Marianne Synnes (H) [14:18:35]: Forskning og høyere utdanning står sentralt i utviklingen av et bærekraftig samfunn. Universiteter og høyskoler har med sin bredde i faglige disipliner og utdanninger særlig forutsetninger for å bidra til å håndtere de store samfunnsutfordringene. Universiteter og høyskoler har et spesielt ansvar for å delta i den offentlige debatten, sette agenda for samfunnet og bidra til at samfunnsdebatten preges av kunnskap, høy sannhetsgehalt og etterrettelighet. Gjennom å satse på kunnskap skal vi ruste oss for framtiden, skape nye og grønne lønnsomme arbeidsplasser og en bedre og mer effektiv offentlig sektor. Gjennom forskning utvikles ny viten, og vi finner løsninger på spørsmål vi kanskje ikke visste at vi hadde.

Studentene har en viktig rolle i å utvikle samfunnet videre, og de trenger kunnskap for å kunne ta de riktige valgene. For at studentene skal oppnå best mulig læringsresultat og personlig utvikling, må de møte relevante utdanninger som forbereder dem godt for aktiv deltakelse i et demokratisk og mangfoldig samfunn og for en framtidig yrkeskarriere. Overgangen fra en ressursbasert til en mer kunnskapsbasert økonomi, økende globalisering og teknologisk utvikling krever arbeidskraft med både høy kompetanse og evne til å mestre endring og usikkerhet. Universitetene og høyskolene må derfor tilby oppdaterte og relevante utdanninger av høy kvalitet, som motiverer til læring og gjennomføring, for deres viktigste bidrag til verdiskapingen blir å utdanne kompetente kandidater til arbeidslivet.

Antallet søkere til norsk høyere utdanning fortsetter å øke. Høsten 2018 var det over 275 000 registrerte studenter, en økning på 20 pst. siden 2011. Men selv om antallet studieplasser også øker, blir det stadig vanskeligere å komme inn. I 2018 var det i gjennomsnitt to kvalifiserte førstevalgssøkere til hver studieplass.

Tilstandsrapporten for 2018 viser at andelen bachelorstudenter som fullfører på normert tid, har økt fra 41 pst. for dem som begynte å studere i 2012, til 48 pst. for dem som begynte i 2014. Det er positivt, selv om det ennå er for få som gjennomfører på normert tid. Til sammenlikning er det 50 pst. av masterstudentene som fullfører på normert tid.

Tall fra SSB viser at 66 pst. av studentene fullfører en grad innen åtte år, dvs. at én av tre ikke gjør det. Det er lavt sammenliknet med andre OECD-land, hvor i snitt 80 pst. fullfører en grad. Dette er til tross for en massiv satsing fra regjeringen for å gjøre studenthverdagen enklere, med tiltak som elleve måneder studiestøtte, rekordmange nye studentboliger, helsestasjon for unge, studentlege, rimeligere helsetilbud, psykologer i hver kommune og økt frikort- og BSU-grense.

Norge er blant landene som har de høyeste utgiftene per elev i grunnutdanningen, og ligger mer enn 50 pst. over OECD-gjennomsnittet, mens vi bruker ca. 10 pst. mer enn gjennomsnittet på høyere utdanning.

Målet for regjeringen er at alle som ønsker det, skal ha tilgang til utdanning av høy kvalitet. Men er det virkelig mangel på kvalitet som gjør at Norge ikke får mer igjen for ressursene vi satser på utdanning? I januar 2017 la regjeringen fram stortingsmeldingen Kultur for kvalitet i høyere utdanning. Kvalitetsmeldingen lanserte en rekke tiltak for å stimulere universiteter og høyskoler og deres fagmiljø til å forsterke kvalitetskulturen og drive kontinuerlig kvalitetsarbeid. Det er en tydelig rød tråd i kvalitetsmeldingen at institusjonene selv har hovedansvaret for at den utdanningen de tilbyr, holder høy kvalitet. Utdanningskvalitet er først og fremst kulturavhengig, og kvalitetsforbedringsarbeidet må foregå lokalt, i institusjonenes egen regi. Men det understrekes også at autonomi og faglig og akademisk frihet er forutsetninger for at institusjonene skal kunne levere god utdanning.

Det har blitt fokusert mer på kvaliteten i norsk høyere utdanning, og den er gjennomgående god. Studiebarometeret 2017 viser at studenter ved norske høyere utdanningsinstitusjoner er godt fornøyd med kvaliteten på studieprogrammet de går på, selv om de ønsker mer oppfølging og tilbakemelding. 84 pst. mener at studieprogrammet deres er yrkesrelevant. Studentene er jevnt over fornøyd med praksis, men peker på at forberedelser til praksis og kommunikasjonen mellom praksissted og høyskole eller universitet bør forbedres.

Men det er rom for forbedring, og jeg er glad for at det er et mål for regjeringen at kvaliteten skal styrkes. I langtidsplanen er kvalitet i høyere utdanning en egen satsing, med en opptrappingsplan som følges opp i budsjettet for 2019, og en stortingsmelding om arbeidslivsrelevans og studier er under utarbeidelse.

Internasjonalt samarbeid er også ansett for å være kvalitetsfremmende. Regjeringen har som mål på lengre sikt at minst halvparten av studentene skal ha vært på studieopphold i utlandet i løpet av studietiden, og forslag om å gjøre utenlandsopphold obligatorisk har vært fremmet bl.a. fra statsråden. Norge har tradisjonelt et høyt antall studenter som tar en hel grad i utlandet, og antallet utvekslingsstudenter som tar en del av en grad i utlandet, holder seg nokså stabilt. Studentene som har vært på utveksling, rapporterer gjennomgående at utvekslingen ga faglig utbytte og økt motivasjon for studiene, men et stort flertall oppgir at oppholdet var faglig utfordrende. 35 pst. svarte at det faglige nivået ute var høyere eller mye høyere enn hjemme. 39 pst. svarte at det var omtrent som hjemme, 22 pst. svarte at det var lavere, og 4 pst. svarte at det var mye lavere. Det kan forklares med at det oppleves mer utfordrende å studere utenlands på grunn av språkbarrierer og eventuelt større krav til deltakelse utenlands, heller enn at det er forskjeller i faglig nivå mellom Norge og andre land. Men i desember kunne vi lese om franske Juliette som omtalte utveksling til Norge som en seks måneders ferie i forhold til fransk høyere utdanning. Og OECDs gjennomgang av den norske politikken for høyere utdanning og forskning i 2017 konkluderte med at prestasjonene i høyere utdanning henger etter andre nordiske land på flere nøkkelindikatorer og ikke står i forhold til pengebruken, som er godt over OECD-gjennomsnittet.

Strukturreformen ble gjennomført for å øke kvaliteten i høyere utdanning, men OECD advarer i sin årlige indikatorrapport for utdanningssektoren mot ytterligere homogenisering av norsk høyere utdanning og mener at et binært system er å foretrekke, med en tydeligere arbeidsdeling mellom en forskningsrettet universitetssektor og en yrkes- og utdanningsrettet høyskolesektor. De mener videre at forskningen i det norske universitets- og høyskolesystemet er god, men ikke fremragende, at den resultatbaserte delen av finansieringssystemet ikke i tilstrekkelig grad stimulerer kvalitet, og at det er behov for mer konkurranse både mellom og innenfor høyere utdanningsinstitusjoner.

Jeg tror at strukturreformen kan ha en kvalitetsfremmende effekt på sikt. Men det vil kreve mer bevisst innsats å fremme kvalitet i et institusjonslandskap som er tilsynelatende homogent sett utenfra, men som er til dels svært heterogent, med styrker og svakheter, sett innenfra. Innenfor store fusjonerte enheter kan denne heterogeniteten utnyttes som en styrke, til et felles løft for forsknings- og utdanningskvalitet og yrkesrelevans. Men det må gjøres med omhu. Kanskje har OECD rett i at den binære modellen burde tas tilbake i Norge, men da ikke gjennom bare å gjeninnføre den for universitets- og høyskolesektoren, men ved å styrke høyere yrkesfaglig utdanning i tillegg til UH-sektoren.

Uansett, en fortsatt styrking av kvalitet i UH-sektoren er veldig viktig. Mitt spørsmål til statsråden er derfor: Hvordan jobber statsråden med å følge opp kvalitetsmeldingen? Og er det andre tiltak enn de som er nevnt i kvalitetsmeldingen, som statsråden vil ta initiativ til for å heve kvaliteten i høyere utdanning?

Statsråd Iselin Nybø [14:27:27]: La meg begynne med å si at kvaliteten i norsk høyere utdanning er god. De fleste studentene er fornøyd, og de fleste studentene får seg jobb. At studentene tar ut sitt potensial, er likevel så viktig for samfunnet at vi må jobbe for forbedringer – hele veien.

Regjeringens ambisjoner på dette området er nedfelt i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning som ble lagt fram i høst. I den er utdanning langt bedre integrert enn det var i den forrige planen, bl.a. ved at kvalitet i høyere utdanning er en av tre nye opptrappingsplaner. Oppfølgingen av langtidsplanen er derfor en satsing på studiekvalitet.

Og oppfølgingen er i gang. I 2019-budsjettet er det bevilget 85 mill. kr til en styrking av Dikus kvalitetsprogrammer, som bl.a. skal gå til nye Sentre for fremragende utdanning, til læringsarealer og til å legge til rette for mer og bedre praksis i kommunehelsesektoren.

Det viktigste for studentenes læring er det som skjer i selve undervisningssituasjonen. Utdanning som engasjerer, aktiviserer og virker, kan ikke vedtas politisk. Også når det gjelder å integrere studentene godt i det faglige fellesskapet, er det institusjonene og fagmiljøene der ute som sitter med nøkkelen. Men ved f.eks. å kreve at institusjonene skal tilby sine studenter mentorordninger, har vi gitt det sosiale og faglige integreringsarbeidet en liten dytt på veien.

Denne måten å gjøre det på illustrerer kvalitetsmeldingens tilnærming til styring. Meldingen formulerer mål og retter tydelige forventninger til institusjonene. Så bruker regjeringen virkemidler som får snøballen til å rulle, og som forsterker de positive trendene som er der ute. Samlet sett er jeg trygg på at meldingen har gitt kvalitetsarbeidet bedre rammevilkår.

To viktige tiltak i meldingen skal bidra til å understøtte undervisernes og fagmiljøenes utdanningsfaglige kompetanse. Det er for det første kravet om at alle institusjonene skal utvikle meritteringssystemer som verdsetter god undervisning. Beskjeden til institusjonene var at systemene skulle være på plass i løpet av 2019, men de fleste institusjonene har allerede kommet godt i gang.

NTNU er et eksempel på en institusjon som var tidlig ute. De meritterte sine første undervisere for ca. et år siden. Professor Lars Lundheim var en av de utvalgte, og han kommenterer meritteringsordningen på følgende måte:

«Dette er et signal fra ledelsen om at utdanning blir lagt vekt på. Tidligere har undervisning kommet i skyggen av forskning og slik har det vært ved de fleste universitetene».

Det andre er at vi har endret forskriften om ansettelse og opprykk ved at kravene som stilles til utdanningsfaglig kompetanse, har blitt skjerpet.

Jeg mener at vi ved å ha fått på plass dette har gitt et vesentlig bidrag til at studentene faktisk får bedre undervisning og mer virksom undervisning.

Et tredje hovedtiltak er opprettelsen av Dikus kvalitetsprogrammer. Gjennom kvalitetsprogrammene lyses det ut midler til prosjekter som gir gode fagfolk støtte til å forbedre og utvikle, men også til å spre kunnskap om gode undervisningsformer.

Den første utlysningen, som var øremerket studentaktiv læring, hadde frist rett før nyttår. Diku mottok ca. 80 søknader og melder om at nyetableringen allerede har ført til en sterkere mobilisering for utdanningskvalitet ute på institusjonene. I tråd med langtidsplanen for forskning og høyere utdanning skal bevilgningene til Dikus kvalitetsprogrammer trappes opp. Det er i 2019 bevilget 25 mill. kr til ny utlysning av Sentre for fremragende utdanning.

Et viktig aspekt ved tiltakene jeg har nevnt, er at de vil føre til mer bruk av og mer erfaring med fagfellevurdering for å vurdere utdanningskvalitet. Mens forskningsaktivitet systematisk har blitt utsatt for kollegavurderinger, har undervisningen tradisjonelt vært mer en «privatsak». Jeg mener at tilbakemeldinger fra kollegaer også på undervisning og undervisningsmetoder er helt nødvendig hvis man skal utvikle undervisningskulturen.

I kvalitetsmeldingen ble alle institusjoner bedt om å gjennomgå studieprogrammene sine for å sørge for helhet og sammenheng i dem. Kvalitet og progresjon i studieprogrammene er jo rammen for det som studentene skal lære. Institusjonene følger opp, men derfra til å si at vi har kommet i mål med oppfølgingen, er å ta litt for hardt i.

Arbeid med studieprogrammer må pågå kontinuerlig. Betydningen av gode studieprogramdesign er derfor fortsatt en viktig sak i dialogen vi har med institusjonene. I det arbeidet er også NOKUT en viktig aktør.

Et annet tiltak i meldingen som fortsatt er i prosess, er etableringen av en indikatorportal for høyere utdanning. Unit er nå i gang med å se ulike portaler i sammenheng og vurdere behovet for bedre koordinering med tanke på å effektivisere infrastruktur og å gjøre data og statistikk om høyere utdanning mer tilgjengelig. Utredningen skal avsluttes i begynnelsen av september 2019. Den blir et viktig grunnlag når vi skal beslutte hvordan statistikk og data skal kobles og presenteres.

Flere tiltak kunne vært nevnt. Et av dem er at NOKUT har lagt om tilsynsmodellen slik at det legges mer vekt på hvordan kvalitetssikringssystemene ved lærestedene fungerer i praksis. Men jeg vil bruke litt tid til slutt på å snakke om noen av de nye initiativene som jeg har tatt for å bedre studiekvaliteten.

I Kunnskapsdepartementet har vi startet arbeidet med to nye meldinger, en om internasjonal studentmobilitet, som skal være ferdig ved årsskiftet 2019/2020, og en om samarbeid mellom høyere utdanning og arbeidsliv, som skal være ferdig våren 2021.

Først litt om mobilitetsmeldingen: Internasjonalt samarbeid er nødvendig for å håndtere store og globale samfunnsutfordringer. Da må studentene reise ut. Ambisjonen for meldingen er å gjøre utenlandsopphold til normalen for norske studenter, men selvfølgelig med mulighet til å velge det vekk hvis man f.eks. har unger eller andre grunner til ikke å dra ut.

I 2017 hadde mellom 15 og 16 pst. av dem som avla en norsk grad, vært på utveksling. Det betyr at det å gjøre utenlandsopphold og delstudier i utlandet til normalen for studenter krever en skikkelig kulturendring ute i institusjonene våre. Et viktig skritt er å gjøre internasjonal mobilitet både for studenter og ansatte til en fullt ut integrert del av det strategiske arbeidet for kvalitet og relevans i høyere utdanning. Å se til at regelverket ikke skaper hindre, er et annet viktig arbeid.

Som en videreføring av kvalitetsmeldingen har jeg også satt i gang et meldingsarbeid for å styrke utdanningenes arbeidsrelevans. Målet er å gi arbeidslivet tilgang på kvalifisert arbeidskraft i framtiden, men også å bidra til at studentene får en klarere oppfatning om hva kompetansen deres kan brukes til når de er ferdige med å studere.

Mer samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet om utvikling av utdanning er helt nødvendig. For eksempel må arbeidslivet inviteres inn når studieprogrammer skal utformes. Å styrke bruken av arbeidslivet som læringsarena er en annen viktig prioritering. Mer praksis – og ikke bare i profesjonsutdanningene – er et viktig bidrag til det.

Arbeidet med begge disse meldingene er avhengig av tett dialog med studentene, med universiteter og høyskoler og med næringsliv og offentlig sektor. Prosessene vi kjører i Kunnskapsdepartementet nå, er helt åpne.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg mener at kvalitetsmeldingen har ført til en omdreiing i arbeidet med studiekvalitet, ikke minst fordi oppfølgingen har vært god både politisk og ute på institusjonene. Den reviderte langtidsplanen og de to meldingene bidrar både til at oppfølgingsarbeidet fortsetter og til at vi borer i og bidrar til å løse nye kvalitetsutfordringer.

Jeg ser fram til å invitere arbeidslivet tettere inn i arbeidet med å utvikle morgendagens utdanninger. Ambisjonen er at de virkelig skal se seg tjent med å engasjere seg enda mer i arbeidet opp mot utdanningsinstitusjonene våre.

Marianne Synnes (H) [14:37:18]: Takk for en oppklarende gjennomgang fra statsråden og informasjon om ulike tiltak som er satt i gang for å øke kvaliteten i høyere utdanning. Det er bra og viktig at regjeringen satser på kvalitet i høyere utdanning og forskning, og det er ingen tvil om at mye gjøres. Men tenker statsråden at disse tiltakene vil bidra til at færre studenter faller fra i høyere utdanning, eller er det helt andre grunner til at så mange faller fra?

Jeg så en undersøkelse som er gjort ved OsloMet, som har sett på årsakene til frafall ved tolv profesjonsutdanninger. Et interessant funn fra studien er at faglig motivasjon er en særdeles viktig drivkraft for å fullføre utdanningsløpet. Studenter som har valgt utdanningen fordi de er faglig interessert i studiet eller det yrket studiet leder fram til, har nesten halvert tendens til å falle fra sammenlignet med studenter med lavere faglig interesse. Dette gjelder for både kvinnelige og mannlige studenter. Samtidig ser man at et karaktersnitt fra videregående skole på 4 eller mer reduserer tendensen til frafall betydelig. Effekten av karakterer er sterkest på grunnskolelærerutdanningene. Men forholdet mellom frafall og karakterer er ikke lineært. Både studenter med lavt karaktersnitt og dem med høyt karaktersnitt slutter oftere enn dem med karaktersnitt rundt 4. Det viser at noen faller fra fordi de ikke mestrer utdanningen, mens andre slutter fordi de ikke liker seg. Menn har nesten dobbelt så høyt frafall som kvinner. Over 30 pst. av de mannlige studentene som startet på OsloMet i 2012, har ikke fullført verken utdanningen på OsloMet eller annen utdanning fem år etter studiestart. Tilsvarende tall for kvinner er 13 pst.

Studentene selv etterlyser bedre oppfølging. Mentorordning er et godt tiltak. Men mentorordningen som er gjennomført som pilotordning ved UiB, viser dessverre at bedre oppfølging ikke hindrer frafall. Kan det være at det svikter allerede i forberedelsen til høyere utdanning? Vi ser at jenter er i flertall i studiespesialisering på videregående, og kvinner har høyest utdanningsnivå i alle kommuner nå.

I går kom Stoltenberg-utvalget med sin rapport, som viser at ved avslutning av grunnskolen får jentene bedre karakterer enn guttene i alle fag bortsett fra kroppsøving. Nær 70 pst. av dem som får spesialundervisning i grunnskolen, er gutter. Jenter gjør det bedre enn gutter i videregående skole. Fem år etter påbegynt videregående opplæring er det rundt 30 pst. av guttene og 20 pst. av jentene som ikke har fullført videregående opplæring.

Så mitt spørsmål til statsråden er egentlig: Er det mulig å øke kvaliteten i høyere utdanning og redusere frafall dersom grunnlaget som legges i grunnskole og videregående skole, ikke er godt nok?

Statsråd Iselin Nybø [14:40:13]: Interpellanten stiller et veldig viktig og godt spørsmål. Jeg skulle ønske at jeg kunne kommet opp her med et enkelt og konkret svar, men det kan jeg ikke. Det er neppe ett enkelt svar på det spørsmålet, men det er allikevel viktig å løfte og diskutere det. Som interpellanten sa, la Stoltenberg-utvalget nylig fram sitt arbeid der de peker på en del av nettopp disse problemstillingene: Er ungdommen studieklar, og er det forskjeller mellom ungdommene? At vi har et for høyt frafall, tror jeg vi kan være enige om, og vi ser at bare ca. halvparten av norske studenter gjennomfører studiene sine på normert tid. Vi ønsker både å få ned frafallet og å få opp andelen som klarer å fullføre på normert tid.

Som jeg begynte med å si, har jeg ikke noe enkelt svar på det, for det finnes neppe noe enkelt svar på hvordan vi skal oppnå nettopp det. Men studentene selv peker på dette med kvalitet i undervisningen. De peker på ulike tiltak som må gjøres: Mentorordning har vi allerede snakket litt om, men også dette med mer studentaktive læringsformer, bruk av digitale hjelpemidler i undervisningen, det å få studentene mer aktivisert, det å gjøre studiene mer relevante, sånn at studentene forstår hva kompetansen deres kan brukes til når de skal ut i arbeidslivet. Jeg tror vi har et stort forbedringspotensial innenfor det som går på kvalitet i høyere utdanning. Og jeg tror ikke det er bare én ting, vi må gjøre flere ting.

Jeg har vært på besøk hos bioCEED – Senter for fremragende utdanning i biologi i Bergen. Jeg så hvordan de jobber der, hvordan de har klart å endre kulturen sin til at undervisning er noe som de snakker om, som de diskuterer, som de utvikler videre, som de hele veien streber etter å bli bedre på. Det er et arbeid som ikke bare skjer på det senteret, det er et arbeid som smitter over på organisasjonen og hele universitetet. Derfor heier jeg på de miljøene, de som drar oss framover når det kommer til kvalitetsarbeid. Det gjør også de studentene som studerer der – når man snakker med dem og hører hva de opplever som nyttig og annerledes og positivt og hva de mener gjør en forskjell i deres studiehverdag. Det oppleves som veldig nyttig.

Vi har også brukt en hel del penger på en pott som handler om å bygge om undervisningslokaler. Det har vært den samme tradisjonelle undervisningsformen i hundrevis av år i akademia. Vi har andre metoder nå, vi har nye, digitale hjelpemidler. Da må vi også ha andre typer klasserom, andre typer forelesningssaler som gjør studentene mer aktive.

Marius Meisfjord Jøsevold (SV) [14:43:40]: Jeg merker meg at regjeringen selv er veldig godt fornøyd med sitt eget arbeid for å løfte kvaliteten i høyere utdanning. Det vises til at langtidsplanen for høyere utdanning og forskning er revidert, men kan hende har representanten Synnes her forskuttert Stortingets behandling før en kan slå fast at regjeringens forslag til revisjon er vedtatt. Representanten Synnes vet imidlertid likeså godt som oss andre at Høyre får det slik de vil, og at Venstre og Kristelig Folkeparti gjør slik de får beskjed om.

La meg i alle fall få minne kort om hva den borgerlige regjeringen har lyktes med. I kvalitetsmeldingen varslet regjeringen at finansieringen for høyere utdanning på sikt i større grad skal baseres på konkurranse. Dette har regjeringen fulgt opp. Basisbevilgningene er svekket, og regjeringen skjevfordeler mellom de instituttene som har best forutsetninger for å innfri det økende antallet indikatorer, såkalte BOA-indikatorer.

Dagens resultatbaserte finansieringssystem hindrer universitetene og høyskolene i å legge langsiktige planer for sin aktivitet, og en svak basisfinansiering bidrar til økt midlertidighet og svekker de ansattes arbeidsvilkår. For mange av de nye og sammenslåtte institusjonene er ensidige kompetansekrav til hinder for å utføre det samfunnsoppdraget som de tidligere høyskolene hadde. Det har ført til at studiesteder trues med nedleggelse, som igjen vil kunne gi mangel på kompetanse i distriktene.

Regjeringen Solbergs såkalte avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform har bidratt til å kutte utgiftsnivået med 8,4 mrd. i løpet av perioden 2015–2018. For 2018 tilsvarer det ifølge Forskerforbundets beregninger isolert sett lønnskostnadene til 11 000 årsverk. Ostehøvelkuttene som snart beløper seg til 10 mrd. kr, har for lengst sluttet å være effektive. Dette rammer studietilbud og oppfølgingen av studentene. Jeg vil derfor gratulere med vel utført arbeid med å følge opp regjeringens melding, som jeg nå vil døpe om til kultur for kutt i høyere utdanning.

For SV handler også god studiekvalitet om gode arbeidsvilkår for ansatte og universelle støtte- og velferdsordninger for studentene. Bruken av midlertidige stillinger i akademia må reduseres. Vi mener det er gode muligheter for å få flere faste jobber ved å gjøre om midlertidige stillinger som i dag brukes for å dekke permanente undervisningsbehov, som f.eks. timelærerstillinger, midlertidige universitetslektorstillinger og andre midlertidige undervisningsstillinger.

Dagens intensivbaserte finansieringssystem hindrer universitetene og høyskolene i å legge langsiktige planer for sin aktivitet, og en svak basisfinansiering bidrar til økt midlertidighet og svekker de ansattes arbeidsvilkår. Vi mener derfor at grunnbevilgningen må økes, og vi vil endre finansieringssystemet slik at det tar høyde for ulikheter i institusjonelle forutsetninger, fagsammensetninger, studiestedstruktur og oppgaver.

SV vil innføre en mentorordning for studenter, at alle utdanningsinstitusjonene skal ha et studentombud, fullføre 11 måneders studiestøtte og heve nivået til 1,5 av grunnbeløpet i folketrygden og bygge minimum 4 000 studentboliger i året.

Alle skal ha lik rett til utdanning. Universitetenes og høyskolenes rolle som dannelsesinstitusjoner er en viktig forutsetning for demokratiet og gir den enkelte innsikt, modning og refleksjon. Kvalitetsbegrepet i høyere utdanning og forskning må derfor defineres større enn i et kost–nytte-perspektiv. Norsk utdannings- og forskningspolitikk må speile det samfunnet vi ønsker, og det samfunnsoppdraget som arbeids- og næringslivet krever, både regionalt og nasjonalt.

Martin Henriksen (A) [14:47:44]: Først vil jeg si takk til interpellanten for å ta opp temaet. Vi er glad for at hun tar opp dette spørsmålet. Det er ganske likt det spørsmålet Arbeiderpartiet, ved representanten Nina Sandberg, stilte til høyere utdannings- og forskningsministeren tidligere, i fjor vår. Da kom det ikke særlig utfyllende svar fra statsråden, så vi er glad for at spørsmålet igjen blir stilt.

Arbeiderpartiet var kritisk til at den forrige langtidsplanen knapt hadde noe om høyere utdanning og kvalitet i utdanning. Det er bedre i den langtidsplanen som Stortinget skal behandle nå. Men det vi hører fra sektoren under behandlingen av langtidsplanen nå, er at den forrige langtidsplanen var vellykket der det var konkrete satsinger og konkrete oppfølgingsplaner. Det man etterlyser fra sektoren nå, er konkretiseringer og konkrete oppfølgingsplaner på flere felt. Vi savner en tydeligere kobling mellom kvalitetsmeldinga og langtidsplanen for høyere utdanning.

Jeg vil bruke anledningen til også å ta opp noen konkrete satsinger vi mener er viktig for kvaliteten i høyere utdanning. God utdanning er avgjørende i samfunnsoppdraget til institusjonene, men det kommer ikke av seg selv. Det kommer heller ikke som en konsekvens av at man har satsing på forskning. Fremragende forskere er ikke automatisk fremragende pedagoger. Det har mange av oss fått oppleve selv. Derfor er det helt nødvendig med en tett kobling mellom forskning og utdanning, og utdanningen bør kobles til forskning på alle nivåer. Studentene bør få delta i praksis i utdanningen, med forskere, med de fremste fagfolkene.

Vi er ikke kritiske til nødvendigvis intensjonene – verken i kvalitetsmeldinga eller i langtidsplanen – på dette området, men til at det mangler konkrete tiltak og prioriteringer for å få oppfylt de målene som vi alle er enig i. At studentene får en mer forskningsbasert utdanning, er noe av det viktigste for å sikre at de tar med seg oppdatert kunnskap over til samfunns- og næringslivet. Vi mener at denne koblingen er for svak i dag.

Vi er alle opptatt av kvaliteten i høyere utdanning. I langtidsplanen varsles det at det skal komme 250 mill. kr til kvalitet i høyere utdanning – ikke i 2019, men i løpet av stortingsperioden. Forskerforbundet skriver om dette:

«Gitt ambisjonsnivået i Kvalitetsmeldingen, hadde Forskerforbundet forventet en sterkere satsing.»

Og de skriver videre om langtidsplanen:

«LTP-en inneholder ingen egentlig grep for en langsiktig forbedring av utdanningskvaliteten.»

Også NOKUTs direktør, Terje Mørland, skriver på sin blogg:

«Svak satsing på kvalitet i høyere utdanning i langtidsplanen»

Og videre skriver Mørland:

«Dessverre er ambisjonsnivået langt lavere enn det jeg hadde regnet med.»

Her er det et område der statsråden kan øke ikke bare ambisjonsnivået, men den konkrete innsatsen, for av de 250 mill. kr som skal bevilges til høyere utdanning totalt i fireårsperioden, kommer 85 mill. kr i 2019. Det betyr at det ikke er mer enn 165 mill. kr igjen å bruke de tre siste årene av perioden. Når vi vet at prosjekter og satsinger gjerne går over flere år, har man med dette kanskje tatt ut mesteparten av effekten av opptrappingsplanen allerede etter første år.

En utfordring jeg da vil peke på, er satsingen på Sentre for fremragende utdanning. I november gjorde statsråden det klart at 25 av millionene for 2019 skal brukes på Sentre for fremragende utdanning. Men 25 mill. kr holder knapt nok til å lyse ut en ny runde av Sentre for fremragende utdanning. Hvis en skal ha en satsing på fem nye sentre, vil en sånn satsing knapt være mulig innenfor det ambisjonsnivået regjeringa har lagt seg på i langtidsplanen. Jeg lurer konkret på hvordan statsråden skal få på plass flere sentre for fremragende utdanning med midlene som er varslet.

Jeg vil også ta opp dette at vi er utålmodig etter å få på plass mentorordning, og etterlyser oppfølgingen som Stortinget har bedt om. En annen oppfølging er det forslaget som handler om å sikre studentene lik tilgang til hjelp i studiehverdagen, forslaget om studentombud, som vi fikk flertall for i Stortinget i fjor. Hva er status for det? Vet statsråden hvor mange institusjoner som per i dag har tilgang – eller ikke har tilgang – til studentombud? Det er viktig for å sikre at de målene vi har satt oss, faktisk følges opp ute på institusjonene for studentene.

Marianne Synnes (H) [14:53:01]: Tusen takk for en god debatt om kvalitet i høyere utdanning.

Jeg må starte med å si at jeg kjenner meg slett ikke igjen i SVs elendighetsbeskrivelse, og jeg kommer selv fra sektoren, som rektor ved Høgskolen i Ålesund, som senere er blitt fusjonert med NTNU. Tvert imot ser vi at universitetene nå sliter med å bruke opp bevilgningene sine, og har fått pålegg fra statsråden om å gjøre nettopp det.

Representanten Meisfjord Jøsevold tok fram mentorordning, som skal lovfestes, og presenterer det som noe nytt. Og når det gjelder at man skal bygge flere studentboliger, må jeg minne representanten om at det aldri før har blitt bygd flere studentboliger enn det blir nå – 2 500 studentboliger årlig. Da de rød-grønne var i regjering, lå det og bikket rundt 1 000 studentboliger. Så jeg kjenner meg rett og slett ikke igjen i den kritikken.

Når det gjelder Arbeiderpartiet, sier representanten Martin Henriksen at det ikke satses på forskningsbasert utdanning, samtidig som representanten snakker om SFU-er – sentre for fremragende utdanning. Jeg vil minne representanten om at hensikten med SFU-er er nettopp å stimulere til fremragende FoU-basert utdanning. Så når regjeringen satser på SFU-er og gir 25 mill. kr i friske midler til det i dette budsjettet, satser man på forskningsbasert utdanning.

Statsråd Iselin Nybø [14:55:02]: Da vil også jeg begynne med å takke for debatten, med flere viktige innspill og gode innlegg.

Først til dette med studentombud, som representanten Martin Henriksen tar opp: Hvis jeg ikke tar helt feil, er det i dag ti institusjoner som har studentombud. Den saken som ble vedtatt i Stortinget i fjor, er vi i ferd med å følge opp. Så det kommer jeg tilbake til.

Så litt til SVs innlegg: I likhet med interpellanten kjenner jeg meg ikke helt igjen i virkelighetsbeskrivelsen når man konsekvent omtaler det som at basisen er svak. Alt er relativt – også dette – men det er altså åtte institusjoner som har fått et ganske krast brev fra meg, fordi de har hundrevis av millioner kroner stående på bok og ikke bruker opp de pengene som Stortinget har bevilget. Så situasjonen er ikke så svart som det her vises til.

Jeg mener også at den kvalitetssatsingen vi har gjort, er viktig og riktig. Derfor skal jeg innrømme at jeg ble litt skuffet da jeg så SVs alternative statsbudsjett, der de går inn og kutter 25 mill. kr til nettopp kvalitetsutviklingen i høyere utdanning. Jeg mener at vi må løfte fram de fremragende miljøene, for vi kan ikke bare fokusere på de fremragende miljøene innen forskning. Vi må også løfte betydningen av utdanning, og da er det viktig at vi også gir noen gode fagmiljøer muligheten til å utvikle seg videre, til å prøve ut nye ting og til å utvikle nye undervisningsformer. For på den måten har vi noen spydspisser som også kan inspirere og spre sin kunnskap ut til resten av sektoren. Så jeg mener at den satsingen vi har gjort på Diku, er viktig og riktig.

Det å diskutere kvalitet i høyere utdanning er viktig av mange grunner. Men her snakker vi om tusenvis av studenter som en gang skal ut i et arbeidsliv og i et næringsliv som skal være med på den omstillingen landet vårt skal gjennom. Det er vår plikt, det er vår oppgave, å sørge for at den utdanningen de får, setter dem i stand til å utføre de formidable oppgavene de står overfor i framtiden.

Dette er en sektor der vi aldri kan lene oss tilbake og si er nå er vi ferdige, nå er vi fornøyd. Ikke minst når det gjelder kvaliteten i høyere utdanning, er dette en sektor der vi stadig må strebe etter å bli bedre. I langtidsplanen for forskning og høyere utdanning har det vært et mål for oss at vi ikke bare skal snakke om det som skjer på Kunnskapsdepartementets felt, for dette er ikke viktig bare for Kunnskapsdepartementet. Dette er viktig for hele regjeringen, og det er viktig for hele landet.