Stortinget - Møte torsdag den 3. mai 2018 *

Dato: 03.05.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhold

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 7 [15:00:09]

Debatt om utviklingsministerens utviklingspolitiske redegjørelse (redegjørelsen holdt i Stortingets møte 26. april 2018)

Talere

Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Kristelig Folkeparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anniken Huitfeldt (A) [] (utenriks- og forsvarskomiteens leder): Norge har igjen fått en egen utviklingsminister. Det synes jeg er veldig bra. Det var et hovedspørsmål i denne salen ved veldig mange anledninger og et hovedspørsmål i mange utviklingspolitiske debatter i forrige periode at Norge burde ha en egen utviklingsminister, fordi dette er mye penger, og det spiller en rolle hvordan vi forvalter disse pengene.

I forrige regjeringserklæring lovte regjeringa å holde en egen utviklingspolitisk redegjørelse for Stortinget. Det ble ikke holdt, men det kommer nå. Derfor er jeg glad for å få denne anledningen til å ønske utviklingsministeren velkommen til Stortinget med en egen redegjørelse, for dette har vært etterlengtet fra stortingsflertallet.

Stortinget har gjennom et eget vedtak knesatt prinsippet om at utviklingsbudsjettet skal utgjøre minst 1 pst. av bruttonasjonalinntekten. Dette vedtaket forventer vi selvfølgelig at regjeringa etterlever. Vedtaket om 1 pst. vil forhåpentligvis bidra til at vi unngår at den politiske debatten om utviklingspolitikk stadig blir dominert av nye runder om budsjettnivå, og isteden kan innrette seg på det som er aller viktigst, nemlig innholdet, innretning, kvalitet og resultater i utviklingspolitikken. Vi trenger en ærlig diskusjon om prioriteringer, om hva som virker og ikke virker, og denne debattarenaen er en viktig arena for det.

Statsråden åpnet sin redegjørelse med noe som er åpenbart, nemlig at tradisjonelle bistandsoverføringer har blitt mindre viktig. Det er ikke noen nyhet, for bistandens relative betydning for utviklingslandene har i årevis stadig blitt mindre. Utvandrerne sender penger hjem, og investeringer og handel utgjør i dag en langt større del av pengestrømmen til utviklingslandene. Her ligger det også en erkjennelse av at norsk utviklingspolitikk favner mye bredere enn UD og Norad. Norsk politikk og norske prioriteringer på en rekke sektorer og områder har konsekvenser for utviklingslandene. Et eksempel: Ørsmå justeringer i forvaltningen av Statens pensjonsfond utland har sannsynligvis mye større konsekvenser for verdens videre utvikling enn veldig mye av norsk offisiell utviklings- og utenrikspolitikk.

Jeg har merket meg at statsråden har varslet opprettelsen av et samstemthetsforum med deltakere fra sivilt samfunn, akademia, fagorganisasjoner, næringslivet og flere departementer. Det er jo greit. Men det viktigste er at det blir foretatt politiske prioriteringer og tatt politiske beslutninger som bygger på samstemthet. Så kan dette forumet være et nyttig redskap, men det er til syvende og sist statsråden som står ansvarlig for at norsk politikk er samstemt.

En annen viktig nyhet fra statsråden er den varslede bistandsreformen, en omorganisering av ansvarsfordelingen mellom UD, Norad og norske ambassader. Dette er jo regjeringas ansvar – å fatte avgjørelser om organisering av sin forvaltning, men ved større reformer konsulteres gjerne Stortinget uformelt, og det har det vært tradisjon for. Derfor synes jeg det er viktig å peke på noen områder når det gjelder bistandsreform. Det er at bistandskompetansen bør styrkes i hele utviklingsforvaltningen – i Norad, i UD og på utenriksstasjonene, uten et kunstig skille mellom fag og forvaltning. Vi må også ta konsekvensen av stadig rotasjon av personellet, og at det kan føre til at det blir svekket oppbygging av nødvendig kompetanse.

Denne utviklingspolitiske redegjørelsen bar etter min mening preg av å være et embetsverksprodukt. Det er ikke nødvendigvis et skjellsord, for det kan sies veldig mye pent om norsk embetsverk. Jeg våger meg allikevel på denne påstanden. Det var en meget bredt anlagt redegjørelse, mye ble nevnt, ingenting ble glemt, men jeg savner en tydelig politisk prioritering av grepene som tas. Prioriterer man alt, risikerer man i realiteten å prioritere ingenting.

Når vi skal prioritere i norsk utviklingspolitikk, må vi for det første ta utgangspunkt i realitetene og behovene på bakken i det enkelte land. Bistand har størst effekt når det retter seg mot land som viser reell vilje til å hjelpe seg selv, og hvor den sosiale og politiske utviklingen går i riktig retning – er det vilje til fordeling, er det vilje til demokrati? For det andre må vi også skjele – det må vi – til hva andre givere og utviklingsaktører gjør og ikke gjør, slik at det vi gjør, er samstemt med andre og ikke overlapper det andre gjør. Og for det tredje må vi se på hvor Norge har kompetanse og komparative fortrinn innenfor utviklingspolitikk, hvor vi er gode, hvor vi er best, og hvor vi kan gjøre en forskjell. Vi må altså satse på områder hvor vi har norsk kompetanse, erfaring og teknologi.

La meg trekke fram fire slike områder, for det første skatt for utvikling. Vi må satse på å bygge opp fungerende og rettferdige skattesystemer i utviklingsland, slik at den veksten som kommer, blir godt fordelt. Her har Norge høykompetanse.

For det andre: Vi er en energinasjon. Vi er gode på fornybar energi, grønn strøm og f.eks. utbygging av vannkraftverk. Her har vi et komparativt fortrinn.

For det tredje: fiskeri for utvikling. Langs Afrikas kyst, både mot det sørlige Atlanterhavet og Det indiske hav, foregår det en plyndring. Europeiske og kinesiske fabrikktrålere fisker så intenst at flere fiskearter står i fare for å forsvinne, og det truer matsikkerheten på dette kontinentet. Innenfor fiskeri og havforvaltning har vi høy kompetanse. Her har vi noe å lære bort.

Og for det fjerde: kvinnehelse, prevensjon, abort. Her hjemme er det 40 år siden loven om selvbestemt abort ble vedtatt i denne salen, med stemmene til SV og Arbeiderpartiet. For ikke lenge siden var jeg på et misjonssykehus på landsbygda i Tanzania. Det ble i sin tid bygd på midler som ble samlet inn i Norge, og drevet av norske misjonærer. I dag bar plakatene på sykehuset preg av at de hadde kommet inn i en ny tid. Det sto mye informasjon om kondomer og p-piller, og tanken gikk da tilbake til dem som hadde strikket og samlet inn penger til akkurat dette misjonssykehuset. Her har Norge en stor jobb å gjøre. Under Obama var Norge en veldig viktig alliert for USA på dette området, men i fjor underskrev Trump, på sin aller første arbeidsdag, et viktig dokument i Det ovale kontor – omkranset av sju menn. Det ville trekke all amerikansk pengestøtte til organisasjoner som driver prevensjons- og abortveiledning. Også tidligere republikanere har kuttet i støtten til abort, men dette kuttet er enda mer dramatisk, for nå kuttes det i støtte til helseprogrammer til fødselshjelp, helsestasjoner og vaksiner dersom organisasjonen også driver med abortveiledning. Dette innebærer kutt på 9 mrd. dollar. Det er enormt. Millioner av kvinner risikerer å miste tilgang til prevensjon og til helse.

Da dette kuttet ble kjent, var den nederlandske utviklingsministeren raskt på banen og innkalte til en stor internasjonal konferanse, og hun takket dem som hadde støttet henne. Det var Belgia, Danmark og Sverige, og så takket hun for støtten til dem som var først ute, nemlig Canada, Kapp Verde, Estland, Finland og Luxembourg. Norge var altså verken blant de første, andre eller tredje som meldte sin støtte til den nederlandske utviklingsministeren. Der burde vi vært.

Det skyller en konservativ bølge over verden med mål om å innskrenke kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Når amerikanerne reduserer sin innsats, må vi trappe opp. Vi kan ikke alene erstatte kuttene til Trump, men vi kan gjøre mer. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringas bevilgninger har knapt økt siden Stoltenberg II. I vår prioritering ønsker vi å bruke mye mer på dette området. I kampen for kvinners rettigheter må Norge ligge i front.

Michael Tetzschner (H) []: Det forrige innlegget fikk meg til å lure på om jeg var gått feil, ikke i den forstand at jeg ikke visste at jeg skulle til stortingssalen, men hvilken debatt jeg var påmeldt, fordi her var åpenbart hovedbudskapet mer det innenrikspolitiske oppgjør mellom en opposisjon og regjeringen, hvor en da ønsket seg tilbake til tidligere statsminister fra eget parti. Det er jo både forståelig og menneskelig, men jeg tror ikke innlegget hjelper oss til å ha en meningsfull debatt om hvilken vei vår hjelp skal ta, hvordan den skal organiseres og med hvilke prioriteringer. Det er kanskje mer av interesse hos dem som skal bli hjulpet, og de organisasjonene vi skal hjelpe gjennom, at vi holder oss til temaet, som faktisk er utviklingsministerens redegjørelse.

Jeg vil begynne med å takke for en meget interessant redegjørelse, ikke minst fordi den i nøkterne ordelag, som for øvrig er vel avstemt med statsrådens natur, også har en beskrivelse som på noen punkter adskiller seg positivt fra en del tidligere fremstillinger av bistandspolitikken, som – litt forkortet og selvfølgelig ikke med de nyansene som burde vært med – går ut på at veldig mye av vår bistandsdiskusjon er at alt, for ikke å si det meste i verden, går galt, mens norsk bistand er nærmest ideelt organisert og i hvert fall optimalt fordelt. Det har den naturlige følgen, og sånn er det jo når alt er ideelt organisert og optimalt fordelt, at diskusjonen egentlig består i hvor mange penger vi kan fremskaffe til prosjektene.

Det er derfor godt å høre at denne utredningen adskiller seg fra sine forgjengere ved at den også trekker frem utviklingstrekk som er positive – nemlig at andelen fattige i verden går ned, ekstrem fattigdom er halvert på snaut 20 år, og verdens folkehelse i det store og hele er blitt bedre. Ved å interessere seg for det som går bra, ikke minst ved å utvikle analytiske begreper for å få fatt i hvilke fremganger som skyldes utenlandsk bistand, og hva som skyldes et samvirke med landenes egen institusjonsbygging, etablering av rettssamfunn, eller med en åpen verdensøkonomi og handelssamkvem, har også betydning for hva vi skal velge av virkemidler fremover. Det er også kunnskap å hente i det som ikke lykkes så godt, ved å erkjenne tilbakeslag, enten det skyldes mangel på forståelse for de samfunn man ønsker å hjelpe, eller for svak norsk organisering. Nettopp denne tilnærmingen vil gjøre det lettere å løse de humanitære kriser som gjenstår, og som er formidable – borgerkriger, etniske motsetninger, korrupsjon og klimaproblemer – som har en direkte virkning for alle land, enten de er rike eller fattige.

Endringer i tilvante globale og økonomiske forutsetninger skaper usikkerhet og tilløp til mer proteksjonisme, isolasjonisme og nasjonalisme. Alt dette minner oss om at en del veivalg og politiske fristelser også i våre egne land kan bremse økonomisk utvikling, fremme usikkerhet og rokke ved stabiliteten. Den delen av den politiske debatten må vi ta hjemme. Samtidig må vi også komme dit hen at det stilles økte krav til mottakerlandenes ansvar for egen utvikling, både politisk og økonomisk. Også en ukontrollert befolkningsvekst kan ikke helt og holdent være et rent nasjonalt og internt anliggende, på samme måten som beslutninger i rike land om å beskytte seg mot konkurransedyktige varer fra dem vi skal hjelpe, og som gjør oss alle fattigere hvis vi ikke slipper dem inn. Virkningen av proteksjonisme er altså ikke et rent nasjonalt anliggende og en fordel, men må vurderes også ut fra den ulempen den påfører det internasjonale samkvem.

Jeg vil fremheve verdien for vår egen tenkning og for utviklingspolitikken av i større grad å være seg bevisst at den baseres mer på likestilt partnerskap enn det som følger av rollene som giver og mottaker. Partnerne er i større grad likestilt når det gjelder både forventninger og plikter. Det er derfor en viktig påpekning når det heter at utviklingslandene må mobilisere sine nasjonale ressurser for å oppnå utvikling, enten det gjelder utdanning, helse, klima eller arbeidsplasser. Bistand blir i dette bildet ett av flere virkemidler for å fremme langsiktig kapasitetsbygging og nasjonal ressursmobilisering.

Jeg tror ikke det er gitt beskjed om at jeg skulle forsyne meg med 10 minutter av den tildelte taletiden. Jeg er derfor satt opp med bare 5 minutter.

Presidenten: Det har vi ikke fått beskjed om, men det kan vel la seg gjøre. Jeg foreslår at representanten fortsetter med nye 5 minutter.

Michael Tetzschner (H) []: Takk for det.

For at et land skal kunne investere i f.eks. utdanning, helse eller sikkerhet, må det ha skatteinntekter. Da må det også ha orden i eget hus, f.eks. en ukorrupt skatteforvaltning.

De siste årene har vi valgt å konsentrere utviklingsarbeidet om fem prioriteringer: utdanning, helse, klima – herunder miljø og fornybar energi – lønnsomme arbeidsplasser samt humanitær bistand. De fire første kan sies å være strategiske, da de jo understøtter den generelle samfunnsbyggingen med tanke på og sikte på selvhjulpenhet. Den femte, humanitær bistand, eller det som ble kalt nødhjelp tidligere, er en mer akutt innsats, sterkere rettet mot enkeltindivider, enkelthendelser, og ytes dermed mer uavhengig av hva man ellers måtte mene om landets styresett og makthavere. Et eksempel på dette er for tiden den innsats som gjøres i Syria.

Den økende vektleggingen av skadefølgene av klima- og miljøproblemer i utviklingspolitikken er også en påminnelse om at noen av de største truslene mot bærekraftig utvikling ikke er isolert til tradisjonelt fattige eller tradisjonelt rike land, men er en felles fare for oss alle, for menneskeheten. På dette området er partnerskapstenkningen særlig viktig, og det er viktig når Parisavtalen for første gang også gir utviklingslandene internasjonale forpliktelser. Det er derfor et godt signal når statsråden uttaler så klart at bistandsfinansiering skal være i tråd med landenes egne planer for tilpasning og lavutslippsutvikling.

Vi ser denne gjensidige avhengigheten og det kunstige skillet mellom rike og fattige land når det kommer til hav. Vi har i større grad et felles verdenshav som skvalper frem og tilbake mellom helt forskjellige land og samfunnstyper. Jeg kan til presidentens og Stortingets orientering si at vi i det norske presidentskapet i Nordisk råd har fremhevet nettopp de nordiske farvann, de nordiske hav og våre lokale problemer med forsøpling. Det er heldigvis under kontroll idet vi har god oversikt over og kontroll på den forurensningen som kommer fra land, og det er tross alt 80–90 pst., men som det ligger i sakens natur, vil det kunne bevege seg forurensning fra nær sagt alle steder på kloden, og derfor er havene også menneskenes felleseie. Igjen ser vi hvordan det er naturlig og riktig å omtale en innsats innenfor klimaområdet som gjelder hav, som et partnerskapsprosjekt mellom tradisjonelt rike og tradisjonelt fattige land.

Det jeg vil avslutte med i denne sammenheng, gjelder den siste delen, den mer hendelsesdrevne delen av vår bistand, nemlig den humanitære innsatsen. Jeg har med interesse merket meg at utviklingsministeren, sammen med utenriksministeren, vil fremlegge en ny humanitær strategi senere i dette året. Også her er det mye som skal gjøres, ikke minst fordi vi også får opp en meget interessant diskusjon om hvordan vi organiserer og fordeler bistandsmidlene internt i Norge. Da må det også være slik at vi hvis vi skal opprettholde en stor, politisk oppslutning, det som kalles legitimitet, må også de som finansierer – og det er ikke politikerne, det er skattebetalerne – vite at vi bruker mest mulig av midlene slik at de virker ut fra de gode formål som ofte omkranser og omgir diskusjonen om utviklingspolitikken. Vi har en forpliktelse, ikke minst overfor dem vi skal hjelpe, til å få mest mulig utvikling tilbake for de pengene som settes inn, og som utgjør 1 pst. av landets nasjonalinntekt. Det er ikke bare å bruke mange penger. Det er også en moralsk forpliktelse å bruke dem best mulig, av hensyn til både norske skattebetalere og de land og de grupper som skal nyte godt av det.

Per-Willy Amundsen (FrP) []:Statsråden startet sin redegjørelse i forrige uke med å sette fingeren på et vesentlig problem: At vestlige land i 50 år har overført enorme beløp til utviklingsland. Beløpet er estimert til 1 000 mrd. dollar, eller én million millioner dollar, til sammen. Men de fattige er fremdeles fattige. Bistand har ikke gitt den effekten man hadde håpet på, og har i mange tilfeller brakt mer skade enn gagn. En grunnleggende årsak til dette er at man har underestimert kompleksiteten i utviklingsspørsmål og vært mer opptatt av å gi enn av resultatene av givergleden. Terje Tvedt bruker termen «Det nasjonale godhetsregimet». Han oppsummerer det på denne måten:

«Bistanden var god og bistandsarbeideren drev med gode ting. Kritiske analyser av dens praksis måtte derfor fordømmes, i siste instans, fordi det kunne føre til at liv gikk tapt.»

Tiden da man ikke kunne analysere bistanden kritisk, går forhåpentlig mot slutten, og det er godt.

Det mangler ikke på rapporter som gir en dyster beskrivelse av norsk bistands resultater fra 1960-tallet og fram til i dag. En av de siste er fra mars i år, der det britiske konsulentselskapet Itad i samarbeid med det norske Chr. Michelsens Institutt vurderte mål- og resultatstyringen i bistanden. Konklusjonen var nedslående. Hovedfunnet var at bistandsforvaltningen er svært mangelfull. Blant annet blir erfaringer fra tidligere prosjekter i liten grad brukt i arbeidet med nye prosjekter.

I Jeløya-plattformen står det at regjeringen vil reformere organiseringen av norsk bistandspolitikk for å sikre en kunnskapsbasert og effektiv bistand. Mye utredningsarbeid har vært gjort, og skal fortsatt gjøres, for å sikre en best mulig forvaltning av de norske skattepengene som går til utviklingsprosjekter. Statsråden pekte i går på retningen for bistandsreformen, som bl.a. innebærer at Norad skal rendyrkes som forvaltningsorgan. Det er viktig at de store summene som går til bistand – 34 mrd. kr i 2017 – forvaltes på en god måte. Det er også viktig å ha et solid kunnskapsmiljø som sikrer at man trekker lærdommer av feilene som er gjort tidligere. Jeg er sikker på at statsråden finner frem til en god løsning.

En administrativ reform er ikke det eneste grepet som denne regjeringen har tatt. Jeg mener vi dreier norsk utviklingspolitikk i en bedre retning. Statsråden trakk opp flere viktige prinsipper for en modernisert utviklingspolitikk. De viktigste er etter min mening følgende:

  1. Viktigheten av lokalt eierskap til egne utfordringer. Norge kan ikke ta ansvaret for utviklingen i andre land, men kan bidra gjennom å være en samarbeidspartner. Offentlige investeringer og tjenester må primært finansieres av nasjonale ressurser.

  2. Utvikling handler ikke primært om penger. Kravet om at bistanden skal oppfylle 1 pst.-målet er derfor et blindspor i utviklingsdebatten. Det er utviklingspolitikkens innhold og prioriteringer som er viktig.

  3. Vi skal jobbe for at verdens utviklingsland skal bli uavhengige av bistand. Et godt eksempel her mener jeg er handel. Handel har ført millioner av mennesker ut av fattigdom. Det er derfor positivt at statsråden understreker viktigheten av handelsrettet utviklingssamarbeid.

  4. Viktigheten av å støtte opp om nasjonal ressursmobilisering. Mange utviklingsland er svært rike på naturressurser. Det er derfor viktig å få på plass systemer som kan forvalte naturressursene på en god måte. De fleste utviklingsland har en ung og raskt voksende befolkning. Derfor er det viktig å utvikle et godt utdanningstilbud, slik at de som er barn og unge i dag, kan ta aktivt del i landets utvikling når de blir voksne. Skattesystemene er ofte svært mangelfulle og skattesatsene for lave. At land har skatteinntekter, er grunnleggende for utvikling av demokratiet og for utbygging av velferdstjenester. Det er også en nøkkel til å bli uavhengig av bistand. Norsk støtte til utvikling av nasjonale skattesystemer er derfor viktig.

  5. Konsentrasjon av bistanden: Vi kan ikke drive med alt. Det fører til mindre kontroll over pengene og dårligere resultater. Regjeringen har allerede gjort et betydelig arbeid for å få ned antall bistandsavtaler, antall fokusområder og antall land der man har bistandsprosjekter. Dette arbeidet må fortsette.

Bistand slik vi kjenner den, er etter min mening i ferd med å bli avleggs, primært på grunn av endringer i de fattige delene av verden. Mange afrikanske land opplever i dag høy økonomisk vekst, mange har utviklet solide institusjoner, bygger opp lokal industri og øker produksjonen. Utviklingslandene selv ønsker heller investeringer og økonomisk partnerskap til erstatning for bistand.

Vi ser også at landene i Afrika ønsker å ta et større ansvar for regionens utvikling. I 2017 gikk ECOWAS, de vestafrikanske staters økonomiske fellesskap, inn i Gambia med væpnede styrker for å presse presidenten til å gå av etter at han nektet å godta nederlaget i det demokratiske valget. I april i år undertegnet 44 afrikanske land en regional frihandelsavtale etter initiativ fra Den afrikanske union. Det er den største frihandelsavtalen som er inngått siden WTO. Ifølge FNs beregninger vil den intra-afrikanske vareflyten kunne øke med 50 pst. innen fem år. Handel i stedet for bistand – handel er oppskriften for økonomisk vekst for de aller fleste, ikke bare den vestlige verden, men også for utviklingsland.

Statsrådens redegjørelse staker ut kursen for det som er en mer resultatorientert og fremtidsrettet utviklingspolitikk. Bistanden rettes mer inn mot hjelp til selvhjelp, som støtter opp om lands og enkeltmenneskers mulighet til å arbeide seg ut av fattigdom og forme sin egen frihet.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Steinar Ness (Sp) []: Den grøne tråden i Senterpartiets internasjonale engasjement er å arbeide for politisk stabilitet, forsoning og fred, utvikling og ei meir rettferdig fordeling. Eg skal i dette innlegget særleg leggje vekt på dei fordelingspolitiske utfordringane i verdssamfunnet.

Statsråden teikna eit bilete av ei verd der det meste vert betre, men at vegen mot ei verd fri for fattigdom ikkje er utan utfordringar. Det er ikkje å ta for sterkt i – for å seie det på den måten.

Statsråden gjev gode døme på at politikk er viktig, og at politikk verkar. Det er riktig, og det gjev håp for framtida. Folkestyre, utjamning og rettferdig fordeling er eit resultat av politisk kamp. Det har ikkje kome rekande på ei fjøl av seg sjølv.

I mine auge er verda dessverre ikkje så harmonisk som denne utgreiinga kan gje inntrykk av. Det eg saknar frå regjeringa på dette feltet, som på fleire andre felt, er på den eine sida ein politisk analyse av kva politiske handlingar og tiltak dei siste 20–30 åra som har vore vellukka, og som har gjeve folk mat, betre helsetenester og utdanning – det som ligg i botnen og er grunnlaget for all utvikling – og på den andre sida ein analyse av politiske handlingar og tiltak som har ført til det motsette: vedvarande fattigdom, svolt, naud, flyktningstraumar, konflikt og uro. Eg klarer ikkje med min beste vilje å sjå at paradisiske tilstandar har kome i etterkant av ei einsidig og ukritisk hyllest til globalisering, som enkelte står for. Det er no eingong slik at makt, rettar, gode og rikdom er svært ulikt fordelt mellom land, innanfor land. Eit fåtal store fleirnasjonale selskap forvaltar i dag ufattelege rikdommar. Det overgår langt dei behova ein har for rikdom. Samstundes er det eit trist faktum at eit stort tal barn døyr av feilernæring mens eg held dette innlegget, mens vi har denne debatten. Det er eit trist bakteppe.

Det er store fordelingspolitiske utfordringar i det internasjonale samfunnet, og det er kamp om viktige ressursar. Det gjeld ikkje berre olje og gass, men også eigedomsretten til jord det kan dyrkast mat på, tilgang til drikkevatn og fiskeressursar – for å nemne noko. Kven som skal eige og forvalte desse ressursane i framtida, vil sjølvsagt ha store følgjer for fordelingspolitikk og utvikling. På same vis vil sjølvsagt nasjonalstatanes rett og høve til å skattleggje ressursuttak frå fleirnasjonale selskap vere fordelingspolitisk viktig.

Dette er jo ein del av vår felles barnelærdom i Noreg. Ein viktig grunn til at vi har vår velstand, vår velferd, er at vi som nasjon har hatt råderett over viktige ressursar – jord, skog, vatn, mineralar, fossekraft, olje og gass. Inntektene har kome fellesskapet til gode, og vi har gjennom dette bygd eit samfunn med høg tillit mellom menneske og mindre skilnader mellom folk enn det vi ser andre plassar på jordkloden.

Sjølv høgreparti som tidlegare ville privatisere oljerikdom og selje ut vasskraftressursar, har i alle fall i det offentlege ordskiftet no lagt slike synspunkt til side.

Eg saknar altså både ein analyse av fordelingspolitiske utfordringar i det internasjonale samfunnet og svar på kva regjeringa meiner om retten den enkelte stat har til å forvalte naturressursar til beste for eigne innbyggjarar, og høvet den enkelte stat har til å skattleggje fleirnasjonale selskap for å kunne fordele gode og velferd.

Det er heilt rett, som statsråden seier, at folketalsveksten vil vere sterkast i nokre av dei fattigaste landa i verda framover. Folketalet i Afrika vil truleg verte dobla, til to milliardar menneske, innan 2050. Samstundes veit vi at sjølv ein liten temperaturauke vil få store følgjer for bl.a. matproduksjonen på dette kontinentet. Altså: Der folketalsveksten kan verte sterkast, kan vilkåra for å produsere mat forverre seg mest. Dette er ein situasjon vi kan føresjå, og som krev handling no.

Tilgang på reint drikkevatn er alt i dag ei stor utfordring, og får vi ein sterk befolkningsvekst og dårlegare vilkår for matproduksjon, kan vi om kort tid stå overfor svoltkatastrofar og folkevandringar vi ikkje har sett maken til på lang, lang tid. Nøkkelen til Afrikas framtid ligg sjølvsagt i Afrika, men det vil òg krevjast ein stor felles innsats frå det internasjonale samfunnet for at folk skal få ete seg mette, vekse opp, få seg utdanning og realisere draumane sine i framtida.

Dei fleste partia her på Stortinget har gjennom mange år – i motsetnad til Framstegspartiet – hatt ein aktiv politikk for å hjelpe folk der dei er. Senterpartiet meiner at Noreg, som eit rikt land, har ansvar for å bidra til utvikling og hjelpe medmenneske i andre land. Det er berre eitt parti som har snakka nedsetjande om statleg tvungen u-hjelp, som nettopp har hatt som hovudoppgåve å hjelpe folk der dei i utgangspunktet er. Det er kanskje heller ikkje overraskande at det er nettopp representantar frå dette partiet som trur at debatten om innretning og utforming av utviklingshjelp og bistand er ein ny debatt. For eigen del har eg vore med og diskutert det i over 40 år.

Senterpartiet ønskjer at Noreg i utgangspunktet skal vere med og vise veg i det internasjonale samfunnet, og vi veit kva som er dei grunnleggjande behova til folk, og vi veit mykje om kva som verkar. Når eit barn vert født, må det vere eit minimum av helsetilbod til mor og barn. Barnet som er født, treng mat og rett ernæring, og det treng utdanning. Dette er grunnleggjande for utvikling og framgang. Difor har òg tanken bak FN-organisasjonane Verdas helseorganisasjon, FAO og UNICEF vore veldig bra og riktig. Så kan vi gjerne sjå på innretninga på korleis vi gjev hjelp og støtte, men dei grunnleggande behova til menneska er dei same no som for ti, tjue, tretti år sidan – dei vert ikkje moderniserte. Behova og utfordringane vi skal løyse, er dei same. Då er det viktig og riktig at Noreg følgjer opp område som helse, mat og utdanning, og det har vore ein gjennomgåande inngang for prioriteringane til Senterpartiet.

I tillegg vil eg nemne to punkt: Kvinner sine rettar må gjennomgåande prioriterast særskilt, og vi ønskjer ei sterk støtte til sivilsamfunn som ein del av demokratiutbygginga. Det er sjølvsagt rett, som fleire har sagt frå denne talarstolen, at det er utfordringar knytte til å byggje stabile, velfungerande demokrati mange stader, og det finst ikkje noka enkel hokus-pokus-løysing – det er eit langsiktig arbeid – men då må vi inn og gje støtte til dei som vil dei riktige tinga.

Krisehjelp og humanitær bistand er viktig, men det er og vil vere langsiktig bistand som gjev grunnlag for utvikling. Då må ein tenkje ti, tjue, tretti år framover. Ein oppnår ikkje underverk på verken eitt eller tre år, sjølv om alle monner drar. Ein må ha tolmod for å oppnå resultat.

Til slutt: Statsråden har varsla endringar i norsk bistandsforvaltning. Norad er eit viktig verktøy i bistandsarbeidet og har høg kompetanse på langsiktig bistandsarbeid. Det er vanskeleg å vite kva statsråden legg i å reindyrke Norad som eit tilskotsorgan, som eg las i ei NTB-melding i dag. Det kan ikkje vere fornuftig å skilje fag og forvaltning. Styrkte fagmiljø synest elles å vere ein leietråd i reformarbeidet til denne regjeringa. Senterpartiet meiner det er viktig å ha sterke fagmiljø både i Norad og på utanriksstasjonane i dei landa Noreg driv aktiv bistand. På dette punktet er eg på linje med leiaren av komiteen og med det som vart sagt i innlegget hennar, så eg er spent på å høyre om statsråden no kan utdjupe dette noko meir enn det han gjorde i utgreiinga si.

Petter Eide (SV) []: Takk for at vi får ha denne debatten, og takk til utviklingsministeren, som tidligere har gitt en redegjørelse. Først og fremst er jeg glad for at vi har fått en utviklingsminister. Det tydeliggjør at regjeringen ser på dette feltet med stort ansvar, og det synliggjør satsingen.

Så må jeg få uttrykke en betydelig uenighet med representanten fra Fremskrittspartiet, som bruker sitt innlegg til å snakke ned norsk bistand. Jeg har hatt gleden av å lede flere norske bistandsorganisasjoner, og jeg kjenner feltet relativt godt. Jeg har bodd i utlandet i flere år og jobbet med utviklingshjelp og humanitær hjelp. Veldig mye dumt har vi gjort, og jeg har ledet mye dumt selv – det må jeg innrømme, men summen av verdens bistand har faktisk ført til betydelige forbedringer for veldig mange. Ikke minst har mange sykdommer blitt utryddet, og analfabetismen har f.eks. blitt kraftig redusert.

Verdens utviklingshjelp har også bidratt til å skape betydelige politiske endringer i mange land hvor det har vært mye undertrykking. Det har vært viktig. Vi kan nevne land som Sør-Afrika og Bolivia og til dels også palestinske områder. Målet med utviklingshjelp er i hovedsak fattigdomsbekjemping og sikring av grunnleggende rettigheter. I tillegg har vi nå selvfølgelig på agendaen at utviklingshjelpen skal håndtere humanitære kriser, den skal redusere økende ulikhet, og den skal bistå i kampen mot klimaendringer.

Men det er veldig viktig å ha klart for seg at når millioner av mennesker er fattige og veldig mange får undertrykt sine grunnleggende rettigheter, er det fordi det er noen andre som faktisk vil at det skal være sånn. Det er et system skapt av undertrykking eller et manglende politisk system. Det betyr at bistanden må ha som fokus å endre de grunnleggende forholdene som skaper denne ulikheten og undertrykkingen. Det er altså ikke sånn at dette bare er der; man er nødt til å gjøre noe med de underliggende årsakene.

Det betyr at skal man endre forholdene for folk som bor i de fattigste områdene i verden, må man jobbe politisk med å endre dem. Der kommer jeg kanskje inn på min hovedkritikk av utviklingsministeren, som lanserer en ganske sterk klokketro på å legge til rette for privat sektor som en del av utviklingsarbeidet. Det er fint at vi legger til rette for mange arbeidsplasser, men arbeidsplasser og næringsutvikling i sør bidrar ikke nødvendigvis til å redusere fattigdom. I veldig mange land har vi sett at veksten som skapes i landene hvor Norge har økt handelen, kommer svært få mennesker til gode. Mange land i verden har like mye oljeproduksjon og oljeinntekter som Norge. De oljeinntektene ser den fattige majoriteten ingenting til fordi det mangler et system for fordeling. Disse menneskene mangler institusjoner hvor de kan forhandle om å få en del av sin verdiskaping. Det betyr at vi er nødt til å ha en innretning på vår bistand som er noe mer politisk orientert og handler om å endre de grunnleggende forholdene.

Derfor hadde jeg håpet at utviklingsministeren hadde lagt større vekt på å styrke sivilsamfunnets rolle. Det å jobbe gjennom store internasjonale organisasjoner som igjen samarbeider med lokale partnere, er en måte å bygge en type motmakt nedenfra på, det er å gjøre rettigheter tilgjengelige for folk, og ikke minst er det å skape et grunnlag for at folk kan forhandle om verdiskapingen som de er en del av, og ikke bare være undertrykt og underlagt andres forgodtbefinnende.

Nå skal jeg bruke litt tid på å snakke om omorganiseringen som ministeren har lansert for Norad. Det er selvfølgelig ikke sånn at Stortinget skal detaljinstruere hvordan regjeringen organiserer forvaltningen sin. Det skal vi holde oss for gode til. Men vi skal selvfølgelig kunne kommentere det hvis det fører til politiske endringer som vi synes er uheldige.

Det å rendyrke Norad som et økonomisk organ, så å si et utbetalingsorgan, og i all hovedsak flytte faglige og politiske ressurser til UD kan føre til at vi skiller mellom det økonomiske og det faglige på en uheldig måte. I tillegg fører det til at de utenrikspolitiske målene som utviklingsministeren har satt seg, og som er en del av Utenriksdepartementet, vikles inn i utviklingsarbeidet. Det er faktisk et viktig poeng at disse to tingene håndteres noe separat.

Abid Q. Raja (V) []: Statsråden holdt forrige uke et godt innlegg der han presist beskrev virkeligheten i norsk utviklingspolitikk. Innlegget, som dekket 40 minutter og 38 sider, viser den klare utfordringen vi står overfor. Vi vil så utrolig mye. Norge og nordmenn har store ambisjoner på utviklingsfeltet, og vi bryr oss om stort og smått i en hel rekke land.

Jeg ser ikke på dette som en svakhet, men som en styrke. Det er en styrke fordi det viser at det norske folket ikke bare setter eget ve og vel først, men også at det finnes et brennende internasjonalt engasjement for å hjelpe folk i hele verden. Det er en stor gave for norsk utviklingsarbeid og noe vi bør feire.

Samtidig er det en utfordring for gjennomslagskraften i det arbeidet vi gjør. Vi strekker oss over for mange land, for mange utfordringer og for mange aktører. Det er det veldig mange som vil hevde. Det gjør vi fordi Norge har store ambisjoner. Samtidig må vi huske på at selv vi, i fredsnasjonen Norge, ikke vil klare å løse alle verdens problemstillinger gjennom vår utviklingshjelp, selv om vi ønsker det. Svaret på dette må være todelt: Skap en samstemt politikk og konsentrer innsatsen vår.

Termen «samstemthet» har tilslørt en enkel og viktig realisering, og det er: Alle sektorer av norsk samfunn må dra i samme retning hvis vi skal få mer uttelling for våre utviklingspolitiske målsettinger. Med bistand alene vil vi ikke kunne oppnå de målsettinger vi har satt oss. Her må næringspolitikk, handelspolitikk, finanspolitikk og utenrikspolitikk spille på lag med bistandspolitikken vår, ellers har vi ikke en mulighet til å nå de målsettingene vi har satt oss.

For å oppnå dette må vi oppdatere strukturene våre. Vi kan ikke fortsette med det uavklarte ansvarsforholdet som i dag eksisterer mellom Norad og UD på en del områder. Det har også statsråden med rette påpekt. Norad kan i større grad få en rolle som kontroll- og evalueringsorgan, mens andre oppgaver bør kunne tilfalle Utenriksdepartementet. Norads rolle må i større grad kunne rendyrkes som et uavhengig kontrollorgan, som sikrer at vi får mer igjen for det vi bruker pengene våre på. I tillegg må vi reformere informasjonsstøtten og sikre at diskusjonen rundt utviklingspolitikk ikke blir forbeholdt de få. Diskusjonen må i utgangspunktet ut av Bistandsaktuelt og i tillegg f.eks. inn i Aftenposten.

Som sagt holdt statsråden et godt innlegg, hvor bl.a. satsingen på FN-organisasjonene ble viet mye oppmerksomhet. Det gjør han med rette. Men vi må heller ikke glemme sivilsamfunnsaktørene som vi daglig jobber med. Utviklingsmidler er for viktige til bare å bli kanalisert gjennom store FN-bidrag. Vi må jobbe med lokalt sivilsamfunn i partnerlandene våre. Det gir de lokale mer makt til utforming av egen framtid, til medbestemmelse og til målsetting, samtidig som det i seg selv legger grunnlaget for et sivilsamfunn som hvert frihetselskende land faktisk trenger. Jeg er den første til å berømme FNs innsats i flere land, men det kan altså ikke gå på bekostning av støtte direkte til lokale aktører.

Den blå-blå regjeringen startet allerede en innsats for å konsentrere bistand til færre land og gjennom færre aktører. Dette drar oss i riktig retning, men vi er langt fra i mål. Konsentrasjonen av bistand kan ikke bare skje ved å slå sammen flere kontrakter med én leverandør. Initiativet til å fokusere på en begrenset liste med partnerland er godt. Det vil hjelpe oss å konsentrere utviklingspolitikken vår, men hvilke land som havner på den listen, krever en nøyaktig gjennomgang. I den gjennomgangen er det det demokratiske potensialet som bør ha øverste fokus. Vi vet at demokratiske institusjoner, et sterkt flerpartisystem, et uavhengig justisvesen og en uavhengig presse er grunnsteinene for selve utviklingen. Derfor bør vi konsentrere oss om de landene som viser tegn, evne og lyst til å utvikle slike institusjoner. Bistandsmidler som bidrar til å styrke autoritære regimer uten reformvilje, bør ikke videreføres.

Konsentrasjonen av bistand handler ikke bare om land og samarbeidspartnere. Det handler om hvilke utfordringer vi skal prioritere å løse. Som jeg var inne på, er det de med størst demokratisk potensial vi bør fokusere på, og det er derfor vi må prioritere å fremme sivile og politiske rettigheter, utdanning og likestilling. Jeg velger disse områdene fordi det er disse som først og fremst legger grunnlaget for et fritt samfunn, hvor alle har mulighet til å skape sin egen framtid.

Her har statsråden en god rettesnor. Jeløya-plattformen legger bevisst vekt på at alle disse skal være våre prioriterte satsingsområder. Det kommer fra en blå-grønn forståelse av at samfunn bygges nedenfra og opp og ikke ovenfra og ned, og at økonomiske rettigheter uten politiske rettigheter på sikt vil være verdiløse.

Jeg viser ellers til innlegget, som jeg slutter meg til.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Først vil jeg takke ministeren for en grundig og god redegjørelse. Det var en nyttig løypemelding om det arbeidet som pågår, og ga også en del signal om regjeringas prioriteringer framover.

Jeg er glad for at statsråden trakk fram økt skatteinngang og kamp mot korrupsjon og ulovlig kapitalflyt i sin redegjørelse. Det er helt sentralt for å få flere land til å klare seg uten bistand. Norge må på sin side følge opp våre løfter om å doble støtten til skatteteknisk bistand. Én krone i bistand kan utløse ti kroner i skatteinntekter. Det er god og effektiv bistand. Likevel gikk kun 0,13 pst. av norsk bistand i 2015 til dette. I tillegg har denne bistanden blitt betydelig redusert de siste to årene. Det er en utvikling som må snus.

Kristelig Folkeparti ser fram til den varslede stortingsmeldinga om partnerland. Det er bra at regjeringa her vil legge premissene for hva det vil si å være et partnerland, og at man vil se på listen over partnerland en gang til. Statsråden nevnte i sin redegjørelse at under 2030-agendaen handler det om «gjensidig samarbeid og reelle partnerskap». Her er myndighetsrelasjonen viktig. Det bør også gjenspeiles i partnerlandssamarbeidet og når det gjelder hvilke land en velger som partnerland. Assad-regimet i Syria bør da ikke med, slik regjeringa merkelig nok la opp til. I denne sammenheng bør regjeringa også følge opp vedtaket om styrket statlig kapasitet i landene. Det er bare slik landene kan gjøre seg uavhengige av bistand.

Kristelig Folkeparti fikk i budsjettavtalen med regjeringa for inneværende år gjennomslag for en plan for den videre opptrappingen av yrkesfaglig utdanningstilbud i utviklingsland. Den skal legges fram i forbindelse med revidert i år. Vi ser fram til den framleggelsen.

Kristelig Folkeparti har lenge arbeidet for en reform av bistandsforvaltningen, som kan gi oss bedre og mer effektiv bistand. Dette var et av hovedgrepene da Kristelig Folkeparti leverte en alternativ utviklingsmelding i fjor. Skal vi lykkes med å utrydde fattigdommen og nå 2030-agendaen, må vi ha en god reform av bistandsforvaltningen. Mellom statsrådens redegjørelse og dagens debatt har statsråden allerede rukket å lansere en omfattende reform av bistandsforvaltningen.

Organiseringen av forvaltningen er regjeringas ansvar. Samtidig mener vi det er uheldig å gjøre store forvaltningsmessige grep som ikke har brei tilslutning i Stortinget. Derfor er det skuffende at ikke regjeringa har lagt opp til en skikkelig konsultasjonsrunde med Stortinget i denne saken. Det hadde saken fortjent.

Derfor må vi benytte anledningen nå, for reformen bør innfri tre viktige mål.

For det første: Bistandskompetansen bør styrkes i hele utviklingsforvaltningen, direktoratet og departementet, uten kunstige skiller mellom fag og forvaltning. De grepene regjeringa legger opp til med å flytte fagkompetanse fra NORAD til departementet og å omgjøre NORAD til nærmest en utbetalingssentral, er langt fra noe godt bidrag. Tvert imot vil det gå fra vondt til verre. Det er ikke en rendyrking, men en radbrekning av NORAD. NORAD tappes for bistandsfaglig kompetanse.

Statsrådens forsøk på å skille ut teknisk forvaltning fra faglig forvaltning er kunstig og vil i praksis være nesten umulig å få til. Fag og forvaltning henger sammen. Det er også vanskelig å se for seg hvordan det å skille de to kan gi en mer effektiv bistand.

Samtidig vil det å overføre kompetanse til UD, uten samtidig å reformere UD, føre til ytterligere forvitring av bistandskompetansen, når disse fagfolkene går inn i den vanlige rotasjonsordningen som gjelder i UD-systemet. Derfor bør reformen for det andre sikre at denne bistandskompetansen integreres innenfor en langsiktig og forutsigbar institusjonell ramme, uten en rotasjon som svekker den faglige kompetansen.

For det tredje bør bistands- og utviklingskompetansen på utenriksstasjonene styrkes. I dag skjer det motsatte. Det er veldig uheldig.

Dette er ingen liten sak. Dette er svært viktig. Vi ber om at Stortinget holdes orientert om gjennomføringen av reformen.

Helt til slutt, et tema som utviklingsministeren ikke var innom: trosfrihet, som er selve lakmustesten på menneskerettighetene. I dag hadde Stortingets religionsfrihetsgruppe møte med en parlamentariker fra Irak, en jesidi, som hadde opplevd den verste herjingen. Hun snakket om at ISILs hær er borte, men ISILs ideologi er på frammarsj. Det er viktig at Norge er en pådriver også for religionsfrihet.

Statsråd Nikolai Astrup []: Da jeg så representanten Ropstad på talerstolen, ble jeg minnet om at jeg bør rette opp en åpenbar misforståelse fra redegjørelsen, hvor det ble sagt av meg at Gud skapte jorden på syv dager. Det riktige er selvfølgelig at han skapte den på seks dager og hvilte på den syvende dag. Da er det herved rettet opp.

La meg først få lov til å takke for alle gode bidrag til denne debatten om viktige spørsmål om hvordan vi skal nå bærekraftsmålene i fellesskap med landene i sør. Jeg har også lyst til å takke Arbeiderpartiet som ønsket meg spesielt velkommen – det setter jeg selvfølgelig stor pris på.

Det ble også sagt fra representanten Huitfeldt at vi mangler prioriteringer i utviklingspolitikken, og at redegjørelsen ga uttrykk for det. Det er jeg sterkt uenig i. Tvert om har vi, også før min tid, tatt mange viktige skritt for å prioritere mye strengere enn det som var tilfellet under den forrige regjeringen. Det er færre avtaler, færre temaer, færre land – en betydelig konsentrasjon, en erkjennelse av at Norge kan ikke, selv om vi er store på dette feltet, gjøre alt for alle. Skal vi få mest mulig ut av de pengene vi har til rådighet, er vi nødt til å se på hvor Norge virkelig kan gjøre en forskjell. Det er også bakgrunnen for at det kommer en partnerlandsmelding til Stortinget, hvor vi skal redegjøre nettopp for hva det skal innebære å være et partnerland, og det brede sett av utviklingspolitiske virkemidler som vi kan ta i bruk for å være reelle partnere, som også representanten Ropstad var innom.

Jeg er også enig i at det er bra at vi ikke skal fordype oss i en debatt om hvor mye penger vi skal bruke. Det ligger nå fast. Da blir det også rom for debatt om innholdet i utviklingspolitikken, som er det som virkelig betyr noe. Men forutsetningen for en slik debatt er at resultatene av bistanden er åpne, og at de er tilgjengelige. I dag er de egentlig ingen av delene. Derfor varslet jeg i redegjørelsen min at jeg vil sette i gang arbeidet med en resultatportal, hvor det faktisk er mulig å følge utviklingen i de ulike prosjektene der Norge er involvert, og se resultatene av det arbeidet vi gjør på alle områder. Det arbeidet er igangsatt.

Når representanten Huitfeldt trekker opp fire prioriteringer, er jeg glad for at de er dekket inn av de prioriteringene vi har. Det trekkes også frem av representanten Huitfeldt at vi ikke var til stede på en konferanse i Nederland, og derfor prioriterer vi ikke SRHR. Det er en kortslutning. Norge bruker, som representanten Huitfeldt vel vet, vel halvannen milliard kroner på dette feltet i 2018, og vi skal øke med over 500 mill. kr de neste årene, nettopp fordi dette er et felt som er viktig for Norge, uavhengig av om Norge var til stede på den enkeltstående konferansen i Nederland. Men vi er en del av initiativet She Decides – og ikke bare det, barne- og likestillingsminister Linda C. Hofstad Helleland er She Decides Champion. Det mener jeg er viktig – at det ikke er meg, men at det er henne – fordi dette er et arbeid som ikke bare går inn under min portefølje, men som er viktig for hele regjeringen. Det er bra at statsråd Hofstad Helleland tar del i det.

Så var representanten fra Senterpartiet innom spørsmålet: Hva har vært vellykket de siste 20 årene? Ja, innenfor de 40 minuttene jeg hadde til rådighet, kunne jeg også brukt mer tid på det. Men ser vi på hva som virkelig har løftet folk ut av fattigdom de siste 20 årene, er det økt handel og Kinas og Indias inntog i verdensøkonomien. Og det igjen leder meg til viktigheten av at vi klarer å skape arbeidsplasser. Det er ikke til forkleinelse for fordelingsprofil, som representanten fra SV var innom. Det går an å ha to tanker i hodet på en gang. Men når vi vet, som jeg sa i min redegjørelse, at Statoils skatteinntekter til Angola utgjør mer enn Norges samlede bistand til hele Afrika, sier det også noe om viktigheten av at vi klarer å skape lønnsomme arbeidsplasser i utviklingsland for å kunne bygge et bærekraftig samfunn med gode helse- og velferdstjenester for alle. Dette er viktig for ethvert samfunn. Det er viktig for utviklede land, og det er viktig for utviklingsland. Vi trenger en lønnsom privat sektor for å kunne levere på de viktige målene.

Fra Senterpartiets innlegg fikk jeg også inntrykk av at vi skal slutte med å bygge ut fornybar energi i utviklingsland fordi man skal ha eierskap til sine egne ressurser. Jeg synes det er bra, jeg, at vi bidrar til å bygge ut fornybar energi i utviklingsland, fordi det også er utrolig viktig for den langsiktige veksten og utviklingen i utviklingsland og en forutsetning for at vi lykkes med det.

Det er veldig mye jeg også kunne tenke meg å si om reform. Min tid løper nå dessverre ut, men jeg har en følelse av at jeg får sjansen senere i debatten.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Petter Eide (SV) []: Jeg har lyst til å ta opp forholdet mellom næringslivssatsing og menneskerettigheter. Jeg mener kanskje at ditt noe dominerende fokus på næringslivssatsing kan stå i veien for målet om også å gjøre noe med menneskerettighetene. Statsrådens direktør i Norfund, Kjell Roland, har hevdet at norske organisasjoners fokus på menneskerettigheter er til skade for norske bedrifters omdømme ute. Med andre ord mener Roland, slik jeg har forstått ham, at fokus på menneskerettigheter for de norske organisasjonene er en konkurransehindrende faktor for norsk næringsliv som skal etablere seg ute. Er du enig med Roland i dette?

Presidenten: Presidenten vil minne representanten Eide om at statsråden ikke skal tiltales i du-form, men at talen skal rettes til presidenten.

Statsråd Nikolai Astrup []: Jeg vet ikke om jeg er enig i gjengivelsen av Rolands standpunkt i dette. Jeg tror det er litt mer nyansert enn som så. Men la meg fastslå at vi har høye forventninger til norsk næringsliv når de er ute, og vi har høye forventninger til Norfunds investeringer i næringsliv ute. Slik skal det være. Menneskerettigheter er et tverrgående hensyn i norsk utviklingspolitikk. Det betyr at det skal gjennomsyre alt vi gjør. Jeg var senest i dag tidlig og snakket for Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg om betydningen av at også næringslivet vektlegger menneskerettigheter og følger opp det viktige arbeidet som gjøres både i FN, hvor Norge har tatt en ledende rolle på dette området, og i OECD, hvor det er etablert et norsk kontaktpunkt nettopp med det for øye at vi skal fremme menneskerettigheter i de investeringene som gjøres. Aktsomhet her fra næringslivets side er veldig viktig.

Petter Eide (SV) []: Takk for svaret. Det er mulig at jeg har feilsitert Roland, men intensjonen er som jeg sier, og han har også fått massiv kritikk fra en rekke norske ledere i store organisasjoner for denne holdningen. Nå skal denne direktøren slutte. Det kommer en ny direktør, og mitt spørsmål til utviklingsministeren er: På hvilken måte er den nye direktøren i Norfund satt til å satse på menneskerettigheter når det gjelder næringslivsinvesteringer ute?

Statsråd Nikolai Astrup []: Det vil være de samme forventningene til Norfund i fremtiden som det er i dag, om at alle investeringer skal hensynta viktigheten av menneskerettigheter, uavhengig av hvem som er direktør. For øvrig er det styret i Norfund som ansetter direktør, ikke statsråden.

Anniken Huitfeldt (A) []: Norge har et stort fortrinn på området fornybar energi. Når det gjelder utviklingsbistand til klimaformål, har det blitt redusert ganske kraftig, med 2 mrd. kr, eller en tredjedel. Dette er område som jeg vet at statsråden har et stort engasjement for. Hvilke planer har han for å øke utviklingsbistanden til klimaformål i løpet av de neste årene?

Statsråd Nikolai Astrup []: Jeg vil si at fornybar energi er en del av den viktige klimainnsatsen. Satsingen på fornybar energi har økt, og vi har gitt store bidrag til FNs grønne fond – 400 mill. kr i året, 1,6 mrd. kr over de siste fire årene. Dette er viktig. Vi har signalisert at vi kommer til å øke satsingen på fornybar energi fremover, og vi er i ferd med å gjennomgå om vilkårene er til stede for at vi også skal øke bidragene til det grønne fondet. Vi kommer tilbake til det. Dette er viktig. Fornybar energi er helt avgjørende i klimaarbeidet, og der gjøres det en enorm innsats, ikke minst gjennom Norfund, som jeg akkurat var inne på. 50 pst. av Norfunds portefølje investeres i fornybar energi, og den porteføljen utgjør per i dag vel 23 mrd. kr. Så det er betydelige ressurser som er i arbeid for å fremme fornybar energi, i tillegg til de øvrige ordningene vi har på området.

Anniken Huitfeldt (A) []: Jeg hører at statsråden sier at det har vært en økning. Uansett om representanten Tetzschner liker det eller ikke, er sammenligningen med 2013 relativt relevant for resultatene til denne regjeringen. Det har tross alt vært kuttet med en tredjedel. Det er ikke et lite kutt – det er et gedigent kutt, og det representerer 2 mrd. kr.

Jeg skjønner at statsråden vil stille kvalitetskrav. Det er viktig. Men det har tatt denne regjeringen ganske mange år å jobbe med å bedre resultatene når det gjelder bistand til klimaformål. Når kan vi få dette på bordet? Det er litt flaut – når amerikanerne kutter – for dette er et område hvor vi har et fortrinn, og de siste fem årene sett under ett har det vært et ganske stort kutt fra norsk side.

Statsråd Nikolai Astrup []: Som sagt er vi i ferd med å bygge opp satsingen på dette området, og det mener jeg er viktig og riktig. Som representanten vet, har vi også satset betydelig på et par andre områder som også er viktige, nemlig helse og utdanning. Vi har doblet satsingen på utdanning. Jeg tenker at det er i tråd med representantens ønske om at vi skal konsentrere innsatsen om noen prioriteringer. De prioriteringene er fem, og fornybar energi og klima og miljø er én av dem. Økningene i årene som kommer, vil komme innenfor de fem prioriterte områdene i norsk utviklingspolitikk.

Steinar Ness (Sp) []: Noreg er eit framifrå godt døme på at nasjonal råderett til naturressursar ikkje er til hinder for verken utanlandske investeringar, handel eller samarbeid. Nøkkelen her er kven verdien av desse ressursane skal kome mest til gode, det landet og dei innbyggjarane som bur der ressursane er, eller investorar som vil tene seg rike på desse ressursane. Eg har ikkje sagt i innlegget mitt at Noreg ikkje skal investere i andre land, og med litt velvilje trur eg statsråden forstår problemstillinga, men han er kanskje ikkje interessert i å svare så mykje på ho. Men det går jo til kjernen av det som var sagt i utgreiinga med tilvising til Tony Blair, korleis vi skal bruke fellesskapets makt til å kombinere globalisering med rettferd. Kan statsråden utdjupe sitt syn på dette spørsmålet i lys av det eg no sa?

Statsråd Nikolai Astrup []: Jeg er enig med Tony Blair. Derfor refererte jeg til ham på det punkt. Det er sikkert mye annet jeg ikke er enig med ham i, men på dette punktet er jeg enig, og dette er noe vi har lykkes godt med i Norge.

Jeg er glad for å høre at representanten mener at vi skal investere i fornybar energi i utviklingsland, og jeg velger å tolke ham dit hen at det heller ikke er forbudt for oss å tjene penger på det selv om investorer ikke skulle tjene penger på dette, slik han formulerte det i sitt spørsmål. Poenget er at kapitalen finnes ikke i de landene vi går inn i. Noen må ta høy risiko for å gå inn og bygge kraftverk. Norge gjør det. I Nepal har f.eks. Statkraft bygd et kraftverk som fungerer utmerket. Etter 20 år faller 50 pst. av eierskapet tilbake til den nepalske stat, og etter 40 år faller hele kraftverket tilbake til den nepalske stat. Det er en modell hvor Statkraft får betalt for den risikoen de tar, samtidig som den langsiktige gevinsten uten tvil både underveis og etter hvert tilfaller nepalerne og nepalske myndigheter.

Steinar Ness (Sp) []: Eg vil takke statsråden for svaret, for då erkjenner altså statsråden at det ligg ulike avvegingar her, og at det landet der ressursane er, på ein fornuftig måte må kunne vareta sine langsiktige interesser og stille tilsvarande krav overfor utanlandske investorar som vi har gjort i det norske samfunnet. Så kan vi diskutere vidare fordelinga av dette og kva som er rimeleg og rettferdig i lys av det.

Mitt neste spørsmål går på noko som statsråden ikkje gjekk inn på i sitt innlegg, og som er kommentert frå fleire i denne salen, det som går på ei bistandsreform i Norad, og som ifølgje ei NTB-melding går ut på at ein skal reindyrke Norad som eit forvaltningsorgan med sentralisert ansvar for all teknisk tilskotsforvaltning. Har statsråden nokon kommentar til det som er sagt frå fleire av partia i opposisjonen til denne omorganiseringa i denne debatten?

Statsråd Nikolai Astrup []: Kravene til god tilskuddsforvaltning kommer bare til å øke i takt med at bistandsbudsjettene øker i årene som kommer, og da mener jeg at det er viktig at vi profesjonaliserer den delen av tilskuddsforvaltningen som går på utbetaling og kontroll med de enorme summene som passerer norsk forvaltning. Jeg mener derfor det er fornuftig at vi rendyrker det i Norad, samtidig som det åpenbart også er behov for at det som i sin natur er politiske oppgaver, ligger under det politiske sekretariatet, nemlig departementet. Det er behov for å styrke den bistandsfaglige kompetansen i departementet, og det er også en bakgrunn for denne reformen. Jeg tror resultatet av dette er at vi vil få bedre utnyttelse av de store pengene vi har til rådighet, med lavere risiko og bedre kontroll, og det er viktig.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: La meg først få lov til å benytte anledningen til fra denne talerstolen å gratulere Astrup som utviklingsminister, og også fra denne talerstolen si at jeg har stor tro på ham, og at han kommer til å gjøre en god jobb. Og han er allerede tilgitt når det gjelder referansen til at Gud skapte verden på sju dager, for så vidt jeg husker, var det et sitat fra Kofi Annan det ble vist til, så det var ikke hans egne ord.

Selv om Gud klarte seg med seks dager, synes jeg utviklingsministeren blir litt ambisiøs når han har brukt tre måneder på å pønske ut sin store reform. Som jeg sa i mitt innlegg, er jeg veldig glad for at en ser på det, for det er helt nødvendig. Men jeg frykter at en oppnår ikke målene sine, kompetansen forvitrer i både Norad og UD, og da er vi dårligere stilt enn det vi var. Så mitt spørsmål går egentlig bare på: Hvordan ønsker utviklingsministeren å inkludere Stortinget? Jeg er fullt klar over at det er regjeringas ansvar og domene, men hvordan ønsker han å involvere Stortinget i en så viktig og stor reform, som mange av oss er veldig engasjert i?

Statsråd Nikolai Astrup []: Vi er klar over at dette vekker stort engasjement, og derfor har vi snakket med bl.a. Kristelig Folkeparti om dette før vi presenterte vår kurs for reformen. Det er viktig å understreke at dette er en kurs. Det betyr at mange av de spørsmålene som representanten tar opp i sitt innlegg, ligger foran oss og vil bli besvart, og jeg er ikke innstilt på å gjennomføre en reform som vil bidra til forvitring av norsk bistandskompetanse. Tvert om, jeg mener vi trenger en sterk bistandskompetanse. Men det viktige her er at vi fokuserer på hvilke oppgaver vi skal løse, og så finner ut hvordan vi best løser dem, at vi ser på totaliteten i systemet vårt med både Norad, UD og utestasjonene som ett, og så fordeler ressursene der vi mener at det gir mest nytte og best resultater. Det må være utgangspunktet. Jeg er helt sikker på at representanten Ropstad vil få utmerkede svar på de bekymringer han reiser i dag, etter hvert som prosessen skrider frem.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Jette F. Christensen (A) []: Også jeg vil benytte anledningen til å gratulere regjeringen med å opprette en viktig ministerpost og ønske ministeren hjertelig velkommen. Denne diskusjonen trenger vi.

Utviklingsredegjørelsen er full av gode ord, som veldig mange partier på Stortinget kan være enig i, men spørsmålet er hva de inneholder. Forskjellen i norsk utviklingspolitikk kan av og til være vanskelig å få fatt på, men den ligger i hvor man legger vekt på å handle, hva man prioriterer, hvordan en vil gå videre, og hva som skal til for å nå målene. Forskjellen ligger også i hva «kutt» og «økning» betyr, og hva forskjellen på de to ordene er. Hva er en økning på en post som allerede er kuttet fra før?

Bistand, utvikling og sikkerhetspolitikk hører sammen. Når mennesker mangler håp, blir fratatt rettigheter og hindret i å nyte ressurser de egentlig skulle ha tilgang til, blir de redde. De blir frustrerte, og den frustrasjonen fører til ustabilitet. Derfor er det særlig farlig når Donald Trump, etter utnevnelsen av Jerusalem som hovedstad i Israel, kutter en tredjedel av budsjettet til FNs organisasjon UNRWA – ikke bare fordi det betyr mindre helsehjelp til palestinske flyktninger, ikke bare fordi det svekker utdannelsen deres, men også fordi en aktivt er med på å destabilisere et område når man systematisk tar fra et helt folk framtidstroen.

Jeg tviler ikke på at regjeringen er enig med meg i disse bekymringene, og de kunne sikkert skrevet bevingede ord i en redegjørelse. Men politikk er det vi gjør, ikke bare det vi sier. Som en god alliert må vi stille opp der andre svikter, og i denne sammenhengen svikter USA. Da må Norge ta ansvar. Hvorfor gjør vi ikke det i større grad? Hvorfor var Norges kjernebidrag i 2016 125 mill. kr, mens det var 150 mill. kr året før? Det er ikke tiden for å kutte, det er tiden for å ta ansvar.

Det samme gjelder kvinners rett til å bestemme over egen kropp. I redegjørelsen nevner ministeren at sanitærforhold på skoler hindrer jenters mulighet til utdanning. Det er jeg helt enig med ham i. Men kvinners mulighet til å bestemme over egen kropp er også noe som påvirker deres mulighet til å bestemme over eget liv og å planlegge det. Regjeringen sier at det arbeidet er prioritert, men hva betyr det ordet? Vi foreslår å gi enda mer til dette arbeidet. Vi skulle ønske at regjeringen var med på det, for det er nå disse kvinnene trenger oss mest, det er nå deres rettigheter blir redusert over hele verden. Vi kan lene oss på vår utvikling og vår rikdom når det gjelder nettopp kvinnelig yrkesdeltagelse, og da må vi unne andre land det samme.

Redegjørelsen er også innom næringslivet som en viktig aktør for å oppnå vekst. Men det er nesten som om jeg føler at jeg må minne om at vekst ikke er det samme som utvikling. Mange steder i verden, også der vi bidrar med bistand, er det ikke mangel på ressurser som er det grunnleggende problemet. Bistand skal bidra til å bygge stater og demokratier, ikke bare BNP. Det finnes rike land med mange fattige mennesker der ressursene bare er forbeholdt noen få. Om disse landene skal ha vekst, trengs det handling for at det også skal bety utvikling, og for at den veksten ikke bare skal tilflyte noen få.

Norsk næringsliv har vært og kommer til å være en viktig bidragsyter i utviklingsland. I tillegg til økonomi og arbeidsplasser bidrar de også som kulturbyggere, og der er norsk næringsliv veldig gode. Men den modellen de har med seg, den modellen som baserer seg på trepartssamarbeid, den modellen som baserer seg på omfordeling, er ikke i disse landene. Derfor, når Norge satser på å skape økonomisk vekst gjennom næringslivsinvesteringer, må vi samtidig være sikre på at denne veksten ikke forsterker skjevfordeling i samfunnet, men blir fordelt slik at alle kan delta i ressursutviklingen.

I sin redegjørelse sa ministeren:

«Og vi må bruke våre utviklingspolitiske virkemidler slik at investeringene bedriftene gjør, kan bidra til størst mulig utviklingseffekter.»

Jeg er enig. Men det jeg lurer på, er:

  • Hvilke konkrete utviklingspolitiske virkemidler er det ministeren viser til?

  • Hvilken strategi er det som ligger til grunn for at mottakerland skaper strukturer for en mer lik fordeling?

For å nå målene er det lurt å ha en plan.

Hårek Elvenes (H) []: Representanten fra SV kom med en interessant bekjennelse fra talerstolen. Han hadde som uhjelpsmedarbeider vært med på mye dumt, men representanten sa ikke dermed at u-hjelp var dumt. Det var en viktig presisering.

La oss slå fast: De lange linjene i norsk utviklingspolitikk ligger fast. Utviklingsbudsjettet har ligget på 1 pst. av bruttonasjonalprodukt de siste ti år, og bistanden er økt fra 18 mrd. kr til 35 mrd. kr i det samme tidsrom. Det gjør at Norge ligger helt i toppen hva gjelder bistand, målt etter både antall innbyggere og bruttonasjonalprodukt.

Men like viktig som et høyt bistandsbudsjett er at bistanden faktisk virker og bidrar til fattigdomsbekjempelse, fred og utvikling i disse landene. Det betyr ikke at vi skal gjøre noe helt annet, noe helt nytt, men vi skal gjøre mer av det som faktisk virker, med våre begrensede ressurser.

Norsk bistand er med rette blitt kritisert for å være spredt for tynt ut over og for lite målrettet. Det har regjeringen tatt konsekvensen av og fra 2014 redusert antall mottaksland fra 113 til 89, og antall bistandsavtaler er redusert fra 6 400 til nærmere 4 000.

Finansieringsbehovet knyttet til FNs bærekraftsmål og Agenda 2030, er enormt. Da er det ikke likegyldig hvordan vi bruker våre ressurser. Vi må bruke vår bistand på en måte som gjør at vi kan dokumentere resultat og se at det spirer og gror i den jord vi sår.

Det har vært ulike evalueringer av norsk bistand. En gjennomgående konklusjon er at måloppnåelsen er svak, og resultatoppfølgingen er også svak. Resultatene brukes i liten grad til å evaluere, prioritere og drive bistandsarbeidet framover. Slik kan vi ikke ha det. Når noe ikke virker, må vi slutte med det, og når noe beviselig virker, må vi ha mer av samme medisin. Det er en rød tråd i bistandsministerens redegjørelse.

Regjeringen har økt bistand til utdanning fra 1,7 mrd. kr i 2013 til 3,4 mrd. kr i 2017. Dette er et viktig grep og gjøres i erkjennelsen av at utdanning og kunnskap er selve grunnlaget for utvikling og velstand i et samfunn.

Verdenssituasjonen tilsier dessverre at vi må dreie vår bistandspolitikk og vår bistand mer i retning av land som er direkte eller indirekte berørt av krig, migrasjon og flyktningstrømmer. Imidlertid er det en forutsetning for en vellykket bistandspolitikk at det også har en sammenheng med hvordan vi organiserer og utveksler kunnskap om dette på vår egen hjemmebane. Akademia, departement, sektorer og det sivile samfunn har mer å gå på hva gjelder å samhandle og dra i samme retning. Derfor har regjeringen satt ned et eget forum, under Utenriksdepartementet, som skal gå inn i denne problemstillingen og sørge for at dette konvergerer mot et bedre resultat og bedre bruk av ressursene, og det vil regjeringen komme tilbake til i revidert nasjonalbudsjett.

Til slutt: En forutsetning for at vi skal klare å bevare giverviljen og givergleden i det norske folk, som er en særdeles viktig verdi og egenskap å ta vare på, er at vi kan dokumentere resultatene av vår bistand og vise at bistand faktisk bidrar til framgang og vekst i de samfunn og land som vi velger å bruke våre 35 mrd. kr på. Det er en forutsetning for at dette skal kunne drives videre i de kommende generasjonene.

Ingjerd Schou (H) []: Takk til regjeringen og statsråden, som har levert en utviklingspolitisk redegjørelse. Det må jeg si at jeg setter pris på. Det er en god oversikt over status, men også over den utviklingen som ligger til grunn for Høyres og regjeringens utviklingspolitikk, nemlig det å konsentrere, målrette og sørge for at formålet og innretningen handler om utviklingen, og at man skal hjelpe både folk og land til å bli bedre i stand til å klare seg selv og få bedre hverdager. Det har vært for mange land, for mange organisasjoner, og bare det at man konsentrerer det til færre land og reduserer med et betydelig antall organisasjoner, borger for at man i større grad kan få resultater også av utviklingspolitikken.

Men jeg tenkte at det nå kan være på sin plass å si noen ord om motivet for det å gi – i den tradisjonelle språkbruken – bistand, eller hjelp til utvikling, som vi mer og mer kaller det. For både Høyre og regjeringen har det vært viktig at målsettingen med utviklingspolitikken faktisk er å bidra til at vi får en mer fredelig, men også en mer rettferdig verden, uten de veldig store tragediene med ekstrem fattigdom. Det er et mål for utviklingspolitikken også at det er fattigdomsreduksjon og lindring av nød som er målet og formålet med det vi gjør. Bærekraftsmålene utgjør også den overordnede rammen for norsk utviklingspolitikk.

Vi vet at både innenriks-, utenriks- og utviklingspolitikken har grenseflater i dag som står nærmere hverandre enn det vi har sett tidligere. Med all den erfaringen vi har bak oss, har både utenrikspolitikken og også utviklingspolitikken blitt både lokal, regional og nasjonal i langt større grad enn det vi har sett tidligere. Det er derfor svært naturlig at vi ser disse politikkområdene i sammenheng med hverandre. Det er stadig mindre aktuelt å sette «deres» opp mot «våre» interesser, og i en verden der det som skjer ett sted, får konsekvenser regionalt og globalt, er det mye mer aktuelt og relevant å snakke om felles interesser, felles utfordringer, felles ansvar og felles løsninger. Det er også det som er utgangspunktet for FNs bærekraftsmål. Innsatsen for at flere i verden skal få tilgang til noe av det mest grunnleggende, nemlig utdanning, helsehjelp og det å kunne ha en arbeidsplass, klare seg selv, og for at klimaendringene bekjempes, er i vår interesse så vel som for dem den er rettet mot.

Ulike politikkområder må sees i sammenheng, og vi skal på alle områder i størst mulig grad også føre en politikk som fører til at vi bidrar til en bedre verden og et bedre Norge. Regjeringen presenterer hvert år en samstemthetsrapport i Prop. 1 S som analyserer hvordan norsk politikk er samstemt for utvikling, og hvordan de ulike politikkområdene påvirker utviklingen i den internasjonale verden. Som varslet i Meld. St. 24 for 2016–2017, Felles ansvar for felles fremtid, er regjeringen nå i ferd med å etablere et samstemthetsforum for å styrke nettopp samlet norsk innsats for utvikling.

Bistand i seg selv kan ikke forhindre migrasjon, like lite som den alene kan skape utvikling. Det er viktig, både for Høyre og for regjeringen, at vi bruker alle de ulike virkemidlene vi har til rådighet. Gjennom nettopp engasjement i fredsprosesser, det å få til faglig samarbeid, det at vi kan handle med hverandre, bygge allianser, men også innsats i multilaterale fora, skal vi arbeide for fattige og sårbare lands interesser. Det er viktig at vi også øker vår innsats i sårbare land i Afrika, som direkte eller indirekte er berørt av det vi har sett mer og mer av de senere årene, nemlig krig og konflikt. Disse landene er blant verdens fattigste også, og mange er også både avsender-, mottaks- og transittland for migranter.

Terje Halleland (FrP) []: Vi opplever nå kanskje den største miljøutfordringen som verden står overfor, med all plasten som er i havet. For Norge som en kyst- og havnasjon og maritim stormakt er havet en stor og avgjørende ressurs. Det har stor betydning for Norge, når det gjelder både arbeidsplasser, energi, transport og ikke minst fiske og mat.

Den marine forsøplingen vi nå ser, truer ikke bare Norge, men samtlige nasjoner som grenser til havet. Dette gir negative utslag for både fiskeri og næringsliv og bidrar til forurensingen av verdens matfat. Det er et stort behov for å forsterke tiltakene som kan bidra til å redusere den plastforsøplingen som vi ser i dag.

Hvor kommer alt dette fra? I henhold til beregninger fra World Economic Forum tilføres verdenshavene 15 tonn plast i minuttet, døgnet rundt, hele året. Vi må gjerne rydde langs våre egne strender – det gjøres en fantastisk innsats for det i dag – men det blir en håpløs kamp om vi ikke klarer å stoppe utslippene. Marin forsøpling er et globalt problem, og av den plasten som kommer til havet fra land via elvene, kommer 90 pst. fra ti elver. Vi vet mye om hvor den kommer fra, og det kan være et godt utgangspunkt.

Den største innsatsen som Norge kan gjøre i kampen mot marin forsøpling, er tiltak utenfor egne landegrenser. Vi må løfte blikket og se hvordan vi på en resultatorientert og kostnadseffektiv måte kan løfte tiltak også andre plasser i verden.

Vi har et bistandsbudsjett på godt over 35 mrd. kr, og Fremskrittspartiet mener at det helt klart bør være mulig å finne store midler der til dette formålet. Regjeringen har allerede satt av 150 mill. kr av bistandsbudsjettet for 2018 til å bekjempe forsøpling og plast i havet i utviklingsland, men jeg mener vi bør øke denne summen. For Fremskrittspartiet er bekjempelse av marin forsøpling en sak som står høyt på dagsordenen. Vi må styrke og profesjonalisere innsatsen for å fjerne plast, både på strender og under havoverflaten. Men det viktigste av alt er å finne gode tiltak for å redusere tilførselen av plast i verdenshavene.

Mange av landene som mottar bistand fra Norge, har en manglende infrastruktur når det gjelder avfallshåndtering, og elvene blir brukt som deponi. Et av hovedformålene med regjeringens bistandsprogram mot marin forsøpling er nettopp å bidra til mer effektiv avfallshåndtering. Mer øremerking av bistandsmidlene til avfallshåndteringsprosjekter vil ikke bare bidra til lokal verdiskaping, men vil også gi et globalt miljøbidrag, som også er et viktig bidrag i fattigdomsbekjempelsen på verdensbasis. Sluttresultatet blir både god økonomi og et gigantisk miljøbidrag. Det må vi kunne si er god politikk.

Norge bidrar internasjonalt på mange områder. Statsministeren har tatt et eget initiativ til å danne et internasjonalt havpanel, med et eget program mot marin forsøpling. Her kan sjøfartsnasjonen Norge gjøre en forskjell.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Jeg tar ordet etter diskusjonen om reformen av bistandsforvaltningen. Statsråden sa at vi i alle fall må kunne være enige om målene, og når statsråden skisserer dem, er jeg selvsagt langt på vei enig i dem, men jeg vil gjerne presisere litt mer av det jeg mener bør være målsettingene.

Den første målsettingen bør være å styrke både UD og Norad. Når jeg tenker på statsråden, synes jeg det er veldig viktig at en ønsker en styrking av Utenriksdepartementet og kompetansen rundt seg, når en vet at det er de utviklingspolitiske interessene som må være ledende – ikke realpolitikerne, som fort blir sittende i Utenriksdepartementet, noe som kan føre til at egeninteresser tar for mye av styringen av det utviklingspolitiske. Derfor synes jeg det er ekstremt viktig at en styrker den delen.

Når det gjelder Norad, har Kristelig Folkeparti vært veldig tydelig på at vi ser mye dobbeltarbeid og uklar rollefordeling, som statsråden selv har påpekt. Vi vet også at porteføljen som de behandler, har økt enormt. Derfor har vi vært veldig opptatt av å styrke forvaltningen og kompetansen der. Derfor mener jeg at skal en forbedre resultatene, kan en ikke se vekk fra at det er en sammenheng mellom fag og forvaltning, og det bør være et viktig mål å styrke begge deler.

Skal en lykkes med å nå mål nr. 2, som gjelder å styrke den bistandsfaglige kompetansen i UD, må en i alle fall unngå rotasjon. Jeg skal være ærlig på det: Statsråden har sikkert rett i at mye kan komme til etter hvert, og jeg tar utgangspunkt i en NTB-melding. Men det er nå vi har mulighet til å gi beskjed til statsråden, i denne debatten. Skal en klare å styrke kompetansen, kan en ikke flytte de flinkeste fagfolkene fra Norad og inn i UD, og så, to eller tre år senere, sitter de i Berlin eller i New York. Skal en styrke den langsiktige bistandskompetansen, er en avhengig av at en har folk som får lov til å jobbe med det feltet over lengre tid. Vi vet at den vanlige rotasjonsordningen som brukes i UD, ikke er skapt for det. Det er bra hvis statsråden lykkes med en ordning som f.eks. går ut på at en kan være ute på de ulike ambassadene og stasjonene og slik sett får styrket bistandskompetansen. Det er i alle fall et viktig mål som en må ta hensyn til.

Det siste, som jeg var inne på, er at vi ønsker en styrking av ambassadene. Vi ønsker en desentralisering av forvaltningen, for jeg tror det tas bedre beslutninger lenger ute, nærmere de ulike situasjonene. Derfor ønsker vi å flytte mer makt ut. Eksemplene som vi viste til, var Mali og Haiti, som i sin tid var fokusland, og de har ikke hatt norsk ambassade.

Jeg registrerer at statsråden ikke sier noe om at han vil involvere Stortinget, men jeg håper han gjør det, for vi er mange som ønsker å bidra til en vellykket reform.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.