har Kristeleg Folkeparti vore med og sikra at ein har fått midlar til å opprette fleire av dei. A-krimsentera som samlokaliserte senter er ein spydspiss i kampen mot arbeidslivskriminalitet. Dei får gode skotsmål, særleg fordi dei er med på å betre informasjonsflyten mellom ulike etatar.

Eg har lyst til å utfordre statsministeren på korleis vi kan sikre at dei fungerer optimalt. For eksempel er det i dag ei problemstilling at teieplikt mellom etatane er med på å hindre at ein kan oppnå det føremålet dei har, optimalt. Vil statsministeren evaluere arbeidslivskriminalitetssentera, og korleis kan vi i så fall styrkje dei?

Statsminister Erna Solberg []: Vi vil evaluere arbeidslivskriminalitetssentrene etter hvert, men de må også få lov til å fungere, og vi må få se handling fra mange av de relativt nye. Noe av det aller viktigste vi nå ser, er at det kanskje ikke er nødvendig å utvide antallet arbeidslivskriminalitetssentre, det er faktisk aller viktigst å sørge for at man har godt nok med ressurser på de områdene hvor det er størst utfordringer i arbeidsmarkedet. Oslo og Akershus er blant de områdene hvor fagforeningene melder om størst utfordringer i arbeidsmarkedet, for her er f.eks. innleiegraden mye større enn den er i resten av landet.

Jeg er enig i at taushetsplikt er en utfordring. Derfor har vi i det arbeidet som har vært gjort mellom etatene som en del av vår handlingsplan mot arbeidslivskriminalitet, gjort et arbeid med en veileder om hvordan man håndterer taushetsplikt. Vi jobber nå også med endringer i lovverk og forskrifter, slik at vi kan sikre noen områder som vi vet er berørt av dette, med større åpenhet mellom etatene i arbeidet.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Marit Arnstad (Sp) []: Viktige deler av norsk energipolitikk ble holdt utenfor EØS-avtalen i 1992, og det var det gode grunner til. Vår rolle som energiprodusent av både olje, gass og fornybar energi gjør oss ganske ulik EU-landene i energipolitikken.

De norske fornybare energiressursene må disponeres til beste for det norske samfunnet. Det har Senterpartiet og et flertall i Norge ment helt siden konsesjonslovene ble vedtatt i 1917. Mye viktig i norsk industri er bygd på konsesjonslovene og hjemfallsretten. Mange arbeidsplasser er skapt, og det har tilført samfunnet vårt store verdier. I tillegg har vi bygd opp en kraftbransje som bidrar til stor verdiskaping. Med andre ord: Vi har bygd viktige næringer på en god forvaltning av våre energiressurser, og vi har også klart – og det er viktig – å balansere interessene til kraftbransjen og norsk industri. Dette har skjedd som resultat av en strategisk og modig tenkning om forvaltning til det beste for det norske samfunnet. Samtidig har vi hatt et ryddig og godt forhold til våre naboland, og vi har utviklet både et gassrørledningssystem og en kraftutveksling som fungerer godt.

Når nasjonal og samfunnsmessig kontroll er så viktig for forvaltningen av norske energiressurser, hvorfor vil regjeringen da gjøre oss til en del av EUs energiunion?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg synes det er spennende å se i historien hvordan energimarkedene har utviklet seg. Jeg anerkjenner Senterpartiets viktige rolle på mange områder her. Jeg synes bare at Senterpartiets parlamentariske leder underslo den viktige rollen de hadde den gangen vi meldte oss inn i et nordisk energimarked. Det var en borgerlig regjering med en Senterparti-statsråd som sørget for at vi deregulerte innenfor energisektoren, som bidro til at vi skapte et nordisk marked, som faktisk nå flere og flere land i randsonen, bl.a. de baltiske landene, blir mer og mer delaktige i på grunn av overføringskabler. Det betyr at i praktisk, fysisk forstand er det på det området, og på alle andre områder, EU-land vi forholder oss til. Senterpartiet burde anerkjenne den delen av den fremtidsrettede politikken for et godt fungerende energimarked som de var med på i en borgerlig regjering.

Dermed er Norge og norsk energimarked og prissetting en del av det europeiske området. Når Europa deregulerer mer fremover for å få vekk flaskehalser, for å få ned CO2-utslipp, for å bidra til bedre fungerende energimarkeder, ser de etter den nordiske modellen med flyt i systemet og med større grad av utveksling. Det gjør også at det er viktig at man har et system og et marked som kan fungere innenfor Europa. Mange land i Europa har et innelåst energipotensial, ikke minst på fornybar energi, fordi man har enkeltland som har regulert så mye. Det har vi heldigvis ikke hatt i Norden, fordi vi har god utveksling.

Vi mener altså at EUs tredje energimarkedspakke, som vi mener vi skal være en del av, bidrar til at vi både løser klimautfordringer og sørger for et bedre marked. Men den utviklingen – at vi er deler av det – er en viktig del også av det nordiske markedet, som vi altså under Senterpartiets ledelse meldte oss inn i i 1990.

Marit Arnstad (Sp) []: Det er riktig at vi bestandig har hatt et godt kraftsamarbeid med våre nære naboland, og kraftutveksling, og vi har også over tiår bygd opp en viktig gasseksport til Europa. Vi må gjerne eksportere, men vi må ikke være naive. Det vi nå diskuterer, er å overlate styringen av viktige sider av vår energipolitikk til EU, og det er historieløst. Som stor kraftprodusent er våre interesser, vår regulering og vår styring av kraftsystemet ganske annerledes enn i EU. Våre nasjonale interesser kan ofte stå i motsetning til EUs.

Høyres og Fremskrittspartiets historikk på dette området er dessverre ikke så veldig oppmuntrende. Hadde Høyre fått gjennomslag for 20–30 år siden, ville vel hjemfallsretten ha vært borte nå, og hadde Fremskrittspartiet fått flertall i 1975, hadde vel store deler av oljerettighetene vært solgt ut. Hvordan skal vi tro at de to høyrepartiene i Norge med sin historikk vil være gode nok til å ivareta norske interesser i møte med EUs energiunion?

Statsminister Erna Solberg []: De norske interessene er at vi produserer nok energi, at vi fyller våre behov, at vi har en gradvis utvikling av utvekslingen til andre land, sånn som vi gjør nå. Men hvis vi skal nå de felles målene vi har for CO2-utslipp, trenger man mer grønn, stabil kraft i Europa. Derfor er det et viktig grep vi gjør med å bygge flere overføringskabler, som bidrar til at land som Storbritannia kan ta en stor del av sine CO2-kutt fordi de har stabil tilgang på kraft fra en regulerbar kraftform. Det samme gjelder for tyskerne, at de får flere biter knyttet til dette.

Så overgir vi ikke styringen gjennom det som skjer. Vi har vært opptatt av at de konstitusjonelle forholdene skal ivaretas. ACER skal gi beskjed og kan regulere overfor myndighetene i Norge for å sørge for at markedet fungerer.

Men i bunn og grunn er det sånn at dette er en retning som er positiv, som følger den trenden som Norge har vært opptatt av, og regjeringen konsulterte også i forrige periode Stortinget når det gjaldt ønsket om en utvikling hvor energimarkedene faktisk blir bedre fungerende i Europa av hensyn til klimautslippene.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg kan faktisk ikke høre at statsministeren her snakker om hva som er de norske interessene. Jeg hører statsministeren snakke om at vi av hensyn til framtidig regulering av markedet i EU skal slutte oss til EUs energiunion. Jeg hører statsministeren si at vi av hensyn til Storbritannia skal slutte oss til EUs energiunion. Men hvor er hensynet til norske interesser? Vi har en finstemt balanse i Norge mellom det å bruke kraft til industrien, slik at den får utviklet seg, og det å ta hensyn til norsk kraftbransje. Vi har en finstemt balanse der vi ikke har overgitt styringen av kraftregulering og kraftsystem til noen andre, fordi det er så viktig for oss som stor produsent – i motsetning til EU, som er en stor importør.

Så mitt spørsmål står faktisk stadig ganske stødig: Hvilke norske interesser vil statsministeren ivareta gjennom EUs energiunion? Eller er det hensynet til Storbritannia og EU sjøl som gjør at vi skal gå inn i unionen?

Statsminister Erna Solberg []: Vi ivaretar norske interesser gjennom f.eks. å sikre at EU kan levere lavere CO2-utslipp. Vi er en del av utslippsregelverket for kvotepliktig sektor. Det betyr at jo mer EU kan levere når det gjelder reduksjon av CO2-utslipp i Europa, jo bedre rammebetingelser gir det for f.eks. norsk kraftkrevende industri, som har CO2-utslipp i sin vanlige prosess, og som er avhengig av at det ikke blir skjerpede krav i EU som gjør deres bedrifters konkurransefordeler mindre fremover.

Noe som kanskje er en grunnleggende forskjell mellom Senterpartiet og deler av resten av det politiske Norge, er at vi forstår at når problemer og utfordringer er globale eller regionale, må vi også ha globale og regionale løsninger, og vi må delta i løsningene. Da er det ikke slik at det som er særlige nasjonale interesser på kort sikt, er nasjonale interesser på lang sikt. På kort sikt kan vi lukke oss inne. På lang sikt er f.eks. det at verden løser klimautfordringene, og at vi har fungerende energimarkeder, helt avgjørende fremover.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Ole André Myhrvold.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Som nevnt tidligere har vi hatt en lang historie med kraftutveksling med utlandet, men samtidig har vi hatt full styring med kraftressursene. Når det gjelder kabler, har tanken vært at de er en naturlig forlengelse av det norske kraftnettet, og at det derfor bør være Statnett som bygger ut og koordinerer slike kabler. Nå har regjeringspartiene vedtatt at dette skal privatiseres. Hvem som helst skal i prinsippet kunne søke om å bygge utenlandskabler. Dersom mange nok gjør det, vil det gi økte kostnader for norske forbrukere, både fordi de må betale for nettforsterkningen for nettet i Norge når mer kraft eksporteres, og fordi vi vil importere og adoptere samme priser som f.eks. i Skottland.

Synes denne regjeringen at det er riktig å organisere kraftsystemet slik at prisene øker, både for norske forbrukere og for norsk industri?

Statsminister Erna Solberg []: Nei, tvert imot. Derfor er vi opptatt av at vi utvinner mer fornybar energi i Norge, og derfor er vi opptatt av at vi møter de målene vi har satt oss om en høyere fornybarandel, også utover vannkraften. Det har jeg opplevd at også har vært Stortingets målsetting, og da må vi sørge for at vi utveksler og selger til andre land for å bidra til det fremover.

Når et selskap skal få tillatelse til å bygge en utenlandskabel, må man også vurdere hvordan situasjonen vil være for det innenlandske markedet, om det er nok kraft, om det vil ha prisvirkninger, og også om det betyr kapasitetsutfordringer. Det må være en del av prisforutsetningen for selskapene hvis de kommer. Samtidig mener jeg at hvis vi alltid skal tenke at det er det offentlige som gjør det, er faren faktisk at belastingen for forbrukerne blir større. Hvis Statnett skal bygge ut alt, er faren for at det de har av monopolsituasjon i Norge kan overføres med selve kabelen ut, større enn hvis det er det private, hvor man ser på grensegangen.

Presidenten: Trygve Slagsvold Vedum – til oppfølgingsspørsmål.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Det mest alvorlige det norske storting kan gjøre, er å gi fra seg suverenitet, og det er et faktum at verken norske myndigheter, Stortinget eller regjeringen kan gå inn og styre den nye reguleringsmyndigheten. Den kan bare styres fra EU, som vi heldigvis ikke er medlem i. Juridiske eksperter, professorene Holmøyvik og Haukeland, og Stortingets fremste rådgiver i grunnlovsspørsmål, Eivind Smith, sier veldig tydelig at grunngivingen til Lovavdelingen er påfallende kort. Jeg kan ikke skjønne at standpunktet er riktig, at man kan behandle dette spørsmålet uten å behandle det etter Grunnloven § 115.

Mitt spørsmål til statsministeren er som følger: Er statsministeren helt trygg på at man ikke skal behandle dette etter Grunnloven § 115, og tar professor Eivind Smith feil?

Statsminister Erna Solberg []: I utgangspunktet i den proposisjonen som er levert til Stortinget, er Justis- og beredskapsdepartementets lovavdelings vurdering med i de områdene, og den sier veldig tydelig at vedtakene etter ACER-forordningen ikke vil få direkte internrettslig virkning i Norge, og at det dermed ikke foreligger myndighetsoverføring i Grunnlovens forstand. Det er omtalt i proposisjonen.

I dag, i Europautvalget, har utenriksministeren redegjort for at det er sider ved dette som vi ser nærmere på, og vi kommer tilbake til Stortinget når vi har gjort det. For det er reist noen spørsmål som Justis- og beredskapsdepartementets lovavdeling ikke har vurdert i det arbeidet som er gjort, og dem vil vi gjerne få lov til å kvittere ut.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Den opplysningen kommer nå fra statsminister Erna Solberg, og den kom til Stortinget tidligere i dag, om at man selv vurderer at den vurderingen man har gitt til Stortinget, har vært for tynn. Derfor sier Ine M. Eriksen Søreide det, og man må se nærmere på det grunnlovsmessige. Er det da forsvarlig å ha en slik hastebehandling gjennom Stortinget som det nå er lagt opp til – at den skal behandles i mars, når utenriksministeren i dag tidlig har varslet Stortinget om at dette kan være utfordrende for Grunnloven, og når statsminister Erna Solberg nå i Stortinget, i fullt plenum, sier at det kan være sider ved denne saken som ikke er grundig nok utredet, og at den kan være utfordrende når det gjelder Grunnloven § 115? Det mest alvorlige en regjering og et storting gjør, er å gi fra seg makt til organer de selv ikke har makt over – å gi fra seg suverenitet. Vil statsminister Erna Solberg synes det er fornuftig å bruke lengre tid og få en grundigere behandling av denne saken?

Statsminister Erna Solberg []: Statsministeren kommer ikke til å legge seg opp i saksbehandlingene i Stortinget, i tidsplaner for Stortingets komiteer eller i behandlingene. Det mener jeg at landets lovgivende forsamling er fullt i stand til og kapabel til å gjøre egne vedtak om, uten veiledning fra statsministeren i spørretimen. Men det vi har gjort, er å lytte til de innvendingene som har kommet etter at saken er overført. Lovavdelingen har gitt en vurdering av at det ikke var myndighetsoverføring. Det er reist noen spørsmål ved noen sider ved dette, og derfor har vi i dag informert Stortinget om at vi ønsker å ta en ekstra runde for å belyse dette aspektet mer utførlig. Så kommer vi tilbake til Stortinget med en ny omtale av det. Hvordan Stortinget da vil legge opp sin behandling av saken, får være Stortingets eget prerogativ.

Presidenten: Espen Barth Eide – til oppfølgingsspørsmål.

Espen Barth Eide (A) []: Jeg deler statsministerens vurdering av at Norge har klare offensive interesser i at det markedet vi uansett skal eksportere til, er regulert på en måte vi har oversikt over, og at vi deltar i de nødvendige organene. Men jeg tror det er noen spørsmål som det ville være gunstig å få litt tydeligere belyst. Ett av dem var oppe nå. Det som, så vidt jeg skjønner, er helt avklart fra lovavdelingens side, går på ACER. Men reguleringsmyndigheten for energi er det fortsatt noen spørsmål til, og der vil jeg oppfordre regjeringen til å be lovavdelingen om en rask og tydelig avklaring også av de spørsmålene, som ble nevnt. Mine to spørsmål til statsministeren er:

For det første: Kan statsministeren bekrefte at beslutninger om nye utenlandskabler fortsatt vil bli tatt i Norge gjennom norsk konsesjon?

For det andre: Ville det ikke være fornuftig om man sørget for at det var Statnett som opererte disse utenlandskablene, slik at man visste hvor inntektene fra disse gikk, og man hadde en viss nasjonal kontroll på det?

Jeg tror mange av de som er positivt innstilt, ville bli mer overbevist om disse spørsmålene ble avklart raskt.

Statsminister Erna Solberg []: For det første vil vi, som også utenriksministeren har informert Europautvalget om i dag, komme tilbake til de spørsmålene som er reist i diskusjonen rundt kompetanse og kompetanseoverføring utover den vurderingen som lovavdelingen har gjort av selve ACER-etableringen.

Når det gjelder spørsmålet om beslutningen blir norsk eller ikke: Ja, den blir norsk. Det er Norge som må behandle og spørre om vi skal bygge nye kabler. Det er en viktig del.

Så mener jeg det er grunnlag for diskusjon om det er nødvendig at et statseid selskap som har en monopolsituasjon i Norge, med ansvar for utbyggingen, skal ta på seg risikoen og ansvaret for å bygge den typen kabler, om det faktisk innimellom kan bety at norske skattemyndigheter må ta belastningen hvis man tar feil i risikovurderingene knyttet til en slik kabel. Derfor mener jeg at det å sikre at private også deltar i dette, faktisk kan bidra til å begrense risikoen for at norske strømkunder må ta regningen for feil beslutninger.

Espen Barth Eide (A) []: Jeg takker statsministeren for svaret. Jeg vil bruke anledningen til å markere at vi fra Arbeiderpartiets side kommer til å legge stor vekt på dette siste aspektet, altså eierskapet til nye kabler. Jeg er glad for avklaringen om at Norge tar beslutningen om nye kabler.

Jeg tror også at diskusjonen om prisvirkningen av nye kabler ikke er helt forstått i det offentlige ordskiftet. Nå bygges det ut mye rimelig fornybar energi i våre nærområder, så det kan være slik at man store deler av tiden importerer enda rimeligere vindkraft, f.eks. fra Nord-Tyskland og Danmark. Men spørsmålet om eierskap til kabler er viktig for oss, og den dialogen kommer vi til å ha. Jeg er saksordfører for saken og ser fram til et godt samarbeid om dette i komiteen.

Statsminister Erna Solberg []: Jeg er kjent med Arbeiderpartiets ønske om å eie alt, men det har noen konsekvenser innimellom, nemlig at risikoen ligger på det offentlige. Den risikovurderingen må man ta. Hvis det bygges kabler som viser seg ikke å være lønnsomme i fremtiden, og man ikke får trekke dem tilbake, vil et selskap som Statnett måtte avskrive det i form av at deler av et overskudd som skulle gått til barnehager eller lavere priser for norske forbrukere, brukes til å nedskrive det. Når vi ser på noen av investeringene andre statlige selskaper har gjort i energi i andre land, ser vi at risikoen kan undervurderes. Vi har avskrevet ganske betydelige midler ved satsing i utlandet på selskaper som har hatt eierskap i utlandet, men hatt en monopolforvaltningsrolle i Norge.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Noreg har alltid vore ein havnasjon. Heilt frå dei første busetjarane etablerte seg i Noreg for 10 000–11 000 år sidan og fram til i dag, har det rike havet vore grunnlaget for liv, vekst, velstand og velferd. Nokre av dei aller viktigaste vegvala vi står overfor som nasjon i dag, utspelar seg også i havet. Kven skal eige havets marine ressursar, kven skal dei kome til gode? Skal vi fortsetje med å bruke dei store milliardane frå fellesskapet til å halde liv i petroleumsnæringa – som er negativ for klima og miljø – eller satse på framtidsretta næringar? Gjer vi nok for at havet skal vere rikt også i framtida? Kort sagt: Korleis skal vi sørgje for at havet kjem fellesskapet og miljøet til gode?

Problemet er at denne regjeringa legg opp til det motsette. Ho fører ein fiskeripolitikk der ungdomen blir prisa ut, der kystsamfunna ikkje lenger har råd til å delta i fisket, der konfliktane rundt oppdrett og miljø og lokale næringsinteresser aukar i omfang. Fellesskapet taper på regjeringas fiskeripolitikk. I ei tid med låge oljeprisar og der alle land må omstille til lågutslepp, fører regjeringa ein næringspolitikk der utbygging av nye oljefelt massivt blir subsidiert, og det blir brukt milliardar på petroleumsprosjekt det knapt finst lønsemd i. Det er ein politikk for å vere avhengig av petroleum, ikkje for eit grønt skifte. Samla sett fører regjeringas politikk til favorisering av dei få, ikkje dei mange.

Spørsmålet mitt til statsministeren er difor om ho i alle fall kan nemne tre tiltak frå regjeringa som faktisk fører til betre fordeling og betre miljø med omsyn til bruken av havet.

Statsminister Erna Solberg []: La meg si det sånn: Jeg var enig i den første setningen i spørrerens innlegg, resten synes jeg var helt feil – så slipper jeg å ta opp alle premissene som var lagt inn i dette.

Vi fører et internasjonalt lederskap i arbeidet mot plast i havet. Det vi har gjort både ved å øremerke penger til dette og ved internasjonalt å jobbe for å få plastopprensning, har selvfølgelig betydning for det som skjer i havet. Olje- og gassaktiviteten vi har, er grunnen til at Norge er det velferdssamfunnet det er i dag. Det kommer til å være olje- og gassaktivitet i årene fremover i Norge, det kommer til å være den største næringen vi har i form av verdiskaping i mange år fremover. Men vi bygger gradvis opp annet næringsliv i Norge for å få flere ben å stå på. Det ser vi også når vi ser at veksten øker; industriveksten fremover er på 4–5 pst. ifølge Norsk Industris barometer. Vi må ha enda mer av det. Reiselivsnæringen øker, oppdrettsnæringen øker og har en betydelig høyere lønnsomhet. Nå er det også utlyst mer kapasitet som gjør at ikke bare prisene, men også volumet på produksjonen kan øke. Det ser vi ved at mange fylker har veldig lav arbeidsledighet – også i områder langs kysten. Heldigvis har vi kommet over de store utfordringene vi hadde med lav oljepris.

Derfor bidrar vi til å skape flere jobber gjennom den teknologisatsingen vi hadde. Vi leverte en industrimelding som dreier seg om landbasert industri, og som også har impulser til industrien andre steder. Det er denne uken opprettet katapultprosjekter som bidrar til at vi utprøver og tester nye metoder. De kan brukes både til havs og andre steder. Dette bidrar til å sikre flere arbeidsplasser, og jeg mener at summen at de nye tiltakene denne regjeringen gjør, har fornyet og betydelig forbedret tiltakene og ikke minst forskningsvirksomheten knyttet til å løfte frem nye typer arbeidsplasser.

Når det gjelder fordeling generelt, er kanskje den aller viktigste fordelingen vi gjør, den voldsomme satsingen vi nå har på dem som har det absolutt vanskeligst i Norge, nemlig de som har rus- og avhengighetsproblemer. Vi har økt kapasiteten på behandlingen, og vi gjennomfører nå også en rusreform.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Statsministeren var einig i den første setninga om at Noreg er ein havnasjon, men den neste setninga om kva tid dei første busetjarane kom til landet, er ho altså ueinig i. Det er kanskje illustrerande for hennar omgang med fakta. Det er eit faktum at prisane for det å etablere seg som fiskar har gått i vêret. Dei har auka med fleire hundre prosent berre for å få det enkle løyvet til å fiske – for ungdom i dag. No må ungdom ut med rundt 4 mill. kr for det som tidlegare ikkje kosta nokon ting. Det er ansvaret til denne regjeringa. Dei har sørgt for at ungdom ikkje har moglegheit for å koma inn i fiske. Dei har til og med sørgt for at kystsamfunn har problem med å stable nok kroner på bordet for å delta i prisgaloppen denne regjeringa fører. Det er eit system som er rigga for dei få, og dei som taper, er kystsamfunn – ungdom langs kysten. Ser statsministeren at dette er eit problem, eller fortset det berre som før?

Statsminister Erna Solberg []: Vi forvalter våre fiskeriressurser bedre enn noen andre regioner i verden gjør. Vi forvalter verdens største og viktigste torskebestand på en måte som gjør at den er fornybar og kraftig. Det gjør vi fordi vi regulerer, fordi vi sørger for at det er profesjonelle fiskerier, fordi vi har kontrollsystemer, og fordi vi har landingssystemer. I det ligger det at det vil være begrensninger i fritt fiske. Det har det vært i veldig, veldig mange år. Når en gir den typen begrensning, er det naturlig at en får en form for prissetting av hva den begrensningen og rettigheten er. Det som representanten Fylkesnes nå ikke snakker om, er det faktum at fiskerinæringen er lønnsom. Den er altså uten subsidier i dag, mens den gangen det var fri tilgang til fiske, var det subsidiert, det var ikke lønnsomt, det var en dårlig lønnsomhetsutvikling for fiskerne, det gikk opp og ned. I dag er det en fremtidsnæring, for en kan levere lønninger og avkastning på et høyt nivå til dem som jobber der. Derfor blir det også en fremtidsnæring, for den rekrutterer folk.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Dette er ei beskriving som eg trur det berre er folk på Statsministerens kontor og i nokre delar av Fiskeridepartementet som trur på. Det som skjer i dag, er at stadig meir av verdiskapinga går bort frå fiskarane – dei som faktisk gjer arbeidet – og bort frå kystsamfunna. Ikkje minst slit ungdomen med å kome inn. Ein stadig større del av verdiskapinga blir flytt over til dei som sit på pengesekken. Dette har vi mange rapportar om, det er faktum som ein sikkert kan nekte for, men det er like fullt faktum. Korleis klarer statsministeren å vrengje dette over til at det er framtidsretta? Da tenkjer eg at det må hengje saman med at det for statsministeren er framtidsretta å flytte eigarskapen til ressursen til nokre få, flytte han frå kystsamfunn og nekte ungdom å kome inn i fiskeria – rett og slett å flytte eigarskapen til nokre få reiarar langs kysten.

Det grunnleggjande spørsmålet er: Ser statsministeren at dette kan vere problematisk, at dette kan vere …(presidenten avbryter).

Statsminister Erna Solberg []: Jeg ser mange utfordringer knyttet til reguleringen av fiskeri fremover. Jeg ser ikke minst utfordringer med å levere råvarer nok til landbasert industri slik at de kan bygge opp markeder ute for å være den stabile leverandøren som gjør at de faktisk får avkastning. Vi har mange områder vi gjerne skulle hatt bedre avkastning på.

Jeg mener også at det er viktig at vi har fordelt godt eierskap. Men dette er en begrenset ressurs, så det må være en tilgangsregulering for å sørge for at det ikke blir overfiske. Det er altså det grunnleggende argumentet. Når man sier at det er begrensninger for hvem som kan få begynne å fiske, så er det det, for det er en begrenset ressurs. Man må faktisk ha kvoter og tilrettelegging for kvotesystemet. Så er spørsmålet hvilke fordelingsmekanismer man har i det kvotesystemet. Jeg mener det er bra at folk i fiskeriene er heltidsfiskere, at de har en god lønn, og at det er attraktivt for unge mennesker å levere fisk til næring i Norge – som gjør at vi får mer verdiskaping fremover.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Lars Haltbrekken.

Lars Haltbrekken (SV) []: Siden Høyre og Fremskrittspartiet overtok regjeringsmakten, har de ikke lyttet til en eneste advarsel mot å gi oljeindustrien tillatelse til oljeboring i sårbare havområder. Dette er helt nytt og har aldri skjedd før. Oljeindustrien gis forrang foran alt annet, foran fisk, fiskere, miljø og fornybare næringer. Senest 16. januar, to dager etter at Jeløya-plattformen ble lagt fram, tilbød olje- og energiministeren oljeselskapene å bore etter olje i sårbare kystområder mot Miljødirektoratets klare advarsler. Et av områdene er 10 km fra land og er viktig for fisk, fiskere og sjøfugl.

Den 29. januar uttalte olje- og energiministeren seg om Jeløya-plattformen. Han sa at regjeringen alltid legger vekt på miljøfaglige råd. Spørsmålet er: Betyr olje- og energiministerens uttalelse om at man alltid legger vekt på miljøfaglige råd, at vi også framover kan forvente oss en konsekvent overkjøring av absolutt alle miljøfaglige advarsler mot oljeboring i sårbare områder?

Statsminister Erna Solberg []: Regjeringen legger vekt på miljøfaglige råd. Det betyr ikke nødvendigvis at man ikke har utvinning i et område, men det betyr at man legger begrensninger i tiden for leting, i produksjonsmønstrene som kan være på området, for f.eks. å sikre at sjøfuglforekomster o.a. ikke på vitale tidspunkter blir berørt for sterkt. Derfor fører vi en aktiv politikk for både å kunne ha olje- og gassvirksomhet og for begrensninger knyttet til de sårbare områdene. Det er altså flere måter man kan forvalte naturressurser på i Norge enn ved bare å si nei.

Lars Haltbrekken (SV) []: En annen side av dette er klimaet. For å oppfylle klimaavtalen fra Paris må utslippene kuttes kraftig. Etterspørselen etter olje og gass vil falle. Miljødirektoratet har derfor advart mot å åpne for oljeinvesteringer i 24. konsesjonsrunde som ikke blir lønnsomme over sin levetid. Staten tar en stor del av den økonomiske risikoen ved letevirksomheten. Det heter i Miljødirektoratets vurdering:

«I lys av dette mener Miljødirektoratet at det bør gjøres en grundig forhåndsvurdering av potensialet for lønnsomhet av eventuell lete- og utbyggingsvirksomhet i Barentshavet før blokker lyses ut. Spesielt mener vi dette bør gjøres for den nordlige delen av havområdet, hvor det er all grunn til å tro at utbygging vil være enda mer krevende enn det er i det sørlige Barentshavet (…)»

Hvordan sikrer regjeringen seg mot at staten ikke er med på å finansiere letevirksomhet med stor risiko for tap for det norske fellesskapet?

Statsminister Erna Solberg []: Når vi er med på å finansiere leteutvikling, vil det – punkt 1 – alltid være en risiko for at man ikke finner noe, og – punkt 2 – for at det man finner, ikke vil være lønnsomt å utvinne. Det betyr at det alltid vil være en tapsside ved at man er med på å finansiere det. Men det at vi har et system som vi har i dag for letevirksomhet, har gjort at vi har fått flere aktører inn, nye metoder å jobbe etter, og det bidro bl.a. til at nye aktører fant Sverdrup-feltet og dermed også den fjerde største forekomsten av olje som vi har hatt i Norge, som betyr et stort felt og en stor verdiskaping fremover.

Olje- og gassnæringen og leverandørindustrien har vist en enorm evne til å ta inn over seg et annet, fremtidig prisbilde. Det betyr at kostnadene knyttet til utbygging er betydelig lavere i dag enn før. Det vil bidra positivt til det. Men hovedtanken vår er altså at det skal være private med i alle utbyggingselskap, og de må også gjøre en klimarisikovurdering, på samme måte som Statoil skal gjøre det.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Mange av oss hadde gleda av å høyre statsminister Erna Solberg på NHOs årskonferanse, som handla om verdien av arbeid. På spørsmål om kva det vil krevje om me skal kunne arbeide så mykje at velferdssamfunnet blir berekraftig, svarte ho bl.a. at me må jobbe heiltid. På Politisk kvarter i går høyrde me Høgres ordførar i Kristiansand og Arbeidarpartiets ordførar i Bodø, og dei høyrdest ut til å tale med akkurat same tunge på spørsmålet om heiltid og deltid.

Før har me stått saman med Høgre om at me vil den ufrivillige deltida til livs, men no kan det høyrast ut som om det er deltida ein vil til livs. Kristeleg Folkepartis posisjon er ein annan. Me er for heiltid for dei som kan og vil arbeide heiltid, og me er for at det offentlege tar eit større ansvar for nettopp å realisere dette. Men me er òg for familiar sin fleksibilitet og valfridom.

Det er mange gode grunnar til å velje deltid. Me veit at kvar sjette i arbeidsfør alder gjer eit ulønt omsorgsarbeid for sjuke, for eldre og for funksjonshemma. For mange som jobbar deltid, er ikkje nødvendigvis svaret heller heiltid. Alternativet til deltid kan vere å vere utanfor arbeidslivet.

Så mitt spørsmål til statsministeren er: Kva er hennar syn når det gjeld folks moglegheiter til å kunne få lov til å velje sjølve om dei vil jobbe heiltid eller deltid, og ser statsministeren nokre fordelar ved at folk vel å arbeide deltid?

Statsminister Erna Solberg []: Hvis valget står mellom ikke å jobbe og å jobbe deltid, er det absolutt en fordel at folk jobber deltid. Det er en fordel at folk kan ha tilknytning til arbeidsmarkedet i hele sitt liv, både for oppdatering og for kunnskap, for det er vanskelig å komme tilbake igjen etter et langt fravær fra arbeidsmarkedet, og da er deltid bedre enn ikke å jobbe. Men som samfunn må vi motivere til en heltidskultur. Det er utrolig viktig i vårt samfunn at vi tar ut det potensialet som ligger i arbeidet vårt. Som jeg sa på NHO-konferansen: Verdien av arbeid er velferd. Det er velferd for den enkelte ved at man deltar i arbeidsmarkedet – det store, viktige arbeidsmarkedet der en jobb er for den enkelte. Men det er også velferd for samfunnet vårt som helhet, fordi vi trenger skattepengene og inntektene for å kunne finansiere også fremtidige velferdsordninger.

Så er det etter hvert et paradoks at mange tror det er småbarnsmødre som jobber mest deltid. Det er det jo ikke. Det er faktisk mer voksne damer som jobber mest deltid. Det kan skyldes ulike ting. Det kan skyldes at de ikke får heltidsstillinger, og det må vi bekjempe. Det betyr at vi er nødt til å jobbe aktivt både i kommuner og i staten. Heldigvis ser vi at antallet som jobber heltid, øker i Norge, men det er noe med turnusordninger og måten å organisere det på, at det ikke utlyses for små brøker, og at man finner måter som gjør det attraktivt. Det andre er selvfølgelig også, som representanten Hareide påpeker, belastninger man har knyttet til at man blir pårørende i en ny generasjon, at man har ektefelle eller foreldre som begynner å trenge hjelp. Der har vi et arbeid gående nå med en såkalt pårørendestrategi, og det er en viktig del av stortingsmeldingene og reformen «Leve hele livet» for eldrepolitikken å se på hvordan vi sørger for at vi ikke overbelaster, men sørger for at alle pårørende kan bidra.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg takkar for svaret.

Når statsministeren peiker på bl.a. at det er mange kvinner – eldre kvinner, eller innan den eldre arbeidsføre befolkninga –

Statsminister Erna Solberg []: – i min alder, faktisk!

Knut Arild Hareide (KrF) []: – som arbeider deltid, veit me òg at det er den delen av befolkninga som gjer det meste ulønte omsorgsarbeidet, bl.a. for sjuke foreldre. Eg trur òg det er viktig at me anerkjenner dei som jobbar deltid, for den viktige delen dei gjer der. Det har kome utsegner bl.a. frå Anne-Kari Bratten, som er leiar for Spekter, som seier at dei «vil heller gå og shoppe på CC Vest enn å jobbe». Mitt spørsmål er: Ser statsministeren det negative ved å kome med den typen utsegner når me veit kor viktig det er å anerkjenne heile befolkningas arbeidsinnsats, òg dei som jobbar deltid med veldig god grunn nettopp for å jobbe deltid?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg mener at å karakterisere folks valg eller folks livssituasjon ikke er noe lurt uansett. Jeg tror at noen velger å gå ned i arbeidstid fordi den andre ektefellen kanskje er blitt pensjonert, og derfor ønsker å ha mer fritid. Det er også et valg den enkelte gjør, og det skal man ha respekt for. Samtidig er jeg opptatt av at de valgene har noen konsekvenser for de kvinnene som gjør det. Det betyr dårligere pensjonsgrunnlag. Det betyr at man er fattigere som pensjonist i fremtiden. Så man er også nødt til å gjøre bevisste valg når man gjør det, og vite hvilke konsekvenser det har på lang sikt.

Så er det ingen tvil om at kvinner på min alder og litt eldre enn det gjør mye ulønnet arbeid for egne foreldre og ikke minst også for ektefeller som er litt eldre, og som trenger hjelp. Vi trenger å finne gode avlastningsordninger for dem. Men folk skal ha respekt for den typen valg. Det er noe med å oppleve at en selv skal bidra til å hjelpe til, fordi foreldre har hjulpet en selv i oppveksten.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Olaug V. Bollestad.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: I helse- og omsorgssektoren er det spesielt mange som jobber ufrivillig deltid. Mange får kun tilbud om små og svært små stillingsstørrelser. Dette går spesielt ut over pasientene og brukerne. Mange av dem får utrolig mange folk å forholde seg til nettopp av den grunn. I tillegg er det vanskelig for sektoren selv å få til gode rutiner og god kvalitet og å bygge god kompetanse når man har så mange ansatte i ufrivillige deltidsstillinger.

Mitt spørsmål til statsministeren er: Hvilke konkrete tiltak har statsministeren for å sikre en helhetskultur i helse- og omsorgssektoren?

Statsminister Erna Solberg []: Dette er noe av det som f.eks. innenfor spesialisthelsetjenesten og sykehusene følges opp i den dialogen som finner sted, om at man ønsker flere heltidsstillinger. Der øker antallet heltidsstillinger betydelig. Vi har en større utfordring knyttet til omsorgssektoren i kommunene, hvor det er flere som jobber deltid.

Dette dreier seg også mye om å få til en god turnusplanlegging, som gjør at man klarer å bygge heltidsstillinger. Det dreier seg om å ha et godt forhold mellom fagforeningene og lokal ledelse, slik at man klarer å utnytte det at man kan flytte mellom to avdelinger på et sykehjem og ikke opplever det som en barriere. Det er mye praktisk arbeid som skal til for å gjøre det.

Jeg har vært flere ganger på Vea sykehjem utenfor Haugesund, som har klart å få til å ha stort sett bare heltidsstillinger, men de jobber en helt annen turnus. Det var svaret de kom til da de gikk igjennom og laget analyser: De jobber langturnus, for da får de både mer ro og fulle stillinger.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Det er mange i norsk arbeidsliv som jobber deltid, og som ikke kan gjøre noe annet enn å jobbe deltid. Statsministeren sa selv at det er bedre å jobbe deltid enn ikke å delta. Mange har en funksjonsnedsettelse eller en helse som gjør at en faktisk ikke har noe valg: enten deltid eller ingenting.

Hva vil statsministeren gjøre for å sikre at flere har den muligheten til å jobbe deltid, få være en del av det norske arbeidslivet og få det fellesskapet som er viktig for alle andre, for å kunne delta i det norske arbeidslivet?

Statsminister Erna Solberg []: Det er mange som jobber videre i en mindre stilling når de har blitt delvis uføre. Det ser ut til at arbeidslivet vårt ikke er så dårlig til å håndtere at folk går ned i stilling, men det er ganske dårlig til å ansette folk som er delvis uføre, i en ny stilling. Det er én av grunnene til at vi, fra regjeringens side, har sagt at vi må ha en inkluderingsdugnad.

Vi må ha mye tettere oppfølging av arbeidsgiverne. Staten må bli bedre på å ansette folk – enten det er på heltid eller deltid – med funksjonshemninger eller nedsatt arbeidsevne, med de virkemidlene som finnes, i form av lønnstilskudd og andre ordninger, for å kunne mestre det. Men vi trenger å oppleve noe annet nå når vi endelig har fått bukt med de høye ledighetstallene og ser en mye mer normalisert situasjon på arbeidsmarkedet – det er faktisk mangel på arbeidskraft i mange fylker. Vi må benytte dette rommet til å få flere ut av den situasjonen. Det er mange som har mistet jobben sin, som er delvis uføre, og som opplever at det er veldig vanskelig å få den typen jobber. Det er en målsetting, og så får vi komme tilbake til virkemidlene.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Globale selskaper med digitale inntektsmodeller betaler ofte svært lite skatt, kanskje ned i 0,1 pst. De er verdensmestere i avansert og digital skattetilpasning.

Høyres standardsvar på klimatiltak og på såkalt Google-skatt synes å være ganske likt: Vi må vente på at de internasjonale løsningene kommer på plass, og så peker man på OECD i dette tilfellet. Det blir litt som å vente på Godot. Vi har innen klima ventet i over 30 år på en global CO2-pris, men i EU ser vi nå to spor – ett spor for raske land og ett spor for de som ønsker å gå i et saktere tempo. Tyskland og Frankrike leder an i vilje og handlingskraft til å skattlegge de nye digitale plattformene, slik som f.eks. den nye avtalen mellom Amazon og Frankrike illustrerer.

Mitt spørsmål er: Er regjeringens primære mål når det gjelder digital skatteunndragelse å sitte og vente på en internasjonal harmonisert løsning, eller jobber regjeringen for å ligge i teten i dette sammen med land som Tyskland, Frankrike eller våre nordiske naboland?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg har lyst til å understreke at vi ikke sitter og venter på internasjonale regler på miljø og klima e.l. CO2-prissetting ble først gjennomført av en Høyre-ledet regjering, i 1990, så vi var foran veldig mange land, og det var faktisk under ledelse av en borgerlig regjering det skjedde.

Så til spørsmålet som etter min mening er helt betimelig, og en utfordring som jeg opplever er tema for samtlige land i den industrialiserte delen av verden: Hvordan sikrer vi at de store nye plattformene, de store nye selskapene, som er globale, må betale skatt, og hvordan lager vi regler for det? Av konkurransehensyn er det viktig at vi faktisk sikrer at det er et globalt regelverk. Som et lite land er det vanskelig å sette spillereglene bare for vårt vedkommende. Da vil kanskje aktiviteten forsvinne. Da vil det kanskje skje på andre måter. Men vi er opptatt av og vi jobber sterkt med dette, både i OECD og i andre internasjonale organer, for å få til åpenhet, utveksling av opplysninger og se på ulike typer skattesystemer.

Hemmelighold av bankopplysninger er i dag langt på vei historie, så vi er kommet langt i noe av dette, men det vi nå må ha, er beskatningsmodeller. Og noe av det EU gjør nå bl.a. ved å pålegge både Luxembourg og Irland at selskaper som er der, skal betale skatt, betyr at de også løfter plattformen for hva som er mulig å gjøre fremover. Men hovedbiten vår er å finne frem til løsninger i samarbeid med andre land, innenfor OECD, for å få gode modeller for å gjøre dette.

Men vi jobber også – som det sto i skattemeldingen vi la frem for to år siden, som er grunnlaget for skattereformen – med de områdene hvor det er mulig innenfor dagens system å gjøre endringer. Et av dem er rentebegrensningsregelen for selskaper som flytter på aktivitet. Så vi ser jo på dette nettopp fordi vi mener at det er viktig at disse selskapene betaler skatt.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Ja, da fikk vi høre igjen at vi peker på OECD. Statsministeren trekker fram konkurransehensynet, men problemet er at de internasjonale globale selskapene ikke betaler skatt, mens de norske digitale selskapene faktisk gjør det. Så det er en stor konkurranseulempe for de norske selskapene at vi har dagens ordning. Og det er signaler nå som tyder på at Tyskland og Frankrike velger å gå foran med nasjonale løsninger. Det er jo ikke optimalt, men å sitte og vente kan føre til en redusert velferdsstat og svekket konkurransekraft for norsk næringsliv.

Så hva vil statsministeren konkret gjøre for at Norge skal ligge i teten og implementere nye løsninger, sammen med f.eks. Tyskland og Frankrike, og ikke bare peke på OECD eller vente på de internasjonale avtalene?

Statsminister Erna Solberg []: Vi jobber aktivt for å få til et internasjonalt regelverk knyttet til disse spørsmålene. På nasjonalt plan har vi jobbet bl.a. med det som dreier seg om åpenhet, land-til-land-rapportering på regnskaps- og verdipapirlovgivningen, som altså ble innført fra regnskapsåret 2014. Vi har gått foran i disse sakene.

Vi jobber altså med åpenhet, vi jobber med nye skatteregler, men det å innføre en egen skatt i Norge helt uavhengig av hva som skjer i andre land, eller i grupper av land, vil også kunne ha noen negative konsekvenser for aktivitet. For eksempel har det fra Stortinget vært tydelig at det er et sterkt ønske at vi skal være et land hvor vi har datasentraler. Vi har senket elavgiften for disse datasentralene, og vi har sørget for – og det har også nå flertall på Stortinget – å ta ned maskinskatten, og det bidrar også til å bruke dette.

Men hvis vi lager særlige regler knyttet til digital beskatning i Norge, kan vi si nei takk til en del av den næringsvirksomheten som det har vært et stort ønske om skal være i Norge. Så vi må se to ting på én gang. Derfor er det viktig at vi har globale fellesregler, iallfall regionale fellesregler for Europa.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Det er flott at regjeringen jobber for åpenhet. Her er noen flere konkrete ideer, og jeg er nysgjerrig på om statsministeren har lyst til å iverksette noen av dem, f.eks. krav til å publisere hva selskapene betaler i skatt i hvert land hvor de har omsetning når de opererer i Norge, eller å bruke oljefondet til å stille krav om skatteåpenhet til selskap som vi har investert i, og nye krav til hva «driftssted» innebærer.

Så kan en også ta initiativ til en FN-konferanse om skatt og finansiell åpenhet. Hva med å ta initiativ til forhandlinger om Norges tilslutning til det som heter Common Consolidated Corporate Tax Base, som er et pågående arbeid i EU? Og til slutt: å utrede og igangsette forhandlinger om enhetlig skattlegging inn i de multinasjonale skatteavtalene, som f.eks. den nordiske.

Statsminister Erna Solberg []: Jeg gjorde til et av mine viktigste poeng da jeg var medleder for World Economic Forum for 14 dager siden, kampen mot korrupsjon, for åpenhet og for at folk betaler skatt. Det er en del av det som er viktig for at bærekraftsmålene fungerer globalt, fordi vi ser at veldig mye av ressursene i utviklingsland er blitt beholdt i de utviklingslandene og har kunnet bidra til å løfte utviklingen, og egenfinansieringen er ekstremt viktig. Derfor er dette et høyt profilert og prioritert område. Derfor bidro vi og deltok på antikorrupsjonskonferansen som ble avholdt i London for to år siden. Og derfor har jeg også takket ja til å bidra på OECDs møter om dette, nettopp for å sørge for at det er et høyt trykk på dette, for dette er en del av det å nå bærekraftsmålene.

Jeg tror at de som har sett meg på den internasjonale arena, vet at både Google, Facebook og andre har fått høre akkurat dette fra meg, at de er nødt til å betale skatt, og at vi kommer til å jobbe for initiativer som gjør at de betaler skatt.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Bjørnar Moxnes (R) []: I dag har vi en situasjon der det ifølge regjeringen er forbudt for en kommune å prioritere ideelle barnehager foran profittbarnehager. Regjeringen kom med forbudet sitt i et rundskriv etter at kommuner som Oslo, Trondheim, Bodø og Tromsø vedtok at de ville stanse velferdsprofitørene og heller bygge ut nye barnehager i kommunal regi og ideell, privat regi.

Samtidig som Høyre nekter rød-grønne kommuner å stanse kommersielle barnehager, innførte Høyre et forbud mot å bygge nye kommunale barnehager da de styrte hovedstaden. Med andre ord: Borgerlig politikk skal være lov, men rød-grønn politikk skal være ulovlig. Dette er absurd. Men i går signaliserte Arbeiderpartiet, SV og Kristelig Folkeparti at de støtter lovendringer som tydeliggjør retten til å skille mellom ideelle og kommersielle barnehager. Det skulle bare mangle. Det handler om å sikre at skattepenger, bevilget til barnehager, går til barnas beste og ikke til privat berikelse av selskaper som Espira og deres eiere i skatteparadiset Guernsey.

Retten til å skille mellom ideelle og kommersielle ble også bekreftet av Fylkesmannen i Oslo og Akershus, som ga Oslo kommune medhold i at man kan stanse barnehagebusinessen. Det samme gjorde jusprofessor Tarjei Bekkedal, som slo fast at barnehageloven tillater kommunene selv å bestemme hvem som skal få tilskudd. Bekkedals ord er at kommunene har demokratisk frihet til å velge andre enn de kommersielle aktørene.

Mitt spørsmål er: Vil regjeringen nå ta signalene fra Stortinget og trekke tilbake instruksen som forbyr kommunene å prioritere ideelle barnehager over kommersielle barnehager?

Statsminister Erna Solberg []: Det er en utfordring at det EØS-regelverket vi har, gjør det vanskeligere – ikke umulig, men vanskeligere – å forskjellsbehandle ideelle og kommersielle, eller, som jeg ville sagt, privatinitierte aktiviteter innenfor noen av disse omsorgssektorområdene, som f.eks. barnehager. Det betyr også, og det synes jeg er en viktig lærepenge å huske for Stortinget, at det er ikke politikerne som bærer kostnaden ved at man blir dømt for å ha gitt ulovlige subsidieringer og ulovlige regler. Det er det faktisk den som har fått subsidier, som gjør. Så risikoprosjekt hvor vi ikke føler vi er på rett side når det gjelder dette regelverket, kan faktisk bidra til at ideelle oppleves å ha fått en konkurransefordel, som det er de som eventuelt må betale tilbake på det tidspunktet. Derfor er vi veldig opptatt av ikke å utsette de ideelle for gråsoner i lovverket som gjør at det er de som sitter igjen med ansvaret etterpå. Det er en viktig rammebetingelse, og derfor er det viktig for oss å tenke igjennom om det vi gjør, vil komme i strid med regelverket eller ikke.

Så har jeg lyst til å si at denne aggresjonen mot private tiltak, aggresjonen mot private barnehager, den kjenner ikke jeg eller – tror jeg – det norske folk seg igjen i. Nylig kom en tydelig vurdering av forholdet til private barnehager, foreldrenes vurdering, der private barnehager skåret betydelig bedre enn offentlige og andre barnehager. Det burde vi være glad for, for det betyr at vi har et godt tilbud til barna. Barnehager er der for barnas del, og jeg tror på at private barnehager bidrar til at offentlige barnehager har blitt mer innovative, har tenkt annerledes, gjør det på andre måter. Vi får et bredere tilbud. Vi som foreldre kan velge mellom friluftsbarnehager, håndverksorienterte barnehager, idrettsbarnehager – et stort mangfold. Derfor er det viktig, etter min mening, at vi ikke legger bånd på det, men lar foreldrene få mest mulig valgfrihet.

Bjørnar Moxnes (R) []: EØS har ingenting med reglene for tilskudd til barnehager å gjøre. Jeg tror mange innbyggere reagerer på at barnehageeiere som Benn Eidissen og Even Carlsen tjener en kvart milliard kroner hver når de selger seg ut av Norlandia, penger som kommer fra foreldrebetaling og fra skattepengene våre.

I barnehageloven § 14 a står følgende:

«Offentlige tilskudd og foreldrebetaling skal komme barna i barnehagen til gode. Barnehagen kan ha et rimelig årsresultat.»

Etter vårt syn er dette en selvmotsigelse. Skal alle pengene gå til barnas beste, kan ikke penger tas ut av barnehagen. Det blir som å falle fra Preikestolen og overleve, det er «Mission Impossible», og Jan Tore Sanner er ingen Tom Cruise.

Ser statsministeren at barnehageloven er selvmotsigende i sin § 14 a?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg ville aldri ha undervurdert Jan Tore Sanners evner, iallfall ikke med hjelp av en god stuntmann, på veien til å gjøre et eller annet. En av de tingene han er god på, er å sørge for at vi har et godt regelverk. Vi har sagt at vi skal gå gjennom regelverket knyttet til tildelinger til private, konkurranse, offentlige anskaffelser m.m., for å sikre at markedene fungerer – nettopp fordi det ikke bør være superprofitt. Det kan godt tenkes at det er noen steder hvor det er blitt superprofitt ut av dette, fordi man i reguleringen og iveren etter utbygging av barnehager ikke tenkte så mye gjennom hvor det er verdiene sitter til slutt. Jeg tror at dagens situasjon er en helt annen. Det er ikke lett å tjene så mye penger som noen av dem som fikk gratis tomt på et tidligere tidspunkt, uten at man hadde gjort reguleringsarbeidet godt nok, nå fremover.

Men i sum må vi ikke hive ut barnet med badevannet her, og det handler om at flere tilbud med større valgfrihet for foreldrene er bra. Barnehagetilbudet blir bedre, og det ser vi også av foreldres egen vurdering. Barnehager i privat regi får god score.

Bjørnar Moxnes (R) []: I går uttalte Høyres Mathilde Tybring-Gjedde at Arbeiderpartiet allierer seg med Rødt mot de kommersielle barnehagene. Det skjer endringer nå, stadig flere reagerer på at store verdier tas fra barnehagene til privat berikelse. Men ikke Høyre, og det er rart, for Høyre støtter utbytteforbudet i skolen. Som Høyres Henrik Asheim har sagt, kan man ikke ta utbytte, og det er rett og rimelig all den tid dette er et offentlig finansiert tilbud.

Men når det gjelder et annet offentlig finansiert tilbud, nemlig barnehagene, stritter Høyre imot et profittforbud. Så ifølge Høyre er det riktig at eiere tar penger bevilget til barnehagebarn, mens det er galt at eiere tar penger bevilget til barneskolebarn. Det er vanskelig å forstå logikken. Så jeg vil ha et svar når det gjelder denne forskjellsbehandlingen. Hva er den prinsipielle forskjellen på en femåring i barnehagen og en seksåring i skolen?

Statsminister Erna Solberg []: Skole er et obligatorisk tilbud hvor innholdet er tydelig og klart regulert, og som er en del av den store kunnskapssatsingen. Barnehager er et frivillig tilbud. Heldigvis går de fleste barn i barnehage. Det er et stort offentlig tilskudd, men det er også en historie bak som må huskes på. Da man hadde et bredt forlik for å få flere barnehager, inviterte man private til å delta. Mange kommuner ga gratis tomter, de bidro med store verdier for å få løst utfordringen med barnehager. Mange folk startet opp gjennom å pantsette hus og annet for å kunne lage en barnehage og bidra til at dette ble realisert.

Så har det vært en konsolidering og mer profesjonalisering innen den private sektoren. Sett i ettertid er det godt mulig at man ikke burde ha vært så velvillig til å dele ut gratis ting til noe som ble privat i etterkant, men det er vi på en måte ferdig med. I dag mener jeg at vi ikke har den samme muligheten. Så går vi gjennom hvordan man kan sørge for at disse markedene fungerer bra. Men det som er Rødts korstog, er et korstog for mindre valgfrihet, lavere kvalitet, og at de som faktisk har bevist at det er dem foreldre er mest fornøyd med, skal få dårligere arbeidsvilkår. Og da får barna et dårligere tilbud.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Martin Henriksen (A) []: For de foreldrene som sender barna sine til skolen, er det viktig at barna lærer, at de er trygge, at de trives på skolen. Da trenger vi mange nok gode lærere. Dessverre står vi overfor en lærermangel som kan bli alvorlig. Innføring av en lærernorm som i realiteten skjer mot regjeringas ønske, forsterker denne utfordringen.

På denne regjeringas vakt har bruken av ukvalifiserte lærere i skolen økt og var i skoleåret 2016–2017 den høyeste på 15 år. Likevel ser ikke rekruttering av lærere eller det å få ned bruken av ukvalifiserte ut til å stå øverst på regjeringas dagsorden. Lærernormen, som ifølge Kristelig Folkeparti er det viktigste skolepolitiske vedtaket i dette årtusenet, er ikke nevnt i regjeringsplattformen. I plattformen er rekruttering av lærere omtalt én gang, og det mangler tiltak. Dette gir ikke inntrykk av at regjeringa har en plan for å løse utfordringene. Det blir, som andre har påpekt, sånn at regjeringa styrer med åpne øyne mot økt lærermangel.

Arbeiderpartiet har i flere år foreslått flere lærere. Høyre og Fremskrittspartiet har strittet imot. Høyre har ikke foreslått midler til en eneste ny lærer i sine egne budsjettforslag, mens vi er tydelige på at det må ansettes flere lærere i skolen for å gjennomføre tidlig innsats, og for at hver enkelt elev blir sett. Vi har også foreslått flere tiltak for å rekruttere lærere og få studentene til å begynne i yrket, og vi vil ha et løft for ukvalifiserte.

At bruken av ukvalifiserte i klasserommene øker år etter år, er det motsatte av at elevene møtes av en kvalifisert lærer. Mitt spørsmål er: Når vil statsministeren gjøre noe med det, og når kan foreldre og elever forvente at tallene snur?

Statsminister Erna Solberg []: Det er flere årsaker til at antallet ufaglærte øker i norsk skole. Én av dem er at vi har mange på etter- og videreutdanning, som er et kortsiktig løft vi må ta for å løfte lærere opp til et høyere kompetansenivå i de fagene de skal undervise i, og som gjør at vi kan nå de målene vi har om at alle skal møte lærere som er kompetente i kjernefagene i fremtiden. En viktig del av det er å sørge for at respekten for læreryrket øker, som også vil bidra til at rekrutteringen til læreryrket øker. Det tar sin tid.

Den andre grunnen er at vi har vært gjennom to utvidelser av lærerårene. Den første utvidelsen vi hadde, var fra tre år til fire år, som gjorde at et årskull kom senere ut. Så har vi nå en utvidelse som vil bety at når flere tar femårig utdanning – og det er jo en vridning fra ordinær lærerutdanning over til lektorløpene som har vart i flere år nå – gjør det at noen færre kommer ut ferdig med én gang, men om noen år kommer det flere ut på samme tid. Dette er ulike grunner til det.

Vi er opptatt av at vi skal gjøre læreryrket til et attraktivt yrke. I motsetning til Arbeiderpartiet betyr det ikke å senke kravene. Det er jo ikke noe parti som har hatt en mer vaklende strategi knyttet til lærerspørsmål. De har snakket om etter- og videreutdanning, men ikke gjort noe da de hadde makten. De har vært imot når vi har økt kravene, og så har de vært for, og nå er de imot igjen. Det er en interessant mangel på strategi som jeg ikke tror bidrar til at vi langsiktig løfter respekten for læreryrket.

Jeg mener vi ikke kan møte situasjonen nå ved å senke kravene vi har satt oss for fremtiden. Tvert imot må vi holde fast ved dem, og så må vi jobbe med andre tiltak for å rekruttere enda flere. En av de viktigste tingene vi må gjøre, er å sørge for at vi får flere som går igjennom, ikke bare søker, men som faktisk går ut av en lærerutdanning med en utdanning.

Martin Henriksen (A) []: Høyres retorikk går på tomgang. Arbeiderpartiet er for å ha høye krav til lærernes kompetanse. Det var derfor den rød-grønne regjeringa innførte kompetansekrav for lærerne i første omgang. Vi er for å fjerne avskiltingen av lærere og vil heller bruke andre virkemidler for å ha fullt trøkk på kompetanseheving i skolen, altså å finne en bedre vei til målet, der lærerne blir vist tillit.

Hvis vi skal ha kvalitet i klasserommet, må vi se på resultatene av politikken som føres. Etter fire og et halvt år med denne regjeringa er andelen ukvalifiserte skyhøy. Søkningen til lærerutdanningene har gått ned. Frafallet er altfor høyt – over 40 pst. på enkelte lærerutdanninger. Og altfor mange utdannede lærere begynner ikke i yrket.

Så langt ser vi altså ikke resultater av denne politikken. Nå kommer en lærernorm. Vi kan da frykte at dersom regjeringa ikke innfører den skikkelig, og den ikke blir fullfinansiert, så kan den satsingen gå ut over andre tiltak i kommunene, f.eks. til skole, helse og eldre.

Vil regjeringa sørge for å fullfinansiere lærernormen, slik at denne utfordringen ikke forsterkes og går ut over andre velferdsområder?

Statsminister Erna Solberg []: Vi skal fullfinansiere lærernormen slik den er. Dette er en avtale vi har, og det ligger penger i budsjettet til det. Vi har også gradvis bygget opp til å kunne innføre en lærernorm gjennom de tiltakene som vi er blitt enige om på Stortinget – de fire partiene – i forrige periode, hvor det har blitt en økning i antallet lærerårsverk i kommunesektoren. Vi kommer til å fortsette å jobbe med det.

Det er riktig at det er litt for få som har søkt seg til lærerutdanningene nå. Vi er nå nede på rød-grønt nivå. Det synes ikke jeg er tilfredsstillende. Jeg mener vi skal opp igjen på et høyt nivå fremover. Men det vi ser, er at vi har fått en betydelig økning særlig på lektorstudiene på universitetene. Og når vi nå får en femårig lærerutdanning, håper vi også at det løfter attraktiviteten til de mer tradisjonelle lærerutdanningene.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Torstein Tvedt Solberg.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: For Arbeiderpartiet er helheten i skolepolitikken viktig. Statsministeren står her og kun beskriver problemet. Arbeiderpartiet har sett behovet for å ta grep. Vi kan ikke bare fortsette som før. Innføringen av en lærernorm gjør at vi alene kommer til å trenge 2 500 nye lærere. Rigide opptakskrav i lærerutdanningene har gjort at søkertallene dessverre synker, spesielt i grunnskolelærerutdanningen. Og når kompetansekravene har tilbakevirkende kraft, øker det lærermangelen, og det øker bruken av ukvalifiserte i skolen. Det er denne helheten som gjør at vi i Arbeiderpartiet tar grep.

Jeg er egentlig litt overrasket over at Høyre er så passive i møtet med denne lærermangelen og økningen i antallet ukvalifiserte, for Arbeiderpartiet har tidligere alltid hatt selskap av Høyre i å være opptatt av helheten i skolepolitikken når en ser slike alvorlige konsekvenser. I svarene fra statsministeren nå virker det som om vi må vente i ti år, til kompetansekravene er innført, før Høyre er villig til å være med og se på helheten.

Mitt spørsmål til statsministeren er: Hvor lenge må vi vente før Høyre igjen blir opptatt av helheten i skolepolitikken?

Statsminister Erna Solberg []: Vi er opptatt av helheten i skolepolitikken. Det har vært en kraftsatsing på lærerløftet de siste årene. Det har ikke vært en så stor satsing på etter- og videreutdanning noen gang. Det lå flatt i åtte år med rød-grønn politikk. Man snakket om det, men man gjorde det ikke.

Vi har innført femårig lærerutdanning, som gjør at vi får en litt større mangel på lærere i en periode, fordi de som skal nyutdannes, går ett år lenger på skole, men de kommer ut mer kvalifiserte. Vi har innført spesialistordninger i skolen. Vi har innført krav til bedre kompetanse.

Alt dette er i sum en stor satsing på nettopp kunnskap og kompetanse.

Som jeg sa på slutten av mitt første svar: Utfordringen er ikke bare hvem som kommer, men også hvor mange som går ut. Det er en utfordring for lærerutdanningsinstitusjonene at det er nesten bare 60 pst. som fullfører lærerutdanningen. En av grunnene til at man slutter, er at man stryker i matte. Det må jo være litt bedre å kunne litt mer matte før man begynner, i stedet for å gå to år og så avslutte og ikke kunne gå videre. Derfor synes jeg det er lurt å ha en langsiktig strategi for dette, og det har vi innenfor satsingen på lærerne.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Marit Arnstad (Sp) []: I vinter har vi opplevd at pasienter har stått i timevis ute i kulda og ventet på hjemreise fra sykehus eller legebehandling, uten at noen transport kommer. Det er helt uforståelig, og det er ganske uverdig, men det er et problem som vi også kjenner fra andre deler av landet. Samtidig virker det som om ingen tar ansvar for den situasjonen som oppstår – vi skal gå i dialog, vi beklager at vi har så mange avvik, vi skal se på om det er brist i vårt system, vi har understreket alvoret. Den typen uttalelser går igjen, mens hele denne uverdige situasjonen fortsetter.

Min påstand er at dette er typisk for en offentlig sektor der man organiserer vekk ansvar. Først organiserer man sykehusene som foretak, og så lager man et eget pasientreiseforetak, og deretter går ting ut på anbud. Resultatet er at ingen tar ansvaret for å løse en situasjon som den vi nå er oppe i. Regjeringen tar ikke ansvar, statsråden viser til helseforetakene, sykehusene viser til pasientreiseforetaket, og pasientreiseforetaket sier at vi skal prøve å få lukket avvikene, som det så fint heter.

Helsebehandling og transport til og fra sykehus er et offentlig ansvar. Det er et lovfestet ansvar. Det er et politisk ansvar. Hvilket ansvar vil statsministeren ta for denne situasjonen?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg mener det er helt uakseptabelt at drosjeselskaper ikke oppfyller de avtalene de har inngått med helseforetakene om transport av pasienter. Når man ikke oppfyller avtaler, bør avtalene gjennomgås og eventuelt sies opp, og så får man finne andre løsninger. Det er det enkle og greie budskapet knyttet til spørsmålet. Det må man være klar og tydelig på. Så hender det ved inngåelse av nye avtaler at det av og til tar litt tid før man er helt i gang med det nye, men det er helt uakseptabelt det vi ser i dag.

Dette betyr at helseforetakene må ta opp med dem at brudd på avtalen kan få som ytterste konsekvens terminering av avtalen og ny anbudsrunde. Jeg vet også at Oslo universitetssykehus vurderer om de kan etablere en egen transporttjeneste som kan sikre hjemtransport for de sykeste pasientene. Det vil også gi en avlastning knyttet til dette. Det har de ikke kommet opp til departementet med ennå.

Jeg er først og fremst opptatt av at pasienter skal få et godt transporttilbud uansett hvor de er. Det er et sørge-for-ansvar for de regionale helseforetakene når det gjelder transport til undersøkelse og behandling. Det følger av spesialisthelsetjenesteloven. Det betyr at det er et klart plassert ansvar. Det er ikke uavklart. I loven er det et sørge-for-ansvar. Det betyr at helseforetaket må gripe inn og sikre at man leverer på de gode tjenestene hvis ikke dette gjøres.

Når det gjelder regelverket for anskaffelser, er både pris og kvalitet viktige kriterier ved vurderingen av anbud. Man må også ta kvalitetskriteriene opp og ikke bare prisspørsmålet.

Så er dette også svart ut overfor Stortinget fra helse- og omsorgsministeren, eller helseministeren nå, i mer detaljerte svar.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg hører at statsministeren ønsker at dette er en situasjon som skal løses, men den er jo ikke løst. Dette har pågått i Oslo siden lenge før jul. Over 1 200 taxiturer er bare kansellert, og pasientene står og venter. Dette er et problem vi også kjenner igjen fra andre deler av landet, fra Finnmark, fra Nordland, fra Valdres – overalt. Og så sier da statsministeren i nokså strenge ordelag at vi må løse det. Hvordan skal det løses? Vil regjeringen nå gi beskjed direkte til helseforetakene om å få det gjort, istedenfor å sitte og vente på at beskjeder skal komme oppover i systemet? For statsministeren sa her at beskjeden har ikke kommet opp i systemet ennå. En trenger ikke å sitte og vente på det. Regjeringen kan sjølsagt bestemme seg for at nå må det gjøres noe med denne situasjonen: Vi gir beskjed utover med en gang, dette skal ikke fortsette, denne saken må løses.

Statsminister Erna Solberg []: Det er sånn at beskjeden med spørsmål om å etablere en egen transporttjeneste, som Oslo universitetssykehus har vurdert for de sykeste pasientene, ikke har kommet opp.

Spørsmålet knyttet til dette er tydelig og klart: Det er et sørge-for-ansvar for helseforetaket at dette skal leveres, og det er sånn at man skal levere på sine sørge-for-ansvar-områder. Det betyr at det må løses av Helse Sør-Øst raskt.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Kjersti Toppe.

Kjersti Toppe (Sp) []: NRK fortalde i desember om den 71 år gamle kreftsjuke kvinna frå Brønnøysund som brukte 13 timar på å koma seg til og frå Helgelandssykehuset for ei behandling som tok 40 minutt, altså dobbelt så lang tid som reisa normalt tar. Årsaka var ikkje at ein hadde problem med anbodet, men at helseføretaket bevisst skulle spara pengar ved å plukka opp fleire pasientar på vegen.

Regjeringa skal jo skapa pasientens helseteneste. Men pasientens helseteneste ser ut til å stoppa ved utgangsdøra til poliklinikken. Utanfor der er det penganes helseteneste som gjeld.

Dette handlar altså ikkje berre om taxianbodet, og mitt spørsmål er: Vil statsministeren sørgja for å ta ansvar for helseføretaka sine og slutta å skulda nedover i systemet på eit pasientfiendtleg system som pulveriserer ansvaret?

Statsminister Erna Solberg []: Vi tar ansvar for helseforetakene fra regjeringens side, men vi er også veldig tydelige på at når vi har vedtatt en helseforetaksmodell, skal ansvaret og styringen skje ikke ved at man behandler enkeltsaker, men ved at man er tydelig på hovedlinjene i styringen. Det er Stortinget som har vedtatt at det skal være en helseforetaksmodell for sykehusene. Det betyr også å ta et ansvar for hvordan styringen skjer. Enkeltsaksbehandling kan da ikke være verken statsministerens eller statsrådens ansvar, men hvis det viser seg at man systematisk leverer dårlige tjenester, er man nødt til ta opp de spørsmålene overfor helseforetakene. Og det er altså sånn at pasientreiser er et sørge-for-ansvar som foretakene har. Det er det grunnleggende ansvaret de har for å levere gode tjenester. Det er en del av pasientens helsetjeneste.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Den muntlige spørretimen er nå omme.