Morten Wold (FrP) [12:53:47] (ordfører for saken): Komiteen har hatt til behandling et representantforslag om rettferdig og fattigdomsbekjempende barnetrygd. La meg aller først takke komiteen for godt arbeid med representantforslaget, som omhandler et viktig tema. Jeg vil også takke forslagsstillerne for deres engasjement for barn som lever i familier med lavinntekt, også kalt barnefattigdom, noe vi alle er opptatt av og ønsker å gjøre noe med.

Barnefattigdom er en vedvarende utfordring for samfunnet. Barn som vokser opp i fattige familier, opplever en annerledes barndom enn mange andre barn. Det er nesten så det er vanskelig å forstå hvor vondt det kan være for et barn å gå glipp av enkle gleder som andre barn tar for gitt.

Noen barn får f.eks. ikke delta i fritidsaktiviteter fordi utstyret er for dyrt. Heldigvis er mange frivillige lag og ungdomsorganisasjoner flinke til å inkludere og bistå barn som trenger hjelp med utstyr.

Noen barn opplever aldri å kunne invitere de andre i barnehagen eller klassen på bursdagsfeiring, rett og slett fordi det koster å organisere barnebursdag. Noen blir også holdt hjemme fra andres bursdag, fordi det koster å ha med seg gave, og fordi det skaper forventninger om at man selv skal invitere.

Noen barn gruer seg til ferien er over, for da kommer andre tilbake med historier om ferier og aktiviteter. Kanskje har de vært på egen hytte og stått på ski. Kanskje har de reist til varmere strøk og deltatt på spennende utflukter, mens andre har måttet være hjemme. Det er trist å være den eleven som ikke har noen ferieminner å dele.

Det er ikke tvil om at slike historier gjør noe med oss alle. Vi ønsker alle å sørge for at færrest mulige barn har en oppvekst i fattigdom. Derfor er det en samlet komité som gir honnør til initiativet i denne saken.

Komiteen er også klar når det gjelder viktigheten av barnetrygden. Det er en pågående debatt om hvorvidt ordningen skal være universell eller behovsprøvd. Det er interessant å merke seg at av dem som var på høring i saken, ga de aller fleste klart uttrykk for at de mener barnetrygden bør videreføres som en universell ordning.

Barnetrygden har vært holdt på samme nominelle beløp siden 1996, dermed har verdien av ordningen blitt gradvis svekket i takt med inflasjonen.

Det er vanskelig å finne presise og korrekte tall for hvor mange barn som vokser opp i fattigdom. Dette skyldes først og fremst at det ikke finnes en vedtatt fattigdomsgrense i Norge. Likevel estimerer f.eks. Bufdir at ett av ti barn lever i fattigdom. Det er altfor mange.

I SSBs rapport «Barnefamilienes inntekter, formue og gjeld 2004–2014» vises det til at mye av barnefattigdommen skyldes økningen i antall innvandrerfamilier. Mange av disse familiene står utenfor arbeidsmarkedet. Sannsynligvis gjør de det på grunn av en kombinasjon av dårlige norskkunnskaper, lav utdanning og lite kompetanse som er relevant for det norske arbeidsmarkedet.

Jeg er derfor glad for at regjeringen både i forrige og i denne stortingsperioden har gjennomført mange og effektive tiltak mot barnefattigdom. I 2015 ble det lagt frem en egen strategi mot barnefattigdom. I den var det hele 64 tiltak.

Det dreier seg om å sikre at alle barn får lik mulighet til deltagelse og utvikling, uavhengig av foreldrenes inntektsnivå.

Det har bl.a. blitt innført rimeligere barnehageplass og gratis kjernetid for dem med lav inntekt. Det er også startet et prøveprosjekt med gratis skolefritidsordning for barn fra familier med lav inntekt.

Til slutt vil jeg nevne den nasjonale tilskuddsordningen mot barnefattigdom, opprettet av regjeringen, som nå er økt til 224 mill. kr for i år. Ordningen hjelper mange barn til aktiviteter i regi av frivillige lag og organisasjoner.

Anette Trettebergstuen (A) [12:58:48]: Arbeiderpartiet mener at barnefattigdom skal bekjempes langs to spor. Det første og kanskje viktigste er arbeidslinja. Det at foreldrene til barn er ute i arbeid og aktivitet og kan forsørge seg selv, barna sine og familien, er den beste veien ut av fattigdom. Men det andre sporet går ut på at det hjelper dem som av en eller annen grunn står utenfor arbeidslivet og ikke kommer seg inn, veldig lite. Derfor trenger man målrettede tiltak som treffer de familiene der vi vet at de fattigste barna bor.

Universelle velferdsordninger som treffer barnefamiliene godt, er med på å redusere fattigdom og bekjempe forskjeller. Barnetrygden er en slik universell stønadsordning, som går til alle barnefamilier. Helt siden 1946 har alle, uavhengig av inntekt, mottatt barnetrygd.

Det er viktig for legitimiteten til velferdssystemet vårt at vi har ordninger som alle mottar. Barnetrygden skulle aldri være en omfordeling til familier med lav inntekt. Det skulle være en omfordeling mellom familier med og uten forsørgede barn. Det er således ikke en ordning som var ment for å utrydde barnefattigdom, men det er en ordning som er viktig i kampen mot barnefattigdom. Det er slått fast av utvalg etter utvalg – Fordelingsutvalget for et par år siden og nå senest Ellingsæter-utvalget.

Vi i Arbeiderpartiet er for å bevare barnetrygden som en universell ordning. Det er vanskelig å si om vi i dag – og da inkluderer jeg alle partiene – hadde valgt å innføre barnetrygden i den formen den er i dag, dersom vi skulle bruke disse titalls milliardene på tiltak for å støtte barnefamiliene.

Ellingsæter-utvalget ble satt ned for å se på hvordan velferdsstaten stiller opp for barnefamiliene, hvordan de ulike økonomiske ordningene treffer, og hva som eventuelt burde endres for å treffe bedre. Vi i Arbeiderpartiet synes ikke man bør se på barnetrygden og mulige endringer av den alene, løsrevet fra de andre ordningene. Men vi avventer og ser og ønsker oppfølgingen av Ellingsæter-utvalget velkommen, og vi håper at regjeringen kommer med en sak om dette snart. Vi er altså for å bevare barnetrygden i dagens form, ikke å behovsprøve den eller gjøre den om til ordninger.

Så er jeg veldig glad for at det er blitt enstemmighet – endelig – om det å se på å holde barnetrygden utenfor når sosialhjelpen beregnes. Det er helt urimelig at de som har minst, altså de som har sosialhjelp som hovedinntekt i en periode, i realiteten ikke mottar barnetrygd. For når barnetrygden blir regnet som inntekt før det kan søkes om sosialhjelp, blir det faktisk sånn at de som økonomisk sett er de svakeste familiene i samfunnet, i realiteten ikke mottar barnetrygd. I praksis må altså barn av sosialhjelpsmottakere brødfø sine foreldre for barnetrygden før foreldrene får penger til livsopphold i form av sosialhjelp. Barnetrygden skulle være for alle, og det er helt urimelig at de fattigste ikke får. Men slik er det når denne praksisen består. Vi ser derfor fram til at regjeringen følger opp denne saken på en god måte, og at vi kanskje kan få bukt med en praksis som er uheldig.

Tage Pettersen (H) [13:02:52]: Et godt samfunn er et samfunn som gir muligheter for alle. Regjeringen prioriterer derfor innsats mot barnefattigdom og satser på tidlig innsats i skolen.

De økonomiske forskjellene har økt moderat i Norge de siste 40 årene. Likevel er Norge fortsatt blant landene i verden med minst forskjeller. Det vil vi alle bevare.

De fleste barn i Norge vokser opp i familier med god økonomi, men rundt 100 000 barn vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt. 53 pst. av disse er barn av innvandrere til Norge. Midt i dysterheten bør vi kunne glede oss over at disse mest sannsynlig har økt sin livskvalitet ved å flytte hit, og at muligheten til å løfte dem videre gjennom bistand er stor.

La det være helt klart at det er altfor mange barn som vokser opp i fattigdom i Norge, og for Høyre vil det alltid være et mål å redusere både andelen og antallet barn som opplever en slik barndom. Det er viktig å forebygge at fattigdom går i arv, og å bedre barns livskvalitet her og nå.

Det som betyr noe for dem som har minst, er at de har tilgang på gode, treffsikre og rimelige velferdstjenester. Regjeringen har sammen med Kristelig Folkeparti satset på målrettede tiltak mot barnefattigdom. Vi har innført rimeligere barnehageplass for familier med lav inntekt og en ordning med gratis kjernetid i barnehager for barn over tre år, også i familier med lav inntekt. 50 000 barn kom inn under disse ordningene i 2016. I tillegg har vi satt i gang et prøveprosjekt med gratis skolefritidsordning og sørget for at ungdommer i lavinntektsfamilier får mer i skolestipend. Regjeringen la i 2015 fram en strategi mot barnefattigdom med 64 ulike tiltak som skal bidra til at alle barn får lik mulighet til deltakelse og utvikling.

For SV kan det virke som om det saliggjørende tiltaket er å bruke barnetrygden. SV la inn 1,8 mrd. kr i sitt alternative statsbudsjett. Denne store påplussingen utgjør 90 kr per måned per barn. Jeg tror ikke det utgjør den store forskjellen for de berørte familiene.

Flertallet i komiteen vil avvente behandlingen av enkeltordninger til man får en helhetlig gjennomgang av NOU 2017:6 Offentlig støtte til barnefamiliene. Dermed sikrer vi at støtten til barnefamiliene behandles samlet, og ikke stykkevis og delt.

Jeg er glad for at en samlet komité endte opp med å be regjeringen utrede hvorvidt barnetrygden bør holdes utenfor ved beregning av sosialhjelpen. Det er mange motforestillinger en utredning bør se på. Den overordnede bekymringen er at man ved en slik lovendring svekker det lokalpolitiske handlingsrommet, mens den andre store bekymringen er at man mister av syne den individuelle behandlingen alle har krav på. Det kan jo framstå som merkelig at én type inntekt skal utelukkes ved beregningen. Videre vil definisjonen «forsvarlig livsopphold» naturlig nok kunne avvike mellom ulike familier og ulike kommuner. Vi vet også at det er store variasjoner i kommunenes egne veiledende satser for barns livsopphold.

Det interessante er jo å se hva familiene sitter igjen med når alle de faste regningene er betalt. Da er det ikke sikkert at man kommer bedre ut av det i en kommune som holder barnetrygden utenfor når de beregner sosialhjelpen, sammenlignet med andre kommuner. Resultatet kan tvert imot fort bli at kommunene da justerer sine veiledende satser tilsvarende.

Spørsmålene er derfor mange, og jeg vil uttrykke tilfredshet med at en samlet komité lander på et vedtak der vi ber om en utredning som ser på hvorvidt barnetrygden bør holdes utenfor ved beregning av sosialhjelp.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [13:07:02]: Norge er et godt samfunn, bygd på likhet. I moderne tid har det vært små forskjeller mellom folk og en høy grad av tillit. Sosial, økonomisk og geografisk utjevning har ligget til grunn for vår samfunnsutvikling, en fordelings- og utjevningspolitikk som jeg som senterpartist jobber aktivt for skal videreføres.

Barnetrygden er en universell ordning, som Senterpartiet i det bildet ønsker å videreføre. Barnetrygden ble innført i 1946 og var den første universelle ordningen i norsk sosialpolitikk – et godt eksempel på det sosiale fellesskapet som vokste fram under annen verdenskrig på tvers av klassegrenser.

I dag har vi dessverre en annen situasjon, for nå står barnefamiliene i kryssilden i den norske fordelings- og verdikampen. I dag er nemlig Norge i en negativ utvikling, for det er ikke lenger slik at vi som samfunn sørger for at det blir stadig mindre forskjeller mellom folk og de mulighetene man får. Nå har vi fått det slik at nærmere 100 000 barn vokser opp i fattigdom i Norge – 100 000.

Et samfunn der familiefattigdommen øker, er ikke noe et av verdens rikeste land bør være bekjent av. Et tiltak vi vet bidrar til den utjevningen mellom barnefamilier og andre familier som vi har behov for nå, er barnetrygd. Men Stortinget har gjennom mange år latt være å styrke barnetrygden, dessverre.

Jeg mener at vi ikke kan akseptere en samfunnsutvikling og en politikk hvor utjevningen stopper. Derfor er det vi gjør med barnetrygden nå, viktig. Den må økes, og den må forbli universell. Men i regjeringsplattformen står det at regjeringen vil se nærmere på innretningen og omfanget av de ulike ordningene til barnefamiliene. I dette ligger det muligens en åpning for behovsprøvd barnetrygd, som vi vet at Venstre har vært en forkjemper for. Jeg vil bare si fra talerstolen her at Senterpartiet i så fall er sterkt uenig i en slik innretning, og vil advare mot det her og nå. For vi må ikke glemme vår historie. Den norske velferdsstaten er bygd på prinsippet om universalisme, hvilket betyr at folk har sine rettigheter fordi de er borgere av dette landet, ikke fordi de arbeider i et bestemt yrke eller i en næring. I en velferdsstat som vår er noen ordninger universelle. Barnetrygden er én av disse, og det må opprettholdes. Det skal også sies at Nav tidlig frarådet å innføre behovsprøvd barnetrygd, da en slik differensiering også vil bli altfor byråkratisk og ineffektiv å drifte.

La det ellers ikke være noen tvil om at Senterpartiet ønsker å prisjustere barnetrygden. Vi ønsker å øke satsene og mener dette vil utjevne forskjellene i levekostnadene mellom barnefamilier og andre i samfunnet, i tillegg til at det er et viktig tiltak mot barnefattigdom. Senterpartiet er derfor enig i intensjonen i SVs forslag, forslag nr. 1, men vi mener at vi ved prisjustering nok må ta utgangspunkt i dagens nivå, og så må vi se framover og ikke helt tilbake til 1996. Barnetrygden har ikke vært prisjustert på over 20 år. En justering som tar utgangspunkt i 1996-nivået, ville gi enorme utgifter. Bare i 2018 ville det kostet over 8 mrd. kr dersom barnetrygden ble prisjustert for perioden 1996–2018. På bakgrunn av det kan ikke Senterpartiet støtte forslaget fra SV om å prisjustere fra 1996-nivå, men minner om at også vi har vært opptatt av å øke barnetrygdsatsen tidligere – vi viser til Senterpartiets alternative budsjett for 2018, der vi foreslo å øke barnetrygden med 117 mill. kr.

Til sist: Senterpartiet vil ellers selvfølgelig berømme at forslaget om at barnetrygden skal holdes utenfor ved beregning av økonomisk sosialhjelp, som hele komiteen her nå stilte seg bak, blir fremmet i dag. Det er ikke rettferdig at den fordelingspolitiske virkningen som barnetrygden skal gi, blir fratatt barnefamilier som er avhengige av sosialhjelp. Det er ikke rettferdig og heller ikke riktig politikk om man vil få ned barnefattigdommen. Så det vedtaket er jeg glad for.

Freddy André Øvstegård (SV) [13:11:43]: Forskjellene i makt og rikdom øker. Den 10 pst. rikeste delen av befolkningen eier nå over halvparten av all formue i landet. Samtidig sakker folk flest akterut. Vi har fått en økonomi som fungerer for de få, ikke for de mange. Større sosiale forskjeller mellom folk svekker limet i samfunnet, det ødelegger noe av det beste med Norge, nemlig den tilliten vi har mellom folk.

Et av de verste uttrykkene for de økende økonomiske forskjellene i Norge er den rekordhøye barnefattigdommen. Nylig kom det fram at over 100 000 barn i Norge vokser opp i fattige familier – 100 000 barn – der mange av dem står igjen i skolegården når resten av klassen drar på skoletur. Dette handler om fordeling av makt og rikdom i samfunnet, om de store pengene skal gå til dem blant oss med allerede store lommebøker, eller om de store pengene skal gå til de små blant oss.

Hvis vi skal lykkes med å inkludere disse barna i samfunnet og gi dem like gode muligheter som alle andre, må vi styrke de universelle velferdsordningene. Barnefamiliene trenger et løft for lommeboka. Det regjeringsoppnevnte fordelingsutvalget slo fast at å øke barnetrygden for alle vil være det mest effektive tiltaket på kort sikt for å bekjempe barnefattigdom. Barnetrygden har ikke vært økt siden 1996, noe som betyr at den er en tredjedel mindre verdt i dag. Derfor foreslår SV en opptrappingsplan på fem år for å få den tilbake på 1996-nivå. Det vil alene sørge for at omkring 20 000 barn blir løftet ut av fattigdom. Barnetrygden skal bidra til å dekke utgiftene det medfører å ha barn, slik at alle barn får en trygg og god oppvekst, uavhengig av foreldrenes lommebøker.

Innsatsen mot fattigdom må handle om fordeling og universelle ordninger for alle. Alternativet er behovsprøving og fattigkassetankegang, som kan gi stigmatisering av dem som bruker ordningene, og virke som fattigdomsfeller, ordninger man mister hvis man får jobb.

Å øke barnetrygden universelt vil ha en stor omfordelende effekt fordi den utgjør en mye større andel av inntektene til dem med lavest inntekt. Barnetrygden er som et skattefradrag for å ha barn, som også går til dem som har for lav inntekt til å få andre skattefradrag.

Det er et viktig kjennetegn ved den norske velferdsmodellen at man har universelle ordninger som gis alle, uavhengig av inntekt, og et progressivt skattesystem på toppen av det. Det er en modell som har fungert. Det er ingen som stiller spørsmål ved om skole og helsevesen skal være universelt og gratis for alle, selv om de som egentlig har råd til privatskole og privat helseforsikring, også får disse ordningene. Derfor foreslår SV å øke barnetrygden for alle. I tillegg foreslår vi målrettede tillegg i barnetrygden for aleneforsørgere og for barnefamilier med tre eller flere barn, fordi vi vet at de gruppene er overrepresentert blant de fattige barnefamiliene. Summen blir et betydelig økonomisk løft for barnefamiliene og et viktig steg i kampen mot barnefattigdom.

Dessverre velger flertallet i denne salen i dag å stemme ned et tiltak som kunne hjulpet 20 000 barn ut av fattigdom, samtidig som barnefattigdommen øker år for år. Det viser at politikken som føres i dette landet, er for de få, ikke for de mange. Men heldigvis har SV fått gjennomslag for første steg fram i kampen for en mer rettferdig og fattigdomsbekjempende barnetrygd. 364 kommuner straffer i dag de fattigste barnefamiliene gjennom å trekke vekk barnetrygden til de familiene som mottar sosialhjelp. 46 000 barn i noen av de mest utsatte familiene får enda mindre å rutte med fordi kommunene regner barnetrygd som inntekt ved utmåling av sosialhjelp. Nå får vi flertall for å be regjeringen utrede lovendringer som kan stoppe denne økonomiske straffen, og komme tilbake med en sak til Stortinget om det.

SV skal kjempe hele veien inn til mål for å gi de 46 000 barna en trygg og god oppvekst, uavhengig av foreldrenes lommebøker. Det gjør vi fordi vi står for en politikk for de mange, ikke for de få.

Freddy André Øvstegård (SV) [13:16:17]: Det vil jeg, jeg tar opp forslaget fra Sosialistisk Venstreparti.

Grunde Almeland (V) [13:16:31]: Barnefattigdom er en av de viktigste utfordringene vi sammen skal løse framover – og en hovedprioritet for Venstre. Derfor er jeg glad for at regjeringen har kampen mot fattigdom så høyt oppe på agendaen. Jeg er stolt over at vi i en regjeringserklæring har satt dette tydelig på agendaen – som et viktig prosjekt for regjeringen.

Som representant for Oslo er jeg svært klar over hvilke virkninger fattigdom kan ha på barns liv. Det ser vi mange eksempler på. Bare i min egen bydel, Gamle Oslo, har vi den høyeste andelen av barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt, altså i barnefattigdom.

Det finnes ingen enkel løsning for å bekjempe barnefattigdommen, det er rett og slett et sammensatt problem. Derfor er jeg også glad for at den nye regjeringen har sørget for å beskrive kampen mot barnefattigdom med nettopp ulike løsninger. Det handler både om å sørge for at folk kommer seg i arbeid og kan skape et godt liv for seg selv, og om å bekjempe alle de negative virkningene fattigdom har på barns liv. Det kan også gjøres med andre midler. Rett og slett: Mange ulike virkemidler kan tas i bruk. Det handler til syvende og sist om at vi må gi barn alle forutsetninger for å skape et godt liv og ha alle muligheter videre i livet.

Den universelle barnetrygden har siden annen verdenskrig vært en viktig måte å hjelpe barnefamilier på. Selv om den er for alle, betyr den nok aller mest for fattige familier. I Venstre er vi glade for at en enstemmig komité går inn for å utrede om barnetrygden bør holdes utenfor ved beregning av sosialhjelp. Venstre gikk til valg på en nasjonal minstenorm for sosialhjelpsmottakere og på at barnetrygden skulle komme i tillegg til sosialhjelp. Nå har vi kommet et viktig skritt på veien dit. Å holde barnetrygden utenfor når man skal beregne hvilken rett familier har til sosialhjelp, vil være spesielt betydningsfullt for dem med dårlig råd og virke utjevnende. Jeg er opptatt av at vi skal ha en god utredningsprosess for dette, for å sikre at vi ikke får noen utilsiktede konsekvenser dersom vi skulle vurdere å gå inn for et slikt forslag.

Jeg vil også vise til utredningen om støtte til barnefamilier, som har vært på høring. Jeg ser fram til at vi skal behandle nettopp dette i Stortinget, slik at vi kan se barnetrygden i sammenheng med andre ytelser. Det er viktig at vi skaffer oss et godt kunnskapsgrunnlag, slik at vi kan treffe de riktige avgjørelsene når vi nå skal intensivere det målrettede arbeidet mot barnefattigdom.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [13:19:55]: I et av verdens rikeste land er det altså slik at nesten 100 000 barn lever i vedvarende fattigdom, og det kan vi ikke sitte stille og bare se på. Det å ikke kunne dra på ferie, delta på aktiviteter, det ikke engang å kunne si ja til en bursdagsinvitasjon skaper en type utenforskap som får veldig store konsekvenser for dem som er rammet av dette. Jeg er glad for de tiltakene som Kristelig Folkeparti har fått være med på, tiltak som nettopp skal prøve å hindre utenforskap, sånn som f.eks. Ferie for alle, som vi har økt bevilgningen til i budsjettene nesten hvert år. Men vi vet samtidig at dette ikke er nok. Det er ikke dette som til syvende og sist gjør at man kommer ut av fattigdomsfellen.

Jeg er enig med representanten Trettebergstuen i at arbeid er viktig, men da må vi samtidig sørge for at vi har et arbeidsmarked som har større og åpnere armer enn det vi ser i dag. Vi har tidligere i denne salen diskutert hvor vanskelig det er for noen – innvandrerkvinnene, bl.a. – å komme inn på arbeidsmarkedet, bl.a. på grunn av språkproblemer. Vi vet også at en del av arbeidsmarkedet er innrettet slik at hvis man får en søknad fra en som har et litt annerledes navn, blir man kanskje ikke innkalt til intervju engang. Jeg er enig i at arbeid er viktig, men da må arbeidsmarkedet ha åpnere armer.

Når det gjelder barnetrygden, er den veldig viktig, ikke minst for dem som har dårligst råd. Kristelig Folkeparti er en forkjemper for at barnetrygden fortsatt skal være universell. Det er på den måten vi bevarer barnetrygdens legitimitet. Men vi har samtidig over lang tid kjempet for å øke barnetrygden, og jeg vil bare vise til vårt alternative budsjett for 2018, hvor vi økte barnetrygden med 300 mill. kr. Kristelig Folkeparti har vilje til å gjøre noe med denne ordningen, fordi vi vet den er så viktig, ikke minst for dem med dårligst råd.

Jeg er veldig glad for at en samlet komité nå ber regjeringen komme tilbake igjen på egnet måte med en sak der man ber om at barnetrygden holdes utenfor når sosialhjelpen beregnes. Det er et godt tiltak. Alene er ikke dette nok til å løfte folk ut av fattigdom, vi må se på flere treffsikre tiltak, men dette er i hvert fall ett tiltak som vil hjelpe dem med dårligst råd.

Jeg mener at er det én ting vi politikere bør måles på, så er det på det vi gjorde for dem som satt nederst ved bordet. Dette er en sak som nettopp viser om vi har vilje eller ikke. Vi kommer sikkert til å få flere slike saker til behandling i Stortinget, og jeg håper at vi kan ha dette i bakhodet: Hva er det vi virkelig ønsker å bli målt på som politikere?

Bjørnar Moxnes (R) [13:23:38]: Det er uforståelig at regjeringspartiene ikke vil gi et løft i barnetrygden, når antallet barn som vokser opp i fattigdom i Norge, har økt til nesten 10 pst. Samtidig har altså barnetrygden blitt kuttet dramatisk. I 1990 fikk en trebarnsmor over 90 000 kr per år i barnetrygd. I 2015 var summen redusert til knappe 35 000 kr. Tall fra SSB for 2016 viser en betydelig realnedgang i husholdningenes inntekter, og at nedgangen var størst for barnefamilier, spesielt for enslige forsørgere. Uendret barnetrygd har noe av skylden for dette. Det påpeker også SSB. Å sikre at ingen barn lever i fattigdom, må være hovedoppgaven, og derfor er det uansvarlig, mener vi, at man ikke har økt barnetrygden siden 1996, og at ordningene for enslige forsørgere stadig blir svekket.

I Norge har forskjellene mellom folk økt helt siden 1980-tallet, men de siste årene har forskjellene skutt i været. Fra 2013 til 2015 har ulikhetene økt med nærmere 9 pst., ifølge tall fra Det tekniske beregningsutvalget. Vi har nok av tall og statistikk som forteller oss at forskjellene øker, og hva det betyr for samfunnet vårt. Men tallene kan aldri gjenspeile de vonde følelsene som følger med når forskjellene blir større – klumpen i magen fordi man ikke har råd til å sende barnet sitt på klassetur, håpløsheten ved ikke å komme seg inn på boligmarkedet, eller som en 15 år gammel jente svarte da Redd Barna spurte hvordan det var å vokse opp i fattige familier: Man kan ikke være med på morsomme ting og er ofte deprimert. Det kan gå ut over skole og oppførsel. En annen svarte: Vi har ikke nok mat til familien.

Historiene er mange, faktisk gjelder de hvert tiende barn i Norge. I samme rapport svarte et annet barn: Det er ikke lett for foreldre, de tenker mye på at barna ikke får det de trenger.

Vi som folkevalgte er nødt til å jobbe for at alle barn får det de trenger. Det er på høy tid å ta igjen det store etterslepet. Rødt ønsker at barnetrygden skal dobles for deretter å bli indeksregulert, og at barnetrygd og barnebidrag ikke trekkes fra ved beregning av sosialhjelp.

Barn som vokser opp i familier med lav status, har dårligere livssjanser på nesten alle livsområder. NOVA-rapporten om sosiale forskjeller i unges liv viser at ungdom med ulik bakgrunn allerede i tenårene har ulike forventninger til hva de kan oppnå i livet, oppfatninger både om utdanning, om framtidig lykke, om det å eie bolig og om arbeidsledighet. Man ser at optimismen er større desto høyere sosioøkonomisk status familien har.

På 30 år har den rikeste prosenten i Norge doblet sin andel av inntektene, mens andelen barn i fattigdom øker. Lenge har et flertall på to av tre nordmenn ment at det er en hovedoppgave for politikerne å minske de økonomiske forskjellene. Skal det skje, må det føres en aktiv omfordelingspolitikk fra Stortingets side.

Et tiltak som vil ha stor betydning i så måte, er nettopp forslaget om å øke barnetrygden. Derfor går Rødt inn for det og håper at et flertall på Stortinget ser nødvendigheten av en sånn økning.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [13:27:52]: For mange barn rammes av fattigdom og utenforskap. Det påvirker deres muligheter til å skape seg sitt eget gode liv. Fattigdom påvirker helse, utdanning og sosiale nettverk. At foreldrene er i arbeid, er den viktigste faktoren for å unngå at barn vokser opp i fattigdom. Et velfungerende arbeidsmarked er derfor grunnleggende i denne sammenhengen.

Jeg mener det er naturlig å se barnetrygden i sammenheng med øvrige overføringer til barnefamiliene. Vi har allerede iverksatt flere tiltak. Flere familier får nå hjelp, flere familier med lav inntekt har fått billigere barnehageplass, flere barn har fått gratis kjernetid i barnehagen. Det er tiltak som er med på å bidra til at foreldre kommer seg ut i inntektsgivende arbeid, som er det mest hensiktsmessige tiltaket for å komme seg ut av vedvarende fattigdom.

Vi har også sørget for at ungdommer i lavinntektsfamilier får mer i skolestipend, og har satt i gang et prøveprosjekt med gratis deltidsplass i SFO i kommunene Drammen, Oslo, Stavanger og Trondheim. Videre signerte regjeringen, frivillige organisasjoner og KS den såkalte Fritidserklæringen i 2016. Her er målet å få til et godt og langsiktig samarbeid, slik at alle barn, uavhengig av foreldrenes økonomi, skal kunne ha mulighet til å delta jevnlig i minst én organisert fritidsaktivitet sammen med andre i løpet av uken.

Nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom er også styrket, til 270 mill. kr i 2018. Denne ordningen er viktig, for den bidrar til at barn fra sosialt og økonomisk vanskeligstilte familier kan delta på ferie- og fritidsaktiviteter. Vi vet hvor viktig det er for barn og unge å få delta sammen med kamerater og venninner, være del av de sosiale fellesskapene og ha like muligheter som andre barn, uavhengig av hva foreldrene tjener.

Jeg vil også peke på Jeløya-plattformens mål om en målrettet innsats mot fattigdom. Regjeringen vil innføre ordninger med redusert foreldrebetaling og gratis halvdagsplass i SFO, tilsvarende ordninger i barnehagen for barn av foreldre med lav inntekt. Vi ønsker også å tilby gratis barnehage til alle barn i integreringsmottak og styrke bostøtten for barnefamiliene. Vi vil arbeide for at alle barn og unge får delta videre på fritids- og kulturaktiviteter, og støtter frivillighetssentralenes arbeid med bl.a. leksehjelp og støtte- og inkluderingstiltak for utsatte barn og unge. Vi vil også følge opp regjeringens strategi mot barnefattigdom, som har som mål å forebygge overføringen av fattigdom mellom generasjoner og øke barns livskvalitet og deltagelse her og nå.

Vi er i gang med å vurdere innretting og omfang av de ulike overføringsordningene til barnefamiliene, med mål om å sikre god fordeling og målretting mot barnefamilier med vedvarende lav inntekt. Barnefamilieutvalget, som flere har referert til fra denne talerstolen, gjorde en samlet gjennomgang av støtten til barnefamiliene. Utredningen har vært på høring, og vi er nå i gang med å gå gjennom høringsuttalelsene.

Til det som er sagt om å holde barnetrygden utenfor beregningen av sosialhjelp, vil jeg bare minne om at kommunene behandler barnetrygden ulikt ved beregning av stønad til barnefamilier innenfor det lokale handlingsrommet de har. Dersom kommunene skal pålegges å holde barnetrygden utenfor ved utmåling av stønaden, vil også det måtte reguleres i loven. Det vil innebære et brudd med prinsippet om at det som er et forsvarlig livsopphold, skal bygge på en individuell vurdering, siden det da skal ses bort fra en bestemt type inntekt.

Men dette vil vi gå nøyere gjennom og komme tilbake til Stortinget med, slik Stortinget ber om i denne saken.