Carl-Erik Grimstad (V) [16:03:22] (ordfører for saken): Jeg er glad for å kunne innlede til debatt om kulturmiljømeldingen. Et generelt godt samarbeidsklima – kall det gjerne kulturmiljøet – i familie- og kulturkomiteen kommer også til uttrykk i arbeidet med denne meldingen. Takk til komiteens medlemmer i så måte.

Meldingen bygger på to vedtak fattet i behandlingen av statsbudsjettet for 2018, der regjeringen ble bedt om å vente med å realitetsbehandle endrede nasjonale mål til stortingsmeldingen om kulturminnefeltet er behandlet. Dette har regjeringen lojalt forholdt seg til. Det ville være kritikkverdig av regjeringen om den hadde lagt fram et smørgåsbord av nye konkrete mål på dette tidspunktet. Nye programmer kommer senere; i dag er det den overordnede strategien i feltet som skal debatteres og vedtas.

Denne debatten kommer forhåpentlig i liten grad til å dreie seg om tidligere ordskifter om kulturminnepolitikken. Målene som ble staket opp for over ti år siden, er ikke blitt fulgt opp – ja, de har på sett og vis gått så til de grader ut på dato at det kan være grunn til å bruke ordet kulturminne om dem. Det er ingen tvil om at de aller fleste partiene i denne salen har noe å svare for når det gjelder manglende oppfølging av målene, og det er mange grunner til det. I den grad dette blir et tema i debatten, håper jeg dette ordskiftet framstår en appendiks, en blindtarm som heretter for godt kan fjernes til beste for pasienten.

I tråd med dette dreier hovedinnholdet i kulturmiljømeldingen seg om strategier for hvordan vi heretter skal forholde oss til dette viktige temaet for vår historie, identitet, selvrespekt, internasjonale anseelse og sikkert også næringsutvikling. Kultur er like fullt framfor alt det vi lever for, ikke av, og kulturminner, kulturelle miljøer og vår natur danner historiefortellingen som kulturen trer fram fra eller springer ut av.

Jeg registrerer at opposisjonen mener meldingen for ensidig legger opp til å håndtere kulturminnevernet på det tradisjonelle miljøvernets premisser. Jeg er litt usikker på hva som legges i begrepet «det tradisjonelle miljøvernet», men nå har det seg slik at både miljøministeren og jeg tilhører et parti som mener at det meste bør håndteres på miljøvernets premisser. Det kan jo være interessant med et ordskifte om hva i kulturmiljøsammenheng som i så fall bør utelates fra slike hensyn.

I forbindelse med statsbudsjettet for 2018 ble det altså foreslått å legge fram nye nasjonale mål for kulturminnefeltet. Det ble, og det er jeg helt enig i, vist til at de tidligere nasjonale målene på kulturminnefeltet hadde en for sterk objekt- og tilstandsorientering, og at de nye målene i sterkere grad må legge vekt på samfunnsnytten ved å ta vare på kulturarven, på å ta den i bruk og på engasjement og ansvar.

Slik jeg opplever det, er dagens melding en klar oppfølging av tanken om å gå bort fra objektorienteringen og i stedet fokusere på bevaringsstrategier og i sterkere grad legge vekt på samfunnsnytten ved å ta vare på kulturarven. Venstre sitter nå ved roret i departementet som har fulgt opp dette, og jeg opplever at også det faglige miljøet vil ha det på denne måten.

Under behandlingen av statsbudsjettet for 2018 fikk altså Venstre med seg Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet på det forslaget jeg nevnte, og som jeg gjentar:

«Stortinget ber regjeringen vente med å realitetsbehandle endrede nasjonale mål til stortingsmeldingen om kulturminnefeltet er behandlet.»

Nå fremmer opposisjonspartiene, altså de samme tre partiene, et forslag om at alle steinkirker fra middelalderen skal ha ordinært vedlikeholdsnivå innen 2030. Det er i mine øyne et svært konkret mål med objekt- og tilstandsorientering, og det skjer før den etterlengtede meldingen er lagt fram og vedtatt. De skal altså ha mer av det som ikke virket. For øvrig kan jeg vanskelig se at det vedtaket vi ser ut til å gjøre i dag, vil anses som hugd i stein for regjeringen 2029–2033, for å si det slik. Jeg ønsker meg i stedet at vi så snart som mulig skal starte med et arbeid for vedlikehold av steinkirkene, men altså først strategi.

Vi kan gjerne diskutere hvem som med størst iver har arbeidet for ivaretagelsen av steinkirkene i landet, men det er ikke poenget her. Poenget dreier seg om fasthet i politikken. Hva er det i dag som har gjort at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV nå mener at det er imperativt å sette et konkret mål for steinkirkesatsingen før den herværende meldingen er vedtatt? Jeg frykter at årsaken til dette er at de tre partiene ikke helt har forstått hva meldingen går ut på – altså først å stake ut bevaringsstrategier og så konkretisere på hvilken måte de best kan nås, ved at vi alle totalt sett får en bedre kulturmiljøpolitikk der ivaretagelsen av steinkirkene inngår som et naturlig ledd.

Trond Giske (A) [16:08:34]: La meg først takke saksordføreren for godt samarbeid og også regjeringen for et slikt framlegg. Det er godt for Stortinget å få en gjennomgang av hele kulturminnepolitikken – eller kulturmiljøpolitikken, som det vel nå skal hete. Det er et viktig område, og spesielt i en situasjon der verden er i rask omskiftning, er det viktig at vi tar vare på historien, tar vare på røtter, tar vare på kunnskap.

Så vet vi at disse store, raske endringene også legger større press på disse minnene. I meldingen rapporteres det om tap av kulturminner som på noen områder skjer så raskt at vi kanskje i løpet av noen tiår kan ha mistet mye verdifull historie. Samtidig beskrives et stort potensial ved å ta vare på dette, ikke bare i form av en kulturminnepolitikk, men også i form av næringspolitikk. Reiseliv, opplevelser – hvorfor reiser vi rundt omkring i verden? Jo, ofte for å oppleve historie, kulturminner og landskap – den type ting. Jeg tror vi kommer til å se mer av det i framtiden.

Hvis man skal lykkes med en god kulturmiljøpolitikk, må man ha tydelige mål. I dokumentet foreslås tre mål som man må kunne si ikke er så veldig tydelige, ikke så veldig målbare, og definitivt ikke veldig tidfestet. Det er slik i denne sektoren, som i kultursektoren, at man ofte blir holdt med gode ord. Derfor var det en annerledes tenkning da vi under flere regjeringer hadde tydelige bevaringsprogrammer som var befriende annerledes enn de runde formuleringene. De var konkrete, de var målbare, de var tidfestet, og selv om vi ikke nådde dem, har de vært et viktig verktøy og jeg vil tro også et viktig redskap for statsråder som reiser på budsjettkonferanser og skal slåss for bevilgninger. Nå blir dette svekket. De tre overordnede målene er greie nok, Arbeiderpartiet kan også slutte seg til dem, men de må suppleres med tydelige bevaringsprogrammer.

Når vi ikke har nådd målene, lærer vi både oss selv og ungene våre at da må vi bare jobbe enda hardere. Løsningen på ikke å nå mål er ikke å gi opp målene. Derfor burde man heller tatt Riksrevisjonens kritikk til seg og sagt: Ja vel, vi skal gjøre jobben, vi skal brette opp ermene, og vi skal nå målene selv om vi må flytte tidsfristen noe.

I meldingen understrekes det jo av departementet selv hvor viktig bevaringsprogrammene har vært. Det virker nesten som om det her er skrevet med en annen konklusjon enn den som kom, og kanskje har det vært en runde innom Finansdepartementet – hva vet jeg? – og så har man endt med en vagere ambisjon. Statsråden skal i alle fall vite at fra opposisjonen vil en høyere, tydeligere og klarere ambisjon få varm støtte. Det er viktig, for det handler om mange av våre viktigste historiske tradisjoner.

Det kulturminneområdet som forvitrer raskest akkurat nå, står det beskrevet, er sjøfarten – naustene, fartøyene, det som har vært den viktigste bærebjelken i vår velstand og vår måte å leve på.

Komiteen understreker også det store behovet for vedlikehold og ivaretakelse av kirker og religiøse minner.

Fra Arbeiderpartiets side er det også utrolig viktig å ta vare på de teknisk-industrielle minnene, vår næringshistorie, vår arbeidshistorie, hva som skapte velstand. Også disse ser vi kan ha et stort potensial når de levendegjøres, kanskje med ny aktivitet, samtidig som man bevarer disse kulturminnene som et aktivt besøkssted.

Vi understreker også hvor viktig det er å ha – hva skal vi kalle det – et klart mål eller en ambisjon om at våre viktigste minner fra vikingtiden kan få en internasjonal status gjennom UNESCO, og ikke minst at vi også følger opp der vi har tatt på oss en UNESCO-forpliktelse. Jeg vil da i mitt valgdistrikt peke spesielt på Røros, som er et helt unikt slikt kulturminne.

De nasjonale minoritetene er viktige. Vi ser fram til at regjeringen går igjennom hvordan vi skal forholde oss til de kvenske minnene, og vi ser også fram til at regjeringen kommer tilbake med en gjennomgang av hvordan private som må ta et stort arkeologisk ansvar, særlig innenfor landbruket, kan bli bedre finansiert. Regjeringspartiene sier at de er enige i dette målet, derfor har Arbeiderpartiet avventet å gå inn for et konkret pålegg i denne sammenheng, kanskje også fordi vi hadde en mistanke om at vi ikke fikk flertall for det, men vi vil komme sterkt tilbake hvis regjeringen ikke følger opp.

Jeg tar opp de forslagene Arbeiderpartiet er medforslagsstiller til.

Tage Pettersen (H) [16:13:53]: Mennesker har alltid satt spor etter seg i omgivelsene. Disse sporene utgjør fellesskapets hukommelse om tidligere generasjoners samfunn og levemåte. Menneskehetens påvirkning på omgivelsene er nå så dominerende at tap av naturmangfold og global klimakrise er blitt vår tids største utfordringer. De utfordringene vi står overfor, krever en endret kurs, også i kulturmiljøpolitikken. Det er hva denne stortingsmeldingen legger opp til.

Stortingsmeldingen representerer et paradigmeskifte på området. FNs bærekraftsmål løftes inn på en helt ny måte, og man beskriver godt kulturarvens betydning for en bærekraftig utvikling. Meldingen tar helt nye hensyn til immaterielle kulturminner, som selvfølgelig er en like viktig del av vår kulturhistoriske arv som et fysisk bygg eller en gjenstand. I den nye kulturmiljømeldingen tenker vi helt nytt om hvordan vi skal forstå kulturminner. I stedet for konkrete mål snakker vi heller om bevaringsstrategier.

Deler av opposisjonen problematiserer kulturminnefeltets politiske forankring på det statlige nivået. Da vil jeg minne om at saksområdet har ligget til Miljøverndepartementet siden etableringen i 1972. Høyres svar er heller å støtte etableringen av et departementets kulturarvforum, som et samarbeidsorgan etter modell av departementets verdensarvforum og den interdepartementale landskapsgruppen.

Jeg vil få løfte fram regjeringens tre nye nasjonale mål i kulturmiljøpolitikken:

• Alle skal ha mulighet til å engasjere seg og ta ansvar for kulturmiljø.

• Kulturmiljø skal bidra til bærekraftig utvikling gjennom helhetlig samfunnsplanlegging.

• Et mangfold av kulturmiljø skal tas vare på som grunnlag for kunnskap, opplevelse og bruk.

De rød-grønne partiene kritiserer regjeringen i harde ordelag for sin innsats på kulturminnefeltet. Regjeringen har ikke fulgt opp satsingene vedtatt i 2005, påstås det, og de trekker fram Riksrevisjonen og budsjetter som sannhet for påstandene.

Sannheten er vel at den samme Riksrevisjonen ikke var fornøyd etter sin treårsrevisjon – som vanligvis avslutter revisjoner – i perioden med rød-grønn regjering. Derfor ble det også gjennomført en fjerdeårsrevisjon. Her ble det bl.a. skrevet at det «finnes ingen oversikter», og at det «ikke er etablert et tilfredsstillende rapporteringssystem for å nå målet». Videre står det: «medføre at målet om et representativt utvalg vedtaksfredede bygninger innen 2020 ikke nås» og «øker sannsynligheten for at målet ikke blir nådd innen 2020».

Dette viser oss at allerede i den rød-grønne regjeringsperioden, som la grunnlaget for 2020-målene, var det store mangler i arbeidet. Eller sagt på en annen måte: Innsatsen var ikke tilstrekkelig.

Vi kan også velge å se på andre parametere. Det årlige tapet av kulturminner er redusert, og i bevaringsprogrammet for arkeologiske kulturminner har 420 av 450 utvalgte arkeologiske kulturminner fått ordinært vedlikehold. Når det gjelder de økonomiske prioriteringene til feltet, har vi sett en økning i de totale bevilgningene til Riksantikvaren og Kulturminnefondet på 31 pst. fra 2014 til 2019.

Opposisjonen skriver at det ikke er varslet en styrking av satsingen på frivilligheten, og de trekker fram momskompensasjonen som ett eksempel. Den påstanden faller på sin egen urimelighet. Regjeringen har et mål om å trappe opp momskompensasjonen til 1,8 mrd. kr i 2021. Siden 2012 har det vært en kraftig vekst i ordningen, på over 1 mrd. kr, til nesten 1,7 mrd. kr.

Engasjement og dugnadsinnsats fra private eiere og frivillige er den viktigste årsaken til at mange kulturmiljøer fortsatt eksisterer. Det er lang tradisjon for frivillig engasjement og innsats for kulturarven i Norge. Derfor er jeg glad for at komiteen løfter fram at frivillig innsats kanskje er den viktigste bærebjelken i det norske kulturminnevernet.

Komiteen har vært tydelig på å anerkjenne at utgifter til arkeologiske undersøkelser kan være en stor kostnad for mange, og at vi ber regjeringen vurdere dette. Jeg er også glad for at regjeringen i meldingen skriver at det er grunnlag for å se nærmere på om landbruksnæringen blir urimelig belastet, og vil vurdere hvordan dette eventuelt kan ivaretas.

Jeg tror også vedtaket vi i dag får på plass, der vi «ber regjeringen i samband med bevaringsstrategiene fremme forslag om hvordan staten kan stimulere private eiere av kulturminner og kulturmiljøer til jevnt, godt vedlikehold gjennom skatte- og avgiftsinsentiver», vil bli godt mottatt.

Himanshu Gulati (FrP) [16:18:35]: Jeg vil også begynne med å takke saksordføreren for et godt samarbeid i saken, og jeg slutter meg til hans ord om at mens vi ofte i denne salen diskuterer ting som vi lever av, er det også iblant vi har saker som handler mer om ting som vi lever for.

Kulturminner, kulturmiljøer og -landskap er en del av vår arv og identitet, vårt felles ansvar, og det er en ressurs. Norge er også et rikt land når det gjelder kulturmiljø og kulturarv. Jeg er derfor veldig glad for det bl.a. representanten Giske sa om den enigheten som er i komiteen om viktigheten av å løfte fram bl.a. vår vikingarv og våre vikingskip som noe som fortjener verdensarvstatus, og å løfte fram det i den sammenheng.

Det som er viktig for Fremskrittspartiet når det gjelder kulturmiljø, er at det fokuseres på bevaring gjennom aktiv og ansvarlig bruk og det å gjøre kulturarv tilgjengelig, og på det ikke å skape unødige konflikter mellom forvaltning av kulturmiljø på den ene siden, og samfunnsutvikling og tilgjengelighet på den andre siden.

Å fokusere på reiseliv er således viktig. Kulturmiljø gir muligheter for opplevelser, og vi har et stort potensial i Norge som ligger i næringsutvikling og reiselivsopplevelser innenfor kulturmiljøområdet. Vi i Fremskrittspartiet ønsker en positiv ja-holdning fra nasjonale myndigheter, men også fra lokale myndigheter, som gir økt tilgjengelighet og muligheter for økt verdiskaping gjennom kombinasjon av både kulturmiljømessige reiseopplevelser og andre reiseopplevelser, som kan gjøre disse opplevelsene enda bedre.

Vi i Fremskrittspartiet er også opptatt av at funn og ivaretakelse av kulturmiljøverdimessige ting ikke unødig skal skape konflikter og ikke unødig skal stoppe opp utvikling og f.eks. byggeprosjekter. Det kan oppstå konflikter ved utvikling når det gjøres funn av miljømessig og kulturarvmessig verdi, men vi mener det er viktig at man gjør skjønnsmessige vurderinger som gjør at nødvendig utvikling av samfunnet ikke stopper opp eller unødig vanskeliggjøres i enhver slik sammenheng. Det er viktig å ivareta en balanse mellom de ulike samfunnsmessige hensyn, for det er en belastning for både lokalsamfunnet det gjelder, og ulike aktører når f.eks. utviklingsprosjekter, infrastrukturprosjekter og andre ting stoppes opp på grunn av kulturmiljømessige forhold. Der det likevel er nødt til å skje inngrep i privat eiendomsrett på grunn av viktige funn, er vi også veldig opptatt av at dette skal kompenseres fullt ut, slik at belastningen på private eiere og samfunnsmessige aktører blir så liten som mulig.

Jeg vil også trekke fram en annen viktig del av norsk kultur og norsk arv, nemlig steinkirker og andre kirker av kulturhistorisk verdi. Vi i Fremskrittspartiet er veldig glad for den enigheten som også kom i forbindelse med meldingen om Opplysningsvesenets fond, hvor det er en forpliktelse til å øke innsatsen for ivaretakelse av denne type kulturarvmessige bygninger. Vi støtter derfor også et forslag i saken som setter et høyt ambisjonsnivå for vedlikehold av steinkirker, som er en viktig del av norsk kulturarv.

Vi støtter også et forslag som handler om at private som selv bidrar betydelig innenfor ivaretakelse av kulturarv, skal få større insentiver. Viktigheten av frivillig innsats ble tidligere nevnt fra talerstolen her. Det støtter vi fullt ut, men vi må også ha insentiver og ordninger som gjør at private som tar et ansvar, får en klapp på skulderen og støtte fra statlig hold.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [16:22:55]: Da Knut Arild Hareide som miljøvernminister i Bondevik II-regjeringen i 2005 la fram den første kulturminnemeldingen, var det en stor hendelse i kulturvernsektoren i Norge. Feltet hadde gjennom mange år slitt med manglende prioritering, og forfallet var så stort at 87 pst. av de fredede kulturminnene i Norge var i en eller annen form for forfall.

Ropet fra sektoren om at noe måtte gjøres, var unisont. Derfor tok Stortinget – på bred politisk front og med alle partier på laget – imot regjeringens invitasjon til satsing med åpne armer, og et tverrpolitisk flertall gikk inn for at tilskuddsmidlene i kulturminnevernet skulle trappes opp med 175 mill. kr. I tillegg skulle det etableres et verdiskapingsprogram med egen finansiering. Det ble knesatt nasjonale mål for kulturminnevernet og konkrete måter å måle framgangen på. Målstreken skulle være 2020.

Senere i 2005 ble det regjeringsskifte, men fordi alle partier var med på forliket om kulturminnepolitikken, videreførte den rød-grønne regjeringen linjen som ble staket opp våren 2005. I 2013 la den samme rød-grønne regjeringen fram en ny kulturminnemelding, hvor de politiske satsingene ble oppsummert og politikkmålene konsolidert og justert, og det som hadde vært fra Riksrevisjonen, ble svart ut.

Det var særlig viktig for Senterpartiet de årene at den rød-grønne regjeringen økte tilskuddsmidlene, noe som definitivt skjedde. For eksempel hadde Riksantikvarens budsjett i 2005 en utgiftsside på totalt 252 mill. kr, mens det tilsvarende tallet i den rød-grønne regjeringens framlegg til budsjett for 2014 var nesten en dobling av den summen, nemlig vel 550 mill. kr. Kulturminnefondet, som kun hadde 13 mill. kr til disposisjon i 2005, fikk hele 63,5 mill. kr fra den rød-grønne regjeringen i 2014, altså nesten en femdobling fra 2005.

Dessverre skjedde det noe destruktivt med satsingene i forbindelse med regjeringsskiftet i 2015 som saksordføreren helst ikke vil snakke om. Vi fikk da en regjering som i stedet for å fortsette å satse, begynte å se på forpliktelsene overfor kulturminnevernet som en hemsko. Selve skrekkeksemplet på det er da Tine Sundtoft som kulturminneminister valgte å finansiere en satsing på brannsikring av kulturminner med å kutte i Riksantikvarens tilskuddsposter på mange andre felt, som arkeologi, nasjonale teknisk-industrielle anlegg og verdensarv. Håpløst!

Noen lysglimt de siste årene har det absolutt vært, som at Venstre og Kristelig Folkeparti i Stortinget har sørget for flere økninger i enkelte kulturminneposter i budsjettforlik, men i hovedsak har altså dette viktige feltet til min frustrasjon stått mer eller mindre på stedet hvil. Regjeringen har ikke minst nå i flere år faktisk prøvd å kvitte seg med de nasjonale 2020-målene, fordi de ikke når dem.

Stortinget ved opposisjonen, inkludert Kristelig Folkeparti og Venstre, svarte i 2017 på dette – ikke med å stryke målene, men heller å bestille en ny kulturminnemelding. Jeg festet lenge håp til at det at kulturminnepartiet Venstre rykket inn i Klima- og miljødepartementet, skulle bety en forskjell, men jeg må si at den meldingen som omsider ble lagt fram, skuffet stort. Vi fikk bare en melding som er underlig blass og pregløs, med et slags forslag til nasjonale mål som er så generelle – jeg vil nesten si generiske – at de kunne vært brukt på et hvilket som helst saksfelt. «Engasjement, bærekraft og mangfold» – hvem er ikke for det?

Og hva betyr de målene i praksis? Dessverre har regjeringspartiene her i huset, i stedet for å bidra til større klarhet i det, under behandlingen valgt å gå i kringvern rundt en statsråd som denne gangen strengt tatt ikke har hatt stort å melde – annet enn at 2020-målene ikke blir nådd. Regjeringspartiene prøver seg med «en spansk en» og sier at det var noe feil med målene i seg selv, men dette er i beste fall en røverhistorie. Målene var bra nok, de, men de krevde bevilgninger som regjeringen ikke har villet levere.

Så stiger uklarheten: Regjeringen gir nemlig ingen beskjed om hvordan de nye, luftig formulerte målene konkret skal følges opp, eller hvordan framgangen skal måles – til frustrasjon for feltet. Her skiller dagens melding seg klart fra meldingene vi fikk i 2005 og 2013, hvor det faktisk ble lagt fram et konkret opplegg som Stortinget kunne forholde seg til.

Jeg er derfor veldig glad for at Stortinget i dag viser initiativ utover meldingen og staker ut kursen mer tydelig på to felter som er viktige for kulturminnevernet. For det første danner opposisjonen flertall for at norske middelalderkirker i stein skal settes i stand til 2030, og vi fikk til slutt en tverrpolitisk enighet i arbeidet med behandlingen, nemlig om at regjeringen skal legge fram en skatte- og avgiftspakke for private eiere av fredede og verneverdige kulturminner. Begge tilrådningene vil kunne få stor betydning, og jeg vil særlig takke Fremskrittspartiet fordi de fordomsfritt har gått inn på dette og dermed utløste flertallet. Det er det som sørger for at dagen i dag – selv med et svakt utgangspunkt – kan bli en gledens dag for kulturminnevernet.

Jeg kommer tilbake til andre sider ved politikken her i et annet innlegg, men tar opp forslagene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, og de forslagene Senterpartiet er alene om.

Freddy André Øvstegård (SV) [16:28:21]: Det å ta vare på fortiden gjør oss bedre skodd til å møte framtiden. Norge har en rik kulturarv med kulturminner som forteller mye om hvor vi kommer fra, og hvem vi er. Det kan være de ikoniske vikingskipene, industrihistorien vår, med verdensarven i Telemark, transportkulturminner, som jernbane og kanaler, som Haldenvassdraget hjemme i Østfold, eller håndverkene og den immaterielle kulturarven. Det å ta vare på denne arven, forvalte den, formidle den og ikke minst bruke den aktivt, lærer oss mye verdifullt som vi har nytte av også i dag.

Det å ta vare på denne arven er et bærekraftsprosjekt. Ikke minst engasjerer alle disse forskjellige kulturminnene tusenvis av mennesker og gir store positive ringvirkninger for mange lokalsamfunn rundt omkring i hele landet. Derfor vil jeg aller først takke alle dem som jobber i det frivillige kulturvernet. Uten alle de titusenvis av dugnadstimer de nedlegger, og uten den kompetansen som de frivillige organisasjonene innenfor kulturminnepolitikken sitter på, hadde vi ikke klart å ta vare på noe i nærheten av så mye som det vi faktisk klarer.

Jeg skulle ønske jeg kunne gi regjeringen det samme skrytet. Det er kanskje ikke kulturarv, men det er i alle fall en arv fra Bondevik II-regjeringen om det å løfte kulturmiljøpolitikken, som Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti dessverre ikke har forvaltet så godt. De nåværende målene for kulturminnepolitikken – 2020-målene – som er viktige mål for istandsettelse og forvaltning av kulturarven vår, bryter regjeringen. Det står viktige kulturminner rundt omkring i landet som fortsatt ikke er satt i stand, og som ikke brukes, og det er trist.

Med det bakteppet hadde vi trengt noe annet enn den meldingen vi får i dag. De overordnede målene tror jeg de aller fleste kan slutte seg til. Det illustrerer kanskje litt av problemet også. Med denne meldingen går nemlig høyresiden vekk fra stortingsvedtatte, tallfestede og tydelige resultatmål og over til overordnede mål, hyggelige beskrivelser og vage strategier. Vi går fra konkrete bevaringsprogrammer til mer generelle bevaringsstrategier. Dette er ikke noe vi i opposisjonen bare finner på. Nei, de aller fleste høringsinstansene understreket at regjeringens målsettinger i meldingen framstår som svært vage og uforpliktende.

Derfor er denne meldingen, på tross av gode beskrivelser og fine, overordnede mål, en svekkelse av kulturminnepolitikken. Når regjeringen ikke klarer å følge opp de konkrete målene vi har hatt fram til nå, bør ikke det bety at det er noe galt med målene, som representanten Carl-Erik Grimstad sa. Nei, kanskje er det heller noe feil med politikken for å følge dem opp.

SV mener at vi fortsatt trenger forpliktende resultatmål med tidsfrister for kulturminnepolitikken for å sette flere kulturminner i stand og for å ta vare på mer av kulturarven vår. Det fremmer vi forslag om, sammen med andre deler av opposisjonen, i dag. Vi fremmer også forslag om å beholde og videreutvikle konkrete og tydelige bevaringsprogrammer. Men regjeringspartienes støtteparti, Fremskrittspartiet, sikrer dessverre flertall imot disse forslagene.

Derfor hadde jeg i hvert fall forventet at hele komiteen tydelig tok grep slik at Stortingets engasjement i kulturmiljøpolitikken ikke blir svekket. Når denne meldingen er så overordnet, får ikke Stortinget behandlet konkrete mål, prioriteringer og programmer i en godt opplyst sak. Det får departementet gjøre i etterkant. SV advarer mot den måten å jobbe på. Derfor ber vi regjeringen legge fram en egen sak for Stortinget om de nye bevaringsstrategiene, slik at det er Stortinget som åpent kan ta disse beslutningene. Men heller ikke det støtter høyresiden. De nøyer seg med å «understreke betydningen av at målene og satsingsområdene (…) forankres i Stortinget», som det står i innstillingen. Det kan jo bety hva som helst. Det er synd, for dette er viktig. Jeg er sikker på at vi får en bedre kulturmiljøpolitikk, og at vi får tatt vare på flere kulturminner og håndverk, hvis vi diskuterer og behandler kulturmiljøpolitikken åpent i Stortinget. Det løfter feltet.

Vi skal uansett følge med. De frivillige kulturvernorganisasjonene må inkluderes, og vi vil løfte fram viktige prosjekter i Stortinget uansett. Vi har en rik kulturarv, og derfor har vi som lever nå, et historisk ansvar for å ta vare på arven vår og ta den i bruk.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [16:33:48]: Kirkebygg er kulturarv og historie og rommer en stor del av vår felles identitet som nasjon. Derfor er det så viktig at vi tar vare på kirkene for framtiden. Forvaltning av en bygningsmasse av særlig estetisk og arkitektonisk verdi spredt utover hele landet er en stor samfunnsoppgave. De ofte rikt utsmykkede kirkebyggene har historisk sett vært blant de viktigste arenaene for befolkningens tilegnelse av visuell kunst. Derfor er vi fornøyd med at den nye kulturmiljømeldingen er opptatt av å forvalte og bevare kirker samt kirkenes og gravplassenes omgivelser.

Bevaringsstrategiene i den nye stortingsmeldingen om kulturmiljø bidrar til å se helheten i kulturmiljøfeltet og styrke arbeidet på tvers av faginstansene. Dette er en melding som både bevarer, fornyer og forbedrer kulturminnene våre.

Den rollen kirkene har i norsk kultur og historie, er uvurderlig. Kirkene har hatt svært mye å si for utviklingen av landets musikkliv gjennom å bidra til utdanning og sysselsetting av profesjonelle musikere. Salmesangen i kirkene dannet mye av grunnlaget for framveksten av landets korbevegelse. Kirkenes kunstuttrykk og kristendommen som premissleverandør inn i norsk litteratur og kunstuttrykk både er og har vært betydelig. Det har vært med på å forme oss. Ja, den kristne kulturarven har vært med på å forme det store vi-et som nasjon, men også bundet oss sammen som et fellesskap globalt. Denne historiske norske kulturarven vil Kristelig Folkeparti ta vare på og forvalte for framtidige generasjoner.

Derfor er vi glade for at kirkene skal være en integrert del av denne meldingen, og at vi skal fokusere spesielt på de eldste kirkene i Norge, steinkirkene fra middelalderen, som har behov for ytterligere vern, utbedring og sikringsarbeid. Vi er veldig glad for at flertallet er enig i at middelalderkirkene skal inkluderes i de kommende bevaringsstrategiene, og at oppfølgingen skal ses i sammenheng med midlene fra Opplysningsvesenets fond.

Regjeringen har store ambisjoner for steinkirkene. Vi har allerede lagt et godt finansielt grunnlag for steinkirkene i forbindelse med meldingen om Opplysningsvesenets fond. Et av vedtakene der var at Stortinget ber regjeringen utarbeide en plan for utbedring av verneverdige kirkebygg. Fondet skal svare til statens økte innsats overfor de kulturhistorisk viktige kirkebyggene. Det er snakk om milliardverdier. En slik storstilt innsats må gå over mange år. Det kreves spesialisert fagkompetanse for den typen restaureringstiltak, og det er knapphet på denne typen kompetanse. Derfor blir det vanskelig å fastsette en dato for ferdigstillelse, men ambisjonen er at dette skal gjøres så fort som mulig.

Kulturarv angår alle. Det er lang tradisjon for frivillig engasjement og innsats for kulturarv i Norge. Jeg kunne ikke stått her på talerstolen i dag som troverdig Kristelig Folkeparti-representant uten å trekke fram viktigheten av frivillig innsats – selve grunnfjellet i sivilsamfunnet. Mange enkeltpersoner og organisasjoner gjør en stor og uvurderlig innsats for å ta vare på kulturmiljøet i sitt nærområde. Mange har også verdifull lokalkunnskap og historieinteresse.

Ressurspersoner og ildsjeler er avgjørende for å holde interessen for kulturmiljø levende gjennom arrangementer og tekstproduksjon. Et viktig mål for regjeringen med denne meldingen er at alle skal ha mulighet til å engasjere seg og ta ansvar for kulturmiljøet i sin bygd eller by og oppmuntre til økt deltakelse og medvirkning i forvaltningen av kulturmiljø. Det skal bl.a. gjøres ved å bruke de frivillige organisasjonenes kompetanse og legge til rette for deling og samordning av data. Bedre rammevilkår for eiere og forvaltere av kulturmiljø blir også viktig.

Forvalteransvaret er en sentral verdi for Kristelig Folkeparti, og denne meldingen planlegger for at framtidige generasjoner skal få nyte godt av naturen, miljøet og kulturminnene våre. Samtidig er vi en del av en større verden, noe som gjør at vi må tenke utover Norge når vi vedtar politikk, spesielt i forbindelse med klima og miljø. Verdens fattige lider for vårt overforbruk. Det er både urettferdig og lite framtidsrettet.

Bærekraftig utvikling innebærer at behovene til mennesker over hele verden skal dekkes uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov. Et viktig mål med meldingen er derfor at kulturmiljø skal bidra til bærekraftig utvikling gjennom en helhetlig samfunnsplanlegging. I oppfølgingen av meldingen skal det bl.a. utvikles indikatorer som måler kulturmiljøets bidrag til å nå FNs bærekraftsmål. Det er vi i Kristelig Folkeparti veldig glad for.

Denne meldingen favner om vår kristne kulturarv og har bærekraft, engasjement og mangfold som bærende verdier. Det lover godt for framtidens Kultur-Norge.

Statsråd Sveinung Rotevatn [16:39:00]: Engasjement, berekraft og mangfald er grunnleggjande i kulturmiljøpolitikken, og dei tre omgrepa er også kjernen i dei nye nasjonale måla som vi føreslår. Med dei nye måla signaliserer regjeringa at kulturmiljøforvaltinga skal verte målt på samfunnsbidraget sitt. Vi skal framleis arbeide for å ta vare på kulturminne og kulturmiljø. Arbeidet med å redusere tap og skade skal også vidareførast, men det skal vere tydelegare kvifor vi vil behalde, kvifor vi vil dokumentere, og kvifor vi vil setje i stand.

Alle skal ha ei moglegheit til å engasjere seg og ta ansvar for kulturmiljø. Det kan verke sjølvsagt, men kulturmiljøet skal vere relevant for alle. Difor må vi sikre engasjement og deltaking også for framtidige generasjonar. Kulturmiljø er eit felles gode og eit felles ansvar. Regjeringa ønskjer å betre rammevilkåra, slik at alle kan ta sin del av det ansvaret.

Kulturmiljø skal bidra til berekraftig utvikling gjennom heilskapleg samfunnsutvikling. Til alle tider har folk halde ved like, reparert og tilpassa bygningar og reiskapar for at det skal tene ny bruk i ei ny tid. Når vi gjev nytt liv til gjenstandar, til bygningar eller landskap, skaper vi kulturarv. Kulturarven er verdifull for samfunnet fordi det bidrar til både miljømessig berekraft, sosial berekraft og økonomisk berekraft.

Kulturmiljø er ein særs viktig bidragsytar til sosial berekraft ved å gje grunnlag for identitet, for tilhøyrsle, for livskvalitet og for folkehelse. Eg er glad for at komiteen påpeikar at kulturmiljø er viktig for kulturturisme, og at det gjev livsgrunnlag i mange lokalsamfunn. Det er eg heilt einig i.

Det mest klimavennlege huset er det som allereie er bygd. Dette har vorte stadfesta i fleire studiar. Regjeringa vil sjå nærmare på klimagassrekneskapen som femnar heile livsløpet til bygningen. Det er også viktig å tilpasse dagens regelverk når det gjeld krav til gjenbruk og transformasjon. Vi når ikkje klimamåla våre ved å rive.

Eit mangfald av kulturmiljø skal ein ta vare på som grunnlag for kunnskap, oppleving og bruk. Dette målet vidarefører essensen i det tidlegare strategiske målet for kulturminnepolitikken. Det som vert teke vare på, skal vise eit kulturelt, sosialt og geografisk mangfald frå ulike tidsperiodar, og det skal bidra til å dokumentere og forstå den historiske utviklinga.

For å ta vare på og forvalte dette mangfaldet vil regjeringa bl.a. utarbeide eit forslag til ny kulturmiljølov. Mykje av det som komiteen har vore oppteken av, vil naturleg inngå i eit slikt lovarbeid.

Ei anna viktig satsing vil vere å utvikle bevaringsstrategiar. Bevaringsstrategiane skal bidra til å ta vare på eit mangfald ved å strukturere, samordne og organisere bevaringsarbeidet og sjå alle verkemiddel i samanheng. Bevaringsstrategiane skal vere uavhengige av type kulturmiljø og tidsperiode. Når eit fleirtal i komiteen gjev tilslutning til bevaringsstrategiane, samtidig som dei framhevar éin særskild kulturminnekategori og legg til grunn at ein av dei nye bevaringsstrategiane skal handle om kyrkjer, skal eg innrømme at det gjev ei lita utfordring, men eg vil i samråd med statsråden for Barne- og familiedepartementet, som har ansvar for kyrkjeområdet, søkje å finne ein konstruktiv måte å imøtekome Stortinget på.

Eg er uansett glad for at fleirtalet i komiteen sluttar seg til dei tre nasjonale måla. I oppfølginga av meldinga skal måla konkretiserast bl.a. gjennom utvikling av indikatorar og i nye bevaringsstrategiar. Alt dette kjem.

Menneska har stor påverknadskraft på naturen, men naturen legg også mange føringar for våre val og våre avgjerder. Omgjevnadene er ikkje eit tabula rasa der vi startar på nytt kvar gong vi skal gjere noko. Vi må heile tida ta omsyn til kva som er gjort før oss. Kulturmiljø femnar heile historia, på godt og på vondt. Det vitnar om både kloke og mindre kloke val som er tekne. Kulturmiljø kan gje ei oppleving av å høyre til i eit lokalsamfunn og ei kjensle av å høyre saman på tvers av tid og rom, men det kan også gje nye perspektiv gjennom undring og gjennom refleksjon.

Dei historiske spora er grunnlaget for å forstå vår tid og er dermed ein del av løysinga på samfunnsutfordringane i vår tid. Med dei nye måla i kulturmiljøpolitikken skal kulturmiljøforvaltinga verte målt på korleis det bidrar til samfunnet, og det er eg glad for. Eg er også glad for at Stortinget ser ut til i all hovudsak å slutte seg til dei tankane.

Ole André Myhrvold (Sp) [16:54:52]: «Kirken den er et gammelt hus», heter det i en salme, og en kunne jo legge til: med stort vedlikeholdsetterslep.

Selv kommer jeg fra et fylke med mange steinkirker fra middelalderen. For oss i Østfold er det veldig gledelig at stortingsflertallet i dag vedtar en målsetting om at disse kirkene skal settes i stand til 1 000-årsjubileet for slaget på Stiklestad, selve gjennombruddet for kristendommen på norsk jord, men i dag også vår kulturarv og felles identitet.

Men det er lettere forvirrende at Kristelig Folkeparti har valgt å stille seg på utsiden av det flertallet som i dag gjør dette vedtaket. Før Kristelig Folkeparti gikk inn i regjering og bare var et støtteparti i Stortinget, turte Kristelig Folkeparti å være med på ambisjoner når det gjaldt kirkevedlikehold. Senterpartiet og Kristelig Folkeparti fremmet sammen det forslaget som bestilte stor satsing på økt vedlikehold av kirkene våre. Vi bidro sammen til en løsning knyttet til Opplysningsvesenets fond, som skaper et finansielt grunnlag for en skikkelig statlig medvirkning til kirkevedlikeholdet, som altfor lenge har vært kommunepolitikernes hodepine alene, og som kjent har kommunene stramme budsjetter.

Jeg velger å tolke dette som en rent taktisk operasjon fra Kristelig Folkepartis side, men jeg håper jo at partiet i regjering kommer til å bidra til at stortingsvedtaket i dag blir fulgt opp på en skikkelig måte. For selv med det vedtaket som Stortinget i dag kommer til å fatte, vil det komme et spørsmål om hvordan dette spleiselaget for å ta vare på middelalderkirkene våre i stein skal se ut. Vi har tidligere stått sammen med Kristelig Folkeparti om å anbefale spleiselagsmodellen – kommunene må med, men staten skal bidra. Spørsmålet er hvordan vi utløser mest mulig vedlikehold for de pengene staten legger på bordet.

Heldigvis har vi allerede en modell innenfor kulturminnevernet som viser hvordan dette kan gjøres, og det er det svært vellykkete Kulturminnefondet, som holder til på Røros. Det bygger nettopp på at staten legger penger på bordet til restaurering, under forutsetning av at det utløser privat innsats enten i form av penger eller egeninnsats. Den modellen er utrolig vellykket, og til de som tviler på det, kan jeg anbefale å følge Kulturminnefondet på Facebook, hvor det nesten daglig legges fram bilder av nye, flotte prosjekter som er løst ved hjelp av sånne spleiselag.

Også i denne saken mener jeg at den modellen kan brukes, men der er det kommunene som må være den andre parten i spleiselaget, og kommunale midler, men kanskje også private, må kunne regnes som egenbidrag i restaureringsprosjektene.

Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har tidligere stått sammen om å gå inn for et kirkelig kulturminnefond som en ramme for spleiselag for vedlikehold mellom stat og kommune, og jeg mener tiden er inne for å hente fram den ideen.

Regjeringen får i dag marsjordre fra Stortinget, og jeg forventer at dagens vedtak følges opp på en skikkelig måte. Det er ti år til 2030 – da skal vi markere slaget på Stiklestad – og med det restaureringsbehovet middelalderkirkene har, er det tiden og veien.

Marianne Haukland (H) [16:58:13]: Det har vært spennende å sette seg inn i stortingsmeldingen Nye mål i kulturmiljøpolitikken, som jeg hadde store forventinger til før jeg gikk ut i mammapermisjon. Det å bli mamma gjør kanskje noe med måten man ser på arv og kultur på, og denne meldingen tvinger oss til å se på kulturarv med nye øyne og bruke nye begreper. Begrepet kulturmiljø dekker begrepene kulturminner, kulturmiljø og landskap, og vi får en kulturmiljøforvaltning og kulturmiljøpolitikk.

Det er politikernes ansvar og Stortingets plikt å peke ut en retning og en prioritering. I dag tvinges vi til å se på praksisen med nye øyne – nye måter å tenke på og oppleve kulturmiljøet på – og vi skal tenke på bærekraft på flere måter: miljømessig bærekraft, sosial bærekraft og økonomisk bærekraft. Vi er også framtidsrettet. Denne meldingen er nytenkende og tar opp problemstillinger vi kanskje ikke helt vet svaret på, men vi vedtar en bevaringsstrategi som hjelper oss på veien. Et viktig tema som er nevnt allerede, er nasjonale minoriteter, derunder også kvener.

Meldingen er opptatt av hvordan kulturmiljøer kan bidra til en bedre samfunnsutvikling, og varsler at regjeringen vil koordinere og tydeliggjøre den statlige innsatsen for å inkludere kulturmiljøer i den helhetlige samfunnsplanleggingen. Dette skal man gjøre ved å legge evalueringen av plan- og bygningsloven, EVAPLAN, til grunn for å se på forholdet mellom plan- og bygningsloven og sektorlover som kulturminnelovgivningen.

Høyre mener at målet for dette arbeidet må være kulturmiljøenes bidrag til å engasjere og skape levende samfunn. I denne sammenhengen og i dette arbeidet er det viktig å understreke at kommunene får på plass kulturminneplaner, og at planene kan innarbeides i kommunenes arealdel. Som man kan se på figur 9.11 på side 65, har mange kommuner fått eller igangsatt planarbeid, og Riksantikvaren har utbetalt engangsbevilgninger på 100 000 kr som et økonomisk insentiv for å få flere til å starte med kulturminneplaner.

Kulturminneplaner skal være politisk forankret i kommunen og bør oppleves som relevante for innbyggerne, sånn at kulturmiljøet på denne måten kan være engasjerende for folk. Det er også et av hovedmålene i meldingen at alle skal ha muligheten til å kunne engasjere seg og ta ansvar for kulturmiljøet.

Som representantene kan se på side 58 i meldingen, skaper den årlige slåttedagen stort engasjement i Gåradak i Porsanger, og slåttedagene er et sosialt arrangement som engasjerer bygdas innbyggere. Kulturarvens potensial for å oppnå sosial bærekraft ligger i hovedsak i betydningen kulturarven har for identitet, tilhørighet, livskvalitet og helse for alle. Hvordan byer, nærmiljøer og steder utvikles, betyr mye for folks helse, og inspirerende omgivelser kan skape større fysisk og sosial aktivitet. Kulturmiljøer har mye å bidra til i vårt samfunn dersom vi bruker dem rett.

Bengt Fasteraune (Sp) [17:01:37]: Noen tror kanskje at det var staten og Riksantikvaren som startet det norske kulturminnevernet, men sånn er det altså ikke. Starten på det norske kulturminnevernet er knyttet til Fortidsminneforeningens stiftelse den 16. desember 1844, og gjennom hele 1800-tallet stod foreningen så å si helt alene om å ta vare på den norske kulturarven. Riksantikvaren var opprinnelig en sekretærstilling i Fortidsminneforeningen, som først i 1913 ble en offentlig embetsmann og i nyere tid et direktorat.

Poenget med å nevne dette er at frivilligheten på mange måter er selve ryggraden i kulturminnevernet, og vi er helt avhengige av privat innsats for å ta vare på kulturarven. Vi er avhengige av alle de 230 000 medlemmene som er registrert i de 24 organisasjonene som til sammen utgjør Kulturvernforbundet. Bare noen av disse får grunnstøtte fra staten i dag. Senterpartiet mener alle burde fått det og fremmer derfor forslag om dette i dag. Dessverre er det bare SV som har støttet oss i dette i komiteen.

Mitt hovedanliggende her i dag er først og fremst å peke på hvor avhengig staten er av at de private eierne av kulturminner, våningshus, stabbur, herregårder, båtnaust og setrer tar vare på den felles kulturarven. Det er et stort ansvar å eie et fredet eller verneverdig kulturminne, men dessverre har staten altfor lenge overlatt denne regningen til eierne, som kanskje ikke har råd til vedlikeholdet. Mye har skjedd de siste årene, men staten har utelukkende basert sitt håndslag til eierne på tilskudd fra kulturminnefondet eller Riksantikvaren. Dette gjelder private eiere i hele landet, men jeg nevner at stormaktene i denne sammenhengen er i Oppland og Telemark. Det er mange private eiere som har dårlig samvittighet.

Dette er ingen klok strategi. Det er en strategi som legger opp til at kulturarven skal forfalle, og at det med jevne og ujevne mellomrom – når tilskuddene en gang kommer – skal tas et skippertak når man må komme i gang med større restaurering. Dette er å spare seg til fant.

De fredede eierne har lenge argumentert – og jeg sier: de fredede eierne har lenge argumentert – for at de bør få støtte fra staten gjennom skatte- og avgiftsinsentiver som stimulerer til jevnt, godt vedlikehold, sånn at kulturminnene ikke forfaller og skippertakene i større grad blir overflødige. De sier at skatte- og avgiftsincitamentene er mer stimulerende og forutsigbare fra år til år. Slike ordninger vil ha stor betydning for eiernes motivasjon og holdninger til det å ta vare på kulturminner.

Jeg ble gledelig overrasket over at en samlet komité ber regjeringen fremme forslag om skatte- og avgiftsinsentiver, og jeg er særdeles spent på hva det betyr rent konkret.

Liv Kari Eskeland (H) [17:04:53]: Berekraft er eit viktig element i denne meldinga, og eg vil gjerne adressera dette, for regjeringa har sett seg som mål at utsleppa av klimagassar i 2030 skal vera reduserte med 50–55 pst. samanlikna med referanseåret 1990.

I den førre saka drøfta me på kva måte me kunne nå desse måla. I dette biletet må òg bygg- og anleggsbransjen bidra. Det betyr at for å koma i mål med ambisjonane om reduksjon av klimagassutslepp må ein stor del av bygningsmassen vår i dag renoverast og oppgraderast. Me kjem ikkje i mål om me baserer oss på riving og nybygg. Det er gjort studiar som viser at oppgradering og renovering av bygningsmassen er gode miljøtiltak. Det kan ta opp imot 50 år før ein ser grafane kryssa kvarandre om ein tenkjer nybygg i forhold til renovering i eit klimaperspektiv. Også den sirkulære tankegangen her er viktig, og me må for nye bygg som skal byggjast, leggja til rette for fleksibilitet og ombygging og eventuelt resirkulering av materiale og utstyr. Eg registrerer at det er mange spennande prosjekt på gang her. Overgangen frå ein lineær til ein sirkulær økonomi er ein del av løysinga for at byggjenæringa skal verta meir berekraftig.

Det offentlege som eigar må her gå føre og vera pådrivar for å setja slike strategiar på dagsordenen for sin bygningsmasse. Eg er glad for at stortingsmeldinga adresserer slike mål, og legg til grunn at kommunal og fylkeskommunal sektor òg følgjer opp dette på ein god måte. For bygg me har i dag, og dei me byggjer i dag, skal verta kulturminne i morgon. Bruk, ombruk, gjenbruk og transformasjon kan bidra til at kulturhistoriske verdiar vert tekne vare på og kulturmiljø vert vitaliserte.

Eg ser fram til og kjenner meg trygg på at desse tankane òg vert inkluderte i sirkulærøkonomistrategien som no er under utarbeiding i departementet.

Svein Harberg (H) [17:07:32]: Engasjement, bærekraft og mangfold er gode overskrifter når det skal settes mål for kulturmiljøpolitikken. Det er lett å bli enig om. Engasjement vil jeg nesten si er det bærende element i dette arbeidet, og ikke bare det engasjementet mange tenker på først, enkeltpersoner og organisasjoner som driver fram tiltak og prosjekter de brenner for, knyttet opp til sitt nærmiljø og sine aktiviteter. Like viktig er et engasjement for kultur hos dem som på en eller annen måte i sitt virke har et hel- eller delansvar for dette feltet. Det er ansatte i forvaltningen, det er folkevalgte på alle nivåer, og det er de som driver virksomhet som kan påvirke kulturmiljøet positivt eller negativt. Jeg tror det er helt avgjørende at det nasjonale målet om at alle skal få mulighet til å engasjere seg og ta ansvar for kulturmiljøet, ikke bare dreier seg om rammebetingelser og tilskudd, men også om systematisk kompetansebygging hos oss alle om hvordan vi kan og bør bidra.

Jeg er glad for at regjeringen i denne meldingen løfter blikket og setter mål som skal danne grunnlaget for de strategier som skal utarbeides som et resultat av denne behandlingen. Både bærekraftsmålet og mangfoldsmålet er solide påler å bygge strategiene på. Etter min mening har det nasjonale arbeidet med dette feltet i altfor lang tid vært preget av entusiasme for enkelte temaer og enkeltprosjekter. Det er derfor bra at regjeringen nå tar initiativ til et bredere samarbeid i forvaltningen, som kan se på helheten.

Så må jeg kommentere et av mindretallets forslag, og det gjelder bestillingen til Riksrevisjonen. Når Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV i plenum fremmer et forslag om å be Riksrevisjonen evaluere oppfølgingen av stortingsmeldingen om de nasjonale målsettingene for kulturminnevernet med sikte på å klarlegge hvorfor målene ikke er nådd, tar de i bruk en mulighet som formelt er mulig, men det er likevel en form som har vært og bør være svært sjelden. Riksrevisjonens frie stilling til selv å velge revisjonstemaer er viktig for tilliten til arbeidet deres og deres uavhengige stilling, og Stortingets mulighet til å instruere dem bør derfor bare brukes unntaksvis og i helt spesielle saker. Det er dessuten flere muligheter for både å ha dialog og ytre ønske om hva Riksrevisjonen kanskje bør være oppmerksom på.

Dessuten registrerer jeg at de samme partier i sine merknader allerede både har gjennomført evalueringen og gitt grunnen til at målene ikke er nådd, dog uten å kommentere de utfordringer som Riksrevisjonen tidligere har påpekt fra starten av arbeidet, da disse partiene selv satt i regjering.

Dette er et arbeid og samarbeid som krever grundig arbeid og tydelige prioriteringer i valg av strategier og økonomiske rammer. Det er Høyre i regjering klar til å bidra med.

Marit Arnstad (Sp) [17:10:52]: Jeg fulgte kulturminnefeltet ganske tett i forrige stortingsperiode da jeg satt i energi- og miljøkomiteen, og mye av jobben gikk ut på å påpeke hvordan regjeringen år for år valgte å svikte 2020-målene for kulturminnevern. Nå har regjeringen sittet i snart åtte år. Jeg synes det er ganske drøy kost at regjeringspartiene fortsatt prøver å skyve ansvaret for sin egen unnfallenhet over på den rød-grønne regjeringen, som nesten doblet Riksantikvarens budsjetter og femdoblet det for Kulturminnefondet på Røros. Det er sjølsagt en nær sammenheng mellom bevilgningsnivå og muligheten for å nå et konkret mål om å istandsette bygninger. Bevilges ikke pengene, vil heller ikke restaureringen skje – så enkelt er det.

Hvert år har Senterpartiet spurt regjeringen om hvor mye penger som skal til for å nå 2020-målene, og har helt siden 2014 lagt inn økte bevilgninger på 100–150 mill. kr i vårt alternative budsjett hvert eneste år. Men stortingsflertallet har stemt våre bevilgninger ned. Samtidig har de strødd rundt seg med skattelette til dem som har mye fra før, og brukt oljepengene på en måte som ingen tidligere regjering før dem har gjort. Bare en brøkdel av de 25 mrd. kr som regjeringen har brukt på skattelette, kunne reddet 2020-målene – så enkelt er det.

Senterpartiet har lenge kjempet for middelalderkirkene og annet kirkevedlikehold. I dag blir det flertall for et viktig forslag. Det er veldig bra.

Jeg er også veldig glad for at vi har fått samlet de rød-grønne partiene om en opptrappingsplan for Kulturminnefondet på Røros. Det er også viktig at de rød-grønne partiene står sammen om å kritisere den åpenbare urimeligheten i at staten har overført betydelig ansvar til fylkenes kulturminneavdelinger uten å sende penger med samtidig.

Når det gjelder vikingtidsarven på verdensarvlista, forventer jeg at regjeringen kommer tilbake til Stortinget og redegjør for hva som er status for den flernasjonale serienominasjonen og Norges arbeid med den. Det må skyldes en ren glipp at det ikke er omtalt i meldingen.

Jeg vil gjerne avslutte med å si at jeg synes det er underlig at Senterpartiet har blitt stående alene om å foreslå at bøndene skal få dekt utgiftene sine til arkeologiske utgravinger når tiltaket er begrunnet i helt normal utvidelse og utvikling på gården. Her opplever jeg faktisk at flere partier nå tar et skritt tilbake sammenliknet med det de har stått for før, og jeg skjønner ikke helt hvorfor det har skjedd. I det videre arbeidet er det regjeringen som har utspillet, og vi får se hva den kommer med. Det er mange pene ord her i dag, men muligheten er jo alltids til stede for at en ny regjering kan levere når den vi har, nå sliter med å få unna disse sakene på kulturminnefeltet.

Carl-Erik Grimstad (V) [17:13:55]: Representanten Sem-Jacobsen etterlyser mer konkretisering av regjeringens mål. Det skal jeg forsøke på.

Sist lørdag kunne jeg sammen med kulturministeren vandre gjennom deler av det vi betrakter som noe av det viktigste vi har å tilby det internasjonale samfunnet av norske kulturminner, nemlig vikingarven. På programmet sto et besøk til Borrehaugene og Midgard vikingsenter sammen med en spasertur over Slottsfjellet i Tønsberg, der det ble orientert om borgsenterprosjektet. Borgen i Tønsberg er som kjent Nordens mest omfangsrike middelalderminne av sitt slag. Turen gikk videre gjennom byen og langs brygga, bort til det som kalles Vikingodden, det stedet der Saga Oseberg- og Klåstadskipet er gjenskapt med opprinnelige håndverksteknikker. Kulturministerens besøk er en invitasjon til å illustrere de bevaringsstrategiene som denne meldingen bygger på.

«Alle skal ha mulighet til å engasjere seg og ta ansvar for kulturmiljø», står det i mål én i meldingen. Det finnes knapt den skoleelev i byen og utallige som kommer utenbys fra, som ikke i tankene har gjenskapt borgmiljøet i byen. Skoleverket i Vestfold har en stor skattekiste å hente fra som inspirasjonskilde for å skape forståelse for den arven mye av vår kultur bygger på. Vikingarven er i høyeste grad levende og engasjementsskapende i dette området av landet vårt.

Vi skal ha mer av dette. Det er regjeringens politikk.

På toppen av Slottsfjellet kan man se byen omkranset av to av landets viktigste våtmarksområder. For ikke mange år siden var ett av dem truet av utbyggingsiveren, men ble reddet etter iherdig innsats. I dag har Ilene og Presterødkilen status som verneområder etter Ramsarkonvensjonen. De tilhører byens stolthet, både visuelt og historisk, og er hensyn som byplanleggingen må forholde seg til, slik mål to i meldingen beskriver.

Vi skal ha mer av dette. Det er regjeringens politikk.

Sommeren 2020 tegner trolig til å bli den største museumssommeren vi har opplevd på lang tid. Bookinglistene er allerede lange. Det er blitt til selv kort tid etter at covid-19-restriksjonene ble lempet på. Nordmenn vil i stadig større grad søke opplevelser og kunnskap i ferien. Tønsberg og Vestfold ligger godt an i så måte – helt i tråd med målområde tre i meldingen.

Vi skal ha mer av dette. Det er regjeringens politikk.

Det ville være naturlig å få denne arven inn på UNESCOs verdensarvliste. Når det ikke har skjedd, er det fordi Norge for tiden er medlem av Verdensarvkomiteen i perioden 2017–2021, og det er kutymemessig vanskelig for oss å fremme våre egne søknader i denne perioden. Så enkelt er det. Et anmodningsvedtak om å gjenoppta samarbeidet med andre land blir i så måte en direkte misvisende måte å framstille denne problemstillingen på.

Tina Shagufta Munir Kornmo (V) [17:17:00]: Kulturmiljømeldingen forteller historien om regjeringens innsats, og det er lagt inn betydelige bevilgninger på ulike områder for å styrke ulike deler av Kultur-Norge. Jeg må innrømme at jeg er særlig begeistret for kapitlet om mangfold tenk at det i Norge er spor etter menneskers liv og virke over en 11 000 årsperiode. Disse sporene forteller oss om unike kulturtradisjoner og historiske hendelser.

I en tid da meningsbrytningene er store og ulike kulturer møtes i en digital komprimert verden, er kultur stadig ytringer som kan være både samlende og splittende. Det er få andre arenaer som samler oss i fellesskap som det konserter og idrettsarrangementer gjør. Nå under covid-19 har mange kulturinstitusjoner lidd under restriksjonene. Hver og en har måttet klare seg med alt det som digitale plattformer har kunnet tilby oss. Gjennom mediekanaler har vi fulgt med på hendelser som har rettet bevisstheten mot rasisme og diskriminering ute i verden og hjemme hos oss. I etterkant av markeringene mot diskriminering og rasisme til støtte for ofrene for dette har det oppstått en debatt om skulpturer. Noen vil fjerne skulpturer, mens andre vil nyansere med en opplysende plakett.

Kunsten og kulturen er formet av sin samtid, men kan utfordre oss mennesker som lever i en annen tid. Kunst og kultur kan bevares, og den kan utslettes, men å fjerne historien er etter min mening ikke løsningen. For Venstre som kunnskapsparti er svaret på diskriminering og rasisme nettopp kunnskap og innsikt. Vi må lære heller enn å rive.

Kultur er med på å definere oss, derfor er den heldigvis ikke statisk. Den endrer seg med nye generasjoner og folk på vandring. Men for at vi skal lære av fortiden, må vi kjenne til den og bevare den for at vi ikke skal glemme. Regjeringen har framhevet i meldingen at et mangfold av kulturmiljø skal tas vare på som grunnlag for kunnskap, opplevelse og bruk.

Det sterkeste vernet et kulturminne har, ligger ikke i vedtak, men i engasjement – mennesker som elsker kulturminner og tar vare på dem. Det er enkeltmennesker og frivillige organisasjoner. Derfor er kunnskap om hvorfor vi har kulturminnene, og om hvordan vi best tar vare på dem, helt sentralt og er en forutsetning for bevaring av engasjement også i framtiden.

Ole André Myhrvold (Sp) [17:20:18]: President, det kunne være fristende i anledning din forrige replikk å si at kristningen av Norge neppe var fullført før Harald Hardråde herjet og brente på Opplandene i 1050, men jeg skal la det ligge.

Jeg tegnet meg for å si litt om arkeologi i innstillingen. I Østfold ble det i oktober 2018 offentliggjort at man hadde funnet et nytt vikingskip i bakken ved Jellestadhaugen. Det er vi i Østfold både stolt av og interessert i. Det er den nest største gravhaugen i Norge, bare overgått av den gigantiske Raknehaugen på Romerike, størst i Nord-Europa.

Skipet på Jellestad skal nå graves ut, og det er store forventninger til hva funnet kommer til å gi oss av ny kunnskap, og hva vi vil finne. Det er usikkert hvor mye som er igjen av skipet. Dette er en storhendelse, ikke bare for oss i Norge, men også internasjonalt. Mediedekningen har også vist det. Dette skaper store overskrifter. Vikingtiden er i global sammenheng et av Norges og Nordens aller viktigste varemerker selv om det ikke er grunn til å være like stolt av alt.

Nå som regjeringen endelig har kommet i gang med arbeidet med utviklingen av et nytt vikingskipsmuseum på Bygdøy, er det også håp om at den norske stat etter hvert kommer til å gi disse funnene den formidling – og de vilkårene for bevaring – som vikingskipene fortjener.

Jeg ser i dag at det virker litt uklart om regjeringen fortsatt jobber med å få nominert disse skipsgravene fra vikingtiden til verdensarvlisten. Jeg er usikker på hvorfor det har blitt sånn, kanskje har det noe å gjøre med at regjeringen så å si ikke nevner verken vikingtid eller verdensarvnominasjoner i meldingen. Uansett vil jeg på vegne av Senterpartiet si til regjeringen og statsråden at hvis de fortsatt arbeider for å få skipsfunnene fra vikingtiden inn på verdensarvlisten, sammen med kvernsteinsbruddene i Hyllestad, har de Senterpartiets fulle støtte. Det er en stor fordel om de greier å samarbeide med andre land i Norden, rundt Østersjøen og i Nord-Atlanteren. Norrøn ekspansjon strekte seg langt i vikingtiden og la grunnlag for flerkulturell kontakt mellom folk fra Norden og store deler av den kjente verden – ikke bare på den andre siden Østersjøen, men langt ned langs de russiske elvene til Svartehavet og Konstantinopel, videre til den muslimske verden, ikke bare til de britiske øyene og Normandie, men vestover havet til Island, Grønland og Amerika. Hvis vikingtidsarven skal på verdensarvlisten, bør innsatsen speile at vikingtiden i høyeste grad var internasjonal.

Arkeologien omfatter selvfølgelig mer enn vikingtid. Jeg tror tiden er inne for å se på dette feltet på nytt og på en helt annen måte enn meldingen legger opp til. Burde vi i større grad legge til rette for forskningsgravinger i Norge? Burde vi gi etterreformatorisk arkeologi en større plass når det skal graves, eller skal vi utelukkende konsentrere oss om kulturlagene som er fra før 1537? Og hvordan skal vi komme bort fra at folk kvier seg for å melde fra om funn? Dette er viktig å diskutere. Vi er nødt til at folk tar det på alvor og melder fra når de gjør funn, og staten må ta sin del av regningen.

Tage Pettersen (H) [17:24:05]: Det temaet som har bidratt til å skape mest debatt i media siden innstillingen ble avgitt, har handlet om steinkirkene. Her fremmer opposisjonen forslag om at alle steinkirker fra middelalderen skal ha ordinært vedlikeholdsnivå innen 1000-årsjubileet for slaget på Stiklestad, i 2030.

Debatten i kjølvannet av dette forslaget er nok tatt litt ut av sammenhengen. En samlet komité skriver at vi er opptatt av forvaltningen av kirker, og at de bør være en integrert del av regjeringens videre arbeid i forlengelse av meldingen. Vi er også enige om å påpeke at steinkirkene har behov for ytterlige vern, utbedring og sikringsarbeid, og ikke minst at middelalderkirkene må inkluderes i en av de kommende bevaringsstrategiene, og at oppfølgingen skal ses i sammenheng med midlene fra Opplysningsvesenets fond. Her bør ikke minst Kirken selv og fagmiljøene også ha et ord med i laget. En blankofullmakt, som er det opposisjonen gir til steinkirkene i dag, vil kunne ramme andre kirkebygg, ikke minst fordi kompetansen er en begrenset faktor. Men dette velger opposisjonen å overse.

Da Stortinget behandlet meldingen om Opplysningsvesenets fond, var en betingelse at verdiene i fondet som staten blir eier av, skal svare til statens økte innsats overfor de kulturhistorisk viktige kirkebyggene. Det er tale om milliardverdier og vil bety et stort løft fra statens side. Så her tror jeg viljen til økonomisk løft er ganske likt fordelt i denne sal.

Jeg er glad for at vi fikk med oss komiteen på at det i kulturturismen satses på både immateriell og materiell kultur. Like viktig som bygningene på en vernet gård er det at de som driver gården, skal få kunne selge opplevelse, gårdsmat og drikke til turister og andre. Det er også viktig å løfte fram betydningen av å spille på lag med strategien «Matnasjonen Norge 2030». Vi har alle forutsetninger for å fremme kortreist mat, ren mat og mat som kultur og næring. Kokken er her en viktig kulturbærer.

Det blir viktig å løfte attraktiviteten for denne yrkesgruppen i årene som kommer. Verdensledende norske kokker og gode resultater i internasjonale mesterskap viser hvor viktig satsingen på norske matvarer, norsk matkompetanse og mattradisjon har vært. Den posisjonen disse kokkene har, må verdsettes for å øke rekrutteringen til yrket og for å stimulere til ivaretagelse av norsk historisk matkompetanse, helt fra bonden til gjesten. Da kan vi på utallige måter bidra til ivaretagelse og fremme av en viktig del av kulturhistorien vår.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [17:26:54]: Ett av de viktigste grepene regjeringen tross alt tar i denne meldingen, er å forankre kulturminnevernet i miljøvernet og klimasaken. Som vi skriver i innstillingen, er det selvfølgelig ingen uenighet om at det er mange gode miljø- og klimaeffekter av godt kulturminnevern. Men la oss være ærlige: Urnes stavkyrkje hadde vi måttet ta vare på, uavhengig av om kirkebygningen hadde hatt et godt klimaregnskap eller ei.

I relasjon til klima og miljø har kulturminnevernet omtrent samme status som transportsystemet vårt. Alle er opptatt av klimaeffekten, men feltet ligger ikke under Klima- og miljødepartementet av den grunn. Det er selvfølgelig fordi transportsystemet primært handler om framkommelighet, på samme måte som kulturminnevernet handler om å forvalte kulturminnene våre. Derfor vil jeg løfte fram at Senterpartiet har en annen strategisk tenkning enn regjeringen i disse spørsmålene. Vi mener at det er naturlig å se hele kulturarvsektoren i ett hele – vi må se Riksantikvaren, Kulturminnefondet, de kulturhistoriske museene og alle dem som jobber med materiell og immateriell kulturarv, i sammenheng. Det er nemlig en naturlig kobling mellom bygningsvernere, fartøysvernere, historielag og kulturhistoriske museer – for bare å nevne noen – fordi alle jobber med et kulturhistorisk utgangspunkt.

Dessverre er det sånn i dag at de tre første gruppene jeg nevner, skal slåss om oppmerksomheten med CO₂-utslipp og bevaring av norske laksestammer, i Klima- og miljødepartementet, mens de to siste sorterer under Kulturdepartementet og jobber med helt andre vilkår. Det er en underlig modell Norge har på dette feltet, og den skiller seg fra det som vi ser i de fleste andre europeiske land, hvor kulturminnevernet er en del av kulturpolitikken og ikke miljøpolitikken – se bare på Sverige og Danmark.

Så lenge planavdelingen fantes i Klima- og miljødepartementet, kunne jeg enda forstå modellen; kulturminnevernet jobber tungt med plansaker. Men så ble det ansvaret flyttet ut av Klima- og miljødepartementet og inn i Kommunaldepartementet. Dermed forsvant det siste gode argumentet for at kulturminnepolitikken skal ligge i Klima- og miljødepartementet, etter mitt syn, slik pengene til kulturminnevernet jammen også forsvant da ansvaret ble overført til fylkene.

Det snakkes mye om synergier i våre dager, og mye av dette snakket er pjatt. Men det er nesten så jeg vil invitere regjeringspartiene til likevel å sette i gang en ny reform for en gangs skyld, nettopp for å hente ut gevinster som ligger i kulturminnefeltet uforløst, og den reformen skulle handle om å knytte de to kulturarvsektorene i Norge tettere sammen, samle kulturminnevernet og museene i ett departement, legge de frivillige organisasjonene som jobber med fysisk eller materiell kulturarv, og de som jobber med immateriell kulturarv, på ett sted og behandle dem likt. Det er og blir urimelig at staten gir driftsstøtte til noen av kulturorganisasjonene, mens andre får lite eller ingenting.

Det er garantert gevinster å hente på å stimulere den kulturhistoriske bevegelsen på bred front, nettopp fordi den kulturhistoriske bevegelsen og de kulturhistoriske institusjonene ut fra sin særart utgjør en helhet – en veldig viktig helhet.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [17:30:12]: Det er veldig bra at partiene på Stortinget er opptatt av å bevare og restaurere steinkirkene fra middelalderen. Kristelig Folkeparti ønsker dette engasjementet velkommen.

I den nye kulturmiljømeldingen tenker vi helt nytt om hvordan vi skal forstå kulturminner. Istedenfor mål snakker vi heller om bevaringsstrategier, men det kan virke som om Senterpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Arbeiderpartiet ikke helt har fått med seg det. Det er jo ikke sånn at steinkirkene automatisk reddes med en målsetting om at alle steinkirker fra middelalderen skal ha ordinært vedlikeholdsnivå innen 1000-årsjubileet for slaget på Stiklestad i 2030.

Jeg stusser litt på at Senterpartiet driver og etterlyser mål, da de for få år siden var med på et forslag om at vi ikke skulle ha konkrete mål i kulturmiljømeldingen. I iveren etter å overby regjeringen i meldingen går altså Senterpartiet nå mot seg selv.

Hele poenget med disse bevaringsstrategiene er jo at man ønsker å se helheten på kulturmiljøområdet, ikke bare enkeltområder. En så storstilt innsats må gå over mange år, for det kreves spesialisert fagkompetanse for denne typen restaureringstiltak, og det er knapphet på slik kompetanse. Derfor er det vanskelig å fastsette en dato for ferdigstilling.

En annen utfordring er at man kan risikere at de kirkene som har størst behov, likevel ikke blir prioritert, fordi midler og kompetanse er bundet opp til kirkene fra middelalderen. Det bryter også med prinsippet i meldingen om Opplysningsvesenets fond, nemlig at det bør være tilstanden og verneverdien for det enkelte kirkebygget som bør være avgjørende for prioriteringene, ikke hvilken kategori bygget tilhører.

Senterpartiet har sagt at de er svært skuffet over at Venstre og Kristelig Folkeparti ikke støtter opposisjonens forslag. Vi er derimot stolte av å sitte i en regjering som faktisk gjennomfører det vi har blitt enige om, nemlig å vente med å utarbeide de nasjonale målene til etter at denne stortingsmeldingen er ferdigbehandlet. Regjeringen har gang på gang vist at de prioriterer steinkirkene, og det kommer de fremdeles til å gjøre. Det er interessant at Senterpartiet har satt av bare 5 mill. kr til middelalderkirkene i sitt alternative budsjett, mens vi har bevilget 20 mill. kr. i revidert nasjonalbudsjett for 2019 til middelalderkirkene. For inneværende år er det over Barne- og familiedepartementets budsjett bevilget 20 mill. kr til verneverdige kirker. Videre, som en del av tiltakspakken i forbindelse med koronakrisen, er det foreslått ytterligere 52 mill. kr til istandsetting og sikring av disse kirkene.

Vi viser altså gjennom handling at kirkene er viktige for oss, og det er svært stor politisk vilje hos regjeringspartiene til å ta vare på våre verneverdige kirkebygg.

Jon Gunnes (V) [17:33:14]: Så langt ut i debatten er det på tide med en gladhistorie: Kulturarv er en samfunnsressurs som i større grad må brukes for å utvikle lokalsamfunn og som grunnlag for næringsutvikling – dette står det mye om i denne kulturmiljømeldingen. Ikke minst er det også et viktig grep innenfor politikken. Mitt eksempel er Bakklandet i Trondheim. Området er ikke like gammelt som byen, som kanskje er 1 000 år, men det ble stor bosetting i denne forstaden til Trondheim på 1600-tallet. Så ble området herjet av mange branner, som resten av Trondheim har blitt opp igjennom tidene, men i dag står bydelen fram – etter oppbyggingen på 1700-tallet og 1800-tallet – som en bydel som er meget godt besøkt. Ikke minst har man også store opplevelser der. Det siste steget for å få til dette var at bydelen ble nesten bilfri i 2016. Før det, i de siste 50 årene, har det vært en kamp mot enkelte politiske miljø for at denne bydelen skulle tas vare på.

På 1960-tallet ville man bygge innfartsveien. Et stort flertall i Trondheim bystyre ville sanere området. Det var bare møkk, for å bruke et litt stygt uttrykk, men det var det man brukte den gangen. Men det ble bevart av studenter, arkitekter og enkelte politiske ildsjeler som sa makten midt imot.

Så tok det flere år før man fikk det opp å gå. I dag er Bakklandstorget, som munner ut ved Gamle Bybro, mer besøkt enn torget i selve Midtbyen. Det forteller at det er opplevelser og bruk som skal til for at en slik kulturarv skal virke.

Jeg håper virkelig at det er flere som tar kampen – det må tydeligvis til – for å få til den gode kulturmiljøpolitikken. Jeg er helt sikker på at når det som står i meldingen, blir konkretisert, så blir det meget bra, både når det gjelder enkelte objekter, og når det gjelder mange lokallag.

Kari Henriksen (A) [17:36:24]: Arbeiderpartiet mener bevaringsprogrammene er viktig for det langsiktige arbeidet med å ta vare på våre kulturminner, og at hvilke områder som skal ha særlig prioritet, fortsatt må forankres i Stortinget. Det må ikke være opp til den til enhver tid sittende regjering å definere hva som skal ha særskilt prioritet, når vi skal tilrettelegge for vår felles nasjonale kulturminnesatsing. I stedet for å være tydelig på hvordan vi skal nå de målene som ikke er nådd, og legge til nye mål, velger regjeringa å fase ut programmene og erstatte dem med nye strategier som er svært vage, uklare og uforpliktende, noe som også kom klart fram i høringsinstansenes tilbakemeldinger.

Det kan bli alvorlig for Agder. Bevaringsprogrammet for teknisk-industrielle anlegg er et av disse. Her ligger 3 av 15 anlegg på Agder, nemlig Sjølingstad Uldvarefabrik, Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter og Næs Jernverk. Alle tre mottar tilskudd fra Riksantikvaren gjennom dette programmet. Tilskuddene går til både istandsetting, vedlikehold og lønn til ansatte. Nå skal ansvaret overføres fra Riksantikvaren til fylkeskommunen. Hvis bevaringsprogrammet avvikles, er det svært viktig for alle de tre stedene at tilskuddsordningen videreføres. Den er helt nødvendig for å kunne opprettholde driften i de viktige kulturminnetiltakene på Agder.

Flere talere fra regjeringspartiene har vært oppe og snakket om at det aldri har vært bevilget mer penger. Det er et utsagn som vi hører titt og ofte i denne salen og fra regjeringspartiene. Det høres ut som om alle bevilgninger er en slags talløvelse: Bare det er mer enn i fjor, synes regjeringa å være fornøyd. Opposisjonen har i de fleste budsjettpostene lagt inn mer penger enn regjeringa, bortsett fra når det gjelder skattekutt. Det fører jo til de stadig økende forskjellene vi ser mellom folk, og til større forskjeller i kulturlivet. Det som er poenget, er om det følger med nok penger til de oppgavene som staten har sagt at kulturlivet skal gjøre.

La meg ta et eksempel: Under Stoltenberg-regjeringa fikk Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter et tre siders brev fra regjeringa. Der fikk de både oppdrag og bevilgninger. Nå har det sideantallet økt til seks–syv sider, der tildelingen er på tre sider, og fire–fem sider handler om økt rapportering. Det er i hvert fall å bruke midler helt feil.

Carl-Erik Grimstad (V) [17:39:38]: Jeg er enig med representanten Henriksen, dette må ikke bli en talløvelse. Det er nettopp derfor regjeringen legger fram en strategi.

Jeg har knyttet begrepene «kulturminne» og «kulturmiljø» til vår identitet som nasjon. I lys av et aktuelt tema, identitetspolitikk, kan det være grunn til å si noe fra denne talerstolen om en pågående debatt om å fjerne de delene av vår historie som vi i dagens politiske situasjon kan ha mindre grunn til å være stolte av. Noen mener vi bør fjerne Holberg-statuen, andre mener vi bør forandre navnet på en bydel i Bergen, Møhlenpris, fordi opphavet til navnet, skipsreder Jørgen Thor Møhlen – som for øvrig døde i 1708, jeg bare nevner det – var involvert i slavehandel. Til og med statuer av Winston Churchill ligger dårlig an. Vår historie er den vi har, på godt og ondt. Å fjerne statuer, brenne bøker og utslette minner kan som spontane og følelsesmessige markeringer være fullt ut forståelige, men vi bør tenke oss om mer enn en gang før vi gnir på Aladdins lampe av politisk korrekthet og slipper ut åndene, for er de først kommet ut, kan de vise seg å være umulig å tvinge tilbake.

Hvor skal vi i så fall sette grensen for hvilke minner som bør slettes ut? Bernt Anker, bror av Peder, godseier på Eidsvoll – han finnes bak her – hadde en mørkhudet slave i huset. Hans navn var Soliman, og han ble døpt i slottskirken på Akershus. Kong Christian 6. hadde en slave i sitt hushold. Han gikk under navnet Svarte-Christian. Begge to er avbildet på kjente malerier. De var sikkert betraktet som en kuriositet i sin samtid. Skal vi nå fjerne disse maleriene og statuer av kongen? Jeg har under denne mediedebatten selv tillatt meg å nevne at han som bærer navnet på Oslos hovedgate, var den siste som invaderte Norge før Hitler gjorde det. Skal kongen utraderes av norsk historie og hans statue rives?

Nå har i og for seg andre vært inne på denne tanken i fullt alvor. Identitetspolitikk er ikke noe nytt begrep. Vår første kringkastingssjef, Olav Midttun, Venstre-mann, republikaner og målmann, fra samme sted som herværende statsråd for øvrig, gikk sterkt inn for å sprenge Karl Johan-statuen i luften sammen med andre medlemmer av studentforeningen Pønskaren. De lyktes nesten – hadde det ikke vært for splittelse i foreningen. Noen ville tenne på lunten og stikke av, mens andre ville danse i leikarring på Slottsplassen mens statuen gikk luften. Så da hadde vi vært statuen foruten. Jeg må for sikkerhets skyld understreke at det har vært et ikke ubetydelig linjeskifte i Venstres politikk siden den gang.

La meg så ile til og si, med større alvor, at utradering av historiske minner er det motsatte av mangfold, kunnskap, toleranse og ytringsfrihet. Identitetspolitikk er det motsatte av Venstre-politikk.

Ola Elvestuen (V) [17:42:41]: Nye mål for kulturmiljøpolitikken – det er en viktig sak vi har, og som skal legge føringer i tiår fram i tid. Det er lenge siden vi hadde en kulturminnemelding i Stortinget sist. Det var i 2004–2005, Leve med kulturminner, og med en oppdatering med Framtid med fotfeste. Nå trenger vi en ny melding, nettopp for å sette de nye målene i tiårene framover.

Det er klart at det viktigste denne meldingen gjør, er at den tar kulturminneforvaltningen og setter den i sentrum av samfunnsutviklingen framover. Nettopp derfor er det så viktig at vi kobler det som er kulturminnevern fra tidligere, fra å være snakk om objektsikring og hvilke bygg man trenger å ivareta, til både å handle om den samfunnsutviklingen vi trenger for å nå de klimamålene vi skal, og å støtte opp under den planleggingen man trenger å gjøre i kommuner og i fylker.

Det man gjør, er at man hever terskelen for når det er akseptabelt å rive et bygg, gjennom at man skal tenke over det som handler om det klimafotavtrykket det gir, og at det ikke bare er en diskusjon om det kulturminnevernet eller de kulturminneverdiene som er i et bygg. Jeg tror dette er viktig som en støtte for dem som planlegger steds- og byutvikling rundt omkring i norske byer. Det vil også gjøre at man får en annen tilnærming til det å bygge om og bygge på og gjøre det vanskeligere eller i hvert fall gjøre terskelen høyere for å rive bygg. Over tid vil dette selvfølgelig føre til at man også får en mer tilpasset byutvikling i Norge.

Noen eksempler på hvordan staten kan støtte opp under dette arbeidet, er det som går under Murbyen Oslo, som vi har rundt omkring i landet, og også den doblingen i antall utvalgte kulturlandskap som har vært gjennomført. Men også fordi dette er en så sentral del, er jeg uenig i det Senterpartiet sier, at vi skal samle kulturminnevernet sammen med kulturpolitikken. Nei, tvert imot: Kulturminnevernet og kulturmiljøpolitikken henger sammen med klima- og miljøpolitikken.

Det vi skulle gjort hvis vi skal gjøre noe riktig, er i neste stortingsperiode å hente plan- og bygningsloven og planarbeidet tilbake til Klima- og miljødepartementet, akkurat som Stortinget også burde samle kulturminnevernet og planleggingen i energi- og miljøkomiteen.

Statsråd Sveinung Rotevatn [17:46:00]: Eg vil takke for ein god debatt og for mange gode innspel til det vidare kulturmiljøarbeidet. Det tek eg sjølvsagt med meg som ansvarleg statsråd for feltet. Apropos det kan eg også svare ut noko av det som har kome av innspel her, m.a. det representanten Elvestuen var innom til slutt i innlegget sitt.

Det er klart at korleis regjeringa organiserer arbeidet sitt, ligg ikkje til Stortinget å bestemme, av gode grunnar. Heller ikkje ligg det til meg, det ligg til statsministeren. Men når det er sagt, vil eg påpeike at denne stortingsmeldinga viser godt kor viktig og sentralt det er å sjå kulturmiljø- og naturmiljøpolitikken i samanheng. Det er ikkje noko særnorsk fenomen. Tvert imot er det slik at det er viktig også for UNESCO at ein gjer det. Det er ein viktig del av verdsarvkonvensjonen at ein ser kulturmiljø og naturmiljø i samanheng. Det vert òg stadig viktigare i EUs arbeid med kulturmiljøpolitikken. Eg meiner også at det vil verte viktigare framover, bl.a. av dei grunnane representanten Elvestuen var innom mot slutten av sitt innlegg. Men når det er sagt, er det sjølvsagt opp til statsministeren korleis ein ønskjer å organisere arbeidet i regjeringa.

Så har det òg kome andre konkrete innspel. Eg tenkte eg skulle ta eitt av dei. Det var vel representanten Myhrvold som var bekymra for om regjeringa tek vikingarven nok på alvor. Det kan eg forsikre. Det kan ein bl.a. sjå av at denne regjeringa no skal pusse opp og byggje ut Vikingskipsmuseet. Det er på høg tid. Det kan ein sjå av at denne regjeringa no skal grave opp eit vikingskip frå ein gravhaug for første gong på 100 år, det nemnde Jellestadskipet.

Så etterlyste representanten Arnstad ei orientering om den konkrete søknaden til verdsarvkomiteen om vikingarven, og at ein skulle få ei orientering om det. Det er Stortinget allereie orientert om. I eit brev frå 2018 skreiv departementet nemleg at statspartane bak den serienominasjonen det er snakk om, Danmark, Tyskland, Island, Latvia og Noreg, har vorte invitert til å kome tilbake med ein forbetra nominasjon på eit seinare tidspunkt – altså etter at verdsarvkomiteen i 2015 ga beskjed om det.

Sidan det har både Tyskland, Danmark og Latvia kvar for seg gått vidare med sine område og nominasjonar. Det kompliserer jo biletet litt. Men når det er sagt, er det uansett viktig å vise til, som representanten Grimstad var innom, at i denne perioden, mellom 2017 og 2021, sit Noreg som medlem i verdskomiteen. Det betyr at vi ikkje kan eller bør fremje eigne nominasjonar.

Eg vil i den samanhengen også påpeike at noko av det som er viktig for oss der og på det internasjonale, som veldig få har vore innom, er at det skal vere faglege vurderingar som ligg til grunn for nominasjonar til verdsarven, og ikkje politiske grunnar. Det er viktig for oss generelt, når vi gjer dette internasjonalt, og det bør også vere viktig i Noreg. Eg nemner det, for eg trur i så fall at om ein skal gå vidare med vikingtidsnominasjonen på eit seinare tidspunkt når Noreg er ute av komiteen, må det liggje ei grundig fagleg vurdering til grunn for det.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [17:49:14]: Det var jo artig å høre representanten Elvestuen ta vekk en av de få oppgavene som er gitt til kommunene i regionreformen – at han ønsket seg det.

Ellers synes jeg også det var oppsiktsvekkende at Kristelig Folkepartis representant Lossius sier at det er umulig å nå det vi skal vedta i dag om å istandsette steinkirkene fra middelalderen innen 2030. Skal ikke regjeringen jobbe med å gjennomføre vedtaket vårt? Det høres veldig rart ut.

Jeg må også påpeke at vi i Senterpartiet pleier å bevilge mellom 100 mill. kr og 150 mill. kr mer enn Kristelig Folkeparti til kulturminnevern hvert reviderte budsjett. Vi bevilger ytterligere 5 mill. kr mer enn Kristelig Folkeparti i dette budsjettet til istandsetting av steinkirkene, og det er til planleggingen – som da er imot Kristelig Folkepartis vilje.

Ellers: Venstres saksordfører hadde et strålende innlegg nå sist, og han hadde også et godt innlegg før det, men der skulle han synliggjøre hva som vil være målene i bevaringsstrategien. Jeg håper virkelig ikke at representanten Grimstad skal fly rundt og vise alle rundt (presidenten klubber) og vise engasjement og bærekraft … (Presidenten klubber.)

Carl-Erik Grimstad (V) [17:50:43]: Helt på tampen vil jeg takke for en god debatt. Det sier litt om enigheten i norsk kulturmiljøpolitikk at vi stort sett har diskutert noe vi alle er enige om, nemlig ivaretakelse av steinkirkene. Bare for å understreke det, nå har jo statsråden sagt at dette er et vedtak som – selvfølgelig – regjeringen forholder seg til. Jeg har uttrykt større utålmodighet enn 2030, bare for å ha sagt det. Det får stå for egen regning.

Likevel må jeg si at det fortsatt er ubegripelig for meg hvordan Senterpartiet kan be om en strategi, altså i 2017, før det realitetsbehandles nye mål, og så gjør partiet det motsatte, altså ber om nye mål. Men ikke nok med det: På toppen av det hele skal Senterpartiet utsette regjeringen for Riksrevisjonen for ikke å ha oppnådd de målene som partiet for det første beviselig i regjering har bidratt til ikke å nå, og for det andre nærmest har bedt den nåværende regjering om ikke å nå. Dette skjønner jeg ikke – men noe skal vi ha å diskutere også.