Stortinget - Møte torsdag den 11. februar 2021

Dato: 11.02.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhold

Sak nr. 8 [15:29:29]

Interpellasjon fra representanten Nina Sandberg til forsknings- og høyere utdanningsministeren: «Forskerforbundet la 7. januar fram en undersøkelse som avdekker at akademia rammes betydelig av koronapandemien. Forskning settes på vent, og mange andre funn gir grunn til bekymring. Problemene bør tas tak i med det samme. Verden har til fulle erfart forskningens avgjørende rolle i håndteringen av pandemien, og forskning vil også framover være nødvendig som grunnlag for å skape nye arbeidsplasser, løse klimakrisen, utvikle og trygge velferdsstaten, skape gode lokalsamfunn og møte de demografiske endringene. God forskningspolitikk krever et solid kunnskapsgrunnlag. De nasjonale rammene for forskningssektoren er viktige. Hvorfor har regjeringspartiene redusert bevilgningene til forskning og sagt nei til å utrede norske forskeres arbeidsvilkår, og hvordan vil statsråden følge opp Forskerforbundets undersøkelse og sikre god rekruttering til og utvikling av forskningssektoren framover»?

Talere

Nina Sandberg (A) []: Jeg fremmer interpellasjonen om forskningens vilkår fordi koronapandemien har gitt oss en påminnelse om hvor avhengig både Norge og verdenssamfunnet er av forskning. Samtidig undergraves norsk forsknings vilkår delvis som følge av den samme pandemien. Dette er et litt overordnet problem som regjeringen må være bevisst på, og ha beredskap mot.

Vi lever i en usikker tid. Pandemien truer helse, økonomi og velferd. Men én ting er sikkert: Folk har fått opp øynene for betydningen av forskning. Den internasjonale innsatsen på forskning på både virus og vaksineutvikling har fanget en hel verdens oppmerksomhet. Vi har erfart på kroppen hvor avhengige vi er av forskning, og tilliten til forskning har økt. Uten forskning hadde vi ikke hatt sjanse til å få kontroll over pandemien, og dette er jo et eksempel som har overføringsverdi. Forskning er nødvendig også for om vi skal kunne evne å håndtere andre globale utfordringer.

Vi trenger kunnskap og innovasjon for å løse klima- og energikriser, møte demografisk endring, utvikle nye, bærekraftige arbeidsplasser, sikre en solid framtidig velferdsstat m.m. Derfor er det viktig ikke å la pandemien svekke forskernes muligheter for å fylle sitt viktige oppdrag.

Den 7. januar la Forskerforbundet fram en undersøkelse som avdekker at universiteter og høyskoler rammes betydelig av pandemien. Forskning settes på vent, og mange andre funn gir grunn til bekymring. Den såkalte koronaundersøkelsen gikk ut høsten 2020 til et stort utvalg av Forskerforbundets egne medlemmer ved både private og statlige læresteder. Forskerforbundet selv oppsummerer dette som hovedfunnene i undersøkelsen:

  • Vitenskapelige ansatte har brukt mye mer tid på undervisning og mindre tid på forskning i 2020.

  • Mye forsknings- og utviklingsarbeid er avbrutt eller forsinket.

  • Nesten alle stipendiater og postdoktorer er blitt forsinket, men få av dem har fått tilstrekkelig forlengelse og støtte.

  • Halvparten av underviserne er ikke trygge på at studentene får god nok undervisning i den nye digitale undervisningssituasjonen.

  • Mange ansatte har jobbet mye ekstra, men merarbeidet er i liten grad kompensert.

Så vil jeg si at det jo er fortjenestefullt at Forskerforbundet gjennomfører en sånn kartlegging i en krevende tid. På selve lanseringen sa lederen av Forskerforbundet at undersøkelsen viser hvordan korona rammer kjernevirksomheten til institusjonene – altså både forskning og undervisning. Hennes vurdering var at dette ikke kan løses på institusjonsnivå alene, men at det er et politisk ansvar å møte disse utfordringene. Den vurderingen deler jeg, og derfor har jeg reist interpellasjonen her i dag.

Noen av disse problemene mener jeg man bør kunne ta tak i med det samme, mens noen krever mer planmessig utbedring og kanskje andre politiske grep enn regjeringen har tatt så langt. Noe av dette er også lærdom man kan ta med seg og bør ta med seg i framtidig utvikling av sektoren.

De nasjonale rammene for forskningssektoren er veldig viktige. Derfor er det jeg spør statsråden hvorfor regjeringspartiene har redusert bevilgningene til forskning. God styring krever et godt kunnskapsgrunnlag, og jeg spør derfor også hvorfor regjeringspartiene har sagt nei til en bredere utredning av norske forskeres arbeidsvilkår. Mer konkret spør jeg hvordan statsråden framover vil følge opp undersøkelsen som jeg har referert til, og sikre god rekruttering til og utvikling av forskningssektoren.

Arbeiderpartiet har høye ambisjoner for kunnskapsnasjonen Norge. Siden 1930 har verdiskapingen her til lands, utenom petroleumssektoren, blitt sjudoblet i realverdi, men det var før pandemien. Mye av grunnlaget for denne veksten ligger selvsagt i forskning og høyere utdanning – sammen med utbygging av et velferdssamfunn som flest mulig tar del i, og klok forvaltning av naturressursene.

Forskning er en forutsetning for utvikling og vekst. Det er avgjørende at regjeringen sørger for rammer som gir forskerne mulighet til å skape ny forståelse, innsikt og innovasjon. Norge trenger det for framtidig konkurransekraft og for å kunne møte utfordringer av den typen vi står i nå. Vi er ikke alene om å etterstrebe nyvinning og omstilling. Under en global krise er det jo sånn at alle ønsker å sikre framtidig nasjonal inntekt og motstandskraft.

Jeg tenkte at rulleringen av langtidsplanen for høyere utdanning og forskning må være en god anledning til å være ambisiøs på vegne av norsk forskning. Den er, etter det jeg kan forstå nå, så smått i gang.

Nå når tilliten til forskning er større enn på lenge, og større deler av samfunnet ser verdien av forskning, bør dette være et momentum for statsråden til å mobilisere nødvendige ressurser og på den måten legge grunnen for større framtidig avkastning av det potensialet som forskning og høyere utdanning kan gi. Jeg vil utfordre statsråden på det fordi dette er en svært viktig del av regjeringens ansvar når den skal forberede forslag til ny langtidsplan.

Nylig hadde jeg gleden av å dra i havn et utvalgsarbeid i regi av Arbeiderpartiet, der vi drøftet noen av de større utfordringene for høyere utdanning, forskning og kompetanse. Noen av de innspillene har jeg lyst til å løfte fram her. Da er egentlig mitt første poeng at Norge trenger en tydeligere politikk for å styrke forskningen. I prinsippet bør regjeringen til enhver tid vurdere om finansieringen og organiseringen av forskningen er god nok for å nå de målene vi har satt oss som nasjon.

Koronakrisen og oljepriser som faller, rammer norsk økonomi dobbelt. Vi har stått i en særstilling. Nå må vi omstille oss i konkurranse med mange. Da bør Norge øke samfunnets samlede bevilgninger til forskning. Det er den eneste farbare veien til omstilling og vekst: å gå via investeringer i forskning, utvikling, utdanning og innovasjon.

For 2021 foreslo Arbeiderpartiet en betydelig styrking av forskningsbudsjettet fordi vi mener at vi trenger en politikk som setter Norge i stand til å håndtere de store samfunnsutfordringene. Vi vil ha mer til bl.a. klima, bærekraft, utvikling av samfunn og velferdsstat. Men regjeringens statsbudsjett endte med å kutte i høyere utdanning og forskning. Mot sektorens protester gjorde regjeringen enda et flatt budsjettkutt i universitets- og høyskolesektoren, og de kvesset den såkalte ABE-høvelen i siste innspurt. Vi i Arbeiderpartiet tilbakeførte halvparten av dette kuttet i vårt budsjettforslag og lover at det kommer til å bli slutt på ostehøvelkutt når vi kommer i regjering.

Hvis Norge skal greie de store omstillingene vi står overfor, må vi altså ha en regjering som ikke bare snakker om å øke kunnskapsinvesteringer, men som faktisk prioriterer dem opp.

Så til mitt andre poeng: Universitets- og høyskolesektoren har gått gjennom store endringer de siste årene. Én ting er at koronapandemien tydeliggjør mange av disse utfordringene, men den gjør dem også mer presserende. Det som er viktig, er at denne pandemien kommer i tillegg til de utfordringene akademia sto i fra før, og de er der og er like utfordrende selv om pandemien får mest oppmerksomhet nå. Det er ikke gitt at disse endringene er godt nok håndtert av verken lærestedene selv eller nasjonale myndigheter, og vi vet egentlig ikke nok om hvordan dette har påvirket arbeidsvilkårene for forskerne. Derfor trengs ikke bare Forskerforbundets undersøkelse, men en generell styrking av kunnskapsgrunnlaget, sånn at forskningspolitikken kan bli bedre.

Derfor var det vi, sammen med de rød-grønne, i budsjettet foreslo en utredning av forskernes arbeidsvilkår og karriereutvikling i hele forskningssektoren. Men det ble stemt ned. Det synes vi er synd, for vi ser tegn til at forskerkarrieren er i ferd med å bli lite attraktiv, og vi vet at Norge har behov for å rekruttere mange nye forskere i årene som kommer.

For å rekruttere og beholde gode forskere, må forskernes arbeidsvilkår bedres, og ikke minst må den høye andelen midlertidighet i akademia ned. Det har også en likestillingsside, for vi vet at det er flere kvinner enn menn som jobber midlertidig i akademia.

Tiltak for å bedre forskernes rammebetingelser må være en viktig oppgave framover. Arbeiderpartiet skal prioritere dette, og vi vil gjerne vite hva statsråden vil gjøre for å følge opp de utfordringene som Forskerforbundet peker på – hvordan han har tenkt å bygge ut kunnskapsgrunnlaget og styrke forskningen. Debatten om hvordan vi sikrer forskningens framtid på best mulig måte, er viktig for Norge.

Statsråd Henrik Asheim []: La meg begynne med å takke representanten Sandberg for å løfte denne interpellasjonen. Det er en viktig diskusjon, som jeg ser frem til at vi også kan ha i salen i dag.

Jeg er enig med representanten Sandberg i at forskning har vært avgjørende for håndteringen av pandemien – uten forskning ingen vaksiner på under ett år. Kunnskapsproduksjon av høy kvalitet er viktig uavhengig av pandemisituasjonen. Både forskningen i seg selv og vår evne til å ta i bruk forskning er viktig når vi skal utvikle bærekraftige samfunn og gjennomføre det grønne skiftet. Derfor har regjeringen arbeidet målrettet med å styrke norsk forskning, med utgangspunkt i målene som er definert i regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning. De overordnede målene for langtidsplanen er å styrke Norges konkurransekraft og innovasjonsevne, møte store samfunnsutfordringer og utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet.

Representanten Sandberg hevder at bevilgningene til forskning har gått ned. Det stemmer ikke. Det har ikke vært en reduksjon i bevilgningene til forskning og utvikling over statsbudsjettet. I statsbudsjettet for 2021 er FoU-bevilgningene anslått til å være om lag 40,9 mrd. kr, som er en realøkning på 2,1 pst. fra 2020. I 2018 og i 2020 var det en liten realnedgang, men det har ingen år vært en nominell nedgang i bevilgningene til FoU. Regjeringen har økt bevilgningene til forskning og utvikling med om lag 14,5 mrd. kr siden vi gikk inn i regjering i 2013. Dette tilsvarer en nominell økning på over 50 pst. og en realvekst på 24 pst. for perioden 2013–2021.

Norge investerer mye for å være med i de største og viktigste internasjonale arenaene for utdannings- og forskningssamarbeid: Horisont 2020, nå Horisont Europa, og Erasmus+. Dette er avgjørende for norske forsknings- og utdanningsmiljøer.

Deltakelse i Erasmus+ bidrar til å styrke kvaliteten, relevansen og attraktiviteten til det norske utdanningssystemet. Deltakelse i rammeprogrammet gir norske forskningsmiljøer tilgang på kunnskap og nettverk vi ikke klarer å gjenskape med nasjonale virkemidler alene. Norske forskningsinstitusjoner, bedrifter, helseforetak og offentlige virksomheter har mottatt 2,46 pst. – eller 13,6 mrd. kr – av de utlyste midlene så langt i rammeprogrammet Horisont 2020. Nivået på deltakelsen mer enn innfrir regjeringens ambisjonsnivå om å hente hjem 2 pst. av de utlyste midlene i Horisont 2020.

Regjeringen foreslo i Prop. 1 S for 2020–2021 at Norge slutter seg til Horisont Europa i perioden 2021–2027 og Erasmus+ i perioden 2021–2027. Deltakelse i Horisont Europa er totalt anslått å koste Norge om lag 25 mrd. kr i kontingentutgifter i løpende priser, mens deltakelse i Erasmus+ totalt er anslått å koste Norge rundt 7,7 mrd. kr, dette også i løpende priser. Det vil legges frem samtykkeproposisjon for Stortinget om dette denne våren.

Under pandemien har regjeringen vært opptatt av å øke kapasiteten ved norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner ytterligere. Gjennom tiltakspakker i revidert nasjonalbudsjett for 2020 styrket regjeringen bl.a. høyere utdanning med om lag 5 000 nye studieplasser ved universiteter, høyskoler og fagskoler, og vi opprettet samtidig 250 nye rekrutteringsstillinger. Regjeringen har gjennom Forskningsrådet styrket innsatsen for forskning og innovasjon under denne pandemien. Forskningsrådet lyste i 2020 ut 480 mill. kr for å mobilisere næringslivet til forskning og innovasjon, og om lag 400 mill. kr til forskning på bl.a. bekjempelse av koronaviruset, helseinnovasjon, klima og miljø, samfunnssikkerhet og økonomiske konsekvenser av pandemien.

Selv om det er liten tvil om at den forskningsinnsatsen som er gjort for å utvikle vaksiner, er avgjørende for å lede oss ut av krisen, er det heller ikke tvil om at pandemien har påvirket muligheten til å forske og endret arbeidshverdagen til forskere og undervisere i Norge. Funnene fra Forskerforbundets undersøkelse viser det med tydelighet. Undersøkelsen bekrefter det inntrykket jeg har fått gjennom et år med koronamøter med ledere ved universitetene, høyskolene og forskningsinstituttene, studentorganisasjoner, fagforeninger og interesseorganisasjoner for yngre forskere, og ikke minst Forskningsrådet. For å få mer innsikt i pandemiens konsekvenser for forskning tok jeg også initiativ til et eget møte om dette i desember. Tilbakemeldingene fra sektoren var tydelige: Smitteverntiltakene har påvirket vilkårene for forskning og de ansatte som utfører denne forskningen. Det er flere grunner til det.

Ikke all forskning kan skje fra hjemmekontor. Når tilgangen til campus er begrenset, har ansatte flere steder ikke hatt tilgang til laboratorier og annet utstyr som er avgjørende for å utføre forskningen. For andre har feltarbeid blitt utsatt. Det påvirker selvsagt også fremdriften i prosjektene. Hjemmekontorarbeidet påvirker også de kreative prosessene: Diskusjonene og utveksling av kunnskap er viktige forutsetninger for en god forskningshverdag, og fravær av fellesskap i arbeidshverdagen påvirker forskerne på mange ulike måter.

Forskning er internasjonal. Reisevirksomhet er en del av arbeidshverdagen til mange forskere. Som følge av pandemien har reisevirksomhet både i og til og fra Norge blitt sterkt redusert. Selv om pandemien har vist at vi får gjort mye ved hjelp av digitale møteplasser, kan det ikke fullt og helt erstatte de fysiske møtene. I løpet av sommeren og høsten gjorde smittevernsituasjonen det mulig å åpne opp for kortere gjesteforskeropphold for forskere og etter hvert å oppheve innreiserestriksjonene som har rammet forskere fra tredjeland med egne midler. Grensene er nå midlertidig stengt, også for forskere, men vi vil foreta en gradvis gjenåpning når det er forsvarlig.

I tillegg har de ansatte i sektoren lagt ned en formidabel innsats for å digitalisere utdanningen. Det har vært helt nødvendig, men det har gått ut over tiden til å drive nettopp forsknings- og utviklingsarbeid. Etter nesten ett år har vi vendt oss til en ny normal. Men det at man takler den nye arbeidshverdagen, er jo, som undersøkelsen til Forskerforbundet viser, ikke det samme som at man trives med den situasjonen.

Jeg er opptatt av forskernes arbeidsvilkår, og de siste årene har vi fått gjennomført flere undersøkelser som omhandler forskernes arbeidshverdag og karrieremuligheter av NIFU. Mens Doktorgradsundersøkelsen 2019 ble lansert i høst, ble Kartlegging av postdoktorstillingen lansert for noen uker siden. Disse undersøkelsene tok regjeringen initiativ til før pandemien, fordi vi trenger mer kunnskap om unge forskeres arbeidsvilkår og karriereveier, men vi så raskt at pandemien snudde rundt på arbeidshverdagen til ansatte i denne sektoren. Vi satte derfor i gang en undersøkelse av arbeidsvilkårene til arbeidstakere i forskningssektoren. NIFU gjennomfører også denne undersøkelsen, som lanseres den 12. mars. Her vil vi få mer informasjon om hvordan nedstengning og redusert tilgang til campus har påvirket forskernes arbeidshverdag, både faglig og psykososialt. Vi vil få kunnskap om hvordan omstillingen til digitale plattformer, hjemmekontor og familiesituasjonen hjemme har påvirket forskningsaktiviteter som bl.a. publisering, forskningssamarbeid og prosjektutvikling under koronapandemien. Dette trenger vi kunnskap om for å håndtere situasjonen her og nå på best mulig måte, men også fordi vi kan lære mye om hvordan vi kan forbedre forskernes arbeidssituasjon når pandemien er over.

Både gjennom møter og undersøkelser utført av Forskerforbundet, Stipendiatorganisasjonene i Norge og internasjonale studier, som Natures undersøkelse av postdoktorer, ser vi at pandemien har gått særlig hardt ut over unge forskere. Mange er blitt forsinket. Det er ikke overraskende gitt smitteverntiltakene vi har hatt. Jeg har imidlertid merket meg at mange av de ansatte i rekrutteringsstillinger opplever at håndteringen av forsinkelser er uklar og mangelfull. Det mener jeg er problematisk.

I 2020 har vi ved flere anledninger orientert sektoren om at ansatte i stipendiat- og postdoktorstillinger med hjemmel i § 2-3 i forskriften som regulerer disse stillingene, kan få forlengelser. De fleste i rekrutteringsstillinger er finansiert over institusjonenes grunnbevilgning eller av Forskningsrådet, og forsinkelser skal dekkes av deres budsjetter. Det har også blitt bevilget og fordelt 40 mill. kr ekstra for å dekke forsinkelser blant stipendiater og postdoktorer finansiert av private aktører eller av EU. Forsinkelser i forskningsprosjekter og reduksjon i mulighet for gjennomføring kan føre til at unge, dyktige forskere velger seg bort fra akademia. Det er viktig at institusjonene nå bruker det handlingsrommet de har, godt, for å unngå at de taper viktig kompetanse ved at unge talenter faller fra som følge av pandemisituasjonen.

Universitets- og høgskolerådet og Forskningsrådet har sammen utviklet prinsipper for forlengelser av ansettelsesperioder. Sammen med Forskningsinstituttenes Fellesarena jobber UHR og Forskningsrådet nå med å kartlegge hvorfor praktiseringen av prinsippene håndteres ulikt og den videre håndteringen i 2021. Håndteringen av individuelle søknader vil fortsatt være institusjonene og fagmiljøenes oppgave å ivareta, men jeg følger denne utviklingen nøye.

Nina Sandberg (A) []: Da har jeg med interesse hørt på statsrådens svar og vil si at jeg deler mange av de vurderingene og synspunktene han har, ikke minst når det gjelder betydningen av europeisk forskningssamarbeid. Jeg setter pris på den dialogen statsråden er i med sektoren, og ikke minst initiativet til denne NIFU-undersøkelsen.

Det ble lansert en annen undersøkelse i dag, nemlig Studiebarometeret, som hvert år tar pulsen på hvordan studiehverdagen oppleves av studentene selv. Den viser at ikke bare forskningen, men også høyere utdanning er rammet av denne pandemien. Barometeret og Forskerforbundets undersøkelse har det til felles at de gir et innblikk i arbeidsbetingelsene i akademia. De målbærer studentenes og forskernes egne stemmer.

Jeg vil oppfordre statsråden til aktivt å bruke den kunnskapen man henter inn, og agere på grunnlag av den, for det er et politisk ledelsesansvar å dempe konsekvensene av den krisen som akademia er i.

Det var ikke så overraskende at statsråden ikke ville være med på at bevilgningene til forskning har gått ned. Det stemmer at det var en realvekst i regjeringens første forslag til forskningsbevilgninger for 2021, men det var en helt nødvendig vekst etter at regjeringen i årene før hadde stått for både hvileskjær og realnedgang.

Det opprinnelige budsjettutkastet ville tatt Norge tilbake på omtrent 2017-nivå, altså rundt 1,1 pst. av BNP til forskning. Så er spørsmålet om det er godt nok i den situasjonen Norge er i. Daværende leder av Universitets- og høgskolerådet var iallfall glassklar da budsjettet ble lagt fram, på at det er det ikke. Han etterlyste kriseforståelse, større ambisjoner og en regjering som tar de grepene som nasjonen trenger. Regjeringen burde investert seg gjennom krisen og satt av mer i prosent av BNP. Det som skjedde, var at regjeringen istedenfor inngikk budsjettforlik og innførte enda større ostehøvelkutt ved universitet og høyskoler og kutt i Forskningsrådet.

1,5 mrd. kr i oppsamlede kutt i universitets- og høyskolesektoren går selvsagt ut over både forskning og studier. Vi har hatt denne diskusjonen tidligere, men jeg mener det er å drive litt ønsketenkning når regjeringen mener at disse avbyråkratiserings- og effektiviseringskuttene gagner høyere utdanning og forskning som sådan, for mesteparten av de omdisponerte midlene, altså innsparingene, er jo gitt som øremerkede bevilgninger i form av tidsavgrensede studieplasser. Det styrker verken sektoren som sådan eller bygger økonomisk handlingsrom sånn generelt.

De som har skoene på, melder at handlingsrom og kjerneaktiviteter svekkes. Pandemien har stilt store krav til studenter og ansatte. Derfor bør regjeringen nå vise at de verner om forskning og undervisning. I første omgang hadde jeg håpet at statsråden ville gripe den lavthengende frukten og fått på plass en nasjonal ordning for forlengelse for stipendiater og postdoktorer, som er reelt forsinket fordi det er så store ulikheter.

Statsråd Henrik Asheim []: La meg begynne samme sted som interpellanten, nemlig med det studiebarometeret som ble lagt frem i dag. Dette er et barometer som bekrefter mange av de bekymringene vi for så vidt har. Jeg sa et annet sted i dag at jeg ikke ble overrasket, men det er ingen god nyhet, rett og slett fordi det bekrefter ikke bare hvor viktig det er med fysisk undervisning, men også hvor viktig for motivasjonen til studentene for å lære og bli i studiene alt det sosiale rundt er. Derfor er det veldig viktig at vi etter hvert som vi nå får kontroll på denne pandemien, raskt får åpnet opp campusene igjen også i de områdene hvor man har muterte virus.

Vi har fra regjeringens side forsøkt å imøtekomme dette så godt vi kan i en situasjon der mange sitter på hjemmekontor og ikke får møtt hverandre så mye som de ønsker. Ved gradvis å åpne opp rundt om i landet utenom der det er særskilte tiltak, har nå studentene og de ansatte tilgang til campus, og vi håper selvfølgelig at vi at vi snart også kan få åpnet både lesesaler og forelesningssaler på nytt.

Så er det helt riktig, som jeg sa innledningsvis i mitt første innlegg også, at jeg blir ikke med på premisset om at vi som regjering eller det borgerlige flertallet i Stortinget har kuttet i forskning. Det er veldig mange ting vi kan diskutere og være uenige om politisk, og det er mange ulike mål vi alltid skal ha fruktbare og gode debatter om, men det er et faktum at bevilgningene til forskning har økt med 14,5 mrd. kr siden 2013, som er en både reell og nominell økning. Vi kan være uenige om politiske tiltak, men vi kan ikke være uenige om fakta. Derfor mener jeg det er galt å fremstille det slik interpellanten gjør, at det har blitt kuttet. Så kan det hende at interpellanten ønsker at det skulle vært ytterligere økninger, og det har jeg stor respekt for, men det er altså ikke redusert, det er økt. I tillegg var interpellanten inne på og ga inntrykk av at dette er på en måte bundne, øremerkede midler. Nei, dette er en økning i grunnfinansieringen til institusjonene. Oppå det har vi tiltak som man kan søke på, og som er utlyst som konkurransemidler, f.eks. til desentraliserte utdanningstilbud eller andre ting vi ønsker skal gjøres i tillegg.

Én ting er at vi i Stortinget diskuterer budsjettene som legges frem og vedtas i desember hvert år, men det man ikke bør hoppe over, er at da budsjettet for 2020 ble vedtatt, var det en annen situasjon enn den man har bevilget penger til på mange områder etter det. Det gjelder også forsknings- og høyere utdanningssektoren, der vi har kommet med tiltakspakker og pekt på nettopp forskningen som en viktig vei ut av krisen, men også opprettet langt flere studieplasser, nettopp for å håndtere at mange flere står uten jobb eller kanskje velger å begynne å studere i stedet for å reise jorda rundt eller gjøre andre ting som man normalt ville planlagt. Jeg mener vi har svart godt på dette. Det betyr ikke at man ikke kan diskutere veien videre, og det skal vi gjøre, men at det har vært kuttet i forskning og høyere utdanning, er de facto feil.

Aud Hove (Sp) []: Sjølv om vi alle gler oss til at verda skal vende attende til meir slik vi kjenner ho før pandemien, veit vi at verda står overfor store utfordringar. Det må vi ikkje gløyme, og vi er vel forholdsvis flinke til å minne einannan på det.

Her har forskarane ei viktig rolle for å finne dei rette nøklane til å låse opp for framtida. Difor er det viktig at vi no framover brukar tida og ressursane klokt og byggjer opp og ikkje ned forskingsaktivitet. Alle delar av akademia har stått klare. Det manglar ikkje på gode idear og prosjekt, og vi veit at det ligg inne gryteklare næringslivsretta prosjekt. Det er søknader inne i programma med effekt for sysselsetjing og innovasjon i dagens konjunktursituasjon.

Vi har ein klimadebatt som også treng forsking og fakta. Skal vi få ei faktabasert og berekraftig omstilling, må vi ha eit velfungerande økosystem for forsking og innovasjon. Det er heilt avgjerande for å mobilisere ressursar i heile landet til omstilling og nyskaping, både lokalt, regionalt og opp mot det internasjonale forskingsarbeidet.

Men av ingenting blir det ikkje noko. Instituttsektoren opplever no eit stort inntektsbortfall og mistar kontraktar med næringslivet og det offentlege som følgje av koronasituasjonen. Vi i Senterpartiet har føreslått å auke midlane både i revidert nasjonalbudsjett og i statsbudsjettet for 2021 for å forhindre permitteringar og oppseiingar og for å setje i gang forskingsprosjekt retta mot

både næringslivet og det offentlege.

Pandemien bidreg til større usikkerheit i marknaden. Det er difor større behov for at staten bidreg med risikoavlastande tiltak i innovasjonsprosessar. Sidan det er så mange stipendiatar og postdoktorar som har blitt forseinka på grunn av korona, må det vere rimeleg at dei får rett til forlenging. Dei har stilt opp og brukt mykje meir tid på undervisning og desto mindre på eiga forsking. Etter sju år med ostehøvelkutt frå regjeringa på UH-sektoren er no det akkumulerte kuttet på over 1 mrd. kr. Effektiviseringskuttet gjer at forskarane forskar mindre og administrerer meir, om ein ser på funnet i undersøkinga. Det heiter seg at etter sju feite år kjem det sju magre. Vi får snu på det, kanskje: Etter sju magre år får vi håpe at det kjem sju feite.

Men eg er glad for signalet frå statsråden om å opne opp att campus, det er bra. Det er litt uforståeleg når grunnskule og vidaregåande som har elevar, klarer å leggje til rette for det. Difor må universitets- og høgskulesektoren også kunne leggje til rette for at studentane kan møte på campus og få noko av det sosiale livet som vi alle treng.

Nina Sandberg (A) []: Først har jeg lyst til å si at den børa ansatte og studenter på universiteter og høyskoler og i forskningssektoren bærer nå, kan lettes hvis regjeringen er villig til å ta initiativ til virksomme mottiltak.

Så vil jeg tilbake til mitt utgangspunkt, nemlig at vi som politikere må erkjenne at rammene for forskningen har veldig mye å si. Én ting er at de rammene må sikre trygghet og kontinuitet fordi forskningspolitikken er av så stor nasjonal betydning.

Jeg er stolt av at Stoltenberg II-regjeringen tok initiativ til den første langtidsplanen. Nå kommer det snart en ny langtidsplan – rulleringen skal starte opp, går jeg ut fra. Den langtidsplanen som gjelder per nå, regjeringens langtidsplan, mener jeg er for vag og generell. Norge skal gjennom store omstillinger. Da trenger vi ikke en langtidsplan som er utydelig eller uforpliktende, eller som mangler kraftfulle prioriteringer. Vi må ha en plan som er helhetlig, konkret og forpliktende, og som gir forskningssektoren de forutsigbare rammene den trenger, og sikrer at vi klarer å løse de utfordringene vi som samfunn kommer til å stå overfor. Men ikke bare må de rammene være forutsigbare, det er statsråden helt sikkert enig i, de må også være gode nok. Jeg mener at vi som nasjon ikke kan være tilfreds med at norske FoU-investeringer ligger under OECD-snittet og er blant de laveste i Norden.

Så vil jeg si én ting til: Tilstanden i høyere utdannings- og forskningssektoren da pandemien brøt ut, påvirker selvsagt den samlede evnen til å håndtere krisen. Da vil jeg særlig peke på to faktorer. Det ene er at gjentatte, flate budsjettkutt svekker beredskapen også her, og det andre er at det trengs en annen type styring av statlige kunnskapsorganisasjoner.

Vi har i Arbeiderpartiet programfestet en tillitsreform i staten. For akademia vil det bety at vi skal avvikle unødvendige kontrollregimer og gjøre akademia til en mer attraktiv karrierevei, bl.a. ved å motarbeide midlertidighet og fremme likestilling og mangfold. Et annet viktig løfte er det jeg var inne på tidligere: å stanse de flate budsjettkuttene. Regjeringen har i realiteten påført universiteter og høyskoler et oppsamlet kutt på 1,5 mrd. kr. Det er klart at det går ut over kjernevirksomheten og selvstyre/autonomi. Tillit betinger økonomisk handlingsrom.

Jeg mener regjeringen kutter i forskning når man tar høyde også for disse ABE-kuttene. Arbeiderpartiet tilbakeførte halve ABE-kuttet i vårt budsjettalternativ, altså rundt 90 mill. kr, og vi skal tilbakeføre alt hvis vi kommer i regjering.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Henrik Asheim []: For å begynne med representanten Hove: Når det gjelder rett til forlengelse, redegjorde jeg i mitt første innlegg for at Forskningsrådet og FFA nå har satt seg sammen for å finne ut hva det kommer av at praksisen er ulik på disse stedene. Men jeg tror veldig på, apropos representanten Sandbergs innlegg om tillitsreform, at dette også er utfordringer som bør løses i sektoren – hvordan man skal forlenge på en god og riktig måte, og at man er konsekvent rundt alle disse stedene.

Så sa representanten Hove også at etter sju feite år kommer sju magre. Jeg hører jo at representantene fra både Senterpartiet og Arbeiderpartiet gang på gang sier at vi har kuttet i høyere utdanning og forskning. Jeg må bare gjenta at vi har økt budsjettene med 14 mrd. kr. Det har vært ikke bare sju, men åtte, ganske feite år, og det kan hende det er et frampek om at det kan komme åtte magre år etterpå hvis ikke velgerne tar til fornuften, for å si det på den måten.

Men for å være litt alvorlig: Jeg mener at man aldri skal bli selvtilfreds og tilbakelent, jeg er bare uenig i fremstillingen om at man har kuttet, fordi man på den ene siden har effektivisering, men store budsjettøkninger som er langt høyere enn effektiviseringen, på den andre. Det bør føre til en realvekst.

Representanten Sandberg viser til langtidsplanen for forskning. Jeg er uenig i hennes fremstilling av at dette er en uklar, utydelig og lite offensiv langtidsplan. Jeg mener den er både tydelig og god, og at den har tjent både sektoren og Norge godt. Det er helt riktig at den er i ferd med å rulleres nå. Regjeringen skal legge frem en ny langtidsplan i 2022. Forskning kommer til å være en viktig del også av den planen, og jeg ser frem til å diskutere både med Stortinget og med andre aktører i sektoren hvordan vi kan gjøre den enda bedre. Vi er godt i gang allerede, og vi har store planer om å legge den frem helt selv, i 2022.

Helt til slutt: Vi er også opptatt av unge forskeres vilkår. Vi har derfor tatt initiativ til å legge frem en ny strategi for forskerrekruttering og karriereveier i forskning og høyere utdanning. Det som skal være hovedfokus i den strategien, er den første fasen av karrieren. Vi vil i tillegg se på det overordnede rekrutteringsgrunnlaget til norsk forskning og ta spesielt tak i doktorgradsstipendiatstillingen, postdoktorstillingen og innstegsstillingen. Strategien skal legges frem før sommeren i år, så jeg er helt sikker på at vi får diskutert innholdet i den også, når anledningen byr seg.

Presidenten: Debatten i sak nr. 8 er dermed avsluttet.