Stortinget - Møte torsdag den 6. juni 2019

Dato: 06.06.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 279 S (2018–2019), jf. Dokument 8:99 S (2018–2019))

Søk

Innhold

Sak nr. 5 [10:48:13]

Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Elise Bjørnebekk-Waagen, Siri Gåsemyr Staalesen, Lise Christoffersen, Maria Aasen-Svensrud, Torstein Tvedt Solberg og Kari Henriksen om styrket krisesentertilbud for kvinner med rusproblemer (Innst. 279 S (2018–2019), jf. Dokument 8:99 S (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Silje Hjemdal (FrP) [] (ordfører for saken): Først vil jeg takke forslagsstillerne for å engasjere seg for en svak og utsatt gruppe. Jeg vil også takke komiteen for et godt samarbeid i saken.

Den siste måneden har jeg besøkt flere krisesentre, bl.a. på Stord og i Florø. Det er et svært beklagelig faktum at det er så mange som faktisk opplever vold i nære relasjoner. Mange av dem som rammes, er gjerne grupper som er litt utsatt fra før. Det kan være folk med dårlig sosialt nettverk, det er gjerne folk med dårlige språkkunnskaper, eller det kan være mennesker som har utfordringer med f.eks. rus eller psykiatri.

Vi vet at de som har rusproblemer, ofte lever litt på siden av det vanlige samfunnet. De kan ha sosiale, medisinske eller andre mentale utfordringer, og mange av dem er på flere plan rett og slett en utsatt sosial gruppe. Mennesker som blir utsatt for vold i nære relasjoner, trenger kanskje mest av alt å bli møtt som akkurat den de er. Og når man har rusproblemer i tillegg, har man kanskje et ekstra behov for et tilrettelagt tilbud. Samtidig vet vi at det ikke nødvendigvis er heldig at mennesker med rusproblemer oppholder seg i de samme arealene på krisesentrene som andre brukere. Da tenker jeg først og fremst spesielt på barna som er der sammen med sine foreldre.

Jeg er veldig glad for at regjeringen er godt i gang med en del av dette arbeidet allerede. Det blir også ganske godt utkvittert i svarbrevet fra statsråden til komiteen, og det er nå ca. to år siden, omtrent på dagen, den gangens statsråd Solveig Horne var i Molde og åpnet et av disse utstillingsvinduene som kan bli en modell for resten av landet.

Det er veldig kjekt at representantene støtter opp under det arbeidet som er godt i gang. Jeg ser at det er argumentasjon som kan tyde på at dette er noe som er viktig å fokusere på. Men det får man også utkvittert her ved at dette nevnes spesifikt i Granavolden-plattformen.

Jeg vil igjen vise til svarbrevet fra statsråden, der han punkt for punkt egentlig utkvitterer samtlige av forslagene i Dokument 8-forslaget. Avslutningsvis kan jeg si at et flertall i komiteen mener at det vil være hensiktsmessig å avvente den evalueringen som nå er i gang, før man eventuelt iverksetter nye tiltak.

Kari Henriksen (A) []: La meg først si at jeg har jobbet på krisesenter som frivillig i mange år. En kvinne som er utsatt for vold under rus, er en av oss. Disse kvinnene er ikke en utstøtt klasse. Det er kvinner med høye hæler og stresskoffert, det er kvinner som har bodd i gata mi, det er kvinner som har gått i klassen min eller i klassen til barna mine. Hver av dem er en av oss, og de fortjener et bedre tilbud.

I Kristiansand har de en egen avdeling for kvinner med aktiv rus. Jeg har besøkt dem, og de mener at det er nødvendig at disse kvinnene får tilgang til den spesialkompetansen de ansatte ved krisesentrene har.

Hva er det vi snakker om? Jo, vi snakker om at sentrene må være trygge, vi snakker om at det må være gjerder, at det må være lås, at det må være ordentlig sikkerhet. Og det må være skikkelig kontakt med politiet. Hit kommer nemlig kvinner som går med voldsalarm, og kvinner som har hemmelig adresse. De skal ha et tilbud også om de ruser seg. De rømmer fra livstruende partnere, og tro meg, de skadene de kan komme inn med på krisesenteret, er noen ganger helt forferdelige. De er derfor veldig skuffet over regjeringens svar. Jeg har lyst til å lese en merknad som jeg stusser på, for poenget med forslaget vårt er jo at vi vil gi disse kvinnene et likeverdig tilbud. Målsettingen og visjonen må være i hele landet, og de trenger tiltak ganske kjapt. Rusmisbrukende kvinner bor faktisk også over hele Norge. Flertallet skriver:

«Flertallet mener at det på ingen måte er andel krisesentre med eget tilbud som bør være målet her. Faktisk vil det kunne være problematisk for andre brukere av krisesentertilbud hvis de ulike grupper med behov blandes uten at dette gjøres på en forsvarlig måte for alle grupper. Istedenfor å fokusere på andel senter med tilbud til denne gruppen bør man være opptatt av om alle brukere i denne gruppen får det tilbudet som de har behov for.»

Da lurer jeg på om dette er svaret til en utsatt gruppe – at de kan få et annet tilbud, at vi ikke har plass til dem i det herberget som heter krisesenter, men at vi har noe annet.

Vi mener at det er feil vei å gå. Kvinner med rus skal ha et likeverdig tilbud.

Jeg tar opp de forslagene Arbeiderpartiet er med på.

Presidenten: Representanten Kari Henriksen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [] (komiteens leder): Det er uakseptabelt hvis kvinner og menn med rusproblemer blir nedprioritert og dermed ikke får den hjelpen de trenger, når de har rett på behandling og hjelp i en kritisk og vanskelig situasjon. Det er kommunenes oppgave å sørge for at krisesentre er til for alle som trenger det. Kommunene skal også oppfylle kravene i krisesenterloven. Det gjelder også dem med rusproblemer.

Jeg vil gjerne rose Arbeiderpartiet for å ta opp en viktig problemstilling. Vi er veldig opptatt av personer med rusproblemer. Derfor har vi også styrket dette i handlingsplanen for rus og psykisk helse til kommunene.

Når det gjelder krisesentertilbud i de enkelte kommunene, er det vanlig med interkommunalt samarbeid, nettopp fordi noen kommuner er for små. Noen kommuner har også få brukere med rusproblemer.

I 2016 ble det satt i gang et pilotprosjekt der krisesentrene ble overført til kommunene. Det vi sier i merknadene, er at vi gjerne vil se evalueringen av dette før vi gjør endringer i loven. Det er mange krisesentre som jobber veldig bra, og det er mange krisesentre som har avtaler med bl.a. spesialisthelsetjenesten og rustjenesten i kommunene.

Et eksempel på dette er Ringerike krise- og kompetansesenter – og merk at de kaller seg kompetansesenter. Det er et flott interkommunalt samarbeid, som nettopp er opptatt av problemstillinger med rus og, ikke minst, psykiske utfordringer i kjølvannet av rusproblemer hos menn og kvinner. Jeg besøkte dem for tre uker siden. De forteller at de har inngått samarbeid med mange ulike etater. De jobber tverrfaglig med problemstillinger knyttet til rus. Det gjelder kommunene, det gjelder spesialisthelsetjenesten, og det gjelder selvfølgelig politi.

Dette viser at det er mange sentre som har rus i fokus, og som man kan bruke som type «best practice». Jeg synes det er litt tidlig at vi her fra Stortinget skal pålegge hvert eneste senter å ha den type kompetanse. Det er viktig at man klarer å jobbe interkommunalt, og ikke minst med spesialisthelsetjenesten. Så jeg imøteser evalueringen, for å se om vi skal gjøre endringer.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg takker representanten Kari Henriksen og andre fra Arbeiderpartiet for å ta opp et viktig tema, en viktig sak. Jeg finner det svært uheldig og alvorlig at krisesenterstatistikken for 2017 viser at altfor få krisesentre tilbyr opphold til kvinner med rusproblematikk.

Men la meg starte med å utdype Senterpartiets merknad på side 2 i innstillingen, siste avsnitt, om at kommunene etter krisesenterloven «er forpliktet til å gi voldsutsatte med tilleggsproblematikk som rus et helhetlig krisesentertilbud». Samtidig åpner lovverket for at kommunene selv skal «vurdere kravene til individuell tilpasning i hvert enkelt tilfelle».

Det er helt riktig og viktig at kommunene har den lokale selvstendigheten til å foreta nødvendige vurderinger, slik at de kan levere en best mulig tjeneste til sine innbyggere. Med det vil det naturligvis også oppstå situasjoner der noen grupper kan bli nedprioritert fordi andre må prioriteres opp, f.eks. innvandrerkvinner med små barn. Det er ikke noe unikt, men en naturlig konsekvens av lokaldemokratiet og lokale myndigheters frihet til å fatte beslutninger nærmest dem som blir berørt. Variasjonen av og kvaliteten på tjenestene vil derfor måtte variere fra kommune til kommune.

Men det er dermed ikke sagt at tjenestene i kommunene ikke kan forbedres betraktelig, for det er rett og slett uholdbart at voldsutsatte kvinner med rusproblematikk ikke får den hjelpen de har rett på i en sårbar og vanskelig livssituasjon. Senterpartiet støtter derfor forslagsstillerne i store deler av forslaget.

Når det gjelder forslag nr. 1, hvor forslagsstillerne ønsker en endring i krisesenterloven med en eksplisitt presisering om at voldsutsatte kvinner i aktiv rus «får et eget gratis, lavterskel krisesentertilbud som er individuelt tilrettelagt»: Jeg understreker at Senterpartiet støtter opp under at krisesentertilbudet til denne gruppen må bli bedre. Imidlertid mener vi at dersom det skal tas inn en presisering, slik forslagsstillerne ønsker, bør det vurderes om flere utsatte grupper skal defineres i loven.

Videre har Senterpartiet fremmet et eget alternativt forslag til forslag nr. 2 som jeg mener definitivt bør kunne støttes av flere partier. Hva er begrunnelsen for ikke å stemme for at regjeringen foretar en vurdering av «om definisjonen av «nære relasjoner» i krisesenterloven i tilstrekkelig grad er dekkende, og om det bør tydeliggjøres i lovens formålsparagraf hva som menes med nære relasjoner»? Er det f.eks. også halliken?

Avslutningsvis vil jeg varsle om at Senterpartiet kommer til å stemme for forslagene nr. 3, 4 og 5. Med det tar jeg opp vårt forslag.

Presidenten: Representanten Åslaug Sem-Jakobsen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg vil også starte med å rette en takk til forslagsstillerne og representanten Kari Henriksen for at de tar opp et viktig tema. Siden krisesenterbevegelsen startet opp krisesentre rundt omkring i landet, har vi hatt omtrent 100 000 overnattingsdøgn på de norske krisesentrene. Det sier noe om at vold mot kvinner og vold i nære relasjoner er et betydelig samfunnsproblem, en strukturell utfordring og et tegn på fortsatt stor ujevnhet i makt mellom kvinner og menn. Vi kan ikke kalle oss et likestilt land før vi har løst dette og vi – i en ideell verden – ikke lenger trenger å ha krisesentre.

Men det gjør vi inntil videre, og mange av de hundre tusen som har vært på et krisesenter siden disse ble startet, kan vi nok regne med også kommer fra spesielt sårbare og utsatte grupper, f.eks. kvinner med rusproblemer og tilleggsutfordringer. Det er viktig at vi i vår forståelse av vold mot kvinner og manglende likestilling har – skal man kalle det – en kombinert måte å se dette på: at det kan være flere forhold som spiller inn, og at man på sett og vis er undertrykt eller utsatt på flere måter samtidig.

SV støtter alle forslagene som forslagsstillerne har fremmet i denne saken. Vi er for så vidt enig i Senterpartiets bemerkning om at det er flere sårbare grupper, men jeg mener at det ikke er en motsetning mellom den erkjennelsen og det å starte med i hvert fall å ta inn én betydelig gruppe.

Jeg må bare si til regjeringen, som skyver kommunene foran seg i dette spørsmålet, at jeg synes det blir for svakt. Dette er et helt kritisk tilbud. Representanten Ørmen Johnsen sier at dette er et kommunalt ansvar. Ja, men dette er virkelig et grunnleggende behov. Dette er sårbare mennesker. Vi kan ikke akseptere at det ikke finnes et likeverdig tilbud av denne tjenesten i alle kommuner. Vi hadde aldri gjort det med tilsvarende tjenester. Hvorfor skal vi gjøre det her? Hvorfor skal vi gjøre det akkurat når det gjelder disse utsatte kvinnene?

Jeg vil minne representantene fra regjeringspartiene om at vi har en lov som denne salen er ansvarlig for. Disse forslagene handler om å skjerpe den loven, og da kan man ikke forsøke å skyve kommunene foran seg, si at det er litt tidlig, og vente på evalueringen. Det er lenge siden vi gjorde den omleggingen av krisesentrene. Dette har vært evaluert godt. Vi er virkelig klare for å gjøre et løft for en spesielt sårbar gruppe nå.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Vold og seksuelle overgrep mot kvinner og barn engasjerer meg sterkt og er noe jeg har jobbet med i lang tid, også da jeg var medlem av Stortingets justiskomité. Det er bra at vi i dag har tverrpolitisk enighet om at vi må forhindre vold og seksuelle overgrep mot både voksne og barn. Den enigheten er viktig for feltet.

Jeg har besøkt flere krisesentre og sett den uvurderlige innsatsen de gjør for å ta vare på kvinner, menn og barn som har behov for hjelp og støtte i en svært kritisk livssituasjon. Dessverre er det noen grupper som ikke får det tilbudet de trenger, på landets krisesentre, bl.a. personer i aktiv rus. Jeg vil derfor takke representantene for at de tar opp situasjonen til kvinner med rusproblemer. Dette er en svært sårbar gruppe, som har rett til beskyttelse mot vold og overgrep.

Statistikken viser at en del kvinner med rusproblemer blir avvist ved krisesentrene. Det er ikke bra, samtidig som det kan være utfordringer om barn og ruspåvirkede personer bor på samme sted.

For å styrke tilbudet til sårbare grupper ble det i 2016 satt i gang et pilotprosjekt som Bufdir gjennomfører. Der prøver kommunene ut ulike modeller for å gi et bedre tilbud til disse gruppene. Det handler f.eks. om samarbeidsavtaler mellom krisesentrene og andre relevante hjelpeinstanser eller tilrettelegging av lokaler.

For en måned siden besøkte jeg krisesenteret i Molde. Jeg fikk se et moderne bygg med skjermede boenheter for utsatte personer som av ulike grunner ikke kan bo sammen med andre familier og barn. Det kan være på grunn av rusproblemer eller psykiske lidelser. En annen utfordring som dette prosjektet forsøker å løse, er at mange kvinner i aktiv rus ikke oppsøker krisesentre, til tross for at dette er en gruppe med høy risiko for å utsettes for vold. En viktig del av prosjektet er derfor å utforske hvordan man kan oppfordre dem til å søke hjelp.

I regjeringsplattformen står det at vi vil evaluere ordningen med overføring av ansvaret for krisesentrene til kommunene og vurdere tiltak som sikrer et godt krisesentertilbud. Vi er godt i gang med det arbeidet. Tilbudet til sårbare grupper, samarbeid mellom krisesentrene og helsetjenestene, og tilrettelegging av tilbudet er sentrale temaer vi skal vurdere. Målet er et godt og helhetlig krisesentertilbud til kvinner, menn og barn som er utsatt for vold i nære relasjoner, uansett hvilken livssituasjon de er i.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Kari Henriksen (A) []: Jeg vil litt tilbake til den spesialkompetansen, som også Ørmen Johnsen var inne på, som krisesentrene besitter. Hvis en forestiller seg at dette hadde vært en annen type sykdom, f.eks. somatisk sykdom, der et stort antall personer i landet ikke hadde fått nødvendig kompetanse: Hva ville statsråden gjort hvis han hadde vært statsråd for helsetjenesten og opplevd at det var mange personer i Norges land som hadde livsnødvendig behov for hjelp og ikke fikk det, og det fantes kompetanse som faktisk var tilgjengelig, men ikke for mange nok kvinner? Hvis statsråden hadde vært helseminister, hva hadde statsråden gjort?

Presidenten: Presidenten må helt og fullt overlate til statsråden å avgjøre om han vil svare på hva han ville gjort dersom han var minister for et annet ansvarsområde. Statsråd Ropstad!

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Hvis jeg hadde vært helseminister, hadde jeg nok overlatt til barne- og familieministeren å løse utfordringene knyttet til krisesentrene.

Det fristende svaret er at en kunne valgt å statliggjøre det, slik at det ikke var et kommunalt tilbud. Så vidt jeg husker, valgte regjeringa Stoltenberg, den rød-grønne regjeringa, å gjøre det til et kommunalt tilbud, og det er vel fordi kommunene er nærmest til å finne det best tilpassede tilbudet. Men loven er jo det viktige verktøyet vi har: Det er en krystallklar lov som sier at de skal få det tilbudet.

Derfor har det vært viktig for meg å signalisere også til Arbeiderpartiet, som prisverdig har fremmet et viktig representantforslag, at slik lovverket er, slik forarbeidene er, svarer det egentlig ut de bekymringene som Arbeiderpartiet har. Så jeg er usikker på om det er loven som er hovedproblemet. Derfor har vi satt i gang en evaluering, som jeg omtalte, derfor vil vi også følge opp den, og jeg håper den kan komme til meg i løpet av året.

Kari Henriksen (A) []: En del av disse forslagene er det ikke noen særlige kostnader forbundet med, f.eks. dette med å endre lovteksten og sikre at den også inkluderer trusler fra andre nærstående, så det er jo noe av dette som ikke er begrunnet i kostnader eller organisatoriske forhold. Men det er et behov hos kvinner for å få det på plass, for kvinner blir i dag avvist på grunn av at det er forskjellige tolkninger av den loven.

Hva er årsaken til at statsråden ikke vil vurdere denne endringen i lovteksten, f.eks., som bare vil være en innskjerping? Det vil jo legge press på kommunene til å ta tak i dette problemet hvis en får den tolkningen, for det er jo den tolkningsforskjellen som er en av utfordringene her.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg må først si at det er 47 krisesentre i Norge, og de aller fleste av dem tar imot dem som har rusproblemer. Jeg tipper, noe som kanskje er farlig å gjøre på Stortingets talerstol – men jeg vil anta at grunnen til at den eventuelt ikke kommer, er at det er krevende å skille barn og rusmisbrukere eller personer som sliter med rus. Jeg vil anta at det er grunnen til at en ikke får det tilbudet.

Når det gjelder det forslaget som representanten viser til, med definisjonen av «nære relasjoner», så sjekket vi opp det. I forarbeidene står det at en «har eller har hatt gjensidige plikter overfor kvarandre og/eller vore avhengig av kvarandre». Det betyr at det er den enkelte som må fortelle hva slags relasjon en har hatt. Derfor er definisjonen veldig vid, og jeg kan berolige med at definisjonen også skal være vid. Det er det viktig å få ut til kommunene, slik at de faktisk får den hjelpen.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg vil i denne saken trekke fram den fyldige rapporten til RVTS Sør fra 2011, Psykisk syke og rusmisbrukende kvinner som brukere av krisesentertilbud. Her står det bl.a.:

«Særlig voldsutsatte kvinner med rusproblemer er utfordrende for krisesentrene. Flere krisesentre har nedfelt i rutiner at rus ikke er tillatt i krisesenteret, og at kvinner som møter ruspåvirket vil bli avvist.»

I denne rapporten framkommer det at krisesentrene var opptatt av hvordan voldsutsatte kvinner med rusavhengighet eller psykiske problemer påvirket barna som oppholdt seg der. De hadde negative holdninger, faktisk, til kvinner med rusavhengighet. Og man pekte på kompetansen til personalet.

Denne rapporten er altså fra 2011, og det har jo ikke endret seg så veldig mye siden den tid. Nå er det varslet en evaluering, men hva kan komme ut av den? Vil det komme konkrete tiltak, mener statsråden, når han ser hvordan situasjonen er?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Først vil jeg bare presisere at slik loven er i dag, gir den kommunene en plikt til å sørge for et gratis krisesentertilbud til voldsutsatte kvinner, menn og barn, også til dem som har rusproblemer. Så loven er tydelig på at de skal få den hjelpen, og så langt det er mulig skal den være individuelt tilrettelagt. Sånn er loven.

Men det er riktig som representanten sier – vi har jo vært opptatt av denne saken, og regjeringsplattformen er tydelig på – at det skal være en evaluering. Den evalueringen håper jeg kommer i løpet av året. Jeg synes det er riktig at en har et best mulig og for så vidt oppdatert beslutningsgrunnlag, som er ferskere enn 2011, når en eventuelt skal gjøre endringer. Det å stå her og forskuttere endringer vil jeg ikke gjøre, men jeg skal love at når evalueringen kommer, vil den bli tatt på stort alvor, fordi vi er opptatt av å gi voldsutsatte et godt tilbud, også de som har rusproblemer.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: For kort tid siden møtte jeg Jenny. Jenny har vært åpen om historien sin, om at hun har levd lenge i rus og brukt mange ulike typer rusmidler, og at hun har levd i voldelige forhold. En dag ble volden såpass grov at hun ikke klarte mer, hun innså at dette var nok – «jeg må ut herfra» – og ringte en venninne. Venninnen ringte krisesenteret i kommunen hvor hun bodde, men de ga henne følgende beskjed: «Til oss kan du ikke komme – vi har ikke mulighet til å ta imot deg.» Så Jenny ble i forholdet litt til.

Ifølge krisesenterloven skal alle som opplever vold i nære relasjoner, ha et gratis lavterskel tilfluktssted. Allikevel opplever kvinner som Jenny og andre utsatte grupper å bli avvist av krisesentrene. Så hører jeg at statsråden sier at loven er sterk nok. Jeg er ikke sikker på om det er tilfellet. Statsråden viser selv til utviklingsprosjekter som hans departement har satt i gang, og en av prosjektrapportene – fra Varde Hartmark, som departementet har leid inn – konkluderer på sidene 26 og 27 bl.a. med at formuleringen «så langt råd er» bidrar til at utsatte grupper ikke får et godt nok tilbud. Da er det jo spennende å høre om statsråden er enig i de konklusjonene som trekkes i denne prosjektrapporten, eller om han holder fast ved at loven er god nok.

Det mangler ikke på vilje hos de som jobber på krisesentrene. Jeg er sikker på at de mer enn gjerne skulle hjulpet absolutt alle sammen. Men situasjonen er at de må velge. Byggene er ikke riktig utformet, kompetansen er mange steder ikke på plass, og tilbudet er ikke til stede. Det gjør at man må gjøre tøffe vurderinger, der barns behov settes først, og det er riktig. Det er riktig å sette barnas behov først, men det er ikke riktig at utsatte grupper ikke får et tilbud. Da må vi sørge for at dette kommer på plass.

Dette er godt dokumentert. Vi vet nok om at tilbudet ikke er til stede. Vi vet at dette er en gruppe som er mer utsatt for vold enn mange andre. Det er behov for å gjøre noe med dette tilbudet til denne gruppen, og jeg skulle ønske at vi sammen i dag kunne gå inn for forslagene til Arbeiderpartiet, noe som hadde vært en reell styrking for dem som trenger det aller, aller mest.

Silje Hjemdal (FrP) []: Jeg må si at jeg reagerer litt på tonen i salen, for jeg synes egentlig at samtlige representanter som har vært på talerstolen, sier at man jobber mot det samme målet. Regjeringen har understreket i sitt svarbrev og i statsrådens innlegg fra talerstolen hvor godt vi er i gang, og hva vi skal gjøre. Så å framstille det som at vi ikke tar disse kvinnene på alvor, vil jeg faktisk ikke være med på.

Jeg synes kanskje det nok en gang er betimelig å nevne fra denne talerstolen at Arbeiderpartiet er et av de partiene som har flest ordførere der ute. Hvis bekymringen er så stor for hvordan det er med krisesentertilbudene ute i kommunene, vil jeg foreslå at Arbeiderpartiet i hvert fall går foran ved å et initiativ overfor sine ordførere for å få skikk på dette.

Her har vi alle et ansvar, og selvfølgelig har vi et ansvar i loven. Som statsråden har betrygget oss med, er det ingenting i loven i dag som ekskluderer disse kvinnene. Men at det kan være forskjeller der ute, skal vi være observante på. Da mener jeg faktisk også at vi skal oppfordre våre kommunepolitikere til å løfte dette i sine kommunestyrer og la ordførerne være klar over denne problemstillingen. Bare å skyve det fra den ene til den andre tror jeg ikke tjener disse kvinnene i det hele tatt.

Vi vet at antallet brukere med rusproblemer ikke er jevnt fordelt i hele landet. Derfor har vi understreket i merknadene våre at noen steder i landet kanskje vil ha et annet behov enn andre. Det som er det viktigste for oss, er at man har et godt spesialisert krisesentertilbud, som best kan ivaretas f.eks. når kommunene samarbeider. For det er faktisk ikke et krisesenter i hver eneste lille kommune.

Men vi har også understreket veldig sterkt og vært helt tydelige på at alle som har behov for krisesenter, skal få et tilpasset tilbud. Jeg vil understreke det igjen fra talerstolen her, ettersom det kan virke som det er en konflikt om dette ellers i salen som ikke er å lese i innstillingen til den saken vi i dag faktisk debatterer.

Vi skal ikke leve med at noen grupper ikke får et tilbud som de faktisk har krav på, og som kan hjelpe dem videre, men vi er kanskje litt uenige om hvordan veien videre skal være.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Det må da være litt lettvint å skyve ansvaret i denne sal over på kommunepolitikere. Det er ingen andre enn vi i denne sal som har ansvar for hvordan krisesenterloven ser ut. Og det er denne loven som skal sikre en likebehandling over hele landet – en likebehandling som ikke finner sted i dag. Da må vi i fellesskap ta ansvar for å bruke det eneste virkemiddelet som kan sørge for at alle får det tilbudet de har krav på og behov for, nemlig å styrke krisesenterloven.

Det er verdt å merke seg at det er forskjell på partiene. I år og i fjor er det første gang på lenge at Norge ikke har en handlingsplan mot vold i nære relasjoner, og det er med statsråden som på denne talerstolen i dag har sagt at han har gjort det til sin fremste oppgave å jobbe mot vold i nære relasjoner. I Granavolden-plattformen kan vi lese at regjeringen vil «videreutvikle handlingsplanen mot vold i nære relasjoner». Samtidig har vi ikke fått svar på hva det vil si å videreutvikle en plan man ikke har.

Det er langt fra ord til handlinger. Jeg skulle ønske vi kunne bruke de virkemidlene vi har, til faktisk å kunne gjøre dette til en realitet for alle.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.