Emilie Enger Mehl (Sp) [18:47:44] (ordfører for sakene): I dag behandler vi to Dokument 8-forslag om negativ sosial kontroll, Dokument 8:118 S for 2017–2018, fra Arbeiderpartiet, og Dokument 8:120 S for 2017–2018, fra Sosialistisk Venstreparti. Jeg vil først si litt om justiskomiteens behandling av sakene og vil avslutte med noen synspunkter fra Senterpartiet.

Først vil jeg benytte anledningen til å takke komiteen for arbeidet med begge disse sakene, som er omfattende, men også veldig viktige. Jeg vil også takke de partiene som har fremmet forslagene, og dermed satt søkelys på et svært viktig tema. Problematikken er komplisert og tidvis vanskelig å balansere på etiske, fine linjer, men må tas på aller største alvor.

Vi kan ikke akseptere at unge mennesker opplever å få livet sitt ødelagt som følge av at familien eller andre vil kontrollere hva de kan – og ikke kan – gjøre når det gjelder det som skal være frie og personlige valg for den enkelte. Det får negative konsekvenser for likestilling og for individets frihet. I de verste tilfellene er det snakk om at unge blir utsatt for grov fysisk eller psykisk vold.

Jeg er glad for at dette er et tema som opptar partiene på både høyresiden og venstresiden og de i sentrum. Det virker som om det er bred enighet i komiteen om å trappe opp innsatsen mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold.

Tidligere er det vedtatt en handlingsplan som bl.a. tar for seg temaene negativ sosial kontroll og æresvold. Jeg mener at det er positivt at regjeringen allerede har satt i gang flere tiltak på området og er i ferd med å følge opp handlingsplanen. Den siste tiden har det vært mye fokusering i media på negativ sosial kontroll og æresvold. Det har kommet fram sterke historier om enkeltmennesker som har følt på kroppen hvordan det er å stå i det og bli utsatt for slike handlinger. Jeg synes derfor det er bra at komiteen, selv om det er vedtatt en handlingsplan, som følges opp av regjeringen, kan fortsette å jobbe videre med problematikken, og at det er fremmet en rekke ulike forslag fra partiene som er forslagsstillere. Det ser også ut til at en del av disse forslagene vil få flertall i dag, med en samlet komité bak.

De to sakene vi har hatt i komiteen, har engasjert alle partier, og jeg ser fram til en god debatt. Vi er alle enige om formålet, å sikre trygghet, likestilling og frihet for individet, selv om vi ikke alltid er enige om de konkrete tiltakene for å nå disse målene.

Jeg vil avslutte med å si noe om Senterpartiets stemmegivning i disse sakene. Vi har gått inn for å støtte en del av tiltakene som er foreslått. Av dem vi støtter, vil jeg særlig trekke fram ordningen med minoritetsrådgivere i skolen, tiltakene som er knyttet til at det er fare for at barn blir etterlatt i utlandet mot sin vilje, og klargjøring av foreldres ansvar for å avverge at barna blir utsatt for kjønnslemlesting. Der vi ikke har inngått i forslagene, er årsaken ofte at regjeringen har opplyst om at de allerede er i gang med å sette i verk tilsvarende tiltak eller utredninger. Det er også en del tiltak vi trenger mer informasjon om for å støtte, og vil derfor avvente regjeringens informasjon. Det gjelder særlig forslag om å forby søskenbarnekteskap.

Jeg ser fram til en god debatt.

Emilie Enger Mehl (Sp) [18:51:24]: Jeg vil gjerne ta opp de forslagene der Senterpartiet er medforslagsstiller.

Jan Bøhler (A) [18:51:53]: Den bakenforliggende årsaken til det vi diskuterer her i dag, sosial kontroll, fysisk og psykisk æresvold i ulike innvandrermiljøer, er at man har tatt med seg gamle tradisjoner og regler fra kaste- og klansamfunnet inn i vårt moderne demokrati. I kaste- og klansamfunnet velger storfamiliene hvilken familie de planlegger at de skal forbindes med gjennom barnas ekteskap, fordi det kan få stor betydning – slik som deres samfunn er organisert – for familiens økonomi, status, makt osv., bl.a. gjennom medgift og senere arv.

Disse grunnleggende holdningene eller reglene står i skarp kontrast til vårt moderne demokrati og velferdssamfunn, hvor individets frihet, likestilling og retten til å gjøre egne, frie valg er grunnleggende. Så det er et veldig stort spørsmål som vi diskuterer på Stortinget når vi tar opp disse tingene.

Jeg var med og arrangerte et møte på Furuset i midten av februar, hvor vi så illustrert hva slags konsekvenser dette får for unge mennesker i dag. Det møtte opp overraskende mange, ca. 300, som var sterkt engasjert. De fortalte gripende historier om hvordan de opplevde den sosiale kontrollen, hvordan de opplevde at det var planlagt hvem de skulle gifte seg med, og hvordan det er umulig bl.a. å ha andre legninger i miljøene de lever i. Det får store konsekvenser for hele livsløpet. Det er derfor vi har fremmet 22 forslag, som angår alt fra felles regler, nasjonale regler for felles svømmeundervisning, deltakelse på leirskole – altså oppvekstvilkårene – til spørsmål som gjelder f.eks. ærbarhetsattester og uskyldighetskontroller i forbindelse med ekteskap.

Jeg er sikker på at Stortinget, representantene her, forstår at dette er spørsmål som haster og er viktige. De unge som var samlet på Furuset i midten av februar, de 300, har sett at debatter har pågått i 20–30 år, f.eks. om søskenbarnekteskap, uten at det er konkludert, men at man skal utrede det videre. Det er utålmodige når de ser at dessverre er i all hovedsak punktene i regjeringens handlingsplan – og jeg forstår at det er prosesser og sånt som ligger bak – ting man skal utrede, videreføre, sikre osv. Det er altså den typen verb: vurdere, evaluere eller forskjellige varianter av de ordene. Det er for å prøve å ta debatten videre at vi har fremmet disse forslagene i dag, og jeg er glad for at av de 22 forslagene Arbeiderpartiet fremmet i vårt representantforslag, er det 7 forslag som vi anser enten framgår av komiteens innstilling, eller hvor regjeringen har meldt at de er sendt på høring, og vi har fremmet 13 forslag sammen med SV og 2 alene.

Jeg vil nå særlig ta opp de tingene som jeg mener det er viktig å prøve å komme videre på. Jeg har den holdningen til debatten her i dag at jeg tror alle har det som mål at man skal jobbe hardt med dette, komme videre og oppnå noe, at ingen egentlig ønsker å være bremseklosser, og at alle har hjertet med seg i denne debatten. Så jeg har ikke tenkt å prøve å ta noen eller å drive den typen retorikk, men jeg har prøvd å framheve noen poenger jeg mener det er viktig at hele Stortinget tenker gjennom.

Først til et forslag som kun fremmes av Arbeiderpartiet og SV, og som gjelder tilsyn med koranskoler og andre trossamfunns skoler. En av tingene som også ble tatt opp på det møtet jeg fortalte om på Furuset, er at barn som fem dager i uka på hverdagene pluss gjerne søndager er på koranskoler etter skoletid, i stor grad ikke får til en vellykket integrering i nærmiljøet sitt. Det er selvsagt forskjellig kvalitet, det er forskjellige imamer som underviser på koranskolene, men noen av barna utsettes for en ganske sterk indoktrinering når det gjelder holdninger som er i retning av det vi pleier å kalle islamistiske, hvor man snakker om de vantro samfunn, og hvor man skaper skiller i samfunnet fra tidlig oppvekst, og i hvert fall mange barn utsettes for kjønnssegregering osv. Så spørsmålet om tilsyn med koranskoler, som vi tar opp i forslag nr. 2, og som har Arbeiderpartiets og SVs støtte, er noe jeg skulle ønske man tenkte videre på hvordan vi skal komme bedre i gang med, og komme videre på. Utrop, det flerkulturelle bladet, en ukeavis som jeg tror ingen mistenker for å ha feil holdninger til spørsmålene, gjorde en stor undersøkelse av moskeer i 2016 som de skrev om i flere nummer, hvor man – og forskeren som gjennomførte de undersøkelsene – konkluderte med at et viktig tiltak til gjengjeld for offentlig støtte som Stortinget og regjeringen bør gjennomføre, er tilsyn med koranskolene og med at det er forsvarlige opplegg, uten å gripe inn i det som er religionsfriheten.

Et annet forslag, som gjelder represalier, restriksjoner, hvordan man håndhever sosial kontroll, som vi dessverre ikke har fått flertall for, gjelder barn som etterlates, ofte i opprinnelseslandet til familien. Det er der fem–seks gode forslag som det er felles komitéinnstilling på på det punktet, men det er et punkt jeg gjerne vil gjøre Stortinget veldig oppmerksom på. Da Institutt for samfunnsforskning undersøkte og la fram en rapport i 2014 om hvor mange barn som var etterlatt i utlandet, var tallet i deres forskningsrapport, som jeg ikke har sett betvilt, 3 285 barn, ca. 1 450 barn i Somalia. Det er særlig Pakistan, Irak, Afghanistan og Somalia som er de landene som har flest etterlatte barn. I fjor var det 61 barn som ble meldt til UD, altså til UDs integreringsrådgivere og ambassadene i utlandet. Det gapet mellom 61 og 3 285 i rapporten fra Institutt for samfunnsforskning er det viktig for Stortinget å være oppmerksom på. Jeg vil ikke si at alle de 3 285 har det vanskelig, eller at ikke en del av dem går på gode skoler, men det er også grunn til å tro at ganske mange av dem ikke gjør det, og ikke får en forsvarlig opplæring, som foreldrene har plikt til å sørge for at de får etter opplæringsloven. Det bekymrer meg at vi ikke greier å gå mer inn i det, for man bruker ofte begreper som de som er etterlatt i utlandet «mot sin vilje», men det er klart at barn snakker ikke sånn at foreldrene kan utsettes for tiltak fra barnevern, politi, myndighetene osv., så det skal mye til at barna melder dette, selv om de er etterlatt. Jeg har selv møtt barn på T-banen som har fortalt at de har vært etterlatt i to–tre år, uten at det har vært registrert noe sted. Så vi har foreslått et system for rapportering, sånn at vi får en bedre oversikt over hvor mange som er etterlatt, og slik at ambassadene kan sjekke og forsikre seg om at de faktisk går på bra skoler, og ta tak i flere tilfeller enn de 61 de fikk vite om. Vi mener at dette er et svært alvorlig spørsmål, når vi ser på tallene som faktisk den siste rapporten viste.

Vi har også foreslått at barnevernloven skal endres slik at barnevernet kan bruke de mulighetene de har, bl.a. via familiene, til å gå inn i saker som foregår i land som ikke har underskrevet på Haagkonvensjonen, der norsk barnevern har flere rettigheter til å operere. De som ikke har underskrevet på Haagkonvensjonen, er f.eks. Somalia og Pakistan.

Jeg ser på klokka, og det er en rekke forslag jeg skulle ønske å utdype, og som vi bl.a. ikke forstår hvorfor man ikke kan gå inn for. Igjen viser jeg til dette møtet, og jeg kan vise til mange møter med «de skamløse jentene», som forteller om hvor integritetskrenkende det er å bli utsatt for at man skal ha ærbarhetsattester eller uskyldighetskontroller før man inngår i arrangerte ekteskap. Det vises til at man ønsker å utrede, finne ut om det er lovhjemler som kan brukes eller ikke når man sier at man ikke kan støtte forslaget, men vi foreslår jo at man skal «gjennomgå lovgivningen» og sørge for en lovbeskyttelse for disse kvinnene. Så når ikke regjeringen eller regjeringspartiene kan legge fram her for Stortinget at det faktisk er en slik lovbeskyttelse i dag, hvorfor kan vi ikke be regjeringen om å legge fram at det skal være en lovbeskyttelse? Det er for meg vanskelig å forstå og vanskelig å forklare for disse kvinnene.

Det samme gjelder søskenbarnekteskap. Jeg kan vise til f.eks. argumentasjonen fra representanten Abid Q. Raja i et innlegg i Aftenposten fra 20. februar 2011, som jeg er helt enig i, hvor han skrev:

«Jeg har vurdert argumentene om risikoen for stigmatisering av søskenbarnekteskap og lest nøye andre mothensyn som har vært fremhevet. Jeg mener imidlertid at det er på høy tid å sette en effektiv stopp for søskenbarnekteskap når vi i dag kjenner til sidevirkningene og den forhøyede risikoen.»

Han viste til helserisikoen Folkehelseinstituttet hadde forsket på. «Et forbud, selv om det vil ramme langt flere innvandrere enn etniske nordmenn – er faktisk til det beste for innvandrergruppene selv», skrev Raja i 2011 – det var ekteskapsloven han ønsket å endre.

Jeg skal komme tilbake til flere andre ting i debatten, men disse tingene ville jeg framheve først.

Jan Bøhler (A) [19:02:11]: Jeg tar opp de forslagene Arbeiderpartiet står sammen med SV om, og det forslaget vi er alene om.

Peter Frølich (H) [19:02:29]: Vi har lagt bak oss en veldig omfattende og til tider ganske uoversiktlig behandling av tiltak mot sosial kontroll. Til sammen ble det fremmet 44 forslag – er det vel – som har vært gjennom komiteen. Det har vært mange ulike tiltak rettet mot problemer, som jeg tror, i likhet med foregående talere, alle i komiteen, og for øvrig i Stortinget, er enige om er store problemer for vår tid.

Det må kanskje også sies at viljen til underveis å finne raske, gode løsninger på dette noen ganger har overgått evnen til å vurdere konsekvensene, og det har gjort at vi har vært nødt til å sile vekk en del som er godt ment, men som jeg tror ville hatt en del uheldige konsekvenser. Men alt i alt: Resultatet av den behandlingen vi har hatt, tror jeg ender opp med gode tiltak for å hjelpe dem som utsettes for sosial kontroll. Så jeg har lyst til å takke saksordføreren og forslagsstillerne for å ha brakt temaet opp til debatt og grundig behandling.

I statsråd Sanners svarbrev til komiteen var én ting gjennomgående, og det er at nesten alle forslag som har vært fremmet, på en eller annen måte enten er iverksatt, under utredning eller i ferd med å bli iverksatt. Vi finner igjen veldig mange av forslagene i regjeringens handlingsplan mot negativ sosial kontroll, en høyt prioritert sak for regjeringen i perioden fram til 2021. Da kan man selvfølgelig si den gamle leksen om å slå inn åpne dører osv., men jeg har heller lyst til å innta det andre perspektivet, å se på det som et veldig sunt og godt tegn på tverrpolitisk enighet i denne salen om å adressere problemet med en rekke tiltak.

Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre har sine egne tiltak på listen. Vi har sett fenomenet med foreldre som tar med seg barn og sender dem til koranskoler i utlandet, en praksis som veldig fort blir veldig uheldig for de barna det gjelder. Dette er en praksis vi ønsker å stoppe og effektivt kunne sanksjonere mot, og vi er veldig fornøyd med at det har blitt flertall for strengere sanksjonsmuligheter mot foreldrene det gjelder, og at man f.eks. kan stanse utbetalinger fra Nav dersom det skulle være nødvendig.

Sosial kontroll er unektelig knyttet til ureformert religion og ultrakonservativ kultur som krasjer med vårt samfunn. Det er veldig vanskelig å fatte og begripe hva som kan få en ellers fredelig og rolig familiefar til å skade eller drepe sin egen datter i en forvirret og forkvaklet oppfatning om at man skal beskytte en eller annen form for ære. Denne ukulturen skal bekjempes med sterke midler. De som ikke vil innrette seg etter vårt levesett, burde egentlig, ideelt sett, pakket sine saker og dratt fra landet frivillig. Det finnes nok av lykkeland der ute hvor de kan finne likesinnede. Uavhengig av det skal de som derimot er ofre og trenger hjelp, få samfunnets ubetingete hjelp og støtte.

Sosial kontroll er utbredt i mange innvandrermiljøer i dag, men historisk sett er det ikke et ukjent fenomen, verken i Norge eller ellers i Vesten. Det gir oss faktisk en mulighet i denne situasjonen, fordi vi vet hvordan vi kan bekjempe det. Vi har klart det før. Denne frihetskampen skal vi ta på nytt, på vegne av tusenvis av unge mennesker som bare vil gjøre noe så grunnleggende og selvsagt som å leve frie liv og ta egne valg.

Så litt korrektur helt på tampen. Det var vært en omfattende behandling, og vi er nødt til å gjøre noen justeringer i innstillingen. Høyre og Fremskrittspartiet skal ikke støtte forslag til vedtak VII, en berømmelig inkurie har skjedd der. Vi er langt på vei enig i intensjonen, men vi mener at vi ved å støtte det forslaget åpner opp for å gi en slags anerkjennelse av fenomenet «religiøst ekteskap» som et eget juridisk begrep. Videre har Kristelig Folkeparti løse forslag, og vi støtter forslagene nr. 11, 12 og 13.

Solveig Horne (FrP) [19:07:46]: Jeg har lyst å begynne med å si takk til forslagsstillerne for å ha reist et utrolig viktig tema. Det er ingen som skal ta engasjementet fra representanten Jan Bøhler på akkurat dette feltet – og det er godt.

Fremskrittspartiet har i mange år opplevd å stå alene når det gjelder å reise disse problemstillingene og bekymringene. Det er godt og positivt, vil jeg nesten si, at det nå er stor enighet på Stortinget om å anerkjenne at sosial kontroll og æresvold er et stort samfunnsproblem.

Arbeiderpartiet og SV fremmer i disse to sakene en rekke forslag som Fremskrittspartiet allerede har fått gjennomslag for i regjering, og som allerede er regjeringens politikk. Jeg er stolt over å ha en regjering som virkelig har satset på dette området, og som virkelig har satt i gang tiltak og tatt dette på alvor, men vi er dessverre ikke i mål. Derfor er det viktig at dette temaet også er nevnt i Jeløya-plattformen, og svarene fra statsråden viser helt tydelig at dette er et område som regjeringen prioriterer.

Arbeiderpartiet er utålmodige – ja, det har Fremskrittspartiet vært i mange år. Derfor er jeg glad for at vi er så engasjert i dette temaet.

Det er med stor bekymring vi kan lese at barn og unge mot sin vilje blir sendt til utlandet, kanskje på grunn av at foreldrene er redd for at barna eller ungdommene skal bli for norske, og fordi de tror at de skal få bedre oppdragelse eller bli bedre ved å reise tilbake til hjemlandet. Det som er bekymringsfullt, er at vi nå også ser at barna som blir sendt til utlandet mot sin vilje, blir yngre og yngre. Derfor er det så viktig at dette temaet nå er høyt på agendaen.

Det er helt uakseptabelt at unge jenter og gutter sendes mot sin vilje til utlandet, hvor de kan bli utsatt for vold og omsorgssvikt. Derfor er noe av det viktigste vi kan gjøre, å forebygge at disse barna blir sendt til utlandet,. Derfor er det også viktig at de som er i kontakt med barn og ungdom i det daglige, enten det er på skolen eller på helsestasjoner, vet hvor de skal henvende seg hvis de er bekymret for at ungdom blir sendt til utlandet. Hvis de ser at skolepulten står tom i lengre perioder, er det deres plikt å melde den bekymringen til både barnevernet og Nav.

Barnevernet skal være en hjelpeinstans, men barnevernet kan ikke gjøre noe uten at de vet om den bekymringen. Derfor er det så viktig at de instansene snakker sammen. Alle har ansvar for å melde inn bekymringer hvis de ser at barn blir sendt til utlandet. Det er også veldig gledelig at det er flere ungdommer som tør å si fra, og som tar kontakt med hjelpeapparatet.

Regjeringen har satt i gang mange tiltak på dette området. Vi har økt kompetansen ved å etablere Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Vi har også handlingsplanen, som blir fulgt opp med tiltak som er nevnt i Jeløya-plattformen.

Noe som vi skal være glade for, er at Norge etter mange år tiltrådte Haagkonvensjonen av 1996, som gjør at vi kan hjelpe barn som befinner seg i land som er tilknyttet den konvensjonen, på en helt annen måte. Det er ikke tilfellet, slik som Jan Bøhler sier, at barnevernet ikke kan hjelpe barn hvis de befinner seg i land som ikke er tilknyttet Haagkonvensjonen av 1996.

Når barna har kommet til utlandet, er det viktig at UD prioriterer arbeidet med pass og annet, slik at de kan hjelpe dem å komme hjem igjen.

Det er ikke minst også viktig at vi utfordrer de miljøene som disse barna og ungdommene kommer fra. Det nytter lite at politikerne står og snakker om dette, hvis ikke også miljøene selv tar det på alvor og ser hvilke konsekvenser det å bli sendt til utlandet får for ungdommene. Derfor er jeg er glad for at vi har fått flertall for flere forslag, som også representanten Frølich var inne på:

• stanse utbetaling av flere offentlige ytelser

• vurdere flere sanksjonsmuligheter i tilfeller der barn etterlates i utlandet mot sin vilje

• få fortgang i arbeidet med å forenkle rutiner for inndragelse av pass

• tydeliggjøre hjemler i straffeloven som holder foreldre ansvarlig

Til slutt vil jeg gi beskjed om at Fremskrittspartiet i sak nr. 12 kommer til å støtte forslag nr. 2, fra Arbeiderpartiet og SV, og forslag nr. 9, fra Arbeiderpartiet.

Jeg vil også ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti i sak nr. 12.

Freddy André Øvstegård (SV) [19:13:19]: Negativ sosial kontroll og æresrelatert vold handler om undertrykkende strukturer som hindrer unge jenter og gutter i å være den de vil, og å elske den de vil. Det handler om alt fra ikke å kunne dra på fest og møte den gutten en liker, til ekstrem kontroll og vold i form av å bli lurt ut av landet og holdt hos slektninger mot sin vilje.

Disse undertrykkende strukturene gjelder alle kulturer, til ulik tid, på ulike måter og i ulik grad. Det rammer barn født og oppvokst i Norge med foreldre fra et annet land, det rammer medlemmer av konservative kristne miljøer, og det kan ta form av majoritetsbefolkningens negative sosiale kontroll av minoritetspersoner.

Det som er gjennomgående i alle formene for negativ sosial kontroll, er at det er et overtramp mot folks frihet til å være seg selv. Derfor er kampen mot negativ sosial kontroll en universell frigjøringskamp. Det er en naturlig fortsettelse av den kvinnekampen vi har ført i dette landet i hundre år. Og nettopp fordi dette dreier seg om omfattende strukturer, har vi i SV vært opptatt av å lytte til dem det gjelder, og til dem som jobber med og mot dette, når vi har fremmet våre forslag. Beskjeden vi har fått, har vært helt tydelig: Det som trengs, er konkrete og konstruktive forslag som forebygger sosial kontroll og styrker hjelpetilbudet for de modige guttene og jentene som bryter med kontrollen, og som ser på dette problemet som en del av problemet med vold i nære relasjoner for øvrig.

Derfor har SV valgt å fremme forslag om 21 konkrete tiltak for å bekjempe negativ sosial kontroll. Mens noen partier har hatt seminarer på Stortinget og andre partier igjen har konkurrert om å ha strengest mulig retorikk og de tøffeste symbolforslagene, har vi satt handling over ord og fremmet forslag som er etterspurt av ofrene for sosial kontroll og av dem som jobber mot det.

• Vi har foreslått forebyggende tiltak som å utvide ordningen med minoritetsrådgivere og å ha prøveordning med egne minoritetsrådgivere på barneskoler og i barnehager.

• Vi har foreslått å utvide ordningen med integreringsrådgivere på ambassadene for å hjelpe dem som blir tatt ut av landet.

• Vi har foreslått å styrke hjelpetilbudet for dem som bryter ut, gjennom å lovfeste retten til hjelpetiltak i alle kommuner, slik at ikke adressen din skal avgjøre hva slags hjelp du får.

• Vi har foreslått å styrke bo- og støttetilbudet, slik at man har et trygt sted å dra hvis man skulle bryte med familien.

Men man kan tydeligvis ikke alltid sette handling over ord. Regjeringen vil ikke støtte forpliktende og konkrete vedtak om mer forebygging og å styrke hjelpetilbudet for dem som bryter ut. SV foreslår 21 tiltak, og det er tydelig at 17 av dem ikke er ivaretatt i regjeringens arbeid. Det er 17 konkrete tiltak for å forebygge sosial kontroll, innhente mer kunnskap og styrke hjelpetilbudet. Det er bare enkelte rød-grønne partier som støtter disse forslagene. Det er skuffende, for det holder ikke med strenge forslag, pekefinger og symbolforslag alene. Ja, lovverket må skjerpes, derfor støtter vi mange av forslagene som gjør det, men uten forebygging og et bedre hjelpetilbud vil ikke det hjelpe dem som rammes.

Derfor skal vi huske at

• regjeringspartiene ikke vil utvide ordningen med integreringsrådgivere på ambassadene som jobber med sosial kontroll over landegrensene

• regjeringspartiene ikke vil utvide ordningen med minoritetsrådgivere i skolen og ha prøveordning i barneskolen og barnehagen

• regjeringen ikke vil innføre lovfestet rett til hjelpetilbud for dem som bryter ut

• regjeringen ikke vil styrke bo- og støttetilbudet gjennom å gi ofrene hjelp til reetablering, f.eks.

Det er skuffende når den ene representanten fra regjeringspartiene etter den andre har gjort seg høy og mørk i dette spørsmålet i mange år, men ikke vil støtte konkrete tiltak. Men vi vil ikke gi opp kampen. «De skamløse jentene» og mange før dem er modige stemmer som har gått foran for å føre en tydelig antirasistisk, kvinnefrigjørende kamp mot sosial kontroll og skam. Vi står i solidaritet med de stemmene. Dette er en fortsettelse av kvinnebevegelsens kamp, og vi har alltid stått solidarisk sammen i den kampen. Det skal vi fortsette med, og derfor tar jeg opp forslagene nr. 9–16 i sak nr. 13, som SV er alene om.

Guri Melby (V) [19:18:17]: Retten til å bestemme over eget liv er fundamental i et liberalt og moderne samfunn. Friheten til å være seg selv, til å velge sin egen vei i livet, er en sentral del av det å bli voksen. Negativ sosial kontroll begrenser denne friheten, først og fremst for kvinner med minoritetsbakgrunn, men det rammer også barn, ungdom og menn.

Det er derfor viktig at vi støtter alle barn og ungdommer og bygger opp under deres bevissthet rundt hva som er deres egne rettigheter. Men vi må også støtte tiltak som involverer foreldrene. For familien er, som mange før meg her også har påpekt, den viktigste kilden til sosial kontroll. Det å skape fora for dialog rundt vanskelige spørsmål kan øke forståelsen i foreldregenerasjonen og dermed redusere konfliktlinjene mellom generasjoner.

De som utsettes for sosial kontroll, har tradisjonelt ikke vært de som har tatt størst plass i den offentlige debatten. Men heldigvis har vi de siste årene fått stadig flere sterke stemmer som har stått fram med sine historier. Det gjelder bl.a. «de skamløse jentene», som flere har trukket fram her i dag. De har fått oss til å forstå at det handler om grunnleggende friheter som de fleste av oss tar for gitt, og at det derfor er en frihetskamp som vi alle må støtte opp under.

I dag er de undertrykkende aspektene ved skamkultur godt kjent i Norge, enten de manifesterer seg som tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, frihetsberøvelse eller andre former for undertrykking.

Vi vet hvordan negativ sosial kontroll utøves, og vi vet veldig mye om hvilke former for trakassering, kontroll og tvang mange mennesker blir utsatt for. Vi får også stadig flere varslere, og det er veldig bra, men det stiller også krav til at vi som politikere må følge opp med handling. Kunnskap om hvordan sosial kontroll legger sterke begrensninger på manges liv, forplikter. Derfor er jeg veldig glad for at vi nå er inne i en tid da det er veldig mye som skjer.

I de to representantforslagene som vi har til behandling her i dag, er det fremmet til sammen 44 konkrete og velmente forslag til tiltak som Stortinget ber regjeringen følge opp. Det er positivt at det er konkrete forslag, men samtidig er det en fersk handlingsplan på området, og jeg mener derfor at disse sakene blir et godt eksempel på hvordan Stortinget nå legger opp til en detaljregulering av regjeringen som – til tross for gode hensikter – er problematisk.

Som nevnt fremmet regjeringen i fjor en handlingsplan mot negativ sosial kontroll, og den gjelder fram til 2020. De aller fleste av de viktige forslagene som fremmes i de sakene vi nå behandler, er ivaretatt fra før gjennom regjeringens oppfølging av denne handlingsplanen. Men jeg vil i likhet med tidligere talere framheve at vi skal være glade for at det er bred enighet, vi skal være glade for at det er et bredt engasjement, og at vi nå ønsker å jobbe sammen for å gjennomføre disse tiltakene og sørge for at vi faktisk får gjort noe med problemene.

Jeg vil også nevne at flere av tiltakene ser ut til å være inspirert av forslag Venstre har kommet med tidligere. Forslag om rett til leirskoleopphold kom til Stortinget etter at vi fikk gjennomslag for det samme i regjeringserklæringen. Det er også enighet om at vi ikke bør ha kjønnsdelt svømmeundervisning, men det viktigste tiltaket for å unngå det er å flytte undervisningen til lavere trinn og til barnehage, slik Venstre har foreslått, og som det er åpnet for nå i regjeringsplattformen. Vi vet også at Universitetet i Oslo allerede er i gang med etablering av en fleksibel utdanning for religiøse ledere – etter Venstres gjennomslag i budsjettet i fjor.

I tillegg vil jeg bruke anledningen til å nevne at Venstre sist høst bidro til etableringen av stiftelsen Født Fri, som har som formål å bekjempe negativ sosial kontroll og skamkultur. Stiftelsen jobber med å ta oppgjør med ukultur i alle miljøer. Vi følger spent med på hva den kan få til.

I revidert nasjonalbudsjett styrkes også ordningen med minoritetsrådgivere i skolen med 13 nye rådgivere. Dette er rådgivere som møter ungdom der de er, og som kan ha en dialog over tid med både barn, ungdom og foreldre. Det er en god ordning, som vi er helt sikre på vil ha god effekt.

Til slutt: Når det gjelder Dokument 8:118 S for 2017–2018, fra Arbeiderpartiet, støtter Venstre komiteens tilråding, med unntak av VII. Videre støtter vi de løse forslagene som er fremmet av Kristelig Folkeparti.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [19:23:02]: Frihet er en helt grunnleggende rettighet i et liberalt, demokratisk samfunn. De aller fleste av oss som lever her i Norge, lever et fritt og selvstendig liv. Men dessverre er det ikke sånn for alle. Og som politikere har vi et ansvar for å sørge for at de som ikke har muligheten til å leve i frihet, blir hørt. Nelson Mandela sa en gang: «Delvis frihet finnes ikke.» Så når noens frihet innskrenkes, er det en viktig kamp for oss alle.

Vi debatterer to forskjellige representantforslag her i dag, et fra Arbeiderpartiet og et fra SV. Forslagene er ganske forskjellige, ikke minst når det gjelder hvor omfattende inngrep en ønsker å iverksette. I debatter som dette mener jeg det er viktig at en holder hodet kaldt og hjertet varmt. Vi må sikre at tiltakene er målrettede og kan utgjøre en forskjell for dem det gjelder, samtidig som vi må sikre at tiltakene ikke går for langt, og ikke undergraver den enkeltes mulighet til faktisk å få leve et fritt og selvstendig liv. Debatten må holde seg unna symbolpolitikk.

Deler av innvandrerbefolkningen vår har vokst opp i kulturer der mange har et annet forhold til likestilling enn hva som er vanlig her i Norge. Det kan medføre at mange minoritetskvinner blir dobbeltdiskriminert, både på bakgrunn av sitt kjønn og på bakgrunn av sin etnisitet. Det er uakseptabelt for den enkelte, men også for samfunnet vårt som helhet. De trenger oss, og vi trenger disse kvinnene, deres evner og anlegg. Vi kan derfor ikke sitte stille og se på at de blir diskriminert.

Det er derfor helt avgjørende at de som kommer til Norge, får god kjennskap til norske normer og regler og hvilke plikter og rettigheter både kvinner og menn har. Økt bevissthet gjennom en god integrering og inkludering av minoritetsmødre i det norske samfunnet kan være nøkkelen til å bekjempe negativ sosial kontroll, kjønnslemlestelse og tvangsekteskap.

Jeg vil berømme regjeringa for den innsatsen den har gjort. Spesielt gledelig er det også at statsråd Sanner har tatt over ansvaret, og jeg har sett mye positivt allerede. Regjeringa har satt i verk mange viktige tiltak. I kampen mot negativ sosial kontroll og tvangsekteskap må vi se både dem som må komme seg ut av det, og også dem som driver med det. Kun da kan vi sikre et samfunn med frihet for alle.

Til slutt vil jeg melde om at Kristelig Folkeparti vil støtte forslagene nr. 7, 8, 11 og 15 i sak nr. 13, altså SVs representantforslag. I tillegg har vi fremmet noen egne løse forslag i sak nr. 12, som jeg med dette tar opp, og ordlyden i dem er noe forandret fra det som ble skissert i innstillinga.

Statsråd Jan Tore Sanner [19:26:28]: De sakene vi behandler i dag, viser et bredt politisk engasjement for å sikre at alle i Norge får leve frie liv. Mange kjemper fortsatt for den grunnleggende retten til frihet fra vold og tvang og for retten til å velge kjæreste, ektefelle og selv bestemme hvordan de skal leve sitt liv.

Vi har et stort ansvar for å bidra til denne frihetskampen. Det krever bred innsats på mange områder, med tiltak på både kort og lang sikt. Regjeringens handlingsplan inneholder 28 konkrete tiltak, og i regjeringserklæringen varsler vi at vi vil forsterke innsatsen.

Det viktigste vi gjør for å forebygge, er å bidra til å endre de holdningene og den praksisen som legitimerer negativ sosial kontroll, overgrep og tvang. Det krever først og fremst at innvandrermiljøene selv og andre som utøver dette, er villige til å ta et oppgjør og sørge for endring. Vi støtter de positive kreftene gjennom samarbeid og tilskudd til organisasjoner som jobber med dette. Jeg har selv møtt mange representanter for innvandrerorganisasjoner som forteller om hvordan holdninger og handlinger endrer seg med diskusjon og bevisstgjøring. I revidert nasjonalbudsjett foreslår vi å styrke dette arbeidet.

Regjeringen har også fremmet et lovforslag som innebærer at vi kan nekte støtte til trossamfunn som forfekter holdninger som krenker menneskers rettigheter og frihet.

For dem som rammes av tvang, negativ sosial kontroll og overgrep, er det viktig å sikre god støtte, hjelp og oppfølging. Det krever et hjelpeapparat som ser, som forstår, og som kan bistå når det trengs. Minoritetsrådgiverne på skolene er en førstelinjetjeneste som har særlig kompetanse på dette området, og som er lett tilgjengelig for ungdom. Også denne ordningen foreslår regjeringen å styrke i revidert nasjonalbudsjett, med 13 nye rådgivere. Vi har også et kompetanseteam som kan bistå, og regjeringen har igangsatt en rekke tiltak for å styrke kompetansen i de ordinære tjenestene som møter barn, unge og voksne som utsettes for dette.

Selv om vi har en utenrikstjeneste og dyktige integreringsrådgivere ved ambassadene, er muligheten til å bistå betydelig mer begrenset når den som trenger hjelp, er i utlandet. Det er derfor avgjørende å hindre utreise dersom vi mistenker at barn eller ungdom kan utsettes for tvang eller overgrep. Regjeringen vil derfor sende på høring et forslag som gir bedre mulighet for å beslaglegge pass i tilfeller der vi mistenker at barn eller ungdom kan utsettes for dette. Vi lanserer også en rekke informasjonstiltak i disse dager, som når både ungdom og ansatte i hjelpetjenestene.

De aller fleste forslagene som fremmes i de sakene vi nå behandler, er allerede ivaretatt gjennom regjeringens oppfølging av handlingsplanen. Vi vil forsterke innsatsen ytterligere gjennom vårt arbeid med en ny strategi for integreringspolitikken. Jeg deler det engasjementet Stortinget viser for dette arbeidet, og vil selvsagt også sørge for å følge opp de vedtak som Stortinget gjør i dag.

Lene Vågslid (A) [19:41:55] (leiar i komiteen): Takk til saksordføraren for ein god jobb. Det har vore ein krevjande jobb i komiteen, for det har vore mange veldig gode forslag. Eg er glad for, som òg min kollega Jan Bøhler tydeleg uttrykkjer, at me er einige om veldig mange av desse tiltaka, som både Arbeidarpartiet og SV føreslår.

Det er kanskje særleg det siste året at tematikken har blitt aktuell, særleg gjennom «dei skamlause jentene», som dei er kjende som. Og mange sterke stemmer, særleg kvinnestemmer, har aktualisert problemstillinga og gjort ho endå meir aktuell politisk, fordi fleire tek bladet frå munnen og vågar – det må ein jo kunne seie – fortelje kva dei opplever i sin kvardag. Som representanten frå Venstre òg sa, er det situasjonar, represaliar som desse jentene, men òg nokre gutar, blir utsette for, som er heilt ukjende for oss. Den fridomen me tek som ei sjølvfylgje, er ikkje verkelegheita for veldig mange i vårt land. Filmen som heiter «Hva vil folk si» – som eg anbefaler alle å sjå om dei ikkje har sett han – illustrerer på ein veldig opprørande måte kva me faktisk snakkar om. Ein kan få vondt i magen av mindre, og det seier noko om graden av alvor i det me snakkar om her i dag.

Det er som sagt fleire forslag me er einige om. Det blei nemnt at me alle saman er einige i det meste, sjølv om me er litt ueinige om framgangsmåten. Eg trur noko av det som kanskje er kjernen i uenigheita, er tempoet, for det er klart at når me snakkar om f.eks. det å vurdere eit forbod mot syskenbarnekteskap, skulle jo regjeringa ha gjort det for ganske lenge sidan. For Arbeidarpartiet er utolmodet ganske stort. Den artikkelen som Jan Bøhler viste til, der Abid Raja uttalte seg, meiner eg iallfall er to–tre år gamal. Me meiner at ein burde ha greidd å få dette vurdert til no, og me meiner òg at dokumentasjonen, bl.a. frå Folkehelseinstituttet, er veldig solid, og at ein difor bør gå inn for det forslaget.

Eg meiner at Stortinget burde setje veldig klare krav til kven som skal få statsstøtte av fellesskapet sine midlar. Sjølv om statsråden viser til at ein sjølvsagt kan trekkje seg ut og ikkje ta imot statsstøtte, er det eit kjent verkemiddel regjeringa har brukt tidlegare, då ein f.eks. valde å ikkje gje Islamsk Råd statsstøtte lenger. Det er eit viktig verkemiddel. Eg synest det er synd med tanke på forslaget vårt om både tilsyn med og openheit om koranskular og andre trussamfunn, som eg synest det er viktig å understreke, for det burde vere ein del av vilkåra for å få statsstøtte. Eg registrerer at Framstegspartiet på Stortinget kjem til å stemme for det. Om det betyr at regjeringa har ein annan politikk enn eige parti på Stortinget, er ei forvirring me står i av og til, for Framstegspartiet får gjere litt som dei vil her, verkar det som. Men det kan vere interessant om justisministeren – som var her i stad, iallfall – kunne gjort greie for om det er Justis- og beredskapsdepartementets politikk, sidan Framstegspartiet har statsråd der.

I denne debatten meiner eg òg det er viktig, det Jan Bøhler og fleire har sagt, at det handlar ikkje om å vere tøff i retorikken. Det handlar om å gjere dei riktige tinga. Då meiner eg nok at eit utspel som det representanten Peter Frølich har hatt i media tidlegare – om at ein optimalt sett eigentleg berre burde be folk pakke saman og reise ut av landet når dei utfører sosial kontroll eller æresvald overfor andre – for det fyrste er ei kraftig forenkling av problemstillinga, òg fordi dette er òg eit internasjonalt problem. Det er jo ikkje berre i andedammen Noreg at me må kjempe mot dette problemet og denne samfunnsutfordringa.

Eg ser òg at Framstegspartiet kjem til å stemme for vårt forslag om å forby syskenbarnekteskap. Me er glade for det, men igjen hadde det vore greitt å få klargjort kva som er regjeringa sin politikk.

Eg synest det er litt spesielt at Høgre og Framstegspartiet ikkje ynskjer å støtte forslaget til romartalsvedtak som ligg i Innst. 260 S for 2017–2018, som gjeld skilsmisse. Eg forstår problemstillinga som statsråden trekkjer fram, men eg meiner at ein må sjå på det litt motsett. Det blir inngått slike ekteskap, me veit at det skjer brot på norsk lov i Noreg, og me bør konstatere at ho skal følgjast, noko som òg er eit ganske tydeleg krav frå mange av «dei skamlause jentene» som me har møtt. Det hadde eg håpa at me kunne få gjennomslag for.

Heilt til slutt: Når det gjeld det å sørgje for lovvern for dei jentene som blir utsette for krenkinga det er med slike ærbarheitskontrollar, kan eg ikkje fatte og begripe kvifor me ikkje får fleirtal for det. Viss det er slik at ein eigentleg har eit lovverk som kan beskytte mot det, og finn ut av det, er det flott, men har ein ikkje det, burde ein i dag sikre seg det og vere einige med oss i at det må me sørgje for.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [19:47:20](komiteens leder): Jeg vil som leder i familie- og kulturkomiteen rette oppmerksomheten mot to perspektiver i denne viktige debatten.

Jeg vil først rette oppmerksomheten mot en gruppe som ofte er utsatt for negativ sosial kontroll, og ikke minst utsatt for diskriminering og rasisme. Det er homofile og lesbiske innvandrere. Aftenposten Aften skrev i 2011 om homofile med minoritetsbakgrunn som lever i frykt for utestengelse, utfrysning, tvangsekteskap og i verste fall æresdrap dersom de står fram med sin legning. Tidligere byrådsleder i Oslo, Erling Lae, tok opp hansken og arrangerte den første debatten om homofili i innvandrermiljøene. Han sa selv til Aftenposten:

«Vi har skjøvet debatten om homofile innvandrere altfor lenge under teppet. Den er tøff og tabubelagt, men vi må tørre å ta den. Jeg føler et spesielt ansvar for det.»

Det sa Lae, som selv er homofil.

Den kjente NRK-profilen Noman Mubashir, som begynte sin karriere som reporter for Migrapolis på NRK, har stått fram som homofil. Til Dagbladet i 2016 sa han at mediene hadde spurt ham om å snakke om dette i over 15 år, men at han ikke hadde turt. Han sa:

«Jeg fryktet reaksjonene som kunne komme fra det norskpakistanske miljøet. Den gangen var det lite aksept for homofili. Det er takk og pris litt bedre i dag, men vi har en lang vei å gå.»

Vi må fjerne fordommer mot og diskriminering av homofile med minoritetsbakgrunn. Vi vet at personer som bryter normer for kjønn og seksualitet, og som vokser opp i familier som utøver negativ sosial kontroll, har risiko for å bli utsatt for både fysisk og psykisk vold.

Regjeringen har derfor laget en handlingsplan mot diskriminering på bakgrunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, LHBTI-planen, som gjelder fra 2017 til 2020. Den har et eget avsnitt som omhandler personer med innvandrerbakgrunn. Tidligere statsråd Solveig Horne var arkitekten bak denne planen, så takk til henne.

I planen er det tiltak for å bedre opplæring og informasjon til minoritetsrådgivere og ansatte ved bo- og støttetilbud for ungdom over 18 år. Planen må ses i sammenheng med den planen som ligger til grunn for mye av det som er regjeringens politikk i saken vi nå snakker om, «Retten til å bestemme over eget liv». Og i ny strategi for introduksjonsordningen, som statsråd Sanner har snakket om, skal man på ny sette dette på dagsordenen.

Negativ sosial kontroll handler om retten til å bestemme over eget liv og ta egne valg. Det handler om likestilling, og det er mitt andre perspektiv. I år er det 40 år siden vi vedtok likestillingsloven, og Norge er et foregangsland, men vi har et stykke igjen. I kristne konservative miljøer og i flere innvandrermiljøer får ikke kvinner de samme muligheter som menn, selv om de har loven på sin side. Det eksisterer et press på å være hjemme, passe barn og ikke delta i arbeidslivet på lik linje med menn. Vi har flotte rollemodeller, men mange får ikke muligheten til å delta i arbeidslivet selv om de har syv års universitetsutdanning bak seg. Det er sterke sanksjoner når man bryter ut. «De skamløse jentene» har satt dette på dagsordenen.

Innføring av fem års botidskrav for å få kontantstøtte er nettopp et grep for å få flere innvandrerkvinner ut i arbeidslivet, og ikke minst et signal til miljøer og fra samfunnet om at man ønsker at kvinner skal lære seg norsk, få arbeidstrening og bli bedre integrert før man får barn og kontantstøtte. Når man får barn, er selvfølgelig et eget valg. Men vi mener at botidskravet er til gode for barn av nettopp nyankomne, slik at de kan gå i barnehage og bli godt integrert. Barnehage og skole skal være arenaer der mestring og retten til å bestemme selv skal heies fram, og det er kanskje de største arenaene for integrering.

Handlingsplaner med konkrete tiltak, lover og strategier skal bidra til å bekjempe negativ sosial kontroll. Og vi er ikke ferdig – vi vil ha denne debatten flere ganger.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [19:52:40]: Først vil jeg takke justiskomiteen for en god behandling av denne saken. Det er på høy tid at temaet sosial kontroll blir tatt på alvor også av andre enn Fremskrittspartiet. I en årrekke har Fremskrittspartiet stått helt alene om å fremme forslag og i det hele tatt tørre å diskutere disse temaene. Det er bra at andre partier kommer etter, men det er synd at det går altfor lang tid fra vi foreslår nødvendige tiltak, til de blir gjennomført.

Denne saken bør være til ettertanke for alle partiene på Stortinget. Neste gang noen ønsker å kritisere Fremskrittspartiets forslag for å være fremmedfiendtlige og ekstreme, bør partiene huske at det sannsynligvis bare er et spørsmål om tid før de selv vil støtte helt like forslag. Problemet er bare at det ofte går altfor lang tid før de andre partiene kommer etter.

Arbeiderpartiet har vært i særklasse når det gjelder å kritisere Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringspolitikk. Det er også det partiet som flest ganger kommer etter med kopier av Fremskrittspartiets tidligere forslag. Ja, selv når de fremmer forslag som er helt lik våre, kritiserer de samtidig våre motiver for å være uredelige, mens deres motiver er gode.

Denne saken understreker så tydelig hva jeg mener. Arbeiderpartiet gikk skyhøyt ut med en rekke forslag som de tidligere har vært imot, og kritiserte oss for at vi ikke ville støtte disse. En nærmere gjennomgang viste raskt at nesten alle forslagene allerede var innført, og flere av forslagene har Arbeiderpartiet tidligere stemt imot. Heldigvis har Fremskrittspartiet fått flertallet med seg på å skrelle bort de dårlige og unødvendige forslagene i denne saken og heller fremme nye, strammere og mer treffsikre tiltak.

I altfor lang tid har vi forsøkt med mer tilrettelegging, informasjon og forståelse overfor ukultur som vi ville ha slutt på. Dette fungerer ikke. Vi må begynne å stille tydelige krav og ansvarliggjøre foreldre som nekter å innrette seg etter våre lover og regler. For å få det til må vi la det få konsekvenser for dem som sender barna til f.eks. koranskoler i utlandet. Ved å stoppe utbetalinger og gi tydeligere straffereaksjoner viser vi klart og tydelig hva vi aksepterer, og hva vi ikke aksepterer. Det er veldig gledelig og på høy tid at flertallet nå støtter slike forslag.

Videre er det bra at Fremskrittspartiets krav gjennom snart 20 år, hvor vi har kjempet for at imamer skal snakke norsk, og at det må være tilsyn med hvilke holdninger som spres i moskeer, endelig ser ut til å få flertall. I altfor lang tid har berøringsangsten vunnet fram i slike saker, og i mellomtiden har det fått utvikle seg praktiseringer og holdninger som burde ha vært stoppet.

Det som ikke er så gledelig, er at flertallet fortsatt ikke fullt ut har forstått alvoret. Den groveste og mest makabre praktiseringen av sosial kontroll er kjønnslemlestelse av jenter. Det er vår plikt å gjøre alt som er i vår makt for å avverge slike grove forbrytelser. Når Arbeiderpartiet har gått så høyt på banen mot sosial kontroll, er det bare trist og uforståelig at de nekter å bli med på det forslaget som kan være med på å avverge den aller groveste formen for sosial kontroll. Ikke å innføre obligatorisk helsekontroll av barn er en unnlatelsessynd. Vi vet det foregår kjønnslemlestelse av norske barn, men dette blir sjelden oppdaget og aldri straffet. For å oppdage dette og ansvarliggjøre de skyldige kan det ikke være valgfritt å møte opp på helsekontroll. Det er helt umulig å forstå hvorfor det er viktig for Arbeiderpartiet og flertallet at det fortsatt skal være mulig å skjule overgrep dersom foreldrene ønsker det.

Men det er ett hederlig unntak, og det er SV, som er med på forslaget om obligatorisk helseundersøkelse, og det har jeg lyst til å berømme dem for.

Det er ikke noe overgrep at foreldre må å møte opp med sine barn til helsekontroll. Det kan bare komme noe positivt ut av det. Det er derimot et overgrep å la barna bli utsatt for noe slikt uten å gjøre alt som er i vår makt for å forhindre det. Hvem sine rettigheter er egentlig viktigst: barnas, som blir utsatt for grove forbrytelser, eller foreldrenes – som vil ha rett til å holde det skjult?

Arbeiderpartiets opprinnelige forslag i denne saken var med noen få unntak altfor tamme, dårlige og utdaterte. Men nå som vi systematisk har ryddet bort det som var unødvendig, og strammet opp de forslagene som var dårlige, vil dette faktisk kunne bety en forbedring – selv om det er synd at Arbeiderpartiet ikke evner å støtte oss der det trengs mest.

Petter Eide (SV) [19:57:54]: Jeg takker for at vi har denne saken til debatt. Det er en veldig viktig sak. Takk også til saksordføreren, som har gjort en veldig bra jobb med å lose oss igjennom dette. Jeg er også veldig glad for at vi i dag hører en sterk grad av felles intensjon om å jobbe med disse problemstillingene.

SV er opptatt av å bekjempe sosial kontroll og æreskontroll, fordi barn og unge som vokser opp i Norge, selvsagt skal leve frie liv, frie for tvang og vold. Vi snakker ikke om dette fordi vi ønsker å kritisere innvandringskulturer. Nei, vi snakker om dette fordi vi ønsker å stille den enkelte mor og far til ansvar. Det er altså ikke nødvendigvis bare en kulturkritikk som ligger i dette, men en kritikk av enkeltindividene. Så langt har vi i denne sal stort sett vært enige, og vi har hatt en fordragelig samtale om dette. Men da jeg nå nettopp hørte representanten fra Fremskrittspartiet, sprakk idyllen lite grann, for jeg hører nå at politikere, som fra Fremskrittspartiet, bruker denne saken om kamp mot æreskontroll som et påskudd til å demonisere innvandringsmiljøer. De bruker dette for å generalisere kulturer som praktiserer vold og tvang. De bruker beskrivelser av sosial kontroll og æresvold for å tegne et bilde av innvandringskulturer de ikke har noe til overs for. Det er en velkjent strategi som vi finner i ytre høyre-miljøer i Europa. Innvandringsmotstanden fremmes ved å tegne et demonisk bilde av innvandrere som gruppe, og deretter også ved å demonisere deres kulturelle praksis. Underforstått kommuniseres det at innvandrere tar med seg en kultur med vold, voldtekt og kriminalitet.

Dette synes jeg de bør holde seg for gode for. Jeg mener kampen mot sosial kontroll og æresvold handler om beskyttelse. Det er grunnleggende viktig. Det skal ikke være en metadebatt om innvandring. Det det faktisk handler om, er ikke nødvendigvis kultur, men om fedre og mødre som opplever norsk samfunn og majoritetskultur som en trussel – ikke om en kultur med fedre og mødre som skjermer sine barn med tvang, om fedre og mødre som straffer sine barn fysisk og psykisk hvis normer brytes, eller om besteforeldre og onkler i andre land som utøver press på familien.

Våre forslag handler ikke om å rakke ned på en annen kultur, men om å sikre grunnleggende menneskerettigheter og grunnleggende frihet. Vi legger i forslagene våre vekt på ettervern, oppfølging av hele familien, men også grunnleggende tiltak som politiet skal iverksette. Det er individene som må stå til ansvar – ikke kulturen.

Guro Angell Gimse (H) [20:01:02]: Det er veldig viktig at vi tar denne debatten, og det har jeg sagt tidligere også. Vi må snakke om at det er noen jenter og gutter som ikke opplever den friheten de skal ha. Det kan til og med dreie seg om alvorlig kriminalitet.

I tre år var jeg så heldig å jobbe tett på ungdommer og familiene deres. Jeg var leder og initiativtaker til prosjektet «Et spørsmål om ære?» i konfliktrådet i Trøndelag. En dag våknet jeg til en sjokknyhet. En ung kvinne var drept av mannen sin, og de var begge en del av prosjektet i konfliktrådet. Trussel om vold, drap og sosial kontroll er alvorlige virkemidler. En 17 år gammel jente fortalte meg at hennes egen mor truet henne med at dersom familien ble kjent med at hun hadde kjæreste, ville faren ta henne med seg ut i skogen. Hun skalv bokstavelig talt, for hun hadde nettopp fått seg kjæreste. Dialogen ga henne større frihet. Min erfaring er at forandring er mulig.

Hvordan skal vi i det store og hele bekjempe denne problematikken? Jeg tror at det at vi står her i dag og fritt snakker om at dette skjer, og ikke dytter det inn under matta, er et viktig utgangspunkt. Med det utgangspunktet kan unge som er utsatt for dette, ta bladet fra munnen og tørre å gå mot et friere liv. Uten den beslutningen hos den enkelte blir kampen mot sosial kontroll vanskelig. Så må systemet stå klar til å ta imot. Det er bygd opp et modent fagfelt rundt æresrelatert vold og sosial kontroll over tid.

Den siste handlingsplanen om æresrelatert vold og sosial kontroll la regjeringen fram i 2017. Det er klart uttalt i Jeløya-plattformen at negativ sosial kontroll skal prioriteres høyt. Vi jobber bl.a. med å forby utreise der barn sendes til utlandet mot sin vilje, vi iverksetter tiltak mot at barn sendes til skoler i utlandet mot sin vilje, vi støtter organisasjoner som jobber for å styrke minoritetskvinners rettigheter, og vi jobber med lovverk som sikrer at skilsmisse etter norsk lov respekteres av trossamfunnene.

Dette er bare noen få eksempler på regjeringens arbeid, og debatten i dag viser heldigvis at alle partier er enige om at negativ sosial kontroll er et fenomen som vi skal nedkjempe i det norske samfunnet.

Jan Bøhler (A) [20:04:21]: Jeg vil fortsette å ta opp de konkrete, viktige forslagene vi diskuterer her i dag, og ikke begynne med noen generelle karakteristikker av ulike partier.

Det første som jeg tok opp i mitt første innlegg, gjaldt at man bruker begrepet barn som er etterlatt i utlandet «mot sin vilje». Jeg la merke til det i innlegget fra både representanten Horne og representanten Angell Gimse nå også. Jeg tror det er viktig å merke seg det som jeg fortalte om i rapporten fra Institutt for samfunnsforskning, om 3 285 barn som er etterlatt i utlandet, selvsagt i helt forskjellige situasjoner mange av dem, mens det er 61 som er registrert av våre utenriksstasjoner. Vi bør prøve å tette det gapet med kunnskap om hvordan flest mulig har det, fordi det antakeligvis er langt flere som trenger hjelp enn dem vi får vite om er etterlatt mot sin vilje, og de 61 som er registrert. For eksempel i filmen til Iram Haq så vi hvor vanskelig det er selv for barnevernet, selv når man sitter i samtaler, å finne ut hva som er «mot sin vilje». Så vi må vite om disse barnas situasjon og ta dem alvorlig selv om vi ikke får vite det, og de ikke sier det.

Derfor har vi forslag om en tilnærming hvor vi får rapportert om alle som blir borte og blir etterlatt, for å prøve å finne ut hvordan alle har det.

Derfor er også forslaget vårt som gjelder barnevernloven, viktig. Representanten Horne sa at det ikke er tilfellet at ikke barnevernet kan hjelpe barn i land som ikke er tilknyttet Haagkonvensjonen. Det er ikke det det forslaget angår. Det forslaget angår, er at barnevernet skal gjøre det som er mulig for å hjelpe barn i land som ikke er tilknyttet Haagkonvensjonen. Vi vet at det er mulig å gjøre ting via familien o.l. om barn er etterlatt i Somalia eller Pakistan eller i land som ikke har underskrevet. Det er det forslaget handler om: plikt og å skulle gjøre det som er mulig for å hjelpe barn også i de landene.

Jeg vil også ta opp det forslaget som gjelder det som er kalt «religiøse ekteskap», altså det som er forslag til vedtak VII. Jeg skulle gjerne hørt en kommentar fra partiene i Stortinget hvis vi erstatter «religiøse ekteskap» med ordene «utenomrettslige ekteskap», for argumentasjonen her i salen og fra statsråden gjaldt at man ikke ville skape aksept for begrepet «religiøse ekteskap», om man da vil kunne støtte forslaget, som man sa man hadde støttet ved en inkurie på grunn av begrepsbruken. Hvis det er andre grunner til det, stiller jo saken seg annerledes, men er det bare det, hadde jeg håpet at vi kunne gjøre den endringen i forslaget og få det vedtatt, som mange i de utsatte miljøene ville sette veldig stor pris på.

Solveig Horne (FrP) [20:07:26]: Jeg må si at jeg reagerer på innlegget til representanten Eide, som beskylder Fremskrittspartiet i denne saken for å dra et innvandringskort. Hvis det er noen som virkelig har satt sosial kontroll, æresvold og tvangsekteskap på dagsordenen, er det jo Fremskrittspartiet. Jeg er veldig glad for det arbeidet og de tingene vi har klart å få igjennom på disse vel fire årene i regjering, og det som vi også har fått inn i Jeløya-plattformen.

Det å si at dette ikke handler om kultur, er rett og slett å bomme. Det handler om foreldrene, foreldrenes ansvar og plikt til å ivareta barna sine og ikke utsette dem for vold og overgrep. Men akkurat dette handler også om kultur.

Jeg er glad for at vi nå også har fått vist at regjeringspartiene er utålmodige, og at det er flere forslag som nå blir vedtatt her i dag. Vi har allerede – for å nevne noe –

• strammet inn på retten til barnetrygd

• endret barneloven, slik at det nå er nødt til å være et krav om samtykke fra barn over tolv år om de skal reise eller flytte til utlandet

Det er en liten måned til skolene slutter, og jeg tror det er mange barn der ute som bekymrer seg for hvor de skal på ferie, og hva som skjer i ferien. Det er viktig at lærere som nå er bekymret for noen av elevene, eller om det er noen som har venner som de er bekymret for, melder fra. På den måten kan barnevernet sette inn tiltak og sette familien under tilsyn. Det er flere tiltak som kan hjelpe disse barna.

Så er det også sant som representanten Bøhler sier, at det er «mot sin vilje»: Ja, vi vet at det nå er barn som reiser til hjemlandet til foreldrene, aner fred og ingen fare og ikke vet hva som venter dem. Det er viktig at vi også tenker på det. Derfor er det den pulten som står tom når skolen begynner igjen, som det blir så viktig at skoleledelsen rundt omkring i de kommunene hvor denne utfordringen kommer, faktisk setter på dagsordenen og ser hva de kan gjøre, og melder ifra om bekymring.

Det er også flere tiltak som ligger, som nå får flertall, som jeg er veldig glad for: det å få på plass flere sanksjonsmuligheter mot foreldrene og ikke minst også det som går på å kunne straffeforfølge hvis det er nødvendig.

Det er en viktig sak vi debatterer nå. Det viktigste vi kan gjøre, er å forebygge, det at alle har et ansvar for å melde ifra hvis de er bekymret, at politiet og barnevernet samarbeider hvis det er nødvendig for å gripe inn, og ikke minst også å hjelpe dem som kommer tilbake.

Når det gjelder – helt kort – søskenbarnekteskap, fremmet Fremskrittspartiet forslag første gang i 2002.

Himanshu Gulati (FrP) [20:10:55]: Vi har ikke et bedre samfunn enn at mange ungdommer vokser opp i Norge i 2018, sterkt begrenset av primitive holdninger som dessverre finnes i foreldregenerasjonen og i deler av de innvandrermiljøene som de er en del av. Enten det gjelder retten til å ha et sexliv, til å finne kjærligheten, til å gifte seg med hvem man vil eller leve ut sin legning, er det mange som opplever det vi kaller sosial kontroll. Jeg synes «sosial kontroll» er et mildt uttrykk for å beskrive de verste tilfellene av den mentale torturen, de lenkene og de overgrepene som dessverre en del ungdom, spesielt med innvandrerbakgrunn, i Norge opplever i dag. Disse overgrepene skjer av én enkelt grunn, og det er at det fortsatt bor en god del personer i Norge som vil at disse skikkene skal eksistere, som vil at det skal være slike restriksjoner på et fritt liv. Vi blir kun kvitt det vi er politisk enige om at skal bort, nemlig negativ sosial kontroll, den dag det ikke lenger bor mennesker i dette landet, og mange som bor i denne byen, som mener at dette er gode og riktige skikker. Det er dessverre ofte foreldre, onkler, tanter, søsken, naboer og andre i de miljøene man bor i og vokser opp i. Jeg er derfor glad for at disse forslagene, som mange støtter i dag, bidrar til å ansvarliggjøre og straffe dem som ønsker denne praksisen. Det er nødvendig når det ofte er foreldre og familie, de som skal være selve tryggheten i ens liv, som på mange måter blir ens verste fiende.

Jeg hørte representanten Eide sette spørsmålstegn ved Fremskrittspartiets hensikter ved å si at mitt parti både demoniserer og ikke har noe til overs for en god del innvandrergrupper. Det er jeg sterkt uenig i, men jeg mener at man både skal demonisere og ikke ha noe til overs for dem som støtter disse skikkene, til den dag vi ikke har en eneste person i Norge, en eneste ungdom i Norge, som lever med den typen restriksjoner som mange opplever. Det er veldig ulik nivågrad på disse restriksjonene, men likevel er dette sterke begrensninger i folks frihet, og slik ukultur må demoniseres.

Vi er heldigvis kommet dit at politisk korrekthet og frykt for å tråkke folk fra andre kulturer på tærne ikke lenger stopper oss i å bekjempe disse skikkene, som det burde ha vært mye større politisk oppmerksomhet rundt mange år tilbake. Som min kollega, stortingsrepresentant Solveig Horne, nevnte, ble flere av disse forslagene fremmet av Fremskrittspartiet allerede for 14–15 år siden. Jeg er glad for at vi i dag får disse forslagene på bordet, og at mange av dem blir vedtatt.

Lene Vågslid (A) [20:14:07]: Eg er også veldig glad for at dei forslaga me behandlar i dag, er fremja. Det er bl.a. forslag fremja av Arbeidarpartiet og SV. Eg ønskjer også å trekkje inn ein del av det som Guro Angell Gimse tok opp i debatten, for rolla til politiet og konfliktråda er veldig sentral og viktig i den tematikken me no diskuterer. Det var faktisk på eit av mine første møte med konfliktrådet i Trøndelag at eg møtte Guro Angell Gimse då ho jobba i konfliktrådet, og eg hugsar at både eg og fleire frå andre parti var djupt imponerte over det arbeidet som ein gjorde i det prosjektet som Angell Gimse viser til.

I den samanhengen er eg bekymra for framtida til konfliktråda. Eg meiner det er viktig at me styrkjer dei, og at me skal vere varsame med å sentralisere for mykje av det som det har blitt signalisert at det kan liggje an til.

Eg las ei bok for ikkje så lenge sidan, som heiter «Norske tilstander», skriven av Ståle Økland. Han følgde arbeidet til Stovner politistasjon i eitt år frå innsida, og der viser han bl.a. til det viktige brubyggjararbeidet som politiet gjer i å førebyggje sosial kontroll, æresrelatert vald, vald i nære relasjonar. Eg ønskjer ikkje å gå inn i den debatten, nødvendigvis, om dette er ein kultur eller ikkje. Eg meiner det heilt enkelt er snakk om ukultur, og det er uønskt i Noreg. Eg meiner det er viktig at me styrkjer både moglegheita, kapasiteten og evna til politiet til å førebyggje endå meir enn det ein kanskje greier i dag. Difor kunne eg godt tenkje meg at justisministeren, som er i salen, deltek i debatten, for eg meiner det er ein del innanfor hans portefølje som er relevant.

Eg kunne også tenkje meg å få avklaring på om det er slik at justisministeren frå Framstegspartiet er einig i det Framstegspartiet gjer i dag i voteringa. Eg synest det hadde vore ryddig å få vite, eller om det er ein annen kutyme for det.

Heilt til slutt: Når det gjeld arrangerte ekteskap som kjem i stand under sterkt psykisk press, er haldninga til Arbeidarpartiet krystallklar. Det skal ein rekne som tvangsekteskap. Eg skulle ønskje at me hadde vore endå tydelegare på det, men eg er glad for at regjeringa kjem oss i møte og vil ha ein gjennomgang og sjå på lovverket. Det meiner eg er veldig viktig.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [20:16:49]: Det er veldig ofte overraskende, når man har sagt noe fra denne talerstolen, hvordan noen tolker det. For det første er det rart at SV nå tar til orde for at det ikke har noe med kultur å gjøre, når alle andre partier nevner at det nettopp har med kultur å gjøre. Nå fikk vi bekreftet at Arbeiderpartiet også mener at dette er en ukultur som vi vil bekjempe.

Hvordan representanten Eide kan klare å konkludere med at jeg, i mitt innlegg, har skåret alle innvandrere over én kam og anklaget dem for å innføre vold, voldtekt og kriminalitet, når jeg i løpet av hele mitt innlegg ikke nevnte noen av de tre ordene, synes jeg er merkelig.

Jeg pekte på tre konkrete utfordringer som alle partiene er opptatt av å ta tak i. Det gikk ut på foreldre som sender barn til utlandet på koranskoler, det var kjønnslemlestelse, det var koranskoler, og jeg klarte til og med å skryte av SV. Og så får man da den reprimanden tilbake, som er fullstendig feil. Jeg mistenker at representanten ikke har fulgt spesielt godt med på det jeg sa.

Det har kommet spørsmål om vi kan støtte forslag til vedtak VII dersom man endrer ordene til «utenomrettslig». Da tror jeg de som har fremmet forslaget, og står for det fortsatt, må lese gjennom forslaget en gang til. For det står:

«Stortinget ber regjeringen om å legge fram lovforslag om at en skilsmisse etter norsk lov må anses å gjelde for alle innbyggere av landet, også de som har inngått religiøse ekteskap.»

Første delen av det forslaget sier at det er norsk lov som skal gjelde for alle, og i dag er det også norsk lov som gjelder for alle. Det er ikke i dag et regelverk for religiøse ekteskap, og vi skal heller ikke ha et regelverk for religiøse ekteskap. Det skal være ekteskapsloven som gjelder for alle – slik det er i dag. Hvis man ikke innretter seg etter den, ja, da bryter man norsk lov, og da må det forfølges på vanlig måte. Det blir ikke noe bedre om man endrer ordene fra «religiøse ekteskap» til «utenomrettslige ekteskap» – det blir faktisk enda verre. At vi skal innføre regler for utenomrettslige ekteskap, bryter mot enhver logikk, og det kan vi rett og slett ikke gå med på. Det beste vi kan gjøre i akkurat det spørsmålet, er å slå ettertrykkelig fast at i Norge er det ekteskapsloven som gjelder – ingenting annet. Derfor kan vi ikke støtte et slikt forslag.

Freddy André Øvstegård (SV) [20:19:50]: Det er noe som rykker litt til når Fremskrittspartiet til stadighet gjentar at de har vært en ensom forkjemper, en ensom ridder, som har seilt ned i horisonten, de eneste som har vært opptatt av negativ sosial kontroll, for det er respektløst overfor alle dem som har stått i denne kampen så lenge, og det er påviselig feil.

Hvis man spør dem som jobber med dette i praksis, vil de neppe være særlig enig i den beskrivelsen. Bare spør krisesenterbevegelsen, et veldig godt eksempel på noen av de heltene som står i denne kampen hver eneste dag. De gjør dette i praksis. De møter ofrene for negativ sosial kontroll, og de møter ofrene for æresrelatert vold hver eneste dag. SV har kjempet for krisesentrene så lenge SV har eksistert, ja, så lenge krisesentrene har eksistert. Det var våre folk som var med på å danne krisesenterbevegelsen, og vi har kjempet for krisesenterbevegelsen og krisesentrene til denne dag. Ofte er det også imot Fremskrittspartiets stemmer – f.eks. i dag. Vi foreslår nettopp å gi krisesentrene mandat til å hjelpe ofre for negativ sosial kontroll og æresrelatert vold og også hjelpe dem i en reetableringsfase. Men det stemmes altså ned, med Fremskrittspartiets stemmer. Så mye troverdighet var det altså for den ensomme ridderen som seilte ned i horisonten.

SV har kjempet mot vold i nære relasjoner før andre partier engang anerkjente at det var et politisk problem – for det var noe som skjedde mellom familiene, det var noe som skjedde i det enkelte hjem, det skulle man ikke blande seg inn i, i hvert fall ikke et parti som er imot offentlig inngripen og regulering. I 2001, f.eks., satt Inga Marte Thorkildsen i justiskomiteen og fremmet en rekke gode forslag om politiets etterforskning av vold i nære relasjoner og flyttet debatten vesentlige hakk i riktig retning.

Dette handler om at for oss er denne kampen fargeløs. Det er også det representanten Petter Eide var innom tidligere. Kampen er fargeløs. Det handler om strukturer som gjelder i alle kulturer. Det handler om likestilling. Det handler om barns rettigheter og kampen vi må føre for det.

Men tydeligvis er enkelte andre partier mer opptatt av innvandringsdebatten. Og ja, Fremskrittspartiet har vært opptatt av innvandringsdebatten lenge, men SV har ikke kommet etter Fremskrittspartiet i innvandringsdebatten, tvert imot har vi stått for en tydelig kamp mot vold i nære relasjoner helt siden SV ble stiftet. Den historien er jeg stolt av, og den deler vi med kvinnebevegelsen. Den kampen har ofte vært mot Fremskrittsparti-stemmer, ikke med.

Petter Eide (SV) [20:22:55]: Jeg dro på meg vreden til Fremskrittsparti-representanten i salen med mitt forrige innlegg – kanskje ikke vrede, men i hvert fall irritasjon og motargumenter. Det var også meningen, for jeg mener at det er viktig å få klargjort noen av de politiske skillelinjene rundt dette. Jeg synes vi trenger både en debatt rundt hvorvidt dette er en meta-innvandringsdebatt – som jeg mener Fremskrittspartiet fører – og også en debatt om bruk av kulturbegrepet.

Det er klart at når Fremskrittspartiet har, som de selv sier, tatt opp ulike forslag om å bekjempe negativ sosial kontroll opp gjennom årene, må det leses i en kontekst av et parti som alltid har vært innvandringsfiendtlig. Hvordan skal vi da forstå at dette ikke også har handlet om innvandringsfiendtlighet? Fremskrittspartiet må ta ansvar for hvordan de blir tolket. De må ta ansvar for det inntrykket de gir. Og det inntrykket de gir – og har gitt opp gjennom de seneste 20–30 årene – er at de er innvandringsmotstandere. Hvorfor skulle de være innvandringsmotstandere i alle andre saker, men akkurat i denne saken plutselig være hyggelige, snille og vennlige mot innvandrere? Det henger rett og slett ikke på greip, så det er ikke så rart at jeg og andre også oppfatter Fremskrittspartiets såkalte kamp mot negativ sosial kontroll også som en del av deres forsøk på å beskrive innvandringsmiljøer som miljøer de ikke har noe til overs for, og som miljøer de ikke ønsker skal være til stede i Norge.

Bruken av begrepet kultur er litt mer komplisert. Jeg er opptatt av at det er individene som stilles til ansvar, det er ikke kulturen som stilles til ansvar. Selvfølgelig er det kulturelle trekk som gjør at individer handler, men det er altså ikke slik at en kultur skal ta et oppgjør. Det er individene som skal ta et oppgjør. Dette handler også om kriminalitet. Det betyr at det er individene vi er nødt til å angripe. Når Fremskrittspartiet insisterer på at dette er en kulturkamp og ikke en kriminalitetspolitisk bekjempelse, flytter de debatten vekk fra – jeg holdt på å si – politi- og kriminalitetssfæren og over i kultursfæren.

Og så gjør de noe annet som er veldig rart: Ved å skylde på kultur nærmest unnskylder de de individene som gjør dette – for de individene som bedriver æresvold og tvang mot døtrene sine, kan jo ikke noe for det, for de er bare et produkt av en kultur. Så slutt med denne kultur-greia, angrip individene, og still individene til ansvar.

Jan Bøhler (A) [20:25:52]: For å være sikker på å få det med vil jeg bare si fra om at Arbeiderpartiet støtter forslagene nr. 12 og 13, fra Kristelig Folkeparti, og vil subsidiært stemme for forslag nr. 11, fra Kristelig Folkeparti.

Når det gjelder innlegget fra representanten Engen-Helgheim, ble jeg skuffet over at han ikke greide å skille mellom det at ekteskapsloven gjelder rettslig inngåtte ekteskap, og det at dette handler om fenomenet med religiøse ekteskap. I noen miljøer er dette svært utbredt. De religiøse ekteskapene kan ofte være inngått i opprinnelseslandet, hvor mannen har rett til å nekte skilsmisse, mannen har rett til å gifte seg med flere og kan gifte seg med mindreårige. Dette er et faktum, det er et fenomen som finnes. Man vil altså ikke være med på å si fra at det skal være forbudt i Norge. Ekteskapsloven slår ikke inn for de religiøse ekteskapene fordi de ikke er rettslig forpliktende i Norge. Men de er forpliktende innenfor miljøene i moskeene, så det er reelt sett veldig vanskelig for kvinnene å komme ut av det, selv om det ikke er et rettslig forhold. Jeg synes det er synd at man ikke kan ta det faktum inn over seg.

Himanshu Gulati (FrP) [20:27:11]: Mitt forrige innlegg handlet om forslagene vi skal stemme over i dag, og som er viktige for å bekjempe mange av de utfordringene vi ser.

Men det er dessverre vanskelig å sitte stille når man hører den type angrep som kom fra bl.a. representanten Petter Eide i hans innlegg. Han kalte Fremskrittspartiet for et innvandringsfiendtlig parti. Vel, det er stor forskjell på å være for en streng innvandringspolitikk, noe Fremskrittspartiet har vært i alle år, og det å være innvandringsfiendtlig. Representanten Eide kan ikke ha fulgt særlig godt med på de integreringstiltakene som denne regjeringen har gjennomført. Blant annet klarte vi å øke bosettingen av flyktninger i Norge i rekordtempo, som gjorde at folk som før satt flere år og ventet på å bli bosatt i en kommune, nå blir bosatt fortere og får startet livet i sitt nye hjemland raskere.

Denne regjeringen har innført flere krav, for det å stille krav er en viktig del av å ta folk på alvor og god integrering, enten det er krav til norskkunnskaper og samfunnskunnskap for å kunne få statsborgerskap – en av de største ærene jeg mener man kan få i Norge dersom man flytter hit – eller krav om botid for å kunne få ytelser, som også er et incentiv til integrering.

Men Fremskrittspartiet har også i alle år ment at tempoet i innvandringspolitikken, tempoet i innvandringen til landet, har noe å si for om man skal klare å løse de integreringsutfordringene som naturlig nok kommer når man har innvandring. Det har vi ment, og det mener vi at tiden og årene har vist stemmer.

Jeg må også adressere det representanten Eide sa, om at ingen andre deler av Fremskrittspartiets politikk er ment å komme innvandrerbefolkningen til gode. Vel, da får jeg nesten anbefale representanten å gå ut og snakke med innvandrermiljøene, for avgiftstrykk, det å starte bedrift, helsevesenet – alle de områdene av det norske samfunnet, som angår alle nordmenn, er innvandrerbefolkningen like opptatt av. Derfor: Å si at et annet partis politikk ikke er ment å komme innvandrerbefolkningen til gode, reagerer jeg på.

Til slutt vil jeg også kommentere det som ble sagt om kulturkamp. Ja, det er en kulturkamp når uønskede og primitive skikker som er vanlige i andre land og kulturer, bringes med til Norge som en del av innvandringen. Det er en kulturkamp som vi må ta, og det er skikker som må bekjempes. Det gjør meg ekstra stolt når man de siste årene har sett at folk fra de mest utsatte innvandrermiljøene – som selv har opplevd utstøting, enten på grunn av at man har brutt med religionen, valgt å finne kjærligheten på egen hånd eller har valgt å fortelle om sin egen legning – er de som står fremst i denne kampen. Det gjør meg også veldig stolt at mange av disse har valgt å melde seg inn i mitt parti for å føre den kampen.