Erlend Wiborg (FrP) [16:34:52] (komiteens leder): Det kunne vært fristende å si, etter gårsdagens kamp, at budsjettet vi behandler i dag, er som Liverpools ledelse i Premier League.

Vi nærmer oss nå et budsjett på nærmere 500 mrd. kr til diverse formål som denne komiteen har ansvaret for. Vi har saker som berører alle innbyggere, enten det er hva slags arbeidsliv vi har, hvordan vi fanger opp dem som faller utenfor arbeidslivet og ikke kan jobbe, eller hva slags pensjon man har for folk som etter et langt yrkesliv helt velfortjent skal leve av sin pensjon. Derfor har komiteen også flere saker til behandling nå – både budsjettet og, ikke minst, Meld. St. 4 for 2019–2020, om regulering av pensjoner og pensjonisters inntektsforhold.

Jeg tror at i en debatt om dette er det fornuftig å løfte blikket litt og se hva status er. Norge er ikke perfekt. Velferdssystemet vårt fanger ikke opp alle som har behov for hjelp, og det begås feil. Ja, som vi nylig har erfart, har det blitt begått særdeles grove feil, og folk er utsatt for urett. Men til tross for dette har de aller fleste det heldigvis veldig bra i Norge. Vi har et velferdssystem som sannsynligvis er verdens beste. Vi har et arbeidsliv som i all hovedsak er velfungerende. Vi har et arbeidsliv der det er et godt forhold mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, noe som tydelig kommer frem når ni av ti ansatte trives på jobb. Vi har et arbeidsmarked der arbeidsledigheten er rekordlav, og der sysselsettingen øker. Men vi har også et system der feil blir oppdaget og rettet, noe den siste tidens skandale har vist. Feilen ble oppdaget at det offentlige selv, og de gikk åpent ut med det. Det er en styrke for demokratiet og viser også styrken i systemet.

Men jeg tror ikke folk nødvendigvis biter på mye av den argumentasjonen vi kommer til å få høre i løpet av debatten i dag. Jeg registrerer at deler av opposisjonen allerede har vært ute i media og bl.a. ment at med det budsjettet man vedtar i dag, raseres velferden, og man bygger systematisk ned velferden. Under det siste året med rød-grønn regjering ble det brukt 370 mrd. kr på velferdstiltak gjennom folketrygden. Med dagens budsjett, som Fremskrittspartiet og regjeringen vedtar, legges det opp til å bruke 440 mrd. kr på velferd gjennom folketrygden, altså en økning fra 370 mrd. kr til 440 mrd. kr. Det viser at denne regjeringen har styrket velferden i Norge.

Så er det selvfølgelig helt lov å være uenige om hvilke områder innenfor velferden man bør styrke, hvilke man kanskje bør redusere, hvilke man bør endre, og eventuelt hvilke nye ordninger man bør innføre. Denne regjeringen har satset aktivt på pleiepenger. Til slutt har det også blitt en ganske samstemt sal – det er noe man har ment er riktig å bruke mer penger på. Da blir det feil å kalle det nedbygging og rasering. Tvert imot – denne regjeringen trygger velferden.

Vi styrker velferden, men vi sørger også for at velferdssystemet i størst mulig grad er tilpasset det samfunnet vi lever i nå i år. For fremtiden vedtas ikke, fremtiden skapes. Skal vi fortsatt ha penger til å sikre fremtidens velferdsytelser, må verdiene skapes. Det er næringslivet som skaper verdier, og vår jobb som politikere er å legge til rette for næringslivet. Det kan gjøres, som denne regjeringen har gjort på mange felt, ved å redusere skattene, redusere byråkratiet og bygge veier og andre transportårer, slik at næringslivet får fraktet varene sine rundt og ansatte enkelt og greit skal kunne komme seg til og fra jobb. Men ikke minst handler det også om at denne regjeringen har modernisert arbeidsmiljøloven, selve rammeverket, sørget for at vi er krystallklare på at vi ikke aksepterer dårlig behandling av ansatte. Det skal være ryddige og gode forhold i arbeidslivet, men det må også være fleksibilitet, noe både næringslivet, bedriftene og ikke minst de ansatte etterspør.

Vi ser også resultatene av moderniseringen av arbeidsmiljøloven. Vi ser gode resultater, får gode tilbakemeldinger. Altså har den skremselspropagandaen som har kommet nå de senere årene, vist seg å slå feil. Ja, det er utfordringer, men da skal vi rette inn støtet mot de utfordringene.

Vi som er så privilegerte og kan være med og bestemme hvordan velferden skal være i årene fremover, må også hedre dem som har gitt oss denne muligheten, de som har skapt disse verdiene, altså dagens pensjonister. Dagens pensjonister er de som var med på å bygge det flotte landet vi har arvet. De fortjener en anstendig og god pensjon. Det var også derfor Fremskrittspartiet som eneste parti stemte imot pensjonsreformen, hovedsakelig på grunn av at vi er motstandere av en underregulering av landets pensjonister. Vi mener at pensjonistene bør få samme kjøpekraftsutvikling som alle andre, ikke med en underregulering, og heller ikke med Arbeiderpartiets nye form for underregulering. Men dette er noe som Fremskrittspartiet ikke har fått flertall for å endre, dessverre. Jeg er derfor glad for – noe den stortingsmeldingen vi har til behandling i dag, også viser tydelig – at alle grupper pensjonister har det bedre økonomisk i dag enn de hadde før Fremskrittspartiet kom i regjering. Det er fordi Fremskrittspartiet sammen med de resterende regjeringspartiene har sørget for å redusere skattebyrden for landets pensjonister, sørget for å løfte enslige minstepensjonister og sørget for å redusere den usosiale avkortingen gifte og samboende pensjonister har. Men Fremskrittspartiet er ikke fornøyd. Vi kommer til å fortsette kampen for landets pensjonister frem til man får avskaffet både underreguleringen og avkortingen.

Et annet viktig moment i en debatt som omhandler så mange viktige velferdsytelser finansiert av fellesskapet gjennom skatter, er at ytelsene har legitimitet. Jeg tror at er det én viktig verdi vi har i Norge, så er det likebehandling. Men når vi ser på folketrygden, har flyktninger hatt flere særrettigheter i folketrygden. Fremskrittspartiet har alltid vært imot det. Vi mener vi skal ha ett sett regler som skal gjelde alle. Man må gjerne ha regler som åpner for individuell tilpasning og ser det enkelte individ, men vi skal ikke ha regler som baserer seg på grupper, og det er derfor vi alltid har vært imot at flyktninger skal ha særfordeler. Jeg er derfor glad for at med den innstillingen vi behandler her i dag, avskaffer vi de særfordelene flyktningene har hatt i folketrygden. At Sosialistisk Venstreparti er imot det, overrasker ikke, men jeg må si jeg undres over at Arbeiderpartiet og Senterpartiet legger seg på en linje der flyktninger skal ha bedre opptjeningsrettigheter f.eks. i folketrygden enn øvrig befolkning. Det synes jeg er underlig og trist, men heldigvis tilhører de mindretallet. Flertallet i dag retter opp i den uretten.

Det er lett å forstå at debatten vil handle om konkrete ytelser. Det er viktig, for vi skal ha gode ytelser som fanger opp dem som faller utenfor. Men vi må heller ikke glemme alle de hverdagsheltene som hver dag går på jobb. Mange av dem går til dårlig betalte jobber, men de står opp om «morran», går på jobb og betaler skatt. Dem må vi heller ikke glemme i den politiske debatten. Vi må løfte dem og sørge for – som denne regjeringen gjør – at dette er mennesker som skal få beholde mer av sin egen inntekt. Det er dem vel forunt.

Jeg er glad for og stolt av at vi har fått til et så bra budsjett. Det løser ikke alle utfordringer, alle de fire partiene har både vunnet og tapt, men Norge går i riktig retning. Tallene viser det, resultatene viser det. Flere kan leve av egen inntekt, det er en viktig og god parameter, og ikke minst har landets pensjonister bedre økonomi i dag enn før Fremskrittspartiet kom i regjering.

Rigmor Aasrud (A) [16:53:38]: Arbeiderpartiets alternative budsjett er meislet ut etter tre helt klare mål:

• Vi skal kutte klimagassutslippene, samtidig som vi skaper nye jobber.

• Vi skal redusere de økonomiske forskjellene og styrke lommeboka til folk flest.

• Vi skal sikre og videreutvikle velferdsstaten i by og land.

For Arbeiderpartiet er det helt grunnleggende at velferden sikres ved at folk er i arbeid. Gjennom å få flere i arbeid sikrer vi at flere får tatt sine evner i bruk, at de får en lønn til å forsørge seg, og at de bidrar til spleiselaget velferdsstaten Norge er.

Men det å skaffe seg arbeid er ikke et ansvar som kan hvile på hver enkelt innbygger i Norge. Derfor har vi aldri latt noen stå alene i møte med utfordringer i Norge. Vi bygde opp fellesskolen, slik at alle skulle ha muligheter til utdanning, vi lagde et helsevesen som sikret at alle får hjelp hvis de faller utenfor, og vi tar vare på de gamle i samfunnet vårt når de ikke kan gjøre det selv – vi tar ansvar for hverandre og bærer ansvaret for samfunnet i fellesskap. Vi må sikre at alle kan bli med i samfunnet vårt. Det er vår ledestjerne når vi lager budsjett, og når vi foreslår hvordan vi skal utvikle landet vårt.

I over seks år har vi hatt en regjering som legger vekt på andre ting, som prioriterer noe annet. For samtidig som representanter fra regjeringen Solberg har gått, og vil gå, på talerstolen i dag med kraftfulle forsvar av regjeringens politikk, er virkeligheten en helt annen for mange mennesker. Selv om mye er bra, er ikke det en unnskyldning for å se bort fra det som ikke går bra. Og mens regjeringen har kuttet skattene til dem som har aller mest, og har økt den økonomiske ulikheten i Norge, har mange flere fått en vanskeligere hverdag. Avgiftene har økt, skattefradraget har blitt mindre, lønnsveksten har vært nær null, og mange har opplevd reallønnsnedgang – og hverdagen har blitt tøffere. Og regjeringen har forsterket effektene med å føre en politikk for de rikeste, de som har mest.

Gjennom et århundre har Norge vært preget av få konflikter mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, og vi har hatt høy sysselsetting. Det skyldes trepartssamarbeidet. Gjennom samarbeid mellom arbeidstakere og arbeidsgivere har man sikret at det beste for landet, for bedriften og for den enkelte arbeidstaker har blitt ivaretatt. Nå går organisasjonsgraden ned. Og når regjeringens svar på dette er å oppheve Stortingets vedtak om å finne tiltak for å øke organisasjonsgraden, ja da abdiserer regjeringen i trepartssamarbeidet.

For regjeringen er det viktigste å anerkjenne det uorganiserte arbeidslivet. For Arbeiderpartiet er det det motsatte. Det viktigste er å anerkjenne hva det organiserte arbeidslivet har betydd for utviklingen i Norge: at det har sikret høy sysselsetting, få konflikter og utviklingen av velferdssamfunnet Norge. Derfor foreslår Arbeiderpartiet å doble fagforeningsfradraget for alle, som ett av flere tiltak for å styrke organisasjonsgraden.

I forrige uke fikk vi et innblikk i en verden vi ikke kjenner så godt. TV 2s nye dokumentarserie «Norge bak fasaden» har vært med a-krimsenteret i Oslo på aksjoner. Der fikk vi se en brakkerigg med 400 rom i Groruddalen. Hver beboer betalte over 5 000 kr for å få tak over hodet – 2 mill. kr rett i lomma på utleierne. Senere besøkte de et bygg regulert for lagring av kål, men det var ikke kål i bygget – det var tydelig at det var mennesker som bodde og oppholdt seg på den adressen. Felles for alle beboerne var at de var mennesker som var på jobb i Norge.

For dem som lever av å kontrollere dette arbeidslivet, var det ingen overraskelse det TV 2 fant i disse oppbevaringsplassene for mennesker. For dem er slike avsløringer regelen, ikke unntaket.

Det forplikter oss. Vi kan ikke sitte stille og se på at vi ikke får stoppet arbeidslivskriminaliteten i Norge, og vi må erkjenne at det ikke er gjort nok. Et steg på veien ville ha vært å øke bevilgningen til Arbeidstilsynet, sånn at de kunne ha gjennomført flere tilsyn. Det som har skjedd, er at det er blitt 4 500 færre tilsyn på fire år. Svaret er mer kontroll, styrket oppfølging og strengere sanksjoner. Men det blir mindre politikk som kommer vanlige folk til gode når regjeringens eget ideologiske og dogmatiske kuttprosjekt ABE-reformen blir viktigere enn hverdagen til mennesker som bor og jobber i Norge.

I Arbeiderpartiet foreslår vi i vårt alternative statsbudsjett en satsing på kampen mot arbeidslivskriminalitet. Vi styrker de instanser som kan ta kjeltringene som utnytter vanlige arbeidsfolk. Vi vil øke antall kontroller av norske arbeidsplasser, og vi vil slå hardere ned på brudd på arbeidsmiljøloven. For oss er ikke denne kampen ferdig før ingen blir utnyttet i det norske arbeidsmarkedet.

For mange står utenfor arbeidslivet i Norge i dag. Sysselsettingsandelen er 4 pst. lavere enn på samme tid i 2008, og andelen menn i alderen 25 til 54 år faller. Det snakkes mye om bærekraft for velferdsstaten blant regjeringens lakeier, og svaret er som regel kutt i velferdsstaten. Arbeiderpartiet ønsker en annen utvikling. Vi tror ikke framtiden til velferdsstaten ligger i å redusere den. Framtiden ligger i å sikre at enda flere kommer seg inn i eller tilbake i arbeidslivet.

Derfor foreslår Arbeiderpartiet en kompetansereform. Vi skal sikre at alle har den nødvendige kompetansen for å stå i eller komme seg ut i arbeidslivet. Vi vil styrke oppfølgingen av unge som har kommet på stønader. Vi kutter ikke i arbeidsavklaringspengene. For vi er ikke enig med regjeringen i at vanlige folk blir motivert av å få mindre, mens de som har mest, motiveres av å få mer. Vi tror at oppfølging, hjelp og kompetanse er det som skal til for å få alle ut i arbeid.

Vi berøres alle av det som tegner til å bli den største skandalen i den offentlige forvaltningen i Norge. Mange har urettmessig blitt dømt i trygderetten fordi loven er blitt tolket feil. Vi hører historier om ansatte i Nav som er bundet på hender og føtter fordi de mangler tid og rom til å finne fornuftige løsninger for brukerne. En av de tillitsvalgte i Nav har beskrevet jobben sin i Nav på følgende måte:

«Jeg har gått fra fagperson til produksjonsarbeider. Det er viktigst å foreta flest mulig vedtak. Det skal være 8,5 vedtak per dag. I møtene presenteres tall, ikke fag.»

Vi kan ikke ha et system som skal møte mennesker i noen av livets vanskeligste situasjoner, hvor fokuset er å produsere tall, ikke løsninger. Vi kan ikke ha en tjeneste som gjør det vanskeligere for mennesker i utsatte situasjoner. Systemet kan aldri bli viktigere enn enkeltmenneskene. Vi skal bygge et system som tar vare på de enkeltpersonene som trenger hjelp i Nav-systemet.

Derfor har vi foreslått det vi trenger, en tillitsreform i offentlig sektor, der vi legger bort tankene bak New Public Management, heiser opp faget og lar de ansatte få være fagpersoner for å ta vare på dem som trenger hjelp og støtte i vårt velferdssamfunn.

Arbeiderpartiets forslag til statsbudsjett ville bety at flere mennesker kommer ut i arbeid, sikre at flere av dem som trenger hjelp i vanskelige situasjoner, får det, og gi folk flest en bedre hverdag.

Til slutt vil jeg ta opp de forslagene som Arbeiderpartiet har fremmet alene eller sammen med andre. Og så håper jeg det legges til rette for at vi kan stemme for de romertallsvedtakene som ikke påvirker størrelsen på rammen, sånn at vi kan få gitt uttrykk for det som er den politiske viljen i denne salen, og at vi ikke blir stoppet av noen byråkratiske regler som kom for noen timer siden.

Heidi Nordby Lunde (H) [17:10:09]: Etter at budsjettforslaget ble lagt fram, ble det kjent at arbeids- og velferdsetaten siden 2012 har hatt en feil fortolkning og praktisering av retten til å ta med seg sykepenger, arbeidsavklaringspenger og pleiepenger til andre EØS-land. Dette har fått store konsekvenser for dem som har fått urettmessige krav og straff. Førsteprioriteten er selvsagt å rette opp i uretten disse har vært utsatt for, og tilbakebetalingene til dem det gjelder, er allerede i gang.

Nav har satt i gang et omfattende arbeid for å gå gjennom alle saker tilbake til 2012 for å finne ut hvor det kan ha skjedd feil, hvem som har rett til kompensasjon, og følge opp de som har fått urettmessig tilbakebetalingskrav. For at ikke denne ekstrainnsatsen skal få konsekvenser for den ordinære driften i arbeids- og velferdsetaten, foreslås det å øke bevilgningene både til arbeids- og velferdsetaten og til Trygderetten. Utbetaling av tapt stønad vil skje fortløpende, og merutgifter i 2020 vil håndteres i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Jeg må her også presisere noe jeg tror er en inkurie. Under kapittelet om Trygderetten står det i innstillingen at budsjettet økes ytterligere med 2,4 mill. kr i 2020, men dette er allerede inne i Prop. 1 S for 2019–2020, og er ikke en del av den tilleggsproposisjonen.

Det er et godt konservativt mål at vi etterlater oss et bedre samfunn til dem som kommer etter oss. Vi har en forpliktelse til å forandre for å bevare – viktige verdier som binder oss sammen som individer, familier og som samfunn.

Her ligger også ønsket om å sikre velferdsstatens bærekraft, slik at ikke alt vi har oppnådd som samfunn gjennom flere generasjoner, kun kommer én generasjon til gode. Vi vet at unge i dag må jobbe mer og stå lenger i arbeid for å få de samme pensjonsrettighetene som vi har.

Allerede i perspektivmeldingen fra 2013 slo Arbeiderpartiets finansminister Sigbjørn Johnsen fast at dersom vi viderefører dagens arbeidsmønster og velferdsordninger, må vi øke inntektene eller kutte i utgifter fordi det over tid kan oppstå et betydelig behov for inndekning i offentlige budsjetter.

De neste ti årene vil inntektene fra oljenæringen gå ned, samtidig som antall eldre utenfor arbeidslivet går opp. Den største skillelinjen i norsk politikk står nå mellom de partiene som vil utvide og uthule dagens ytelser og ordninger, uansett hvordan de virker, og hvilken begrunnelse de har, og de partiene som tar ansvar for å gjøre nødvendige endringer for at både nåværende og framtidige generasjoner skal få den velferden de har krav på.

Den beste måten å hegne om velferdsstaten på er å justere, endre eller fjerne ytelser og ordninger når det viser seg at disse enten ikke fungerer etter intensjonen, over tid har blitt erstattet av andre ytelser eller tjenester, eller har mistet sin funksjon. Dette øker velferdsstatens evne til å ta vare på dem som trenger det mest. Det er usosialt å opprettholde eller utvide ordninger som ikke fungerer eller ikke lenger er relevante, da dette ikke bare svekker velferdsstatens økonomiske fundament, men svekker også kvaliteten og innholdet på den hjelpen velferdsstaten er ment å gi.

Jeg tror framtiden vil vise at Høyre sto på den riktige siden i forsvaret av en velferdsstat som må endres for å kunne være mye for dem som trenger den mest.

Det er ikke summen av sosiale ytelser vedtatt av Stortinget som gjør Norge til et varmere samfunn, men hvor mange vi klarer å inkludere i små og store fellesskap. Fellesskapet må styrke enkeltmennesket gjennom god fordeling, inkludering og muligheter for alle.

Det går godt i norsk økonomi. Det skapes nye jobber i by og bygd, ledigheten går ned og sysselsettingen opp. Jeg kunne fortsatt der med hvordan regjeringen bygger landet for framtiden, og at det skapes nye jobber hver dag, hovedsakelig i privat sektor. Men vi kan kanskje bli litt blendet av makrobildet, for makrobildet av Norge er godt.

Så da Arbeiderpartiet valgte deltid som en av sine valgkampsaker, gikk det litt automatikk for min egen del i å slå tilbake med at under denne regjeringen går andelen i deltid ned – for det gjør den – og at det særlig gjelder unge kvinner med barn. Det er gledelig.

Men selv om andelen deltid har gått ned fra 42 til 37 pst. under dagens regjering, hjelper det lite for den sykepleieren som står fast i ufrivillig deltid, særlig når Høyre er tydelig på at faste, hele stillinger skal være hovedregelen i arbeidslivet.

Derfor ble jeg nysgjerrig da jeg så et innslag på TV 2 der Arbeiderpartiets nestledere besøkte sykehjem i Arendal. Der fikk de til flere hele, faste ansettelser fordi de brukte muligheten for 12,5 timers langvakter, som gjorde at turnusen gikk opp. Men dette måtte tidligere godkjennes av fagforeningene sentralt, hvor mange fikk nei. Med endringene regjeringen gjorde i arbeidsmiljøloven i 2015, som Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet stemte imot, er det nå enklere å få til avtaler lokalt og at flere får tilbud om heltid.

Målet er et godt organisert og familievennlig arbeidsliv. Det får vi når vi åpner for fleksible løsninger og har tillit til partene lokalt. Det får vi med denne regjeringens politikk.

Apropos arbeidsliv: Et godt og konstruktivt trepartssamarbeid er en forutsetning for det grønne skiftet og omstillingene Norge skal gjennom framover. Det grønne skiftet vil ikke skje uten at alle er med. Norsk industri og fagarbeidere sitter på omstillingsnøkkelen, og sammen skal vi finne en måte å vri den på, slik at vi åpner døren for nye muligheter for alle. Da trenger vi både en robust velferdsstat som kan dempe konsekvensene av plutselige endringer på kort sikt, og en kompetansereform som ruster opp hele Norge, så vi kan realisere de mulighetene omstillingene vil gi, på lang sikt.

Det har blitt enklere å kombinere å ta fagbrev med jobb. Vi har styrket Kompetansepluss for arbeidstakere, gjort det lettere for voksne å få støtte til utdanning gjennom Lånekassen, for å nevne noe. Sammen med partene i arbeidslivet kommer det nå bransjeprogram for utsatte bransjer, der regjeringen prioriterer opplæring og videreutdanning til lavt utdannede og fagarbeidere innen kommunal omsorgssektor og for industri- og byggenæringen i første omgang. Vi setter ikke av penger i fond når vi kan spisse og øke innsatsen i kompetansereformen Lære hele livet i samarbeid med partene, slik at ingen går ut på dato og flere kan stå i jobb lenger.

Kampen mot arbeidslivskriminalitet er en kamp for arbeidstakeres rettigheter, et seriøst norsk næringsliv, trygge norske arbeidsplasser og finansieringen av velferdsstaten vår. Derfor er det svært gledelig at vi ser resultater fra regjeringens innsats mot arbeidslivskriminalitet, som vi nå ser at har flatet ut. Virksomhetene mener myndighetene er mer synlige enn før, og undersøkelser viser at det nå oppleves å være høyere risiko for å bli oppdaget enn tidligere. Det er bra, men kan sikkert bli bedre. Markedsøkonomiens beste vern er anstendige lønns- og arbeidsbetingelser, både nasjonalt og gjennom EØS-avtalen, og å slå hardt ned på og aktivt bekjempe arbeidslivskriminalitet.

Likevel må vi huske at vi i jakten på de useriøse ikke samtidig gjør det vanskeligere å være seriøs. For strenge innleieregler, reversering av endringer i arbeidsmiljøloven fra 2015 og heving av avtalenivået på arbeidsplassen er et uttrykk for mistillit i et hovedsakelig ryddig og godt organisert arbeidsliv, der ni av ti trives på jobb.

For å være helt ærlig tror jeg ikke at norsk næringsliv er redde nok for et rød-grønt alternativ med Rødt som premissgiver. Høyere skatter og avgifter vil gjøre det dyrere å skape de arbeidsplassene vi trenger for å få et inkluderende og rettferdig grønt skifte. Strengere reguleringer vil kvele vekst, og den oppryddingsaksjonen Arbeiderpartiet har varslet, eller truet med, vil kunne rote det til i ryddige næringer som blir berørt når alle skal straffes for det noen få gjør. Når vi snakker om inkludering i arbeidslivet, så må det jo finnes et arbeidsliv å inkluderes i.

Å sikre et bærekraftig velferdssamfunn er et kontinuerlig arbeid. Vi gjennomfører pensjonsreformen, slik at flere kan stå lenger i jobb. Vi gjennomfører et løft i skolen og arbeidsmarkedet, slik at elever lærer mer, færre faller fra, og for at ingen skal oppleve at de går ut på dato. Vi gjennomfører en inkluderingsdugnad, som gjør at flere blir inkludert i arbeidsmarkedet.

Ledigheten går ned, og sysselsettingen går opp, og vi skal bruke de gode tidene på å inkludere flere. Vi tilrettelegger slik at alle kan bidra med det de kan. Norge er et rikt land, men vi er aldri så rike at vi har råd til å sløse med folks evner og kompetanse.

Selv om mye går godt, er det mye ugjort og mye som kan gjøres bedre. Vi skal hele tiden tette hull som folk snubler i, senke terskler for deltakelse og løfte opp dem som trenger det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:23:51]: Norge er i dag en del av EUs arbeidsmarked. Det skjedde ved iverksettelsen av EØS-avtalen fra 1. januar 1994. Siden EU er en økonomisk union og ikke en politisk union, styres ikke dette arbeidsmarkedet av folkevalgte på EU-nivå. Ved EU-utvidelsene østover i 2004 og 2007 ble østeuropeiske ledere forespeilet at de skulle få konkurrere i Vest-Europa med sitt konkurransefortrinn, nemlig billig arbeidskraft. Det har også skjedd i stort omfang, noe som har gitt store konsekvenser også for det norske arbeidsmarkedet og det norske arbeidslivet. Østeuropeiske ungdommer, mange på korte arbeidskontrakter, gjør en god jobb, samtidig som de er villige til å arbeide for lønns- og arbeidsvilkår som er lavere enn det man trenger for å betale utgiftene når man bor i høykostlandet Norge.

Fagfolk i ulike bransjer blir ulikt berørt, men stadig flere bransjer erfarer et stadig mer uorganisert arbeidsliv med omfattende sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Senest har vi Dagbladets avsløringer i dokumentaren «Fishy Business» om fiskeforedlingsbedrifter i Nord-Norge.

Senterpartiet arbeider for å erstatte den ukontrollerte arbeidsinnvandringen fra EU utenom Norden med en kontrollert arbeidsinnvandring fastsatt av Stortinget. Dette er i tråd med noe av det beste i Senterpartiets og Arbeiderpartiets historiske styring av kapitalkreftene for å hindre at arbeidsfolk skal stå med lua i handa.

Folkevalgte må styre arbeidsmarkedet for å sikre et velorganisert arbeidsliv med norske lønns- og arbeidsvilkår. Dagens EU står i et skårfeste når de har innført en økonomisk union med felles pengeenhet, euro, samtidig som de ikke makter å få innført en politisk union, nemlig felles sosial og økonomisk politikk innenfor EU. Dette var visjonen til EU-kommisjonens tidligere president Jacques Delors. Årsakene til at EU ikke klarer å gjennomføre denne visjonen, som i praksis innebærer å etablere Europas forente stater, er sjølsagt historiske, noe som skaper bred folkelig motkraft. Inne i EU er det ikke et felles språk for demokratisk ordskifte, sånn som det er i USA. Denne systemfeilen, som skaper et mer utrygt arbeidsliv, fører til økende sosial og politisk uro i flere EU-land. Arbeiderpartiets søsterpartier innen EU er i store vanskeligheter, med fallende oppslutning.

For Senterpartiet er et velorganisert arbeidsliv en forutsetning for et trygt familieliv. Vi må derfor arbeide systematisk for å erstatte dagens ukontrollerte arbeidsinnvandring med kontrollert arbeidsinnvandring. Sveits er et land hvor det er bred oppslutning om kontrollert arbeidsinnvandring blant både folkevalgte, arbeidsgivere og arbeidstakere.

For øvrig økes inntektsfradraget for betalt fagforeningskontingent med 10 pst. i Senterpartiets helhetlige budsjettforslag. Senterpartiet går imot norsk deltakelse i Den europeiske arbeidsmarkedsmyndigheten, ELA. Bakgrunnen er at dette er første skritt på veien til å etablere en overnasjonal arbeidsmarkedsmyndighet som vil innebære press nedover, med en svekkelse av norsk arbeidsmiljølovgivning og inngåtte tariffavtaler.

Dagens ukontrollerte arbeidsinnvandring har meget store negative konsekvenser, ikke minst for ungdommer som har svak tilknytning til arbeidslivet fordi de ikke har full arbeidsevne. Det er min påstand at dagens regjering ikke har tatt inn over seg konsekvensene av dette faktum gjennom økte økonomiske bevilgninger for tilrettelegging overfor både arbeidstaker og arbeidsgiver. For at disse ungdommene skal delta i arbeidslivet med den arbeidsevnen som de kan yte, og dermed være med på å bygge et bedre Norge, kreves det en kraftig økning av f.eks. tilrettelegging for funksjonshemmede samt midlertidige og varige lønnstilskudd for personer med nedsatt arbeidsevne. Dette er områder som Senterpartiet vil måtte prioritere enda sterkere framover.

Senterpartiet arbeider for å endre arbeidsmiljøloven, slik at innleie fra bemanningsforetak som i dag erstatter faste ansettelser, blir erstattet med fast ansatte i vikarbyråer som blir leid ut for å dekke vikariater, i henhold til arbeidsmiljøloven § 14-9 (2) bokstav b. Regjeringa må videre snarest komme til Stortinget med lovendringer i arbeidsmiljøloven som gir Arbeidstilsynet hjemmel til å følge opp dagens bestemmelser om bemanningsforetak – sist med endringer som tok til å gjelde fra 1. januar 2019. Senterpartiet foreslo allerede våren 2018 konkrete lovendringer for å ivareta dette, som skulle gjelde fra 1. januar 2019. Senterpartiet står fast ved disse lovendringene, noe som for øvrig er i tråd med det regjeringa nå har hatt på høring.

Senterpartiets budsjettforslag innebærer en økning av antall inspektører i Arbeidstilsynet med 90 inspektørårsverk. Antall tilsyn er redusert med 25 pst. fra 2015 til 2018, og regjeringas budsjettforslag vil ikke innebære noen økning i antall tilsyn. Etter Senterpartiets vurdering må det bli en reell risiko for å bli tatt for arbeidslivskriminalitet gjennom flere kontroller ute på arbeidsplassene.

Senterpartiet fremmer også følgende løse forslag om omorganisering av Arbeidstilsynet:

«Stortinget ber regjeringa legge fram sak for Stortinget om omorganiseringa av Arbeidstilsynet som skal gjelde fra 1. januar 2020. Omorganiseringa innebærer at ledelsen for de forskjellige tilsynsseksjonene sentraliseres, det blir ingen stedlig ledelse. Dette vil gi mer fjernledelse, dårligere samarbeid på tvers av seksjoner og mer reising. Det medfører økte kostnader for etaten. Antall tilsyn vil kunne falle sterkt framover. Redegjørelsen må dokumentere hvordan denne omorganiseringa vil styrke Arbeidstilsynets hovedoppgave som er tilsyn og kontroll.»

Fra regjeringspartienes side blir det sagt at omorganisering er etatsleders ansvar. Nei, dette er en så stor endring som har så store konsekvenser for det som er Stortingets politikk, at det må legges fram for Stortinget.

Nav er utsatt for en rettsskandale. Kjernen i rettsskandalen er at EØS-avtalen ved motstrid overstyrer norsk trygdelovgivning, noe som verken myndigheter eller domstoler har tatt til etterretning. Dette ble grundig behandlet i Meld. St. 40 for 2016–2017 Eksport av norske velferdsytelser, som gikk i statsråd 16. juni 2017. Det var og er oppsiktsvekkende at regjeringspartiene og Arbeiderpartiet ikke kunne være med på følgende merknad i den tilhørende Innst. 108 S for 2017–2018, avgitt 6. februar 2018:

«Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at bestemmelsene i de internasjonale avtalene griper inn i det nasjonale regelverket og sågar går foran dette dersom det er motstrid mellom de to regelsettene.»

Denne realitet, som regjeringspartiene ikke kunne underskrive på, er en svakhet som jeg presiserte i stortingsdebatten 1. mars 2018. Denne svakheten er nå kjernen i rettsskandalen. Denne rettsskandalen er nå i kontrollkomiteen, som må avklare ansvarsforholdene bak skandalen. Et eget granskingsutvalg ledet av professor Finn Arnesen er en del av et grundig og viktig arbeid som må utføres. For øvrig vil denne rettsskandalen måtte få konsekvenser for framtidas regelverk og oppfølging i Nav. Jeg forventer at det skjer gjennom en egen sak til Stortinget.

Skandalen har vist at de kravene som stilles, må være like for alle, både for dem som har opphold i Norge, og for dem som har opphold innenfor et EØS-land. Skandalen gjelder midlertidige ytelser som gir retter og plikter. Ytelsene skal gi grunnlag for et verdig liv i Norge og er derfor blant de beste innenfor EØS-området. Senterpartiet slår ring om våre trygdeytelser, som er avgjørende viktig for at folk som ikke kan skaffe seg arbeidsinntekt, kan gis et verdig liv. Ytelsene krever noe av den enkelte trygdemottakeren og forutsetter at det offentlige påser at forpliktelsene overholdes – altså rettigheter og plikter. Skandalen viser at vi må få klarere plikter knyttet til trygdeytelsene, noe som også vil kreve tettere og bedre oppfølging fra fagfolk i Nav. Hele Navs organisasjonsmodell må gjennomgås for å sikre at retter og plikter for dem som får midlertidige ytelser, blir realisert.

Sammenslåing av de kommunale sosialkontorene og de statlige arbeidsformidlingene og trygdekontorene ble med stor bravur presentert av statsråd Bjarne Håkon Hanssen som Nav-reformen med én dør inn for folk. Arbeids- og velferdsetaten ble etablert 1. juli 2006. Realiseringen av én dør inn ble etter bare få år forlatt, som følge av enorme problemer. Dette var en konsekvens av dårlig forberedelse av Nav-reformen og forsterket opprettelsen av spesialavdelinger i Nav. Dette ble senere videreført med kanalstrategien. Samtidig ble det iverksatt en viktig og nødvendig digitalisering av søknader og vedtak, men nå har digitaliseringen gått så langt at de svakeste gruppene, som trenger personlig kontakt med den kommunale sosialtjenesten, gis svært dårlig mulighet til å treffe fagfolk som skal bistå dem. Ikke minst rammer dette ungdom med rus- og psykiatriproblemer hardt.

Det er derfor viktig at vi får en gjennomgang av åpningstidene for Nav-kontorene, og jeg vil oppfordre alle ordførere til å ta tak i dette.

For øvrig tar jeg opp Senterpartiets forslag i de to innstillingene som vi nå behandler.

Solfrid Lerbrekk (SV) [17:40:32]: Me i SV jobbar for eit samfunn med mindre forskjellar der velferda skal vera eit reelt tryggingsnett som fangar oss opp når livet ikkje går heilt på skjener. I dag har me ein ny tilstand i norsk politikk, der Venstre og Kristeleg Folkeparti har gått fullt inn på ei linje som Høgre og Framstegspartiet tidlegare har stått for. Det handlar om ei normalisering av ein ganske rein kuttpolitikk, som alltid rammar hardast dei som treng mest støtte, anten det er utgreiing, oppfølging og avklaring for å koma i jobb, eller det handlar om barn som treng briller for å sjå ordentleg.

Me i SV er totalt ueinige i denne politikken, og det viser kor forskjellig ein ser ikkje berre på velferdspolitikk, men òg på den økonomiske politikken generelt. Regjeringa gøymer kuttpolitikken bak ei setning om å gjera velferdsstaten meir berekraftig, medan me i SV ikkje i det heile meiner det er berekraftig å kutta i støtteordningar som i røynda vart innførte for at alle skulle klara seg best mogleg, uavhengig av om ein har god helse eller ikkje.

Det er alvorleg når fleirtalet i Stortinget, inkludert Venstre og Kristeleg Folkeparti, no fremjar ein politikk dei kallar vegen mot ein berekraftig velferdsstat, men som i realiteten er ein rein kuttpolitikk. Eg meiner at noko av årsaka til dette er dei perspektivmeldingane som har vorte framlagde, der heile føresetnaden som ligg til grunn, er evig auka kjøpekraft og stillstand i skattenivået, og ikkje korleis me skal varetaka at alle framleis skal ha like moglegheiter, uavhengig av kva utgangspunktet var då ein vart fødd.

Det å ha tryggleik i jobben og veta at ein har rettar på arbeidsplassen og tryggleik rundt arbeidsforholdet, er ein føresetnad for at ein skal kunna yta best mogleg. Men sånn er det ikkje i dag. Utviklinga går i feil retning. Me ser at innleige og bemanningsbyrå breier seg til større og større delar av den norske arbeidsmarknaden. Dette må snu. Dette er med på å skapa større klasseskilje.

Me står no overfor ei klimakrise, men òg det ein kan kalla ei velferdskrise. Me veit at denne regjeringa har kasta tusenvis av sjuke folk ut av folketrygda og over i fattigdom og sosialstønad. Innstrammingane i ordninga med arbeidsavklaringspengar har ført til at det norske tryggingsnettet no har rakna.

Det er svært alvorleg at regjeringa no vil ta store delar av ytinga frå unge mottakarar av arbeidsavklaringspengar. Dette er inntekta til ungdom som er ramma av sjukdom, deira moglegheit til eit sjølvstendig og verdig liv er avhengig av at politikarar ser deira behov. Unge med funksjonsnedsetjingar og kronisk sjukdom som får arbeidsavklaringspengar, må sikrast ein trygg og verdig økonomi, samtidig som dei får god, tett og riktig oppfølging frå Nav.

Frå neste år vil unge sjuke menneske verta fattigare, og det vil gå ut over kommunane sitt sosialbudsjett, som så mykje anna. Her kan eg òg nemna kutt i bustønad og kutt i barnetillegget til uføre. Dette er no vorte ganske prekært for kommuneøkonomien.

Det ville vore betre å vedta SV sitt alternative statsbudsjett. Då hadde me kunna snu denne utviklinga, at forskjellane aukar og me får eit stadig meir fragmentert og utrygt arbeidsliv. Så med det fremjar eg dei forslaga SV står åleine om i innstillinga til sak nr. 4.

Margret Hagerup (H) [17:47:13]: Takk. Det skal representanten huske i framtiden.

Terje Breivik (V) [17:49:21]: 8 timar arbeid, 8 timar fri, 8 timar kvile – lydde kravet frå arbeidarane i kampen om ein lovfesta normalarbeidsdag på 8 timar i Oslo 1917. Trepartssamarbeidet som voks fram i kjølvatnet av eit aukande medvit om kor viktig regulerte arbeidstilhøve er, har med aukande grad sidan slutten av 1920-åra sikra balanse og tillit mellom partane i arbeidslivet og er ein berebjelke for fridom, tryggleik og føreseielege rammer i norsk arbeidsliv og det velferdssamfunnet me nyt godt av. Den norske modellen er òg eit heilt avgjerande konkurransefortrinn for norsk industri og næringsliv når dei skal vinna anbod i konkurranse med verksemder som tilbyr heilt andre løner og arbeidsvilkår.

Samtidig fører omstilling og strukturelle endringar til at ei stadig større gruppe av menneske fell utanfor den tradisjonelle organiseringa av norsk arbeidsliv. Frilansarar og sjølvstendig næringsdrivande opplever at eit svakare tryggleiksnett gjev mangelfulle rettar. Rettane til arbeidarane i Noreg kan ikkje berre verta baserte på dei som er tilsette i veletablerte bedrifter. Me må òg ha dei som jobbar i eller driv mindre bedrifter, i tankane, og dei verkemidla me tilbyr. Difor er det hyggeleg å slå fast etter seks år med budsjettmakt til Venstre at dei sosiale rettane barselpermisjon og sjukelønsordning er monaleg styrkte for sjølvstendig næringsdrivande.

Sjølv om det ofte vert gjeve inntrykk av noko anna, er arbeidslivspolitikken i Noreg i stor grad konsensusprega. Det er veldig bra. For å ta nokre døme:

Frå dagens blå-grøne regjeringsplattform:

«Det må alltid lønne seg å jobbe, slik at den enkeltes arbeidsevne kan bidra både til egen utvikling og samfunnets nytte. Flere må stå i arbeid lenger.»

Frå den raud-grøne regjeringa si plattform:

«Det er vesentlig å sikre økt yrkesdeltakelse fra grupper som i dag ikke deltar i arbeidslivet. (…) Det skal lønne seg å jobbe.»

Frå blå-grøn plattform:

«Regjeringa sitt mål er eit norsk arbeidsliv med både tryggleik og fleksibilitet for arbeidstakarar, seriøse arbeidsgivarar og eit velfungerende effektivt trepartssamarbeid. »

Frå raud-grøn plattform:

«et godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet og offentlige myndigheter legger grunnlaget for et velfungerende arbeidsliv».

Slik kunne eg ha fortsett.

Dilemmaet til velferdspolitikken er på den eine sida å sørgja for eit sosialt tryggleiksnett som tek vare på dei som av ulike grunnar og i kortare eller lengre tidsrom ikkje kan delta i arbeidslivet.

På den andre sida er det sosiale tryggleiksnettet heilt avhengig av at flest mogleg deltek i arbeidslivet. Det er ei forståing på tvers av politiske skiljelinjer av at dette er nødvendig, og me bør absolutt arbeida saman for å finna gode løysingar på utfordringane me kjem til å møta i framtida.

Hovudregelen i norsk arbeidsliv er og skal vera faste heile stillingar og velregulerte tilhøve. Motsetninga til dette er organisert arbeidslivskriminaliet, useriøse aktørar, kyniske kjeltringar som utnyttar folk, som undergrev norske samfunnsstrukturar og verkar konkurransevridande. Difor er satsinga på å motarbeida arbeidslivkriminalitet så viktig, nettopp for å sikra alle arbeidstakarar fridom frå misbruk og tvang. Heldigvis har satsinga dei fire regjeringspartia har på å motarbeida arbeidslivskriminalitet, gjeve resultat. Ifølgje etatane er omfanget av arbeidslivskriminalitet ikkje lenger aukande. Verksemdene meiner òg at styresmaktene er meir synlege enn før, og undersøkinga viser at ein opplever at risikoen for å verta oppdaga er større enn før.

Utfordringar knytte til eit trygt og seriøst arbeidsliv strekkjer seg også utover kongeriket. Kjeltringane kjenner ikkje landegrenser. Difor er eg veldig glad for at regjeringa og statsministeren har teke initiativ andsynes EU om å styrkja samarbeidet på tvers av landa. Når Venstre tek til orde for meir og meir forpliktande internasjonalt samarbeid, er solidaritet med arbeidarar som vert utnytta, ein viktig motivasjonsfaktor.

Budsjettet Venstre og dei tre andre regjeringspartia vedtek i dag, gjev eit godt grunnlag for å vidareutvikla arbeidslivspolitikken, velferdstilboda og ytterlegare styrkja kampen mot arbeidslivskriminalitet.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [18:00:59]: I denne saken kan det være greit å begynne med å minne om at Norge er et veldig godt land å bo i for de aller fleste. Likevel har vi utfordringer på både kort og lang sikt. Det gjelder endringer i arbeidsmarkedet, endringer i demografi og endringer i økonomiske rammebetingelser. Derfor er det godt at vi har et velutviklet og omfattende velferdssamfunn, solide statsfinanser og et sterkt demokrati, høy tillit blant folk og rimelig god kontroll av de beslutningene som foretas – selv om vi har en aktuell sak som reiser en del spørsmål.

Slik skal det også være for framtiden. Vi må sikre at omstillinger, ordninger og velferdsgoder har et langsiktig perspektiv der vi prøver å fordele goder og byrder. Vi ønsker både sosial, miljømessig og økonomisk bærekraft, i tråd med FNs bærekraftsmål.

Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2020 har egentlig en god sosial profil. En rekke ordninger styrkes, forbedres og målrettes, men samtidig er det enkelte ytelser som tilpasses. Dette er en nødvendig øvelse for å føre en politikk som sikrer godene videre. Behovet for dette vil sikkert øke framover, i takt med en aldrende befolkning og færre i arbeidsfør alder, og det er ikke alltid det nødvendige blir populært.

Det går godt i norsk økonomi. Det skapes nye jobber i by og bygd. Målet er et trygt og fleksibelt arbeidsmarked med lav arbeidsledighet og høy sysselsetting. Dette er avgjørende for å sikre velferdssamfunnets bærekraft og hindre utenforskap. Aktiviteten i bedriftene er høy, og det etterspørres arbeidskraft. På tre år har 130 000 flere blitt sysselsatt, tre av fire nye jobber er kommet i privat sektor, og den registrerte arbeidsledigheten er på det laveste nivået på over ti år. Hele landet tar del i sysselsettingsoppgangen.

Det viktigste for den enkelte, og for landet, er at flest mulig har en jobb å gå til. Likevel er det for mange som ikke får sjansen, og vi har ansvar for å bidra til at flere blir kvalifisert og inkludert. Nå satser vi mer på tidlig innsats i barnehage og skole for å ruste de unge for framtidens arbeidsmarked. Regjeringen foreslår å trappe opp innsatsen i dugnaden. I 2019 ble det 125 mill. kr, som blir videreført og ytterligere styrket med 50 mill. kr fra 2020, og gjennom økt bevilgning til individuell jobbstøtte og funksjonsassistanse i arbeidslivet styrkes innsatsen, slik at flere med nedsatt arbeidsevne, psykiske lidelser eller rusproblemer skal få innpass. Både det offentlige og det private næringsliv må bidra til denne inkluderingen.

Årets budsjett er barnas budsjett. Barnetrygden er den enkeltstønaden som har størst betydning for å redusere andelen barn i lavinntektsfamilier. Regjeringen økte barnetrygden for alle barn for første gang på 20 år, og nå foreslår regjeringen å øke barnetrygden med 300 kr i måneden for barn opp til fylte seks år. Dette gir en årlig økning på 3 600 kr, og økningen skal også komme sosialhjelpsmottakere til gode. Derfor vil regjeringen øke økonomisk stønad til livsopphold for barn i alderen 0–5 år med tilsvarende beløp, i tillegg til ordinær prisjustering.

Regjeringen foreslår videre å bevilge 10 mill. kr til heltidsplass i barnehage. I tillegg videreføres satsingen fra revidert budsjett 2019 med gratis kjernetid. Regjeringen foreslår å sette av 60 mill. kr til et forsøk med fritidskortordninger, i kommuner som skal prøve dette ut for ungdom fra 6 til 18 år. Det blir veldig spennende å følge utviklingen, der vi gir barn gode mestringsopplevelser og fritidsaktiviteter. Det er en ren investering i framtiden.

Det er dyrt å ha små barn, og derfor er gratis kjernetid i barnehagen for de minste viktig for dem med lav inntekt. SFO er en viktig del av arbeidet og kan bidra til forebygging, inkludering og integrering og hjelpe foreldrene som er i arbeid. Der har vi nå innført inntektsgradert foreldrebetaling, og for noen gratis SFO.

Ja, det er et stramt budsjett, og det er et stramt budsjett for Kristelig Folkeparti å være med på. Men Kristelig Folkeparti ønsker å bidra til å trekke politikken mot sentrum, og vårt bidrag er å ha et ekstra syn for barns beste og for familiens hverdagsliv og å sikre et rimelig grunnlag for livsopphold for alle grupper blant oss.

Bjørnar Moxnes (R) [18:13:05]: Andelen organiserte i norsk arbeidsliv har gått ned siden 1992. Likevel skriver de borgerlige i sin plattform at de anerkjenner at mange arbeidstakere velger å være uorganisert. Som et motsvar til dette fikk Rødt gjennomslag for at regjeringen må fremme forslag for å få flere fagorganiserte, men dette følges ikke opp av regjeringen. Den foreslår heller nå i budsjettet å oppheve vedtaket uten å ha kommet med ett eneste tiltak for å få opp andelen organiserte. Vi vet at dette er viktig for å sikre små forskjeller i Norge – det forutsetter trygge, faste jobber, en sterk fagbevegelse og også en plass til alle som kan jobbe.

Vi må også ha et sterkere felles sikkerhetsnett som ivaretar alle på en verdig måte når vi av ulike grunner ikke kan jobbe. Mange sliter med å få jobb. Det er over 100 000 som er arbeidsløse i Norge. Men regjeringen viderefører sine kutt i arbeidsmarkedstiltak og trygdeytelser og tror at folk som er utenfor jobb, vil komme i jobb bare de blir gjort fattige nok. Rødt satser i stedet på kompetanse og på tiltak som gjør flere i stand til å delta i arbeidslivet, bl.a. gjennom flere tiltaksplasser.

Permitteringsregelverket angripes for andre året på rad. Nå forkortes også permitteringstiden i fiskeindustrien til 26 uker. Rødt utvider maksimal permitteringslengde til 52 uker for alle bransjer. Prognosene viser nå økende ledighet de kommende årene. Vi vil hindre at bedrifter sier opp ansatte i lavkonjunkturer som de erstatter med innleie.

Vi vet at sosial dumping er en alvorlig trussel mot den norske modellen og mot fagbevegelsen. Dette setter liv og helse i fare for arbeidstakere og gjør at seriøse bedrifter og tariffavtaler blir utkonkurrert, og at staten taper milliardbeløp som de skulle ha fått inn i skatt. Nå har man altså kuttet kraftig i Arbeidstilsynets bevilgninger. Det har gjort at antallet inspektører og tilsyn er blitt kraftig redusert, samtidig som tilsynet har fått nye oppgaver og bl.a. skal håndheve regelverket for innleie av arbeidskraft. Rødt vil i stedet øremerke midler til flere tilsyn og også øke nivået på bøtene for regelbrudd, sånn at de useriøse bedriftene virkelig kjenner det på lommeboka hvis de bryter norske lover og regler.

Vår hovedallierte i kampen mot sosial dumping er å ha en sterk fagbevegelse ute på arbeidsplassene. Vi vil i vårt budsjett derfor øke skattefradraget for fagforeningskontingenten og også øke bevilgningene til fagbevegelsens egne satsinger mot sosial dumping. Sammen med to nye a-krimsentre vil dette styrke innsatsen for et ryddig arbeidsliv.

Vi ser at de som mottar arbeidsavklaringspenger, er blitt hardt rammet av denne regjeringen. Nå kuttes minsteytelsen for mottakere under 25 år, og ung ufør-tillegget avvikles. Mange har havnet på sosialhjelp før de er blitt ferdig avklart av Nav. Rødt vil gå i motsatt retning og bruker betydelige ressurser på å sikre at de som mottar AAP, får beholde støtten til de er ferdig avklart, og vi vil også reversere kuttet til unge AAP-mottakere i vårt alternative budsjettforslag.

Nav-skandalen gjør at det nå er en berettiget frykt hos mange for at Nav, som allerede er skrapt til beinet, med en halv milliard i kutt i driftsbudsjettene siden 2015, kan få et sammenbrudd i saksbehandlingen. Nå flytter de ressurser over til å behandle dem som er rammet av skandalen. Da kan det bli mindre oppfølging og mindre avklaring av AAP-sakene. Det kan igjen gjøre at tusenvis kan bli kastet ut av AAP-ordningen uten at de er avklart verken til arbeid eller til uføretrygd innen fristen. Da havner mange av dem dessverre i fattigdom, på sosialhjelp. Det ville være et nytt svik fra regjeringen og også fra Nav. Rødt foreslår derfor i dag at opprydningen etter Nav-skandalen ikke skal gå ut over arbeidet med å avklare mottakere av arbeidsavklaringspenger, og vi håper på bred støtte til det forslaget.

Jeg tar med det opp Rødts forslag.

Statsråd Anniken Hauglie [18:20:15]: Etter at regjeringens budsjettforslag ble lagt fram, er det kjent at Nav siden 2012 har hatt feil fortolkning og praktisering av retten til å ta med seg helserelaterte ytelser til andre EØS-land. Det er viktig at ekstrainnsatsen som nå er satt inn for å rydde opp, ikke går ut over den ordinære driften til arbeids- og velferdsetaten og Trygderetten. Regjeringen har derfor foreslått å øke bevilgningen med 45 mill. kr.

Det går godt i norsk økonomi. Det siste året har nesten 50 000 flere kommet i jobb, fire av fem i privat sektor. Alle fylker opplever jobbvekst. Ledigheten er på sitt laveste nivå siden før finanskrisen.

Bedringen i arbeidsmarkedet har ført til at flere som før sto utenfor, nå kommer inn i jobb. Den økte sysselsettingen har i stor grad kommet blant dem som bor i Norge, både norskfødte og innvandrere med flere års botid. Men fortsatt er det for mange som står utenfor, og som vil jobbe. Helseutfordringer eller manglende kompetanse kan hindre dem i å få innpass i jobbmarkedet.

Stor etterspørsel etter folk gir gode muligheter for inkludering. Men det er ikke alltid nok. Det krever en ekstra innsats. I år styrket vi inkluderingsdugnaden med 125 mill. kr. For 2020 intensiveres arbeidet med ytterligere 50 mill. kr. Økt satsing på individuell jobbstøtte og funksjonsassistanse, lønnstilskudd eller mentorordning skal bidra til at flere med nedsatt arbeidsevne, psykiske helseplager og rusproblemer får sin plass i arbeidslivet.

Det er arbeidsinnsatsen vår som sikrer velferdssamfunnet. Jo flere vi klarer å inkludere, jo bedre er det både for den enkelte og for samfunnet.

Sysselsettingsutvalget har pekt på at dagens minstesatser gir unge under 25 år som mottar AAP, en klart høyere inntekt enn gjennomsnittet for dem i den samme aldersgruppen som ikke mottar trygd. Vi vet at lange stønadsløp øker risikoen for varig utenforskap. Derfor følger regjeringen opp forslaget fra Sysselsettingsutvalget om å redusere støtten.

Det er viktig at det fokuseres mer på mulighetene enn på begrensningene når det er mulig. Hjelpeapparatet må fokusere mer på oppfølging for å øke overgang til jobb eller utdanning. Tett og treffsikker oppfølging er viktig for å kunne hjelpe dem på veien dit. Regjeringen foreslår derfor å benytte et beløp tilsvarende innsparingen til å styrke oppfølgingen av unge AAP-mottakere.

Mennesker som får opphold i Norge, må stimuleres til raskt å komme i jobb eller aktivitet som kan bidra til selvforsørgelse. Det foreslås nå å likebehandle flyktninger med andre med kort botid i Norge, det være seg nordmenn med lange utenlandsopphold eller personer med kollektiv beskyttelse i Norge. Samtidig foreslås det å utvide ordningen med supplerende stønad til også å gjelde uføre flyktninger, nettopp for å sikre at de fortsatt får en minsteytelse på nivå med minste pensjonsnivå i folketrygden. Bostedskravene i folketrygden foreslås hevet fra tre til fem år.

Regjeringen vil legge til rette for et seriøst, godt og velfungerende arbeidsliv, der det slås ned på arbeidslivskriminalitet. Innsatsen gir resultater. Rapporteringer tilsier at arbeidslivskriminaliteten ikke lenger ser ut til å øke. Men vi vet også at useriøse aktører er kreative og kan finne nye veier å gå. Da må også tilsynsmyndighetene våre – Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet – utvikle sine metoder og sin kompetanse. For å møte utfordringene vil regjeringen styrke budsjettet med en samlet arbeidslivspakke på 25 mill. kr.

Et godt trepartssamarbeid er en bærebjelke i det norske samfunnet. Vi har derfor også nedsatt viktige partssammensatte utvalg som skal se på sysselsettingsutfordringer, økt organisasjonsgrad og tilknytningsformer, og som er viktige for å se på både dagens og framtidens utfordringer.

I fellesskap skal vi finne gode løsninger på de utfordringene vi står overfor, noe som vil bidra til økt sosial og økonomisk bærekraft.

Lise Christoffersen (A) [18:34:34]: Dette er det sjuende statsbudsjettet som Solberg-regjeringa legger fram. Et uttrykk som går igjen i budsjettforslagene fra denne regjeringa, og som vi også hørte fra talerstolen her i stad, helt fra regjeringa besto av to partier, via tre og til slutt fire partier, handler om velferdsstatens bærekraft – i utgangspunktet et flott begrep som beskriver viktige kvaliteter ved det norske samfunnet som det er viktig å ta vare på. Ifølge folketrygdens formålsparagraf handler det bl.a. om å gi økonomisk trygghet ved arbeidsløshet, aleneomsorg for barn, ved sykdom og skade, uførhet og alderdom, hjelp til selvhjelp og utjevning av inntekt mellom grupper.

Men summen av Solberg-regjeringas sju budsjetter er en annen. De med de laveste inntektene sakker akterut. Det omfordeles ikke fra dem med høye til dem med lave inntekter, men motsatt. Som vi påpeker i Arbeiderpartiets alternative budsjett: Summen av regjeringas politikk har gjort det vanskeligere for vanlige folk å leve livet sitt. De har gitt skattelette til dem på toppen og kuttet overfor svake grupper. De sosiale forskjellene øker.

Pensjonistene har de siste fire årene gått i minus, mens andre har gått i pluss. Mange, særlig enslige minstepensjonister, har det vanskelig. Barnefattigdommen øker. Regjeringspartiene gjemmer seg bak innvandring, men det er bare halve sannheten. Barn av enslige forsørgere er omtrent halvparten av dem. Solberg-regjeringa kutter konsekvent langs to linjer – i skatten til de rikeste, i stønaden til de svakeste. Inntekten går opp i toppen av skalaen og ned i bunnen.

Saken om arbeidsavklaringspenger er et godt eksempel på hvordan regjeringspartiene tenker. Arbeidslinja er for Arbeiderpartiet en mulighet, men for høyrefolk en pisk. De styrer etter en underlig mangel på logikk – de med minst motiveres av å få mindre, de med mest motiveres av å få mer. Resultatet ser vi. Flere skyves ut av folketrygden og over til sosialhjelp eller privat forsørging. De med arbeidsavklaringspenger er dessverre ikke alene om det.

Det ser ikke ut til å ha noen ende, hvilke kreative kuttforslag det er mulig å finne på. Bare i neste års budsjett skal det kuttes enda mer i arbeidsavklaringspenger. Ungdommen står nå for tur. Til og med tillegget som ung ufør skal bort. Det kuttes i tannregulering til barn og i briller til barn. Barn i fattige familier får svi mest. Det kuttes i støtten til folk med cøliaki og glutenintoleranse. Det kuttes til noen av de mest sårbare, de som er innvilget flyktningstatus i Norge. Det er mennesker i nød, allerede overrepresentert i fattigdomsstatistikken. De fortjener ikke å få det verre. Botidskravet i folketrygden skal økes fra tre til fem år. Det vil ramme alle med så kort botid. Så har vi alle de skjulte kuttene, i form av manglende prisjustering av stønadssatser i folketrygden. Det har pågått lenge og utgjør til nå nesten en halv milliard i kutt i ulike stønader.

Ifølge Høyres Nordby Lunde er altså barnebriller og tannregulering såkalte ikke-relevante ordninger, og det nye slagordet til Fremskrittspartiet, ifølge Erlend Wiborg, er: styrke, redusere, endre, innføre. Det tyder kanskje på at han er enig med Høyres representant i at i ikke-relevante ordninger kutter man i vei. Så er spørsmålet om de som opplever disse kuttene, er enig i at det var ikke-relevante ordninger.

Om et år skal regjeringa fremme sitt åttende, og forhåpentligvis siste, budsjett. Da får vi vel en slags form for status etter åtte år med høyrestyre. Som en liten gest fra oss i Arbeiderpartiet, har vi startet på den jobben.

Vi går tilbake til 2014: Da ble kutt i overgangsstønaden til enslige forsørgere forhindret av budsjettforlik med Kristelig Folkeparti og Venstre, men det ble strammet inn i lønnsgarantiordningen for personer som mistet jobben etter konkurs, det ble kuttet i permitteringsregelverket og i arbeidsmarkedstiltak for ledige. I tillegg kuttet man i satsen for bilstønad til funksjonshemmede, og man kuttet i områdesatsing i områder med høy grad av innbyggere med utenlandsk bakgrunn. Av de mer smålige kuttene – men som kanskje kan være til å leve med – er at man i praksis omtrent nullet ut boliglånsordningen i Statens pensjonskasse. Igjen: Om enslige forsørgere og arbeidsledige mener at dette var ikke-relevante ordninger, er jeg ikke helt sikker på.

Det fortsatte i 2015: Igjen ble Kristelig Folkeparti redningen for noen. De store kuttene i barnetillegget til uføre med opptil 28 000 kr per barn ble stoppet av Kristelig Folkeparti ved at de stemte sammen med oss, men et kutt ble likevel gjort for dem med de aller laveste inntektene. Så ble det kuttet i bevilgningen til arbeid mot ufrivillig deltid. Normerte sykmeldingsperioder skulle gjelde, basert på diagnose, ikke den enkeltes situasjon. Kuttene i arbeidsmarkedstiltak fortsatte, nå til personer med nedsatt arbeidsevne. Forslag om oppheving av ventelønn ble sendt på høring, og man fortsatte angrepet på funksjonshemmedes rettigheter ved at hele stønaden til gruppe 1-bil forsvant. Samme år forsvant feriepengene til de arbeidsledige og forsørgingstillegget og barnetillegget for personer på supplerende stønad. Irrelevante ordninger, urettferdige ordninger – jeg er ikke så sikker.

I 2016 ble det kuttet både i tilretteleggingstilskuddet og i arbeids- og utdanningsreiser for arbeidstakere med nedsatt arbeidsevne. Partiet til nedsettelse av skatter og avgifter innførte skatt på sluttvederlaget til folk som mister jobben på grunn av innskrenking, nedbemanning, avvikling, konkurs, og karantenetida for dagpenger økte fra åtte til tolv uker. Forslaget om å overføre varig tilrettelagt arbeid til kommunene ble heldigvis stoppet i Stortinget, men det ble kuttet i aktivitetsmidler til funksjonshemmede over 26 år, i «Raskere tilbake» og i overgangsstønaden. De som kommer til Norge på familiegjenforening, mistet retten til supplerende stønad. I stedet ble folk over 67 år lempet over på sosialhjelp eller privat forsørging. Det småligste av alt var at man fratok personer på supplerende stønad midler til eget forbruk ved opphold i alders- og sykehjem. Er det rettferdig? Hvorfor skal ikke alle da ha det samme?

I 2017 svekket man bevilgningene til Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet, og det kom ingen nye satsinger til bekjempelse av arbeidslivskriminalitet. Det er kanskje irrelevante problemstillinger? På spørsmål fra Arbeiderpartiet oppga regjeringa at kutt i stønader som følge av manglende årlige prisjusteringer av satser fra 2014 på det tidspunktet lå på 281 mill. kr. Nå er det altså det dobbelte. De reelle kuttene fortsatte i 2017. Det ble innført en såkalt omdisponeringsfullmakt fra varig tilrettelagt arbeid til tiltak for ordinære arbeidssøkere.

I 2018 kom det forslag til kutt i bidragsforskudd til enslige forsørgere og forslag til kutt i deler av pleiepengeordningen, men det siste måtte regjeringa gi seg på, for stortingsflertallet sa heldigvis nei. Men regjeringa har fortsatt ikke oppfylt Stortingets vedtak om at fosterforeldre med trygd ikke skal tape på å være fosterforeldre, og de har nektet å oppfylle Stortingets vedtak om at sluttvederlag ikke skal gi avkorting i trygd. Praksisen med ikke å prisjustere folketrygdens stønader har bare fortsatt. Regjeringa foreslo også kutt i grunnlaget for dagpenger, men måtte gi seg på det i budsjettforhandlingene i Stortinget. Et nytt forslag om å lempe folk og utgifter ut av folketrygden og over til kommunene, denne gangen retten til hjelpemidler, ble heldigvis også nedstemt i Stortinget.

Nå i 2019 har virkelig virkningene av kutt i arbeidsavklaringspenger begynt å vise seg – til og med for Nav har det vært en overraskende sterk nedgang. Mange mister stønaden til tross for manglende avklaring. Barnetrygden er økt – fint, men sosialhjelpsmottakere fikk ingen glede av det. Nye tall fra Nav viser at flere enslige forsørgere etter innstrammingene i overgangsstønaden må ha sosialhjelp i tillegg for å klare seg. Nye tall viser at 122 800 uføre har fått redusert netto inntekt, men ingen tiltak mot det er foreslått. Manglende prisjustering av stønadssatser fortsetter. Forskjellene øker. De med lite opplever kutt på kutt i stønader og satser, mens de rike får skattekutt.

Regjeringspartiene er tilsynelatende stolte av det de har fått til. Det mange lurer på, er om det er den gjengse oppfatningen blant alle de fire regjeringspartiene. Jeg skjønte i hvert fall på innlegget til Erlend Wiborg at alle disse kuttene er helt i tråd med Fremskrittspartiets syn på hvordan velferden skal være i årene framover. Han kalte det justeringer. Vi kaller det noe annet. Jeg tror ikke at de funksjonshemmede som mistet bilstønaden, er enig i at det bare var en justering. Jeg tror ikke at syke folk som kastes ut av arbeidsavklaringspenger og over på sosialhjelp, er enig i at dette bare er justeringer eller såkalte ikke-relevante ordninger, som Nordby Lunde kalte det.

Margret Hagerup (H) [18:44:27]: Inkluderingsdugnaden må rulle videre. Vi trenger arbeidskraften, og fellesskapet betyr mye for den enkelte. Enhver kan bli syk av å sitte hjemme i sofaen for lenge.

Jeg pleier å si at inkludering først og fremst handler om å inkludere oss kvinner, for vi har fremdeles en vei å gå. Fedrekvoten har vært helt avgjørende for min deltakelse i arbeidslivet, samtidig som den har gitt min mann en anledning til å være far. Vi har likevel måttet tåle kommentarer som at jeg driver med selvrealisering, mens min mann er en tøffelhelt. Ubetenksomme kommentarer, som ofte også er ubevisste, fører til holdninger som opprettholder mye av det gamle tankesettet. Disse holdningene er til hinder for inkludering.

Hege Berg, ved Universitetet i Bergen, har sett på norske stereotypier og hvordan vi ser på andre innenfor aksene varme og kompetanse. Berg har funnet at nordmenn ser på oss kvinner som de varmeste og mest kompetente. Jeg anser meg selv som rimelig varm og kompetent, men jeg vet at det bildet ofte falmer litt når en setter yrkestittelen politiker foran. Enda kaldere kan det nok bli hvis jeg sier at jeg representerer Høyre – for det er så lett å sette hverandre i båser. Enda verre står det til for de funksjonshemmede, som nordmenn ser på som varme, men lite kompetente – og så lurer vi på hvorfor ikke flere kommer seg inn i arbeidslivet. En mann som sitter i rullestol, uttalte nylig følgende i Dagsavisen, etter at han omsider fikk jobb på Scandic etter flere hundre søknader:

«Jeg har vært handikappet fra fødselen av, jeg vet hva samfunnet tenker om oss og hvordan vi dømmes ut fra hva folk ser. Men jeg har alltid visst at jeg en dag ville få muligheten til å vise at jeg kan gjøre en like god jobb som alle andre.»

Dette ansettelsesforholdet har vært en ubetinget suksess. Men det fordret en leder som så på ham som en ressurs, og ryddet egne fordommer av veien. Den lederen er dessverre heller unntaket enn regelen.

Vi går en tid i møte hvor det blir stadig flere eldre, samtidig som oljeinntektene går ned. Digitalisering og automatisering truer jobbene våre, vi får flere innvandrere, og kompetanse blir stadig viktigere. Vi kan ikke fortsette å sette hverandre i båser.

Som politiker har jeg blitt engasjert i seniorsaken, så vel som i kvinnesaken. Kvinner har i mange år kjempet for sin rett til å være i arbeidslivet. Nå kjemper mange av dem som gikk foran oss i kvinnekampen, for å kunne fortsette i arbeids- og samfunnslivet, på tross av alder. De kjemper sammen med «menn som pusher 50», og de kjemper en viktig kamp.

Pensjonssystemet og velferdssystemet er ikke laget slik at de mellom 30 og 60 år skal forsørge resten. Det er ikke bærekraftig. Det er heller ikke bra for den enkelte som skyves ut av arbeidslivet. Å havne i en sofa kun på grunn av fødselsår er sløsing av viktige ressurser. Det vil også kunne sykeliggjøre en større del av oss. Vi har bruk for alle, og det er god medisin for den enkelte.

Når jeg runder 50, vil vi mangle arbeidskraft, særlig innenfor helse og omsorg. Mangelen på helsefagarbeidere og sykepleiere kan faktisk løses ved at kvinner jobber mer heltid, og at avgangsalderen økes med noen år.

Det forundrer meg at man i typiske kvinneyrker debatterer langturnus, mens det i mannsdominerte bransjer er normalen. ASKO hadde ikke klart å forsyne Norge med mat hvis en skulle organisert seg som i helsesektoren. Det er et tankekors at vi snakker så lite om kvaliteten i tjenestene. Heltidskultur gir fornøyde brukere og tilfredse medarbeidere, men det er krevende arbeid, spesielt rundt turnus. Holdningene påvirker oss, også her.

Vi må skape et samfunn der vi har bruk for alle. Regjeringen trapper opp innsatsen i inkluderingsdugnaden og gjør det lettere for arbeidsgivere å ansette. Nav tilbyr nå fast kontaktperson, søknader er digitale, og verktøykassen har fått flere gode verktøy tilgjengelig.

Det viktigste for en arbeidsgiver er å ha en person å ringe til hvis det er noe. Partene i arbeidslivet er også involvert gjennom samarbeidsprosjektet «Vi inkluderer». Vi trenger gode brobyggere mellom arbeidslivet og dem som står utenfor. Arbeids- og inkluderingsbedriftene bidrar godt sammen med Nav.

Det er viktig at det er blitt gjennomført en historisk økning i antall varig tilrettelagte arbeidsplasser de siste årene. Gjennom inkludering, integrering og satsing på kompetanse skal vi sørge for at enda flere får delta, og at ingen skal gå ut på dato. Men det fordrer at vi tror på folk, og at vi gir dem den sjansen de fortjener.

Helge André Njåstad (FrP) [18:49:22]: Det er i denne saka den største delen av statsbudsjettet blir fordelt. Ufattelege 474 mrd. kr er ramma som arbeids- og sosialkomiteen i dag har til fordeling. Det er langt meir enn det kommunalkomiteen tildelte kommunar og fylkeskommunar tidlegare i dag, og langt meir enn kva sjukehusa vil få. Eg synest difor det er litt merkeleg å høyra på debatten så langt, der opposisjonen teiknar eit bilde av ei regjering som ikkje har ein sosial profil, når omtrent alt av dei 474 mrd. kr går til sosiale formål.

Dei alternative budsjetta til dette kapittelet skil seg heller ikkje ut frå den ramma som regjeringspartia føreslår. Arbeidarpartiet set av 475 mrd. kr, Senterpartiet 474,5 mrd. kr, SV 475,5 mrd. kr og Raudt 477 mrd. kr. Det er altså ikkje store forskjellar frå dei 474 mrd. kr som regjeringspartia føreslår. Det fortel meg at det er brei einigheit i Noreg om veldig mykje innanfor velferdsstaten.

Hovudgrunnen til at me i dag kan bruka så mykje pengar på dette, er at det er nokon som puttar pengar inn i statsbudsjettet. Det kjem i hovudsak fordi det er arbeidsplassar i landet som betalar arbeidsgjevaravgift, og at folk skattar av inntekta si. Difor er det viktig at me har arbeidsplassar, og desse bør i tillegg vera lønsame, slik at selskapa betalar selskapsskatt.

Eg er oppteken av at arbeidsplassane skal bidra til statsbudsjettet og ikkje leva av statsbudsjettet. Då kan me i denne salen ikkje tru at me kan vera mot olje- og gassnæringa, f.eks., og så tru at å laga statsbudsjett vil vera like enkelt som i dag. Me kan heller ikkje vera mot havbruksnæringa eller mot dei som satsar eigne sparepengar og skapar arbeidsplassar, og kalla dei for velferdsprofitørar i denne sal. Eg trur alle er einige i at me skal ha eit sikkerheitsnett for dei som blir sjuke, mistar arbeidet eller treng ein pensjon å leva av, men me må aldri ta for gjeve dei inntektene som sikrar oss moglegheita til å bidra med det.

I dette budsjettet er Framstegspartiet oppteke av arbeidsplassar, og me er veldig glade for å ha ein velfungerande arbeidslivspolitikk i dag. Me er veldig glade for at ni av ti rapporterer at dei trivst på jobben. Likevel er det nokre utfordringar i enkelte bransjar i arbeidslivet. Difor har regjeringa lagt på bordet ein eigen arbeidslivspakke som eg er veldig glad for får fleirtal i dag. Der får Arbeidstilsynet 6 mill. kr ekstra som dei kan jobba med arbeidslivskriminalitet for. Petroleumstilsynet blir òg styrkt med 6 mill. kr, slik at dei kan følgja opp sikkerheita i den verksemda. I tillegg gjer me det tydeleg at enkeltpersonar skal kunna varsla om kritikkverdige forhold og set av meir pengar til å handtera det. Me satsar òg meir på internasjonalt samarbeid om arbeidslivspolitikk.

Framstegspartiet vil vera næringslivet sitt parti, og me er tydelege på at me skal leggja til rette for arbeidsplassar òg i framtida. Det er bra for distriktspolitikken, som ofte blir diskutert i denne salen. Då handlar det veldig mykje om statlege arbeidsplassar, men det aller viktigaste for distrikta er faktisk at private vil investera i arbeidsplassar i heile landet.

Arbeidslivspolitikk handlar òg om heiltid og deltid. Det løyser ingenting om me innfører seks timars arbeidsdag, som enkelte føreslår i dette budsjettet. Me må sørgja for at me brukar arbeidsmiljøloven og moglegheitene han gjev, til å laga turnusar som sikrar ein heiltidskultur, slik denne regjeringa har lagt til rette for. Heldigvis ser me at utviklinga går i rett retning, og at delen som no jobbar deltid, har sokke frå 40 pst. til 37 pst. Det er framleis ikkje nok, men det er eit steg i rett retning. Me vil leggja ytterlegare til rette for at ein kan finna gode lokale løysingar som gjev ein større heiltidskultur i arbeidslivet framover.

Å få fleire i arbeid er det viktigaste me kan gjera for å redusera behovet for framleis vekst i budsjettet til denne komiteen. Det må vera eit mål for oss å sikra berekrafta i ordningane og å sikra balansen mellom det som kjem inn til statsbudsjettet, og det som går ut. Då er nøkkelen å ha ein politikk som sikrar at ein skapar arbeidsplassar. Framstegspartiet i regjering har alltid det fokuset.

Arild Grande (A) [18:54:03]: Politikk handler om å prioritere. Det var bare Fremskrittspartiet i opposisjon som lot som om det gikk an å si ja til alt som var populært. Da de kom i regjering, fikk pipa en annen låt, og de viste seg som et helt ordinært høyreparti – et høyreparti som prioriterer tydelig, sammen med de andre høyrepartiene i regjering, som viser at de er på feil lag.

Høyrepartiene er på lag med millionærene – Arbeiderpartiet er på lag med folk med vanlige lønninger, med pendlere og med barnehageforeldre. Høyrepartiene er på lag med aksjonærene – Arbeiderpartiet vil stoppe privatiseringen og heller sikre folk faste, hele stillinger. Høyrepartiene er på lag med toppene – Arbeiderpartiet er til for dem som jobber på golvet. Høyrepartiene er på lag med klimarealistene – Arbeiderpartiet vil løse klimaproblemene gjennom å satse på industriarbeiderne våre og bidra til tusenvis av nye industriarbeidsplasser. Høyrepartiene er på lag med fondsforvalterne – Arbeiderpartiet velger heller pensjonistene. Høyrepartiene er på lag med bandittene – Arbeiderpartiet krever opprydding i det useriøse arbeidslivet. Høyrepartiene er på lag med ludittene – Arbeiderpartiet skal sørge for at alle er klar for det nye arbeidslivet.

Det er nemlig millionærene, aksjonærene og fondsforvalterne som tjener mest på regjeringens politikk. Ved manglende satsing på klima og kompetanse svikter regjeringen kommende generasjoner. Useriøse arbeidsgivere kan fortsette sin lyssky virksomhet nesten uten risiko for å bli avslørt og straffet.

Arbeiderpartiet velger også side. Vi er på lag med arbeidsfolk. Derfor øker vi pendlerfradraget, senker barnehageprisene og gir lavere skatt til alle som tjener under 750 000 kr. Derfor stopper vi privatiseringen, sikrer heltidsstillinger og involverer ansatte tettere i utviklingen av offentlige tjenester. Derfor rydder vi opp i innleieproblemene én gang for alle med de forslagene vi fremmer i Stortinget, og krever hele, faste stillinger. Derfor prioriterer vi seriøse bedrifter med egne ansatte, fagarbeidere og lærlinger når det offentlige skal bestille bygg og transport. Derfor dobler vi fagforeningsfradraget og foreslår å gi mer makt til de tillitsvalgte og gjeninnføre kollektiv søksmålsrett. Derfor vil vi utnytte handlingsrommet i EØS-avtalen fullt ut for å bekjempe sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Derfor vil vi skape nye industriarbeidsplasser. Norsk industri skal være en sentral del av klimaløsningene. Derfor vil vi gjennomføre en kompetansereform i hele arbeidslivet hvor alle kan lære på jobb. Og derfor vil vi sikre pensjon fra første krone for alle, øke minstepensjonene og endre reguleringen slik at pensjonistene ikke taper i år med lønnsvekst.

Jeg tror historien og velgerne vil felle en hard dom over regjeringen til Erna Solberg.

Kristian Tonning Riise (H) [18:58:01]: Jeg må først si at jeg tror representanten Grande har misforstått tid og sted litt. Han holder ikke et innlegg i Frankrike i 1789 eller i Russland i 1917, men i Norge i 2019. Norsk økonomi er inne i en god periode. Det skapes nye jobber nå, i by og bygd. Den registrerte arbeidsledigheten er på det laveste nivået på over ti år, og hele landet tar del i oppgangen. Aktiviteten i bedriftene er høy, og etterspørselen etter arbeidskraft er økende. Bare siden utgangen av 2016 har sysselsettingen økt med 115 000 personer. I overkant av tre fjerdedeler av veksten har kommet i privat sektor.

For venstresiden må det, i hvert fall innerst inne, framstå ganske ironisk at de er nødt til å stå her i dag og rase over en borgerlig regjering som f.eks. har trappet opp kampen mot arbeidslivskriminalitet og etablert syv a-krimsentre, som har trappet opp kampen for å skape en bedre heltidskultur, noe som bl.a. har medført 60 000 flere heltidssysselsatte kvinner fra 2013–2018 og tilsvarende at andelen sysselsatte kvinner i deltid har sunket fra 40 pst. til 37 pst. i samme periode. Det er altså god grunn til å være optimistisk over situasjonen i norsk arbeidsliv. Men dette er ikke bare et resultat av at Norge har vært, og er, heldige med mange faktorer, det er også et resultat av politikk.

Noe av grunnen til den gode utviklingen er at denne regjeringen fører et systematisk arbeid for å forsvare og styrke arbeidslinjen. Det er folk i arbeid som er grunnlaget for velferden vår. Det blir imidlertid stadig tydeligere at arbeidslinjen er i ferd med å bli en politisk skillelinje mellom de borgerlige partiene og venstresiden og ikke noe vi står sammen om.

Da vi i forbindelse med uførereformen gjorde det umulig å motta mer til sammen i trygd og barnetillegg enn man kunne få i inntekt før uførhet, førte det til store protester fra venstresiden. Da vi innførte aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere, ble det kalt tvangsarbeid av SV. Da vi gjorde ordningen med arbeidsavklaringspenger mer arbeidsrettet, gikk en samlet opposisjon mot.

Dette året har vi fått flere eksempler: Arbeiderpartiet og resten av opposisjonen ville beholde skjermingstillegget for uføre til tross for at den ulempen man skulle skjerme for, ikke har oppstått ennå. De ville altså at man skulle komme dårligere ut ved å stå i jobb. Arbeiderpartiet er også imot å følge sysselsettingsutvalget og Navs egne anbefalinger om å redusere satsen på arbeidsavklaringspenger for unge under 25 år, som i dag får mer betalt på AAP enn jevnaldrende som arbeider som lærling eller er student. Ordningen var i ferd med å bli en fattigdomsfelle. Nå får de i stedet bedre og tettere oppfølging av Nav.

Arbeidslinjen er en forutsetning for velferdssamfunnet vårt. Det kommer ikke til å bli lettere framover. Innen 2060 kommer vi til å være dobbelt så mange pensjonister per person i yrkesaktiv alder. Da må vi tørre å se med et kritisk blikk på de ordningene vi har, og vurdere om de er tilpasset dagens samfunn, eller om det er nødvendig å gjøre tilpasninger, nye innretninger. Dessverre ser vi en opposisjon som er mer opptatt av å utvide og uthule alle stønader selv når utredninger og ekspertråd viser at de ikke virker. Det er kanskje egnet til å score billige poeng i dag, men det ville vært framtidige generasjoner som måtte betalt regningen dersom det ble gjennomført.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) [19:02:23]: Jeg merker meg at representanten Tonning Riise mener at det er representanter fra Arbeiderpartiet som er desorientert. I så fall tror jeg den merkelappen kan betegne flere, ikke minst representanten selv, for kartet til representanten stemmer ikke med terrenget.

Når vi snakker om deltidsstillinger, vet vi at kvinner har gått fra å stå med lua i hånda til at man nå har mobilen til å vente på neste vakt. Det å planlegge et hverdagsliv, det å få kabalen til å gå opp, er for mange vanskelig, og det er også vanskelig ikke å vite hva som kommer på konto neste måned. Og når det gjelder arbeidslivskriminalitet, er det ikke lenge siden vi har sett groteske eksempler på mennesker som blir utnyttet i Norge i dag.

Men det jeg nå vil over til, er regjeringens kutt i arbeidsavklaringspenger til unge under 25 år. Unge under 25 år må med regjeringens politikk nå leve for 130 000 kr i året. Det er en kraftig reduksjon i inntekten til noen av dem som har minst å rutte med fra før av. Selvsagt skal det lønne seg å jobbe, og det gjør det også. Men for Arbeiderpartiet handler arbeidslinjen om å løfte folk inn i arbeid, det handler om å stille krav, men også – ikke minst – om å stille opp. Den siste tiden har vi fått beskrevet flere eksempler på historier om syke, unge mennesker som så gjerne skulle ha byttet plass med mennesker på sin egen alder som er i full jobb eller under utdanning. Økonomisk utrygghet fører ikke unge folk nærmere arbeidslivet.

Når regjeringen kutter i arbeidsavklaringspenger, gjemmer man seg bak sysselsettingsutvalget. Men sysselsettingsutvalget går ganske langt i å problematisere om man bor hjemme, eller om man bor borte. Det gjøres også unntak for de eldste i aldersgruppen opp til 25 år, dem på 23 og 24 år, hvis de bor borte. Men jeg kan ikke se at regjeringen har tatt inn over seg dette og tatt det opp i sine forslag. Det å pålegge unge et kutt i arbeidsavklaringspenger og sminke det med at de selv skal finansiere sine Nav-saksbehandlere, er uholdbart.

Regjeringen slanker våre velferdsordninger, budsjett for budsjett. I år var det kutt i støtten til barnebriller og kutt i AAP. Summen av regjeringens politikk er en ekskluderingslinje. Arbeidslinjen er det Arbeiderpartiet som står for.

Solfrid Lerbrekk (SV) [19:05:27]: Eg vil veldig gjerne snakka litt om korleis SV har prioritert i sitt alternative statsbudsjett. Der kjem det heilt tydeleg fram at SV vil satsa klart på å kjempa mot klasseskilje og for ein betre sosialpolitikk der me vil vareta og betra livskvaliteten til folk og få eit tryggare og meir seriøst arbeidsliv.

Nokre av våre satsingar vil eg gjerne ta opp her. Me står no overfor ei klimakrise som må løysast i fellesskap. SV meiner at staten må bidra meir for å vri næringslivet i ei meir grøn retning. Difor jobbar me i SV no med eit stort prosjekt som heiter grøn ny «deal». Det står kanskje ikkje til noko språkprismateriale, men innhaldet vil begeistra mange.

Eg kan allereie no varsla at eit av tiltaka som ligg i dette prosjektet, er eit kompetansefond som skal bidra til praktisk og nødvendig kompetanseheving for arbeidsfolka på golvet i industribedrifter som har som mål å verta meir miljøvenlege. Dette skal vera eit kompetansefond som skal styrast av partane i arbeidslivet sjølve, som kjenner best kor skoen trykkar. Det er eit fond på 100 mill. kr, som er prioritert i vårt alternative statsbudsjett, og som viss me hadde fått styrt og fått realisert dette, ville vorte tildelt ei samansett styringsgruppe av f.eks. Norsk Industri, Nelfo, EL og IT, Fellesforbundet og Industri Energi.

SV har alltid vore og er framleis eit veldig tydeleg likestillingsparti. Me set difor av ein pott som skal gå til fleire langvarige forsøk med sekstimars arbeidsdag. Det kan ikkje vera sånn at det er skrive i stein at normalarbeidsdagen skal vera åtte timar, all den tid me år for år vert meir produktive, og samfunnet vert meir digitalisert.

I tillegg set me av heile 200 mill. kr til å starta realiseringa av «Veikart» for skulen. 80 pst. – 80 pst., president – av norske skular har ikkje ein tilfredsstillande standard når det gjeld universell utforming. Dette vil SV gjera noko med.

I tillegg til dette har me sett av rikeleg med pengar til å få tett og god oppfølging i Nav samt pengar til 2 000 tiltaksplassar og til totalt 800 nye VTA-plassar.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:08:39]: Nav-reformen ble iverksatt 1. juli 2006. Den har ikke vært vellykket. «Én dør inn» var den store parolen. Det fungerer ikke for dem som trenger det mest. Det trengs derfor flere fagfolk ved de kommunale Nav-kontorene og færre ved spesialavdelingene, og de fagfolkene som er ved de kommunale Nav-kontorene, må få større ansvar og mer makt. Senterpartiet er derfor svært fornøyd med at Arbeiderpartiet og SV er med på følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre Nav-kontorene myndighet til å fatte beslutninger angående både ytelse og oppfølging av arbeidsavklaringspenger.»

Det er altså en av de midlertidige ytelsene.

Når det gjelder pensjon, er Senterpartiet for forhandlingsrett. Det framgår av forslag nr. 4 i innstillinga om regulering av pensjon i 2019 og pensjonistenes inntektsforhold. Sammen med SV fremmer vi følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag for å sikre at organisasjonene som deltar i trygdeoppgjøret, får forhandlingsrett i 2020.»

Det er et forslag som Pensjonistforbundet og alle pensjonister bør merke seg.

Vi går sammen med Arbeiderpartiet og SV inn for å regulere de løpende pensjonene på en ny måte. I stedet for å ha et fratrekk fra lønnsutviklingen på 0,75 pst. går vi over til faktisk gjennomsnitt av lønn og pris.

Videre går vi inn for at hvis det blir en positiv forskjell mellom regjeringas regulering av alderspensjon og forslaget om et gjennomsnitt av lønns- og prisveksten, skal det legges til rette for at dette kan settes av til å øke minstepensjonen ytterligere. Det er å følge opp arven fra tidligere sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa, som gikk inn for noe omprioritering innenfor de rammene som er. Senterpartiet går også inn for å øke de årlige minstepensjonene for enslige med 2 000 kr fra 1. oktober 2019.

Vi går imot å øke botidskravet i folketrygden og å avvikle folketrygdens særskilte bestemmelser for flyktninger. Argumentasjonen er sjølsagt: Regjeringa legger med sin politikk opp til en politikk som vil øke forskjellene i Norge og stille noen av de svakeste utenfor ordningen, som til nå har vært regnet som et minstenivå for alle. Det vil endre samfunnet vårt og virke konfliktskapende i stedet for konfliktdempende.

Vi går imot å redusere minsteytelsene på arbeidsavklaringspenger for personer under 25 år og avvikling av ung ufør-tillegget. Jeg blir noe overrasket når både statsråden og Kristelig Folkeparti bruker sysselsettingsutvalget som begrunnelse for dette. Jeg trodde at sysselsettingsutvalget skulle ut på høring, og at en da skulle ha en samlet behandling av sysselsettingsutvalgets mange forslag.

Senterpartiet går inn for å prisregulere en rekke tilskuddssatser. Vi er de eneste som bevilger penger til det. Vi går inn for å beholde brilleordningen, og vi går inn for å bevilge penger for å opprettholde nivået for cøliakere.

Kjersti Toppe (Sp) [19:11:55]: Senterpartiet føreslår å etablera 500 nye VTA-plassar – varig tilrettelagd arbeid. VTA-ordninga gir menneske med varig nedsette arbeidsevner ei moglegheit til å delta i arbeidslivet og dermed moglegheit til ein meiningsfull, aktiv og sjølvstendig kvardag. Vi meiner at det må sikrast ein saumlaus overgang frå vidaregåande skule til VTA-plass for ungdom som har behov for det. Vi har òg fremja eit forslag om dette, saman med SV, som lydde på følgjande måte:

«Stortinget ber regjeringen fra 1. august 2019 ha klart et regelverk som gir ungdommer med behov for varig tilrettelagt arbeid (VTA) rett på slik statlig finansiert plass.»

Arbeidarpartiet og regjeringspartia støtta ikkje dette forslaget, og systemet av i dag med mangel på VTA-plassar gir usikkerheit og auka belastning for både ungdom og familie, noko som òg fører til ekstra utgifter på andre statlege og kommunale budsjettpostar.

Regjeringspartia har frå før stemt ned Senterpartiets forslag om å få ein nasjonal oversikt over behovet for VTA-plassar. Regjeringa vil altså ikkje ha ei slik oversikt. Dei har òg stemt ned eit forslag om ein nasjonal opptrappingsplan for VTA-plassar i tråd med behovet, og dei har stemt ned forslaget vårt om ei ny vurdering av tildelingskriteria for VTA-plassar.

Regjeringa føreslår i statsbudsjettet å oppretthalda talet på VTA- og VTO-plassar på same nivå som andre halvår 2019. Det vil ifølgje regjeringa gi 11 100 tiltaksplassar i 2020. Fleire høyringsinstansar har gitt informasjon om at behovet er større enn nivået av i dag tillèt. Arbeidsgivarforeininga for vekst- og attføringsbedrifter, ASVL, opplyser at det er eit årleg behov for minst 800 nye plassar i VTA. Fleire av høyringsinstansane peikar òg på at situasjonen er spesielt utfordrande for dei utviklingshemma, og at denne gruppa tapar i kampen om arbeidsplassar også innanfor varig tilrettelagt arbeid.

Senterpartiet er bekymra for at mange som har behov for varig tilrettelagt arbeid, står i kø for å få plass. ASVL opplyser om at åtte av ti utviklingshemma går rett frå skulen og ut i arbeidsløyse. Eg gjentar: Åtte av ti utviklingshemma går rett frå skule og ut i arbeidsløyse.

Eg høyrer at statsråden og regjeringspartia skryter av at dei har sett i gang ein inkluderingsdugnad for å få fleire i jobb. Denne inkluderingsdugnaden gjeld altså ikkje unge med utviklingshemming som ønskjer seg ein VTA-plass.

Varig tilrettelagt arbeid er nøkkelen til inkludering og til å gi menneske med varig nedsette arbeidsevner moglegheit til å delta i arbeidslivet, anten i arbeidsbedrift eller i ordinært arbeidsliv, og det er feil at regjeringa ikkje ser dette eller har vilje til å prioritera dette feltet høgare.

Jorodd Asphjell (A) [19:15:13]: Jeg vil peke på en stor urimelighet i dette budsjettforslaget fra regjeringen som vil ramme 20 organisasjoner i Norge, bl.a. Røde Kors, Kreftforeningen, 4H, Flyktninghjelpen, Det frivillige Skyttervesen, Brystkreftforeningen, Norske Kvinners Sanitetsforening og Norges idrettsforbund. Det gjelder statlig dekning av arbeidsgiverandel av pensjonspremie til Statens pensjonskasse for de nevnte organisasjonene. Regjeringen har besluttet å innføre en forsikringsteknisk beregnet pensjonspremie for de virksomheter i frivillig sektor som er medlem av Statens pensjonskasse, og som er fritatt fra arbeidsgiverandelen i dag.

Norges idrettsforbund finansieres i dag i all hovedsak gjennom spillemidler fra staten – spillemidler som går til aktivitet og til organisering. Denne omleggingen vil bety at finansieringen må tas av spillemidlene og betales tilbake til staten. Den store omleggingen og merkostnaden vil ha stor betydning for aktivitet nasjonalt og regionalt. Høyreregjeringen, med Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre, svekker med dette frivilligheten i hele Norge – og Olympiatoppen gjennom paralympisk idrett spesielt.

I forslag nr. 15 i innstillingen, som Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet står sammen om, står det følgende:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at de organisasjonene som i dag er unntatt å betale arbeidsgiverandelen til Statens pensjonskasse, fortsatt skal ha dette fritaket.»

Jeg har selv vært medlem og tillitsvalgt sammenhengende i 40 år i norsk idrett – lokalt, regionalt og nasjonalt. Regjeringen snakker hele tiden om hvor viktig frivilligheten i Norge er. At ansatte rundt omkring i alle disse organisasjonene som gjør et nyttig arbeid hver eneste dag, om det er nasjonalt, regionalt eller lokalt, skal straffes gjennom ekstrakostnader ved denne omleggingen, synes jeg er helt urimelig.

Jeg kan nevne Olympiatoppen, om det er på Sognsvann eller i Trondheim, som får 15,7 mill. kr i ekstrakostnader med denne innføringen i 2023. Bare i Trøndelag utgjør det mer enn 1 mill. kr i kostnader – kostnader som frivilligheten og idretten må dekke selv, enten gjennom spillemidler eller gjennom andre innsamlede inntekter. Dette synes jeg er svært urimelig. Olympiatoppen jobber med barn og unge, med mennesker med funksjonsnedsettelser gjennom paralympisk idrett, med sunn jenteidrett osv. og må her finne penger eller redusere sin aktivitet. Det synes jeg er helt urimelig, så jeg anbefaler alle å støtte forslag nr. 15 i innstillingen.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [19:18:34]: Forskjellene mellom folk blir nå større fordi det er meningen at de skal bli større. Det er unger som blir fratatt støtte til tannregulering og briller av regjeringen, uføre som mister feriepenger, og ungene deres som dermed mister muligheter til opplevelser på linje med klassekompisene. Det er brannskadde som blir fratatt støtten til fysioterapi.

Tidligere sosialpolitisk talsperson og nå minister for Høyre, Torbjørn Røe Isaksen, har sagt:

«Norge tåler økte forskjeller.»

Kristin Clemet fra Høyre har sagt:

«Forskjellene i Norge er ikke kjempestore. Så lenge folk føler at forskjellene kommer av noe som er rettferdig, så vil ikke tilliten i samfunnet svekkes.»

Men er det rettferdig at man kan se på smilet til ungene om foreldrene deres er fattige eller rike? Er det rettferdig at de som har bidratt til å bygge landet vårt, pensjonistene våre, skal gå i minus, mens andre går i pluss, eller at de som sliter med brannskader, skal få ekstra kostnader for å dekke fysioterapi?

Nei – Clemet og Røe Isaksen tar feil. Arbeiderpartiet vil heller ha et mer rettferdig Norge, vi vil ha et Norge der arbeidsfolk får ordentlig betalt, der familiene får trygghet, og der lokalsamfunnene våre får framtidstro. Det er derfor vi er så ivrige i kampen for flere faste jobber over hele landet vårt. Det er derfor vi vil ha et helsevesen som sørger for at det offentlige tilbudet er så godt at det ikke spiller noen rolle om lommeboka er tjukk eller tynn. Og det er derfor vi sier klart nei til å ta pensjonen fra uføre og kutte deres økonomiske trygghet for framtiden.

Vi tror på ekte frihet og på ekte fellesskap, og da er det naturligvis klokt å sørge for at pensjon og helse er noe vi sørger for i lag. Dette skal ikke bli et privatisert ansvar som folk blir tvunget til å stå for selv, alene i et marked.

Tiden er overmoden for en ny regjering. Tiden er klar for et mer rettferdig Norge.

Karin Andersen (SV) [19:21:36]: Etter denne debatten i dag er ingen i tvil om at Høyre, Fremskrittspartiet og regjeringen vet hva de gjør når de går helt målrettet etter folk som er syke, arbeidsløse, vanskeligstilte – det kan ikke være noen tvil om det. Det vet hva de gjør, og de vil det. De vil at forskjellene skal øke. Én av de tingene vi vet, er at ingen ting er så skjevt fordelt som helse. Og så går man rett på dem som har dårlig helse og rammer dem helt bevisst, mens man bruker, tror jeg, ca. fem sekunder på å spa millioner ned i lomma på de rikeste og friskeste i dette landet, som burde stå opp om morgenen og bidra mer. Det burde høyrepartiene ha mot til å si til folk.

Eldrepartiet Fremskrittspartiet er en bløff. Det har vi sett før i dag ved behandlingen av kommuneøkonomien, der vi ser at de ikke prioriterer kommuneøkonomi, slik at vi kan få vekk de forferdelige historiene som er avdekt i omsorgen både av eldre og av andre som er avhengig av pleie.

I denne saken er det trygdeoppgjøret og pensjonistene som sviktes. Pensjonistene reagerer skarpt på underreguleringen og på at saken ikke en gang skal diskuteres i Stortinget samtidig med trygdeoppgjøret. Jeg mener det er feigt av regjeringen å legge det opp på denne måten. De burde ha blitt løftet fordi underreguleringen slår ut feil. Det vet alle som sitter i denne salen nå, etter alle de årene dette har vært påpekt og vist.

Fremskrittspartiet fortsetter å lyve om at det bare var Fremskrittspartiet som stemte mot pensjonsreformen. Det gjorde SV også. SV stemte mot pensjonsreformen og la endatil fram et eget forslag om et annet system. Det gjorde Fremskrittspartiet også, og det var at alle skulle bli minstepensjonister. Jeg har vært her lenge, så jeg vet det!

Nå er det det samme: Fremskrittspartiet skylder bare på andre partier og på den forrige regjeringen for at dette ikke lar seg endre nå. Men Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet sier vi vil rette på dette. Det er flertall i Stortinget for dette nå, hvis Fremskrittspartiet virkelig vil. Hvis de virkelig mener at det er pensjonistene og de eldre som er viktigst, ville de fått mye mer ut av det hvis de hadde stemt for Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiets forslag når det gjelder både kommuneøkonomi og pensjonsoppgjør, og for det systemet som er rundt det.

Vi får veldig godt demonstrert at det er noen partier som er for de få og de rikeste, og andre partier, som SV, som ønsker å være der spesielt for dem som er vanskeligstilt og sliter. Det vil gjøre samfunnet bedre, og jammen vil flere også kunne komme i arbeid hvis vi gjør det slik.

Lise Christoffersen (A) [19:24:54]: Denne debatten er også en debatt om trygdeoppgjøret. Det ble avsluttet for sju måneder siden, så det er kanskje ikke helt «spot on». Den debatten blir nok en gang en reprise på tidligere debatter. Vi kommer ikke til å få trygdeoppgjørene til reell behandling så lenge Solberg-regjeringa sitter. Pensjonistenes drøftingsrett blir dermed ikke reell. Det blir ingen reell behandling i Stortinget. Det har regjeringa ensidig bestemt og er ikke til å rikke, selv om tidligere statsråd Robert Eriksson bedyret overfor Stortinget at det slett ikke var noe problem.

Det finnes partier som mener noe annet, som Karin Andersen sa. Arbeiderpartiet mener også noe annet, men vi sitter ikke i dagens regjering. Arbeiderpartiet mener at rettferdig pensjon er noe av det viktigste i politikken. Høyre-regjeringa er uenig i det. Noen har gode pensjoner med rause tjenestepensjoner i tillegg. De har i tillegg nytt godt av regjeringas skattekutt til de rikeste. Det stemmer ikke, som Erlend Wiborg sier, at skattebyrden for pensjonister er redusert. Den er redusert for dem med de største pensjonene, men ikke for dem med de laveste. De tallene har vi fra Siv Jensen selv.

Det de med lite derimot har fått, er en merkbar realnedgang i verdien av pensjonene gjennom fire trygdeoppgjør på rad. De som ble pensjonister i 2014, har ikke opplevd et eneste oppgjør med pluss, kanskje bortsett fra i år – det kan bli 0,1 pst., vi vet foreløpig ikke.

Dette vil Arbeiderpartiet gjøre noe med, men regjeringa vil ikke. Vi vil ha trygdeoppgjørene tilbake til Stortinget. Regjeringa sier nei. Vi vil endre reguleringen av løpende pensjoner, sånn at pensjonistene skal slippe å gå i minus når andre går i pluss. Regjeringa sier nei. Rene prosenttillegg gjør at inntektsforskjellene pensjonistene imellom øker etter hvert som årene går. Arbeiderpartiet vil at vi skal se på mulighetene for en omfordeling innenfor de rammene pensjonsforliket setter. Regjeringa sier nei. Fattigdom, eller vedvarende lavinntekt, som det også heter, er høyere blant enslige minstepensjonister enn i befolkningen for øvrig. Det vil Arbeiderpartiet gjøre noe med ved nok en gang å øke minstepensjonen til enslige med 4 000 kr, men regjeringa sier nei og fortsetter å belønne dem som har råd til egen pensjonssparing, med skattekutt på 9 000 kr. Arbeiderpartiet vil ha en rettferdig tjenestepensjon med opptjening fra første krone. Regjeringa sier nei.

Så sier Erlend Wiborg: Vi har økt minstepensjonen til enslige. Er det én eneste gang blitt fremmet et sånt forslag av Fremskrittspartiet i regjering? Nei, det har blitt fremmet i Stortinget av Arbeiderpartiet, og det har vært tatt opp av Kristelig Folkeparti i budsjettforhandlinger i Stortinget, men det har ikke vært fremmet av regjeringa.

Rigmor Aasrud (A) [19:28:06]: En debatt som begynner å gå mot slutten, viser at vi ser forskjellig på folk. Vi har akkurat hørt at et tjuetalls organisasjoner, som leverer ganske grunnleggende tjenester til folk, vil jeg si – Kreftforeningen, Brystkreftforeningen, Røde Kors – får en regning på nesten 180 mill. kr fra denne regjeringen fordi de skal begynne å betale arbeidsgiverandel av sine pensjoner i Statens pensjonskasse. Det er mulig det er en teknisk riktig løsning, men da burde det også vært orientert om hvordan man har tenkt å dekke opp de kostnadene for folk.

Vi har hørt en komitéleder som snakker om justeringer i en lang rekke trygdeytelser. Det er ikke justeringer det som har skjedd de siste sju årene, det å ta feriepengene fra folk som har mistet jobben, bilstøtten, barnetillegget, bostøtten og barnebriller – og nå skal jammen de unge som er på arbeidsavklaringspenger, betale selv for å få bedre tiltak. I budsjettet garanteres det for at disse pengene skal brukes i tillegg til det som brukes på de unge i dag, men det står ingenting i budsjettet om hva det er. Jeg regner med at statsråden skal ha ordet til slutt, og da synes jeg statsråden burde si noe om hvor mye penger vi bruker på de unge mottakerne av arbeidsavklaringspenger i dag, sånn at vi fra Stortingets side også kan kontrollere at de pengene som nå tas fra de unge, og som skal brukes på tiltak, faktisk brukes til det.

Den forrige endringen på arbeidsavklaringspenger har gjort at over 10 000 mennesker er uten inntektssikring – og det har altså økt med over 2 200 de siste årene. Det er en alvorlig situasjon for dem som rammes.

Mange har i dag snakket pent om inkluderingsdugnaden. Dugnad er gratisarbeid, slik jeg forstår det. Da kunne det vært interessant å høre statsråden si noe om hvordan man har lyktes. Hvor mange flere med nedsatt funksjonsevne er nå ansatt i departementene? Jeg skulle også ønske at statsråden kunne si noe mer om det jeg spurte om i replikken til statsråden, for det kan jo ikke være sånn at departementet har kuttet 400 mill. kr gjennom ABE-reformen uten å ha den ringeste anelse om hvordan pengene har blitt kuttet. Det synes jeg statsråden burde bruke litt mer tid på i sitt sluttinnlegg.

Og til representanten Tonning Riise: Vi kommer fra Innlandet begge to. Hvorfor skal vi ikke ha et a-krimsenter i Innlandet, der transportnæringen og bygg- og anleggsnæringen er en av de store næringene? Hvorfor trenger vi ikke å få på plass et a-krimsenter også i Innlandet? Vi vet det er behov for det også der.

Kristian Tonning Riise (H) [19:31:17]: Arbeiderpartiet har som regel et kritisk blikk på skattelettelser de mener ikke fungerer – og det gjelder vel stort sett de fleste lettelser, ifølge Arbeiderpartiet. Men én skattelette som vi vet ikke fungerer, kommer de tilbake med forslag om å øke i hvert eneste budsjett, nemlig skatteletten til fagforeninger – det er ingen statistikk som viser at organisasjonsgraden øker når fradraget øker. Nei, den har tvert imot sunket jevnt og trutt, til tross for økninger da Arbeiderpartiet styrte. Fagbevegelsen har heller aldri hatt mer penger enn de har nå, så hvis det var prisen på kontingenten som var det avgjørende for organisasjonsgraden, kunne de satt ned prisen selv. Grunnen til at de ikke gjør det, er antakelig at de vet at det ikke er der skoen trykker.

YS gjennomfører hvert år en arbeidslivsundersøkelse der de bl.a. spør dem som ikke er organisert, om årsaken til dette. Og hvert eneste år ser vi det samme resultatet: Det er ikke økonomien som er årsaken. Den viktigste årsaken de fleste oppgir, er at de mener at fagforeningene ikke i tilstrekkelig grad ivaretar deres interesser, mens 40 pst., interessant nok, oppgir som årsak at fagforeningene har for sterk tilknytning til politiske partier. Men det hører vi aldri Arbeiderpartiet snakke om. I denne saken er det kun økonomiske insentiver som har noe å si.

La det være klart: Høyre ønsker et reelt trepartssamarbeid, der vi snakker med både arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene – ikke et topartssamarbeid mellom regjeringen og LO. Vi ønsker et seriøst organisert arbeidsliv. Jeg bet meg merke i at representanten Moxnes fra Rødt tidligere i dag hisset seg opp over at Høyre mener at det fortsatt må være valgfritt å organisere seg. I den forbindelse har jeg lagt merke til at en av de mer radikale fraksjonene i LO, nemlig LO i Oslo, er på studietur til Cuba stadig vekk. Der er det kun én lovlig fagorganisasjon, som er direkte underlagt kommunistpartiet. Det er heller ingen streikerett på Cuba, men det kunne LO i en reisereportasje fortelle skyldtes at slikt ble løst der før problemene oppsto. Det kunne jo være fristende å spørre representanten Moxnes om det er et slikt system han ser for seg i sitt samfunn. Jeg ser at Moxnes ikke er til stede, så da får vi i stedet vente på revolusjonen, men jeg mistenker at det blir litt som å vente på Godot.

Erlend Wiborg (FrP) [19:33:57]: Når man hører på debatten som har vært her i dag, kan man spørre seg hvor givende debatten i utgangspunktet er, for det blir gjentatt direkte feil fra denne talerstolen. Hadde det ikke vært uparlamentarisk, ville jeg også sagt at noen sågar har kommet med løgn fra denne talerstolen.

I 2013 var det, som jeg sa i sted, 370 mrd. kr man brukte over folketrygden til forskjellige velferdstiltak. Det er økt til 440 mrd. kr. Det er en økning. Det er fakta. Så kan man godt være uenig i hvor den økningen har kommet innenfor folketrygden.

Jeg registrerer at det fra denne talerstolen blir brukt ord som «banditter» om dagens regjeringspartier, uten at presidenten reagerer. Det ble sagt at vi går etter folk, at man har som mål nesten å gjøre livet ille for folk. Sånn er det ikke, og alle i denne salen vet det. Ingen blir med i politikken for å skape et dårligere samfunn. Alle blir med i politikken for å skape et bedre samfunn. Så kan man godt være uenig om hvilke virkemidler man skal ha.

Sosialistisk Venstrepartis Karin Andersen kommer med direkte feil. Sosialistisk Venstreparti stemte for pensjonsreformen, stemte for underreguleringen, stemte for det lov- og avtaleverk som regulerer pensjonene. Det ligger heldigvis i referatet og i voteringene i Stortinget fra 2008, 2009 og 2011, og da synes jeg representanten Karin Andersen bør være såpass redelig at hun innrømmer det.

Arbeiderpartiet snakker om sin skattepolitikk overfor pensjonistene. Statistisk sentralbyrå beregnet konsekvensene av Arbeiderpartiets skattepolitikk overfor landets pensjonister. 210 000 av landets pensjonister ville fått økt skatt med skatteopplegget Arbeiderpartiet lanserte for noen år siden. Vi kan legge til at både Arbeiderpartiet og ikke minst Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ønsker en avkorting for gifte og samboende pensjonister. De stemte imot da vi fikk gjennomslag for å redusere avkortingen fra 15 pst. til 10 pst., noe som utgjorde 8 000–9 000 kr. Arbeiderpartiets representant sa i sted at 8 000–9 000 kr tydeligvis ikke var så mye, men for landets pensjonister er det mye penger. I meldingen som vi har til behandling i dag – selv om noen later som om vi ikke har den til behandling – står det svart på hvitt at landets pensjonister har fått bedre økonomi, og det fortjener de. Fremskrittspartiet skal jobbe for å styrke den ytterligere.

Lise Christoffersen (A) [19:37:22]: Jeg hadde egentlig tegnet meg til en kort merknad for å gi et svar til representanten Lundteigen på hvorfor Arbeiderpartiet ikke kunne være med på den merknaden han refererte til når det gjaldt internasjonale trygdeavtaler. Det har jeg fortalt Lundteigen før. Det er fordi vi mente merknaden var upresis. Den kunne lett leses som at vi ikke kan vedta nye folketrygdregler i Norge, men det kan vi altså. Det er ingen harmonisering av trygderegler i EØS. Det er først når man benytter seg av den frie mobiliteten, at dette skjer, og det har vi aldri prøvd å tilsløre. Det sa vi selv da vi satt i regjering, i en stortingsmelding i 2013. Da var vi med på felles komitémerknader hvor det står eksplisitt at EØS-avtalen avgrenser hva vi kan foreta av trygdeeksport.

Så skulle jeg gjerne hatt mer tid til å svare Erlend Wiborg, men vil bare si helt til slutt at det står svart på hvitt at pensjonistene har fått det bedre økonomisk, men det har pensjonistene fikset selv gjennom høyere opptjening. Det er ikke Fremskrittspartiets fortjeneste.

Margret Hagerup (H) [19:38:40]: Et anstendig arbeidsliv er grunnleggende for velferdssamfunnet. Det skal sikre at vi kan gjennomføre bærekraftige moderniseringer som kan stå seg over tid. Norge er et land med små forskjeller, god velferd og høy tillit mellom folk. Det skulle man ikke alltid tro når man hører mye av det som blir sagt i denne sal.

Det sås tvil om den norske modellen og trepartssamarbeidet, på tross av at alle er enige om at vi skal ha den. Heller enn å jobbe for å beholde dette unike ved det norske arbeidslivet knives vi om hvem som vil det mest. Når venstresiden beskriver arbeidslivet, brukes eksempler fra ytterkantene. Dette brukes som grunnlag for debatter der Stortinget lager regelverk som skal sikre et anstendig arbeidsliv. Da må vi se på de store linjene og ikke regelsette ut fra unntakstilfellene. Det bekymrer meg at venstresiden igjen skal til kamp mot innleie, og at de vil stenge private aktører ute fra velferden.

Det bekymrer meg også at vi har et høyt sykefravær og en høy andel uføre, og at dette kan gi smitteeffekter. En studie ved Universitetet i Stavanger tok for seg uføretrygd og nedbemanning i en kommune og effekten det hadde på personer i nabolaget til de trygdede. Forskerne fant at om 50 personer i en kommune med 5 000 mennesker ble uføretrygdet på grunn av nedbemanning, ville ytterligere 25 personer bli trygdet de nærmeste årene i ren smitteeffekt. Derfor er den nye avtalen om inkluderende arbeidsliv viktig, med sitt fokus på å forebygge og redusere sykefravær og frafall fra arbeidslivet. Det skal særlig jobbes med forebyggende arbeidsmiljøarbeid, som faktisk er den mest lavthengende frukten i arbeidet med å redusere sykefraværet.

Utfordringen er at så få vet hva arbeidsmiljø faktisk handler om. Vi tror det handler om teambygging i skauen og kake i kantinen. Bedrifter tilbyr mindfulness-kurs av frykt for høye skuldre og tidsklemma. Tiltakene for et bedre arbeidsmiljø er mange og kreative. Dessverre er det færre som jobber med det som faktisk betyr noe for arbeidsmiljøet, nemlig hvordan arbeidet organiseres, planlegges og gjennomføres. Hvordan man gjør dette på den enkelte bedrift, påvirker arbeidstakernes helse, jobbengasjement og virksomhetens resultater.

Den gode nyheten er at lavere fravær også gir smitteeffekter. Vi trenger derfor gode ledere som jobber med arbeidsmiljøet, samtidig som Stortinget må sørge for at regelverket er hensiktsmessig, og at det balanserer hensynet til den enkelte arbeidstaker opp mot hensynet til den enkelte bedrift. Disse to er gjensidig avhengig av hverandre, og i all hovedsak preges dette av gode relasjoner – mye på grunn av den norske modellen og trepartssamarbeidet.

Høyre er for et organisert, ryddig og anstendig arbeidsliv. La oss ta vare på dette og sammen videreutvikle det – for et bærekraftig velferdssamfunn også i framtiden. Og husk: Det kan være mye god helse i å kunne gå på jobb, men det fordrer et godt arbeidsmiljø og gode ledere.

Statsråd Anniken Hauglie [19:41:41]: Jeg fikk noen spørsmål fra representanten Aasrud, bl.a. om ABE-reformen. Jeg må si jeg stusser litt, når jeg nå har reist landet rundt de siste årene og sett hvordan norske bedrifter har kjempet seg igjennom en heftig nedgangskonjunktur, over at man ikke ser at også offentlig sektor faktisk fra tid til annen må omstille seg. 0,5 pst. er ikke spesielt høyt. Jeg sier ikke at det er enkelt å omstille seg, men også offentlig sektor må være med på det. Man gjør det gjennom IKT-satsinger, man gjør det gjennom husleiekontrakter, man gjør det gjennom andre typer tiltak, og vi ser at det går bra, at det frigjør ressurser til å jobbe mer direkte med brukerne. I mitt tilfelle er det da i Nav.

Når det gjelder inkluderingsdugnaden, er det slik at vi nå har et godt arbeidsmarked. Det skapes jobber over hele landet, og i flere bransjer er det etterspørsel etter folk. Vi mener vi nå må bruke de gode tidene nettopp til å inkludere flere av dem som står på utsiden av arbeidsmarkedet i Norge. Derfor har vi lansert inkluderingsdugnaden, som bygger på tre pilarer. Den bygger på at vi skal støtte arbeidsgiverne som ønsker å ansette én til gjennom lønnstilskudd, mentorordninger og den type tiltak. Det andre er at vi ønsker å bedre samarbeidet mellom helse og arbeid, fordi vi ser at mange av dem som står på utsiden av arbeidslivet, har helseplager, og hvor arbeid kunne vært en viktig del av behandlingen. Vi ønsker å bedre opplæringsmulighetene for dem som går på Nav, fordi vi ser at bortimot halvparten av dem som går på Nav, har grunnskole som høyeste fullførte utdanning i et arbeidsmarked som krever kompetanse. Derfor endrer vi også opplæringstiltakene til Nav. Og vi har satt som krav at 5 pst. av alle nyansettelsene i staten skal være for inkluderingsdugnadens målgrupper. Her har også kommunalministeren sendt ut flere forslag på høring til hvordan man skal kunne øke rekrutteringen nettopp i staten.

Når det gjelder ungdom: Over mange år, fra 2008 til 2013, økte antall ungdom utenfor jobb, skole og aktivitet betydelig. Det er et stort samfunnsproblem når ungdom blir stående utenfor. Derfor har vi iverksatt en egen ungdomsinnsats, vi har iverksatt aktivitetsplikt for unge på sosialhjelp, vi har iverksatt en fraværsgrense i skolen – og nå dette tiltaket med unge på AAP. Vi ser nå at det er færre unge på sosialhjelp, og at flere fullfører og består skolen, og det er viktig nettopp for å unngå lange, passive stønadsløp. Så jeg vil i all beskjedenhet si at den politikken vi har ført, vil føre til mer inkludering og mindre frafall.

Karin Andersen (SV) [19:44:48]: Tallene viser at færre funksjonshemmede er i jobb nå enn for noen år siden. Da nytter det ikke med kutt, som regjeringen holder på med.

SV har foreslått at de som havner i Nav-systemet, skal få rett til å få fullført utdanning, slik at de har muligheter til å få jobb. Det stemmer regjeringen ned. Det er riktig at utgiftene på dette budsjettet øker, men det er fordi mange flere eldre har blitt pensjonister og har opparbeidet seg høyere pensjon. Når Fremskrittspartiet mener det jeg sier er feil, tar Fremskrittspartiet feil. Vi stemte mot. Da vi gikk inn regjering, måtte vi akseptere pensjonsreformen som de andre partiene hadde vedtatt i Stortinget – mot SVs og Fremskrittspartiets stemmer – akkurat som Fremskrittspartiet aksepterte pensjonsreformen da de gikk i regjering.

Nå er det flertall for å se på noen uheldige virkninger av pensjonsreformen. Da burde Fremskrittspartiet ha såpass mot at de kunne være med på det.

En representant fra Høyre holder et innlegg og snakker om ytterkantene i arbeidslivet og at dem skal vi ikke bry oss noe om. Jo, det er der de vanskeligstilte er, det er det arbeidsmarkedet som man skal tilby de vanskeligstilte, og det er der problemene er. Man viser også til en del forskning. Jeg skulle ønske at Høyre kunne lese noe av den forskningen som viser at helse er kjempeskjevt sosialt fordelt. Den rammer veldig skjevt, og det gir seg utslag i skole, i inkludering, i arbeidsliv – i hele livet. Da er kutt i ytelser og ordninger for dem som har dårlig helse og har mistet jobben, rett og slett ødeleggende. Tenk om Høyre kunne lest forskningen som viser hvor ødeleggende fattigdom er for helse, håp og muligheter.

Jeg kjenner en del foreldre som har opplevd Høyres kutt. De har det vanskelig og sliter med å få endene til å møtes, de sliter med skam og med at barna deres bli påført skam, fordi de hele tiden får høre at det er deres egen feil. Hvis de hadde gjort som vi hadde sagt – som Høyre, Fremskrittspartiet og regjeringen hadde sagt – hadde dette gått bra. Slik er ikke livet, slik er ikke arbeidslivet. Dessverre har vi nå en regjering som ikke tar inn over seg de ødeleggende virkningene av fattigdom. I en tid da vi har så mye penger som vi aldri har hatt før, verken privat eller i staten, er vi nødt til å kutte i briller, småpenger, barnetillegg, i det ene etter det andre, bare for å ramme de mest vanskeligstilte.

Arild Grande (A) [19:48:08]: Kristian Tonning Riise har ikke sett noe som helst som tyder på en sammenheng mellom organisasjonsgrad og fagforeningsfradrag. Vel, da skal han få de harde fakta fra talerstolen. En forskningsrapport fra 2018 fra det tyske forskningsinstituttet IZA i Bonn viste nemlig denne sammenhengen. Den viste at økningen i fagforeningsfradrag som den rød-grønne regjeringen hadde fra 2001 til 2012 førte til at organisasjonsgraden var 3 pst. høyere enn den ellers ville ha vært, og at produktiviteten ville ha vært 6 pst. lavere hvis man ikke hadde gjennomført økningen i fagforeningsfradraget. For Norges del ville det ha betydd 170 mrd. kr i tapte inntekter bare i 2017.

Vi vet også at dyktige arbeidstakere søker seg til organiserte bedrifter. Vi ser i rapporten at ansatte i organiserte bedrifter er mer lojale overfor sin arbeidsgiver. Bedrifter som har en økning i organisasjonsgrad, viser en klar sammenheng: 1 pst. økning i organisasjonsgrad tilsvarer en produktivitetsøkning på 1,8 pst.

Det er selvsagt ikke fordi de vil skade næringslivet at høyresiden svekker fagforeningsfradraget. Det er rent ideologiske årsaker til det. De ønsker å svekke fagbevegelsen. Alle forslag vi fremmer, enten om økning i fagforeningsfradraget eller om å gi mer til makt til fagforeningene, stemmer høyresiden konsekvent ned. All politikken deres for oppsplitting av statlige selskaper og det at man nekter for at man skal ha bedre muligheter for å organisere seg på tvers av statlige selskaper, viser at de ønsker å svekke fagbevegelsens betydning i det norske arbeidslivet. De ønsker økte forskjeller. Nettopp gjennom å svekke fagbevegelsen kan de oppnå det, og det lykkes regjeringen med.

Statsråden snakker om ABE-reformen. Det er ingen reform; det er ren kuttpolitikk. Det utløser ingen reform av offentlig sektor. Tvert imot: Det rammer tjenestene, det rammer arbeidslivet – gjennom bl.a. kuttene som Arbeidstilsynet blir påført, som gjør at det blir færre tilsyn – og det rammer ikke minst arbeidsforholdene for dem som jobber i disse virksomhetene.

Arbeiderpartiet ønsker verdens beste offentlige sektor. Det får vi ikke ved å sette kniven mot strupen til de ansatte. Det får vi hvis vi lar de ansatte slippe til og utvikle tjenestene sammen med brukerne.

Rigmor Aasrud (A) [19:51:05]: Min korte merknad dreier seg om innlegget som komiteens leder, Erlend Wiborg, holdt til sist her i stad, der han forklarte hvorfor det ikke har vært noen dramatiske kutt i folketrygdens ytelser, og han sammenligner altså 370 mrd. kr i 2013 med 440 mrd. kr nå. I mellomtiden har det faktisk vært en prisstigning, og det har blitt ganske mange flere folk i Norge, det har blitt mange flere folk i Norge som har levd lenger og fått større ytelser. Jeg vil be representanten Wiborg regne litt til, så kanskje tallene ikke blir så gode, og da hadde man kanskje heller ikke brukt ordet «justere» om de kuttene som er foretatt, for de er faktisk ganske store.

Heidi Nordby Lunde (H) [19:52:16]: Velferdsstatens dilemma er på den ene siden å sørge for et sosialt sikkerhetsnett som tar vare på dem som av mange ulike grunner i kortere eller lengre tidsrom ikke kan delta i arbeidslivet, men på den andre siden er det sosiale sikkerhetsnettet avhengig av at flest mulig deltar i arbeidslivet, og disse to tingene henger sammen.

Jeg må innrømme at jeg i grunnen er litt glad for at opposisjonen er så tydelig i sin motstand mot endringer, for etter innføringen av aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere så vi flere komme i arbeid, aktivitet eller utdanning. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet stemte imot. Ifølge faktisk.no får flere på arbeidsavklaringspenger nå raskere og tettere oppfølging etter de endringene som ble gjort i 2018, etter ikke å ha fått den lovede oppfølgingen som den rød-grønne regjeringen lot være å gi da de innførte ordningen i 2010. Flere blir avklart raskere til arbeid, og flere får raskere innvilget den uføretrygden de har krav på.

Ordningen med arbeidsavklaringspenger fungerte jo ikke. Det var grunnen til at vi måtte gjøre endringer. Det er en grunn til at arbeidslivsforsker Markussen ved Frischsenteret kalte den «et rullebånd ut av arbeidslivet». Han mente at den låste folk inn i varig utenforskap, varig fattigdom. Det har regjeringen endret på, mot Arbeiderpartiets, SVs og Senterpartiets stemmer.

Jeg gjentar: Det er usosialt ikke å endre på ordninger vi ser ikke fungerer eller ikke er relevante. Det kan representanten Christoffersen harselere med, men vi følger faktisk anbefalinger fra SINTEF, Sysselsettingsutvalget og Nav når det gjelder å få unge av det rullebåndet, noe som Arbeiderpartiet i dag stemmer imot.

Av irrelevante ordninger kan jeg nevne at vi også opphever støtte til teksttelefon, rett og slett fordi vi ikke lenger produserer teksttelefoner i Norge, og da synes vi det er greit faktisk å fjerne den ordningen.

Jeg minner om at da Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet satt ved makten, hadde de høyere skatter, de hadde høyere avgifter, de hadde rekordhøye oljepriser og en økonomi i vekst. Allikevel økte helsekøene, AAP-ordningen fungerte ikke, og det ble 15 000 flere fattige barn.

Jeg kan nå fortelle at de 10 pst. rikeste i Norge betaler mer personskatt under denne regjeringen enn da de rød-grønne satt i regjering.

Denne regjeringen endrer for å bevare velferdsstaten for alle. Vi har økt barnetrygden, vi har innført gratis kjernetid i barnehagen, det er færre i sykehuskø, og ja, vi gir lavere skatter og avgifter, sånn at de som inkluderes, får en jobb å gå til i et robust næringsliv.

Når det gjelder beskrivelsene av et sosialt sikkerhetsnett som rakner, fra SV, og innleggene fra representantene Sandtrøen og Grande, minner det meg litt om valgkampen i 2013, med alle fryktoppslagene. Dette gir meg godt håp for at vi vinner igjen i 2021. Folk kjenner seg ikke igjen.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [19:55:35]: Nasjonalforsamlingen vår, Stortinget, er en arena for interessekamp. Det handler om hvordan vi skal bruke de pengene vi har, om de skal komme det brede lag av befolkningen til gode eller om samfunnets ressurser og penger skal samles på færre hender.

Det er jo en ærlig sak å ha ulike syn på hvordan fordelingen skal være. Jeg har mye mer respekt for politiske motstandere som er ærlige på hva de tenker, og jeg har ganske stor respekt for det sitatet jeg nevnte i stad, den uttalelsen som Torbjørn Røe Isaksen kom med tidligere som sosialpolitisk talsperson, hvor han var åpen om at han mener at Norge tåler økte forskjeller. Senere har Høyre lagt om til en retorikk som forsøker å tilsløre det som er Røe Isaksens og partiets ærlige mening.

Det samme opplever vi fra representanten Hagerup. Det er i denne salen helt ulike syn på lover og hvordan vi skal fordele ressursene.

La meg ta tre eksempler.

Her om dagen diskuterte vi om vi skal ha en lov som sørger for at fylker har et eget ansvar for å følge opp store bedrifter som skal nedlegges, det som kalles omstillingsloven. Grunnen til at Arbeiderpartiet er for den, er at vi representerer interessene til arbeidstakere og lokalsamfunn over hele landet. Da er det viktig for oss at hvis det er en mulighet for å redde en bedrift, skal vi sørge for fortsatt aktivitet og arbeidsplasser. Høyre representerer interessene til dem som har formuer, og da er det logisk at det er en fordel å kunne flytte vekk de pengene uten noen form for hindre og ekstra tidsbruk på å skulle følge opp lokalsamfunnene og mulighetene for videre drift. Det er en ærlig sak, men vi er uenige.

Det samme går på forvaltningen av naturressursene våre i Norge. Arbeiderpartiet prioriterer at naturressursene skal bidra til verdiskaping, arbeidsplasser og sysselsetting. Høyre representerer ideen om at det skal kunne være et formuesobjekt som man skal kunne kjøpe og selge etter eget forgodtbefinnende. Det er også en ærlig sak, men det har veldig ulike konsekvenser. Det betyr f.eks. for min region og mitt fylke at Høyre-politikere støtter opp under at store skogeiendommer skal kunne kjøpes og selges uten at det er noe krav til lokalt eierskap og dermed verdiskaping og tilbakevirkende ringvirkninger for folk flest. Vi er uenige.

Det samme er tydelig hvis man ser på Høyre-medlem Pål Atle Skjervengen. Han har sagt at sosial dumping nærmest bare er en teoretisk abstrakt idé. Men så legger han til at hvis det bidrar til å presse lønninger ned på et lavt europeisk nivå, er han allikevel for.

Karin Andersen (SV) [19:58:47]: SV har foreslått aktivitetsplikt for Nav. SV har foreslått flere tiltak i Nav, slik at folk faktisk kan få hjelp. SV har foreslått at folk skal få skaffe seg kompetanse gjennom Nav, slik at de kan få en jobb. Det regjeringen har gjort, er at de har kastet tusenvis av uavklarte mennesker ut av arbeidsavklaringspenger og over i et år i karantene, mange av dem uten rett til sosialhjelp engang. Og så står man her og sier at da har man ordnet systemet bedre. Det er feil.

Jeg skjønner at representantene fra Høyre og jeg snakker med veldig forskjellige mennesker. Jeg snakker med dem det gjelder, de som er rammet av dette, og de har ikke fått bedre hjelp. Tvert imot har de havnet i et økonomisk uføre som gjør helseproblemene større, og som gjør at de står milevis lenger unna arbeidslivet nå enn de gjorde før kuttene.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) [20:00:08]: Representanten Nordby Lunde tok til orde for å endre ytelser og ordninger innenfor Nav.

Vi er mange som kan være enige om at vi hele tiden har behov for endringer – gjøre systemene bedre, gjøre det enklere for folk å komme ut i arbeid og sørge for at vi hjelper folk enda litt mer. Men det er ikke det endringene som vi nå diskuterer, gjør. Endringene vi nå diskuterer, kuttene i arbeidsavklaringspenger for unge, er en nedbygging av ordningen.

Man fortsetter å gjemme seg bak sysselsettingsutvalget. Utvalget er todelt, og de er ikke ferdig diskutert i andre enden, men det får nå så være. Men det den første delen anbefaler, er en differensiering for dem på 23–24 år, mellom borteboende og hjemmeboende. Men jeg kan ikke se at dette er noe regjeringen eller representanten derfra tar til orde for. Det de derimot gjør, er å gjemme seg bak deler av sysselsettingsutvalgets anbefaling.

Jeg har lyst til å referere fra deler av rapporten. Man sier nå at lavere minsteytelser vil kunne føre til at flere får behov for supplerende sosialhjelp – sosialhjelp er en behovsprøvd ytelse hvor arbeidsinntekt avkortes krone for krone. Insentivene for å øke deltakelsen i inntektsgivende arbeid er derfor i utgangspunktet svakere.

Vi skal alltid være villig til å diskutere ordningene, gjøre dem bedre, styrke dem. Men det som brukes som argumenter for å svekke dem, gjør det litt vanskeligere. Det vil vi aldri godta.