Stortinget - Møte torsdag den 27. februar 2020

Dato: 27.02.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhold

Sak nr. 9 [13:25:43]

Interpellasjon fra representanten Bjørnar Moxnes til kunnskaps- og integreringsministeren: «Statsråden uttalte i 2017 at «Det er all grunn til å si at åpningen for velferdsinnovatører på barnehagefeltet har vært en suksess». En BDO-rapport bestilt av regjeringen viser at eiernes oppsamlede fortjeneste steg fra 250 mill. kroner i 2007 til 4 mrd. kroner i 2016. Rapporten konkluderer med at markedet for private barnehager fungerer så dårlig at det er til stor fordel for de største aktørene. Da rapporten ble publisert, sa tidligere kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner at «Overskuddene i de private barnehagene gjør at vi må se på regelverket på nytt. Dagens regelverk er utdatert». Mens kommersielle konsern vokser seg stadig større, skvises de ideelle ut av barnehagesektoren i raskt tempo. Siden 2005 har det ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå blitt 58 000 flere kommersielle barnehageplasser, mens 19 000 ideelle barnehageplasser er lagt ned. Hva vil statsråden gjøre for å stanse kommersialiseringen av barnehagesektoren?»

Talere

Bjørnar Moxnes (R) []: Flere enn ni av ti barn går i barnehage. De aller fleste foreldrene er veldig fornøyd med barnehagen som barna går i, på grunn av innsatsen til dyktige ansatte i barnehager landet rundt. Alle barnehager blir finansiert av skattepenger og foreldrebetaling. Det går altså milliarder av kroner fra felleskassa til sektoren hvert år. Dette, i kombinasjon med nærmest fri adgang til å hente ut profitt, har gjort barnehager til lønnsomme spekulasjonsobjekter. Det er bakgrunnen for at internasjonale oppkjøpsfond viser interesse for norsk barnehagesektor. Som en partner i Altor Equity sa da de kjøpte Gnist-kjeden:

«Gnist som selskap er en bra plattform for å starte en ekspansjon i sektoren.»

Så mye for barnas beste. Den offentlige finansieringen nuller ut kapitaleiernes risiko. Har de kjøpt en barnehage, får de risikofritt installert et sugerør i statskassa.

I dagens barnehagelov står det: «Offentlige tilskudd og foreldrebetaling skal komme barna i barnehagen til gode.» Samtidig står det: «Barnehagen kan ha et rimelig årsresultat.»

Det er denne selvmotsigelsen som gjør at det er mulig for velferdsprofitøren å berike seg på barnehager, selv om formålet med loven er å sikre at tilskuddene og foreldrebetalingen faktisk kommer barna til gode. Dette får utslag i den virkelige verden.

Eierne av Norlandia-barnehagene, Adolfsen-brødrene, er gode for 2,8 mrd. kr hver. Eierne av barnehagekjeden Læringsverkstedet kom nylig inn på Kapitals liste over de 400 rikeste i landet vårt, og Hans Jacob Sundby er god for 1,4 mrd. kr. Morselskapet til barnehagekjeden Trygge Barnehager, FUS, har tjent 394 mill. kr på tre år. Med andre ord: Store summer av innbyggernes skattepenger som skulle ha gått til barnehagebarn, tas i stedet ut til privat berikelse og bygger milliardformuer for de få.

Mens kommersielle konserner vokser seg store, skvises de ideelle ut av barnehagesektoren i raskt tempo. Det blir kommersiell ensretting av at noen få selskaper eier flere hundre barnehager hver. Det truer mangfoldet. Det er en avgjørende prinsipiell forskjell mellom kommersielle selskaper som tar penger ut fra barnehagene, og dem som lar alle pengene komme barna til gode, nemlig kommunale offentlige barnehager og ikke minst private ideelle barnehager.

I stedet for å verne om de store, kommersielle eiernes rett til å hente privat profitt fra barnehagene, ber Rødt regjeringen om å stanse kommersialiseringen, ellers har trolig ikke de små, ideelle private noen særlig lys framtid i landet vårt. Det ser vi av utviklingen i sektoren i vår tid.

Kommersialiseringen svekker ikke bare mangfoldet, men den svekker også lokaldemokratiet fordi muligheten til demokratisk styring av sektoren har blitt stadig dårligere. Hvis et demokratisk valgt flertall i en kommune – som vi så i Oslo, Trondheim, Bodø og Tromsø etter lokalvalget i 2015 – ønsker å si nei til nye kommersielle barnehager og heller vil bygge ut nye barnehager i kommunal drift og i privat ideell drift for å sikre nettopp formålet med loven – at pengene skal komme barna til gode – er det ulovlig ifølge den borgerlige regjeringen. Det var svaret fra daværende statsråd Torbjørn Røe Isaksen til disse kommunene: Dere får ikke lov til å prioritere private ideelle barnehager foran kommersielle.

Da de samme partiene styrte hovedstaden i årene før, vedtok de et forbud mot å bygge nye kommunale barnehager. Det er altså adgang i loven til å gjennomføre høyrepolitikk på kommunalt nivå, men det er ikke adgang i loven til å gjennomføre flertallets vilje, nemlig en politikk som sikrer at pengene går til barnas beste både i kommunal og i privat ideell regi.

Hvis flertallet i et kommunestyre ønsker å innføre bedre bemanning i barnehagene enn det som gjelder som minstestandard i lovverket, kan de kun innføre det for de kommunale barnehagene. Hvis kanskje halvparten av barna går i en privat barnehage, er det ikke lov å stille samme krav til bemanning, altså over lovens minstestandard, når det er snakk om privat eierskap av barnehagene. Dette mener vi er uheldig for barna og ikke minst for lokaldemokratiet.

Med dagens lovverk er det sånn at hvis en barnehage har fått godkjenning og fått innvilget tilskudd én gang, vil den med dagens lov beholde tilskuddet til evig tid, også om barnehagen skifter eier. Dette er grunnen til at barnehager er så lukrative som salgsobjekt, for man kjøper i realiteten en evigvarende rett til å få et sugerør i statskassa så lenge det går barn i den barnehagen – uten forhåndsmelding eller godkjenning fra verken kommune, foreldre eller ansatte.

Mangelen på åpenhet er et gjennomgående problem ved de kommersielle barnehagene. På et seminar om barnehagepolitikk som vi arrangerte i går, var det flere foreldre som hadde varslet om forholdene i ulike barnehager. Ett foreldrepar foreldrene, fra Lindesnes, hadde barn i en barnehage som ble kjøpt opp av Norlandia. Etter det oppdaget foreldrene lavere lønnskostnader og overpriset leie – seks ganger over markedspris på leie, fire ganger over markedspris på de interne regnskapstjenestene. På denne måten flytter kommersielle konserner penger ut av barnehagene og over til andre deler av virksomheten, som de samme velferdsprofitørene eier fullt ut, men altså under et annet navn enn selve barnehageselskapets.

Etter vårt syn har ikke profittformålet noe i en barnehage å gjøre. Der skal barnas beste stå i sentrum, ikke inntjening. Rapportene regjeringen selv har bestilt, viser jo at de som inngår i kjeder organisert som aksjeselskaper, har større overskudd og også lavere bemanning enn andre barnehager. Det viser at fram til normen ble innført, har kjedene søkt etter innsparing og profitt ved å senke bemanningen så lavt det lar seg gjøre, for å få mest mulig ut av barnehagene.

Rødt har støttet bemanningsnormen. Vi ønsker også å utvide den, sånn at den skal gjelde for hele åpningstiden, og at den også skal gjelde for å kalle inn vikar fra dag én ved fravær, for ellers er bemanningsnormen dessverre forholdsvis lite verdt.

Dagens tilskuddsmodell for pensjon til private barnehager er mildt sagt svært generøs. Veldig få andre får skattesubsidiert kostnader de ikke har, men det gjelder for barnehagene i den private delen av sektoren. Til sammen fikk disse barnehagene omkring en milliard skattekroner for mye – utover det de hadde i reelle pensjonsutgifter. Ingen andre i vårt land får den typen milde gaver til utgifter de ikke har, betalt av landets skattebetalere.

Velferdsprofitørene innen barnehagesektoren har altså både fått rimelige eller gratis tomter av kommunene, de har fått billige lån, de har fått betalt ned kapitalkostnadene sine gjennom kapitaltilskuddet fra innbyggernes skattepenger, de har fått mer tilskudd til pensjon enn de har i reelle pensjonsutgifter, og på toppen av det er driften fullfinansiert av skattepengene våre og foreldrebetaling. Da ligger alt til rette for eventyrlig profitt. Det er grunnen til at lønnsomheten til barnehageselskapene er tre ganger så stor som lønnsomheten til selskapene på Oslo Børs. Dette har selv Høyre måttet innrømme at er et problem, og det er altså bakgrunnen for revideringen som nå kommer av barnehageloven.

Etter vårt syn er det sånn at hvis lovens formål skal bli fulgt fullt ut, og vi skal sikre at foreldrebetaling og statstilskudd kommer barna til gode, må vi ha den tilsvarende lovgivningen som gjelder for skoler. Det vil si at det ikke skal være adgang til å ta ut profitt fra skoler og heller ikke fra barnehager. Det vil si at det vil være fritt fram for et mangfold av private ideelle aktører som ønsker å drive barnehage uten profitt som formål. De som nå skvises ut av kommersialiseringen, vil få bedre vilkår hvis vi tøyler de store kommersielle konsernene, som har som eneste formål å hente mest mulig skattepenger ut av barnehagene. Hvis vi blir kvitt det motivet i sektoren, kan de drive videre i privat ideell regi sammen med et mangfold av kommunale barnehager.

Spørsmålet er om regjeringen ser at vi må stanse kommersialiseringen for å sikre at pengene går til barnas beste, og ikke minst for å sikre mangfoldet i sektoren.

Statsråd Trine Skei Grande []: Halvparten av alle barnehagebarna våre går i private barnehager. De private barnehagene gir et avgjørende bidrag til at kommunene kan oppfylle barnas rett til å få en barnehageplass. Gjennom barnehageforliket var det bred politisk enighet om at de private barnehagene skulle ha en viktig rolle. Et mangfoldig barnehagetilbud har vært trukket fram som et kvalitetstegn ved den norske barnehagesektoren. Vi har fått bedre kvalitet og mer mangfold i sektoren, noe som det er vanskelig å se for seg at vi ville fått uten initiativ fra, og all den innsatsen som er lagt ned av, ulike private aktører.

Foreldrene er godt fornøyd med barnehagetilbudet. Over 90 pst. av norske foreldre syns at barnehagen gir et godt tilbud.

Denne regjeringa er for private barnehager og ønsker å ivareta mangfoldet av både eierstrukturer og barnehager med ulike faglige profiler. Private barnehager sikrer valgfrihet for foreldre og bidrar til et mangfold i tilbudet. Gode barnehager er særlig viktig for integrering og tidlig innsats før skolen vår.

Regelverket for private barnehager ble laget i en tid der det var behov for en storstilt utbygging av kapasitet i sektoren, og deler av regelverket stammer fra barnehageforliket i 2003. Vi fikk en enorm utbygging av barnehager, og det har ført til full barnehagedekning, en bedre hverdag for mange småbarnsforeldre og en bedre start i livet for mange barn.

Barnehagesektoren har gått gjennom store endringer de siste ti årene. Fra å være en sektor under utbygging er det i dag tilnærmet fullt utbygget i store deler av landet. Fra i stor grad å bestå av enkeltstående barnehager som kommunene ga tilskudd til og førte tilsyn med, består sektoren i dag også av større kjeder med en rekke barnehager i flere kommuner. Vi ser at det er mer krevende for kommunene å føre tilsyn, og det er vanskelig for nye og små barnehager å få etablert seg.

Utviklingen i sektoren har dermed gitt oss noen nye utfordringer som dagens regelverk ikke har tatt høyde for. Dette er utfordringer som regjeringa tar på alvor, og vi har derfor gått gjennom regelverket. Mitt departement har sendt en rekke forslag på høring og søker å adressere disse utfordringene. Vi jobber nå med å følge opp dette i en proposisjon som kommer til å sendes til Stortinget våren 2020.

Jeg er opptatt av at de private barnehagene opplever forutsigbarhet og langsiktighet i rammebetingelsene. Vi har derfor avvist en rekke av venstresidas forslag som vil skape usikkerhet og gjøre det vanskelig for private barnehager.

Når det er sagt, er regjeringa opptatt av at vi skal ha et regelverk som sikrer at midlene de private barnehagene får, brukes til det formålet de er bevilget til. De offentlige tilskuddene utgjør i dag rundt 20 mrd. kr, og foreldrebetalingen utgjør ca. 4 mrd. kr årlig. Dette er store beløp som det er viktig kommer barna i barnehagen til gode. Et oppdatert regelverk må sikre større grad av åpenhet og transparens om hva pengene brukes til, enn det det gjør i dag. Det vil bidra til å skape tillit i og til sektoren. De private aktørene sjøl har også ønsket disse tiltakene velkommen.

Blant forslagene vi har sendt på høring, er å opprette et nasjonalt tilsyn med de økonomiske forholdene i private barnehager. Det føres i dag for lite tilsyn, noe som bl.a. skyldes at dette er en kompleks og tidkrevende oppgave som krever mye ressurser i en kommune. Deler av regelverket er heller ikke tilstrekkelig oppdatert til å føre tilsyn med barnehagene, sånn som sektoren har utviklet seg. Vi mener at et nasjonalt tilsynsorgan er bedre egnet til å løse en sånn oppgave. Dette vil føre til et bedre og mer effektivt tilsyn med private aktører, sånn at vi får mer informasjon om at det offentlige tilskuddet og foreldrebetalingen faktisk brukes på barna – og kanskje noen av konspirasjonsteoriene rundt barnehagedriften også kan avlives.

Samtidig som vi sikrer at midlene blir brukt på barna i barnehagen, er denne regjeringa opptatt av å sørge for at de private barnehagene også har en bærekraftig økonomi. Dette tilsier at vi også må ha mulighet til å ha tilstrekkelig overskudd for å sikre stabil og forutsigbar drift, god personalpolitikk og muligheter til å gjøre nødvendige investeringer i barnehagen. Dette er en forutsetning for at vi fortsatt skal kunne ha private aktører i barnehagesektoren, som et bidrag til en mangfoldig sektor med reell valgfrihet for foreldre og barn.

I forbindelse med vår gjennomgang av regelverket har vi innhentet et betydelig kunnskapsgrunnlag. Rapporten fra BDO, som representanten henviser til, er en av flere utredninger vi har innhentet. BDO fant at den private delen av barnehagesektoren har hatt en driftsmargin på mellom 5 og 7 pst. siden 2007. Sammenlignet med andre bransjer er dette faktisk på et normalt nivå.

Regjeringa ønsker en mangfoldig barnehagesektor og å tilrettelegge for fortsatt utvikling av kvalitet og nyskapning i barnehagetilbudet. Det innebærer at det skal være rom for barnehager med ulik størrelse og eierform og med ulike pedagogiske profiler. Jeg mener dette bidrar til kvalitetsutvikling, lokal tilpassing og mer valgfrihet for familiene og barna. Derfor mener jeg det er viktig at det er mulig å etablere nye barnehager også i tida framover.

Representanten viser til et sterkt fall i antall barnehageplasser i ideelle barnehager siden 2005. Våre beregninger viser at andelen barn som går i en ideell barnehage, har gått noe ned, men ikke i nærheten av så dramatisk som representanten viser til. Det finnes ikke en entydig definisjon i regelverket på hva som er en «ideell» barnehage. Regjeringa valgte å stille et åpent spørsmål i høringen om hva som kan regnes som en ideell barnehage.

Det som imidlertid er sikkert, er at jeg ikke ønsker en utvikling hvor de store konsernene vokser og de små enkeltstående barnehagene forsvinner. Små gründervirksomheter må fortsatt ha vilkår som gjør at de klarer å overleve. Innovasjon i offentlig sektor er noe vi virkelig trenger å hilse velkommen framover. Jeg er opptatt av at vi skal ha et regelverk for tilskudd og kontroll som sikrer gode og trygge barnehager, som gir foreldre valgfrihet, og som gir grunnlag for små og store barnehager med ulike typer eierstrukturer. På denne måten legger vi til rette for mangfold av eiere og stabile tilbud til barnefamiliene.

Kunnskapsdepartementet har vurdert ulike tiltak som kan tilrettelegge for at de mindre aktørene i sektoren fortsatt skal ha gode rammebetingelser. Vi vurderer fortsatt ulike løsninger som særlig tar sikte på å utjevne smådriftsulempene disse aktørene har, i konkurranse med de større barnehagekjedene. Dette mener vi er viktig for å opprettholde det mangfoldet vi har i dagens sektor. Jeg kommer til å komme tilbake til Stortinget med eventuelle forslag om regelverksendringer knyttet til dette.

Jeg er opptatt av at vi skal se eventuelle endringer i sammenheng og lage et regelverk som fungerer som helhet, og som står seg over tid. Med dette arbeidet følger vi opp åtte ulike anmodningsvedtak fra Stortinget som gjelder utvikling av regelverket for private barnehager.

Avslutningsvis vil jeg framheve at det ikke er ønskelig at eventuelle endringer i regelverket skal gripe inn i kommunenes mulighet til å styre og utvikle barnehagetilbudet ut fra lokale ønsker og prioriteringer. Samtidig er ikke en rekommunalisering av barnehagene veien å gå.

Bjørnar Moxnes (R) []: Takk til statsråden for svarinnlegget. Rundt årtusenskiftet mente den daværende sentrumsregjeringen, bestående av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, at man ikke skulle gi statstilskudd til kommersielle barnehager. I stortingsmeldingen Barnehage til beste for barn og foreldre, som ble lagt fram av Bondevik I-regjeringen, skrev de:

«For å unngå å gje offentleg støtte til barnehageeigarar som driv med sikte på størst mogleg forteneste, vil Regjeringa arbeide vidare med ei endring som tek sikte på å hindre at dei får statstilskot (…).»

Når Rødt i dag står for det samme standpunktet som var god sentrumspolitikk for 20 år siden, er vi tilsynelatende ytterliggående. Men det er ikke ytterliggående å mene at velferdspenger bevilget til velferd skal gå til det formålet, ikke til å bygge opp svære milliardformuer for de få.

Jeg minner om at det er en forskjell, en grunnleggende forskjell, på å være en treåring i en barnehage, en sårbar ungdom i barnevernet, en pleietrengende 80-åring på sykehjem og det å være kunde i en butikk i et marked. Smårollingene i barnehagen, barnevernsbarna og pleietrengende eldre er sårbare brukere av komplekse velferdstjenester, de er ikke kunder i en butikk. De kan ikke ivareta egne interesser og stille krav til kvalitet slik som man gjør når man kjøper seg en ny iPhone eller nye sko. De er utlevert til andres makt, andres prioriteringer og beslutninger på en helt annen måte enn vi er som kunder i et kommersielt marked. Og da blir spørsmålet: Bør det kommersielle profittmotivet få påvirke rammene for det tillitsbaserte møtet mellom sårbare brukere og systemet som skal ivareta dem? Der er vårt svar det samme som Venstre svarte i 2000, nemlig nei. Vi vil ikke slippe inn profittmotivet i dette møtet det finnes rammer for og grenser for og tillate profittmaksimering fra svære, kommersielle milliardkonserner.

Det som statsråden spøkefullt omtaler som «konspirasjonsteoriene rundt barnehagedriften», handler vel om at Rødt er så sprø at vi tror at når milliardærer investerer i barnehager, er det ikke bare fordi de vil barnas beste, men kanskje fordi de vil hente ut svære summer i privat profitt fra driften. Det sier de jo selv også. Espira-kjeden skrev det i en høringsuttalelse til et rød-grønt lovforslag, at de investerer i en bedrift eller en sektor – her barnehager – fordi «de tror de kan få en merverdi til investeringen som overstiger ordinær bankrente».

Dette er kapitalistisk logikk – ikke noen konspirasjon. Det bør også statsråden forstå.

Statsråd Trine Skei Grande []: Jeg tror ikke jeg har brukt ordet «ytterliggående». Det hender nok at jeg bruker ordet «sosialist», men jeg mener ikke nødvendigvis at sosialismen i all sin opptreden er ytterliggående. Det har jeg ikke noe grunnlag for å mene. Det jeg er uenig med representanten om, er mye av det tallgrunnlaget som ligger i Rødts rapport. Kunnskapsdepartementet har bestilt ti rapporter med ulikt faktagrunnlag. I tillegg har vi fått noen motrapporter som er bestilt for å få andre perspektiver. Alle disse er åpne, og Rødt kan få tilgang til dem for å korrigere det bildet som er her.

Noen ganger bygger det offentlige ut tjenestene fra A til Å. Det gjorde dette landet med den første store reformen Venstre gjennomførte da vi fikk makta i dette landet, nemlig den store skolereformen. Da bygde vi ut en offentlig skole som skulle være for absolutt alle. Det gjorde staten sjøl. Det var staten som gjorde den jobben. Da vi skulle bygge ut barnehagene, inngikkes det en allianse i dette rommet fra SV til Fremskrittspartiet, der man ba de private være med på den dugnaden det var. Derfor er 50 pst. av alle barnehagene basert på investeringer som privatpersoner har brukt livet sitt på å bygge opp, brukt både sine formuer og sin arbeidsinnsats. Det er klart at politikken blir annerledes da enn om staten hadde foretatt det. Derfor er Venstre for et profittforbud i skolen, som er bygd opp av det offentlige, men man kan ikke be folk om å bruke sin arbeidskraft og sine private penger på å bygge ut et tjenestetilbud for å så å fortelle dem at vi har tenkt å ta fra dem handlingsrommet i dette.

Så er vi veldig uenige om måten vi styrer pengebruken på. En av de tingene vi har gjort, er at vi har innført en bemanningsnorm. Tall vi fikk for to dager siden, viser at det har vært en stor suksess. Jeg mener at vi må styre barnehagene gjennom de kvalitetskravene som vi stiller: Ansatte skal behandles ordentlig, barna skal behandles ordentlig, og vi skal sørge for at det er fagfolk som hjelper barna. Dette er en virkningsfull måte å styre på. Over 90 pst. – 92 pst. – av foreldrene syns at tilbudet er kjempebra. Det betyr at vi har funnet de mekanismene som gjør at vi klarer å bringe pengene til barna.

Hadde det funnes slike overskuddstall som det Rødt presenterer her i dag, tror jeg barnehagesektoren hadde sett ganske annerledes ut. Jeg besøker mange barnehager, også mange private, som driver akkurat på «edgen», og som ikke vet hvordan de skal få neste måned til å henge sammen. Jeg syns vi skal heie på de barnehagene i stedet for å kritisere dem som tilhører den lille gruppen det her er snakk om.

Presidenten: Stortinget vil nå ta en pause i møtet for å gå til votering. Vi fortsetter debatten etter voteringen.

Det ble tatt en pause i debatten for å votere. Debatten fortsatte etter voteringen.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten fortsetter, og første taler er Mathilde Tybring-Gjedde.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Jeg vil begynne med å si at det er flott å se at representanten Moxnes ønsker å debattere private barnehager i denne sal, for da representanten Melby for et år siden hadde en interpellasjon om kvalitet i norske barnehager, var ikke representanten Moxnes til stede. Jeg kunne likevel ønsket meg at denne debatten ikke bare hadde handlet om profitt, men faktisk også om skillet mellom gode og dårlige barnehager, uavhengig av eieform, og hvordan vi kan heve kvaliteten på tilbudet i barnehagene.

Det norske velferdssamfunnet er bygget opp ved at små og store bedrifter har samarbeidet med det offentlige og løst viktige samfunnsoppgaver. Barnehagesektoren er et fantastisk eksempel på dette. Vi har fått full barnehagedekning og større valgfrihet for foreldre. Vi har naturbarnehager, friluftsbarnehager og realfagsbarnehager. Foreldre og ansatte er fornøyd – de er faktisk mer fornøyd med mange av de private barnehagene. Det koster ikke én krone mer med private barnehager enn kommunale. Vi stiller krav til antall ansatte og antall pedagoger, og sykefraværet er konsekvent lavere i de private barnehagene.

Vi hadde ikke fått dette dersom man ikke hadde vært pragmatiske på begynnelsen av 2000-tallet og sikret at også private mennesker kan investere sin tid, sin energi og sine penger i å starte barnehager. Det skulle egentlig bare mangle at ikke de, som har investert sin tid og tatt ganske stor risiko – for sannheten er at én av tre private barnehager går med underskudd – også har mulighet til å tjene noe dersom de lykkes.

Vi vet at barnehagesektoren er i endring. Det er vanskeligere å drive mindre barnehager. Enkeltstående barnehager har ikke de samme stordriftsfordelene som de større aktørene. Men «de større aktørene» er ikke bare de store barnehagekonsernene. De større aktørene er også kommunen. Det Moxnes unnlater å nevne, er at også kommunen har stordriftsfordeler, og det mange av de små barnehagene forteller, er nettopp at tilskuddet de får per barn, er for lavt fordi kommunen også unnlater å ta med enkelte utgifter i beregningen. Det gjør det også vanskeligere å være en ildsjel og drive enkeltstående barnehager over tid.

Dersom Moxnes hadde fått sin vilje og kuttet f.eks. drastisk i pensjonstilskuddet over natten, hadde det tatt knekken på mange private, små, enkeltstående barnehager – også ideelle – som i dag sliter med å holde hodet over vannet.

Sannheten er at løsningen på dette ikke handler om å skjære alle private barnehager over en kam og sette 140 000 barnehageplasser i spill. Løsningen er å endre regelverket slik at det er mer åpenhet, stilles strenge krav til kvalitet og bedre tilsyn. Løsningen er heller ikke å la en ferdigbygget barnehage stå tom, slik man har gjort i Oslo, kun for å unngå at en privat aktør får startet barnehage.

Representanten Moxnes vinner kanskje OL-medalje i å velge ut de rapportene og de tallene som passer hans egen historiebeskrivelse. Det finnes mange rapporter som tilbakeviser en del av disse tallene. Det finnes veldig mye i disse rapportene som er mer nyansert enn det Moxnes framfører her – i tillegg til at det er veldig mange enkelteksempler som dras fram, som ikke er representative for sektoren.

Sannheten er at barnehagesektoren er ikke en veldig lukrativ sektor. Én av tre barnehager går med underskudd. Sannheten er at de siste årene, etter at vi stilte krav til bemanningsnorm og skjerpet pedagognormen, har overskuddet i de private barnehagene vært veldig lite. Jeg mener, i motsetning til Moxnes, at det faktisk er ganske uheldig, for det å ha litt overskudd gjør at man kan ha en buffer i tilfelle situasjonen blir vanskelig. Jeg mener at det å gå med underskudd heller ikke er et tegn på kvalitet.

Høyre er for at pengene skal gå til å skape best mulige barnehager for barna våre, men vi får best mulige barnehager nettopp ved å ha et mangfold av aktører i sektoren, stille strenge krav til antall ansatte, antall pedagoger og anstendige arbeids- og lønnsvilkår, slik at foreldre og barn er fornøyde. Jeg tror det finnes både gode og dårlige kommunale og private aktører, og jeg tror det er en velferdsmiks som gjør det mulig for dem å lære av hverandre og strekke seg litt lenger til det beste for folk. Jeg er ikke villig til å ofre dette samspillet. Jeg er ikke villig til å ofre veldig mange ideelle og private enkeltstående barnehager for å hindre at noen private barnehager kan risikere å tjene noen penger dersom de lykkes. Den risikoen er åpenbart Bjørnar Moxnes villig til å ta.

Roy Steffensen (FrP) []: Jeg registrerer at det var en liten uenighet mellom interpellant og statsråd om hva interpellanten skal bli kalt – om det var ytterliggående, eller om det var sosialist. Jeg vil minne om at Rødts landsmøte vedtok at de skal forbli kommunister, så det rette er vel å kalle interpellanten for kommunist. Da er det kanskje ikke så rart at han fortsetter sin kamp mot private velferdsleverandører, og at det i dag er kampen mot private barnehager som står på agendaen.

Fremskrittspartiet er tilhenger av private krefter i barnehagesektoren. Samarbeidet mellom stat, kommune og private barnehager er en svært vellykket velferdsreform. Private barnehager har vært, er og skal være viktige for å sikre det aller viktigste for mange barnefamilier – nemlig det å skaffe nok barnehageplasser.

Det kom nettopp fram i en ny foreldreundersøkelse, som nok en gang viser det samme som undersøkelsen året før og året før og året før det igjen, at de private barnehagene skårer bedre enn de offentlige. Det gjelder på områder som hygiene, utearealer, trivsel, bemanning og leker, og f.eks. også overgangen fra barnehage til skole. Vi vet at de aller fleste private barnehager har høy kvalitet, de representerer et stort pedagogisk og innholdsmessig mangfold, de har gjennomgående lavere sykefravær, og de drives effektivt. Og så lenge private barnehager er både billigere i drift og har konsekvent mer fornøyde foreldre enn kommunale barnehager har, burde ikke spørsmålet være hvordan vi skal stanse dem. Siden de private barnehagene får nøyaktig like mye penger som de offentlige, betyr det at de offentlige bruker mer penger for å levere en tjeneste foreldrene er mindre fornøyd med. Da burde spørsmålet være: Hvordan kan vi lære av dem? Men for Moxnes og Rødt er åpenbart ikke kvalitet det viktigste – eller barnets beste, som han så fint sa i innledningen – men det viktigste er hvem som driver tjenesten.

Hvis vi skulle gått i gang med en massiv rekommunalisering av de private barnehagene, har PBL anslått at det vil koste ca. 50 mrd. kr å overta. Det er penger jeg heller ønsker skal kunne gå til andre ting.

Jeg vil ikke bruke mer tid på representanten Moxnes’ kommunistiske tanker, men siden temaet private barnehager er på dagsordenen, vil jeg benytte anledningen til igjen å be ministeren – siden hun selv tok opp temaet og sa at det snart skal legges fram en ny lov om regulering av private barnehager – om å lytte til sektorens innspill, skrinlegge de punktene som har mottatt mest kritikk, som f.eks. å gjøre endringer i tilskuddet til pensjoner uten å se finansieringen av sektoren i en helhet, og selvfølgelig kravet om at hver enkelt barnehage må organiseres som et eget rettssubjekt. Dette tok Læringsverkstedet opp i sitt høringssvar – at det vil kunne koste titalls millioner kroner i økt lønnshåndtering, regnskap, terminoppgaver og revisjon. Dette er penger som heller skulle vært brukt på barna, men som de frykter vil gå til økt byråkrati.

Fremskrittspartiet er opptatt av at det fortsatt skal være mangfold av tjenester og tilbud i barnehagesektoren, og at suksessen med private barnehager skal fortsette. Men det vil være vanskelig for Fremskrittspartiet å bli med på disse punktene, og om regjeringen ønsker flertall for sin nye lov med støtte fra Fremskrittspartiet, bør de også lytte til sektoren.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Vi jobber alle for at vi skal ha gode barnehager – til det beste for barna som skal være der. Nettopp for disse barna er vi ikke tjent med en debatt der vi går i skyttergravene og bruker skarpere skyts enn nødvendig. Faktum er at vi har barnehagedekning takket være halvparten private og halvparten kommunale barnehager. Barnehageforliket og private barnehager er avgjørende for dekning og utvikling i hele landet. Barnehagen er en viktig arena for inkludering og for utvikling hos barna. Det er krevende at det blir spekulert i barnehagesektoren og i velferdstjenester generelt. Derfor mener jeg det er viktig at private barnehager er forut og utfordrer elefanten i rommet. Jeg vil spørre: Hvordan kan de private bidra til å bygge opp tilliten som noen enkelte useriøse aktører har klart å svekke? Dette legger jeg til grunn for mitt innlegg videre.

Jeg mener at finansieringssystemet er en enorm utfordring både for kommunene og for den enkelte barnehage. Forskjellen i tilskudd er fortsatt 100 000 kr fra høyest til lavest i Kommune-Norge, og 50 000 barn mangler fortsatt at bemanningsnormen blir etterlevd. Regjeringen ivrer etter å komme med tiltak for å ta tak i utfordringene, men økte krav kan også gi uønsket effekt. Vi må ivareta mangfoldet og sikre de små, private mulighet til å drive. I statsbudsjettet for 2020 var Senterpartiet uenig i at man skulle kutte i midlene til bemanningsnormen. 31 kommuner har ennå ikke normen på plass, ifølge Kunnskapsdepartementet. Rommet for å søke skjønnsmidler er dessuten trangt i konkurranse med andre gode formål som søker her. Det må kuttes i drift før de skal kunne søke. Vi trenger en helhetlig utredning om finansieringen av barnehagene, ikke oppstykkede endringer og klatting.

Jeg er forundret over at Kunnskapsdepartementets prosess går på bestilling av rapporter som leder rett til forslag. Vi må ha en nøytral inngang til problemstillingene. Og det er kjempeviktig med tett dialog mellom de som blir berørt, og de som foreslår tiltakene.

Konkret til endringene: Jeg mener det viktigste spørsmålet er hva slags sektor vi vil ha. Statsråden påstår at responsen har vært positiv, men sannheten er vel at den har vært blandet. For eksempel blir det pekt på rimelig årsresultat, og det er klart at når snittet er på 4 pst., er det ikke like enkelt å skjære alle over én kam. Jeg mener at økte tilsynskrav og økt tilsynskompetanse er noe av det som må til for å ta tak i problemene.

Det blir også pekt på at barnehagen bør være et eget rettssubjekt. Da er motsvaret at revisjonsbransjen og byråkrater er de som tjener på det. Økt rapportering til BASIL og økt transparens er en mye bedre løsning. Problemet med transaksjoner mellom selskaper vil kunne øke med dette forslaget.

Pensjonstilskuddet har også blitt trukket fram som et område for kutt, noe som også vil kunne ramme alle flatt og slå dramatisk ut. En tredjedel av de private barnehagene går med underskudd alt i dag, og det er flere som har pekt på at funnene i Telemarksforskings rapport var for tynne. Da Kunnskapsdepartementet delte ut tilskuddet i 2014–2015, sa de selv at høye pensjonstilskudd skulle ses i sammenheng med lave kapitaltilskudd. I sum vil endringene kunne ramme dem vi nettopp ønsker å beholde. Allerede er skredet av nedleggelser i gang. De små private og ideelle er de som forsvinner først.

Når det kommer til lokalt versus nasjonalt tilsyn, mener Senterpartiet at dette bør være hos dem som er nærmest dem som blir berørt – at det bør være hos kommunene. Det trodde jeg Venstre var enig i. Det er for mange ubesvarte spørsmål om hvordan dette skal organiseres. Om de ansatte i Ålesund skal nå over hele landet, må de vel også kunne få innspill fra det lokale tilsynet. Da mener Senterpartiet at midler til det nasjonale ikke kan gå ut over midler til det lokale.

Konfliktnivået må ned, dialogen må opp, og vi må sørge for tidlig innsats og kvalitet i barnehagene over hele landet.

Mona Fagerås (SV) []: Representanten Moxnes listet opp barnehageeiere som har beriket seg på barnehagedrift. Eksemplene på hvordan det er mulig å ta ut store overskudd, er dessverre mange. Kompliserte eierskapsstrukturer er én av måtene dette gjøres på.

Jeg har lyst til å komme med ett eksempel, og dette er ikke en konspirasjonsteori. Nylig ble Månestråle barnehage på Frogner i Oslo dømt, og den må tilbakebetale 1,7 mill. kr til Oslo kommune etter at tilsynene utført av Oslo kommune har avdekket bl.a. at eier har tatt ut altfor høy lønn, at det har vært ledersamlinger i europeiske byer som har vært preget av spa og turisme, uten noe særlig faglig innhold. Dessverre har ikke alle kommuner råd til å drive et slikt tilsyn, og svært få barnehager har hatt denne typen tilsyn. Etter denne dommen mot Månestråle barnehage har Utdanningsnytt avdekket at det er barnehageselskapet som skal dekke kravet på 1,7 mill. kr. Dette blir en ond spiral. Igjen ser vi at det er barna i barnehagen som må betale prisen for at det tas ut profitt i norske barnehager.

Dette er altså ett eksempel som viser hvorfor det bør bli ulovlig å ta ut profitt fra barnehagene, noe som SV har foreslått flere ganger i Stortinget, men det har blitt stemt ned av regjeringspartiene. Da hadde vi ikke trengt å bruke masse tid og penger på å gå de kommersielle eierne i sømmene, og vi kunne brukt disse ressursene på barnehagebarna i stedet. Men så lenge stortingsflertallet tillater at dette får fortsette, at det tas ut mye profitt i enkelte barnehager – som vi har svært mange eksempler på – må en altså drive et dyrt tilsyn i en mye større skala enn det legges opp til fra regjeringens side.

Slik vi i SV ser det, går hver eneste krone som tas ut av barnehagen og over til privat formue og forbruk, ut over kvaliteten som tilbys barn og foreldre i norske barnehager. Barnehagelærere, fagarbeidere og andre ansatte er den viktigste ressursen for at barna i barnehagen skal bli godt ivaretatt, og derfor mener SV at økonomien til både de kommunale og de private barnehagene må styrkes. Blant annet ble ikke bemanningsnormen i barnehagen finansiert av regjeringen med én krone, men det ble overlatt til kommunene å finne penger til den. Vi må sikre at hver eneste krone som staten bevilger, skal brukes til det de skal, og ikke til privat profitt. Vi kan faktisk ikke, fra Stortingets side, sitte og se på dette sløseriet av offentlige velferdskroner lenger.

SV har store vyer for norske barnehager, og da må barna settes i sentrum. SVs krav er selvsagt at bemanningsnormen skal oppfylles, at minimum 50 pst. av de ansatte i barnehagen skal ha barnehagelærerutdanning, og at minimum 25 pst. av assistentene skal ha relevant fagbrev for arbeid. Vi sier også at det skal settes inn vikar ved fravær, slik at barna får det tilbudet som rammeplanen sier de skal få, og at ting ikke går ut på grunn av de voksnes fravær.

Ministeren var i sitt innlegg inne på viktigheten av mangfold i barnehagene. Utviklingen vi ser, er dessverre mindre mangfold og en regjering som ikke løfter en eneste finger for å gjøre noe med det mindre mangfoldet vi får når stadig flere norske barnehager blir kjøpt opp av de fire største barnehagekonsernene. Da tror jeg dessverre det må strammes mye mer til enn det synes som den nye ministeren er villig til å gjøre.

Guri Melby (V) []: I dag tidlig hørte jeg på Politisk kvarter mens jeg pakket barnehagesekkene til ungene mine, og jeg lurte litt på om jeg burde ha dårlig samvittighet for at jeg straks skulle i vei og levere dem til en velferdsprofitør med sugerør ned i statskassa, som representanten Moxnes snakket om. Men da jeg kom til barnehagen, var mitt anfall av dårlig samvittighet borte, for da ble ungene mine møtt av både kloke og varme ansatte som tok godt imot dem, og jeg vet at de har det veldig bra der hver eneste dag.

Jeg synes det er synd at vi nok en gang skal starte en debatt om barnehager som bare handler om eierskap og ideologi istedenfor at den handler om det som er aller viktigst, nemlig hvordan ungene våre har det hver eneste dag, og hva som skal til for at de trives og utvikler seg. Representanten Moxnes snakker om at pengene skal komme ungene til gode, men han sier egentlig ingenting om hva det handler om, han snakker bare om eierskap. Det viktigste for Venstre er at vi har et godt og tilgjengelig barnehagetilbud for alle. Gode barnehager er helt avgjørende for at vi skal lykkes med tidlig innsats, og det er også med på å sikre alle barn frihet og like muligheter senere i livet.

Vi har prioritert, i barnehagedebatten, å sørge for at unger fra familier med dårlig råd også skal få gå i barnehage. Vi har innført ordningen med gratis kjernetid for å gi dem en bedre start på livet og for å ruste dem bedre for skolen. Vi har også vært med på å innføre en bemanningsnorm og sikret både høy voksentetthet og høy pedagogtetthet. Nå er vi snart i mål, og vi fikk nå høre fra statsråden at mer enn ni av ti barnehager i fjor oppfylte bemanningsnormen. Det betyr at det er enda flere unger som møter flere voksne, og dyktige og kompetente voksne, hver eneste dag. Det er jo det som teller i barnehagedebatten.

Vi trenger de private barnehagene. Rød-grønn side gjorde jo selv en stor jobb med å ta dem inn i varmen den gangen vi skulle oppnå full barnehagedekning, og for det fortjener ikke disse barnehagene en trussel om å bli fratatt næringsgrunnlaget. I 2011 sa daværende statsråd Kristin Halvorsen:

Det er etablerere av barnehager som har lagt ned en stor innsats og mange timer uten å ta ut lønn for alt, men de har også kanskje investert private midler, og det vil være urimelig ikke å tillate at disse skal kunne ta ut et utbytte.

I Venstre sier vi at bedre er alltid mulig. Vi må være positive til endringer og justere regelverk og finansiering til tida vi lever i, og vi skal slett ikke være naive. Vi må ha et regelverk som sørger for at det ikke er mulig å ta ut urimelige utbytter, og det gjør også Venstre og regjeringen. Men å starte en heksejakt på en hel sektor man har heiet fram, og som brukerne er svært fornøyd med, det mener jeg er ganske respektløst. Jeg skjønner at fokuset for Moxnes og Rødt ligger på de store eierne, men det han glemmer er at når han snakker om dem, tar han med seg alle de små aktørene i dragsuget.

Jeg har møtt mange som føler seg stemplet som profitør, uten at de selv føler at de hører til den kategorien. I sommer besøkte jeg bl.a. Lekeslottet barnehage i Risør, som har ca. 30 barn i en gammel trevilla i idylliske omgivelser, og som gir barna et fantastisk tilbud. De opplever nå en økende skepsis, både blant foreldre og blant kommunepolitikere, fordi de er en privat barnehage, de er et AS. De er riktignok eid av samme kvinne som startet barnehagen, som også er leder der, som legger ned utallige dugnadstimer, og som også har tatt opp egne lån og tatt egen økonomisk risiko for å sikre et godt tilbud for barn. Disse føler seg rammet av den samme kritikken som kanskje først og fremst er ment å ramme de store, og endringene i regelverk vil også ramme de små på samme måte som det rammer de store.

Venstre mener at fokuset i debatten må handle om hva som gjør at ungene våre får et best mulig barnehagetilbud. Jeg kan være med på mange diskusjoner om hva slags kriterier vi skal ha, og hva slags kvalitetskrav vi skal stille. Jeg mener at det er det viktigste – ikke bare å fokusere på hvem som eier barnehagene. Vi skal selvsagt ta de utfordringene som fins, på alvor, og jeg er veldig glad for at regjeringen har varslet grep for å sørge for at man ikke skal ta urimelig utbytte. Det er også veldig viktig at vi får et nasjonalt tilsyn som sikrer nettopp det som representanten Fagerås var inne på: Dersom vi har useriøse aktører som ikke leverer kvalitet, eller som benytter seg av offentlige midler på feil måte, skal de selvsagt tas for det, og de skal ikke få lov til å drive barnehage.

Martin Henriksen (A) []: Takk til interpellanten for å ha tatt opp dette temaet.

Arbeiderpartiet er opptatt av at vi skal ha best mulig barnehage for alle barn, uavhengig av hvor de bor, og uavhengig av hvilken barnehage de går i. Jeg mener at det overordnede når det gjelder barnehagepolitikken i Norge, er at det å investere i barnehage er noe av det lureste vi kan gjøre. Det er bra for likestillingen, det er bra for arbeidslinja og det er bra for å gi barna våre et bedre utgangspunkt for resten av livet.

Men da er det heller ikke uvesentlig hvor pengene havner. Jeg vil bare si, nå i starten av mitt innlegg, at Arbeiderpartiet gjerne diskuterer kvalitet – det gjør vi jo i alle debatter man har om kvalitet, vi fremmer forslag om det også – men når bl.a. Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet sier at man heller burde diskutere kvalitet framfor profitt, og anklager Rødt for ikke å delta i debattene om kvalitet, har jeg to ting å si: For det første ser jeg gjerne Rødt i flere debatter om kvalitet i barnehage. Det er ikke der de har vært mest aktive, for å si det sånn. Men det andre er: Slutt å bruke argumentet om kvalitet i barnehage, og at det er viktig å ta den debatten, for å skape et inntrykk av at debatten om profitt i barnehage ikke er viktig.

Det er en annen barnehagesektor i Norge i dag enn det var i 2003. Det er en annen barnehagesektor i Norge i dag enn det var i 2013. Vi ser at de store aksjeselskapene, som også gjerne er kommersielle aktører, har økt, at det er færre ideelle og små aktører i norsk barnehagesektor. Arbeiderpartiet mener det er bra å ha mangfold i barnehagesektoren. Det skal være plass til både offentlige og private, men det bør være liten eller ingen plass til profitt.

Jeg tror at de foreldrene som har barna sine i barnehage i Norge, ikke først og fremst er opptatt av om den barnehagen er offentlig eller privat. Så ærlige tror jeg vi bare skal være. De er opptatt av at barnehagen skal være god, at det er nok ansatte, og at kvaliteten er god. De er også opptatt av hvor pengene de betaler inn, og de offentlige tilskuddene, havner. Det er vanskelig for dem – og oss – som er opptatt av å ha mangfold i barnehagesektoren, å forklare og forsvare den utviklingen som har vært i norsk barnehagesektor de siste årene, der altså andelen av store kommersielle AS-er har økt. Antallet ideelle og små aktører har gått ned.

Vi ser også en stor interesse fra internasjonale oppkjøpsfond, som nå ikke bare står på terskelen til, men faktisk er i ferd med å kjøpe seg opp i norsk barnehagesektor. Dette er kortsiktige eiere. Vi skal ikke være så naive at vi tror at deres mål er langsiktig kvalitetsutvikling av barnehagesektoren, for det er det ikke. Det har de også sagt svart på hvitt. De ser det som et sted å plassere kapital. Store barnehagemeglere, som det nærmest kan kalles, har prospekter til internasjonale oppkjøpere for å vise at norsk barnehagesektor er et lukrativt sted å plassere kapitalen sin. Det gir god avkastning. Er vi interessert i at norsk barnehagesektor skal bli et spekulasjonsobjekt? Svaret på det bør åpenbart være nei, og det burde ringe noen alarmbjeller også langt inn i Høyres Hus når vi ser den utviklingen.

Denne debatten om profitt har vi hatt mange ganger i Stortinget. Partiene mener stort sett det samme nå som man har gjort før. Det vi venter på, er at regjeringa skal komme med sitt forslag til lovendringer, som forhåpentligvis kan være med og rydde opp, tette igjen og ta ned profitten. Vi har ventet sommer, høst og vinter – og håper vi ikke må vente vår og sommer igjen før vi får noe på bordet fra regjeringa.

Jeg mener at noe av det man burde gjøre i tillegg til lovendringen, er å endre finansieringen av bemanningsnormen. Når jeg hører at regjeringspartiene er bekymret for de små og de ideelle aktørene i barnehagesektoren, er noe av det første jeg tenker: Vel, hvorfor legger dere ikke pengene på bordet for å finansiere deres egen bemanningsnorm, da? Er det én bekymring vi ser fra de private, små og ideelle barnehagene, er det jo at finansieringen av bemanningsnormen gjør at når de har tært opp egenkapitalen sin, når de har brukt opp egne budsjetter, står de i fare for enten å måtte legge ned eller selge sine barnehager. Da vet vi hvem som kjøper dem opp. Akkurat nå er det ikke Bjørnar Moxnes eller Rødt – selv om jeg misliker å måtte ta ham i forsvar – som er den største trusselen mot ideelle barnehager i Norge. Det er den regjeringa som sitter, som nekter å betale regningen for sin egen bemanningsnorm.

Jeg håper regjeringa kommer med andre forslag. Jeg håper de følger opp det som Arbeiderpartiet fikk flertall for i 2018, sammen med Kristelig Folkeparti og de andre opposisjonspartiene, at man får på plass et lovmessig skille mellom kommersielle og ideelle barnehager, slik at det går an å prioritere dem, at vi får like krav til offentlige og private barnehager, at man får forkjøpsrett, og at regjeringa tar en ordentlig gjennomgang av finansieringssystemet, ikke stykkevis og delt, som vi har sett i den lovgjennomgangen de har hatt.

Bjørnar Moxnes (R) []: Når etter hvert seks av ti innbyggere vil ha slutt på at det kan tas privat profitt fra velferdstjenester som barnehage, eldreomsorg og barnevern, er det fordi folk har opplevd – og også blitt forholdsvis forbanna på – at penger som skulle gått til det beste for sårbare brukere av velferdstjenester, i stedet forsvinner ut av disse tjenestene.

To eksempler fra mindre barnehager: Foreldre har sett at eieren av barnehagen, hvor det spinkes og spares i tilbudet til barna, bruker barnehagepenger på å kjøpe en splitter ny Porsche til seg selv, og eiere som har kjøpt ferie- og firmaleiligheter for barnehagens penger i Torrevieja på solkysten i Spania.

Dette er bakgrunnen for den voksende opinionen mot profitt i velferden, som går langt inn i sentrum. Et massivt flertall av Kristelig Folkepartis velgere vil ha slutt på dette. Det samme gjelder Senterpartiets, Arbeiderpartiets og SVs velgere, og ikke minst vil også Rødts velgere ha slutt på at pengene forsvinner ut av tjenestene. De skal gå til det beste for brukerne av tjenestene.

Og når Høyre sier at det ikke er så mye profitt i barnehagene, er det jo underlig at det brødreparet som eier Norlandia, er gode for 2,8 mrd. kr hver, at eieren av Læringsverkstedet er god for 1,4 mrd. kr alene, og at et ektepar fra Sunnmøre nylig tjente 356 mill. kr på å selge barnehagene sine i Gnist til et utenlandsk oppkjøpsfond. Da skyldes ikke det teknologisk innovasjon eller verdiskaping. Nei, verdiene i selskapet er eiendommer som er fullfinansiert av innbyggerne gjennom billige lån fra Husbanken under markedsrente på 100 pst. av investeringen, og ikke minst at kommunens kapitaltilskudd har dekket alle kostnadene ved lånet. At Venstre og Høyre forveksler dette med verdiskaping, er bare litt trist. Det er ikke verdiskaping å bare flytte verdier, overføre dem, fra skattepengene til private formuer.

Det er det det store flertallet ønsker en slutt på, og det er derfor Rødts standpunkt om profitt på velferd får stadig større oppslutning hos stadig flere. Man ønsker å sikre at pengene går til det beste for brukerne.

Til slutt vil jeg ha et svar fra statsråden på det som handler om den demokratiske handlefriheten lokalt. Er Skei Grande enig i at de kommunene hvor et flertall ønsker å kunne prioritere ideelle, private barnehager foran kommersielle når det gjelder å bygge ut nye barnehager, skal få lov til å prioritere det, eller er det fortsatt forbudt for dem å skulle skille mellom kommersielle og ideelle barnehager i framtiden?

Statsråd Trine Skei Grande []: Til det siste spørsmålet først: Vi har hørt begrepet «ideelle» i en av de høringene vi har sendt ut for å få noen klarere definisjoner, for det er klart at Moxnes’ definisjon, som er at alle som ikke er AS, er ideelle, og alle som er AS, er kommersielle, er en feil definisjon. Det er det ganske bred enighet om. Men det å finne den riktige definisjonen på dette er noe av det som er hørt, og det er vanskelig å finne en klar definisjon på det.

Så handler det om hvor langt ned man kan flytte makta, for man kan selvfølgelig flytte makt ned til kommunene, men det er også interessant å flytte makt ned til foreldrene, slik at de får bestemme hvilke barnehager som skal drives ut fra at vi nå i noen kommuner må bygge ned kommunetilbudet fordi det blir færre barn.

Så – avslutningsvis: Barnehager er en av de viktigste utdanningsinstitusjonene vi har. Vi vet at barn som går i barnehage, lykkes bedre på skolen. De har mindre frafall, og de tar høyere utdanning. Dette er en av de viktigste innsatsfaktorene vi har for å bekjempe sosial ulikhet i Norge. Det er derfor denne regjeringa har innført gratis kjernetid og nedsatt pris for dem med dårligst råd. Det er også derfor vi har sørget for en bemanningsnorm som sikrer at vi får god kvalitet på den barnehagen folk skal bruke. Og foreldre er kjempefornøyde med det tilbudet vi har. Jeg håper at vi i framtida også kan begynne å spørre barn om de er fornøyde med det tilbudet de har, slik at vi også kan måle utviklingen av det.

Da er det viktig å ha kontroll, og det er viktig å ha systemer som sørger for at kvaliteten er god framover. Det gjør vi gjennom normer, det gjør vi gjennom andre typer krav, men vi gjør det også med tilsyn, sånn som eksempelet fra Oslo, som ble vist fram her, at tilsynet kan slå ned på de barnehagene som bruker pengene feil. Det viser at systemet fungerer. Men det gjelder da kommuner som Oslo, som er så store og har så tung faglig kapasitet at de faktisk kan gjøre det.

Så til slutt: Jeg må si at det bildet som skapes her om at 140 000 barn går i barnehager der ansatte drar på spa, kjøper Porsche og ferieleiligheter, er et feil bilde. Punktum. Det er så mange der ute som står på og jobber hardt for å få til gode barnehager, og som er i en helt annen virkelighet enn det bildet som skapes fra denne talerstolen i dag. Jeg skjønner at mange av de barnehagene føler stor usikkerhet med et Senterparti som er imot alle typer innstramminger som denne regjeringa har sendt på høring, et Arbeiderparti som bare er store i retorikken, men som ikke har noen konkrete forslag, og et SV og et Rødt som snakker som om barnehagene eies av folk som drar i Porsche på spa eller kjøper ferieleiligheter. Jeg skjønner at usikkerhet skapes i et samfunn der man ser en så sprikende opposisjon.

Presidenten: Debatten i sak nr. 9 er da omme.