Stortinget - Møte torsdag den 27. februar 2020

Dato: 27.02.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 11 [15:42:40]

Interpellasjon fra representanten Mona Fagerås til kunnskaps- og integreringsministeren: «De siste seks årene, hvor Høyre har hatt kunnskapsministeren, er det lagt ned 162 offentlige skoler i Norge. Samtidig er det innvilget oppstart av 65 nye privatskoler i landet. Kunnskapsministeren har også godkjent flere private skoler i tilfeller hvor kommunene har motsatt seg denne utviklingen. Denne privatiseringen av skolevesenet skjer i hele landet, og utviklingen er alarmerende fordi fellesskolen har hatt og burde også i fremtiden ha en trygg og sentral plass i Norge. I en tid hvor forskjellsutviklingen i samfunnet øker, er fellesskolen nøkkelen til at alle barn skal ha like muligheter til å lykkes. Sosialistisk Venstreparti er også redd for en utvikling hvor flere private skoler trekker ressurser ut av den offentlige skolen. Kan statsråden redegjøre for om utviklingen med å gi et så stort antall nye private skoler plass i landet er en villet utvikling fra statsrådens side, er statsråden overhodet ikke redd for en utvikling hvor fellesskolen mister sin sentrale plass i landet, og hvordan arbeider statsråden for at ikke de mange nye private skolene skal trekke ressurser ut av fellesskolen?»

Talere

Mona Fagerås (SV) []: Mine tidligere elever har ved mange anledninger måttet synge Halvdan Sivertsens sang med teksten:

«Hver gang vi møtes, har vi det bra

Vi e venna førr livet

Sånne e gode å ha»

– for eksempel hvis det hadde vært krangling i et friminutt, eller vi trengte en pause eller bare hadde litt ekstra tid før skoleklokka ringte.

Det er med en viss stolthet jeg ser tilbake på mine tidligere elever. Det har vært elever fra alle verdensdeler, fra finere funkishus på Utsikten, elever fra høyblokka, fra byen og bygda, løvetannbarn, ivrige og av og til litt late barn, alle sammen eksepsjonelt flinke på sine ting, elever som har gått i samme klasse og på samme skole på tross av hudfarge, religion og sosial status – og blitt venner for livet. Det er noe av det fineste i det norske samfunnet.

Bakgrunnen for at jeg la inn denne interpellasjonen, var tallene SSB kom med i januar i år. I fjor var det 261 private skoler her i landet, det høyeste tallet noen gang. Gjennom det siste tiåret har tallet økt med 62 pst. Av alle elever i grunnskolen i 2019 gikk 4,2 pst. – altså 27 000 elever – på private skoler. Det er en økning fra 2,6 pst. i 2009 – alt dette ifølge SSB.

Det er lagt ned 162 offentlige skoler under Erna Solbergs regjeringstid. Samtidig har det kommet 65 flere privatskoler. Privatiseringen har skutt fart under dagens regjering. Privatiseringen av skolevesenet skjer over hele landet. Siden 2013 har 118 av de nye, sammenslåtte kommunene fått færre offentlige skoler. I samme periode har 77 kommuner fått flere private skoler.

Det er en rekordøkning i antall privatskoler. I SV er vi redd for denne utviklingen. Vi mener den truer fellesskolen. Fellesskolen står sterkt i Norge. Den har hatt og burde også i framtiden ha en trygg og sentral plass, for dette er en bra ting. Men når fellesskolen blir truet, reagerer vi. En inkluderende fellesskole skal sikre at alle barn og unge får et godt opplæringstilbud og tilpasset opplæring, uavhengig av hvor en bor og hvilken økonomisk bakgrunn en kommer fra. Vi tror også det er en verdi i seg selv for alle barn, uansett sosial eller kulturell bakgrunn og hvilken tilknytning de har til religion, at fellesskolen, det å møtes på den lokale fellesskolen, er et gode. I en tid med økt polarisering og mangfold er det viktigere enn noen gang å sikre skolen som en felles arena der elevene møtes på tvers av bakgrunn. Det er viktig å hegne om den inkluderende fellesskolen. Det gir mulighet til bedre læring og til å fremme gjensidig respekt og toleranse mellom mennesker med ulik bakgrunn og ulike måter å leve på. Det handler rett og slett om å bygge samfunn og om å bygge fellesskap.

Forskjellsutviklingen i samfunnet ellers øker. En sterk offentlig fellesskole er viktig for at barn skal ha like muligheter til å lykkes. Dette er noe SV og Venstre tidligere har stått sammen om i skolepolitikken. Ministeren snakket i et tidligere innlegg i dag om at Venstres første oppgave var å få en offentlig skole for absolutt alle barn i Norge – en viktig oppgave. I likhet med Venstre er ikke SV imot privatskoler som tilbyr alternativ pedagogikk, sånn som vi ofte får høre, men utviklingen i antall privatskoler er nå så stor at den truer fellesskolen. Tallene fra SSB viser at det foregår en privatisering av skolen som – om den får fortsette – på sikt vil undergrave den offentlige skolen.

Fra Sverige har vi sett at konsekvensene av dette blir mer segregering, økende forskjeller og flere skolenedleggelser. Vi har også sett hvordan konkurser i private skoler har rammet svenske elever. Sånn kan vi ikke ha det i Norge.

Jeg har fått tilbakemeldinger fra norske kommuner som ikke ønsker seg denne utviklingen. Da blir det også et angrep på lokaldemokratiet når de tidligere Høyre-kunnskapsministrene har fortsatt å godkjenne så mange private skoler, spesielt når kommunene motsetter seg denne utviklingen. Aftenposten avdekket i november i fjor at Kunnskapsdepartementet har overprøvd både lokalpolitikere og fagfolk 14 av 23 ganger de siste årene. Dette skjer mens vi i veldig mange andre sammenhenger fra de samme partiene blir møtt med at det er lokaldemokratiet som skal få bestemme. Forstå logikken her, den som kan.

I juni 2015 ble privatskoleloven nok en gang endret, sånn at det som tidligere ble omtalt som privatskoler, nå skal kalles friskoler. I realiteten er skolene det samme som tidligere – private alternativ til den offentlige skolen. En friskole som blir godkjent etter dagens friskolelov, er en skole som tilbyr grunnskole og/eller videregående opplæring på et såkalt særskilt grunnlag. Skoler godkjent etter friskoleloven har også rett til statstilskudd, og skolene får godkjenning for et visst antall elever, som de senere kan søke om å utvide. Med endringene i privatskoleloven ble kommunene og fylkeskommunene gitt en innsigelsesrett når skolene søker om å starte opp eller ønsker å utvide elevtallet. I loven heter det «at godkjenning ikke skal gis dersom godkjenningen får negative konsekvenser for det offentlige skoletilbudet».

Kommunene har altså en innsigelsesrett når skoler søker om å starte opp eller om å utvide elevtallet. I mange kommuner og fylkeskommuner har godkjenningen av friskoler skapt store utfordringer for det offentlige skoletilbudet. Jeg og mange politikere i kommunene og fylkeskommunene våre mener derfor at dagens praktisering fra Kunnskapsdepartementets side står i veien for de folkevalgtes mulighet til å gjøre de valgene de mener er best for sine elever. Dette er en reell problemstilling mange steder. I en liten kommune kan godkjenning av en friskole skape store utfordringer for det offentlige skoletilbudet.

Selv om en kommune nekter oppstart av en privatskole, ofte med utgangspunkt i kommuneøkonomien, godkjenner altså Kunnskapsdepartementet søknadene uten noen form for betenkeligheter. I mange tilfeller ser vi at Kunnskapsdepartementet også overkjører Utdanningsdirektoratet, som på lik linje med kommunene ikke ønsker disse private skolene.

Et av resultatene kan man se i Overhalla, en kommune jeg tror ministeren kjenner godt til, der departementets ja til en privatskole kan bli dyrt for kommunen. Overhalla kommune fikk 4–5 mill. kr mindre å rutte med etter at Montessoriskolen der så dagens lys. Snart starter jobben med å kutte åtte–ni årsverk i tjenestene til innbyggerne. Det er mulig at dette er innenfor lovens rammer, men det er uansett et vedtak som jeg mener er fattet på ideologisk basis.

Svaret fra den forrige kunnskapsministeren var at man ønsker valgfrihet i skolen. Men dette gir ikke frihet – det gir ufrihet til en kommune som plutselig ikke har økonomi til å opprettholde en trygg og god fellesskole.

Jeg mener det er naivt å tro at framveksten av privatskoler bare er et hyggelig supplement til den offentlige skolen. For hver elevplass som opprettholdes i en privat skole, trekkes det ressurser ut fra den offentlige skolen.

Statsråd Trine Skei Grande []: Jeg fikk lyst til å kommentere Overhalla først: Den friskolen som kom i Overhalla, kom fordi Senterpartiet la ned en grendeskole. Ei lita grend hadde veldig lyst til å opprettholde skolen sin og valgte å starte en Montessori-skole der i stedet. Det tror jeg er et godt bilde på mye av det som skjer rundt omkring i Skole-Norge, for vi ser at folk er opptatt av sine grendeskoler og det tilbudet de gir.

Som utgangspunkt mener jeg at regjeringas viktigste jobb er å sikre den offentlige skolen og sette den i stand til å løfte alle elever, uansett bakgrunn. Regjeringas fremste prioritering i skolepolitikken er å sørge for at elever får sikret kloke, gode og kunnskapsrike lærere, og den offentlige fellesskolen har alltid vært den sentrale delen av det norske skolesystemet – helt siden Venstre grunnla det.

Samtidig er regjeringa opptatt av å sikre at foreldre og elever som ønsker et alternativ til den offentlige skolen, skal få det, noe de også har krav på ifølge menneskerettighetene. Jeg mener at de offentlig finansierte friskolene bidrar til økt mangfold og læring mellom skoler og tar vare på de menneskerettighetsforpliktelsene Norge har som nasjon. Offentlig finansierte friskoler bidrar også til å sikre den enkeltes generelle mulighet til å velge en friskole. Hvis ikke ville den menneskerettigheten vi skal ivareta, bare vært forbeholdt dem med god råd. Valgfrihet skal ikke være forbeholdt ressurssterke mennesker. Alle som ønsker å velge et alternativ til norsk skole, skal ha muligheten til det. Friskoler er åpne for alle som fyller vilkårene for inntak, og loven gir klare begrensninger for hvor mye skolen kan kreve i egenbetaling fra hver enkelt elev.

Friskoler har et viktig samfunnsansvar. Helt siden den første loven om private skoler kom i 1970, har samfunnsoppdraget vært å tilby et supplement og et alternativ til den offentlige skolen. Det stilles strenge krav for å få godkjenning som friskole, og vi har et tydelig regelverk og krav til saksbehandlingen som i størst mulig grad skal sikre at elevene og deres foreldre skal være trygge på at friskolen de velger, kvalitativt holder mål. Friskolen skal tilby en opplæring som er jevngod med den som gis i offentlig skole, og skolens læreplaner krever offentlig godkjenning.

Samtidig skal etablering av friskoler ikke gå ut over de elevene som velger å gå på den offentlige skolen. Friskoleloven slår tydelig fast at godkjenning ikke skal gis dersom det fører til negative konsekvenser for vertskommunen eller vertsfylket. Vertskommunen og vertsfylket har rett til å uttale seg om dette før det gis godkjenning etter friskoleloven. Uttalelsen er relevant for vurderingen av om det skal gis godkjenning eller ikke, men er ikke alene avgjørende for utfallet av søknaden. Regelverket danner grunnlaget for at det blir gjort grundige og konkrete avveininger, der hensynet som taler for etablering av en friskole, veies mot hensynene til den offentlige skolen og driften av den. Jeg mener dagens regelverk gir en rimelig balanse mellom hensynet til vertskommunene og vertsfylket på den ene siden og muligheten til å velge mellom forskjellige skoler på den andre siden.

Utdanningsdirektoratet avgjør søknaden om godkjenning av nye friskoler, mens departementet er klageinstans. I det store flertallet av klagesaker under Solberg-regjeringa har departementet opprettholdt Utdanningsdirektoratets vedtak. I de tilfellene departementet har omgjort vedtaket til Utdanningsdirektoratet, er det fordi departementet har brukt det skjønnet loven åpner for, annerledes enn Utdanningsdirektoratet. Det betyr ikke at Utdanningsdirektoratet har anvendt loven feil, og muligheten for omgjøring er i tråd med forvaltningslovens regler om klagebehandling.

Som sagt er min og regjeringas viktigste jobb å styrke den offentlige skolen. Det store flertallet av norske elever går i den offentlige skolen. Samtidig må det være rom for å velge et alternativ til den offentlige skolen, og friskolen bidrar til mangfold og valgfrihet.

Stortinget endret i 2015 friskoleloven etter forslag fra Solberg-regjeringa. Et utgangspunkt for lovendringen var at flere offentlig finansierte friskoler kan bidra til å øke mangfoldet og læringen mellom skolene. Endringene i loven gikk bl.a. ut på å innføre to godkjenningsgrunnlag – videregående yrkesfagskoler og profilskoler, som f.eks. idrettsungdomsskoler og realfagsskoler.

Økningen i antallet søknader om å etablere friskoler er liten, og det er bare 3,2 pst. av grunnskoleelevene og 7,2 pst. av elevene i videregående skole som går i friskole. De aller fleste elever i Norge går i offentlig skole. Det kommer de også til å gjøre i framtida.

Mona Fagerås (SV) []: Jeg er glad for at ministeren mener at hennes viktigste oppgave er å styrke den offentlige skolen, men jeg tror ikke ministeren tar utviklingen og tallene fra Statistisk sentralbyrå helt inn over seg når hun er så rolig med hensyn til den utviklingen vi ser, og den privatskoleøkningen vi har hatt under denne regjeringen.

Til nå i debatten har jeg konsentrert meg om private grunnskoler, men dette problemet gjelder også i våre videregående skoler og i våre fylkeskommuner. Høsten 2015 ble det klart at Hordaland fylkeskommune ville legge ned Fana gymnas og Garnes vidaregåande skule. Årsaken var mange ledige skoleplasser i fylket som følge av et stort antall private videregående skoler. 16 pst. av Hordalands videregåendeelever går på private skoler, mens blant sentrumselevene i Bergen by er andelen om lag 50 pst. – 50 pst. går på private skoler i Bergen.

Fordi de private skolene er gitt godkjenning for et visst antall elevplasser, var det ikke mulig for fylkespolitikerne i Hordaland å redusere antall elevplasser i de private skolene. Det gjorde at det eneste alternativet de hadde, var å kutte i det offentlige tilbudet. Lovverket står dermed i veien for de folkevalgtes mulighet til å gjøre de valgene som de mener er best for elevene i sitt fylke. Sånn som lovverket er utformet, står også dette i motsetning til kommunenes og fylkeskommunenes innsigelsesrett, sånn som den er utformet i friskoleloven.

SV har foreslått, og hadde i høst inne et forslag om, å endre lovverket sånn at det skulle bli mulig å redusere de private elevplassene dersom det var nødvendig med tanke på det helhetlige, samlede utdanningstilbudet i en fylkeskommune. Denne lovendringen skulle utformes på en måte som gir nødvendig forutsigbarhet i utdanningstilbudet til de elevene vi har innenfor utdanningen.

Så min neste utfordring til statsråd Skei Grande blir: Er kunnskapsministeren enig med meg i at det ansvaret fylkene har for våre videregående skoler, blir vanskelig å forvalte når private videregående skoler står i veien for at man skal kunne ha et desentralisert tilbud i hele fylket, sånn som eksempelet fra Hordaland viser?

Statsråd Trine Skei Grande []: Jeg har bare lyst til å gjenta tallene: I grunnskolen er det 3,2 pst. av elevene som går på friskoler, og i videregående skole er det 7,2 pst. I de seks siste årene i regjering har man hatt 14 omgjøringer av innstillinger fra Utdanningsdirektoratet, det er 2,3 i året, mens man i samme periode har gitt 53 avslag på søknader om å åpne friskoler. Så proporsjonene på dette feltet henger ikke helt sammen med ordbruken.

Diskusjonen her er om man skal øke kommunens valgfrihet, eller om foreldre og elevers valgfrihet faktisk skal bety noe. Dette er ikke en stor del av norsk skole. Det er ikke engang så mye at det er en ingrediens i skoleretten. Jeg mener at det bare er et krydder som bidrar, men det er klart at for noen smaker det krydderet – som er alternativet til det offentlige – veldig vondt.

Så er det noen steder der man ser at andelen blir større, som representanten viste til her. Det mener jeg må være et varsko for den offentlige skolen, hvis det er sånn at så mange velger et alternativ som både er dyrere og bruker mindre penger. Dette er et skoleslag som ikke får dekket opp like mye penger som det offentlige gjør på de samme skoleplassene, og det er et skoleslag som det koster å delta på. Når man likevel velger det, mener jeg at da må det være et varsko for skolen i den regionen, der man virkelig må jobbe med de tilbudene som det offentlige har, og kanskje lære noe av de skolene som klarer å tiltrekke seg flere elever.

Jeg tror mye av det oppsvinget vi har sett i grunnskolen, som kanskje er på 1 pst., har handlet om at mange legger ned mindre grendeskoler fordi man enten ikke klarer å gi et bra nok tilbud, eller man ser at man kan ha mer styrke til en skole som krever både mer faglighet og spesialkompetanse enn det skolen gjorde for kort tid tilbake. Da skaper det aktivitet og glede over å opprettholde små skoler, som da fører til at vi får noen flere friskoler. Men vi har en skole som har blitt profesjonalisert veldig sterkt de siste årene, og som har mye bedre faglighet. Og da har også det å ha litt større enheter vært viktig for mange kommunestyrer, tror jeg, for å opprettholde tilbudet med spesialundervisning, med spesialkompetanse – alle de spesielle delene som vi vet at vi trenger å styrke skolen med framover.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Det er i hvert fall to ting vi kan slå fast ved å se utover denne salen. Det første er at den nye statsråden har arvet talepunktene til den gamle statsråden; det blir ingen endring i perspektivet på den økte privatiseringen med Venstre i regjering. Det var kanskje ikke så overraskende. Det andre er at interessen fra regjeringspartiene for å diskutere denne saken i denne salen er lik null. Høyre og representanten Mathilde Tybring-Gjedde har tidligere i dag satt likhetstegn mellom engasjement for en sak og deltakelse i debatt i stortingssalen. Da er det bare å se utover denne salen og slå fast at verken Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre eller Kristelig Folkeparti, som har flertall til å styre dette landet, og hvor tre av partiene sitter i regjering, har noen interesse for dette spørsmålet. Det synes jeg er synd. Kanskje burde statsråd Skei Grande, som den eneste representanten fra disse partiene, innføre en slags fraværsgrense for sine kolleger, for nå sitter hun ganske alene i denne salen – i en viktig debatt.

Jeg skal ikke gjøre dette til en diskusjon om prosenter og prosentregning, men vi er nok uenig i bildet av hvor galt dette er. Med Høyre i regjering de siste 6–7 årene har det vært en enorm snikprivatisering. Antallet elever i privatskoler har økt med 40 pst. Det har vært stabile andeler med elever som har gått på privatskoler. Nå har vi sett en massiv økning. Hvis en legger til de tildelte plassene, altså de skolene som har blitt godkjent, men der elevene ennå ikke har startet, er tallene helt annerledes enn det som statsråden framstiller og påstår.

Jeg vil også oppfordre statsråden til å se litt over listen sin, for mitt inntrykk er at den storstilte nedleggingen av grendeskoler er historie. Det var en periode en kunne peke på det som det viktigste forklaringspunktet, men nå ser en et annet bilde. Nå er det endringen som denne regjeringa har gjort i loven, som har gjort at en får en framvekst av det jeg vil kalle kommersielle profilskoler. Det en har sett lite til, er de innovative, nye yrkesfagskolene, men det har altså blitt en enorm framvekst i de store byene av profilskoler, som i all hovedsak ikke tilbyr noe særlig annerledes enn den offentlige skolen. De konsentrerer seg om å være internasjonale skoler eller idrettsskoler, f.eks., noe som jeg synes er veldig uheldig.

Arbeiderpartiet mener at det burde være en lokal vetorett, der kommunene selv kan bestemme. De er best skikket til å styre sin lokale skolestruktur. Jeg merker meg at statsråden trekker fram at det finnes en mulighet for kommunene til å klage og få medhold, men Aftenpostens avsløringer i høst viser jo at det er nesten umulig for en kommune å få medhold når en lokalt ikke ønsker opprettelse av en privatskole. Jeg synes det er synd at heller ikke denne statsråden har lyst til å se alvoret i de sakene som Aftenposten har avslørt. Departementet har sett bort fra de faglige rådene og de lokale ønskene, og en står igjen med at det er kun ideologi som er regjeringas argument for å opprette disse privatskolene, og at en ikke har lyst til å endre denne praksisen. Det er en helt åpenbar svakhet i lovverket, som regjeringa burde være villig til å se på.

Det er fascinerende å høre hvordan høyresida – eller høyresidas eneste representant i denne debatten i dag i hvert fall – argumenterer. Det er liksom ikke så farlig med disse privatskolene, og at det er en så stor økning. Da vil jeg oppfordre statsråden til å se til Sverige. I Sverige har de allerede forsøkt dette. På 1990-tallet hadde de en massiv privatisering. De har nå hatt tid til å forske på dette, og dette har ført til økt segregering og økte forskjeller. Ikke minst har det også ført til økte kostnader, mer byråkrati og et veldig rigid system, samtidig som svenske elever nå leverer dårligere resultater, fordi den gode svenske fellesskolen har blitt rasert.

Så bare ved å se til Sverige synes jeg og Arbeiderpartiet at det er nok argumenter for å si nei til den snikprivatiseringen som skjer. Jeg må bare beklage at regjeringa, med ny statsråd på feltet, fortsatt ikke ønsker å ta de nødvendige grepene for å få snudd denne utviklingen.

Martin Henriksen (A) []: I likhet med representanten Tvedt Solberg vil jeg påpeke at det er interessant at den eneste representanten fra regjeringspartiene som befinner seg i salen når Stortinget skal diskutere veksten i privatskoler, er den representanten fra regjeringspartiene som faktisk må være her, nemlig statsråden. Dersom man skulle brukt Høyre-representantenes argumenter om at dersom man ikke er til stede under en interpellasjonsdebatt i et gitt tema, er man ikke interessert i temaet, er det helt åpenbart hvor regjeringspartienes interesser ikke ligger i dag: verken på skolevegring eller på privatskoler.

Framveksten av privatskoler – som vi i Arbeiderpartiet også har kalt snikprivatisering – er et viktig spørsmål for norsk skole. Statsråden sier at det dreier seg kun om et lite krydder som kanskje smaker ille for noen, men det er jo forskjell på om det er salt eller hjortetakksalt, og det er forskjell på om det er kanel eller chilipepper man har i middagen sin.

Under denne regjeringa har det, som forrige representant viste til, vært 40 pst. økning i antall elever i privatskoler, altså siden 2013. Hver femte videregående skole i Norge er nå en privatskole, og i veldig mange saker får kommunene nei på sin henvendelse – kommunene sier nei, de ønsker ikke opprettelse av privatskoler, men det blir opprettet mot deres vilje. Da har vi ikke lenger kun en debatt om privatskoler som et supplement til den offentlige skolen, men det går lenger.

For å se tilbake på historien: Under Bondevik II-regjeringa, da Kristin Clemet var utdanningsminister, endret stortingsflertallet – mot Arbeiderpartiets stemmer, for øvrig – den såkalte privatskoleloven og gjorde den om til en friskolelov. Det ble et frislipp av privatskoler så stort at det lå hundrevis – ja, tusenvis – av privatskoleplasser klare til å godkjennes høsten 2005 som den rød-grønne regjeringa måtte fryse, og det var stor diskusjon, stor uenighet og konflikt i privatskoledebatten i Norge. Den rød-grønne regjeringa inngikk et forlik, privatskoleforlik, med Kristelig Folkeparti i 2007, som sikret statsstøtte til privatskoler basert på alternativt livssyn eller alternativ pedagogikk, altså et supplement til den offentlige skolen på pedagogisk eller religiøst grunnlag, bl.a. Det skapte ro rundt privatskolene igjen.

Så har denne regjeringa – Høyre/Fremskrittsparti-regjeringa sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti – endret privatskoleloven igjen ved å åpne for såkalte profilskoler og privat yrkesfagopplæring. Selv om formen er mildere og ordbruken mildere, er resultatet ganske klart: Med de to nye grunnlagene som denne regjeringa nå opererer på, er de så vage og så vide at det i realiteten åpner for at skoler som konkurrerer direkte med fellesskolen, får statsstøtte. Såkalte profilskoler – og jeg håper statsråden går nærmere inn på det – er skoler som skal tilby fordypning i f.eks. realfag, idrett, kunst eller musikk, og daværende kunnskapsminister, Torbjørn Røe Isaksen, trakk fram ønsket om såkalte realfagsgymnas som en av årsakene til at man endret privatskoleloven. Fasiten er at vi ikke har fått realfagsgymnas, vi har heller ikke fått veldig mange private videregående skoler som tilbyr yrkesfag, men vi har fått en vekst i profilskoler og i idrettsskoler. Profilskoler kan være nesten hva som helst, og de trenger ikke å skille seg fra den offentlige skolen med mer enn to timer i uka – faginnholdet trenger altså bare å skille seg fra den offentlige skolen med to timer i uka. Da er det direkte konkurranse med fellesskolen.

Hvis man ser på resultatet, har det blitt 20 000 nye privatskoleplasser, 147 nye privatskoler, i Norge under Erna Solbergs ledelse. I Hordaland er hver fjerde videregående skole privat. Opptil 16 pst. av elevene går der på privatskole. Veldig mange av disse privatskolene er, helt eller delvis, eid av samme eier.

Det går i en veldig tydelig retning, og selv om vi ikke skal slå alarm akkurat nå, er utviklingen alarmerende. Jo flere elever man får i private skoler, jo større trussel er det mot fellesskolen og mot folkevalgt styring av skolestrukturen i kommunene. Man svekker også den viktigste arenaen vi har for at elevene kan lære om felles verdier, på tvers av sosial, etnisk og økonomisk bakgrunn.

Mona Fagerås (SV) []: President, nå er vi snart ferdig, og du holder vel på å gjøre deg klar til ManU-kamp i kveld, så jeg skal gjøre det raskt.

Det var tre spørsmål som var utgangspunkt for dagens interpellasjon.

Kan statsråden redegjøre for utviklingen med et stort antall nye private skoler i landet? Det var det første spørsmålet. Dette ble bagatellisert av ministeren, selv om tallenes tale fra Statistisk sentralbyrå er ganske entydige. Jeg må si jeg blir litt skuffet over henne som tidligere i dag har stått her på talerstolen og slått seg på brystet og sagt at hennes parti er fellesskolens mor – at hun ikke tar denne utviklingen mer på alvor.

Det andre spørsmålet var om statsråden ikke var redd for utviklingen. Det var det tydelig at hun ikke var. Jeg kan bare riste på hodet og si, som representanten Torstein Tvedt Solberg også var inne på, at de har hatt en utvikling i nabolandet vårt. Regjeringspartiene har jo tidligere vært veldig opptatt av svenske tilstander. Det burde de også være når det gjelder skolepolitikken som er blitt ført i Sverige, for det er en utvikling vi ikke vil ha.

I denne byen ser vi at det blir opprettet skoler basert på religion. Det tror jeg er et tap for norske elever fordi de ikke får møte elever som har en annen kulturell og religiøs bakgrunn, i sin skolehverdag.

Jeg tror vi har mye å lære av hverandre, og det mangfoldet som vi har i fellesskolen, må vi ta vare på. Men da må vi verne om det. Da må vi ha en politisk ledelse i landet som ønsker å verne om dette. Det så jeg ingen klare tegn til fra statsrådens side at hun var villig til. Det må jeg si var skuffende av Venstres nye statsråd.

Heller ikke eksempelet fra Overhalla gjorde inntrykk – en kommune som altså har fått flere millioner mindre å rutte med fordi de har fått en privatskole. Dette er det som kommunene rundt omkring i Norge står med begge føttene plantet godt i. Det er en utvikling som jeg håper at ministeren ikke bagatelliserer i framtiden, men er villig til å se nærmere på. Det har jeg ikke fått store forhåpninger om i dag, men jeg vil likevel anmode henne om å se på disse tallene en gang til.

Statsråd Trine Skei Grande []: Jeg vil begynne med å trygge Tvedt Solberg med at jeg kommer i hvert fall hver gang. Jeg skal være her og diskutere dette, men jeg tror nok kanskje det symboliserer at man ikke akkurat syns det er den største utfordringen i norsk skole akkurat nå, at vi har noen private. Jeg syns man har et litt rart forhold til tall når det i løpet av seks år er 14 ja og 52 nei, og man framstiller det som et rush. Selvfølgelig går det an å framstille en økning fra 2 pst. til 3 pst. som enorm. Jeg er tross alt partileder i Venstre. Jeg vet at det kan være en enorm økning, men det blir fortsatt bare 3 pst., samme hvor mye man vrir og vender på det.

Jeg syns også det er spesielt å sammenligne oss med Sverige, for vi har aldri hatt en lov som har lignet på den svenske lovgivningen når det gjelder friskoler. De har hatt et helt annet lovverk, et helt annet kontrollsystem. På samme måte har dansk lovgivning vært annerledes, og de har også hatt et veldig annerledes kontrollsystem knyttet til sin skole. Danmark har hatt et friskolesystem der bare foreldre foretar kvalitetskontrollen, og der man ikke har den kontrollen som vi har med godkjenning av læreplaner og andre ting. Så dette er å sammenligne veldig ulike faktorer, hvis vi skal sammenligne oss med de nordiske landene.

Ja, Venstre har vært fellesskolens mor. Det er vårt prosjekt. Det har alltid vært vårt prosjekt å jobbe for dannelse og at alle skal ha et likt utgangspunkt i skolen, men vi har også vært et parti som har løftet menneskerettighetene høyt. Det er helt grunnleggende at folk skal ha rett, i et hvilket som helst regime, også i et demokrati som Norge, til å velge en annen skole enn den staten tilbyr. Det er en menneskerettighet som jeg vil kjempe for, om det er i Kina, Russland, Norge, Sverige eller hvor det skal være. Det er en grunnleggende rett som enhver forelder har i vårt lovverk.

Jeg vil avslutte med å si at det legges fram noen stereotyper om hvordan friskoler er, som i hvert fall ikke stemmer på alle. I Oslo var en av de første religiøse skolene St. Sunniva, den katolske skolen. Den begynte på 1920–1930-tallet da vi fikk de første italienske innvandrerne til Oslo. Den er blant de mer flerkulturelle skolene vi har, og blant de mer flerreligiøse. Det er en klart katolsk skole som verdsetter veldig sterkt å ha ulike livssyn i hvert klasserom, og der de verdsetter at alle sammen skal lære seg å tolerere ulike livssyn og ulik tro. Det er ikke så kategorisk og så stereotypt som SV her prøver å framstille det som.

Presidenten: Debatten i sak nr. 11 er dermed avsluttet.

Dermed er dagens kart ferdigbehandlet.

Forlanger noen ordet før møtet heves? Så synes ikke. – Møtet er hevet.