Stortinget - Møte onsdag den 26. februar 2020

Dato: 26.02.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:00:45]

Muntlig spørretime

Talere

Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsrådene Nikolai Astrup, Iselin Nybø og Henrik Asheim vil møte til muntlig spørretime.

De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter med første hovedspørsmål, fra representanten Tuva Moflag.

Tuva Moflag (A) []: Mitt spørsmål går til Astrup.

Som tidligere ordfører banker hjertet mitt for kommunen. Det er vel ikke så rart. For hva er kommunen? Det er barnehager og skoler, helsestasjon og hjemmesykepleie, brøyting og barnevern. Kommunen, de ansatte, tar vare på ungene våre mens vi er på jobb. Det er i kommunen de gjør jobben med å bygge gagns mennesker. Ungene våre leker og lærer med ansatte som trøster og tilrettelegger. Det er først og fremst menneskene som er kommunen – folk som går på jobb hver dag for å levere gode tjenester til innbyggerne, ansatte som skal ha en lønn å leve av, ansatte som koster penger.

Dette huset stiller store krav til tjenestene kommunen leverer. Bemanningsnormer og pedagognorm er innført i barnehager og skoler, uten at det følger nok penger med. Det som imidlertid følger med, er pekefingeren og formaningen om at det bare er å prioritere – det er bare å prioritere innenfor et kommuneopplegg som er det strammeste på 15 år.

Når store deler av kommunebudsjettet bindes opp av bemanningsnormer som ikke er fullfinansiert, er det landets eldre som må plukke opp regningen. Ordfører Ståle Grøtte i Rælingen sier følgende i FriFagbevegelse:

«Det setter kommunene sjakkmatt. I så å si alle kommuner gjennomføres nå kraftige innsparinger i helse- og omsorg, til tross for at (…) utfordringene innen denne sektoren bare vil øke.»

Jeg lurer på hva den nye kommunalministeren vil bidra med til Kommune-Norge og landets eldre – penger eller fortsatt pekefinger?

Statsråd Nikolai Astrup []: Regjeringen har allerede bidratt med betydelig inntektsvekst for kommunene i de årene vi har sittet. Siden 2013 har kommunenes inntekter økt med vel 30 mrd. kr. De frie inntektene til kommunene har økt mer hvert eneste år i gjennomsnitt i den perioden denne regjeringen har sittet, sammenlignet med forrige regjering. Vi ønsker å gi kommunene handlingsrom til å kunne levere gode tjenester til sine innbyggere og likeverdige tjenester uavhengig av hvor i landet man bor.

Så tror jeg det er viktig at både stat og kommune fremover tenker nytt om hvordan vi løser oppgavene, fordi vi går inn i en periode der økonomien kommer til å bli trangere for landet som helhet. Det betyr at vi trenger å legge vekt på innovasjon og digitalisering og nye måter å løse oppgavene på, for å sørge for at innbyggerne får de tjenestene de forventer, fortjener og har krav på.

Tuva Moflag (A) []: Nå er det ikke digitale lærere bemanningsnormen har pekt på. Det er folk, det er ansatte. KS og kommunene har vært tydelige på at bemanningsnormen i barnehage og skole er underfinansiert med 1 mrd. kr. Dette er penger som må tas fra andre områder i kommunebudsjettet. Alle som har vært kommunepolitikere, vet at helse og omsorg er den andre store budsjettposten. Hvis dette ikke skal gå ut over landets eldre, på hvilke områder mener kommunalministeren at det er 1 mrd. kr å hente i budsjettene til norske kommuner?

Statsråd Nikolai Astrup []: Kommunenes økonomi og kommunenes utgangspunkt for 2020 er godt. Det skyldes både at vi har hatt gode kommuneopplegg i flere år, og at det har vært merskatteinntekter til kommunene, noe som gjør at vi har rekordfå kommuner på ROBEK-listen. Nå er vi nede i åtte kommuner, som er en betydelig nedgang fra da vi overtok regjeringsmakten i 2013. Kommunene har, tenker jeg, et godt økonomisk utgangspunkt for å løse de oppgavene de skal løse.

Det er ikke til å stikke under stol at også kommunene må prioritere for å få økonomien til å gå opp, men utgangspunktet er, som sagt, godt i 2020 – slik det også har vært de foregående årene. Vi er opptatt av gode tjenester til innbyggerne og likeverdige tjenester over hele landet. Man skal kunne bo i hele landet og få gode tjenester – uavhengig av hva slags tjenester det er – og man skal få de tjenestene man har krav på.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Tuva Moflag.

Tuva Moflag (A) []: Da fikk vi pekefingeren her også, med andre ord.

La oss gå direkte på eldreomsorgen. Det blir dobbelt så mange eldre de neste 20 årene. Det betyr samtidig en dobling av antall personer med demens – en diagnose som utgjør en stor belastning både for dem som er rammet, og for deres pårørende. Dagaktivitetsplasser for mennesker med demens har vært et viktig felles løft for stat og kommune. Den 1. januar 2020 la regjeringen ned tilskuddsordningen der staten bidro med 50 pst. av kostnadene til en slik plass. Pengene ble innlemmet i kommunerammen, men heller ikke her følger det nok penger med. Regjeringen har bare kompensert kommunene for halvparten av plassene de forventer at kommunene skal etablere. Dette regnestykket går heller ikke opp.

Hvorfor kutter regjeringen i tilbudet til sårbare demenspasienter og deres familier?

Statsråd Nikolai Astrup []: Jeg synes det er litt spesielt å bli beskyldt for bare å komme med pekefingeren når eksemplet som benyttes, er at vi har flyttet penger fra en tilskuddsordning inn i rammen, noe som jo nettopp gjør at kommunene selv, som har skoen på og vet hvor den trykker, kan gjøre sine prioriteringer. Jeg tenker vettet er jevnt fordelt i dette landet, og at kommunepolitikere landet rundt er gode til å gjøre prioriteringer lokalt. Derfor bør vi i størst mulig grad gi pengene til kommunene som frie inntekter og ikke som øremerkede tilskudd, slik at kommunene selv kan gjøre sine prioriteringer.

Alle er opptatt av at de eldre skal få et godt og verdig tilbud enten de er demente eller ikke, og at kommunene skal være i stand til å gi dem det tilbudet de både fortjener og har krav på. I kommunenes inntektssystem fanges utgiftsøkninger opp over tid, og det vil også reflekteres for de kommunene det her er snakk om.

Presidenten: Eirik Sivertsen – til oppfølgingsspørsmål.

Eirik Sivertsen (A) []: Statsråden er inne på at de frie inntektene er viktige for kommunenes evne til å prioritere. Men kommuneøkonomien er under sterkt press, og regjeringens egne tall viser at siden 2017 har det vært nullvekst i de frie inntektene i kommunesektoren. Kommunene har altså reelt sett ikke fått en eneste ekstra krone å rutte med de siste årene. I forbindelse med KS’ budsjettundersøkelse sies det:

«Det er blitt klart mer krevende å få budsjettene til å gå opp.»

Begrunnelsen er et kraftig press på helse- og omsorgsutgiftene, som vi også hørte her i sted.

Dersom dagens regjering hadde videreført Stoltenberg-regjeringens vekst i de frie inntektene til kommunene, ville sektoren ha hatt betydelig mer penger å rutte med når det gjelder frie inntekter, om lag 15 mrd. kr i den perioden regjeringen har styrt. Høyreregjeringen gir nå kommunene en trippel smell: Det er lav inntektsvekst, underfinansierte oppgaver og begrensninger for kommunene til å skaffe seg sine egne inntekter.

Kan statsråden bekrefte, som man har opplyst til Stortinget, at det siden 2017 har vært nullvekst i kommunesektorens frie inntekter? Og vil statsråden fortsette denne utarmingen av kommunene?

Statsråd Nikolai Astrup []: Jeg er helt uenig i den virkelighetsbeskrivelsen av kommunenes økonomi. Den gjennomsnittlige veksten i frie inntekter per innbygger har vært høyere under denne regjeringen, til og med 2018, enn den var under Stoltenberg-regjeringen, og som sagt har vi tilført kommunene 30 mrd. kr under denne regjeringen, som setter kommunene i stand til å satse på barnehager, på skoler og på eldreomsorg. I tillegg går kommunene inn i 2020 med en merskattevekst etter revidert budsjett i 2019 på 6,6 mrd. kr. Det er et godt utgangspunkt for 2020.

Så vil jeg si at vi er nødt til å forberede oss på en tid da nasjonen samlet sett kommer til å ha mindre penger tilgjengelig. Det betyr at politikere som representanten Sivertsen går harde tider i møte, for hans svar på alle utfordringer er mer penger. Vi er nødt til å tenke nytt om hvordan vi løser oppgavene, vi er nødt til å satse mer på innovasjon. Det må gjelde staten, men det må også gjelde kommunesektoren. Derfor kommer jeg også til å legge frem en stortingsmelding om innovasjon i offentlig sektor, for dette blir viktig i årene som kommer. Alt kan ikke løses med mer penger.

Presidenten: Eirik Sivertsen – til oppfølgingsspørsmål.

Eirik Sivertsen (A) []: Det er ingen motsetning mellom å investere i fellesskapet – det å gi gode barnehagetilbud, bedre skoler, en forsvarlig helseomsorg og et godt helsetilbud til innbyggerne – og det å drive innovasjon. Skal man derimot få til det, må man gi gode nok rammebetingelser. Statsråden benekter ikke det som tidligere er opplyst til Stortinget, at det har vært en nullvekst i de frie inntektene i kommunesektoren siden 2017. Han kan igjen få anledning til å korrigere det hvis han mener det er gitt feil opplysninger før.

Det som er tilfellet når det gjelder kommuneøkonomien, er at ja, det er få kommuner som står på ROBEK-lista. Det gleder jeg meg over. Det er mange kommuner som går med overskudd. Det er veldig bra. Det man unnlater å være tydelig på, er hvorfor man går med overskudd. Det er fordi man har ekstraordinære skatteinntekter på tross av regjeringens politikk – det har ikke vært noe som regjeringen har forutsett, for da ville man ha lagt det inn. Det har vært lavere pensjonsutgifter – også på tross av regjeringens politikk, det er ikke noe som var fanget opp i forutsetningene i kommuneproposisjonen – og tilsvarende lavere demografikostnader.

Poenget er at man fører en politikk som utarmer kommunene. Så spørsmålet er: Vil man fortsette denne politikken, eller vil man øke kommunenes økonomiske handlingsrom?

Statsråd Nikolai Astrup []: Hvis denne regjeringen fører en politikk som utarmer kommunene, kan man spørre hva den forrige regjeringen gjorde. Når veksten i de frie inntektene er høyere under denne regjeringen enn under forrige regjering, synes det som om representanten Sivertsens kritikk faller på sin egen urimelighet.

Så er jeg glad for at representanten er opptatt av innovasjon, men jeg kan berette at da jeg var digitaliseringsminister, var det fint lite interesse fra opposisjonen for hvordan man skulle benytte digitalisering for nettopp å drive innovasjon i kommunene. Det er fint hvis opposisjonen nå har tenkt å endre på det fremover, for det kommer til å bli nødvendig.

Vi har gitt kommunene solide økonomiske rammer de siste årene, men det betyr ikke at det er et overflødighetshorn av penger for kommunene der ute. Det kommer det aldri til å bli. Det viktige er at man har gode rammer for å kunne gi innbyggerne de tjenestene de forventer, fortjener og har krav på, innenfor barnehage, skole og eldreomsorg, og at vi er godt rustet for årene som kommer. Det økonomiske utgangspunktet i 2020 er godt, og det er delvis regjeringens fortjeneste at skatteinntektene går opp, fordi flere kommer i arbeid takket være en vellykket næringspolitikk. Men det kan sikkert næringsministeren si mer om.

Presidenten: Heidi Greni – til oppfølgingsspørsmål.

Heidi Greni (Sp) []: Stadig trangere kommunerammer, særlig for små og mellomstore kommuner, gjør at nesten samtlige melder tilbake at de må komme med kraftige nedskjæringer. I de fleste kommunene rammer dette de eldre. I tillegg til trange rammer er nye utgifter påført kommunene. Kommunenes utgifter til yngreomsorg har økt sterkt de siste årene fordi antallet yngre personer med stort pleiebehov har økt, men særlig fordi staten tar en stadig mindre andel av disse kostnadene. Økt andel til yngreomsorg innenfor helse- og omsorgsbudsjettet betyr nødvendigvis mindre til eldreomsorg, og det ser vi tydelig konsekvensene av rundt omkring i Kommune-Norge.

Hvis statsråden mener at det er så romslige budsjetter, kan han da komme med noen eksempler på hvilke alternativer kommunene har til å skjære ned det nødvendige, uten at det skal ramme eldreomsorgen, når man har en barnehagenorm som binder opp og begrenser handlingsrommet, og en skolenorm som begrenser handlingsrommet?

Statsråd Nikolai Astrup []: Det er absolutt nødvendig for kommunene å prioritere innenfor sine rammer, mitt poeng er likevel at kommunenes økonomiske utgangspunkt er godt når vi går inn i 2020. Det skyldes både at vi har hatt en vekst i de frie inntektene, og at det er en merskattevekst som kommer kommunene til gode.

Så er det en bekymring at effektiviteten i kommunesektoren har gått ned de siste årene. Vi er nødt til å ta i bruk både digitale og innovative løsninger som gjør at kommunene kan effektivisere driften og dermed frigjøre midler som kan brukes til å gjøre tjenestetilbudet enda bedre. Det er altså behov for fortsatt nytenkning i kommunesektoren. Jeg er veldig glad for at KS har startet et partnerskap for radikal innovasjon, som forhåpentligvis kan bidra til at vi nettopp kan frigjøre ressurser til å gi befolkningen enda bedre tjenester i årene fremover.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV) []: Om vi velger å bruke de verdiene vi har, på å sikre fellesskapet og f.eks. at eldre og syke kan føle seg trygge framover – det verdivalget vi tar i den forbindelse – blir veldig viktig for om vi har råd til det vi ser foran oss nå, og som vi alle vet kommer, at det blir mange flere eldre. Jeg føler meg ikke sikker på at statsråden og regjeringen er på riktig side i det spørsmålet, for det virker som om de prioriterer skattelette til de rikeste foran trygghet for de sykeste og de eldre. Jeg tror heller ikke syke og eldre føler seg veldig mye tryggere av alt dette snakket om teknologisk innovasjon. De vet at det trengs flere ansatte til å gjøre den jobben rundt omkring i kommunene. Da må man ha penger til å ansette folk.

Ser statsråden at det vil være behov for en stor økning i antall ansatte framover i disse sektorene for å klare den økende oppgaven?

Statsråd Nikolai Astrup []: Ja, det vil helt sikkert på noen områder være behov for flere ansatte for å løse oppgavene på en god måte. Samtidig er vi nødt til å se på om vi kan løse oppgavene på nye og bedre måter for å få ressursene til å strekke lenger. Det handler bl.a. om å ta i bruk velferdsteknologi, som kan gi økt trygghet for folk i hjemmene deres, og som dermed kan gjøre at hjemmetjenestens ressurser kan strekkes lenger.

Vi skal sørge for at mennesker skal gjøre de oppgavene som mennesker er best på, og at man møtes med nettopp varme hender fremfor en kald skulder. Men den ekstra tryggheten som teknologi gir, kan gjøre at ressursene utnyttes bedre enn vi kanskje får til i dag. Her er det veldig mye å gå på i årene fremover. Vi er nødt til å ta et krafttak for å få til dette.

Det er viktig at verdier skapes før de deles, og når kommunene har hatt en merskatteinntektsvekst de siste årene, skyldes det nettopp at flere har kommet i arbeid. Det er viktig for å kunne finansiere velferdstjenestene.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV) []: Jeg begynner å nærme meg denne alderen og håper virkelig at samfunnet har noe annet å stille opp med hvis jeg sitter alene i en leilighet og ikke får i meg mat, enn et kjøleskap som forteller at «nå, Karin, er det fire timer siden du spiste sist, så nå må du se og åpne skapdøra».

Jeg sitter med en rapport fra Sykehuset Innlandet – og jeg vet at dette er likt på alle sykehusene – der det står at oppgavedelingen mellom primær- og spesialisthelsetjenesten framover vil redusere antall oppholdsdøgn med 20 pst. Her planlegger vi altså for et helsevesen der 20 pst. av behandlingene som i dag foregår på sykehus, skal foregå i kommunene. Det er også i lys av dette den nye kommunalministeren må ta seg en tur rundt i kommunene og snakke med dem som gjør jobben, for det vi gjør i dag, holder ikke. Velferdsteknologi kan hjelpe litt på noen områder, men vi er nødt til å utdanne og ansette nok folk til å kunne gjøre denne jobben hvis vi skal være trygge. Da må vi prioritere penger til dette framfor å putte pengene ned i lommene til dem som fra før er aller rikest i dette landet.

Statsråd Nikolai Astrup []: Jeg er helt enig i at velferdsteknologi alene aldri kommer til å løse denne utfordringen, men det var ett eksempel på noe som vi må ta i bruk mye mer systematisk i årene fremover for å kunne gi eldre en tryggere og mer verdig alderdom.

Det er viktig å understreke at de aller fleste eldre er en ressurs, og vi må sørge for at det er attraktivt for eldre å stå lenger i arbeid og bidra til fellesskapet, slik at vi kan finansiere velferdstjenestene også i årene fremover. Mange eldre ønsker å jobbe lenger, og vi må gi dem den muligheten og legge til rette for det. Jeg er helt sikker på at representanten Karin Andersen har mange gode år foran seg i arbeidslivet der hun kan bidra til fellesskapet – og det er bra.

Jeg er fortsatt opptatt av at vi er nødt til å legge til rette for at det skapes verdier som kan finansiere alle dem som skal jobbe i helsevesenet, enten det er i spesialisthelsetjenesten eller i kommunene, i årene fremover. Det er derfor viktig at vi har en næringspolitikk som gjør det mulig. Det er viktig for kommunenes evne til å levere gode tjenester.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Helge André Njåstad (FrP) []: Spørsmålet mitt går òg til kommunalministeren.

Det er mange som blir politikarar etter at dei har møtt byråkratiet i plan- og byggjesaker. Påbygg av eit hus, frådeling av ei tomt eller bygging av ein garasje eller eit naust er ofte saker som folk trur skal gå greitt, men det er før dei møter byråkratiet og vanskane med miljøvernavdelinga hos Fylkesmannen eller fylkeskommunen – i fyrste rekkje. Difor vender mange av dei seg til oss i Framstegspartiet, som er eit ombodsparti for folk flest, og som vil at me skal ha ja-kommunar som leitar etter ein grunn til å seia ja framfor ein grunn til å seia nei.

For oss er det eit viktig prinsipp at ein legg stor vekt på lokaldemokratiet i plan- og byggjesaker. Eigedomsretten er eit anna viktig prinsipp. Me ynskjer å forenkla planbehandlinga, redusera planleggingstida og sikra at planar ikkje blir verdilause for utbyggjarar.

I tida då Framstegspartiet var i regjering, fekk me gjort ein god del, men me er langt frå i mål. Kommunaldepartementet har avgjort over 150 saker sidan regjeringsskiftet i 2013, og kommunane har fått medhald i litt over 80 pst. av dei. Til samanlikning var det litt under 40 pst. under den raud-grøne regjeringa. Men etter at Framstegspartiet gjekk ut av regjeringa og Astrup vart kommunalminister, har departementet avgjort tre saker, og no er statistikken dårlegare enn han var under dei raud-grøne, for no har fylkesmennene fått medhald i alle sakene og lokaldemokratiet i ingen. Kommunaldepartementet har ikkje godkjent ein plan i Oslo kommune på Huseby, Kommunaldepartementet har ikkje godkjent ein plan i Vestby kommune, og Kommunaldepartementet har heller ikkje godkjent ein plan i Ulstein kommune.

Så spørsmålet mitt er: Er det ei kursendring med Framstegspartiet ute av regjering, der fylkesmennene no får bestemma meir og lokaldemokratiet mindre?

Statsråd Nikolai Astrup []: Takk for spørsmålet.

Regjeringen ønsker å øke det lokale handlingsrommet i plan- og byggesaker. Det fremgår bl.a. av regjeringens politiske plattform, Granavolden-plattformen, som jo representanten kjenner godt, der det heter at regjeringen vil styrke det kommunale selvstyret og redusere statlig og regional detaljstyring, og at eiendomsretten skal være et bærende prinsipp i lover og regler. Det heter også at vi skal gi lokalt handlingsrom gjennom å utvide kommunenes dispensasjonsmulighet fra eksisterende lokalt vedtatte planer innenfor rammeverket av nasjonalt regelverk.

Departementet kommer om kort tid til å sende på høring forslag til endringer i plan- og bygningslovens bestemmelse om dispensasjon. Dagens dispensasjonsbestemmelse har strenge vilkår for dispensasjon, og Fylkesmannen som klageinstans kan overprøve kommunenes vurderinger i alle typer dispensasjonssaker. Vi ønsker et tydeligere skille mellom saker der nasjonale og regionale interesser gjør seg gjeldende, og saker der kommunen må ha større frihet enn i dag til selv å finne den beste løsningen.

Vi mener derfor at hensynet til nasjonale og regionale interesser skal fremgå tydelig av dispensasjonsbestemmelsen. Samtidig skal vurderingen av fordeler og ulemper ved en dispensasjon være undergitt kommunens skjønn, såkalt fritt skjønn. Det innebærer at vi ønsker å senke terskelen for når det kan innvilges dispensasjon, ved å ta bort dagens krav om at fordelene ved å gi dispensasjon må være klart større enn ulempene. I dag er det begrensede muligheter til å vektlegge eierinteressene som en fordel i dispensasjonsvurderingen. Vi ønsker derfor at det i større grad skal bli adgang til å legge vekt på tiltakshaverens egne vurderinger av hva som er den beste løsningen ut fra egne behov.

Så denne regjeringen har ikke bare lovfestet det kommunale selvstyret, vi ønsker også at kommunene skal ha større myndighet i plan- og byggesaker, og jeg er derfor enig med representanten i hans tilnærming til denne saken.

Helge André Njåstad (FrP) []: Takk for svaret frå statsråden, som er fine ord – dette har me høyrt mykje av i brev som går til fylkesmennene òg. Dessverre ser me ikkje alltid at dei orda og forventningane som er skapte, gjer seg gjeldande i konkret handling. Blant anna burde talet på motsegner frå fylkesmennene gått ned når ein får brev. Men fylkesmennene har fremja fleire motsegner i 2018 enn i 2017 trass i at dei har fått brev.

Eg er glad for at regjeringa vil gjera noko på dispensasjonssida, det er ein kime til irritasjon hos lokalpolitikarar at fylkesmennene stadig vekk overstyrer meir. Spesielt er det at ein setjefylkesmann skal avgjera klagesaker, til stor irritasjon, for då er det ikkje departementet eller statsråden som står ansvarleg for Stortingets avgjerd, men ein byråkrat hos Fylkesmannen. Er det noko statsråden vil sjå på – at ein skal lyfta dei sakene som det med den nye praksisen blir færre av, inn til departementet, sånn at det ikkje er ein setjefylkesmann som avgjer enkeltsaker, men departementet?

Statsråd Nikolai Astrup []: Jeg tror det er viktig å understreke at det er en veldig liten andel av innsigelsessakene som havner på departementets bord i løpet av et år. Den terskelen har blitt betydelig høyere enn den var før. Det betyr at i de aller fleste saker blir man vel forlikt – enten i kommunen eller mellom Fylkesmannen og kommunen – før det havner på regjeringens bord.

Så er det viktig å skille mellom det som er legitime lokale interesser, der Fylkesmannen bør vise aktsomhet med å overprøve det lokale skjønnet og det som er vesentlige regionale og nasjonale interesser, som det selvfølgelig tilligger staten å ha meninger om. Eksempelvis har vi ikke så veldig mye høykvalitets matjord i dette landet. Derfor vil det i noen tilfeller være slik at vi må overprøve vurderinger som er gjort av kommunen, for å ivareta den begrensede matjorden vi tross alt har i dette landet – slik tilfellet var i Vestby i forrige uke.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Helge André Njåstad.

Helge André Njåstad (FrP) []: Det seier seg sjølv at det ikkje hamnar mange saker på bordet til departementet når departementet har delegert myndigheita til setjefylkesmenn. Då hamnar saka på bordet til nabofylkesmannen, som i all hovudsak er einig med kollegaen sin og set lokaldemokratiet til sides. Eg håpar at innspelet mitt om det blir sett nøyare på, for der ligg det ein stor kime til at ein set lokaldemokratiet til sides.

Ei anna utfordring når det gjeld plan og bygg, er alle forskriftene som skaper store problem for dei som skal kjøpa seg bustad, for det blir stilt like strenge krav til isolasjon på Sørlandet som på Røros og i Karasjok. Det blir stilt tekniske krav som fordyrar byggjeprosessen og gjer at i veldig mange distriktskommunar er det dyrare å byggja eit hus enn det ein kan få for det etterpå. Her ønskjer Framstegspartiet forenklingar – gjera ting enklare, sånn at fleire kjem seg inn på bustadmarknaden – i tillegg til at me ønskjer å regulera og byggja fleire bustader. Kva er planane til statsråden når det gjeld å forenkla plan- og bygningslova ytterlegare når det gjeld byggjeforskrifta?

Statsråd Nikolai Astrup []: Jeg er selvfølgelig tilhenger av forenklinger i plan- og bygningsloven. Samtidig er det viktig at vi har en balanse. Ofte vil det være slik at det gjør det billigere for dem som bygger ut, og dyrere for dem som skal bo der. Den balansen må vi ivareta. Vi ønsker at det skal bygges nye boliger i stort monn fordi det gir ikke minst unge mennesker mulighet til å komme inn på boligmarkedet. Det må ikke være for dyrt å bygge boliger, for det skal være mulig for flere å bli selveiere. Samtidig er det noen krav vi må og bør stille fordi bygningsmassen kommer til å stå der veldig lenge. Dermed har det betydning hvordan bygget er oppført. Det andre er at kostnadene ved å ta bygget i bruk for den som skal bo der, blir lavere hvis vi har noen krav i bunnen. Så her er det en balanse, men jeg har ikke noe problem med å støtte representantens overordnede tilnærming til denne problemstillingen.

Presidenten: Helge André Njåstad – til oppfølgingsspørsmål.

Helge André Njåstad (FrP) []: Takk for svara. Det er hyggjeleg at ein overordna er einig med oss, men detaljane i desse sakene sit lokalt, og det er då ein opplever problemet med at fylkesmennene fremjar for mange motsegner – dei tek ikkje inn over seg signala om at no skal det bli enklare å byggja. At ein er einig i det overordna, hjelper heller ikkje dei som skal kjøpa seg bustad første gongen, når det blir stilt krav som er urimelege og kostnadsdrivande. Men det er bra at statsråden har eit engasjement på dette feltet. Me har følt at me kom godt i gang etter 2013, og så har interessa og engasjementet for dette feltet dalt. Eg gler meg over at denne statsråden vil fremja forslag til Stortinget. Viss det er forenklingar, vil Framstegspartiet bidra til å gjera det lettare for lokaldemokratiet og billegare for folk å kjøpa seg bustad. Eg utfordrar igjen: Kva fleire forenklingar kan me venta oss framover, og er dette eit område som denne statsråden vil prioritera sterkare?

Statsråd Nikolai Astrup []: Det er viktig å understreke at det har vært gjennomført betydelige forenklinger i plan- og bygningsloven under denne regjeringen, og at jeg har en ambisjon om at det arbeidet skal fortsette. Jeg er ikke i posisjon til å gå i detalj om det nå, det tror jeg representanten også forstår, men det er ikke noen tvil om at mitt mål er at plan- og bygningsloven skal bli enklere. Vi må sørge for å gjøre det på en slik måte at vi samtidig ivaretar noen viktige interesser underveis.

Så er det ikke alle krav som bidrar til at det blir dyrere å bygge, tvert om er det noen krav som stilles fordi det vil være bedre for dem som kjøper boligene. Hvis man f.eks. skal bygge et nytt leilighetskompleks, må man allerede når man fører opp bygget, legge opp til at det kan legges inn Wi-Fi i bygget. Det gjør det billigere for hver enkelt beboer, som da slipper å trekke ledninger etterpå – som et eksempel. Vi må ha to tanker i hodet på én gang og sørge for at vi har interessene til dem som skal bo der, med oss, samtidig som vi ivaretar utbyggerens interesser.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Geir Pollestad (Sp) []: Mitt spørsmål går til næringsministeren.

Norsk eigarskap er eit viktig mål for Senterpartiet. Me meiner at eigarskapet betyr noko, og at korleis bedriftene opptrer, vert påverka av kven som er eigarar. Eigarskapet vert meir ansvarleg når det ikkje sit på andre sida av jordkloden.

Sidan regjeringsskiftet i 2013 har kampen for nasjonalt eigarskap til bedrifter, infrastruktur og naturresursar vore spesielt viktig for Senterpartiet, for me fekk då eit politisk fleirtal, med Framstegspartiet, Høgre, Venstre og Kristeleg Folkeparti, som etter Senterpartiets syn utfordrar det norske og nasjonale eigarskapet.

Me har bak oss nokre år der regjeringa Solberg har selt eller føreslått å selja bedrifter og svekkja lovar og vilkår som sikrar nasjonal kontroll med infrastruktur og naturresursar. Eksempla er mange: I 200 år har me i Noreg hatt ein norsk, nasjonal børs. No har Oslo Børs vorte ein filial styrt frå Amsterdam i børskonsernet Euronext. Regjeringa har kvitta seg med mange selskap, og endå fleire er føreslått lagt under hammaren for å verta selde ut.

Senterpartiet meiner at nasjonalt eigarskap og statleg eigarskap kan vera eit viktig verkemiddel for å sikra det nasjonale eigarskapet. Trass i dette har regjeringa lagt fram ei eigarmelding der det vert sagt at målet er å redusera staten sitt eigarskap.

Noreg er eit rikt land, men når det kjem til eigarskap i Noreg, oppfører me oss som eit fattig land, som sel unna for å halda skuta flytande. Så mitt spørsmål til næringsministeren er enkelt: Kvifor er det eit sjølvstendig mål for regjeringa å kvitta seg med statleg og dermed ofte òg med nasjonalt, norsk eigarskap?

Statsråd Iselin Nybø []: Som representanten selv er inne på, har regjeringen nå lagt fram en eierskapsmelding som er til behandling i Stortinget, så der får også Stortinget anledning til å si sin mening om det som ligger i stortingsmeldingen.

Det som er viktig for meg å understreke, er at vi har delt vårt eierskap opp i tre kategorier. Kategori 3-selskapene er selskaper vi har gode grunner for å eie. Det er selskaper som utfører viktige oppgaver i samfunnet vårt. Kategori 2-selskapene er selskaper der vi har som mål å ha høyest mulig avkastning over tid, men der det også er andre grunner til å eie selskapet enn bare høyest mulig avkastning. Så har vi kategori 1-selskapene, der målet vårt er å ha høyest mulig avkastning over tid, men der vi også iallfall ber om muligheten til å selge oss ned eller selge oss ut, nettopp fordi det ikke er noen grunner utover det økonomiske til å eie dem. Da tar vi hele veien en vurdering på om og når det eventuelt er aktuelt å selge ned eller selge ut.

Det som er viktig for meg også å understreke overfor Stortinget, er at Norge som nasjon eier en stor del av verdiene på den norske børs. Det er ganske uvanlig hvis en ser det i en verdenssammenheng og med andre land som vi kan sammenligne oss med. Grunnen til å eie kan være god, men vi må hele veien ta en vurdering på hvorfor vi eier. Hvis det ikke er noen grunn til å eie, må vi ta en vurdering av hvordan vi tjener mest mulig penger på det eierskapet vi har. Er det å selge oss ned eller selge oss ut, så gjør vi det.

Men kategori 2-selskapene, hvor vi har ikke bare mål om avkastning over tid, men også andre mål, handler nettopp om det representanten tar opp. Det handler om at vi ønsker å beholde f.eks. hovedkontorfunksjon i Norge, og at viktige fagmiljøer ønsker vi å beholde i Norge. Derfor skiller vi på de selskapene vi eier.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg legg merke til at det ikkje ein einaste gong vert peikt på at statleg eigarskap kan vera ei moglegheit til å sikra nasjonalt eigarskap. Og det er kanskje ikkje så rart, for statsråd Nybø har jo vist seg som ein svært aktiv auksjonarius. Berre få dagar etter at ho hadde teke over som næringsminister, så var det fyrste gong, andre gong, tredje gong – selt! Og så var GIEK Kredittforsikring gått frå å vera eit heileigd norsk selskap til å verta eit fransk selskap, eit selskap som årleg forsikrar kredittar for 60 mrd. kr. Det meste er knytt til fiskeri- og sjømatnæringa. Salet skjedde til protestar frå sjømatnæringa. På nettsida til selskapet kan me lesa at dei har røter tilbake til 1920-talet, dei er det einaste norskeigde kredittforsikringsselskapet og Noregs leiande fagmiljø på forsikring av kortsiktige kundekredittar.

Dette viser at regjeringa ikkje forstår verdien av nasjonalt eigarskap – og sel selskap. Spørsmålet er kvifor. Trong staten pengane, eller ønskte ein berre å selja det av ideologiske årsaker?

Statsråd Iselin Nybø []: For det første ser regjeringen absolutt fordelene med nasjonalt eierskap. Det er jo derfor vi har delt selskapene inn i tre ulike kategorier. For kategori 3 og kategori 2 har vi begrunnelser for å eie: Det kan være fordi vi ønsker å ha fagmiljøer i Norge, og det kan være fordi vi ønsker å ha hovedkontorene i Norge. Det kan også være fordi vi ser at det er gode grunner utover det å ha høyest mulig avkastning over tid som begrunnelse.

Men for de selskapene som er i kategori 1, er det høyest mulig avkastning over tid som er målet, og der tar vi en konkret vurdering om det er, og når det er, greit å selge seg ut og selge seg ned. Det er en rent forretningsmessig vurdering vi tar i det enkelte tilfellet. Det gjorde vi også når det gjaldt GIEK Kredittforsikring. Der hadde vi muligheten til enten å selge oss ut, altså selge selskapet, eller eventuelt å avvikle det. Jeg mener at den løsningen vi fant nå for GIEK Kredittforsikring, er en løsning som er bra for nasjonen, bra for de ansatte og bra for selskapet.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Geir Pollestad.

Geir Pollestad (Sp) []: Desse ordningane handlar jo ikkje berre om dei selskapa, om dei skal vera norske eller utanlandske, det handlar om rammevilkåra for resten av det norske næringslivet. For me er jo eit land som sel vindmøller og offshore vindmølleteknologi til utlandet, me sel skip til utlandet, me handlar med sjømat, me handlar med teknologi knytt til olje- og gassnæringa – ei rekkje eksportbedrifter er avhengige av ordningar som avlastar risikoen som knyter seg til om dei får betalt for varene dei sel, og at dei rett og slett ikkje vert lurte av å driva med eksport. Der finst det ulike ordningar. Det franske selskapet, som det no har vorte, GIEK Kredittforsikring, er eitt av desse verkemidla. Det andre er Eksportkreditt og GIEK sjølv, som er viktige verkemiddel for norsk næringsliv.

Då er mitt spørsmål: Kan statsråden garantera at dei andre selskapa som driv tiltak knytte til eksport, ikkje vert selde, eller ikkje vert svekte, men at ein beheld dei som norske selskap?

Statsråd Iselin Nybø []: I den eierskapsmeldingen som vi la fram for Stortinget før jul, og som Stortinget nå har til behandling, legger vi fram det som er vår politikk for eierskapet i disse selskapene. Der har vi lagt selskapene inn i ulike kategorier, og det er også for at Stortinget skal kunne se hva som er vår intensjon med selskapene, og for at Stortinget skal ha muligheten til å si sin mening.

Når det kommer til eksport, er jeg helt enig med representanten i at det er viktig. Det er viktig for næringslivet vårt, og det er viktig for velferden vår at vi får eksportert varer som vi produserer, at vi kan selge dem til andre land. Det bringer meg over på en av de andre veldig viktige vilkårene for at vi skal klare å eksportere våre varer, nemlig EØS-avtalen, som representanten er imot. Uten at vi har et marked å selge varene til, har vi ikke muligheter for å eksportere. Det er knapt nok noe som er så viktig for eksporten i dette landet som EØS-avtalen.

Presidenten: Terje Aasland – til oppfølgingsspørsmål.

Terje Aasland (A) []: La meg starte med å gratulere Iselin Nybø med utnevnelsen til næringsminister. Jeg ser fram til samarbeid i Stortinget om viktige, store oppgaver, deriblant det statlige eierskapet.

Det er kommet veldig klart til uttrykk gjennom eierskapsmeldingen at staten har en målsetting om at en skal redusere det statlige eierskapet. Det er hovedføringene i meldingen, og statsråden sa selv da hun solgte det nå omtalte GIEK Kredittforsikring, at staten kun skal eie der det er gode grunner for det. Tanken går jo i retning av at så lenge den politiske ambisjonen er å selge seg ned, er det kanskje en sterkere begrunnelse for å selge selskapene enn å opprettholde eierskapet i selskapene. Så jeg kunne tenke meg å høre hva næringsministeren tenker om det å bruke det statlige eierskapet for å utvikle norsk næringsliv og norske muligheter.

Statsråd Iselin Nybø []: Først av alt, tusen takk for gratulasjonen. Jeg både håper på og ser fram til et konstruktivt og godt samarbeid med Arbeiderpartiet i komiteen og i Stortinget.

Jeg mener at staten skal eie der vi har en grunn til å eie, og det har vi i veldig mange tilfeller. Det er gode grunner til å eie selskaper for f.eks. å beholde hovedkontor og det det medfører, i Norge. Det er gode grunner til å eie selskaper for å beholde viktige kompetansemiljøer i landet vårt. Det at vi eier så mye som stat – uvanlig mye, vil jeg si – av verdiene på børsen, skyldes en historisk utvikling. Det er en ønsket politikk at vi eier det vi eier i dag, og det er nettopp fordi vi ønsker å beholde viktige kompetansemiljøer i Norge. Jeg mener det har vært viktig – og det er fortsatt viktig – for å utvikle næringslivet vårt generelt. Det har mye å si at vi har nettopp slike kompetansemiljøer som de bedriftene som vi eier, har her i landet.

Presidenten: Terje Aasland – til oppfølgingsspørsmål.

Terje Aasland (A) []: Nå synes kanskje ikke jeg at vi eier uvanlig mye på den norske børs. Jeg tror vi eier selskaper som det er fornuftig å eie med bakgrunn i hva vi har av ressurser, og hva vi har av muligheter. Jeg tror også det å avskalle viktige selskaper som f.eks. GIEK Kredittforsikring dessverre er å gå i feil retning, spesielt i en tid hvor vi trenger å omstille norsk næringsliv og bruke nye muligheter – eller oppdage nye muligheter til å bruke nye muligheter.

En av de store tingene vi står overfor, er jo klimaendringene. Hvordan skal vi møte dem, hvordan skal vi klare å få utviklet et, skal vi si, grønt næringsliv, og hvordan skal vi kunne klare å bruke mange av de fantastiske mulighetene vi har, nettopp for å forsterke og gjøre mulighetene realistiske? Vi mener helt klart at det statlige eierskapet i et slikt perspektiv bør forsterkes og ikke svekkes. Vi mener f.eks. at Equinors rolle i framtiden opp mot den fornybare posisjonen som kan komme globalt, er det helt nødvendig at staten også har et eierskap i. Vi har vært ute og lansert tanken om at vi kanskje burde ha et statlig hydrogenselskap som en betydelig mulighet i et grønt skifte. Ser statsråden noen sånne typer muligheter, og vil hun også kunne tenke seg at det å forsterke det statlige eierskapet kan være positivt?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg mener det er god grunn til å eie veldig mange av de selskapene som vi eier. Så er jeg opptatt av at vi må skille mellom de rollene vi har som stat, og vi må forvalte eierskapet vårt på en forretningsmessig måte, slik at selskapene kan konkurrere i et marked på lik linje med andre selskaper. Vi kan ikke bruke eierskapet vårt på en måte som gjør at vi ikke oppnår det målet som er å få høyest mulig avkastning over tid, for vi forvalter skattebetalernes penger, vi forvalter våre felles eiendeler. Da er det målet om å få høyest mulig avkastning over tid som må være avgjørende for hvordan vi forvalter det eierskapet.

Så har staten andre roller – vi regulerer, vi legger til rette for, vi har selskaper som f.eks. GIEK Kredittforsikring, som bidrar til mye av det bedriftene våre holder på med, men vi må skille mellom rollene staten har som forvalter av eierskapet, og staten som (presidenten klubber) tilrettelegger …

Presidenten: Tiden er ute.

Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Letten var stor blant folk og arbeidarar på Stord, i Gulen og i Vindafjord da Kværner vann oppdraget med å byggje Equinors nye flytande havvindanlegg på Tampen i Nordsjøen. Dette kan vere starten på eit heilt nytt industrieventyr, og det kom jo ikkje ein augeblink for tidleg. Framtida til petroleumsnæringa og alle arbeidsfolka i næringar knytte til ho, er høgst usikker dei neste ti åra. Det er nettopp prosjekt som bl.a. flytande havvind som kan bli redninga for desse sterke industrimiljøa.

Men alle vi veit jo at dette berre er eit pilotprosjekt. Regjeringa har vore stille som mus i spørsmålet om det vil bli laga mål for flytande havvind i Noreg, med vilkår som gjer at vi kan ta ei internasjonal leiarrolle og byggje norsk leverandørindustri.

Da Erna Solberg besøkte norsk leverandørindustri i haust, fekk ho eit uoppfordra og unisont krav om å leggje ambisjonane og pengane på bordet, slik at vi kan byggje nye flytande havvindparkar på norske hav. Men ingenting skjer. Ifølgje ein ny SINTEF-rapport kan vi utvikle over 50 000 nye arbeidsplassar dersom vi raskt legg vilkåra for flytande havvind. Hadde vi hatt vilkåra på plass til å byggje anlegg for karbonfangst og -lagring, ville det kunne gitt mellom 30 000 og 40 000 nye arbeidsplassar. For batteriproduksjonen anslår den same rapporten at det kunne gitt 15 000 nye arbeidsplassar. Men alt dette føreset at vilkåra ligg til rette for det, og at det er politisk vilje. Det har det ikkje vore. Regjeringa har førebels sete musestille, men satsar i staden på å opne nye felt og leggje meir til rette for investeringar og produksjon i petroleum.

Så mitt spørsmål til næringsministeren er: Kan statsråden forklare denne næringsstrategien?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg kan ikke her fra Stortingets talerstol gå inn på det som er olje- og energiministerens portefølje. Spørsmål som gjelder hennes portefølje, må rettes til henne. Men på generelt grunnlag opplever jeg at vi har en leverandørindustri og en industri generelt som er opptatt av å være en del av det grønne skiftet, som er opptatt av å ligge i front med det grønne skiftet. Det handler også om deres markedsandel, og det handler om deres konkurransesituasjon i en internasjonal sammenheng, fordi de ser at verden som sådan skal gjennom det grønne skiftet, og det å være i front gir dem også markedsandeler internasjonalt. Jeg opplever at vi har en industri som er offensiv, ikke minst den industrien jeg selv har ansvar for, den maritime, og at det er en utålmodighet. Men den handler ikke bare om hva staten skal gjøre; den handler også om hva de selv skal bidra med.

Så er det koblingen mellom statens virkemidler og det vi går inn med både på forskningssiden og på utviklingssiden, og det de selv skal bidra med fra industriens side. Det er den kombinasjonen som gjør at vi kan lykkes og faktisk styrke oss inn i det grønne skiftet, som skjer ikke bare i Norge, men i hele verden. Men å gå inn på det som ligger i Olje- og energidepartementets portefølje, kan jeg ikke gjøre her.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Vi har aldri hatt problem på Stortinget med å få ordentlege svar frå næringsministeren om prosjekt som heilt openbert har store næringsmessige konsekvensar, vil få store konsekvensar for norsk industri, som flytande havvind openbert vil få, og som karbonfangst og -lagring openbert vil ha. Og ikkje minst: Eg stilte spørsmål om batteriproduksjon, der regjeringa har gjort vondt verre ved å kutte f.eks. i avskrivingsordningar for kjøp av nye maskinar for norsk industri, som jo har gjort at investeringane ikkje kjem.

Situasjonen vi står overfor, er jo at regjeringa ser berre industritog gå forbi, gjer ingenting for å leggje forholda til rette for at det er der investeringane skal kome, og vi kan stå i fare for å tape desse moglegheitene fordi det blir utvikla andre stader. Dersom ein ser på dei siste tala frå SSB, ser ein at anten står norsk landindustri på staden kvil, eller så er det nedgang i produksjonen, nedgang i investeringar. Det einaste som held dette oppe, er investeringar innanfor petroleum.

Så eg stiller spørsmålet ein gong til, for dette skal jo næringsministeren kunne svare på: Kva er næringsstrategien som ligg bak dette?

Statsråd Iselin Nybø []: De spørsmålene og de konkrete sakene som representanten Knag Fylkesnes tar opp, er saker som ligger under Olje- og energidepartementets portefølje, og som jeg ikke kan svare på. Jeg kan svare som næringsminister og svare generelt, og jeg synes jo at det bildet som representanten tegner, er et mer dystert bilde enn det det er grunnlag for. Det går bra i dette landet. I løpet av det siste året har det ifølge SSB blitt nesten 40 000 flere sysselsatte, over 30 000 av dem er sysselsatt i privat sektor. Så det er ikke grunnlag for å male et svart bilde her. Det betyr ikke at vi ikke må være offensive, det betyr ikke at vi ikke hele veien må være i dialog med næringslivet for å høre hva de trenger, hva vi kan legge til rette for. Det gjelder næringer av alle typer. Men det som representanten tar opp som går på havvind, som går på CCS, må rettes til olje- og energiministeren.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Torgeir Knag Fylkesnes.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg stiller eit spørsmål om industri, og det er ansvaret til denne statsråden. Eg registrerer at statsråden ikkje vil svare på grunnleggjande spørsmål som norsk industri står overfor. Det er fascinerande og noko heilt nytt for Stortinget å oppleve ein næringsminister som svarar slik.

Faktum er – dette er frå SSB – at industriproduksjonen går ned. Det er berre ein auke innanfor petroleum som gjer at nedgangen ikkje er dramatisk. Investeringane i industri går opp, men det er berre på grunn av oppstart av nye felt på norsk sokkel. Held vi petroleum utanfor, er det ein nedgang. Vi står altså i den situasjonen at vi, i ei tid da vi skulle bli meir oljeuavhengige, har blitt meir oljeavhengige. Det viser dei store tala. Viss vi ser på den viktige PMI-indeksen, som er ein viktig målestokk for land og børsar når det gjeld korleis det eigentleg står til i norsk industri, er han no på sitt lågaste på tre år. Det er særleg sysselsettingsindeksen for norsk industri som fell.

Tar næringsministeren dette som berre eit blaff, eller ser ein alvorleg på den utviklinga som vi står i?

Statsråd Iselin Nybø []: Etter den oljeduppen som var, har det blitt en oppgang igjen. Det medfører også flere folk som jobber i og rundt olje- og gassindustrien vår. Dette er en viktig industri, det er en viktig bransje for landet. Selv om den tiltrekker seg mye folk og mye kompetanse, fokuserer likevel både regjeringen og industrien selv på det grønne skiftet. Som jeg sa i mitt forrige innlegg, opplever jeg at den maritime industrien er veldig offensiv når det gjelder det grønne skiftet, nettopp fordi de ser at det ligger noen forretningsmuligheter der. Så handler det om hvordan vi kommer oss dit, og det gjør vi med en kombinasjon av det som staten bidrar med, f.eks. gjennom forskning og utvikling, og det bransjen selv driver med.

Så selv om det er oppgang i olje- og gassbransjen, er det ikke slik at man ikke fokuserer på det grønne skiftet, for det er her nå. Det skal vi gjennom, og her er det forretningsmuligheter.

Presidenten: Torgeir Knag Fylkesnes – til oppfølgingsspørsmål.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: At ein fokuserer på det grøne skiftet, har ein sagt i seks år no, når Venstre anten har vore i regjering eller har støtta den sitjande regjeringa. Dei har ikkje klart å oppretthalde sine eigne klimamål. Dei har sørgt for at den einaste industrien som fortset å vekse, er petroleumsindustrien. Dei andre står på staden kvil eller går ned. Det er realiteten. Med Venstre i regjering har Noreg faktisk blitt meir oljeavhengig, og vi er no meir på bærtur når det gjeld å kome seg til Paris, altså målsetjingane i Parisavtalen.

Statsråden trekk fram dei maritime næringane, og at dei er offensive. Ja, dei er offensive, og det er grunnen til at dei har gitt klar beskjed til regjeringa om at no må regjeringa få på plass rammevilkåra for maritim næring, slik at ein kan kome i gang med det grøne skiftet. Dei kan ikkje gjere dette aleine. Så lenge dei sterke og gode rammevilkåra er i petroleumsnæringa, er dei låste inn i denne situasjonen. Regjeringa må kome med planar. Blant anna stilte dei krav, saman med Norsk Industri, om at ein må kome tilbake innan sommaren 2020 med ein plan for flytande havvind.

Vil næringsministeren framleis ikkje uttale seg i det heile om dette som vil ha stor betyding for maritim industri?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg kjenner meg ikke igjen i den beskrivelsen som Knag Fylkesnes kommer med. Det skjer utrolig mye der ute. Det skjer utrolig mye spennende langs kysten vår, ikke minst i den maritime industrien. Det elektrifiseres jo over en lav sko. Rett etter jul kom det et stort EU-prosjekt – 200 mill. kr tror jeg det var på – for automatisering av skip. Det skjer vanvittig mye der ute. Det er en optimisme og en drive der ute som jeg synes representanten Knag Fylkesnes nå snakker ned. Jeg kjenner meg ikke igjen i den svartmalingen som gjøres. At vi har utfordringer, er helt klart, og at vi har høye mål som blir vanskelig å nå, er det ikke tvil om, men vi må sette oss noen mål, for det er dit vi skal. Hvis vi ikke har målene, kommer vi ikke dit heller. Men vi har en industri og et næringsliv som ønsker å bidra, og som bidrar. Og det gjør de sammen med staten.

Presidenten: Jeg tror jeg oppfattet at representanten Knag Fylkesnes brukte uttrykket «på bærtur». Det kan kanskje reserveres til når landbruksministeren er til stede. (Munterhet i salen.)

Une Bastholm – til oppfølgingsspørsmål.

Une Bastholm (MDG) []: Det har over mange år vært slik at investeringene i fossil energi – altså olje og gass – i Norge har vært mange ganger høyere enn i all annen industri til sammen. Vi snakker i Norge veldig mye om hva oljen og gassen har gitt oss, men ganske lite om den risikoen det innebærer framover å fortsette å ha så store investeringer, og hva det har kostet oss.

I fjor kom professor Asbjørn Karlsen ved NTNU og seniorforsker Markus Steen ved SINTEF ut med en ny rapport om hvordan vi kan få til en satsing på havvind i Norge. De konkluderer med at regjeringens satsing på olje er i veien for en havvindsatsing i Norge. De er så tydelig at de sier:

«Politiske signaler fra myndighetene som sikrer kontinuerlig utbygging og høy lønnsomhet i olje- og gassektoren, med gunstig refusjonsordning for leteboring, vil dempe aktørenes oppmerksomhet mot og investeringer i havvind.»

Dette vet vi at også veldig mange i annen industri sier: At vi har så gode – ekstraordinære – særordninger og skattefordeler for olje- og gass, står i veien for annet næringsliv som svarer bedre på framtidens utfordringer.

Har næringsministeren liknende bekymringer for at store investeringer i olje og gass gjør at annet næringsliv havner i skyggen?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg mener at representanten Bastholm har helt rett i at vi har snakket mye om hva olje- og gassbransjen har gitt oss, for den har gitt oss noen helt fantastiske muligheter. De mulighetene må vi også bruke når vi skal jobbe videre med det grønne skiftet. Jeg ser absolutt det som representanten tar opp, at gravitasjonskraften på en måte virker til fordel for denne store og tunge næringen. Det mener jeg er noe vi hele veien må være bevisst på. Å konkurrere mot olje- og gassbransjen, tror jeg er utfordrende for mange andre industrier, for lønningene har vært høye der, og det har vært attraktive og spennende arbeidsplasser.

Samtidig er det viktig at vi ser mulighetene som olje- og gassbransjen har inn i det grønne skiftet. Jeg mener det er ting som forandrer seg nå. Flere er mer offensive, og flere bransjer ser hvor vi skal, og er opptatt av å tiltrekke seg også unge folk som ønsker å være en del av det grønne skiftet.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Terje Aasland (A) []: Forskjellene i Norge øker. De med lavest lønnsinntekt har fått reallønnsnedgang de siste årene, mens mange på toppen har fått store økninger utover den gjennomsnittlige lønnsveksten. De siste dagene er vi sågar blitt vitne til at noen også har tatt ut dobbelt lønn, og at statsministeren bekrefter at det er helt ok at man tar ut dobbelt lønn. Oljetoppene fikk f.eks. i snitt 15,9 pst. lønnsøkning i fjor – administrerende direktør i oljebransjen hadde altså en gjennomsnittlig lønnsvekst på hele 15,9 pst. Det var økte bonuser som trakk opp lønningene, men likevel: Det er en del av et bilde.

Vi har sett at 15 av de helt eller delvis statlig eide selskapene ga toppsjefene sine i vekst en samlet godtgjørelse på 10 pst. eller mer fra 2017 til 2018. Den gjennomsnittlige lønnsveksten var da på 2,8 pst. Regjeringens egen oversikt over utviklingen av godtgjørelser til administrerende direktører viser at toppsjefene i seks av de sju statseide børsnoterte selskapene hadde en lønnsvekst over gjennomsnittet for lønnsmottakere i 2018. Fire av disse toppsjefene fikk samlet en økning på over 10 pst.

Spørsmålet mitt går til næringsministeren. Når en ser lederlønningene til Equinor, som har et utgangspunkt på over 16 mill. kr, og videre Telenor på over 15 mill. kr og Norsk Hydro på over 15 mill. kr, er det grunn til å stille seg spørsmål om hvordan dette slår ut når vi nå står foran et lønnsoppgjør – et lønnsoppgjør det egentlig er ganske vesentlig at fagbevegelsen og vanlige arbeidsfolk holder igjen i, med tanke på konkurransekraften til norsk næringsliv. Hvordan vil næringsministeren bidra til at den lønnsfesten som enkelte ledere bevilger seg, der hvor staten er hel- eller deleier, blir stoppet, og at de forstår sin rolle, hva det uttrykker, overfor helt vanlige folk i den situasjonen hvor de f.eks. blir avkrevd moderasjon?

Statsråd Iselin Nybø []: I eierskapsmeldingen som nå ligger til behandling i Stortinget, er vi tydelige på at godtgjørelser og insentiver skal brukes for å fremme selskapets mål. Vi er også tydelige på og opptatt av at godtgjørelsen – jeg sier godtgjørelse, ikke lønn, for de får jo mer enn bare ren lønn; de kan ha pensjonsforpliktelser, de kan ha bonusordninger, som også representanten er inne på – skal være konkurransedyktig, men ikke lønnsledende.

Vi er opptatt av at styrene skal bidra til moderasjon. Det er styrene som fastsetter godtgjørelsen til de ansatte, ikke staten som sådan, men som eier av selskapene er vi opptatt av det. Vi er opptatt av at det skal være konkurransedyktig, men ikke lønnsledende, og vi er opptatt av at styrene skal bidra til moderasjon.

Så er vi opptatt av en ting til som jeg mener er viktig, og det er åpenhet rundt godtgjørelsen. Det skal være åpenhet, nettopp for at man også skal kunne ha disse diskusjonene, for det er ikke noe ønske fra statens side om at vi skal være lønnsledende. Tvert imot er det et poeng at vi skal være konkurransedyktige, men altså ikke lønnsledende.

Jeg har ingen indikasjon på at vi ikke er der, og at vi er lønnsledende. Men dette er selskaper som er vanskelige å sammenligne med andre selskaper, for selskaper er ulike, og det er ikke ett annet selskap man kan sammenligne med som er helt likt. Men det er iallfall det som er den klare forutsetningen for staten som eier at styrene skal jobbe etter.

Terje Aasland (A) []: Det ville vært interessant å høre litt mer om hva næringsministeren faktisk vil gjøre for å begrense den lederlønnsutviklingen vi har sett i de statlig eide selskapene, helt eller delvis, for selv om en holder seg innenfor konkurransedyktige og ikke-lønnsledende normer, er det ut fra statistikken ingen tvil om at de aller fleste er lønnsvinnere. Og når en også tenker kroner, er det jo helt tydelig hva som er bildet.

Vi ba for noe tid siden om en litt mer detaljert oversikt. Den viser at Argentum, DNB, Hydro, Sjømatrådet mfl. ikke engang har nedfelt i sine lederlønnsutviklingserklæringer at en skal følge statens retningslinjer. Vi har også registrert at staten i noen sammenhenger har hatt en protokolltilførsel om nettopp slike ting. Hva vil statsråden konkret gjøre for å sørge for at styrene følger opp det som er statens veldig klare, uttalte mål i retningslinjene? Vil hun være mer aggressiv enn forgjengeren i å bytte ut styrene der hvor en ikke skjønner at å vise moderasjon og følge retningslinjene er en vesentlig del av samfunnskontrakten til også de statlig eide selskapene?

Statsråd Iselin Nybø []: Det er jo styrene som fastsetter lønna, men vi bruker vårt eierskap på den måten at vi legger fram eierskapsmeldingen der vår mening om saken framgår. Vi bruker de arenaene vi har, til å fronte våre forventninger overfor styrene.

Det er vanskelig å sammenlikne styrer med hverandre. Og til om man er lønnsledende eller konkurransedyktig: Vi forvalter et stort eierskap på vegne av det norske folk. Det er viktig at vi får den kompetansen som trengs, for å sørge for at vi har høyest mulig avkastning over tid i de selskapene. Det er det som er vårt mål med eierskapet i mange av de aktuelle selskapene. Men vi som stat og som eier skal være tydelige på at styrene skal fronte moderasjon, og at vi ikke skal være lønnsledende.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Terje Aasland.

Terje Aasland (A) []: Jeg takker for svaret.

Det er en stor og viktig oppgave, og det er en mye større oppgave enn det en egentlig tenker over. For når enkelte ledere – uansett hvem, men spesielt der staten har interesser – bevilger seg mer enn det vanlige folk i utgangspunktet kan forestille seg, og får en lønnsvekst som kanskje er større enn manges årslønn, blir det helt urimelig. Og det er ganske viktige signaler som blir sendt ut i forbindelse med det.

Jeg vil gjerne høre enda litt mer konkret om dette. For å sette det på sporet av noe vi kanskje kan tenke oss: I retningslinjene for staten står det «bør» 13 ganger. Er statsråden enig i at disse kanskje bør skiftes ut med «skal»? Når det gjelder åpenhet: Kan det være aktuelt med nye måter å informere Stortinget på om lederlønnsutviklinger som overstiger det normale – og da tenker jeg også på godtgjørelser?

Statsråd Iselin Nybø []: Åpenhet om godtgjørelsene disse lederne får, synes jeg det er viktig å ha.

Selv om jeg har forståelse for utgangspunktet til representanten, er mitt utgangspunkt at dette er ledere som forvalter store verdier på vegne av skattebetalerne og fellesskapet, og jeg er opptatt av at vi må få de folkene som er best skikket, til å gjøre den oppgaven. Da må vi kunne tilby konkurransedyktige betingelser. Så kan vi mene hva vi vil om hvor mye det bør være, men det er nå engang slik at disse topplederne tjener mye i dag, det kommer de til å gjøre fortsatt, og vi må konkurrere i markedet for å få de beste hodene til å forvalte våre felles verdier. Det er det som er mitt mål. Vi må betale det vi må for å få de folkene vi trenger. Men vi skal ikke være lønnsledende.

Presidenten: Terje Aasland – til oppfølgingsspørsmål.

Terje Aasland (A) []: Jeg blir litt redd når næringsministeren sier at vi må betale det vi må, for da har man ikke fulgt med i debatten som pågår blant enkelte ledere, styreledere osv., hvor en veldig tydelig sier at vi må begynne å tilpasse lederlønnene til et globalt nivå, f.eks., i mange av de norske selskapene her. Jeg mener at det er helt urimelig, og samtidig begrenser det positiv lederutvikling også i Norge. Så den inngangen er jeg bekymret for.

Men til dette med åpenhet: Kan næringsministeren tenke seg å rapportere og forklare overfor Stortinget om de selskapene som bryter med moderasjonen, i den forstand at når det gjelder de som tillater at lederlønnsutviklingen skal ligge over det som er normal lønnsvekst i samfunnet, blir det rapport om det til Stortinget på en egnet måte, og at Stortinget får – skal vi si – debattert den type forhold, fordi det er helt vesentlig med tanke på lønnsdannelsen i samfunnet? Det er klart at foran et lønnsoppgjør er det viktig å få vekk alle provokasjoner, som handler om ansvarlighet i fagbevegelsen.

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg har litt problemer med å se hvilken arena det vil være naturlig å rapportere om det på. Det som er viktig for meg, er at det er åpenhet rundt det, sånn at den informasjonen tilflyter dem som har interesse av det – også stortingsrepresentanter, hvis det er det. Men jeg ser ikke umiddelbart at det er naturlig å samle opp alle lederlønninger i staten til en egen sak som skal leveres til Stortinget. Det vi som regjering nå har lagt fram for Stortinget, er jo eierskapsmeldingen, som sier noe overordnet om hva som er våre intensjoner, hva vi ønsker at styrer skal gjøre. Det er å vise moderasjon, det er å ikke være lønnsledende. Men samtidig skal vi tiltrekke oss den kompetansen som er nødvendig, og det vil jo variere fra selskap til selskap og ut fra hvilken situasjon et selskap er i. Sånn er det i dag, sånn vil det være framover. Men åpenhet og kunnskap om den godtgjørelsen som blir gitt, mener jeg det er viktig at styrene sørger for.

Presidenten: Geir Pollestad – til oppfølgingsspørsmål.

Geir Pollestad (Sp) []: Det er få debattar i Stortinget som genererer meir ord enn debattar om leiarløningar. «Moderasjon» har tradisjonelt vore ordet. No er det «openheit», som eg ikkje veit kor mange gonger statsråden har sagt. Men om ein skal ta dette ned til det det eigentleg handlar om, har eg to spørsmål til statsråden: Er leiarløningane, etter statsråden sitt syn, i selskap der staten er heil- eller deleigar, for høge i dag? Det er det fyrste spørsmålet. Det andre spørsmålet er: I fall ein meiner at dei er for høge, har ein då tenkt å gjera noko?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg har ikke grunnlag for å si at noen av lederne i selskaper der staten har eierskap, har for høy lønn i dag. Jeg legger til grunn at styrene har vurdert lønnsnivået i tråd med våre signaler, altså at de ikke skal være lønnsledende, men at de skal være konkurransedyktige. Jeg legger til grunn at det har vært separate vurderinger i hvert enkelt tilfelle, og jeg har en forventning om at styrene viser moderasjon også framover. Men jeg har ikke i dag grunnlag for å si at en eller flere av direktørene i offentlig eide selskaper har for høy lønn i forhold til det som er konkurransesituasjonen og selskapenes situasjon.

Presidenten: Geir Pollestad – til oppfølgingsspørsmål.

Geir Pollestad (Sp) []: Det bør vera veldig klart for næringsministeren at lønsforskjellane mellom folk med vanleg løn og leiarløningar har auka over tid. Ut frå det som er sagt i debatten i dag, er det ingenting som tyder på at regjeringa og statsråden har tenkt å gjera noko med dette. Eg tenkjer at når ein snakkar om openheit, er det like greitt å vera ærleg, og då er spørsmålet mitt: Vil statsråden leva godt med at lønsforskjellane mellom leiarar og vanlege folk fortset å auka dei neste åra, så lenge dette skjer, som statsråden seier, i openheit?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg kommer fortsatt til å være opptatt av at styrene skal vise moderasjon. Jeg kommer fortsatt til å være opptatt av at vi ikke skal være lønnsledende. Men jeg kommer også til å være opptatt av at vi skal få de folkene vi trenger for å forvalte våre felles store verdier. Det er på ingen måte sånn at staten som eier bare kommer til å sitte der. Vi kommer til å fronte vårt syn, som er at det skal vises moderasjon, og at vi har forventninger om at styrene også gjør det i framtiden.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Mitt spørsmål går til statsråd Iselin Nybø.

Det foreslås nå en rekke tiltak når det gjelder Norges CO2-utslipp for at vi skal klare å oppnå målet om 40 pst. utslippsreduksjon. Når det gjelder de tiltakene som nå foreslås for næringslivet, hvor mye må norsk næringsliv investere for å nå disse planlagte målene?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg kan ikke stå her nå og komme med et konkret beløp, det er jo ulike tiltak som vil ha ulik prislapp, men hvis representanten sender meg et skriftlig spørsmål, skal jeg se om jeg kan lage en oversikt over estimerte kostnader for aktuelle tiltak.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Her har vi nå drevet en lang stund og foreslått tiltak. Vi har vært igjennom Klimakur 2030, der det bl.a. sies at med de utredede tiltakene der skal vi i løpet av ni år klare å redusere utslippene fra industrien med 2,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Da har vi begynt å få litt tid på oss til å vite hva dette vil koste industrien. Men det er én ting som er helt sikkert, det er at det vil kreve til dels meget store investeringer. Deler av næringslivet er bekymret for at dette vil gå ut over konkurranseevnen, noe som i verste fall vil føre til nedleggelser og arbeidsledighet. Er dette noe som bekymrer statsråden også, eller mener hun at dette er noe av prisen vi må betale for å være best i verden?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg bekymrer meg jo, men det er den endringen vi må igjennom. Det er helt avgjørende at vi lykkes med det grønne skiftet, og industrien må ta sin del. Samtidig er jo industrien vår i en konkurransesituasjon som gjør at de også er avhengige av at land de konkurrerer med, må igjennom den samme omstillingen for at de skal stille likt i konkurransen. De ser jo også de mulighetene som ligger der – at hvis de ligger tidligst i løpet, gir det dem et konkurransefortrinn fordi etterspørselen kommer til å endre seg, og de vil gjerne også utvikle teknologi og produkter som blir etterspurt i Europa og verden for øvrig, som også skal igjennom det grønne skiftet. Så på den ene siden er det noen formidable utfordringer vi står overfor, men de utfordringene gir oss også noen muligheter. Jeg er opptatt av også å se de mulighetene som dette gir vår industri og vårt næringsliv.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Bengt Rune Strifeldt.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: De fleste små og mellomstore bedrifter er grunnlag for viktige arbeidsplasser i distriktene. Deres bidrag til klimakutt vil være veldig små for hver enkelt, mens investerings- og transportkostnadene tilknyttet klimakuttene vil være betydelige for hver enkelt bedrift – med de negative konsekvensene det kan få for disse arbeidsplassene.

Mener statsråden at dette er god distriktspolitikk, og mener statsråden det vil bidra til å bevare og styrke arbeidsplasser i distriktene?

Statsråd Iselin Nybø []: Det er ikke bare Norge som skal gjennom dette grønne skiftet. Det skal resten av Europa; det skal resten av verden. Utfordringene vi står overfor, er formidable, og de er ikke formidable for bare oss og vårt næringsliv, men for hele verden. Vi skal ikke undervurdere den utfordringen det er, og heller ikke den bekymringen mange føler for sin jobb, sin arbeidsplass og sitt næringsliv. Men jeg mener det også ligger et potensial her, jeg mener det også er noen muligheter, og jeg mener vi er godt rustet i Norge til å ligge i front på en del ting som gir oss noen fortrinn – ja, noen konkurransefortrinn – i global og europeisk sammenheng. Men at det er noen formidable utfordringer, er jeg helt enig i.

Våre bedrifter langs kysten driver ofte med eksport, og de konkurrerer ofte i f.eks. et europeisk marked. Det at de også skal gjennom dette grønne skiftet, gjør at de stiller likt, også med de utfordringene de står overfor.

Presidenten: Jon Georg Dale – til oppfølgingsspørsmål.

Jon Georg Dale (FrP) []: Eg er i utgangspunktet glad for at statsråden så klart bekrefta at norsk industri lever i konkurranse, og at det difor må vere ein samanheng mellom det vi gjer innanlands, og det som skjer ute. Problemet er at når regjeringa har forsterka klimaambisjonen, har ein late igjen døra og sagt at ein i utgangspunktet ikkje skal bruke desse mekanismane. Det gjer at norsk industri kan ha heilt andre konkurransevilkår enn industrien andre plassar i Europa og i verda, og med det få som resultat at vi tapar arbeidsplassar i Noreg.

Med den offensive haldninga statsråden har hatt i dei føregåande svara, er det naturleg at statsråden kan garantere for at norsk industri ikkje skal betale meir for utsleppa sine enn industrien andre plassar i verda. Kan statsråden garantere det?

Statsråd Iselin Nybø []: Nå har denne statsråden vært statsråd lenge nok til at jeg vet at det å gi garantier fra talerstolen på Stortinget sjelden er en god idé. Jeg vil på generelt grunnlag si at konkurransesituasjonen selvfølgelig er viktig for hele næringslivet vårt. Men jeg er opptatt av at vi ikke kan se på bare utfordringene; vi må også se på mulighetene. Jeg opplever at vi har en industri og et næringsliv som selv ser at det er dit de skal. De ser selv at de må forandre seg for å kunne eksistere i framtiden, og de er opptatt av å jobbe sammen med staten for å finne ut hvor det er markedsandeler å ta i utviklingen av f.eks. ny teknologi og de mulighetene som det grønne skiftet også gir. Men noen garanti får ikke representanten akkurat nå.

Presidenten: Sigbjørn Gjelsvik – til oppfølgingsspørsmål.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: La meg prøve å omformulere det spørsmålet som representanten Dale nå nettopp stilte. Når det gjelder det fritaket for CO2-avgift for viktige deler av prosessindustrien som ble fjernet i statsbudsjettet på forslag fra daværende finansminister Siv Jensen, noe som har påført norske industribedrifter doble virkemidler – både kvoteplikt og CO2-avgift – altså en klar konkurranseulempe for de bedriftene: Vil statsråden bidra til at de avgiftene blir fjernet igjen?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg antar at representanten forstår at det er noe som behandles i statsbudsjettet, at det er en prosess vi holder på med nå, og at jeg derfor ikke her kommer til å svare på spørsmålet han stiller.

Presidenten: Den muntlige spørretimen er omme.