Stortinget - Møte torsdag den 8. februar 2018

Dato: 08.02.2018
President: Olemic Thommessen

Innhold

Sak nr. 5 [13:19:18]

Interpellasjon fra representanten Svein Roald Hansen til næringsministeren: «Under WTOs ministerkonferanse i Buenos Aires 14. desember 2017 sluttet Norge seg til en deklarasjon om kvinner og handel, sammen med 113 andre land. I erklæringen forplikter underskriverne seg til å arbeide for å fjerne regelverk i handelsregimer og avtaler som er til hinder eller ulempe for kvinner. Deklarasjonen viser til at det å bringe kvinner inn i økonomi- og arbeidsliv bidrar til sterkere økonomisk vekst, og derved også er et middel til å nå mål 5 i FNs 2030-agenda for bærekraftig utvikling. I Canadas handelsavtale med Chile er kvinneperspektivet tatt inn i avtalen, og dette vil også gjøres når EU og Chile oppdaterer sin avtale. Liechtenstein satte dette opp som en av sine prioriterte oppgaver for sitt formannskap i EFTA høsten 2017. Hva vil statsråden gjøre for at Norge skal følge opp deklarasjonen fra WTO-møtet i vår handelspolitikk»?

Talere

Svein Roald Hansen (A) []: La meg først gratulere statsråden med nytt ansvarsområde i regjeringen og ønske velkommen til samarbeid også med EFTA-parlamentarikerkomiteen.

I forrige uke kom det en ny statistikk fra FN over verdens mest velstående land, hvor også landenes naturressurser var regnet med. Statistikken viste at Norge topper listen over verdens mest velstående land, foran Qatar og Sveits.

Det er en vanlig oppfatning, særlig i utlandet, at det er oljen og gassen som har gjort oss så velstående. Vi skal ikke underslå at også denne naturressursen har bidratt til vår høye velstand. Men hos oss, som for alle andre land, er det menneskenes arbeidsinnsats som er den viktigste kilden til landets velstand. Vi har gjennom lang tid hatt ikke bare lavere arbeidsledighet enn de fleste andre land, vi har også hatt en høyere andel av befolkningen i produktivt arbeid. Det har riktignok sunket noe de siste årene, noe som er en av våre største utfordringer med tanke på velferdssamfunnets bærekraft framover. Likevel er yrkesdeltakelsen fortsatt høy i internasjonal sammenheng.

Men det som virkelig skiller Norge fra nesten de fleste andre land, er kvinnenes arbeidsinnsats. Kvinner i jobb er et langt viktigere bidrag til vår samlede velstand enn alle våre oljefelt. Dette er bakgrunnen for at kvinneperspektivet nå løftes inn også i handelspolitikken. Handel har bidratt til å skape økonomisk vekst, arbeidsplasser og sosial utvikling i mange land. Globaliseringen har løftet hundrevis av millioner ut av stor fattigdom, mange inn i middelklassen.

Men effekten av handel kan bli enda større, om den økonomiske utviklingen den bidrar til, også løfter kvinnene inn i de globale verdikjedene som handel er blitt. Analyser viser at den økonomiske veksten blir sterkere når kvinner bringes inn i økonomi og arbeidsliv. EU-kommisjonen har beregnet at den lavere yrkesdeltakelsen fra kvinner i EU-landene gir et tap på 370 milliarder euro årlig.

I Norge vet vi av egen erfaring at kvinnenes bidrag i arbeidslivet gir høyere velstand. La meg føye til: Sammen med en nasjonal politikk for rettferdig fordeling av den økonomiske veksten blir effekten enda sterkere.

Under WTOs ministerkonferanse i Buenos Aires i desember sluttet 114 land seg til en erklæring som forplikter underskriverne til å arbeide for å fjerne regelverk i handelsregimer og handelsavtaler som er til hinder for eller til ulempe for kvinner. Dette vil også bidra til oppfyllelse av FNs utviklingsmål om likestilling og en styrking av kvinner og jenters stilling og muligheter i samfunnet.

EFTA-parlamentarikerkomiteen satte kvinner og handel på dagsordenen i sitt møte i Genève i høst. Vår islandske kollega, Hanna Katrín Friðriksson, tok opp temaet allerede under ministermøtet i juni i fjor. Det ga støtet til at den liechtensteinske utenriksministeren, Aurelia Frick, satte temaet på dagsordenen for det liechtensteinske formannskapet i EFTA i fjor høst. Og så vidt vi forstår, ønsker Island å videreføre dette under sitt EFTA-formannskap denne våren.

I EFTA-parlamentarikerkomiteen utarbeidet vi et dokument om temaet for å støtte opp under formannskapets arbeid. Dessverre viste det seg å være betydelig motstand mot å bringe dette temaet inn i EFTAs handelsavtaler blant våre kolleger fra Sveits og Liechtenstein. Motstanden ligger i en frykt for at man vil gjøre det vanskeligere å få inngått avtaler om man skal løse for mange oppgaver i en handelsavtale. Våre kolleger ønsker å rendyrke handelsaspektet, så får andre oppgaver løses i andre sammenhenger.

Vi opplevde det samme da vi arbeidet for å ha egne kapitler i avtalen om miljøhensyn og arbeidstakerrettigheter. Men den gangen lyktes vi.

Heldigvis signerte også Sveits og Liechtenstein oppropet under WTOs ministermøte i desember. Så vi har, forhåpentligvis, fortsatt dette som en prioritering i det islandske formannskapets plattform som grunnlag for å arbeide videre med det i EFTA-sammenheng. Jeg forutsetter at den nye statsråden vil være en pådriver for dette i ministermøtene i EFTA.

Mange spør om dette er et nytt område med kvotering av kvinner. Nei, det handler ikke om det. Det handler om å legge bedre til rette – også i handelsavtalene – for å bringe kvinner inn i arbeid, kvinnelige gründere inn i handelens verdikjeder, fjerne hindringer som viser seg å være snubletråder for kvinner. EUs handelskommissær, Cecilia Malmström, er i gang med å utrede muligheten for å inkludere et kvinnekapittel i EUs kommende handelsavtaler, bl.a. i oppgraderingen av EUs avtale med Chile. I WTO er arbeidet i gang, med utgangspunkt i erklæringen fra Buenos Aires. Den canadiske statsministeren har lansert det han kaller en progressiv handelsagenda, som vil omfatte dette temaet. Canada og Island har foreslått å bringe det inn i TISA-forhandlingene.

Vi står handelspolitisk i et EFTA-samarbeid hvor halvparten av medlemslandene dessverre er preget av en gammeldags holdning til handelsavtaler. I Sveits og Liechtenstein er man bekymret for at miljøhensyn, arbeidstakerrettigheter og kvinnenes rolle skal være en belastning i forhandlingene. Handelsavtaler skal handle om å legge til rette for handel, redusere toll og fjerne handelsbarrierer. ILO, Parisavtalen, FN-målsettingene skal ta seg av andre spørsmål.

Men moderne handelsavtaler handler om noe langt mer enn å redusere handelshindringer. De har i sterkere og sterkere grad elementer av utviklingsperspektiver og partnerskap, spesielt når vi forhandler med framvoksende økonomier.

I tillegg til kjøp og salg av varer og tjenester handler det om å utvikle markeder og handelsevne hos avtalepartnerne. Det handler om bistand til at deres produkter kan møte kvalitetskravene i det indre marked og på verdensmarkedet. Da handler det også om miljøstandarder på både produkt og arbeidsmiljø. Da blir disse elementene ikke proteksjonisme i forkledning, men utviklingsbistand.

Løfter vi kvinneperspektivet inn, dreier det seg jo ikke om å stille krav om at våre samarbeidsland skal kopiere norsk likestillingspolitikk, eller kreve at de må la kvinner få kjøre bil. Det handler om å sikre at det ikke ligger noe i avtalene som strukturelt sett holder kvinner ute av økonomi eller verdikjeder. Det handler om å vise til gode erfaringer og sammenhenger, f.eks. sammenhengen mellom høy kvinnelig yrkesdeltakelse og utdannelse av jenter og kvinner, sammenhengen mellom høy kvinnelig yrkesdeltakelse og foreldrepermisjon og barnehagetilbud.

Vi har utviklingsprosjekter som viser klok forvaltning av naturressursformuer, som viser hvordan man kan skape et rettferdig og effektivt skattesystem. Så hvorfor ikke et prosjekt om kvinner og yrkesdeltakelse?

Norge må være en klar stemme inn i EFTA-samarbeidet på dette området. Vi lyktes med miljø og arbeidstakerrettigheter. Vi må lykkes også med kvinneperspektivet. Jeg ser fram til å høre den nye statsrådens synspunkter på dette.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Først takk for interpellasjonen – og så takk for gratulasjonen med hensyn til nye ansvarsoppgaver.

Jeg kan starte med å si meg enig i hovedessensen av det representanten tok opp, både det perspektivet at en av de aller viktigste drivkreftene bak Norge som et av verdens mest velstående land er at vi har hatt likestilling og dermed fått kvinner inn i arbeidsmarkedet, og at hvis man skal ha utvikling, løfte grupper ut av fattigdom, er kvinneperspektivet helt avgjørende. Handelspolitikken er en viktig forutsetning for konkurranseevnen til norsk arbeidsliv, men det er også viktig at det legges til rette for en inkluderende handelspolitikk på tvers av bl.a. kjønn, alder og etnisitet.

Interpellanten tar utgangspunkt i deklarasjonen fra WTOs ministerkonferanse i Buenos Aires i desember i fjor om kvinner og handelspolitikk. Det er et tema som berører flere departementer og flere statsråder. Jeg skal allikevel forsøke å gi et bilde av hvordan dette håndteres i handelspolitikken.

La meg først slå fast at likestilling er viktig for regjeringen. I Jeløya-plattformen blir det slått fast at regjeringen vil jobbe for likeverd og like muligheter for alle, uavhengig av kjønn, alder, etnisitet, religion, funksjonsnedsettelse og seksuell orientering. Når det gjelder Norges innsats for å sikre dette også i vår handelspolitikk, er erklæringen fra WTOs ministermøte i Buenos Aires viktig. Det er gledelig at WTOs medlemmer engasjerer seg aktivt for å bidra til å oppfylle bærekraftsmål 5, om likestilling. Derfor er det også et viktig politisk signal at 118 medlemmer og observatører i WTO går sammen om et initiativ for å øke kvinners deltakelse i handel. Erklæringen fremhever at kjønnsperspektivet står sentralt innenfor inkluderende økonomisk vekst, at inkluderende handelspolitikk kan føre til forbedringer for kvinner, økt vekst og fattigdomsreduksjon, og at kvinner møter særskilte barrierer innenfor næringsliv og handel.

I Norge har vi en handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken for 2016–2020. Kvinners økonomiske rettigheter og deltakelse er ett av fem tematiske satsingsområder. Videre er det et viktig mål for norsk handelsrettet utviklingssamarbeid at kvinners økonomiske stilling styrkes gjennom økt deltakelse i handel. Ministererklæringen fra WTOs ministermøte samsvarer derfor godt med etablert norsk politikk.

Norge har gjennom EFTA et vidtrekkende nettverk av frihandelsavtaler, og vi forhandler i dag med en rekke viktige handelspartnere. I tillegg forhandler vi også en bilateral frihandelsavtale med Kina.

Nye tema, som likestilling og handel, har kommet på den handelspolitiske agendaen de siste årene. Som interpellanten viser til, har bl.a. Canada og Chile inntatt bestemmelser om likestilling mellom kjønnene i sin frihandelsavtale. Vi har studert avtalen med interesse. Vi noterer oss at EUs mandat for reforhandlinger med Chile refererer til behovet for å ha egne bestemmelser som ivaretar kvinners rettigheter.

Det er tydelig at dette er et tema som får økende internasjonal oppmerksomhet. Det er bra. Jeg vil imidlertid minne om at våre frihandelsavtaler ikke inneholder bestemmelser som i seg selv fører til diskriminering basert på kjønn eller andre sosiale faktorer.

Med bakgrunn i bl.a. våre diskusjoner med nettopp Chile og Canada om reforhandling av våre frihandelsavtaler har spørsmålet om å innta bestemmelser om likestilling mellom kjønnene blitt diskutert internt i EFTA. Det er et tema EFTA tidligere ikke har tatt stilling til, men jeg er glad for å kunne meddele at det i dag finner sted et første EFTA-møte om nettopp dette temaet her i Oslo.

EFTAs ministre har bedt ekspertene om gå gjennom hvordan dette er håndtert i avtaler mellom andre land, og komme med en anbefaling om hvordan dette kan reflekteres i EFTA-landenes handelspolitikk. Det er imidlertid viktig å være bevisst på at frihandelsavtalene ikke kan regulere alle politikkområder, og at bestemmelser som inntas i våre frihandelsavtaler, som hovedregel bør være handelsrelaterte. Jeg oppfattet det også slik at det var utgangspunktet også til interpellanten.

Norge inntar allerede et eget kapittel om den sosiale og miljømessige dimensjonen ved handel i våre frihandelsavtaler. Kapittelet om handel og bærekraftig utvikling legges nå frem i alle EFTAs forhandlinger, og det er også besluttet at temaet skal tas opp på møter med partnerland der kapittelet ikke inngår i frihandelsavtalen. Kapittelet inneholder bl.a. forpliktelser om å implementere og etterleve ILO-konvensjonene landene har ratifisert. Konvensjonen om forbud mot diskriminering i arbeidslivet og konvensjonen om likelønn trekkes eksplisitt frem.

Regjeringens handelspolitikk er i kontinuerlig utvikling. Det er nødvendig å tilpasse seg realitetene som næringslivet står overfor, men det er også viktig å reflektere de verdier og holdninger som er grunnleggende i det norske samfunnet. En vurdering av hvordan kvinners rettigheter på best måte kan ivaretas i handelspolitikken, er derfor viktig.

Svein Roald Hansen (A) []: Jeg takker for svaret og er glad for å kunne konstatere at det på norsk side er enighet mellom parlamentarikerne og regjeringen på dette feltet, om å bringe også kvinneperspektivet inn i våre handelsavtaler, som et bidrag ikke bare til likestilling, men ikke minst også til – sammen med våre avtalepartnere – å styrke kvinnenes stilling og få dem inn i arbeidslivet, som en ekstra «drive» for å øke den økonomiske veksten. Det høres oppløftende ut at det i dag er et møte hvor man skal studere og se på dette. Jeg tror det er viktig, for jeg tror at når mange hører det i første omgang, får mange gale assosiasjoner om hva som skal legges inn av krav og forslag. Dette er et nytt felt, hvor man skal brøyte ny mark.

Jeg tror det er viktig, særlig nå når vi står foran oppgradering av mange av våre eldre frihandelsavtaler gjennom EFTA, at man ligger i front av det som nå utvikler seg i handelspolitikken internasjonalt, ellers vil man om noen år stå i en situasjon hvor våre handelsavtaler igjen er blitt litt utdatert.

Jeg takker for positiv respons og ser fram til å møte statsråden i neste ministermøte, hvor vi igjen kan løfte dette på dagsordenen og forhåpentligvis få en tilbakerapportering fra ministerne om hvor langt dette arbeidet er kommet.

Jeg har også lyst til å peke på at denne tomme salen, i en debatt om handelspolitikk, dessverre er et uttrykk for at interessen for handelspolitikk i Stortinget er bekymringsfullt lav. Det tror jeg vi i fellesskap må forsøke å gjøre noe med, for våre handelsavtaler og vår handelspolitikk er noe av det viktigste grunnlaget vi har for eksportindustrien. Bare for å ta ett eksempel: Det produseres 37 millioner fiskemåltider i Norge hver eneste dag – og det blir litt mye å spise selv. Det er en illustrasjon på hvor viktig handel er for Norge, og da burde det også vært viktigere for den politiske dagsordenen. Men det er i hvert fall ikke statsrådens ansvar. Vi har et felles ansvar for å prøve å løfte interessen for det.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Som også interpellanten bekreftet, tror jeg det er bred enighet om hovedlinjene her. Og som jeg redegjorde for i mitt svar, er arbeidet med dette i gang. Jeg tror også vi er enige om rammene dette skal foregå innenfor. Og som interpellanten understreker, er ikke handelsavtaler altomfattende politiske avtaler. Men det handler om at også handelsavtaler kan fremheve viktige verdier eller et viktig verdigrunnlag. Og vi har sluttet oss til WTO, og at også kjønnsperspektivet er viktig.

Så har jeg lyst til å berøre to andre ting, fordi representanten nevner at det kanskje er liten interesse for handelspolitikk i Stortinget. Jeg er så pass ny på feltet at det kan jeg ikke vurdere. Men det er ofte interesse for handelspolitiske avtaler med negativt fortegn – altså større eller mindre elementer av handelsavtaler som ofte kan bli kontroversielle.

Det er også verdt å huske det overordnede perspektivet, og det er at i en verden hvor land stenger seg inne og handler mindre med hverandre, er ikke det bare et problem for det enkelte lands økonomi, men det er også et sykdomstegn for verden. Det er nok ikke så enkelt som det den franske økonomen Bastiat sa på 1800-tallet at hvis varer krysser grensene, så vil ikke soldater gjøre det. Det er nok av historiske eksempler på at både varer og soldater kan krysse landegrensene. Men en tendens til at land ikke ønsker å handle med hverandre, er absolutt ikke et tegn på at verden blir bedre.

Den andre sidebemerkningen som løfter dette litt videre enn bare til handelsavtaler, er at vår historie som land, også om hvordan vi har løftet kvinner inn i arbeidslivet gjennom både velferdsordninger og kulturelle endringer, tror jeg også er et konkurransefortrinn og i seg selv en slags eksportvare for Norge i utlandet. Det er viktig å huske på, for Nærings- og fiskeridepartementet har også et stort ansvar for profilering av Norge i utlandet. Vi skal ikke reise rundt og belære andre, men historien om hva vi har gjort bl.a. på likestilling, og hvordan det også har vært til gunst for norsk økonomi og velferd, tror jeg er en eksportartikkel som kan gjøre oss mer interessante, mer relevante og også skape markedsmuligheter for norske varer og bedrifter.

Presidenten: Debatten i sak nr. 5 er dermed avslutta.