Lars Haltbrekken (SV) [11:58:43]: For litt over fem år siden jublet vi i Paris. Verdens miljøvernministre klarte å bli enige om en klimaavtale som har som mål å gjennomføre store kutt i utslipp av klimagasser – kutt som gjør at vi ikke bare begrenser den globale temperaturøkningen til 2 grader, men så store at vi klarer å holde den under 1,5 grader.

Det kan høres uvesentlig ut med 1,5 eller 2 graders temperaturøkning. Matematisk er forskjellen liten, men for jorden utgjør den halve graden en enorm forskjell. Med 1,5 graders oppvarming vil Arktis være isfri kun én gang hvert 100. år, mens det med 2 graders oppvarming vil kunne skje hvert eneste tiår. Med 1,5 graders oppvarming kan vi begrense den ekstreme varmen, mens slike tilfeller vil skje dobbelt så ofte om den globale temperaturen stiger med 2 grader. Korallrevene vil forsvinne dersom vi varmer opp jorden med 2 grader, mens de fremdeles vil eksistere til en viss grad med 1,5 graders oppvarming.

Det finnes mange slike eksempler på forskjellen mellom de to scenariene. Derfor er det en stor fordel om vi klarer å holde oss under 1,5 graders oppvarming.

Forskere på CICERO Senter for klimaforskning her i Norge anslår at om vi fortsetter utslippene av klimagasser på dagens nivå, vil verden i 2030 ha sluppet ut nok CO₂ til at den globale temperaturøkningen vil overskride Parisavtalens mål om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Og DNV GL anslår i sin rapport Energy Transition Outlook 2020 at vi vil ha brukt opp CO₂-budsjettet allerede i 2028.

Før jul utlyste regjeringen 25. konsesjonsrunde. Normalt tar det mange år fra en utlysning til det gjøres funn og til et felt settes i drift. For de feltene vi her snakker om, kan produksjonen komme i gang godt etter 2030. Utslippene fra både produksjonen og forbruket av oljen og gassen som nå skal hentes opp fra 25. konsesjonsrunde, vil altså kunne komme i en periode hvor vi er svært nær ved å bruke opp vårt karbonbudsjett for 1,5 graders målet – eller, om det har gått riktig ille, har vi allerede brukt det opp, og vi sitter og diskuterer nye mål for hvordan vi skal stanse en eskalerende klimakrise.

Den olje- og gassproduksjonen regjeringen ser for seg fra feltene som skal komme som et resultat av 25. konsesjonsrunde, ligger derfor an til å være i direkte strid med målene fra Parisavtalen om å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. Klimakonsekvensene av 25. konsesjonsrunde burde være nok til å avlyse utlysningen, men i tillegg har vi også de økonomiske sidene.

Jeg er overbevist om at både olje- og energiministeren og jeg deler et intenst håp om at verden når Parisavtalens mål og får gjennomført de utslippskuttene som trengs. Og hvis så skjer: Hvilken økonomisk verdi vil oljen og gassen fra 25. konsesjonsrunde da ha? Vil det finnes nok kjøpere til at fellesskapet kommer til å tjene penger på det, eller vil det bli et økonomisk tap for oss?

Av de blokkene som ble utlyst i 25. konsesjonsrunde, er 125 i Barentshavet. I sin høringsuttalelse til denne konsesjonsrunden ba Miljødirektoratet om en klimarisikoanalyse av konsesjonsrunden før den ble lyst ut – både for konsesjonsrunden som helhet og etter hvert for hver enkelt blokk som skulle lyses ut, altså en vurdering av den økonomiske risikoen vi tar ved å bygge ut oljeplattformer i dette området. I høringsuttalelsen skrev direktoratet:

«Miljødirektoratet vil også minne om klimarisikoutvalgets anbefaling om at klimarisiko vurderes og synliggjøres med scenarioanalyser og stresstesting ved beslutningsprosesser i både privat og offentlig sektor. Utvalget har særlig trukket frem betydningen av gode analyser av klimarisiko i petroleumssektoren. I lys av Parisavtalens 1,5-gradersmål bør man stressteste med et scenario hvor utslippene av klimagasser halveres innen 2030, og når netto null utslipp av CO₂ rundt 2050.»

Miljødirektoratet anbefaler videre at etterspørselsrisikoen forbundet med klimamålene ble vurdert før man lyste ut de nye blokkene i 25. konsesjonsrunde.

I et svar til meg i fjor om dette temaet skrev olje- og energiministeren:

«I tråd med etablert rolle- og ansvarsfordeling i sektoren og langvarig praksis er det som nevnt aktørene i næringen som vurderer og gjennomfører aktivitet i petroleumssektoren, herunder vurderer fremtidige olje- og gasspriser. Jeg mener det derfor vil være av begrenset interesse med egne klimarisikoanalyser ved konsesjonsrunder. Det viktige er at selskapene også fremover tar hensyn til hele risikobildet når ev. aktivitet skal besluttes. Prisrisikoen knyttet til fremtidige klimatiltak er en del av dette risikobildet.»

Et av spørsmålene jeg håper vi kan få belyst i dag, er om statsråden vil stille krav om en slik vurdering av klimarisiko i framtidige utbyggingsplaner – en stresstest hvor økonomien i utbyggingen ses i lys av Parisavtalens mål om å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader.

Vi skal også legge merke til klimaomstillingsutvalget som kom med sin innstilling i fjor, og som besto av bl.a. tidligere klima- og miljøminister fra Høyre, Vidar Helgesen, samt en stortingsrepresentant fra Høyre, Stefan Heggelund. Begge gikk inn for en stresstesting av klimarisiko for plan og utbygging av drift. Utvalget mener at lisenshavernes plan for utbygging og drift skal inneholde en realistisk klimastresstest av den samfunnsøkonomiske lønnsomheten for utbyggingen av det konkrete feltet. Utgangspunktet for stresstesten bør være scenarier for prisbaner for olje, gass og CO₂, inkludert et scenario basert på ambisjonene i Parisavtalen. Og dersom en slik samfunnsøkonomisk lønnsomhet ikke sannsynliggjøres, sa utvalget, anbefaler man da at prosjektene ikke godkjennes.

Flertallet i klimaomstillingsutvalget pekte også på at klimarisikoen de nærmeste årene har blitt betydelig forsterket som en følge av de skatteendringene som stortingsflertallet dessverre vedtok før sommeren 2020.

I fjor høst ble det også kjent at Olje- og energidepartementet hadde fått en ny lønnsomhetsvurdering av petroleumsvirksomheten i Barentshavet som de valgte ikke å informere Stortinget om i behandlingen av åpningen av Barentshavet sørøst i sin tid. Den nye vurderingen viste at oljeboring i Barentshavet ikke trengte å bli så lønnsomt som departementet hadde gitt inntrykk av, og at oljeboring faktisk ville bli ulønnsomt for en oljepris på mindre enn 84 dollar fatet. Denne saken skal nå behandles i kontrollkomiteen, men oljeprisen er i dag på rundt 55 dollar fatet – altså nesten 20 dollar under det som var lønnsomhetskriteriet. Da reiser det spørsmålet om de 125 blokkene i den 25. konsesjonsrunde som ligger i Barentshavet, noen gang kommer til å bli lønnsomme. Den tidligere skjulte lønnsomhetsrapporten peker i alle fall på et behov for å gjøre grundige vurderinger av lønnsomheten på norsk sokkel, spesielt i Barentshavet, i tillegg til de vurderingene man er nødt til å gjøre for å se om oljeboring framover, etter ønske fra regjeringen, er i tråd med Parisavtalens mål om å holde temperaturøkningen på under 1,5 grader.

Statsråd Tina Bru [12:08:17]: Klimautfordringen er vår tids største utfordring. Oppgaven vi står overfor, er enorm. I klimapolitikken er det sjelden enkle løsninger eller to streker under svaret. Utfordringene er sammensatt, og ofte er det vanskelige avveininger mellom ulike hensyn. Resultatene i arbeidet for å redusere utslippene er summen av politikk og tiltak på mange områder. Dette gjelder også innenfor sektoren jeg har ansvar for, nemlig olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel og energiforsyningen.

Energi og klima er ofte to sider av samme sak, og utfordringene er store. Forbrenning av kull, olje og gass slipper ut store mengder klimagasser, noe som igjen skaper klimaendringer. Verdens forbruk av disse energikildene er derfor helt nødt til å reduseres. På dette punktet er jeg og representanten Haltbrekken helt enige. Derimot skiller vi raskt lag når SV nok en gang kommer med enkle svar på det jeg mener er komplekse problemer, når de serverer overskrifter og tall uten kontekst og forklaring. Det er nemlig en grov forenkling å hevde at norsk olje- og gassutvinning og 25. konsesjonsrunde er i direkte strid med Parisavtalens målsettinger.

Verdens befolkning øker, og energifattigdommen er fortsatt utbredt. Dette er et spørsmål jeg vet at representanten Haltbrekken og SV er opptatt av. SV har alltid båret fanen høyt for solidaritet med fattigere land, og de har kjempet for bistand og utvikling. Realiteten er at energibruk og velstand henger sammen. Økt velstand, bedre helsevesen, utdanning, transportsystemer, bedre boliger og levekår – alt henger sammen med tilgangen på energi. Energi er og blir selve livsnerven i verdensøkonomien.

Dette energisystemet er enormt omfattende og komplisert. Det består av stor, kostbar og langvarig infrastruktur som er tilpasset dagens energisystem. Realiteten er at kull i dag dekker 27 pst. av verdens energibehov. Olje og gass dekker til sammen 57 pst. Av det resterende dekkes 6 pst. av vannkraft, 5 pst. av andre fornybare kilder og 4 pst. av atomkraft.

Jeg tror at også representanten Haltbrekken og SV innerst inne forstår at det vil ta tid å endre et slikt system, og at det vil medføre store kostnader. Det er faktisk slik at energitransisjonen, altså dreiningen fra kull, olje og gass til fornybar energi, foregår i ulikt tempo og står overfor ulike barrierer i verdens land.

Jeg sier ingenting av dette som en bortforklaring eller rettferdiggjøring av norsk olje- og gasspolitikk. Det haster med å begrense utslippene. Parisavtalen er utrolig viktig for å begrense klimaendringene, og regjeringens politikk forutsetter at vi skal oppfylle våre forpliktelser. Det gjelder også for energiforsyningen og olje- og gassnæringen. Jeg gjentar dette budskapet fordi det store bildet faktisk betyr noe, og norsk klima- og energipolitikk må være tilpasset landene rundt oss. Klimapolitikken er ikke et norsk mesterskap, men et internasjonalt samarbeid. Med dette bakteppet fører regjeringen en ansvarlig og forutsigbar petroleumspolitikk i møte med klimautfordringene. Norsk olje og gass bidrar til å dekke 2–3 pst. av verdens behov. Dette er energi som omsettes i globale markeder, og der etterspørselen kan dekkes av andre olje- og gassprodusenter.

Enkelte hevder at en ensidig avvikling av norsk olje- og gassproduksjon er et godt klimatiltak. Jeg er veldig uenig i det. Dagens petroleumspolitikk lå også til grunn da vi meldte inn våre mål under Parisavtalen, og Norge har, sammen med EU, den mest ambisiøse klimapolitikken i verden. Vi satser bredt på mange tiltak, både for å redusere utslipp nå og for å utvikle fremtidens løsninger, slik som Langskip, som vi nettopp hadde en god debatt om. Det er vel ingen andre oljeproduserende land som har gjort så mye for å redusere etterspørselen etter de samme produktene som det Norge har gjort.

Norsk petroleumsvirksomhet er allerede underlagt en streng virkemiddelbruk for å begrense utslippene til luft fra produksjonsaktiviteten – vesentlig strengere enn i andre petroleumsproduserende land. Kvoteplikt og CO₂-avgift er hovedvirkemidlene i klimapolitikken på norsk sokkel. Regjeringen varslet også i klimameldingen at vi skjerper CO₂-avgiften ytterligere, slik at summen av avgift og klimakvoter skal være 2 000 kr i 2030. Dette gir forutsigbarhet for industrien og ytterligere insentiver til å kutte utslipp fra produksjonen. Regjeringen vil også komme tilbake til Stortinget med en oppfølging av vedtaket via skattepakken om å sette et mål om 50 pst. reduksjon av utslippene fra produksjonen innen 2030.

Vi har drevet en forsvarlig petroleumsvirksomhet i alle våre havområder i mer enn 40 år. Vi vet at vi kan drive forsvarlig og sikker leting, utbygging og drift. Regjeringen viderefører derfor en stabil og langsiktig petroleumspolitikk, noe letepolitikken også skal bidra til. Konsesjonstildelingene er en bærebjelke i dette. De nummererte rundene, også 25. konsesjonsrunde, omfatter de mindre kjente tilgjengelige leteområdene på norsk sokkel. Slike leteområder er det lite igjen av på norsk sokkel, siden mesteparten av tilgjengelige letearealer ble åpnet for flere tiår siden.

Leting er selvsagt grunnleggende for å gjøre nye lønnsomme funn. Uten leting blir det ingen nye ressurser, og det vil i så fall bety at man styrer mot en langsom avvikling der man høster av funn som allerede er gjort. Denne sammenhengen er åpenbar, og derfor har også denne delen av norsk petroleumspolitikk bred støtte i Stortinget.

Alle konsesjonsrunder gjennomføres i tråd med etablert petroleumspolitikk og innenfor rammene som Stortinget har fastsatt. 25. konsesjonsrunde har vært varslet lenge. I Granavolden-plattformen gjorde regjeringspartiene det klart at runden skulle gjennomføres etter at revideringen av forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten var ferdig behandlet. Et bredt flertall i Stortinget godkjente forvaltningsplanen i juni 2020. Stortingsflertallet ba også om at 25. konsesjonsrunde ble gjennomført så fort som mulig. Regjeringen følger nå opp dette. Forslag til areal som skulle lyses ut i 25. konsesjonsrunde, ble sendt ut på offentlig høring. Regjeringens forslag var i tråd med etablert praksis innenfor rammen av den oppdaterte forvaltningsplanen. Høringsuttalelsene ble vurdert, og 25. konsesjonsrunde ble utlyst 19. november i fjor. Forventet tildeling er 2. kvartal i 2021. Jeg forstår at representanten Haltbrekken ut fra sin politiske overbevisning vil fremstå som nærmest overrasket over at dette skjer. Men det er det altså overhodet ingen grunn til.

Representanten Haltbrekken og SV har gått fra å godkjenne feltutbygginger og åpne nye havområder da de satt i regjering, til å bli et parti som for alle praktiske formål ønsker å avvikle norsk petroleumsnæring raskest mulig.

At SV ønsker å avvikle norsk olje- og gassnæring, er et helt legitimt politisk standpunkt. Jeg skulle innimellom nesten ønske at de sa det enda tydeligere. Isteden får vi stadig skyggedebatter om elementer av petroleumspolitikken som egentlig handler om det overordnede målet, som er å avvikle virksomheten. Da kan vi også ha en debatt om konsekvensene av en slik politikk. Representanten Haltbrekkens politikk betyr nemlig at vi vil miste titusenvis av lønnsomme arbeidsplasser, at vi vil se kompetanse, kapital og teknologi forsvinne ut av landet, og at store inntekter til vår felles velferd blir borte. For verdens klimaproblemer vil det ikke gjøre noen forskjell.

Lars Haltbrekken (SV) [12:16:58]: Jeg vil vise til den replikkvekslingen jeg hadde med statsråden her tidligere i dag hvor jeg kanskje kom med det noen vil si er en klam omfavnelse, og sa at jeg kunne ha sagt nesten hvert ord av det hun sa i debatten om vassdragsvern. Jeg kan berolige statsråden med at det kunne jeg ikke ha gjort etter hennes foregående innlegg.

Vi står foran en stor utfordring – det vet jeg at statsråden er enig med oss i. Vi er nødt til å omstille norsk næringsliv for å møte de utfordringene vi står foran. Vi vet også at det er store muligheter til å skape en rekke arbeidsplasser i Norge basert bl.a. på miljøteknologi som bidrar til å kutte utslipp. Vi ser det nå langs kysten, hvor det på norske verft utvikles nullutslippsteknologi for skipsfarten. Vi ser også en sterk konkurranse mellom flere deler og regioner av Norge om å få etablert batterifabrikker.

Men den utfordringen vi står foran med klimakrisen, gjør at vi er nødt til å tenke nytt også når det gjelder norsk olje- og gassvirksomhet. Hvis vi skal nå de klimamålene verden har satt seg om å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader, er det noen fysiske lover som sier hvor mye CO₂ vi kan slippe ut framover og fortsatt klare å holde oss under dette målet.

Jeg føler vel ikke at jeg helt fikk svar på den utfordringen jeg har gitt statsråden om hvilke forutsetninger som regjeringen legger til grunn i 25. konsesjonsrunde, når flere forskere sier at CO₂-budsjettet vårt kan være brukt opp allerede før de feltene som er planlagt gjennom 25. konsesjonsrunde, kommer i drift. Det vil ikke være plass i atmosfæren til den CO₂-en som de genererer verken fra produksjon eller forbruk dersom vi fortsatt skal holde oss under 1,5-gradersmålet. Det håper jeg at statsråden kan gå litt nærmere inn på.

Statsråd Tina Bru [12:20:15]: Jeg skal starte med å si at jeg tror jeg er like glad som representanten Haltbrekken over at han ikke kunne gi meg den samme omfavnelsen her som det han kunne i den forrige debatten vi hadde. Jeg er glad for det.

Men ellers snakket representanten om mange ting som jeg er veldig enig i, hvordan vi nå ser at det skjer veldig mye spennende rundt omkring i hele Norge for å utvikle ny industri og finne nye løsninger som tar oss inn i det grønne skiftet, og som bygger opp under at vi skal kunne leve av noe også i fremtiden, men vi skal ikke ha de samme utslippene som det vi har hatt til nå. Langskip er et veldig godt eksempel på det. Hydrogensatsingen, som denne regjeringen også har løftet flere hakk, er et annet eksempel på det. Vi ser alt som skjer innenfor grønn skipsfart, som bygger på stolte tradisjoner og stor kompetanse som vi har i Norge innenfor det maritime. Vi kan ta en lederrolle internasjonalt også her og bygge noe som resten av verden trenger.

Så ser man det ikke minst også på alt som skjer innenfor transportpolitikken. Se på elbilpolitikken i Norge, som jeg var innom i mitt innlegg, som et eksempel på hvordan vi har kraftig understøttet en utvikling av noe som på mange måter slår beina under vårt viktigste eksportprodukt, som jo er olje. Vi gjør det fordi det er rett. Men det kommer fortsatt til å være rom og behov for olje og gass, også inn i den fremtiden hvor vi skal nå 1,5-gradersmålet. Spørsmålet er hvor den skal komme fra. Vi skal ikke produsere olje og gass i Norge for enhver pris, vi produserer fordi det er lønnsomt. Og så stiller vi mange klimakrav til bransjen her i Norge fordi vi tenker at det kommer til å gjøre dem mer rustet til å møte den fremtiden, til å kunne være med og levere olje og gass i en fremtid hvor det kommer til å være dyrt å forurense, og hvor det kommer til å være strenge krav til utslipp. Jeg har god tro på at vi skal få til det.

Så har representanten også stilt flere spørsmål om dette med klimarisiko og hvordan vi ser på det. Jeg mener at på mange måter er også denne debatten litt å slå inn å åpne dører, for det skapes et inntrykk av at dette er noe man ikke gjør i dag – dette er det ingen av selskapene som tenker på, de bare turer på og investerer milliarder av kroner uten å ta inn over seg eller være bevisst på at vi også skal nå noen mål i verden, at vi skal kutte utslipp. Det er jo ikke sant. Selskapene regner nøye på dette. De forutsetter f.eks. at det kommer til å være høyere CO₂-avgifter, høyere klimakvoteavgifter i fremtiden. Det er viktig for dem, for de vil jo ikke produsere ulønnsomt, akkurat som at vi ikke vil at de skal produsere ulønnsomt. Så klimarisiko er allerede i høyeste grad en del av denne vurderingen. Men det er rimelig meningsløst å gjøre den vurderingen før man har funnet noe, og en konsesjonsrunde er jo bare utlysing av områder for å lete. Man må jo først finne noe før man kan regne på hva som er lønnsomheten ved forventet utvikling også for karbonpris. Derfor føler jeg at den debatten er litt merkelig og ikke helt tar inn over seg den realiteten som olje- og gasselskapene faktisk befinner seg i.

Lars Haltbrekken (SV) [12:23:32]: Det kommer nok ikke som noen overraskelse på statsråden at jeg mener at oljeselskapene ikke i tilstrekkelig grad tar inn over seg den utfordringen vi står foran. Et eksempel: I februar i fjor la Equinor planene om utbygging av Oscar Wisting-feltet i skuffen på grunn av at lønnsomheten var for dårlig. Det var før koronapandemien traff landet med voldsom styrke.

Så fikk oljeselskapene, godt akkompagnert av interesseorganisasjonen Norsk olje og gass, gjennom en oljeskattepakke i Stortinget, hvor flertallet ga store skattelettelser til oljeselskapene som gjorde at den tidligere ulønnsomme utbyggingen av Oscar Wisting ble tatt fram igjen av Equinor, og som man nå kan komme til å søke om å få bygd ut. Man har laget en skattepakke som har gjort en tidligere utbygging lønnsom, i alle fall for oljeselskapet.

Regjeringen har annonsert at de i løpet av året skal komme med en energimelding som skal se på helheten i norsk energipolitikk. Det ser vi fram til. Det jeg håper regjeringen vil gjøre i den energimeldingen, er å gjøre rede for hvilke karbonbudsjett de opererer innenfor, når de ser for seg en fortsatt storstilt nysatsing på norsk olje- og gassvirksomhet. Da tenker jeg ikke på karbonbudsjettet først og fremst knyttet til norske klimamålet, men for verden som helhet. Jeg håper også at regjeringen i den meldingen tar inn over seg det som Klimaomstillingsutvalget foreslo, med bl.a. to sentrale medlemmer av Høyre til stede, om at det ble stilt krav om en stresstesting, en økonomisk vurdering av de enkelte utbyggingene sett i lys av Parisavtalens mål om å begrense temperaturøkningen til maks 1,5 grader.

Ellers vil jeg takke statsråden for debatten.

Statsråd Tina Bru [12:26:26]: Jeg vil også starte med å takke for debatten. Dette er en utrolig viktig debatt. Olje- og gassnæringen er Norges største og viktigste næring. Den står for enorm verdiskapning, sysselsetter hundretusenvis av mennesker og er en veldig, veldig viktig del av vårt lands evne til å ha det velferdssamfunnet som vi har. Men vi skal også selvfølgelig bygge videre på det for fremtiden.

Jeg må si at jeg er veldig stolt av norsk olje- og gassbransje, for vis meg den olje- og gassbransjen fra et annet land som har tilsvarende mål, eller som snakker tilsvarende varmt om behovet for å redusere egne utslipp, for å være med på omstillingen, for å bygge noe nytt på det de allerede er gode på, som kan være med inn i den fremtiden som vi vet ligger foran oss.

Norsk olje- og gassproduksjon kommer jo til å avvikles – helt uavhengig av hva slags debatter vi har i denne salen. Det er ikke en fornybar ressurs. Den har begrenset levetid uansett. Det kan jeg betrygge representanten med i det minste. Men jeg er opptatt av at det må skje på en måte som er bra for dette landet. Det er derfor jeg står for den olje- og gasspolitikken som jeg står for, og jeg mener at vi også med god grunn kan være stolte av at vi med troverdighet samtidig kan snakke om vår ambisiøse klimapolitikk.

Når det gjelder skattepakken, har jeg lyst til å si at den situasjonen vi sto i i fjor, var helt ekstraordinær. Prosjekt etter prosjekt stoppet opp på sokkelen. Det var ikke på grunn av at de plutselig ikke var lønnsomme, men det var på grunn av pandemien og alt som skjedde, med plutselig drastisk fall i etterspørsel etter olje og gass og full stans. Det var helt riktig, etter min mening, av Stortinget å stille opp for den næringen, slik de stilte opp for mange andre næringer i møte med pandemien. Vi ville risikert å miste svært viktige kompetansemiljøer, mange, mange arbeidsplasser og svekke Norges evne til å kunne bygge videre i fremtiden, når vi er ute av krisen. Den skattepakken er avgrenset. Det stemmer overhodet ikke, det bildet som representanten snakker om, med ulønnsomhet, og at disse prosjektene blir dyttet gjennom på grunn av skattepakken. Det stemmer ikke med det bildet vi har i departementet. Vi har de samme kravene nå som vi hadde før.

Så jeg er ikke bekymret for det. Jeg tror vi kommer til å se gode prosjekt gjennomført på norsk sokkel, som ville blitt gjennomført under normale omstendigheter, men som ble hindret på grunn av det som skjedde rundt pandemien. Så har vi sørget for at det ikke skjer, noe som også til gjengjeld har holdt mange i arbeid og hindret at vi mistet mange flere arbeidsplasser enn det vi ellers ville gjort.

Torstein Tvedt Solberg (A) [12:30:07]: Jeg vil starte med å si hvor imponert jeg er over den fantastiske jobben de ansatte i skolene og barnehagene rundt omkring i landet gjør. Jeg ser og hører om den innsatsen alle de gode ansatte i Skole-Norge nå gjør – hvordan de jobber på spreng for å møte nye krav, planlegge for karantener og sjonglere hjemmeskole og fysisk undervisning. De ansatte i skolene og barnehagene er en viktig del av førstelinja – noen av de viktigste heltene våre i denne krisa.

Fra Arbeiderpartiet vil jeg si klart og tydelig: Vi ser og anerkjenner den enorme jobben de gjør. Jeg ser at det ikke står på kampviljen, men jeg forstår at det er utmattende. For jeg er alvorlig bekymret over de meldingene vi får fra skoler og barnehager rundt omkring i landet. Det meldes om mangel på vikarbudsjetter og ulik tolkning av regelverk. Det er stort arbeidspress. Lærere som var utslitt allerede til høstferien, er nær utmattelse nå etter juleferien. Det er økende sykefravær. Vi så det nå spesielt i barnehagene, men også i skolene, og jeg har dessverre hørt om lærere som allerede har sluttet.

Dugnaden fra i vår er avlyst, men allerede overarbeidede lærere får fortsatt beskjed om å gjøre gratisarbeid på strammere og strammere budsjetter. At dugnaden er avlyst, blir nå bekreftet av at statsministeren også har sluttet å bruke dette ordet. En forsto vel kanskje at det var umusikalsk å fortsette å invitere til dugnad når en selv ikke møtte opp.

Det kortvarige skippertaket vi så for oss i vår, har blitt et langvarig, intenst arbeidspress for både lærere, ansatte og elever. Derfor mener jeg det nå er på tide å kalle en spade for en spade. I Danmark kaller de nå det siste året nødundervisning. Danskene er jo kjent for å bruke sterke og karikerte ord. Statsministeren sier ofte at hun kanskje ikke ville brukt akkurat de ordene, men jeg mener det er unntakstilstand i Skole-Norge. Å behandle det siste året som normalen blir lureri. Jeg synes det i for stor grad fortsatt snakkes som om dette er normalen. Store prosjekter om skoleutvikling blir ikke satt på pause, og en fortsetter i stor grad innføringen av fagfornyelsen.

Det som nå er klart, er at vi må planlegge for at denne situasjonen vil vare ut skoleåret. Derfor er mitt mål med denne interpellasjonen også å løfte blikket og invitere Stortinget til en debatt om de grepene vi må ta nå for å sikre at den unntakstilstanden som minst vil vare til sommeren, blir å leve med for både ansatte, barn og elever.

De siste dagers diskusjon om krisepakker til skolene og barnehagene viser at vi kanskje ikke her i dag blir enige om akkurat det. Jeg er opptatt av at den diskusjonen heller ikke skal skygge for viktige diskusjoner om bedre smittevern, behov for tydeligere regelverk, endringer i trafikklyssystemet, muligheter for hjemmekontor, behov for økte ressurser og hva vi må gjøre for å få bedre digital undervisning. Min påstand er at vi også politisk i for stor grad snubler fra den ene krisen til den andre. Spørsmålet nå er om vi har lært fra i vår og i høst, og om vi klarer å ta grep og justere kursen og unngå at vi gjør de samme feilene igjen.

Rødt nivå på ungdomsskoler og videregående skoler i januar er et godt eksempel på nettopp dette. Igjen ble ansatte i skolen innkalt til dugnad med kortest mulig frist og uten at merarbeidet og behovet for ekstra ressurser ble kompensert. Regjeringa presenterte rødt nivå kl. 18 en søndag kveld, som skulle virke fra mandag morgen kl. 8. Fjorten timer på å planlegge er kort tid selv om en er forberedt. Det ble ikke mye søvn på rektorer, lærere og ansatte som måtte lage ny timeplan på én natt. For rødt nivå betyr også en helt annen måte å organisere skoledagen på. Det er mindre kohorter, faste klasserom og én meter avstand for både elever og ansatte. Det er rett og slett merarbeid, mer digital undervisning og økt arbeidspress. Derfor mener jeg at rødt nivå også må bety økte ressurser til skolene. At regjeringa ikke la én krone på bordet når vi vet at det koster og krever mer, var feil.

Sånn kan det ikke fortsette. Skolene og barnehagene er allerede på bristepunktet. Vår jobb nå er å sikre et mer stabilt fundament for den unntaksskolen vi vet det blir fram til sommerferien. Og dette er ikke svartmaling, men virkeligheten der ute, der de ansatte gjør sitt beste, men opplever å ikke strekke til. En strekker ikke til for de barna som trenger fellesskapet skolen og barnehagen er.

I Facebook-gruppa «Korona-dugnad for digitale lærere» – som ble opprettet i iveren etter å dele og hjelpe hverandre da skolen stengte ned – deles det nå ikke bare digitale tips, en diskuterer også hva som trengs for å hjelpe en i skolehverdagen. Det etterlyses bedre smittevern og mer ressurser, og det stilles spørsmål om innføringen av nye læreplaner bør settes på pause. Og kanskje viktigst av alt: Det etterlyses tydeligere nasjonale føringer, flere folk og ressurser – og det læreren Monica beskrev på Facebook at hun trenger:

«Tid! Tid til alt jeg skal rekke. Til å rette. Til å veilede. Til å planlegge. Til å berolige. Til å være kone og mor.

Fri! Fri fra alt som tynger. Fri fra bekymringer om at jeg tar med smitte fra skole hjem til farmor på 92. Fri fra fagfornyelsen. Fri fra dugnad.»

Vi ser nå at flere barnehager melder at allerede fra høstferien i fjor var vikarbudsjettet brukt opp. Skoler forteller om at de ikke har penger til å sette inn vikarer. VG meldte at 1 400 spesialpedagoger ble brukt som vikarer framfor til spesialundervisning, og at 14 000 elever i grunnskolen har fått redusert spesialundervisning. Ferske tall fra Nav viser at det legemeldte sykefraværet i barnehagene har økt med hele 14 pst., og at det egenmeldte sykefraværet har økt tilsvarende.

Det er dette som er virkeligheten der ute. Arbeidspresset i skoler og barnehager er på rødt nivå. Det har det vært lenge. Nå ser vi også at det får konsekvenser. VG fortalte denne uka at 50 pst. av dem som jobber i skolen, vurderer å søke seg vekk eller bytte jobb. Jeg har hørt mange historier om folk som allerede har sluttet, som nå søker på andre jobber, og det kommer på toppen av den økende lærermangelen vi har nå. Det kan vi ikke stå og se på.

Spørsmålet nå er om vi har lært fra i vår og i høst, og om vi klarer å ta grep. Jeg mener det er et stort behov for et tydeligere regelverk og endringer i trafikklyssystemet. Det er behov for mer konkrete trappetrinn i systemet og for å tydeliggjøre hva som skiller de ulike nivåene. Jeg håper også at veilederne kan være tydeligere på forskjellene, og at en rydder opp i dette.

Konsekvensen nå er at en ser at det er store forskjeller når det gjelder hvordan dette tolkes. Jeg har hørt mange ansatte beskrive et nytt nivå som egentlig ikke finnes, et oransje nivå, som er midt imellom gult og rødt – et nytt uttrykk som har vokst fram nettopp i denne usikkerheten. Vi har sett at regjeringa har lagt fram en forskrift som var på høring før jul, med gult nivå med hjemmeskole. Det blir nesten som rødt. Jeg er i hvert fall veldig opptatt av at det er tydelige skiller mellom de ulike nivåene, og klart når en gjør hva.

Jeg har også fått mange konkrete bekymringer fra dem som jobber i voksenopplæringen. De følger nå ungdomsskolens veileder. Jeg mener det nå er på tide at de kanskje får sin egen veileder. Voksenopplæringen har en helt egen situasjon. Det er en spesiell gruppe elever som krever egne løsninger, spesielt når vi ser smitten som har vært i noen av disse miljøene. Jeg håper statsråden kan svare på om dette er noe en har vurdert eller vil se på.

Vi må også innom bedre smittevern, noe jeg får mange tilbakemeldinger om. De ansatte står midt i smittefaren. Ekstremt mange lærere jeg snakker med, er bekymret. Det er et paradoks at en lærer må ha nesten null nærkontakt privat, men på jobb må møte 50, 100, ja nesten 200 personer.

Skal barnehagene og skolene fortsatt kunne klare å være åpne fram mot sommeren, forutsetter det at ansatte ikke blir utsatt for eller bidrar til økt smitte. Jeg tenker at dette må få betydning for vaksineringen. Derfor har jeg støttet kravet fra Utdanningsforbundet om at det må vurderes. Jeg inviterer ikke nå til en krass debatt om vaksinerekkefølgen, men vil gjerne høre statsrådens vurderinger rundt dette – om når hun og regjeringa mener ansatte i skoler og barnehager bør inn på prioriteringslista for vaksine. Jeg ser også fram til svaret fra Folkehelseinstituttet på utfordringen fra Utdanningsforbundet. En del av dette er at en også må diskutere muligheten for hjemmekontor og hvordan man bedre kan ivareta risikogrupper.

Det er også behov for økte ressurser, og jeg mener det er grunn til å se spesielt på dette med vikarer og overtidsarbeid. Vi vet at de ansatte har jobbet mer, vi vet at de ikke har blitt kompensert, og vi vet at de ikke har fått tatt ut avspasering. Dette må det tas grep om hvis ikke flere skal forlate yrket, og jeg håper konkret at statsråden kan sette seg ned med KS og de andre partene og se hva hun kan gjøre for å sikre dette på en bedre måte.

Statsråd Guri Melby [12:40:28]: Jeg vil starte med å takke representanten for å løfte dette temaet på Stortingets dagsorden. Jeg synes det er veldig bra at vi diskuterer dette fra landets viktigste talerstol, og jeg håper at det i seg selv kan bidra til at situasjonen i skoler og også i barnehager får enda mer oppmerksomhet rundt omkring. For det er ingen tvil om at det er en diskrepans mellom de tilbakemeldingene vi får fra kommunesektoren, og de beskrivelsene vi får fra mange som jobber ute i skolen. Jeg tror det er viktig at vi går ordentlig inn i dette og ser om det er så stor forskjell i virkelighetsopplevelsen, og hva det bør få av konsekvenser for politikken. Men jeg tror ikke det er vanskelig for noen av oss å forstå at det både er og har vært veldig krevende for ansatte i barnehager og skoler etter utbruddet av pandemien.

Jeg har også lyst til å føye til at det er mange yrkesgrupper som har stått i en veldig spesiell situasjon siden mars, men de som jobber i skoler og barnehager, som jobber tett på barn og unge, og som må møte opp på jobb hver eneste dag for å kunne utføre sine oppgaver, står i en veldig spesiell situasjon og i et veldig stort press. Og jeg vil gjerne gjenta det som jeg har sagt før, at ansatte i barnehagene og skolene har gjort en formidabel innsats. De har stått i jobben, de har gitt omsorg, trøstet, hjulpet barn og elever inn i leken og ikke minst gitt faglig opplæring. I tillegg har de gjort en kjempejobb med å håndheve smittevernreglene. Jeg tror det er mange der som – i likhet med mange av oss – har blitt smitteverneksperter i løpet av kort tid.

Før juleferien, og også nå etter jul, har vi hatt ganske få store utbrudd på skoler på tross av et ganske høyt smittetrykk, og vi hadde en synkende trend i smitten blant barn og unge tross åpne skoler og barnehager. Det viser jo at smittevernreglene overholdes, og at de fungerer. Jeg har også lyst til å trekke fram det poenget at Norge i større grad enn veldig mange andre land har holdt skoler og barnehager åpne og hatt en relativt normal drift, og det synes jeg hele sektoren kan være veldig stolt over.

Det var ingen av oss som i begynnelsen av mars i fjor kunne forutse hvordan disse siste ti månedene skulle bli. Smittesituasjonen rundt omkring i landet har vært og er varierende. Noen steder har det vært til dels store lokale utbrudd, mens andre steder har hatt et mer jevnt smittetrykk, og det er fortsatt steder i landet som nesten ikke har hatt smitte.

Ved hjelp av helsemyndighetene fikk vi på plass veiledere med råd om smittevern i barnehage, skole og SFO. I mai ble disse veilederne revidert, og det ble innført en trafikklysmodell med grønt, gult og rødt nivå som viser hvilket nivå av smitteverntiltak barnehager og skoler skal følge. Denne trafikklysmodellen skulle bl.a. bidra til mer forutsigbarhet for barnehager og skoler, i tillegg til at den tar hensyn til en eventuell økning i lokal smitte. Etter innføringen av denne modellen er det kun gjort mindre justeringer i veilederne. Jeg har også lyst til å si at gjennom hele denne tiden har vi hatt svært jevnlige møter med alle organisasjonene og med KS, og vi har hver gang bedt eksplisitt om tilbakemeldinger på veilederne. Noen ganger har de blitt justert på bakgrunn av disse tilbakemeldingene, men hovedbeskjeden har vært at trafikklysmodellen fungerer godt. Det betyr ikke at alt er perfekt, og at det ikke er noen utfordringer, men inntrykket formidlet via fagorganisasjonene er at modellen har fungert godt.

Barnehage- og skoleeierne skal også ha beredskapsplaner, sånn at de raskt kan veksle mellom de ulike nivåene i smittevernveilederne, men det vil selvsagt alltid ta litt tid å omstille seg fra ett nivå til et annet. Vi har også vært tydelige på at de gangene vi har vedtatt den type skifter, er det fullt mulig for skolene å bruke tid på å tilpasse seg.

Fram til 4. januar lå vi nasjonalt på gult tiltaksnivå i barnehager og skoler, og da var det opp til lokale myndigheter å vurdere om man skulle øke til rødt. Så langt har det ikke vært aktuelt at vi nasjonalt skulle ha barnehager og skoler på grønt tiltaksnivå. Da vi satte tiltaksnivået til rødt for alle ungdomsskoler og videregående den 4. januar, var det fordi smitten var økende. Det var mange som hadde reist i forbindelse med julen, og situasjonen var uoversiktlig mange steder i landet. Nå er situasjonen annerledes, og vi har heldigvis kunnet gå tilbake til gult nivå. Den beskjeden gikk ut på mandag. Vi sa at det skulle implementeres tidligst onsdag, men at man også fint kunne bruke hele uken til å omstille seg. Kommuner som har stort smittepress, bør imidlertid vurdere å beholde rødt tiltaksnivå for videregående, ungdomsskole og eventuelt også andre trinn. Vi har gode erfaringer med at smitten har blitt redusert i kommuner som har drevet på rødt tiltaksnivå, og at man derfor får smitten under kontroll raskt og kan gå tilbake til gult tiltaksnivå.

Smitteverntiltak som rammer barn og unge, skal være nødvendige og forholdsmessige og i minst mulig grad påvirke deres hverdag negativt. Vi vet stadig mer om hvor viktig det er for barn og unge å være til stede på skolen og i barnehagen. Derfor er det viktig at de tiltakene som settes inn for å bremse og unngå smitte, går minst mulig ut over barn og unge. Jeg er særlig opptatt av at vi er nødt til å skjerme de aller mest sårbare, og de skal alltid vurderes for et stedlig tilbud i barnehage og skole, også dersom det er redusert oppholdstid. Men jeg må også si at jeg har stor forståelse for at ansatte i skolen og barnehagen er bekymret for å bli smittet eller for å smitte andre, og jeg kan forsikre om at vi jobber tett med helsemyndighetene om tryggheten til ansatte, barn og elever. Vi følger hele tiden med på ny kunnskap om viruset. Smittevernveilederne er utarbeidet nettopp med tanke på å holde barnehager og skoler åpne på en forsvarlig måte også ved økt smitte.

Foreløpig har ikke helsemyndighetene tilrådd bruk av smittevernutstyr som munnbind i skolen og barnehagen, men dersom det skulle komme endringer i tilrådingene eller andre smitteverntiltak enn dem vi har i dag, vil jeg selvsagt umiddelbart legge til rette for at de skal tas i bruk. Det står verken på penger eller på vilje hos regjeringen.

Men fram til de fleste av oss er vaksinert, er det viktig at vi følger de rådene som gjelder for smittevern, både på fritiden og på jobb. Det å være hjemme når vi er syke, holde så mye avstand som mulig til andre og vaske hendene grundig og ofte er fortsatt de beste tiltakene for å begrense smitten.

Hjemmekontor for lærere når de ikke underviser, kan også være et fornuftig smitteverntiltak. Det må eventuelt løses lokalt og i samarbeid med partene i arbeidslivet, men jeg har flere ganger understreket at det er tiltak som bør tas i bruk for å redusere risikoen for smitte mellom de voksne i skolen. Jeg vet også at mange er slitne, og vi vurderer flere tiltak. Vi har f.eks. jobbet med hvordan lærer- og lektorstudenter kan være et viktig bidrag til å fylle vikarbehovet i skolen, og jeg vet at f.eks. Bergen kommune har vært veldig flinke til å ta dette i bruk.

Når det gjelder det øvrige regelverket, har det i hovedsak ligget fast fra de første midlertidige reglene for barnehage og skole kom på plass våren 2020.

Før jul hadde Kunnskapsdepartementet på høring et forslag om å åpne for mer hjemmeopplæring på gult nivå. Det var ulike synspunkter på dette forslaget. Jeg har vært opptatt av å finne fram til løsninger som ivaretar flere hensyn samtidig, og som gir klare og forutsigbare rammer. Jeg har derfor hatt møter med og bedt om innspill fra de sentrale aktørene på området om dette temaet. Men vi skal ikke legge skjul på at det åpenbart er noen dilemmaer her. Det vil være utfordringer i å greie å balansere hensynet til tryggheten til de ansatte og det behovet ungene våre har for en tettest mulig oppfølging og fysisk tilstedeværelse på skolen. Vi gjør så godt vi kan for å greie å forene og ta hensyn til begge disse to tingene samtidig, og det er det vi forsøker på også med dette forslaget. Litt mer fleksibilitet i bruk av hjemmeopplæring, også der man driver skolen på gult nivå, håper jeg kan bidra til å redusere stress og belastning og gi mer spillerom for den enkelte skole til å finne gode løsninger som passer for lærerne, men som ikke minst også gir et godt tilbud til elevene. Så det er viktig for meg å få på plass det regelverket.

Det har også vært veldig viktig å ha tett kontakt med sektorene, bl.a. gjennom jevnlige møter med barnehage- og skoleeiere, organisasjonene til ansatte og også Elevorganisasjonen.

Når det gjelder de økonomiske rammene, har regjeringen vært tydelig på at kommunesektoren skal kompenseres for merutgifter og mindreinntekter i forbindelse med virusutbruddet. For 2020 har kommunesektoren blitt kompensert med 18,7 mrd. kr begrunnet i virusutbruddet, og for første halvår 2021 har Stortinget bevilget 8,6 mrd. kr til kommunesektoren begrunnet i økonomiske konsekvenser av virusutbruddet. I tillegg til dette kommer en rekke ordninger som går spesifikt på skolesektoren, f.eks. støtte til digitalt utstyr, ekstra støtte til tilbud for sårbare barn, osv. I en situasjon med store ekstraordinære utgifter som følge av virusutbruddet og tilhørende smitteverntiltak er det viktig at kommunene og fylkeskommunene legger til rette også økonomisk for at skoler og barnehager fortsatt kan levere gode tjenester.

Jeg kan forsikre representanten Torstein Tvedt Solberg om at jeg og regjeringen gjør det vi kan for at barn og unges rettigheter blir ivaretatt, samtidig som det skal være trygt å jobbe i både barnehage, skole og SFO.

Jeg håper med dette at jeg har greid å være innom de fleste problemstillingene som representanten løftet. Hvis ikke får jeg helt sikkert anledning også videre i debatten til å diskutere flere av temaene som er blitt tatt opp.

Torstein Tvedt Solberg (A) [12:50:29]: Jeg vil takke statsråden for svaret og at vi er i gang med denne diskusjonen. Det er godt vi har mer tid, for det er mange detaljer i dette.

Noe av det jeg vil utfordre statsråden på i den videre diskusjonen, er ordene vi skal bruke for å beskrive den situasjonen skolene og barnehagene nå står i. Mange av de ansatte jeg har snakket med, opplever at en politisk – også vi, som deres politiske ledere – ikke anerkjenner de utfordringene de står i. Jeg mener selv at vi bør kalle dette en unntakssituasjon og en unntaksskole. Mye av den politiske diskusjonen synes jeg bærer preg av at en later litt som om dette er en normal. Jeg vil gjerne utfordre statsråden på hennes tanker rundt dette, hva vi tenker rundt det, og hva vi kaller det. Jeg er enig i at målet vårt er å sikre og legge til rette for at skolene og barnehagene forblir åpne.

Statsråden sier at det er en diskrepans i diskusjonen om behovet for ressurser. Jeg vil nok heller si at en lever på litt ulike planeter, og jeg opplever at den største avstanden er mellom regjeringas påstander og virkeligheten og realiteten der ute. Jeg vil nå utfordre statsråden spesielt på at det er hun og regjeringa som sitter med det største ansvaret for den avstanden og den såkalte diskrepansen. Nå baserer en seg på og skryter av estimater og behovet i oktober. Vi står nå i en helt annen situasjon. Jeg er spent på når en kan forvente nye estimater. Jeg er spent på om en nå jobber med nye regnestykker. Melby innførte rødt nivå på alle ungdomsskoler og videregående skoler uten å bevilge flere ressurser. En visste at det krevde mer, men stilte ikke opp med de pengene en snakker så varmt om. Det kom en krisepakke den 29. januar. Kan en nå si at det kommer flere ressurser?

Jeg er også litt utålmodig når det gjelder en del av avklaringene en har sagt skal komme i løpet av våren, og som statsråden sier hun jobber med. Jeg håper en kanskje kan si noe mer om når en ser for seg at det blir en avklaring rundt eksamen. Jeg vil gjerne at statsråden nå kan si noe om hva hun tenker om tempoet på fagfornyelsen og skoleutvikling, når en nå ser og vet at denne situasjonen kommer til å vare, at unntakstilstanden kommer til å vare i hvert fall fram til sommerferien. Jeg har i hvert fall ikke sett at statsråden har kommentert at den kommer til å vare bare til utpå vårparten.

Til slutt håper jeg at statsråden også får tid til å komme innom det jeg nevnte om voksenopplæringen. Det er en liten del av hele utdanningssystemet og har lett for å bli glemt, men spørsmålet er om de bør få en egen veileder, spesielt rettet mot deres utfordringer.

Statsråd Guri Melby [12:53:48]: Da jeg brukte begrepet diskrepans, handlet det først og fremst om ulikheten i det jeg opplever blir beskrevet fra klasserommet kontra fra kommunene – altså ikke mellom den virkeligheten vi beskriver, og den lærerne beskriver, men mellom den kommunene beskriver for oss, og den lærere, rektorer og andre beskriver.

Vi har hele veien vært bekymret for om de beregningene vi har kommet fram til sammen med KS, har vært gode nok på området skole og barnehage. I hele høst var jeg veldig redd for at mange holdt igjen i bruken av ekstramidler, fordi opposisjonen hele tiden sådde tvil om de pengene ville komme fram. Derfor er jeg også bekymret for om det har vært underrapportert hvor stort behovet i skole og barnehage faktisk er. Så da regjeringen skulle legge fram sin tilleggsproposisjon for kommunene i november, la vi på én milliard kroner ekstra oppå det som arbeidsgruppa der KS er med, hadde sagt var behovet for første halvår, hovedsakelig begrunnet i behovet i skole, barnehage og helse. Vi har hele veien også vært tydelige på at hvis det skulle vise seg at behovene blir større enn det vi beregnet i høst, vil vi selvsagt stille opp med mer penger. Men det er jo ikke sånn at da vi beregnet behovet i høst, så vi bort fra at det kunne bli rødt nivå. Det var blant de faktorene vi regnet med, og som er en av grunnene til at vi satte av 8,6 mrd. kr ekstra.

Jeg er helt enig i at det ikke er noe behov for å late som om ting er normalt, så det har jeg heller ikke prøvd å gjøre. Jeg har vel opptil flere ganger brukt begrepet krise. Vi står i en pandemi. Noen ganger tenker jeg at vi skal være stolte over at vi i det hele tatt greier å holde skoler og barnehager åpne, og vi kan ikke forvente at vi skal få til alt. For eksempel når det gjelder innføringen av fagfornyelsen, som lærerorganisasjonene var veldig opptatt av at vi skulle gjøre på tross av pandemien, har vi også sagt at vi selvsagt ikke forventer at alt skal innføres til punkt og prikke og på en ny måte dette året. Den typen slakk må vi faktisk gi dem som står i klasserommet.

Når det gjelder avklaringer i løpet av våren, skal vi komme raskt tilbake med avklaringen angående eksamen. Der har vi gitt et tydelig oppdrag til Utdanningsdirektoratet, som vurderer sårbarheten ved systemet og hva som er mulig å gjennomføre.

Når det gjelder voksenopplæringen, er det definitivt et tema som jeg synes vi bør bruke mer tid på. Grunnen til at det ikke er blitt laget en egen veileder, er at voksenopplæringen er organisert svært ulikt i ulike kommuner. Derfor er heller ikke voksenopplæringen knyttet til ungdomsskoleveilederen. Det er opp til kommunene å bestemme hvordan de skal behandle voksenopplæringen, ut fra hvordan den er i kommunen. Om det er behov for en egen veileder, mener jeg vi kan komme tilbake til.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [12:57:00]: Det er ingen tvil om at 2020 og starten av 2021 – som alle håpet skulle bli så mye bedre – har vært krevende. Det er bare å snakke med lærere og skoleledere, og de vil fortelle hvor utfordrende det er å skulle gjøre endringer hele tiden når smittesituasjonen er så uoversiktlig. Så jeg er veldig glad for at vi får diskutert dette godt i dag, og jeg er glad for denne interpellasjonen.

Det er lærerne som står i frontlinjen, og som hver dag bærer ansvaret for de prioriteringene vi gjør i denne salen. Prioriteringen har nemlig vært at barn og unge skal skjermes mest mulig, og at vi ønsker å holde skolene åpne. Det har vært prioriteringen. Hver gang man har gjort lettelser i smittevernreglene, har det vært ønsket at barn og unge skal komme først. Man vet også at når man gjør det, vil det føre til økte kostnader for skoler og kommuner. Nettopp derfor er jeg veldig glad for at statsråden har vært tydelig hele veien – også her i dag – på at de kostnadene skal dekkes. Jeg tror det er en grunn til at man nå i Utdanningsnytt kan lese at 60 pst. har fått større respekt for lærerne i løpet av pandemien, og at veldig mange også er fornøyde med hvordan skoler og barnehager har organisert seg i en ny hverdag. Det er fordi man har jobbet beinhardt for å få det til.

Da pandemien kom, var det veldig vanskelig å vite hva slags ekstrautgifter man har. Den mest naturlige måten å gå fram på da er å sette seg sammen med partene, med KS, og gjøre grundige beregninger. Det var de beregningene som lå til grunn for at man i 2020 fikk over 20 mrd. kr ekstra, og at man i år har bevilget 8,6 mrd. kr ekstra. Det er mer enn man først estimerte. Hvorvidt man har brukt mer enn 8,6 mrd. kr de første ukene nå i januar, har ikke jeg sett noe regnestykke på. Men jeg forventer, som statsråden sa, at man hele tiden gjør disse beregningene, og at dersom det koster mer, skal det dekkes.

Jeg er enig i at det er forskjell i virkelighetsforståelse, for når man har fått økte overføringer fra staten, som KS er enig i dekker merutgiftene, er det veldig urovekkende for oss her å høre lærere og skoler fortelle at pengene ikke når fram. Det er også ganske urovekkende at koronaen av og til brukes i noen kommuner – slik jeg har forstått det – litt som en unnskyldning for at man nok en gang kutter i skolebudsjettet. Det er bl.a. sett i byer som Bodø, Tromsø, Trondheim og Oslo, hvor man nå gjør kutt. Hvis kommunene må gjøre kutt i den ordinære driften av skolene fordi de har vanskeligheter med å få budsjettene til å gå i balanse, er det én ting. Men dersom man ikke betaler lærerne for overtid og ekstrajobbing og ikke betaler for vikarer under en pandemi, er det et veldig stort problem, og jeg forventer at statsråden, som hun har varslet, er tydelig på dette overfor kommunene.

Jeg skulle ønske at alle her, som har ordførere, er like tydelige overfor dem, for selv om vi er i en krisetid, kan ikke lokaldemokratiet opphøre. Det ville være ganske problematisk dersom vi på Stortinget skulle begynne å øremerke midler til hver eneste kommunal sektor når vi har en pandemi som slår så ulikt ut. Det er det vi må anerkjenne – at det ikke er én løsning.

Når det er sagt, mener jeg at vi må se på om vi skal bevilge mer dersom kommunene ikke får dekket sine kostnader. Jeg håper alle her unngår å så tvil om at det er det man skal gjøre. Sår man tvil om det, er det vanskeligere for skoler og kommuner å vite og da tørre å prioritere f.eks. flere vikarer.

Jeg er litt nysgjerrig på regnestykket som jeg opplever at interpellanten, Tvedt Solberg, har brukt i en del debatter. Senest i går sa representanten at kommunene ikke har fått dekket utgiftene sine, og at 50 pst. av kommunene ikke har blitt kompensert for tapt foreldrebetaling i SFO og barnehage. Men det er jo ikke riktig, for i tilleggsproposisjonen i november ble kommunene kompensert for dette. Det er heller ikke slik at man baserer seg på estimater fra oktober. Man har jo nettopp bevilget 8,6 mrd. kr i år fordi man visste at det kunne skje større endringer i skolen, og at det ville føre til økte kostnader.

Men vi skal være ydmyke, for det er lærernes opplevelse som er viktig. Det er det vi legger til grunn når vi nå diskuterer hva man skal gjøre. Da handler det om penger og om å sikre at de kommer fram til skolene, men det handler også om, som statsråden var inne på, at man kanskje gjør mer for å avlaste lærerne, både ved å få inn flere vikarer – kanskje lærerstudenter – og ved å være åpen og ærlig om at man ikke forventer at alt med f.eks. fagfornyelsen går som planlagt. Dette er en vanskelig situasjon, men vi skal gjøre vårt beste for å hjelpe lærerne og skolene i den situasjonen de står i.

Marit Arnstad (Sp) [13:02:23]: Aller først er det på sin plass med en stor takk til alle landets lærere, skoleledere og kommuner, som står i første rekke for å gi elevene en så normal hverdag som mulig under veldig unormale omstendigheter.

Mange lærere er forståelig nok trøtte av dobbeltarbeid og stadig skiftende rammer, og mange føler usikkerhet og utrygghet for egen helse. For lærerne kastet seg ikke rundt bare 12. mars i fjor, de har jo måttet kaste seg rundt gjentatte ganger i snart et år. I en undersøkelse fra Respons som ble kjent denne uka, svarer de fleste at de føler seg overarbeidet, smitteutsatt og underbetalt for merarbeidet. Det er foruroligende når mer enn halvparten av de 1 200 lærerne som ble spurt, i løpet av de to siste årene har søkt jobb eller vurderer å sende inn jobbsøknad til stillinger utenfor skoleverket. Det må i hvert fall være en varsellampe for arbeidsgiverne ute i kommunene og for ansvarlige statsråder, for det siste vi trenger nå, er frafall av faglærte lærere, som vil forsterke den lærermangelen vi allerede har i skolen.

Smitteverntiltakene er nødvendige, men de koster, sjølsagt, både i kroner og i ekstrainnsats. Senterpartiet har i lang tid etterlyst en avklaring på hvordan merutgiftene skal kompenseres, og så var sjølsagt svaret i fjor høst en gruppe med regjeringen, KS og lærerorganisasjonene. Men det er klart at mens de satt og jobbet og regnet på mindreinntekter og merutgifter, jobbet barnehagelærerne, assistentene, lærerne og rektorene nesten fletta av seg for å dekke opp for sykdom og karantene som gjorde at kollegaer ikke kunne møte på jobb.

Jeg må si at jeg synes nok det er langt fra denne salen og til det enkelte klasserom når jeg hører enkelte av innleggene, for det hjelper ikke å si til en rektor som i ukevis har 30 pst. av staben i karantene og skolen på rødt nivå, at en bare kan knipse fram nye vikarer. Og det er utfordrende for rådmenn og skolesjefer å skulle oppheve alle budsjett – å si fra seg alle budsjett nærmest, oppheve dem og si at nå regner vi på nytt – uten tilstrekkelig sikkerhet for hva som faktisk blir kompensert. For det er noen spor som skremmer. En skal ikke lenger tilbake enn til våren 2020 og kompensasjon for tapt foreldrebetaling i barnehagene, der det ble en diskusjon om mindreinntektene faktisk ble kompensert eller ikke.

Jeg reagerer litt på at i stedet for at regjeringen er åpen om at ting kan gjøres bedre, lager en her en slags oppkonstruert konflikt mellom kommunene og skolene, kommunene og lærerne. Det synes jeg er litt uverdig i den situasjonen vi står i. Istedenfor å ta til seg litt av den kritikken som kommer, velger regjeringen nærmest å skylde på kommunene. Det synes jeg er svært uheldig. Det er en slags form for «blame game», som jeg også ser at representanten Tybring-Gjedde kom med i Utdanningsnytt, der en insinuerer at kommunene bruker pengene på andre ting enn skole, og at det nærmest er kommunenes feil at en nå står i store vanskeligheter i skoleverket. Poenget er at ansvarlige rektorer og kommuner ikke kan bruke penger de ikke har – og ikke er sikre på vil komme. Når virkeligheten taler så tydelig som den gjør, mener jeg at regjeringen også må være med og erkjenne både at de kan gjøre ting bedre, at kommunikasjonen kan være bedre, og at den kanskje ikke har vært god nok i de månedene som ligger bak oss.

Senterpartiet mener det kreves en annen type dialog både med kommunene og med skolene. Så mener Senterpartiet også sterkt at en del av de tingene som nå er knyttet til fagfornyelsen, bør vurderes i løpet av dette halvåret. Da tenker vi særlig på den svært uheldige eksperimenteringen med matematikkeksamenen som regjeringen legger opp til, og som Utdanningsdirektoratet ønsker å få gjennomført, som vil svekke matematikkfaget. Den typen eksperimentering er i alle fall slett ikke det skolene trenger i den situasjonen de nå er oppe i, der de skal håndtere en veldig ekstraordinær situasjon.

Mona Fagerås (SV) [13:06:43]: Lærere opplever at de er overarbeidet, smitteutsatt og underbetalt for merarbeidet i pandemiskolen. 53 pst. av dem har enten søkt seg bort eller vurderer en jobb utenfor skolen. Dette er tall ifølge VG. Dette er svært oppsiktsvekkende, og jeg forventer at dette tas på høyeste alvor av landets kunnskapsminister. Vi kan ikke miste flere lærere nå.

SV har sammen med Senterpartiet og Arbeiderpartiet nå lagt inn et representantforslag med 16 konkrete forslag til hvordan vi kan få inn flere lærere i norsk skole. Alle disse forslagene har regjeringspartiene tidligere stemt imot. Vi har allerede altfor få utdannede lærere i norsk skole, og en lærerkrise i norsk skole er høyst reell. Det må også landets skoleminister snart innse.

Så er det på tide at også posisjonen i dette landet lytter til sektoren, som er samstemt om at noe må gjøres.

• Vi trenger at flere søker seg til lærerutdanningene.

• Vi trenger å beholde de lærerne vi allerede har.

• Vi trenger å få seniorene til å være villige til å stå lenger i jobben.

Norske lærere trenger nå mer enn et klapp på skulderen. De trenger å se at pengene kommer fram til dem de var ment for. Da handler det om å tro på de beskrivelsene som skolen kommer med, som lærerne har, sånn som representanten Marit Arnstad var inne på i sitt innlegg.

Det er åpenbart at pengene som er ment å gå til skole, bør gå til skole, og det er ministerens ansvar å sette inn tiltak som virker. Det er ministeren som må komme med tydeligere instrukser til kommunene enn det ministeren så langt har prestert, om å styrke skolebudsjettene, om å få inn vikarer som kan avlaste slitne lærere, og ikke minst at pengene kommer elevene til gode. Vi vet at de elevene som mest av alt trenger å være på skolen, er de som sliter mest akkurat nå.

Det nytter ikke å skylde på kommunene. Det presset skolene har vært igjennom i snart ett år, er enormt, og en kan bare beundre de ansatte i barnehagene og skolene etter det de har stått i. Skolene trenger penger på bordet nå, og de trenger ikke flere bekymringer rundt økonomi i tillegg til alt annet.

Så kan det godt hende at denne representanten av og til skyter over mål, slik som ministeren var inne på i VG forleden. Det ligger i gamet om å være med og ta ansvar for laget, men dette er jo et ansvar for laget som ministeren burde tatt. Det er et ansvar hun burde tatt for norske skoler i den alvorlige situasjonen vi er i nå, og ikke be andre om å gjøre jobben.

Løsningen for å sikre at skoler og barnehager får dekket sine utgifter i forbindelse med korona, er ikke moralske pekefingre overfor norske kommuner. Løsningen er en kompensasjon som dekker de faktiske utgiftene den enkelte kommune har hatt. Det har ikke dagens løsning gjort så langt, og jeg skulle ønske ministeren var villig til å se det. For dagens løsning dekker bare et gjennomsnitt, og det betyr at noen kommuner får mer, mens andre kommuner får mye mindre.

Først og fremst handler dette om kommuneøkonomi, en kommuneøkonomi som gjør det mulig å satse på barn og unge, slik at en ikke er nødt til å kutte i tilbud til barn og unge, sånn som realiteten er i mange norske kommuner akkurat nå.

Solveig Schytz (V) [13:11:23]: Lærere, barnehageansatte, elever, skoler og barnehager har gjort en enorm innsats det siste året, og det vil jeg takke særskilt for. Det er mange som har strukket seg veldig langt.

Lærernes og elevenes situasjon er det viktigste for oss i Venstre. Derfor er det helt sentralt at de ressursene regjeringen har satt av til å dekke kommunenes og fylkenes utgifter innen utdanningsområdet, faktisk blir brukt i skolen. Derfor er jeg og Venstre glad for den tette kontakten som har vært mellom departementet, KS og organisasjonene, om hvilke midler som trengs i kommuner og fylker for å sikre at merkostnader og inntektsbortfall blir dekket. Det er bra at regjeringen har gitt fylkene og kommunene de midlene som er meldt inn som nødvendige, og at de i høst la på en milliard ekstra for å sikre at tilstrekkelige midler skulle være tilgjengelig.

Jeg er glad for statsrådens klare tale og signaler gjennom hele pandemien om at barna, barnehagen og skolen er det viktigste, og at disse må komme først. Venstre er også glad for at vi som land har greid å holde skolene åpne i mye høyere grad enn andre land som vi kan sammenligne oss med.

At interpellanten tar opp vikartilbudet i kommuner og fylker, er helt på sin plass. Selv om regjeringen har gitt kommunene og fylkene ekstra midler, virker det dessverre ikke som alle disse midlene er kommet fram til skoler og barnehager. Utdanningsforbundet dokumenterte i sin egen undersøkelse hos sine medlemmer nå i høst at det ikke virket som at de pengene staten og regjeringen gir, kommer inn til skolene. Man hører også om enkelte kommuner som har satt koronastøtten i fond heller enn å bruke den på tiltak i kommunen, og slik kan vi ikke ha det.

Dersom kommunene og fylkene ikke bruker pengene de får, til det de skal, går det tvert imot det regjeringen har bedt om. Her må lokale politikere og administrasjoner i fylker og kommuner levere det som regjeringen har lagt grunnlag for i sine bevilgninger og med sine tydelige signaler.

Barn og unge skal ha et like godt og best mulig tilbud under pandemien. Det skal ikke være slik at det kuttes i dette. Lærere og rektorer skal være trygge på at de kan gjøre jobben sin på en god måte. Venstre forutsetter at fylkene og kommunene leverer i henhold til det ansvaret de har for barn og unges framtid, og ikke bruker pandemien for å spare penger i budsjettene.

Jeg er glad for at statsråd Melby er tydelig på at det ikke står på pengene, og at pengene skal fram til skolene, til lærerne og til elevene.

Torstein Tvedt Solberg (A) [13:14:11]: Jeg vil takke for en god debatt, og ikke minst vil jeg takke statsråden for at hun nå skal se grundigere på noen av de utfordringene hun i dag har fått, kanskje spesielt dette om voksenopplæringen.

Jeg vil også si meg enig med representanten Tybring-Gjedde, som tydelig sier at en forventer at de ansatte skal få overtidsbetaling og bli kompensert for det ekstraarbeidet de er blitt påført. Det synes jeg er et bra signal fra regjeringspartiet Høyre. Det er ikke det vi har sett fram til nå. Det var ikke det vi så da Høyre var med og innførte rødt nivå i ungdomsskoler og videregående skoler. Da forventet en gratisarbeid. Det er ingenting som ligger i avtalene til lærerne nå om at de skal bli kompensert for dette, så jeg håper dette betyr at Høyre sammen med statsråden fra Venstre nå vil sette seg ned med partene og ikke minst fra regjeringens side legge penger på bordet, slik at en blir kompensert for det ekstraarbeidet en har hatt. Det må regjeringen være en del av om det skal skje.

Jeg er også veldig enig med representanten Arnstad, som kaller det uredelig, slik regjeringspartiene diskuterer, og ikke minst den måten de setter kommuner, skoler og lærere opp mot hverandre på i diskusjonen om ressurser.

Siden manglende foreldrebetaling ble brukt som eksempel, synes jeg egentlig det er sjokkerende om regjeringspartiene er fornøyd med egen innsats på det området. Her er det snakk om inntekter som en ikke fikk i mars, i april, i mai. Noen av de pengene fikk en altså til slutt, på slutten av året, i desember, og det er regjeringen strålende fornøyd med, den sneglefarten i framdriften og måten å jobbe med kommunene på. Det sier seg selv at det blir umulig for en rektor eller for en rådmann å planlegge når regjeringen er mer opptatt av å krangle på regningen og kutte ned på regnestykkene. Jeg er veldig enig med representanten Arnstad, og håper at statsråden nå framover er mer på offensiven – raskt vil ha på plass nye estimater, kan si at hun vil gå i dialog med KS for å få regnestykkene på bordet – ikke bare sitte på kontoret og vente på at andre skal regne for henne, og at en får en mer samlende diskusjon, der en ikke setter kommuner, skoler og lærere opp mot hverandre, og i hvert fall ikke skylder på opposisjonen. Det er ikke noe annet enn søkt. En må kunne forvente en litt annen diskusjon om vi skal klare å komme i mål.

Statsråd Guri Melby [13:17:28]: Jeg må innrømme at jeg er litt skuffet over hva slags debatt vi nå fikk. Jeg hadde håpet at vi kanskje kunne greid å løfte blikket litt og diskutere noen av de langsiktige konsekvensene som jeg frykter at denne koronaskolen får. For det er ingen tvil om at selv om vi nå har de aller, aller fleste skolene åpne, og selv om de fleste også kan drive på gult nivå, er det fortsatt mange barn og unge som ikke får like god undervisning og oppfølging som det de får til vanlig, og som ikke får like tett oppfølging fra lærerne sine. Jeg er redd for hva det fører til både av læringstap og av sosialt utenforskap. Jeg er redd for at det fører til økt frafall og en rekke andre ting, og jeg skulle ønske at vi kunne ha løftet blikket litt over på det.

Men så har det nok en gang blitt en krangel om penger. Jeg må bare understreke det nok en gang: Regjeringen har fra dag én sagt at vi skal stille opp for kommunene. Vi startet ganske tidlig med å bevilge ekstra midler. For eksempel det med å dekke foreldrebetaling: Det gikk ikke mange dagene fra barnehagene stengte, til regjeringen sa at vi skulle ordne opp i det. Og kommunene har jo ikke de samme likviditetsutfordringene som f.eks. private bedrifter, så det er ikke slik at kommunene må få pengene inn på konto den dagen foreldrebetalingen forsvinner. Så lenge de vet at pengene kommer fra staten, kan de budsjettere med det. Og hvis vi nå kommer i en situasjon der kommunene faktisk ikke stoler på staten, da har vi virkelig store problemer.

Jeg mener at det 2020 viste, var at staten stiller opp med penger. Alle beregninger vi har så langt, viser at vi faktisk stilte opp med mer enn det kommunene hadde av utgifter.

Når det gjelder de tiltakene som representanten etterlyser, f.eks. kontinuerlig dialog med KS: Ja, det har vi. Vi har en egen arbeidsgruppe der KS er med, som sitter og gjør disse beregningene, og som tar inn de nye tallene, de nye faktaene, og som selvsagt kommer med veldig klare tilbakemeldinger til oss i regjering dersom det er behov for mer penger.

For å understreke det nok en gang: Vi har bevilget 8,6 mrd. kr ekstra for dette halvåret, men hvis det skulle vise seg at behovet er større, vil vi selvsagt stille opp med de pengene. Så det er viktig nå – og det handler ikke om skyld, men det handler om å være tydelig overfor dem som nå faktisk kan gjøre en endring – at verken rådmenn, ordførere eller andre lar være å ta i bruk de pengene de har fått, på vikarer, på økt renhold, på støttefunksjoner som gjør at det er mulig å drive et best mulig opplæringstilbud uten å slite ut de ansatte. For hvis pengene skulle bli brukt opp, hvis det skulle bli tomt, og hvis behovet overstiger det de har fått til nå, så kommer de til å få mer.

Michael Tetzschner (H) [13:21:42]: I det refererte er tilhørerne allerede ført inn i problematikken. Vi må sette sted og navn på det som skjer.

Lektor Clemens Saers på Oslo handelsgymnasium er den personen som er bakgrunnen for denne interpellasjonen, og som opplevde å bli utsatt for overfall og påført varig legemsskade mens han, i likhet med tusenvis av lærerkolleger over hele landet, utøver sitt yrke på en vanlig skoledag – underviser, utbrer kunnskap, bygger dannelse hos den enkelte elev, understøtter normdannelse og formidler samfunnets verdier videre til en ny generasjon. Det er både et samfunnsoppdrag og en betrodd oppgave på vegne av foreldre og foresatte, og det er ikke minst et privilegium for de elevene som får dette tilbudet, som på denne måten får nøkkelen til å forstå og beherske fagene, ja i stort til senere å mestre livet. Og det er også når læreren ser at hun eller han lykkes i dette, at det å undervise gir yrkesstolthet og mening.

Et fysisk angrep på en lærer er samtidig et angrep på alt skolen står for. Det er også et angrep på uskyldige medelever som ser at tid og energi som skulle vært brukt på dem, i stedet går med til å håndtere asosial og i noen tilfeller kriminell adferd.

Som stortingsrepresentant skal man vise varsomhet med å mene for mye offentlig om saker som verserer for retten. Men saken er avsluttet for domstolene. Og det bør igjen bli et tema for politikken om man i denne og lignende saker synes de resultatene som systemene har produsert, er både rimelige og rettferdige, om Saers og kolleger av ham i tilsvarende situasjon ikke skal bli informert om allerede voldsdømte elevers farlighet og den risikoen de representerer for skolens ansatte og også medelever.

Det hører med til historien at Saers ble angrepet fordi han stilte seg i døråpningen da de voldsparate fra en annen klasse tiltvang seg adgang til klasserommet for å banke opp en elev i Saers klasse. Saers er altså slått helseløs, ikke fordi han selv hadde opptrådt løsmunnet eller uklokt eller provoserende, men fordi han var modig nok til å stille seg i veien for inntrengerne og for å beskytte egne elever. Det hører også med i bildet at etter at Saers var slått ned, var det like modige elever som tok opp forsvaret mot inntrengerne. For dette har en av dem mottatt Carnegiemedaljen, en påskjønnelse til folk som med fare for egen helse og liv gjør mer enn det som forventes.

Så er det den kalde jussen: Da retten ikke fant at skoleledelsen hadde opptrådte uaktsomt i tilstrekkelig kvalifisert – det vil si grov – grad, ble Saers ikke tilkjent erstatning etter de reglene som nå gjelder, selv om retten bebreider arbeidsgiver for å ha sviktet. Så kan man si at gjerningsmannen ble dømt til ubetinget fengsel, og da skal alt være i orden. Det ser ut til å være tankegangen. Men i det videre arbeidet med saken mener jeg å ha avdekket et større kompleks av problemer som gjør at jeg har brakt denne saken frem i denne interpellasjonen, fordi jeg mener den krever vår alles oppmerksomhet og en vurdering fra kunnskapsministeren.

Saken er ikke en enkelthendelse. Den er bare særdeles grotesk. Det begrenser seg ikke til en hendelse i et klasserom på Oslo handelsgymnasium. Det viser seg at det er mange og et sterkt stigende antall tilfeller av vold og trusler mot lærere i skolen, og ikke minst i Osloskolen. Fra 2015 til og med 2019, som er det siste hele året vi har statistikk for, er det snakk om 3,5 ganger så stort antall hendelser. I 2019 var det det 1 908 alvorlige og 592 svært alvorlige hendelser, til sammen 2 500. I Osloskolen har 15 pst. av lærerne opplevd uakseptable hendelser, hvis vi også tar med kategorien under de to alvorligste. Fra 871 registrerte episoder i 2015 kan man nå i statistikken lese 4 840 i 2019. Vi snakker her om over en femdobling.

Nå vil sikkert noen si at bak en slik utvikling ligger forhold som skolen ikke påvirker selv. Det blir likevel et spørsmål om man har en ledelse av Osloskolen som interesserer seg for disse tallene, og om man i det hele tatt arbeider med effektive tiltak som kan snu utviklingen, og som skal være noe mer enn å tilby terapisamtaler i ettertid med voldsutsatte lærere, etter at skaden har skjedd. Jeg finner ingen tegn til en slik interesse for å bekjempe verken volden eller voldsutviklingen i Osloskolen, men jeg finner bortforklaringer, og jeg finner utenomsnakk.

La oss stanse opp et øyeblikk ved denne voldshendelsens forhistorie. Den dømte voldsmannens fikk med seg flere for å angripe – ikke læreren som hovedmål, men en medelev. Hensikten var å inndrive narkotikagjeld ved bruk av vold. Vi ser at det er et kompleks av kriminalitet som man lar utspille seg innenfor en videregående skoles område – organisert vinningskriminalitet, skolen som markedsplass for narkotika, vold mot medelever og de som fortrinnsvis skal utøve skolens autoritet.

For så et øyeblikk å vende tilbake til uretten mot Saers: Hva opplever han? Jo, at lederne over løper fra ansvaret, både det juridiske og ikke minst moralske. Kommunen mobiliserer de dyktige juristene på kommunens juridiske kontor – Kommuneadvokaten – i krigen mot den som plutselig er blitt problemet, nemlig den som ble offer, den som ble overfalt. Og når vedkommende da hårfint taper erstatningskravet, insisterer kommunen på at han skal dekke kommunens saksomkostninger i tillegg til sine egne. Etter flere rettsinstanser står Saers tilbake med ødelagt helse, som retten mente sannsynligvis kunne vært forebygget av arbeidsgiver, og med en regning på nesten 1,7 mill. kr. Et paradoksalt poeng er at staten håver inn 300 000 kr i merverdiavgift. Staten vinner, selv når den er moralsk taper.

Jeg vil på denne bakgrunn og ut fra sakens alvorlige karakter og ikke minst hva tallene avdekker av et fenomen i vekst og den manglende interesse for å gjøre noe kraftfullt med det, imøtese statsrådens svar.

Statsråd Guri Melby [13:29:42]: Jeg vil starte med å takke representanten for å løfte opp et alvorlig tema, og for at han behandler det med det alvoret jeg mener en slik sak fortjener. Jeg tror det er riktig å starte med å understreke at vold og utagerende oppførsel, enten det er rettet mot andre elever, lærere eller andre voksne i skolen, er helt uakseptabelt. Det kan få store konsekvenser for alle involverte, slik representanten har referert til, og det er alvorlig for både dem som utsettes for det, og dem som utøver volden.

Ansatte i skolen har rett til et godt arbeidsmiljø, og elevene har rett til et trygt og godt psykososialt skolemiljø. Her er regelverket tydelig. Likevel vet vi at virkeligheten ikke alltid er slik. Jeg er kjent med at andelen ansatte i skolen som har vært utsatt for ulike former for vold eller trusler, har vært økende i Oslo. Det er alvorlig, og det er en utvikling vi ser på med stor bekymring, både nasjonalt og lokalt.

Jeg tror vi må erkjenne at det er komplekse årsaker til dette, og at det er et krevende arbeid å snu utviklingen. Skolen og veldig mange andre offentlige instanser må jobbe forebyggende. I tillegg må de ha gode rutiner for hva som skal gjøres når det oppstår situasjoner der elever blir utagerende. Så er det helt avgjørende at lærere som blir utsatt for vold eller trusler, blir fulgt opp på en god måte. Jeg skulle gjerne sett at Oslo kommune kunne vist til en mer positiv utvikling enn det vi ser i dag. Samtidig legger jeg til grunn at Oslo kommune tar situasjonen på alvor, og at de jobber aktivt for at ansatte og elever skal være trygge.

Jeg er også glad for at Oslo kommune publiserer detaljert statistikk over omfanget av vold og trusler, for en god registrering av hendelser er avgjørende for å kunne jobbe systematisk og følge opp de aktuelle hendelsene. Det bidrar også til muligheten for å kunne gi politisk oppmerksomhet til et viktig tema.

Det er skoleeierne, som arbeidsgivere, som har hovedansvaret for at elever og ansatte har et trygt skole- og arbeidsmiljø. Hvilke utfordringer den enkelte skole har, og hva som er de gode løsningene, vil variere. Jeg mener derfor at arbeidet mot vold i skolen i all hovedsak må skje lokalt. Oslo kommune vil f.eks. ha en del andre utfordringer enn mange andre kommuner. Men nasjonalt har vi selvsagt et ansvar for å understøtte det arbeidet kommunene gjør, og også bidra til at dette er et prioritert område.

For å styrke det arbeidet som skjer lokalt, har regjeringen satt i gang et samarbeid mellom noen utvalgte kommuner og fylkeskommuner, og Oslo er én av kommunene som er med i det arbeidet. Gjennom dette samarbeidet, som ble igangsatt i 2018, skal kommunene finne fram til gode tiltak for å forhindre vold i skolen. Målet er selvsagt også at det man finner ut i dette forumet, skal deles med andre skoleeiere, slik at man kan spre erfaringer og god praksis. Dette arbeidet er godt i gang og skal pågå ut 2021. Jeg håper virkelig at dette vil gi noen oss noen positive resultater.

Jeg er også kjent med at Oslo har iverksatt flere tiltak for å redusere vold og utagerende adferd i skolen. Ett eksempel er prosjektet «Trygge og varme ungdomsskoler». Det er fint å se at det på de ungdomsskolene som deltar i dette prosjektet, har vært en reduksjon i antall hendelser det siste året. Så det er ikke slik at det ikke er lyspunkter, selv om statistikken som helhet ikke er positiv.

Selv om det er arbeidsgiverne som har hovedansvaret for lærernes arbeidsmiljø, er det staten som har ansvaret for lovverket. Kunnskapsdepartementet arbeider for tiden med forslagene fra NOU 2019: 23 Ny opplæringslov. Her er det foreslått å lovfeste regler som skal forebygge og avverge at det oppstår situasjoner som kan medføre skade på personer. En tydeligere regulering skal bidra til at utfordrende situasjoner blir håndtert best mulig. Tydeligere rammer for hva ansatte kan gjøre og ikke gjøre, skal også bidra til økt trygghet for dem som jobber i skolen. Departementet tar sikte på å sende forslag til ny opplæringslov på høring våren 2021.

Når det gjelder representantens spørsmål knyttet til den konkrete saken som han løfter i sitt innlegg, vil jeg vise til at saken er behandlet i domstolen, og jeg mener det blir feil av meg å uttale meg om en sak som har blitt behandlet i domstolen.

Michael Tetzschner (H) [13:35:39]: Jeg vil takke statsråden for svaret, og jeg forstår på tonen i det hun sier, at hun også er bekymret for utviklingen, og at hun anerkjenner dette som et problem, og et voksende problem.

Nettopp derfor kunne jeg kanskje ha ønsket meg en nærmere beskrivelse av hva statsråden ser for seg skal bringe oss fra en uakseptabel voldsutvikling til i første omgang å få den under kontroll, for så å bringe den ned. Her var det både en påminning om alt staten ikke har førstelinjeansvaret for, det skjønner jeg kan være bekvemt, og så var det en henvisning til samarbeidet som skal iverksettes. Da kan man jo si om mitt trette øre at når jeg hører prosesshenvisninger, settes det ikke i gang forventningsfulle vibrasjoner i mitt indre forestillingsbilde. For jeg har ikke hørt at det er fremmet en eneste idé eller et eneste forslag til hvordan vi kan gjøre dette bedre.

Man peker på at det er komplekse årsaker, men det var vel komplekse årsaker i samfunnet også for tre år siden. For meg fremstår det ikke fullt så komplisert. Det er snakk om å håndheve den voksenautoriteten som vi må ha institusjonelt. Det er snakk om så enkle ting – men det er kanskje litt dyrere – som å avgrense skolen rent fysisk, og at det finnes voksne som spør: Unnskyld, har du noe her å gjøre? Er det narkotika du bærer med deg her? Hva gjør den kniven i ranselen? Når slike spørsmål ikke stilles, og alle kryper ned i hver sin trygge, faglige posisjon og håper at noen andre ordner opp, går det galt.

For meg må man begynne å akseptere eller begynne å se på skolen som en institusjon som klarer å avgrense seg fysisk på en troverdig måte. Vi skal ikke ha flyplasskontroller eller narkohunder inn, men vi skal ha en daglig oppfølging og interesse for hvem som er der. Er de der virkelig for å lære noe, eller er de der for å utbrede den kriminelle aktivitet man alltid finner i et samfunn, inn på dette området?

Det synes jeg man skylder elevene. Man skylder deres foresatte det. Man skylder det også til det samfunnsoppdraget lærerne står i førstelinjen for å forsvare og utbre. Da skulle jeg ønske at vi sammen diskuterer hva som kan være effektive tiltak. Jeg har nevnt noen her.

Statsråd Guri Melby [13:38:53]: Jeg har stor respekt for representantens utålmodighet, det vil jeg bare si. Jeg tror også at lærere som selv har stått i uakseptable situasjoner, kjenner på den samme utålmodigheten. Så at det å vise til et arbeid som pågår, som skal være ferdig i 2021, og at vi da skal få noen resultater som vi kanskje kan spre videre, ikke er et tilfredsstillende svar, forstår jeg veldig godt.

Når det gjelder veldig konkrete tiltak, som representanten framhever, er det ingenting i lovverket i dag som forhindrer at man tar i bruk flere konkrete tiltak. I Oslo ble det jo for en to, tre eller fire år siden en ganske stor debatt knyttet til en skole sør i byen som opprettet noen fysiske hindre for å komme inn på skolen. Jeg var selv og besøkte den skolen, og jeg må innrømme at jeg gikk fra å være veldig kritisk til de tiltakene til å ha veldig stor forståelse for behovet for dem etter at jeg hadde vært der på besøk. Jeg opplevde også at det var en skole som slett ikke hovedsakelig satset på den typen virkemidler for å få ned vold og utrygghet, men som var veldig flinke til å jobbe med elevene, være tett på dem og følge dem opp, og som også hadde stor forståelse for at mange elever var i en veldig vanskelig livssituasjon.

Når det er sagt, tror jeg at den typen tiltak som den skolen var nødt til å innføre, ikke vil være relevante på så veldig mange skoler ellers i landet. Det er i hvert fall ikke noe som tyder på det per nå. Men som sagt er det ingenting i lovverket som er til hinder for ta i bruk den typen virkemidler. Jeg mener også at det i Oslo tidligere har vært en del gode, positive satsinger der man har hatt team sentralt i Oslo kommune som har kunnet bidra i skoler som har hatt store utfordringer. Nå tror jeg at en del av det arbeidet er blitt satt litt tilbake i Oslo. Det tror jeg er veldig synd for både lærernes og elevenes del, og jeg håper man kan få tilbake noe av systematikken i det arbeidet. Det tror jeg er viktig også for å forebygge vold og utrygghet i Oslo-skolen.

Det er ingen tvil om at vi her har en alvorlig utfordring. Det finnes åpenbart noen tiltak som kan trygge situasjonen der og da, men dette er ofte ganske komplekse utfordringer. Vi får på en måte ikke løst det reelle problemet før vi faktisk får kommet enda litt bedre i inngripen med elevene og jobbet mye mer systematisk og forebyggende.

Torstein Tvedt Solberg (A) [13:41:51]: Jeg vil starte med å ønske interpellanten velkommen etter. Jeg tok opp saken til Clemens Saers her i Stortinget allerede høsten 2019 – det er tre kunnskapsministre siden – både saken spesielt og de underliggende utfordringene. Og det er en ganske presis beskrivelse som kommer fra interpellanten, at hans egen regjering ikke har maktet å gjøre noe med dette og har lagt problemstillingen i skuffen. La meg også slå fast at det er helt uakseptabelt at lærere skal gå på jobb og risikere å bli utsatt for vold og oppleve trusler.

Jeg synes interpellanten grovt og feilaktig forenkler det når en isolerer problemet til skolene i Oslo. Det er det heller ikke noe belegg for. For eksempel har Arbeidstilsynet undersøkt nærmere 100 skoler i Østfold og Akershus og funnet mange av de samme utfordringene, og Utdanningsforbundet i Rogaland har snakket med sine medlemmer, som også bekrefter utfordringene. Det som kanskje skremmer meg mest med funnene fra Rogaland, er at yngre og yngre elever utagerer stadig mer, og at lærere til og med i 1. klasse på barneskolen opplever å bli utsatt for vold.

En av de tingene som jeg synes er spesielt viktig med saken til Clemens Saers, er hans uttalelser i etterkant. Det han sa, var at det som plaget ham mest, var arbeidsgivers håndtering av dette i etterkant. Det bekreftes også av Arbeidstilsynets grundige rapport om problemstillingen for noen år tilbake, der en peker på at det er et enormt nasjonalt forbedringspotensial, og at en mangler en kultur for å ta tak i dette, og verktøy for å få tak i det.

De lærerne jeg har snakket med i Rogaland, bekrefter dette. En forteller om at de som varsler eller sier fra, ikke blir hørt. Derfor vet en også at det er store mørketall. For det gjøres jo ingenting. En trenger egentlig ikke å varsle eller å si fra, for det blir uansett ikke tatt tak i.

Derfor mener jeg at en trenger bedre nasjonale systemer. Jeg synes en skal inspireres av helsevesenet, som har hatt en lignende diskusjon, der en har tatt tak i utfordringene med vold og alvorlige hendelser. En har laget seg et godt system, der det når det skjer ting, når det blir meldt fra om og varslet om, på kort tid skal settes inn nødvendige ressurser og tas nødvendige grep. Sånn er det ikke i skolen i dag. En melder fra, og for mange blir det med det.

Skal vi få til en endring som får blodet til å bruse, som interpellanten var litt på jakt etter, kan en ikke la dette være opp til hver enkelt kommune eller skole alene. Det trengs kulturendring, men det trengs også nasjonale verktøy for å følge dette opp. Det trengs også et bedre lovverk. Kunnskapsministeren viste til endringer i opplæringsloven. Jeg er glad for at en nå ser på det. Jeg har lenge ment at en spesielt må se på kapittel 9 A, som har satt spørsmålstegn ved lærernes og de ansattes rettssikkerhet, og gjøre nødvendige endringer. Nå er det en uheldig motsetning mellom elevers rettigheter og læreres rettigheter, som vi politisk må rydde opp i.

Jeg synes det er urovekkende at statsråden fortsatt skal vente på den helhetlige gjennomgangen når en gjennom forskrift og rundskriv kan gjøre nødvendige presiseringer i arbeidet med opplæringsloven, sånn at rettssikkerheten til lærerne i større grad blir ivaretatt. For eksempel har en nå i en del saker ikke engang rett til å bli hørt. Det kan vi endre på. Da trenger vi ikke vente på opplæringsloven, som selvfølgelig blir bra når den først kommer.

Derfor håper jeg at den iveren interpellanten viser ved å fremme diskusjonen, også er en iver han tar med seg inn i eget parti – som på samme måte, da de hadde statsråden, avviste problemstillingen – og ikke minst inn i diskusjonene med regjeringa. Jeg håper han får egen statsråd til å være med og ta de systematiske og lovmessige grepene som det er behov for om vi skal komme videre. For igjen: Det var en veldig presis beskrivelse, at denne regjeringa ikke har maktet å gjøre noe med en utfordring en bare har sett vokse.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [13:46:55]: Jeg vil starte med å takke representanten Tetzschner for å ha løftet denne saken og for å ha satt seg grundig inn i saken til Clemens Saers etter at den har vært i domstolene, slik at vi kan få en god diskusjon her.

Som parlamentarikere og politikere tar vi ofte stilling til saker og diskuterer dem fra systemnivå og ikke individnivå. Det kan man også gjøre i denne saken. Vi diskuterer hvordan vi kan sikre at skolene har riktig kompetanse til å forebygge alvorlige hendelser, at skoleeier har et forsvarlig system for å følge opp elevenes krav til et godt læringsmiljø og de ansattes krav til et trygt arbeidsmiljø. Vi snakker også om hvilke rutiner man må ha på plass for å forebygge f.eks. at det kommer utenforstående elever inn i klasserommet som egentlig er der for å bedrive kriminelle handlinger, og at man har et godt samarbeid og god informasjonsflyt mellom politiet, barnevernet og skolen, slik at lærere og skoleledere vet hvilke elever som er innblandet i kriminelle miljøer, og at det er sikkerhetsrutiner på skolene for å håndtere det.

Samtidig tror jeg det først er når vi blir konfrontert med historien til en enkeltperson, i dette tilfellet en person som opplevde at arbeidsgiver verken i ord eller handling kanskje erkjente sitt ansvar for hans sikkerhet, at vi blir påminnet hvilke konsekvenser det har at systemet svikter.

Konsekvensene av at skoleeier ikke har et forsvarlig system på plass for å forebygge og følge opp alvorlige hendelser og konsekvensene av at alvorlige hendelser blir dysset ned, er det enkeltpersonene som kjenner.

Jeg synes representanten Tetzschner hadde gode refleksjoner knyttet til Clemens Saers, og han løftet også diskusjonen om sikkerhetsrutiner. Nå har jeg besøkt flere skoler i Oslo, ungdomsskoler og videregående skoler, som nettopp har satt opp den type sikkerhetsrutiner. Og den påstanden noen har om at det er en mistenkeliggjøring av elevene på den skolen, er det veldig få av de elevene jeg har snakket med, som kjenner seg igjen i. De opplever tvert imot at når det er sikkerhetsrutiner for å ivareta skolen som et trygt opplæringssted hvor ikke andre aktører kommer inn for å drive med kriminelle handlinger, er det egentlig en respekt for deres rett til et frirom. Det mener jeg det er viktig å understreke, for av og til i debatten om ungdomskriminalitet opp mot skolene er det en tendens til nesten å bortforklare eldre elevers handlinger med at man har en vanskelig bakgrunn eller har hatt en vanskelig historikk. Jeg mener at en slik bortforklaring er å underkjenne det personlige ansvaret, men det handler også om ikke å ha respekt for personen.

De skolene som faktisk lykkes med å forebygge voldshandlinger, er de skolene som har ganske tydelige rammer og også gode relasjoner med elevene, og som er sikre på hva som kan foregå innenfor deres vegger.

Det jeg egentlig hadde lyst til å trekke fram som et litt nytt moment, handler mer om den forebyggende delen, og særlig på barneskolenivå, og ikke minst rollen en kommune har som skoleeier. Å være en aktiv skoleeier framstår av og til som at det handler om å ansette flere mennesker og rykke inn med f.eks. flere sosialarbeidere dersom det brenner på en skole. Men å være en aktiv skoleeier handler egentlig om å ha et politisk nivå og et administrativt ledelsesapparat i kommunen som systematisk og kontinuerlig stiller krav og ansvarliggjør skolene med hensyn til hvordan de jobber med å skape et godt læringsmiljø samtidig som de også støtter opp med faglig støtte og kompetanse – rett og slett å bygge et kontinuerlig stillas rundt skolene for å kvalitetssikre at de hele tiden lærer og forbedrer sine rutiner.

I den grad kommuner, noe jeg dessverre også opplever skjer i Oslo, mer ser på sin rolle som skoleeier som en slags utrykningstjeneste som først rykker ut i det øyeblikket det har skjedd noe, mener jeg er en gammel styringslogikk som ikke funker i vår tid og i en så mangfoldig skole som i Oslo.

Det er særlig problematisk at man ser en ganske kraftig økning i voldshandlinger blant de yngste elevene i Oslo. Det tyder nettopp på at man svikter med å være tett på skolene og jobbe forebyggende med et godt læringsmiljø. Det som skjer for ofte, er at man har elever som utagerer noe. Så opplever de at de blir stemplet og isolert fra klasseromfellesskapet. Oppfølgingen de får, får de av ukvalifiserte. Så baller disse utfordringene på seg, og de utagerer enda kraftigere senere i skoleløpet. Det er en kompleks problemstilling, for det forteller oss at man ikke kan isolere spørsmålet om vold i skolen til kvaliteten på opplæringen. Det henger rett og slett sammen. De skolene som har jobbet godt med forebygging, har nettopp jobbet godt med opplæring, godt læringsmiljø og klasseromfellesskap. Jeg bare nevner det, for det er en slik forebygging vi trenger for å unngå at slike situasjoner skjer senere i skoleløpet.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:52:04]: Først må jeg si at det er litt hyggelig å følge etter min datter på talestolen. Det er første gang vi er i samme debatt, tror jeg. Det er jo litt spesielt.

Jeg skal begynne med å ønske representanten Torstein Tvedt Solberg velkommen etter, for disse debattene har vi hatt flere ganger i stortingssalen. Jeg behøvde ikke lete mye i papirene før jeg fant forrige gang jeg hadde innlegg her og forrige gang jeg var i Dagsnytt 18 for å debattere dette. I 2018 viste NRK et sjokkerende innlegg på nyhetene om unge jenter som sloss i klasserommet. Det husker man kanskje når man tenker seg om. Etter det skjedde det ingen ting.

Året før det igjen, i 2017, var det rektor på Hersleb skole, Terje Wold, som var ute og varslet om at på hans skole var det helt umulig å holde ro i klasserommene og på skolen. Han visste ikke sin arme råd om hvordan han skulle løse dette. Det var angrep på elever fra medelever, og det var angrep på lærere. Ingenting skjedde. Det fortsatte som før, og alle snakket som de hadde gjort før. Ingen tør å gjøre noe. Man tar hensyn til de få istedenfor de mange – man gjør det om og om igjen.

Etter det, i 2017, satt jeg i Dagsnytt 18 og debatterte med Trine Skei Grande, som da var leder av forsknings- og utdanningskomiteen. Hun sa det ikke var noe problem. Hun hadde hatt møte med seks elever fra Stovner videregående skole på sitt kontor, og de hadde sagt at de bare hadde sett slåsskamp én gang. Derfor var det ikke noe problem. Og sånn fortsatte det, og sånn kommer det til å fortsette neste år og neste år der igjen. Man snakker om forebygging uten å ta tak i det som er aller viktigst.

Det begynner i hjemmene – oppdragelse begynner i hjemmene. Hvis man har lært hjemme at oppdragelse betyr å slå hverandre, klarer man ikke å skjerpe seg når man kommer på skolen, for det er helt uvanlig når man først opplever det hjemme. Da har man et aggressivt nivå som gjør at man ikke klarer å forholde seg til de reglene vi har etablert i vårt land. Det er sannheten.

Vi kan gå til Malmø, hvor det er helt ekstreme forhold. I skolene i Malmø – det visste man også for lenge siden – er det fullt kaos og slåsskamper mellom grupper. Skolene måtte stenges fordi ledelsen mistet kontrollen med en voldelig elevmasse. Det var i 2016. Og det fortsatte. I Sverige er det enda verre i dag.

Så snakker man om forebygging. Hvor skal forebyggingen begynne? Forebygging begynner i hjemmene, og da må man begynne der og fortelle foreldrene hva som er forventet i klasserommet. I 2017, da jeg satt i Dagsnytt 18, foreslo jeg at det burde være verstingklasser. De som ikke klarer å oppføre seg, og som ødelegger for de mange, bør settes i egne klasser, hvor noen tar vare på dem, hvor de faktisk lærer seg folkeskikk, for dette dreier seg om folkeskikk og innføring i norsk kultur og hvordan våre skoler fungerer.

Man må kalle en spade for en spade og slutte å be om unnskyldning hver eneste gang noen gjør noe som ikke er akseptabelt i vårt samfunn. Verstingklasser er noe man kan vurdere. Da må noen passe på dem, og de som ikke kan oppføre seg, blir plassert der, slik at det store flertallet kan lære. Det store flertallet ønsker å lære og bli produktive mennesker i samfunnet.

Det som burde gjøres nå, er å kartlegge utviklingen i Oslo-skolen, helt konkret. Man må se på hvor i Oslo utfordringene er. For det finnes ikke. Folk liker ikke å ta tak i det. Dette er utfordringer man ikke liker å ta tak i. Og det kommer ikke til å bli tatt tak i heller. Verken denne regjeringen eller byrådet ønsker å ta tak i det, for det er så ubehagelig å putte fingrene sine borti det.

Selv om dette er en god interpellasjon, dreier det seg ikke om erstatning til en lærer. Det dreier seg om en kultur i skolen og i samfunnet. Den kulturen må kartlegges, og det må faktisk få konsekvenser hvis man ikke klarer å oppføre seg – enten mot lærere eller medelever. Jeg oppfordrer denne regjeringen til å kartlegge skolen og også forstå at det må få konsekvenser dersom man ikke er i stand til å oppføre seg ordentlig i skolen.

Jan Bøhler (Sp) [13:56:27]: Jeg vil si tusen takk til representanten Tetzschner for en veldig god interpellasjon og for den viktige og direkte måten han tok opp tingene på. Det er ikke alltid jeg vil si at det er gode debatter i Stortinget, men nå har jeg hørt flere innlegg som jeg synes har vært interessante å sitte og høre på. Mathilde Tybring-Gjedde holdt et godt innlegg om både tiltak og vinklinger, og jeg synes også noen av systemtingene på nasjonalt nivå som Torstein Tvedt Solberg tok opp, var viktige.

For min del må jeg si at jeg har blitt veldig opprørt av å følge historien til Saers, særlig det at han etter en så forferdelig voldshandling og en sånn skjebne – kan man si – med å være så skadet for livet, skal føle seg motarbeidet, presset ut av Utdanningsetaten og av rektor, og at han sier at han ikke er blitt spurt i det hele tatt under sykmeldingen om han trengte hjelp, og at man også har krevd at han skulle dekke saksomkostninger, og at byrådet avviste økonomisk støtte, osv. Det er veldig trist å høre om en skjebne som dette.

Det jeg merker meg mest når det gjelder hva vi kan tenke av oppfølging ut fra det, er den manglende risikovurderingen av den eleven som sto bak hendelsen, manglende voldshistorikk, at lærerne ikke fikk kunnskap om det, og at man også sier at det er tabu å snakke om dette i skolen, fordi man vil ha et godt renommé. Jeg har selv gjennom ganske mange år nå besøkt en rekke av de skolene som er mest utsatt for problemet, og jeg diskuterte senest i går situasjonen med en rektor på en av disse skolene. Jeg må si at jeg er enig med Tetzschner i at det er grunn til bekymring over om det tas alvorlig nok, om det tas tak i i Oslo kommune, og også andre steder, som Tvedt Solberg var inne på. Jeg vil si at det er i hvert fall tre ting som er kommet opp i de samtalene og fra de erfaringene jeg har.

Det første er at det ikke er et godt nok system på plass når det gjelder å få vite om hvilke elever på skolen som har kriminelt rulleblad, og som har voldshistorikk osv., særlig ved opptak av elevene, når man skal sette sammen klasser, fordele ressurser, hvordan man skal bygge opp skolemiljø – det er personvernregler og sånt som gjør at dette ikke fungerer som det bør. Jeg vil egentlig be statsråden om å se på rammene for det å få kunnskap om elevene. Det er til beste for de elevene man skal forebygge overfor, og også for andre elever, skolen, lærerne og tryggheten er det nødvendig å ha en plan for hvordan man skal håndtere det. Jeg har vært på skoler hvor man har fått mange elever med kriminelt rulleblad og med voldshendelser i samme klasse. Man kan si at man kan ha verstingklasser, men her vet man ikke at man har verstingklasser, og det er ikke satt opp for det. Det har skapt uholdbare situasjoner. Dette henger også sammen med karakteropptaket i Oslo kommune. Det er ofte umotiverte elever som også er involvert i kriminelle hendelser, og ofte blir det da noen skoler som får en stor overrepresentasjon av elever som har en sånn bakgrunn. Så her er det vanskelige situasjoner med flere med kriminell bakgrunn i én klasse, som også tar med seg konflikter fra ting som de opplever på fritiden, inn i klasserommet.

Det andre punktet som jeg mener det er viktig å gå inn i, er at rektorene sier til meg at de ønsker å ha myndighet til å slå på kameraer i fellesområdene fordi det skaper trygghet for elever som oppholder seg der, og fordi det gir mulighet til å finne ut hva som har skjedd. Det er i situasjoner hvor de føler at det er urolig på skolen, hvor det skjer ting som de er nødt til å følge med på og ta tak i. I dag er det en altfor omfattende søkeprosess til Utdanningsetaten for å kunne slå på disse kameraene, som gjør at de ikke greier å håndtere situasjonen når det utvikler seg noe de vil ta tak i, vil følge med på. De kan ikke holde på med søknader – jeg holdt på å si – i ukevis for å få tillatelse til å sette kameraene på i perioder.

Det tredje jeg vil ta opp med tanke på problemet – det blir jo kort nå – er at når man kan komme inn et kvarter for sent til hver time, fører det til at elever som er lite motiverte, blir hengende ute, og det blir mer rom for hendelser. Den muligheten til å komme inn så sent er regulert nasjonalt, med hensyn til hva det skal føres fravær for.

Solveig Schytz (V) [14:02:02]: Jeg vil takke representanten Tetzschner for at han tar opp denne viktige saken.

La meg slå fast: Norge har en god skole. Mobbing går nedover, flere fullfører videregående skole, og flere tar høyere utdanning. Men vold har ingen plass i skolen. Arbeidsplasser skal være trygge. Arbeidsmiljøet i skolene skal være godt og trygt for både lærere og elever. Skoleeiere har ansvaret for arbeidsmiljøet i skolene og skal ta hånd om dette.

Vi er i tett kontakt med skoler, med skoleeiere og ikke minst med fagforeninger. Men vi må ha høye mål for et best mulig arbeidsmiljø i skolen, og det krever mye av skoleeiere. Det må jobbes med forebygging, elevene må ses, det må jobbes med å bygge relasjoner med ungdommen, men det må også være et trygt miljø for alle lærere i skolen.

Et trygt og best mulig arbeidsmiljø krever en langsiktig innsats. Det krever også gode rutiner og dedikert arbeid for alle som er en del av skolen. Venstre ønsker å være med og arbeide for at vi skal gjøre en ytterligere innsats for arbeidsmiljøet i skolen – gjennom forskrifter, gjennom lover, gjennom læring og gode felles rutiner – for dette krever en stor felles innsats.

Ingalill Olsen (A) [14:03:33]: Tusen takk til interpellanten for at han tar opp en viktig sak på et viktig område.

Jeg tenker at selv om dommen er blitt som den er, tror jeg at det at det løftes opp på Stortingets talerstol og blir drøftet skikkelig, gjør det litt bedre for lektoren.

Vi kan diskutere hva som er årsaken til vold fra elever mot lærere, og se på hva man kan gjøre med årsakene. Men vi vet også på den andre siden at vi har problemer med å rekruttere lærere til skolen i dag. Jeg tror at hvis lærerne hadde visst at de hadde arbeidsgiverne bak seg hvis de kom i en så forferdelig situasjon som dette eksemplet viser, kunne det kanskje fremme rekruttering. Hvis man ikke tror at man har arbeidsgiverne bak seg når man kommer ut for noe så alvorlig, tror jeg heller ikke at vi kan fremme skolen som en trygg og god arbeidsplass. Det handler om å forsikre lærerne om at de er trygge på jobb. Og dersom de ikke er det, skulle arbeidsgiverne stå bak lærerne.

Utrygghet i skolen er selvfølgelig helt uakseptabelt, både for lærerne og for andre ansatte. Men utrygghet gjør også undervisningen og læringsmiljøet for elevene uakseptabelt og dårlig. Vi har sett eksempler på voksne, både folk som jobber i skolen og foreldre, som rett og slett har abdisert overfor barn som premissgivere. Det er en alvorlig utfordring og kan være noe av årsaken til dette.

Dersom vi skal rekruttere unge mennesker til læreryrket, må yrket være attraktivt også med hensyn til trygt arbeidsmiljø. Som tidligere lærer reagerer jeg sterkt på dommen mot nevnte lektor i Osloskolen. Domstolen har talt, men for meg og for mange av mine tidligere kollegaer framstår dette som en urimelig dom. Sånn skal ikke ansatte i skoleverket behandles. Vi er nødt til å gjøre noe med det så det ikke fortsetter, fordi dette er uakseptabelt.

Michael Tetzschner (H) [14:06:26]: Jeg vil takke mine medrepresentanter for både engasjement og interesse for saken, uansett partitilhørighet, det synes jeg er lovende.

Det bringer meg over til neste poeng, nemlig domstolene. Jeg la merke til at statsråden i sitt første innlegg ikke ville kommentere utfallet i retten nærmere fordi det er det domstolene som har sagt, og det skal man respektere. Men det er prosessen som skal respekteres. Jeg var ikke ute etter å kritisere håndverket som dommerne har gjort, det er i så fall lovgivningen de har gått ut fra, som har vært mangelfull. Da begynner det å bli interessant, for det er tre talere her som har sagt at vi må se på de reglene, fordi dette er den lovgivende forsamling, og da kan vi gi domstolene noe mer å arbeide med som vil produsere rimeligere resultater. Og det vil alltid være politikk å ta opp det man synes er utilstrekkelig domstolbeskyttelse, hvis man ser at det er et problem – så hvis vi kan være sammen om det i fortsettelsen. Jeg tror også det var forklaringen da Torstein Tvedt Solberg i 2019 tok opp saken, for da verserte den jo fortsatt. Så kan man si at det bare var en utsettelse, men jeg synes ikke helt det fortjener karakteristikken «velkommen etter» når man så snart domstolen har sagt sitt, begynner å se på dette fra systemsiden. Jeg er for øvrig veldig enig i det den yngre Tybring-Gjedde sa, at vi må passe på ikke å ha et systemperspektiv i disse sakene, men forestille oss hvordan hverdagen er ute i den enkelte skole.

Da må jeg også minne om at straffeloven gjelder jo på skolene. Vi må passe på at dette ikke blir lovtomme rom, og at vi har voksenautoritet som er i stand til å håndheve de reglene vi allerede har, i tillegg til at vi skal få noen regler som er bedre. Det handler rett og slett om at man må – som inngangsbillett – kreve at folk oppfører seg sivilisert, og dette er krav man må stille lenge før det kommer til voldsepisoder og før det blir slåsskamper, uansett hvem det måtte være imellom. Så jeg tror fortsatt – og det var en fin påminning vi fikk fra statsråden – at skolene kan gjøre mer nettopp når det gjelder å følge med på hvem som kommer, hvem som har noe på en skole å gjøre, og at man griper inn når man ser at ting utvikler seg på en ugrei måte, og da behøver man ikke vente til den ideelle bevilgning er bevilget herfra.

Statsråd Guri Melby [14:09:36]: Jeg vil også gjerne takke for en god og opplysende debatt, selv om jeg nok mener at noen innlegg kanskje har vært i overkant forenklende om hva som er årsakene til voldsbruk.

Jeg synes også at representanten Tybring-Gjedde var inne på noe viktig, nemlig det å se på rett og slett sammenhengen mellom kvaliteten i opplæringstilbudet og den måten elever oppfører seg på på skolen. Det er klart at elever som har det bra, som trives, og som opplever mestring, i veldig liten grad har utagerende atferd. Men det er heller ikke sånn at det er skolens skyld hver gang en elev er utagerende, det kan være veldig sammensatte årsaker, så for å forebygge denne utfordringen må vi også jobbe veldig bredt, og vi må jobbe med mange tiltak samtidig.

Når det gjelder det lovmessige, som representanten Tetzschner også tok opp nå i sitt siste innlegg, og som for så vidt er hovedformålet for denne forsamlingen, er det helt riktig at en rekke forhold her er regulert gjennom mange lovverk, men det er nok ingen tvil om at det også er et lite lovtomt rom her som handler om bruk av tvang og makt overfor elever, som er noe som vi helst vil unngå, men vi vet jo at det vil oppstå situasjoner der ansatte opplever at de er nødt til å bruke tvang mot elever i skolen. Sånn som situasjonen er i dag, er ikke dette lovregulert, og det er et av temaene som vi må debattere nå når vi skal diskutere forslag til ny opplæringslov, for der er det foreslått å innføre lovregler om bruk av tvang i skolen. Formålet med det forslaget er å kunne avverge skade, men også det å bedre rettssikkerheten, bidra til økt åpenhet og dermed også øke bevisstheten om bruk av tvang i skolen.

Departementet tar sikte på å sende forslag til ny opplæringslov på høring i løpet av våren og inviterer da alle representanter som har engasjert seg i denne debatten, til også å delta i debatten om den loven, for å sikre at den dekker de behovene vi faktisk har for å lovregulere dette området.