Lene Vågslid (A) [10:02:16 ] (leiar i komiteen og ordførar
for saka): Komiteen vil i denne saka påpeike at ordninga er meint
å vere ei moglegheit for å få ein viss økonomisk kompensasjon i
saker der det det offentlege har gjort urett, og der det ikkje er
mogleg å få dekning på annan måte.
I 2019 blei det
utbetalt 21,7 mill. kr i rettferdsvederlag frå staten. Det er ein
auke frå året før på 1,5 mill. kr. Dette kjem dels av at fleire
saker blei behandla i 2019, og dels at utvalet i 2018 heva nivået
for vederlag i enkelte typar svikt i barnevernet.
Komiteen merkar
seg at den totale gjennomsnittlege saksbehandlingstida har gått
noko ned dei siste åra, men at ho for nokre typar saker gjekk opp
i 2019. Utviklinga i saksbehandlingstida bør følgjast nøye framover.
Komiteen merkar seg at den gjennomsnittlege saksbehandlingstida
per sak har auka frå 14 månader i 2018 til 16 månader i 2019. Mykje
av denne saksbehandlingstida er knytt til utgreiingane i faginstansane som
behandlar dei ulike søknadene. I nokre saker kan det vere opptil
2 000 dokument som er sende inn, og som ein må gå igjennom for å
vurdere om det ligg føre eit grunnlag for vederlag. Ei viss saksbehandlingstid meiner
komiteen er forståeleg, men komiteen vil framheve at ein ytterlegare
auke i saksbehandlingstida vil vere uheldig for dei som søkjer om
rettferdsvederlag.
Resten av innstillinga
viser til utbetalingane og at Stortinget har vedteke at taket på
utbetalingar av rettferdsvederlag i utgangspunktet er 250 000 kr
og 300 000 kr for spesielt alvorlege tilfelle. Utbetalingar på 200 000 kr
er relativt vanlege, medan utbetalingar på 250 000 kr eller meir
er svært sjeldne. Innanfor dei rammene som Stortinget har vedteke,
kan utvalet sjølv ta initiativ til å auke satsane på utbetalingane,
slik dei f.eks. gjorde i 2018 og 2019.
Til slutt vil komiteen
framheve at det ikkje berre er pengebeløpet i seg sjølv som er viktig,
men at personar som har vore utsette for svikt frå det offentlege
i barndomen, får saka si gjennomgått og får ei orsaking.
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:05:00 ] : Det siste saksordføreren
sa, er veldig viktig. Det handler veldig mye om å bli hørt og få
en beklagelse. Ordningen er utrolig viktig for veldig mange, for
det handler om at man ikke har fått noen form for oppreisning noen
andre steder, ofte fordi sakene er så gamle at de ikke kommer inn
under de ordinære ordningene. Jeg har tidligere selv sittet i dette
utvalget gjennom mange år og har gitt erstatning i flere tusen saker.
Strengt tatt burde alle representantene her ha lest noen av de sakene,
for det er faktisk veldig stygge saker som man blir overrasket over
at har skjedd i vårt land.
Da jeg satt i dette
utvalget, hadde vi tre grunnprinsipper som var førende for alt vi
gjorde når vi ga erstatning. Det ene var at vi skulle legge avgjørende
vekt på søkers egenerklæring. Vi skal ikke kreve at en advokat fremsetter
dette på en riktig og god måte, for vi følger ikke paragrafer. Så
egenerklæringen veier veldig tungt. Det andre var mangel på dokumentasjon.
I vårt land hadde vi gjennom mange år en kutyme for å makulere alt
som var av dokumentasjon. Det betyr at de som søker, nesten ikke
klarer å finne dokumentasjon å legge frem. Men vi hadde psykolograpporter
der et voksent menneske for flere år siden hadde fortalt til psykologen sin
at han var blitt utsatt for seksuelle overgrep i barndommen, og
det så vi på som en dokumentasjon på at overgrep hadde skjedd. Det
siste var at i mange av sakene er overgriper død, og vi la til grunn
at søker ikke skal lastes for at overgriper ikke har en mulighet
til å forsvare seg. At vedkommende var død, skulle ikke ha noen
betydning.
Det som har skjedd
i det siste, er at man har fraveket alle disse prinsippene. Jeg
får en del henvendelser fra folk som har søkt, og som får avslag
fordi overgriper er død, eller de får avslag fordi dokumentasjonen
ikke er bra nok, at det ikke holder med en ti år gammel psykologerklæring
fordi det ikke kan dokumenteres at det skjedde i barndommen.
Jeg har ikke fått
med meg at Stortinget har vedtatt at vi skal endre praksis. Dette
er mennesker som snakker sammen, de vet at andre har fått erstatning,
mens de nå ikke blir sett, ikke blir hørt og ikke får en beklagelse.
Og det er beklagelsen som veier tyngst for dem. De føler at de ikke
blir trodd, mens andre i samme situasjon har blitt trodd.
Jeg forventer ikke
at statsråden kan svare meg på dette spørsmålet, men jeg håper hun
kan ta det med seg. Er det virkelig slik at utvalget bare kan endre
praksis på egen kjøl, eller har de fått noen nye instrukser som
gjør at reglene nå skal brukes annerledes? I så fall bør det kommer
frem på nettsidene at vi har endret praksis i ordningen.
Statsråd Monica Mæland [10:08:55 ] : Bare for å svare representanten
Kjønaas Kjos med en gang: Jeg har ingen kunnskap om at utvalget
har fått noen instrukser fra Justisdepartementet eller fra justisministere,
og i hvert fall ikke fra meg, men jeg skal selvsagt undersøke forholdet.