Stortinget - Møte onsdag den 6. februar 2019 *

Dato: 06.02.2019
President: Magne Rommetveit

Innhold

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 2 [11:22:48]

Ordinær spørretime

Talere

Presidenten: Det vert ei rekkje endringar i den oppsette spørsmålslista, og presidenten viser i den samanhengen til den elektroniske lista i salappen.

Endringane var desse:

Spørsmål 3, frå representanten Åslaug Sem-Jacobsen til kultur- og likestillingsministeren, er trekt tilbake.

Spørsmål 5, frå representanten Marit Knutsdatter Strand til kunnskaps- og integreringsministeren, må utsetjast til neste spørjetime, då statsråden er bortreist.

Spørsmål 6, frå representanten Martin Henriksen til kunnskaps- og integreringsministeren, vil verta svara på av helseministeren på vegner av kunnskaps- og integreringsministeren, som er bortreist.

Spørsmål 7, frå representanten Jan Bøhler til kunnskaps- og integreringsministeren, vil verta svara på av helseministeren på vegner av kunnskaps- og integreringsministeren, som er bortreist.

Spørsmål 9, frå representanten Per Olaf Lundteigen til kommunal- og moderniseringsministeren, er overført til justis- og innvandringsministeren som rette vedkomande. Spørsmålet vil verta teke opp av representanten Sigrid Simensen Ilsøy. Etter oppmoding frå justis- og innvandringsministeren vert dette spørsmålet flytta og svara på før spørsmål 15, som skal svarast på av same statsråd.

Spørsmål 12, frå representanten Sigbjørn Gjelsvik til utanriksministeren, må utsetjast til neste spørjetime, då utanriksministeren er bortreist.

Spørsmål 14, frå representanten Nina Sandberg til forskings- og høgare utdanningsministeren, må utsetjast til neste spørjetime, då statsråden er bortreist.

Spørsmål 1

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: «Nordby shoppingsenter hadde rekordomsetning på 4,5 mrd. kroner i 2018 og omtales av senterlederen som "Norges største kjøpesenter". Både dette og flere andre gigantsentre langs svenskegrensa har planer om kraftig utvidelse. Til tross for at arbeidsplasser og store investeringer i norsk bryggerinæring har gått tapt, har Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti valgt å opprettholde den kraftige avgiftsøkningen på ikke-alkoholholdige drikkevarer fra 2017.

Vil statsråden ta initiativ til å senke avgiften?»

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Siv Jensen []: Som en del av budsjettforliket om 2018-budsjettet mellom daværende regjeringspartier Kristelig Folkeparti og Venstre ble avgiftene på sjokolade- og sukkervarer og alkoholfrie drikkevarer økt fra 1. januar 2018. Avtalen ble fremforhandlet i Stortinget, og avgiftsøkningen var ikke en del av regjeringens budsjettforslag.

For 2019 er avgiften på sjokolade- og sukkervarer redusert til prisjustert 2017-nivå. Det vil gjøre grensehandel og netthandel av slike varer mindre lønnsomt.

Når det gjelder avgiften på alkoholfrie drikkevarer, er avgiftssatsen reelt sett uendret fra 2018. Det betyr ikke at regjeringen ikke tar bekymringene til drikkevarebransjen på alvor. Den 16. november i fjor oppnevnte regjeringen et hurtigarbeidende utvalg som skal foreta en helhetlig vurdering av avgiftene på både sjokolade- og sukkervarer og alkoholfrie drikkevarer. En sentral oppgave er å vurdere om avgiftene i større grad enn i dag kan utformes slik at de tar hensyn til helse- og ernæringsmessige forhold. Utvalget skal også se på avgrensningene av avgiftsplikten.

Det er viktig for regjeringen at også næringen er inkludert i dette arbeidet. Utvalget er derfor bredt sammensatt, med representanter fra arbeidstakere og arbeidsgivere samt medlemmer med helsefaglig, juridisk og økonomisk ekspertise. Utvalget har fått frist til 1. april for å levere sin innstilling, slik at vurderingene kan inngå i statsbudsjettet for 2020.

I et anmodningsvedtak har Stortinget bedt regjeringen om å utrede en reduksjon av særavgiften på alkoholfrie drikkevarer slik at avgiften differensieres ut fra sukkerinnhold. Utgangspunktet er modellene fra Storbritannia, Irland og Finland. Også dette er utvalget bedt om å se nærmere på. Det er ikke naturlig å gjøre endringer i avgiften på alkoholfrie drikkevarer før utvalgets anbefalinger foreligger.

Ut fra representanten Gjelsviks spørsmål kan man få inntrykk av at grensehandel i hovedsak skyldes den norske avgiften på alkoholfrie drikkevarer. Prisdifferansen mellom Norge og Sverige påvirkes selvsagt av avgiftsforskjeller, men også andre forhold har betydning, som endringer i valutakurs og det generelle kostnadsnivået i landene. Også faktorer som tilgjengelighet og at folk synes det er hyggelig med en tur, har betydning for grensehandel.

Et forhold som særlig bidrar, er tollmurene på landbruksvarer, men jeg regner ikke med at representanten Gjelsvik er så bekymret for grensehandelen at han vil senke tollmurene. Men det hadde nok hjulpet.

En stor del av grensehandelen omfatter matvarer som i liten grad er ilagt særavgifter, bl.a. kjøtt. Statistisk sentralbyrå har tidligere anslått at rundt halvparten av grensehandelen er kjøp av matvarer. Toll medfører normalt dyrere varer og dårligere utvalg for forbrukerne. Høye tollbarrierer bidrar dermed betydelig til dagens grensehandel.

Jeg tror ikke representanten Gjelsvik kommer til å foreslå reduserte tollsatser på matvarer. Men når Senterpartiet samtidig foreslo å øke avgiftene på alkohol og tobakk for 2019, fremstår representantens bekymring litt hul.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Statsråden snakker seg jo vekk fra det som er det konkrete spørsmålet knyttet til den avgiften som hun selv har vært med på et kraftig avgiftshopp for, avgiften på ikke-alkoholholdige drikkevarer.

Jeg vil vise til hva Fremskrittspartiets landsmøte, med Fremskrittsparti-lederen, uttalte i april i fjor knyttet til den konkrete avgiften. En sier altså:

«Grensehandelen vil øke som en effekt av avgiftsendringen. Staten og næringslivet vil da tape milliarder av kroner hvert år på grensehandel.»

En sier også at avgiftsøkningen kan føre til at «bryggerier må legge ned, eller redusere produksjonen sin», og at denne avgiftsøkningen vil ramme lavinntektsfamilier hardest.

Det er altså den konklusjonen som Fremskrittspartiets landsmøte hadde. Gjelder ikke den lenger? Er det sånn at resolusjoner fra landsmøter i Fremskrittspartiet skal utstedes med «holdbar til utgangen av landsmøtet», og ikke ha noen styring for regjeringens politikk?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg snakket meg ikke vekk fra spørsmålet, jeg svarte på det. Jeg svarte på hva som har vært gjort med både sjokolade- og sukkervareavgiften og avgiften på alkoholfrie drikkevarer, at vi har satt ned et utvalg som skal gå gjennom dette, slik at vi har muligheten til å hensynta dette i statsbudsjettet for 2020. Dette utvalget er bredt sammensatt og har fått som mandat å følge opp flere av de anmodningsvedtak som Stortinget selv har fattet.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Avgiftsøkningen kunne altså komme som et avgiftssjokk med noen få ukers varsel, men det å vurdere hva som da skal skje, etter at en ser konsekvensene, med tapte arbeidsplasser, tapte investeringer, skal altså skyves ut i tid. Det skjedde ingenting i revidert nasjonalbudsjett for 2018, som finansministeren la fram, det skjedde ingenting med hensyn til avgiftskutt i statsbudsjettet for 2019. Så viser en til et utvalgsarbeid. I utvalgsarbeidet, med det mandatet som ligger der, skal en bl.a. vurdere større omlegginger av avgiftene, og en skal også vurdere nye avgifter. Det står ikke ett ord der om at en skal redusere avgiftene. Når en også ser et mandat for omlegging av momssystemet, har altså finansministeren instruert utvalget til også å legge fram forslag om økte avgifter for at en kan redusere skattene for dem som har mest fra før.

Hvor hen blir det av det sosiale perspektiv med en slik politikk som dette?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg tror jeg skal minne representanten Gjelsvik på at det han nettopp sa, er feil. I statsbudsjettet for 2019 foreslo regjeringen å reversere avgiftsøkningen på sjokolade- og sukkervarer, og i den forbindelse varslet vi også at vi ville sette ned dette utvalget, nettopp for å gå gjennom innretningen på dette.

Disse avgiftene har vært en utfordring for mange vekslende regjeringer over veldig mange år. Derfor var det naturlig å sette dette ned som et bredt sammensatt utvalg, der partene i næringslivet også er med. Det er de som har skoen på og kjenner hvor den trykker, det er de som kjenner hvor utfordringen er. Da mener jeg at det er det beste utgangspunktet vi kan ha for å se på hvordan disse avgiftene skal være innrettet for fremtiden.

Når vi får utvalgets svar 1. april, vil det være et godt grunnlag for de vurderingene regjeringen må gjøre for hele det samlede skatte- og avgiftsopplegget som vil bli lagt frem i statsbudsjettet for 2020.

Spørsmål 2

Svein Roald Hansen (A) []: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til finansministeren:

«Storebrand har i sin investeringspraksis planlagt gradvis å redusere kullkriteriet til 5 pst. i 2026. Under behandlingen av stortingsmeldingen om pensjonsfondet ba Stortinget regjeringen vurdere om kriteriene for uttrekk av kullselskaper fra SPUs investeringsportefølje på 30 pst. er tilstrekkelig for å ekskludere selskaper med betydelig kullrelatert virksomhet.

Vil statsråden vurdere å la pensjonsfondet følge Storebrands eksempel?»

Statsråd Siv Jensen []: I forbindelse med behandlingen av meldingen Statens pensjonsfond 2018 fattet Stortinget et anmodningsvedtak om å vurdere om dagens kriterier for utelukkelse av kullselskaper fra SPU er tilstrekkelige, med tanke på å ekskludere selskaper med en betydelig kullrelatert virksomhet.

Norges Bank har i brev til Finansdepartementet 25. oktober 2018 og 14. desember 2018 gjort rede for sitt arbeid med det produktbaserte kullkriteriet samt anslått omfanget av kullrelatert virksomhet som fondet fortsatt er investert i.

Departementets vurderinger av kullkriteriet vil legges frem for Stortinget i meldingen Statens pensjonsfond 2019 til våren.

Svein Roald Hansen (A) []: Det var prosedyren, men ikke noe om hva finansministeren selv har av synspunkter på om man bør redusere. Da Norge innførte kullkriteriet, var vi i front internasjonalt, og mange fond har siden fulgt etter, som Storebrand nå er et eksempel på. Jeg tror dette er viktig, for verdiene av aksjer i kullrelaterte selskaper vil sannsynligvis synke jo flere fond som gjør som Storebrand, og trekker seg ut. Tyskland har nå vedtatt å fase ut all kullkraft i løpet av relativt kort tid. Det vil også bidra til at verdien av aksjer i den type virksomhet vil bli lavere. Så rett og slett ut fra det å beskytte fondets verdier håper jeg finansministeren ser behovet for å stramme til i kullkriteriet.

Statsråd Siv Jensen []: Representanten Hansen må gjerne kalle dette for prosedyrer, men han vet utmerket godt at vi har en årelang praksis for å følge opp vedtak gjort i forbindelse med behandlingen av én fondsmelding grundig og skikkelig, slik at vi kan utkvittere det på en god måte i den etterfølgende meldingen.

Som jeg sa i mitt første svar, har jeg tenkt å gjøre det også denne gangen, og svarene og vurderingen som regjeringen gjør av dette, kommer i fondsmeldingen, som er varslet om noen uker.

Svein Roald Hansen (A) []: Da får vi vente i spenning på finansministerens svar i meldingen. Jeg tror i hvert fall jeg fra Arbeiderpartiets side kan varsle at vi vil ønske å stramme til i kullkriteriet når meldingen behandles, og da håper jeg at vi kan få finansministerens og hennes regjeringspartneres støtte til det.

Statsråd Siv Jensen []: Jeg noterer meg det representanten Hansen sier, og lover å følge opp det anmodningsvedtaket Stortinget har gjort.

Spørsmål 3

Fra representanten Åslaug Sem-Jacobsen til kultur- og likestillingsministeren:

«Mener statsråden det er riktig at de nasjonale amatørteaterorganisasjonene skal motta driftstilskudd basert på syv år gamle tall (fra 2012) uten å måtte dokumentere omfanget av teateraktiviteten i dag, og hvis nei, vil statsråden da ta initiativ til å endre på tildelingskriteriene?»

Presidenten: Dette spørsmålet er trukket tilbake.

Spørsmål 4

Geir Pollestad (Sp) []: «Gjennom økte kvoter, økte konsesjonsgrenser og omlegging av tilskudd har dagens regjeringspartier bidratt til en situasjon med overproduksjon i jordbruket. I tillegg kommer innrømmelser i ulike handelsavtaler som gir et krympende marked for norske landbruksvarer.

Hvilke grep vil statsråden ta for at landbruket kan oppnå den balansen i markedet som er helt avgjørende for en lønnsom og bærekraftig matproduksjon?»

Statsråd Olaug V. Bollestad []: Som representanten Pollestad riktig peker på, er det for tiden overproduksjon i flere sektorer i jordbruket. Årsakene til det er flere ting. Gode inntektsmuligheter over flere år har bidratt til investerings- og produksjonsvilje i landbruket selv. Den økte produksjonen har vært en ambisjon for et samlet storting i flere år, og jeg tror nok særlig Senterpartiet har vært opptatt av det. Vi ser at etterspørselen etter viktige produkter fra det norske jordbruket bremser opp og delvis faller akkurat nå. Det er en krevende situasjon for landbruket. Det gir et betydelig press på inntektene, og alle taper på det.

Så er det riktig at både forrige og denne regjering må ta et visst ansvar for denne situasjonen. Det er ikke riktig at økte kvotegrenser for melk bidrar. Alle som øker produksjonen, må kjøpe kvote fra noen andre, og samlet kvotevolum settes etter råd fra markedsregulator og faglagene.

Konsesjonsgrenser er et strukturvirkemiddel. Økningen for kylling ble gjort da markedet var i sterk vekst. Etter det opplevde dette markedet en kraftig reduksjon i etterspørselen i forbindelse med narasindebatten. Handelsavtaler, både under denne og under forrige regjering, virker også inn. Det samme gjør arbeidet for å redusere matsvinn. Derfor er antakelig utviklingen i etterspørselen den største utfordringen for jordbruket framover. Og det er grunnen til at jordbruksavtalene de to–tre siste årene har prioritert produksjonene hvor markedet gjør det mulig å øke produksjonen, som korn, storfe, frukt og grønt.

Jordbruksavtalen sier at jordbruket har det økonomiske ansvaret for overproduksjonen. Og vi sier i Granavolden-plattformen at vi vil videreføre produsentenes ansvar for markedsbalanseringen, der produsentsamvirkene står for markedsreguleringen.

Dette er en situasjon som jeg som landbruks- og matminister tar svært alvorlig. Det er satt i verk ekstraordinære tiltak for å redusere overproduksjonen i svineholdet. Jeg vil ha god dialog med landbruket selv, med sikte på å gjennomføre tiltak som kan bidra til markedsbalanse for jordbruksråvarer. Det vil også bli et viktig tema i jordbruksoppgjøret til våren.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg takkar for svaret. Eg synest statsråden tek litt lett på ein del av dei endringane som vart gjorde. For eksempel for kylling var det ganske dramatisk – ei endring som ingen på nokon fagleg måte hadde grunngjeve, frå 140 000 til 280 000, ein formidabel auke.

Auka produksjon er bra, overproduksjon er ikkje bra. Det er ei kjempestor utfordring for jordbruket. Me har i dag svekte verkemiddel etter at kjøtet er produsert, etter at varene er produserte, for å regulera marknaden, bl.a. redusert høve til eksport. Så då er mitt spørsmål: Vil statsråden vera positiv til verkemiddel for å regulera produksjonen, sånn at det kjøtet me ikkje treng, eller dei egga me ikkje treng, ikkje vert produserte, og at ein regulerer dei vekk før den tida?

Statsråd Olaug V. Bollestad []: Først vil jeg kommentere det som representanten sier om konsesjonsgrenser for kylling. Der ble den første endringen gjort da Senterpartiet satt i departementet – jeg mener det var i 2013. Så er det helt riktig at det igjen ble økt under den første statsråden i denne regjeringen – det ble gjort.

Vi vet samtidig at akkurat når det gjelder kylling, har det vært sånn at da en fikk narasindebatten, sank etterspørselen. Det er hovedsakelig fallet i kyllingproduksjonen som vi fortsatt sliter med, fordi det har vært mindre etterspørsel.

Det er landbruket selv som har ansvaret etter avtalen av 1982 for å være med og regulere dette.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg er litt overraska over behovet til landbruksministeren for å forsvara eit vedtak om kylling som Kristeleg Folkeparti var sterkt imot, til liks med Senterpartiet. Men lat no det liggja.

Eg vil ta opp ei anna sak, og det er at systemet jo er sånn at det er jordbruket som har ansvaret for reguleringa. Då må me sørgja for at dei har dei verkemidla som dei treng.

Så vil eg berre høyra med statsråden om ein ting som er litt kontroversiell, og som ikkje eg har noko klart standpunkt til sjølv heller. I ein situasjon f.eks. innanfor eggproduksjon, der det er balanse i marknaden eller overproduksjon, er det framleis moglegheit for nye til å etablera seg. Kva er synet til statsråden på nokre tankar som har vore om at ein har moglegheit til å innføra etableringsstopp i visse periodar?

Statsråd Olaug V. Bollestad []: Statsråden går ikke av veien for å tenke at nye ting kan skje, men dette må eventuelt – om det skal være aktuelt – skje i dialog med landbruket selv. Det er en forutsetning, tenker jeg.

Men det er nå engang sånn at det er jordbruket selv som har ansvaret. Det ligger også i avtalen fra 1982, som jeg også sa i det forrige svaret. Også i andre deler av landbruket hvor det er overproduksjon, har vi gjort tiltak, f.eks. med utkjøp. Så er det riktig at det fylket som representanten Pollestad og jeg kommer fra, ikke har gjort det så mye som resten av landet, men det er et tiltak som vi må gå inn og se på, nettopp for å regulere dette for landbruket. For ingen er tjent med at det er overproduksjon, verken bonden eller vi som forbrukere.

Spørsmål 5

Fra representanten Marit Knutsdatter Strand til kunnskaps- og integreringsministeren:

«Tidstyver begrenser arbeidsytelsen til blant annet lærere. Før jul satte statsråden i samarbeid med parter i utdanningssektoren ned et nytt tidstyvutvalg, som det tredje i rekka etter rapportene som kom i 2009 og 2014, med bredt mandat. I den nye regjeringsplattformen står det flere punkt som berører utvalgets arbeid, og som kan beslaglegge enda mer av lærernes tid.

Hvordan mener statsråden Granavolden-plattformen legger til rette for at tidstyvutvalget nå skal kunne komme med egne tiltak for å fjerne tidstyver?»

Presidenten: Dette spørsmålet er utsatt til neste spørretime.

Spørsmål 6

Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Martin Henriksen til kunnskaps- og integreringsministeren, vil bli besvart av helseministeren på vegne av kunnskaps- og integreringsministeren, som er bortreist.

Martin Henriksen (A) []: Lihkku beivviin! Jeg gratulerer med dagen!

«Samiske språk er truede språk. Samisk språkutvalg la fram sin utredning «Hjertespråket» i 2016, der de la særlig vekt på økt bruk og styrking av samiske språk i barnehager og skoler. Nå etterlyses regjeringens konkrete oppfølging av rapporten og forslagene og et svar på om statsråden stiller seg bak forslagene, eller om han vil legge fram alternative forslag.

Hva vil statsråden gjøre for å styrke samiske barns muligheter til å bli reelt tospråklige?»

Statsråd Bent Høie []: Før jeg besvarer spørsmålet fra representanten Henriksen, vil jeg også benytte anledningen til å gratulere med Samefolkets dag, som blir feiret på ulike måter over hele landet i dag.

Jeg deler representantens engasjement for Hjertespråket – ikke minst gjør også kunnskaps- og integreringsministeren det – og takker for et spørsmål som gir anledning til å diskutere oppfølgingen av det samiske språkutvalget.

De samiske språkene er de viktigste kulturbærerne for det samiske folket. De samiske språkene er små og sårbare, spesielt sørsamisk og lulesamisk. Samtidig ser vi nå at flere kommuner er blitt en del av forvaltningsområdet for samiske språk.

Jeg støtter Samisk språkutvalgs vurdering av at innsatsen i barnehage og skole er avgjørende for språkenes framtid – for både å sikre utbredelsen av språkene til flere språkbrukere og videreføre ordforråd og grammatikk samt bygge stolthet, identitet og kultur som språket bærer. Barn er spesielt mottakelige for språklæring, og nettopp derfor er samiskspråklige barnehager viktig.

I Kunnskapsdepartementet er vi i gang med å følge opp tiltakene som foreslås i Hjertespråket, i samarbeid med Sametinget, Utdanningsdirektoratet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Som en konkret oppfølging av Hjertespråket er bevilgningen til samisk barnehagetilbud styrket med 5 mill. kr årlig fra høsten 2017. Disse midlene er det Sametinget som forvalter, og det har bl.a. satt i gang et større prosjekt for å øke kvaliteten i det samiske barnehagetilbudet. Den nye rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver har et eget punkt om innholdet i samiske barnehager, og det fastslås at dette også gjelder for samiske avdelinger.

Samiskspråklige barn som ikke går i samiske barnehager, kan også etter rammeplanen forvente at den samiske kulturen skal være en del av barnehagens innhold, og at de får møte samisk språk. Digitale hjelpemidler kan gjøre dette både mer tilgjengelig og mer tilpasset enn tidligere.

Utdanningsdirektoratet samarbeider med Sametinget om både implementering av den nye rammeplanen for barnehager og ny kompetansestrategi for barnehagen. I begge dokumenter er språk og språkutvikling sentrale tema. I arbeidet med å fornye Kunnskapsløftet har vi et godt samarbeid med Sametinget, både om å fornye læreplanene i de samiske språkfagene og for å sikre et godt innhold om samisk språk, kultur og samfunn i læreplanene for Kunnskapsløftet og Kunnskapsløftet samisk.

For å gi et godt tilbud i skole og barnehage trenger vi flere, dyktige samiskspråklige lærere. Nå tilbys det samisk grunnskolelærerutdanning ved både Samisk høgskole og Nord universitet. Samisk høgskole tilbyr også samisk barnehagelærerutdanning. I tillegg kan de som tar lektorutdanning ved Universitetet i Tromsø, velge studieretningen samisk som morsmål. De som tar grunnskolelærerutdanning ved Universitetet i Tromsø, kan velge masterfordypning i samisk som fremmedspråk.

Martin Henriksen (A) []: Takk for svaret. Jeg synes det er passende at vi diskuterer denne saken i dag.

Mange av de samiske språkene er små og sårbare, som statsråden viste til. Og på grunn av fornorskingspolitikken er mange samer i en situasjon der de ikke behersker sitt eget språk, eller kan lære det videre til sine egne barn. Som følge av at den norske staten tok språket fra veldig mange samer, kan man ikke privatisere ansvaret for at nye generasjoner skal lære språket. Man må f.eks. kunne sende barna i barnehage eller på skole med samme forventning om at de skal lære samisk, som at de skal kunne lære matematikk eller engelsk. Sånn er det ikke i dag. Av og til er det sånn at vi fra storsamfunnets side kanskje innfører ny politikk uten å ta særlig hensyn til samiske behov.

En utfordring er bemanningsnormen og pedagognormen i barnehager, der samiske barnehager har utfordring med å få rekruttert voksne med kompetanse i samisk språk. Jeg lurer på om også regjeringa er villig til å se på den utfordringen, og eventuelt sette inn ekstra tiltak for å løse den.

Statsråd Bent Høie []: Det er et viktig spørsmål representanten tar opp. Kunnskapsministeren er opptatt av å øke pedagogtettheten i både samiskspråklige og norskspråklige barnehager, men har også forståelse for at det noen steder kan være vanskelig å rekruttere nok samiskspråklige barnehagelærere.

Samisk høgskole jobber nå aktivt med å rekruttere studenter til barnehagelærerutdanningen og har de siste årene doblet antall studenter, fra seks til tolv. Det blir ikke flere samiskspråklige barnehagelærere på et blunk av at vi skjerper pedagognormen, og vi kan dessverre ikke vedta flere utdannede barnehagelærere fra én dag til en annen. Men kanskje kan det motivere flere samiskspråklige til å bli barnehagelærere og gi et bedre fagmiljø for dem som allerede er det. Og vi har åpnet for at kommunene kan gi dispensasjon fra pedagognormen for inntil ett år om gangen, når det er særlige hensyn som tilsier det. Kommunene kan også gi dispensasjon fra utdanningskravet for inntil ett år om gangen dersom stillingen det søkes dispensasjon for, har vært offentlig utlyst og det ikke er kvalifiserte søkere. Ved behandling av søkere kan man ta hensyn til nettopp disse spørsmålene.

Martin Henriksen (A) []: Penger er ikke alt. Det påpeker også språkutvalget, for det er mange forslag som ikke krever økte økonomiske overføringer. Likevel kommer man ikke utenom at det er en sammenheng mellom de ressursene man setter inn, og resultatet man får ut i den andre enden – f.eks. når det gjelder situasjonen for samiske læremidler, som det ofte tar lang tid å få på plass. Mange elever får rett og slett ikke de læremidlene de skal ha. Det er kommunene som har ansvaret for samiskopplæringen i barnehage- og grunnopplæringen, men de blir ofte sittende med det økonomiske ansvaret for både å rekruttere lærere og å finansiere gapet mellom det undervisningen koster, og det de reelt sett får refundert fra staten.

Det er Sametinget som har ansvar for f.eks. læremidler, men vi ser at deres bevilgninger ikke har økt særlig de siste årene – og det skaper utfordringer. Spørsmålet er da: Vil regjeringa ta ansvar i årene framover for at finansieringen, bl.a. av Sametinget, bedres, slik at man også får bedret språkopplæringen ute i kommunene?

Statsråd Bent Høie []: Det er riktig at det er Sametinget som forvalter disse ordningene, og som en konkret oppfølging av Hjertespråket ble bevilgningen til samisk barnehagetilbud styrket med 5 mill. kr høsten 2017. Dette er en økning som er videreført i 2018 og 2019. Det er også enighet med Sametinget, både administrativt og politisk, etter konsultasjon, om rammeplanen. Sametingspresidenten har også uttrykt offentlig at hun er fornøyd med den prosessen.

Når det gjelder spørsmålet om bevilgninger, er det noe regjeringen behandler ved de årlige budsjettene, så det må man nesten få komme tilbake til da.

Spørsmål 7

Presidenten: Dette spørsmålet, fra Jan Bøhler til kunnskaps- og integreringsministeren, vil bli besvart av helse- og omsorgsministeren på vegne av kunnskaps- og integreringsministeren, som er bortreist.

Jan Bøhler (A) []: Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til kunnskaps- og integreringsministeren:

«Det er tatt opp som et problem ved noen videregående skoler at elever benytter seg av at de kan komme inntil 15 minutter for seint til en 45 minutters time før dette føres som fravær. Hjemmel for denne praksisen er hentet fra rundskriv UDIR-3-2016 og fra lokal kommunal veileder som bygger på dette. Denne praksisen fører til mye forstyrrelser i timene og at alle elever taper viktig undervisningstid.

Hvordan vurderer statsråden en slik praksis, og anser han at det er behov for en presisering og klargjøring av gjeldende rundskriv?»

Statsråd Bent Høie []: Regjeringen er opptatt av at elever i videregående skole møter opp og deltar i undervisningen. For at elevene skal få fullt utbytte av opplæringen, er det en forutsetning at det er ro og orden i klasserommet. Hvis elever stadig kommer for sent til timene, forstyrrer det undervisningen. Derfor bør det få konsekvenser når elever kommer for sent.

Skillet mellom fravær og å komme for sent til en time framkommer ikke i opplæringsloven eller i forskriften. Dette bør skolene bestemme selv og fastsette i sitt lokale ordensreglement. Dette står også i Utdanningsdirektoratets rundskriv, som representanten viser til. Det står ikke i rundskrivet at det er greit å komme for sent til undervisningen. Tvert imot står det at dersom eleven ofte kommer litt for sent, f.eks. 5 minutter, bør det spille inn på ordens- eller atferdskarakteren.

Ingen er tjent med at elever kommer for sent til undervisningen. Jeg er opptatt av at skolen skal gi elevene gode vaner og holdninger, bl.a. å møte tidsnok. Dette er holdninger elevene tar med seg videre i både utdanning og yrkesliv. Derfor bør det få konsekvenser for elevene om de møter for sent til timene. Om dette får innvirkning på ordens- og atferdskarakteren, eller om det føres som fravær – det stoler jeg på at fylkeskommunene eller skolene har gode regler for i sitt ordensreglement.

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker for svaret. Det er riktig, som statsråden sier, at det kan få konsekvenser for ordenskarakteren, men det gjør ikke at man overskrider fraværsgrensen og dermed ikke kan få karakter i et fag.

Ved noen skoler, som jeg har fått rapporter fra om dette, er det et stort problem at elever som ikke er særlig motiverte, spekulerer i at man kan komme – som i de tilfellene jeg har nevnt – opptil 14 minutter for sent inn i hver time. Jeg er ute etter et signal fra regjeringen om hvordan man oppfatter – når man ellers har vært så streng i holdningene til å ha en fraværsgrense i skolen – hvor langt dette kan strekkes i retning av en veldig liberal tolkning.

Statsråd Bent Høie []: Utgangspunktet er at dette er noe som den enkelte skole og fylkeskommune bør bestemme selv. Rundskrivet om dette er veldig tydelig på at det er fylkeskommunen og eventuelt skolen som i sitt ordensreglement bør ha regler for når fraværet i en del av timen skal regnes som forsentkomming, eller når fraværet er så stort at det skal gjelde som en hel time. Vi mener at det er klokt at det vurderes ved den enkelte skole.

Det kommer også veldig tydelig fram at hvis eleven kommer litt for sent, f.eks. 5 minutter, bør dette spille inn på ordens- og atferdskarakteren. Så det er ikke bare fraværsgrensen som skal regulere dette. Hvis elever spekulerer i å komme 5–10 minutter for sent, og en har fastsatt et regelverk som sier at 15 minutter gir fravær, vil dette få konsekvenser for ordens- og atferdskarakteren og for eleven. Det er viktig at skolene bruker begge disse ordningene, for å sørge for ro og orden i klasserommet og underveis i undervisningen.

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker igjen for svaret.

Jeg vil bare føye til at det var en stor diskusjon, hvor det var mange forskjellige meninger, om innføringen av fraværsgrensen, og det er fortsatt ulike meninger rundt i Skole-Norge. Men regjeringen sto på at det skulle gjennomføres nasjonalt. Den gangen var det også innspill som: La det bli avgjort i hvert fylke eller i hver kommune om man skal ha fraværsgrense eller ikke, og hvordan man skal praktisere den. Når man praktiserer den så romslig som det jeg refererer til, altså 15 minutter av en 45 minutters skoletime og 20 minutter av en 60 minutters skoletime, blir det nesten litt parodisk med hensyn til om det oppfattes som om fraværsgrensen fører til frammøte i timene og full deltagelse i undervisningen. Dette går også ut over andre elever.

Jeg ville ta opp spørsmålet og håper statsråden merker seg at dette er et reelt problem. Jeg merker meg jo svaret, men jeg synes at dette ikke er noe som man bare kan overse.

Statsråd Bent Høie []: Jeg har stor forståelse for spørsmålet.

Regjeringen mener at den nasjonale fraværsgrensen har vist seg å være en suksess, ikke minst for elevene og for skolene. Det har bidratt til større tilstedeværelse og fordeler for hele klasseromssituasjonen. Selv om vi har et nasjonalt regelverk knyttet til fravær, mener vi at det har vært klokt å ha et lokalt handlingsrom til å håndtere nettopp denne typen spørsmål.

Men det er også viktig for meg å understreke at ordens- og atferdskarakteren også er et viktig virkemiddel hvis elever f.eks. systematisk spiller på at det er en grense for når det blir registrert som fravær. Om den grensen er 10, 15 eller 5 minutter, bestemmes lokalt, men en kan uansett spille på det. Da må en bruke det andre virkemiddelet som en har, for å skape ro og orden i klasserommet.

Spørsmål 8

Une Bastholm (MDG) []: «Regjeringen ønsker at flere skal velge kollektivtransport i sine hverdagsreiser, og regjeringen er bundet av en målsetting om nullvekst i persontrafikken i byene. For å nå denne trengs det konkrete virkemidler. Nylig har NSB fjernet familierabatt på togbilletter.

Hvordan bidrar denne prisøkningen, den økte momsen på billetter for kollektivtransport, og det varslede skattefradraget på utgifter til bompenger, til å få flere til å reise kollektivt?»

Statsråd Jon Georg Dale []: Regjeringa er ikkje berre bunden av målet om nullvekst i dei store byområda, vi har faktisk brukt ganske mykje tid og krefter på å oppnå resultat på det. Det har vi gjort gjennom byvekstavtalene med dei fire store byområda – i innleiande fase, som gjer at vi òg kan kome vidare på det i dei fem neste områda – og vi har gjort det gjennom å bidra med 50 pst. av investeringskostnaden i nokre store samferdselsprosjekt i dei fire store byane.

Når det gjeld fjerninga av familierabatten på tog, vil eg vise til at ordninga vart erstatta med at aldersgrensa for barn som reiser gratis, samtidig vart heva frå fire år til seks år. Samtidig vart øvre aldersgrense med halv pris for ungar heva frå 16 år til 18 år. Gjennom lågare billettprisar legg regjeringa til rette for at barn og ungdom tileignar seg miljøvenlege reisevanar, slik at dei også seinare i livet kan velje å reise kollektivt. Nokre kundar taper naturlegvis på dette, medan andre får gevinst.

Det er også slik at når det gjeld konkurransekrafta for kollektivtransporten i stort, er kvalitet og frekvens på tilbodet vel så viktig som taksten.

I budsjettet for 2019 er meirverdisatsen uendra. I budsjettet for 2018 var likevel satsen for kollektivtransportteneste heva frå 10 pst. til 12 pst., som representanten er inne på. I samsvar med praksis ved tidlegare auke i satsen for kollektivtransporten vart det gjeve kompensasjon gjennom auka løyving til staten sitt kjøp av jernbaneteneste i 2018. Tilsvarande fekk fylkeskommunane auke i rammetilskotet i 2018 for å kompensere for kostnadsauken. Tiltaka for dette er altså førte vidare i budsjettet for 2019. Fylkeskommunane fastset sjølve takstane på den lokale kollektivtransporten, som dei har ansvaret for, men staten og regjeringa har med si budsjetthandtering lagt til rette for at auken i meirverdiavgifta ikkje skulle behøve å slå ut på takstane. Den dominerande delen av kollektivtransporten i Noreg er ikkje kommersiell, han er kjøpt av anten fylkeskommunane eller staten. Vi har med andre ord teke omsyn til det i det vidare.

Eg kan likevel leggje til at den investeringa vi no gjer i kollektivsystema gjennom budsjetta, og den veksten vi ser i passasjergrunnlaget på jernbanen, indikerer at vi er i ferd med å lykkast med mange viktige grep for norsk jernbane. Det skal vi fortsetje med også i åra som kjem.

Une Bastholm (MDG) []: Jeg hørte et grundig svar om ulike virkemidler for å øke kollektivtransporten. Jeg hørte ikke så mye om hva det innebærer å gi et skattefradrag for utgifter til bompenger – hvordan det skal bidra til at flere reiser kollektivt eller med sykkel og gange inn til byene, som statsråden også her understreket er regjeringens politikk, til og med regjeringens ambisjon.

Spørsmålet mitt er i første omgang hvordan dette skattefradraget skal fungere, for å unngå at det går ut over kommunenes mulighet til også å regulere biltrafikken inn til byen – som her i Oslo, hvor en har store problemer med luftforurensning, og hvor bompengeringen er en av måtene flertallet i bystyret i fellesskap er enige om at vi må bruke, for å bedre luften.

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg vil berre gjere merksam på at eg ikkje er konstitusjonelt ansvarleg for skattespørsmål, det er det finansministeren som er.

Eg meiner likevel at det er naturleg å sjå på at vi har fleire oppgåver vi skal løyse i transportsektoren i stort. Eg erkjenner at i mange byområde har ein lokalt valt å bruke bompengar for å avvise trafikk. Samtidig er det slik at bompengeavgiftene for folk mange andre plassar i landet som skal få kvardagen til å gå opp, også vert påverka av dette. Det gjer at regjeringsplattforma varslar grep for å redusere bompengenivået.

Det er heilt i orden for meg at Miljøpartiet Dei Grøne er imot det, det er inga overrasking at Miljøpartiet Dei Grøne ikkje har villa gjennomføre tiltak som bidreg til at kvardagen for folk som bur i distrikta, framleis skal fungere så godt som mogleg. Kollektivtransporten der er ikkje eit reelt alternativ. Medan vi held på med dette, og sørgjer for at bompengebelastninga ikkje er høgare enn nødvendig for folk, bidreg vi også til ei gedigen utbygging av kollektivtilbodet.

Une Bastholm (MDG) []: Mitt opprinnelige spørsmål handlet om byområdene, og oppfølgingsspørsmålet mitt handlet også om byområdene. Jeg håper at samferdselsministeren er enig i at byene har særegne utfordringer. Dette er egentlig et initiativ fra regjeringen, en seier som Fremskrittspartiet har i regjeringsplattformen – for å pulverisere ett av de viktigste virkemidlene byene har, det er et faktum – og dersom det er regjeringens intensjon at en skal differensiere mellom distrikt og by, bør det gjøres veldig klart og tydelig.

Man har også muligheten til å kompensere bedre for momsøkningen på kollektivtransport – det er mitt siste spørsmål. I Oslo blir man ikke kompensert fullt ut. Byrådet i Oslo er nødt til å overføre mer og mer penger fra Oslos budsjett for å kunne både gi et godt tilbud og hindre at prisene øker for mye.

Statsråd Jon Georg Dale []: Det er heilt rett at Oslo kommune av og til må ta ansvar for det dei har ansvaret for. Det er det ingen tvil om. Samtidig er det slik at gjennom den regjeringa vi no har, gjennom dei byvekstavtalene vi har gjennomført, gjennom dei bidraga vi f.eks. gjev til Fornebubanen, gjennom den veksten som kjem berre i 2019-budsjettet for å styrkje byområdas moglegheiter for å lyfte kollektivtilbodet, og gjennom at det er hundre fleire togavgangar kvar dag inn til og ut frå Oslo no samanlikna med det det gjorde i 2013, har vi jo målretta styrkt dette.

Vi har avlasta Oslos kollektivutfordringar på ein måte som inga regjering har gjort før oss. Dette er jo ei enkel sak for oss å møte, for alternativet til den politikken vi har ført, ville vore å fortsetje som det var: ingen bidrag til dei store kollektivtilboda, langt færre togavgangar, ikkje reform av sektoren som gjorde at vi fekk meir igjen for pengane, og ikkje utbygging av infrastrukturen. Vi har ingen ting å skamme oss over, tvert imot har vi ein offensiv politikk på dette området, også for Oslo.

Spørsmål 10

Tellef Inge Mørland (A) []: «I 2016 ble det meldt om 191 tilfeller av legemiddelmangel i Norge, i 2017 358 tilfeller og i fjor hele 684. Mangel på blodtrykksmedisiner kan f.eks. skape utfordringer for 50 000 nordmenn. Noen ganger gir dette praktiske utfordringer som behov for ny legetime, og andre ganger kan de helsemessige konsekvensene bli mer dramatiske.

Hvilke tiltak vil statsråden iverksette mot legemiddelmangelen, og kan han garantere at liv og helse ikke kommer i fare som følge av manglende tilgang på medisiner?»

Statsråd Bent Høie []: Jeg ser med bekymring på det økende antallet tilfeller med legemiddelmangel i Norge. De aller fleste tilfellene skyldes forhold utenfor Norge, som vi dessverre har liten kontroll over. Store strukturendringer i den globale legemiddelindustrien påvirker tilgangen til legemidler, og den viktigste årsaken til mangelsituasjoner er produksjonsproblemer i industrien.

Jeg frykter at vi er nødt til å lære oss å leve med noe legemiddelmangel, men vi skal selvfølgelig sørge for at pasientsikkerheten ivaretas. Allerede i fjor fikk Helsedirektoratet i oppgave å gjennomgå hele legemiddelberedskapen på nytt. Jeg har også bedt Legemiddelverket om å foreslå en hjemmel for rasjonering ved en mangelsituasjon – eller ved fare for en mangelsituasjon.

I Norge blir de fleste tilfellene av mangelsituasjoner løst ved at pasienten får tilsvarende medisin med en annen styrke, eller medisin fra en annen produsent. En annen løsning er å ta i bruk pakninger beregnet for andre land, eller å skifte til andre legemidler med samme behandlingsmessige virkning.

Legemiddelverket har ansvar for å overvåke forsyningen av legemidler i Norge. Det er et krav i legemiddelforskriften om at leverandører skal varsle Legemiddelverket minst to måneder før en mangelsituasjon. Det er også et krav i grossistforskriften at grossistene må holde et lager tilsvarende to måneders ordinært forbruk av visse legemidler. Legemiddelverket, apotekene og legemiddelgrossistene har etablert gode samarbeidsrutiner for å skaffe pasientene de legemidlene de trenger. Legemiddelverket gir råd til leger, pasienter og apotek om alternativ behandling.

I 2018 har det vært flere større legemiddelmangelsaker. Blant annet er det mangel på en blodtrykksmedisin som brukes av bortimot 50 000 pasienter. Her har Legemiddelverket utarbeidet råd om annen behandling, og gode alternativer har vært tilgjengelig. Hittil har det vært få tilfeller der pasienter ikke har fått tilfredsstillende behandling. Mangel som medfører at pasienter må bytte legemidler, eller at helsepersonell må endre rutiner, fører imidlertid til usikkerhet og til merarbeid.

Internasjonalt samarbeid er viktig for å redusere antall mangelsituasjoner og for å sikre god informasjon. Norge deltar i samarbeid på nordisk, europeisk og globalt nivå. I september signerte jeg og den danske helseministeren en intensjonsavtale om felles prisforhandlinger på utvalgte legemidler. Forsyningskritiske legemidler er en vesentlig del av denne avtalen.

Tellef Inge Mørland (A) []: Jeg takker for svaret.

Jeg har forståelse for at dette spørsmålet handler – i betydelig grad – også om hva som skjer utenfor Norges grenser. Samtidig håper og tror jeg at statsråden ser at det kan være utfordrende at en nå har fått ganske få aktører som styrer markedet globalt på enkelte legemidler. Jeg får også tilbakemeldinger om at man i enkelte tilfeller når man har for lite legemidler, internasjonalt velger å prioritere de landene der man får best betalt.

Dette er en type utfordring som jeg håper at statsråden tar opp med sine kollegaer, og det kunne vært interessant å vite noe mer om hvordan man jobber strategisk med dette. For jeg synes det blir utfordrende hvis man bare skal lære seg å leve med noe mangel, når man ser at den mangelen øker år for år, og at man i verste fall risikerer at liv og helse står på spill.

Så mitt spørsmål til statsråden er: Hva gjør man konkret internasjonalt for å sørge for at man har en tilstrekkelig konkurranse, slik at det er flere tilbydere og alternativer av viktige legemidler?

Statsråd Bent Høie []: Det er helt riktig som representanten sier, at det er en utfordring for oss at vi får en konsentrasjon i produksjonen og distribusjonen av legemidler, og der også veldig mye av virkestoffene produseres i få land, slik som i Kina og India. Dette er en internasjonal utvikling som vi er nødt til å jobbe med både nasjonalt og globalt. Det er bakgrunnen for at vi har gjort en rekke vedtak og gitt oppdrag og gjennomfører tiltak nasjonalt for å være bedre rustet for å håndtere de situasjonene som oppstår.

Det at det meldes om flere legemiddelmangler, er jo ikke bra, men det er bra at det meldes. Det vil jeg understreke, for det at det meldes, gjør oss i bedre stand til å være forberedt på de konkrete situasjonene.

Men dette er noe som jeg også jobber med internasjonalt med mine kolleger, ikke minst på europeisk og nordisk nivå. Det er ikke et særnorsk problem, men Norge og en del av de nordiske landene er ekstra sårbare fordi vi er et lite marked.

Tellef Inge Mørland (A) []: Takk for svaret, igjen. Jeg tenker at når situasjonen er som den er internasjonalt, er det viktig at vi gjør det vi kan på hjemmebane, og at f.eks. legemiddelgrossistene, i de tilfellene der det er nødvendig, blir strammet opp på det som går på tidlig varsling, slik at man kan finne alternativer på en god måte.

Et annet spørsmål er: Ser statsråden for seg at det er aktuelt å utvide beredskapslagringen på flere områder, når vi ser at det blir stadig flere tilfeller av legemiddelmangel?

Og i oppfølgingen av det: Jeg har også fått tilbakemelding på at dagens analyseverktøy på hvilke legemidler som mangler – og omfanget av dem – ikke er godt nok. I dag vet vi stort sett, slik jeg har forstått det, bare antallet, og ikke om det er ufarlige medisiner eller veldig alvorlige medisiner som mangler. Det kan også være vanskelig å vite hvilken type pakning det er som mangler, om det er hele spekteret, eller om man bare kan svitsje med hensyn til antall og styrke.

Så har statsråden tenkt å gjøre noe når det gjelder å få en bedre oversikt over hvilken type legemidler som mangler, og også om det er aktuelt å øke beredskapslagringen av legemidler som en følge av det?

Statsråd Bent Høie []: Alle de tiltakene som representanten her nevner, er tiltak som kontinuerlig vurderes. Det ble etablert en legemiddelberedskapskomité i 2014, og så ble ansvaret for legemidler brukt i spesialisthelsetjenesten fra 2015 overført til helseregionene. Samtidig overtok de regionale helseforetakene også Helsedirektoratets beredskapslager.

Så er det slik at nasjonal produksjonskompetanse og produksjonsanlegg for legemidler er en faktor som vi kan bruke for å redusere sårbarhet i tilfeller med redusert forsyning av legemidler. Og de regionale helseforetakene vurderer nå tiltak for å sikre nødvendig produksjonskapasitet i Norge.

De grunnleggende og strukturelle forholdene i legemiddelmarkedet har norske myndigheter selvfølgelig mindre mulighet til å påvirke, og derfor er det nettopp lagerhold og systemer for rasjonering, eventuelt økt egenproduksjon, som er de nasjonale tiltakene som vi kontinuerlig vurderer, og som også diskuteres og vurderes i den nasjonale legemiddelberedskapskomiteen.

Spørsmål 11

Kjersti Toppe (Sp) []: «Helseforetaket i Trøndelag ønsker å legge ned døgnbemannet ambulanse i Snåsa for å spare penger. Det diskuteres om Snåsa skal få tilbud om helsevaktbil eller dagambulanse, men ikke noe lokalt tilbud på kveld, natt eller helg. Snåsa har heller ikke egen legevakt utenom ordinær kontortid, og den nærmeste er i Steinkjer, ca. 50 minutter unna. Snåsa-ambulansen har de siste årene hatt mellom 500 og 600 turer.

Vil statsråden gripe inn eller godta at ambulanseberedskapen svekkes i Snåsa, og prioriterer regjeringen beredskap i distriktene lavere enn i byene?»

Statsråd Bent Høie []: Ambulansetjenesten er en sentral del av akuttberedskapen og bidrar til god beredskap, også i distriktene. Regjeringen er opptatt av å sikre et godt system for akutte tjenester, slik at befolkningens trygghet og kvalitet er ivaretatt. Prehospitale tjenester vil derfor inngå som en del av Nasjonal helse- og sykehusplan.

Det er helseregionene som har ansvaret for ambulansetjenesten. Jeg har innhentet informasjon fra Helse Midt-Norge om ambulansetjenesten i Snåsa. I innspillet framgår det at Helse Nord-Trøndelag HF ikke har foreslått å legge ned akuttberedskapen i Snåsa kommune, slik det framgår av Toppes spørsmål.

Det som er riktig, er at foretaket foreslår å justere beredskapen om natten og i helgene på grunn av liten aktivitet. I dette tidsrommet er Snåsa godt dekket med ambulanseressurser fra Grong, ifølge Nord-Trøndelag helseforetak. Ordningen med justert beredskap om natten og i helgene ble for øvrig prøvd ut en periode i sommer, og utprøvingen viste at de vurderte beredskapen som forsvarlig.

Helse Nord-Trøndelag opplyser også at endringene er vurdert ut fra tidligere års erfaringer. Tallene viser at oppdragsmengden for ambulansetjenesten i Snåsa er lav om natten og i helgene, samtidig som det er god kapasitet ved Grong ambulansestasjon i dette tidsrommet.

Helse Nord-Trøndelag opplyser at de ikke prioriterer beredskapen lavere i distriktene til fordel for byene. For eksempel har Indre Namdal – på grunn av avstander – fem døgnambulanser på 8 000 innbyggere, og Snåsa kommune har én døgnambulanse på om lag 2 230 innbyggere. Til sammenligning er det i byene om lag 10 000–15 000 innbyggere per ambulanse.

Som nevnt er det helseregionene som har ansvaret for ambulansetjenesten, og som må vurdere hva som er en hensiktsmessig organisering. Helse Nord-Trøndelag vurderer at den justerte beredskapen om kveld/natt og i helger er forsvarlig.

Resultatene for den nasjonale kvalitetsindikatoren responstider for ambulansetjenesten viser betydelig bedre måloppnåelse i grisgrendte strøk enn i byene. Det viser at regjeringen ikke nedprioriterer beredskapen i distriktene, slik representanten Toppe antyder. Jeg mener at vi har en god akuttmedisinsk beredskap i Norge – også i distriktene.

Kjersti Toppe (Sp) []: Då oppfattar eg av svaret frå statsråden at det skal koma ein dagambulanse som erstatning, og ikkje ein helsevaktbil, at det er det som er tilbodet frå helseføretaket, og at det òg gjeld kveld. Eller gjeld det natt og helg? – For det er jo òg avgjerande.

Det er nærmast eit folkeopprør rundt dette spørsmålet i Snåsa. Veldig mange har skrive under på protestskriv, det er arrangert folkemøte, og folk er utrygge. Det er utført ein beredskapsanalyse av Geodata på vegner av Helse Midt-Noreg, der dei viser til behovet for fleire ambulansar, og dei har ikkje føreslått å ta vekk den i Snåsa. Så eg vil spørja igjen: Er det faktisk slik at statsråden tar ansvar for å svekkja beredskapen i Snåsa?

Statsråd Bent Høie []: Som jeg svarte representanten Toppe i det første spørsmålet, er det de regionale helseforetakene og helseforetakene lokalt som har ansvaret for å sørge for at beredskapen er forsvarlig. I det arbeidet skal de selvfølgelig gjøre grundige vurderinger.

Det Helse Nord-Trøndelag har foreslått, er å justere beredskapen om natten og i helgene på grunn av liten aktivitet. I dette tidsrommet mener de at Snåsa er godt dekket med ambulanseressurser fra Grong. Ordningen med justert beredskap om natten og i helgene ble også prøvd ut en periode i sommer, og utprøvingen viste at de da vurderte at beredskapen var forsvarlig.

Så er det slik at jeg nå måler helseregionene ut fra det som var anbefalingen fra det såkalte akuttutvalget, gjennom å innføre responstid som en nasjonal kvalitetsindikator. Den indikatoren viser at beredskapen bedres i distriktene, og mer enn i byene.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det må òg seiast at det er heilt andre krav til responstid i byane enn i distrikta, så det er meir alvorleg om ein ikkje når responstidmåla i distrikta, når det er snakk om 25 minutt i staden for 15. Det må òg statsråden ta med seg.

Eg forstår veldig godt befolkninga i distrikta, når dei innanfor 25 minutt i dag får svekt beredskap på kveld og natt og det i tillegg ikkje er legevaktberedskap i kommunen på same tidspunkt. Vi veit jo elles i landet at det er nettopp det som skjer i mange distrikt, at vi får ei samtidig sentralisering av både legevakt og ambulanse og mange plassar òg akuttmottak i lokalsjukehus. Det er denne bekymringa ein må ta inn over seg politisk.

Er det slik at statsråden i det heile ikkje er bekymra for beredskapen i distrikta, slik som i Snåsa?

Statsråd Bent Høie []: Jeg er opptatt av at vi skal ha god beredskap i hele landet, men det jeg opplever til stadighet, er at representanten Toppe og Senterpartiet både her fra talerstolen og i media og på andre måter prøver å skape et inntrykk av at beredskapen i Norge svekkes generelt, og spesielt i distriktene. Sannheten er det stikk motsatte. Beredskapen i Norge styrkes generelt, og spesielt i distriktene. Det viser framleggelsen av den nasjonale kvalitetsindikatoren på beredskap. Jeg håper at representanten nå kan begynne å forholde seg til fakta på dette området, ikke skape et inntrykk ut fra enkelte medieoppslag.

Representanten var veldig ivrig etter å bruke de ikke-kvalitetssikrede tallene for beredskap, men har plutselig sluttet å bruke disse når de faktisk viser en styrking av beredskapen, ikke minst i distriktene.

Spørsmål 12

Fra representanten Sigbjørn Gjelsvik til utenriksministeren:

«Når Storbritannia går ut av EU, vil EUs folketall reduseres med mer enn 12 pst. EUs BNP vil prosentvis reduseres enda mer når verdens sjette største økonomi går ut av EU. Den nylig iverksatte artikkel 19-avtalen gjennom EØS, der bl.a. kvotene for tollfri import av storfekjøtt fra EU økes kraftig, ble fremforhandlet og inngått med EU inkludert Storbritannia.

Hvor mye mener regjeringa at EUs tollfrie kvoter for eksport av landbruksvarer skal reduseres når britene går ut av EU?»

Presidenten: Dette spørsmålet er utsatt til neste spørretime.

Spørsmål 13

Siv Mossleth (Sp) []: «Over 30 pst. av arealene på Indre Helgeland, i Grane, Vefsn og Hattfjelldal, er båndlagt gjennom vern eller forslag om vern. Dette kan føre til at Arbor-Hattfjelldal ikke greier å håndtere de økte transportkostnadene knyttet til virkeleveransene.

Kan statsråden oppheve båndleggingen, innføre transportkompensasjon eller iverksette andre strakstiltak for å berge de 80 arbeidsplassene som er så viktige i området?»

Statsråd Ola Elvestuen []: Skogvern er viktig for å sikre norsk naturmangfold og for å ta vare på truet natur. Bakgrunnen for den pågående kartleggingen av verneverdig skog på statsgrunn i Nordland er todelt.

For det første ba Stortinget i desember 2015 regjeringen gjennomgå Statskog SFs eiendommer med sikte på at verneverdig skog skal vernes etter naturmangfoldloven.

For det andre vedtok Stortinget i mai 2016 målet om vern av 10 pst. av skogarealet. Alle partiene på Stortinget unntatt Senterpartiet har stilt seg bak dette målet.

Klima- og miljødepartementet har bedt Miljødirektoratet følge opp Stortingets vedtak. Miljødirektoratet har fått gjennomført kartlegginger av verneverdier på Statskogs arealer i en rekke fylker, deriblant Nordland. Først når man vet hvilke kvaliteter som fins på arealene, er det aktuelt å melde oppstart av verneprosess.

Fristen for endelig rapportering av verneverdier i Nordland er i mai 2019. Deretter vurderer miljøforvaltningen hvilke områder som skal utredes videre for vern. Arealer som ikke er aktuelle for vern, blir på dette tidspunkt frigitt og forvaltes av Statskog i tråd med skogbruksloven.

Når det gjelder verneomfanget som representanten Mossleth viser til, mener jeg at dette ikke gir et riktig bilde av status for skognæringen, siden tallet inkluderer svært store fjellarealer. Vernet fjellareal er naturlig nok ikke relevant for Arbor-Hattfjelldal. Ifølge rapporten om evaluering av norsk skogvern fra 2016 var vernet ca. 3,8 pst. av det produktive skogarealet i Nordland. Dette er relativt likt dagens landsgjennomsnitt på ca. 3,5 pst. av produktiv skog – det ligger litt under.

Jeg vil også påpeke at arealet som per nå inngår i kartleggingen på Statskogs arealer i Nordland, utgjør om lag 0,6 pst. av samlet skogareal i fylket.

Samtidig som skogvern er viktig for naturmangfoldet, utgjør skogen en viktig ressurs til grønn omstilling. Vi må derfor føre en politikk som legger til rette både for vern og for bruk av skogen. Når et verneforslag kommer på høring, vil det foreligge et godt kunnskapsgrunnlag om både verneverdier og skogressurser i de områdene som er aktuelle for vern. Det vil bl.a. bli framskaffet opplysninger om skogressursene i de aktuelle områdene, slik at næringsmessige konsekvenser kan belyses best mulig.

Jeg kan forsikre representanten Mossleth om at hensynet til viktige næringsinteresser, som bedriften Arbor-Hattfjelldal, vil bli grundig vurdert i den videre prosessen.

Siv Mossleth (Sp) []: Det er et gammelt ordtak som sier at mens gresset gror, dør kua. Det var akkurat det ordtaket jeg begynte å tenke på da statsråden snakket om situasjonen i Hattfjelldal og i Nordland.

I vedtaket i Stortinget om at 10 pst. skal vernes, som det refereres til, står det ingenting om at skogareal skal båndlegges for lang tid. Samlet sett i Indre Helgeland er 460 000 dekar av drivbart Statskog-areal vernet eller båndlagt. Det er nesten 700 000 kubikk. Det er et veldig stort areal, og jeg synes statsråden nå må se på kompensasjon eller andre strakstiltak for å berge Nord-Norges største treforedlingsindustri.

Statsråd Ola Elvestuen []: Verneforslaget på 10 pst. kjenner jeg godt. Jeg var vel den som tok initiativet til å forhandle det inn i 2016, og også det forslaget som gikk på at man skulle gjennomgå Statskogs eiendom. Dette er en prosess, og det har også vært frigitt areal allerede – riktignok ikke så stort, men rett før jul ble det frigitt et område på 4 km2 i Hattfjelldal. Den neste runden er i mai 2019. Nå er det rapportert hvilke verneverdier det er, og så vil det tas en beslutning om hvilke områder man skal gå videre med, og ha en formell verneprosess, så det er ikke lang tid før det tas nye beslutninger. Det er også helt klart at når man til slutt skal ta en avveining om man skal gå videre til vern, vil næringsinteresser i området være en viktig del av det.

Men først må vi kartlegge, og så må vi få på plass de ulike innvendingene og innspillene til det før man går videre.

Siv Mossleth (Sp) []: Nordland har tatt et veldig stort verneansvar allerede. I min kommune er nesten 70 pst. av arealet vernet.

Likevel: Jeg har lyst til å sette dette i perspektiv. 80 arbeidsplasser i Hattfjelldal, der det er ca. 1 400 innbyggere, betyr det samme, relativt sett, som 36 000 arbeidsplasser i Oslo. Denne sendrektigheten og gode tida til å vente og se på båndlegging og utredning og alt det som ministeren viste til – ville han gjort det samme hvis dette var en type vedtak som holdt på å slå beina under alle kommunalt ansatte i Oslo kommune? Hattfjelldal kommune spør etter konsekvensutredning på næringen før det båndlegges. Hvor blir det av den?

Statsråd Ola Elvestuen []: Jeg har slett ikke tenkt å slå beina under næring i Arbor-Hattfjelldal. Det er 0,6 pst. av skogen i fylket som gjennomgås og kartlegges, og neste runde for å gå videre, hvor det også vil bli frigitt nye arealer fra båndleggingen, vil være i mai. Når man skal ta en endelig beslutning, er det helt klart at næringsinteresser vil være en viktig del av det, akkurat som det var i den diskusjonen som representanten har stilt spørsmål om tidligere, om Ursvatnet, hvor det også er et forslag om frivillig vern og hensynet til Brønnøy Kalk. Der er det også å finne fram til en god løsning, hvor man tar ut noe av verneområdet for å sikre videre framdrift.

Dette er en kartlegging, nå må vi finne ut hvor verneverdiene er, gjøre en avveining mot næringsinteresser, og så beslutte om det er områder man skal gå videre med når det gjelder vern og frigjøre de områdene.

Spørsmål 14

Fra Nina Sandberg til forsknings- og høyere utdanningsministeren:

«Hvilke tiltak vil statsråden sette inn for å få andelen midlertidige ansettelser i forskning og høyere utdanning ned på nivå med arbeidslivet ellers, ut over å vente på effekten av en lov, altså statsansatteloven, som har virket i ett og et halvt år?»

Presidenten: Dette spørsmålet er utsatt til neste spørretime..

Vi går da til spørsmål 9.

Spørsmål 9

Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Per Olaf Lundteigen til kommunal- og moderniseringsministeren, er overført til justis- og innvandringsministeren som rette vedkommende.

Spørsmålet blir tatt opp av representanten Sigrid Simensen Ilsøy.

Sigrid Simensen Ilsøy (Sp) []: «Regjeringen har utarbeidet retningslinjer med tilhørende veileder for lokalisering av statlige arbeidsplasser og statlig tjenesteproduksjon. Hallingdal har erfaring, fra ledelsen for domstolene angående fremtidig organisering og lokalisering av regnskaps- og lønnsfunksjoner, at disse retningslinjene settes til side.

Vil statsråden gripe inn og sikre at retningslinjene følges?»

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Spørsmålet var opprinnelig stilt til kommunal- og moderniseringsministeren, men det er jeg som er rette statsråd og skal besvare spørsmålet, da dette gjelder organisering av enkelte oppgaver internt i domstolene.

Det er et grunnleggende utgangspunkt at domstolene er uavhengige. I domstolloven kapittel 1 A er det egne bestemmelser som uttømmende regulerer hvordan Stortinget og regjeringen kan styre domstolene. Styresettet har sin begrunnelse i at uavhengighet i administrative spørsmål vil understøtte uavhengigheten i den dømmende virksomheten.

I korte trekk går dette for det første ut på at Stortinget gjennom behandling av budsjettproposisjonen gir årlige retningslinjer for Domstoladministrasjonens virksomhet og administrasjon av domstolene, f.eks. om krav til saksbehandlingstid. Videre kan Stortinget styre Domstoladministrasjonen gjennom lov, forskrift eller plenarvedtak. For det andre kan regjeringen ved kongelig resolusjon instruere Domstoladministrasjonen i administrative enkeltsaker. Dette er en snever unntaksregel og kan ikke anvendes som en generell og alminnelig myndighet for regjeringen til å overprøve Domstoladministrasjonens beslutninger. Hvis instruksjonsretten benyttes, skal Domstoladministrasjonen gis anledning til å uttale seg i forkant. Kongen kan også gi nærmere forskrifter om Domstoladministrasjonens virksomhet.

Det er på det rene at retningslinjene for lokalisering ikke er vedtatt på en måte som oppfyller domstollovens krav. Retningslinjer kan naturlig nok ikke gå foran det som er bestemt ved lov. Poenget her er dermed ikke at retningslinjene er blitt satt til side i denne saken, men at retningslinjene ikke kommer til anvendelse på domstolenes område. Det er derfor klart at dette ikke er en sak som jeg kan eller vil gripe inn i.

Jeg vil til sist legge til at Domstoladministrasjonen har valgt å la retningslinjenes krav til saksbehandling og materielle vurderinger være veiledende for sin vurdering. Etter mitt syn er dette en god og pragmatisk løsning som balanserer hensynet til domstolenes uavhengighet og den statlige lokaliseringspolitikken.

Sigrid Simensen Ilsøy (Sp) []: Dette er så å seie ordrett det svaret som statsråden sende regionrådet i Hallingdal 3. januar. Det er sjølvsagt slik at domstolsfunksjonen er uavhengig, men det er òg ein administrativ del av denne offentlege institusjonen, i dette tilfellet rekneskaps- og lønsfunksjonane. At dei òg er underlagde dei same krava til uavhengigheit, stiller eg meg undrande til. Det ser ut til at embetsverket kan ha fått vel stort armslag på område som er av reint politisk karakter.

Meiner statsråden at retningslinjene for lokalisering av statlege arbeidsplassar og statleg tenesteproduksjon ikkje skal gjelde nokon av aktivitetane som Domstoladministrasjonen, altså tingrettane og jordskifterettane, har med å gjere?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Her tror jeg det er viktig at vi holder fast ved de lovene som det tross alt er Stortinget som har laget. Det er derfor det er slik at en retningslinje laget i et departement, ikke kan overstyre Stortingets lover. Så lenge lovene ligger fast, er alle retningslinjer og alle vedtak vi fatter i regjeringen, nødt til å være innenfor de lovene som er gitt. Det er det som er utgangspunktet også her. I den konkrete saken vurderer vi det slik – og ikke under så veldig stor tvil heller – at dette er en uavhengighet som domstolene kan forvalte selv.

Sigrid Simensen Ilsøy (Sp) []: Eg oppfattar at justisministeren seier at retningslinjene for lokalisering av statlege arbeidsplasser og statleg tenesteproduksjon då ikkje skal gjelde for Domstoladministrasjonen. Regjeringa har sett ned ein domstolskommisjon som skal greie ut organiseringa av domstolane, altså framtidig struktur for jordskifterettar og tingrettar. Innstillinga skal leverast innan 11. august 2020, men rapporteringa om struktur skal leverast allereie i oktober 2019. Med statsrådens svar på mitt førre spørsmål kan eg ikkje skjøne anna enn at det ikkje kan tolkast annleis enn at også arbeidet med framtidig struktur for domstolane er friteke frå retningslinjer for lokalisering av statlege arbeidsplassar og statleg tenesteproduksjon. Me kan altså vente ei sentralisering av også dette offentlege tenestetilbodet til større norske byar. Er dette i tråd med regjeringas ambisjonar om å flytte ut statlege arbeidsplassar?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Mitt svar går på den konkrete lokaliseringssaken. Når det gjelder Domstolkommisjonen, vil jeg ikke forskuttere hva den kommer med av forslag, og hvordan den videre behandling vil være. Men det vil uansett være sånn at Stortinget er overordnet regjeringen. Det er det som er poenget i denne saken, nemlig at når Stortinget vedtar en lov, eller Stortinget fatter egentlig hvilket som helst vedtak, må regjeringen følge det vedtaket. Det er ikke sånn at vi gjennom departementale retningslinjer da kan overprøve Stortinget. Det ligger fast hele veien. Men jeg vil som sagt ikke forskuttere Domstolkommisjonens forslag eller behandling av det. Det må vi komme tilbake til når det kommer.

Presidenten: Vi går da til spørsmål 15.

Spørsmål 15

Arild Grande (A) []: «15. desember 2017 vedtok Stortinget enstemmig følgende: «Stortinget ber regjeringen sørge for at informasjon om konkurskarantene blir offentlig tilgjengelig, og vurdere om det er annen informasjon om lovbrudd som er relevant for næringsvirksomheten som bør gjøres offentlig tilgjengelig.» Men over ett år senere har regjeringen enda ikke fulgt opp vedtaket.

Har regjeringen en intensjon om å følge opp vedtaket, og når kan Stortinget forvente å få seg forelagt en sak?»

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Regjeringen arbeider med denne saken, og jeg har godt håp om at vi snart vil kunne sende et forslag ut på høring. En endring som gjør opplysninger i konkursregisteret lettere tilgjengelig, krever en endring av konkursregisterforskriften og tilpasninger i Brønnøysundregistrene. Det stilles i dag krav om at man må oppgi sikker identifikasjon for den man vil sjekke om er ilagt konkurskarantene. Dette er praktisert slik at man må oppgi fødselsnummer, og dette får man ved henvendelse til folkeregisteret. Det er derfor ikke slik at opplysninger om konkurskarantene ikke er offentlig tilgjengelig i dag.

Det er flere hensyn som gjør seg gjeldende i vurderingen av hva reglene bør gå ut på. Det er selvsagt viktig at en konkurskarantene virker etter sin hensikt. På den annen side gjør det seg gjeldende noen personvernhensyn her. Personvernhensyn kan f.eks. tilsi at det ikke bør legges ut en liste på internett over alle som er ilagt konkurskarantene. Formålet med konkurskarantene er å forhindre konkursgjengangere i å delta i ny næringsvirksomhet med begrenset ansvar, ikke å sette folk i gapestokk.

Hvis det skal åpnes for søk på personnavn, vil ikke det gi en like presis identifikasjon som fødselsnummer. Dette kan føre til feilslutninger om hvorvidt den personen man spør om, virkelig er ilagt karantene. Men igjen: Dette er hensyn som vi vurderer, og jeg har et godt håp om snart å kunne sende et forslag på høring.

Arild Grande (A) []: Nå har regjeringen hatt svært god tid på seg til å utrede disse tingene. Vi har spurt og gravd forskjellige statsråder om oppfølgingen av dette, og ennå har man ikke kommet lenger. Men vi imøteser forslag og skal se på det, med stor forventning.

Jeg hører at personvernet blir dratt fram som en utfordring her. Jeg vil også holde fram behovet for et vern for forbrukerne som vurderer aktører man skal gjøre avtaler med, eller store offentlige utbyggingsprosjekter, for å være sikker på at de aktuelle kandidatene har rent mel i posen. Har statsråden og regjeringen i det registeret som eventuelt er på trappene, vurdert andre lovbrudd enn forhold som gjør at man får konkurskarantene, eller andre forhold som kan komme fram, slik at forbrukere og kunder kan ta opplyste valg om hvem de handler med?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: I utgangspunktet tror jeg vi materielt sett politisk ikke er veldig uenig i denne saken. Det er snakk om å finne en praktikabel ordning som balanserer ulike hensyn. Målsettingen er klar: Det er å hindre konkursgjengangere i å operere fritt.

Vi har i denne sammenhengen ikke vurdert om andre lovbrudd skal inn i det samme registeret. Men regjeringen har nylig lagt fram en oppdatert handlingsplan mot arbeidslivskriminalitet, og der er det en rekke forhold som skal vurderes. Det finnes mange ulike registre i det offentlige, og det kan være all mulig grunn til å se på om disse registrene i større grad bør kunne deles med de ulike offentlige etatene. Det er et arbeid som vi følger opp, men det går i et litt annet spor enn akkurat dette med konkursregisteret.

Arild Grande (A) []: Jeg er helt enig i at dette er et område hvor vi stort sett er enige om hva som må til. Det er også et enstemmig vedtak i Stortinget som ligger til grunn for mitt spørsmål, og det er derfor jeg er overrasket over at det har tatt så lang tid. Også vi erkjenner både personvernhensyn og ulike andre hensyn som må veies opp mot hverandre, men her dreier det seg om over ett års behandlingstid, og det går for sakte.

En utfordring man lett kan omgå som kriminell aktør, er stråmannsvirksomhet, hvor man får etablert et selskap i andres navn og på den måten vil kunne sno seg unna både et slikt register som tydeligvis er på trappene, og andre metoder. Har statsråden vurdert hvordan man effektivt kan få stoppet den typen virksomhet, slik at en konkurskarantene faktisk blir effektiv, og slik at vi kan beskytte det norske markedet mot kriminelle aktører?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Stråmannsvirksomhet er en del av det som er omtalt i handlingsplanen mot arbeidslivskriminalitet. Som representanten sier, er det en utfordring, og det er en utfordring at det opprettes ulike selskaper og stråmannsvirksomhet som gjør at man tilsynelatende i første omgang ikke er sikker på hvem man står overfor. Det vi trenger å gjøre, er en opprydning bl.a. i enkeltpersonforetakene. Det driver man med – det er blitt slettet et titall tusen enkeltpersonforetak som vi mente det ikke var grunn til å ha der. Vi må samkjøre det med mva-registeret, og vi må også samkjøre det med en god del andre registre som tross alt finnes i arbeidslivet. Her er det nok slik at de ulike etatene sitter på ulike opplysninger, og for å lykkes i dette arbeidet må de ulike etatene – om det er Nav, Arbeidstilsynet, politiet, tollvesenet eller skattevesenet – kunne dele informasjon bedre for å avsløre disse stråmannsvirksomhetene.

Spørsmål 16

Maria Aasen-Svensrud (A) []: «Nedleggelsene av seks fengsler fører til at 173 ansatte mister sin arbeidsplass. I tillegg skal 430 ansatte kartlegges. Dette vil kreve betydelige midler til omstilling.

På hvilken måte vil statsråden sørge for å ivareta både de ansatte og den daglige driften i den massive omstillingen kriminalomsorgen nå står overfor?»

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Regjeringen har prioritert å redusere soningskøene, og soningskøene er praktisk talt borte. Regjeringen har også økt kvaliteten i soningen bl.a. gjennom økt bruk av straffegjennomføring med elektronisk kontroll, som gir domfelte mulighet til å beholde bolig og arbeid. Kapasiteten på elektronisk kontroll er i perioden fra 2014 økt med 255 plasser til totalt om lag 500 plasser og har redusert behovet for fengselsplasser med lavere sikkerhetsnivå. Landsdekkende utvidelse av ordningen med bøtetjeneste vil også frigjøre om lag 50 fengselsplasser. Prognoser fra Kriminalomsorgsdirektoratet viser at vi framover får en overkapasitet på fengselsplasser med lavere sikkerhetsnivå tilsvarende 250 plasser. Ressursene i kriminalomsorgen må brukes mest mulig effektivt, og det er derfor nødvendig å legge ned reell overkapasitet av plasser.

Omstillinger er utfordrende. Jeg erkjenner at kriminalomsorgen står foran en krevende prosess. Det er Kriminalomsorgsdirektoratet som har ansvar for å gjennomføre omstillingen. Direktoratet har planlagt og er i ferd med å gjennomføre nedleggelsene i nært samarbeid med de ansattes organisasjoner. Jeg har fått opplyst fra Kriminalomsorgsdirektoratet at det er opprettet et partssammensatt omstillingsutvalg som gir råd til direktoratet. Omstillingsutvalget har besøkt alle berørte enheter. Det er lagt opp til flere tiltak både for å sikre god informasjon i prosessen og for å sikre at flest mulig som er berørt, skal kunne tilbys annen stilling i kriminalomsorgen. Blant annet vil alle ledige stillinger fra november 2018 bli utlyst internt.

Innplassering av ansatte i ledige stillinger forventes sluttført innen påske. Direktoratet og de ansattes organisasjoner har i forbindelse med drøftinger av budsjettet for 2019 også satt av midler til omstilling. Jeg har tillit til at direktoratet vil gjennomføre denne omstillingen på en god måte.

Maria Aasen-Svensrud (A) []: Her får vi et svar om soningskøene som har gått ned, og bruk av elektronisk kontroll. Elektronisk kontroll kan være et utmerket verktøy. Det var Arbeiderpartiet som innførte det, men bra blir det ikke hvis man ikke følger opp med kvalitet og folk i friomsorgen.

Likevel svarer ikke statsråden på spørsmålet mitt. Å kaste ballen over til direktoratet kan sikkert være tilforlatelig, men det svarer ikke ut hvordan statsråden ser for seg at denne omstillingen skal ivaretas, for direktoratet styrer tross alt på bevilgningene som er gitt fra høyreregjeringen og inn i justisdelen av budsjettet. Ansatte og tillitsvalgte varsler at det ikke er nok midler til omstilling. De sier at det kuttes i den daglige driften i de fengslene som er igjen nå. Har ikke statsråden noe som helst ansvarsfølelse overfor de ansatte i egen sektor og kriminalomsorgen?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Jo, det har vi, og jeg erkjenner at det er en veldig krevende prosess, men det er en nødvendig prosess. Det kan ikke være riktig å drive fengsler som vi ikke har behov for, eller for del saks skyld drive tomme fengsler.

Så skjønner jeg at når en gjør disse tingene, er det krevende, men det er Kriminalomsorgsdirektoratet som har ansvar for å gjennomføre den omstillingen, som tross alt er vedtatt i Stortinget. Det skal skje i nært samarbeid med de ansattes organisasjoner. Man har prioritert omstillingsmidler i budsjettet for 2019 for å få dette til, samtidig som man gjør andre organisatoriske grep, og sannsynligvis vil det også komme flere forslag fra dem som jobber med omstillingen.

Maria Aasen-Svensrud (A) []: Igjen svarer ikke statsråden på spørsmålet mitt. Tilbakemeldingene fra de ansatte, fra de tillitsvalgte er nettopp at disse omstillingsmidlene ikke er tilstrekkelige, og statsråden fortsetter å svare at reformarbeid er krevende og vanskelig. Det er noe vi har hørt gjentatt i forbindelse med politireformen.

Det med tomme fengsler er et argument som statsråden liker å bruke. Jeg mener det ikke medfører riktighet. Senest på mandag var jeg og besøkte Evje, hvor det nye, flotte kvinnefengselet skal åpne, med både lukkede og åpne plasser. Der risikerer vi å ha et helt nytt, tomt fengsel, for det er verken ansatte eller driftsmidler tilgjengelig for å få startet opp til datoen 1. april. Hvordan ser statsråden for seg at dette skal gå til?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Nå er det slik at representanten vet ting om fremtiden som jeg ikke vet. Det er en hypotese om noe som skal skje i framtiden, som er helt umulig for meg å svare på.

Vi har vedtatt et budsjett. Vi har vedtatt en plan for fengslene, og de planene har vi så langt tenkt å følge opp.

Spørsmål 17

Liv Signe Navarsete (Sp) []: «Då EØS-avtala vart vedteken i 1992, låg det føre ein stortingsproposisjon om eit utvida ressurssamarbeid om fisk. Dette utvida ressurssamarbeidet er ikkje ein del av EØS-avtala. EU har likevel fått tilgang til fiskekvoter av eit stort omfang i den norsk fiskerisona, medan norske fiskarar har fått kvoter i EU si sone, det meste i Storbritannia.

Vil regjeringa krevje at EU gir attende fiskekvotene til Noreg når vi etter Brexit må forhandle fram fiskekvoter mellom Storbritannia og Noreg?»

Statsråd Harald T. Nesvik []: På bakgrunn av rammeavtalen fra 1980 og brevveksling fra 1992 tilbyr Norge en bytteavtale for fiskekvoter med EU. Til sammen tilbyr Norge 4,14 pst. av torskekvotene i Barentshavet mot at Norge kompenseres med reelle fiskemuligheter.

I avtalen mellom Norge og Russland blir det avtalt hvor mye fisk hver av partene tildeles, den såkalte tredjelandskvoten, før den avtalte totalkvoten av torsk blir fordelt til nasjonale kvoter for henholdsvis Norge og Russland. Hver av partene kan tilbakeføre til sin nasjonale kvote den delen av slike tredjelandskvoter som ikke er tildelt andre land etter avtale.

Kvotebyttet mellom Norge og EU støtter opp om den årlige fiskeriavtalen mellom Norge og EU, som for øvrig gjelder forvaltning av fellesbestander i Nordsjøen. Vi har slike kvotebytter også med andre land, som Russland og Færøyene. Prinsippet stammer fra utvidelsen av den økonomiske sonen til 200 nautiske mil på 1970-tallet, og poenget var at det tradisjonelle fisket i det som da ville bli den nasjonale sonen, skulle videreføres på et balansert nivå. Det er dette som er reflektert også i rammeavtalen mellom Norge og EU. Vi har inngått en kvoteavtale med EU for 2019, og kvotene er fordelt mellom ulike land i EU, også Storbritannia, og ulike fartøy i Norge. Vi har over tid jobbet for å redusere risikoen for et vakuum etter 29. mars i år dersom Storbritannia skulle tre ut av EU uten en avtale, altså en såkalt hard brexit.

Vi har også over tid diskutert hvordan det framtidige samarbeidet mellom Norge, EU og Storbritannia skal innrettes. I denne forbindelse vil også spørsmålet om omfanget av kvotebytte måtte forhandles. Dette vil til dels være et folkerettslig spørsmål om hvilke forpliktelser vi fortsatt vil ha overfor EU, også på bakgrunn av brevvekslingen fra 1992, og dels være et hensiktsmessighetsspørsmål for hva som alt i alt vil tjene norske interesser. I denne omgang vil det ikke være fornuftig å gå detaljert inn i hva som vil være våre posisjoner, som heller ikke er ferdig utredet.

Det er også viktig at Norge ivaretar det forholdet vi har til EU i dag, på fiskeriområdet, men også at vi jobber for et godt samarbeid med Storbritannia. Vi må også sørge for at vi ikke kommer i en situasjon hvor andre parter starter et uregelrett fiske etter torsk i internasjonale farvann, som f.eks. Smutthullet. Dette vil være viktig for oss når vi går fra to til tre parter, samtidig som vi skal få på plass balanserte avtaler som sikrer norske fiskeriinteresser fra nord til sør.

Jeg vil avslutningsvis legge til at jeg har vært tydelig i mine møter med mine kolleger i både Brussel og London på at Norge i skilsmisseoppgjøret mellom UK og EU ikke har noe fisk å gi for at de skal bli enige. Deling av dagens EU-kvoter må være en sak mellom dem, og de kan ikke forvente at vi skal saldere en eventuell uenighet dem imellom.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg takkar for svaret og er særdeles nøgd med den siste setninga, for Noreg kan ikkje verte sitjande igjen som ein tapar oppi dette.

EU har òg fått tilgang på om lag 21 000 tonn norsk torsk. Samtidig er det eit paradoks i dette, ettersom torskestammen fint kunne forvaltast bilateralt mellom Noreg og Russland der torskestammen lever i nord og ikkje i EU-farvatn. I Noreg er det eit stort ønske om større kvotar til spesielt kystfiskarane, som har fått ein nedgang i kvotane på 17 pst. frå 2018 til 2019. Korleis vil fiskeriministeren sikre kystfiskarane større torskekvotar? Og: Har den nedgangen som dei har fått, samanheng med at fartøy frå EU-land har fått store kvotar å fiske på?

Statsråd Harald T. Nesvik []: Det er ingen indikasjon i så henseende, for dette gjøres gjennom de årlige forhandlingene mellom landene. Torskekvotene i Barentshavet er i første rekke et forhold mellom Norge og Russland knyttet til de bestandene som er. Opprinnelig var det foreslått at bestanden av atlantisk torsk i Barentshavet skulle gå ned med 100 000 tonn forut for forhandlingene som startet. Det ble redusert med 50 000 tonn.

Det er en nedgang i en rekke fiskebestander for tiden, derfor er det viktigste vi gjør nå, å forvalte ressursene på en skikkelig måte og sørge for at det er et balansert uttak mellom de enkelte bestandene. Når det gjelder det vi byttet fra oss til EU, og som vi får tilbake fra EU, har det som kommer til Norge, en høyere verdi for oss enn det vi gir fra oss. I tillegg er det slik at dersom dette ikke er godt nok for Norge, og EU ikke kan betale gjennom kvoter for det de får, blir det tilbakeført. Det har skjedd bl.a. i år, de såkalte tredjelandskvotene, også for å finansiere eller få på plass det overfisket som var i åpen gruppe, bl.a.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Det vart hevda ved inngangen av fordelingsavtalen at han ikkje vart framforhandla som ein eigen avtale, fordi Kyst-Noreg, eller fiskarane, ikkje skulle gå imot EØS-avtalen. Det vart òg sagt at denne avtalen kom fordi EU skulle gi preferansetoll for norske fiskerodukt. All den tid det ikkje er offentleg informasjon om at det inkluderer ein slik preferansetoll, er det einaste argumentet for å gjere greie for avtalen å bytte kvotar og få tilgang på andre fiskeslag. Elles burde eigentleg den avtalen skrotast, ettersom Noreg mistar tilgangen til dei største fiskebankane som då vil liggje i Storbritannia sine farvatn og fiskeriområde.

Vil statsråden sikre at fordelinga mellom EU og Storbritannia vert slik at Noreg får tilbakeført dei kvotane som eventuelt ikkje vert overførte til Storbritannia?

Statsråd Harald T. Nesvik []: Det er ikke slik at vi bare fisker på britisk sektor; vi fisker også innenfor det som er såkalt EU-sektor forskjellige plasser. Det er derfor vi har bilaterale avtaler med flere land. Norge deler nesten alle sine fiskeressurser med andre land, ulike land ut fra ulike fiskeslag, som torsk og Russland – en svært viktig avtale for Norge. I pelagisk sektor har vi det med Norge og EU, bl.a. Færøyene og Island har vi også forhandlet med. Alle disse avtalene er viktige for Norge. Som jeg sa i mitt første innlegg med hensyn til skilsmissen mellom Storbritannia og EU, er det når det gjelder den kvoten som er gitt inn mot EU-systemet, ikke aktuelt for Norge å øke vår andel opp mot dette. Det får de blir enige om seg imellom. Jeg har sagt både i Brussel og i London at jeg forholder meg til at de norske kvotene blir som de er.

Når det gjelder forholdet mellom EU og Storbritannia og den skilsmissen de skal ha, tror jeg de fleste får leve i spenning fram til den 29. mars for å se hva som blir løsningen.

Spørsmål 18

Geir Inge Lien (Sp) []: «Styret til Møre og Romsdal 110-sentral har uttrykt en sterk bekymring for at de stadig økende nødnettkostnadene kommer til å gå ut over midlene til brannberedskapen på sikt, og vist til at inndekningen betyr færre midler til annet beredskapsarbeid, øvelser og utstyr.

Mener statsråden det er greit at staten nå vil pålegge kommunene å betale store summer for å modernisere det statlig eide nødnettutstyret, selv om 110-sentralene advarer om at dette kan gå på bekostning av brannberedskapen lokalt?»

Statsråd Ingvil Smines Tybring-Gjedde []: Jeg tolker spørsmålet fra representanten Lien til å dreie seg om behovet for et nytt oppdragshåndteringsverktøy til kommunenes 110-sentraler, da dagens system Vision er modent for utskiftning.

Dette oppdragshåndteringsverktøyet er ikke nødnettutstyr, men et fagsystem som ble betalt av staten og rullet ut samtidig som nødnettet ble bygget ut. Dette ble gjort for å sikre at alle 110-sentralene i Norge skulle ha et felles verktøy for oppdragshåndtering når nødnett ble tatt i bruk. Ved utbyggingen av nødnett besluttet Stortinget at staten skulle dekke hele kostnaden for utbyggingen av nødnett og førstegangsinvesteringen i brukerutstyret. Stortinget forutsatte samtidig at brukerne skulle dekke etterfølgende reinvesteringer, drift og forvaltning. Det er dette vi følger opp nå.

Gode og moderne fagsystemer for håndtering av oppdrag og ressurser må alle nødetatene ha for å kunne løse sine samfunnsoppdrag, uavhengig av om det er dagens nødnett som er bærer for kommunikasjon, eller – som i fremtiden – det kommersielle nettet.

Innføring av nødnett og tilknyttet brukerutstyr samt et felles oppdragshåndteringsverktøy for alle 110-sentraler har vært et stort løft for den lokale brannberedskapen. Men med den teknologiske utviklingen vi har i dag, må det påregnes kontinuerlige moderniseringer og investeringer i IKT, også innenfor nødkommunikasjon.

I henhold til brann- og eksplosjonsvernloven har kommunene ansvar for å ivareta den lokale brannberedskapen. 110-sentralene skal bemannes, utrustes og opereres slik at de til enhver tid ivaretar oppgavene sine.

Et nytt oppdragshåndteringsverktøy må spesifiseres i samarbeid mellom kommunene og DSB, altså Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. DSB tilbyr nødnettjenesten og er fagmyndighet på brannområdet. Nye fagsystemer hos nødetatene kan ikke kobles til nødnett uten å være sikre og stabile. DSB opplyser at de er i dialog med alle landets 14 110-sentraler om et nytt fagsystem, og den 31. januar i år ble det gjennomført et møte mellom lederne for alle 110-sentralene og DSB. KS Bedrift var også til stede. Bakgrunnen for møtet var å legge til rette for et godt samarbeid om et nytt oppdragshåndteringsverktøy som understøtter brann- og redningsvesenets viktige beredskapsoppgaver.

Geir Inge Lien (Sp) []: Det er staten som eig utstyret, og det er ikkje berre styret i Møre og Romsdal 110 som har reagert på den auka kostnadsbyrden, men 110-sentralane i Nordland og Innlandet har òg uttrykt bekymring, svært stor bekymring, rundt desse kostnadene.

Kvar 110-sentral i landet er no beden om å setje av 10–15 mill. kr på fond i 2019 og 2020 til modernisering av det statleg eigde brukarutstyret. Vil statsråden då sørgje for ei prinsipiell avklaring om kven som skal ta kostnadene og betale for denne investeringa i statleg naudnettustyr, som òg tek omsyn til åtvaringane frå 110-sentralane og konsekvensane for brannberedskapen?

Statsråd Ingvil Smines Tybring-Gjedde []: Kommunene har ansvar for at 110-sentralene bemannes, utrustes og opereres slik at de til enhver tid fyller behovet for mottak og registrering av nødmeldinger, alarmering av mannskap og kommunikasjon med innsatsstyrkene og den som melder ulykken. Kravet følger av brann- og eksplosjonsvernloven.

DSB opplyser at Vision har nådd sin tekniske levealder og er modent for utskiftning. Et tidsriktig oppdragshåndteringsverktøy gir mulighetene som vil kunne styrke beredskapen både lokalt, regionalt og nasjonalt.

Geir Inge Lien (Sp) []: Brann- og redningsetaten er ofte den første naudetaten på ulykkesstaden. Etter PLIVO-instruksen må mannskapet vurdere om det skal gripe inn i skarpe situasjonar dersom politiet ikkje har kome fram.

Det er mange endringar som er i ferd med å skje på brann- og redningsfeltet, men det har ikkje vore nokon grundig gjennomgang av bl.a. rollefordeling mellom politi, brannvesen og helsevesen. I Granavolden-erklæringa står det at regjeringa vil gjennomgå beredskapskapasiteten i kommunane, inkludert rollefordeling mellom brannvesen, politi og helsevesen. Ser statsråden behovet for ei ny stortingsmelding om brann- og redningsetaten, og vil statsråden ta åtvaringa frå 110-sentralen med seg inn i dei komande budsjettforhandlingane?

Statsråd Ingvil Smines Tybring-Gjedde []: Finansieringsmodellen ble besluttet av Stortinget og har hele tiden vært at staten skulle dekke de store investeringene i infrastrukturen og førstegangsinvesteringen i brukerutstyret. Dette ble besluttet med representanten Lien og Senterpartiet her på Stortinget.

Med dette nødnettet har nødetatene i hele landet fått et moderne og godt sambandsutstyr som inneholder de nye tjenestene og funksjonalitetene som de ikke hadde i de etatspesifikke systemene sine. Dette innebærer en kvalitetsheving for norsk beredskap.

Representanter fra kjernebrukerne har vært involvert i prosjektet fra starten av, og brukerkrav fra brannvesen, politi og helsevesen har vært førende i valg av løsning og dermed også når det gjelder kostnadene ved både investeringene og påfølgende drift.

Presidenten: Dermed er sak nr. 2 ferdigbehandlet.