Stortinget - Møte torsdag den 26. april 2018 *

Dato: 26.04.2018
President: Magne Rommetveit

Innhold

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 3 [11:22:04]

Interpellasjon fra representanten Siv Henriette Jacobsen til kunnskaps- og integreringsministeren: «Mange norske kommuner grenser direkte mot Sverige. For disse kommunene er det praktisk og naturlig å løse flere av løpende oppgaver innen helse, infrastruktur og lennsmann i samarbeid med sine naboer på den andre siden av grensen. Ofte setter riksgrensen likevel store praktiske begrensninger for et slikt samarbeid og manglende felles strukturer gjør at det blir vanskelig å løse oppgaver i fellesskap. Det er også en utfordring at de nasjonale myndigheter legger planer sine uten å ivareta behovet for samarbeid og infrastruktur over grensen. Hva kan regjeringen bidra med for at flere grensekommuner kan få redusert sine utfordringer og utløst sitt potensial gjennom en økt adgang til praktiske samarbeidsrelasjoner over grensen, og hvordan kan vi i fellesskap med svenske myndigheter etablere strukturer for å planlegge grensekryssende infrastruktur»?

Talere

Siv Henriette Jacobsen (A) []: Grensen mellom Norge og Sverige er 1 630 km lang, fra innerst i Iddefjorden i Østfold til Treriksrøysa i Storfjord i Troms. Dette gjør den til den lengste riksgrensen mellom to land i Europa. En rekke kommuner og mange av innbyggerne forholder seg dermed til Sverige på en daglig basis, både i forhold til arbeid, handel, bosted og rekreasjon. Våre to land er sterkt integrert i hverandre. Arbeidspendlingen mellom Norge og Sverige er den høyeste i Norden. Det er mer trafikk mellom Halden og Strømstad over Svinesund enn det er mellom København og Malmø over Øresund.

For en lang rekke av innbyggerne og kommunene langs grensen er det helt naturlig å løse flere oppgaver gjennom et samarbeid, og det er viktig å utnytte de mulighetene som et samarbeid over grensen kan gi. Men selv om et slikt samarbeid er naturlig, er det ofte slik at riksgrensen skaper både praktiske og mentale utfordringer, som må løses for å kunne utløse potensialet i samarbeidet og bidra til økt utvikling i grenseområdene. At samarbeid over grensen er et daglig behov og en daglig foreteelse for grensefolk, møter ofte liten forståelse hos nasjonale myndigheter. For nasjonale myndigheter er dette utenrikspolitikk.

Vet presidenten hvor mange utenriksministre som må til for å skifte en lyspære? Svaret er to. På den gamle Svinesundbroen står det en lanterne med et rødt og et grønt lys. Før det ble etablert et kommunesamarbeid her, måtte det norske utenriksministeriet kontakte det svenske for å få skiftet pære i den lanterna.

I dag har vi løst det problemet, men det mangler fremdeles en grunnleggende dag-til-dag-naboforståelse hos nasjonale myndigheter, og det får noen helt umiddelbare konsekvenser. Det første er mangel på planer. Når nasjonale planer og nasjonale strategier legges, er arealet på den andre siden av grensen hvitt. Enten må være fordi vi tror det er istid i nabolandet, eller så er det fordi arealet er ukjent, eller fordi vi kanskje tror at det ikke har noe med oss å gjøre.

Hovedproblemet når det gjelder manglende planer er likevel infrastruktur. I vår egen nasjonale transportplan finnes det ingen strukturelle løsninger for hvordan vi skal forholde oss til grensekryssende infrastruktur. Det har vært foreslått ulike løsninger, f.eks. en egen nordisk transportplan, eller flere felles prosjekter med svenskene. OECD har nylig foretatt en land-rapport, eller en såkalt «territorial review», for området Malmø–Oslo. De anbefaler at det etableres en felles transportkommisjon mellom Norge og Sverige etter modell fra Danmark og Tyskland.

I dag fungerer ikke dette i det hele tatt. Sverige starter arbeidet med sin nasjonale transportplan når vi er ferdig med vår. Strekningene Gøteborg–Oslo og Oslo–Stockholm har vært en del av EUs prioriterte strekninger gjennom TEN-T-systemet så lenge dette systemet har eksistert, uten at det har fått noen som helst konsekvenser verken for Norge eller for Sverige.

Uansett hvordan man løser dette strukturelle problemet, så er det et problem som må løses. Å få til fungerende infrastruktur over grensen er helt avgjørende både for næringsliv og for persontrafikk. Dette er et ledelsesansvar som må løses på høyeste nivå, med samferdselsminister – og gjerne statsminister – i spissen. Dette er ikke noe verken lokalpolitikere, regionalpolitikere eller organisasjoner får gjort noe med, uansett hvor mange konferanser som avholdes.

Vi må planlegge som om grensen ikke var der – eller som en sa på høringen i går om behovet for en KVU for tog Oslo–Gøteborg, Oslo–Stockholm: Hadde det ikke vært en riksgrense imellom våre land, så hadde vi hatt et dobbeltspor på plass for lenge siden.

En konsekvens av å bo langs grensen er å oppleve at nasjonale myndigheter stadig legger nye praktiske hindre til din hverdag og på næringslivet. Konsekvensene for et grensesamkvem er sjelden tatt med i beregningen når nye lover og regler vedtas. Nordisk ministerråd arbeider med de formelle grensehindrene som må løses gjennom endring i lov eller forskrift, og de får god hjelp til å avdekke hindrene fra de 12 grensekomiteene som norske kommuner er med i. Men de uformelle grensehindrene er minst like problematiske, og de må løses gjennom mer informasjon, opplæring og oppsøkende virksomhet.

Det aller viktigste grensehinderet er likevel det mentale. Fordi det er en riksgrense mellom, så tenker ikke næringslivet i tilstrekkelig grad på hvordan mulighetene kan økes ved å satse over grensen. I tillegg skaper både språkbarrierer og kulturelle barrierer vansker.

Et av de viktigste verktøyene kommunene og regionene har for å løse felles utfordringer, er EU-programmet Interreg. Fordi Norge ikke er med i EU, betaler vi selv for den norske delen av Interreg, og det er ikke til å stikke under stol at denne regjeringen ikke er så stor fan av Interreg. Den norske delen av Interreg har stadig blitt kuttet i, i den grad at dette ikke lenger er et likeverdig samarbeid mellom to likeverdige partnere. Det gjør programmet stadig mindre interessant for potensielle partnere, og jeg frykter at dette bare er begynnelsen på slutten for Interreg, og at regjeringen vil bruke konsekvensene av sin kuttstrategi for å fjerne programmet helt i neste periode.

Dette er noe jeg vil advare sterkt imot. Det har vært en rekke evalueringer av Interreg som har vist at dette har vært et godt verktøy, både for den regionale utviklingen og for næringsutviklingen. Det har satt grensesamarbeidet inn i system og skapt en struktur for en felles utvikling over grensen.

Da vil jeg til slutt spørre ministeren: Hva kan regjeringen bidra med for at flere grensekommuner kan få redusert sine utfordringer og utløst sitt potensial gjennom en økt adgang til praktiske samarbeidsrelasjoner over grensen? Og hvordan kan vi i fellesskap med svenske myndigheter etablere strukturer for å planlegge grensekryssende infrastruktur?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Vararepresentanten Siv Henriette Jacobsen reiser et viktig og aktuelt spørsmål. Samarbeidet i Norden spenner stadig bredere og dypere og omfatter både offentlig og privat sektor. Dette er i tråd med de nordiske statsministrenes visjon om at Norden skal være verdens mest integrerte region, og med de ambisjonene regjeringen har lagt til grunn for den nylig fremlagte stortingsmeldingen om det nordiske samarbeidet.

Regjeringen er opptatt av at det nordiske samarbeidet skal være praktisk, nyttig og utgjøre en forskjell for befolkning og næringsliv. Løsning av grensehindre og styrking av mobilitet er derfor en viktig og praktisk del av det nordiske samarbeidet.

De nordiske samarbeidsministrene opprettet i 2014 det mellomstatlige Grensehinderrådet for å fremme mobilitet i Norden – for både enkeltpersoner og næringsliv. Daværende nordisk samarbeidsminister Frank Bakke-Jensen redegjorde den 30. mai i fjor i Stortinget om det nordiske grensehinderarbeidet.

Etter at rådet ble opprettet, har det medvirket til å klargjøre 36 hindre. Av disse er 27 løst. Ni er avskrevet bl.a. på grunn av nasjonale politiske hensyn. Avvikling av norske toll- og momsregler for nordiske bedrifter og godkjenning av sertifikat for snøscootere i norsk-svenske grensetrakter er eksempler på grensehindre som er løst fra norsk side.

De nordiske samarbeidsministrene vedtok i fjor høst et fornyet mandat for Grensehinderrådet. De besluttet samtidig å gjennomføre en utredning av hvordan man kan styrke den nordiske mobiliteten ytterligere. Konklusjonen i rapporten vil ventelig legges frem for Nordisk ministerråd innen utgangen av året og vil forhåpentligvis legge et godt grunnlag for det videre arbeidet med å fremme mobilitet i regionen.

Det skjer også mye godt grensehinderarbeid på kommunalt og regionalt nivå. Nærhet til og kunnskap om lokale muligheter og utfordringer er en forutsetning for å sette riktig kurs. Gjennom Nordisk ministerråd støtter regjeringen opp om arbeidet i 13 grensekomiteer. Dette er medlemsorganisasjoner for lokale og regionale aktører som samarbeider for å fremme utvikling, innovasjon og vekst i sine regioner.

Et konkret eksempel er Interreg-prosjektet Utvikling av Nordkalotten Grensetjenestes næringslivsrådgivning. Her skapes et nettverk av veiledere og rådgivningstjenester, som hjelper bedrifter med å få nødvendig informasjon om utenrikshandel og etablering i andre land. Målet er å øke andelen små og mellomstore bedrifter som driver grenseoverskridende næringsvirksomhet.

Som vararepresentanten Siv Henriette Jacobsen peker på, er det som følge av den stadig tettere integreringen naturlig å vurdere hvordan enkelte sektoroppgaver kan løses i samarbeid med våre nordiske naboer. Jeg tenker da spesielt på helse, samferdsel og politi- og lensmannsarbeidet.

La meg gi et konkret eksempel på hva vi kan få til gjennom tettere samarbeid: Plutselig smeller det. På en vinterglatt vei i Meråker kolliderer to busser. Ulykkesstedet ligger bare fem kilometer fra svenskegrensen, og på begge sider av grensen mobiliserer nødetatene raskt. Et nytt og sammenkoblet nødnett gjør kommunikasjonen grenseoverskridende og sømløs.

Dette er resultatet av Interreg-prosjektet Grenseoverskridende samarbeid for sikkerhet. Her har nødetatene i Trøndelag og Jämtland samarbeidet om fellesløsninger. Det har gjort at Norge og Sverige som de to første landene i verden har slått sammen sine nødnett. Tidligere har redningsetatene vært avhengig av mobiltelefon for å kunne snakke sammen.

Det er allerede i dag et nært politisamarbeid mellom de nordiske land. En del av dette samarbeidet foregår i grensenære områder og er fundert på den nordiske politisamarbeidsavtalen og Schengen-samarbeidet. Den europeiske Prüm-avtalen legger også til rette for styrking av samarbeidet over landegrensene, spesielt med tanke på kampen mot terrorisme og grenseoverskridende kriminalitet.

Justisdepartementet i Sverige har tatt initiativ til å utarbeide en erklæring som etter planen skal vedtas under det nordiske justisministermøtet i juni i år. Erklæringen vil kunne danne et rammeverk for forhandlinger om bilaterale avtaler om ytterligere fordypning av politisamarbeidet mellom de enkelte nordiske land.

Regjeringen mener ambisjonene for nordisk samarbeid bør være høye. Våre lange og nære samarbeidstradisjoner og brede interessefellesskap legger til rette for at Norden bør ligge i front når det gjelder europeisk regionalt samarbeid.

Når det gjelder kommunale oppgaver og tjenester som verken er lovpålagt eller innebærer myndighetsutøvelse, står kommunene i utgangspunktet fritt til å utføre og organisere sin virksomhet slik de finner det mest hensiktsmessig. Når norske kommuner skal samarbeide om oppgaver som innebærer myndighetsutøving, må de i prinsippet benytte kommunelovens vertskommunemodell. Den åpner i utgangspunktet bare for samarbeid mellom norske kommuner.

Men også innenfor denne typen områder er det mulig å finne gode grenseoverskridende løsninger. I Lierne kommune er spredt bebyggelse og lange avstander en utfordring for omsorgstjenestene. Kommunen har ved flere anledninger benyttet seg av ledige sykehjemsplasser i nabokommunen i Sverige – når situasjonen for brukeren og pårørende har gjort det mulig. Det har også vært sporadisk samarbeid over grensen om ettervern i rusomsorgen og i barnevernet.

Dette er eksempler til inspirasjon som jeg mener kan utredes nærmere, med tanke på å utnytte de felles ressursene en har når det gjelder personell og lokaler i grenseområdene.

Samferdselssektoren er ikke en del av det formaliserte nordiske regjeringssamarbeidet. Det er likevel viktig å diskutere aktuelle transportpolitiske problemstillinger og utnytte det gode nettverket som er etablert mellom de nordiske landene. En jernbaneforbindelse mellom Finland og Nord-Norge kan gi store muligheter for vekst og utvikling i nordområdene. Regjeringen har derfor signalisert at man ønsker å ta initiativ til en skandinavisk/nordisk jernbaneanalyse.

Planlegging og utbedring av veier i grenseområder er et annet praktisk område hvor norske og svenske myndigheter vil kunne samarbeide på regionalt nivå. I september 2017 undertegnet de nordiske samferdselsministrene en felles erklæring om samarbeid og tilrettelegging for autonome og kommuniserende kjøretøy. Blant annet ble det undertegnet en egen erklæring med Finland om slik testing på Europavei 8 mellom Tromsø og Åbo.

En fullstendig fjerning av grensehindre er neppe realistisk i overskuelig fremtid, dels fordi de nordiske land over tid har utviklet forskjellige lover og regelverk, dels fordi utviklingen og anvendelsen av teknologi, jus og politikk ikke alltid skjer parallelt i de nordiske landene.

Regjeringens ambisjoner er allikevel høye. En analyse av det nordiske lovgivningssamarbeidet er nylig utarbeidet. Analysen undersøker utfordringene med og mulighetene for det nordiske lovgivningssamarbeidet og inneholder en rekke forslag som kan øke den nordiske integrasjonen og fremme nordiske modeller internasjonalt. Rapporten peker særlig på mulighetene for samarbeid om lovgivningsinitiativ fra EU, noe Norge også prioriterte høyt under sitt formannskap i Ministerrådet i 2017. Det blir også foreslått et styrket lovgivningssamarbeid om bl.a. digitalisering og helse.

Et tettere samarbeid om digitalisering har vært en hovedlinje i det nordiske ministersamarbeidet. I fjor vedtok mine nordiske og baltiske kolleger og jeg en ministererklæring om digitalt samarbeid. Ambisjonene er høye: Den nordisk-baltiske regionen skal være ledende på det digitale området – i Europa og globalt.

Digitalisering er viktig for å fremme vår felles konkurransekraft og mobilitet. Norge har fått et lederansvar for å legge til rette for bruk av personnummer og elektronisk ID i hele Norden og Baltikum, slik at det vil bli lettere å bruke tjenester på tvers av landegrensene. Det vil f.eks. lette mulighetene for å hente ut resepter og helseattester, opptak til skoler og universiteter eller bruk av banktjenester.

La meg igjen takke for en god og aktuell interpellasjon. Den illustrerer verdien av det nordiske samarbeidet som et politisk idéverksted på en rekke nivåer. Gjennom deling av kunnskap og praktisk arbeidsdeling kan de nordiske landene og våre lokalsamfunn langs grensen utnytte sine fortrinn og spille hverandre gode.

Siv Henriette Jacobsen (A) []: Jeg vil takke statsråden for svaret, og jeg kan forsikre ham om at jeg kommer til å studere dette skikkelig grundig i mitt lønnkammer og formidle det videre til mine venner på begge sider av grensen.

Statsrådens ambisjoner og visjoner var både gode og viktige. Så gjenstår det å se om regjeringen som helhet – og statsråden – har vilje til å løfte dette opp på nødvendig nivå. Jeg oppfattet hele statsrådens innlegg som et forsvar for Interreg-programmet, men det er også en realitet at her har det vært kuttet. Norge har vært en upålitelig partner, man kuttet flere programmer midt i programperioden, slik at regjeringen har kontinuerlig vært negativ til Interreg og uttrykt skepsis til hvorvidt dette skaper den nødvendige utviklingen, f.eks. for næringslivet. Men jeg syntes statsråden nå utviste en forståelse for hva Interreg er, for hva det kan bidra med, og for behovet for praktisk samarbeid på tvers av grenser – på mange nivåer og på mange områder. Så dette kommer vi til å følge opp.

Når det gjelder samferdselsproblematikken, har vi jo klart å bygge bruer før. Vi har klart å bygge jernbane før. Vi har klart å bygge veier sammen før. Så dette må rett og slett settes i system. Ikke minst må vi få et system for en felles KVU landene imellom, slik at man kan planlegge dette i samarbeid for å få avdekket behovet, få avdekket mulige alternative finansieringsmåter og få avklart hvor strekningene skal gå. Her synes jeg ikke at man kom helt i mål med det som var skissert, og jeg ønsker en videre oppfølging av hva regjeringen konkret har tenkt å gjøre strukturelt for å løse felles transportutfordringer, ikke bare i Norden, men spesielt når det gjelder Norge og Sverige.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg kan betro representanten at jeg ble glad for denne interpellasjonen, for jeg har erfart både som innbygger, som politiker gjennom mange år, som statsråd i Kommunal- og moderniseringsdepartementet og nå også som kunnskapsminister og nordisk samarbeidsminister at det nordiske samarbeidet har en stor verdi. Og det er mange grunner til det. En ting er at vi i Norden har en del felles verdier. Vi har en samfunnsmodell som ikke skiller seg vesentlig fra hverandre. Det gjør at vi kan lære av hverandre over grensen – nasjonalt og også lokalt og regionalt. Vi løser oppgavene på litt forskjellig måte, og derfor er overføringsverdien så stor. Vi reiser mange steder i verden, men jeg har stort sett i alle sammenhenger opplevd at den største verdien er når vi besøker våre nordiske naboer.

Så er det klart at vi også har vært i en tid da både Sverige, Danmark og Finland har vært mer opptatt av det som skjer i EU enn kanskje innenfor det nordiske samarbeidet, men jeg opplever nå i alle de nordiske land en felles forståelse av at vi skal forsterke og revitalisere det nordiske samarbeidet. Testen på om vi lykkes med det, er om innbyggerne oppfatter det som relevant, om næringslivet oppfatter det som relevant, og at lokalsamfunnet langs grensen ser at det har en merverdi. Det er der jeg mener at vi må utforske det handlingsrommet som er, til å finne løsninger, og det er der jeg inviterer til at hvis man finner hindringer i lovverk, må vi få det opp, slik at vi kan utrede og se på om vi faktisk kan gjøre noe med det.

Jeg viste også i mitt innlegg til konkrete resultater av Interreg-samarbeidet og mener at det har en verdi. Så er det slik at Interreg-samarbeidet er ikke bare avhengig av statlige overføringer, men her har også fylkene og regionene et stort handlingsrom til å bruke sine egne budsjetter til å finne det gode samarbeidet. Også på samferdselssiden mener jeg at vi kan oppnå mer. Vi vet jo at mye av vårt næringsliv skal transportere på veier ut til det store europeiske marked, og da er det klart at det at det er muligheter på tvers av grensen mellom Norge og Sverige – og videre nedover – også er av stor betydning.

Karin Andersen (SV) []: Også jeg er glad for denne interpellasjonen. Jeg vil takke interpellanten, og jeg vil også takke statsråden for svaret. Dette er et tema jeg mener vi har for lite oppmerksomhet på. For en som har vokst opp på svenskegrensen, er det å bruke begge land helt naturlig. Men det har vært mange praktiske hindringer, både for arbeidstakere og for næringsliv.

Statsråden har pekt på mange andre viktige områder på grensen som det er viktig å samarbeide om. Jeg vil peke på bl.a. Grensetjenesten, som er et samarbeid mellom Norge og Sverige som ligger på Morokulien, og som handler om å bistå med å fjerne grensehindre for arbeidstakere og næringsliv. Det har vært veldig viktig, for i disse områdene er det stor pendling over grensen, både av arbeidstakere og også av ulike forretningsideer som finner sin løsning – av og til på den ene siden og av og til på den andre siden. Det å finne løsninger på dette er viktig, også for en del arbeidstakere som har havnet i veldig vanskelige situasjoner når det gjelder pensjon, som man etter hvert har jobbet med for å finne gode løsninger på.

Noe av det siste statsråden sa, er av de tingene jeg og SV har jobbet spesielt med. Det gjelder samferdsel. Statsråden sa at man skal kjøre godset på veg. SV sier nei, vi skal kjøre det på jernbane. Det er et av de store, nasjonale prosjektene som vi må få i gang, som vil bety utrolig mye for å få gods over på jernbane, og som handler om gods som skal ut av Norge, mye skal helt fra Nordland og Trøndelag-fylkene, gjennom Hedmark og Oppland og til Sverige og kontinentet. Dersom man elektrifiserer Rørosbanen, vil man ha dobbeltspor fra Trondheim – man trenger ikke innom Oslo engang, for der er det trangt nok som det er for transporten – og man kan kjøre Rørosbanen og Solørbanen og rett til Sverige og slippe å få godstrafikken på vegen. Man får en veldig effektiv transport for dem som skal ha varene sine både ut og inn. Dette er et utrolig viktig prosjekt for klimaet, det er et viktig prosjekt for næringslivet, og det vil være en veldig god satsing hvis vi skal samarbeide med Sverige.

Jeg har også jobbet med å få en modernisert bane mellom Oslo og Stockholm. Jeg har sittet på Stortinget så lenge at jeg opplevde at en tidligere borgerlig regjering la ned jernbanen mellom Oslo og Stockholm. Nå har man gudskjelov kommet på nye tanker. Svenskene har til dels gitt oss opp, fordi det ikke skjer noe på den norske siden. Her kunne vi nytt godt av et samarbeid med et land som ligger i front når det gjelder jernbanesatsing. Prosjekter for både å få jernbane mellom Oslo og Stockholm og for å få strøm på Rørosbanen ville være kjempefine utviklingsprosjekter i samarbeid med svenskene.

Til slutt til et av de temaene som interpellanten tok opp, nemlig Interreg-programmene. Jeg har vært med på det også som fylkespolitiker. Ikke alt av det var like bra, men etter hvert har det blitt mye bedre. Prosjektene har vært langsiktige. En del av dem har handlet om klima og miljø. Noen av dem har handlet om f.eks. å få fram biogass. Noen har handlet om et samarbeid Øresund–Kattegat–Skagerrak om ren kystlinje. Det skulle være veldig aktuelt nå, men dessverre kuttet denne regjeringen i pengene til disse prosjektene. Én ting er at man ikke får penger til dette, en annen ting er at man gjør seg selv til en ustabil samarbeidspartner. Her har vi mye vi kan lære. Vi har mye vi kan bidra med, men vi har mye vi kan lære av våre naboland, og det er mange av disse temaene vi må løse i sammenheng. Det å øke innsatsen i Interreg vil være klokt, men det er selvfølgelig også klokt å sikre at de prosjektene man er med på, er gode, og at de gir effekt. Det er viktig. Da må man kanskje også se litt på regelverket rundt dette, slik at man ikke legger begrensinger på de tingene man kan samarbeide om, og som vil gi størst effekt.

Siv Henriette Jacobsen (A) []: Jeg opplever at statsråden har et ekte og varmt engasjement for det nordiske. Det er også en av mine absolutt største kjepphester. Jeg kan også røpe at da vi skulle ha denne interpellasjonen, brukte vi lang tid på å finne ut hvem som var nordisk samordningsminister. Man trodde en stund at det var kommunalministeren. Så her kan statsråden gjøre en liten jobb for å synliggjøre sitt ansvar i det daglige for det nordiske.

Når statsråden sier at fylkene kan bruke av egne penger til Interreg, må jeg minne statsråden om hvordan Interreg-systemet er bygd opp. Det er én fjerdedel av egne midler, én fjerdedel Interreg-midler – på både norsk og svensk side. Regjeringen har også kuttet i de regionale utviklingsmidlene til fylkene, slik at man heller ikke har midler til den egenandelen som må på plass. Her har man skapt et dobbelt problem, både ved å kutte i Interreg og ved å kutte i kommunale utviklingsmidler.

Når det gjelder grensekomiteene, skulle jeg ønske at de kunne få et større oppdrag med å være rapportører på grensehinder. De er til stede langs hele grensen, både mot Sverige og selvfølgelig mot Finland og Russland, og føler dette på kroppen. Hvis de kunne få i oppdrag å være rapportører til Nordisk ministerråd på grensehinder, kunne de også gjøre god nytte av sin erfaring der.

Jeg synes statsråden trakk fram en dimensjon som jeg selv ikke helt dro fram, nemlig distriktsdimensjonen. Veldig mange av kommunene som har grense mot Sverige og for så vidt mot Finland, er distriktskommuner som har mye å hente på å samarbeide over grensen for å løse sine utfordringer. Det er viktig å få fram og bruke.

Vi står tilbake med det virkelig uløste problemet, som ikke er elefanten i rommet, for det har vært trukket fram her, men er enda ikke besvart: Hva gjør vi med den strukturelle utfordringen når det gjelder samhandling om samferdselsplaner? Dette må det finnes en løsning på, og det må settes i system. Nordisk råd har nylig trukket dette fram og vil at ministrene skal komme mer på banen. Det er en god idé. Men vi må få til et forpliktende samarbeid, ikke bare som en ad hoc-organisasjon, men et løpende samarbeid for å løse nordiske transportutfordringer i fellesskap.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg merker meg at det er behov for en tydeligere markering av hvem som er nordisk samarbeidsminister. Det håper jeg å få gjort noe med i årene som kommer. Det er en viktig oppgave. Min erfaring er at veldig mye av samarbeidet går mellom dem som sitter med ansvaret. I går hadde jeg gleden av å være med på et møte i Nordisk ministerråd for kunnskap, høyere utdanning og forskning, et møte som jeg opplevde som svært konstruktivt fordi man hele tiden diskuterte hva som er utfordringene i Sverige, i Norge, på Island – og så kan man lære av hverandre.

Rollen som nordisk samarbeidsminister innebærer også å forsøke å få helhetsblikket – og å delta i debatter som dette. Jeg vil takke de to som deltok i debatten, for et godt engasjement og gode konkrete innspill som vi skal jobbe videre med. Jeg håper flere deltar i diskusjonen når vi skal diskutere den stortingsmeldingen vi nylig har lagt frem om nordisk samarbeid.

Jeg viste i mitt innlegg også til en del samarbeid på samferdselsområdet. Jeg viste at vår regjering har signalisert at man ønsker å ta initiativ til en skandinavisk/nordisk jernbaneanalyse. Det vil kunne danne et godt grunnlag for det videre samarbeidet om konkrete løsninger. Jeg viste også til at de nordiske samferdselsministrene har en felleserklæring fra september 2017 om samarbeid og tilrettelegging for autonome og kommuniserende kjøretøy. Det betyr at selv om man ikke har et eget ministerråd for samferdselsministrene, samarbeides det på tvers av grensene. Det mener jeg også er i vår interesse.

Jeg er også enig i det Karin Andersen sa om viktigheten av effekten av Interreg-samarbeid. Man må ikke bare måle det i hvor mye penger som bevilges, men hvilke resultater man oppnår. Jeg viste til noen eksempler i mitt innlegg, og det er noe vi ønsker å bygge videre på og få realisert flere slike prosjekter. Eksemplet jeg trakk frem fra Lierne, er ikke et Interreg-prosjekt, men gjelder to kommuner som ligger på hver sin side av grensen. Vi kan gi våre innbyggere bedre tjenestetilbud ved å samarbeide mer. Jeg ønsker at det skal komme flere slike initiativ nedenfra, og at vi, som nasjonale politikere, ser hvordan vi kan finne gode løsninger som tjener lokalsamfunn på begge sider av grensen.

La meg til slutt bare vise til at på klimaområdet er det nylig levert en rapport fra tidligere klima- og miljøminister Tine Sundtoft, som har erfaring fra både lokalt, regionalt og nasjonalt samarbeid, og som nå har hentet erfaring fra alle de nordiske land for å se hvordan vi sammen kan oppnå bedre resultater gjennom et tettere samarbeid på klimaområdet.

Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er omme.