Stortinget - Møte torsdag den 3. mai 2018

Dato: 03.05.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhold

Sak nr. 10 [19:23:12]

Interpellasjon fra representanten Nina Sandberg til forsknings- og høyere utdanningsministeren: «Fremragende forskningsmiljøer er blant hovedsatsingene i Stortingets langtidsplan for forskning og høyere utdanning, men Norge har for få forskningsmiljøer i verdenstoppen. Regjeringen mangler virkemidler for å utvikle varige toppforskningsmiljøer, skrev nylig fire professorer i Dagbladet. De peker på at sentrene for fremragende forskning har vært vellykket, men at styrings- og finansieringsregimet vanskeliggjør finansiering utover ti år. Liknende problematikk ligger under 15 forskningsmiljøers nylige opprop for mer langsiktig finansiering av europa-forskning. Korte horisonter vanskeliggjør langsiktig planlegging, gjør kompetansemiljøene sårbare og tapper krefter. For å rekruttere de beste trengs faste stillinger og tidsperspektiv bestemt av vitenskapen, ikke prosjektlengden. Hva vil statsråden gjøre for å bevare og utvikle toppforskningsmiljøene våre»?

Talere

Nina Sandberg (A) []: Med kunnskap skal landet bygges videre. Når jeg i dag fremmer denne interpellasjonen på vegne av Arbeiderpartiet, er det på trygg grunn. Dette er et spørsmål vi som parti har jobbet lenge og grundig med. I 2015 satte sentralstyret vårt ned et utvalg med studenter, vitenskapelig ansatte og representanter fra arbeids- og næringslivet. Dette utvalget har arbeidet ut en gjennomarbeidet strategi for høyere utdanning og forskning og gitt innspill til dagens partiprogram. Helt sentralt i den offensive politikken vi utarbeidet, står den saken som jeg tar opp til prinsipiell debatt i dag.

Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er en revidering. En av de viktigste anbefalingene fra OECDs landgjennomgang er at det må gjøres mer for å dyrke fram fremragende forskningsmiljøer og internasjonalt ledende universiteter.

Vi i Arbeiderpartiet har høye ambisjoner for kunnskapsnasjonen Norge fordi forskning er en forutsetning for utvikling og vekst. Det å videreutvikle fremragende vitenskapelige miljøer i verdensklasse er også etter vår vurdering en av de aller viktigste oppgavene innenfor høyere utdanning og forskning. Norge skal ikke være best i alt, men vi skal utnytte de forutsetningene vi har. Vi skal være en ledende drivkraft i kunnskapsutviklingen og ha verdensledende kompetanse innenfor områder der vi har særlige fortrinn, komparative fordeler som er viktige for oss, for Norges konkurranseevne og attraktivitet påvirkes selvsagt av hvor gode kompetansemiljøene våre er. Et høykostland som Norge kan konkurrere i kvalitet og produktivitet. På utvalgte områder skal vi ha fagmiljøer som hevder seg i internasjonal toppklasse. Det næringslivet vi skal leve av i framtiden, kommer til å vokse ut av næringer hvor vi er sterke i dag.

Siden 1930 har verdiskapingen i Norge utenfor petroleumssektoren blitt sjudoblet i realverdi. Det er nettopp forskning og høyere utdanning som – sammen med et velferdssamfunn der flest mulig tar del, og en klok forvaltning av naturressursene – er de faktorene som har lagt grunnlaget for denne veksten.

Vi trenger virkemidler som gir de aller beste forskerne ekstra gode muligheter til å skape ny kunnskap og bidra til ny forståelse og gjennombrudd på forskningsfronten. Det betyr at vi må utvikle virkemidler som tydeligere dyrker fram høye ambisjoner og legger til rette for toppkvalitet. Forskningstunge institusjoner må sikres god basisfinansiering og jobbe tett sammen med andre aktører, som departement, forskningsråd og EU.

Det må være et mål for Norge at vi har verdensledende forskningsmiljøer som bidrar til ny forståelse og bedre konkurransekraft, som har evne til å møte våre samfunnsutfordringer, og at norske fagmiljøer evner å tiltrekke seg og utvikle de beste talentene. Og det må være et mål at de beste forskerne og studentene har bygg og infrastruktur i verdensklasse. Her har en samlet stortingskomité, etter forslag fra Arbeiderpartiet, nå gått sammen om at dette må konkretiseres og innlemmes konkret og forpliktende i den nye langtidsplanen. Det forutsetter jeg selvsagt at regjeringen følger opp.

Som vi har programfestet i Arbeiderpartiet, trenger vi en prioriteringsliste for bygg og infrastruktur for å legge til rette for forskning av høy kvalitet ved universitetene og høyskolene.

Det er ikke bare vi i Norge som leter etter virkemidler for å øke innovasjonen og fornye næringslivet. De fleste land ser dette som et viktig grunnlag for nasjonalinntekten sin. Et konkurransedyktig forskningssystem er avhengig av forskningsmiljøer som hevder seg i verdenstoppen, i tillegg til stabilt gode forskningsinstitusjoner som leverer forskning tilpasset samfunns- og næringsliv. Vi skal ikke bare ha stjerneforskere, men vi må ha dem også. Det er her snakk om toppene, som kan være til inspirasjon og utvikle og spre ny kunnskap og ny viten, for det er slik at god forskning i nesten alle tilfeller kommer ut av forskningsmiljøer av høy kvalitet.

Derfor trenger Norge en tydeligere politikk for å fremme de aller beste miljøene, en politikk som styrker de viktigste betingelsene for å skape verdensledende forskning. Jeg mener at rulleringen av langtidsplanen er en god og riktig anledning til å være ambisiøs på vegne av norsk forskning. Derfor utfordrer jeg statsråden på dette. Selv om fremragende forskningsmiljøer var blant hovedsatsingene i Stortingets første langtidsplan for forskning og høyere utdanning, har Norge ikke mange nok som hevder seg i verdenstoppen. Vi mangler en nasjonal plan for hvordan vi skal videreutvikle de gode miljøene våre. Vi mangler rett og slett et system som legger til rette for stabil toppforskning.

Jeg mener prinsipielt at vi alltid må vurdere om finansieringen og organiseringen av forskningen er god nok for å nå målene vi som nasjon har satt oss. Vi bør skjele til hvordan andre land rigger toppforskningen sin, men samtidig være klar over egenarten vår. Det finnes ikke identiske paralleller til det norske systemet, med vårt skille mellom en godt finansiert universitets- og høyskolesektor og en instituttsektor som hovedsakelig er oppdragsfinansiert. Det betyr ikke at vi nødvendigvis har valgt den modellen som gagner oss best til evig tid. Vi bør alltid samrå oss med sektoren og partene. Men til sjuende og sist er dette en viktig del av den sittende regjerings ansvar, de som styrer landet, og som snart skal legge fram forslag til ny plan. Tidsperspektivet er blant de rammene som må ses på. Vi i Arbeiderpartiet ser et åpenbart behov for å tenke lenger innenfor forskningspolitikken enn vi har gjort tidligere i Norge. Vi trenger ordninger som går lenger enn ti år.

Det er viktig for meg å understreke at vi har mange dyktige forskere i Norge. Noen av dem er verdensledende. Vi i Arbeiderpartiet er godt fornøyd med sentrene for fremragende forskning, men vi slår fast at toppforskning og det å videreutvikle viktig kompetanse krever mer langsiktig finansiering. Det å bygge opp og beholde posisjonen som verdensledende synes å betinge langsiktighet, og da blir selv ikke ti år lenge nok. Dette har ulike forskningsmiljøer påpekt, og dette har jeg også registrert at direktøren i Forskningsrådet er enig i. Han har uttalt at det som står i interpellasjonen, er vi alle enige om, nemlig at det er viktig å satse på toppforskning, og at det er langsiktighet i denne satsingen. Én av utfordringene vil være å finne finansieringsmodeller som kan videreføre de beste av de eksisterende sentrene for fremragende forskning. En annen vil være å ta stilling til om det skal satses innenfor universitetene, utenfor eller begge deler.

Arbeiderpartiet har ikke de endelige løsningene på egen hånd, men vi er svært spent på hva den ansvarlige statsråden vil foreslå som de viktigste tiltakene for å ta vare på og videreutvikle fremragende forskning i verdenstoppen. Jeg har registrert at det har pågått en diskusjon i sektoren og i ulike medier etter nyttår, at den fortsatt pågår, og at det naturlig nok er ulike syn på hva som bør gjøres. Dette er en viktig debatt, og med denne interpellasjonen løftes den inn i Stortinget. Det gjør vi fordi debatten om hvordan vi best sikrer toppforskningens framtid, er viktig for Norge.

Statsråd Iselin Nybø []: La meg først få takke representanten Nina Sandberg for å løfte dette spørsmålet og dette temaet, for det er et tema som veldig godt kan drøftes i Stortinget, både nå og når langtidsplanen blir lagt fram i høst.

Vi har relativt få toppforskningsmiljøer i Norge. Det å løfte fram flere verdensledende fagmiljøer er en viktig prioritering i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Men vi har allerede flere fagmiljøer som hevder seg godt internasjonalt, og pilen peker oppover. Og det er slett ikke slik at vi mangler virkemidler for å utvikle toppforskning.

Jeg mener at den positive utviklingen er et resultat av at både regjeringen, Forskningsrådet, institusjonene og fagmiljøer har vært flinke til å prioritere, til å konsentrere og til å tenke langsiktig. For forskningens natur er langsiktig. Å etablere toppmiljøer vil som regel kreve langt mer enn ti år, som er det som er tidsrammen for Senter for fremragende forskning, SFF, og da tenker jeg særlig på de valgene og de prioriteringene som vertsinstitusjonen må gjøre før og etter senterperioden, i f.eks. forskerrekruttering, utstyr, bygg, infrastruktur og andre strategiske investeringer.

I løpet av senterperioden legger vertsinstitusjonen inn betydelige bidrag. SFF-bevilgningen fra Forskningsrådet utgjør bare ca. 20 pst. av det totale budsjettet til sentrene. Resten av midlene er kommet fra vertsinstitusjonene og andre finansieringskilder, som f.eks. andre programmer i Forskningsrådet eller EUs rammeprogram for forskning og innovasjon.

For at et forskningsmiljø skal holde seg i verdenstoppen over lengre tid, krever det store og langvarige forpliktelser fra vertsinstitusjonen. Et eventuelt nytt virkemiddel, som f.eks. en SFF+-ordning eller tilsvarende, vil ikke endre på det faktum at det kommer til å kreve mye fra vertsinstitusjonen. Derfor må det også først og fremst være institusjonenes ansvar å ivareta disse fremragende miljøene som de har. Jeg mener at institusjonene i dag er seg bevisst det ansvaret, og at de er godt rustet for den oppgaven. Nesten 70 pst. av forskningen på universiteter og høyskoler finansieres over institusjonenes grunnbudsjetter, noe som er ganske høyt sammenlignet med de aller fleste andre land.

Virkemidler fra Forskningsrådet og EU skal supplere og stimulere kvalitetsarbeidet ved institusjonene. Den svenske professoren Mats Benner, som på oppdrag fra Norges forskningsråd har vurdert kvaliteten på norsk forskning som jevnt god, sa til tidsskriftet Forskningspolitikk i 2014:

«Men en vellykket senterpolitikk er ikke nok; i den ser man bare de absolutte toppene. Ropet på flere SFFer og mer FRIPRO-midler er snarere et symptom på problemene, ikke løsningen på dem. (…) endring må komme innenfra.»

Institusjonene må ha gode systemer for å fremme og for å prioritere kvalitet, og de må tenke på kvalitet i alt de gjør. Vi må ha en kultur for kvalitet både i forskning og i høyere utdanning. Det er en krevende oppgave å styre universiteter og høyskoler, og det er mange hensyn som skal ivaretas.

Jeg mener imidlertid at vi må stole på at institusjonene klarer å ivareta den langsiktige kvalitetsforskningen, for noe annet er nesten som å gi opp. Eller for å si det på annen måte: Hvis det er riktig, slik som enkelte har hevdet, at SFF-miljøer ramler sammen og smuldrer opp med en gang SFF-støtten forsvinner, trenger vi hardere lut enn et nytt virkemiddel i Forskningsrådet. Men heldigvis er ikke det tilfellet, for forskere fra de aller fleste av de avsluttede sentrene fortsetter å publisere forskning i verdensklasse, men ofte med litt endring i organiseringen av forskergruppene og med finansiering fra andre ordninger. Det er imidlertid ingenting som tyder på at miljøene smuldrer opp. Tvert imot vil jeg si at mitt inntrykk er at det skjer mye positivt på institusjonene. Vi er virkelig i ferd med å bygge en kultur for kvalitet. Alle de store universitetene har programmer for å utvikle verdensledende forskning og gi de beste miljøene gode arbeidsvilkår. Regjeringens støtte til rekruttering av toppforskere, 70 mill. kr per år fra 2015 fordelt etter noen bestemte kvalitetskriterier, har bidratt til denne utviklingen, og aksepten for å prioritere hardere og støtte ekstra opp om de beste har blitt større.

Det er også viktig at universitetene og høyskolene har tydelige profiler og prioriterer noen områder framfor andre, slik at ikke finansieringen blir for fragmentert. Det var også et viktig premiss i og for strukturreformen.

Satsing på yngre forskere og på studiekvalitet er også viktig for framtidig kvalitet, og i kvalitetsmeldingen stimulerer regjeringen til utvikling av egne tilbud til de mest talentfulle og motiverte studentene, f.eks. bruk av honours-programmer og forskerlinjer i flere fag. Flere av SFF-ene driver forskerskoler, og ca. 800 ph.d.- og post doc.-kandidater har tilknytning til de 21 sentrene som er etablert.

Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er i seg selv et viktig verktøy for å sikre langsiktighet. Det har vært lange linjer i forskningspolitikken i lang tid, men det er blitt forsterket og tydeliggjort gjennom langtidsplanen. Nå er vi jo i ferd med å revidere den langtidsplanen, og målet om at vi skal utvikle flere fremragende fagmiljøer, vil stå fast. Det skal være rom ved institusjonene for å sette høye ambisjoner, og vi skal bidra til å løfte flere norske fagmiljøer inn i verdenstoppen.

I arbeidet med å revidere langtidsplanen må vi vurdere om incentiver og virkemidler skal utvikles videre, men vi må gjøre det på en slik måte at ansvaret ikke trekkes vekk fra universitetene. Vi må også balansere behovet for langsiktighet mot behovet for å slippe til nye miljøer. Fagmiljøer, institusjoner, virkemiddelapparatet og regjeringen må sammen prioritere tøffere på kvalitet når planene for framtiden skal legges.

Jeg ønsker denne debatten velkommen her i dag, men jeg minner også om at langtidsplanen legges fram til høsten, og selv om jeg ikke nå vil si hva som kommer til å ligge der, tror jeg ikke noen blir overrasket over at dette også kommer til å være et tema som ligger i den reviderte langtidsplanen når den legges fram til høsten.

Nina Sandberg (A) []: Jeg takker statsråden for svaret, men jeg blir litt bekymret når jeg hører at det er et ganske uforpliktende svar, og synes at jeg er vitne til en litt lite offensiv holdning i et spørsmål som er så viktig for Norge. Jeg slo i det innledende innlegget fast at forskning er grunnleggende for framtiden, for vekst og velferd og ikke minst for omstillingsevne. Toppforskning kommer til å spille, eller må spille, en nøkkelrolle i dette. Det er nettopp derfor fremragende forskning har en helt rettmessig plass blant de viktigste målene i langtidsplanen, og det er derfor det bør være en ansvarlig statsråds hovedprioritet å identifisere de viktigste grepene for å nå dette hovedmålet. Jeg mener dette er en for viktig mangel ved måloppnåelsen i norsk forsknings- og innovasjonspolitikk til å overse og la være å utbedre.

Det er mye godt arbeid som gjøres på institusjonene, men la meg ta det statsråden sier, på alvor. Hun legger ansvaret på institusjonene, på deres prioriteringer, på den kulturen som er ute på institusjonene. I et møte som jeg hadde med Forskningsrådet i dag, ble nettopp manglende institusjonelt handlingsrom løftet fram som en utfordring med hensyn til å nå målet om fremragende forskning. Da synes jeg det er urovekkende at det samlete utbyttet av ressursbruken i sektoren er så beskjedent som det er.

Det eksterne blikket på forskningssystemet vårt, OECDs landrapport, som jeg refererte til, viser at forskningen er god, men ikke fremragende, og at innovasjonen i den norske økonomien er moderat og ujevn. Det er ikke sånn vi vil ha det framover. Det er i seg selv litt urovekkende at statsråden synes å slå seg til ro med denne situasjonen og så skyver ansvaret nedover på institusjonene. Verre blir det egentlig når vi vet at Norge i nær framtid kommer til å stå overfor store omstillingsutfordringer, der vi skal ta steget fra en sårbar og petroleumsbasert økonomi til en mer diversifisert, bærekraftig økonomi og blir nødt til å omstille Norge til større samfunnsmessige utfordringer knyttet til klima, aldring, digitalisering osv. OECD konkluderer med – i juni 2017 – at norsk forskningspolitikk slett ikke er godt nok rustet for å håndtere disse omstillingene.

Derfor vil jeg be statsråden forklare hva hun egentlig mener om hvordan regjeringen vil legge til rette for toppforskningen. Vil regjeringen sikre stabil finansiering og muligheter for videre utvikling?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg er helt uenig med representanten når hun gir inntrykk av at regjeringen har slått seg «til ro med», for hvis det er én ting regjeringen ikke har gjort, er det å ha slått seg til ro. Dette er noe regjeringen har jobbet hardt med de siste fire årene, og som vi også ser resultater av. Verdensledende fagmiljøer er den av de langsiktige prioriteringene i langtidsplanen som har fått størst budsjettvekst i den første langtidsplanperioden, og da snakker vi om totalt 411 mill. kr. Da er ikke opptrappingsplanene medregnet der.

SFF-ene var tidligere sånn at en ikke kunne søke på ny etter at tiårsperioden var utløpt, uten å gjøre endringer i prosjektet. Nå er det ikke sånn lenger. Nå kan prosjektet søke på ny om å få en ny SFF, og sånn sett kan en også få enda mer langsiktighet i dette.

Nå er vi på slutten av den langtidsplanen som har gjeldt fram til nå. Den har regjeringen oppfylt, og på noen områder er den også overoppfylt. Nå jobber vi med revideringen. Den revideringen legges fram i høst, sammen med statsbudsjettet, og denne regjeringen er opptatt av at vi skal ha enda flere miljøer i verdenstoppen. Det jobber vi med, og derfor er jeg glad for at det i dag har blitt offentlig at Norge for første gang når 2-prosentmålet i Horisont 2020. Det betyr at våre forskere, våre flinke forskere, er mer aktive på EUs forskningsarena enn de har vært tidligere. De som også er i disse programmene, bidrar veldig mye i toppskiktet vårt. De SFF-ene vi har, lykkes også veldig godt i Europa, og de gjør det godt i Det europeiske forskningsrådet.

Jeg mener at denne regjeringen har fulgt opp den planen som foreligger. Nå jobber vi med en revidering. Representanten forskutterer i stor grad den debatten som kommer til høsten. Jeg synes det er bra at vi også har en debatt nå, fordi det løfter viktige problemstillinger som vi egentlig kan diskutere hele veien, men det er klart at det er til høsten regjeringen legger fram sin reviderte plan, og det er da diskusjonen for fullt vil komme.

Regjeringen har altså ikke vært bakpå de siste fire årene. Jeg tror Stortinget kan forvente seg en offensiv revidert langtidsplan når den kommer til høsten. Når det gjelder verdensledende miljøer, er det noe vi må jobbe med kontinuerlig, men det er vertsinstitusjonene som må legge til rette for det, som må jobbe det fram, og som også må ha hovedansvaret for det.

Marianne Synnes (H) []: Jeg er enig i at vi skal legge til rette for sterke og varige toppforskningsmiljøer, og det tar lang tid å bygge forskningsmiljøer i verdensklasse. Vi skal stimulere forskningsinstitusjonene til å bygge internasjonalt ledende fagmiljøer, men vi har satsinger som bidrar til nettopp det. Sentrene for fremragende forskning, såkalte SFF-er, er et av våre viktigste tiltak for å bygge toppforskningsmiljøer. I SFF-ordningen kan gode miljøer få støtte i ti pluss ti år – de siste ti årene etter en ny konkurranserunde. Det kan gi et svært godt grunnlag for å etablere gode miljøer og gi våre aller beste forskere muligheter til å forfølge problemer over lang tid, rekruttere unge talenter og tiltrekke seg internasjonalt ledende forskere.

Jeg er derimot tilbakeholden når det gjelder å støtte en varig finansiering av enkeltmiljøer. For selv om ti år i noen henseender er kort tid i forskning, kan det skje svært mye på 20 år med tanke på hva som er høyaktuelle forskningsområder – og spesielt i tider med omstilling, som representanten Sandberg stadig refererer til. Da vi ikke kan forvente økte budsjetter til forskning hvert år, vil en permanent finansiering av flere etablerte sentre kunne gå på bekostning av etableringen av nye forskningsmiljøer. Gjennom konkurranse om forskningsmidler sikrer vi god dynamikk i ordningen, og vi sikrer at nye, lovende miljøer kan slippe til.

Så kan jeg selvsagt være med på å diskutere varigheten av disse sentertildelingene. Men den bør være tidsavgrenset og konkurranseutsatt. Permanente sentre eller satsinger må derimot være institusjonens strategiske vurdering og ansvar. Forskningsmiljøer som er av så god kvalitet at de blir tildelt SFF-status i ti år, eller kanskje til og med i 20 år, burde være en selvsagt del av institusjonens strategiske satsing. Men det må være styrets rett og plikt å bestemme hvilke fag og satsingsområder som til enhver tid skal inngå i institusjonens strategi og satsinger.

Det skal ikke være den nasjonale konkurransearenaen for forsknings ansvar å finansiere stadig nye permanente sentre som er del av en UH-institusjon.

Tuva Moflag (A) []: For å ha et konkurransedyktig forskningssystem trenger vi forskningsmiljøer som hevder seg i den absolutte verdenstoppen, i tillegg til gode universiteter og forskningsinstitutt som leverer forskning tilpasset samfunns- og næringsliv. Norge har i dag en del sterke miljøer, men Arbeiderpartiet mener vi trenger en tydeligere politikk for å fremme de aller beste forskningsmiljøene.

Å skape verdensledende toppforskningsmiljøer krever at vi gir langsiktighet, vekstmuligheter og handlingsfrihet. Men samfunnet må også stille krav om at miljøene skal levere. Selv om tiårige bevilgninger til sentre for fremragende forskning, SFF-er, er raust i det norske forskningssystemet, er ti år likevel begrenset tid i forskningssammenheng. Det skaper usikkerhet, tapper krefter som burde vært konsentrert om å oppnå forskningsmessige nyvinninger, og gjør det vanskelig å planlegge langsiktig. Arbeiderpartiets utvalg for høyere utdanning og forskning gikk inn for å opprette et nytt virkemiddel for å skape varige toppforskningsmiljøer med grunnleggende forskning.

Selv er jeg eldrepolitisk talsperson i Arbeiderpartiet. En av de virkelig store utfordringene vi står overfor innen eldreomsorgen, er demens. Det er en gåte vi ikke har løst, og som vi trenger å knytte stor oppmerksomhet til de neste årene. Jeg vil derfor lese et sitat av forskerne Moser og Stenseth i Aftenposten:

«Med innføringen av Senter for fremragende forskning (SSF) i 2002 tok Norge et stort skritt fremover for å sikre slik langsiktighet. Frem til da hadde forskere måttet satse på bevilgninger for 3–4 år. Men med SSF-ordningen gis det finansiering for 10 år.

Men etter 10 år med en SFFs sikkerhet for langsiktighet, er det med dagens politikk likevel slutt. Man kan søke om å få tildelt en ny SFF, men da må fokuset for forskningen endres – og langsiktigheten blir brutt. Man endrer bare for å endre istedenfor å konsentrere seg om det man er blitt gode på.»

Akkurat det utsagnet synes jeg er skremmende, særlig med tanke på at vi ikke er i mål med å løse demensgåten.

Nå har statsråden sittet i snart fire måneder, og jeg regner med at hun har hatt god tid til å sette seg inn i arbeidet med langtidsplanen som legges fram til høsten. Jeg lurer derfor på hva statsråden konkret vil gjøre for å videreutvikle de beste miljøene våre, og for å skape flere varige toppforskningsmiljøer.

Nina Sandberg (A) []: Jeg vil avrunde med å takke for debatten. Det er en viktig debatt. Stortinget har et uttalt mål om å fremme verdensledende forskning, og da bør vi kunne forvente at regjeringen har strategier for å få det til. For Norge er jo, som jeg sa, ikke alene om å ha disse ambisjonene. De landene vi ønsker å sammenligne oss med, satser også på å utvikle fremragende forskningsmiljøer.

Det jeg påpeker, er ikke at det ikke gjøres godt arbeid hos institusjonene, eller at vi nødvendigvis bruker for lite penger. Det jeg påpeker, er at vi så langt ikke har klart å hevde oss godt nok i verdenstoppen til tross for bevilgningene som statsråden viser til. Vi når ikke det overordnede målet i langtidsplanen uten klare strategier og vilje til å følge opp med handling.

Så er Norge fortsatt heldig stilt. Vi er ikke i den samme situasjonen som mange andre land i Europa, der forskningsmiljøene erfarer en tøffere økonomisk virkelighet, som igjen fører til reduserte bevilgninger og bremser mulighetene for fremragende forskere. Derfor har vi en unik mulighet til både å rekruttere og beholde forskere som kan bidra til vårt ønske om å styrke toppforskningen i Norge. Til å være et lite land har vi ganske store finansielle muskler. Vi bør utnytte fortrinnene vi har, og bygge ned de barrierene som finnes mot fremragende forskning.

Vi i Arbeiderpartiet ser framover, og vi kan ikke være fornøyd med en regjering som lar forskningspolitikken følge gamle spor. Vi mener at mulighetene for toppforskning handler om kunnskapsbasert, nytenkende politikk på viktige områder, som f.eks. rekrutteringsprosedyrer, infrastruktur, institusjonenes handlingsrom, forskernes arbeidsvilkår, forutsigbare karriereveier m.m.

Jeg er helt sikker på at Norge kan bli en bedre forskningsnasjon, men da må den politiske ledelsen kjenne sin rolle, ta styring der man kan forvente det, og aktivt bidra til at vi hevder oss i verdenstoppen. Derfor er det litt illevarslende når statsråden ikke svarer klarere enn det hun gjør når vi i Arbeiderpartiet tar opp problemet med langsiktig finansiering. Vi legger merke til at statsråden svarer ganske generelt, men at hun ikke går inn i problemet. Jeg hadde ønsket meg flere forslag til handling.

Statsråd Iselin Nybø []: La meg begynne med å si at jeg kjenner meg ikke helt igjen i den beskrivelsen som Arbeiderpartiet kommer med. Nå har jeg riktignok bare vært statsråd i fire måneder, men jeg har vært stortingsrepresentant i opposisjon i fire år før det, og min oppfatning er helt motsatt. Jeg opplever at vi har universiteter og høyskoler som hele veien blir bedre. Vi har forskningsmiljøer som strekker seg framover. Men vi kan aldri si oss fornøyd med det vi oppnår innenfor denne sektoren, for målet må alltid være å bli enda bedre. Så jeg opplever at denne regjeringen virkelig har lagt til rette for fremragende forskningsmiljøer, og det er noe vi vil fortsette med.

La meg bare komme med noen oppklaringer – for det første dette med tiårige SFF-er. Før var det sånn at man kunne søke bare for ti år, og ønsket man å søke på ny, måtte man gjøre om prosjektet og lage et nytt prosjekt før man kunne søke en ny SFF. Sånn er det ikke lenger. Nå kan man få en SSF i ti år, og hvis man ønsker å fortsette, kan man søke med den samme SFF-en på ny i ti år. Så sånn sett er det både enklere og mer langsiktig.

Så vil jeg gjøre Stortinget oppmerksom på at ved noen tilfeller, i alle fall to, har det blitt gitt særskilt støtte over statsbudsjettet for å videreføre enkelte forskergrupper. Det gjelder bl.a. Bjerknessenteret ved UiB og Moser-gruppen ved NTNU. Etter at SFF-en gikk ut, har de fått en særskilt støtte til det.

Jeg opplever at vår sektor er opptatt av å levere forskning i verdenstoppen. Dette er noe som de strekker seg etter hver eneste dag, og jeg er både opptatt av og glad for at verken universitetene eller høyskolene våre, Forskningsrådet eller forskergruppene lever i en boble. Det er alle sammen opptatt av kontinuerlig å forbedre seg, og derfor er jeg også glad for at når det er forslag til forbedringer, når det er noe som ikke fungerer for disse fremragende forskerne våre, så går Forskningsrådet i dialog med og diskuterer med dem som innehar forskerkompetansen i verdenstoppen: Hva er det som trengs, hva er det vi kan gjøre, hvordan kan vi legge til rette? Og det er viktig at det skjer en evaluering, det å se hva man kan bli bedre på – og det skjer der ute.

Og til slutt: Regjeringen jobber nå med revideringen av langtidsplanen. Da må det framstå som ganske åpenbart at vi ikke i denne salen, her og nå, kan legge fram alle de tiltakene som vi nå jobber med å få lagt fram til høsten. Jeg synes det er nyttig å diskutere dette nå, men det er når den reviderte langtidsplanen legges fram til høsten, regjeringen vil legge fram helheten i sin forskningspolitikk.

Presidenten: Debatten i sak nr. 10 er dermed omme.